7 Reindriftsloven som reindriftspolitisk virkemiddel

7.1 Innledning

Reindriftsloven fastlegger, sammen med rettspraksis, rettslige rammer for utøvelse av reindrift i Norge. I tillegg fastlegger Grunnloven § 108 og menneskerettsloven av 1999, samt andre nasjonale lover som berører reindriften, juridiske rammer for reindriftspolitikken. Internasjonale konvensjoner og erklæringer inneholder videre standarder som myndighetene må forholde seg til, både ved fastlegging av nasjonal reindriftspolitikk og i utarbeidelsen av lover og annet regelverk.

7.2 Reindriftsloven av 2007

Reindriftsloven er en spesiallov for reindriftsnæringen. Det rettslige helhetsbildet for reindriften er imidlertid videre og mer komplekst. Mye av reindriftens rettigheter bygger for eksempel på ulovfestet rett. Reindriften må også forholde seg til andre lover som er sentrale for reindriftsnæringen, som for eksempel plan- og bygningsloven, naturmangfoldloven, energiloven og kulturminneloven. Lovene har i tillegg blitt ytterligere presisert gjennom rettspraksis. Videre fastsetter Grunnloven § 108, Menneskerettsloven av 1999 (lov av 21. mai 1999 nr. 30) og internasjonale konvensjoner rammer for myndighetene. Sentrale konvensjoner i denne sammenheng er FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), den europeiske menneskerettighetskonvensjon protokoll 1 artikkel 1 og ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 6.

7.2.1 Reindriftsloven av 2007 – overgang til et økt internt selvstyre

Nåværende reindriftslov, lov av 15. juni 2007 nr. 40, trådte i kraft 1. juli 2007. Reindriftsloven av 2007 bygger delvis på 1978-loven. Den største forskjellen fra 1978-loven er reguleringen av interne forhold i næringen. Her endret 2007-loven rettstilstanden og sikret reindriften større grad av internt selvstyre. For eksempel fikk siidaen en sentral plass i loven i forhold til reindriftens organisering og styring. Videre ble distriktsstyret, som etter 1978-loven hadde både privatrettslige og offentligrettslige oppgaver, i 2007-loven rendyrket som et privatrettslig organ. Distriktsstyret fikk ikke lenger kompetanse til å treffe forvaltningsvedtak. En av distriktsstyrets viktigste oppgaver ble å utarbeide bruksregler som inneholder nærmere bestemmelser om forvaltningen av distriktets ressurser, jf. bl.a. reindriftsloven § 62. Se også NOU 2001: 35 side 10.

Sanksjonsreglene for overtredelser av 1978-loven var lite presise, og det ble derfor foreslått et eget sanksjonskapittel i 2007-loven. Myndighetene fikk da klarere hjemler for å gjennomføre sanksjoner overfor reineiere som ikke fulgte opp sine forpliktelser innen lovverket. Dette skulle gi reindriftsutøverne en større forutsigbarhet, og forenkle forvaltningens oppfølging av vedtak. Sanksjonsregelverket gir myndighetene hjemmel til å følge opp både i de tilfeller der selvstyret ikke fungerer, og der det er nødvendig av hensyn til ressursgrunnlaget eller andre samfunnsinteresser.

For en mer utfyllende beskrivelse av loven vises til Ot. prp. nr. 25 (2006–2007).

7.2.2 Sentrale elementer i 2007-loven

Bruksreglene er et sentralt hjelpemiddel for reindriftsnæringen, og det viktigste elementet i ressursforvaltningen for det enkelte reinbeitedistrikt. Bruksreglene skal sikre en økologisk bærekraftig utnytting av distriktets ressurser, der bestemmelser om beitebruk og reintall er særlig viktig. Siidaen, som et arbeidsmessig fellesskap, har fått en sentral plass i loven og utgjør et viktig element i bestemmelsen om intern organisering. Distriktsstyret har som en av sine viktigste oppgaver å utarbeide bruksregler for distriktet, jf. reindriftsloven § 57 og § 58. Bruksreglene skal godkjennes av fylkesmannen, og Reindriftsstyret må stadfeste og godkjenne reintallet som distriktet foreslår i bruksreglene sine. I de tilfeller der distriktet ikke utarbeider bruksregler, eller ikke får godkjent bruksreglene, skal fylkesmannen (tidligere områdestyrene) utarbeide bruksregler for dem, jf. § 58 fjerde ledd.

Det har nå gått 10 år siden loven trådte i kraft. Økt internt selvstyre var et mål med 2007-loven. Det interne selvstyret som loven legger opp til, medfører at interne forhold i reindriften i utgangspunktet ikke angår offentlige myndigheter. Reindriftsutøverne, som private aktører, må selv ta initiativ til å løse konflikter, eventuelt med hjelp fra domstolsapparat eller politi. Se NOU 2001: 35 punkt 9.9.3.1, side 123 og Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) side 5.

Selv om loven legger til rette for internt selvstyre, vil det i enkelte situasjoner være nødvendig at myndighetene følger opp. En bærekraftig forvaltning av ressursgrunnlaget og hensynet til øvrige samfunnsinteresser vil kunne kreve tiltak fra myndighetenes side. Det samme vil kunne være tilfelle der den interne samhandlingen i reindriften ikke fungerer, og man står overfor situasjoner som ikke kan løses uten hjelp fra myndighetene. Det må imidlertid foreligge offentlige interesser som kan forsvare at myndighetene griper inn. Det har vist seg at myndighetene i betydelig utstrekning har måttet gripe inn i prosessen med fastsettelse og reduksjon av reintall i deler av Finnmark for å sikre økologisk bærekraft.

7.2.3 Erfaringer med utarbeidelse av bruksregler og fastsetting av reintall

Reintallstilpasning har krevd betydelig arbeid, både i næringen og hos myndighetene. Dette gjelder både lovens krav om at det skal fastsettes et øvre reintall på siidanivå, og oppfølgingen gjennom prosesser for reduksjon av et for høyt reintall. Det har først og fremst vært et utfordrende arbeid for distriktene i indre deler av Finnmark, der reintallet var for høyt.

Gjennom reindriftsloven av 2007 ble det lagt til rette for et styrket internt selvstyre i reindriften. Det innebærer blant annet at næringen, gjennom utarbeidelse av bruksreglene, skal fastsette et reintall som er i tråd med distriktets beitegrunnlag. Reintallstilpasningen i Finnmark har vist at en stor del av næringen ikke har lykkes i dette arbeidet. Av den grunn har myndighetene for en del reinbeitedistrikter i Finnmark, omgjort og fastsatt nye reintall som var lavere enn de som først ble foreslått av distriktet.

Prosessen med reintallstilpasning kan ikke ses isolert fra arbeidet med bruksreglene, ettersom bruksreglene skal inneholde nærmere regler om reintall, jf. § 57 annet ledd nummer 2. Prosessen med reintallstilpasning har foregått i to etapper. Det ble først fastsatt reintall på sommersiidanivå. Deretter ble det, i de tilfellene der siidaens faktiske reintall lå over øvre fastsatte reintall, satt i gang en reduksjonsprosess i henhold til lovens bestemmelser.

På tross av at myndighetene de første årene etter lovens ikrafttredelse jobbet mye med å hjelpe reindriften med å få på plass bruksregler, har det vært utfordrende å utarbeide bruksregler. Distriktene har heller ikke alltid hatt nødvendig kompetanse eller tilstrekkelige ressurser til å lage bruksregler. I noen tilfeller har det vært flere sammenfallende årsaker. Dette gjelder for eksempel for sonene i Finnmark (vestre-, midtre- og østre sone i Vest-Finnmark). Fylkesmannen har derfor i flere tilfeller trådt inn og utarbeidet bruksregler for distrikter som ikke selv har greid det.

I de sørsamiske områdene har reintallet vært stabilt gjennom en intern regulering i flere tiår. Utarbeidelse av bruksregler og fastsetting av et høyeste reintall i siidaer har derfor ikke vært så komplisert og ressurskrevende som i Finnmark. Reindriften i de sørsamiske områdene har gjennomgående også en optimal flokkstruktur for størst mulig produksjon. I tillegg er gjennomsnittlig antall personer under hver siidaandel i sør bare 4,9. Til sammenligning kan det nevnes at det i Vest-Finnmark reinbeiteområde er gjennomsnittlig 7,1 personer per andel. Med så mange personer innad i siidaandelen, kan fordelingen av reintallet mellom reindriftsutøverne bli en utfordring.

7.2.3.1 Reintallsfastsettingen

Det skal fastsettes et øvre reintall for den enkelte sommersiida, og dette skal fastsettes ut fra det beitegrunnlaget som siidaen disponerer, jf. reindriftsloven § 60 første ledd. I Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) Om lov om reindrift (reindriftsloven), side 47, spalte 1, uttalte departementet at det var et behov for å utvikle objektive/vitenskaplige kriterier knyttet opp mot for eksempel reinens kondisjon, produksjon, stabilitet i reintallet, biologisk mangfold, etc.

Departementet opprettet på denne bakgrunn en arbeidsgruppe med representanter fra reindriftsnæringen, myndighetene og forskningsmiljøer for å utarbeide kriterier for når et reintall kan vurderes å være bærekraftig. I mandatet stod det blant annet at:

(…) Arbeidsgruppen bes komme med forslag på kriterier/indikatorer som skal bidra til en god og effektiv ressursforvaltning. Kriteriene/indikatorene skal fungere som en veiledende momentliste og et korrektiv for distriktsstyrene og myndighetene i forbindelse med fastsetting av reintall. (…).

Arbeidsgruppen fastsatte derfor i 2008 kriterier for å vurdere om et gitt reintall var økologisk bærekraftig. Reindriftens representanter var i flertall i arbeidsgruppen. Kriteriene skulle være et hjelpemiddel for både næringen og myndighetene når det gjaldt å sannsynliggjøre hvorvidt et reintall kunne anses å være økologisk bærekraftig. Departementet utarbeidet deretter en veileder med kriterier og normer for økologisk bærekraftig reintall, basert på arbeidsgruppens anbefalinger.

De fleste distrikter i indre Finnmark foreslo reintall som ikke var i samsvar med kriteriene for økologisk bærekraftige reintall. Selv om distriktene fikk en ny anledning til å foreslå reintall, og veiledning i bruk av kriteriene, opprettholdt de fleste reintallsforslagene som ikke kunne anses å være bærekraftig. Reindriftsstyret måtte derfor fastsette reintall for disse distriktene, med noen unntak. Reindriftsstyret utformet et eget grunnlagsdokument for dette.

For en rekke distrikter i Finnmark godkjente Reindriftsstyret i første omgang reintall som ikke kunne sannsynliggjøres å være økologisk bærekraftige, i henhold til kriteriene. Disse vedtakene ble derfor omgjort av departementet. Reindriftsstyret fastsatte eller godkjente deretter øvre reintall som var i tråd med kriterier for økologisk bærekraftige reintall.

I løpet av 2011 hadde alle sommer- og helårsdistriktene fått godkjent bruksreglene. Per 1. januar 2012 var det fastsatt et øvre reintall for Vest-Finnmark på totalt 78 150 rein, og et øvre reintall for Øst-Finnmark på 70 650 rein.

Fastsettingen av reintallet har vært omstridt, og departementet mottok i løpet av prosessen 9 klager på bruksreglene og 24 klager på fastsetting av øvre reintall for distriktene. To distrikt fikk medhold i reintallsklagene.

7.2.3.2 Reintallsreduksjonen

Reindriftsloven § 60 tredje ledd slår fast at dersom reintallet i siidaen overstiger fastsatt reintall, skal siidaens reintall reduseres. Gjennom innlevering av Melding om reindrift oppgir siidaandelene reintallet ved driftsårets slutt, dvs. reintall per 31. mars. Reindriftsstyret tok utgangspunkt i reintallet pr. 31. mars 2012 for å beregne om siidaer/distrikt oversteg fastsatt reintall. Dette var første mulige målepunkt for faktisk reintall, etter at øvre reintall var fastsatt for sommersiidaene. Beregningene viste at reintallet i Finnmark var 42 000 dyr over det som var fastsatt som øvre reintall. Reindriftsstyret varslet sommeren 2012 siidaene/distriktene om vedtak om frist for utarbeidelse av reduksjonsplan etter reindriftsloven. Fristene ble fastsatt høsten 2012, men svært få distrikter utarbeidet slike planer innen gitt frist. Reindriftsstyret forhåndsvarslet derfor høsten 2012 siidaandelene om vedtak om å redusere det overskytende reintallet i siidaen forholdsmessig (forholdsmessig reduksjon).

Forhåndsvarslene skulle følges opp med vedtak om pålegg om forholdsmessig reduksjon i Reindriftsstyrets møte den 7. februar 2013, men Reindriftsstyret valgte å utsette sakene. De ville vente med å fatte vedtak til økonomiske virkemidler var på plass for dem som måtte eller ønsket å avvikle sin reindrift.

Departementet fant det da nødvendig å gripe inn, og viste til at Reindriftsstyret ikke hadde kompetanse til å unnlate å fatte vedtak på dette grunnlaget, da vurderinger rundt bruk av økonomiske virkemidler var et politisk spørsmål. Videre påpekte departementet at Reindriftsstyret pliktet å fatte vedtak i sakene, da de som et offentlig forvaltningsorgan måtte oppfylle pliktene som er pålagt dem i lov og instruks. På denne bakgrunn påla departementet Reindriftsstyret å fatte vedtak om forholdsmessig reduksjon. Det var avgjørende for å nå målet om økologisk bærekraft at Reindriftsstyret vedtok pålegg om forholdsmessig reduksjon.

I Reindriftsstyrets møte den 26.-27. februar 2013 vedtok derfor flertallet, mot Sametingets representanter, slike frister for en rekke distrikter/siidaer i Vest-Finnmark og Øst-Finnmark reinbeiteområder. Reindriftsstyret vedtok i løpet av 2013 frister for pålegg om forholdsmessig reduksjon av reintallet for totalt 231 siidaandeler i Finnmark.

Fristene for gjennomføringen av reduksjonen varierte fra 31. mars 2013 (1 års frist) til 31. mars 2015 (3 års frist), avhengig av hvor mange dyr distriktene skulle redusere. Det første året var reduksjonen begrenset til ca. 1,4 prosent av det totale reintallet i Finnmark, pga. den korte tiden som var igjen av slaktesesongen 2012/2013.

Totalt klaget 85 siidaandeler på påleggene om forholdsmessig reduksjon. Reindriftsstyret opprettholdt egne vedtak i 77 saker, og disse ble oversendt departementet for behandling i begynnelsen av desember 2013. Medio februar 2014 var klagene stort sett ferdigbehandlet i departementet, og ingen fikk medhold i sine klager.

Innrapporterte reintall pr. 1. april 2015 viste at siidaandelene i all hovedsak fulgte opp reduksjonsvedtakene. Reintallet i Finnmark lå da totalt sett under fastsatt nivå. Se tabell 7.1 for en oversikt over reintallsutviklingen i reduksjonsperioden som varte fra 2012 til 2015. Tabellen viser også at reintallet har holdt seg stabilt det første driftsåret etter reduksjonen.

Da melding om reindrift for driftsåret 2014/15 var behandlet, viste det seg at 11 siidaandeler fordelt på seks distrikter ikke hadde oppfylt reduksjonskravet innen 31. mars 2015. Disse siidaandelene hadde ca. 2 600 dyr for mye i forhold til det pålagte reintallet. Reindriftsstyret vedtok i løpet av høsten 2015 pålegg om reduksjon og tvangsmulkt med hjemmel i reindriftsloven § 75 og § 76 for 11 siidaandeler.

Våren 2016 gjenstod tre siidaandeler i Vest-Finnmark som ikke hadde redusert i henhold til påleggene. Disse har fått tvangsmulkt, og Landbruksdirektoratet sendte i juli 2016 forhåndsvarsel om tvangsmessig reduksjon av rein etter reindriftsloven § 79 første ledd nr. 3. Sak om tvangsmessig reduksjon ble fremmet i Reindriftsstyret i desember 2016.

7.2.3.3 Endring av reindriftsloven § 60 – nytt femte og sjette ledd

Hensikten med denne endringen var å stoppe nye runder med reintallsøkning og såkalt posisjonering mellom siidaandeler, og mellom siidaer etter endt forholdsmessig reduksjon. Posisjonering innebærer at enkelte reineiere lar reintallet vokse ved å ikke ta ut slaktedyr, i ett eller flere år, for å komme best mulig ut av en senere prosentvis lik reduksjon.

Situasjonen var at siidaandeler som hadde foretatt forholdsmessig reduksjon som følge av siidaens for høye reintall, igjen kunne øke reintallet sitt (posisjonerte seg) i påvente av en ny runde med forholdsmessig reduksjon. Gjennom denne posisjoneringen kunne de ved en ny runde med forholdsmessig reduksjon, sitte igjen med flere rein enn om de ikke hade foretatt denne reintallsøkningen. Dersom dette fortsatte ville sidaandeler på sikt kunne øke sitt reintall på bekostning av de som ikke posisjonerer seg. Sistnevnte vil da etter hver forholdsmessig reduksjon ende opp med et lavere reintall og en svakere posisjon i siidaen. For å motvirke dette, foreslo departementet derfor å endre loven § 60 ved å føye til et nytt femte og sjette ledd (se Prop. 93 L (2015–2016) Endringer i reindriftsloven (reintall per siidaandel)). Dette skulle være et tiltak for å forhindre en uønsket økning etter at forholdsmessig reduksjon er foretatt.

Loven § 60 ble derfor endret slik at fylkesmannen i et nytt femte ledd fikk hjemmel til å fastsette høyeste reintall per siidaandel når særlige grunner foreligger. Det ble også vedtatt en forskrift til bestemmelsen der det fastslås at dette gjelder for siidaer der det er foretatt forholdsmessig reduksjon, og reintallet deretter overstiger fastsatt øvre reintall med mer enn fem prosent. Vedtaket om reintall per siidaandel gjøres midlertidig for inntil fem år. Det tas utgangspunkt i det reintallet siidaandelen hadde året før reintallet i siidaen steg over fastsatt nivå.

Det interne selvstyret blir samtidig ivaretatt ved at siidaandelene etter nytt sjette ledd får anledning til å inngå avtale om en annen reintallsfordeling seg imellom, innenfor rammen av fylkesmannens vedtak. For eksempel kan to utøvere bli enige om at den ene skal ha 300 færre rein, og den andre 300 flere rein enn det fylkesmannen har fastsatt per siidaandel. Dette vil ikke påvirke det totale reintallet til siidaen, ettersom utøverne bare omfordeler rein de allerede har. Fylkesmannen må da legge denne avtalen til grunn for disse to siidaandelene. Lovendringen trådte i kraft 1. juli 2016.

7.3 Forslag til endringer i reindriftsloven

Regjeringen vil endre formålsbestemmelsen slik at økologisk bærekraft prioriteres. Dette er viktig fordi økologisk bærekraft er en forutsetning for utvikling av økonomisk og kulturell bærekraft.

Reindriften forutsettes å være en moderne og konkurransedyktig næring som leverer kjøtt til et marked som etterspør sunn og trygg mat. Regjeringen vil, for å styrke en slik posisjon, på sikt innføre obligatorisk elektronisk individmerking av rein. Dette kommer i tillegg til tradisjonell øremerking. Slik merking vil gi reineiere et raskere og sikrere oppgjør hos slakteriet for sine rein. I tillegg gir elektronisk individmerking mulighet for å kontrollere reintallet på en effektiv måte. Reintallet er en avgjørende rammebetingelse for driften til den enkelte utøver.

Regjeringen ønsker å oppheve forbudet mot offentliggjøring av enkeltutøveres reintall slik at dette blir tilgjengelig for andre i reindriften. Når utøverne kjenner hverandres reintall, skapes trygghet for å sikre et høyt slakteuttak. Dette vil kunne bidra til en jevnere tilgang på reinkjøtt av høy kvalitet, og et reintall tilpasset beitegrunnlaget. Alt i alt vil endringsforslagene bidra til en økologisk bærekraftig reindrift som sikrer stabile økonomiske rammer og gir grunnlaget for en familiebasert drift. Departementet vil i henhold til konsultasjonsavtalen, invitere Sametinget og NRL til konsultasjoner om de konkrete lovendringene.

7.3.1 Prioritere økologisk bærekraft

I tråd med regjeringsplattformen vil regjeringen endre reindriftsloven slik at det går klart frem av formålsbestemmelsen at økologisk bærekraft skal prioriteres i lovens sammenheng.

Det følger av formålsbestemmelsen i § 1 at loven skal legge til rette for en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift. En økologisk bærekraftig reindrift innebærer at beitebruken ikke forringer beitekvaliteten eller mangfoldet av dyr og planter i de ulike årstidsbeitene.

Ordlyden likestiller økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft. Forarbeidene til loven legger til grunn at begrepet bærekraft betyr de elementer som er nødvendige for at reindriften skal ha vitalitet og livskraft over tid, se Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) side 52. Stortinget sluttet seg til dette i sin behandling.

I de årlige proposisjonene om reindriftsavtalen er det lagt til grunn at økologisk bærekraft er en nødvendig forutsetning for økonomisk og kulturell bærekraft, sist ved Prop. 77 S (2015–2016).

Samiske interesser har i sine innspill i ulike sammenhenger sterkt vektlagt de kulturelle elementene, og som de mener ikke kan fjernes eller underkommuniseres. De viser til at ulike folkerettslige instrumenter forplikter staten til å sikre reindriften som urfolknæring, og da spesifikt deres kulturelle særpreg. Videre påpeker de at dette betyr at staten, ved utformingen av reindriftspolitikken, må sikre at reindriften er kulturelt bærekraftig.

En prioritering av økologisk bærekraft utelukker ikke en kulturelt bærekraftig reindrift, men er tvert imot en forutsetning for dette. En lønnsom og bærekraftig utvikling av næringen på sikt skjer først og fremst ved å prioritere økologisk bærekraft i styring og forvaltning av næringen.

Regjeringen foreslår på denne bakgrunn å endre reindriftsloven § 1, slik at økologisk bærekraft prioriteres.

7.3.2 Obligatorisk individmerking av rein

Reintall kontrolleres i dag gjennom opplysninger i melding om reindrift som siidaandelsleder plikter å levere årlig, samt gjennom offentlige reintellinger i felt. Reintellinger er både en kontroll av at beiteressursene forvaltes på en forsvarlig måte, og en kontroll av at vilkår for tilskudd over reindriftsavtalen er oppfylt.

Reintellinger i felt er svært ressurskrevende og utfordrende å organisere for at de skal være pålitelige. Tellingene gir ikke alltid nøyaktig nok informasjon, heller ikke for reindriften som har ansvaret med å ha et reintall innenfor fastsatt nivå. Individmerking kan være en måte å sikre mer presise og mindre ressurskrevende reintellinger på, til nytte både for næringen og myndighetene. Individmerking med klips eller lignende har til dels blitt oppfattet å stride imot tradisjonell merking, og ikke så hensiktsmessig som snitt i ørene. Denne type merking ble vurdert1 allerede ved revisjon av 1933-loven, men ble ikke anbefalt innført da. I dag er det derimot mer vanlig med ulike former for individbasert merking av rein. Enkelte distrikt har merket hele flokken med elektroniske individmerker, mens andre reineiere bruker satellittbaserte sporingsenheter (GPS-sendere) på enkelte dyr i flokken. Hovedsakelig brukes denne typen merking for at distriktene selv skal ha bedre kontroll med reintall og hvor flokkene er til enhver tid. Videre er det lettere å dokumentere rovvilttap med individmerkede dyr. Elektronisk individmerking vil også avhjelpe slakterienes arbeid med å identifisere reineiere, og dermed effektivisere slakteoppgjøret.

Bruk av nyere teknologi, som for eksempel droner og elektronisk individmerking, vil være til stor nytte for reindriften. Basert på erfaringene fra enkelte distrikt, er det mye som tyder på at bruk av såkalte RFID-brikker (radiofrekvens identitetsmerker) som årgangsmerking på rein gir en god oversikt over distriktets reintall. RFID-brikker forventes å kunne avhjelpe reintellinger, og gjøre myndighetenes arbeid med offentlig kontroll av reintall mindre ressurskrevende. Avtalepartene ble enige om å utrede denne muligheten nærmere gjennom pilotprosjektet som ble startet opp høsten 2016. Pilotprosjektet viser så langt at dagens løsninger kan fungere godt i reindriften, men at det fortsatt er enkelte justeringer i avlesing av brikkene som må forbedres. På slaktelinja synes RFID-brikker å fungere bra, og gjør at oppgjøret til siidaandeler går raskere og mer presist. Det gjenstår fortsatt noe utviklingsarbeid for å kunne implementere RFID-teknologi fullt ut i reindriften. Gjennom en prioritering av slikt utviklingsarbeid, skal reindriften innen kort tid kunne ta i bruk denne teknologien.

I 2008 utarbeidet en arbeidsgruppe med medlemmer fra reindriften, forskning og forvaltning kriterier eller indikatorer for økologisk bærekraftig reintall. Kriteriene skulle være til hjelp for distriktene og for myndighetene i forbindelse med utarbeidelse og godkjenning av reintall (jf. s 47 i Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) Om lov om reindrift).

Arbeidsgruppen anbefalte i sin rapport2 følgende kriterier som indikator på om et gitt reintall kunne antas å være økologisk bærekraftig: gjennomsnittlige slaktevekter, stabilitet i kalveprosent og kjøttproduksjon per livrein. Slaktevekter var de beste målbare kriteriene, og kjøttavkastning og stabilitet i kalveprosent kunne brukes som supplerende indikatorer. Det ble også anbefalt normer, eller nedre grenser for kriteriene. Arbeidsgruppen utarbeidet også en veileder for fastsetting av økologisk bærekraftige reintall3.

I forbindelse med myndighetenes kontroll av reintall, vil det etter departementets vurdering være naturlig å prioritere tellinger og annen oppfølging av de distriktene som ikke oppnår kriterienes norm. Dersom distriktenes kriterier er innenfor norm, kreves det ikke særskilte kontrolltiltak eller annen oppfølging fra myndighetenes side.

For å sikre en mer effektiv og presis offentlig kontroll av reintall, og en bedre overvåking av dyrehelsesituasjonen, er det behov for å innføre individmerking av rein. Disse merkene skal komme i tillegg til tradisjonelle øresnitt.

Regjeringen går inn for å endre reindriftsloven § 33 og § 34, slik at det på sikt også innføres krav til individmerking av rein.

7.3.3 Oppheving av forbudet mot offentliggjøring av enkeltutøvers reintall

Siidaandelslederne plikter å opplyse myndighetene om reintallet til alle reineiere registrert under siidaandelen i den årlige meldingen om reindrift. I dag er opplysninger om enkeltpersoners reintall unntatt offentlighet gjennom bestemmelsene i reindriftsloven, jf. § 18 tredje ledd. Det er viktig for både myndighetene og næringen å ha en trygghet i at bruken av beiteressursene og tildeling av tilskudd skjer i tråd med gjeldende regelverk. Legitimitet for bruk av offentlige støtteordninger i en næring skapes gjennom full åpenhet om opplysninger som gir grunnlag for slike utbetalinger. Den enkelte siidaandelsleder skal også kunne føle seg trygg på at andre siidaandelsledere, i egen og i andre siidaer og distrikt, overholder fastsatt øvre reintall.

I tråd med selvstyret i reindriften er det opp til distriktsstyret å gjøre opplysningene om reintall tilgjengelig for alle siidaandeler i distriktet. Imidlertid er det ingen automatikk i at samtlige reineiere i siidaen eller distriktet får kjennskap til disse. Manglende kunnskap om andre reineieres reintall kan bidra til usikkerhet innad i en siida, og mellom siidaer, om fastsatt øvre reintall faktisk overholdes. En slik usikkerhet kan bidra til at siidaandelene er tilbakeholdne med å ta ut slakterein, og dermed fungerer dette som et hinder for god produksjon og lønnsomhet. I et beitesystem som deles av flere, avgjøres beitetilgangen til den enkelte i stor grad av størrelsen på flokken. Videre sikrer en stor flokk også mot ekstraordinære tap (Benjaminsen med flere,4 Næss og Bårdsen, 20135, Næss med flere 20116). Selv om denne strategien sikrer den enkelte reineier, er den også svært ressurskrevende, og medfører på sikt små og mindre produktive dyr. For å sikre stabile reintall innenfor tettheter som sikrer best mulig vekst og produksjon for alle, er det avgjørende at eierne samarbeider om driften. Det kreves betydelig mer presisjon enn å vurdere et reintall ved øyemål for å sikre at øvre reintall overholdes i en siida, et distrikt og i beitesonene. Faktisk kjennskap til hverandres reintall er helt nødvendig informasjon for å skape bedre tillit og samarbeid i reindriften.

I utgangspunktet bør det være full åpenhet om siidaandelenes reintall. Men siden opplysninger om reintall først og fremst er et nyttig verktøy for næringen, velger en i denne omgang å åpne for et begrenset innsyn, fortrinnsvis på distriktsnivå, herunder i helårsdistrikt samt i vinter-, vår- og høstbeitedistrikt. Det bør vurderes om opplysninger også skal gis tilgrensende nabodistrikt.

Regjeringen vil endre reindriftsloven slik at siidaandelers reintall ikke lenger unntas fullstendig fra offentligheten, og reindriftsloven § 18 endres i samsvar med dette. Opplysninger om reintall forutsettes som før gitt til myndighetene gjennom årlig melding om reindrift.