3 Dyrevelferd og tap i reindriften

3.1 God dyrevelferd i reindriften

Generelt er dyrevelferden i reindriften god ved at dyrene beiter fritt i sine naturlige leveområder. En grunnleggende forutsetning for god dyrevelferd er at dyrene har tilgang på tilstrekkelig med mat og drikke. Reineiere har i likhet med andre dyreeiere plikt til å sørge for at reinen har tilgang på dette, jf. § 24 i dyrevelferdsloven.

Fordi reinen beiter fritt, kan det likevel oppstå situasjoner der dyrene ikke får tilstrekkelig med mat selv om reintallet er tilpasset beitegrunnlaget. For eksempel kan det skje på grunn av uforutsette værforhold som gjør at beitet blir utilgjengelig på grunn av mye is og snø. Under særskilte tilfeller med barfrost kan også dyrenes tilgang til drikkevann begrenses som følge av islagte vannkilder. En sen vår med sen snøsmelting kan også skape en vanskelig beitesituasjon for reindriften, særlig når det er mye snø i terrenget. I slike tilfeller må det vurderes å iverksette tiltak for å sikre dyrene tilgang på mat og drikke. Det kan for eksempel være aktuelt å flytte dyrene til andre beiteområder, eller dyreeierne må igangsette fôring.

Etter omleggingen av den regionale forvaltningen av reindriften, har beredskapsarbeidet på reindriftsområdet blitt integrert i fylkesmannens øvrige beredskapsarbeid. Beredskapsarbeidet på reindriftsområdet er særlig konsentrert om å forhindre dyretragedier på grunn av mangel på mat og drikke som følge av ekstraordinære værforhold. I en situasjon med mye vekslende vær som følge av et varmere og mer ustabilt klima, vil det fremover kunne være behov for mer aktiv oppfølging av beredskapsarbeidet på reindriftsområdet.

3.2 Sykdomsovervåking

3.2.1 Chronic Wasting Disease (CWD)

Chronic Wasting Desease (CWD), Skrantesjuke, er en prionsjukdom som kjennetegnes ved gradvis tap av nerveceller i hjernen, nevrologiske symptomer og avmagring, og ender alltid med døden. CWD har i over 40 år vært kjent hos ulike hjortedyr i Nord-Amerika. Sykdommen ble for første gang påvist hos en rein innenfor Nordfjella villreinområde i 2016. Samme år ble det funnet ytterligere to positive prøver på villrein i det samme området og på to elger i Selbu. Dette er så langt de eneste tilfellene av CWD hos hjortedyr i Europa. Det er ikke påvist noen sammenheng mellom skrapesjuke hos sau, BSE hos storfe og CWD hos hjortedyr. Sykdommen er dødelig for dyr, men har aldri smittet til mennesker.

En midlertidig forskrift ble fastsatt av Landbruks- og matdepartementet 11. juli i 2016 for å forhindre spredning av CWD. Med enkelte endringer ble forskriften videreført fra desember 2016, og innebærer at det er innført forbud mot luktestoff, og begrensninger for fôring og bruk av saltslikkestein til hjortedyr. Det er heller ikke lov å flytte levende hjortedyr over fylkes- eller landegrenser, og Mattilsynet må varsles ved sykdom på hjortedyr. I forskriftene er det lagt inn enkelte unntak for reindriften.

Forbudet gjelder ikke for utførsel av tamrein som beiter på begge sider av grensen mellom Norge og Sverige, i områder i tilknytning til riksgrensen hvor norsk/finsk reingjerdekommisjon åpner for grensekryssende beiting eller ved tilbakeføring av svensk og finsk tamrein som selv har krysset grensen til Norge. Forbudet gjelder heller ikke for utførsel av hjortedyr direkte til slakteri i Sverige og Finland. Videre åpnes det fortsatt for at tamrein kan krysse fylkesgrenser i samsvar med fastsatte beitebruksregler, eller ved tilbakeføring av tamrein som selv har krysset fylkesgrensen. Krav om tillatelse gjelder heller ikke for flytting av hjortedyr direkte til slakteri i Norge.

Filefjell Reinlag har fått særskilte utfordringer når det gjelder det tilgrensende villreinområdet hvor CWD er påvist. Statens naturoppsyn har derfor i samarbeid med Filefjell Reinlag iverksatt forsterket innsats for å hindre villreinen i å trekke inn i tamreinlagets beiteområder.

Høsten 2016 gjennomførte Mattilsynet og Miljødirektoratet en nasjonal kartlegging av CWD. Jegere i utvalgte kommuner og villreinområder leverte hoder fra felte elg, hjort og villrein. I tillegg har Mattilsynet tatt prøver av oppdrettshjort og tamrein. Totalt ble det tatt prøver av om lag 10 000 hjortevilt. Det er ikke funnet flere positive prøver. Utover at det legges opp til en innstramming i forskriften og en prioritering av økt kartlegging av sykdommen i 2017, vil regjerigen med bakgrunn i økt kunnskapsinnhenting og resultatet fra kartleggingen vurdere løpende ulike tiltak for å hindre spredning av sykdommen.

3.2.2 Generell sykdomsovervåking

Mattilsynet og Veterinærinstituttet er viktige aktører i all overvåking og håndtering av dyresykdommer, også i reindriften. Overvåkingsbehovet må justeres etter deres faglige vurderinger. Ut i fra en risikovurdering vil tamrein bli overvåket på samme måte som husdyr og vilt.

Departementet anser det som hensiktsmessig med en styrket dialog mellom NRL og Mattilsynet og Veterinærinstituttet i forbindelse med vurdering av sykdomsbildet i reindriften. Departementet vil ta initiativ til en slik dialog.

3.3 Tap av rein

Tap av rein påvirker produksjon og lønnsomhet negativt, og i enkelte områder meldes det at opp mot halvparten av årets produksjon tapes av ulike årsaker, jf. årlige oversikter i Reindriftens ressursregnskap. Hovedårsaker til tap er sykdom og sult, jf. kapittel 3.1, store rovdyr, ulykker, påkjørsler og ugunstige klimatiske forhold. Hva som dominerer tapsbildet, er noe ulikt mellom de ulike reinbeiteområdene. Generelt har det vært flest tilfeller av tap på grunn av sult og sykdom i Finnmark siden reintallet der økte frem mot slutten av 1990-tallet. Undersøkelser viser at en stor del av tapene var forsårsaket av det høye reintallet og dårlig kondisjon på dyrene. Tap til rovvilt har i forhold til reintallet vært mest omfattende i områdene lenger sør. Påkjørsler av bil og vogntog har forekommet over hele landet, mens påkjørsler av tog har vært særlig omfattende i Nordland. Det forekommer også tap av større eller mindre flokker på grunn av snøras eller dårlige isforhold. Slike ulykker kan være økonomisk belastende for den enkelte reineier eller siida som rammes, i tillegg til den følelsesmessige belastningen dette innebærer for eier.

3.3.1 Tap til rovvilt

Rein og de ulike store rovdyrene har siden siste istid levd i de samme områdene i hele det sirkumpolare nord. Reindriften i disse områdene har derfor alltid måtte forholde seg til ulike forekomster av bjørn, ulv, jerv, gaupe og kongeørn. Frem til 90-tallet var rovdyrbestandene lavere enn i dag, blant annet på grunn av høyt uttak gjennom jakt og skadefelling. Rovviltpolitikken er nedfelt i St.meld. nr. 15 (2003–2004) Rovvilt i norsk natur, Innst. S nr. 174 (2003–2004), i rovviltforliket 2011 (Representantforslag 163 S (2010–2011)), Meld. St. 21 (2015–2016) Ulv i norsk natur og Innst. 330 S (2015–2016). Norsk rovviltforvaltning skal skje innenfor rammene av Bernkonvensjonen, naturmangfoldloven og den todelte målsettingen etter rovviltforliket av 2004.

Reindriften har siden omleggingen av rovviltpolitikken opplevd økende forekomster av de ulike rovviltartene i sine beiteområder. Økningen har vært noe forskjellig mellom de ulike områdene, både når det gjelder tilstedeværelse og ikke minst antallet individer av de ulike artene. Rovviltet forvaltes i henhold både til nasjonalt fastsatte bestandsmål i åtte regioner og til de regionale rovviltnemndenes forvaltningsplaner. Prinsippet om geografisk differensiering, det vil si at en søker å skille mellom rovviltprioriterte og beitedyrprioriterte områder, er i forskjellig grad lagt til grunn i forvaltningsplanene. En evaluering av regional forvaltning viser at hovedtyngden av rovviltet skal ha ynglinger i det samiske tamreinområdet1, og at det er betydelig overlapp mellom kalvingsområder og områdebruken til de ulike rovviltartene2. I tråd med rovviltforliket av 2011 pkt. 2.2.19 er det et mål at saueproduksjon og andre produksjoner basert på utmarksbeite skal tilpasses rovviltforekomsten i prioriterte rovviltområder. Dette gjelder også reindriften. Det er derfor utfordringer med å få ned tapene av tamrein til rovvilt samtidig som vi sikrer at de nasjonale bestandsmålene nås. Det er et mål å beskytte reinens kalvingsområder mot skadevoldende rovvilt, jf. pkt. 2.2.19 i Stortingets rovviltforlik av 2011.

For sauenæringen er det gjort et storskala geografisk skille mellom de viktige saueområdene på Vestlandet (region 1) som i sin helhet er prioritert til beitedyr, og områder med målsetting om yngling av rovvilt. Selv om det er foretatt en slik geografisk differensiering for saueproduksjon, er det også viktige saueområder andre steder i landet hvor det er fastsatt nasjonale mål om ynglinger av store rovdyr. Når det gjelder forvaltningen av ulv, har man tatt et særlig hensyn til reindriften, ved at ulvens prioriterte leveområde ikke overlapper med produksjonsområdene for reindrift.

Hovedtyngden av rein, mer enn 70 pst., befinner seg i region 8 – Troms og Finnmark, og Finnmark fylke har hoveddelen av denne reinen på vinterbeite. En betydelig del av reinen i Vest-Finnmark har sommerbeiteområder i Nord-Troms, og i tillegg kommer det et betydelig antall rein fra Sverige på konvensjonsbeiter i Indre-Troms. I region 8 er det et nasjonalt mål om å ha ti årlige ynglinger av jerv og gaupe og seks ynglinger av bjørn. Fastsatte mål for årlige ynglinger av jerv, gaupe og bjørn i region 8 utgjør henholdsvis ca. 15 pst., ca. 25 pst. og ca. 45 pst. av de nasjonale bestandsmålene for disse artene. Studier av rovvilt viser at jerv og gaupe i stor grad lever av rein i hele det nordlige Skandinavia3, og disse artene står for om lag halvparten av det som erstattes som tap til rovvilt (rovbase.no).

Gjennom omfattende overvåkingsprogrammer av de ulike rovviltartene har miljøforvaltningen god oversikt over bestandsstatus i de ulike reinbeiteområdene (www.rovdata.no). Det er også betydelig kunnskap om hva som påvirker rovvilttapet i reindriften i tillegg til antallet rovdyr (www.reinbase.no). I dag har en estimater på drapsrater av flere av de ulike rovviltartene4. I tillegg har en estimert tap til kongeørn, blant annet ut fra studier av ørnepredasjon i Finland5. Ved hjelp av denne kunnskapen kan en i stor grad beregne tap ut fra kunnskap om reinens og rovdyrenes overlappende områdebruk. Dette gir grunnlag for å beregne hvilken effekt rovviltet har på produksjon og lønnsomhet i reindriften.

Ut fra beregninger har en kvantifisert antallet rein som tas av de ulike rovviltartene. I enkelte år har miljømyndighetene erstattet opp mot halvparten av kalveproduksjonen som tap til rovvilt i de mest rovdyrbelastede områdene. Selv om tapet erstattes, kan det gi negative økonomiske konsekvenser for den enkelte siidaandel og reindriftsfamilie. Først og fremst fordi endret aldersstruktur i simleflokken kan medføre lavere kalvetilgang i påfølgende år. Likevel vil et høyt slakteuttak effektivt kunne redusere tapet, og sikre en bedre økonomi i reindriften. Tidlig tap av kalv synes å være bestemt av simlenes kondisjon og klimatiske forhold som påvirker mattilgangen. Et høyt slakteuttak om høsten gir færre dyr på vinterbeitene, og simler i bedre kondisjon og dermed lavere tap. Studier har vist at reinbeitedistrikter som har et aktivt slakteuttak har dyr i bedre kondisjon og et mindre kalvetap6.

Det tar også tid å bygge opp igjen en god produksjonsflokk. Selv om dette til en viss grad kompenseres for økonomisk gjennom erstatningsordningen, har det negative konsekvenser for produksjon og lønnsomhet. Videre medfører høy rovdyraktivitet behov for økt tilsyn, fôring i inngjerdet område eller på frie beiter, eller flytting av flokkene i de mest sårbare periodene.

For å sikre en mest mulig presis erstatning av rein tapt til rovvilt og kompensasjon for følgekostnader, har miljømyndighetene satt i gang et arbeid med endring av erstatningsordningen. En arbeidsgruppe utredet i 2010–2011 en mulig ny ordning basert på risiko for tap («Utredning – erstatningsordning for tamrein», prosjektgruppe ledet av Direktoratet for naturforvaltning, 15. april 2011). Gruppen foreslo at gjeldende erstatningsordning endres til en ny kunnskapsbasert erstatningsmodell basert på rovviltfaglige og reindriftsfaglige beregningsmodeller, men konkluderte også med at det var behov for mer kunnskap om både rein og rovvilt, før en ny ordning kunne iverksettes i full skala. Som tidligere nevnt er det gjort betydelige studier av både reinens og rovviltets arealbruk, hvor mye hver rovviltart tar av rein, og ikke minst hva som påvirker produksjon og tap i reindriften. Miljødirektoratet har med bakgrunn i denne kunnskapen utarbeidet forslag til ny forskrift for erstatning av rein tapt til rovvilt basert på risiko for tap i de ulike reinbeiteområdene. Forskriftsforslaget har vært på høring, og det skal gjennomføres konsultasjoner med Sametinget og NRL etter endt høring. Ny risikobasert erstatningsordning i reindriften skal etter planen innføres i 2018.

I forbindelse med reintallstilpasningen i Finnmark ble vilkår for å få tilskudd over reindriftsavtalen og vilkår for å få erstatning for rovvilttapt rein samordnet. Det innebar at siidaandelene som hadde fått vedtak om reduksjon eller fastsatt et øvre reintall, og som hadde mer rein enn de skulle ha, verken fikk tilskudd eller erstatning. Miljø- og reindriftsmyndighetene vil videreføre denne samordningen for å sikre at reintall holdes på fastsatt nivå.

Med et reintall tilpasset beitegrunnlaget og med økt uttak av kalv, har reindriften gjort viktige grep i egen drift for å redusere tap til rovvilt. I enkelte områder kan det fortsatt være rom for et høyere slakteuttak om høsten, og noe lavere reintall for å sikre en best mulig kondisjon på dyrene Det vil derfor være viktig å arbeide videre med tapsreduserende tiltak, både av reindriftsfaglig karakter og i rovviltforvaltningen.

3.3.2 Tap på grunn av påkjørsler og ulykker

Påkjørsel av dyr med tog har mange konsekvenser for dyrevelferd, trafikkavvikling, samt sikkerhet og arbeidsmiljø for personell på jernbanen. Påkjørsler av tamrein fører i tillegg til økonomiske tap for eierne av dyrene.

Statistikken viser at problemene med påkjørsel av tamrein er størst på Nordlandsbanen. Jernbaneverket opplyser at 95 pst. av totalt antall tamrein påkjørt av tog skjer på Nordlandsbanen. Problemets omfang er vesentlig mindre for Røros-, Meråker- og Ofotbanen. Antall rein påkjørt på Nordlandsbanen varierer. Spesielle vær- og snøforhold er ofte en viktig årsak til togpåkjørsler. Dette var situasjonen i 2010 da det ble påkjørt 623 rein av toget.

Jernbaneverket har utarbeidet en handlingsplan mot dyrepåkjørsler 2014–2017. Et viktig punkt i handlingsplanen er at det er behov for samarbeid mellom alle aktører for å kunne oppnå mål om reduksjon i antall dyr som blir påkjørt. Jernbaneverket samarbeider med dyreeiere, lokale myndigheter og andre aktører for å forebygge dyrepåkjørsler.

Med bakgrunn i at et stort antall rein blir drept og skadet av toget, ser regjeringen et fortsatt behov for økt innsats for å finne avbøtende tiltak for å redusere togpåkjørsler av rein. En mulig løsning er å ta i bruk teknologi som kopler informasjon om tilstedeværelse av rein med kartfestet informasjon om vei og toglinje. Da kan både dyreeier og Jernbaneverket varsles om rein i området slik at påkjørsler unngås så langt det er mulig.

Regjeringen vil legge til rette for at tilgjengelig teknologi tas i bruk slik at antall togpåkjørsler reduseres.