4 Reindriften i Sverige, Finland og Russland
4.1 Sverige
Reindriften i Sverige er først og fremst forbeholdt svenske samer, med noen få unntak. For å kunne drive reindrift i Sverige må man være medlem av en sameby etter Rennäringslagen (1971:437), § 1. Svensk reindrift baserer seg på urminnes hävd, som har klare likhetstrekk med alders tids bruk i norsk rett.
Etter loven bestemmer den lokale Länsstyrelsen det høyeste antall rein innenfor en samebys reinbeiteområde, jf. § 15. Antall rein begrenses av tilgangen på beitene, og dette vil også bestemme hvor mange medlemmer en sameby kan ha. Hvor mange medlemmer som kan inngå i en sameby basert på reintallet og ressursgrunnlaget vil således innebære en begrensning av samenes reindriftsrett i Sverige.
Som i Norge, foregår svensk reindrift på årstidsbeiter med flytting av flokkene på våren/høsten. Samene har siden før grensene mellom Norge og Sverige ble trukket forflyttet seg fra øst til vest på sommeren, og motsatt på vinteren over store områder som i dag er Norge og Sverige. Dette medførte at når grensen mellom Norge og Sverige ble trukket, i 1751, ble Lappekodisillen inngått. Dette var den første reinbeitekonvensjonen mellom de to landene. Siden har det blitt inngått en rekke konvensjoner oppgjennom tidene som har avløst den forrige. Grenseoverskridende reindrift omtales nærmere i kapittel 10.
Det svenske reinbeiteområdet er omtrent 33 pst. av Sveriges totale areal, og befinner seg i all hovedsak i Nord-Sverige. Det finnes 51 samebyer, 1 025 reinforetak, og 4 657 reineiere. Av reineierne er det ca. halvparten som har reindrift som hovednæring. Antall rein i Sverige varierer mellom 225 000 – 280 000 i vinterflokk (248 000 rein i 2013). Av Det svenske sametingets statistikk, var det i snitt 53 rein pr. reineier i 2015. I Sverige har man også en ordning med pristilskudd til voksne dyr og til kalveslakt.
Andre tilskuddsordninger omfatter katastrofeerstatning på beitemark, herunder også radioaktivitet som kan spores tilbake til Tsjernobyl-ulykken i 1986. Det finnes også ordninger for erstatning for skader voldt av rovdyr.
Gjeldende næringspolitiske mål er at reindriften i Sverige fortsatt skal være en livskraftig næring som er bygget på en bærekraftig reindrift. En livskraftig reindrift skal videre forsørge aktørene i et langsiktig perspektiv som innebærer samiske kulturverdier og tradisjonell kunnskap om bruk av det biologiske ressursgrunnlaget.1
4.2 Finland
Den finske reindriftsretten tilkommer ikke eksklusivt samene, i motsetning til i både Norge og Sverige. Som i svensk rett, hviler reindriftsretten i Finland på urminnes hävd.
De reineiere som bor innenfor et reinbeiteområde har rett til å inngå i et reinbetelag, jf. Renskötsellag § 9.
Den finske reindriftens arealer finnes, som i de øvrige nordiske land, nord i Finland. Det finske reinbeiteområdet utgjør omtrent 36 pst. av Finlands totale areal.
Det økologiske grunnlaget for reindriften er forskjellig mellom nord og sør. I reindriftsområdene i nord finnes det flest utøvere som har reindrift som hovednæring. Mens både norsk og svensk reindrift er basert på at reinen flytter mellom årstidsbeitene, er finsk reindrift i vesentlig større grad en stasjonær næring. Dette betyr at de i større grad enn i Norge og Sverige fôrer reinen istedenfor å la den flytte mellom ulike årstidsbeiter. I sørområdene drives reindriften som en binæring til jord- og skogbruk.2
Det foregår ingen grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Finland. I 1852 ble grensen mellom Norge og Finland stengt for grenseoverskridende reindrift. Etter den tid har man hatt flere konvensjoner om reingjerder for å hindre at rein kommer over grensen. Ny konvensjon mellom Norge og Finland om oppføring og vedlikehold av reingjerder og andre tiltak for å hindre at rein kommer inn på det andre rikets område, ble iverksatt 1. januar 2017.
Etter den finske Renskötsellag 14.9.1990/848 §§ 21–22 er det bestemmelser om antall rein, og at høyeste reintall kan fastsettes for ti år av Jord- och skogsbruksministeriet. Pr. 2015 var det tillatt å eie inntil 300 rein i det sørlige reinbeiteområdene, og inntil 500 rein i det nordlige reinbeiteområdet. I Finland er det ca. 5 000 eiere av rein, hvorav kun 1000 er samiske reineiere.3 I 2013 var det ca. 192 000 rein i Finland, og det ble slaktet ca. 91 000 rein samme år. Finland har dermed et høyere slakteuttak enn både Norge og Sverige. Inntektene i reindriften kommer hovedsakelig ved salg av reinkjøtt og andre biprodukter.
4.3 Russland
Reindriften i Russland utøves, i motsetning til Norge og Sverige, av mange forskjellige urfolk i nordområdene. Blant disse er etsere, chukchier, komi, evener og samer. Mange av urfolkene har reinflokken som eneste inntektskilde, og reindriften er dermed hovednæring for folkegruppen som sådan.
Reinbeiteområdene i Russland kan hovedsakelig deles i to kategorier, tundra og barskog. Reindriften på tundraen karakteriseres av lange flytteveier som kan være over flere hundre kilometer med store flokker på opptil 3 000 dyr. Hovedformålet med reindriften på tundraen er kjøttproduksjon.
Reindriften i barskog karakteriseres av forholdsvis små flokker på noen hundre dyr med korte flytteveier. I enkelte områder blir det praktisert reindrift på inngjerdede områder. I disse områdene blir reindriften gjerne kombinert med pelsdyrjakt og andre tilleggsnæringer.
I perioden 1961–1991 var reindriften offentlig organisert og hørte under det sovjetiske Landbruksdepartementet. Staten bisto reineiere med store deler av driften og rekruttering til næringen. På 1990-tallet skjedde det store reduksjoner i reinflokkene og omlegging av sambruk til privat drift. Det antas at dette har sin begrunnelse i økonomiske og sosiale forhold. I dag hører reindriften under Direktoratet for regionsamarbeid innenfor Landbruksdepartementet. Til direktoratet er det knyttet en jordkomite med ansvar for bruk av beiteområdene.
Regulering av reindriften skjer etter samme modell som i landbruket, med vektlegging av sambruk. Reguleringen av privateide rein er beskjeden, og i dag finnes det ikke noen føderal lov om reindrift. Lovregulering av reindriften skjer derfor i henhold til landbrukslovgivningen og andre tilstøtende regelverk. Enkelte regioner (Nenetskij, Chukotskij, Jamalo-nenetskij autonome regioner, republikken Sakha (Jakutia)) har imidlertid fått egne lover om reindrift. I alle lover, inkludert et lovforslag til føderal lov om reindrift, blir reindriften ansett som en av de tradisjonelle næringene til urfolk og en forutsetning for bevaringen av urfolkenes levesett og kultur.
Nordisk råd anslo i 2004 at den totale tamreinbestanden i Russland var på om lag 1,2 millioner dyr. Reinbeitearealer i Russland utgjør cirka 1/5 av landets territorium, noe som gir en kapasitet til langt flere rein. Tamreinen bruker cirka halvparten av tilgjengelige arealer, noe som gjør at det stort sett ikke foreligger problemer med høye reintall og overbeiting.