8 Sparing, kapitaldannelse og inntektsutvikling

8.1 Innledning

I dette kapitlet drøfter vi de makroøkonomiske virkningene av folketrygdsystemet sett i forhold til et fondsbasert pensjonssystem. Videre vurderer vi inntekts- og formuesutviklingen for ulike generasjoner.

Avsnitt 8.2 og 8.3 drøfter privat spareatferd og virkningene av et folketrygdsystem på teoretisk grunnlag. Makromodellen OVERMOD som er utviklet ved Stiftelsen for Samfunns- og Næringslivsforskning (SNF) ved Norges Handelshøyskole, benyttes til å illustrere disse drøftingene. Modellen presenteres i avsnitt 8.4, mens ulike beregningseksempler med modellen er vist i avsnitt 8.5. Beregningene er utført av SNF i Bergen, som også har skrevet et vedlegg til denne rapporten.

I avsnitt 8.6 drøfter vi kort fordelingsvirkninger innen en generasjon som ikke fanges opp av OVERMOD-modellen, mens omfanget av pensjonsforpliktelser drøftes i avsnitt 8.7.

8.2 Teorier for privat sparing og arv

8.2.1 Innledning

I dette avsnittet presenteres hovedtrekkene ved noen sentrale teorier for privat spareatferd. I den forbindelse vil vi også drøfte ulike begrunnelser for hvorfor individer kan ønske å etterlate arv til sine etterkommere.

Økonomisk teori om privat sparing tar på vanlig måte utgangspunkt i individer som maksimerer sin nytte over livsløpet. I sin enkleste form innebærer teorien at individene velger en optimal forbruksprofil, gitt en initial formue i form av finansformue og realkapital, og inntekter som lønn og pensjonsutbetalinger. Individene antas å kunne frikoble forbruket fra den løpende kontantstrømmen ved å låne og spare i kredittmarkedet til en gitt rente. Vi forutsetter dermed i utgangspunktet at kredittmarkedet fungerer perfekt.

Innenfor en slik modell, vil renteendringer ha to ulike virkninger for individenes tilpasning. For det første vil en økning i renten medføre at økt forbruk i inneværende periode vil fortrenge mer forbruk i senere perioder. Dette er det samme som at prisen på forbruk i inneværende periode øker i forhold til senere perioder. Denne substitusjonseffekten vil normalt trekke i retning av økt sparing i inneværende periode. Økt rente vil imidlertid også føre til økt inntekt for individer med positiv finansformue. En slik inntektseffekt vil trekke i retning av redusert sparing dersom individet ønsker å forbruke mer i inneværende periode når inntekten øker. Dersom et individ har negativ finansformue, vil denne inntektseffekten være negativ.

De to mest kjente teoriene om privat sparing er livssyklushypotesen (LSH) og permanentinntektshypotesen (PIH). Teoriene bygger på at individene foretar rasjonelle sparebeslutninger og ser framover når de skal vurdere sitt forbruk i dag. Begge teoriene er dermed utledet fra nyttemaksimerende atferd. Forskjellen mellom teoriene er i hovedsak knyttet til ulike forutsetninger om horisonten for individenes planlegging. I den opprinnelige formen av LSH planlegger individene å forbruke alle sine oppsparte midler innenfor eget livsløp, mens PIH innebærer at individene har en planleggingshorisont som strekker seg utover livsløpet.

Forskjellen mellom LSH og PIH kan tolkes som ulike forutsetninger om privat arveatferd. Arveatferd drøftes i punkt 8.2.4, mens LSH og PIH presenteres i henholdsvis punkt 8.2.2 og 8.2.3.

8.2.2 Livssyklushypotesen (LSH)

Privat pensjonssparing står sentralt i denne teorien. Preferansene antas gjerne å være i favør av en relativt jevn konsumfordeling over livsløpet, og individene realiserer en slik fordeling ved å spare og låne i finansmarkedet. En typisk tidsprofil vil dermed innebære at individene bygger opp formue ved å spare i den yrkesaktive perioden, for så å forbruke denne formuen i løpet av pensjonsalderen. Dette er illustrert i figur 8.2.2a.

I den enkle livssyklushypotesen, der alle individer har adgang til å låne og spare i velfungerende finansmarkeder, er det nåverdien av framtidige inntekter som legger restriksjoner på individenes tilpasning. Selve tidsprofilen for inntektene vil imidlertid ikke ha direkte betydning for konsumtilpasningen i en slik enkel modell, siden individene fritt kan spare og låne i kredittmarkedet. I realiteten vil imidlertid både forskjeller mellom innlånsrente og utlånsrente, krav om sikkerhet for lån og innslag av kredittrasjonering, innebære at individenes tilpasning vil bli mer komplisert. Det vises for øvrig til omtale av disse forholdene i avsnitt 4.6 i tilknytning til privat pensjonssparing.

LSH innebærer at forventet levealder og aldersstrukturen i befolkningen er viktig for størrelsen på den private sparingen. Med store yrkesaktive generasjoner og forholdsvis små generasjoner med pensjonerte individer, vil den private sparingen gjerne være høy. Med relativt store pensjonistgenerasjoner vil situasjonen være motsatt. Disse generasjonene vil forbruke tidligere oppstarte midler i resten av sitt livsløp, slik at den samlede private sparingen reduseres. Betydningen av aldersstrukturen i befolkningen for privat sparing følger av den begrensede tidshorisonten LSH legger til grunn. Som omtalt innebærer PIH at individene har en tidshorisont utover eget livsløp, slik at aldersstruktur ikke vil ha samme betydning etter denne teorien.

8.2.3 Permanentinntektshypotesen (PIH)

Det sentrale begrepet i denne hypotesen er permanent inntekt. Den permanente inntekten i en periode er definert som det som kan forbrukes i perioden uten at realverdien av formuen reduseres. Formuen vil kunne omfatte både finanskapital, realkapital og menneskelig kapital ( human capital). Permanentinntektshypotesen går i korthet ut på at det for gitte preferanser er den permanente inntekten som bestemmer et individs forbruk.

Antakelsen om at forbruket bestemmes av den permanente inntekten, står i motsetning til den såkalte Keynesianske konsumfunksjonen som antar at forbruket avhenger av disponibel inntekt. Ifølge Keynes vil en marginal økning i disponibel inntekt føre til at en viss andel blir spart. Denne spareandelen er også forutsatt å øke når den disponible inntekten øker. I henhold til PIH vil en slik økning i disponibel inntekt bare påvirke forbruket i den grad økningen endrer den permanente inntekten. På samme måte vil forbruket bare endres i LSH dersom nåverdien av inntekten over livsløpet endres. Forutsetningene om den såkalte marginale konsumtilbøyeligheten, som viser forholdet mellom forbruksøkningen og inntektsøkningen når vi øker inntekten litt, vil dermed være forskjellig i de ulike teoriene. PIH og LSH gir heller ingen implikasjoner om at spareandelen øker med økende inntekt slik Keynes la til grunn.

Med usikker inntekt vil spareandelen av en inntektsøkning under PIH være avhengig av om inntektsøkningen oppfattes som permanent eller midlertidig (transitorisk). Ved en inntektsøkning som oppfattes som permanent, vil forventet inntekt øke på varig basis, og inntektsøkningen i perioden vil i sin helhet kunne forbrukes uten at senere perioders forventede konsum blir lavere enn konsumet i inneværende periode. Hvorvidt hele inntektsøkningen faktisk forbrukes, vil avhenge av forholdet mellom markedsrenten og individenes verdsetting av framtidig forbruk, samt om individene ønsker å utsette forbruk på grunn av usikkerheten ved framtidige inntekter.

Dersom inntektsøkningen oppfattes som midlertidig, vil imidlertid inntektsøkningen i perioden typisk bli fordelt til konsum over flere perioder. Dette betyr at spareandelen blir høy for inntektsøkninger som oppfattes som midlertidige. Slike resultater om at spareandelen avhenger av om inntekten oppfattes som permanent eller transitorisk, vil en også få ved å innføre usikkerhet i LSH.

LSH og PIH har klare likheter ved at det er de samlede forbruksmulighetene over planleggingshorisonten som bestemmer konsumprofilen, og ikke tidsprofilen for inntekter. Vurdert på denne måten vil nåverdi ha samme betydning under LSH som permanent inntekt under PIH, i den forstand at permanent inntekt kan oppfattes som en annuitetsfordeling av nåverdien av individets inntekter. Som omtalt over, er den sentrale forskjellen mellom LSH og PIH dermed knyttet til tidshorisont. Dette leder til en diskusjon av arveatferd.

8.2.4 Arveatferd

Det kan være flere mulige årsaker til at individer etterlater seg arv. En slik årsak kan være usikkerhet om egen livslengde. Som omtalt i avsnitt 4.2, vil risikoaverse individer ønske å forsikre seg mot et langt liv. Dersom det ikke eksisterer velfungerende markeder for livrenter, vil alternativet være å sikre seg mot et langt liv ved ordinær finanssparing. Dette vil kunne føre til at individene etterlater seg arv som ikke er planlagt, i den forstand at det kun er usikkerhet om egen livslengde som medfører et positivt arvebeløp.

Arv kan imidlertid også være planlagt ved at individer tar hensyn til velferden for senere generasjoner når de vurderer hvilken formue de ønsker å etterlate seg. I økonomisk terminologi betyr dette at individene lar nytten til sine etterkommere inngå i sin egen nyttefunksjon. På samme måte kan man også tenke seg at overføringer av formue skjer fra senere til tidligere generasjoner ved at eldre understøttes av sine barn.

Slike former for altruisme mellom generasjoner i oppad- eller nedadstigende linje, vil ha stor betydning for hvilken planleggingshorisont individene faktisk legger til grunn for sine spare- og forbruksbeslutninger. Selv om hvert enkelt individ har et livsløp med endelig lengde, vil den reelle planleggingshorisonten bli uendelig lang dersom den optimale planen for forbruk og sparing omfatter overføring av arv med en altruistisk begrunnelse. Dette gjør at individene i prinsippet vil kunne nøytralisere effekten på inntektsfordelingen mellom generasjonene av en endring i finanspolitikken.

Det klassiske eksemplet på hvordan altruisme nøytraliserer offentlig finanspolitikk er det såkalte ricardianske ekvivalensresultatet (gjeldsnøytralitetsresultatet). Anta for eksempel at staten i en periode gjennomfører en midlertidig skattelettelse som øker det offentlige budsjettunderskuddet. Staten finansierer det økte budsjettunderskuddet fullt ut med rentebærende gjeld, og tar deretter sikte på å holde gjelden konstant. Da må skattene øke noe i senere perioder for å betjene den økte gjelden. Virkningene av denne skattepolitikken er i utgangspunktet økt velferd for den generasjonen som mottar skattelettelse, og redusert velferd for de generasjonene som må betjene den økte offentlige gjelden gjennom økt skatt. Dersom det altruistiske arvemotivet er operativt, vil imidlertid den generasjonen som mottar skattelettelsen øke sin sparing og overføre denne økte sparingen til senere generasjoner i form av arv slik at velferdsfordelingen mellom generasjonene blir uendret. Dette må bety at privat sparing øker like mye som den offentlige sparingen går ned i perioden med skattelettelse, slik at den samlede sparingen i økonomien ikke påvirkes. 1 Vurdert i forhold til PIH, er dette gjeldsnøytralitetsresultatet ekvivalent med at forbruket ikke påvirkes fordi den permanente inntekten ikke øker.

Et alternativ til altruisme mellom generasjoner er at arvebeløpet går direkte inn i nyttefunksjonen til giveren som et ordinært gode. Dette arvemotivet kan betegnes giverglede ( Joy of giving). Forskjellen i forhold til altruistisk arveatferd kan synes uklar, men de to ulike motivene for arveatferd har ulike empiriske implikasjoner når det gjelder virkningene av offentlig finanspolitikk. Som omtalt over, vil innslag av altruisme trekke i retning av fullt ut å nøytralisere slike virkninger. Under Joy of giving-hypotesen vil imidlertid den andelen av en midlertidig skattelettelse som eventuelt benyttes til å gi økt arv, være uavhengig av hvordan velferden til senere generasjoner påvirkes. Dette gjør at gjeldsnøytralitetsresultatet ikke holder fullt ut dersom giverglede er det dominerende arvemotivet.

Et siste arvemotiv som bør omtales kort er såkalt strategisk arveatferd. Dette innebærer i korthet at arvegiveren søker å påvirke mottakernes atferd med arv som virkemiddel. En slik atferd kan alternativt oppfattes som en implisitt betaling for oppmerksomhet eller omsorg. I likhet med hva som er tilfelle for giverglede-motivet, vil strategisk arveatferd ikke fullt ut nøytralisere virkningene av offentlig finanspolitikk.

8.2.5 Kort om empiri

En vesentlig del av tilgjengelige undersøkelser av sparing og arv har funnet sted i USA og England. Den langvarige reguleringen av det norske kredittmarkedet har gjort det vanskelig å iverksette tilsvarende studier i Norge.

De undersøkelsene som er gjort i USA og England, gir ikke entydige svar på alle spørsmål vedrørende privat spareatferd. Enkelte tentative konklusjoner kan likevel trekkes.

Ut fra LSH i sin opprinnelige form skulle en forvente at pensjonister har negativ sparing. Ifølge Boskin (1988) 2 tyder de fleste studiene på at pensjonister sparer mer enn LSH skulle tilsi, slik at de etterlater seg arv. Studier på mikrodata (Hurd 1987, Hurd 1989) antyder at den vesentligste grunnen til dette er usikkerhet om egen livslengde, mens det er vanskeligere å finne belegg for andre arvemotiver. Disse studiene kan trekke i retning av å utvide LSH til å omfatte ikke-planlagt arv.

LSH impliserer at alderssammensetningen og inntekts- og formuesfordeling over aldersgrupper, har betydning for samlet privat sparing. Som omtalt over, gir PIH ikke denne implikasjonen. Studier av Boskin og Kotlikoff (1985) og Boskin og Lau (1988) synes å bekrefte at slike forhold har betydning for privat sparing, noe som isolert sett styrker LSH.

De fleste studier viser at gjeldsnøytralitetsresultatet ikke synes å holde fullt ut, jf. også de ovennevnte studiene vedrørende arveatferd og betydningen av alderssammensetningen for privat sparing. Det virker derfor ikke rimelig å anta at individer i realiteten opererer med en uendelig tidshorisont slik PIH forutsetter. Her vises det for øvrig til avsnitt 8.3 vedrørende virkninger av folketrygdsystemet. Dette betyr imidlertid ikke at individene ikke tilpasser seg til framtidige inntekter når de skal velge konsum i dag. Som omtalt i avsnitt 4.6, synes det bare å være en begrenset del av befolkningen som opererer under en så kortsiktig tidshorisont som rasjonering i kredittmarkedet skulle tilsi.

Renteendringer skal gi substitusjons- og inntektsvirkninger både i henhold til LSH og PIH, jf. punkt 8.2.1 der disse begrepene er forklart. Resultatene her er ikke entydige. En tidlig studie av Wright (1969) viser en signifikant negativ substitusjonsvirkning. Blinder (1975) finner imidlertid en ikke-signifikant negativ substitusjonsvirkning av betydelig mindre størrelsesorden enn Wright. Oppsummeringer av empiriske studier på aggregerte tidsrekkedata av Boskin (1978) og Summers (1984) konkluderer at den samlede renteeffekten på privat sparing er signifikant positiv. Den ovennevnte studien av Boskin og Lau (1988) finner imidlertid at den samlede renteeffekten i gjennomsnitt er liten, basert på en kombinasjon av mikrodata og aggregerte tidsrekkedata.

En nyere studie av Hall (1988) på aggregerte tidsrekkedata antyder at substitusjonseffekten er liten, og ikke signifikant forskjellig fra null. Studier på engelske paneldata kan imidlertid tyde på at substitusjonsvirkningen undervurderes med Halls tilnærmingsmåte (Blundell, Browning og Meghir (1989)), og at den prosentvise substitusjonsvirkningen (substitusjonselastisiteten) ligger rundt -1. I en studie av Attanasio og Weber (1988) anslås substitusjonselastisiteten til å ligge rundt -2.

En norsk studie på aggregerte tidsrekkedata av Steffensen (1989) antyder en substitusjonselastisitet på om lag -0,3. Som omtalt over, vanskeliggjøres imidlertid en slik studie av perioden med kredittrasjonering, slik at resultatene må oppfattes som usikre. Siden en rekke husholdninger har betydelig negativ netto finansformue i Norge, vil for øvrig de samlede virkningene av en renteendring kunne være betydelige selv om substitusjonsvirkningen skulle være begrenset.

8.3 Realøkonomiske virkninger av et folketrygdsystem

8.3.1 Innledning

I dette avsnittet drøftes realøkonomiske virkninger av et offentlig pensjonssystem. Det legges vekt på å forklare hvordan et pensjonssystem som finansieres med løpende inntekt ( pay-as-you-go), påvirker kapitaldannelsen via virkninger på samlet sparing. Avsnittet er konsentrert om en prinsipiell drøfting av slike spørsmål, og spørsmål knyttet til det spesifikke regelverket for det norske folketrygdsystemet, blir i mindre grad omtalt.

I punkt 8.3.2 drøftes virkninger på privat sparing av henholdsvis et fondsoppbygget offentlig pensjonssystem og et pensjonssystem finansiert med løpende inntekt. Det tas utgangspunkt i en enkel form av en såkalt overlappende generasjonsmodell. I denne modellen antas medlemmene av en generasjon å leve i to perioder. Alle medlemmene i hver generasjon er like. I den første perioden av livet arbeider alle aktørene, mens de lever av oppspart kapital og eventuelle offentlige pensjoner i den andre perioden. Aktørene maksimerer nytte over livsløpet, har et gitt arbeidstilbud i den første perioden, kan plassere sine sparemidler til en gitt rente i finansmarkedet og etterlater seg ikke arv. Videre forutsettes det at befolkningen vokser med en vekstrate på n prosent og at også arbeidsmarkedet fungerer som et frikonkurransemarked.

Den private spareatferden i modellen kan ses på som en enkel utgave av den livsløpshypotesen som ble omtalt i avsnitt 8.2. Med forutsetningene i modellen vil det til en hver tid være to generasjoner i live, en ung generasjon som arbeider og en gammel generasjon som lever av oppsparte midler og eventuell pensjon. Generasjonene vil dermed overlappe hverandre.

De fleste av forutsetningene ovenfor er foretatt for å gjøre drøftingen av modellen enkel og oversiktelig uten at hovedresultatene endres vesentlig i forhold til i en mer komplisert modell. Modellen kan imidlertid utvides på flere områder, blant annet til å omfatte flere perioder, variabelt arbeidstilbud eller ulike former for arveatferd. Det vises i den forbindelse til omtalen av simuleringsmodellen OVERMOD i avsnitt 8.4, samt drøftingen i punkt 8.3.4.

Virkningene på kapitaldannelsen omtales i punkt 8.3.3. Det forutsettes at den private sparingen kanaliseres til profittmaksimerende bedrifter i et marked med perfekt konkurranse. Drøftingen konsentreres om virkningene av et offentlig pensjonssystem som er finansiert med løpende inntekt, og hvilken virkning et slikt system har på kapitaldannelse, rente og lønn. En slik drøfting er dermed et eksempel på en såkalt generell likevektsanalyse, der vi ikke forutsetter konstante priser som i de partielle analysene i avsnitt 8.2 og punkt 8.3.2. Det gis også en kort omtale av velferdsvirkningene av et pensjonssystem finansiert med løpende inntekt.

Empiriske undersøkelser antyder at virkningene på privat sparing av et system finansiert med løpende inntekt, ikke er så klare som resultatene fra en enkel overlappende generasjonsmodell skulle tilsi. Mulige årsaker til dette omtales i punkt 8.3.4, mens det i punkt 8.3.5 gis en kort redegjørelse for slike empiriske undersøkelser. Som omtalt i avsnitt 8.2, vil individenes arveatferd være et viktig element som har betydning for hvordan et pensjonssystem påvirker privat sparing.

8.3.2 Virkninger av offentlige finansierte pensjonssystemer på privat sparing

Som omtalt over, drøftes virkningene av offentlig finansierte pensjonssystemer innenfor rammen av en enkel overlappende generasjonsmodell med individer som ikke etterlater seg arv.

Vi betrakter først et offentlig og obligatorisk pensjonssystem som er fullt ut fondsbasert, og der fondsmidlene plasseres til samme rente som individenes sparemidler. Systemet er aktuarielt oppbygget på den måten at hvert individ betaler inn et gitt beløp som er felles for alle individer, og deretter mottar dette beløpet med tillegg av avkastning som pensjon.

Dersom alle individer kan tilpasse seg kostnadsfritt i kredittmarkedet, vil et slikt fondsbasert system ikke påvirke samlet sparing i den enkle modellen. Individene vil vurdere den sparingen som skjer via det offentlige pensjonssystemet som ekvivalent med privat sparing, og vil derfor redusere den private sparingen med et beløp som nøyaktig svarer til innbetalingen til pensjonssystemet. Siden det offentlige sparer de private innbetalingene til pensjonssystemet, vil vi dermed ikke ha virkninger på samlet sparing.

Så lenge systemet er aktuarisk rettferdig og avkastningen er den samme som ved privat sparing, vil konklusjonene ovenfor gjelde uavhengig av individenes arveatferd så lenge vi holder oss til en enkel modell med full sikkerhet. Dette følger direkte av at den budsjettrestriksjonen individene står overfor ikke endres. En eventuell virkning på samlet sparing i et slikt system, måtte i tilfelle vært forklart ved at individene kun tilpasser seg kortsiktig (myopisk atferd) eller utviser andre former for atferd som bryter med forutsetningen om rasjonelle, nyttemaksimerende individer.

Betrakt så et offentlig pensjonssystem som finansieres fullt ut med løpende inntekt, og der alle individer betaler samme bidrag og mottar samme ytelser. I et slikt system vil bidragene fra den unge generasjonen bli betalt direkte ut til den pensjonerte generasjonen. Det finner dermed ikke sted noen sparing på statens hånd i denne modellen.

For deltakerne i pensjonssystemet vil avkastningen på det bidraget som betales, nå være lik befolkningsveksten. Siden den unge generasjonen er n prosent større enn den gamle generasjonen, vil 1 krone i bidrag kunne dekke 1+n kroner i pensjon. Dersom vi også forutsetter at arbeidskraften blir mer produktiv over tid, og bidraget er en fast andel av inntekten, vil denne produktivitetsveksten komme som et tillegg til avkastningen. Dette kan sammenliknes med det fondsbaserte systemet, der avkastningen vil være lik markedsrenten r.

Med de enkle forutsetningene vi legger til grunn, vil offentlige pensjonsytelser redusere privat sparing i denne modellen. Omfanget av denne reduksjonen vil avhenge av forholdet mellom befolkningens vekstrate (med eventuelt tillegg av produktivitetsvekst) og kapitalavkastningsraten i økonomien. I en enkel modell uten beskatning av kapitalinntekt vil denne kapitalavkastningsraten være lik markedsrenten (realrenten). Med en vekstrate for befolkningen som er lik markedsrenten, vil situasjonen for det enkelte individ være som ved et fondsbasert system, og samlet sparing vil bli redusert med bidragsbeløpet siden vi ikke har noen offentlig sparing. Som omtalt i punkt 8.3.4, vil imidlertid en slik konklusjon blant annet være avhengig av at individenes tidshorisont er begrenset av eget livsløp, slik at det ikke foreligger noe arvemotiv. I punkt 8.3.4 drøftes også andre forhold som kan gjøre at de faktiske virkningene av et system finansiert med løpende inntekt er mer kompliserte enn det som framkommer med de enkle forutsetningene vi har benyttet.

Dersom renten er større enn vekstraten for befolkningen, vil systemet gi en negativ inntektseffekt for alle generasjoner som betaler bidrag. Dette vil normalt innebære at forbruket over hele livsløpet går ned, slik at sparingen ikke reduseres så mye som i tilfellet uten noen inntektseffekt. På samme måte vil en positiv inntektseffekt som følge av en høy befolkningsvekst relativt til markedsrenten, føre til at samlet sparing svekkes ytterligere. Velferdsvirkningene av et fall i samlet sparing drøftes i punkt 8.3.3.

8.3.3 Virkninger av et offentlig finansiert pensjonssystem på kapitaldannelse og velferd

I dette punktet skal vi drøfte hvordan et offentlig finansiert pensjonssystem påvirker lønn, rente og kapitaldannelse i den enkle modellen vi betrakter. Vi betrakter først en lukket økonomi der det ikke er mulig å ta opp lån eller spare i utlandet. Deretter ser vi kort på tilsvarende virkninger i en liten, åpen økonomi der kapitalen beveger seg fritt over landegrensene. Videre skal vi drøfte hvordan velferden til ulike generasjoner påvirkes.

Utgangspunktet for virkningene på kapitaldannelse og priser er de virkningene på sparing som ble omtalt under punkt 8.3.2. Vi begrenser derfor omtalen til et pensjonssystem finansiert med løpende inntekt, siden et fondsbasert system med aktuarielt fastsatte ytelser ikke vil påvirke sparing i denne modellen.

Som omtalt i punkt 8.3.2, vil et pensjonssystem finansiert med løpende inntekt i første omgang føre til redusert sparing. Siden det ikke er mulig å importere kapital i den lukkede økonomien vi først betrakter, vil dette i første omgang føre til en tilsvarende reduksjon i kapitaldannelsen. Dette gjør at hver arbeidstaker får mindre kapital å arbeide med, slik at produktiviteten normalt vil synke. Når produktiviteten synker, vil også lønnen måtte gå ned, og dette vil ytterligere svekke sparingen. På den annen side fører økt knapphet på kapital til at renten går opp, noe som har en usikker effekt på sparingen siden inntekts- og substitusjonsvirkninger trekker i motsatt retning, jf. omtale i avsnitt 8.2.

De forholdene som er omtalt ovenfor gjør at den samlede virkningen på kapitaldannelse i modellen vil være negativ under meget generelle forutsetninger om preferansestruktur. I utgangspunktet er det derfor grunn til å anta at et pensjonssystem finansiert med løpende inntekt bidrar til å svekke kapitaldannelsen i forhold til et fondsbasert system.

I en liten, åpen økonomi med perfekt kapitalmobilitet, vil virkningene av et system finansiert med løpende inntekt være noe forskjellige fra det som er tilfelle i en lukket økonomi. Med perfekt kapitalmobilitet må renten i økonomien til en hver tid være lik renten i utlandet dersom vi holder oss til en enkel realmodell uten usikkerhet og endringer i valutakurs. Dette gjør at beholdningen av realkapital ikke påvirkes av endringer i samlet sparing. Reduksjonen i sparing som følge av et slikt pensjonssystem vil i stedet øke netto utenlandsgjeld dersom vi for øvrig holder oss til de enkle forutsetningene som er omtalt ovenfor.

Velferdsvirkningene av et offentlig pensjonssystem finansiert med løpende inntekt vil være avhengige av om markedsrenten (realrenten) er høyere enn summen av befolkningsvekst og produktivitetsvekst. Som det framgår av drøftingen i punkt 8.3.2, vil avkastningen for alle generasjoner som betaler bidrag, være lavere enn i et fondsbasert system dersom dette er tilfelle. Velferdsvirkningene vil imidlertid også være avhengige av at lønn og markedsrente endres over tid som omtalt ovenfor. Den første generasjonen som mottar ytelser (og som ikke betaler bidrag) tjener på innføringen av et pensjonssystem finansiert med løpende inntekt. De generasjonene som er i live når virkningene av pensjonssystemet er fullt ut reflektert i kapitalmengder eller utenlandsgjeld, vil imidlertid oppleve et velferdstap.

I OECD-land med lav befolkningsvekst, vil markedsrenten som oftest være høyere enn summen av befolkningsvekst og produktivitetsvekst. Dersom summen av befolkningsvekst og produktivitetsvekst er vedvarende høyere enn markedsrenten, vil imidlertid avkastningen for alle generasjoner være høyere enn ved et fondsbasert system. Det er mulig å vise at et offentlig pensjonssystem finansiert med løpende inntekt, i dette tilfellet kan innrettes slik at alle generasjoner opplever en velferdsforbedring. Grunnen til dette er at økonomien i utgangspunktet har for mye realkapital, slik at det går med for mye ressurser til å opprettholde det høye kapitalnivået pr. innbygger. En slik mulighet synes imidlertid lite relevant for norske forhold.

8.3.4 Pensjonssystemer finansiert med løpende inntekt – mer generelt om virkninger på sparing.

I det følgende foretar vi en noe bredere omtale av hvordan et pensjonssystem finansiert med løpende inntekt virker på privat sparing. Omtalen viser at effekten på privat sparing av et pensjonssystem finansiert med løpende inntekt kan være mer komplisert enn vi får fram med de enkle forutsetningene som er benyttet i punkt 8.3.2.

Et offentlig pensjonssystem kan være omfordelende mellom individer i samme generasjon ved at premieinnbetalingene og pensjonsytelsene er inntektsavhengige. Anta for eksempel at premieinnbetalingen er gitt, uavhengig av inntektsnivå og inntektsart. For høyinntekts­takere antas pensjonsutbetalingen å være lavere enn den aktuariske verdi av premieinnbetalingen. For lavinntektstakere er forholdet omvendt. Innføring av et pensjonssystem vil dermed medføre en lavere livsløpsinntekt for høyinntektstakere, og en høyere livsløpsinntekt for lavinntektstakere. Denne inntektsfordelingseffekten vil kunne ha betydning for den totale effekten på privat sparing ved at ulike inntektsgrupper har ulik sparerate.

I praksis vil offentlige pensjoner ofte være finansiert ved vridende skatter på lønns- og kapitalinntekter. Fordeling av beskatningen mellom arbeidskraft og kapital vil generelt påvirke nivået på sparing og kapitaldannelse, i tillegg til å føre til effektivitetstap i arbeids- og kapitalmarkedet.

Under punkt 8.3.2 har vi sett bort fra at individer etterlater seg arv. Hvilken betydning pensjonssystemet har for privat sparing vil imidlertid avhenge av husholdningenes arveatferd. Som omtalt i avsnitt 8.2, vil et altruistisk begrunnet arvemotiv innebære at individene tar hensyn til at en reduksjon i privat sparing, som følge av innføringen av pensjonssystemet, vil føre til lavere kapitalakkumulasjon og reduserte konsummuligheter for senere generasjoner. Dersom den optimale spareplanen faktisk medfører at det overføres arv, vil virkningene på sparing og kapitaldannelse av pensjonssystemet bli fullstendig nøytralisert. Dette er en variant av det ricardianske ekvivalensresultatet som ble omtalt i avsnitt 8.2. Som omtalt i punkt 8.3.5 synes det å foreligge liten empirisk støtte for dette resultatet.

Innføringen av et pensjonssystem vil kunne føre til at noen individer vil velge å slutte i arbeid tidligere enn de ellers ville ha gjort. Som omtalt i avsnitt 4.7, vil en slik effekt kunne være særlig framtredende når pensjonssystemet ikke er aktuarielt oppbygd. I tillegg vil behovsprøving av pensjonsinntekt kunne gjøre det lite lønnsomt å arbeide deltid etter pensjoneringstidspunktet, jf. omtale i avsnitt 2.3. De individene som går av tidligere med pensjon og eventuelt heller ikke jobber deltid etter pensjoneringstidspunktet, vil kunne øke sin sparing siden den planlagte pensjonerings­perioden har økt. Denne effekten vil dermed isolert sett kunne dempe pensjonssystemets negative virkning på privat sparing. Som omtalt i avsnitt 4.7, vil imidlertid hovedvirkningen av slike forhold være at arbeidstilbudet reduseres i forhold til det som er samfunnsøkonomisk ønskelig.

Eventuelle innslag av kredittrasjonering vil også kunne ha betydning for virkningene på privat sparing. Dersom ytelsene fra pensjonssystemet er så høye at den optimale konsumplanen innebærer låneopptak, og det ikke eksisterer kredittmarkeder hvor individer kan ta opp slike lån mot sikkerhet i framtidig pensjonsformue, vil fallet i privat sparing isolert sett bli redusert. Tilsvarende virkninger kan oppstå dersom det er forskjeller på innlånsrente og utlånsrente, jf. også drøftingen av individenes tilpasning til skattemessig gunstige pensjonsordninger i avsnitt 4.6.

Private markeder for livrente kan i enkelte tilfeller være lite utbygd. Et offentlig pensjonssystem vil kunne fungere som en erstatning for slike private livrentemarkeder. Den isolerte effekten på privat sparing vil være avhengig av hvorfor markedene for livrenter ikke fungerer. Dersom for eksempel årsaken er asymmetrisk informasjon med hensyn til dødelighetsrisiko, vil den isolerte virkningen på sparing trolig være negativ. 3

Utbetalingene fra et offentlig pensjonssystem finansiert med løpende inntekt, kan oppfattes som usikre på grunn av mulighetene for politiske vedtak om endret ytelsesnivå. Dette vil isolert sett redusere fallet i privat sparing. Velferdsvirkningene av slik usikkerhet vil imidlertid isolert sett være negative.

8.3.5 Kort om empiri

Internasjonalt er det gjort en rekke undersøkelser av sammenhengen mellom pensjonssystemet og husholdningenes sparing. Studiene synes samlet sett å trekke i retning av hypotesen om pensjonssystemets negative effekt på privat sparing, selv om ikke alle studiene kan rapportere signifikante virkninger. En slik negativ virkning på privat sparing gjør at det ricardianske ekvivalensresultatet ikke holder. Ut fra omfang og ytelsesnivå for det norske folketrygdsystemet, kan det i utgangspunktet være grunn til å anta at utslagene på privat sparing ikke vil være mindre enn i andre OECD-land.

Feldstein (1974) har anvendt nord-amerikanske årsdata for perioden 1929-1971. Han finner at pensjonssystemet har redusert den private sparingen med i underkant av 40 prosent i perioden. Dette estimatet har Feldstein senere redusert til 34 prosent etter en ny gjennomgang av beregningene, jf. Leimer og Lesnoy (1982) og Feldstein (1982).

Videre har Feldstein (1977) anvendt tverrsnittsdata fra 15 ulike land. Også her finner han en negativ sammenheng mellom pensjonssystemet og privat sparing. Den negative korrelasjonen motvirkes imidlertid noe ved at pensjonsalderen senkes samtidig som bidragene til pensjonssystemet øker, jf. drøftingen i punkt 8.3.4.

Kurz (1981) finner ingen virkning av offentlige pensjonssystemer på privat sparing i en studie basert på amerikanske tverrsnittsdata.

Barro og McDonald (1981) anvender både tverrsnitts- og tidsseriedata fra 16 vestlige land i perioden 1951-60. Studien gir ingen klare konklusjoner om virkningen på privat sparing. Her kan det imidlertid være grunn til å peke på at en rekke pensjonssystemer ikke var fullt utbygd i denne perioden. Mer generelt er det grunn til å anta at tidsseriestudier for å vurdere sammenhengen mellom pensjonssystemet og husholdningenes sparing bør ta utgangspunkt i så lange tidsserier som mulig.

Dicks-Mireaux og King (1984) har anvendt tverrsnittsdata for kanadiske husholdninger. De finner en liten men signifikant, negativ effekt på privat sparing.

Bernheim (1987) prøver å korrigere for at livrentemarkeder ikke er perfekte, slik at husholdninger vanskelig kan tilpasse sine livrentebeholdninger på marginen. Bernheim finner en signifikant negativ effekt på privat sparing på hele 77 prosent.

I en oversiktsstudie av Boskin (1988) konkluderes det blant annet med at en marginal økning i offentlige pensjonsytelser reduserer annen oppspart formue med fra 25 til 50 prosent av denne økningen. Dersom denne konklusjonen er riktig, vil vi dermed ha negative virkninger på kapitaldannelsen av et offentlig pensjonssystem finansiert med løpende inntekt. Effekten vil imidlertid være mindre enn i den enkle modellen vi har presentert i punkt 8.3.2.

Nesset (1986) har foretatt en analyse av norske forhold. Han finner at alderspensjonssystemet har redusert privat sparing med mellom 20 og 40 prosent. Nesset peker imidlertid på at en bør være forsiktig med å trekke konklusjoner på grunnlag av denne analysen, blant annet fordi datamaterialet ikke er tilstrekkelig omfattende og modellen kan være feilspesifisert.

I tillegg til Feldstein (1977) foreligger det en rekke studier som undersøker sammenhengen mellom offentlige pensjonssystemer og gjennomsnittlig pensjonsalder. I en oversiktsartikkel av Atkinson (1987) konkluderes det med at resultatene varierer vesentlig. Flere studier konkluderer med at pensjonssystemer har signifikant betydning for pensjonsalderen. Dette gjelder blant annet Boskin og Hurd (1978 og 1984) og Diamond og Hausman (1984). På den annen side foreligger det en rekke studier som finner ikke-signifikante eller økonomisk ubetydelige virkninger. Slike resultater finnes blant annet hos Kotlikoff (1979), Gordon og Blinder (1980) og Burtless og Moffitt (1980). Atkinson legger vekt på at dette er et område der det kan være særlig vanskelig å påvise kausale sammenhenger ved hjelp av økonometriske undersøkelser på det datamaterialet som er tilgjengelig.

8.4 Presentasjon av den overlappende generasjonsmodellen OVERMOD

8.4.1 Innledning

I dette avsnittet gis en kort presentasjon av en numerisk overlappende generasjonsmodell for norsk økonomi som er utviklet ved Stiftelsen for Samfunns- og Næringslivsforskning ved Norges Handelshøyskole. Modellen er egnet til å belyse langsiktige, makroøkonomiske virkninger av finanspolitikk, spesielt trygdepolitikk og statens gjeldspolitikk, når det tas hensyn til endringene i befolkningens forventede størrelse og struktur. I avsnitt 8.5 gis det eksempler på simuleringer med denne modellen.

OVERMOD er en makroøkonomisk likevektsmodell der penger og nominelle størrelser ikke har realøkonomisk betydning. Atferden til husholdninger og bedrifter bygger på et eksplisitt mikrogrunnlag. Dette gjør at modellen gir prediksjoner som er konsistente med nyttemaksimerende atferd selv om den økonomiske politikken endres.

Parametrene i modellen er for en stor del fastsatt ved såkalt kalibrering til nasjonalregnskapsdata. Dette betyr at parametrene er bestemt slik at modellen er konsistent med nasjonalregnskapsdata i et valgt basisår. I tillegg er enkelte parametre fastsatt på grunnlag av empiriske arbeider utenfor modellen. I motsetning til hva som er tilfelle for de makroøkonomiske modellene MODAG og MSG, er det dermed ikke foretatt økonometrisk estimeringsarbeid på grunnlag av de relasjonene modellen spesifiserer.

Strukturen i modellen er svært forskjellig fra den langsiktige makromodellen MSG som ble utviklet av Leif Johansen (1960), og som benyttes blant annet i arbeidet med regjeringens langtidsprogram. MSG-modellen bygger ikke på framoverskuende atferd, og er i realiteten en sekvensiell modell der sparing og investering ikke bestemmes i modellen som et resultat av atferden til nyttemaksimerende individer og profittmaksimerende bedrifter. På den annen side er MSG-modellen betydelig mer detaljert enn OVERMOD som er en meget aggregert modelltype.

OVERMOD er i likhet med MSG en deterministisk modell uten noen form for usikkerhet innarbeidet i modellen. Husholdningene og bedriftene i OVERMOD legger sine planer på grunnlag av forhold som faktisk inntreffer i modellsimuleringene. Modellen kan dermed for eksempel ikke analysere en eventuell svikt i den alminnelige tiltro til at trygdeordninger vil bestå i framtiden, uten at disse trygdeordningene faktisk endres i modellen. I økonomisk terminologi sier vi at husholdningenes og bedriftenes forventninger er modellkonsistente.

Under punkt 8.4.2 gis det en oversikt over OVERMOD-modellen. Videre gis en kort omtale av husholdningenes tilpasning under punkt 8.4.3. Modellen er også kort omtalt i et vedlegg til denne rapporten. En mer detaljert beskrivelse av modellen er gitt i Steigum (1993).

8.4.2 Oversikt over modellen

I modellen er hver generasjons livsløp inndelt i 20 perioder av 5 års lengde. På ethvert tidspunkt lever det 12 voksne generasjoner mellom 20 og 80 år. I tillegg lever det fire generasjoner av eldre over 80 år og 4 generasjoner av yngre under 20 år. Ved inngangen til hver ny periode fødes en ny generasjon samtidig som den eldste generasjonen dør ut. De øvrige generasjonene forskyves til neste periode av livsløpet. Generasjonene vil dermed overlappe hverandre.

Arbeidstilbudet i modellen er styrt av den demografiske utviklingen samt eksogene yrkesfrekvenser. Utviklingen av realkapital bestemmes gjennom betingelsene om likhet mellom marginal avkastning av kapital etter skatt og realrente som i modellen er eksogent gitt på verdensmarkedet. Tilsvarende bestemmes lønnen av arbeidskraftens grenseproduktivitet. Modellen beskriver dermed en liten, åpen økonomi med full internasjonal vare- og kapitalmobilitet. Modellen skiller ikke mellom ulike former for finanskapital.

Produksjonsteknologien i den private sektoren utenom boligsektoren utviser konstant skalautbytte (pari-passu), slik at en lik prosentvis økning i produksjonsfaktorene gir samme prosentvise økning i produksjonen. Det forutsettes eksogen teknisk framgang ved at arbeidskraftens produktivitet utviser en fast prosentvis vekst fra periode til periode. I modellen er det benyttet en såkalt Cobb-Douglas produktfunksjon for å beskrive denne teknologien.

Husholdningene i modellen etterspør boligkonsum og annet konsum. Husholdningenes inntekter består av lønnsinntekt og trygder fratrukket skatt, kapitalinntekter og mottatt arv.

Utenom den private produksjonssektoren er det en offentlig sektor. Den produserer et offentlig gode som husholdningene kan konsumere gratis. Videre har den offentlige sektoren en petroleumsformue som utvikler seg eksogent over tid og gir en permanent inntekt til det offentlige. Nåverdien av framtidig kontantstrøm fra petroleumssektoren behandles dermed som en sikker størrelse. Nasjonalformuesbegrepet i OVERMOD omfatter petroleumsformuen.

I tillegg til inntekter fra petroleumssektoren, gir skatt på lønnsinntekter og pensjon offentlige inntekter i modellen. Aggregeringsnivået i modellen gjør at beskrivelsen av skattesystemet er noe summarisk. Videre betaler det offentlige ut barnetrygd, alderstrygd, uføretrygd, syketrygd og utgifter til offentlig konsum.

I modellen betraktes all arv som planlagt. Det er antatt at arvebeløpet går direkte inn i nyttefunksjonen til giveren på lik linje med eget konsum. En slik antakelse innebærer at arvelater har glede av å gi arv. Som omtalt i avsnitt 8.2 og 8.3, medfører arv motivert ut fra giverglede at endringer i offentlig finanspolitikk gir virkninger på kapitaldannelsen i økonomien og velferdsfordelingen mellom generasjoner.

De fleste skatteformer vil føre til effektivitetstap (skattekiler). For eksempel vil beskatning av arbeidskraft føre til en situasjon der den marginale verdien av det arbeidskraften produserer er høyere enn den marginale verdien av fritid, men der skatten på arbeidskraft gjør at det likevel ikke er privatøkonomisk lønnsomt å øke sysselsettingen. Slike effektivitetstap øker overproporsjonalt med skattesatsene, og gjør at det kan være samfunnsøkonomisk ønskelig med en forholdsvis jevn skattebane over tid. Effektivitetstapene ved beskatning fanges ikke opp i OVERMOD-modellen, slik at mulighetene for å minimere samlet effektivitetstap over tid ikke framkommer direkte av de simuleringene som gjøres med modellen. Heller ikke MSG-modellen fanger opp effektivitetsvirkningene av skattesystemet.

8.4.3 Kort om husholdningenes tilpasning

Horisonten for individenes egne økonomiske beslutninger (livløpstilpasningen) er fra og med periode 5 til og med periode 16. Ved slutten av periode 16 overlates restformuen i arv til barna, og de som lever videre antas å bli forsørget av den offentlige sektoren. Alderstrygden for disse blir ført tilbake til det offentlige budsjettet. De fire yngste generasjonene antas på ethvert tidspunkt å bli forsørget av foreldrene.

I det følgende skal vi se nærmere på livs­løps­tilpasningen til den generasjonen som står ved starten av periode 5 av livsløpet. Vi betrakter et representativt individ som optimerer konsumet i alle perioder, samt utgående arv gitt en budsjettbetingelse. Det representative individ er selvsagt en abstraksjon og er ment å fange opp den aggregerte atferden til den gitte generasjonen, forutsatt perfekt forutseenhet.

I modellen anvendes en nyttefunksjon med vekter for konsumet i hver periode og planlagt arv ved horisontens utløp. Vektene avspeiler forventet dødelighet over tid, forsørgelsesbyrde knyttet til barn og den subjektive diskonteringen av framtidig konsum (marginal tidspreferanserate). Nyttefunksjonen inneholder også en konstant som uttrykker hvor villig individene er til å substituere konsum mellom periodene. Offentlig konsum inngår ikke i nyttefunksjonen.

Individenes budsjettbetingelse kan uttrykkes ved at nåverdien av totalt konsum og arvelating skal være lik nåverdien av framtidige lønnsinntekter etter skatt, senere trygdeutbetalinger og mottatt arv ved inngangen til periode 5. Individenes nyttefunksjon og budsjettbetingelse er nærmere beskrevet i boks 8.4.3a.

Ved å spesifisere tilsvarende optimeringsproblemer for alle generasjoner som lever på et gitt tidspunkt, kan en ved hjelp av modellen beregne optimalt konsum og sparing i alle perioder, samt utgående arv. Gjennom spesifikasjonen av husholdningenes nyttefunksjon og budsjettbetingelse tar modellen også hensyn til at endringer i offentlig finanspolitikk påvirker husholdningenes konsummuligheter og velferd. Dette drøftes nærmere i avsnitt 8.5.

8.5 Beregninger med den overlappende generasjonsmodellen OVERMOD

8.5.1 Innledning

For å illustrere de makroøkonomiske konsekvensene av at folketrygden finansieres av løpende inntekt, har SNF i Bergen utført langsiktige beregninger av norsk økonomi ved hjelp av den overlappende generasjonsmodellen OVERMOD, jf. presentasjon av denne modellen i avsnitt 8.4. Beregningene kan også gi et bilde av hvordan inntekter, formue og konsummuligheter utvikler seg over tid for pensjonister og andre. I et vedlegg til denne rapporten er beregningene beskrevet mer omfattende.

8.5.2 Basisalternativet

Det er utarbeidet ett basisalternativ og tre andre beregningsalternativer. De tre andre beregningsalternativene er omtalt i punktene nedenfor, mens basisalternativet omtales under dette punktet. Under dette punktet omtales også enkelte forutsetninger som er felles for alle alternativer.

I alle alternativer er det benyttet resultater fra makromodellen MSG for å bestemme produktivitetsveksten og enkelte andre forhold, jf. kort omtale av MSG-modellen i avsnitt 8.4. Den langsiktige veksten i økonomien blir med disse forutsetningene om lag 1,4 prosent pr. år.

I basisalternativet er skattebanen tilpasset til de makroøkonomiske MSG-beregningene i Langtidsprogrammet 1994-97. Skattebanen er uendret fra 1988 til 2008. Etter 2008 opprettholdes samlet offentlig finansformue (inkludert petroleumsformue) som andel av BNP.

På grunn av forskjellene mellom MSG og OVERMOD, er det ikke overensstemmelse mellom MSG-beregningene i Langtidsprogrammet 1994-97 og basisalternativet i OVERMOD-beregningene på alle punkter. Dette gjelder særlig kapitalintensiteten i produksjonssektoren, der den enkle produksjonsteknologien i OVERMOD ikke tillater samme kapitalintensitet som i MSG. Dette er løst ved at offentlig sektor opparbeider seg mer realkapital og en større finansiell formue i OVERMOD-beregningene.

I basisalternativet kommer det klart fram at innfasingen av alderspensjonssystemet med økende rettigheter pr. pensjonist vil være viktig for utgiftsutviklingen i offentlig sektor. Et økende antall pensjonister mot slutten av denne innfasingen vil også bidra til økende kostnader. Etter år 2008 må derfor skatteratene økes dersom statens finansielle posisjon skal opprettholdes. Innfasingen er slutt omkring år 2040, og skattesatsene synker noe etter dette for så å stabilisere seg på et nivå om lag 10 prosentpoeng over nåværende satser.

Den yrkesaktive delen av befolkningen vil stå overfor en stigende skattebane over tid, og vil derfor øke sin sparing for å kunne jevne ut konsumet over livsløpet. Dette medfører økende formue i privat sektor fram til noe etter år 2008. De etterfølgende generasjonene vil motta stadig større løpende overføringer som pensjonister, og vil dermed få redusert sitt behov for sparing. Samtidig vil de nye eldrekullene etter år 2030 være mindre enn de foregående. Samlet sett gjør dette at aggregert privat formue avtar og faller til et lavere nivå.

Offentlig sektors andel av nasjonalformuen er stor over hele framskrivningshorisonten, jf. også omtalen ovenfor av forholdet mellom OVERMOD og MSG. Andelen av privat formue holdt av pensjonister øker kraftig etter 2008, for så å stabiliseres omkring 2038. Dette skyldes i hovedsak økningen i antall pensjonister i denne perioden.

8.5.3 Beregningsalternativ 1 – lavere trygdeytelser

På grunn av den betydningen alderspensjoner har for framtidig skatteutvikling, er det regnet på et stilistisk eksempel med lavere trygdeytelser. Eksemplet innebærer at pensjonspoeng opptjent etter 1993 tillegges 3/4 av vekten til pensjonspoeng opptjent før 1993. Eksemplet er ment å illustrere hvordan redusert omfang av et pensjonssystem finansiert med løpende inntekt påvirker økonomien, og er ikke ment som noen realistisk prediksjon av utviklingen i folketrygden.

Dagens pensjonister berøres bare i mindre grad av den stiliserte endringen, siden opptjente rettigheter ikke berøres. På samme måte vil generasjoner som har mye av sin opptjening før 1993, bare berøres i mindre grad. Endringen i folketrygdsystemet har dermed liten virkning på samlede pensjoner på kort sikt.

Skattebanen følger den opprinnelige skattebanen fram til år 2008, jf. omtale av forutsetninger i punkt 8.5.2, for deretter å stige noe mindre enn i basisalternativet. Skattebanen flater også ut på et lavere nivå enn i basisalternativet. Reduserte skattesatser fører til at den effektive reduksjonen i pensjoner etter skatt blir noe mindre enn reduksjonen i opptjening skulle tilsi.

En flatere skattebane vil isolert sett redusere privat sparing. På den annen side vil lavere trygdeytelser øke behovet for privat sparing, og beregningene viser at denne effekten dominerer. Samlet sett øker privat formue relativt betydelig i forhold til i basisalternativet. I tillegg til økt kapitaldannelse gjennom økt oppbygging av privat formue, vil alternativet med lavere trygdeytelser også føre til en omfordeling til fordel for yngre generasjoner som ellers ville fått en sterkere netto skattebelastning over livsløpet. De generasjonene som kommer inn i arbeidsstyrken etter århundreskiftet, vil tjene på lavere trygdeytelser. Taperne er generasjoner som er unge før århundreskiftet. Disse generasjonene vil få vesentlig reduserte trygdeytelser, mens de selv vil være med å betale pensjoner i perioden da de fleste har tilnærmet samme opptjening som i basisalternativet.

8.5.4 Beregningsalternativ 2 – økte skatter på yrkesaktive og pensjonister

I dette eksemplet økes skattene slik at statens samlede formue som andel av BNP holdes konstant etter 1993. Dette fører til økt offentlig sparing og oppbygging av et fond for å møte framtidige forpliktelser i folketrygden. Skattebanen blir flatere enn i basisalternativet.

En flatere skattebane fører til at privat sparing reduseres i forhold til i basisalternativet. På den annen side vil økt offentlig sparing bidra til en økning av samlet formue. Lavere skatter vil på lang sikt også øke den private sparingen i forhold til basisalternativet.

De generasjonene som kommer inn i arbeidslivet etter år 2000, vil tjene på den skisserte skatteøkningen. Disse generasjonene vil få lavere skatter over livsløpet, siden store deler av fondet er betalt inn i foregående perioder. Dagens arbeidsstyrke og dagens pensjonister vil tape på skatteøkningen i dag, og dette vil ikke fullt ut motsvares av senere skattereduksjoner i forhold til basisalternativet.

8.5.5 Beregningsalternativ 3 – lavere vekst i offentlig konsum

I dette alternativet reduseres offentlig konsum gradvis fram til år 2008, slik at den samlede reduksjonen på lang sikt blir på om lag 5 prosent i forhold til basisalternativet. Med samme skattebane fram til år 2008 som i basisalternativet, vil dette føre til oppbygging av offentlig finansiell formue. Permanentinntekten av denne formuen vil redusere behovet for en økning av skattene når utgiftene til alderspensjoner øker. Totalt etableres en skattebane som er lavere enn i basisalternativet, men som likevel utviser en stigning fra år 2008 til år 2040.

Effekten på privat sparing er ulik på kort og lang sikt. På kort sikt reduseres privat sparing, siden en flatere skattebane gir mindre behov for å spare til år med høy skattebelastning. På lang sikt vil lavere skatter gi økt livsinntekt og dermed økt privat sparing. Offentlig sparing vil øke på samme måte som i alternativet med lavere skatter.

I modellberegningene vil alle generasjoner tjene på reduksjonen i offentlig konsum. Dette må imidlertid i stor grad tilskrives at offentlig konsum ikke inngår i individenes nyttefunksjon i modellen, jf. omtale i avsnitt 8.4.

8.5.6 Realøkonomiske virkninger av folketrygdsystemet

Beregningene ovenfor viser at staten kan påvirke samlet sparing og velferdsfordelingen mellom ulike generasjoner ved å endre offentlig sparing over tid. Ved å øke den offentlige sparingen vil et trygdesystem som formelt sett er finansiert med løpende inntekt, reelt sett fungere som et fondsoppbygget system dersom vi ser bort fra omfordeling mellom ulike inntektsgrupper innen en generasjon. På samme måte vil et trygdesystem som formelt sett er fondsfinansiert, reelt sett fungere som et løpende finansiert system dersom den formelle fondsoppbyggingen motsvares av en reduksjon av annen offentlig finansformue. Beregningene illustrerer dermed at det er samlet offentlig sparing som er relevant for å vurdere om et offentlig pensjonssystem er fondsbasert eller finansiert med løpende inntekt, og ikke den formelle betegnelsen på systemet.

Beregningene viser at økt offentlig sparing gir en økning i nasjonalformue i forhold til basisalternativet, enten den økte offentlige sparingen finner sted ved lavere trygdeytelser, redusert offentlig konsum eller høyere skatter på kort sikt. Når det gjelder utviklingen i privat formue, er endringene i forhold til basisalternativet avhengig av hvordan den offentlige sparingen endres. Lavere trygdeytelser gir økt privat formue både på kort og lang sikt. Høyere skatter på kort sikt eller lavere offentlig konsum gir først et fall i privat formue, mens privat formue på lang sikt øker i forhold til basisalternativet, jf. omtale i punkt 8.5.5. Endringer i nasjonalformue og samlet privat formue absolutt og relativt til basisalternativet er vist i figurene 8.5.6a-8.5.6d.

1. Summen av realkapital, petroleumsformue og nettofordringer på utlandet. Som kalkulasjonsrente er brukt 4 prosent p.a.

1. I privat formue inkluderes ikke verdien av framtidige folketrygdrettigheter.

Som omtalt i avsnitt 8.4, fanger ikke OVERMOD-modellen opp effektivitetstap som følge av beskatning. Figur 8.5.6e viser likevel hvordan alternativene med lavere trygdeytelser, redusert offentlig konsum eller økt skatt på kort sikt gir en flatere skattebane over tid enn basisalternativet. Som omtalt i avsnitt 8.4, kan dette redusere samlet effektivitetstap over tid. Det er likevel grunn til å peke på at skattesatsene i en liten åpen økonomi som den norske ikke kan fastsettes uavhengig av skattesatsene i utlandet, i det minste når det gjelder beskatningen av mobile innsatsfaktorer. Dette kan gjøre det vanskelig å foreta vesentlige skatteøkninger på kort sikt slik det er forutsatt i det ene beregningsalternativet.

1. Omfatter både direkte og indirekte skatter. Satsene gjelder for hele femårsperioden.

I avsnitt 8.3 drøftet vi hvordan et pensjonssystem finansiert med løpende inntekt kan svekke kapitaldannelsen på lengre sikt. Hvorvidt det er ønskelig å motvirke en slik svekkelse av kapitaldannelsen er blant annet avhengig av myndighetenes oppfatning av velferdsfordelingen mellom ulike generasjoner. Beregningene ovenfor illustrerer imidlertid at økt offentlig sparing er et direkte tiltak dersom myndighetene ønsker å øke langsiktig sparing og kapitaldannelse.

Et alternativ til å benytte direkte endringer i offentlig sparing dersom myndighetene ønsker å styrke den langsiktige kapitaldannelsen, er en endring i sammensetningen av skattene i hver periode. En slik endring kan for eksempel omfatte relative endringer mellom beskatning av kapitalinntekt og lønnsinntekt. Hvorvidt slike indirekte virkemidler vil være å foretrekke framfor direkte endringer i nivået på offentlig sparing, vil kunne avhenge både av hvilke effektivitetstap skattene medfører i hver periode og av fordelingspolitiske vurderinger innen hver generasjon.

8.5.7 Fordeling mellom ulike generasjoner

OVERMOD-modellen bygger på at alle individer fordeler konsum og sparing optimalt over livsløpet. Dette gjør blant annet at formuen på et bestemt tidspunkt ikke nødvendigvis vil være en velegnet velferdsindikator. For eksempel vil forventninger om økt skatt i slutten av livsløpet, noe som isolert sett vil redusere privat velferd, føre til oppbygging av privat formue tidlig i livsløpet. Løpende inntekt kan også være en lite velegnet velferdsindikator dersom høy inntekt etter skatt tidlig i livsløpet motsvares av lav inntekt etter skatt sent i livsløpet, jf. også diskusjonen av livssyklushypotesen og permanentinntektshypotesen i forhold til den Keynesianske konsumfunksjonen i avsnitt 8.2. For å vurdere velferdsutviklingen for ulike generasjoner har vi derfor valgt å se på privat konsum, som i henhold til livssyklushypotesen og spesifiseringene i OVERMOD avhenger av nåverdien av inntekten over livsløpet.

I figurene 8.5.7a- 8.5.7f er velferdsfordelingen mellom ulike generasjoner vist ved utviklingen i privat konsum i basisalternativet og endringer i privat konsum i forhold til basisalternativet for aldersgruppene 20-24 år, 40-44 år og 70-74 år. Figurene er knyttet sammen på den måten at den generasjonen som er 20-24 år i 1998 vil være 40-44 år i 2018 osv.

1. Beregningene tillater at det private konsumet endres allerede i første femårsperiode, dvs. i perioden 1988–1992

1. Se note til figur 8.5.7d

1. Se note til figur 8.5.7d

Figurene viser at yngre generasjoner gjennomgående vil ha høyere konsum enn det eldre generasjoner har på samme alderstrinn. En slik forbedring av konsummuligheter over tid til tross for økt beskatning på lang sikt, kan tilskrives den tekniske framgangen som er lagt til grunn i modellen.

De tre beregningsalternativene med reduserte trygdeytelser, redusert offentlig konsum eller økte skatter på kort sikt, vil i hovedsak medføre en omfordeling fra eldre generasjoner til yngre generasjoner. De generasjonene som taper mest, vil være de som betaler skatt, tjener opp pensjonspoeng eller mottar offentlig konsumytelser i den perioden offentlig sparing økes i forhold til i basisalternativet (alternativet med redusert offentlig konsum vil i modellberegningene ikke medføre tap for noen generasjon siden offentlig konsum ikke inngår i nyttefunksjonen, jf. ovenfor). Disse resultatene reflekterer at minst en generasjon må komme dårligere ut dersom vi endrer et pensjonssystem finansiert med løpende inntekt i retning av et fondsbasert system, jf. Breyer (1989) og Verbon (1989). (Dersom vi tar hensyn til effektivitetstap ved beskatningen, er det likevel mulig at alle generasjoner kan oppnå en velferdsforbedring, jf. Homburg (1990), Breyer og Straub (1993) og Raffelhuschen (1993)).

8.6 Utviklingen av inntektsfordeling mellom alderspensjonister innen en generasjon

I avsnitt 8.5 har vi drøftet velferdsutviklingen for ulike generasjoner ved hjelp av OVERMOD-modellen. Siden modellen bygger på et representativt individ i hver generasjon, kan den ikke si noe om velferd og inntektsfordeling innen en generasjon. Fordeling innen en generasjon drøftes i dette avsnittet. Beregningene er ikke samordnet med de beregningene som er utført under avsnitt 8.5.

Foruten at folketrygden fordeler inntekt over den enkeltes livsløp, bidrar også folketrygden isolert sett til at de faktiske inntektsforskjeller som skapes mellom grupper i arbeidsmarkedet, reduseres ved overgang til trygd. Pensjonsytelsene søkes utjevnet, på den ene siden ved et tak for opptjening av pensjonspoeng, og på den andre siden ved at alle trygdede har rett til en minstepensjon. Pensjonstaket bidrar til en utjevning mellom individer med høy opptjening, mens minstepensjonen i første rekke gir en utjevning ved at personer uten opptjente rettigheter og personer med lav opptjening alle blir minstepensjonister.

I det følgende presenteres en omtale 4 av framskrivning av alderspensjonisters pensjonsytelser fra folketrygden. Omtalen gir et bilde av inntektsfordelingen innen ulike generasjoner når vi kun vurderer inntekter fra folketrygden.

Som et utgangspunkt for drøfting har vi valgt tidspunktene 1991, 2010 og 2030. Fordelingene for alle pensjonister og for menn og kvinner er vist i figurene 8.6a-8.6c.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Pensjonistbestanden er inndelt i 7 inntektsgrupper. Gruppe 1 er minstepensjonister (mp.). Minstepensjonister er personer som ikke har opptjent rett til tilleggspensjon større enn særtillegget. Gruppene 2-7 er tilleggspensjonister fordelt etter pensjon utover grunnpensjon, målt i grunnbeløp. Gruppe 2 har høyere pensjon enn minstepensjon, men lavere pensjon enn grunnpensjon + 1 G. Gruppe 3 mottar pensjon i intervallet 1-1,5 G utover grunnpensjon, gruppe 4 i intervallet 1,5-2 G osv., opp til gruppe 7 som mottar pensjon i intervallet 3-3,5 G utover grunnpensjon.

Ved framskriving av pensjonistbestanden og den relative fordeling av alderspensjonister etter ytelsesnivå, er det lagt til grunn følgende forutsetninger:

• utviklingen i grunnbeløpet følger lønnsveksten

• yrkesprosenter som i 1991

• tilgang av uføre som i 1986

• forventet levealder øker med 1-2 år i perioden

• nettoinnvandring på 5 000 personer pr. år

• samlet fruktbarhetstall, som angir antall levendefødte pr. kvinne, er satt lik 1,89 (1989)

Fordelingen av alle alderspensjonister etter inntekt er vist i figur 8.6a.

Det framgår av figuren at tyngden i fordelingen over tid forskyves mot høyere inntekter. Videre blir fordelingen jevnere ved at hovedkonsentrasjonen av pensjonister mottar ytelser som ligger nærmere opptil en gjennomsnittspensjon. I perioden 1991-2030 øker andelen alderspensjonister i gruppe 2-4 fra 49,6 prosent til 89,7 prosent.

Særlig tydelig er den dramatiske reduksjonen i andelen minstepensjonister fra 49,5 prosent i 1991 til 7,5 prosent i 2030. Over 80 prosent av reduksjonen i andelen minstepensjonister kan forklares ved reduksjon i antall kvinnelige minstepensjonister.

Den endrede fordelingsstrukturen kan tilskrives flere ulike forhold. Størst utslag gir likevel økning i gjennomsnittlig antall opptjeningsår etter hvert som tilleggspensjonssystemet i folketrygden blir fullt utbygget. Også sluttpoengtallet vil øke over tid, siden flere opptjeningsår gir et større antall poengår å plukke fra. Et annet moment er at yngre generasjoner av kvinner har relativt høyere yrkesdeltagelse enn sine eldre medsøstre. Etterhvert som eldre generasjoner av kvinnlige pensjonister erstattes av yngre generasjoner med relativt høyere yrkesfrekvens, trekker dette isolert sett i retning av en mindre andel minstepensjonister.

Fordelingene for kvinner (figur 8.6b) og for menn (figur 8.6c) viser den samme tendens som fordelingen for alle pensjonister samlet. Men mens hovedkonsentrasjonen av kvinnlige pensjonister forflyttes fra gruppe 1 til gruppene 2 og 3, viser fordelingen for menn en forflytning mellom relativt høyere inntektsgrupper.

8.7 Pensjonsforpliktelser i kollektive og individuelle ordninger

8.7.1 Innledning

I dette avsnitttet drøfter vi kort hvor mye av husholdningenes formue som består av nåverdien av framtidige pensjonsytelser utenom folketrygden. Tallene vil eventuelt kunne kombineres med anslagene for utviklingen i privat formue fra avsnitt 8.5 for å si noe om hvordan samlet pensjonsformue vil utvikle seg over tid.

I hovedsak er balansetall pr. 31.12.92 benyttet for å kartlegge omfanget av pensjonsforpliktelser. Viktige unntak fra dette prinsippet er Statens Pensjonskasse og Avtalefestet pensjon i privat og offentlig sektor.

Under punkt 8.7.2 gis en oversikt over pensjonsforpliktelser i forsikringsselskap, pensjonskasser m.v. Volumet av forpliktelser er reflektert i enhetenes fonderte midler eller i verdianslag for opptjente rettigheter.

Beregningene er statiske og må derfor ikke feiltolkes som et representativt bilde av de ytelser som vil forfalle ved forutsatt framtidig opptjening.

Videre er beregningene svært rentefølsomme. Desto lavere grunnlagsrenten er, desto høyere må avsetningene til pensjonsformål være for å nå en bestemt kontraktfestet ytelse.

Når det gjelder de fondsbaserte ordningene under punkt 8.7.2 er disse oppgavepliktige i henhold til Lov om tilsyn for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel av 7. desember 1956. Oppgavene sendes til Statistisk sentralbyrå og Kredittilsynet. Forsikringstakernes tilgodehavender hos disse enhetene er oppgitt i enhetenes balanseregnskaper.

I Statens Pensjonskasse (SPK) finansieres pensjonene løpende ved årlige inntekter. Dette innebærer at det for SPK ikke vil være til stede fondsmidler som reflekterer størrelsen på framtidige pensjonsforpliktelser.

AFP-ordningen i staten finansieres over statsbudsjettet, og AFP-ordningen i privat sektor delfinansieres ved statlige tilskudd. Heller ikke for disse ordningene vil det foreligge fond som fullt ut reflekterer opparbeidede rettigheter.

En oppstilling for forpliktelsene i ordningene omtalt under punkt 8.7.2, er gitt under punkt 8.7.3. Siden opptjeningstid for arbeidstakere som omfattes av AFP-ordningene ikke er kontraktfestede forpliktelser (jf. punktene 8.7.3.2 og 8.7.3.3), har en valgt å holde AFP-ordningene utenfor den samlede oppstilling.

For en nærmere beskrivelse av regelverk for de ulike kollektive og individuelle ordningene vises det til omtale i kapittel 5.

8.7.2 Kort om tallmateriale for pensjonsforpliktelser

8.7.2.1 Individuelle og kollektive rente-og pensjonsforpliktelser i livsforsikringsselskaper

Enheter med pensjonsforsikring i livsforsikringsselskaper er individer, bedrifter og de fleste norske kommuner. I hovedsak forvaltes slike kommunale pensjonsordninger av Kommunal Landspensjonskasse (KLP) som er et gjensidig eid forsikringsselskap, det vil si eid av med­lems­kommunene.

Alle livsforsikringsselskaper har plikt til å sende inn årlige balanseoppgaver til Kredittilsynet.

Passivaposten forsikringsforpliktelser er i henhold til Kredittilsynets gruppering oppdelt i premiereserve, premiefond og pensjonsreguleringsfond.

Som omtalt under punkt 4.3.3, er premiereserven de nødvendige avsetninger som forsikringsselskapet må gjøre for å oppfylle sine forpliktelser ifølge inngåtte kontrakter. Avsetningene er foretatt under antagelse om 4 prosent garantert rente (grunnlagsrenten).

Det hefter ingen spesifikke pensjonsforsikringsforpliktelser ved midlene i premie- og pensjonsreguleringsfondene. Forsikringsteknisk vil derfor premiereserven alene reflektere forsikringstakernes fordringer i selskapene.

Pr. utgangen av 1992 utgjorde den samlede premiereserve i livselskapene (kollektive og individuelle ordninger) i underkant av 130 milliarder kroner.

8.7.2.2 Passiva i private pensjonskasser

Pr. 31.12.92 var det registrert 126 pensjonskasser under Kredittilsynets kontroll. På samme tidspunkt utgjorde pensjonskassenes samlede passiva 24 166 millioner kroner.

Pensjonsforpliktelser i kassene er som for livselskap representert ved premiereserven. Samlet premiereserve i kassene utgjorde pr. 31.12.92 15 217 millioner kroner. I hovedsak er premiereserven kalkulert med en grunnlagsrente på 4 prosent.

Opplysningene for private pensjonskasser omfatter kun organisasjoner og foretak som følger forskrifter gitt i henhold til skatteloven. Det finnes noen få pensjonskasser som er opprettet av skattefrie institusjoner og bedrifter.

Videre vil skattepliktige enheter som ikke følger reglene for private tjenestepensjonsordninger gitt i medhold av skatteloven (jf. avsnitt 5.7), falle utenfor.

I tillegg vil organisasjoner og foretak hvor pensjonene betales over det løpende driftsbudsjettet, falle utenfor.

Isolert sett vil derfor anslaget for samlet premiereserve være noe underestimert.

8.7.2.3 Passiva i kommunale og fylkeskommunale pensjonskasser

Kommunale og fylkeskommunale pensjonskasser omfatter kommunale arbeidsmarkedspensjoner, som ikke administreres av KLP eller annet livsforsikringsselskap.

Samlet premiereserve er av Statistisk sentralbyrå beregnet til 7 236 millioner kroner pr. 31.12.92.

Premiereserven i selvstendige, kommunale pensjonskasser kalkuleres i hovedsak med en grunnlagsrente på 4 prosent.

8.7.3 Andre enheter

8.7.3.1 Statens Pensjonskasse

I motsetning til annen pensjonsforsikring i Norge, er Statens Pensjonskasse ikke fondsfinansiert. De eksisterende fond har stått urørt siden 1948 da man forlot kapitaldekningssystemet og gikk over til utlikningssystemet. Dette innebærer at det ikke vil være tilstede fondsmidler som reflekterer størrelsen på framtidige pensjonsforpliktelser.

De siste offisielle anslag for forsikringsforpliktelser er publisert i St.meld. nr. 55 (1989-1990):

«Under de nåværende forutsetninger for fondsdekning av offentlige pensjonsordninger vil nødvendige fonds for å kunne dekke opp Pensjonskassens samlede forpliktelser anslås til å utgjøre:

• 120 milliarder kroner under forutsetning av en grunnlagsrente (realrente) på 4 prosent,

• 80 milliarder kroner under forutsetning av en grunnlagsrente på 6 prosent.»

Anslagene inkluderer kun opptjente rettigheter. En har altså ikke tatt hensyn til (forventet) framtidig opptjening. Videre er verdien av de samlede opptjente rettighetene ikke beregnet eksakt siden denne størrelsen – på grunn av bruttogarantien – vil avhenge av folketrygdens og dermed samordningsfradragenes utvikling. Spørsmålet om hvilken virkning endringen i folketrygdens regler vil kunne få for Statens Pensjonskasse, er berørt i St.meld. nr. 12 (1988-89) (Trygdemeldingen).

8.7.3.2 AFP stat

AFP-ordningen i staten er regulert i hovedtariffavtalen og i lovverket (jf. avsnitt 5.5). Staten kan imidlertid si opp avtalen i forbindelse med de årlige tariffoppgjør mellom staten og de ansatte i statsforvaltningen. Personer som er i arbeid på oppsigelsestidspunktet, vil da miste retten til å ta ut AFP på et senere tidspunkt. Hypotetisk ville en oppsigelse våren 1993 innebære at ordningen kunne blitt avviklet over en toårs periode, etterhvert som årskullene av 65- og 66-åringer ville nå den ordinære pensjonsalder på 67 år.

Pr. 31.12.92 utgjorde AFP-bestanden i statsforvaltningen 1 273 personer. De samlede pensjonsutgiftene utgjorde ca. 163 millioner kroner. Under antagelse av uendret bestand, uendret kostnadsnivå og lik fordeling av 65- og 66-åringer, ville de framtidige forpliktelser ved en oppsigelse våren 1993 ha utgjort 245 millioner kroner (163 mill. kr. + 0,5*163 mill.).

8.7.3.3 AFP i privat sektor

Som omtalt i avsnitt 5.6, er AFP-ordningen i privat sektor delvis fondsfinansiert. Videre skal fondet til enhver tid kunne dekke utestående forpliktelser dersom ordningen skulle opphøre. Avtalen kan sies opp i forbindelse med de årlige tariffoppgjør mellom avtalepartene. En oppsigelse av avtalen våren 1993 ville medført at fondet ble tømt over en toårs periode.

Det første året utbetales AFP-pensjon til de to årsklasser av 65- og 66-åringer som har tatt ut AFP. De resterende fondsmidler ved tariffoppgjøret 1994 skulle da i henhold til vedtektene være tilstrekkelig til utbetaling av AFP-pensjon til 66 åringer, som vil være den siste årsklassen med rett til AFP.

Ved utgangen av 1992 utgjorde antall AFP-pensjonister i privat sektor om lag 1 500. Dersom en antar uendret uttak i 1993, ville fondet, med tillegg av sluttvederlaget og arbeidsgiverandelen, være tilstrekkelig til å dekke utbetalte AFP-pensjoner til disse.

Pr. 31.12.92 utgjør fondet ca. 224 millioner kroner.

På samme måte som for AFP-stat, vil dermed den samlede premiereserven være begrenset i forhold til omfanget av ordningen.

8.7.3.4 Fellesordningen for Tariffestet Pensjon (FTP)

FTP er en pensjonsordning som ble opprettet ved avtaler mellom LO og NHO (daværende NAF). Ordningen trådte i kraft 1.1.62. Ordningen gjelder i hovedsak for arbeidstakere som omfattes av tariffavtalen mellom LO og NHO, og som ikke går inn under en lovfestet tjenestepensjonsordning. Formålet med ordningen er å yte alderspensjon til medlemmer av ordningen, og enkepensjon og engangsstønad til deres etterlatte. FTP-pensjon blir automatisk utbetalt som et engangsbeløp når rettighetshaver fyller 70 år. Rettighetshavere er kun de som har opparbeidet disse rettighetene før innføringen av folketrygden 1.1.67. FTP er derfor under avvikling og opphører helt når alle rettighetshaverne har fått sine ytelser (ca. 2015).

Videre er FTP en forsikringsmessig oppbygd ordning hvor forsikringsfondet skal dekke framtidige forpliktelser.

Forsikringsfondet utgjorde pr. 1992 484 millioner kroner.

8.7.4 Anslag for pensjonsforsikringsforpliktelser pr. 1992

I oppstillingen over utgjør volumet av pensjonsforpliktelser om lag 270 milliarder kroner. I tillegg kommer forpliktelsene i avtalefestet pensjon i privat og offentlig sektor. Som nevnt innledningsvis er imidlertid forpliktelsene i AFP-ordningene av en annen karakter enn de øvrige. En har derfor unntatt AFP fra den samlede oppstilling.

8.7.5 Samlet pensjonsformue sammenliknet med annen type finansformue

Som det framgår av punkt 8.7.4 vil summen av pensjonsforsikringsforpliktelser være fordringer som arbeidstakere og pensjonister har på forsikringsselskaper, private pensjonskasser og på statlige og kommunale ordninger. Med unntak av AFP er de samlede forpliktelser anslått til om lag 270 milliarder kroner.

En indikasjon på størrelsesorden av dette anslag får en ved å sammenlikne med andre type finansobjekter på husholdningenes aktivaside. Ved utgangen av 1992 hadde husholdningene 280 milliarder kroner i bankinnskudd. Tilsvarende tall for aksjer og obligasjoner var henholdsvis 42 milliarder og 11 milliarder.

Husholdningenes fordringer i kollektive og individuelle pensjonsordninger (pr. 31.12.92) var altså i samme størrelsesorden som husholdningenes innskudd i bank.