3 Lokaldemokratiprosjekter

3.1 Ungdom og demokrati

Som en del av Kommunal- og regionaldepartementets arbeid med lokaldemokrati, fikk forskningsstiftelsene Institutt for samfunnsforskning (ISF) og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) høsten 2001 i oppdrag å gjennomføre et prosjekt for å se på ungdoms deltagelse og engasjement i lokalpolitikken. Blant spørsmål som ble reist var hvilke rettigheter og posisjoner ungdom har som politiske aktører og om ungdom bruker andre virkemidler for politisk meningsytring enn voksne. Andre spørsmål var om ungdom selv opplever at de har innflytelse, hvilken betydning ungdommens politiske engasjement og lokalpolitiske deltakelse har for det framtidige demokratiet og om frykten for et framtidig demokratiunderskudd er reell.

Valgforskningen viser at deltakelsen blant førstegangsvelgerne, i likhet med befolkningen for øvrig, har hatt en nedgang i perioden 1981 til 1997. Dette gjelder både for stortingsvalgene og lokalvalgene. Den samme trenden gjelder for frivillige organisasjoner, der stadig færre ungdom melder seg inn i de tradisjonelle ideologiske organisasjonene. Bruken av andre deltakelsesformer som underskriftskampanjer, demonstrasjoner, å ta opp saker i organisasjoner eller å henvende seg til folkevalgte, viser samtidig en økning i perioden 1985 til 1999.

Rapporten fra ISF og NOVA viser at ungdom i dag framstår både som mer samfunnspolitisk aktive og at de har et bredere aktivitetsspekter enn eldre aldersgrupper. Når det gjelder fordelingen mellom kjønnene kan vi se at i alderen 14-18 år er jenter langt mer politisk aktive enn guttene. Denne kjønnsfordelingen finner vi også i aldersgruppen 19-23 år, men den viskes helt ut i aldersgruppen 24-63 år.

Ser vi på gruppene av de aktive unge og de passive unge er de svært like. Det finnes ingen stor forskjell når det gjelder grad av politisk kompetanse, tillit til det politiske system eller grad avmakt og apati. Skillet mellom de to gruppene ligger imidlertid i at de aktive mente at man burde gå aktivt inn å kjempe for å påvirke samfunnsforholdene, mens de passive valgte å trekke seg bort. Et annet moment for graden av politisk aktivitet, er at mye tyder på at foreldres politiske engasjement har betydning for ungdom.

Et interessant aspekt ved prosjektet er at det viser seg at ungdom ser ut til å ha en relativ stor tillit til det politiske system. Til tross for en synkende valgdeltagelse mener ungdom at det å stemme ved valg er den aktiviteten som oppleves som mest effektiv for å påvirke beslutninger i samfunnet. Det vil med andre ord si at tilliten til det politiske systemet som helhet er relativt høyt. Det store spørsmålet blir derfor hvorfor ungdom ikke i langt høyere grad deltar i de politiske valgene. Det kan hende at ungdom ikke opplever valget som relevant eller anvendelig for egen del. Dette er noe forskere bør se nærmere på. Når det gjelder andre virkemidler som demonstrasjoner, boikott av produkter, politikerkontakt, parti- og organisasjonsdeltagelse og mediaprofilering, skiller ikke ungdom seg i vesentlig grad fra de eldre. Det finnes imidlertid et unntak, ungdom ser ut til å ha større tiltro til demonstrasjoner og ulovlige protestaksjoner enn de eldre aldersgruppene.

I underkant av 200 kommuner har satt i gang ungdomsråd. Initiativ er oftest tatt av forvaltningen eller politikere. I noen få tilfeller har initiativ kommet fra ungdommen selv, eller fra frivillige organisasjoner. Begrunnelsen for opprettelse av slike råd har ofte vært behov blant forvaltning og politikere for å få informasjon fra barn og unge. En annen motivasjon er at slike ungdomsråd kan bidra til økt politisk deltakelse.

Det er to hovedprinsipper for hvordan ungdomsrådene er satt sammen;

1. Medlemmene representerer skolene, organisasjoner og ungdomsklubber. Denne måten å sette sammen ungdomsråd på gjør at rådet blir en type kanal for påvirkning med uklar legitimitet. Den savner legitimitet fordi utnevnelsen av medlemmene ikke er demokratisk fundert, samtidig som den gir legitimitet til forvaltningens avgjørelser.

2. Nominasjonsprosess lik kommunevalg fra partier og politisk uavhengige grupper.

Ungdomsråd har i mange kommuner en sterk posisjon som en mulig påvirkningskanal. De kan for eksempel være faste høringsinstanser i saker som angår ungdom. Ungdomsråd er også et positivt tiltak fordi de viser at kommunale myndigheter ønsker å involvere ungdommen i de politiske avgjørelsene. Ungdomsråd er i noen tilfeller et uttrykk for å realisere nye tiltak som kan profilere en ungdomsvennlig politikk og utvikle lokal tilhørighet.

På den andre siden kan ungdomsrådene ”tvinge” ungdommer inn i en formalisert møteform og struktur som kan virke mot sin hensikt. Det er viktig at ungdommen får utforme sine synspunkter og innlegg på egne premisser. Å gi ungdomsrådene egne budsjett slik at egne ideer kan realiseres er også et positivt tiltak. Opprettelsen av ungdomsråd begrunnes i politikernes og forvaltningens behov, mens legitimiteten andre ungdommer gir ungdomsrådet henger sammen med de prosjektene de realiserer. Det er i forhold til slike prosjekter at ungdomsrådet kan virke mobiliserende i forhold til ungdommers samfunnsengasjement.

3.2 Valgdeltakelse og lokaldemokrati

En utvikling med synkende valgdeltakelse ved kommunevalg gjorde at Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) sammen med Institutt for samfunnsforskning og Kommunenes sentralforbund fikk gjennomført et forskningsprosjekt for å få en bedre forståelse av hvorfor vi har hatt denne utviklingen.

Sentrale spørsmål i forskningsprosjektet har vært: Hva er det som skjer med lokaldemokratiet? Er grunnen til at velgerne ikke stiller opp at de er fornøyd med den måten de folkevalgte styrer på at de ikke lenger finner det nødvendig å stille opp ved valgurnene?

Fra et toppnivå på 81 prosent i 1963 har valgdeltakelsen ved kommunevalg sunket med over 20 prosentpoeng fram til valget i 1999. Vi må faktisk helt tilbake til 1922 for å finne lavere valgdeltakelse enn ved det siste kommunevalget. For fylkestingsvalgene er situasjonen enda verre, med et foreløpig bunnivå på 56,8 prosent i 1999. Hvorfor synker valgdeltakelsen i Norge? Hvorfor er den lavere enn i andre nordiske land? Representerer den synkende valgdeltakelsen en trussel mot demokratiet eller er det ikke så farlig at deltakelsen faller? Hvordan kan vi egentlig forklare variasjoner i deltakelsen mellom ulike velgergrupper og mellom ulike land? Hva mener norske velgere om valg, borgerplikt og demokrati?

Ulike forskere har vært involvert i dette forskningsprosjektet og resultatene er presentert i boka ” Valgdeltakelse og lokaldemokrati” redigert av Bernt Aardal. Nedenfor følger en omtale av de enkelte temaene som tas opp i denne boka.

Bernt Aardal: Valgdeltakelse og lokaldemokrati – en innføring og oversikt

Samspillet mellom individuelle egenskaper, sosial og politisk kontekst og institusjonelle rammebetingelser kan ikke understrekes sterkt nok når man skal forsøke å forklare variasjoner i valgdeltakelsen både over tid og mellom land. En bredt anlagt studie av 324 demokratiske valg i 91 forskjellige land mellom 1972 og 1995 bekrefter dette. Både økonomisk utviklingsnivå, graden av lese- og skriveferdighet, befolkningsstørrelse og tetthet, stemmeplikt, stemmerettsalder, valgsystem, hvor jevnt valget er og hvor mange partier som stiller til valg har betydning for hvor mange som deltar i valget. Det er med andre ord viktig å ta i betraktning faktorer på ulike nivåer. Selv om politikkens innhold og form spiller en viktig rolle, må man imidlertid også ta hensyn til hvilken institusjonell ramme som politikken utspiller seg innenfor. Er systemet kandidatsentrert eller partisentrert? Hvordan bidrar ulike organisasjoner og teknologiske løsninger til den politiske mobiliseringen? Hvilke stridsspørsmål blir politisert i valgkampen? osv.

Gjennomgangen av demokratiteorier og empiriske studier har vist at det ikke finnes noen absolutt målestokk som avgjør i hvilken grad deltakelsen ved et gitt valg kan tolkes som et demokratisk faresignal eller som et sunnhetstegn. Det ene ytterpunktet er at ingen deltar i valgene, det andre ytterpunktet er at alle deltar. Mellom disse ytterpunktene vil den enkeltes idealer for demokratisk deltakelse og skjønnsmessige vurderinger av den foreliggende situasjon være utslagsgivende. I seg selv er dette en viktig nyansering i forhold til dommedagsprofeter som roper opp om ”katastrofevalg” og ”demokratiet i krise” når valgdeltakelsen synker med noen prosentpoeng. En indikasjon på at krise er et for sterk uttrykk finner vi også i den lave andelen som sitter hjemme ved flere påfølgende valg. Til tross for rekordlav valgdeltakelse ved de to siste kommunevalgene her i landet satt bare 12 prosent av velgerne hjemme ved begge valg. Det er ikke overraskende at andelen ”permanente” hjemmesittere er større ved kommunevalg enn ved stortingsvalg, ettersom valgdeltakelsen er betydelig lavere ved de førstnevnte valgene. På den annen side er årvåkenhet med hensyn til endringer i deltakelsesnivå og deltakelsesformer en viktig forutsetning for å kunne motvirke utviklingstrekk som kan skade demokratiet på lengre sikt. Gitt det institusjonelle rammeverket utgjør kombinasjonen av individuelle ressurser og sosiale normer en viktig del av det demokratiske grunnfjellet. Hvis lavere deltakelse fører til at store grupper av befolkningen faller utenom demokratiske prosesser og organer, kan dette få negative følger både for den politikk som føres og for systemets legitimitet. Svekkes normene om borgerplikt, kan dette redusere den ”grunnkapitalen” som en demokratisk styreform i siste instans er helt avhengig av.

Hvis man ser på deltakelse i lokalvalg og i lokaldemokratiet mer generelt som en ”skole i demokrati”, kan den synkende deltakelsen gi grunn til uro for framtiden. Det kan imidlertid være et spørsmål om man ikke bør snu retningen fra lokalt til nasjonalt nivå på hodet. Kanskje det ikke er så viktig at valgdeltakelsen er like høy ved lokale som ved nasjonale valg? Kanskje kan engasjement i nasjonal politikk og deltakelse i nasjonale valg bidra til å stimulere deltakelsen også på lokalplanet? Lokale rammebetingelser – både av politisk og økonomisk art – legges i overveiende grad på nasjonalt nivå. Utfallet av nasjonale valg vil derfor være retningsgivende også for utviklingen i den enkelte kommune. Som nevnt er kommunene blitt viktige produsenter av – eller garantister for – velferdsgoder. I denne rollen handler de på vegne av fellesskapet eller staten. Det kan derfor stilles spørsmål ved hvor lokal lokalpolitikken egentlig er. Kommunene står ikke bare under press ovenfra, de er i stigende grad også kommet i klemme mellom statlige pålegg og individuelle rettigheter gitt gjennom lovgivningen. Det er med andre ord grunn til å spørre om ikke behovet for politiske stimuli fra nasjonalt til lokalt nivå er vel så stort som påvirkningen fra den lokale til den nasjonale politikken. I en slik situasjon vil behovet for klare alternativer og et høyt konfliktnivå innebære at rikspolitikken vil kunne spille en viktig rolle for den lokalpolitiske mobiliseringen. I stedet for at rikspolitikerne ”ødelegger” for lokalpolitikerne, vil de tvert imot kunne stimulere til økt deltakelse og engasjement på lokalt nivå. Uansett hvilke svar man gir på disse spørsmålene, er spenningen mellom det lokale og det nasjonale ikke bare et spørsm ål om effektivitet og administrativ arbeidsdeling slik man ofte får inntrykk av. Det er i høyeste grad også et viktig spørsmål for utviklingen av demokratiet.

Tore Hanssen, Ingunn Opheim Ellis og Anne-Lise Fimreite: Spiller egenskaper ved kommunene noen rolle for valgdeltakelsen ved kommunevalg?

Kapittelet tar utgangspunkt i nivået på valgdeltakelsen i de enkelte kommunene og reiser spørsmålet om variasjonene i valgdeltakelsen mellom kommunene kan henge sammen med ulike trekk ved kommunenes virksomhet og tjenesteyting, lokale politiske forhold og sosiale kjennetegn ved kommunene. Tre mulige hovedforklaringer søkes testet i de empiriske analysene. For det første ser man på i hvilken grad valgdeltakelsen kan henge sammen med omfang, dekningsgrad av og tilfredshet med den kommunale tjenesteytingen. For det andre ser man på i hvilken grad variasjonene i valgdeltakelsen kan henge sammen med hvordan partikonstellasjonene er i de enkelte kommuner. Her er vi opptatt av i hvilken grad enkeltpartier har vært dominerende over en lengre periode, graden av konkurranse mellom partiene og antall lister som ble stilt ved valget i 1999 – i tillegg til omfang av rettede lister ved valget. Antakelsen er at høy partikonkurranse og et stort antall lister og liten grad av partidominans fører til høyere valgdeltakelse. For det tredje sees variasjoner i valgdeltakelsen i lys av sosiale egenskaper ved kommunene, og hvor man har vektlagt egenskaper som kan fanges inn av begrepet ”sosial kapital” – det vil si grad av tillitsfullt sosialt samhold, verdifellesskap og nærhet menneskene i mellom – egenskaper som fremmer fellesskaplige holdninger og verdier.

Analysene viser at kjennetegn ved den kommunale virksomhet har betydning for valgdeltakelsen, slik at lave dekningsgrader for tjenesteytingen fører til høy valgdeltakelse – noe som kan tolkes i retning av at manglende tilfredshet med den kommunale virksomhet virker mobiliserende på velgerne. Samtidig observeres det imidlertid at et mer direkte mål på tilfredshet viser en positiv sammenheng med valgdeltakelse, slik at valgdeltakelsen er høyest i kommuner hvor folk er mest tilfredse. Modellen som sådan har imidlertid begrenset forklaringskraft. Dette kan man også si om modellen som fanger opp politiske forhold i kommunene, der det bare er antall lister som ble stilt ved valget i 1999 som synes å ha en klar positiv effekt på valgdeltakelsen. Den modellen som best forklarer variasjonene i valgdeltakelsen er modellen som tar utgangspunkt i sosiale egenskaper ved kommunene – en modell som forklarer over 40 prosent av variasjonene i valgdeltakelsen. Det er i kommuner som har et aktivt religiøst liv, er store bidragsytere til nasjonale innsamlingsaksjoner for humanitære forhold, som har en lav skilsmisseprosent og med en aldrende befolkning – altså kommuner der tradisjonelle verdier synes å stå sterkt – vi finner den høyeste valgdeltakelsen. Dette er gjerne også små kommuner, men analysen viser at kommunestørrelse i seg selv ikke har noen egeneffekt på deltakelsen.

Tor Bjørklund: Den stadig synkende deltakelsen ved lokalvalg. Noen årsaker og konsekvenser

Valgdeltakelse ved lokalvalg i det 20. århundre kan inndeles i to perioder: først oppadgående i 60 år (fra 1901 til 1963), og deretter nedadgående i 40 år (fra 1963 til 1999). Den første fasen kan beskrives med Stein Rokkan og Henry Valens uttrykk ”mobiliseringen av periferien”. Den etterfølgende perioden, fra 1963 til 1999, kan karakteriseres ved demobilisering av sentrum og stabilisering av periferien. Samtidig med fallende deltakelse har det skjedd en sosial utjevning blant velgerne etter by/land, og også etter mann/kvinne. Forskjellene er blitt mindre, og de går til en viss grad i motsatt retning av tidligere: større deltakelse i utkantstrøk enn i byene, og - iallfall i enkelte valg - høyere deltakelse blant kvinner enn menn. Spredte opplysninger om velgernes utdanning og inntekt, peker heller ikke i retning av at synkende valgdeltakelse har ført til økte sosiale skjevheter mellom hjemmesittere og de som benytter seg av stemmeretten.

Her er berørt konsekvenser av synkende deltakelse. Beskrivelsen passer dårlig med oppfatningen at fall i deltakelse fører til at et bestemt sosialt segment i økende grad blir utestengt fra valgprosessen. Det antas dessuten gjerne å være partier på venstresiden, med appell til lavstatus grupper, som særlig taper på fall i deltakelsen. Heller ikke denne forventningen finner entydig støtte i det empiriske materialet.

I kapittelet berøres også årsaker til nedgangen i deltakelse. Diskusjonen konsentreres rundt to syn på stemmegivning: det instrumentelle hvor egeninteresse er drivkraften, og det normative synet, hvor borgerplikten er et incentiv til stemmegivning. Et sentralt element i den instrumentelle tankegangen er hvor viktig valget oppfattes å være. Nedgang i valgdeltakelsen forventes å være et resultat av at flere oppfatter lokalvalgene som mindre viktig. Men det motsatte synes å være tilfelle. En større andel av de intervjuede i 1971 enn i 1999 mente at valget hadde ”liten eller ingen betydning” for hva som vil skje i kommunen i de neste fire år. Valgdeltakelsen har sunket særlig mye blant dem som oppfatter valget som uviktig. Dette er en indikasjon på en svekket oppslutning om ideen om at valghandlingen er en borgerplikt.

Tor Bjørklund og Ulrik Kjær: Valgdeltakelsen ved lokalvalg i Norge og Danmark: Forskjeller og likheter

På slutten av 1990-tallet var valgdeltakelsen ved lokalvalg i Danmark 10 prosentpoeng høyere enn i Norge. Fra en periode uten store avvik markerer forskjellene seg fra begynnelsen av 1990-tallet. Hva kan forklare avviket mellom de to landene?

Ulike trekk ved det politiske system i de to landene saumfares: som forskjeller i valgordningen, kommunestrukturen i form av antall kommuner og dernest mulige ulikheter i kommunenes handlingsrom vis a vis staten.

I den periode som undersøkes skjedde ingen store endringer i den norske valgordningen. I Danmark derimot var det reformer. Fra og med kommunevalget i 1985 ble det mulig for partiene i Danmark å velge mellom to forskjellige oppstillingsformer, den tradisjonelle ”partiliste” og den nye sideordnede oppstillingen. Ved den tradisjonelle oppstillingsformen har velgerne mulighet til å påvirke personvalget. Men det er kun ved den sideordnede oppstillingsformen at de er suverene, det vil si velgerne alene avgjør hvem av listekandidater som blir valgt. Dermed har velgerne fått et større maktpotensial, som kan ha bidratt til å skape en barriere mot synkende valgdeltakelse.

Det har ikke i den aktuelle perioden skjedd noen drastiske endringer i antall kommuner verken i Danmark eller Norge. Vi kan vi således ikke finne noen forklaring her. Når det gjelder kommunenes handlingsrom vis a vis staten, taler mye for at det er større i danske enn i norske kommuner. Her har vi en mulig forklaring på en høyere danske valgdeltakelse. På den annen side påpekes at også i Danmark klages det over en utvikling der kommunenes autonomi blir begrenset.

Til slutt foretas en sammenlikning av hvem som stemmer og ikke stemmer. Ungdommen viser størst avvik. I Norge er det især i aldersgruppene under 30 år at tilbakegangen i valgdeltakelsen har vært betydelig. Det står i kontrast til den danske utviklingen, hvor nettopp aldersgruppene under 30 år har klart seg best.

Per Stava: Valdeltaking i Norden – normer, eigeninteresse eller meiningsytring?

Det er to forhold som får folk til valurnene ved lokalval – borgarplikt og behov for å gi uttrykk for kva ein meiner. Dette gjeld i alle dei undersøkte landa – Noreg, Danmark, Sverige og Finland. Dei som ser det som ei borgarplikt å stemme, går i stor grad til valurnene. Dei som valkampen og valet som ein offentleg debatt – og får lyst til å kome med sitt syn, deltar også ved vala. Valdeltaking er såleis i liten grad ei instrumentell handling – ein går ikkje til vallokala fordi ein trur at ein ved å delta vil påverke den politikken som blir ført – eller for å ivareta sine eigne interesser.

I tillegg blir valdeltakinga påverka av kor interessert ein er i lokalpolitikk og om ein synest det er vanskeleg å finne ut kva parti ein skal stemme på. I Noreg er interessa for lokalpolitikk høg, men likevel er valdeltakinga ved lokalval låg i Noreg. Det er grunn til å tru at etter kvart som partia blir mindre klassebaserte, er det fleire som har problem med å velje parti.

Valdeltaking er ein viktig indikator på kor godt lokaldemokratiet fungerer, men bør likevel supplerast. Deltakinga kan haldast ”kunstig” oppe ved å koplast saman med nasjonale val. Det kan då tenkjast at lokaldemokratiet rotnar på rot, i skuggen av høg valdeltaking. Sverige har t.d. høgast deltaking ved lokalval av dei fire landa. Grunnen til det er at vala skjer samstundes med riksdagsvala. Dersom vala skjedde til ulik tid, ville deltakinga ved lokalvala falle kraftig i Sverige. Samstundes synest lokaldemokratiet å stå svakare i Sverige enn dei andre landa – det er t.d. færre som ser lokalt sjølvstyre som ein viktig del av det samla demokratiet der enn i dei andre landa.

Skal ein få auka valdeltaking, må ein styrke borgarnormene, lage valkamp som gir innbyggjarane lyst til å kome med si meining, halde interessa for lokalpolitikk oppe og gjere det enklare for veljarane å finne ut kva parti som passar best for ein sjølv.

Lawrence E. Rose: Normer og roller – borgerpliktens endelikt?

Resultatene presentert i kapittelet understreker at en oppfatning av stemmegivning som en borgerplikt virker mobiliserende, til dels sterkt mobiliserende sammenliknet med personer som ikke har den samme oppfatningen. Disse funn er i samsvar med resultater fra en rekke tidligere studier i andre land. Men en slik oppfatning er ingen garanti for valgdeltakelse. Litt i overkant av 20 prosent blant dem som hegnet om stemmegivning som en borgerplikt, lot likevel være å stemme. Dessuten har de som sluttet opp om en slik oppfatning, også vært påvirket av andre forhold. Dette synes særlig å gjelde for situasjoner der vedkommende vurderer betydningen av hvilket parti eller hvilke partier som har flertallet i kommunestyret som viktig. Likeledes, men dog i noe mindre grad, tyder resultatene på at de som oppfatter stemmegivning som en borgerplikt, kan være påvirket i sine beslutninger om valgdeltakelse av en del andre forhold – spesielt synspunkter på lokaldemokrati og hvordan det fungerer i deres bostedskommune.

Implikasjonene av disse funnene er klare. Å mane til en normativ opprustning med hensyn til folks holdninger til stemmegivning som en borgerplikt, er sannsynligvis ikke i seg selv nok til å demme opp mot en synkende deltakelse i lokalvalg. En må i tillegg vurdere hva som overbeviser folk om valgutfallets betydning for seg selv og for hva som vil skje i kommunen i den påfølgende fireårsperioden. Det er særlig disse forhold som synes å virke mobiliserende – både for dem som slutter opp om stemmegivning som en borgerplikt og desto mer for dem som ikke er av denne oppfatningen. Resultatene fra forsøk med direkte valgte ordførere i 20 kommuner og direkte valg av bydelsutvalg i Oslo virker ikke særlig løfterike i denne sammenheng. Diskusjonen om større kommunal autonomi, blant annet i forhold til kommunens rett til å bestemme sitt eget skattenivå, er relevant i denne forbindelse. Men slike tiltak kan ha andre, muligens utilsiktede konsekvenser. Derfor er det viktig å vurdere alternativene med omhu.

Om med noe mindre utslag, kan mye av det samme sies om hvordan lokaldemokratiet oppfattes blant innbyggerne. Positive oppfatninger virker mobiliserende selv for dem som mener det er en borgerplikt å stemme, mens negative oppfatninger av lokaldemokratiet virker demobiliserende. Derfor kan det være grunnlag for kommunene og kommunalpolitikere å gå seg selv nærmere etter i sømmene med tanke på hvordan det lokale selvstyret er organisert og fungerer.

Jo Saglie: Partienes rolle i lokalpolitikken

Av og til hevdes det at de politiske partienes virksomhet virker negativt inn på lokaldemokratiet. Lokale lister og større innslag av personvalg trekkes fram som alternativer. Artikkelen tar opp to hovedspørsmål knyttet til partienes lokalpolitiske rolle. For det første: bidrar partiene til å hindre rekruttering til lokalpolitiske verv? For det andre: Hvilke velgergrupper foretrekker et personbasert lokaldemokrati framfor et partibasert?

Tre hovedresultater kan trekkes fram. For det første bekreftes et funn fra tidligere forskning: motstand mot partirepresentasjon utgjør et lokalpolitisk rekrutteringsproblem, siden mange potensielle lokalpolitikere avstand til de politiske partiene ikke er noen uoverstigelig kløft i forhold til slike verv. For det andre kan vi avvise oppfatningen av anti-parti-stemninger som de ressurssterkes og engasjertes protest mot et overflødig mellomledd. Ikke noe tyder på at partimotstanderne er mer engasjerte og aktive, har høyere utdanning eller på annen måte framstår som ressurssterke. På den annen side kan vi heller ikke entydig tolke motstand mot partirepresentasjon som et utslag av generell politikerforakt blant de politisk fremmedgjorte. For det tredje peker resultatene på det paradoksale forholdet mellom partirepresentasjon og kommunestørrelse. I de minste kommunene er det flest partimedlemmer og færrest tilhengere av representasjon gjennom partier.

Avslutningsvis advarer artikkelen mot å anlegge et snevert lokalt perspektiv på lokaldemokratiet. Selv om andre organisasjonsformer kan tenkes å fungere bedre innenfor lokalsamfunnet, er partienes styrke både å kunne ivareta oppgaver lokalt og samtidig være et bindeledd mellom lokalsamfunnet og det nasjonale politiske systemet.

Aimée Lind Adamiak: Lokale folkeavstemninger i Norge

Til tross for påstander om at erfaringer med lokale folkeavstemninger er få i Norge, finnes det lite dokumentasjon av den faktiske situasjonen. Kapittelet tar for seg hvordan situasjon egentlig har vært i Norge. Hvor mange lokale folkeavstemninger er blitt avholdt, hva slags temaer har vært gjenstand for votering, i hvilken grad har innbyggerne deltatt, og kan man si noe nærmere om hvor i landet eller hvilke kommuner som har tatt i bruk folkeavstemningsinstituttet?

I perioden 1970-2000 er det blitt arrangert minst 514 lokale folkeavstemninger i Norge. Av disse avstemningene utgjør de tradisjonelle temaene, språk i grunnskolen og alkohol, en hoveddel. I tillegg har vi hatt en rekke lokale folkeavstemninger av territoriell karakter, om skolekretsreguleringer, miljøspørsmål og identitet. Det finnes en viss sammenheng mellom tema og i hvilke kommuner/fylker det er blitt avholdt lokale folkeavstemninger, og nesten halvparten av landets kommuner har hatt erfaring med lokale folkeavstemninger i hele eller deler av kommunen. Videre kan vi konkludere med at folkeavstemningsinstituttet er et instrument som i den aktuelle perioden er blitt svært jevnt benyttet, i forhold til kommunenes innbyggertall.

Norske kommuners erfaring med lokale folkeavstemninger har ikke vært ubetydelig sett i et komparativt perspektiv. Norge hadde særlovgivning om lokale folkeavstemninger i en tid da få andre land hadde innført slike regler, men trenden er heller motsatt i dag. Mens andre land, særlig på 1990-tallet, har innført lover om lokale folkeavstemninger, er mulighetene for lokale folkeavstemninger i Norge blitt betraktelig redusert, siden ulike særlovgivninger er blitt avskaffet, samtidig som det er usikkert hvorvidt (nye) generelle bestemmelser om innbyggerinitiativ, folkeinitiativ eller lokale folkeavstemninger vil bli innført.

Helge O. Larsen: Men likevel strømmet ikke folk til valgurnene.... Om forsøket med direktevalg av ordfører i 20 kommuner ved lokalvalget i 1999

Ved lokalvalgene høsten 1999 kunne velgerne i 20 forsøkskommuner for første gang direkte avgjøre hvem de ville ha til kommunens ordfører, og i to også dens varaordfører. Internasjonalt er det for tiden en klar tendens til å gjøre økt bruk av direkte valg når kommunens fremste leder skal utpekes. Den dominerende målsettingen ved det norske forsøket var å se om det ville føre til økt valgdeltakelse, noe som viste seg ikke å være tilfelle. Bare i fem av de tjue kommunene økte deltakelsen i forhold til forrige kommunevalg. Ordningen med direkte valg hadde imidlertid andre konsekvenser for valgadferden, slik som at i gjennomsnitt over 30 prosent av velgerne delte sin stemmegivning ved valg til kommunestyre og av ordfører. Ordningen viste seg også å være svært populær blant velgerne i forsøkskommunene, og et klart flertall også i andre kommuner gir uttrykk for at de ville foretrukket en slik ordning. Blant ordførerkandidatene selv var en viktig årsak til positiv holdning at direkte valg av ordfører bidrar til å redusere ”hestehandelen” om posisjoner etter valgene.

I kapittelet drøftes forventningen om at direkte valg av ordfører skulle bidra til å øke valgdeltakelsen, og det pekes på at denne forventningen ikke var forankret i internasjonale erfaringer eller forskningsresultater. Ordningen føyer seg også inn i en trend i retning av økt personvalg, og ulike aspekter knyttet til forholdet mellom personvalg og valgdeltakelse tas opp, blant annet i lys av foretatte og foreslåtte endringer i valgsystemene i de skandinaviske land.

Samtidig med stortingsvalget høsten 2001 ble det i Ramnes og Våle holdt valg av nytt kommunestyre til den nye Re kommune. Våle var en av de 20 forsøkskommunene, og også i nye Re er ordføreren valgt direkte. I kapittelet diskuteres også utfallet av disse valgene, blant annet med hensyn på valgdeltakelse og stemmedeling.

Bernt Aardal og Jan Erling Klausen: Direkte bydelsvalg i Oslo – også en fiasko?

Ved kommunevalget i Oslo i 1995 ble det for første gang i Norge gjennomført direkte valg av representanter til bydelsutvalg. Forsøket omfattet fire av de 25 bydelene i Oslo. I de øvrige bydelsutvalgene blir medlemmene oppnevnt av bystyret. Forsøket ble videreført i forbindelse med kommunevalget i 1999, og bystyret i Oslo skal i 2002 ta stilling til forsøkets framtid. Forsøket har blitt evaluert av Norsk institutt for by- og regionforskning og Institutt for samfunnsforskning. Kapittelet er basert på undersøkelser av valgdeltagelse og valgutfall i 1995 og 1999, samt undersøkelser til tilfeldige utvalg av innbyggerne i bydelene.

Valgdeltagelsen falt sterkt fra 1995 til 1999 ved både kommunevalget og bydelsvalget, og det viser seg at nedgangen i valgdeltagelse var vel så sterk som ved kommunevalget. Undersøkelsene viser at forsøket ikke har mobilisert til økt valgdeltagelse. Samtidig førte valget til at partisammensetningen i bydelsutvalgene i de fire forsøksbydelene ble svært forskjellig fra det den ellers ville ha vært. Hvis det hadde blitt avviklet valg i samtlige bydeler i 1999, ville det borgerlige flertallet forsvunnet i 10 av 22 bydeler. Forsøket har dermed gitt et bedret samsvar mellom sammensetningen av bydelsutvalgene og lokal politisk opinion.

To viktige indikatorer på innbyggernes engasjement i bydelspolitikken er deres kunnskaper om bydelsordningen og deres deltagelse i bydelspolitikken. Det viser seg at forsøket ikke har hatt betydelige virkninger på disse forholdene. Kunnskapene om bydelene som tjenesteprodusenter er gode, mens de politiske kunnskapene er svakere. Men forsøket har ikke ført til at kunnskapene er bedre i forsøksbydelene enn i de øvrige.

Det viser seg at heller ikke innbyggernes holdninger til bydelspolitikken har blitt systematisk endret som følge av forsøket. Mens de fleste mener at avgjørelser i bydelsutvalgene er av betydning, er det få som mener at de har gode muligheter til å påvirke bydelspolitikken. Denne tosidigheten gir et inntrykk av at bydelsutvalgene og deres viktige posisjon i styringssystemet i Oslo er i ferd med å bli innarbeidet i befolkningen, men at bydelene framdeles ikke oppfattes som den åpne og inviterende lokalpolitiske arenaen de var ment å være. Forsøket med alminnelig valg til bydelsutvalg ser ikke ut til å ha endret dette inntrykket.

Tor Bjørklund og Karl Eirik Kval: Innvandrernes deltakelse i lokalvalg

Ikke-vestlige innvandrere er totalt ingen stor velgergruppe. Ved lokalvalget i 1999 utgjorde de ikke-vestlige innvandrerne ikke mer enn 2,6 prosent av landets stemmeberettigede. Men variasjonene fra kommune til kommune er stor. Over 40 prosent av dem bor i Oslo, hvor nesten hver tiende velger ved valget i 1999 var ikke-vestlig innvandrer. Med årene vil andelen øke. Det skyldes at andelen av ikke-vestlige innvandrere er særlig stor blant de yngste. Noe over en femdel av Oslos befolkning under 19 år var i 1999 innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn.

Innvandrerne har tradisjonelt hatt lav valgdeltakelse, og dette ble det forut for valget i 1999 forsøkt å gjøre noe med. Det ble satt i verk ulike kampanjer for økt valgdeltakelse. Tilsynelatende med mindre hell. Deltakelsen blant innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn ble så lav som 39 prosent. Men tallet dekker over store variasjoner. I Oslo, der flest bor, var deltakelsen på 45 prosent. Variasjoner innenfor Oslo er av interesse. Deltakelsen var høyest i den etniske gruppa som er størst i Oslo, pakistanerne. Blant pakistanerne igjen var den høyere blant dem som hadde fått norsk statsborgerskap enn dem som var uten. Deltakelsen var blant disse 65 prosent, som var et aldri så lite hakk over resten av Oslos innbyggere.

Mange innvandrere i et lokalsamfunn synes å fremme valgdeltakelse. Et funn som er i samsvar med et resultat fra en omfattende dansk undersøkelse som konkluderer med at valgdeltakelsen stiger med innvandrertettheten. Gettodannelser synes med andre ord å fremme valgdeltakelse.

3.3 Lokaldemokrati i Longyearbyen – Longyearbyen lokalstyre

Den 1. januar 2002 ble det innført lokaldemokrati i Longyearbyen. Det folkevalgte organet Longyearbyen lokalstyre trådte da i funksjon, samtidig med at Svalbardrådet ble avviklet. De nødvendige lovendringene ble vedtatt av Stortinget gjennom behandlingen av Ot.prp. nr. 58 (2000-2001) Lov om endringer i svalbardloven m.m. (lov 15. juni 2001 nr. 66). Det geografiske virkeområdet for Longyearbyen lokalstyre er avgrenset til arealplanområdet for Longyearbyen, det vil si bosettingen med nærområder. Longyearbyen lokalstyre har fått mange av de samme oppgavene som en kommune på fastlandet har, men med noen viktige unntak, blant annet innenfor helse- og sosialsektoren. Videre skal overføring av Longyearbyen skole vurderes senere. Utfordringene framover for innbyggerne og lokalstyret blir å bruke fullmaktene de har fått til å påvirke utviklingen og få til en mest mulig effektiv og god styring av lokalsamfunnet.

Spørsmålet om økt lokaldemokratisk innflytelse for den norske befolkningen på Svalbard har vært reist ved flere anledninger tidligere. Ved overtakelsen av suvereniteten i 1925 ga flere av stortingsrepresentantene uttrykk for at det kunne bli aktuelt med en kommunalforvaltning beslektet med den som ellers gjelder for Norge, når forutsetningene var til stede. I svalbardmeldingene på 1970- og 1980-tallet (St.meld. nr. 39 (1974-75) og St.meld. nr. 40 (1985-86)) ble spørsmålet drøftet i lys av den utenrikspolitiske avspenningen og samfunnsutviklingen i Longyearbyen, men tida ble ennå ikke ansett for moden til å innføre kommunalt selvstyre. Fra slutten av 1980-tallet skjedde imidlertid utviklingen på Svalbard raskt, og det aktualiserte spørsmålet om lokaldemokratisk innflytelse i Longyearbyen. I 1995 ba Stortinget ved behandlingen av Dokument 8:85 (1994-95) Regjeringen om å legge fram en modell for lokaldemokrati.

Reformen ble lagt fram i St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard, og fikk Stortingets tilslutning. Utgangspunktet var at et lokaldemokrati i Longyearbyen måtte baseres på de grunnverdier og overordnede rammer som også gjelder for det kommunale selvstyre på fastlandet. Men det var understreket at det måtte tas hensyn til de særlige forholdene på Svalbard, slik som de utenrikspolitiske forholdene og statens særlige behov for kontroll med utviklingen av øygruppa, blant annet med tanke på de høye miljømålene. Dessuten er det samfunnsmessige særtrekk ved Longyearbyen som bosted, og det er ikke aktuelt å utvikle Longyearbyen til et livsløpssamfunn. Samlet sett mente Stortinget at dette måtte gi et annet rammeverk enn på fastlandet.