5 Fra vidde til bord – verdikjeden i reindriften

I dette kapittelet gjennomgås verdikjeden fra vidde til bord, for å belyse utfordringene og mulighetene for økt verdiskaping i reindriften. Det er et mål å tilrettelegge for stabilt høyt salg av reinkjøtt til en pris som gir god avsetning i markedet. Et velfungerende reinkjøttmarked er avgjørende for å nå reindriftspolitiske mål om økt produksjon og økt lønnsomhet. Et velfungerende marked vil også være viktig for at reineierne skal kunne ta ut tilstrekkelig med slaktedyr for å overholde fastsatte øvre reintall i bruksreglene.

5.1 Reinkjøttets unike utgangspunkt og mange fortrinn

Reindriften har et unikt utgangspunkt og mange fortrinn. Reinkjøttet er smaken av vidda fordi dyrene beiter i naturen, følger årstidsvariasjonene og preges av omgivelsene. Reinkjøttet er også smaken av samisk kultur, forankret i århundrelange tradisjoner og en livsform som er tilpasset dyrenes behov. Reinkjøttet er produsert under harde, men naturlige forhold – på naturens egne premisser. Det er derfor Markedsutvalget for reinsdyrkjøtt benytter begrepet «helten på vidda» i sin markedsføring av reinsdyrkjøtt.

Markedsutvalgets arbeid underbygges av bl.a. undersøkelser gjennomført i regi av MatPrat som viser at reinkjøtt er det kjøttslaget som av svært mange oppfattes som det mest smakfulle. Forbrukerne ønsker reinkjøtt, og det er blant de unge at forbruket av reinkjøtt øker mest.

Økende interesse for lokalmat og mat med historie, kombinert med Markedsutvalgets arbeid, har bidratt til den positive utviklingen reinkjøttet har hatt i markedet de siste årene. Det er viktig at reinkjøttbransjen bruker markedssituasjonen til utvikling av levedyktige virksomheter bygd på egen kunnskap og erfaring. De må kunne levere kvalitetsprodukter som markedet etterspør, noe som også vil bidra til å sikre en livskraftig reindriftsnæring.

5.2 Slakting og omsetning av reinkjøtt

Gjennomsnittlig slakteuttak de siste fem årene har vært på ca. 85 000 rein. Med en gjennomsnittsvekt på 22,5 kilo, gir dette et slaktekvantum på 1900 tonn. Av dette slakter reineierne årlig 300 tonn til privat forbruk, og for omsetning i nærmarkedet.

Foto: MatPrat

Hvert år går nesten 1600 tonn av slaktekvantumet gjennom om lag 20 registrerte slakterier i Norge. I et normalår sendes det rundt 1100 tonn reinkjøtt ut i markedet i form av produkter med ulik bearbeidingsgrad.

Slakteristrukturen på reindriftssiden har vært i vesentlig endring de siste årene. Selv om det er om lag 20 registrerte slakterier, er det i dag to aktører som står for om lag 80 pst. av slaktingen. Finnmark Rein, som er lokalisert i Finnmark, er den største aktøren og stod for om lag 70 pst. av slaktingen i sesongen 2015/2016. Stensås reinsdyrslakteri, som er lokalisert nord for Røros, stod for vel 10 pst.

5.3 Privat slakting og omsetning av reinkjøtt i nærmarkedet

Sommeren 2015 ble det iverksatt en ny forskrift som åpner for privat slakting av 10 rein per siidaandel som kan selges lokalt. Forskriften gir reindriften mulighet til å produsere under tradisjonelle samiske forhold, og å selge egen rein direkte til forbruker fra primærproduksjonssted, eller slakteplass i et reinbeitedistrikt. De kan gjøre dette uten at kjøttet må kontrolleres av Mattilsynet. Salg direkte til forbruker bidrar til økt lønnsomhet, og den tradisjonelle slaktingen gir mulighet til økt verdiskaping gjennom bruk av skinn og biprodukter. I tillegg bidrar omsetning i nærmarkedet til å skape positive relasjoner mellom reindriften og øvrig lokalbefolkning.

Departementet vil vurdere å videreutvikle dette regelverket, samtidig som en ivaretar krav om å levere trygg mat til forbruker.

5.4 Håndtering av slakteavfall fra rein

Slakteavfall faller inn under forurensningslovens definisjon av næringsavfall. Etter forurensningsloven § 32 skal næringsavfall bringes til lovlig avfallsanlegg, med mindre det gjenvinnes eller brukes på annen måte. Forurensningsmyndigheten kan samtykke i annen disponering av avfallet på nærmere fastsatte vilkår. I henhold til gjeldende praksis vil slikt samtykke kun gis for enkeltstående tilfeller. Slakteavfall fra tamrein er omfattet av biproduktforordningen og skal samles inn og transporteres til godkjent forbrennings- og bearbeidingsanlegg, med unntak for fjerntliggende områder. De større reinslakteriene har systemer for håndtering av slakteavfall. For mange av de mindre aktørene og den enkelte reineier, er håndtering av slakteavfall en utfordring. Manglende leveringsmuligheter, eller lange transportavstander til avfallsmottak begrenser muligheten for økt lønnsomhet. Dette virker også mot formålet med og intensjonen om å tilrettelegge for privat slakting og lokal omsetning.

På oppdrag fra Verdiskapingsprogrammet for rein ble det gjennomført en undersøkelse av negative effekter ved nedgraving av slakteavfall. Undersøkelsen ble gjennomført av daværende Bioforsk. I sin sluttrapport konkluderte Bioforsk med at nedgraving av slakteavfall ikke utgjør noen miljørisiko dersom rutinene som er utarbeidet av Bioforsk følges.

Departementet vil tilrettelegge for å finne løsninger for håndtering av slakteavfall som sikrer lønnsomhet ved privat slakting, og hvor det slaktes ved mindre anlegg. Det skal finnes løsninger for å kunne grave ned slakteavfall på en miljømessig forsvarlig måte, innenfor fastsatte kriterier.

5.5 Nytt klassifiseringssystem

Under forhandlingene om Reindriftsavtalen 2013/2014 ble avtalepartene enige om å etablere et nasjonalt klassifiseringssystem for reinsdyrkjøtt.

Nytt klassifiseringssystem ble innført fra høsten 2015. Det er utarbeidet et regelverk for systemet. Regelverket er samlet i en Klassifiseringshåndbok for reinsdyrslakt. Det er også vedtatt regelverk for aspirantopplæring og sertifisering av nye klassifisører, samt etterutdanning av godkjente klassifisører. I tillegg er det vedtatt et regelverk for klassifiserings- og pussekontroller ved reinsdyrslakteriene.

Klassifiseringssystemet eies av NRL. Det er oppnevnt et klassifiseringsutvalg for reinsdyrslakt med representanter fra NRL og Private Reinsdyrslakteriers Landsforbund. Animalia1 har ansvaret for drift av klassifiseringssystemet, herunder opplæring og etterutdanning av klassifisører samt kontroll av klassifiseringen. De skal også være sekretariat for klassifiseringsutvalget.

Nytt klassifiseringssystem premierer levering av slakterein med god kjøttfylde. Dette stimulerer reineieren til å øke inntjeningen av den enkelte rein. Allerede høsten 2015 så man positive effekter av nytt klassifiseringssystem ved økt slakting av kalv og økt bevisstgjøring om betydningen av å levere rein med god kjøttfylde. Samtidig har systemet også bidratt til økt forutsigbarhet for reineierne og likebehandling når det gjelder fastsetting av klasse for slaktet.

Foto: Morten Røe, Animalia

5.6 Rapportering av slaktet rein

Riktig rapportering fra slakteri og videreforedlingsbedrifter om antall slakt, og hvilke produkter som ligger på lager, er avgjørende informasjon for Markedsutvalgets arbeid. Det er også viktig ved behandlingen av søknader om tilskudd. I tillegg gir riktig rapportering et bedre datagrunnlag både for totalregnskapet og ressursregnskapet for reindriften.

Nytt klassifiseringssystem bidrar til at Animalia gjennom slaktesesongen daglig mottar rapporter fra slakteriene. I tillegg rapporterer slakteriene til Landbruksdirektoratet avdeling reindrift en gang pr. måned i perioden oktober til og med april. I motsetning til rapporteringen til Animalia som skjer på distriktsnivå, skjer rapporteringen til Landbruksdirektoratet på eiernivå.

Dagens system for rapportering til Landbruksdirektoratet medfører at slaktedataene kan komme over en måned etter at slaktingen er gjennomført. Det er viktig å utrede mulighetene for å ta i bruk teknologi som kan sikre en mer effektiv og presis rapportering. Elektroniske individmerker brukes i dag i sauenæringen, og de sikrer både en presis rapportering til sauekontrollen og et raskt oppgjør til den enkelte dyreeier. Avlesing av elektroniske individmerker på slakteri, og slakteoppgjør på grunnlag av dette, er nå utprøvd i et pilotprosjekt i et distrikt i Finnmark. Resultatene så langt er gode, og gir gode grunner for å ta i bruk dette i et større omfang i reindriften.

5.7 Markedsutvalget for reinsdyrkjøtt

I forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2010/2011 ble avtalepartene enige om å etablere et eget Markedsutvalg for reinkjøtt. Hovedoppgaven for Markedsutvalget er å sikre norsk reinkjøtt positiv oppmerksomhet, og kjøpsutløsende adferd hos sluttbruker. I tillegg skal Markedsutvalget formidle markedsrelevante problemstillinger til andre aktører. Markedsutvalget har benyttet Opplysningskontoret for egg og kjøtt (OEK) som strategisk samarbeidspartner til gjennomføring av markedsaktiviteter.

Utvalget oppnevnes for to år og er sammensatt av tre medlemmer oppnevnt av NRL, ett medlem av Private Reinsdyrslakteriers Landsforbund og ett medlem er oppnevnt av LMD. I Markedsutvalgets funksjonstid har NRL hatt lederen i utvalget. Landbruksdirektoratet er sekretariat.

Markedsutvalget har utarbeidet en markedsplan og en kommunikasjonsstrategi. Videre har utvalget utarbeidet en markedshåndbok som viser alle ledd i verdikjeden, og som særlig skal bevisstgjøre reineierens mulighet til å påvirke etterspørselen etter reinkjøtt og til økt salg. I tillegg har utvalget utviklet en visuell profil «Rein – helten på vidda». Profilen danner grunnlaget for en merkenøytral kommunikasjonsplattform. Den visuelle identiteten til «Rein – helten på vidda» understreker særpreget til norsk reinsdyrkjøtt og spiller på verdiene smakfull, ekte, ren og naturlig.

Undersøkelser viser at reinkjøttkampanjene skårer høyt når effekten av kampanjene måles opp mot de midlene som er satt inn.

Boks 5.4 «Rein – helten på vidda»

I 2013 fikk profilen Merket for god design i kategorien Visuell kommunikasjon.

Juryen for Merket for god design 2013 sier i sin begrunnelse: Hel ved fra vidda. Her har designerne turt å ta noen tøffe valg med få farger og latt vidda fremstå slik den er; usminket, kald og gold, i motsetning til kategorispråket som ofte spiller på nasjonalfarger og lokale logoer. Det føles rent, nært og svært ærlig. Logoen er stram, men har samtidig bevegelse, og er så fin at juryen mener den også kan stå helt alene. Juryen tror at denne profilen vil øke synligheten til norsk reinsdyrkjøtt. Håndverket er godt og gjennomføringen er sober og svært vakker.

Utover høsten 2016 har reinkjøttmarkedet blitt mer utfordrende, noe som har medført at det bygges lager hos bedriftene. Det er særlig de dyrere stykningsdelene som har vært utfordrende å få omsatt i markedet. Dette viser at reinkjøttmarkedet er sårbart, og at markedssituasjonen raskt kan endres.

Økt lager hos bedriftene vil kunne få konsekvenser for fremtidig slakteuttak. Eventuelt manglende mottaksmuligheter kan igjen få konsekvenser for reintall og beitebelasning. Det er derfor viktig at utviklingen i markedet følges nøye, og at det iverksettes nødvendige tiltak ved behov.

5.8 Pris

Fram til og med Reindriftsavtalen 2001/2002 var det definert en målpris for reinkjøtt. Målprisen var ikke en maksimalpris, men en pris som avtalepartene mente var mulig å oppnå i markedet. Importvernet for reinkjøtt var koblet til reindriftsavtalens målprissystem. Målprisen var styrende for en eventuell administrativ tollnedsettelse, og størrelsen på tollsatsene ved slik nedsettelse. Etter ønske fra næringen, ble avtalepartene under forhandlingene om Reindriftsavtalen 2002/2003 enige om å oppheve målprisen på reinkjøtt. Etter dette har det vært fri prisdannelse på reinkjøtt innenfor den beskyttelse importvernet har gitt. Siden 2003 er det heller ikke gitt anledning til import av reinkjøtt til redusert toll.

Med bakgrunn i opphevelsen av målprisen og at det ikke ble åpnet for import av reinkjøtt til redusert toll, økte prisen på reinsdyrkjøtt fra 2005 til 2008.

Etter et rekordstort slakteuttak de første ukene av slaktesesongen 2009/2010, stoppet slaktingen i Finnmark tilnærmet opp. En gjennomgang gjennomført av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning viste at det var flere årsaker til slaktestoppen. Her nevnes høy pris, finanskrisen, tap av markedsandeler og da særlig innenfor storhusholdningsmarkedet, manglende markedsføring, samt manglende leveringsavtaler og distribusjonsløsninger for å få reinkjøttet ut i butikk.

Ved inngangen til slaktesesongen 2010 var situasjonen fortsatt svært vanskelig. Grunnet en vanskelig markedssituasjon og svak likviditet hos slakteriene i Finnmark, fikk mange reineiere i dette området ikke mulighet til å slakte.

Utover de problemer reineierne sto overfor knyttet til oppfølging av bruksreglene og faren for at reinen ble sluppet inn på vinterbeitene, ville manglende slakting sette flere reindriftsfamilier i en vanskelig økonomisk situasjon. På bakgrunn av de nevnte forhold var det behov for å sette inn tiltak som omgående la til rette for at reineierne fikk slaktet. Partene i reindriftsforhandlingene ble derfor enige om å etablere en midlertidig reguleringsordning. Den midlertidige reguleringsordningen bidro til en reduksjon i reinkjøttprisen og til å gjenskape markedsbalansen for reinkjøtt.

Prisen på reinkjøtt hadde en negativ utvikling til og med 2012. Etter den tid har prisen økt betydelig. Denne prisøkningen og et økt slakteuttak, har gitt en positiv inntektsutvikling de siste årene.

Fremover vil det være viktig at reinkjøttbransjen følger markedsutviklingen nøye. For å unngå nye fall i prisen på reinkjøtt tilsvarende det man opplevde i 2010, må bransjen løpende vurdere situasjonen. Ved behov vil det være nødvendig å sette inn tiltak for å sikre balanse i markedet.

5.9 Økt profesjonalisering av reinkjøttbransjen

Reinkjøtt utgjør om lag 1–2 pst. av den totale produksjonen av rødt kjøtt i Norge. Produksjonen av norsk reinsdyrkjøtt innebærer at det i gjennomsnitt er tilgjengelig i underkant av 300 gram reinkjøtt til hver enkelt nordmann i løpet av ett år. Dette gjør reinkjøttet til et særlig eksklusivt produkt. Kvaliteten på reinprodukter har økt. Dette gjelder både de enkelte stykningsdelene og selve presentasjonen av produktene i butikk. Reinkjøttet har hevet seg opp til eliteklassen når det gjelder matspesialiteter. For første gang ble det i sesongen 2015/2016 solgt mer ferskt reinsdyrkjøtt enn frossent kjøtt. Ved at reinkjøttet produseres i det vesentligste av et urfolk – samene, har reinkjøttet også en kulturell dimensjon som gir kjøttet en tilleggsverdi og en unik historie.

5.9.1 Fra VSP-rein til Utviklingsprogrammet

Etablering av de ulike utviklingsprogrammene, som har blitt finansiert over reindriftsavtalen siden 2001, har i stor grad bidratt til økt verdiskaping i reindriften. Først ved etablering av Verdiskapingsprogrammet for rein (VSP-rein), senere ved etableringen av Reinprogrammet og nå Utviklingsprogrammet – landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping.

VSP-rein bidro til etablering av flere anlegg for videreforedling. Flere aktører bidro til økt konkurranse om råstoffet, men også til en kvalitetsforbedring av sluttproduktet hos alle aktørene i verdikjeden for reinkjøtt. Kvalitetsforbedringen gjaldt også de etablerte aktørene som ikke var i målgruppen for VSP-rein. Videre bidro VSP-rein til økt produktmangfold og tilgjengelighet av reinkjøtt.

I forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2012/2013 ble avtalepartene enige om å avvikle VSP-rein og etablere Reinprogrammet. Gjennom Reinprogrammet ble videreutvikling av allerede etablerte bedrifter særlig prioritert, samt at det reindriftsbaserte reiselivet ble en del av programmet. I arbeidet med å forenkle landbruksbyråkratiet og behov for en bedre samordning mellom ulike program administrert av Innovasjon Norge, ble Reinprogrammet samordnet med Utviklingsprogrammet for grønt reiseliv og lokalmat fra 1. januar 2015 (Endret navn til Utviklingsprogrammet for landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping).

Boks 5.6 Rørosrein

Rørosrein er en familiebedrift som skjærer ned og foredler egne dyr. Bedriften tilbyr et vidt spekter av produkter basert på hele dyret gjennom eget gårdsutsalg og egen distribusjon. De har vært innovative på produktutvikling, og har allerede mottatt flere priser og positiv oppmerksomhet som har skapt ringvirkninger både lokalt, regionalt og nasjonalt. Den sørsamiske kulturen er viktig, og gjennom catering og servering i koje, kjøring med rein med mer på egen gård fortelles også historien bak kjøttet. I 2012 var familien utgangspunkt for NRK serien «Åtte årstider». Serien bidro til økt positiv oppmerksomhet om den sørsamiske reindriften, samt økt etterspørsel etter reinkjøtt. Under Tråante 2017 ble Rørosrein tildelt prisen for årets reinkjøttformidler 2016.

Foto: Torbjørn Tandberg

5.9.2 Videre profesjonalisering og markedsorientering

For ytterligere å profesjonalisere reinkjøttbedriftene er det viktig med fortsatt satsing på kompetanseheving og veiledning om forretningsdrift, markedskompetanse, nettverksbygging og produktutvikling. Slik kompetanseheving er avgjørende både for å sikre videre drift og en videreutvikling av bedriftene. Det er også behov for fortsatt stimulering av samarbeid mellom reinkjøttbedriftene, og mellom reinkjøttbedriftene og andre småskalaprodusenter, om distribusjon og salg i butikk, til hoteller og restauranter. Her er det viktig for produsentene å utarbeide gode markedsplaner for å avgjøre hvilke varer som kan selges i butikk, til hotell og restauranter eller gjennom andre arenaer for salg av lokalproduserte varer. Det er viktig at det utvikles produkter som forbrukeren vil ha, og at disse kanaliseres til riktige markeder.

Selv om enkelte biprodukter av rein har lav eller ingen interesse i det norske markedet, kan enkelte biprodukter ha stor verdi i noen markeder utenfor landets grenser. Det er viktig at det tilrettelegges for at biprodukter lettere kan eksporteres til betalingsvillige markeder.

Det er behov for mer samarbeid som kan bidra til økt inntjening gjennom arbeidsdeling, spesialisering og økt kapasitetsutnyttelse i etablerte anlegg. Kunnskap og kompetanse bør prioriteres. I tillegg bør satsingen på utviklingen av reindriftsbasert reiseliv, hvor matelementet står sentralt, videreføres og styrkes.

En fortsatt positiv utvikling av reinkjøttbedriftene krever stabil tilgang på slaktedyr av god kvalitet. Manglende levering av slaktedyr kan innebære at bedrifter ikke får fulgt opp leveringsavtaler med kjedene. Konsekvensene av dette kan bli at reinkjøttproduktene blir erstattet av andre produkter, for eksempel av hjortekjøtt. Dersom dette skjer, vil en ny prosess for å gjenskape markedstilgangen, og tilliten og forutsigbarheten til norsk reinsdyrkjøtt, kreve betydelig innsats. En slik prosess vil også få negativ innvirkning på prisutviklingen til norsk reinsdyrkjøtt. Det er derfor viktig at bedriftene i dialog med reineierne arbeider aktivt for å sikre en forutsigbarhet om levering av slaktedyr.

I mange distrikt er det fortsatt et betydelig verdiskapingspotensial i å optimalisere produksjonen i egen flokk. Det er fortsatt stor variasjon i kvaliteten på rein levert til listeførte slakterier. For å stimulere reineierne til å levere rein av god kvalitet, er det viktig at slakteriene bruker klassifiseringssystemet, og differensierer prisen ut fra hvilken klasse reinen tilhører. Det bør lønne seg å levere rein med god kjøttfylde.

Økt verdiskaping vil bygge opp om reindriftens omdømme, og videreutvikle livskraftige og bærekraftige reindriftssamiske samfunn.