6 Pensjonssystemer i OECD-land

6.1 Innledning

Pensjonssystemene i alle OECD-land kan sies å bestå av tre pilarer:

1. Offentlige pensjonsordninger.

2. Tjenestepensjonsordninger knyttet til type av arbeid eller yrke i offentlig eller privat sektor.

3. Individuelle private pensjonsordninger.

Med offentlige tjenestepensjonsordninger menes i dette kapitlet alle pensjonsordninger i offentlig regi som ikke er tjenestepensjonsordninger. Med tjenestepensjonsordninger menes alle de ulike ordningene som inngår i pilar 2.

Pensjonsordningene i pilar 2, unntatt tjenestepensjonsordninger i offentlig sektor, og alle pensjonsordningene i pilar 3, kalles ofte for private pensjonsordninger, jf. utvalgets mandat og punkt 9.2.1.

Tjenestepensjonsordninger i offentlig sektor kan betraktes som en gråsone mellom offentlige og private pensjonsordninger (OECD 1992). 1 Regelverket for offentlige tjenestepensjonsordninger i de ulike OECD-land har som regel mer fellestrekk med private pensjonsordninger enn med de offentlige ordningene. I dette kapitlet vil derfor tjenestepensjonsordninger i privat sektor bli betegnet som private pensjonsordninger. Ordningene i pilar 2 og 3 klassifiseres dermed som private, i motsetning til de offentlige ordningene i pilar 1.

Private pensjonsordninger omfatter generelt en snevrere krets av befolkningen enn de offentlige pensjonsordningene. Pensjonsutbetalinger knyttet til private pensjonsordninger er vanligvis avhengige av inntekt, mens det varierer fra land til land hvorvidt dette gjelder offentlige pensjonsordninger. Private pensjonsordninger er ofte utformet slik de skal supplere de offentlige ordningene, med tanke på et ønskelig resultat for det samlede pensjonssystemet i et land.

Pensjonssystemene i mange OECD-land har blitt revurdert den senere tiden. Den økende gjennomsnittlige levealder i OECD-området innebærer et voksende behov for alderspensjoner. Samtidig er andelen pensjonister i forhold til arbeidsstyrken stigende. Denne trenden vil forsterkes i framtiden, men omfang og tidspunkt med hensyn til disse demografiske endringene varierer fra land til land (International Labour Office 1989).

I den grad et voksende pensjonsbehov skal finansieres ved offentlige ordninger, vil dette kunne legge et økt press på offentlige budsjetter, avhengig av økonomisk konjunkturutvikling. Det er hevdet at mange OECD-land nå har nådd et så høyt nivå på innbetalinger fra arbeidsstyrken til offentlige pensjonsordninger at det kan være vanskelig å vinne gehør for å øke dette nivået ytterligere. Mange land revurderer derfor å stimulere omfanget av private ordninger som et supplement til de offentlige. Mange land revurderer også andre målsettinger som er knyttet til landets samlede pensjonssystem, for eksempel inflasjonsjustering eller lønnsjustering av pensjonene, effektivitet på kapitalmarkedene og arbeidskraftens mobilitet.

Formålet med dette kapitlet er å trekke fram noen hovedpunkter ved pensjonssystemene i de ulike OECD-land. For de offentlige og private ordningene vil det bli gjort kort rede for pensjonsalder, ideologi og omfang, finansieringen, type og nivå på pensjonsutbetalingene, skatteregler og til slutt fordelingseffekter.

Noen hovedpunkter ved offentlige pensjonsordninger og tjenestepensjonsordninger (henholdsvis pilar 1 og 2 nevnt foran) er skissert i tabell 6.1a. Tabellen oppgir normal pensjonsalder i de ulike land og sammenlikner de to typene av pensjonsordninger med hensyn til hvem som omfattes, hvorvidt pensjonsutbetalingene er inntektsavhengige og finansieringsform. Tabellen gir en sterkt forenklet framstilling av de enkelte lands ordninger som ofte er meget kompliserte.

6.2 Pensjonsalder

Pensjonsalderen varierer i de ulike de OECD-landene. Tabell 6.1a viser normal pensjonsalder i hvert land. Det er vanlig at pensjonsalderen i den offentlige ordningen også er den pensjonsalderen som tjenestepensjonsordningene er basert på. Pensjonsalderen for menn er 65 år i de fleste OECD-landene, bortsett fra i Danmark, Island og Norge som har den høyeste pensjonsalderen med 67 år, Irland har en pensjonsalder på 66 år, mens Frankrike, Italia, New Zealand og Tyrkia har den laveste pensjonsalderen med 60 år.

Flere land har lavere pensjonsalder for kvinner enn for menn. Dette gjelder de fem EU-landene 2 Belgia, Hellas, Italia, Portugal og Storbritannia, og dessuten Australia, Sveits, Tyrkia og Østerrike. I disse landene er pensjonsalderen for kvinner fem år lavere enn for menn, bortsett fra i Portugal og Sveits der forskjellen er tre år. Etter de regler som gjelder i EU, er det inntil videre tillatt å ha ulik pensjonsalder for kvinner og menn med hensyn til offentlige pensjonsordninger, men ikke i tjenestepensjonsordninger (jf. Barber-saken mai 1990).

Gjennom dette århundre er det mange OECD-land som har senket normal pensjonsalder. Noen land har senket pensjonsalderen bare for kvinner eller senket pensjonsalderen for kvinner mer enn for menn (Australia, Belgia og Sveits). I Danmark har pensjonsalderen for kvinner blitt forandret flere ganger gjennom dette århundret (fra 60 år, opp til 65, ned til 62 og så opp til 67).

I mange OECD-land er det åpnet anledning for både førtidspensjonering og senere pensjonering både i offentlige og private pensjonsordninger, forutsatt at medlemmene av ordningen oppfyller visse krav til alder og/eller opptjeningstid. I mange land er det en klar trend mot tidligere pensjonering. En slik trend vil forsterke den nevnte utviklingen mot en økende andel pensjonister i forhold til arbeidsstyrken.

6.3 Ideologi og omfang

6.3.1 Offentlige pensjonsordninger

Det kan skilles mellom to hovedtyper av modeller for offentlige pensjonsordninger: velferdsmodellen og prestasjonsmodellen.

• Velferdsmodellen (kan også kalles den institusjonelle modellen) er karakterisert ved at obligatoriske alderspensjoner er universelle, det vil si at de omfatter alle borgere og disse har i utgangspunktet like rettigheter. For å sikre alle borgere en viss minsteinntekt i pensjonsalderen, er alle borgere over pensjonsalder garantert et visst minstenivå av pensjon (i Norge kalt minstepensjon).

• Prestasjonsmodellen (kan også kalles forsikringsmodellen) sikrer pensjon til yrkesaktive som omfattes av en forsikringsordning, samt evt. medforsikrede familiemedlemmer.

Uansett om den offentlige pensjonsordningen er karakterisert ved en velferdsmodell eller en forsikringsmodell, har de ulike OECD-land i varierende grad utbygd systemer for offentlig finansiert sosialhjelp som et siste sikkerhetsnett, der alle andre støttesystemer, herunder familien, kirken osv. svikter.

Nesten halvparten av OECD-landene har valgt en velferdsmodell for sine offentlige pensjonsordninger: Det gjelder de fire EU-landene Danmark, Luxemburg, Nederland og Storbritannia og dessuten syv OECD-land utenfor EU, nemlig Australia, Finland, Island, Canada, New Zealand, Norge og Sverige. Innen Europa er det således de nordiske land og dessuten de nevnte fire EU-landene som har valgt velferdsmodellen. Belgia, Frankrike og Spania har også innført minstepensjoner for hele befolkningen, men disse er behovsprøvde.

Drøyt halvparten av OECD-landene har således offentlige pensjonsordninger basert på prestasjonsmodellen. Dette gjelder åtte av de tolv EU-landene: Belgia, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Portugal, Spania og Tyskland og dessuten fem OECD-land utenfor EU, nemlig Japan, Sveits, Tyrkia, USA og Østerrike. Innen EU-området dominerer således prestasjonsmodellen. Tyskland vurderer imidlertid å innføre alderspensjon for alle borgere. Dersom denne endringen gjennomføres, vil det være i strid med den tidligere oppfatningen om at prestasjonsmodellen ville vinne større utbredelse innenfor EU på grunn av Tysklands sterke stilling.

Gjennom 1980-årene er det Storbritannia som har foretatt de største omlegginger i sine pensjonssystemer. Her ble opptjeningsgrunnlaget for offentlige tilleggspensjoner endret i 1986 fra gjennomsnittet av de 20 beste år i yrkeslivet til gjennomsnittet av inntekten gjennom hele yrkeskarrieren. Omleggingen gir således et lavere beregningsgrunnlag. Videre er arbeidstakere gitt anledning til flytte over ( contract out) fra den tidligere obligatoriske, offentlige ordningen til en privat alternativ ordning der nivået på pensjonsutbetalingene avhenger av avkastningen på akkumulert pensjonsfond, slik at det ikke gis minstegaranti med hensyn til pensjonsutbetalinger – i motsetning til i den offentlige ordningen.

6.3.2 Tjenestepensjoner

Utformingen av tjenestepensjonsordninger er som regel mer kompliserte og mindre standardiserte enn de offentlige ordningene. I alle OECD-land pålegger myndighetene private pensjonsordninger lover og regler, blant annet for å sikre soliditeten av ordningene, men de viktigste reglene her knytter seg til skattlegging som omtales i avsnitt 6.6..

I fire OECD-land er deltakelse i tjenestepensjonsordninger obligatorisk for alle arbeidstakere. Det gjelder Danmark, Finland, Sveits og Sverige.

I andre OECD-land er det i prinsippet frivillig for arbeidstakere om de vil tilknyttes slike ordninger. Ofte er det slik at noen arbeidsplasser har velutbygde ordninger som de fleste arbeidstakere slutter seg til frivillig. Det kan også være slik at arbeidstaker automatisk blir medlem i arbeidsplassens tjenestepensjonsordning ved ansettelse. Kollektive tjenestepensjonsordninger er ofte best utbygd for offentlig ansatte, personer i lederstillinger, ansatte i store bedrifter og for personer ansatt i yrker som tradisjonelt er mannsdominerte.

Det er stor forskjell på hvor stor andel av arbeidsstyrken som er dekket av tjenestepensjonsordninger i land der tilknytning til slike ordninger er frivillig; dekningen er lavest i Belgia, Italia og Spania, mens den er høyest i Australia, Storbritannia, Tyskland og USA.

Tjenestepensjonsordninger kan være ytelsesbaserte eller innskuddsbaserte. Ytelsesbaserte ordninger garanterer et visst nivå på pensjonsutbetalingene i framtiden, i motsetning til innskuddsbaserte ordninger, der ytelsene kan variere med innskudd og avkastning på forvaltningen av innskuddsmidlene. Ytelsesbaserte ordninger er mest vanlig, men innskuddsbaserte ordninger er dominerende for tjenestepensjoner i Australia og også ganske vanlig i USA.

Videre er det mulig i mange land å delta i tjenestepensjonsordninger og individuelle pensjonsordninger som er basert på unit linked-prinsippet: De forsikrede velger selv avkastningsrisikoen på sin pensjonssparing ved å sette sammen sin spareportefølje bestående av ulike verdipapirfond. Utbredelsen av denne formen for pensjonsforsikring har økt i mange land. I Sverige, for eksempel, hvor salget av individuell unit linked-forsikring ble introdusert i 1990, har salget av slike produkter hatt en betydelig vekst.

6.4 Finansiering

6.4.1 Offentlige pensjonsordninger

Pensjonsutgifter er den største posten på offentlige utgifter i de fleste industrialiserte land. Uansett om de offentlige pensjonsordningene er basert på velferdsmodellen eller prestasjonsmodellen, skjer finansieringen i alle OECD-land ved løpende finansiering: Pensjoner til dagens pensjonister finansieres av skatter og avgifter betalt av dagens yrkesaktive. Dersom bidrag fra den betalende delen av befolkningen ikke er nok til å dekke pensjonsrettighetene til den mottakende delen av befolkningen, kan eventuelt statsbudsjettet belastes med et underskudd. Dette underskuddet må betales av de yrkesaktive i framtiden dersom ikke staten finner alternative inntektskilder.

6.4.2 Tjenestepensjonsordninger

Tjenestepensjonsordninger kan finansieres på flere måter. Det varierer fra land til land hvilke finansieringsmetoder som er tillatt og hvilke regler som gjelder for de ulike metodene. De mest vanlige finansieringsformene er forskuddsfinansiering ved fondsoppbygging og løpende finansiering.

Ved forskuddsfinansiering ved fondsoppbygging avsetter arbeidsgiver midler i egen pensjonsordning med fond som er adskilt fra arbeidsgiveren. Dette kan gjøres ved å inngå kontrakt med et forsikringsselskap eller ved å opprette egen pensjonskasse. Sistnevnte er en selvstendig juridisk person med egen regnskapsføring, forvaltning osv. Finansiering av tjenestepensjonsordninger ved egen pensjonskasse er tillatt i alle europeiske land, bortsett fra Frankrike. I de fleste land der denne finansieringsformen er tillatt, er pensjonskassen pålagt investeringsrestriksjoner, jf. avsnitt 7.1 om forslag til EF-direktiv angående forvaltnings- og investeringsfrihet for pensjonskasser.

Ved løpende finansiering av tjenestepensjoner tas pensjonsutbetalinger over arbeidsgivers drift etter hvert som pensjonene forfaller. Her er det ikke avsatt særskilte fond, øremerket for pensjonsformål. Det kan tegnes kredittforsikring som sikrer pensjonsansvaret hvis arbeidsgiver ikke er i stand til å dekke pensjonsutbetalingene, for eksempel ved konkurs. Slik forsikring er obligatorisk i Sverige og Tyskland. Hvis arbeidsgiver regnskapsfører kostnadene vedrørende sin bedriftspensjon på en systematisk måte, vil det i balansen bli postert som en pensjonsforpliktelse. Man bruker da ofte betegnelsen book reserves.

Den mest vanlige finansieringsformen for tjenestepensjoner er forskuddsfinansiering ved fondsoppbygging. Dette er den dominerende formen i halvparten av EU-landene; Danmark, Irland, Nederland, Portugal, Spania, Storbritannia og dessuten i ni OECD-land utenfor EU; Australia, Island, Kanada, New Zealand (i hovedsak), Norge, Storbritannia, Sverige, Sveits og USA.

I Hellas, Luxemburg og Tyskland er tjenestepensjoner hovedsakelig finansiert ved løpende finansiering. I Luxemburg og Tyskland er det vanlig at tjenestepensjoner finansiert på denne måten avspeiles i arbeidsgivers regnskap som book reserves. Dette er heller ikke uvanlig i Sverige.

I Finland, Frankrike, Irland og Italia er de ulike tjenestepensjonsordningene finansiert på ulike måter, noen ved løpende finansiering, andre ved fonds.

6.5 Pensjonsutbetalingenes inntektsavhengighet

Det er store forskjeller fra land til land med hensyn til inntektsavhengighet for pensjonsutbetalinger både fra offentlige pensjonsordninger og fra tjenestepensjonsordninger.

6.5.1 Hvilke land har inntektsuavhengige pensjoner?

Pensjonsutbetalingene kan være inntektsavhengige eller uavhengige av inntekt.

• Ved inntektsuavhengige pensjonsutbetalinger betales et fast beløp, enten som en engangssum eller som et fast beløp hver måned eller år i en viss periode, for eksempel livet ut.

• Inntektsavhengige pensjonsutbetalinger er som regel både avhengige av inntektsnivå gjennom yrkeskarrieren og opptjeningstid. Inntektsnivået beregnes ut fra

  • et gjennomsnitt av hele yrkeslivet,

  • noen av de beste årene eller

  • sluttlønn.

Som regel et det krav om et visst antall år for å oppnå full pensjon. De som ikke har full opptjeningstid kan få avkortet pensjon avhengig av antall opptjeningsår. Det er som regel et krav til et visst minimum av opptjeningsår for å omfattes av ordningen (OECD 1988).

6.5.1.1 Offentlige pensjonsordninger

Det varierer mye fra land til land i hvilken grad pensjonsutbetalinger fra offentlige pensjonsordninger er inntektsavhengige.

Utbetalingene er uavhengige av inntekt i yrkeskarrieren i Australia, Danmark, Irland, Island, Nederland og New Zealand.

Derimot er offentlig pensjon inntektsavhengig i syv av EU-landene, nemlig Belgia, Frankrike, Hellas, Italia, Portugal, Spania, Tyskland og dessuten i USA.

Flere OECD-land har valgt en mellomløsning, ved at de offentlige pensjonsordningene omfatter et inntektsuavhengig grunnbeløp og i tillegg et inntektsavhengig beløp. Dette gjelder Finland, Japan, Canada, Luxembourg, Norge, Storbritannia, Sveits og Sverige.

Skillet mellom velferds- og prestasjonsmodell for offentlige pensjonsordninger skissert foran, gikk på hvem som omfattes av ordningene: hele befolkningen (velferdsmodellen) eller bare en viss gruppe av landets innbyggere som tilfredsstiller visse krav til yrkesaktivitet (prestasjonsmodellen). Det ble ikke gjort noe skille med hensyn til om pensjonene til dem som omfattes av ordningene, er avhengig av inntekt eller ikke. Av de tretten OECD-land som har valgt prestasjonsmodellen, er det tre land som har valgt en mer velferdsorientert versjon: Pensjonsutbetalingene til dem som omfattes av ordningen er helt eller delvis inntektsuavhengige. Dette gjelder Irland, Japan og Sveits.

6.5.1.2 Tjenestepensjonsordninger

Utbetalinger fra tjenestepensjonsordninger er vanligvis inntektsavhengige i OECD-land. Det er bare to land der slike pensjonsutbetalinger er inntektsuavhengige, nemlig Australia og Danmark.

I fire OECD-land kan imidlertid tjenestepensjonsordninger omfatte både inntektsavhengige og inntektsuavhengige utbetalinger, slik som i Kanada, New Zealand, Spania og Tyskland.

6.5.2 Pensjonsnivå i forhold til inntektsnivå

Det er store forskjeller fra land til land med hensyn til hvor stor andel pensjonsutbetalingene utgjør av lønnsinntekten.

Et gjennomgående trekk er at de enkelte individers pensjonsdekning fra offentlige og andre obligatoriske ordninger synker med stigende inntekt. Dette ser ut til å gjelde både vanlige pensjoner, overlevelsespensjoner og enkepensjoner. Portugal ser imidlertid ut til å avvike fra dette bildet: De enkelte individers pensjonsdekning ser her ut til å være ganske konstant ved ulike inntektsnivåer.

Pensjonsdekning kan defineres som den andel brutto pensjonsutbetalinger utgjør av brutto gjennomsnittlig lønnsinntekt gjennom yrkeskarrieren (OECD 1992). For hvert OECD-land er det beregnet én pensjonsdekning for offentlige ordninger og dessuten én dekning for både offentlige pensjoner og tjenestepensjoner sett under ett. Anslagene for dekningsprosentene er basert på et gjennomsnitt for alle som omfattes av ordningene. Disse anslagene for pensjonsdekning må betraktes som meget omtrentlige. Pensjonsdekningen for tjenestepensjoner innen hvert land kan variere med sektor, inntektskategori o.a. og er dessuten under omlegging i mange land og ulike overgangsordninger gjelder.

6.5.2.1 Offentlige pensjonsordninger

Det er store forskjeller fra land til land i gjennomsnittlig pensjonsdekning for de offentlige ordningene: Dekningen er lavest i Danmark og Irland (25 prosent). I Australia, Frankrike, Japan, Kanada, New Zealand, Storbritannia, Tyskland og USA er dekningen litt høyere (35-50 prosent). I Belgia, Finland, Hellas, Luxembourg, Nederland, Norge og Sveits er dekningen ganske høy (60-70 prosent), mens den er 80 prosent i Italia, Portugal og Sverige og 100 prosent i Spania.

6.5.2.2 Tjenestepensjonsordninger

Forskjellene fra land til land er ikke så store med hensyn til pensjonsdekningen for offentlige pensjonsordninger og tjenestepensjonsordninger samlet. Denne samlede dekningen ligger for de fleste land mellom 65-77 prosent, med unntak av Belgia, Finland, Irland, Italia og Nederland der dekningen er ca. 60 prosent og Australia som ligger lavest med ca. 53 prosent.

6.6 Skatteregler

6.6.1 Offentlige pensjonsordninger

Skattereglene for offentlige pensjonsordninger er ganske like i de ulike OECD-land. Hovedregelen er at innbetalte medlemsavgifter både fra arbeidsgiver og arbeidstaker er fradragsberettiget, mens pensjonsutbetalingen vanligvis beskattes på mottakers hånd som annen lønnsinntekt. Mange land har imidlertid litt mildere skattlegging av pensjonister enn av yrkesaktive.

6.6.2 Private pensjonsordninger

6.6.2.1 Skissering av visse hovedregimer

Når det gjelder skatteregler for private pensjonsordninger, er det større forskjeller mellom de ulike landene. Det henger blant annet sammen med at private pensjoner er mer kompliserte og mindre standardiserte enn offentlige pensjoner. Dessuten finansieres de private ordningene som regel ved fonds (der avkastningen kan beskattes på ulike måter), i motsetning til de offentlige ordningene som i hovedsak er basert på løpende finansiering ut fra skatter og avgifter.

Forenklet framstilt består private pensjonsordninger av følgende tre transaksjoner som hver kan skattlegges eller fritas for beskatning:

• innbetalte bidrag (medlemsavgifter/premier) til ordningen fra forsikringstaker, arbeidstaker og/eller arbeidsgiver,

• avkastning på pensjonsfond og

• pensjonsutbetalinger.

De ulike OECD-lands ordninger for private pensjoner har en spennvidde som omfatter nesten enhver mulig kombinasjon av skattlegging/ skattefritak av disse tre transaksjonene. Visse kombinasjoner er imidlertid mer vanlige enn andre. De fire mest aktuelle skatteregimene er:

1. Fritak for bidrag, fritak for fondsavkastning og skatt på pensjonsutbetalinger (kan forkortet kalles FFS for fritak, fritak, skatt).

2. Skatt på bidrag, fritak for fondsavkastning og fritak for pensjonsutbetalinger (SFF).

3. Skatt på bidrag, skatt på fondsavkastning og fritak for pensjonsutbetalinger (SSF – tilsvarende vanlig banksparing).

4. Fritak for bidrag, skatt på fondsavkastning og skatt på pensjonsutbetalinger (FSS).

Skattereglene i de ulike land er naturligvis mye mer kompliserte enn i disse fire forenklede eksemplene. Det finnes et stort variasjonsområde med hensyn til på hvilken måte og i hvilken grad hver av de tre nevnte transaksjonene skattlegges eller fritas for skattlegging, jf. tabell 5.13a for en mer detaljert framstilling av det norske regelverket.

6.6.2.2 Et regneeksempel

Formålet med å skissere mulige forenklede skatteregimer er å gi en basis for å sammenligne de faktiske skatteregimer som finnes i ulike OECD-land. I tabell 6.6.2a gis et regneeksempel for å illustrere effekten på netto pensjonsutbetaling av de fire nevnte skatteregimene under visse forutsetninger:

• 5 år før pensjonsalder betales en inntekt lik 100 i bidrag til en pensjonsordning.

• Skattesats på all inntekt er 25 prosent.

• Pensjonsordningen er finansiert ved fondsoppbygging.

• Avkastning på pensjonsfondet er 10 prosent.

• Det ses bort fra eventuelle problemer ved å identifisere avkastning på investeringer (Dette kan være vanskelig ved urealiserte verdipapirgevinster og ved fordeling av avkastning til individer med ulike marginalskattesatser).

• Vi ser i første omgang bort fra inflasjon, men løser opp denne forutsetningen senere.

Under skatteregime nummer 1 (FFS) kan et individ som tjener 100, velge mellom konsum i dag, det vil si betale 25 i skatt og konsumere goder verdt 75, eller spare nå og konsumere goder verdt 120,79 om 5 år (120,79 = 75*1,1*5). Dette regimet innebærer en mulighet til å utsette lønnsutbetaling til pensjonsalder og samtidig utsette skattebetalingen til pensjonsalder.

Regime nummer 2 (SFF) gir samme netto utbetaling av pensjon som i regimet foran. Begge skatteregimene gir rente etter skatt lik rente før skatt.

Regime nummer 3 (SSF) er vanlig med hensyn til kortsiktig rentebærende sparing (vanligvis i bank) i de fleste OECD land. Dersom et individ vil spare en inntekt på 100 i 5 år og velger rentebærende bankinnskudd som spareform, må vedkommende først betale 25 i skatt, og deretter sette 75 i banken. Årlige renteinntekter av dette sparebeløpet beskattes fullt ut (med 25 prosent skattesats som lønnsinntekt) og bankinnskuddet kan tas ut uten beskatning. Dette skatteregimet gir lavere rente etter skatt enn før skatt. I vårt regneeksempel blir renten etter skatt lik 7,5 prosent (107,67 = (75*1,075*5). Utbetalingen etter 5 år blir derfor lavere under dette regimet enn under regimene foran (107,67 mot 120,79).

Regime nummer 4 (FSS) gir den samme rentesats etter skatt som regimet foran og samme netto pensjonsutbetaling etter 5 år.

Regneeksempelet i tabell 6.6.2a viser at de to førstnevnte skatteregimene FFS og SFF gir høyest netto pensjonsutbetaling (samme resultat for de to regimene), mens to sistnevnte regimene SSF og FSS gir lavest utbetaling (samme resultat for disse to regimene). Under de to førstnevnte regimene er rente etter skatt lik rente før skatt, mens i de to sistnevnte regimene er renten lavere etter skatt enn før skatt.

Som nevnt finnes det innen OECD-området flere andre skatteregimer enn de fire som er skissert her. Det finnes flere eksempler på ordninger som gir høyere nettoutbetalinger enn de to beste regimene som er angitt her (FFS og SFF). Det er ingen OECD-land som domineres av ordninger som gir lavere netto pensjonsutbetaling enn de dårligste regimene skissert her (SSF og FSS), men det finnes eksempler på at visse grupper av medlemmer i pensjonsordninger kan komme dårligere ut enn i regimene SSF og FSS.

I regneeksempelet foran ble det som nevnt sett bort fra inflasjon. Hvis inntekter fra investering skattlegges som i regime nummer 3 og 4 (henholdsvis SSF og FSS), uten å ta hensyn til inflasjon, så vil realrentesatsen etter skatt falle ytterligere i forhold til rentesatsen før skatt. Ved en inflasjonsrate på 7,5 prosent vil realrenten etter skatt bli lik null (107,67=75*1,075*5). Under regime nummer 1 og 2 (FFS og SFF) er realrenten før skatt lik realrente etter skatt uansett nivået på inflasjon, realrente og nominell rente. Med en inflasjonsrate på 7,5 prosent, blir realrentesatsen i disse regimene lik 2,32 prosent (1,075*1,0232=1,10).

6.6.2.3 Sammenlikning av utvalgte land

Som nevnt består private pensjonsordninger sterkt forenklet av tre transaksjoner som hver kan skattlegges eller fritas for beskatning:

• innbetalte bidrag,

• avkastning på pensjonssparing og

• pensjonsutbetalinger.

Hovedreglene i OECD-området med hensyn til beskatning av disse tre transaksjonene er som følger:

Innbetalte bidrag:

Private pensjonsordninger med skattelette er ofte underlagt tak med hensyn til størrelsen på bidrag og/eller pensjon, noen favoriserer bidrag fra arbeidsgiver, andre favoriserer bidrag fra arbeidstaker:

• Arbeidsgivers bidrag er i de aller fleste land fradragsberettiget når de ikke overskrider et visst beløp, eller når det er en øvre grense for størrelsen på pensjonsutbetalingene.

• Fradragsretten for arbeidstakers bidrag begrenses vanligvis enten til et bestemt beløp angitt i skatteloven eller til en prosent av lønnen.

Tyskland og USA gir ikke skattelette ved arbeidstakeres innbetaling av bidrag til pensjonsordninger med den konsekvens at omfanget av slike innbetalinger er lite i disse landene.

Avkastning på pensjonssparing:

Det er en generell utvikling innen OECD-området mot ikke å beskatte avkastning av pensjonsfond (OECD 1992). Det er imidlertid flere land som beskatter slik avkastning; spesielt New Zealand men også Australia, Danmark, Japan og Sverige, jf. tabell 6.6.2b.

Pensjonsutbetalinger:

I alle OECD-land, med unntak av New Zealand, er hovedregelen at pensjonsutbetalinger både fra offentlige og private ordninger pålegges inntektsskatt på mottakers hånd – men skattereglene for pensjonister er ofte mildere enn for yrkesaktive.

Tabell 6.6.2b gir en sterkt forenklet framstilling av skatteregler for private pensjoner i utvalgte OECD-land, basert på skattemessig behandling av innbetalte bidrag til pensjonsordningen, avkastning på pensjonssparingen og pensjonsutbetalinger.

Som tabellen viser, kan reglene i de fleste OECD-land som er studert, inklusive Norge, klassifiseres som regime nummer 1 (FFS; fritak for bidrag, fritak for fondsavkastning og skatt på pensjonsutbetalinger), jf. punkt 6.6.2.1. De fleste landene med dette regimet har hatt dette ganske lenge. Dette regimet gir som nevnt en utsatt skattebetaling og gir høyere netto pensjonsutbetalinger enn ved vanlig banksparing som i de fleste land karakteriseres ved skatteregime nummer 3 (SSF; Skatt på innskudd, skatt på renteinntekter og ikke skatt ved uttak fra bankkonto).

Danmark og Sverige ser ut til å skille seg litt ut fra regime nummer 1 (FFS), i og med at disse to landene som hovedregel beskatter avkastningen på pensjonssparing. Danmark og Sverige ser således ut til å kunne karakteriseres ved regime nummer 4 (FSS; fritak for bidrag, skatt på fondsavkastning og skatt på pensjonsutbetalinger), som gir en lavere pensjonsutbetaling enn regime 1 der avkastningen på pensjonssparingen ikke beskattes.

Det land innen OECD-området som skiller seg mest ut med hensyn til skattebehandling av pensjoner, er New Zealand, som 1. april 1990 endret sin beskatning av pensjoner ved å gjøre gjøre innbetaling av alle bidrag skattbare, skattlegge alle inntekter av pensjonsfondsinvesteringer og så la alle pensjonsutbetalinger være skattefrie, det vil si regime nummer 3 (SSF) som er vanlig ved sparing på rentebærende bankkonto.

Denne omleggingen av skattereglene i New Zealand innebar en skjerpet beskatning av private pensjonsordninger. Begrunnelsen var å øke statsinntektene og også å bedre effektiviteten og likebehandlingen innen skattesystemet som helhet.

Australia har også nylig hatt en skatteomlegging som har gått i samme retning som den i New Zealand. Regelendringene i Australia har imidlertid resultert i et langt mer komplisert system.

I det følgende vil vi gå litt nærmere inn på de spesielle reglene i Tyskland og Frankrike der tjenestepensjoner i stor grad er løpende finansiert. Deretter vil det gis en nærmere beskrivelse av skattereglene for pensjonssparing i bank og forsikringsselskaper i henholdsvis Sverige og Danmark.

I Tyskland finansieres tjenestepensjonsordninger vanligvis gjennom løpende finansiering, med bokføring av pensjonsforpliktelsene som book reserves. Det bygges ikke opp noe øremerket fond. Pensjonsforpliktelsene belastes hvert år bedriftenes resultatregnskaper og balanser. Slike utgifter, beregnet i samsvar med avtaler med skattemyndighetene, kan trekkes fra ved fastsettingen av bedriftens skatteforpliktelser. Pensjonsordningens medlemmer har samme rettigheter som andre kreditorer ved insolvens i bedrifter. Lovgivningen krever derfor at opptjente pensjonsrettigheter skal forsikres. Premier for slik forsikring er fradragsberettiget. Arbeidstakerne som omfattes av pensjonsordningen betaler ingen avgifter/skatter før pensjonene kommer til utbetaling; disse utbetalingene er da skattbare som annen inntekt. Hvis arbeidsgivere i Tyskland skulle velge å bygge opp et fond øremerket for pensjonsformål, er arbeidstakernes bidrag ikke fradragsberettiget. Som et resultat av denne regelen er det få slik fonds i Tyskland.

I Frankrike finansieres tjenestepensjoner ved løpende finansiering for den andel av pensjonen som er under et visst obligatorisk minimumsnivå, mens den andelen som er over dette nivået forskuddsfinansieres ved fondsoppbygging. Arbeidsgiveres bidrag til en kollektiv pensjonsplan gir et visst antall opptjeningspoeng for den arbeidstaker som bidraget gjelder. Antallet slike poeng som en arbeidstaker har akkumulert ved pensjonering, bestemmer vedkommendes pensjonsrettigheter. Verdien av et pensjonspoeng revideres årlig i tråd med lønnsutviklingen. Bidrag innbetalt av arbeidsgiverne i denne ordningen er fradragsberettigede fra bedriftsbeskatning, og arbeidstakernes bidrag kan trekkes fra ved beregning av skattbar inntekt. Pensjonsutbetalingene beskattes som vanlig inntekt, men gis visse lettelser.

I Sverige trådte det i kraft en ny lov 1. januar 1994 ( Lag om individuelt pensionssparande) som innebærer at også individuell sparing, for eksempel i bank, kan komme inn under de skatteregler som hittil har vært gjeldende for ­sparing tilknyttet pensjonsforsikringsordninger i forsikringsselskaper. Formålet med denne nye loven er å stimulere flere til å spare til pensjonsalderen og øke konkurransen på markedet for pensjonssparing (Regeringens prop. 1992/93:187 og Ds 1992:45).

De nye reglene i Sverige innebærer at sparing i pensjonsordning og individuell sparing gis en skattemessig lik behandling, forutsatt at utbetalingene av de oppsparte midler tidligst skjer ved fylte 55 år, og at innbetalingene av sparebeløp/premier skal ha skjedd over en periode på minst 5 år. Sparebeløp inntil 34 400 svenske kroner pr. år blir fradragsberettiget. Avkastningen på pensjonsforsikringskapital i forsikringsselskaper og pensjonskasser beskattes med en sats på 10 prosent, mens skattesatsen for fondsavkastning knyttet til individuelle pensjonsforsikringer er på 15 prosent. Pensjonsordninger finansiert ved book reserves pålegges en skattesats lik 1,1 prosent av samlet reserve. Pensjonsutbetalinger pålegges som hovedregel inntektsskatt på mottakers hånd.

Den individuelle sparingen som omfattes av den nye svenske loven, kan skje gjennom sparing på bankkonto, investering i andeler av verdipapirfond (inklusive utenlandske verdipapirfond) og/eller i enkelte verdipapirer (notert på børs eller annen autorisert markedsplass). For å delta i slik individuell pensjonssparing inngår spareren en avtale med et pensjonssparingsinstitutt (bank eller fondsmeglerforetak) med konsesjon fra Finansinspeksjonen. Det er stor fleksibilitet med hensyn til valg og sammensetning av de ulike spareformene. Spareren kan fritt velge spareform og kan omplassere midler under sparetiden, både innen hver spareform og mellom dem. Spareren kan også flytte sin pensjonsspareavtale til et annet pensjonsspareinstitutt. Gjennom disse reglene er det tatt sikte på å skape stor valgfrihet for den enkelte og samtidig fremme effektiviteten på kapitalmarkedene ved at de enkeltes sparebeløp ikke låses innen bestemte avgrensede spareformer.

Danmark har i lang tid hatt regler som likner på de reglene som ble innført i Sverige ved årskiftet 1993/1994. Fra 1957 har sparing i form av såkalt kapitalpensjon i danske banker vært lovregulert, med samme skattemessige behandling som tilsvarende pensjonssparing i forsikringsselskaper; med fradragsrett for innbetalinger under en viss grense (30 900 danske kroner i 1994) og beskatning av pensjonsutbetaling (med en skattesats på 40 prosent). Kapitalpensjon må opprettes før fylte 60 år og utbetales som et engangsbeløp når kontohaveren er mellom 60 og 70 år (Finanstilsynet 1991). Fra 1984 har renteavkastningen på pensjonssparingen vært beskattet med en såkalt realrenteavgift. Årlig opptjente renter på pensjonssparing beskattes slik at anslått realrente (gjennomsnittlig nominell rente minus anslått inflasjon) blir 3,5 prosent etter skatt. Realrenteavgiften for 1994 er ut fra dette fastsatt til 53,5 prosent av årets opptjente nominelle realinntekter på pensjonssparing.

Reglene ble endret i 1987. Det ble da åpnet for at også sparing i form av såkalt ratepensjon kunne tilbys av banker under samme skatteregler som tilsvarende sparing i forsikringsselskaper. Ratepensjon må opprettes før fylte 55 år og utbetales i rater over minst 10 år når kontohaveren er mellom 60 og 80 år. Adgang for banker til å tilby slik ratepensjon ble innført i forbindelse med skattereformen i 1987 som hadde som målsetting å øke sparingen generelt. Noen forsikringsselskaper tilbød på denne tiden ratepensjoner som var tilnærmet rene spareordninger med et meget lite innslag av forsikring. Det ble ansett for urimelig at slike spareordninger med skattekreditt var forbeholdt forsikringsselskaper. Banker ble derfor gitt tilsvarende mulighet.

I motsetning til reglene for kapitalpensjon, er det i bestemmelsene for ratepensjon ingen øvre grense på hvor store innbetalinger som er fradragsberettiget hvert år. Mens kapitalpensjon beskattes med en gitt sats (40 prosent) på hele beløpet, blir ratepensjon beskattet på samme måte som lønnsinntekt. Felles for både kapital- og ratepensjon er at avkastningen på pensjonssparingen pålegges realrenteavgift.

Kapitalpensjon og ratepensjon er underlagt de samme plasseringsregelene: Pensjonssparingen kan plasseres i bankkonto eller i ulike typer verdipapirer, der forsikringsspareren bærer markedsrisikoen etter unit linked-prin­sippet, omtalt under punkt 6.3.2.

Mange land har i de senere årene revurdert sitt rammeverk for beskatning av private pensjoner, som nevnt innledningsvis i dette kapitlet. Et hensyn har vært å heve statsinntektene ved å eliminere subsidier i form av skattefavorisering av visse aktiviteter. Et vel så viktig hensyn har vært å oppnå skattemessig nøytralitet mellom ulike former for økonomisk aktivitet, det vil si unngå diskriminering av ulike typer aktivitet. For å oppnå slik nøytralitet med hensyn til private pensjoner har det vært framholdt at det er spesielt relevant å vurdere om skattesystemet er nøytralt

• med hensyn til konsum i dag og sparing,

• med hensyn til konsum i dag og konsum i framtiden, og

• med hensyn til ulike spareformer, der privat pensjonssparing er en av mange spareformer.

Nøytralitet mellom konsum i dag og sparing kan oppnås ved inntektsskatt på realinntekt av alle typer; uansett om inntekten kommer fra arbeid eller sparing og uansett om inntekten konsumeres eller spares, skal den beskattes på samme måte og til samme sats. Dette synspunkt er begrunnelsen for reformene i New Zealand, og i mindre grad reformene i Australia (beskrevet foran).

Det kan imidlertid innvendes at sparing ikke kan betraktes som et gode i seg selv. Folk sparer ikke for sparingens egen skyld, men for å kunne oppnå større konsum i framtiden. Det er derfor mer relevant å vurdere skattemessig nøytralitet mellom konsum i dag og konsum i framtiden, framfor å se på nøytralitet mellom konsum og sparing. Det er denne nøytralitet mellom konsum i dag og konsum i framtiden som oppnås ved den typen skattesystem som er mest vanlig i OECD-land (FFS; fritak for bidrag, fritak for fondsavkastning og skatt på pensjonsutbetalinger). Et slikt skatteregime gir folk valget mellom å konsumere et gitt beløp av sin inntekt i dag med betaling av skatt i dag, eller i stedet konsumere denne inntekten i framtiden med utsatt betaling av skatt dersom sparingen skjer gjennom en pensjonsordning.

Derimot vil det skatteregimet som er mest vanlig for banksparing innen OECD-området (SSF; skatt på bidrag, skatt på fondsavkastning og fritak for pensjonsutbetalinger) favorisere konsum idag framfor konsum i framtiden i og med at dette regimet skattlegger all inntekt inklusive nominelle inntekter fra finansinvesteringer uten justering for inflasjon. Som beskrevet foran gir dette skatteregimet lavere rente etter skatt enn før skatt, mens disse to skattesatsene er like under det regimet som er mest vanlig for pensjonsordninger (FFS).

En annen viktig betingelse for skattemessig nøytralitet med hensyn til private pensjoner er at ingen former for sparing skal favoriseres skattemessig framfor andre. Det er imidlertid vanlig innen OECD-området at ulike spareformer beskattes på ganske forskjellige måter. Det er vanskelig å gi et bilde av hva som er mest vanlig i de ulike OECD-land på dette området. I mange OECD-land er det imidlertid vanlig skattemessig å favorisere to former for sparing; nemlig det å lånefinansiere kjøp av eget hus og det å delta i en privat pensjonsordning.

Skattemessig nøytralitet mellom spareformer har vært diskutert i mange OECD-land gjennom 1980-årene, men det har vært gjennomført få endringer i denne retning. Dette kan blant annet ha sammenheng med en skepsis til å inflasjonsjustere kapitalinntekter. Dessuten er det en utbredt oppfatning at det er viktig å stimulere private pensjonsordninger. En grunn til dette er at økt omfang av slike private ordninger kan bidra til å redusere offentlige utgifter til alderspensjoner, som nevnt innledningsvis i dette kapitlet. Videre er det i store deler av OECD-området en bekymring over at samlet sparing er for lav. Dette gjelder for eksempel Australia, Storbritannia og USA (i motsetning til Japan og Tyskland). Det er imidlertid omdiskutert om skattelette for pensjonssparing eller visse andre former for sparing øker samlet sparing i et land, eller om det bare bidrar til en annen sammensetning av spareformer vridd mot dem med størst skattelette, jf. avsnitt 4.6.

6.7 Fordelingseffekter

De ulike offentlige pensjonsordningene innen OECD-området er alle utformet slik at de påvirker inntektsfordelingen innen hvert land – også de som er basert på forsikringsmodellen, men her omfordeles inntekt bare mellom de grupper av befolkningen som omfattes av ordningen. Også de private ordningene påvirker inntektsfordelingen – om enn i mindre grad.

Et lands målsetting om inntektsfordeling kan knytte seg både til omfordeling av inntekt mellom generasjoner, inntektsfordelingen mellom individer innen en aldersgruppe og også inntektsfordelingen mellom de som har standard tilknytning til arbeidslivet og de som ikke har det (det vil si de som arbeider deltid og/eller har opphold fra lønnet arbeid). Det varierer fra land til land hvilken vekt som legges på disse målsettingene.

6.7.1 Mellom generasjoner

Inntektsutjevning mellom generasjoner kan blant annet oppnås på følgende måter:

• Dersom pensjonene i en offentlig eller privat pensjonsordning indekseres med generell lønnsvekst i samfunnet, gis pensjonistene andel av den økonomiske vekst som skapes av de yrkesaktive – men som pensjonistene har vært med på å danne grunnlaget for.

• Offentlige pensjonsordninger finansiert ved løpende finansiering utjevner inntekt mellom dagens yrkesaktive og dagens pensjonister. Utviklingen innen OECD-området med en aldring av befolkningene og synkende andel av yrkesaktive i forhold til pensjonister, vil måtte påføre økte kostnader på framtidig arbeidsstyrke – uansett hvilke løsninger som velges for å finansiere de økte pensjonsforpliktelsene. Hvor tyngende den økte skattebyrden vil bli avhenger av størrelsen på eventuell økonomisk vekst.

Fondsfinansierte pensjonsordninger omfordeler ikke inntekt mellom generasjoner. Her sparer hver generasjon til sin alderdom.

6.7.2 Innen hver generasjon

De aller fleste former for pensjonsordninger, både offentlige og private, kollektive og individuelle, innebærer en viss inntektsutjevning innen hver generasjon.

• Retten til fradrag for bidrag kommer bare dem til gode som omfattes av pensjonsordninger. Videre er fordelen ved en slik fradragsrett relativt større for de med høyere inntekt enn for lavinntektsmottakere dersom inntektsskatten er progressiv. Tak for fradragsberettiget bidrag begrenser disse effektene.

• Inntektsutjevningen blir større jo flere som omfattes av pensjonsordningene.

• Tak med hensyn til pensjonsgivende inntekt virker også i retning av større inntektsutjevning.

• Flere land gir inntektsoverføringer til de eldre i form av mildere beskatning, rimelige boliger, lavere priser på offentlig kommunikasjon osv.

Det er gjort en empirisk studie av inntektsforskjeller mellom eldre innen ulike OECD-land (OECD 1992). Inntektsforskjellene mellom eldre er størst i USA, Tyskland og Sveits, mens den er lavest i Sverige og middels i Norge og Storbritannia.

Utformingen og omfanget av offentlige alderspensjoner er en viktig forklaring på disse forskjellene. I Sverige kommer 75 prosent av inntekten fra offentlige overføringer, mens denne andelen bare er 47 prosent i USA. Vel så betydningsfullt er valget av ideologi bak offentlige ordninger, det vil si om de omfatter alle (velferdsmodell) eller bare de yrkesaktive (prestasjonsmodell), og i hvilken grad pensjonene er inntektsavhengige. For eksempel har Tyskland generelt et høyt nivå på pensjonene, men ulikhetene mellom de eldste er store – noe som i stor grad forklares av utformingen på offentlige pensjonsordninger: Disse omfatter bare arbeidere og er inntektsavhengige (tilnærmet proporsjonal med gjennomsnittlig lønn gjennom yrkeskarrieren). I Sverige derimot omfatter de offentlige pensjoner alle innbyggere og er i stor grad preget av inntektsuavhengige pensjoner.

Ulikhetene mellom de eldste innen hvert land kan kanskje også forklares til en viss grad ved ulik betydning av inntekt fra fast eiendom. Slike inntekter er for eksempel lavere for de eldste i Tyskland enn i Storbritannia.

En studie av utvalgte OECD-land (Australia, Canada, Nederland, Storbritannia, Sveits, Tyskland og USA) viser at den andel offentlige pensjoner utgjør av pensjonistenes inntekter synker når inntekten øker. Det ser ut til å være en negativ relasjon mellom på den ene siden inntekt fra fast eiendom og private pensjoner og på den andre siden inntekt fra offentlige pensjoner. Dersom utformingen av regelverket for offentlige og private pensjoner er uendret og private ordninger gradvis blir mer utbredt, vil dette kunne øke inntektsforskjellen mellom eldre.

6.7.3 Litt nærmere om dem uten standard tilknytning til arbeidslivet

Personer uten standard tilknytning til arbeidslivet, det vil si personer som arbeider deltid og/eller er uten lønnet arbeid hele eller deler av sitt voksne liv (jf. avsnitt 5.15), faller utenfor offentlige pensjonsordninger basert på prestasjonsmodellen. Dessuten har personer med deltid og/eller permisjoner ofte for lite opptjente pensjonspoeng til å omfattes av tjenestepensjonsordninger.

Personer uten standard tilknytning til arbeidslivet er primært kvinner. I EU deltar omtrent halvparten av kvinnene i lønnet arbeid, mot om lag to tredjedeler i Norge. Rundt halvparten av kvinnene i EU-land er således heltidshusmødre (Gulli 1992).

Heltidshusmødre har rett til en viss minstepensjon i de land med offentlig pensjonsordning basert på velferdsmodellen. I alle land har husmødre rett til pensjonsytelser dersom de er medforsikret av familiens hovedforsørger. Hvis slike ytelser er meget lave, mottas sosialhjelp. I land der det sosiale sikkerhetsnettet er dårlig utbygd (Hellas, Portugal og Spania), er kvinnene i slike tilfelle avhengig av støtte fra familie, kirke e.l.

I gjennomsnitt har drøyt en fjerdedel av alle lønnsarbeidende kvinner i EU deltidsjobber. Danmark, Nederland og Storbritannia har mange deltidsjobber. I mange medlemsland har deltidsansatte ikke adgang til verken statlige eller private kollektive pensjonsordninger. En må ha arbeidet et visst antall timer pr. uke, for å ha plikt/adgang til for eksempel å tegne alderspensjonssforsikring. Den nedre grense varierer svært mye, fra 0 timer i Spania til 18 timer i Tyskland (jf. de norske reglene om minst 14 timers uke for å omfattes av offentlige pensjonsordninger og minst halvtids stilling for å omfattes av tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven (TPES)). Noen EU-land har endret lovgivningen i retning av et pro rata-prinsipp (Belgia, Frankrike og Spania).

Både private og offentlige ordninger som baseres på opptjente rettigheter knyttet til lønnsarbeid, har som regel krav om en ganske lang opptjeningstid, som regel mellom 20 og 40 år for å opptjene rettigheter til full pensjon. Kvinner som er hjemme med barn i perioder av livet, vil ofte ikke ha full opptjeningsperiode. Ifølge likestillingsbestemmelsene som gjelder i EU, er det imidlertid inntil videre lov å operere med fordeler i den lovbestemte/offentlige alderstrygden for personer som har oppdratt barn, eller rett til ytelser etter avbrekk i yrkeslivet på grunn av omsorg for barn – for eksempel på linje med omsorgspoeng i den norske folketrygden innført 1.1.1992, jf. punkt 5.15.1. Bare tre EU-land har ordninger som krediterer arbeid med omsorg for barn (Frankrike, Tyskland og Storbritannia).

Pensjonsnivået for kvinner vil antagelig kunne øke noe i framtiden i og med at kvinners yrkesdeltakelse er stigende i mange industrialiserte land.