2 Reindriften i Norge

2.1 Flere former for reindrift

Den samiske reindriften foregår i reinbeitedistrikt fra Hedmark i sør til Finnmark i nord, jf. figur 2.2. Det foregår også samisk reindrift i Trollheimen i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, og som har sitt eget særskilte rettsgrunnlag. I tillegg utøves reindrift i tamreinlag i Oppland, Buskerud og Sogn og Fjordane. Rendalen Renselskap i Hedmark og Hardanger og Voss Reinsdyrlag i Hordaland representerer en særskilt driftsform med avskyting av umerket rein.

Det antas at tamreinholdet i Skandinavia har pågått siden 1500–1600-tallet. Jakt på villrein har vært forløperen til tamreinholdet ved at enkeltdyr ble temmet som lokkedyr. Deretter ble det temmet kjørerein og rein for melking, og det ble etter hvert etablert flokker med ulike dyr som ble brukt til ulike formål. I dag består flokkene i all hovedsak av simler og kalv for å optimalisere kjøttproduksjon, som er hovedinntektskilden i reindriften.

Selv om reindriften fortsatt følger tradisjonelt driftsmønster der aktivitetene styres av årstidene og flytting mellom årstidsbeitene, har reindriftsnæringen i stor grad effektivisert og rasjonalisert driften. Snøscooterens inntreden på 1960-tallet endret reindriften totalt ved at man kunne forflytte seg raskt over store avstander, og kantbevokting med redusert tamhetsgrad i flokkene ble et dominerende driftsmønster. Senere har reindriften tatt i bruk motorsykkel, ATV (firehjulinger) og helikopter. I dag brukes det også moderne teknologi som satellittbaserte sendere til å overvåke dyrenes beitebruk, og droner til å føre tilsyn eller for å flytte og jage flokker inn i gjerdeanlegg. I enkelte områder brukes det elektronisk individmerking for å ha oversikt over reintall og flokkens produktivitet.

Foto: Kristian Nissen, Riksarkivet

Kilde: Landbruksdirektoratet

Foto: Landbruks- og matdepartementet

2.1.1 Den samiske reindriften

Samisk reindrift utøves i det vesentligste i fjell- og utmarksområdene i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, samt i deler av Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal (gjelder Trollheimen) og Hedmark.

Tabell 2.1 viser antall siidaandeler, personer med reinmerke, øvre reintall, totalt areal og antall rein per kvadratkilometer i de ulike reinbeiteområdene. Hovedtyngden av reindriften, om lag 70 pst., finner sted i Finnmark. Reintallet i den samiske reindriften er i dag ca. 211 000 dyr i vårflokk, det vil si før kalving om våren. Det er stor variasjon mellom reinbeiteområdene i antall rein per km². For eksempel er reintettheten i Finnmark fire ganger høyere enn i Nordland og Nord-Trøndelag.

Det første tiåret etter 2. verdenskrig var reintallet i Finnmark 60–70 000 dyr i vårflokk, på midten av 60-tallet var reintallet i Finnmark 80–90 000 i vårflokk, og rundt 1990 var det ca. 200 000 reinsdyr i vårflokk i Finnmark.

Retten til å utøve reindrift er en selvstendig rett hvor rettsgrunnlaget er alders tids bruk. Dette er blant annet uttalt av Høyesterett i Selbudommen (Rt. 2001 s. 769), som også påpeker at «det er tale om en rett og ikke bare om tålt bruk». Rettsgrunnlaget er i dag kodifisert i reindriftsloven § 4. Reglene om alders tids bruk er rettsregler om hvordan det gjennom lang tids bruk av eiendom kan etableres en rettighet til eiendommen.

Når det gjelder reindriften i Trollheimen (Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag), foregår denne utenfor det ordinære samiske reinbeiteområdet. Denne reindriften har sitt grunnlag i leieavtaler og ekspropriasjonsvedtak, jf. Trollheimenloven av 21. desember 1984, etter at Høyesterett i 1981 konkluderte med at det ikke var etablert reindriftsrett i området gjennom alders tids bruk.

Den samiske reindriften er administrativt delt inn i reinbeiteområder, og videre i reinbeitedistrikter. Ordningen med inndeling i distrikter har sin opprinnelse fra slutten av 1800-tallet. Innenfor hvert distrikt utøves reindrift i mindre driftsgrupper, på nordsamisk omtalt som siida og på sydsamisk som sijte. Siidaen er både et arbeidsfellesskap og det sentrale grunnlaget for tradisjonell bruk av reinbeiteområdene. Siidastrukturen kan variere noe mellom år. Siidaene omfatter én eller flere siidaandeler (tidligere kalt driftsenheter). Innenfor hver siidaandel er det som oftest flere reineiere med hvert sitt reinmerke.

Driften i distriktet reguleres gjennom bruksreglene, jf. reindriftsloven § 57, og synliggjøres for offentlig planlegging gjennom distriktsplaner og arealbrukskart. I bruksreglene fremkommer det blant annet regler for beitebruk og beitetid på de ulike årstidsbeitene, fastsatt øvre reintall og eventuelle bestemmelser om reduksjon. Distriktet kan også fastsette et øvre reintall per siidaandel. Det angis også flyttemønster, årstidsbeiter, kalvingsland og andre viktige områder, og det angis regler for bruk og vedlikehold av gjerder og anlegg, samt motoriserte kjøretøy. Bruksreglene utarbeides av distriktet og godkjennes av fylkesmannen, mens bruksreglenes bestemmelser om reintall godkjennes av Reindriftsstyret. I distriktsplanene gjengis flyttemønsteret, og det gis en oversikt over årstidsbeiter, kalvingsland og andre viktige områder. I likhet med i bruksreglene gis det en oversikt over nødvendige fremkomst- og transportmidler, samt gjerder og anlegg. Distriktsplanene skal sendes til kommune, fylkeskommune, fylkesmann og berørte nabodistrikt, og er dermed den viktigste kommunikasjonsarena overfor det øvrige samfunn om reindriftens arealbehov. Det er viktig å styrke kvaliteten på distriktsplanene, og forbedringen av reindriftens arealkart er en viktig forutsetning for dette.

Reindriften foregår i et arktisk og subarktisk økosystem basert på reinens tilpasning til naturmiljøet. Reinens naturlige forflytting mellom ulike årstidsbeiter er selve bærebjelken for en optimal økologisk og økonomisk matproduksjon i disse områdene. Den naturlige forflyttingen danner også grunnlaget for reindriftskulturen med en delvis nomadisk driftsform, som er hovedformen i alle reinbeiteområder i Norge.

Dette er en rasjonell og effektiv beitebruk, og det er et politisk mål at reindriften skal ha en lønnsom produksjon ved at dyrene finner tilstrekkelig med føde på de ulike årstidsbeitene. Denne driftsformen krever både at antallet dyr er tilpasset beitegrunnlaget, og at dyrene faktisk har tilgang til nødvendige beitearealer. Fordi reindriften er svært arealavhengig, kan det oppstå interessemotsetninger på grunn av samfunnets behov for arealer til annen virksomhet. Denne problemstillingen drøftes nærmere i kapittel 9.

Produksjonen i de ulike områdene påvirkes av flere faktorer, der tetthet av rein (reintall), værforhold, rovvilt og tilgang til årstidsbeitene har størst betydning. Flere forskningsmiljøer fremhever dette, selv om de ulike miljøene har brukt ulike analytiske tilnærminger og vektlegger de ulike faktorene forskjellig1. Rovvilttap og redusert tilgang til årstidsbeitene pga. forstyrrelser oppgis av næringen i de fleste områdene som en forklaring på lav produksjon. Oppgitte reintall fra siidaandelslederne viser at reintallet i Finnmark nå er redusert i samsvar med myndighetenes krav. Denne reduksjonen vil på sikt bidra til en høyere produksjon og lønnsomhet selv om reintallet er lavere. Overvåking og tilpasning av reintall vil fortsatt være en viktig oppgave for både næringen og myndighetene.

2.1.2 Tamreinlagene

Det kan dokumenteres reindrift i fjellområder i Sør-Norge tilbake til tidlig på 1700-tallet. Tidligere hadde reindrift i Sør-Norge langt større omfang enn i dag, både mht. antall reinlag og totalt antall tamrein. Bønder og andre folk i bygdene sto i hovedsak bak, ofte i samarbeid med samene som reinen ble kjøpt fra.

Antall tamrein i Sør-Norge var i 1910 regnet til om lag 26 600 dyr fordelt på i alt 17 reinlag. I 1949 var det 25 tamreinlag i Sør-Norge. Rundt 1960 var tallet om lag 20 000 dyr fordelt på 12–14 lag. Reintallet i tamreinlagene har holdt seg stabilt på om lag 12 500 rein de siste ti årene. Reintallet er tilpasset beitegrunnlaget, og produksjonen er optimalisert.

Det drives i dag reindrift i fire tamreinlag i Sør-Norge: Lom, Vågå, Fram og Filefjell. Alle disse er i eller rundt Jotunheimen, beliggende i fjellområder i Oppland, Buskerud og Sogn og Fjordane. Oppland er fylket med nest størst reinkjøttproduksjon i landet, bare i Finnmark produseres det mer. Reindriften i disse fire tamreinlagene ligger utenfor de samiske områdene, og er fra og med reindriftsloven av 1978 konsesjonsbelagt iht. reindriftsloven § 8. Tamreinlagene i Sør-Norge er forvaltningsmessig og faglig underlagt Fylkesmannen i Sør-Trøndelag.

Foto: Ragnhild Jacobsen/Vågå Tamreinlag

Tamreinlagenes drift foregår på beitearealer leid av fjellstyrer og private grunneiere, eventuelt egne eiendommer. De fire tamreinlagene i Sør-Norge er organisert som aksjeselskap eller andelslag av grunneiere og andre som driver reindrift i fellesskap. Antallet eiere i hvert reinlag varierer fra 5 til 225. Det er felles eierskap til reinen, og hvert reinlag har ett felles reinmerke. Tamreinlagene er organisert i Kontaktutvalget for tamreinlagene i Sør-Norge. Kontaktutvalget har observatørstatus under reindriftsforhandlingene, og følger forhandlingene. I likhet med reindriften innenfor de samiske reinbeiteområdene, mottar tamreinlagene forskjellige tilskudd over reindriftsavtalen.

Reindriftslovens formålsbestemmelse, § 1, har i tredje ledd slik ordlyd:

Utenfor det samiske reinbeiteområdet skal loven legge forholdene til rette for en økologisk og økonomisk bærekraftig utnytting av reinbeiteressursene med basis i lokal kultur og tradisjon i de områder hvor det er gitt tillatelse til reindrift etter reglene i § 8.

Tamreindriften i Sør-Norge representerer en god og fornuftig ressursutnyttelse i marginale fjell- og utmarksområder. Den bidrar bl.a. til et næringsmessig mangfold, og til opprettholdelse og utvikling av næringslivet i Distrikts-Norge.

I de senere årene har tamreinlagene tatt opp spørsmål i tilknytning til beiteleie i statsallmenningene. Det er viktig at muligheten til å benytte statsallmenningene utenfor det samiske reinbeiteområdet til tamreinbeite opprettholdes, og at det økonomiske grunnlaget for tamreinlagene ikke svekkes. Statsallmenningsutvalget jobber for tiden med et forslag til ny lov for statsallmenningene. Utleie av beite til tamreindrift i statsallmenning vil bli berørt i utvalgets arbeid. Departementet vil i oppfølgingen av Statsallmenningsutvalgets arbeid se nærmere på problemstillingen.

2.1.3 Andre driftsformer

I tillegg til dagens fire tamreinlag, kommer Rendal Renselskap i Hedmark og Hardanger og Voss Reinsdyrlag i Hordaland. Virksomheten i disse lagene er en mellomting mellom tamreindrift og villreinforvaltning, og har funnet sted i mange ti-år. Denne reinen beiter umerket på nærmere avgrensede områder, og beskattes gjennom avskyting (jakt). Utøverne legger til grunn at reinen er undergitt privat eiendomsrett, i motsetning til villrein som er eierløs som annet vilt. Forvaltningsmessig har denne virksomheten bydd på utfordringer. Løsningen har da blitt en forvaltning etter reindriftslovens bestemmelser, med konsesjon for reindrift utenfor det samiske reinbeiteområdet etter reindriftsloven § 8, og dispensasjon fra merkeplikten etter en egen bestemmelse om dette i forskrift. Både Rendal Renselskap og Hardanger og Voss Reinsdyrlag har konsesjon og fritak fra merkeplikten fram til 31. desember 2017.

Det skal foretas en vurdering av driftsformer som dette før konsesjonsperioden løper ut. Denne prosessen er i gang.

2.2 Årstidsbeitene – grunnlaget for produksjon

Reindriften benytter to hovedkategorier av beiter, grønnbeiter og lavbeiter. Grønnbeitene domineres av grønne karplanter og er de mest næringsrike beitene. De er essensielle som sommerbeiter, men er også viktige som vår- og høstbeiter. Lavbeitene er dominert av ulike lavarter, er mer næringsfattige og brukes hovedsakelig som vinterbeite. Innen disse to hovedkategoriene er det imidlertid stor variasjon i kvalitet, avhengig av sammensetning av plantearter i beitene. Beitene har stor variasjon i naturlig forekommende ressurser, og kombinasjonen av disse ressursene er unik for hvert reinbeitedistrikt. Undersøkelser av beitekvaliteten viser at det spesielt i Finnmark har skjedd en sterk reduksjon av lav på vinterbeitene. For å sikre at reindriften også fremover har tilgang på gode beiter er det viktig å finne riktig beitebelegg av rein på både grønnbeiter og lavbeiter.

2.2.1 Overvåking av lavbeitene

Bruk av satellittdata innen kartlegging og overvåking av beitemark har vært utprøvd i reindriften siden 1998 da Overvåkingsprogrammet for Indre Finnmark ble igangsatt. I programmet overvåkes vinterbeitene ved hjelp av satellittdata i tillegg til detaljerte feltregistreringer. Forskningsinstitusjonene Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) og Northern Research Institute (NORUT) i Tromsø ble gitt ansvaret for henholdsvis bakkeregistreringer og for analyse av satellittdata i programmet. Satelittdata, sammenliknet med data fra registreringspunktene på bakken, skulle gi en regional oversikt over forekomst av lavbeitene på vidda.

I 1987 og 1996 ble det gjennomført to enkeltstående vegetasjonstakseringer på Finnmarksvidda. I 1998 ble program for overvåkning av reinens vinterbeiter i Finnmark igangsatt. Ved første gjennomføring av disse takseringene ble både Vest-Finnmark (1998) og Øst-Finnmark (1999) taksert. I etterkant har det blitt gjennomført tre takseringer, hvor den siste ble utført i 2013. Disse har kun blitt gjennomført i Vest-Finnmark, nærmere bestemt i vinterbeitedistriktene 30A, 30B, 30C og Karasjok.

Reduksjonen i lavdekket på vidda har pågått over lang tid. Vegetasjonstypene «lavheier» og «lavholdige risheier og krattskog» utgjør størsteparten av det totale lavdekket på Finnmarksvidda, og omtales i beitetakseringene som «lavmark». I 1987 dekket lavmark 1613,6 km² eller 19 pst. av det totale vinterbeitearealet på 8501,5 km², mot 344 km² eller 4 pst. i 2013. I tillegg til reduksjonen i lavdekket, skjer det en økning i skogsarealet. I 1987 ble skogsarealet registrert til 44,8 pst. av totalarealet, mens dagens andel er på 53,2 pst..

Foto: Landbruksdirektoratet

Fra og med 2015 har NORUT gjennom Norges deltagelse i Copernicus-programmet tilgang på data fra satellitter som gir flere, og betydelig bedre, bilder i løpet av barmarksesongen. Dette gir mulighet for å få en bedre og en mer effektiv analyse av situasjonen på vinterbeitene ved bruk av satellittdata.

Foto: Landbruksdirektoratet

Det er viktig med en fortsatt kontinuerlig overvåking av lavbeitene som en kontroll på at reintallet er fastsatt på et økologisk bærekraftig nivå. Departementet vil, i samarbeid med Landbruksdirektoratet, igangsette tiltak for en mer effektiv overvåking av lavbeitene ved hjelp av blant annet satellittdata.

2.2.2 Riktig bruk av beitene

Riktig bruk av de ulike årstidsbeitene er forutsetning for en økologisk bærekraftig reindrift. I bruksreglene skal distriktene redegjøre for beitebruken og angi beitetider for de ulike beitene. I mange tilfeller er det overlappende bruk av enkelte årstidsbeiter mellom flere siidaer og distrikter. For at alle skal ha tilgang på tilstrekkelig beite til sine dyr, må det sikres at ikke enkelte siidaer eller siidaandeler bruker beiteområdene lenger enn de skal. I forbindelse med reintallstilpasningen i Finnmark tok flere siidaer opp med myndighetene at deres beitegrunnlag ble forringet av at andre siidaer under flytting oppholdt seg for lenge på deres beiteområder. Dette var særlig problematisk for de siidaene som kom sist inn på høst- og vinterbeitet. Departementet vil derfor igangsette en gjennomgang av forvaltningspraksis når det gjelder å føre tilsyn med, og å følge opp brudd på beitetidsbestemmelsene i bruksreglene. Det er også grunn til å anta at et bedre tilpasset reintall i seg selv og vil bidra til å redusere dette problemet.

2.2.3 Potensialet for produksjon

Et tilpasset reintall og et høyt slakteuttak er en forutsetning for en lønnsom utvikling av næringen. Reindriften i de ulike reinbeiteområdene har tilpasset reintallet noe ulikt siden 1970-tallet. Produksjonen har variert noe mellom år i alle områder, men det generelle bildet er at produksjonen har vært stabil i Sør-Trøndelag og Hedmark samt helt øst i Finnmark i denne perioden. I de andre områdene har det vært betydelig variasjon, og mye av denne variasjonen er knyttet til variasjon i reintallet. Forskning på reindriftens produksjonsdata viser at opp mot halvparten av variasjonen i kalvetilgang, det vil si produksjonsgrunnlaget, kan forklares med variasjon i reintall og reintetthet pr. arealenhet. Høye reintall og stor reintetthet gjør også næringen mer sårbar for vanskelige vinterbeiteforhold og forstyrrelser fra rovvilt. Reintallsøkningen fra 2000-tallet og frem til 2015 i indre Finnmark illustrerer denne negative utviklingen. Etter kun få år avtok slaktevektene, kalvetilgangen og produksjonen, samtidig som tapene økte betydelig. Flere distrikt hadde så lav produksjon i enkelte år at de ikke leverte dyr til slakt. I disse distriktene var vektene spesielt lave, noe som også innebar at slaktekostnadene per dyr ble større enn kjøttinntektene. For å unngå en slik nedgang i produksjon på grunn av økte reintall har myndighetene over lang tid vektlagt og prioritert reintallstilpasning. Regjeringen vil prioritere økologisk bærekraft slik at næringen kan oppnå mål om økt produksjon og økt lønnsomhet i alle reinbeiteområdene.

2.3 Utviklingstrekk siden St.meld. nr. 28 (1991–92)

I 1992 ble St.meld. nr. 28 (1991–92) En bærekraftig reindrift lagt frem. I denne meldingen var reindriftens ressurssituasjon en av de tre hovedelementene.

Mange av dagens kjennetegn var allerede da fremtredende i reindriften, med omfattende bruk av motoriserte hjelpemidler, endrede driftsmønstre og en tilspisset kamp om ressursene i Finnmark. Det var også en tiltakende konkurranse fra andre interesser om bruk og annen utnyttelse av fjell- og utmarksområder hvor reindriften foregår.

Siden 1992 har ressurs- og reintallssituasjonen i områdene sør for Finnmark vært relativt stabil med et reintall på om lag 60 000 dyr. Antallet sysselsatte i næringen i disse områdene har også vært stabilt. Disse områdene har også hatt høyest inntekt per rein som følge av en optimalisert produksjon og reintall som er tilpasset beitegrunnlaget. Økende forekomst av rovdyr har imidlertid bidratt til å redusere lønnsomheten. En annen utfordring har vært fortsatt økende arealpress fra andre interesser. På tross av dette har reindriften i Sør-Trøndelag og Hedmark reinbeiteområde i dag en høy produksjon, og økt lønnsomhet gjennom videreforedling av kjøtt og annen virksomhet i tilknytning til reindriften.

I 1992 var antallet dyr i vårflokk 90 400 i Vest-Finnmark og 67 100 i Øst-Finnmark, i alt om lag 158 000. Det har vært til dels store variasjoner i reintallet i Finnmark både før og etter dette. I toppåret 1989 var reintallet om lag 200 000 dyr i Finnmark, men ble på grunn av vanskelige beiteforhold redusert betydelig i årene frem til 1992. Det femårige omstillingsprogrammet for Indre Finnmark, og som hadde sitt utspring i 1992-meldingen, førte til at ca. 100 driftsenheter ble avviklet og om lag 20 000 rein slaktet. De fleste av disse driftsenhetsinnehaverne kom imidlertid tilbake til næringen igjen etter omstillingsperiodens utløp. Samtidig steg reintallet igjen opp mot nivået i toppåret i 1989 med om lag 200 000 dyr i vårflokk.

Gjennom bestemmelsene i 2007-loven ble det som tidligere nevnt fastsatt et øvre reintall for den enkelte siida. I de områder der reintallet har vært for høyt i forhold til det fastsatte, har det gjennom de siste årene vært gjennomført en reintallsreduksjon, jf. figur 2.7.

Resultatet av dette er at innrapporterte tall fra siidaandelslederne i Finnmark nå viser at en er nede omtrent på det nivået som er fastsatt, dvs. 78 150 rein i Vest-Finnmark og 70 650 rein i Øst-Finnmark. Det er derfor grunn til å forvente en positiv utvikling også i de områdene i Finnmark hvor utfordringene har vært størst.

Kilde: Landbruksdirektoratet

Situasjonen i Finnmark er noe sammensatt. I en del områder, særlig helt øst i fylket, har næringen optimalisert produksjon og lønnsomhet. Her har distriktene slaktevekter og produksjonstall på nivå med det en finner helt sør i det samiske reinbeiteområdet.

Det totale antallet siidaandeler er i dag noe i underkant av 550 og med vel 3100 personer tilknyttet disse. De tilsvarende tallene for 1992 var om lag 700 og 2700. Det har med andre ord vært en reduksjon i antallet enheter. Samtidig er antallet mennesker i reindriften høyere nå enn for drøyt 20 år siden. Denne utviklingen kan bidra til at inntektene i siidaandelen må fordeles på flere, og at inntekstsgrunnlaget for andelsleder svekkes. Dette kan på sikt svekke utviklingsmulighetene til siidaandelsleder.

Regjeringen Stoltenberg II la 2. desember 2011 fram Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken. Kapittel 7 i denne meldingen omhandlet reindriften.

I meldingen ble det skissert en rekke mål og tiltak i det reindriftspolitiske arbeidet, blant annet framheving av økologisk bærekraft og forsterking av næringsaspektet. Videre ble det foreslått organisasjonsmessige endringer i forvaltningen, som ledet fram til avviklingen av områdestyrene og overføring av områdestyrenes oppgaver til fylkesmennene i de fem nordligste fylkene.

2.4 Rettslige utviklingstrekk siden 1992-meldingen

Det er klarlagt gjennom rettspraksis, og senere kodifisert gjennom § 4 i reindriftsloven av 2007, at reindriften har sitt selvstendige rettsgrunnlag basert på alders tids bruk. Grunnvilkåret for å etablere en rettighet etter reglene om alders tids bruk er at bruken av eiendom eller utnyttelsen av en naturressurs, har foregått sammenhengende og med en viss grad av intensitet i lang tid, samt at brukerne har vært i aktsom god tro. Hvor lang brukstid som kreves, beror på en konkret vurdering i hver enkelt sak. Det er vanlig å anslå at det er krav til bruk i minst 100 år, uten at dette er en fast regel.

Fram til rundt 2000 var synet på reindriftsretten, som også lå til grunn for loven, at denne er en kollektiv rett som tilligger den samiske befolkning, og hvor enkeltgrupper eller personer ikke har særskilte rettigheter. Myndighetene har dermed kunnet regulere beitebruken forholdsvis fritt, dvs. uten å ta nevneverdig hensyn til noe underliggende rettighetsbilde.

Ved en tiltakende konkurranse om beiter, og en økning av arealenes verdi, har det blitt viktigere å påberope seg særskilte rettigheter til nærmere angitt areal. Men, også på generelt grunnlag har blant annet domstolene lagt til grunn at ulike driftsgrupper kan ha særskilte rettigheter som nyter vern internt i reindriften. Det kan vises til Høyesteretts dom i den såkalte Seilandsaken (RT 2000 s. 1574). Det gjelder ingen «allemannsrett» for reindriftssamene til å la sine dyr beite hvor som helst, og denne forutsetningen er også nedfelt i reindriftsloven fra 2007.

I økende grad etterspørres fastsettelse av grenser mellom siidaer. Rettsliggjøring og faste grenser gir stivere strukturer og mindre rom for de løsninger situasjonen til enhver tid krever. Det foreligger nå en rapport fra en arbeidsgruppe, som har foreslått at jordskiftedomstolene får kompetanse til å avklare ulike rettslige og bruksmessige forhold internt i reindriften. Oppfølging av denne rapporten omtales nærmere i kapittel 9.

Lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (Finnmarksloven) trådte i kraft 25. november 2005. Finnmarkslovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Med dette ble forvaltningen av grunn og naturressurser i Finnmark underlagt et nytt system, etter at mesteparten av Finnmark hadde vært statens umatrikulerte grunn forvaltet etter jordsalgsloven gjennom Jordsalgskontoret.

Loven er basert på at ulike bruks- og eierrettigheter feltvis skal utredes av Finnmarkskommisjonen. Utmarksdomstolen for Finnmark skal behandle tvister om rettigheter som oppstår etter at Finnmarkskommisjonen har utredet et felt.

Loven gjør ikke inngrep i kollektive og individuelle rettigheter som samer og andre har opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk. Dette gjelder også de rettighetene reindriftsutøvere har på slikt grunnlag eller etter reindriftsloven.

I henhold til § 5 i forskrift til Finnmarksloven av 16. mars 2007 skal interne rettighetsspørsmål i reindriften ikke inngå i den systematiske feltmessige utredningen.