12 Skattemessig behandling av livrenter

I dette kapitlet omtales de typer av pensjonsforsikring som utvalget ikke finner grunn til å gi skattemessig favorisering. Mange av disse har imidlertid i dag en innebygget skattefordel. Først presenteres den skattemessige særbehandlingen av disse livrenteproduktene. Dernest gis en prinsipiell drøfting av denne særbehandlingen. Til slutt presenteres en skisse til en tilnærmet nøytral skattemessig behandling av livrenteprodukter utenom EPES og TPES.

12.1 Den skattemessige særbehandlingen av livrenter

Livrenter som ikke tilfredsstiller de krav som stilles i skatteloven for EPES eller TPES, er omfattet av egne regler om skattemessig behandling. I avsnitt 5.8 og 5.11 er reglene beskrevet for hhv. kollektiv livrente i arbeidsforhold og individuell livrente.

Ved kollektiv livrente i arbeidsforhold er ikke arbeidsgivers premieinnbetaling fradragsberettiget for arbeidsgiver. Derimot svares det arbeidsgiveravgift av premien. Arbeidsgivers premie regnes heller ikke som skattbar inntekt for arbeidstakeren. All utbetaling av livrenter til arbeidstaker er skattepliktig som pensjon med hele det utbetalte beløp. Det er ikke formuesskatt på en kollektiv livrente. For arbeidsgiver, som er i skatteposisjon, og arbeidstaker sett under ett betyr dette at det er fradrag i inntekt før skatt med en sats tilsvarende arbeidstakers brutto skattesats (maksimalt 21,5 pst.). Derimot beskattes utbetalingene når de kommer, med en skattesats som for pensjonsinntekter (maksimalt 44,7 pst.), m.a.o. klart høyere enn skattesatsen som gjelder ved fradrag. På tilsvarende måte som for EPES kan altså skattekreditten ved en kollektiv livrente mer enn motvirkes av at det gjelder en høyere skattesats ved utbetaling enn den som anvendes ved fradrag for innbetaling (jf. punkt 4.8.2 og 5.10.7).

Kollektive livrenter er mer fleksible enn TPES med hensyn til pensjonsalder og pensjonenes størrelse. Til gjengjeld er de mindre gunstige for arbeidsgiver sett fra et skattemessig synspunkt. De blir derfor benyttet av skattefrie institusjoner, for disse er jo den skattemessige behandlingen av livrenter irrelevant. Dessuten blir kollektive livrenter brukt for arbeidstakere som har lavere pensjonsalder enn 67 år, normalt laveste pensjonsalder i TPES, og/eller for arbeidstakere med pensjon utover det som er forenlig med TPES.

For en individuell livrente er det intet fradrag for innbetalte premier. Av utbetalingene beskattes bare det som regnes som avkastningsdelen. Beskatningen skjer ved utbetalingstidspunktet. For en individuell livrente er det heller ingen formuesskatt. Livrenter inngår i beregningsgrunnlaget for minstefradrag. Skattefordelen her består altså dels i en skattekreditt og dels i fritak fra formuesskatt.

Det stilles visse produktkrav til nye livrentekontrakter for at de skal være gjenstand for denne skattemessige særbehandlingen. Det gjelder krav til langsiktighet og krav til et visst forsikringselement. Det må gå minimum 12 år fra livrenten tegnes til siste utbetaling, utbetalingstiden må være minst 6 år, og dersom det er garantert tilbakebetaling må det minst være en ugarantert betalingsperiode på 5 år. For livrenter som benyttes til førtidspensjonering, er det imidlertid adgang til kortere forsikringstid.

12.2 Prinsipielt om særbehandling av livrenter

Utgangspunktet er også her at all sparing bør behandles skattemessig likt. Dagens skattemessige behandling av livrenter gir, i hvert fall for de individuelle livrentenes vedkommende, en skattemessig favorisering av denne typen finanssparing. Spørsmålet er så om det er spesielle samfunnsøkonomiske forhold som tilsier en særbehandling av livrenter.

At en livrente inneholder et forsikringselement i en eller annen forstand, kan ikke uten videre sies å være et argument for spesielt gunstig behandling av denne typen sparing. Som drøftet i punkt 9.6.2 er det generelt liten grunn til å gå ut fra at enkeltaktørene i økonomien har et for lite ønske om å forsikre seg, sett i forhold til hvor mye samfunnet måtte mene at den enkelte burde forsikre seg. Med andre ord ser utvalget ingen grunn til overprøve enkelt­aktørenes preferanser på dette området.

I punkt 9.6.3 har imidlertid utvalget konkludert med at utbetaling av pensjonen over lang tid eller så lenge pensjonisten lever, kan redusere visse moralsk hasard problemer knyttet til gratis eller sterkt subsidierte goder for eldre med lav formue eller pensjon. Utvalget ser ikke bort fra at dette kunne tale for en skattemessig favorisering av livrenter som utbetales over meget lang tid eller så lenge en person lever. En slik livsvarig livrente har klart et forsikringselement i seg. Ut fra prinsippet om at en bare bør ha ett nivå for skattebegunstigede pensjonsordninger, jf. punkt 9.9.1, bør det ikke lages særregler som gir skattefordel for enkelte typer livrenter utenom EPES og TPES.

Som nevnt i punkt 5.8.1, vil nok problemet med ugunstig utvalg (antiseleksjon) være større for individuelle enn for kollektive livrenter. Dette er en type markedsimper­feksjon som i prinsippet skal kunne motvirkes ved ulike offentlige tiltak, f.eks. gjennom ulik skattemessig behandling av de to typene livrenter. Problemene med ugunstig utvalg i markedet for livrenter vil nok først og fremst være knyttet til mulighetene for gjenkjøp av livrenter uten rett til tilbakebetaling, og neppe i særlig grad ved tegning av kontrakter. Ugunstig utvalg for selskapet ved kontraktsinngåelse måtte eventuelt skje ved at særlig de som hadde privat informasjon om at de kom til å leve lengre enn gjennomsnittet, ønsket å tegne livrenter. Det virker lite sannsynlig at det skulle være tilfelle. Utvalget kan derfor vanskelig se at den teoretiske muligheten for denne typen markedsimperfeksjon er av stor nok samfunnsøkonomisk betydning til at den rettferdiggjør brudd på nøytralitetsprinsippene i skattesystemet.

Som nevnt i forrige avsnitt, stilles det nå et krav til en viss langsiktighet i sparedelen av en livrentekontrakt for at den skal få noen gunstig skattemessig behandling. I avsnitt 9.5 drøfter utvalget om det er grunn til å favorisere skattemessig finanssparing som for den enkelte forbruker innebærer en binding av de oppsparte midlene, i den hensikt å stimulere til mer langsiktige realinvesteringer. Utvalget konkluderer drøftingen med at det er tvil om dette er et relevant moment i drøftingen av skattereglene for private pensjonsordninger. At en livrentekontrakt innebærer sparing over lengre tid for individet, kan således ikke sies å være noe avgjørende argument for å favorisere sparing i livrenter gjennom skattesystemet.

For øvrig er det vanskelig å se andre prinsipielle forskjeller mellom kollektiv livrente i arbeidsforhold og individuell livrente som kan tilsi ulik skattemessig behandling. Utvalget mener derfor at disse to livrentetypene bør behandles likt i skattesystemet. Det vil dessuten være administrativt enklere ved at skattemyndigheter og eventuelt domstoler ikke trenger ta stilling til om en livrentekontrakt er en individuell eller en kollektiv kontrakt.

12.3 Livrente som førtidspensjon

Livrenter betalt av arbeidsgiver kan benyttes som ledd i førtidspensjonering av arbeidstakere. I den grad det her benyttes livrenter som innebærer en skattefordel, reises spørsmålet om det er en offentlig oppgave å subsidiere private ordninger for førtidspensjonering. I privat sektor gjøres det allerede i dag gjennom statens bidrag til avtalefestet pensjon (AFP). Deltakelse i denne ordningen avhenger av tilknytning til arbeidslivets organisasjoner. Ut fra et prinsipp om likebehandling kunne det derfor være ønskelig å opprettholde en skattesubsidiering av livrenter som benyttes til førtidspensjonering for arbeidstakere som ikke er omfattet av AFP.

Anses imidlertid tendensen til bruk av førtidspensjonering som et problem ved at det blir færre yrkesaktive, bør heller ikke livrenter som benyttes i forbindelse med pensjonering gis noen subsidiering via skattesystemet.

12.4 En skisse til skattemodell for livrenter

Det prinsipielle utgangspunktet for utvalget er at livrenter skattemessig bør behandles som annen finanssparing. Utvalget kan ikke se tungtveiende grunner til at slik sparing og forsikring generelt bør subsidieres via skattesystemet. Avkastningen på livrenter bør beskattes løpende og de oppsatte rettighetene i en livrentekontrakt bør være gjenstand for formuesbeskatning.

12.4.1 Behandlingen av usikkerhet (forsikringselementet)

For en forbruker som i sin tilpasning tar hensyn til sine arvingers nytte, vil en livrente som ikke fullt ut kan overføres til arvingene uansett når i kontraktsperioden forbrukeren dør, være en spareform med usikker avkastning. Dør vedkommende før livrenten kan overføres til arvingene, representerer dette et tap for arve­later og arvinger sett under ett. Lever derimot arve­lateren langt utover forventet levetid, vil den samlede utbetalingen som kommer fra en livrente, som har utbetaling så lenge den forsikrede lever, ligge godt over normal avkastning. Det virker rimelig å gå ut fra at en forbruker i sin atferd tar hensyn til arvingene.

I det norske skattesystemet behandles normalt kapitalavkastning symmetrisk også for personer, dvs. at all avkastning større enn null beskattes med skattesats som alminnelig inntekt (28 pst.), mens realisert verditap på finansielle fordringer kommer til fradrag i alminnelig inntekt. På den måten er staten med på å avlaste den enkelte for selve risikoen ved finansielle plasseringer. En bør gjøre den skattemessige behandlingen av livrenter mest mulig parallell til behandlingen av andre spareformer med usikker avkastning. Det tilsier at det tap arvingene lider ved at forsikringstakeren dør tidligere enn forventet levealder etter livrentekontrakten, skulle kunne føres til fradrag i arvingenes alminnelige inntekt. Tilsvarende skulle utbetaling av livrenter utover de oppsatte rettighetene beskattes som alminnelig inntekt på forsikringstakers hånd.

En slik skattemodell kan bli noe komplisert i praksis. I så fall kan et alternativ være å beskatte avkastningen løpende på livselskapets hånd. Siden tilfellene av for tidlig død og overlevelse utover forventet levealder forventningsmessig noenlunde opphever hverandre innenfor et selskap, skulle en slik skattemåte ivareta de symmetriegenskapene i skattesystemet som ble drøftet ovenfor, når det gjelder skatteprovenyet fra livrenteavkastningen. En legger til grunn at livselskapene vil overvelte beskatningen på kundene. I så fall vil skattleggingen av avkastningen på en livrentekontrakt for den enkelte forsikringstaker forventningsmessig være lik skattleggingen av andre usikre finansinvesteringer. Men ved en livrente vil imidlertid ikke det offentlige via beskatningen ta del i selve risikoen for den enkelte, slik staten gjør gjennom beskatningen av gevinst og tap ved andre usikre finansinvesteringer.

Når livselskapene overvelter beskatningen på kundene, vil den avkastningen kundene får på en livrentekontrakt bli redusert i forhold til i dag. Derfor må selskapene ha adgang til å justere ned grunnlagsrenten for livrentekontrakter som blir gjenstand for beskatning på selskapets hånd.

Det kan innvendes mot løpende beskatning av avkastningen på livrenter at dette ikke er inntekt skatteyteren kan disponere. Et prinsipp i norsk skatterett synes å være at kun inntekt skatteyteren kan disponere fritt, blir beskattet. Til dette vil utvalget si:

• For det første er dette ikke et absolutt prinsipp. I ordningen med Boligsparing for ungdom (beskrevet i punkt 3.5.2) blir renteinntektene på sparekontiene løpende beskattet selv om disse renteinntektene ikke fritt kan disponeres av skatteyteren.

• For det andre må en se på den realøkonom­iske begrunnelsen for et slikt prinsipp. En begrunnelse kan være at beskatning av inntekt en skatteyter ikke disponerer, kan gi skatteyteren likviditetsproblemer. Ved beskatning av avkastningen på livselskapets hånd er imidlertid likviditetsproblemer for kunden ikke relevant. Utvalget kan derfor ikke se at denne skissen til løpende beskatning av avkastningen på livrenter bryter med det nevnte prinsipp.

12.4.2 Individuell livrente

Utvalget mener at innbetaling av premier til livrenter som nå ikke skal være fradragsberettiget i inntekt før skatt. Livselskapene bør bli pålagt en beskatning av løpende avkastning på livrentekontraktene. De oppsatte rettighetene ved en livrentekontrakt bør bli gjenstand for løpende formuesbeskatning på forsikringstakers hånd.

En livrente som ikke fullt ut kan overføres til arvinger ved forsikringstakers død, kan betraktes som en investering med en viss usikkerhet. Ved formuesbeskatning av finansielle fordringer tas det i en viss utstrekning hensyn til usikkerhet ved finansobjekter. For eksempel settes ligningsverdien av aksjer notert på børs til 75 prosent av aksjenes markedsverdi. Tilsvarende regler bør også gjelde for formuesbeskatningen av livrenter med forsikringselement.

Rent administrativt kunne det være enklere å la formuesbeskatningen i likhet med beskatningen av avkastningen skje på livselskapets hånd. Formuesskatten er imidlertid progressiv og varierer mellom skatteytere fra 0 til 1,3 prosent. Utvalget ser derfor formuesbeskatning på livselskapets hånd som uheldig. Det ville blant annet innebære at skatteytere som ikke har skattbar formue, likevel måtte betale formuesskatt indirekte i form av lavere livrenter eller høyere premier.

Utbetalingene fra en livrentekontrakt skal ikke være gjenstand for beskatning. Livrenter bør i likhet med andre kapitalinntekter ikke lenger inngå i beregningsgrunnlaget for minstefradraget.

12.4.3 Kollektiv livrente i arbeidsforhold

Arbeidsgivers bidrag til premien må skattemessig bli behandlet som lønn. Dvs. at den gjøres fradragsberettiget for arbeidsgiver, og at arbeidsgiver fortsatt må svare arbeidsgiveravgift av bidraget. På arbeidstakers hånd går en over til å regne arbeidsgivers bidrag som skattbar personinntekt. Også for kollektive livrenter bør livselskapene beskattes av løpende avkastning.

Ved å behandle arbeidsgivers bidrag til en kollektiv livrente som skattbar lønnsinntekt for arbeidstaker, blir arbeidstaker i prinsippet beskattet for en inntekt han ikke kan disponere her og nå. Som utvalget har påpekt i punkt 12.4.1, må det reelle argumentet mot å beskatte inntekt skatteyteren ikke fritt kan disponere, være at det kan skape likviditetsproblemer for enkelte. Det må imidlertid være opp til arbeidsgiver og arbeidstaker seg i mellom å løse eventuelle likviditetsproblemer en slik beskatning kunne skape for arbeidstakeren. For eksempel må den enkelte arbeidstaker opplagt ha muligheten til å velge å stå utenfor en kollektiv livrenteordning.

Det er utvalgets oppfatning at arbeidstakers oppsatte rettigheter i en kollektiv livrente bør gjøres til gjenstand for formuesbeskatning på arbeidstakers hånd. I dag er det imidlertid arbeidsgiver som er forsikringsselskapets kontraktspart. Det kunne tilsi at rettighetene formuesbeskattes på arbeidsgivers hånd. Er arbeidsgiver organisert som aksjeselskap, svarer imidlertid ikke arbeidsgiver formuesskatt. Formuesskatten kommer da på aksjonærenes hender. Et aksjeselskap som har tegnet en kollektiv livrente for arbeidstakere, vil imidlertid neppe få sin nettoformue, dvs. den reelle verdien av aksjekapitalen, påvirket av dette. Selskapets eiendomsrett til de oppsatte rettighetene og selskapets forpliktelse til å utbetale livrenter til arbeidstakerne, vil jo i prinsippet motvirke hverandre, slik at nettoverdien av selskapet ikke påvirkes. For eierne av aksjeselskapet og de arbeidstakere som er begunstiget ved den kollektive livrenten, sett under ett, vil de oppsatte rettighetene dermed i realiteten være fritatt for formuesskatt.

Utvalget mener derfor at eiendomsretten til de oppsatte rettighetene i en kollektiv livrente i arbeidsforhold skattemessig bør tilhøre arbeidstakeren. Det er også realøkonomisk korrekt, siden det er arbeidstaker som er begunstiget i kontrakten. Det vil si at arbeidstakers oppsatte rettigheter i en kollektiv livrente gjøres til gjenstand for formuesbeskatning på arbeidstakers hånd på samme måte som ved en individuell livrente. Dermed får livselskapene en informasjonsplikt overfor den begunstigede ved en kollektiv livrente i arbeidsforhold, nemlig å gi årlig opplysning om verdien av de oppsatte rettighetene den enkelte har ved livrenten.

Utbetalinger fra en kollektiv livrente gjøres skattefrie.

12.4.4 Livrenter i utenlandske livselskaper

For livrenter som norske skatteytere har i utenlandske livselskaper, vil opplegget med løpende beskatning på selskapets hånd kreve at det inngås skatteavtaler med vedkommende land om kildebeskatning.

I de tilfellene hvor slik avtale ikke er aktuell, vil nødvendigvis den løpende beskatningen av avkastningen bli mer komplisert. Det vil da være naturlig å følge det opplegget for beskatning på forsikringstakers hånd som ble nevnt i punkt 12.4.1. Det vil si at den løpende avkastningen skattlegges som alminnelig inntekt på forsikringstakers hånd, mens det tap arvingene lider ved død tidligere enn forventet levealder etter livrentekontrakten, kan føres til fradrag i alminnelig inntekt for arvingene. Selv om et slikt skatteopplegg nødvendigvis blir noe komplisert, bør det etter utvalgets mening være uaktuelt å unnta avkastningen på livrenter i utenlandske livselskaper fra beskatning. Et slikt unntak ville innebære en klar konkurransemessig vridning i disfavør av norske livselskaper.

Nå kan det riktig nok innvendes at ved slik skattlegging av avkastningen på forsikringstakers hånd som skissert her, vil staten være med å dele den rene risikoen for den enkelte i livrentekontrakter med utenlandske selskaper, men ikke ved livrentekontrakter i norske selskaper. Utvalget tror imidlertid ikke at dette konkurransefortrinnet for utenlandske selskaper vil være av stor betydning i praksis. Det kan vel så gjerne sies at den økte skattemessige kompleksiteten snarere vil virke hemmende for de utenlandske selskapene.

Livrenter i utenlandske selskaper må være gjenstand for formuesskatt på samme måte som livrenter i norske livselskaper.

12.4.5 Andre forhold

Ved innføring av skattemessig likebehandling mellom livrenter og annen finanssparing, som utvalget tilrår, vil det ikke lenger være aktuelt å stille produktkrav til livrenter.

Det eksisterer egne regler for barnerenter og uførerenter. Barnerente er en overlevelsesrente, dvs. en rente som kommer til utbetaling ved den forsikredes død og som løper fram til barnet er 25 år. Uførerente er en ren risikoforsikring. Utvalget ser ingen grunn til at disse forsikringsproduktene skal gis noen annen skattemessig behandling enn øvrige livrenter som er behandlet ovenfor.

Utvalget går utfra at nye skatteregler for livrenter innebærer at det må lages overgangsregler. For eksempel bør skattefrie institusjoner som har valgt kollektiv livrente fremfor TPES, få mulighet til å gjøre disse om til TPES. Likeledes må livselskapene gis tilstrekkelig tid til å tilpasse seg de nye reglene. En spesiell problemstilling oppstår i forbindelse med behovet for nedjustering av grunnlagsrenten i de livrentekontraktene som ikke inneholder muligheter for en slik justering. Utvalget har imidlertid ikke hatt tid eller muligheter til å gå nærmere inn på utformingen av overgangsregler.