7 Pensjonsforsikring i EU/EØS
Dette kapitlet gir en kort beskrivelse av hovedpunktene i de tre Livdirektivene 1 , som er de viktigste EF-direktivene 2 for privat pensjonsforsikring. Deretter gis en oversikt over de viktigste endringene i norske regler som kreves i forbindelse med implementering av disse direktivene. Til slutt pekes det på mulige effekter for markedet for pensjonsforsikring. Aller først vil det imidlertid kort pekes på noen regler i EU utover de tre livdirektivene.
7.1 Bestemmelser angående bevegelig arbeidskraft og forslag til pensjonskassedirektiv
I EU gjelder visse overnasjonale forordninger (regulations) angående koordinering av minimumsregler for felles rettigheter, blant annet opptjente pensjonsrettigheter, for arbeidstakere i EU, jf. EF-forordning 1408/71 og 1390/81. Disse forordningene inngår i EØS-avtalen. Ut fra formålet å fremme fri bevegelighet av arbeidskraften på det indre marked, skal rettigheter, inklusive pensjonsrettigheter, opptjent ved lønnsarbeid fra ulike land legges sammen og utbetales den bevegelige arbeidskraften i det landet den trygdede er i når behovet for trygd oppstår.
Et forslag til direktiv (COM(93)237) angående pensjonskassers forvaltnings- og investeringsfrihet, vil gjøre det lettere for internasjonale selskaper med ansatte i mange land, å ha en samlet forvaltning av sine pensjonskassers midler.
Direktivforslaget gjelder ikke lovfestede pensjonskasser. For Norges vedkommende betyr det at Statens Pensjonskasse og Pensjonskassen for sjømenn ikke omfattes av direktivforslaget, mens alle kommunale og private pensjonskasser og -fond omfattes.
Dersom det foreliggende direktivforslaget blir vedtatt og vil inngå i EØS-avtalen, vil dette kreve visse endringer av norske regler;
kapitalforvalter og depotmottaker godkjent i et annet EØS-land må også godkjennes i Norge,
bestemmelsen om at pensjonskasser skal holde en viss mengde stats- og ihendehaverobligasjoner må fjernes,
reglene om kapitalforvaltning må endres slik at det ikke lenger skilles mellom garanti gitt av den norske stat og garanti gitt av stater i EØS-området og
det må utformes visse minimumskrav med hensyn til valutaeksponering for pensjonskasser.
7.2 Livdirektivene
Pensjonsforsikring i de enkelte EU-/EØS-land har hittil i stor grad vært skjermet for internasjonal konkurranse. Målsettingen er å legge rammeverket til rette for at det innen EU-området kan skapes et indre/fritt marked også for pensjonsforsikring, i likhet med andre tjenester. Det viktigste rammeverket for pensjons- og annen livsforsikring i denne sammenheng er Første, Annet og Tredje Livdirektiv. De tre direktivene representerer hvert sitt stadium i arbeidet mot å nå målet om et fritt/indre marked for slike tjenester. (For skadeforsikring finnes det tilsvarende Første, Annet og Tredje Skadedirektiv). Første Livdirektiv omhandler samordning av regler for etablering og utøvelse av virksomhet innen EU, Annet Livdirektiv omhandler samordning av regler for å lette tjenesteyting over landegrensene, mens formålet med Tredje Livdirektiv er å ta de siste skritt for å realisere målsettingen om et indre marked.
Første og Annet Livdirektiv er trådt i kraft i EU og inngår i EØS-avtalen som trådte i kraft ved årsskiftet 1993/94. Tredje Livdirektiv vil tre i kraft i EU 1. juli 1994 og inngår i tilleggspakken (som omfatter direktiver vedtatt etter 31. juli 1991).
Det generelle rammeverket for gjennomføringen av det indre marked for pensjons- og annen forsikring er basert på koordinerte minimumsregler for tilsyn av forsikringsselskapene. Ut fra disse standardene skal de enkelte medlemsland gjensidig anerkjenne tilsynssystemene hos hverandre. Konsesjon gitt til et forsikringsselskap i et medlemsland, skal være gyldig i hele det indre marked og tilsynet av selskapet skal utføres av hjemlandets tilsynsmyndigheter ( hjemlandskontroll). Tilsvarende regime er allerede gjennomført for bank- og investeringstjenester.
Livdirektivene omfatter selvstendig næringsvirksomhet innen direkte livsforsikring utført av foretak etablert i EU. Livdirektivene omfatter i hovedsak alle private pensjonsordninger som er forskuddsfinansiert ved fondsoppbygging (i og med at de tre Livdirektivene inneholder minimumskrav til solvenskapital for å dekke framtidige forsikringsforpliktelser og risiko ved kapitalforvaltningen). Tjenestepensjoner som er finansiert over arbeidsgivers løpende drift, vil således falle utenfor direktivene. Forskuddsfinansiering av tjenestepensjoner kan skje enten ved kontrakt med forsikringsselskap eller ved opprettelse av egen pensjonskasse. Direktivene omfatter således også pensjonskasser, men ifølge de innledende betraktninger til Annet Livdirektiv bør kollektive pensjonskasser utelukkes fra bestemmelsene som spesielt gjelder adgangen til tjenesteyting over landegrensene innen EU, jf. forslaget til nytt direktiv for pensjonskasser nevnt foran.
Første Livdirektiv
Første Livdirektiv (79/267/EØF) trådte i kraft høsten 1980 og var basert på Første Skadedirektiv (73/239/EØF). Direktivet angir prosedyrer for nyetableringer i andre medlemsland. Hvert land der forsikringsselskapet har en etablering (hovedkontor, datterselskap eller filial), gir konsesjon til selskapet med hensyn til denne etableringen og har tilsyn med tekniske reserver og aktiva for å dekke disse. Utenlandsetableringene må oppfylle vertslandets nasjonale regler – men konsesjonsvilkårene kan ikke diskriminere utlendinger.
Annet Livdirektiv
Annet Livdirektiv (90/619/EØF) trådte i kraft 20. mai 1993, omtrent tre år etter Annet Skadedirektiv (88/357/EØF). Direktivet omhandler tjenesteyting over landegrensene. I tråd med en viktig dom i EF-domstolen 4. desember 1986, ble det i Annet Livdirektiv gjort et skille mellom tilfeller der det er påkrevet med forbrukerbeskyttelse og tilfeller der dette ikke anses for nødvendig.
Forbrukerbeskyttelse er ikke påkrevet i de tilfeller der forsikringstaker på eget initiativ velger å kjøpe livsforsikringstjenester fra et selskap som er etablert i et annet medlemsland. For selskaper som tilbyr tjenester over landegrensene på denne måten, er det ikke krav om konsesjon i de land der risiki og/eller forsikringstakerne er hjemmehørende. Myndighetene i det land der hovedkontoret ligger, har et overordnet tilsynsansvar som inkluderer tekniske reserver ( hjemlandskontroll).
Forbrukerbeskyttelse kreves i de tilfeller der et selskap aktivt markedsfører sine livsforsikringstjenester over landegrensene. Selskaper som tilbyr tjenester på denne måten er underlagt tilsyn av myndighetene i det land der tjenestene tilbys ( vertslandskontroll). De land der de forsikrede risiki og/eller de forsikrede er hjemmehørende, kan således kreve at forsikringsselskapet har konsesjon i dette landet og oppfyller dette landets krav til tekniske reserver. Dette forutsetter et nært samarbeid mellom nasjonale tilsynsmyndigheter.
Annet Livdirektiv gir innbyggerne i hvert medlemsland frihet til – på eget initativ – å tegne enhver form for livsforsikringskontrakt i et annet medlemsland – selv om denne typen kontrakt er forbudt i hjemlandet – med mindre den strider mot allmenne hensyn ( general good). Denne friheten samsvarer med åpningen for frie kapitalbevegelser som trådte i kraft sommeren 1990 (med noen få unntak).
Direktivet gir imidlertid flere indikasjoner på en forsiktig og skeptisk holdning hos mange medlemsland. Forsikringstakere som ønsker å tegne en livsforsikring utenlands på eget initiativ, kan i prisippet gjøre dette gjennom en uavhengig megler i sitt hjemland. Medlemslandene har imidlertid mulighet til å utsette iverksettelsen av denne bestemmelsen til mai 1996. Videre gjelder en overgangsordning for kollektiv forsikring knyttet til arbeidsforhold – inkludert pensjonsforsikringer og andre forsikringsordninger for arbeidstakere. For denne typen pensjoner er medlemslandene ikke forpliktet til å anvende bestemmelsene angående tegning på eget initiativ før 31. desember 1994.
Tredje Livdirektiv
Tredje Livdirektiv (92/96/EØF) vil tre i kraft i EU 1. juli 1994, samtidig som Tredje Skadedirektiv (92/49/EØF). Hovedformålet med Tredje Livdirektiv er å ta de siste skritt mot målet om å gjennomføre ett indre marked for livsforsikring og pensjonsforsikring – med én konsesjon og hjemlandskontroll beskrevet foran. Etter Tredje Livdirektiv vil et forsikringsselskap som har sitt hovedkontor i ett medlemsland, bare behøve én konsesjon i dette landet (hjemlandet) for å kunne tilby sine tjenester i hele det indre marked. Selskapet vil kunne etablere datterselskap eller filialer eller yte tjenester over landegrensene, og bruke enhver kombinasjon av disse virksomhetene, uten å trenge ytterligere konsesjon fra de andre involverte landene.
Tredje Livdirektiv fjerner dermed skillet i Annet Livdirektiv mellom kjøp av tjenester på eget initativ og kjøp som resultat av selskapets aktive markedsføring. Et forsikringsselskap med én konsesjon gyldig i hele det indre marked, har dermed lov til å bruke alle normale midler til å reklamere for sine tjenester innen fellesskapet.
Myndighetene i hjemlandet (der et selskap har hovedkontor) har eneansvar for finansielt tilsyn av selskapet. Hjemlandets myndigheter vil ha rett til å utføre tilsyn på stedet av finansielle forhold i filialer/datterselskaper i andre medlemsland. Et forsikringsselskap som ønsker å etablere filial/datterselskap i et annet medlemsland, må informere tilsynsmyndighetene i hjemlandet, som igjen formidler denne informasjonen til det mulige framtidige vertslandet.
Tredje Livdirektiv innebærer således vesentlige endringer av de gjeldende bestemmelsene om fordeling av tilsynsansvar i Første og Annet Direktiv. For å oppnå nødvendig gjensidig anerkjennelse av minimumskrav, har Tredje Livdirektiv en større grad av koordinering av regler på dette området enn Første og Annet Livdirektiv. Tredje Livdirektiv omhandler spesielt felles minimumskrav til forsikringstekniske forpliktelser og spredning, lokalisering og sikring av valutarisiko med hensyn til de aktiva som dekker disse forpliktelsene.
Tilsynsformen vil være mer basert på solvenskontroll enn produktkontroll. Solvenskontroll praktiseres i Storbritannia, mens produktkontroll hittil har vært foretrukket i mange medlemsland, blant annet Tyskland. Ved tilsyn basert på produktkontroll kan myndighetene kreve forhåndsgodkjenning av premier og vilkår for hvert enkelt produkt som lanseres, blant annet for å sikre at selskapene ikke inngår for store forpliktelser. Under en tilsynsform basert på solvenskontroll som er valgt i livdirektivene, har livselskapene anledning til å markedsføre de produkter de ønsker, under forutsetning av at de har god nok solvens til å bære den tilhørende risiko, og at markedsføringen av produktet ikke strider mot allmenne hensyn.
Tredje Livdirektiv tar også noen skritt videre i favør av forbrukerbeskyttelse. Harmonisering av de enkelte medlemslands forsikringsavtalerett anses ikke å være en forutsetning for å kunne oppnå gjennomføring av det indre marked innen forsikring. Ut fra konsumenthensyn kan medlemslandene kreve at forsikringsavtaler som dekker forpliktelser innen deres landegrenser, skal oppfylle dette landets avtalerettslige bestemmelser. Målet er at en konsument som inngår kontrakt med et forsikringsselskap i et annet medlemsland, ikke skal omfattes av avtalerettslige bestemmelser som ikke er hensiktsmessige/relevante for konsumenten i vedkommendes hjemland. Videre skal forsikringstakerne gis en viss spesifisert informasjon som setter dem i stand til å forstå kontraktens innhold før kontrakten sluttes. Dessuten skal forsikringstakerne i alle tilfelle gis en angreperiode, på mellom 14 og 30 dager regnet fra tidspunktet for kontraktsinngåelse. I løpet av denne perioden skal de kunne trekke seg fra avtalen.
7.3 Norges tilpasning til livdirektivene
Norges tilpasning til livdirektivene omtalt foran, vil skje i to trinn:
Først tilpasning til Første og Annet Livdirektiv som inngår i EØS-avtalen som trådte i kraft ved årsskiftet 1993/94.
Deretter tilpasning til Tredje Livdirektiv som trer i kraft i EU 1. juli 1994 og inngår i EØS-tilleggspakken.
Når EØS-avtalen trer i kraft, skal de direktiver som avtalen omfatter (blant annet Første og Annet Livdirektiv), være implementert i lovreglene i de enkelte land i EØS-området (EU-landene pluss de EFTA-land som er part i EØS-avtalen). Nødvendige norske lovendringer i denne forbindelse ble vedtatt av Stortinget våren 1992 (jf. Ot.prp. nr. 85 (1991-92)), med derpå følgende utarbeiding av nødvendige endrede og nye forskrifter.
Etter at EØS-avtalen er trådt i kraft, skal tilleggspakken (med blant annet Tredje Livdirektiv) vedtas av EØS-komitéen, noe som antagelig kommer til å skje på nyåret 1994. Tilleggspakken skal gjennomføres i Norge innen seks måneder etter at et slikt vedtak er funnet sted. Implementering av Tredje Livdirektiv, som inngår i tilleggspakken, krever ytterligere tilpasninger i det norske regelverket.
I det følgende vil det gis et overblikk over hovedendringer i det norske regelverk for livsforsikring inklusive pensjonsforsikring, som er nødvendige som tilpasning til de tre livdirektivene.
A. Opphevelse av regler som diskriminerer utlendinger ved etablering og utøvelse av virksomhet (Første Livdirektiv)
Inntil Tredje Livdirektiv blir en del av EØS-avtalen, er det adgang til å kreve konsesjon av et selskap etablert i et annet EØS-land, men uten å diskriminere utlendinger. Dette krever fjerning av regelen om at utenlandske filialer i Norge skal ha kapital deponert i norsk bank og egen aktuar. Det omfattende kravet til informasjon ved konsesjonssøknader for utenlandske filialer må mykes opp. Dessuten må den øvre grensen på 33 1/3 prosent for samlet utenlandsk eierskap i forsikringsselskaper (og andre finansinstitusjoner) fjernes. EØS-avtalen gir her Norge en overgangsordning fram til 1. januar 1995. Videre må reglene om kapitalforvaltning endres slik at det ikke lenger skilles mellom garanti gitt av den norske stat og garanti gitt av stater i EØS-området. Heller ikke er det tillatt å skille mellom norske finansinstitusjoner og utenlandske finansinstitusjoner som har konsesjon i EØS-området. Etter at EØS-avtalen trådte i kraft, er det denne avtalens bestemmelser som regulerer EØS-selskapers adgang til det norske markedet, og ikke eventuelle resiprositetskrav som Norge tidligere kunne sette (det vil si at konsesjon tidligere kunne nektes dersom norske selskaper ikke hadde tilsvarende adgang til å drive virksomhet i søkerselskapets hjemland).
B. Tilpasning til friere tjenesteyting over landegrensene under Annet Livdirektiv
Tilpasning til Annet Livdirektiv krever at forbudet i valutaforskriftene mot at nordmenn skal kunne tegne livsforsikring i utlandet fjernes, slik at det blir adgang til å tegne livsforsikring i utlandet på eget initiativ.
C. Tilpasning til felles minimumsstandarder under Første og Annet Livdirektiv
De fleste krav angående harmonisering av standarder er minimumskrav som tillater det enkelte land å pålegge strengere og/eller mer detaljerte krav for selskaper innen sine landegrenser – men bare på selskaper med hovedkontor i dette landet. I St.prp. nr. 100 (1991-1992) om EØS-avtalen legges det til grunn at solvenskravene i EF-direktivene er oppfylt ved de norske reglene som er fastsatt for ansvarlig kapital og tekniske reserver for norske forsikringsselskaper. De norske solvensreglene er imidlertid bygd opp anderledes enn reglene i EF-direktivene. Norge kan opprettholde sine regler for selskaper med hovedkontor i Norge, men disse selskapene må også oppfylle solvenskravene i EF-direktivene.
Dagens regler om at det ikke er tillatt å drive livs-, skade- og kredittforsikring i samme selskap, gjelder i dag også for filialer av utenlandske selskaper. Ved ikrafttredelse av EØS-avtalen må det gjøres unntak fra denne regelen for selskaper i EØS-området som driver med både skade- og kredittforsikring på tidspunktet for undertegning av EØS-avtalen. Tilsvarende unntak må gjøres for selskaper som driver med både livs- og visse typer skadeforsikring (ulykke og sykdom), på betingelse av adskilt ledelse.
Stortinget har våren 1992 vedtatt en ny lov om lovvalg i forsikringsavtaler (jf. Ot.prp. nr. 72 (1991-92)) i tråd med reglene om lovvalg i Annet Livdirektiv. Denne nye loven vil gå foran den tidligere hovedregelen om at alle rettsforhold for utenlandske filialer etablert i Norge skal reguleres av norsk rett.
D. Ytterligere tilpasninger ved en implementering av Tredje Livdirektiv (i tilleggsavtalen)
Mange av de reglene som må endres i forbindelse med ikrafttredelsen av EØS-avtalen 1.1.1994, må endres på nytt innen seks måneder etter vedtak av tilleggspakken. Dette gjelder bestemmelsene for å lette konsesjonsvilkårene for EØS-selskaper, som må endres ut fra at Norge ikke lenger vil kunne kreve konsesjon av slike selskaper, jf. punkt A foran. Videre må skillet mellom kjøp av livsforsikring på eget initativ og som resultat av markedsføring fjernes, jf. punkt B foran. Under Tredje Livdirektiv vil det bli tillatt å etablere nye selskaper som driver med både livs- og visse typer skadeforsikringsvirksomhet (ulykke og sykdom), forutsatt adskilt ledelse – i motsetning til bestemmelsene i Første Livdirektiv som ikke tillater nyetablering av slike selskaper, men at eksisterende selskaper av denne typen kan forsette. Som tilpasning til Tredje Livdirektiv, må Norge gjøre unntak fra regelen om separasjon av livs- og visse typer skadeforsikring (ulykke og sykdom), ikke bare for eksisterende selskaper, men også for nyetablerte EØS-selskaper, jf. punkt C foran.
I tillegg vil tilpasning til Tredje Livdirektiv kreve ytterligere endringer i norske regler: Som nevnt vil tilsynet med forsikring i det indre marked baseres på solvenskontroll framfor produktkontroll. Medlemslandene kan ifølge Tredje Livdirektiv ikke ha bestemmelser som krever forhåndsgodkjennelse eller løpende anmeldelse av forsikringsvilkår, tariffer o.l. De norske reglene angående dette må derfor endres. Tilpasning til Tredje Livdirektiv innebærer også at livsforsikringsselskaper i Norge må underlegges visse minimumskrav med hensyn til valutaeksponering. Videre skal forsikringstakerne ifølge Tredje Livdirektiv fritt kunne benytte seg av meglere i tilknytning til kjøp av alle typer forsikringstjenester innen EU. Tilpasning til dette krever endring av de norske reglene som bare tillater megling til utlandet av skadeforsikring i tilknytning til næringsvirksomhet. Desuten må Norge fjerne kravet om at representanten i Norge for et forsikringsselskap fra et annet EØS-land må ha permanent bopel i Norge. Tredje Livdirektiv kan tolkes dithen at de norske reglene om minst null avkastning på unit linked-kontrakter kan opprettholdes for selskaper med hovedkontor i Norge – men ikke for andre forsikringsselskaper som vil tilby tjenester i Norge. Her vises det til rapport av 14. januar 1994 fra arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet. Denne arbeidsgruppen foreslår blant annet å fjerne det nevnte kravet om minst null avkastning.
Utover det som følger av de tre livdirektivene, kan det i framtiden komme krav om ytterligere tilpasninger av norske regler til EU/EØS, for eksempel som følge av norsk EU-medlemsskap, nye direktiver og domsavsigelser i EF-domstolen.
7.4 Framtidsutsikter
Intensjonen med dette avsnittet er å diskutere mulige virkninger av de tre livdirektivene på markedet for pensjonsforsikring.
7.4.1 Hvor fritt er det frie marked?
Det kan stilles spørsmålstegn ved i hvilken grad og hvor raskt det vil lykkes å realisere målet om et indre/fritt marked for pensjonsforsikring i EU-/EØS-området. I det følgende vil det pekes på noen problemer som ser ut til å begrense graden av frihet.
De fleste krav angående harmonisering av standarder er som nevnt minimumskrav som åpner for at de nasjonale markedene innen det indre marked kan ha ulike regler utover disse minimumskrav. Dette kan hemme konkurransen over landegrensene.
Henvisninger til allmenne hensyn ( general good) finnes i direktiver for alle typer finansielle tjenester. For pensjons- og annen livsforsikring, er det imidertid særlig sannsynlig at de ulike landene i EØS-området også i framtiden vil kunne ha ulik tolkning og praktisering av hvordan allmenne hensyn skal ivaretas, blant annet fordi Livdirektivene ikke harmoniserer konseptet livsforsikring og fordi pensjons- og annen livsforsikring er innvevd i de ulike lands offentlige pensjonsordninger og tjenestepensjonsordninger, som kan variere mye fra land til land, jf. kapittel 6.
Et forsikringsselskap som mener at et medlemsland har nasjonale regler som hindrer effektiv fungering av det indre marked og som ikke kan begrunnes ut fra allmenne hensyn, vil kunne bringe saken inn for EF-domstolen. Det anklagede landet vil da måtte rettferdiggjøre overfor domstolen at dets lovregler faktisk ivaretar allmenne hensyn og praktiseres uten diskriminering av noen selskaper som opererer i dette landet, at de ikke er overdrevne/urimelige sett i forhold til formålet, at de er objektivt sett nødvendige, at de ikke kan erstattes av regler som er mindre restriktive og at de ikke pålegger forsikringsselskapet krav som det også må oppfylle i sitt hjemland (Pool 1992).
General good-testen må betraktes som et siste sikkerhetsnett som kommer i tillegg til direktivene siden disse ikke kan dekke enhver eventualitet. Det kan imidlertid bli nødvendig å gjøre general good-testen mer spesifisert gjennom nye domsavsigelser fra EF-domstolen eller ved et nytt direktiv.
Ifølge domsavsigelsen fra EF-domstolen av 4. desember 1986 kunne medlemslandene kreve at selskaper med base i et annet medlemsland skulle oppfylle vertslandets regler for spesielle og generelle forsikringsvilkår (som bestemmer arten av forsikringsproduktene) som kunne variere fra medlemsland til medlemsland. Tredje Livdirektiv koordinerer ikke de forskjellige lands regler med hensyn til forsikringsvilkår og tillater også de enkelte land å ha sine egne avtalerettslige bestemmelser innen livsforsikring.
Et forsikringsselskap med gyldig konsesjon for hele det indre marked skal etter Tredje Livdirektiv kunne bruke alle normale typer markedsføring av sine tjenester i hele markedet, men de forskjellige landene kan kreve samsvar med sine nasjonale retningslinjer for form og innhold i markedsføringen for å ivareta allmenne hensyn.
Videre foreskriver Tredje Livdirektiv ingen harmonisering av skatteregler. Det er vanlig i Europa at innehavere av pensjonsforsikringskontrakter gis en form for skattekreditt i sitt hjemland. Som hovedregel er premier betalt til en pensjonsforsikring fradragsberettiget (helt eller delvis), og løpende avkastning på pensjonssparing beskattes ikke, mens pensjonsforsikring blir betraktet som skattbar inntekt ved utbetaling.
Hvis en forsikringstaker mister denne fradragsmuligheten ved å tegne pensjonsforsikring i utlandet, må dette regnes som en åpenbar diskriminering av utenlandske selskap og vil vanskeliggjøre handel over grensene av slike livsforsikringstjenester. To domsavsigelser fra EF-domstolen 28. januar 1992 (en av dem kalles Bachmann-dommen) har imidlertid fastsatt at slike diskriminerende regler kan opprettholdes der hvor det ikke finnes noen annen måte å opprettholde helheten i det nasjonale skattesystem (Dassesse 1992). Et synspunkt her synes å være at det land som gir fradragsrett ved innbetaling av premier, også bør være det land som får skatteinntekten ved pensjonsutbetaling. Her er kontrollmuligheten for skattemyndighetene viktig.
Bachmann-dommen kan tolkes dithen at Norge under EØS-avtalen gis anledning til å nekte å gi nordmenn fradragsrett for premieinnbetalinger til pensjonsforsikring tegnet i selskap som ikke er etablert i Norge med enten datterselskap eller filial. En slik praksis vil sannsynligvis føre til at tjenesteyting over landegrensene med hensyn til pensjonsforsikring vil bli svært begrenset. Den generelle konklusjon man kan dra av denne saken er imidlertid ikke klar ennå, og dette er under diskusjon i Kommisjonen.
Det er en uttalt målsetting for det indre marked at forskjeller i skattelegging, avtalerett, markedsføringsregler, tiltak for å beskytte forbrukerne osv. ikke må få hindre markedet i å fungere effektivt. For å nå målet om et velfungerende indre marked for pensjons- og annen livsforsikring, kan det vise seg nødvendig med et nytt direktiv og evt. flere domsavsigelser fra EF-domstolen.
7.4.2 I hvilken grad vil en formell frihet bli brukt?
Selv om det skulle vise seg mulig å løse problemene nevnt foran, kan det gjenstå andre barrierer som kan hemme forsikringstakernes og selskapenes bruk av en formell frihet i et indre marked for pensjonsforsikring innen EU- og EØS-området.
Det kan pekes på flere forhold som kan bidra til å hemme tjenesteyting av pensjonsforsikring over landegrensene, i alle fall på kort sikt. Som nevnt innledningsvis i dette kapitlet, har pensjonsforsikring i de enkelte EU-/EØS-land hittil i stor grad vært skjermet for internasjonal konkurranse. Konkurransen innen de nasjonale markedene har også i mange tilfelle vært begrenset. Det at pensjonsforsikring ofte er en langsiktig kontrakt for å bidra til å trygge inntektsnivået i alderdommen, kan tilsi at konsumenten vil legge særlig vekt på trygghet og forbrukerbeskyttelse. For konsumenten er det derfor særlig viktig med tiltro til både forsikringsselskapet og tilsynsmyndighetene som selskapet er underlagt. Dessuten er det viktig for konsumenten å ha oversikt over og forstå forsikringsvilkårene og relevante kontraktsrettslige bestemmelser. Slik forståelse og tiltro kan vanskeliggjøres ved språkforskjeller og kulturell og geografisk avstand.
Konsumentenes tillit til utenlandske selskaper kan imidlertid gradvis bli større etter hvert som det indre marked utvikles, og konsumentene får mer informasjon om og erfaring med utenlandske selskap. Meglere plassert i hjemmemarkedet kan her spille en viktig rolle, men jf. her overgangsordning for Annet Livdirektiv med hensyn til meglere fram til mai 1996. Prisforskjeller mellom nasjonale markeder vil også stimulere handel over landegrensene. Det er imidlertid vanskelig å sammenligne priser på pensjonsforsikringstjenester hovedsakelig på grunn av store forskjeller i vilkår. Det kan imidlertid være indikasjoner på at det norske prisnivået ligger ganske høyt.
Parallelt med utviklingen av livdirektivene har forsikringsselskapene i Europa søkt å forberede seg på deltakelse i det indre marked og forventet økt internasjonal konkurranse. Et viktig trekk ved tilpasningen for de største europeiske livselskapene ser ut til å være at de har søkt å etablere seg spredt rundt i hele EU-området. Disse etableringene er i liten grad blitt gjort i form av nyetableringer – som livdirektivene omhandler. Selskaper som har etablert seg utenlands, har i stor grad gjort dette i form av oppkjøp og fusjoner over landegrensene – som i liten grad berøres av livdirektivene, (men kommer inn under andre direktiver som blant annet 88/627/EØF om flagging). Det kan se ut til at den letteste metoden for å vinne markedsandeler innen pensjons- og annen livsforsikring i andre land, er å overta et etablert nasjonalt selskap som har bygd opp tillit i dette nasjonale markedet. Et annet viktig utviklingstrekk er at mange land, inklusive Norge, har åpnet for at finanskonserner kan inneholde både bank(er) og forsikringsselskap(er). I Norge er det nå fire slike konserner. Dessuten er det i flere europeiske land (blant annet Danmark og Sverige) åpnet for at banker kan tilby visse former for pensjonssparing som omfattes av samme regler for skattekreditt som tilsvarende pensjonssparing i forsikringsselskaper.
I mange europeiske land, også i Norge, har det også vært en økning av oppkjøp og fusjoner innenfor landets grenser, med den hensikt å skape større og sterkere selskap med en større kapasitet til å delta i forventet sterkere internasjonal konkurranse.
Det er i dag ingen norske livsforsikringsselskaper som har utenlandsetableringer. I løpet av de siste årene er det blitt to utenlandskeide livselskaper i Norge (Vesta liv eid av svenske Skandia og David eid av Irish Life) – med et par prosent av premieinntekten i det norske livsforsikringsmarkedet i 1992. De to utenlandske selskapenes samlede andel av nytegninger er imidlertid noe større, anslagsvis 5 prosent i 1992.
Norges tilslutning til EØS-avtalen åpner for en økt internasjonal konkurranse på det norske markedet for pensjonsforsikring i framtiden. Dersom norske konsumenter vil kunne oppnå lavere priser og bedre vilkår på sin pensjonsforsikring eller pensjonssparing hos utenlandske tilbydere (livselskaper, pensjonskasser eller banker) enn hos norske, vil dette kunne føre til at flere norske konsumenter enn i dag foretrekker pensjonsforsikring hos utenlandsk tilbyder. I en slik situasjon vil utenlandske tilbydere øyne muligheter til profitt i det norske markedet via oppkjøp, etableringer eller tjenesteyting over landegrensene. I hvilken grad de norske tilbyderne av pensjonsforsikring vil vise seg konkurransedyktige i en økt internasjonal konkurranse vil kunne avhenge av mange forhold, blant annet hvor dyktige norske tilbydere er i forhold til de utenlandske med hensyn til konkurranseparametre som evne til å vinne og beholde kundens tillit, porteføljeforvaltning og produktutvikling. Dessuten vil utformingen av norske regler utover EF-direktivenes minimumskrav være viktig.