10 Samfunnsoppdraget

10.1 Problemstillinger og drøfting

I dagens studietilsynsforskrift § 3-1 stilles følgende krav ved akkreditering av institusjoner:

«Institusjonen skal ha en strategi for vesentlige deler av sin fagportefølje for utdanning, forsking og/eller kunstnerisk utviklingsarbeid og faglig utviklingsarbeid.»

Dette kravet gjelder alle institusjoner som skal akkrediteres av NOKUT, ikke bare universiteter.

NOKUT har operasjonalisert kravet i tråd med ordlyden, slik at det har vært ansett oppfylt så lenge søkerinstitusjonen kan vise at den har en strategi. Dagens krav gir i utgangspunktet ikke rom for vurderinger av innhold i og oppfølging av strategien.

Ekspertgruppen er imidlertid kjent med at de sakkyndige komiteene som har vurdert de tre siste søknadene om universitetsakkreditering, også har vurdert og kommentert innholdet i strategien og planer for oppfølgingen av den. Har den sakkyndige komiteen for eksempel sett at det er muligheter for å forbedre sammenhengen mellom strategien og institusjonens planer for oppfølging, har komiteene gitt institusjonene råd om videreutvikling. Når komiteene har vurdert de øvrige kravene, har disse blitt sett i sammenheng med strategien og hvordan institusjonen lykkes med å følge den opp. Hvorvidt strategiske mål er oppnådd eller det vurderes som sannsynlig at de vil bli det, har også vært en del av diskusjonene i den helhetlige vurderingen, jf. studiekvalitetsforskriften § 3-4 (4).

Alle statlige høyere utdanningsinstitusjoner skal også ha en utviklingsavtale med Kunnskapsdepartementet. Utviklingsavtalene er ikke en del av akkrediteringsprosessene, men dette verktøyet utvikles nå til en sentral del av styringsdialogen med departementet.

Systemet for akkreditering av institusjoner har vært kritisert for ikke å bidra til differensiering av universitetene og utvikling av en mangfoldig sektor. Dette fordi universitetskriteriene er de samme uansett hvilken type universitet en vil være. Andre elementer, som universitets- og høyskoleloven, målformuleringer og dagens finansieringssystem, kan også trekke i retning av at det skapes mer likeartede institusjoner.

Som beskrevet i kapittel 6 har departementet gjort en vurdering av mangfoldet i universitets- og høyskolesektoren basert på utkast til nye utviklingsavtaler for de statlige institusjonene, som skal fastsettes i tildelingsbrevet for 2023. På tross av at institusjonene bl.a. inngår i et felles finansieringssystem, er underlagt det samme juridiske rammeverket og vurderes etter de samme kriteriene ved institusjonsakkrediteringer, er vurderingen at sektoren er preget av mangfold og arbeidsdeling.

Dagens universitetskriterier er primært rettet mot forskningsvirksomhet, doktorgradsutdanning og kompetanse hos de vitenskapelig ansatte og favner derfor ikke hele bredden i universitetenes samfunnsoppdrag, som også omfatter f.eks. formidling, innovasjon og å bidra til regional utvikling.

På denne bakgrunn har ekspertgruppen vurdert om krav til strategi eller utviklingsavtale kan brukes som et akkrediteringskriterium. Det kan bidra til å bredde ut og synliggjøre hvordan en institusjon løser hele sitt samfunnsoppdrag og hvordan den bidrar til en mangfoldig sektor med profilerte institusjoner. De ulike universitetene har ulike styrker, ikke bare innenfor forskning. Det kan være grunner for i større grad å vektlegge mangfold og ulikhet i universitetenes profiler i akkrediteringsprosessen.

10.1.1 Om strategier og utviklingsavtaler

Institusjonenes strategi utvikles av institusjonene selv uten at departementet er inne i prosessen. Strategien er som regel heldekkende for institusjonens aktivitet og ofte ambisiøs på institusjonens vegne. Her kommer institusjonenes strategiske mål og deres profil til uttrykk. Det finnes ingen felles mal for hvordan strategien skal se ut, men de fleste UH-strategiene omhandler:

• Utdanning
• Forskning
• Innovasjon/samspill med omverdenen
• Organisasjonsutvikling

Hvor konkret institusjonenes strategi er, varierer; noen strategier begrenser seg til målformuleringer, mens andre er mer detaljerte med hensyn til aktiviteter som skal gjennomføres for å nå målene. Institusjonenes strategier kan følges opp av handlingsplaner for ulike områder, f.eks. knyttet til utdanningsvirksomhet eller forskningsvirksomhet eller til mer spesifikke områder som f.eks. digitalisering eller miljøledelse.

Strategiprosessene ved universiteter og høyskoler er som regel tidkrevende og inkluderende. Dette gjøres for at hele organisasjonen skal få ta del i prosessen og få et eierforhold til innholdet i strategien og til institusjonens strategiske mål. Mange institusjoner inkluderer også eksterne samfunnsaktører og samarbeidspartnere i prosessen blant annet fordi det regionale utviklingsperspektivet og innovasjonsarbeid er viktig.

I forbindelse med strategiarbeidet gjør institusjonene analyser av egne styrker, utfordringer og risikoområder. Dette ses også i lys av nasjonale og internasjonale trender og initiativ. Eksempler på dette er regjeringens Langtidsplan for forskning og høyere utdanning, EUs initiativ innenfor forskning og utdanning eller FNs bærekraftsmål.

Kunnskapsdepartementet har utviklet et særskilt rammeverk for de 4-årige utviklingsavtalene der det i formålet bl.a. heter:

«Departementet inngår utviklingsavtaler med de statlige universitetene og høyskolene. Utviklingsavtalene inneholder differensierte mål og styringsparametere som beskriver den enkelte institusjonens strategiske prioriteringer for å bidra til at de nasjonale sektormålene nås. Utviklingsavtalen er et verktøy i styringsdialogen, og skal bidra til å utvikle institusjonene og sektoren.»

Når det gjelder beskrivelse av hvilke mål som skal inngå i utviklingsavtalene, heter det:

«Målene skal følge opp sektormålene og prioriteringene i langtidsplanen og samtidig reflektere styrets prioriteringer for utvikling av institusjonen. Kunnskapsdepartementet forventer at institusjonene selv, og i samarbeid med relevante aktører, konkretiserer tiltak og følger opp strategier og stortingsmeldinger fra regjeringen gjennom sine strategier og sitt utviklingsarbeid. Det vil imidlertid variere i hvor stor grad hver enkelt institusjon skal følge opp de enkelte tiltakene, og hva som dermed bør inngå i utviklingsavtalen til den enkelte institusjonen.

Forslagene til mål skal begrunnes ut fra institusjonens strategiske fortrinn, utviklingspotensial og utviklingsbehov framover, og ut fra samfunnets behov for en god utvikling av sektoren regionalt, nasjonalt og internasjonalt.»

Til målene skal det knyttes styringsparametere slik at institusjonene og departementet kan vurdere om en «er på vei mot målet».

«Styringsparameterne kan både være kvalitative og kvantitative. En styringsparameter kan være det samme som en indikator, men ofte blir den gitt et litt bredere innhold enn hva en enkeltindikator kan ha. For eksempel kan en styringsparameter være ‘gjennomføring’, og man kan bruke flere kvantitative enkeltindikatorer og kvalitative data for å belyse gjennomføringen.»

Det har vært understreket at utviklingsavtalen ikke skal være heldekkende for institusjonens aktivitet de neste 4 årene, men skal inneholde elementer som institusjonen og departementet mener er strategisk viktige – enten fordi det er et område institusjonen ønsker å særlig profilere seg på eller områder der institusjonene har utfordringer. Utviklingsavtalene er et statlig styringsverktøy for mer differensiert styring tilpasset den enkelte institusjon

Departementet og institusjonene arbeider for å få en god sammenheng mellom utviklingsavtalen og strategien. Mange institusjoner trekker derfor ut elementer fra strategien og forsøker å konkretisere disse ytterligere i utviklingsavtalen.

10.1.2 Bruk av strategi og utviklingsavtale ved vurdering av universitetsstatus

Strategiene er godt forankret i organisasjonene og gjør det mulig å vurdere de vesentlige sidene ved institusjonens virksomhet. De vil være forskjellige fra institusjon til institusjon. Utviklingsavtalen skal derimot foreligge på en felles mal, og de 2–4 målene som inngår i avtalen skal være fulgt opp med styringsparametere som viser utviklingen i forhold til måloppnåelse.

Selv om alle avtalene inneholder elementer av utdanning, forskning og innovasjon, varierer målene mye mellom institusjonene. Avtalene er heller ikke heldekkende og berører bare de delområdene som den enkelte institusjonen og Kunnskapsdepartementet er blitt enige om. Målene og styringsparameterne er altså ikke ensidig besluttet av institusjonen.

Utviklingsavtalene er en del av tildelingsbrevet fra Kunnskapsdepartementet til de statlige institusjonene og skal være en sentral del av styringsdialogen. Dersom utviklingsavtalen gjøres til gjenstand for vurdering med hensyn til universitetsstatus, vil Kunnskapsdepartementets vurderinger av institusjonen kunne bli et element i den vurderingen som skal gjøres. Dersom avtalene blir et element i vurdering av universitetsstatus, kan institusjonene også vegre seg for å ta opp elementer i avtalen på områder der de eller Kunnskapsdepartementet mener de er svake og der det er behov for utvikling.

Kunnskapsdepartementet har ikke avtaler med de private institusjonene, noe som medfører at et slikt vurderingselement faller bort dersom en privat høyskole søker universitetsstatus.

10.2 Ekspertgruppens konklusjoner og forslag

Ekspertgruppen mener det er viktig at institusjonene i en akkrediteringsprosess må vise hvordan hele samfunnsoppdraget skal løses.

Ekspertgruppen anbefaler at en institusjons strategi og strategiske mål, som i stor grad er heldekkende for institusjonens virksomhet, bør inngå som et nytt kriterium og omfattes av en grundig og kvalitativ vurdering. Gruppen mener at dette vil bidra til en mer mangfoldig universitetssektor, hvor det enkelte universitet tydelig uttrykker sin profil og beskriver rollen det vil fylle i den norske universitetssektoren regionalt, nasjonalt og internasjonalt.

Institusjoner som ønsker å bli akkreditert som universitet, må ha en strategi og strategiske mål som viser ambisjoner og potensial for å bli universitet. Gjennom sine resultater må institusjonen vise at strategien aktivt følges opp.