11 Helhetlig vurdering

11.1 Problemstillinger og drøfting

Kravet om en helhetlig vurdering i studiekvalitetsforskriften § 3-4 (4) lyder:

«NOKUT skal gjennomføre en helhetlig vurdering av om institusjonens organisering, kvalitetsarbeid og resultater er tilstrekkelig til at institusjonen kan bære fullmaktene institusjonsakkrediteringen gir. Institusjonen skal dokumentere at kravene i lover og forskrifter er oppfylt.»

Det overordnete formålet med kravene til akkreditering er å sikre at søkerinstitusjonen kan bære fullmaktene som institusjonsakkrediteringen gir. Kravet tar utgangspunkt i dette formålet. Det gjelder ved akkreditering av institusjoner i alle kategorier. Kravet innebærer at det skal gjennomføres en helhetlig, skjønnsmessig og faglig vurdering av om institusjonens organisering, kvalitetsarbeid og resultater er tilstrekkelig til at institusjonen kan bære de fullmakter institusjonsakkrediteringen gir.

En søkerinstitusjon kan i dag kun bli akkreditert som universitet hvis den oppfyller alle kravene. Alle krav teller likt. Den sakkyndige komiteen gjør en oppsummering, basert på vurderingene av hvert enkelt krav. Her framhever komiteene styrker og svakheter ved søkerinstitusjonen. Også hvorvidt institusjonen arbeider i tråd med sin egen strategi kan kommenteres i vurderingen.

Ut fra den helhetlige vurderingen anbefaler de sakkyndige hvorvidt institusjonen kan bære en universitetsstatus som gir fullmakter til å opprette nye studietilbud på alle nivåer innenfor nye fagområder. Søkerinstitusjonen skal ikke levere ytterligere dokumentasjon på at den oppfyller kravet. Kravet har blitt brukt til å gjøre en oppsummering av komiteenes vurdering der alle kriteriene ses i sammenheng. I sin konklusjon anbefaler eller anbefaler ikke komiteen akkreditering som universitet.

Opprinnelig var intensjonen med kravet å gi NOKUT hjemmel til å foreta en skjønnsmessig vurdering av om institusjonen kan bære fullmaktene. Utydelighet i kravet, som viser til oppfyllelse av de enkelte kriteriene, har gjort det vanskelig å forvalte som et tilleggskrav. Dette fordi kravet om helhetlig vurdering er et ledd i studiekvalitetsforskriften § 3-4 om institusjonsakkreditering generelt, som også inneholder prosessuelle krav. Teksten i kravet viser til at kriteriene for institusjonsakkreditering må være oppfylt. Derfor er det i dag utydelig om denne bestemmelsen hjemler en reell tilleggsvurdering. Et mulig dilemma er at en søkerinstitusjon bare så vidt oppfyller noen krav. I dagens praksis er det uklart om NOKUT etter en helhetsvurdering ville ha hjemmel for å konkludere med at institusjonen likevel ikke kan bære de fullmaktene som institusjonsakkrediteringen gir. Dette dilemmaet har imidlertid ikke oppstått i søknadsbehandlingen fram til nå.

Slik NOKUT har praktisert kravet om helhetlig vurdering, er det etter ekspertgruppens vurdering overflødig, siden NOKUT ikke trenger en hjemmel for å oppsummere søkerinstitusjonens oppfyllelse av kravene eller for å konkludere hvorvidt akkreditering anbefales eller ikke.

Hvis kriteriene derimot legger opp til at NOKUT skal gjøre en helhetlig vurdering som et selvstendig krav nedfelt i forskrift, der en søkerinstitusjon kan få stryk, vil dette være et annet krav enn i dagens praktisering og innebære en skjønnsmessig og samlet kvalitativ vurdering. Den sakkyndige komiteen og NOKUT må da foreta «en helhetlig vurdering av om institusjonens organisering, kvalitetsarbeid og resultater er tilstrekkelig til at institusjonen kan bære fullmaktene institusjonsakkrediteringen gir» og forvalte dette som et eget krav med en egen vurdering. Denne vil nok kunne bygge på oppfyllelse av andre krav, men være mer enn en ren oppsummering.

Temaene som trekkes fram i forbindelse med kravet om institusjonens organisering, kvalitetsarbeid og resultater, er sentrale for å vurdere om institusjonen kan bære fullmaktene, som vil innebære selvakkreditering på alle fagområder opp til doktorgradsutdanning.

En slik helhetlig vurdering krever et høyt nivå av faglig ekspertise. Den sakkyndige komiteen vil måtte se søknaden og vurdere søkerinstitusjonen i sin helhet og anvende skjønn. Slike bestemmelser åpner naturlig nok for en større deltakelse og debatt enn tydelige ja/nei-krav. En fordel er at komiteen kan foreta en konkret, samlet og kvalitativ vurdering. Skjønn åpner også for å utvise rimelighet i den konkrete vurderingen.

Samtidig er komiteens handlingsrom til å anvende skjønn begrenset etter dagens bestemmelse, ved at den angir momentene som skal inngå i vurderingen: det er institusjonens organisering, kvalitetsarbeid og resultater som må være tilstrekkelige til å bære fullmaktene. I tillegg er komiteens skjønnsutøvelse begrenset ved at bestemmelsen angir en terskel, nemlig «tilstrekkelig». I tillegg kan man styre skjønnsanvendelse og øke likebehandlingshensyn ved å operasjonalisere og konkretisere kravet i retningslinjer. Slike begrensninger setter rammer for komiteens handlingsrom, slik at den har noe å støtte seg på samtidig som rettssikkerheten ivaretas og vurderingen får større legitimitet. I tillegg må komiteen forholde seg til forvaltningsprinsippene om forholdsmessighet og usaklig forskjellsbehandling.

Ekspertgruppen mener det bør være slik at komiteen bes gjøre en reell kvalitativ helhetlig vurdering. Bestemmelsen må utformes slik at det ikke foreligger tvil om at det er et selvstendig krav.

11.2 Ekspertgruppens konklusjoner og forslag

Ekspertgruppen anbefaler at:

• det som et selvstendig kriterium skal gjøres en reell helhetlig vurdering av den samlede virksomheten, utover om søkerinstitusjonen imøtekommer øvrige krav.
• dette kriteriet gjør det mulig for den sakkyndige komiteen/NOKUT å gi avslag på akkrediteringssøknaden selv når alle andre krav er oppfylt. Dette kan for eksempel være aktuelt når en søker bare så vidt oppfyller flere av kravene.
• kriteriet skal gi fleksibilitet slik at komiteen/NOKUT skal kunne anvende sin ekspertise og utføre vurderingen på en faglig solid og tillitvekkende måte.

Forslaget er vurdert for akkreditering som universitet. Ekspertgruppen anbefaler at departementet vurderer hvilke konsekvenser dette vil få for andre typer institusjonsakkreditering.