6 Samiske og nasjonale minoriteters språk

Tolking til og fra samiske og nasjonale minoriteters språk skal, ifølge mandatet, inngå i utvalgets utredning. Utvalget skal også vurdere hvordan man kan sikre en autorisasjonsordning for tolker til og fra samisk, jf. kapittel 9.

Tolking til og fra samiske språk og nasjonale minoritetsspråk inneholder et tilleggselement til selve tolkingen. I tillegg til å gjøre seg forstått, og å forstå, i møte med offentlig sektor, handler tolking på samiske og nasjonale minoritetsspråk om retten til å bruke, bevare og utvikle disse språkene.

6.1 Kommunikasjon via tolk på samiske språk

Tolkekurs ble gjennomført på 1970-tallet i regi av Alta lærerhøgskole, Samisk utdanningsråd og Nordisk Samisk Institutt for alle kategorier tolker – rettstolker, kirketolker og møtetolker.

Etter en prøveperiode etablerte Kommunaldepartementet i 1985 en tilskuddsordning til samisk tolketjeneste med en bevilgning på 0,6 millioner kroner. Bevilgningen ble gradvis økt og tilskuddet ble utvidet til også å omfatte tospråklig forvaltning. Ved innføringen av samelovens språkregler i 1992 ble det satt av 16,35 millioner kroner til tilskudd til tolketjeneste og tospråklighet i kommunene og fylkeskommunene innenfor forvaltningsområdet for samisk språk.1 Når det gjelder utdanning av tolker i samiske språk i dag, vises det til kapittel 9.

Det er i dag lav tilgang på tolker i samiske språk.2 Ifølge en rapport fra Helsedirektoratet3 har kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk ikke innarbeidede rutiner for bruk av tolk. Erfaringene er at bruken av tolk er tilfeldig, avhengig av kommunens føringer for bruk av tolk og hvordan ansattes samiskspråklige og kulturelle kompetanse blir benyttet i møter med samiske pasienter.

Det er eksempler på at familien selv har måttet stille opp som tolker i behandlingsinstitusjoner, eller at mangel på kunnskap i samisk har gjort at pasienter ikke har fått den behandlingen og omsorgen de burde fått.4

Ifølge flere medieinnslag er det store utfordringer, særlig for eldre samisktalende, når det gjelder å motta offentlige tjenester på sitt eget språk eller på et språk de forstår.5

¹ Fra jubileet for samisk kirkeliv i Tromsø 9.-11. november 2012. Utgangspunktet for jubileumshelgen var at det er 250 år siden vigslingen av den første samiske prest i Norge, Anders Porsanger. Samtidig ble 20-års jubileet for Samisk kirkeråd markert.

Kilde: Foto: Kirkerådet/Gunnar Westermoen

I Nasjonal rekrutteringsstrategi for samisk høyere utdanning (2011–2014)6 står følgende:

Det er stor mangel på personer med kompetanse i samiske språk på alle nivåer i Norge. I rapporten fra 2004 (Bruken av samisk språk, undersøkelse 2004) kommer det frem at det bl.a. er stor mangel på samisktalende lærere, leger, psykologer og sykepleiere.

6.2 Sametingets virkemidler

Sametinget er etablert gjennom sameloven for å etterleve Grunnloven § 108 der følgende fremgår:

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Sametinget skal styrke samenes politiske stilling og fremme samenes interesser i Norge, bidra til en likeverdig og rettferdig behandling av det samiske folket og arbeide med å legge forholdene til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Sametinget er den mest sentrale premissleverandør overfor norske myndigheter i utviklingen av et likeverdig offentlig tjenestetilbud til det samiske folket.7

Sametinget får årlige bevilgninger over Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett, kapittel 560, post 50. I tillegg mottar Sametinget bevilgninger fra flere andre departementer. Sametinget fordeler bevilgningene etter egne prioriteringer, herunder tilskudd til kommunenes og fylkeskommunenes merkostnader til oppfølging av samelovens språkregler.

Sametinget tildeler midler til språkutviklingstiltak, til tospråklige tiltak i kommuner og fylkeskommuner og til samiske språksentre. Den største tilskuddsposten Sametinget forvalter er tilskudd til tospråklighet. Dette er dermed Sametingets viktigste virkemiddel til utviklingen av samiske språk. Tilskuddet skal gjøre kommunene i stand til å oppfylle samelovens språkregler. Kommunene skal legge til rette for at samisk kultur og språk skal kunne bevares og utvikles, også i byer og tettsteder med mange samiske innbyggere. Slik tilrettelegging kan skje gjennom barnehagetilbud, opplæring i samisk i grunnskolen, helse- og sosialtjenester, eldreomsorg, skilting på samisk og arenaer for utøvelse av samisk språk og kultur. I tillegg tildeler Sametinget tilskudd til samiske språksentre.8

Nye retningslinjer for tospråklighetstilskuddet ble vedtatt i 2011. I den forbindelse ble det utarbeidet samarbeidsavtaler mellom Sametinget og den enkelte kommune/fylkeskommune om bruken av midlene. Avtalene tar utgangspunkt i de pliktene kommuner/fylkeskommuner har etter samelovens språkregler. Avtalene skal følges opp med årlige møter på både administrativt og politisk nivå.9

I sin språkmelding fra 2012 har Sametinget foreslått en rekke endringer i dagens modell for arbeidet med samiske språk. Sametinget foreslår blant annet at den samiske befolkningen i Norge gis en rett til å bruke, og få opplæring i og på samiske språk, uavhengig hvor de bor. En slik rett bør, etter Sametingets syn, ikke begrenses til å gjelde i kommuner innenfor forvaltningsområdet for samiske språk. Sametinget foreslår videre å legge det overordnede ansvaret for utviklingen av samiske språk til Sametinget.

6.3 Samiske språk

Hovedsakelig tre samiske språk er i daglig bruk i Norge i dag – sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk.

Det finnes ingen oversikt med eksakte opplysninger verken om antall samer eller om antall samisktalende. De opplysninger som finnes om dette bygger på anslag som til dels varierer ganske mye. Det kan være vanskelig å beregne antall samisktalende fordi det kan være problematisk å avgjøre hvilke språkferdigheter som skal til for å regnes som samisktalende. I nyere forskningslitteratur anslås antall samisktalende totalt i Norge til cirka 32 500, hvorav 30 000 snakker nordsamisk, 2 000 lulesamisk og 500 sørsamisk.10

Både nordsamisk og lulesamisk har i lang tid blitt brukt offentlig, både muntlig og skriftlig. Situasjonen for sørsamisk har vært annerledes.

Først i 1957 ble det trykket ei bok på sørsamisk som var beregnet for et generelt publikum. Den første opplæringen i sørsamisk kom i gang på 1960-tallet. I dag arbeides det med utvikling av sørsamisk terminologi. På grunn av mangel på faguttrykk osv. er tolking i sørsamisk ekstra krevende.11

Samiske barn har individuell rett til opplæring i et av de samiske språkene i grunnutdanningen uavhengig av hvor de bor i landet. Forvaltningsområdet for samelovens språkregler omfatter kommuner i alle de tre språkområdene.

Selv om samisk er offisielt språk og likestilt med norsk, er det klare juridiske og geografiske avgrensninger. Sameloven kapittel 3 fastsetter nærmere hvilke rettigheter som gjelder for bruk av samisk i kontakt med offentlige myndigheter, jf. nærmere omtale av lov- og regelverk, kapittel 3.

6.3.1 Samisk terminologiutvikling

De samiske språkene er kvalifisert som truede eller alvorlig truede språk på UNESCOs røde liste over truede språk. Det foregår imidlertid et aktivt revitaliseringsarbeid og språkutviklingsarbeid på flere plan i det samiske samfunnet. Utvikling av samisk terminologi foregår kontinuerlig. Det skjer ved oversettelse, gjennom media, gjennom saksbehandling i samiske institusjoner og som egne terminologiutviklingsprosjekter.

Mange termer, som brukes for eksempel i norsk juridisk språk, finnes ikke på samisk. Økt bruk av samisk i offentlig forvaltning, som oversetting av lover, forskrifter og skjema, bidrar derfor til samisk terminologiutvikling.

Ifølge Sametinget,12 er tolker og oversettere i samiske språk helt avhengige av termutvikling i sitt arbeid. Også samiske medier er avhengig av en fortløpende utvikling av nye termer. Det er viktig og nødvendig for utviklingen og bevaringen av samiske språk, at det lages nye samiske termer. Dette gir mulighet til å bruke samisk i en bredere sammenheng, og språket vil kunne komme mer til syne på flere arenaer i samfunnet. Sametingets termarbeid og bearbeiding av termlister vil også gi kommunene og fylkeskommunene bedre muligheter for å yte service på samisk til samisktalende.

Samisk parlamentarisk råd ble opprettet i 2000 og består av sametingene i Norge, Sverige og Finland. Rådet har satt i gang et prosjekt med et nordisk samisk språksenter – Sámi Giellagáldu. Senteret skal blant annet arbeide med terminologiutvikling på nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Prosjektperioden utløp i juni 2014 og videre finansiering av senterets virksomhet er uavklart.

Sammen med Divvun og Sámi Giellatekno ved Universitetet i Tromsø har Sametinget i 2014 lansert en ny digital ordbok, Sátni – báhko – baakoe, med både allmenne ord, forvaltningstermer og fagterminologi.

Tana kommune har siden 2006 vært ansvarlig for i alt tre prosjekter for å utvikle juridisk terminologi på nordsamisk. I overkant av 700 juridiske termer fra disse prosjektene er godkjent av Sametingets språkstyre.

En norsk-samisk frasehåndbok til bruk ved institusjoner og i kommunehelsetjenesten er lagt ut på helsedir.no.13

Det finnes en nettbasert juridisk ordbok på nordsamisk, finsk og norsk: http://ovttas.no/nb/node/14403

6.3.2 Bruk av samiske språk

Ifølge en stortingsmelding om samepolitikken14 er offentlige virksomheters bruk av samiske språk viktig av flere grunner. For det første ivaretar dette den samiske brukerens rettssikkerhet og hensynet til likeverdige offentlige tjenester til den samiske befolkningen. For det andre er det avgjørende for samiske språks fremtid at det er naturlig å bruke samisk i offentlige sammenhenger.

En språkundersøkelse fra 201215viser at tre av fem velger å bruke norsk selv om det ville vært mulig å bruke samisk. Største grunn for å velge bort samisk er at man mangler ord og at man synes man ikke snakker samisk godt nok. Det er blitt en vane å velge bort samisk, viser undersøkelsen. Tidligere ble samisk snakket overalt, unntatt i skolen. Undersøkelsen viser at det i stor grad er i barnehagen og på skolen at det snakkes samisk i dag. Likevel mener en tredjedel av foreldrene at barna deres ikke får den samiskopplæringen de har krav på.

Det offentlige tjenestetilbudet til den samiskspråklige befolkningen viser seg ikke å være tilstrekkelig, og flere oppgir at de ikke er fornøyde med tilbudet. Språkundersøkelsen 2012 bekrefter at det fortsatt er et stort behov for fagpersoner med samisk språkkompetanse.16

Språkundersøkelsen viser at det er svært store forskjeller i språkferdigheter, bruksarenaer og språkholdninger både mellom ulike samiske språk og i ulike deler av landet. Språket står sterkt i forvaltningsområdet i Finnmark og i Tysfjord, og betydelig svakere i Lavangen, Kåfjord og Snåsa.

Det muntlige språket står sterkest hos den eldre generasjon. Disse blander i liten grad språkene, men har lavere skrive- og leseferdighet. De unge kan i større grad lese og skrive samisk, men har et svakere muntlig språk.

En rapport som kartlegger bruk av samisk i kommunesektoren17 skisserer utfordringer når det gjelder kostnader for tospråklige kommuner, mangel på personell med samisk språk og kulturkompetanse, uklarhet om finansieringsansvar, negative holdninger samt liten kunnskap og mangel på rutiner som ivaretar samiske hensyn. Funnene i rapporten viser, ifølge Sametinget,18 at det kan være hensiktsmessig å gjøre en nærmere analyse av kommunenes faktiske kostnader knyttet til tospråklighet.

En brukerundersøkelse i forvaltningsområdet for samelovens språkregler19 viser at det er stor variasjon blant de offentlig ansatte i evnen til å kunne kommunisere både på samisk og norsk. I de fleste kommunene kan flertallet av de ansatte bare kommunisere på ett av språkene.

Mellom halvparten og tre fjerdedeler av brukerne med samisk som morsmål snakker alltid norsk ved muntlige henvendelser til offentlige kontorer. Ved skriftlige henvendelser er det flere som alltid bruker norsk, mellom 80 og 86 prosent. Kun fire prosent bruker alltid samisk ved skriftlige henvendelser til offentlige kontorer. Mellom 9 og 23 prosent bruker alltid samisk ved muntlige henvendelser. Samisk brukes i størst grad i muntlig kontakt med teknisk etat og likningskontor. Det er på legekontor og sosialkontor at brukerne mener det er viktigst å kunne bruke det språket de selv ønsker. Under halvparten av dem som har svart på spørreundersøkelsen har en lege som snakker deres morsmål. De kontorene der brukerne synes at det er viktigst å kunne benytte samisk, er altså blant de kontorene hvor det er minst muligheter for dette.

Rapporten konkluderer med at kommunene og den lokale statsforvaltningen må være i stand til å yte god service både på samisk og norsk, ikke enten på samisk eller norsk:

(…) det er brukeren som selv skal kunne velge språk, ikke tjenestemannen/- kvinnen som skal avgjøre om vedkommende bruker har behov for å bruke samisk og ikke norsk, eller omvendt, eller har behov for tolking. Så lenge språkvalget dreier seg om samisk og norsk, er det brukeren selv som skal kunne velge.

6.3.3 Innsats for samiske språk

I Handlingsplan for samiske språk (2009–2014)20 legges grunnlaget for en bred og langsiktig innsats, på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Sametinget og Kommunal- og moderniseringsdepartementet samarbeider om oppfølgingen.

På bakgrunn av en evaluering av samelovens språkregler i 2007, og at forvaltningsområdet for samelovens språkregler er utvidet til å omfatte lulesamisk og sørsamisk språkområde, har Kommunal- og moderniseringsdepartementet foretatt en gjennomgang av samelovens språkregler. Departementet har gått gjennom nasjonale og internasjonale forpliktelser for samiske språk.21

Utvalget er kjent med at regjeringen tar sikte på å sette ned et offentlig utvalg for å utrede ordninger, tiltak og regelverk knyttet til de samiske språkene. Samelovens språkregler er fra 1990. Mye har skjedd siden den gangen, blant annet når det gjelder organiseringen av offentlig sektor. Videre har mange samer flyttet fra tradisjonelle samiske områder til større tettsteder og byer, og bor nå utenfor forvaltningsområdet for samisk språk. Også innenfor forvaltningsområdet varierer situasjonen sterkt fra kommune til kommune. Dette er noen av problemstillingene som utvalget skal se nærmere på.22

6.4 Nasjonale minoriteter

Staten har påtatt seg forpliktelser når det gjelder nasjonale minoriteter ved å ratifisere Europarådets rammekonvensjon for nasjonale minoriteter og Den europeiske pakten for regions- og minoritetsspråk.

Fem grupper med langvarig tilknytning til Norge defineres som nasjonale minoriteter. Dette er kvener/norskfinner, skogfinner, jøder, rom (sigøynere) og romanifolk/tatere.

Det er statens ansvar å sikre at hensynet til nasjonale minoriteter blir ivaretatt. Samtidig legger staten til grunn at kommuner og fylkeskommuner på eget initiativ også følger opp aktuelle nasjonale rettsregler og de internasjonale menneskerettighetsforpliktelsene som Norge har overfor de nasjonale minoritetene.23 Hensynet til de nasjonale minoritetene skal, som hovedregel, integreres i det ordinære offentlige tjenestetilbudet.

De nasjonale minoritetene har stort sett en annen språkbakgrunn enn norsk, men det varierer i hvilken grad disse språkene fortsatt er i bruk.

Blant kvener vil behovet for tolk først og fremst gjelde den eldre delen av befolkningen og i forholdsvis lite omfang.24 Se nærmere omtale i pkt. 6.4.1.

For skogfinner, jøder og romani er norsk det språket som blir benyttet i dagligtale25 og behovet for tolk gjør seg derfor ikke gjeldende.

Skogfinnene er etterkommere etter finner som utvandret på midten av 1500-tallet og som slo seg ned på Østlandet, flest på Finnskogen. Skogfinnenes opprinnelige språk, finsk, er ikke lenger i daglig bruk, men noen finske ord og uttrykk blir benyttet på Finnskogen.

De aller fleste jøder bosatt i Norge snakker norsk. Noen få eldre blant medlemmene i Det mosaiske trossamfunn kan snakke jiddisk, og noen flere kan snakke hebraisk.

Romanifolket (tatere/de reisende) har vært i Norge i flere hundre år. Det er usikkert hvor mange av disse som kan snakke norsk romani, men norsk er i dag hovedspråket, også for denne gruppen.26

Romanés er språket til romfolket (sigøynere). Romfolket i Norge utgjør en gruppe på cirka 300–400 personer (innbyggere, tilreisende romfolk er ikke omtalt her). Anslagsvis 90 prosent av norske rom kan snakke romanés, men denne gruppen snakker stort sett også norsk. Mange av de eldre snakker imidlertid romanés bedre enn norsk.27

Tiltakene i Handlingsplan for å bedre levekårene for rom i Oslo er utformet for å bidra til å gjøre allerede etablerte offentlige ordninger mer tilgjengelige for rom. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har satt i gang en evaluering av tiltakene i handlingsplanen. Språk er ikke en del av handlingsplanen.

I St.meld. nr. 35 (2007–2008) Mål og meining er det slått fast at å verne og styrke språkene til de nasjonale minoritetene inngår som en del av den helhetlige språkpolitikken som er skissert i meldingen. Departementet ser behov for å videreføre arbeidet med revitalisering av kvensk og vil derfor fortsatt støtte lokale og regionale språktiltak. Språkmeldingen foreslår flere tiltak for revitalisering av kvensk språk og varsler en nærmere vurdering av hva som kan gjøres for å sikre minoritetsspråkene romani og romanés.28

Kommunal- og moderniseringsdepartementet (tidligere Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet) ser behov for å øke kunnskapen om urfolk og nasjonale minoriteter på alle nivåer i statsforvaltningen. Departementet har derfor laget et digitalt opplæringsprogram som går gjennom gruppenes historie og samfunnsforhold og gir opplæring i aktuelle lover og regler.29 Utdanningsdirektoratet har utarbeidet informasjonsmateriell om nasjonale minoriteter til ansatte i skoler og barnehage. Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring har, på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet, laget innhold til en nettressurs om de nasjonale minoritetene. Nettressursen vil bli publisert på minstemme.no. Alt materialet skal være klart til skolestart høsten 2014.30

Det er oppnevnt et offentlig utvalg som skal kartlegge de faktiske forholdene når det gjelder politikk og tiltak overfor romanifolket/taterne fra norske myndigheter, organisasjoner og virksomheter siden midten av 1800-tallet og frem til i dag. Utvalget skal levere sin utredning innen 31. mai 2015.31 Norges forskningsråd driver et prosjekt om romanikultur, språk og historie. Det er igangsatt et doktorgradsprosjekt om romani-/taterspråk ved Universitetet i Oslo.32

6.4.1 Nærmere om kvener og kvensk

Kvener er etterkommere etter finske innvandrere som hovedsakelig kom til Nord-Norge. Det er i dag 10–15 000 personer som har kvensk bakgrunn. Det finnes i dag ingen sikker oversikt over hvor mange som kan snakke kvensk. Man antar at antallet som fortsatt bruker kvensk språk varierer mellom 2 000 og 8 000. Det laveste tallet gjelder dem som bruker kvensk som hverdagsspråk.33 Språket snakkes hovedsakelig i Troms og Finnmark. 25 prosent av Nord-Troms og Finnmarks befolkning har en kvensk identitet. Den største andelen kvener bor kanskje i Oslo.34

Det har vært tolketjenester på kvensk helt fra 1850-tallet. Prester og lærere ble oppfordret til å bli tolker. Kvensk ble kalt for finsk og ble forbudt som hjelpespråk i 1936 som følge av fornorskningspolitikken. Kvenskspråklige barn forsto lite eller ingenting på skolen før de kom opp i 5.–7. klasse. Det har ikke vært noen kvensk tolketjeneste etter krigen.

Kvensk ble anerkjent som et eget språk i 2005. Ifølge en tilstandsrapport for kvensk språk og kultur35 er situasjonen for kvensk språk kritisk fordi den siste generasjon av aktive språkbrukere er i ferd med å dø ut. Det er få brukere av kvensk under 40 år. Norske kveners forbund ønsker at kvensk språk og kultur skal være en ressurs både lokalt og nasjonalt. Revitalisering og videreutvikling av det kvenske språket er derfor viktigere for kvenene enn spørsmålet om tolk.

Kvensk språkting skal utvikle retningslinjer for å skape et nytt skriftspråk, standardisere et kvensk skriftspråk og arbeide med orddannelse og terminologi. Språktinget ferdigstilte i 2013 en grammatikk for kvensk basert på de forskjellige kvenske dialektene.

Norske kveners forbund er en landsdekkende organisasjon som skal ivareta kvenske interesser. Forbundet har i underkant av 1 000 medlemmer og 13 lokallag. Kvensk institutt er det nasjonale senteret for kvensk språk og kultur og mottar grunnstøtte fra Kulturdepartementet. I tillegg har Halti kvenkultursenter i Troms blant annet som formål å bidra til at flere kvener behersker det kvenske språket og synliggjøre kvensk språk og kultur. Storfjord språksenter ble etablert i 2010 og skal styrke samisk og kvensk/finsk i Storfjord kommune. Vadsø museum har et særlig ansvar for kvensk historie. I tillegg arrangeres det årlig festivaler og konserter som skal ivareta kvensk kultur og identitet.

I grunnskolen er det en lovfestet rett for elever med kvensk/finsk bakgrunn til opplæring i finsk som andrespråk i Troms og Finnmark. I læreplanen er det også åpnet for kvensk opplæring i de samme områdene. Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Finnmark har sporadisk studietilbud på kvensk. Norske kveners forbund har de siste årene drevet voksenopplæring i kvensk.

Ruijan Kaiku er en nyhetsavis for kvener, norskfinner og finlendere i Norge. Det gis også ut noe kvensk skjønnlitteratur. Det er korte radioinnslag på lokalradio i Troms og Finnmark på kvensk og/eller finsk. Bispedømmet i Oslo har minst en gudstjeneste med tolking til kvensk i året.

6.5 Utvalgets vurderinger

Samiskspråklige personer har en lovmessig rett til å bruke samisk i møte med offentlig sektor innenfor forvaltningsområdet for samisk språk. Når personer med samisk som morsmål også kan norsk, brukes dette ofte som et argument for at det ikke er nødvendig med tolk. Personer med samisk som morsmål skal kunne bruke samisk i kontakt med offentlige myndigheter, uavhengig av om de snakker norsk eller ikke. Mye tyder på at det er utviklet en praksis som er i strid med lovgrunnlaget for samiske språk.

I forvaltningsområdet for samiske språk, er det brukeren selv som skal velge om han/hun vil snakke samisk eller norsk. Personer med samisk som morsmål har rett til å bruke samisk i møte med offentlige myndigheter innenfor forvaltningsområdet, uavhengig av om personen snakker norsk eller ikke. Det skal ikke være opp til tjenesteyter å avgjøre hvilket språk som skal benyttes. Det er tjenesteyters ansvar å bestille tolk hvis det er ønskelig fra brukerens side.

Det er fortsatt mange samer som har behov for, og ønske om, tolk i møte med blant annet helse- og omsorgssektoren og rettsapparatet. Forholdene må derfor legges til rette slik at behovet kan imøtekommes på en profesjonell og ryddig måte.

Utvikling av samisk og kvensk terminologi er, etter utvalgets oppfatning, sentralt for å kunne bevare og styrke bruken av disse språkene. Det er en forutsetning for å kunne tolke til og fra samiske og kvensk språk at det finnes fagterminologi og faglige uttrykk på språkene. Mangel på ord for begreper som skal oversettes kan føre til misforståelser og kan dermed true rettssikkerhet og likebehandling. Det er derfor viktig med terminologiutvikling og normering, spesielt innenfor justis- og helsesektoren. Utvalget støtter derfor videre utvikling av de samiske språkene og kvensk som en innfallsport til tolketjenester av god kvalitet på disse språkene.

Manglende terminologi for fagområder i den norske forvaltningen er imidlertid ikke unikt for samisk, men gjelder også mange av de nyere minoritetsspråkene. Strategier for hvordan man løser denne utfordringen er både en del av tolkeutdanningen og av opplæringen av tolkebrukere. Utviklingen av tolketjenester på samiske språk vil derfor ha mye til felles med fagutviklingen på tolkefeltet generelt.

De som er kvener i dag har gode norskkunnskaper og har stort sett ikke bruk for tolk, men i tilfelle demens, afasi el.l. vil mange glemme det tillærte språket og bare være i stand til å kommunisere på morsmålet.36 Det vil derfor være behov for tolking til/fra kvensk i mange år fremover, særlig på helse- og omsorgsfeltet.

Det mest sentrale for kvensk språk er, etter utvalgets vurdering, revitalisering og utvikling. Det må være tilgang på kvalifiserte tolker på kvensk når det er behov for det.

Etter det utvalget er kjent med, gjelder det samme for romanés (språket til norske rom) og norsk romani (språket til romanifolket/tatere). De aller fleste som kan disse språkene bruker norsk som dagligtale, ifølge den informasjonen utvalget har klart å innhente.37 I Karoli-rettssaken i Oslo Tingrett i mai 2014 fremkom det imidlertid utfordringer med manglende tilgang på tolk i romanés. Utfordringen i denne saken var at romanés ble brukt av tiltalte for at påtalemyndigheten ikke skulle forstå hva som ble sagt til tilhørere i rettssalen.38 Det kan være hensiktsmessig med en nærmere kartlegging av behovet for tolk blant norske rom.

Utvalget mener at det er behov for mer informasjon om samers og kveners behov for, og rett til, tolk. Offentlig ansatte i forvaltningsområdet for samiske språk bør få mer opplæring i kommunikasjon via tolk. E-læringsprogrammet www.helsekompetanse.no bør gjøres kjent og brukes bredt.

Erfaringer fra Tolkeprosjektet i helse Nord bør formidles og prosjektet bør følges opp videre. Utvalget viser spesielt til pilotprosjektet med desentral døgnbasert tolketjeneste i Helse Finnmark HF.

Det er behov for flere tolker med utdanning og statsautorisasjon i samiske språk, jf. kapittel 9.