13 Mulige forenklinger og effektivisering av akkrediteringsprosessen

13.1 Problemstillinger og drøfting

I mandatet til ekspertgruppen står det:

«Det norske systemet for akkreditering og reakkreditering kan være en tid- og ressurskrevende prosess. Ekspertgruppen bes se på om det er mulig å effektivisere systemet og prosessen uten at det går ut over kvaliteten.»

13.1.1 Noen erfaringer med akkrediteringsprosessen

På ekspertgruppens møte 3. november 2022 ble institusjoner som hadde vært gjennom en universitetsakkrediteringsprosess i løpet av de siste årene, invitert til å dele sine erfaringer. Representanter for OsloMet – storbyuniversitetet, Høgskolen i Innlandet og Universitetet i Sørøst-Norge deltok fysisk, mens Nord universitet deltok digitalt. I tillegg ble NOKUT invitert til å dele sine erfaringer.

Det overveiende inntrykket er at alle institusjonene som hadde vært gjennom en slik akkrediteringsprosess, mente at den var lærerik og hadde bidratt til institusjonsbygging, identitetsbygging og kvalitetsheving i alle ledd. De var omforent om at akkrediteringsprosessen bidrar til at institusjonen setter høye mål og arbeider hardt i alle ledd for å nå dem. Prosessen gir også god kunnskap om egen institusjon – på godt og vondt. De var dessuten enige om at prosessen hadde gitt et stort faglig løft og bidratt til å løfte institusjonen, uansett om den lyktes eller ikke. Videre har prosessen styrket arbeidsfellesskapene internt på fagene og mellom fag. Flere har opplevd stor støtte i regionen, og for de fleste har prosessen åpnet nye dører både regionalt og internasjonalt.

Hovedbudskapet fra institusjonene er derfor at akkrediteringsprosessen i det store og hele fungerer godt, og at det er viktig at også nye institusjoner som ønsker å bli universitet, skal ha noe å strekke seg etter. Det kan også være bra for anseelsen i utlandet at universitetene har vært gjennom en så grundig vurdering.

NOKUT formidlet også positive erfaringer fra universitetsakkrediteringsprosessene og framholdt at det er viktig å være varsom med store endringer i et system som tross alt har fungert bra, og at eventuelle forenklinger må gjøres uten å senke kravene til kvalitet.

Samtidig er prosessen ikke perfekt. Den er ressurskrevende. Ekspertgruppen og de inviterte institusjonene mener også at den til dels bør være det; det har en verdi for søkerinstitusjonene å jobbe med søknaden og samle seg rundt den. Samtidig er det enighet om at det rom for forbedringer og forenklinger.

Norge er det eneste landet hvor det er mulig å søke opprykk til universitet via akkreditering. Det er derfor ingen tilsvarende internasjonale prosesser å sammenligne med.

13.1.2 Muligheter for effektivisering?

Ettersom NOKUT er faglig uavhengig i akkrediteringsoppgavene, er det NOKUT selv som fastsetter prosedyren for akkreditering innenfor rammene av ESG. Akkrediteringsprosedyren er ikke regulert i detalj verken i ESG, universitets- og høyskoleloven eller studiekvalitetsforskriften, bortsett fra bruk av sakkyndige. Derfor bestemmer NOKUT selv hvordan de organiserer akkrediteringsprosedyren.

Dette er beskrevet i NOKUTs veiledning, som operasjonaliserer de aktuelle bestemmelsene i studietilsynsforskriften og studiekvalitetsforskriften.

Ekspertgruppen har derfor drøftet ulike mulige forbedringer og forenklinger som den ber NOKUT om å vurdere:

Dokumentasjon

Ekspertgruppen har drøftet om det finnes et effektiviseringsrom for å redusere dokumentasjonsbehovene, f.eks. gjennom en intensivert dialog mellom NOKUT og søkerinstitusjonen mens den forbereder søknaden, eller om det i søkerveiledningen kan settes mer begrensede krav til dokumentasjon. Enkelte av de nye universitetene opplevde at den sakkyndige komiteen, og ikke minst faggruppene, forlangte stadig mer – og dels urimelig mye – dokumentasjon.

Samlet sett er det viktig at søkeren er den som eier dokumentasjonen, og et altfor snevert dokumentasjonskrav kan ende med å virke begrensende på søkerinstitusjonen.

Det kan også være at en sakkyndig komité etterspør mer dokumentasjon. Ekspertgruppen anser at det er et betydelig potensial for et mer treffsikkert krav om dokumentasjon og mulighet for å nyttiggjøre seg eksisterende dokumentasjon.

Sakkyndig komité med faggrupper per doktorgradsområde

Kravet om sakkyndig komité er som nevnt nedfelt i loven, og også nødvendig for å følge opp de europeiske kvalitetssikringskriteriene (ESG). I høringen om grunnlag for ny universitets- og høyskolelov er kravet om at kvalitetssikringsarbeidet må følge ESG, foreslått løftet fra studiekvalitetsforskriften til loven.

Bruken av faggrupper for å vurdere doktorgradsområdene i forbindelse med institusjonsakkrediteringen er derimot ikke nedfelt i lov, og ekspertgruppen ser ikke behov for at det må nedsettes egne faggrupper for doktorgradsområdene, jf. kapittel 8.

Det kan imidlertid være behov for å sette inn ny faggruppe for å vurdere et doktorgradsområde. Ekspertgruppen mener at det ligger et effektiviseringspotensial når det gjelder bruk av faggruppene, og at det kan være tilstrekkelig at NOKUT innhenter ekspertuttalelser om doktorgradsprogrammet/-ene kun hvis det er indikasjoner på at noe har endret seg siden doktorgradsakkrediteringen. Dersom det for eksempel ikke er lenge siden et doktorgradsprogram har blitt akkreditert av NOKUT eller evaluert av Norges forskningsråd, eller det er godt innarbeidet og kandidattall og publiseringsvirksomhet mv. tyder på at det er tilstrekkelig robust, mener gruppen at NOKUT kan vurdere at det ikke er behov for en særskilt faggruppe på området.

Videre har ekspertgruppen drøftet tilfeller der en søkerinstitusjon kun har ett doktorgradsprogram som dekker hele institusjonens faglige bredde. I slike tilfeller kan det også være hensiktsmessig at faggruppen integreres i sakkyndig komité eller at sakkyndig komité vurderer behov for en særskilt faggruppe.

Forskriftsforenkling

Ett av forslagene i NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler er å slå sammen studiekvalitetsforskriften og studietilsynsforskriften til én forskrift som fastsettes av departementet. Dette forslaget fikk bred støtte i høringen. Ekspertgruppen støtter også forslaget og mener at det å redusere fra to til ett forskriftsnivå når det gjelder akkreditering og kvalitetssikring, kan bidra til et bedre og mer oversiktlig regelverk.

NOKUT-styrets rolle

Ekspertgruppen har drøftet hvorvidt styrebehandlingen av akkrediteringsvedtakene i NOKUT gir en tilleggsverdi i form av ekstra kvalitetssikring, likebehandling, og god nok underbygging av sakkyndig komités konklusjoner.

NOKUT selv viser til at styret gjennom flere ledd i beslutningen bidrar til å sikre kvaliteten i vedtakene om akkreditering.46 Et eget styre som fatter vedtak om kvalitetssikring og akkreditering, uten politisk behandling, er også viktig for å etterleve kravene i ESG.

Ekspertgruppen mener at vedtak om innplassering i institusjonskategori best kan – og bør – fattes av NOKUTs styre, som har høy legitimitet. På den måten vil vedtakene bli fattet på rent faglig basis uten politisk behandling og på grunnlag av komiteens anbefalinger.

Ekspertgruppen har i kapittel 7 diskutert hvilken rolle og innflytelse politikken bør ha i saker om universitetsakkreditering og innplassering i ny institusjonskategori. Ekspertgruppen er enig i at det er legitimt at det politiske nivået ved Storting og departement legger rammer for universitetsakkreditering gjennom lov og forskrift, men mener at NOKUTs styre kan fatte endelig vedtak om innplassering i institusjonskategori, og ikke bare fatte vedtak om akkreditering. Dette vil også innebære en viss forenkling av prosessen.

13.2 Ekspertgruppens konklusjoner og forslag

Ekspertgruppen mener det er potensial for forenkling og effektivisering gjennom klarere kriterier og forskriftsforenkling. Anbefalingen om færre beslutningsnivåer, mer presist å fjerne kravet om kongelig resolusjon og dermed gi NOKUTs styre endelig vedtaksrett, vil også innebære en viss forenkling og nedkorting av prosessen.

Ekspertgruppen foreslår videre:

• at det bør være mindre behov for å nedsette faggrupper for doktorgradsprogram(mene) ved institusjoner som søker universitetsakkreditering.
• at kravene til dokumentasjon bør gjennomgås med tanke på å benytte allerede eksisterende dokumentasjon, begrense omfanget og bedre treffsikkerheten.
• at forskriftsverket forenkles slik at bestemmelsene i studiekvalitetsforskriften og studietilsynsforskriften slås sammen til én forskrift fastsatt av departementet.