8 Doktorgrader og kompetanse

8.1 Problemstillinger og drøfting

I dette kapitlet drøftes spørsmål knyttet til doktorgrader og kompetanse med utgangspunkt i dagens kriterier for akkreditering som universitet:

• I dag må en institusjon ha selvstendig rett til å gi doktorgrad på minst fire fagområder for å bli universitet. Dette er et særnorsk krav uten paralleller internasjonalt. Bør det beholdes?
• Kan noen av doktorgradene tilbys sammen med andre? I så fall på hvilke vilkår?
• For akkreditering av et doktorgradsstudium kreves det at 100 % av fagmiljøet som er tilknyttet studiet, må ha førstestillingskompetanse, hvorav 50 % skal ha kompetanse på professornivå. Det stilles også krav til fagmiljøene ved akkreditering av bachelor- og masterstudier, uavhengig av institusjonskategori. Ved institusjonsakkreditering stilles det mer generelt formulerte krav. Hva er sammenhengen mellom kravene for akkreditering på henholdsvis program- og institusjonsnivå?
• Etter dagens kriterier må en institusjon som ønsker å bli universitet, ha «stabil forskerutdanning». Tolkingen av dette kravet ble skjerpet i forbindelse med Strukturmeldingen i 2015, slik at institusjonen nå må ha tatt opp i gjennomsnitt minst 15 stipendiater til hvert doktorgradsprogram over en femårsperiode og ha uteksaminert minst 5 doktorander per år på minst to av doktorgradsprogrammene over en treårsperiode. Er disse kravene fortsatt tjenlige?

8.1.1 Effekter av gjeldende krav

Betydningen av innretningen på doktorgradsprogrammene ble drøftet i Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet, s. 49:

«En av svakhetene ved dagens system er at høyskoler kan bli godkjent som universitet med fire doktorgradsprogrammer uavhengig av profilen på doktorgradene. Det har blitt opprettet doktorgradsprogrammer på faglig smale områder. For å unngå utviklingen av mange faglig smale doktorgradsprogrammer og at institusjoner på det grunnlaget får alle faglige fullmakter på hele bredden av institusjonenes fagområder, vil regjeringen innføre et krav om at institusjonene må dokumentere at de fire doktorgradsprogrammene er godt dekkende for institusjonens faglige profil.29 Det innebærer at universitetsakkreditering avhenger av at de fire doktorgradsutdanningene dekker institusjonens hovedområder og ikke kun omfatter mindre deler av institusjonens faglige virksomhet. For å søke akkreditering som vitenskapelig høyskole må høyskolen dokumentere at doktorgradsprogrammet er godt dekkende for institusjonens faglige profil. Det betyr at doktorgradsutdanningen skal reflektere institusjonens faglige hovedområde.»

Etter hvert har institusjonene bygd opp bredere programmer, med en gjennomgående kompetanseheving i sektoren som resultat. Doktorgradene har bidratt til oppbygging av underliggende fagmiljøer, og det at det har blitt ansatt stadig flere personer med førstestillingskompetanse eller høyere, har bidratt til å bygge en sterkere forskningskultur. Samtidig legger særlig profesjonsutdanningene også vekt på kompetanse fra praksisfeltet.

Ekspertgruppen mener at dagens krav har vært tjenlige ut fra målet om kvalitetsheving, men at kravet om fire doktorgrader ikke nødvendigvis er det best egnede til å sikre en forskningskultur ved hele institusjonen. I stedet bør dette sikres gjennom kravet om at doktorgradene skal være dekkende for vesentlige deler av virksomheten, jf. neste avsnitt.

Mjøs-utvalgets kriterier omfattet også et krav om at institusjonen som søkte om å bli universitet, hadde rett til å tildele mastergrad på fem områder. Dette kravet henger logisk sammen med kravet om fire doktorgradsområder, og ekspertgruppen anbefaler derfor ikke å videreføre det.

8.1.2 Hva er «godt dekkende»?

I sitatet ovenfor er det brukt forskjellige formuleringer for å beskrive forholdet mellom doktorgradsprogrammene og institusjonens samlede faglige profil: «godt dekkende for institusjonens faglige profil», «dekker institusjonens hovedområder og ikke kun omfatter mindre deler av institusjonens faglige virksomhet». Formuleringen «vesentlige deler» er også brukt.

For å belyse og konkretisere hva «godt dekkende» kan bety, har ekspertgruppen sett på to institusjoner: UiT – Norges arktiske universitet og Høyskolen Kristiania. Den første er et resultat av fusjon av Universitetet i Tromsø med flere høyskoler, mens den andre har mål om å bli universitet. Universitetet i Oslo, NMBU og Universitetet i Sørøst-Norge er brukt som sammenligningsgrunnlag.

Tabell 8.1 Noen nøkkeldata

Kilde: DBH, referanseår 2021

Dataene kan brytes videre ned på organisatoriske enheter. Et uttrekk fra DBH, jf. Vedlegg 2, viser at det utdannes doktorgradskandidater fra alle avdelinger ved de undersøkte institusjonene unntatt Høyskolen Kristiania. Tallene viser imidlertid at det ikke er noen klar sammenheng mellom doktorgradsproduksjon og andre indikatorer, som for eksempel antall vitenskapelig ansatte, publikasjonspoeng per vitenskapelig ansatt eller antall studenter. Dessuten kan doktorgradsprogrammene gå på tvers av organisatoriske enheter som avdeling, fakultet eller institutt.

Ekspertgruppen mener at en institusjon som skal akkrediteres som universitet, må ha doktorgradsutdanning på de fleste av sine fagområder, slik at doktorgradsprogrammet eller -programmene dekker en vesentlig del av virksomheten. Institusjonen må ha selvstendig doktorgradsrett. Gruppen understreker at det er avgjørende at en institusjon som skal akkrediteres som universitet, og få de fullmaktene dette innebærer, har vesentlige deler av sine fagområder dekket av ph.d.-utdanning, uansett antall doktorgradsprogrammer.

8.1.3 Fellesgrader

For å styrke kvaliteten i norsk forskerutdanning foreslo Stjernø-utvalget at den normalt bør skje innenfor strukturerte opplegg som oppfyller visse minstekrav med hensyn til blant annet antall studenter og veiledere.30 På denne måten kan faglige ressurser ved flere institusjoner utnyttes på en god måte gjennom prinsippet om samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Ekspertgruppen støtter intensjonen i forslaget og mener at deler av doktorgradsutdanningen ved et universitet kan skje i samarbeid med andre institusjoner, så lenge universitetet har selvstendig rett til å gi doktorgradsutdanning innenfor vesentlige deler av institusjonens virksomhet. Forutsetningen er at det dreier seg om fellesgrad(er) der institusjonen som søker om akkreditering som universitet er likeverdig partner, og at dette tydelig framgår av avtalen om fellesgrad.

8.1.4 Krav til fagmiljøet

Som nevnt ovenfor stilles det i dag kvantitative kompetansekrav til fagmiljøer som skal tilby henholdsvis bachelor-, master- og doktorgradsprogrammer. Kravene finnes i studietilsynsforskriften, som forvaltes av NOKUT, og er de samme for ulike institusjonstyper:

• For studietilbud på bachelorgradsnivå skal fagmiljøet tilknyttet studiet bestå av minst 20 prosent ansatte med førstestillingskompetanse.
• For studietilbud på mastergradsnivå skal 50 prosent av fagmiljøet tilknyttet studiet bestå av ansatte med førstestillingskompetanse, hvorav minst 10 prosent med professor- eller dosentkompetanse.
• For studietilbud på doktorgradsnivå skal fagmiljøet tilknyttet studiet bestå av ansatte med førstestillingskompetanse, hvorav minst 50 prosent med professorkompetanse.31

Dette er ikke omstridt i sektoren. Det stilles ikke tilsvarende krav som grunnlag for institusjonsakkreditering, men studiekvalitetsforskriften, som fastsettes av Kunnskapsdepartementet, fastslår at institusjonen skal ha «tilstrekkelig antall ansatte med høy faglig kompetanse innenfor utdanning, forskning eller kunstnerisk utviklingsarbeid, faglig utviklingsarbeid og formidling innenfor institusjonens faglige virksomhet».32

I forbindelse med Strukturreformen i 2015 ble det påpekt som et hovedproblem i norsk forskning at det var for mange små og sårbare fagmiljøer.33 I innspillene til stortingsmeldingen pekte UH-sektoren selv på et behov for å sikre at fagmiljøene er over en kritisk minstestørrelse, og at mer robuste miljøer vil gi en mer forutsigbar ramme for ansatte og studenter (Meld. St. 18 (2014–2015), s. 31f.). Kravet i studiekvalitetsforskriften § 3-7 ble derfor skjerpet i forhold til den tidligere ordlyden om at «Institusjonen skal ha ansatte i undervisnings- og forskerstilling på de fagområder som inngår i studiene».

Kravene som NOKUT stiller til kompetanse for å tilby utdanninger på bachelor- og masternivå, har vært nødvendige for å sikre et tilstrekkelig fagmiljø knyttet til utdanningene. Når det gjelder doktorgradsnivået, kan det imidlertid argumenteres for at de er for rigid formulert. Det er åpenbart behov for første-/professorkompetanse knyttet til et doktorgradsprogram, men samtidig kan det være behov for kompetanse fra praksisfeltet, der det kanskje ikke er så mange med doktorgrad. I en presisering til studiekvalitetsforskriften § 3-3 (5) skrev Kunnskapsdepartementet i 2016:

«For å kunne veilede doktorgradskandidatene må fagmiljøet ha ansatte med forskningskompetanse innenfor hele bredden av studiet. Ansatte med relevant kompetanse som ikke har doktorgrad, kan også bidra i doktorgradsstudiet.»

Ved første blikk kan det dermed synes som om studiekvalitetsforskriften og studietilsynsforskriften sender litt ulike signaler, jf. drøftingen av forholdet mellom de to forskriftene i kapittel 12. Ekspertgruppen mener dette bør klargjøres, og at lov- og forskriftsverket må reflektere at relevant praksis er en viktig kvalitetsdimensjon i høyere utdanning.

Vurdering av kriteriene for akkreditering av doktorgradsutdanning ligger utenfor ekspertgruppens mandat. På grunn av konsekvensene for akkreditering på institusjonsnivå vil gruppen likevel foreslå at kravene presiseres slik:

• Fagmiljøet tilknyttet et doktorgradsprogram skal i hovedsak bestå av personer med førsteamanuensis-/ professorkompetanse, med en vesentlig del professorer, men også ansatte med annen førstetillingskompetanse kan ha viktige bidrag.
• Fagmiljøet skal ha ansatte med forskningskompetanse innenfor hele bredden av studiet.
• Hovedveiledere, emneansvarlige og programansvarlig skal minimum ha førsteamanuensis-/professorkompetanse, med en vesentlig del professorer.

I studiekvalitetsforskriften brukes formuleringen «tilstrekkelig antall ansatte med professor- og førsteamanuensiskompetanse innenfor hele bredden av studietilbudet» om akkreditering på institusjonsnivå. Ekspertgruppen mener at dette, sammen med presiserte krav til doktorgradsutdanning som foreslått ovenfor, gir et tilstrekkelig grunnlag for den sakkyndige komiteen til å bedømme om forutsetningene for akkreditering som universitet er til stede, og tilråder ikke kvantifiserte krav.

I studietilsynforskriften §3-1 (6) heter det:

«Institusjonen skal ha en relevant kompetanseprofil, og den samlede kompetansen skal være på nivå med sammenlignbare institusjoner i samme institusjonskategori.»

Kravet innebærer at en søkerinstitusjon må vise at den har faglig kompetanse på samme nivå som institusjoner det er relevant å sammenligne med. I utgangspunktet har de sakkyndige komiteene vurdert dette kravet på institusjonsnivå. For å få en bedre forståelse for konteksten bak tallene har enkelte av komiteene tatt med i betraktning fordelingen av faglig personale på fagområde og sammenlignet fagmiljøet ved søkerinstitusjonen opp mot samme fagområde ved sammenlignbare institusjoner innenfor universitetskategorien.

Hvis bare minstekravene til fagmiljø (dvs. krav som gjelder for akkreditering av doktorgradsutdanning) skulle utgjøre terskelen for akkreditering som universitet, ville akkrediteringen langt på vei gjenta vurderingen som ble gjort ved den opprinnelige akkrediteringen av doktorgradsprogrammene. I det å sammenligne denne indikatoren med andre universiteter eller fagområder ved andre universiteter ligger det en forventning om at fagmiljøene tilknyttet søkerinstitusjonens doktorgradsutdanninger har utviklet seg siden de ble akkreditert og er på nivå med andre universiteter.

Slik utviklingen har vært de senere årene, har kravet allerede blitt strengere siden alle universitetene gradvis har fått en høyere kompetanseprofil. Ekspertgruppen mener at det ikke kan være noe mål at samtlige institusjoner skal ha f.eks. en andel førstekompetente på nivå med Universitetet i Oslo. Vekten bør derfor ligge på sammenlignbare fagområder i samme institusjonskategori.

Ved sammenslåing til én forskrift, jf. kapittel 12, bør kravene til fagmiljø samordnes.

8.1.5 Stabil forskerutdanning

Stabil forskerutdanning har hele tiden vært et av kravene for å bli universitet. Mjøs-utvalget satte som en klar forutsetning for at en institusjon skulle kunne bli universitet at de faglige forutsetningene allerede var til stede: «Endring av institusjonsinndelingen ved omdanning av høgskoler til universiteter kan ikke skje under henvisning til en institusjons potensiale hvis ikke forutsetninger for gode fagmiljøer allerede er stabilt etablert».34 Utvalget brukte både formuleringen «stabil forskerutdanning på noen fagfelt» og «stabil forskningsvirksomhet og forskning på et bestemt antall fagområder» i sine forslag til krav.

Fra starten ble kravet om stabil forskerutdanning operasjonalisert av NOKUT som at institusjonen skulle ha uteksaminert kandidater innenfor minst to fagområder og igangsatt forskerutdanning på minst to andre områder.35

I forbindelse med Strukturreformen i 2015 ble kravet skjerpet, slik at institusjonen nå måtte ha uteksaminert «minst fem doktorander på minst to av doktorgradsstudiene eller tilsvarende stipendiatprogram per år over en treårsperiode. Hvert enkelt doktorgradsstudium skal over en periode på fem år ha tatt opp i gjennomsnitt minst 15 stipendiater.»36

En viktig begrunnelse for kravet er at det gitte antallet ph.d.-kandidater krever et stabilt fagmiljø av en viss størrelse for å sikre tilstrekkelig veiledningskapasitet. Kravet handler både om å sikre stabile og sterke fagmiljøer og om å skape et godt læringsmiljø. Det speiler stabilitet i en rekke indikatorer og har en naturlig sammenheng med krav til fagmiljø, krav til kvalitet på forskning, og ikke minst institusjonens kvalitetsarbeid, som bør være i stand til å fange opp og rette opp sviktende kvalitet eller manglende rekruttering. Dersom institusjonen kan vise til en stabil gjennomstrømning, må det kunne betraktes som forventet videreutvikling siden akkrediteringstidspunktet for doktorgradsprogrammet.

Ekspertgruppen foreslår på denne bakgrunnen å videreføre et krav om stabil forskerutdanning, men å knytte det til institusjonsnivået heller enn til det enkelte doktorgradsprogrammet. Konkret betyr det at institusjoner som søker akkreditering som universitet, må ha tatt opp minst 60 doktorgradsstudenter de siste fem årene og i gjennomsnitt ha uteksaminert minst 15 kandidater per år over en treårs periode. Institusjoner med en smalere profil som dekkes av ett doktorgradsprogram, jf. kapittel 6, må ha tatt opp minst 15 doktorgradsstudenter over fem år og i gjennomsnitt ha uteksaminert minst 5 kandidater per år over en treårsperiode.

Pandemien er et eksempel på at selv institusjoner som har hatt stabil doktorgradsutdanning over mange år, kan oppleve en midlertidig reduksjon i antall kandidater av uforutsette grunner. Tidsrommet for vurdering av stabilitet i forskerutdanningen bør derfor være fleksibel slik at institusjonen selv kan velge å legge en lengre tidsperiode til grunn for kravet om uteksaminerte kandidater. Institusjonen kan alternativt ha uteksaminert i gjennomsnitt minst 15 kandidater over en femårsperiode, mens en institusjon med en smalere profil kan ha uteksaminert i gjennomsnitt- minst 5 kandidater i samme periode.

Minst halvparten av doktorgradsstudentene som er medregnet i tallene ovenfor, må ha hatt hovedarbeidsplass ved institusjonen. Ekspertgruppen mener at det er mer hensiktsmessig å stille krav til samlet antall doktorgradsstudenter enn bare stipendiater, da doktorgradsstudenter med annen finansiering også bidrar til det samlede fagmiljøet. Doktorgradsstudenter som er registrert på fellesgradsprogrammer, kan bare telles én gang, ett sted.

8.2 Ekspertgruppens konklusjoner og forslag

• Ekspertgruppen mener at dagens krav til doktorgradsutdanning har vært tjenlige ut fra målet om kvalitetsheving, men at kravet om fire doktorgrader ikke nødvendigvis stimulerer til strategisk utvikling. I stedet bør bredden i virksomheten sikres gjennom et krav om at doktorgraden(e) skal være dekkende for vesentlige deler av virksomheten.
• Så lenge institusjonen har selvstendig rett til å gi doktorgrad innenfor vesentlige deler av sine fagområder, kan deler av doktorgradsutdanningen skje i samarbeid med andre institusjoner. Forutsetningen er at det dreier seg om fellesgrader der institusjonen som søker akkreditering som universitet, er likeverdig partner, og at dette tydelig framgår av avtalen om fellesgrad. Fellesgradsstudenter bidrar til fagmiljøet og må kunne telles med, men bare én gang, ett sted.
• Gruppen ønsker ikke å stille kvantitative kompetansekrav for akkreditering som universitet. Det bør overlates til NOKUT å vurdere om kompetansen ved institusjonen er god nok sett i forhold til kravet om et tilstrekkelig antall ansatte med professor- og førstestillingskompetanse på relevante fagområder. Institusjonens faglige kompetanse må også vurderes i forhold til dens faglige profil.
• Ved eventuell sammenslåing av studiekvalitetsforskriften og studietilsynsforskriften til én forskrift, jf. kapittel 12, bør kompetansekravene i dagens studiekvalitets- og studietilsynsforskrift samordnes.
• Ekspertgruppen foreslår å videreføre et krav om stabil forskerutdanning, men å knytte det til institusjonsnivået heller enn til det enkelte doktorgradsprogrammet. Institusjoner som søker akkreditering som universitet, må ha tatt opp minst 60 doktorgradsstudenter de siste fem årene og i gjennomsnitt ha uteksaminert minst 15 kandidater per år over en treårsperiode. Institusjoner med en smalere profil som dekkes av ett doktorgradsprogram, må ha tatt opp minst 15 doktorgradsstudenter over fem år og i gjennomsnitt ha uteksaminert minst 5 kandidater per år over en treårsperiode.
• Tidsrommet for vurdering av stabilitet i forskerutdanningen bør være fleksibel slik at institusjonen selv kan velge å legge en lengre tidsperiode til grunn for kravet om uteksaminerte kandidater. Institusjonen kan alternativt ha uteksaminert i gjennomsnitt minst 15 kandidater over en femårsperiode, mens en institusjon med en smalere profil kan ha uteksaminert i gjennomsnitt minst 5 kandidater i samme periode.
• Minst halvparten av doktorgradsstudentene som medregnes i disse tallene, må ha hatt hovedarbeidsplass ved institusjonen. Ekspertgruppen ønsker å bruke doktorgradsstudenter heller enn stipendiater som mål, da doktorgradsstudenter med annen finansiering også bidrar til det samlede fagmiljøet. Fellesgradsstudenter kan telles bare én gang, ett sted.

Kriteriene for akkreditering av doktorgradsutdanninger ligger utenfor ekspertgruppens mandat. På grunn av konsekvensene for akkreditering på institusjonsnivå, vil gruppen likevel foreslå at kravene presiseres slik:

• Fagmiljøet tilknyttet et doktorgradsprogram skal i hovedsak bestå av personer med førsteamanuensis-/ professorkompetanse, med en vesentlig del professorer. Også ansatte med annen førstetillingskompetanse kan ha viktige bidrag, eksempelvis der det kan være behov for fagpersonale med tett tilknytning til praksisfeltet.
• Fagmiljøet skal ha ansatte med forskningskompetanse innenfor hele bredden av studiet.
• Hovedveiledere, emneansvarlige og programansvarlig skal minimum ha førsteamanuensis-/professorkompetanse, med en vesentlig del professorer.
• Ekspertgruppen har ikke gått inn på konsekvensene av sine forslag for eventuell tilbaketrekking av universitetsakkreditering og anbefaler at dette utredes videre.