5 Beskrivelse av regelverk for opparbeiding og tildeling av pensjonsrettigheter

5.1 Innledning

I kapittel 5 beskrives regelverk og system for de ulike typene pensjonsordninger som fins i Norge. Beskrivelsen omfatter finansiering og administrasjon, ytelser, aldersgrenser, opptjeningstid og opptjeningssystem, regler om oppsatt pensjon og skatteregler.

I avsnittene 5.2 og 5.4 omtales statlige og kommunale ordninger. Disse ordningene er obligatoriske i den forstand at alle arbeidstakere i stat eller kommune er medlem av en slik pensjonsordning dersom de oppfyller visse minstekrav til arbeidstid. Ordningene inngår også i et felles pensjonssystem på den måten at det foreligger overføringsavtaler mellom Statens Pensjonskasse og de ulike kommunale ordningene. En slik overføringsavtale sikrer at pensjonsopptjeningen fortsetter på samme måte som om en arbeidstaker ikke skulle ha byttet jobb fra stat til kommune eller mellom ulike kommuner med ulike pensjonsordninger.

I motsetning til private tjenestepensjonsordninger, er statlige og kommunale ordninger bruttoordninger som samordnes med ytelser fra folketrygden etter reglene i samordningsloven.

Flere av de lovfestede ordningene og ordningene med statlig tilskudd eller administrasjon som omtales i avsnitt 5.3, vil ha viktige fellestrekk med Statens Pensjonskasse og kommunale ordninger.

I avsnitt 5.5 og 5.6 omtales avtalefestet pensjon. For arbeidstakere i stat og kommune vil avtalefestet pensjon fra 65 år i hovedsak virke som en ordinær nedsettelse av den alderen som gir rett til å ta ut full pensjon. AFP fra 64 år i offentlig sektor vil gi ytelser som ligger nærmere opp til AFP-bestemmelsene i privat sektor.

AFP-ordningen i privat sektor gir ytelser som i det vesentlige svarer til den pensjonen en arbeidstaker ville fått som alderspensjonist i folketrygden ved å fortsette i arbeid fram til fylte 67 år. Ordningen følger på denne måten samme system som ordningen med uførepensjon i folketrygden.

I avsnitt 5.7, 5.8 og 5.9 drøftes ulike kollektive pensjonsordninger. Den klart største ordningen er tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven. Løpende avkastning og pensjonsformue beskattes ikke, mens utbetalt beløp beskattes som pensjon hos arbeidstakeren. I tillegg er innbetalt premie fradragsberettiget i alminnelig inntekt. Ordningen er omfattet av et meget detaljert regelverk som blant annet i stor grad legger reelle begrensninger på hvilke pensjonsytelser som kan sikres innenfor ordningen. Regelverket har også bestemmelser om når ytelsene kan tas ut (som hovedregel fra 67 år).

I tillegg til tjenestepensjon etter skatteloven, faller kollektiv livrente og pensjon over driften inn under kollektive pensjonsordninger. Kollektive livrenter vil ha vesentlige likheter med tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven når det gjelder opptjening av pensjon, men innbetalte premiebeløp vil ikke være fradragsberettiget. Motstykket til dette er at kollektive livrenter ikke vil være omfattet av regelverk som legger begrensninger på pensjonsytelser eller tidspunkt for uttak. Pensjon over driften innebærer at bedriftene betaler ut pensjon løpende, uten at det vanligvis foreligger oppsatte pensjonsrettigheter. Heller ikke for denne ordningen vil det foreligge begrensninger med hensyn til ytelser eller tidspunkt for uttak.

I avsnitt 5.10, 5.11 og 5.12 omtales ulike individuelle pensjonsordninger. Individuell livrenteforsikring og individuell kapitalforsikring beskattes i store trekk som sparing, men med forskjellige regler for beregning av avkastning og tidspunkt for beskatning. Individuell livrenteforsikring kan gi en vesentlig skattekreditt fordi avkastningen først beskattes ved utbetaling. Det beregnes heller ikke formuesskatt på kapitalverdien av livrenteprodukter.

Egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES) vil forsikringsteknisk svare til en individuell livrenteforsikring. Beskatningen er imidlertid forskjellig ved at innbetalt premie er fradragsberettiget opp til en grense, og utbetalt beløp i sin helhet er skattepliktig. På samme måte som for en tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven, er EPES omfattet av et detaljert regelverk som blant annet legger begrensninger på størrelsen av fradragsberettiget premie og tidspunkt for uttak av ytelser. EPES er en størrelsesmessig mer omfattende ordning enn individuell livrenteforsikring og individuell kapitalforsikring.

Avsnitt 5.13 inneholder en oversiktstabell over det regelverket som er omtalt i avsnitt 5.2- 5.12.

I avsnitt 5.14 er det gitt en kort historisk oversikt over arbeidet med regelverk for private pensjonsordninger.

Avsnitt 5.15 gir en oversikt over pensjonsregelverket for personer uten standard tilknytning til arbeidslivet. Spørsmålet om deling av pensjonsrettigheter ved skilsmisse er gitt en særlig omtale.

5.2 Tjenestepensjon – Statens Pensjonskasse

5.2.1 Hovedbeskrivelse og omfang

Statens Pensjonskasse ble opprettet i 1917 som en videreføring av Den norske Enkekasse, Statsbanenes pensjonskasse, Pensjonsordningen for Staten Tjenestemænd og Pensjonsordningen for Statens Arbeidere. Statens Pensjonskasse er regulert ved lov om Statens Pensjonskasse av 28. juli 1949.

Medlemskap i Statens Pensjonskasse er i utgangspunktet begrenset til arbeidstakere i staten med minst 14 arbeidstimer pr. uke eller minst halvparten av lønnen for tilsvarende heldagsstilling. Stortinget kan imidlertid bestemme at arbeidstakere i en virksomhet utenfor statstjenesten skal være medlemmer av Pensjonskassen og fastsette særlige vilkår for dette. Den viktigste gruppen som faller inn under denne bestemmelsen er lærerne som er medlem i Pensjonskassen når de er tilsatt i minst 35 prosent stilling. I tillegg til dette er en rekke virksomheter utenfor statsforvaltningen medlemmer i Statens Pensjonskasse. Disse omfatter blant annet enheter i undervisningssektoren (for eksempel folkehøgskoler), statsforetak, stiftelser, virksomheter organisert etter særlover og aksjeselskaper med tilknytning til statsforvaltningen (for eksempel Norsk Tipping og Vinmonopolet).

Statens Pensjonskasse hadde ved utgangen av 1992 286 500 medlemmer fordelt på følgende grupper:

5.2.2 Finansiering og administrasjon

Statens Pensjonskasse er organisert som en ordinær del av statsforvaltningen. Administrasjonsdepartementet er overordnet departement for Staten Pensjonskasse.

Alle medlemmer i Statens Pensjonskasse betaler et innskudd på 2 prosent av pensjonsgrunnlaget. I tillegg betaler enkelte virksomheter en arbeidsgiverandel som for tiden er 8 prosent for de fleste virksomhetene. Dette vil i hovedsak gjelde statens forvaltningsbedrifter og særskilt innlemmede grupper innenfor stats- og skolesektoren.

Differansen mellom Pensjonskassens løpende pensjonsutbetalinger og inntekter, dekkes ved en årlig utgiftsbevilgning på statsbudsjettet. Denne bevilgningen omfatter også medlemsinnskuddet fra ordinære statlige forvaltningsorganer. Med unntak av en liten avkastning på fondsmidler, består Pensjonskassens inntekter av løpende innbetalinger av medlemsinnskudd og arbeidsgiverandeler.

Som det framgår av ovenstående, er pensjonssystemet i Pensjonskassen i det vesentlige basert på dekning av løpende utgifter uten noen form for fondsoppbygging. Med dagens system er også innbetalingene i hovedsak uavhengige av de faktiske kostnadene for ulike grupper i Pensjonskassen, selv om det for enkelte frittstående medlemmer er fastsatt aktuarielt beregnede arbeidsgiverandeler. For eksempel er innbetalingene for andre virksomheter uavhengig av eventuelle særaldersgrenser. På denne måten er det vesentlige forskjeller mellom innbetalingssystemene i Pensjonskassen og i private fondsbaserte ordninger med aktuarielt beregnede premieinnbetalinger.

5.2.3 Ytelser

Full pensjon i Statens Pensjonskasse utgjør 66 prosent av pensjonsgrunnlaget. Når det ytes full pensjon, vil pensjonsgrunnlaget som hovedregel være lik pensjonsgivende sluttlønn. Den pensjonsgivende inntekten er begrenset til 12 ganger folketrygdens grunnbeløp. Den delen av den pensjonsgivende inntekten som overstiger 8 ganger grunnbeløpet, medregnes bare med 1/3 (knekkpunkt på 8 G).

Utbetalingene fra Statens Pensjonskasse er en bruttopensjon som samordnes med utbetalingene fra folketrygden etter reglene i Samordningsloven av 6. juli 1957. Hovedreglene i samordningen mellom folketrygden og Statens Pensjonskasse er at tjenestepensjonen fra Pensjonskassen settes ned med 3/4 av grunnbeløpet i folketrygden og med et beløp som svarer til hele tilleggspensjonen i folketrygden. For særtillegg skal det gjøres fradrag på samme måte som for tilleggspensjon. Samlet pensjon med full opptjeningstid vil dermed normalt utgjøre 66 prosent av pensjonsgivende sluttlønn med eventuelt tillegg på 1/4 G for de som mottar hele grunnbeløpet som grunnpensjon fra folketrygden (enslige og gifte der ektefellen ikke mottar folketrygdpensjon).

Forslag om regulering av løpende pensjoner må legges fram for Stortinget. Etter gjeldende praksis reguleres løpende pensjoner etter stortingsvedtak ved at pensjonsgrunnlaget endres i takt med utviklingen av grunnbeløpet i folketrygden (G-regulering). Utviklingen av lønnsregulativet etter at man har fått pensjon, har derfor ingen direkte virkning på løpende alderspensjoner.

Det ytes ikke ektefelletillegg i Pensjonskassen. For hvert barn pensjonisten forsørger gis det som hovedregel et tillegg på 10 prosent av alderspensjonen.

Det ytes invalidepensjon til medlemmer av Pensjonskassen som fratrer sin stilling på grunn av sykdom eller skade. Pensjonen beregnes som hovedregel etter det pensjonsgrunnlaget medlemmet har på det tidspunktet invalidepensjonen begynner å løpe og den tjenestetid medlemmet ville ha fått om vedkommende var blitt stående i stillingen til aldersgrensen.

Når et medlem dør, ytes det pensjon med 60 prosent av alderspensjon. For alle kvinnelige arbeidstakere og for mannlige arbeidstakere som er blitt nytt medlem etter 1. oktober 1976, avkortes etterlattepensjonen delvis mot forventet ervervsinntekt. Det ytes også barnepensjon til etterlatte barn av avdøde medlemmer.

5.2.4 Aldersgrenser

Aldersgrensen for de fleste yrkesgrupper i Statens Pensjonskasse er 70 år. Et medlem som fratrer tidligst tre år før aldersgrensen, vil imidlertid få alderspensjon dersom summen av tjenestetid og alder er minst 85 år eller dersom hun er fylt 67 år (85-års regelen). Den pensjonsalderen som normalt gir rett til pensjon fra Statens Pensjonskasse blir dermed 67 år.

Det er fastsatt særaldersgrenser for en rekke yrkesgrupper, blant annet for ansatte i politiet og militært yrkesbefal. For disse yrkesgruppene vil regelen om å kunne fratre inntil tre år før aldersgrensen dersom summen av tjenestetid og alder er minst 85 år, kunne ha betydning for faktisk pensjonsalder.

AFP-ordningen gjør at statstjenestemenn og lærere i Statens Pensjonskasse kan gå av med full pensjon fra fylte 65 år og fra 64 år med lavere ytelser, jf. avsnitt 5.5 om avtalefestet pensjon i offentlig sektor.

5.2.5 Opptjeningstid og opptjeningssystem

Det kreves 30 års tjenestetid for å få full alderspensjon. Dersom medlemstiden er mindre enn 30 år, avkortes alderspensjonen slik at den utgjør så mange trettideler av full pensjon som vedkommende har tjenesteår.

For arbeidstakere som har arbeidet deltid, skal det fastsettes et gjennomsnittlig pensjonsgrunnlag. Etter nærmere regler gitt av Administrasjonsdepartementet, skal det ved beregningen tas hensyn til arbeidstiden i den enkelte periode og periodens varighet, sammenholdt med pensjonsgrunnlaget for heldagsstilling ved pensjoneringen og den samlede tjenestetid. Dersom den samlede tjenestetiden er lengre enn det som kreves for full pensjon, skal det ved pensjonsberegningen ses bort fra den overskytende tjenestetid som har lavest pensjonsgrunnlag.

5.2.6 Regler om oppsatt pensjon

Dersom et medlem fratrer sin stilling etter minst tre års tjenestetid har vedkommende rett til oppsatt alderspensjon fra Statens Pensjonskasse. Den oppsatte alderspensjonen skal utgjøre så mange trettideler av full pensjon som vedkommende har tjenesteår for personer som ble medlem før 1. januar 1967. Utbetalingene kan likevel ikke utgjøre mer enn full pensjon. Pensjonen beregnes på grunnlag av sluttlønn i staten med tillegg av senere G-regulering.

For den som har blitt nytt medlem av Statens Pensjonskasse etter 1. januar 1967, skal oppsatt pensjon utgjøre en så stor del av full pensjon som forholdet mellom mellom opptjent tjenestetid og den tjenestetid vedkommende ville hatt fra tidspunkt for medlemskap i Pensjonskassen og fram til aldersgrensen. Tiden fra medlemskap i Pensjonskassen og fram til aldersgrensen, skal likevel ikke regnes som mer enn 40 år og ikke som mindre enn 30 år. Et medlem med 5 års tjenestetid og 35 år igjen til aldersgrensen, vil dermed ha en oppsatt pensjon som utgjør 5/35 av full pensjon. Med 5 års tjenestetid og 25 år eller 45 år igjen til aldersgrensen, vil den oppsatte pensjonen tilsvarende utgjøre henholdsvis 5/30 og 5/40 av full pensjon. Dersom arbeidstakeren igjen begynner i Statens Pensjonskasse (etter å ha vært medlem i en ordning som ikke har overføringsavtale med Pensjonskassen) og blir der fram til pensjonsalderen, vil allerede opparbeidede pensjonsrettigheter i Pensjonskassen utgjøre 5/30 uavhengig av antall gjenværende år til pensjonsalderen.

Statens Pensjonskasse kan med Administrasjonsdepartementets godkjennelse inngå avtaler med andre pensjonskasser om overføring av medlemmer og pensjonister. Pensjoner som overføres til en annen pensjonsordning, skal beregnes i forhold til medlemmets oppsatte alderspensjon når det gjelder pensjonsgrunnlag. Den oppsatte pensjonen beregnes imidlertid ut fra antall trettideler av full pensjon på samme måte som om medlemskapet i Statens Pensjonskasse hadde vært videreført. Verdien av en oppsatt pensjonsrettighet i Statens Pensjonskasse vil dermed være avhengig av om det nye arbeidsstedet har en overføringsavtale med Statens Pensjonskasse.

Medlemmer i Statens Pensjonskasse som går over til å arbeide mindre enn 14 timer pr. uke (eller mindre enn 35 prosent stilling for lærere), anses som utmeldt av Pensjonskassen dersom dette ikke skjer innenfor en permisjonsperiode på maksimalt 2 år. Disse medlemmene får dermed rett til oppsatt pensjon etter de reglene som er omtalt ovenfor.

Statens Pensjonskasse har inngått avtaler med de fleste kommunale og fylkeskommunale pensjonsordninger om overføring av pensjonsrettigheter. Alle pensjonsordninger som er med i avtalesystemet, har pensjonsregler som stort sett gir samme pensjonsrettigheter som i Statens Pensjonskasse.

5.2.7 Skattemessig behandling

Medlemsinnskuddet på 2 prosent er fradragsberettiget i alminnelig inntekt. Pensjonsutbetalinger fra Statens Pensjonskasse er skattepliktige på samme måte som annen pensjonsinntekt (personinntekt med lav sats for trygdeavgift).

5.3 Andre lovfestede ordninger og ordninger med statlig tilskudd eller administrasjon

5.3.1 Innledning

I dette kapitlet gis en kortfattet oversikt over andre ordninger. Alle de omtalte ordningene har enten egne styrer eller er underlagt Rikstrygdeverket. Med unntak av Sykehjelps- og Pensjonsordningen for leger, er alle de omtalte ordningene opprettet ved lov.

Med unntak av pensjonsordningen for sykepleiere er dette ordninger med statlig tilskudd og/eller administrasjon.

De omtalte ordninger omfatter ordinære tjenestepensjonsordninger og ordninger som i hovedsak har karakter av førtidspensjonsordninger. Ordningene for sjømenn, fiskere og skogsarbeidere fungerer i praksis som førtidspensjoneringsordninger.

Administrativt er ordningene underlagt ulike instanser. (Statens Pensjonskasse, Rikstrygdeverket m.v.).

Ordningene finansieres i hovedsak ved medlemspremier og arbeidsgivertilskudd (statstilskudd når staten er arbeidsgiver).

Felles for ordningene er at de er underlagt Lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser (gjelder ikke Sykehjelps- og Pensjonsordningen for leger). Utbetalingene fra ordningene er en bruttopensjon, det vil si at ordningene sikrer en viss prosent av sluttlønn når tjenestepensjonen samordnes med folketrygdens ytelser. Bruttosystemet innebærer at en tar utgangspunkt i hele tjenestepensjonen (brutto) og så reduserer (samordner) denne med folketrygdens ytelser, som hovedregel med hele tilleggspensjonen og 3/4 grunnbeløp. Derved fremstår ordningene som en bruttogaranti for en bestemt pensjonsytelse.

Med unntak av pensjonsordningen for leger og sykepleiere er ordningene statlig garantert.

5.3.2 Sykehjelps- og Pensjonsordningen for leger

Ordningen ble opprettet i 1965.

Ordningen omfatter leger som har praktisert for folketrygden etter 1965. Som praksis for folketrygden regnes etablert praksis som allmennpraktiserende lege eller privatpraktiserende spesialist, regelmessig poliklinisk virksomhet ved sykehus samt annen praksis som inngår som et fast ledd i vedkommendes legevirksomhet.

Ordningen hadde pr. 31.12.92 om lag 1 400 pensjonister.

Ordningen finansieres ved tilskudd fra folketrygden.

Administrativt er ordningen underlagt Den norske lægeforening under tilsyn av Sosialdepartementet.

Medlem av ordningen har rett til alderspensjon fra ordinær pensjonsalder.

Full alderspensjon fra ordningen skal sammen med pensjon fra folketrygden svare til full brutto alderspensjon til overleger fra Statens Pensjonskasse.

Krav til opptjeningstid for full alderspensjon er 35 års virksomhet som lege i heldagsarbeid.

5.3.3 Pensjonsordningen for sykepleiere

Ordningen ble opprettet i 1962.

Ordningen omfatter offentlig godkjente sykepleiere som er ansatt i stilling som sykepleier i kommunale, fylkeskommunale eller private helseinstitusjoner.

Pr. 31.12.92 hadde Pensjonsordningen for sykepleiere 35 992 premiebetalende medlemmer og 6 905 pensjonister; herav 4 537 alderspensjonister.

Alle medlemmer i pensjonsordningen betaler en medlemspremie på 2 prosent av inntekt. I tillegg finansieres ordningen ved arbeidsgivertilskudd. Videre er ordningen fondsbasert uten statlig tilskudd eller garanti.

Ordningen administreres av KLP etter avtale med Sosialdepartementet.

Den pensjonsalderen som gir rett til ordinær tjenestepensjon, er 67 år for overordnede sykepleiere og 65 år for underordnede. Sykepleiere omfattes også av en AFP-ordning som gir rett til pensjon fra 64 år. I tillegg gjelder den såkalte 85 års regelen, jf. omtale i avsnitt 5.2, som sier at underordnede sykepleiere kan få pensjon fra fylte 62 år dersom summen av alder og tjenestetid er større enn 85 år.

Pensjonsordningen gir pensjoner etter tilsvarende bestemmelser som i Statens Pensjonskasse hvor tjenestepensjonen brutto­samordnes med folketrygdens ytelser.

5.3.4 Pensjonsordningen for apoteketaten

Ordningen ble opprettet i 1953.

Ordningen omfatter apotekere og deres arbeidstakere. Pr. 31.12.92 har ordningen 9 622 registrerte medlemmer.

Pensjonsordningen er en fondsbasert ordning som finansieres ved en medlemsavgift på 2 prosent av personinntekt og arbeidsgivertilskudd.

Ordningen administreres av Statens Pensjonskasse.

Den aldersgrensen som normalt gir rett til pensjon fra pensjonsordningen for apoteketaten, er 67 år for apotekere og 65 år for arbeidstakere. Aldersgrensen på 65 år svarer til den aldersgrensen i AFP-ordningen for arbeidstakere i staten som gir rett til ytelser etter Statens Pensjonskasses regler.

Ytelser gis etter tilsvarende regler som i Statens Pensjonskasse.

5.3.5 Pensjonsordningen for stortingsrepresentanter

Pensjonsordningen for stortingsrepresentanter ble opprettet i 1950 og trådte i kraft i 1951.

Stortingsrepresentantene betaler pensjonsinnskudd med 2 prosent av ordinær inntekt. Stortinget bevilger hvert år de nødvendige midler for å dekke de løpende utgiftene.

Pensjonsordningen administreres av Statens Pensjonskasse, men har eget styre.

Pensjonsalderen er som hovedregel 65 år. Det kan tilstås pensjon opptil tre år før aldersgrensen hvis summen av alder og medlemstid er 75 år eller mer hvis vedkommende ikke er i arbeid.

Full alderspensjon gis etter 12 ordentlige storting og utgjør til enhver tid 66 prosent av den årlige godtgjørelsen til stortingsrepresentantene. Pensjonen avkortes ved kortere opptjeningstid og krav til opptjeningstid for rett til alderspensjon er tre ordentlige storting.

5.3.6 Pensjonsordningen for statsråder og statsministre

Ordningen ble opprettet i 1951.

Også her er medlemsavgiften 2 prosent. Differansen mellom innbetalte medlemsavgifter og utbetalte pensjoner dekkes over statsbudsjettet.

Pensjonsordningen administreres av Statens Pensjonskasse, men har eget styre.

Pensjonsalderen er som hovedregel 65 år.

Full alderspensjon gis etter 6 års medlemsskap i regjering og utgjør 57 prosent av den til enhver tid årlige godtgjørelsen til statsråder. Gradert pensjon gis ned til 3 års medlemsskap som er opptjeningskrav for pensjonsrett.

5.3.7 Pensjonstrygden for sjømenn

Pensjonsordningen for sjømenn ble opprettet i 1948.

Pr. 31.12.92 hadde ordningen 22 500 premiebetalende medlemmer og 35 461 pensjonister, herav 20 629 alderspensjonister.

Ordningen finansieres i det alt vesentlige av næringen selv ved medlemspremie, arbeidsgivertilskudd og noe statstilskudd.

Pensjonen utbetales av trygdeetaten og er garantert av staten. Trygden administreres av Pensjonstrygden for sjømenn.

Medlemmene har rett til tjenestepensjon fra ordningen i perioden fra 60 år og fram til 67 år.

Pensjon utover 67 år ytes kun for fartstid opptjent før 1967. Det gis imidlertid et tillegg for å opprettholde ytelsesnivå ved overgang til folketrygden. Det gis ellers ikke kompensasjon for manglende opptjeningsår i folketrygden før 67 år.

Pensjonenes størrelse fastsettes av Stortinget og avhenger av ytelse pr. opptjent fartsmåned, fartstid og yrkesstatus.

5.3.8 Pensjonstrygden for fiskere

Ordningen ble etablert i 1958 og er en deltidspensjon fra fylte 60 år til fylte 67 år.

Pr. 01.10.93 hadde pensjonstrygden for fiskere om lag 15 000 premiebetalende medlemmer og 1 300 pensjonister.

Ordningen finansieres av næringen selv gjennom medlemspremie, omsetningsavgift på fisk og avkastningen av et fond som forvaltes av Norges Bank. Fiskeripensjonen er garantert av staten.

Administrativt er Pensjonsordningen for fiskere underlagt Rikstrygdeverket som også er styre for ordningen.

Fra 1994 er opptjeningstiden for full pensjon 1 560 uker (30 år). Full pensjon utgjør 1,6 G. Det gis ikke pensjon dersom opptjeningstiden er under 750 uker.

Det gis ingen kompensasjon for redusert opptjening for manglende opptjeningsår i folketrygden før 67 år.

5.3.9 Pensjonstrygden for skogsarbeidere

Ordningen ble etablert i 1951 og er en førtidspensjoneringsordning for medlemmer mellom 63 og 67 år.

Pensjonstrygden for skogsarbeidere hadde pr. 01.10.93 2 500 premiebetalende medlemmer og 425 pensjonister.

Ordningen finansieres av næringen selv ved medlemspremie og arbeidsgivertilskudd i tillegg til avkastningen av et fond som forvaltes av Norges Bank. Pensjonen er garantert av staten.

Trygden administreres av Rikstrygdeverket som også er styre for ordningen.

Ytelsen tilsvarer folketrygdens grunnbeløp ved full opptjening.

I likhet med ordningen for sjøfolk og fiskere gis det ingen kompensasjon for manglende opptjeningsår i folketrygden før 67 år.

5.3.10 Skattemessig behandling av de ovennevnte ordningene

For det enkelte medlem som omfattes av ordningene, er innskudd fradragsberettiget som alminnelig inntekt. Pensjonsutbetalingene er skattepliktig som annen pensjonsinntekt (personinntekt med lav trygdeavgift).

For ordningene utenfor statsforvaltningen vil tilskudd fra arbeidsgiver til tjenestepensjoner gi fradrag i alminnelig inntekt dersom ordningene oppfyller forskriftene for tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven.

5.4 Tjenestepensjon – kommunale ordninger

5.4.1 Hovedbeskrivelse og omfang

De kommunale ordningene er avtalefestet og i utgangspunktet frivillig for kommunene. Gjennom tariffavtaler har imidlertid alle kommuner og fylkeskommuner opprettet pensjonsordninger for sine ansatte.

Kommunal Landspensjonskasse (KLP) er den sentrale pensjonskassen i kommunesektoren. Den viktigste pensjonsordningen i KLP er Felles Kommunal Pensjonsordning. Denne ordningen omfatter om lag 95 prosent av kommunene. KLP omfatter dessuten en del andre arbeidsgivere i den kommunale sektor, blant annet kommunale og fylkeskommunale helseinstitusjoner, interkommunale energiverk, museer, teatre og kommunale barnehager.

Noen store kommuner og fylkeskommuner har egne pensjonskasser. Dette gjelder blant annet Oslo, Bergen, Trondheim, Drammen og Bærum. De fleste ordningene har vedtekter som er på linje med Felles Kommunal Pensjonsordning i KLP.

Noen kommuner har sine medlemmer forsikret i private forsikringsselskaper.

De kommunale ordningene har i alt om lag 400 000 medlemmer. Medlemstallet i KLP er om lag 240 000.

5.4.2 Finansiering og administrasjon

De kommunale ordningene er i motsetning til Statens Pensjonskasse basert på et ordinært forsikringsteknisk system med oppbygging av fond for å dekke framtidige forpliktelser. I fellesordningen i Kommunal Landspensjonskasse er forsikringspremien omregnet til en felles premiesats, regnet av pensjonsgrunnlaget.

5.4.3 Ytelser

Ytelsene svarer som hovedregel til ytelsene i Statens Pensjonskasse. Sosialdepartementet har gjennom forskrifter for kommunale og fylkeskommunale pensjonsordninger gitt rammebetingelser som innebærer at det som hovedregel ikke er adgang til å gi bedre eller andre pensjonsytelser enn Statens Pensjonskasse.

Kommunale pensjoner er bruttopensjoner som omfattes av Samordningloven på samme måte som ytelser fra Statens Pensjonskasse.

5.4.4 Aldersgrenser

Aldersgrensene i de kommunale ordningene følger stort sett aldersgrensene i Statens Pensjonskasse. Omfanget av særaldersgrenser under 65 år er mindre enn i Statens Pensjonskasse.

5.4.5 Opptjeningstid og opptjeningssystem, regler om oppsatt pensjon m.m.

Kommunale ordninger følger Statens Pensjonskasses regler for opptjeningstid og beregning av oppsatt pensjon.

De fleste kommunale pensjonsordningene har sluttet seg til avtalen om overføring av pensjonsrettigheter mellom de ulike offentlige ordningene. En betingelse for å være med i dette avtalesystemet, er at ordningene har pensjonsregler som følger Statens Pensjonskasse, jf. også omtale i avsnitt 5.2.

5.4.6 Skattemessig behandling

Medlemsinnskudd vil være fradragsberettiget som alminnelig inntekt. Pensjonsutbetalinger er skattepliktige på samme måte som annen pensjonsinntekt (personinntekt med lav sats for trygdeavgift).

5.5 Avtalefestet pensjon i offentlig sektor

5.5.1 Hovedbeskrivelse og omfang

AFP-ordningen i staten og for lærerne er regulert i hovedtariffavtalen og i lovverket. I statlig sektor er det et klart skille mellom reglene for AFP-pensjonister på 64 år og AFP-pensjonister på 65 eller 66 år. Ordningen med avtalefestet pensjon for 65- og 66-åringer ble innført ved tariffoppgjøret i 1988, og ga adgang til pensjonering fra 66 år fra 1. januar 1989 og 65 år fra 1.januar 1990. I tariffoppgjøret for 1993 ble det enighet om å innføre en AFP-ordning for 64-åringer fra 1. oktober 1993.

AFP-ordningen for 65- og 66-åringer i staten er hjemlet i lov om Statens Pensjonskasse, § 21.

AFP-ordningen for 64-årige statsansatte og lærere er hjemlet i egen lov om offentlige tjenestemenn m.fl. av 11. juni 1993. Personer som har AFP-pensjon etter reglene for 64-åringer, vil ved fylte 65 år normalt bli overført til den AFP-ordningen som gjelder for 65- og 66-åringer i Statens Pensjonskasse.

Medlemmer i Statens Pensjonskasse utenom statsansatte og lærere, kan gis avtalefestet pensjon etter samme regler som statsansatte dersom de har en tariffavtale som er godkjent av Administrasjonsdepartementet, og betaler en tilleggsavgift som skal dekke kostnadene ved ordningen. Alternativt kan slike medlemmer gis avtalefestet pensjon gjennom AFP-ordningen i LO/NHO-området dersom de har en tariffavtale som faller inn under denne ordningen, jf. avsnitt 5.6.

I 1992 mottok nær 1 300 pensjonister i Statens Pensjonskasse avtalefestet pensjon.

Pensjonsordningen for 65-åringer og 66-åringer i kommunesektoren er tariffbestemt og ikke lovbestemt. Dette gjelder også ordningen for 64-åringer i kommunesektoren. Ordningene i kommunesektoren er for øvrig identiske med tilsvarende ordninger i staten når det gjelder ytelser og vilkår for å bli AFP-pensjonist.

Det er i 1992 om lag 766 AFP-pensjonister i kommunesektoren.

5.5.2 Finansiering og administrasjon

AFP-ordningen i staten finansieres i hovedsak med tilskudd over statsbudsjettet.

For 65- og 66-åringer i staten administreres ordningen av Statens Pensjonskasse, mens trygdekontorene administrerer hoveddelen av ordningen for 64-åringer.

I kommunesektoren administreres AFP-ordningene av de enkelte kommunale pensjonskasser og forsikringsselskap hvor kommunene har dekket sine pensjonsordninger. Ordningene finansieres gjennom medlemspremie og arbeidsgivertilskudd på samme måte som ordinære pensjoner.

5.5.3 Ytelser

AFP-ytelser for 65- og 66-åringer blir beregnet og utbetalt etter reglene i lov om Statens Pensjonskasse. Dette innebærer som hovedregel at full pensjon blir 66 prosent av lønnen ved fratreden. Ved kortere tjenestetid enn 30 år, eller dersom det ikke har vært arbeidet full tid i 30 år, blir pensjonen forholdsmessig redusert. Det er likevel slik at dersom arbeidstaker ville fått høyere pensjon etter den AFP-beregningen som gjelder for 64-åringer, så vil Pensjonskassen utbetale et garantitillegg som kompenserer denne forskjellen (garantiordningen). Dette vil kunne gjelde personer som ikke har full opptjening (30 år) i Pensjonskassen, eller som har hatt deltidsstilling.

AFP-pensjonister på 65 elller 66 år uten garantitillegg etter pensjonskassens regler, kan ta arbeid i privat virksomhet uten at pensjonen reduseres. På samme måte kan en AFP-pensjonist engasjeres i staten på pensjonistavlønning uten at pensjonen blir redusert. Dersom en AFP-pensjonist blir tilsatt i en stilling med innskuddsplikt i Statens Pensjonskasse eller annen tjenestepensjonsordning, skal pensjonen likevel reduseres eller stanses.

AFP-ordninger for 64-åringer gir ytelser som ligger nærmere opp til AFP-bestemmelsene i privat sektor. Størrelsen på AFP for 64-åringer i staten, vil som hovedregel svare til den alderspensjonen vedkommende ville fått i folketrygden ved å fortsette i stilling fram til fylte 67 år. Dessuten inngår det en tilleggsytelse på 1 700 kroner pr. måned som beskattes som personinntekt med lav sats for trygdeavgift. Dette er i hovedsak ment å svare til den skattefrie ytelsen på 950 kroner pr. måned som tilstås AFP-pensjonistene i privat sektor. For 64-åringer avkortes pensjonen mot egen inntekt slik som for alderspensjon i folketrygden.

5.5.4 Opptjeningstid og opptjeningssystem

Følgende vilkår gjelder for å kunne bli AFP-pensjonist i staten etter fylte 65 år:

• Ordningen må bare tilstås personer som er i lønnet arbeid fram til pensjonering.

• Det stilles krav om medlemskap i Statens Pensjonskasse eller annen offentlig tjenestepensjonsordning i 10 år etter fylte 50 år.

Følgende krav til yrkesaktivitet må være oppfylt for å bli AFP-pensjonist i staten etter fylte 64 år, jf. omtale av AFP i privat sektor i avsnitt 5.6:

• Minst 10 år med opptjening av pensjonspoeng i folketrygden fra fylte 50 år.

• Gjennomsnittlig pensjonsgivende inntekt på minst 2 ganger folketrygdens grunnbeløp i de 10 beste inntektsårene etter 1967.

• Yrkesaktivitet på pensjoneringstidspunktet og pensjonsgivende inntekt som omregnet til årsinntekt overstiger folketrygdens grunnbeløp i det året pensjonen tas ut og året før.

Tilsvarende krav gjelder for AFP i kommunene.

5.5.5 Skattemessig behandling

Utbetalt avtalefestet pensjon beskattes etter samme regler som øvrige pensjonsytelser (personinntekt med lav sats for trygdeavgift).

Alle statlige AFP-pensjonister (fra 64 til 66 år) omfattes også av skattebegrensningsregelen for pensjonister med lav inntekt på samme måte som AFP-pensjonister i privat sektor.

5.6 Avtalefestet pensjon i privat sektor

5.6.1 Hovedbeskrivelse og omfang

AFP (Avtalefestet pensjon) er en førtidspensjonsordning som er opprettet ved avtale mellom landsomfattende organisasjoner av arbeidstakere og arbeidsgivere. Ordningen ble avtalt mellom LO og NHO (daværende NAF) i forbindelse med tariffoppgjøret i 1988. YS har en tilsvarende avtale med NHO.

Ordningen vil omfatte alle arbeidstakere i bedrifter i LO/NHO-området, i bedrifter utenfor NHO hvor LO er arbeidstakerpart, og i andre NHO-bedrifter som har AFP-ordningen i sitt avtaleverk med andre organisasjoner, for eksempel Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund.

AFP-ordningen ga adgang til pensjonering fra 66 år fra 1. januar 1989 og 65 år fra 1. januar 1990. I tariffoppgjøret for 1993 ble partene enige om å senke aldersgrensen for avtalefestet pensjon til 64 år fra 1. oktober 1993.

Staten gir tilskudd til avtalefestede pensjonsordninger etter lov om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon av 23. desember 1988. Etter denne loven ytes det statstilskudd til pensjonsordninger opprettet ved avtale mellom landsomfattende organisasjoner av arbeidstakere og arbeidsgivere fram til arbeidstaker fyller 67 år og kan tilstås alderspensjon. Det kan ikke utformes ordninger slik at bare enkelte arbeidstakere eller grupper av arbeidstakere i en og samme bedrift omfattes av ordningen.

5.6.2 Finansiering og administrasjon

Pensjonsordningen for AFP er en selvstendig juridisk person med egen regnskapsføring. Pensjonsordningens midler holdes adskilt fra organisasjonenes midler og skal ikke for noen del tilfalle organisasjonene eller deres kreditorer.

Arbeidsgivere som er omfattet av ordningen, betaler en kvartalsvis premie beregnet på grunnlag av total lønnssum. Premieinnbetalingene går inn i en fondsordning. Fondet skal dekke løpende utgifter til AFP-ordningen, samt inneholde tilstrekkelige midler til å sikre utbetaling av opptjente rettigheter dersom ordningen avvikles. Videre betaler arbeidsgiver 10 prosent av løpende pensjonsutgifter.

For AFP-pensjonister på 65 eller 66 år, skal statstilskuddet utgjøre 40 prosent av pensjonsordningens løpende utgifter til pensjonsytelser. I statsbudsjettet for 1994 er bevilgningen til AFP på 75 millioner kroner.

For AFP-pensjonister på 64 år har staten deltatt i finansieringen ved en engangsbevilgning på 50 millioner kroner til AFP-ordningens fond.

5.6.3 Ytelser

AFP-ordningen gir en pensjon som i det vesentlige svarer til den pensjon vedkommende ville fått som alderspensjonist i folketrygden ved å fortsette i arbeid fram til fylte 67 år. Ved beregningen av grunnpensjon og tilleggspensjon må det derfor medregnes antatt framtidig trygdetid og antatt framtidige pensjonspoeng for tiden etter pensjonsuttaket etter regler som for uførepensjon i folketrygden.

Som omtalt ovenfor, følger AFP-ordningen i privat sektor i hovedsak samme modell som uførepensjon når det gjelder nivået på ytelsene. Reglene om medregning av antatte framtidige poengtall etter uføremodellen, vil i mange tilfelle gi overdekning i forhold til hva vedkommende kunne påregne å få i pensjon ved fortsatt arbeid fram til fylte 67 år. Dette skyldes at den pensjonsgivende inntekten ofte kan være noe lavere i årene fram til pensjonsalderen, mens det framtidige poengtallet kan bli fastsatt etter inntekten i år som ligger relativt langt tilbake i tiden. Uttak av avtalefestet pensjon kan dermed gi pensjonsmessige fordeler framfor å fortsette i arbeid.

Økning av pensjonen som følge av forsørging av ektefelle eller barn er behovsprøvet, og må begrenses til tillegg for forsørget ektefelle som er 60 år eller eldre.

Dersom pensjonisten har arbeidsinntekt etter uttaket av pensjonen, avkortes pensjonen på samme måte som alderspensjon i folketrygden.

Pensjon fra ordningen kan ikke kombineres med attføringspenger, etterlattepensjon eller uførepensjon fra folketrygden.

AFP-ordningen og de private avtalene sikrer ikke fortsatt opptjening av tjenestepensjon etter uttak av avtalefestet pensjon. Privatansatte vil dermed kunne tape tjenestepensjon etter 67 år dersom de tar ut avtalefestet pensjon.

Ved tariffoppgjøret i 1992 ble partene enige om et tariffestet sluttvederlagstillegg til AFP-pensjonistene etter modell av sluttvederlag ved ledighet eller fratreden på grunn av sykdom. Tillegget ble gitt fra 1. oktober 1992 og utgjør 950 kroner pr. måned.

5.6.4 Opptjeningstid og opptjeningssystem

Følgende krav til yrkesaktivitet må være oppfylt for å få avtalefestet pensjon:

• Minst 10 år med opptjening av pensjonspoeng i folketrygden fra fylte 50 år.

• Gjennomsnittlig pensjonsgivende inntekt på minst 2 ganger folketrygdens grunnbeløp i de 10 beste inntektsårene etter 1967.

• Yrkesaktivitet på pensjoneringstidspunktet og pensjonsgivende inntekt som omregnet til årsinntekt overstiger folketrygdens grunnbeløp i det året pensjonen tas ut og året før.

5.6.5 Skattemessig behandling

Sluttvederlaget i AFP-ordningen er skattefritt etter skattelovens § 42. Sluttvederlaget er heller ikke pensjonsgivende, og det skal ikke svares arbeidsgiveravgift av det.

AFP-pensjonistene faller inn under skattebegrensningsregelen for pensjonister med lav inntekt. I 1993 er denne regelen også utvidet til å omfatte AFP-pensjonister på 64 år. AFP-pensjonister har imidlertid ikke rett til skattemessig særfradrag slik som alders- og uførepensjonister.

Pensjonsinntekt fra AFP-ordningen beskattes for øvrig som personinntekt med lav sats for trygdeavgift.

5.7 Tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven

5.7.1 Hovedbeskrivelse og omfang

Tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven er hjemlet i lovens § 44, bokstav k, og i forskrifter. Forskriftene til tjenestepensjonsforsikringen etter skatteloven er meget detaljerte, og dessuten på mange punkter ufravikelige. Det er full adgang til å ha pensjonsordninger som ikke følger skattelovens krav, men det kan da ikke kreves skattefradrag for premien.

Ordningen skal som hovedregel omfatte alle ansatte arbeidsgiveren har. Unntakene fra denne hovedregelen er drøftet i tilknytning til regler for medlemskap under punkt 5.7.5.

Om lag 460 000 arbeidstakere i privat sektor er omfattet av tjenestepensjonsordninger etter skatteloven. Dette tilsvarer omtrent 1/3 av alle sysselsatte i privat sektor.

5.7.2 Finansiering og administrasjon

Private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven kan enten sikres i en pensjonskasse som foretaket oppretter, eller en kollektiv forsikringsordning i et forsikringsselskap. Pensjonskassen er en stiftelse med eget styre som er omfattet av stiftelseslovens kap. 1.

5.7.3 Ytelser

Ytelsene som kan sikres er alderspensjon, uførepensjon og pensjoner til etterlatt ektefelle og barn. Videre kan det avtales at det ikke betales premie i den tiden arbeidstakeren er ufør.

Pensjonsgrunnlaget kan ikke overstige 12 ganger folketrygdens grunnbeløp for den enkelte forsikringstaker. Det er imidlertid ingen begrensning på hvilken pensjonsprosent som kan fastsettes ut fra dette pensjonsgrunnlaget. Isolert sett gir dermed ikke grensen for pensjonsgrunnlag noen begrensning på hvilken pensjonsytelse som kan tilbys innenfor skattelovens regler.

Det stilles krav om at pensjonsytelsene for den enkelte sammen med beregnet folketrygd ikke skal utgjøre en høyere del av pensjonsgrunnlaget for arbeidstaker med høy lønn enn for arbeidstaker med lavere lønn. Dette gjelder likevel ikke for arbeidstakere som kunne vært holdt utenfor ordningen. Dette kravet om forholdsmessighet vil i realiteten begrense ytelsene til arbeidstakere med relativt høy lønn.

I motsetning til tjenestepensjonsordninger for offentlig tilsatte omfattes ikke disse ordningene av samordningsloven. Imidlertid vil det i enkelte pensjonskassers vedtekter være tatt inn bestemmelser som innebærer løfter om et bestemt bruttopensjonsnivå for medlemmene.

Uførepensjon kan ytes når arbeidstakeren er minst 25 prosent ervervsufør. Ved minst 50 prosent ervervsuførhet skal uførepensjon som hovedregel ytes etter samme uføregrad som i folketrygden.

5.7.4 Aldersgrenser

Pensjonsalderen er 67 år eller høyere. For stillinger som medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning, kan det tillates lavere pensjonsalder. Yrkesgrupper som har fått lavere pensjonsalder er tatt inn i forskriften, slik at dette vil være alminnelig kjent.

Etter arbeidsmiljølovens § 60 nr. 4, er det ikke adgang til å si opp en arbeidstaker som er yngre enn 70 år, utelukkende fordi vedkommende har nådd pensjonsalderen i folketrygden og dermed får rett til alderspensjon derfra. Etter gjeldende rettspraksis kan imidlertid en arbeidstaker sies opp når hun når aldersgrensen i en privat tjenestepensjonsordning, i det minste dersom denne er av rimelig omfang.

Barnepensjon skal som hovedregel opphøre senest når barnet fyller 21 år.

Dersom forsikringstaker tilstås uførepensjon fra folketrygden på grunnlag av minst 75 prosent ervervsuførhet og ikke er sikret uførepensjon i pensjonsordningen, kan utbetaling av alderspensjon ta til inntil fem år før pensjonsalderen (eller fra fylte 62 år).

5.7.5 Regler for medlemskap, opptjeningstid og opptjeningssystem

Som omtalt skal ordningen som hovedregel omfatte alle ansatte arbeidsgiveren har. Enkelte grupper kan likevel holdes utenfor både ved ansettelse og ved innføring av ordningen. Dette gjelder arbeidstakere med mindre enn 10 år igjen til pensjonsalderen, arbeidstakere med kortere arbeidstid enn 50 prosent av full stilling og arbeidstakere som har vært kort tid i arbeidsgivers tjeneste (5 år hvis arbeidstakeren er yngre enn 25 år og 1 år ellers). Det kan også settes som vilkår at arbeidstakeren er arbeidsfør når hun innlemmes i ordningen.

Det er videre mulig å opprette en pensjonsordning som bare omfatter arbeidstakere med lønn som overstiger et visst beløp, eller arbeidstakere som på grunn av alder ikke kan tjene opp full tilleggspensjon i folketrygden. Kravet til forholdsmessighet vil imidlertid fortsatt gjelde, jf. punkt 5.7.3.

Som vilkår for fulle ytelser etter pensjonsplanen skal det kreves minst 30 tjenesteår hos arbeidsgiveren. Tjenestetiden kan regnes fra ansettelsen, eventuelt tidligst fra ordningen ble opprettet. Ved kortere tjenestetid er avkortingen forholdsmessig.

Ved bruk av forskringsteknisk fripolise, jf. punkt 5.7.6, skal premien fastsettes som en årlig premie fram til pensjonsalderen. Denne er i utgangspunktet fast, men når pensjonsytelsene endres for eksempel som følge av høyere lønnsgrunnlag, endres også premien.

Velges det å fastsette opptjent pensjon på grunnlag av det tidsrommet medlemskapet har vart, jf. punkt 5.7.6, må det betales engangspremier for den del som opptjenes hvert år supplert med risikopremier for uføre- og etterlattepensjoner utover dette.

Systemene for premieinnbetalinger gjør at premien vil være sterkt progressiv de siste årene før pensjonsalderen, selv om det bare er vanlige reguleringer i pensjonsgrunnlaget. Det vises til omtale i avsnitt 4.7.

Arbeidsgiver kan betale inn til premiefond. Midlene i premiefondet kan som hovedregel benyttes til premieinnbetalinger eller for å gi tillegg til løpende pensjoner. Videre kan midlene i enkelte tilfeller benyttes til uførepensjon eller alders- og etterlattepensjon for særlige grupper. Overskudd (avkastning utover grunnlagsrenten) tilføres normalt til premiefondet. Dersom premiefondet er større enn det som er nødvendig for sikre pensjonsutbetalinger, kan arbeidsgiveren søke Sosialdepartementet om å tilbakeføre midler. Midlene som eventuelt tilbakeføres, vil bli beskattet.

Arbeidsgiver kan også betale inn til pensjonsreguleringsfond. Midlene i pensjonsreguleringsfondet benyttes som hovedregel til å sikre realverdien av løpende pensjoner eller å øke pensjonene i takt med reallønnsutviklingen dersom det er midler til dette. Senest når størrelsen på pensjonsreguleringsfondet tilsvarer to ganger de aktuelle årlige pensjoner, skal det legges en plan for utbetaling av slike tillegg til pensjonene.

5.7.6 Regler om oppsatt pensjon

Som hovedregel får den forsikrede rett til den delen av forsikringsytelsene som er opptjent. Denne delen kalles ofte for fripolise fordi den er fullt betalt. Dersom enten fripolisens kapitalverdi er mindre enn 25 prosent av folketrygdens grunnbeløp, eller medlemstiden er mindre enn 1/10 av den tid som kreves for å oppnå fulle ytelser, beholder ordningen hele kapitalverdien dersom arbeidsgiveren har betalt hele premien.

Fripolisen beregnes som hovedregel på grunnlag av den premiereserven som er opptjent ved årlige premieinnbetalinger, eventuelt med tillegg dersom tjenestetid før opprettelsen medregnes. Alternativt kan opptjent pensjon fastsettes på grunnlag av det tidsrommet medlemskapet i ordningen med den til enhver tid fastsatte pensjon har vart.

Som forsikringstaker til fripolisen får arbeidstakeren andel av selskapets årlige overskudd. Forskriftene krever imidlertid ikke at fripolisene reguleres i oppsettelsestiden.

Forsikringstakers oppsatte rettigheter vil ikke omfatte de midlene som er i premiefond og pensjonsreguleringsfond.

Forskriften krever ikke at oppsatte rettigheter/medlemstid i tidligere ordning skal medregnes hos den nye arbeidsgiveren. Dette vil kunne medføre tapte pensjonsrettigheter ved bytte av arbeidssted, noe som særlig vil kunne ha betydning for arbeidstakere med kort tid igjen til pensjonsalderen.

5.7.7 Skattemessig behandling

Arbeidsgiver kan kreve fradrag for premie. Fradrag kan kreves for betalte beløp som dekker:

• Arbeidsgivers andel av årets premie.

• Tilskudd til premiefond med inntil 150 prosent av årets premie. Premiefondet må ikke overstige 10 ganger årets premie.

• Tilskudd til pensjonsreguleringsfond med inntil 75 prosent av årets premie.

Arbeidstaker gis fradrag i alminnelig inntekt for den andel av årets premie hun betaler.

Løpende avkastning på tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven beskattes ikke. Utbetalt pensjon er i sin helhet skattepliktig inntekt som pensjon (personinntekt med lav sats for trygdeavgift).

Avkastningen på innestående i premiefondet er i utgangspunktet skattepliktig som alminnelig inntekt. I praksis skattlegges imidlertid ikke slik avkastning under henvisning til at avkastningen bare kan nyttes til fradragsberettiget premie m.v. En konsekvens av dette har vært at forsikringstakeren ikke får fradrag i inntekten når ubeskattet rente har vært anvendt til betaling av årets premie.

Rettigheter etter en tjenestepensjonsordning er ikke skattepliktig formue for lønnstakeren.

Alle innbetalinger til pensjonsordningen inngår i grunnlaget for arbeidsgiveravgiften.

5.8 Kollektiv livrente i arbeidsforhold

5.8.1 Hovedbeskrivelse og omfang

For å sikre pensjon for arbeidstakere eller arbeidstakernes etterlatte, kan arbeidsgiver tegne en kollektiv livrenteforsikring. En kollektiv livrenteforsikring kan dermed sikre pensjonsutbetalinger på samme måte som en tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven, men uten den gunstige skattemessige behandlingen som er tilfelle for slike tjenestepensjonsforsikringer. På den annen side er ikke kollektive livrenter bundet av særlige regler om aldersgrenser, ytelsesnivå m.m., jf. omtalen av tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven i avsnitt 5.7. En kollektiv livrente vil dermed typisk benyttes for å gi ytelser utover det som kan omfattes av en tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven.

En kollektiv livrente vil tegnes til en kollektiv tariff. Denne tariffen vil typisk være lavere enn tariffen for en individuell livrenteforsikring med tilsvarende ytelser. Dette kan skyldes at forsikringsselskapet normalt vil ha lavere markedsførings- og administrasjonskostnader for den kollektive forsikringen. Videre vil en kollektiv forsikring kunne redusere problemene med ugunstig utvalg av forsikringstakere. På grunn av ulik avgiftsbehandling, vil imidlertid en kollektiv livrenteforsikring ikke nødvendigvis være gunstigere enn en individuell livrenteforsikring der arbeidsgiver dekker premien, jf. omtalen av individuell livrenteforsikring i avsnitt 5.11.

5.8.2 Ytelser, aldersgrenser m.m.

Det er ingen regler for hvilke pensjonsytelser som kan dekkes ved en kollektiv livrenteforsikring, eller fra hvilken alder ytelsene kan gis. Som omtalt over, vil ordningen i praksis benyttes til å gi ytelser utover det som kan tilbys av en tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven.

5.8.3 Regler om oppsatt pensjon

Arbeidsgiveren er forsikringstaker for en kollektiv livrente, og det foreligger ingen formelle bestemmelser som sikrer arbeidstakeren rett til en fripolise. Normalt vil imidlertid den forsikrede gis en fripolise på samme måte som for en tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven. Den oppsatte rettigheten vil ikke omfatte midler i premiefond eller pensjonsreguleringsfond.

5.8.4 Skattemessig behandling

Innbetalt premie fra arbeidstaker eller arbeidsgiver er ikke fradragsberettiget. Innbetalt premie fra arbeidsgiver beskattes ikke hos arbeidstaker.

Utbetaling etter kollektiv livrenteforsikring i arbeidsforhold er skattepliktig med hele det utbetalte beløp som pensjon. Skatteplikten er dermed ikke begrenset til den delen av livrenten som går utover tilbakebetaling av premie.

Arbeidsgiver betaler arbeidsgiveravgift ved premieinnbetaling.

5.9 Pensjon over driften

5.9.1 Hovedbeskrivelse og omfang

Det er mulig for bedrifter og virksomheter å finansiere sine pensjonsutbetalinger direkte over driftsbudsjettet uten noen form for fondsoppbygging i forsikringselskaper eller egne pensjonskasser.

Direkte utbetaling av pensjon over driften vil normalt ikke sikre arbeidstakers pensjonsutbetalinger i konkurssituasjoner. Arbeidsgiver kan imidlertid sikre arbeidstakers pensjonsrettigheter ved å dekke utgiftene til en individuell livrenteforsikring. Det vises for øvrig til omtale i avsnitt 5.11.

5.9.2 Ytelser, aldersgrenser m.m.

Det er ingen regler for hvilke pensjonsytelser som kan dekkes over driften, eller fra hvilken alder slike ytelser kan gis. I praksis benyttes pensjon over driften både til å dekke førtidspensjon før fylte 67 år og til å supplere folketrygdens ytelser.

5.9.3 Regler om oppsatt pensjon

Arbeidstakeren er ikke sikret oppsatte pensjonsrettigheter dersom det ikke foreligger særlig avtale om dette. Ordningen med pensjon over driften kan dermed begrense mobiliteten i arbeidsmarkedet i forhold til tilsvarende pensjonsordninger med oppsatte rettigheter.

5.9.4 Skattemessig behandling

Utbetaling av pensjon er fradragsberettiget på arbeidsgivers hånd, og beskattes som annen pensjonsinntekt hos forsikringsmottaker (personinntekt med lav sats for trygdeavgift).

Arbeidsgiver betaler arbeidsgiveravgift ved pensjonsutbetaling.

5.10 Egen pensjonsforsikring etter skatteloven

5.10.1 Hovedbeskrivelse og omfang

Egen pensjonsforsikring etter skatteloven kan omfatte egen alderspensjon, egen uførepensjon og etterlattepensjon til ektefelle/samboer og barn eller andre livsarvinger. Det kan også avtales premiefritak ved uførhet. Pensjonsforsikringen må være tegnet i samsvar med regler gitt i kongelig resolusjon av 4. desember 1992.

Det kan anslås at om lag 500 000 personer har tegnet egen pensjonsforsikring etter skatteloven.

5.10.2 Finansiering og administrasjon

Egen pensjonsforsikring etter skatteloven kan som hovedregel bare tegnes i selskap som har tillatelse til å drive livsforsikringsvirksomhet i Norge.

5.10.3 Ytelser

Forsikringsavtalen fastsetter aktuarisk beregnede ytelser etter en fast plan i forhold til de beløpene som er innbetalt. Overskudd (avkastning utover grunnlagsrenten) tilføres normalt polisen ved at pensjonsbeløpene forhøyes.

Alders- og etterlattepensjon betales i terminbeløp. Dersom det er avtalt lavere pensjonsalder enn 67 år, kan terminbeløpet settes ned med inntil 50 prosent fra fylte 67 år.

Uførepensjon kan først ytes når uføregraden utgjør 25 prosent eller mer. Ved minst 50 prosent ervervsuførhet, skal uførepensjon som hovedregel ytes etter samme uføregrad som i folketrygden.

5.10.4 Aldersgrenser

Aldersgrensen for uttak av pensjon er 67 år for de fleste yrker, dersom det ikke er avtalt en høyere pensjonsalder. Det kan fastsettes lavere pensjonsalder for enkelte yrker som medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning. En forsikringstaker som er medlem av en tjenestepensjonsordning, kan ta ut pensjon etter den pensjonsalderen som gjelder i tjenestepensjonsordningen.

Opphørsalderen for utbetaling av pensjon kan ikke settes lavere enn 77 år.

Ektefellepensjon (samboerpensjon) skal som hovedregel løpe i minst 10 år etter forsikredes død. Det kan likevel avtales at pensjonen skal opphøre når den etterlatte fyller 77 år. Pensjon til livsarvinger må løpe i minst 10 år etter den forsikredes død. Barnepensjon skal som hovedregel opphøre senest når barnet fyller 21 år.

Differansen mellom alderspensjon og eventuell uførepensjon kan utbetales inntil 5 år før pensjonsalderen (eller fra fylte 62 år) dersom den forsikrede mottar sykepenger, attføringspenger eller uførepensjon fra folketrygden og uføregraden i folketrygden er minst 75 prosent.

5.10.5 Opptjeningssystem – anvendelse av premiefond

Premiefond kan som hovedregel bare nyttes til hel eller delvis dekning av årets premie.

Ved mer enn 75 prosent uførhet, kan midler i premiefondet benyttes til å dekke uførepensjon dersom det er nok midler i premiefondet til å dekke øvrige forsikringsforpliktelser. Slik uførepensjon kan ikke settes høyere enn alderspensjonen.

Dersom det er midler i premiefondet ved den forsikredes død, kan midlene benyttes til å dekke pensjon som er tegnet for etterlatte.

5.10.6 Regler om oppsatt pensjon

Egen pensjonsforsikring kan som hovedregel ikke gjenkjøpes. Dersom forfalt premie ikke lenger betales og heller ikke kan dekkes av premiefond, reduseres forsikringens ytelser til et nivå som kan dekkes av de beløpene som allerede er betalt.

5.10.7 Skatteregler

Forsikringstakeren kan kreve fradrag i alminnelig inntekt for inntektsårets premie. Videre kan forsikringstakeren kreve fradrag for tilskudd til premiefond med inntil 150 prosent av årets premie så lenge ikke dette gjør at premiefondet overstiger 10 ganger årets premie. Fradrag for årspremie med eventuelt tilskudd til premiefond kan for det enkelte år ikke utgjøre mer enn:

• 10 prosent av gjennomsnittet av skattyterens alminnelige inntekt ved likningen i det året fradrag kreves og i det foregående år, og

• 30 000 kroner pr. år.

Løpende avkastning på egen pensjonsforsikring beskattes ikke før pensjonen utbetales. Utbetalt pensjon er i sin helhet skattepliktig inntekt som pensjon (personinntekt med lav sats for trygdeavgift). Det er dermed en asymmetri mellom premieinnbetalinger som er fradragsberettiget som alminnelig inntekt, og pensjonsutbetalinger som beskattes som pensjon.

Avkastningen på innestående i premiefondet er i utgangspunktet skattepliktig som alminnelig inntekt. I praksis har imidlertid slik avkastning ikke blitt skattlagt under henvisning til at avkastningen bare kan nyttes til premie m.v. En konsekvens av dette er at forsikringstakeren ikke har fått fradrag i inntekten når ubeskattet rente har vært anvendt til betaling av årets premie.

Rettigheter som utbetales i henhold til egen pensjonsforsikring skattlegges ikke som formue. Når forsikringstakeren har betalt inn til premiefond, regnes midlene i premiefondet som skattepliktig formue.

Når arbeidsgiver dekker arbeidstakers premie til egen pensjonsforsikring, skal premiebetalingen behandles skattemessig som lønn.

5.11 Individuell livrenteforsikring

5.11.1 Hovedbeskrivelse

Ved en livrenteforsikring utbetaler forsikringsselskapet terminbeløp så lenge en person lever eller til personen når en bestemt alder.

En livrenteforsikring kan tegnes med rett til tilbakebetaling. Dette innebærer at innbetalte premier med fratrekk av eventuell utbetalt livrente kommer til utbetaling ved den forsikredes død. Livrenten kan også tegnes med en garanti som innebærer at livrenten i alle tilfelle vil bli utbetalt i et visst antall år.

Det er mulig å tegne en overlevelsesrente som kommer til utbetaling ved den forsikredes død, og sikrer ektefelle, barn eller andre etterlatte i en bestemt tidsperiode eller fram til den etterlattes død. Overlevelsesrenter for ektefelle og barn kan benevnes henholdsvis ektefellerente og barnerente. En barnerente løper som hovedregel fram til barnet fyller 25 år.

En uførerente vil være en ren risikoforsikring som ikke omfatter sparing.

5.11.2 Ytelser, aldersgrenser og opptjeningssystem

Dersom det skal utbetales terminbeløp inntil en person når en bestemt alder, må den avtalte forsikringstiden (tiden fra tegningstidspunktet til siste avtalte utbetaling) være minst 12 år, og utbetalingstiden minst 6 år.

Dersom livrenteforsikringen tegnes av arbeidsgiver for å finansiere førtidspensjonering av arbeidstaker, kan kravene til forsikringstid fravikes i den grad de ikke kan oppfylles fram til lovhjemlet pensjonsalder. Den avtalte utbetalingstiden må likevel være minst 2 år regnet fra den kalendermåned utbetalingene begynner å løpe. Når kravene til forsikringstid avvikes på denne måten, kan det ikke foretas utbetaling etter at lovhjemlet pensjonsalder er nådd. Premiebetalingen kan heller ikke overstige 66 prosent av arbeidstakers lønn i siste året før fratredelsestidspunktet eller 66 prosent av 12 G multiplisert med antall utbetalingsår etter polisen.

For livrenter med garanti må det være avtalt en ugarantert utbetalingsperiode på minst 5 hele år. Ved tegning av livsvarige livrenter kan den garanterte periode ikke overstige statistisk gjenstående levetid.

Det er ingen beløpsmessige begrensninger for hvilke pensjonsytelser som kan dekkes ved en individuell livrenteforsikring. Det er heller ingen regler om fra hvilke alder ytelsene kan gis.

5.11.3 Regler om oppsatt pensjon

Mulighetene for å gjenkjøpe en individuell livrente er avhengig av den udekkede risikoen for polisen. Livrenter med negativ udekket risiko vil normalt ikke kunne gjenkjøpes på grunn av problemer med ugunstig utvalg (antiseleksjon), jf. omtale i avsnitt 4.5.

Dersom forfalt premie ikke lenger betales og heller ikke kan dekkes av premiefond, reduseres ytelsene til et nivå som kan dekkes av de beløpene som allerede er betalt (fripoliseverdien).

5.11.4 Beregning av skattepliktig inntekt

For livrenter og overlevelsesrenter er differansen mellom årlig utbetalt beløp og et årlig fradragsbeløp skattepliktig inntekt. Barnerenter er likevel ikke skattepliktig inntekt.

Årlig fradragsbeløp for livrenter framkommer som hovedregel ved at summen av alle innbetalte premier deles med det antall år det er avtalt at forsikringen skal løpe. 1 Antall år må være mellom 2 og 26, og eventuell tid etter at den forsikrede har fylt 90 år regnes ikke med.

Årlig fradragsbeløp for overlevelsesrenter beregnes på grunnlag av avbruddsverdien på det tidspunktet forsikringstilfellet inntreffer, i stedet for summen av innbetalte premier. Avbruddsverdien tilsvarer summen av innbetalte premier med tillegg av renter og fradrag for risiko og omkostninger (premiereserven).

For uførerenter skal 20 prosent av terminbeløpet regnes som inntekt.

Dersom forsikringen består av flere deler (liv-, overlevelses- eller uførerenter) og premien ikke fordeles på den enkelte delytelsen, er hovedregelen at innbetalt premie ikke kan settes høyere enn premien ved nytegning av en tilsvarende delforsikring.

Ved eventuelt gjenkjøp av livrenter, overlevelsesrenter og uførerenter, gjelder regler for beregning av skattepliktig inntekt som i stor grad svarer til reglene for beregning av skattepliktig inntekt av terminbeløp.

Dersom en livrente ikke oppfyller de kravene til forsikringstid og utbetalingstid m.m. som er omtalt i punkt 5.11.2, vil ytelsene i sin helhet regnes som skattepliktig inntekt.

5.11.5 Skattemessig behandling

Forsikringstakeren kan ikke kreve fradrag for innbetalt premie.

Den delen av ytelsene som anses å gå utover tilbakebetaling av forsikringen, er skattepliktig som alminnelig inntekt, jf. punkt 5.11.4. Beskatningen finner først sted ved utbetaling av ytelsene, slik at det ikke beregnes skatt av årlig avkastning.

Kapitalverdien av livrenteprodukter skattlegges ikke som formue.

Dersom arbeidsgiver dekker arbeidstakers premie, skal premien som hovedregel behandles som lønn (inkludert arbeidsgiveravgift).

Dersom det er på det rene at forsikringen er tegnet av arbeidsgiver, som sikkerhet for en forpliktelse til å utbetale arbeidstaker pensjon over driften, skal premie dekket av arbeidsgiver likevel ikke behandles som lønn. I dette tilfellet skal arbeidsgiver ikke ha fradrag for premieinnbetalingen, og arbeidstaker ikke ha tillegg for premien. Videre beskattes arbeidstaker for hele det utbetalte beløpet som pensjon. Arbeidsgiver betaler arbeidsgiveravgift ved pensjonsutbetaling.

5.12 Individuell kapitalforsikring

5.12.1 Hovedbeskrivelse

En kapitalforsikring kan utbetales på et fastsatt framtidig tidspunkt eller ved tidligere død eller uførhet. Forsikringen kan utbetales som et engangsbeløp eller i terminer.

En kapitalforsikring vil normalt bestå av en risikodel, en omkostningsdel og en sparedel.

Regelverket for kapitalforsikring er fastsatt ved forskrift i medhold av skattelovens § 42.

5.12.2 Ytelser, aldersgrenser m.m.

Det foreligger ingen regler for ytelser eller aldersgrenser for individuell kapitalforsikring.

5.12.3 Beregning av årlig avkastning

Den årlige avkastningen på sparedelen beregnes som sparesaldoen ved årets slutt med fradrag av følgende: 2

• sparesaldoen ved slutten av foregående år.

• premien fratrukket risikopremien og risikoomkostningsdelen.

For at avkastningen skal være skattepliktig, må sparesaldoen ved årets slutt være større enn betalt premie med fradrag av risikopremier og risikoomkostningsdel.

Risikopremien beregnes etter vanlige aktuarielle prinsipper med utgangspunkt i den udekkede risikoen ved forsikringsårets begynnelse. Ved beregning av avkastning settes risikopremien lik null dersom premiereserven er større enn forsikringssummen ved inntruffet forsikringstilfelle.

Risikoomkostningsdelen skal dekke omkostningene ved risikodelen, og er fastsatt til 3/10 av risikopremien.

Sparesaldoen er den samlede sparingen under forsikringen, og består av premiereserven 3 med tillegg av overskuddsandelen for forsikringen. Denne overskuddsandelen utgjør forsikringens andel av det overskuddet selskapet har opparbeidet som følge av høyere avkastning av selskapets midler og andre avvik fra det beregningsgrunnlaget som er benyttet for selskapets premier. Ved beregningen av overskuddsandel skal det ikke tas hensyn til overskudd på risikopremier.

5.12.4 Skattemessig behandling

Forsikringstakeren kan ikke kreve fradrag for innbetalt premie.

Årlig avkastning på sparedelen av en kapitalforsikring er skattepliktig som alminnelig inntekt.

Kapitalforsikringer formuesbeskattes hos forsikringstakeren. Formuesverdien settes til gjenkjøpsverdien.

Dersom arbeidsgiver betaler premien for en kapitalforsikring, skal premien normalt behandles som lønn (inkludert arbeidsgiveravgift).

5.13 Oversiktstabeller

Formålet med dette avsnittet er å gi et sammendrag i tabellform av regelverket for de forskjellige pensjonsordninger som er beskrevet i de foregående avsnitt i dette kapitlet og i kapittel 2.

Tabell 5.13a omhandler de 12 ulike hovedkategoriene av pensjonsordninger som fins i Norge. Tabellen angir noen hovedtrekk ved reglene angående:

• finansieringsmetoder,

• finansieringskilder,

• ytelser,

• pensjonsalder,

• samordning med folketrygden og

• opptjeningskrav.

Tabell 5.13b omhandler de 6 ulike hovedkategoriene av private pensjonsordninger som fins i Norge og angir hovedtrekk ved skattereglene for forsikrings-/arbeidstakere og arbeidsgivere som omfattes av de ulike ordningene. Tabellen angir hovedreglene for hver av disse ordningene angående:

• eventuell fradragsrett for forsikrings-/arbeidstaker med hensyn til innbetalt medlemsavgift/premie,

• behandling av arbeidsgivers premietilskudd med hensyn til

  • eventuell fradragsrett for arbeidsgiver,

  • arbeidsgiveravgift,

  • eventuell inntektsskatt for arbeidstaker,

• eventuell beskatning av løpende fondsavkastning,

• beskatning av pensjonsutbetalingene og

• eventuell formuesbeskatning av oppsatte pensjonsrettigheter.

5.14 Litt historikk om regelverket for pensjonsprodukter

I 1911 slo myndighetene fast at en pensjonsforsikring betalt av arbeidsgiver var å anse som et lønnsgode, og at arbeidsgiveren derfor kunne kreve fradrag for disse utgiftene på lik linje med andre lønnsutgifter. Til gjengjeld skulle arbeidstaker skatte av utbetalingene, slik han ble skattlagt av regulære lønnsutbetalinger. Skattefritaket gjaldt opprinnelig bare arbeidsgiverens innskudd på vegne av arbeidstakerne til livrenteforsikringer i livselskap, men ble gradvis utvidet, og i 1938 fikk alle typer arbeidsgivere rett til fradrag for slike avsetninger. Selvstendige og ansatte i frie yrker hadde imidlertid ikke anledning til fullt inntektsfradrag om de sparte til pensjon, noe som ledet til krav om tilsvarende fradragsrett for individuelle pensjonsforsikringer. I 1952 fikk alle yrkesaktive rett til fradrag for innbetalinger til pensjonsordninger. (Kilde: Øverbye (1990).)

Nedenfor beskrives utviklingen i regelverket den senere tid for de tre mest sentrale pensjonsforsikringsproduktene – livrenter, egen pensjonsforsikring etter skatteloven og tjenestepensjonsordninger.

5.14.1 Livrenter

Beskatning av livrenter var fram til 1990 regulert av forskrift av 23. april 1954. Avkastningen var skattepliktig inntekt, og beskatning fant sted ved utbetaling. Avkastning av livrenter ble i forskriften forutsatt å være 2,5 prosent p.a. I tider med høyere rentenivå ble skattefordelen således betydelig, både som følge av skattekreditt (når avkastningen ikke beskattes løpende, men først ved utbetaling, får en i tillegg en rentesrente-effekt), og som følge av lavt fiksert rente i forhold til utviklingen i faktisk rente.

I 1990 ble forskriften endret, og det er denne forskriften av 21. desember 1990 som gjelder i dag. Forskriften innebar en tilstramming av beskatningen av livrenter. Beskatning av avkastningen finner fortsatt sted ved utbetaling, men beregning av avkastningselementet er endret. Avkastningen er grovt sett definert som det beløp forsikringstaker får utbetalt som overstiger beløpet som ble innbetalt. Det vil derfor være faktisk rente som beskattes, skattefordelen knytter seg nå til skattekreditten. Kontraktens løpetid vil være avgjørende for størrelsen på skattefordelen knyttet til skattekreditten. Polisens akkumulerte verdi beskattes ikke løpende som formue.

Livrenter er en forsikringsordning med et til dels betydelig spareinnhold. I desember 1992 ble det sendt ut et forslag til mer omfattende endringer i beskatning av livrenter. Av høringsuttalelsene kom det fram at forslaget ville være ugunstig spesielt for kontrakter med relativt kort løpetid, ved at de foreslåtte skattereglene ikke tok hensyn til at skattefordelen var ulik alt etter løpetiden på kontraktene. Det ble foreslått at all utbetaling (opprinnelig hovedstol pluss senere akkumulert rente og rentesrente) skulle beskattes. Forslagene i høringsnotatet av desember 1992 er foreløpig blitt utsatt.

Som et strakstiltak for nye poliser, vedtok Finansdepartementet 17. november 1993 endrede produktkrav for nye livrenter. Formålet med forskriftsendringen er å understreke kravene til langsiktighet og forsikringselementer utover sparing, og samtidig begrense omfanget av sterkt skattemotiverte livrenteplasseringer.

Beskatning av livrenter er et tema utvalget er bedt om å se på. Det vises til utvalgets vurderinger i kapittel 12.

5.14.2 Egen pensjonsforsikring etter skatteloven

Egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES) var tidligere regulert av forskrift av 28. juni 1968. Dette var en forsikringsordning med til dels meget høyt spareinnhold med lange garantiperioder (5-10 år), hvor utbetaling fant sted uavhengig av om forsikringstaker var i live eller ei.

Stortinget behandlet forslaget til endrede regler for egen pensjonsforsikring våren 1992, og det ble fastsatt ny forskrift 11. september 1992. Denne forskriften markerte i større grad forsikringsinnholdet i ordningen, mens spareinnholdet ble dempet ned. Forskriften var gjenstand for omfattende diskusjon i Stortinget, hvor konklusjonen ble at balansen mellom forsikring og sparing ble skjøvet noe i retning av mindre forsikring og mer sparing i forhold til det som var fastsatt i forskriften av 11. september.

Den nye forskriften av 4. desember 1992 åpner for at en i tillegg til å tegne pensjonsforsikring for seg selv, sin ektefelle/samboer og barn under 21 år (slik det også var gitt tillatelse til etter 11. september-forskriften), også skal kunne tegne forsikring for barn over 21 år, samt for andre livsarvinger (barnebarn, oldebarn osv.) hvis en selv faller fra. Det er heller ikke lenger noe krav om at alderpensjonsforsikringen må løpe til minst 80 år, idet aldergrensen nå er satt ned til 77 år.

5.14.3 Tjenestepensjonsordninger

Private tjenestepensjonsordninger er regulert i forskrift av 28. juni 1968 med senere endringer. Forskriften omhandler i hovedsak krav til utformingen av private kollektive pensjonsordninger som skal kunne få skattefradrag. Det ble i 1992 utarbeidet et utkast til ny forskrift som ble sendt på høring. Obligatorisk lineær opptjening av fripoliserettigheter i private tjenestepensjonsordninger, samt begrensning av pensjonsgrunnlaget etter samme regler som i Statens Pensjonskasse (maksimalt pensjonsgrunnlag på 12 G, pensjonsgivende inntekt mellom 8 G og 12 G medregnes med 1/3, maksimal pensjon lik 66 prosent av pensjonsgrunnlaget), var blant de viktigste endringsforslagene som ble omtalt i høringsutkastet. Ny forskrift er ennå ikke fastsatt.

5.15 Pensjonsrettigheter for personer uten standard tilknytning til arbeids­livet. Spesielt om pensjons­rettigheter ved skils­misse­oppgjør

Formålet med dette avsnittet er å peke på hvordan rammeverket for pensjonsrettigheter virker for personer uten standard tilknytning til arbeidslivet. Dette er personer som arbeider deltid og/eller er uten lønnet arbeide hele eller deler av sitt voksne liv, noe som særlig har vært aktuelt for kvinner. Menn har gjennomgående opparbeidet seg bedre pensjonsrettigheter enn kvinner, noe som blant annet gjenspeiles i at 4 av 5 minstepensjonister er kvinner. De viktigste årsakene til forskjellene mellom menns og kvinners pensjon, er fordelingen og omfanget av ulønnet omsorgsarbeid og det faktum at slikt arbeid utført før 1992 ikke gir pensjonsrettigheter utover minstepensjon i folketrygden. Den enkeltes pensjonsrettigheter utover dette, har vært knyttet til vedkommendes deltakelse i lønnet arbeid eller rettigheter i forbindelse med eventuelle etterlattepensjoner.

5.15.1 Ulønnet omsorgsarbeid i hjemmet og deltids lønnet arbeid

Reglene i folketrygden:

St. meld. nr. 12 (1988-89) om folketrygdens økonomi og pensjonssystem, kapittel 12, drøfter ulike tiltak for å bedre pensjonsrettigheter ved ulønnet omsorgsarbeid og konkluderer med å foreslå at det innføres pensjonspoeng for slikt arbeid. Dette er blitt gjennomført med virkning for omsorgsarbeid utført fra og med 1.1.1992.

Ordningen med omsorgspoeng har ikke tilbakevirkende kraft, slik at denne ordningen ikke gjelder for omsorgsarbeid som ble utført før 1.1.1992. De kvinner som i dag har vært husmødre hele eller store deler av sitt voksenliv, faller derfor utenfor ordningen.

Personer som i dag når voksen alder, gis derimot mulighet til å tjene opp full tilleggspensjon selv om de velger å være hjemme med omsorg for barn i mange år.

Etter dagens beregningsregler for opptjening av full tilleggspensjon i folketrygden (basert på gjennomsnittlig poengtall for de 20 beste av minst 40 opptjeningsår), vil det for en person som når voksen alder etter 1.1.1992, være mulig å tjene opp tilleggspensjon i folketrygden ved en karriere som består av 40 år i lønnet arbeid på samme måte som ved en karriere som består av 20 år med ulønnet omsorgsarbeid og i tillegg 20 år med lønnet arbeid, forutsatt at gjennomsnittlig poengtall (beregnet ut fra pensjonsgivende inntekt) de 20 beste årene er lik i begge de to karrierene.

Et karrieremønster med deltid hele livet vil kunne resultere i bare minstepensjon, dersom opptjent tilleggspensjon er lavere enn særtillegget, som ytes til alle med opptjent tilleggspensjon under et visst nivå.

For personer som i dag når voksen alder, vil det således være mulig å tjene opp full tilleggspensjon i folketrygden selv om de velger å være hjemme med omsorg for barn i inntil 20 år. Samtidig vil det å kombinere omsorgsarbeid i hjemmet med deltids lønnet arbeid i hele sitt voksne liv kunne resultere i minstepensjon, selv om det er krav om innbetaling av medlemsavgift til folketrygden i hele yrkeskarrieren.

Reglene i andre pensjonsordninger enn folketrygden:

Personer som i perioder av sitt voksne liv velger å være hjemme med omsorgsarbeid og eventuelt kombinere dette med deltid, gis gjennomgående større muligheter for opptjening av pensjonsrettigheter i folketrygden enn i andre pensjonsordninger.

Ved sammenligning av offentlige og private tjenestepensjoner ser man at de offentlige ordningene (i stat og kommune) gjennomgående gir større muligheter for opptjening av pensjonsrettigheter enn de private, både med hensyn til deltidsarbeid og permisjoner for arbeid i hjemmet med omsorg for barn, og også med hensyn til skifte av arbeidsgiver.

• Angående deltidsarbeid:

  Hovedregelen for krav om medlemsskap i offentlige tjenestepensjonsordninger er minst 14 timers arbeidsuke, mens tilsvarende krav for private tjenestepensjoner etter skatteloven er minst halvtids stilling, jf. punkt 5.2.1. og 5.7.5.

• Angående permisjoner ved omsorg for barn:

  For medlemmer i offentlige tjenestepensjonsordninger er fødselspenger ved fødselspermisjon pensjonsgivende inntekt. Dessuten kan medlemmer i slike ordninger ha permisjon fra lønnet arbeide på inntil 3 år for å være hjemme med omsorg for første barn, og deretter inntil 1 år for hvert av de neste barna, uten å miste opptjeningstid.

  Reglene for private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven fastsetter ikke noe krav om at personer med permisjoner (inklusive fødselspermisjoner) skal omfattes av pensjonsordningen – men reglene åpner adgang for dette, forutsatt at medlemsskapet opprettholdes for alle permitterte. Det kan således variere fra arbeidsgiver til arbeidsgiver hvorvidt medlemmer av slik pensjonsordning meldes ut ved permisjon eller om de omfattes av pensjonsordningen også i permisjonstiden. I sistnevnte tilfelle kan arbeidstakeren sikres inntil samme pensjoner som vedkommende ville fått hvis permisjon ikke hadde funnet sted, og pensjonsgrunnlaget kan reguleres i takt med lønnsutviklingen for bedriftens arbeidstakere, folketrygdens grunnbeløp, konsumprisindeks o.l.

• Angående skifte av arbeidsgiver:

  De statlige og kommunale tjenestepensjonsordningene inngår i et felles pensjonssystem på den måten at det foreligger overføringsavtaler mellom dem; ved skifte av arbeidsgiver innenfor disse ordningene fortsetter pensjonsopptjeningen på samme måte som hvis arbeidstakeren ikke hadde byttet jobb, jf. avsnitt 5.1.

  Skifte av arbeidgiver fra det offentlige til det private eller innenfor privat sektor kan imidlertid føre til tap av pensjonsrettigheter sammenlignet med det å fortsette i samme jobb. Den betydning dette vil kunne ha for mobiliteten i arbeidsmarkedet er drøftet i avsnitt 4.7.

  Ved skifte av arbeidsgiver fra det offentlige til det private eller innenfor privat sektor kan arbeidstakeren i en periode holdes utenfor en eventuell tjenestepensjonsordning på den nye arbeidsplassen (5 år hvis arbeidstakeren er yngre enn 25 år og 1 år ellers). Dessuten kan arbeidstakere med mindre enn 10 år igjen til pensjonsalder holdes utenfor, jf. avsnitt 5.7.5.

  Som hovedregel for tjenestepensjon etter skatteloven får forsikringstakeren ved avsluttet arbeidsforhold rett til den delen av forsikringsytelsene som er opptjent over et visst minstenivå, jf. avsnitt 5.7.6. Reglene for tjenestepensjon etter skatteloven krever ikke at medlemstid i tidligere ordning skal medregnes hos den nye arbeidsgiveren. Fordi opptjening av rettigheter i private ordninger er progressiv (i motsetning til lineær i de offentlige ordningene), vil dette kunne medføre tapte rettigheter ved bytte av arbeidssted, særlig for eldre arbeidstakere.

5.15.2 Arbeidsledige

Perioder med arbeidsledighet som gir rett til arbeidsledighetstrygd, vil inngå i opptjeningsperioden av tilleggspensjon i folketrygden, og arbeidsledighetstrygden regnes som pensjonsgivende inntekt.

For andre pensjonsordninger enn folketrygden derimot, vil personer som blir arbeidsledige falle utenfor opptjeningen av pensjonsrettigheter.

5.15.3 Pensjonsrettigheter ved skilsmisseoppgjør

For gifte kvinner som på grunn av arbeidsdeling i hjemmet har tjent opp dårligere pensjonsrettigheter i folketrygden og/eller i andre pensjonsordninger enn sine ektemenn, er det spesielt viktig hva slags regler som gjelder med hensyn til pensjonsrettigheter ved skilsmisseoppgjør. Kilde for det alt vesentligste av innholdet i resten av punkt 5.15.3 er amanuensis Tone Sverdrup ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo som arbeider med disse spørsmål i sitt doktorgradsarbeid.

I det offentlige utredningsarbeid har de to rettsområdene familierett og trygderett hittil i begrenset grad vært sett i sammenheng.

Når ektefellene har felleseie, er hovedregelen at ektefellenes nettoformuer skal likedeles ved skilsmisse eller separasjon, så sant verdiene er skapt under ekteskapet, jf. ekteskapsloven av 4. juli 1991 § 58 og 59. Ifølge den såkalte forloddsretten i ekteskapsloven § 61 bokstav b kan en ektefelle holde følgende utenfor delingen: Rettigheter i offentlige trygdeordninger, offentlige eller private pensjonsordninger, og krav etter en livrente eller en livsforsikring som ikke har gjenkjøpsverdi som ektefellen eller ektefellene i felleskap kan realisere. Forloddsretten omfatter således opptjente rettigheter knyttet til blant annet folketrygden, Statens Pensjonskasse og private ordninger (private kollektive pensjonsordninger med obligatorisk tilslutning, jf. ekteskapslovens § 86).

Før 1970 var det slik at når en ektefelle beholdt pensjons- og forsikringsrettighetene udelt ved skilsmisse, hadde den annen ektefelle ubetinget rett til fullt vederlag, det vil si et bestemt pengebeløp ved skifteoppgjøret. Fra 1970 ble denne regelen strammet inn slik at vederlag skulle gis etter skjønnsmessig vurdering. Den nye ekteskapslovens regler er på dette punkt noe uklare, jf. lovens § 63 første ledd, men kan forstås slik at vederlag kan kreves hvis ektefellen utover det som må anses for rimelig har brukt felleseiemidler på en slik måte at disse er omplassert til pensjonsrettigheter som kan holdes utenfor delingen ved skilsmisseoppgjør. Det kan således ikke gis vederlag for folketrygdens pensjonsrettigheter og det er også tvilsomt i hvilken grad tjenestepensjoner fra arbeidsgiver omfattes av bestemmelsen.

Hovedtanken bak innstrammingen av vederlagsbestemmelsen i 1970 var at underholdsbidraget skulle være den normale oppgjørsmåte for å rette opp skjevheter i ektefellenes opptjening av pensjonsrettigheter. I dag tilkjennes det imidlertid sjelden underholdsbidrag, slik at situasjonen er blitt en annen enn da vederlagsregelen ble strammet inn i 1970. Spørsmålet om hvilke pensjoner og forsikringer som skulle være unntatt fra deling ved skilsmisse og separasjon, ble ikke tatt opp til noen bred nyvurdering ved utforming av den nye ekteskapsloven. I forarbeidene til lovens § 61 bokstav b sies det også lite om regelens nærmere innhold og begrunnelse. Det vises bare til at bestemmelsen antas i det vesentligste å være i overensstemmelse med gjeldende rett, jf. lov om ektefellers formuesforhold av 27. mai 1927 § 11 annet ledd. Gjeldende rettstilstand er således basert på en tolkning av nevnte § 11 hvor uoverdragelige rettigheter og rettigheter av personlig art var unntatt fra delingen. Denne loven fra 1927 ble opphevet da den nye ekteskapsloven trådte i kraft. Forarbeidene fra 1918 til loven fra 1927 4 ga i utgangspunktet uttrykk for at det kunne være tvilsomt om livrenter, føderåd m.v. skulle falle utenfor delingen, da disse kunne ansettes til en kapitalverdi. Det vises til en høyesterettsdom fra 4. juli 1851 hvor det ble avgjort at en rett til føderåd som enkemannen hadde, ikke skulle inndras i dødsboskiftet etter hustruen. Retten etter en livrente ble her ansett for å stå i samme stilling som retten til framtidig lønn, underholdsbidrag m.v. og derfor ansett å være av personlig art.

De familierettslige reglene om livsforsikring og pensjon ble utredet på nytt i 1965, men retten til forlodds uttak ble ikke gjenstand for noen selvstendig nyvurdering. I innstillingen angående dette 5 vises det til motivene fra 1918. Innstillingen gav imidlertid uttrykk for det syn at deling skulle finne sted for kapitalforsikringer og livrenter med gjenkjøpsverdi. Dette standpunktet er ikke begrunnet i innstillingen.

Den sentrale begrunnelsen for å unnta pensjon og livrente fra deling ved skifte er ifølge forarbeidene fra 1918 hensynet til å sikre det framtidige inntektsgrunnlag udelt for forsikringstakeren.

Dette hensynet må i dag kunne sies å ha mistet mye av sin tyngde når det gjelder de forsikringer som det kan kreves vederlag for i den nye ekteskapslovens § 63, nevnt foran. I 1918 kunne livrenter utgjøre den eneste inntektskilde i alderdommen. Ved folketrygdloven i 1966 fikk vi et trygdesystem som sikrer alle et visst minimumsnivå for inntekter i alderdommen. Livrenter og pensjonsforsikringer er ikke lenger nødvendig for å sikre et eksistensminimum slik det var i 1918. Livrenter og pensjonsforsikringer får dermed karakter av formuesoppbygging, det vil si sparing ut over det som er nødvendig til livets opphold, på linje med andre former for formuesoppbygging som for eksempel bolig, bankkonti eller kapitalforsikring som kan gjenkjøpes.

Videre er det i tråd med dagens rettslige tankegang at sikring av framtidig inntektsgrunnlag i alderdommen bør gjelde begge parter ved et skilsmisseoppgjør ut fra arbeidsdelingen mellom partene i ekteskapet. Det er skjedd en utvikling i synet på hjemmearbeidets rettslige og økonomiske betydning i familieretten. 6 Utviklingen har foreløpig kulminert ved den nye ekteskapslovens § 31 tredje ledd, hvor det skal legges vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet ved vurderingen av eiendomsretten til eiendeler som har tjent til felles personlig bruk, som felles bolig og vanlig innbo.

Middelaldrende og eldre kvinner som i dag skilles etter å ha vært hel- eller deltids hjemmearbeidende hustruer under ekteskapet, kan under dagens system i en overgangsperiode på 30-40 år falle mellom to stoler:

• Disse kvinnene vil i lite omfang motta bidrag: Etter den nye ekteskapslovens § 81 første ledd skal som hovedregel bidrag kunne gis i inntil 3 år etter skilsmissen, men dersom ekteskapet har vært langvarig eller det forligger særlige grunner ellers, kan bidrag fastsettes for lengre tid.

• Dessuten vil disse kvinnene i begrenset grad kunne tjene opp pensjonsrettigheter. Etter skilsmissen vil de fleste av disse kvinnene under 67 år søke å trappe opp sin deltakelse i lønnet arbeid, men de vil ikke rekke å tjene opp de samme pensjonsrettigheter som de kunne gjort hvis de ikke hadde vært hel- eller deltids hjemmearbeidende under ekteskapet. Kvinnene som er over 67 år ved skilsmissen, vil ikke rekke å tjene opp noen tilleggspensjon.

5.15.4 Fraskilte ektefellers rett til etterlattepensjon

Som redegjort for i punkt 5.15.3 foran, vil det etter dagens regler i mange tilfeller kunne være slik at pensjonsrettigheter kan holdes utenfor ved delingen i et skilsmisseoppgjør. Dersom den fraskilte ektefellen med slike udelte pensjonsrettigheter dør, vil imidlertid den andre ektefellen kunne få del i disse rettighetene. Dette kan omfatte både pensjonsrettigheter i folketrygden, og eventuelle opptjente rettigheter i pensjonsordninger utenfor folketrygden.

Ifølge folketrygdloven har fraskilt ektefelle rett til etterlattepensjon dersom dødsfallet finner sted innen 5 år etter skilsmissen og ekteskapet har vart i minst 25 år eller minst 15 år dersom det er barn i ekteskapet.

Etter at en fraskilt ektefelle er død, kan den andre ektefellen også få del i den tidligere ektefellens eventuelle rettigheter i pensjonsordninger utenfor folketrygden, jf. den nye ekteskapslovens § 86 og 87. Retten til slik ektefellepensjon er betinget av at den andre ektefellen ved skilsmissen var eller hadde vært medlem av en pensjonsordning utenfor folketrygden som omfatter ektefellepensjon. Ekteskapet må ha vart i minst 10 år og den fraskilte må ha vært minst 45 år ved skilsmissen. Med pensjonsordning menes offentlig pensjonsordning og privat kollektiv pensjonsordning med obligatorisk tilslutning, mens individuelle pensjonsforsikringer og foreningsforsikringer faller utenfor. Retten til denne type etterlattepensjon ble gjort strengere ved den nye ekteskapsloven: Kravet til ekteskapets varighet ble økt fra 5 til 10 år og kravet til alder ved skilsmisse ble økt fra 35 til 45 år. Dersom avdøde hadde flere fraskilte ektefeller som oppfyller kravene, vil pensjonen deles mellom de berettigede i forhold til antall påbegynte år hver av dem var gift med avdøde. Ifølge lovens forarbeider (NOU 1987: 30 s.156) kan fraskilt ektefelles rett til ektefellepensjon dels begrunnes med formuerettslige synspunkter. Pensjonsretten vil for en stor del kunne være opptjent gjennom innbetaling under det tidligere ekteskap. Utbetaling til fraskilt ektefelle vil derved også ha karakter av en utsatt deling av disse verdier.