4 Filmpolitiske mål

4.1 Innledning

Gjennom Kulturløftet og Soria Moria-erklæringen har regjeringen satt klare mål for filmpolitikken. I Kulturløftet fastslås det blant annet at regjeringen vil støtte opp om den norske filmsuksessen, og at målet er at det skal produseres minst 20 langfilmer hvert år og at 25 pst. av kinobesøket skal være på norske filmer.

I St.prp. nr. 1 (2006–2007) er målene for filmområdet omtalt som følger:

«Regjeringen har gjennom Kulturløftet forpliktet seg til å følge opp den norske filmsuksessen de senere årene. På filmområdet er den viktigste målsettingen å sikre høy publikumsoppslutning om norske filmer. Det er et mål at norsk film skal ha en publikumsoppslutning på kino på minst 25 pst. Videre er det nødvendig at norske audiovisuelle produksjoner – både film- og fjernsynsproduksjoner – har en så høy kvalitet som mulig, og samtidig har publikumsappell. Dette kan bare oppnås gjennom en offensiv filmpolitikk. Det må minst produseres 20 spillefilmer i året i Norge. Det må også være en ambisjon for norsk filmproduksjon å vinne internasjonale filmpriser. Det norske markedet er lite. Det må satses på økt eksport av norske filmer for å styrke økonomien i produksjonsmiljøene. Filmbransjen er mannsdominert. Regjeringen vil satse på økt likestilling i alle deler av filmmiljøene.»

Målet om økt likestilling er i St.prp. nr. 1 (2006–2007) konkretisert til at innen 2010 skal 40 pst. av nøkkelfunksjonene i norsk filmproduksjon innehas av kvinner.

I årene 2002–2005 lå Kultur- og kirkedepartementets målformuleringer for filmområdet relativt uforandret. Målene for filmområdet har vært presentert i de årlige budsjettproposisjonene og har vært nedfelt i tildelingsbrev til de statlige virksomhetene på filmområdet. Målene er som følger:

Hovedmål: sikre et godt og mangfoldig audiovisuelt tilbud basert på norsk språk, kultur og samfunnsforhold.

Resultatmål:

• sikre norske audiovisuelle produksjoner av høy kvalitet

• sikre høy publikumsoppslutning om norske audiovisuelle produksjoner

• sikre barn og unge tilgang til produksjoner basert på norsk innhold og språk

• bevare, formidle og profilere norske audiovisuelle produksjoner

• ivareta idé-, talent- og kompetanseutvikling på området

• sikre et profesjonelt og sterkt produksjonsmiljø og kostnadseffektive produksjoner

I det følgende blir det gjort nærmere rede for Einarssonutvalgets forslag til ny målstruktur, samt departementets anbefalinger om fremtidige mål for filmpolitikken. Prinsippene for ansvarsdelingen mellom stat og bransje blir også gjennomgått.

4.2 Einarssonutvalgets forslag til ny målstruktur

Utvalget mener at de gjeldende målene i hovedsak er dekkende formuleringer. Utvalget ønsker imidlertid å legge til et mål om økt mangfold. I tillegg foreslår utvalget en ny målstruktur, der det både tas hensyn til de konkrete målene regjeringen har satt, og de målene som har vært fastsatt av departementet de siste årene. Utvalget har sett nærmere på målene fra de danske og svenske filminstituttene og fra Norsk filmfond i utformingen av de nye målformuleringene.

Utvalget anbefaler at en ny målstruktur både bør inneholde generelle formuleringer og konkrete, målbare mål. Utvalget foreslår følgende målformuleringer:

Hovedmål: Styrke og sikre et godt og mangfoldig audiovisuelt tilbud basert på norsk språk, kultur og samfunnsforhold.

For å oppnå dette skal det satses på:

4.3 Høringen

Få høringsinstanser har uttalt seg om utvalgets forslag på dette punktet. Norsk filmfond er positiv til utvalgets forslag om ny målstruktur, men foreslår noen justeringer i målformuleringene:

«Hovedmål: Kvalitet og mangfold i tilbudet av norske filmer på lerret og skjerm.

For å oppnå dette skal det satses på, og i løpet av en fireårsperiode oppnås:

Volum

Motivasjon: Et høyt produksjonsvolum er en forutsetning for kvalitet, mangfold og kontinuitet i norsk film og gir grunnlaget for høy publikumsoppslutning.

• Det skal lages 100 langfilmer i løpet av en fireårsperiode, hvorav 20 barne- og ungdomsfilmer og 20 kinodokumentarer (minimumstall).

• Midlene som avsettes til produksjoner i andre formater skal økes med 50 pst. i løpet av en fireårsperiode, for å ligge på et tilstrekkelig høyt nivå til å sikre målene om kvalitet, mangfold og kontinuitet.

• Norske filmer skal ha en nasjonal markedsandel på kino på 25 pst.

• Norske filmer skal ha høyere kinobesøk utenlands enn innenlands.

Kvalitet

Motivasjon: Jo høyere kvalitet, jo større offentlig verdiskapning – og derfor må det satses på kunstnerisk dristighet og originalitet som utvikler filmmediet og utfordrer publikum.

• Tilskuddsordningene for talentutvikling skal videreutvikles og styrkes.

• Norsk film skal nasjonalt og internasjonalt anerkjennes for høy kvalitet.

• Norske filmer skal konkurrere ved viktige internasjonale filmfestivaler.

Kontinuitet

Motivasjon: Kvaliteten på norsk film er avhengig av kontinuitet i alle ledd.

• Det skal utarbeides fireårige handlingsplaner som legger grunnlag for kontinuitet og gjennomføring av de overordnede filmpolitiske mål.

• Tilskuddsordninger og tilskuddsnivå må skape forutsetninger for at filmens opphavsmenn og -kvinner skal kunne leve av film­produksjon.

• Filmskapere skal gis økonomisk mulighet til å utvikle sitt kunstneriske potensial, blant annet gjennom stipendordninger.

• Det skal satses langsiktig på manifesterte filmtalenter.

• Filmstøtten skal innrettes slik at den stimulerer prosjektenes kommersielle inntjening.

Mangfold

Motivasjon: Den norske filmproduksjonen må speile det sammensatte norske samfunnet.

• Norske filmer skal ha en variasjon i uttrykksform og budsjetter.

• Norske filmer skal tilfredsstille mangfoldet av ulike publikumsgrupper.

• Innen utgangen av 2010 skal andelen kvinner/menn i nøkkelposisjoner være minst 40 pst.

• Regionale filmsentre og filmfond skal styrkes.

Tilgjengelighet

Motivasjon: Det må sikres tilgang til ny og historisk norsk film over hele landet, i alle distribusjonskanaler, og norsk film må selges og vises internasjonalt.

• Norsk film skal sikres en profesjonell lansering overfor alle relevante publikumsgrupper.

• Det skal etableres en samlet strategi for salg og lansering av norsk film i utlandet.

• Tilskuddsordninger for kinoer videreføres, herunder etableringstilskudd for digitalkino.

• Fjernsynsselskapenes medvirkning til spredningen av norsk film skal styrkes, blant annet gjennom økte bidrag til finansieringen.

• Det skal opprettes en innkjøpsordning for norske filmer til folkebibliotekene.

• Norsk film skal sikres og bevares for ettertiden og formidles på lerret og skjerm.»

4.4 Departementets vurdering

Målene for den norske filmpolitikken skal være visjonære og fremtidsrettede. Målene må gi rom for å tilpasse tiltak i tråd med den løpende utviklingen og behovene i sektoren. I tillegg til de mer overordnede målene for norsk filmpolitikk, setter Kulturløftet mer konkrete resultatmål for filmpolitikken frem mot 2014. Målene må være oversiktlige og konkrete. Departementet foreslår derfor en litt annen struktur på målene.

Departementet foreslår følgende mål for den norske filmpolitikken:

Hovedmålet er et mangfold av film- og tv-produksjoner basert på norsk språk, kultur og samfunnsforhold, som er anerkjent for høy kvalitet, kunstnerisk dristighet og nyskapning, og som utfordrer og når et stort publikum i Norge og internasjonalt.

Dette skal nås gjennom:

4.5 Ansvarsdeling mellom stat og bransje

Statlig støtte er nødvendig for å sikre at det norske publikum får et godt tilbud basert på eget språk og forankret i egen kultur. Produksjon av film og andre audiovisuelle produksjoner er kostbart, og den statlige støtte er derfor betydelig, både totalt og i den enkelte produksjon. Dette gjør det nødvendig med en klar ansvarsdeling mellom staten og bransjen.

Ved omleggingen av filmpolitikken i 2001 ble det lagt til grunn som hovedprinsipp at staten ikke bør ta på seg oppgaver som bransjen kan løse selv. I St.prp. nr. 1 (2000–2001) heter det:

«Et av hovedmålene med omleggingen er å gi filmbransjen større ansvar og frihet. Den kunstneriske utvikling forblir et privat ansvar. Kulturdepartementet legger opp til en styrking av sektoren gjennom dialog med og økt ansvarliggjøring av brukerne.»

Departementet mener at dette hovedprinsippet fortsatt bør gjelde for det statlige engasjementet på filmsektoren. Dette prinsippet innebærer også at det er filmbransjen – og da i særlig grad produsentene – som selv må ta ansvaret for de enkelte elementene i en films «livsløp». Eksempelvis gjelder dette prosjektutvikling, produksjon, lansering, markedsføring mv. De statlige tilskuddsordningene bør utformes slik at de i størst mulig grad gir produsentene et incitament til selv å ivareta disse funksjonene, også når det gjelder å skaffe inntekter fra andre markeder enn kinoene.

Einarssonutvalget peker på at staten har en forpliktelse til å styre begrensede økonomiske midler mot de til enhver tid best kvalifiserte prosjektene. Departementet slutter seg til dette, men viser samtidig til at det også er viktig å opprettholde ordninger hvor staten ikke tildeler midler på bakgrunn av kunstnerisk skjønn. For flere av ordningene på området må det imidlertid også foretas kunstnerisk vurdering ved tildeling. Dette gjelder blant annet forhåndsstøtte etter konsulentvurdering. Det er en utfordring å trekke klare grenser for hvor langt statens engasjement skal gå. Dette må gjøres med stor varsomhet, slik at det ikke kan oppfattes som om staten aktivt går inn i den enkelte produksjon. Det må også tilpasses den enkelte produsent og vedkommendes egne ønsker. Departementet viser i den sammenheng til evalueringen av filmkonsulentenes engasjement i Rambøll-rapporten.

Tilsvarende gjelder også ved statlig bistand til lansering av norske filmer i utlandet. Det kan ikke være et statlig ansvar å stå for selve den kommersielle markedsføringen av en norsk film i utlandet. Dette må være produsentens eget ansvar. Derimot bør det gjennom statlige tilskuddsordninger og veiledning gis bistand slik at en film, gjennom produsentens egen innsats, får et størst mulig inntjeningspotensial i alle markeder.

Statens viktigste oppgave må derfor være å sikre så stabile rammevilkår som mulig, slik at filmskaperne gis mulighet til å lage et mangfold av gode norske filmer til et bredt publikum i alle markeder. Norge er et lite land med et begrenset språkområde. Norske filmer vil derfor ha et betydelig behov for offentlig støtte. Det er derfor foretatt en kraftig opptrapping av filmbudsjettet, og styrkingen bør fortsette. På lengre sikt er det likevel et viktig mål å styrke norsk films samlede markedsinntekter, slik at støtteprosenten per film kan reduseres. Slik vil filmmidler kunne bli frigjort til flere og større produksjoner.