11 Tjenesteproduksjon

I avsnitt 11.1 er det gitt en kort omtale av KOSTRA (Kommune- Stat-Rapportering). I avsnitt 11.2 i gis en kort gjennomgang av utviklingen fra 1998 til 2001 innen kommunal tjenesteproduksjon innen sektorene barnehage, grunnskole og pleie og omsorg. Perioden 1998 til 2000 er basert på tall fra alle kommuner på grunnlag av statistikk fra Statistisk sentralbyrå, mens 2001 er basert på foreløpig KOSTRA - statistikk fra 2001. I avsnitt 11.3 gjengis resultatene fra et forskningsprosjekt utført på ALLFORSK/NTNU om effektivitetsutviklingen i 2000-01 på grunnlag av KOSTRA statistikk 1. I avsnitt 11.4 og 11.5 beskrives tjenesteproduksjonen i 2001 med foreløpig KOSTRA-statistikk fra 2001. I avsnitt 11.1 beskrives datamaterialet, grupperinger og indikatorer som er benyttet nærmere. I avsnitt 11. 7 vises den grupperingen som er benyttet i avsnitt 11.4 kommunene.

I avsnitt 11.6 beskrives den kirkelige virksomheten i 1999 og 2000.

Det vises for øvrig til kapittel 22 Kommunal tjenesteproduksjon.

11.1 Rapporteringsgrunnlag – KOSTRA statistikk 2001

KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering) er et nasjonalt informasjonssystem som gir informasjon om kommunal og fylkeskommunal virksomhet. Fra 2001 har alle kommuner og fylkeskommuner vært med i KOSTRA, halvparten av dem for første gang. Statistisk sentralbyrå publiserte KOSTRA-data for 2001 den 15.03.02. KOSTRA - publiseringen av 15.03 ble 17.04 supplert med regnskaper fra 121 nye kommuner. Det er kun tatt inn nye regnskaper, ikke opprettede data eller ny tjenesterapportering. I tillegg er enkelte feil i publiseringen rettet opp. Det er data fra den siste publiseringen som presenteres i dette vedlegget. Rapporteringen bygger slik på regnskapstall fra 347 kommuner. For tjenesteproduksjonsdataene er antallet kommuner gjennomgående høyere. Det gjøres oppmerksom på at dette er ureviderte tall. SSB vil publisere tall som er kvalitetskontrollert og revidert den 15.06.02. I tabellene senere i dette vedlegget er det i tabelltekstene angitt hvor mange kommuner som har rapportert for den enkelte indikator (N).

KOSTRA omfatter det meste av kommunenes/fylkeskommunenes virksomhet, herunder økonomi, skoler, helse, kultur, miljø, sosiale tjenester, boliger, tekniske tjenester og samferdsel. Tallene viser prioriteringer, dekningsgrader og produktivitet ved hjelp av et stort antall nøkkeltall. I vedlegget er indikatorene hentet fra nivå 1 i KOSTRA. Når det gjelder nøkkeltall for samferdsel for fylkeskommunene, blir dette ikke omtalt på grunn av manglende rapportering for nøkkeltall på nivå 1.

For øvrig vises det til KOSTRA rapporteringen på Statistisk sentralbyrås nettsider (wwww.ssb.no). Der vises nøkkeltall for den enkelte kommune. Kommunene kan slik gå inn på nettsiden for egen kommune, samt vurdere egne resultater med resultater for den sammenlignbare kommunegruppen og for landet.

Gruppering av kommuner

For de ulike sektorene er det vist rapporteringsdata for grupper av kommuner. Kommunene er gruppert etter innbyggertall og inntektsnivå. Grupperingen bygger på Statistisk sentralbyrås gruppering 2. Den vesentligste forskjellen på de to grupperingene er at noen av Statistisk sentralbyrås kommunegrupper er slått sammen i denne rapporteringen. Årsaken til dette er manglende rapportering. Pr. 17.04 hadde 347 kommuner levert regnskapstall i KOSTRA, derfor består enkelte av gruppene i SSBs gruppering i praksis av svært få kommuner.

Kommunene deles først inn i små og mellomstore etter innbyggertall, der små kommuner har færre enn 5000 innbyggere og mellomstore kommuner har fra 5000 til 19 999 innbyggere. Deretter deles kommunene inn etter inntektsnivå. Frie disponible inntekter er et mål på hvor mye inntekter kommunene har til disposisjon etter at de bundne kostnadene er dekket, og gir en antydning av kommunenes økonomiske handlefrihet. For frie disponible inntekter pr. innbygger er det brukt kvartilsgrenser. Kommuner med lave frie disponible inntekter omfatter de 25 prosent av kommunene med lavest frie disponible inntekter pr. innbygger. Kommuner med høye frie disponible inntekter omfatter de 25 prosent av kommunene med høyest frie disponible inntekter pr. innbygger. De øvrige 50 prosent av kommunene har middels frie disponible inntekter.

Enkelte kommuner vil ikke komme inn under grupperingen omtalt ovenfor på grunn av innbyggertall, og enkelte kommuner er tatt ut av grupperingen på grunn av spesielt høyt inntekstnivå. De ti kommunene med høyest frie disponible inntekter pr. innbygger er skilt ut som en egen kategori, og omfatter i hovedsak kraftkommuner. Store kommuner med innbyggertall over 20 000 (utenom storbyer) er også i en egen gruppe uten nærmere inndeling etter inntekt. Storbyene Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand er en egen gruppe. Tall for Oslo er vist separat. Landsgjennomsnittene som vises omfatter ikke Oslo. Dette er blant annet begrunnet i at Osloregnskapet omfatter både kommunale og fylkeskommunale funksjoner, slik at tallene ikke alltid blir sammenlignbare. Tabell 11.1 viser den grupperingen som er benyttet.

I avsnitt 11.7 er det gitt en oversikt over hva slags gruppe den enkelte kommune er plassert i. Dette kan kobles mot kommunegrupperingene for de ulike sektorene. I tabelltekstene til kommunegrupperingene er det angitt hvor mange kommuner som har rapportert for den enkelte indikator (N).

Produksjonsmål

Størsteparten av de offentlige velferdstilbudene produseres i kommunesektoren. De siste årene har omfanget av tjenestene økt, og stadig flere mottar tjenester fra kommunen. Generelt er det vanskelig å måle omfanget av produksjonen i kommunal sektor. I privat sektor kan verdien av produksjonen måles gjennom prisfastsetting i et marked, men offentlige tjenester opererer i hovedsak ikke i noe marked. Det må derfor etableres alternative mål.

Produksjon og dekningsgrad

Omfanget av tjenesteproduksjonen måles ved hjelp av antall leverte tjenester, for eksempel antall plasser, besøk, saker etc. Antall barnehageplasser er et eksempel på et slikt måltall. Tjenesten er i stor grad standardisert gjennom regelverket slik at vi har en felles forståelse av hva en barnehageplass innebærer.

Dersom produksjonen relateres til antall personer i den aktuelle målgruppen eller behovet får vi fram dekningsgraden. Her har vi valgt å sette likhetstegn mellom målgruppe/behov og alderskategori. Barnehagedekningen måles for eksempel ved andelen barn i førskolealder med barnehageplass. Vanligvis vil ikke alle i aldersgruppen etterspørre tjenesten, for eksempel ønsker ikke alle foreldre barnehageplass. De beregnede dekningsgradene blir derfor gjennomgående noe for lave i forhold til de reelle dekningsgradene.

Prioritering

Netto driftsutgifter viser driftsutgiftene inkludert avskrivninger etter at driftsinntektene, som blant annet inneholder øremerkede tilskudd fra staten og andre direkte inntekter, er trukket fra. De resterende utgiftene må dekkes av de frie inntektene som skatteinntekter, rammeoverføringer fra staten med videre. I indikatorene er netto driftsutgifter pr. innbygger for den aktuelle tjenesten eller i prosent av samlede netto driftsutgifter gjennomgående benyttet for å vise kommunenes prioriteringer.

Produktivitet/Enhetskostnader/Ressursinnsats pr. enhet

Ressursinnsatsen vises ved korrigerte bruttodriftsutgifter og/eller med årsverk.

Korrigerte brutto driftsutgifter omfatter driftsutgiftene ved kommunens egen tjenesteproduksjon summert med avskrivninger fratrukket dobbeltføringer i de kommunale regnskaper som skyldes viderefordeling av utgifter/internkjøp med videre. For å vise kommunenes produktivitet/enhetskostnader for den aktuelle tjenesten er det i nøkkeltallene gjennomgående benyttet korrigerte brutto driftsutgifter pr. kommunal bruker eller produsert enhet.

Som mål på ressursinnsatsen i avsnittet som omhandler utvikling over tid, benyttes årsverkinnsats pr. bruker eller årsverkinnsats pr. plass. Hvis ressursinnsatsen pr. enhet endres fra det ene året til det andre, kan dette tolkes på ulikt vis. Om ressursinnsatsen pr. enhet øker kan årsaken være at det har skjedd en standardheving, det vil si kvaliteten på tjenesten har økt. Økt ressursinnsats på et område kan også skyldes at gjennomsnittsmottakeren av tjenesten blir mer ressurskrevende, med andre ord at behovet har økt. Endringer i regelverk og kommunale oppgaver kan også bety at ressursinnsatsen må økes, for eksempel på grunn av økt standard.

11.2 Utvikling over tid

I dette avsnittet gis det en beskrivelse for perioden 1998-2001 av grove nøkkeltall for kommunene for utviklingen i ressursinnsats og antallet produserte tjenester på landsbasis. Omtalen konsentrerer seg om de to største tjenestesektorene i kommunene som er grunnskolen og pleie- og omsorgsektoren, samt barnehager 3. I KOSTRA-dataene er det noe manglende rapportering, og indikatorer som er rene tall (antall brukere eller korrigerte brutto driftsutgifter) vil dermed bli for lavt for de indikatorene der ikke alle kommuner har rapportert. Når det gjelder beregnede andeler, er dette tatt hensyn til, slik at disse andelene kun bygger på kommuner som har rapportert. Det oppgis korrigerte brutto driftsutgifter for alle tre sektorene, og i tillegg utgifter pr. bruker. Med KOSTRA vil det bli mulig å se utvikling i tid i årene framover for disse indikatorene.

Nærmere om barnehagesektoren

Tabell 11.2 viser utviklingen i barnehagesektoren over tid. I perioden 1998-2001 er antall barn i alderen 1-5 år relativt stabilt, mens antall barn i alderen 1-2 år er redusert med om lag 3 000. I årene 1998, 1999 og 2000 er antall plasser for 1-5-åringer økt med i overkant av 2 000. Dette innebærer at dekningsgraden når det gjelder 1-5-åringer i perioden er relativt stabil, andelen er endret fra 61,7 til 62,4. Ved bruk av KOSTRA-data finner en at dekningsgraden er 62,2 i 2001. Andelen barn i kommunale barnehager har gått noe ned i samme periode. Hovedinntrykket er imidlertid at dekningsgraden har holdt seg stabil i disse årene.

Korrigerte brutto driftsutgifter til kommunale barnehager var på om lag 7,8 milliarder kroner i 2001. Det gjøres oppmerksom på at det kun er om lag 80 prosent av kommunene som har rapportert korrigerte brutto driftsutgifter til barnehage, slik at dette beløpet i realiteten er høyere. Utgift pr. oppholdstime blir på 34,3 kroner for kommunene som har rapportert.

Nærmere om grunnskole/SFO

Tabell 11.3 viser utviklingen i grunnskole/SFO over tid. I perioden 1998 til 2001 er det en økning i antall elever 6-15 år på om lag 30 000, eller en årlig økning på om lag 10 000 elever. Dette førte i stor grad til en økning i antall 1. til 10. klasse og i mindre grad til en økning i antall elever pr. klasse i samme periode. Det er noe flere elever pr. klasse og det er noe færre årsverk pr. klasse i 2001 enn i 1998. Antall elever med plass i SFO har hatt en stor økning i perioden, og andelen elever med plass i SFO har økt fra 47 prosent til 52 prosent.

Korrigerte brutto driftsutgifter til grunnskole var på om lag 29,1 milliarder kroner i 2001. Det gjøres oppmerksom på at det kun er om lag 80 prosent av kommunene som har rapportert korrigerte brutto driftsutgifter til grunnskole, slik at dette beløpet i realiteten er høyere. Utgift pr. elev blir på om lag 54 800 kroner for kommunene som har rapportert.

Nærmere om pleie- og omsorgstjenester

Tabell 11.4 viser utvikling i pleie- og omsorgssektoren over tid. Antall eldre 80 år og over har økt med om lag 12 000 i perioden 1998-2001, mens antall eldre i alderen 67 år og over er redusert med 7 000. Antall mottakere av hjemmetjenester er økt i perioden 1998-2000, mens antallet beboere i institusjon var om lag stabil i samme periode. Andelen brukere av hjemmetjenesten i alderen 67 år og over har holdt seg stabil i perioden 1998-2001. Det er nå mulig å lage nye og mer presise indikatorer enn tidligere for innbyggere 80 år og over. Andelen brukere av hjemmetjenesten i alderen 80 år og over var i 2001 lik 12,3 prosent. Dekningsgrad for institusjonsplasser til innbyggere 80 år og over var i 2001 lik 15,2 prosent.

Korrigerte brutto driftsutgifter til hjemmetjenesten var på om lag 14,3 milliarder kroner i 2001. Korrigerte brutto driftsutgifter til institusjoner var på om lag 17,2 milliarder kroner i 2001. Det gjøres oppmerksom på at det kun er om lag 80 prosent av kommunene som har rapportert korrigerte brutto driftsutgifter, slik at disse beløpet i realiteten er høyere. Utgift pr. mottaker i hjemmetjenesten ble på om lag 109 000 kroner for kommunene som har rapportert. Utgift pr. mottaker i institusjon ble på om lag 482 000 i 2001.

11.3 Produktivitetsutvikling

Forskningsstiftelsen ALLFORSK ved NTNU har utført en studie basert på KOSTRA-statistikk fra 2000 for å utvikle en produktivitetsindeks for kommunale tjenester. Hensikten er å si noe om samlet nivå på tjenesteytingen i kommunene. Arbeidet er dokumentert i rapporten ”Produksjonsindeks for kommunale tjenester”, Lars Erik Borge, Torberg Falch og Per Tovmo, ALLFORSK 2001 og er også presentert i høstrapporten 2001 fra Det tekniske bergningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (Rundskriv nr. H-36/01, KRD). I rapporten er det foruten å vise produksjonsnivå for enkeltkommuner, også analysert hvilke faktorer som kan forklare variasjoner i produksjonsnivå kommunene i mellom. Så langt det er mulig er det også inkludert kvalitetsindikatorer ved beregning av indeksen. Analysen, foretatt for et begrenset antall kommuner, antyder at om lag 20 prosent av produksjonsforskjellene i kommunene kan forklares ved effektiviseringsforskjeller. Det vises til vedlegg 4 for en nærmere omtale av resultater fra prosjektet.

ALLFORSK har videre i en ny studie fra 2002 (”Bruk av KOSTRA-data til vurdering av måloppnåelse og effektivitetsutvikling: Delrapport 1”, Lars-Erik Borge og Per Tovmo, Allforsk 2002, ) benyttet modellen for produksjonsindeks til å vurdere produktivitetsutviklingen fra 2000 til 2001 i kommunene. Ved å sammenholde utviklingen i produksjonen 2000-2001 med produksjonskostnadene antydes at effektiviteten kan ha gått ned i perioden.

Den empiriske analysen er basert på data fra 100 kommuner. At antallet er såpass lavt skyldes at analysen krever både regnskap- og tjenesteytingsdata fra 2000 og 2001. Studien viser at for dette utvalget økte produksjonen med 0,6 prosent innen sektorene pleie og omsorg, barnehage, grunnskole, primærhelse og barnevern. Samtidig økte kostnadene i de samme kommunen i faste priser med 4,3 prosent. Når en relaterer utviklingen i produksjonen med kostnadsutviklingen blir det en effektivitetsnedgang på 3,6 prosent.

Forfatterne understreker imidlertid den store usikkerheten i tallgrunnlaget for pleie og omsorgssektoren:

”KOSTRA-tallene indikerer at antall brukere av hjemmetjenester ble redusert med vel 3 prosent fra 2000 til 2001. Videre har det skjedd en endring i sammensetningen av hjemmetjenestene. Antall brukere som kun mottar tradisjonell hjemmesykepleie er økt, mens det er en kraftig nedgang i antall brukere som kun mottar praktisk bistand. Antall brukere som mottar både praktisk bistand og hjemmesykepleie er tilnærmet uendret. Endringene gjør det vanskeligere å vurdere endringen i produksjonen, men det er rimelig å anta at hjemmesykepleie er en mer omfattende tjeneste enn praktisk bistand slik at nedgangen i antall brukere av hjemmetjenester sannsynligvis overvurderer nedgangen i tjenesteproduksjonen.”

Siden pleie- og omsorgssektoren utgjør vel 40 prosent av den sektorovergripende produksjonsindeksen, vil effektivitetsanslaget kunne være påvirket av pleie og omsorgssektoren. Borge og Tovmo har derfor beregnet en sektorovergripende produktivitetsindeks uten pleie- og omsorgssektoren. Ved å relatere produktivitetsutvikling til utviklingen i brutto driftsutgifter, kan hovedresultatene med hensyn til effektivitetsutvikling oppsummeres slik:

• I barnehagesektoren har det vært en effektivitetsforbedring på nærmere 2 prosent.

• I grunnskolen har det vært en effektivitetsreduksjon på 3,5 prosent.

• Innen barnevernet har det vært en effektivitetsreduksjon på vel 5 prosent.

• I primærhelsetjenesten har det vært en effektivitetsforbedring på vel 1 prosent.

• For de fire sektorene samlet har det vært en effektivitetsreduksjon på 2 prosent.

Det må understrekes at resultatene kun omfatter om lag 100 kommuner, og at resultatene kunne avveket fra disse om alle kommuner hadde vært inkludert. Analysen er imidlertid interessant og viser hvordan tjenesteyting og økonomidata i KOSTRA kan brukes til å si noe om utviklingen i effektivitet i sektoren.

11.4 Kommunene

Tjenesteproduksjonen i kommunene 2001

I dette avsnittet og neste er det gitt en oversikt over tjenesteyting i kommunene og fylkeskommunene i 2001, på grunnlag av foreløpig KOSTRA-statistikk pr. 17.04.02. Statistikkgrunnlaget er noe varierende. I hver tabell og figur er det angitt hvor mange kommuner som rapporteringen bygger på. I alt hadde 347 av landets kommuner rapportert regnskapstall pr. 17.04. Gjennomgående bygger produksjonsdata over antall leverte tjenester på et høyere antall kommuner. For en nærmere omtale av grupperinger vises til avsnitt 11.1. I avsnitt 11.7 vises hvilke grupper som kommunene er plassert i og for øvrig vises det til Statistisk sentralbyrås nettsider (www.ssb.no/kostra).

11.4.1 Barnehager

Et direkte uttrykk for ressursinnsatsen innen barnehagesektoren er netto driftsutgifter. Foreløpige tall for 2001 viser at netto driftsutgifter pr. innbygger i landet, eksklusive Oslo, var 12 085 kroner pr. innbygger. Oslo hadde 12 782 kroner pr. innbygger i netto driftsutgifter.

Helt siden slutten av 80-tallet har det vært bred politisk enighet om målsetningen om barnehageplass til alle familier som ønsker det. I 2001 fikk 62 prosent av barn i alderen 1-5 år tilbud om barnehageplass. Målsetningen om full barnehagedekning er ikke nådd med en dekningsgrad på 62 prosent. Asplan Viak AS har anslått at full barnehagedekning tilsvarer en behovsdekning på nasjonalt nivå på om lag 70 prosent 4. Full behovsdekning for barn under 3 år anslås her til 53 prosent, og for barn over 3 år når barnehagedekningen er 80 prosent. Nivået for full behovsdekning er ikke en konstant størrelse og er blant annet avhengig av foreldrebetaling, tilgjengelighet og fleksibilitet i tilbudet. Når foreldrebetalingen reduseres vil etterspørselen etter barnehageplasser sannsynligvis øke utover anslaget på 70 prosent.

Figur 11.1 viser dekningsgraden for barn i alderen 1-5 år for kommunene gruppert fylkesvis.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå N=427

Det er store geografiske forskjeller i barnehagedekningen. Figur 1.1 viser at kommunene i Sogn og Fjordane, Finnmark og Oslo har den høyeste barnehagedekningen. Lavest barnehagedekning har kommunene i Østfold, Aust-Agder og Telemark.

Tabell 11.5 viser dekningsgraden for 1-5 åringer for grupper av kommuner. Kommunene er gruppert etter inntekt og folketall.

Tabell 11.5 viser at det er en klar tendens til at dekningsgraden øker med økende kommunal inntekt og avtar noe med økende folketall. Oslo med en dekningsgrad på 68,8 prosent ligger imidlertid klart over tilbudet på landsbasis på 61,4. Høyest barnehagedekning har de 10 kommunene med høyest inntekt, fulgt av mellomstore kommuner med høye inntekter.

Tabell 11.6 viser korrigerte brutto driftsutgifter pr. kommunale barnehageplass for grupper av kommuner. Kommunene er gruppert etter inntekt og folketall.

Tabell 11.6 viser en klar tendens til at utgiftene pr. barnehageplass øker med økende inntekt og økende folketall. Forskjellene må betegnes som relativt store. Mens landsgjennomsnittet utenom Oslo har gjennomsnittskostnader pr. plass 79 700 kroner, var gjennomsnittlige kostnader pr. plass i de minste kommunene med lav inntekt i gjennomsnitt 62 000 kroner. I storbyene, eksklusive Oslo, var gjennomsnittskostnadene pr. plass 95 400 kroner. Forskjellene kan ha sammenheng med ulikheter i effektivitet, men også kvalitetsforskjeller som mer kvalifisert bemanning eller høyere driftsutgifter (for eksempel på grunn av høyere husleie) i sentrale strøk.

11.4.2 Grunnskole

Mange ulike forhold vil påvirke kommunenes ressursinnsats innenfor grunnskolen. For det første påvirker demografi og bosettingsmønster skolestrukturen både når det gjelder skole- og klassestørrelse. De siste årene har elevtallet på landsbasis økt. Barnetallet har samtidig økt med om lag 10 000 barn årlig siden 1997. Konsekvensen er at antall elever i klassene er økt. Samtidig er ikke elevtallsveksten jevnt fordelt kommunene i mellom. Sentrale kommuner har opplevd vekst og utbyggingspress innenfor de sentrale velferdstjenestene, mens særlig småkommunene i Nord-Norge har opplevd fraflytting. Dette har også ført til at det har blitt bedre plass i klasseværelsene.

Kommunene finansierer opplæring i grunnskolen blant annet gjennom rammetilskuddet. De siste årene har vært preget av økt konkurranse om midlene i kommunene, blant annet som følge av gjennomføringen av krevende handlingsplaner. Dette har også ført til at grunnskolen må konkurrere med andre sektorer om midler. På landsbasis (eksklusive Oslo) viser foreløpige KOSTRA-tall at kommunene i gjennomsnitt brukte 52 900 kroner pr. elev på grunnskole i 2001. I Oslo var gjennomsnittet pr. elev 46 500 kroner.

Tabell 11.7 gir en oversikt over andel elever i grunnskolen som får spesialundervisning. Indikatoren fanger opp spesialundervisning som gis i vanlige grunnskoler.

Andel elever som får spesialundervisning kan være en egnet indikator for å se på variasjon i ressursinnsats kommunene i mellom. Ut fra de store talls lov er det liten grunn til å tro at behovene for spesialundervisning vil variere nevneverdig når en sammenligner grupper av kommuner. Tabell 11.7 viser en tendens til at andelen elever med spesialundervisning øker med synkende innbyggertall. I småkommunene er andelen elever med spesialundervisning mellom 6,1 og 6,9 prosent. Gjennomsnittet i storbyene er 4,9 prosent. Videre er det en viss tendens til at andelen øker med økende inntektsnivå.

Tabell 11.8 viser elever pr. klasse, 1. til 7. klasse for gruppene av sammenliknbare kommuner.

Antall elever pr. klasse synker med synkende folketall, noe som blant annet har sammenheng med bosettingsmønster og elevgrunnlag. For elever i 1. til 7. klasse har Oslo høyest antall elever pr. klasse med 22,6. Antall elever pr. klasse er lavest i små kommuner med høye inntekter, og i kraftkommunene. Det er derfor også en tendens til at elevtallet pr. klasse synker med økende inntekter, noe som indikerer at kommuner med høye inntekter prioriterer mindre klasser på tvers av demografi og folketall.

Tabell 11.9 viser elever pr. klasse, 8. til 10. klasse for gruppene av sammenliknbare kommuner.

For klassetrinnene 8. til 10. klasse finner vi det samme mønsteret som for 1. til 7. klasse når et gjelder antall elever pr. klasse.

Oslo har det høyeste elevtallet pr. klasse på ungdomstrinnet, med 26,5 elever pr. klasse. Antall elever er lavest i små kommuner med høye inntekter, og i kraftkommunene. Det en tendens til at antall elever synker med synkende folketall. Videre ser det ut til at elevtallet pr. klasse synker med økende inntekter, noe som indikerer at kommuner med høye inntekter også prioriterer mindre klasser på ungdomstrinnet.

11.4.3 Helse

Helsetjenestens oppgave er å sikre trygghet for at alle får hjelp til å diagnostisere og så langt som mulig behandle og rehabilitere sykdommer. Helsetjenesten skal også bidra til helsefremmende og forbyggende arbeid. I 2001 var gjennomsnittlig netto driftsutgifter pr. innbygger i kommunehelsetjenesten for alle landets kommuner utenom Oslo 1 107 kroner. Gjennomsnittlig netto driftsutgifter pr. innbygger i Oslo var 1 113 kroner.

Tabell 11.10 viser antall legeårsverk pr. 10 000 innbygger for grupper av sammenlignbare kommuner i 2001. Med leger menes i denne sammenhengen kommunale og privatpraktiserende leger, samt turnuskandidater. Tabellen viser en tendens til at legedekningen synker med økende folketall, med unntak av Oslo som har en dekningsgrad over gjennomsnittet. Videre er det en tendens til at legeandelen øker med økende inntektsnivå. Høyest legedekning har de ti kommunene med høyest inntekt.

Forskjellene mellom de ulike kommunegruppene er relativt store. Noe av forskjellene knyttet til befolkningsstørrelse skyldes at en relativt høy legedekning er nødvendig i kommuner med et lavt innbyggertall for at legevakten skal fungere. Den lavere legedekningen i de mellomstore og store kommunene må også sees i lys av at det er større dekning av legespesialister her enn i spredtbebygde kommuner.

11.4.4 Pleie- og omsorgtjenesten

Det overordnede målet for pleie- og omsorgstjenesten er å sikre alle med behov for det et godt og likeverdig tilbud uavhengig av bosted, inntekt, kjønn og sosial bakgrunn. Vi skal her gi en oversikt over status for pleie- og omsorgssektoren illustrert ved utvalgte indikatorer.

Tidligere har antall årsverk vært benyttet som indikator på ressursinnsatsen innen sektoren som helhet. Med KOSTRA-data er det mulig å gi et mer direkte uttrykk for ressursinnsatsen ved hjelp av driftsutgifter pr. innbygger eller bruker av tjenestene. I 2001 viser de foreløpige tallene at netto driftsutgifter pr. innbygger i landet var vel 7 200 kroner. Det er til sammenligning om lag det samme som brukes til grunnskole pr. innbygger.

Siden dette er første år slike tall er tilgjengelige, foreligger det ikke noe sammenligningsgrunnlag over tid. Det er imidlertid av interesse å se nærmere på variasjoner mellom typer av kommuner etter inntekt og antall innbyggere. Pleie- og omsorgssektoren kan grovt sett deles opp i hjemmetjenester og institusjonstjenester. I tabell 11.11 og 11.12 vises slike variasjoner for henholdsvis kommunenes hjemmetjenester og institusjonstjenester.

Disse tallene forteller i hvilken grad kommunene prioriterer pleie- og omsorgstjenester. Det er langt flere brukere av hjemmetjenester enn av institusjonstjenester (jamfør avsnitt 11.2), men generelt har institusjonene mer krevende brukere enn hjemmetjenestene. En institusjonsplass koster på landsbasis i gjennomsnitt fem ganger så mye som en bruker av hjemmetjenester (brutto driftsutgifter), vel 500 000 kroner pr. plass mot vel 100 000 kroner pr. bruker.

Generelt kan terskelen for valg av institusjon eller ikke være ulik fra kommune til kommune, og påvirker med det sammensetningen av og utgiftsnivået til brukerne i henholdsvis hjemmebasert og institusjonsbasert omsorg. For hjemmetjenestene er det en tendens til at økende ressursinnsats pr. bruker går sammen med økende kommunestørrelse, men den er ikke entydig. Mellomstore kommuner og kommuner med innbyggertall over 20 000 med unntak av de fem største byene bruker noe mer på hjemmetjenester enn storbyene og små kommuner. Dette trekket blir delvis forsterket når innbyggertall og kommunenes inntekter ses i sammenheng. Små kommuner med lave inntekter bruker 94 000 kroner, mens mellomstore kommuner med høye inntekter bruker 134 000 kroner pr. bruker. De 10 rikeste kommunene bruker imidlertid betydelig mindre enn gjennomsnittet, bare 81 000 kroner pr. bruker, og kan ha å gjøre med at terskelen for institusjonsplasser er lavere i disse kommunene.

Når det gjelder institusjonstjenester, kan det vanskelig spores noen sammenheng mellom ressursbruk og innbyggertall med unntak av storbyene. De 10 rikeste kommunene brukte lite på hjemmetjenester, men relativt mye pr. institusjonsplass. Det er også ellers en entydig sammenheng mellom ressursbruk og inntektsnivå når det gjelder institusjonstjenester. Med andre ord prioriterer kommuner med høye inntekter institusjonsplasser.

Dekningsgraden forteller hvor stor del av innbyggerne i en viss aldersgruppe som får tjenester eller hvor mange plasser som finnes i forhold til antall innbyggere i gruppen. Tabell 11.13 og 11.14 viser henholdsvis andel mottakere av hjemmetjenester av alle innbyggere 67 år og over og andelen innbyggere 80 år og over av alle innbyggere 80 år og over, som bor på institusjon. For at en person skal bli registrert som mottaker av hjemmetjenester må personen være en aktiv/regelmessig bruker av hjemmesykepleie eller praktisk bistand. Antallet institusjonsplasser omfatter beboere i sykehjem, aldershjem og andre boformer med heldøgns pleie og omsorg.

Tabell 11.13 indikerer at de minste kommunene har bedre hjemmetjenestedekning enn de større kommunene. Men det er ingen klare sammenhenger mellom kommunenes inntekter og andelen eldre som mottar hjemmetjenester. I de 10 rikeste kommunene er dekningsgraden noe over landsgjennomsnittet, men det er i små kommuner med middels eller høye inntekter det er best dekningsgrad.

Institusjonsdekningen i forhold til eldre 80 år og over i tabell 11.14 viser at dekningsgraden avtar med økende innbyggertall (bortsett fra i storbyene). Det er derimot en tendens til at økende dekningsgrad går sammen med økende kommuneinntekt. Små kommuner med høye inntekter ligger klart høyere enn middels store kommuner med lave inntekter.

Tidligere har det vært slik at kommuner med høy dekningsgrad av hjemmetjenester også har hatt god institusjonsdekning. Det er også tilfelle i 2001, og det er i små kommuner med høye inntekter samt i de 10 rikeste kommunene at dekningsgraden både for institusjon og hjemmetjenester er høyest.

Målsettingen er å sluttføre eneromsreformen innen utgangen av 2002, slik at alle beboere i syke- og aldershjem som ønsker det, kan få eget rom. I 2001 var andelen plasser i ensengsrom 74,1 prosent for landet utenom Oslo (Oslo 78,4 prosent), men det må her tas spesielt forbehold om at datagrunnlaget ikke omfatter alle kommuner.

I figur 11.2 er det vist hvordan dekningsgraden i hjemmetjenesten varierer mellom kommunene på fylkesnivå. Det er i de fire nordligste fylkene samt Telemark og Hordaland at dekningsgraden er best, dårligst er den i Akershus og Vestfold.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

11.4.5 Sosialkontor

Det overordnede målet med sosialhjelp er å fremme økonomisk og sosial trygghet, og å bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse. Netto driftsutgifter i sosialtjenesten var på landsbasis (utenom Oslo) lik om lag 2 200 kroner pr. innbygger i alderen 20-66 år. I Oslo var tilsvarende beløp 4 200 kroner pr. innbygger i alderen 20-66 år, det vil si at Oslo lå om lag 91 prosent høyere enn landet for øvrig.

Økonomisk sosialhjelp kan ytes til den som ikke kan sørge for sitt livsopphold ved hjelp av arbeid med videre. Tabell 11.15 viser andel innbyggere i alderen 20-66 år som har mottatt økonomisk sosialhjelp for gruppene av sammenlignbare kommuner i 2001. Det er en viss tendens til at andel mottakere øker med økende innbyggertall. Storbyene har den høyeste andelen innbyggere i alderen 20-66 år som har mottatt økonomisk sosialhjelp. Dette tyder på at urbaniseringsgrad har betydning for bruk av tjenesten.

Mellom inntektsnivå og antall mottakere er det ingen klar sammenheng. Tabellen viser en tendens til at andelen mottakere øker med økende inntekt blant små kommuner. Dette kan ha sammenheng med at et høyt inntektsnivå gir kommunene mulighet til å gi et bedre tjenestetilbud. For mellomstore kommuner er sammenhengen motsatt, økende inntekter gir lavere andeler. For mellomstore kommuner er imidlertid forskjellene mindre mellom kommuner med ulik inntekt, enn forskjellene er mellom små kommuner med ulik inntekt. I landet samlet mottar i overkant av 4 prosent av innbyggerne 20-66 år sosialhjelp, og dette er om lag samme nivå som i de seneste årene.

11.4.6 Barnevern

Andelen barn og unge i alderen 0-17 år som var omfattet av barnevernstiltak var i landet utenom Oslo på 3,1 prosent i 2001. Tilsvarene tall for Oslo lå noe høyere, andelen var på 3,5 prosent. Tabell 11.16 viser netto driftsutgifter i barnevernstjenesten i 2001 for gruppene av sammenlignbare kommuner. Netto driftsutgifter i barnevernstjenesten var på landsbasis (utenom Oslo) lik om lag 3 000 kroner pr. innbygger i alderen 0-17 år. I Oslo var tilsvarende beløp om lag 4 200 kroner pr. innbygger i alderen 0-17 år, det vil si at Oslo lå 40 prosent høyere enn landet for øvrig. Som vi ser av tabellen har også kommuner med høye inntekter, høyere netto driftsutgifter enn kommuner med lave og middels inntekter. Store kommuner og storbyene har høyere netto driftsutgifter enn mindre kommuner har.

11.4.7 Vann, avløp og renovasjon

Kommunene har ansvaret for avløp, renovasjon og vannforsyning (VAR-sektoren) etter henholdsvis forurensningsloven og helselovgivningen. Vannverkene er både kommunale og private. Kommunal vannverksdrift er en frivillig kommunal oppgave. Ansvaret for avløp er delt mellom kommunen og fylkesmannen, men avløpsanleggene kan være både kommunale og private.

For avløpstjenester og vannforsyning har kommunene adgang til å prise tjenestene opp til selvkost. For renovasjonstjenester er kommunene pålagt å prise opp til selvkost, det vil si at kommunene ikke skal subsidiere renovasjonstjenestene.

Tabellene 11.17 og 11.18 som gir en oversikt over årsgebyrene for hver av tjenestene innenfor VAR-sektoren viser at det er stor variasjon mellom kommunene når det gjelder prisnivå for disse tjenestene.

Gebyret for vannforsyning varierer fra 700 kroner pr. år i Oslo kommune til gjennomsnittlig 5 500 kroner pr. år i små kommuner med lave inntekter. Differansen mellom kommunene som har lavest årsgebyr og kommunene som har det høyeste gebyret er på mer enn 4 800 kroner. Gjennomsnittet i landet utenom Oslo er 2 400 kroner pr. år.

Forskjellene kan ha sammenheng med at kostnadene for kommunene ved å sørge for vannforsyning varierer for eksempel på grunn av alderen på anleggene og befolkningstetthet, men kan også ha sammenheng med at noen kommuner subsidierer tjenestene mens andre priser til selvkost. For små og mellomstore kommuner er det en klar sammenheng mellom prisnivå og kommunenes inntekter, noe som kan tyde på ulikheter i subsidieringsgrad.

Årsgebyrene innenfor avløpsektoren varierer ikke i så stor grad som gebyrene innenfor vannforsyningssektoren. Oslo har det laveste avgiftsnivået med 1 000 kroner pr. år, mens små og mellomstore kommuner med lave inntekter har det høyeste avgiftsnivået, med gjennomsnittlige kostnader på 2 700 kroner pr. år. Gjennomsnittet i landet utenom Oslo er på 2 300 kroner pr. år. Også her er det en tendens til at avgiftsnivået er høyest i kommuner med de laveste inntektene.

Oslo kommune har det laveste gebyret innenfor renovasjonssektoren, med kostnader på 800 kroner pr. år. Det høyeste avgiftsnivået har små kommuner med høye inntekter. Gjennomsnittet her er 1 800 kroner pr. år. Gjennomsnittet i landet utenom Oslo er på 1 700 kroner pr. år.

Forskjellene mellom kommunene er klart mindre innenfor denne sektoren enn innenfor vann- og avløpsektoren. Det er rimelig å tro at dette har sammenheng med at investeringskostnadene i sektoren er klart lavere enn for vann- og avløp, samt at lovverket pålegger selvkost. Det er en svak tendens til at større kommuner og storbyer har et noe lavere avgiftsnivå enn andre. I tillegg har Oslo et avgiftsnivå på under halvparten av landsgjennomsnittet. Mye tyder derfor på at stordriftsfordeler gir utslag innenfor denne sektoren. Det er også rimelig å anta at organisasjonsform kan ha betydning for nivået på årsgebyret innenfor renovasjonssektoren.

11.4.8 Kultur

Store deler av tjenestespekteret innenfor kommunesektoren er ikke lovpålagt. Dette vises tydelig i mangfoldet av oppgaver. Idrett og bibliotekoppgaver er ”faste” kommunale oppgaver.

I tabell 11.20 vises antall biblioteksutlån pr. årsverk for gruppene av sammenliknbare kommuner. De fire storbyene utenom Oslo topper statistikken over antall biblioteksutlån pr. årsverk. Gjennomsnittet i disse kommunene i 2001 var et utlån på 17 500 bøker pr. årsverk. Små kommuner med høye inntekter har lavest utlån, med et gjennomsnitt på 7 900 bøker pr. årsverk. Gjennomsnittet for landet utenom Oslo er et utlån på 13 000 bøker pr. årsverk. Oslo ligger under landsgjennomsnittet, med et utlån på 9 100 bøker pr. årsverk.

11.4.9 Samferdsel

Korrigerte brutto driftsutgifter pr. kilometer kommunal vei/gate var på landsbasis (utenom Oslo) om lag 70 000 kroner i 2001. I Oslo var tilsvarende beløp om lag 180 000 kroner, det vil si at Oslo lå om lag 160 prosent høyere enn landet for øvrig.

Tabell 11.21 viser lengde på kommunale veier og gater i kilometer pr. 1 000 innbygger for gruppene av sammenlignbare kommuner i 2001. Lengste kommunale veier og gater i kilometer pr. 1 000 innbyggere har de 10 rikeste kommunene. Små kommuner (det vil si kommuner med lavt innbyggertall) med høy inntekt har også et høyt antall kilometer veilengde. Storbyene og andre kommuner med innbyggertall over 20 000, har kortere lengde på kommunale veier og gater i kilometer pr. 1 000 innbyggere. Dette er naturlig på grunn av at disse kommunene i hovedsak er mindre spredtbygde enn andre kommuner. Kommuner med spredtbygd bosetting har behov for lengre vei pr. innbygger enn kommuner med tettbygd bosetting.

11.4.10 Bolig

I 2001 var det for landet utenom Oslo i gjennomsnitt 18,4 kommunalt disponerte boenheter pr. 1 000 innbyggere. I Oslo var det i 2001 22,6 kommunalt disponerte boenheter pr. 1 000 innbygger.

Tabell 11.22 viser gjennomsnittlig antall kommunalt disponerte boenheter pr. 1 000 innbygger for grupper av sammenlignbare kommuner. Antall kommunalt disponerte boenheter varierer etter både inntekt og kommunestørrelse. Det er en tendens til at små kommuner har et høyere antall boliger enn mellomstore kommuner. Storbyene har også et relativt høyt nivå på antall kommunalt disponible boenheter. Samtidig er det en tendens til at antallet boliger øker med økende kommunal inntekt.

11.4.11 Administrasjon

Tabell 11.23 viser at de administrative kostnadene varierer mye mellom kommunene. Gjennomsnittet for landet var 3 000 kroner pr. innbygger, mens Oslo hadde et gjennomsnitt på 4 500 kroner pr. innbygger. De 4 storbyene utenom Oslo har de lavest netto driftsutgiftene på 2 200 kroner pr. innbygger, mens småkommuner hadde et utgiftsnivå mellom 3 800 og 6 200 kroner pr. innbygger. Differansen mellom de kommunene som har høyest og de som har lavest netto driftsutgifter pr. innbygger er på mer enn 10 900 kroner. Kommunenes inntekter og innbyggertall har tilsynelatende stor betydning for nivået på netto driftsutgifter pr. innbygger. Administrasjonskostnadene synker med økende kommunestørrelse og øker med økende inntektsnivå.

11.5 Fylkeskommunene

11.5.1 Videregående opplæring

Nøkkeltallet ”Netto driftsutgifter pr. innbygger 16-18 år, videregående opplæring” sier oss noe om fylkeskommunenes prioritering av videregående opplæring (inklusive lærlinger). Det kan være naturlig å se nettoutgiften i forhold til andel 16-18 åringer som er i videregående opplæring. En lav nettoutgift pr. innbygger i aldersgruppen skulle i utgangspunktet tilsi en lav ”dekningsgrad”. Andre forhold vil imidlertid også spille inn. Demografi og geografi påvirker fylkeskommunens kostnader ved å drive videregående opplæring fordi dette påvirker skolestruktur og dermed størrelsen på klassene. I tillegg vil sammensetningen og dimensjoneringen av de ulike studieretningene påvirke de totale utgiftene til fylkeskommunen, da yrkesfaglige studieretninger generelt er mer kostnadskrevende enn studieretninger som fører fram til generell studiekompetanse (allmennfag). Av tabell 11.24 ser vi at de 4 nordligste fylkene bruker mest ressurser på videregående opplæring i forhold til antall innbyggere 16-18 år. Hovedårsaken til dette vil være at det i fylker med spredt bosetning og lave innbyggertall må settes inn større ressurser pr. innbygger på å opprettholde skolestrukturen.

Figur 11.3 viser hvor stor andel 16-18 åringer som er i videregående opplæring (inkludert lærlinger). I 2001 er denne andelen 88,5 prosent for landet totalt utenom Oslo. Figuren viser at andelen ligger mellom 88-90 prosent i rundt halvparten av fylkene. Oslo og Finnmark har de laveste dekningsgradene for videregående opplæring.

I tillegg viser figur 11.3 hvor stor prosentandel av elevene og lærlingene som har lovfestet rett til videregående opplæring i opplæringsloven. Denne andelen varierer tilsynelatende ganske mye mellom fylkene. Akershus ligger på topp med en andel på 90,5 prosent, mens det i Finnmark er kun 71,4 prosent av elevene som tilhører denne gruppen. Fra og med 01.08.2001 har alle voksne rett til videregående opplæring. Tallene kan likevel indikere at enkelte elever som allerede har gjennomført videregående opplæring søker seg inn på nytt, eller elever som på grunn av omvalg med mer går utover retten sin (det vil si at de overskrider regelen om at retten må tas ut over 5 år etter påbegynt opplæring).

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

I figur 11.4 vises brutto driftsutgifter pr. elev for elever ved videregående skoler. Utgiftene er korrigert for dobbeltføringer som skyldes viderefordeling av utgifter og internkjøp. Utgifter til lærlinger er holdt utenfor. Brutto utgifter er høyest i Finnmark, Troms og Sogn og Fjordane, noe som har sammenheng med bosettingsmønster. Dette er fylker med en spredt skolestruktur og som dermed får et lavt klassetall/elevtall pr. skole. Ikke overraskende har Oslo lave enhetskostnader. Telemark kommer imidlertid lavest ut i denne oppstillingen 5.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

11.5.2 Somatiske tjenester

Somatiske spesialisthelsetjenester omfatter foruten sykehus også fødehjem, spesialsykehjem, sykestuer og privatpraktiserende spesialister. Om tjenestene gis i sykehus eller andre institusjoner avhenger av hvordan fylkeskommune har valgt å organisere driften, hovedtyngden av tjenestene gis imidlertid i sykehusene. Fra 01.01.02 er virksomheten av somatiske spesialisthelsetjenester overført fra fylkeskommunene til staten. Fylkeskommunene vil fortsatt ha sektoransvaret for tannhelsetjenesten og i hovedsak også for behandlingsinstitusjoner for rusmiddelmisbrukere.

Figur 11.5 viser netto driftsutgifter pr. innbygger i kroner i somatiske spesialisthelsetjenester i 2001. Figuren viser at det er store forskjeller mellom fylkeskommunene når det gjelder netto driftsutgifter. Høyeste netto driftsutgifter pr. innbygger har Sør-Trøndelag og Sogn og Fjordane med henholdsvis 8 038 kroner og 7 626 kroner. Hordaland og Finnmark er de to fylkeskommunene med lavest netto driftsutgifter pr. innbygger med henholdsvis 3 953 kroner og 5 182 kroner. Landsgjennomsnittet utenom Oslo var 6 027 kroner pr. innbygger.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 11.6 viser antall døgnopphold i 2001 pr. 1 000 innbygger i somatiske sykehus etter bostedsfylke. Figuren viser at det er betydelige forskjeller mellom fylkeskommunene. Finnmark, Sogn og Fjordane og Nordland er fylkeskommunene med flest antall sykehusopphold med henholdsvis 227, 194 og 192 døgnopphold pr. 1 000 innbygger. Oslo og Rogaland har færrest døgnopphold i somatiske sykehus med henholdsvis 139 og 143 døgnopphold pr. 1 000 innbygger. Landsgjennomsnittet utenom Oslo var 165 døgnopphold pr. 1 000 innbygger.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

11.5.3 Psykiatri

Psykiatrien er utpekt til et av satsningsområdene i helsevesenet. Målet er å bygge ut et likeverdig psykiatrisk tjenestetilbud, hvor tilgjenglighet er uavhengig av bosted.

Figur 11.7 viser netto driftsutgifter i kroner pr. innbygger for psykiatriske spesialisthelsetjenester i 2001. Oslo og Finnmark er de to fylkeskommunene som har høyest netto driftsutgifter med henholdsvis 2 604 kroner og 2 020 kroner pr. innbygger. Sør-Trøndelag og Vest-Agder har lavest netto driftsutgifter pr. innbygger med henholdsvis 1 153 kroner og 1 329 kroner. Landsgjennomsnittet uten Oslo er 1 513 kroner pr. innbygger.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 11.8 viser antall årsverk pr. 1 000 innbyggere i barne- og ungdomspsykiatri og i voksenpsykiatri. Figuren viser at det er stor variasjon mellom fylkeskommuner i dekningsgraden innen barne- og ungdomspsykiatri. Oslo og Finnmark har høyest dekningsgrad med henholdsvis 5,4 og 3,6 årsverk pr. 1 000 innbygger under 18 år. Lavest dekningsgrad har Hordaland og Vest-Agder, begge fylkeskommuner med 0,3 årsverk pr. 1 000 innbygger under 18 år. Også Nordland har lav dekning med 0,5 årsverk pr. 1 000 innbygger under 18 år.

I voksenpsykiatrien er det Troms, Oppland og Oslo som har høyest dekningsgrad, med henholdsvis 5,2, 4,5 og 4,2 årsverk pr. 1 000 innbygger. Hedmark, Sør-Trøndelag og Vest-Agder har lavest dekning med henholdsvis 1, 1,2 og 1,7 årsverk pr. 1 000 innbygger.

Landsgjennomsnittet uten Oslo viser at det i voksenpsykiatrien i gjennomsnitt er 2,9 årsverk pr. 1 000 innbygger 18 år eller eldre, og at det i barne- og ungdomspsykiatrien i gjennomsnitt er 1,7 årsverk pr. 1 000 innbygger under 18 år.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

11.5.4 Tannhelse

Fylkeskommunen skal etter tannhelsetjenesteloven sørge for at tannhelsetjenester, herunder spesialisttjenester i rimelig grad er tilgjengelig for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i et fylke. Fylkeskommunen har ansvaret for den offentlige tannhelsetjenesten, og har et generelt ansvar for å fremme tannhelsen i befolkningen, og sørge for nødvendig forebygging og behandling.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 11.9 viser antall personer undersøkt/behandlet pr. offentlig ansatt i tannhelsetjenesten. Tabellen viser at det er stor variasjon mellom fylkeskommunene når det gjelder dekningsgrad og produktivitet. Østfold fylkeskommune har høyest antall innrapporterte personer pr. årsverk, 444, mens Vest-Agder har lavest antall med 161 brukere pr. årsverk. Gjennomsnittet i landet er på 318 brukere pr. årsverk. Oslo ligger lavere enn landsgjennomsnittet med 285 brukere pr. årsverk.

11.5.5 Kulturminne, natur og nærmiljø

Fylkeskommunen har ansvaret for regional kulturminneforvaltning. Fylkeskommunen er delegert myndighet etter kulturminneloven, og har innsigelsesrett på kulturminnefaglig grunnlag i plansaker etter plan- og bygningsloven. Fylkeskommunens hovedoppgaver på feltet er å gi tilrådninger og veiledning overfor kommuner og enkeltpersoner i blant annet plan- og byggesaker og konkrete verne- og skjøtselsarbeid. Oppfølgingsansvaret overfor fylkeskommunen som regional kulturminneforvalter er lagt til Riksantikvaren.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 11.10 viser at det er stor variasjon i fylkenes brutto driftsutgifter pr. innbygger til kulturminnevern, natur og nærmiljø. Nordland fylke har de høyeste brutto driftsutgiftene, med mer enn 300 kroner pr. innbygger. Oslo har de laveste driftsutgiftene knyttet til denne sektoren, med driftsutgifter på 9 kroner pr. innbygger i 2001. Gjennomsnittlige driftsutgifter i landet er på 104 kroner pr. innbygger.

11.5.6 Administrasjon

Figur 11.11 viser at nivået på fylkeskommunal administrasjonsutgifter varierer mye fylkene i mellom. Oslo har netto driftsutgifter på mer enn 1 350 kroner pr. innbygger, som er det høyeste utgiftsnivået i landet. Fylkene i Nord-Norge har også blant de høyeste driftsutgiftene pr. innbygger, med mellom 1 236 og 1 145 kroner pr. innbygger. Akershus fylke har de laveste driftsutgiftene med 465 kroner pr. innbygger. Dette utgjør nær en tredjedel av Oslos driftsutgifter (netto) pr. innbygger. Gjennomsnittlige driftsutgifter i landet er på 750 kroner pr. innbygger.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

11.5.7 Barnevern

Figur 11.12 viser andel barn og unge med barnevernstiltak i forhold til innbyggere 0-19 år. På landbasis (utenom Oslo) er andelen 0,7 prosent. Oslo har høyest andel av fylkeskommunene, med 1,1 prosent. Lavest andel har Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane og Oppland som alle har 0,5 prosent. Alle fylkeskommuner ligger med andre ord mellom 0,5 prosent og 1,1 prosent. Figur 11.13 viser barn med barnevernstiltak pr. årsverk. Barn med barnevernstiltak pr. årsverk er 3,0 prosent på landsbasis utenom Oslo. Oslo har lavest antall barn med barnevernstiltak pr. årsverk med 1,1 prosent. Det høyeste antallet barn med barnvernstiltak pr. årsverk har Hedmark med 4,3 prosent.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå

11.6 Kirkelig virksomhet

11.6.1 Hovedtall fra de kirkelige fellesrådenes regnskaper for 1999 og 2000

Med bakgrunn i den nye kirkelovgivningen, som blant annet medførte at den lokale kirke fikk en mer selvstendig stilling i forhold til kommunene, ble de kirkelige fellesrådene fra 1997 pålagt å rapportere sine regnskaper til Statistisk sentralbyrå. Mens kirkelige utgifter tidligere inngikk som en ordinær driftsutgift for kommunene, er det fra 1997 de kirkelige fellesrådene som forvalter de kommunale bevilgningene til kirken og som fører disse i sitt regnskap. Unntaksvis føres kirkegårdsutgifter og -inntekter direkte i kommunens regnskap.

Utviklingen i den lokale kirkeøkonomien på 1990-tallet ble relativt utførlig belyst i St.meld. nr. 14 (2000-2001). Nedenfor er de oversikter som ble presentert i nevnte stortingsmelding, ført videre med hovedtall fra regnskapene fra de kirkelige fellesrådene for 2000, slik disse er rapportert til Statistisk sentralbyrå.

Regnskapstallene fra fellesrådene fra 2000 viser at de kommunale nettoutgiftene til kirken hadde en økning på 5,0 prosent fra 1999 til 2000, det vil si fra 1 487 millioner kroner i 1999 til 1 562 millioner kroner i 2000. Dette er en noe høyere økning enn lønns- og prisveksten i kommunesektoren fra 1999 til 2000. Fellesrådenes samlede inntekter økte med 7,5 prosent, det vil si fra 1 921 millioner kroner i 1999 til 2 064 millioner kroner i 2000 (eksklusive inntekter for investeringer vedrørende fast eiendom). Regnskapet for fellesrådene for 2000 viser at inntektene var 49 millioner kroner høyere enn utgiftene (inklusive utgifter og inntekter vedrørende investeringer fast eiendom). Det tilsvarende resultatet for 1999 var 56 millioner kroner.

Hovedtallene for 2000 viser generelle trekk i utviklingen av den lokale kirkeøkonomien. Det er grunn til å understreke at det er betydelige variasjoner fellesrådene imellom.

11.6.2 Det kommunale bidraget til kirken

Den viktigste inntektskilden for fellesrådene er det økonomiske bidraget fra kommunene. I tabell 11.25 og i omtalen følger det en sammenligning av kommunenes nettoutgifter til kirken i 1999 og i 2000.

Nettoøkningen i de finansielle overføringene fra kommunene til fellesrådene var fra 1999 til 2000 på 3,5 prosent (kommunale utgifter korrigert for kommunale inntekter), mens verdien av den kommunale tjenesteytingen økte med ca. 20 prosent. Samlet sett økte de kommunale nettoutgiftene til kirken fra 1999 til 2000 med 5,0 prosent. Dette er noe høyere enn lønns- og prisveksten i samme tidsrom, som av det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi er beregnet til 4,7 prosent.

Utgifter og inntekter i forbindelse med investeringer i fast eiendom (bygg og anlegg) skal føres på egne poster i regnskapet til fellesrådene. De kommunale utgiftene til dette, som kommer i tillegg til utgiftene oppført i tabell 11.25 var i 2000 på 154 millioner kroner, hvorav 135 millioner kroner var finansielle overføringer og 19 millioner kroner var beregnet verdi av den kommunale tjenesteytingen på området. I 1999 var det kommunale bidraget her i alt 113 millioner kroner, det vil si 12 millioner kroner lavere. Økningen fra 1999 til 2000 var dermed på 36 prosent.

11.6.3 Fellesrådenes samlede inntekter

Inntektene til de kirkelige fellesrådene i 1999 og 2000, fordelt på ulike inntektskilder, er vist i tabell 11.26, jf. tilsvarende oppstilling i St.meld. nr. 14 (2000-2001). Tabellen viser at inntektene til de kirkelige fellesrådene økte med vel 143 millioner kroner, eller 7,5 prosent, fra 1999 til 2000.

Kommunale bidrag og statlige overføringer

Summen av de kommunale bidragene og de statlige overføringene tilsvarte 83,8 prosent av de samlede inntektene til fellesrådene i 2000. I 1999 utgjorde disse 85,4 prosent av de totale inntektene. Det kommunale bidraget utgjorde henholdsvis 77,9 prosent i 1999 og 76,2 prosent i 2000.

De statlige overføringene tilsvarte ca. 7,5 prosent av de samlede inntektene til fellesrådene både i 1999 og 2000. De statlige overføringene gjelder i hovedsak tilskudd til fellesrådene som bevilges over budsjettet til Kultur- og kirkedepartementet, jamfør omtalen foran. Det generelle tilskuddet til kirkelig virksomhet i kommunene utgjorde 110 millioner kroner i 2000. Tilskuddet til kateket- og diakonitjenesten var ca. 36 millioner kroner i 2000.

Overføringer fra menighetsråd

Overføringer fra menighetsråd til fellesråd er den inntektsposten som har hatt størst prosentvis vekst fra 1999 til 2000. Den samme tendensen har gjort seg gjeldende tidligere, og det ble i St.meld. nr. 14 (2000-2001) framholdt at dette var en indikasjon på at stadig flere oppgaver, blant annet arbeidsgiveransvar for stillinger, ble overført fra menighetsrådet til fellesrådet mot utgiftsrefusjon fra menighetsrådet. Regnskapstallene fra 2000 tyder på at denne utviklingen har fortsatt.

Salgs- og leieinntekter

Disse inntektene tilsvarte 5,5 prosent av de totale inntektene både i 1999 og 2000. Økningen i disse inntektene er på 8,1 prosent fra 1999 til 2000. Dette er en lavere økning enn tidligere år. Fra 1997 til 1998 var økningen 25,5 prosent og fra 1998 til 1999 var økningen 13,7 prosent.

Andre inntekter

Under andre inntekter er ført opp inntekter som ikke er med under de andre inntektskildene. Dette gjelder blant annet renteinntekter og overføringer fra andre enn staten, kommunene, menighetsrådene og trygdeforvaltningen. I 2000 utgjorde disse overføringsinntektene 38,9 millioner kroner, mot 20,5 millioner kroner i 1999. Renteinntektene i 2000 beløp seg til 32,7 millioner kroner, mot 26 millioner kroner i 1999.

Inntekter i forbindelse med investeringer i fast eiendom (bygg og anlegg)

I tillegg til inntektskildene som framgår av tabell 11.26 har fellesrådene hatt inntekter i forbindelse med investeringer i fast eiendom. Disse var på i alt 202 millioner kroner i 2000. Dette tilsvarer en økning på ca. 66 millioner kroner fra 1999, da tallet var 136 millioner kroner. Økningen fra 1999 til 2000 var dermed på nær 50 prosent.

11.6.4 Fellesrådenes samlede utgifter

Fordelingen av fellesrådenes utgifter i 1999 og 2000 på de enkelte utgiftsformål (formålene kirkelig administrasjon, kirker, kirkegårder og andre kirkelige formål) er vist i tabell 11.27. Tabellen viser at de samlede utgiftene økte med 172 millioner kroner fra 1999 til 2000, noe som tilsvarer en økning på 9,1 prosent.

Kirkelig administrasjon

Den prosentvise veksten i utgiftene under formålet kirkelig administrasjon fra 1999 til 2000 var på 7,5 prosent. Fra 1997 til 1998 økte utgiftene under dette formålet med 26,5 prosent. Fra 1998 til 1999 var økningen 9,5 prosent. Utgiftene under dette formålet utgjorde 26,9 prosent av de samlede utgiftene, mot 27,2 prosent i 1999.

Kirker

Den prosentvise utgiftsveksten fra 1999 til 2000 under dette utgiftsformålet var på 9,1 prosent. Fra 1997 til 1998 var det her en nedgang på 0,4 prosent. Fra 1998 til 1999 var økningen på 4,2 prosent. Utgiftene under dette formålet tilsvarte 43,5 prosent av de totale utgiftene både i 1999 og i 2000.

Utgiftene til lønn har under dette formålet økt med 7,5 prosent fra 1999 til 2000, det vil si fra 531 millioner kroner til 571 millioner kroner. Utgiftene til vedlikehold og utstyr har økt med nær 25 prosent, det vil si fra 78 millioner kroner til 97 millioner kroner, mens driftsutgifter for øvrig (eksklusive verdien av kommunal tjenesteyting på området), har økt med 6,0 prosent, det vil si fra 202 millioner kroner til 214 millioner kroner.

Kirkegårder

Tabell 11.27 viser at veksten i utgiftene under dette utgiftsformålet var på 10,7 prosent fra 1999 til 2000. Fra 1997 til 1998 var veksten på 10,9 prosent mens den var på 6,2 prosent fra 1998 til 1999. Av fellesrådenes samlede utgifter tilsvarte utgiftene til kirkegårdene 22,3 prosent i 1999 og 22,6 prosent i 2000.

Andre kirkelige formål

Den sterkeste prosentvise veksten fra 1999 til 2000 har det vært for utgiftene under andre kirkelige formål. Veksten her fra 1999 til 2000 var på 14 millioner kroner som tilsvarer vel 10,9 prosent. Økningen i utgiftene under dette formålet har sannsynligvis sammenheng med økningen i overføringene fra menighetsrådene til fellesrådene, jamfør tabell 11.26.

Utgifter i forbindelse med investeringer i fast eiendom (bygg og anlegg).

I tillegg til utgiftene i tabell 11.27 har fellesrådene hatt utgifter til bygg og anlegg. Disse var på i alt 202 millioner kroner i 2000 som er en økning på ca. 48 millioner kroner (31 prosent) fra 1999.

11.6.5 Fellesrådenes resultater for 1999 og 2000

I avsnitt 11.6.3 og 11.6.4 er det redegjort for fellesrådenes samlede inntekter og utgifter i 1999 og 2000. I avsnitt 11.6.2 inngår regnskapstallene fra de kommunene som har ført utgifter og inntekter for kirkegårdsdriften som nettostørrelser, mens de i avsnitt 11.6.3 inngår som bruttotall. I tabell 11.28 er det korrigert for dette slik at inntekts- og utgiftssiden blir sammenlignbare.

Som det framgår av tabell 11.28 var det en nedgang i resultatet for fellesrådene fra 1999 til 2000, fra 74,4 millioner kroner i 1999 til 49,1 millioner kroner i 2000. Differansen mellom inntektene og utgiftene vedrørende investeringer i fast eiendom var negativ i 1999. I 2000 var inntektene og utgiftene på dette området like store, jamfør avsnitt 11.6.3. Når utgifter og inntekter i forbindelse med investeringer i bygg og anlegg medregnes, var resultatet for fellesrådene 56 millioner kroner i 1999. Det tilsvarende tallet for 2000 var 49 millioner kroner.

11.7 Gruppering av kommuner

Tabell 11.29 viser kommunene gruppert etter inntektsnivå og innbyggertall. Grupperingen er nærmere beskrevet i avsnitt 11.1.