3 Skattesystemet og skattereformen

I utvalgets mandat heter det at gruppen skal bygge på de prinsippene som ligger til grunn for skattereformen 1992. I avsnitt 3.1 gis en omtale av skattesystemets hovedoppgaver, mens avsnitt 3.2 beskriver bakgrunnen for skattereformen. Avsnitt 3.3 presenterer de hovedhensyn som ligger bak reformen, og avsnitt 3.4 definerer inntektsbegreper og omhandler formuesbeskatning. Til slutt beskrives i avsnittene 3.5 og 3.6 henholdsvis inntektsbeskatning av kapital og beskatning av formue.

3.1 Skattesystemets hovedoppgaver

Skattesystemets viktigste oppgaver er å finansiere offentlige utgifter og påvirke inntektsfordelingen i samfunnet. Skattesystemet bør utformes på en slik måte at skattene i minst mulig grad medfører ineffektivitet i økonomien. I noen tilfeller vil skatter og avgifter også kunne brukes aktivt for å oppnå en mer effektiv ressursutnyttelse.

Skattesystemets fordelingspolitiske oppgaver er først og fremst lagt til personbeskatningen, der fordelingshensynet søkes ivaretatt ved at skattebelastningen utmåles i forhold til husholdningenes inntekt og sammensetning.

Hensynet til samfunnsøkonomisk effektivitet har etter hvert blitt tillagt større vekt i utformingen av skattesystemet. Effektivitetshensynet har vært sentralt i de skattereformer som er gjennomført eller planlagt blant annet i USA, Storbritannia og de nordiske landene, og var svært viktig for arbeidet med den norske skattereformen av 1992. Et felles trekk ved disse skattereformene er et bredere skattegrunnlag og lavere formelle skattesatser.

I St.meld. nr. 48 for 1989-90 Retningslinjer for reformer i bedrifts- og kapitalbeskatningen, og konsekvenser for personbeskatningen, heter det blant annet at (s. 6):

«Et hovedsynspunkt er at bedrifts- og kapitalbeskatningen bør bidra til en mest mulig effektiv utnyttelse av samfunnets økonomiske ressurser. For å oppnå dette bør bedrifts- og kapitalbeskatningen utformes med sikte på at investeringer som gir høyest avkastning før skatt, også gir høyest avkastning etter skatt, slik at skattene ikke påvirker valg av investeringsobjekter. Videre bør kapitalinntekt beskattes likt uansett om inntekten er opptjent av selskaper eller personer.»

Slike synspunkter finner en igjen i Ot.prp. nr. 35 for 1990-91 Skattereformen 1992 og i innstillingen fra Stortingets finanskomité (Innst. O. nr. 80 for 1990-91).

I fravær av skatter og avgifter vil prisene i en markedsøkonomi signalisere kostnader og betalingsvilje, og normalt bidra til at ressursene anvendes slik at verdiskapingen blir størst mulig. Skatter påvirker de prisene tilbydere og etterspørrere står overfor, og påvirker dermed atferden til bedrifter og personer. Skatter og avgifter kan derfor virke forstyrrende på prisenes signalfunksjon og svekker vanligvis effektiviteten i økonomien. Slike vridninger gir opphav til et samfunnsøkonomisk tap. For at verdiskapingen for en gitt ressursinnsats skal bli størst mulig, bør skattesystemet utformes på en slik måte at det i minst mulig grad vrir ressursbruken.

Når produksjon eller konsum medfører kostnader for samfunnet uten at dette gjenspeiles i markedsprisene, vil markedstilpasningen i fravær av skatter føre til ineffektiv ressursbruk. Forutsatt at en har tilstrekkelig informasjon, kan markedsprisene i slike tilfeller korrigeres ved hjelp av avgifter/subsidier, slik at de i større grad gjenspeiler samfunnsøkonomiske kostnader/nytte. Markedskorrigerende avgifter, for eksempel miljøavgifter, gir større samsvar mellom privatøkonomiske og samfunnsøkonomiske kostnader og fører til en mer effektiv ressursbruk.

Andre forhold som er viktige ved utformingen av skattesystemet, er hensynet til administrativ enkelhet og ønsket om å begrense mulighetene for og lønnsomheten av skatteunndragelser og -omgåelser. Skattesystemet bør være minst mulig kostbart å administrere for skatteetaten og ikke for komplisert for skattebetalerne. Spesielt bør en unngå at skattesystemet inviterer til å bruke ressurser på samfunnsøkonomisk ulønnsom skattetilpasning, eller at det på grunn av uklarheter ofte gir oppgav til rettstvister.

Ved utformingen av skattesystemet vil det ofte oppstå målkonflikter mellom proveny, effektivitet, fordeling samt administrativ enkelhet, der en må foreta en avveining mellom ulike hensyn. Hensynet til nøytralitet i beskatningen av ulike typer inntekter tilsier for eksempel at regler som brukes ved fastsettelse av skattegrunnlaget bør være treffsikre og detaljerte. På den annen side vil et altfor detaljert regelverk være vanskelig og kostbart å praktisere og dermed lite hensiktsmessig fra et administrativt synspunkt. I praksis vil en derfor i en viss utstrekning måtte bruke mer eller mindre treffsikre sjablonregler ved fastsettelse av skattegrunnlaget. Videre kan en målkonflikt mellom effektivitet og fordeling illustreres ved marginalskatten på lønn. Mens fordelingshensyn kan trekke i retning av en høy marginalskatt på lønn, kan hensynet til samfunnsøkonomisk effektivitet trekke i motsatt retning.

En stor del av skattene oppkreves på grunnlag av inntekt og formue. Formuesskatt er i prinsippet en skatt på selve formuen, og vil være uavhengig av hvor stor den løpende formuesavkastningen er. 1 Inntekt, eller verdiskaping, oppstår ved innsats av arbeidskraft, kapital og naturressurser. Til de tre primære produksjonsfaktorene svarer inntektsartene lønn, kapitalavkastning og grunnrente.

Kapitalavkastning er avlønning til kapitaleierne i form av renteinntekter, aksjeutbytte, kapitalgevinster, leieinntekter o.l. I en markedsøkonomi vil kapitalen kanaliseres dit hvor avkastningen (etter skatt) for eierne er størst. På litt lengre sikt vil dette føre til at kapitalavkastningen etter skatt for siste krone investert blir lik i alle anvendelser. Grunnlaget for bedriftsbeskatningen er bedriftens overskudd, slik det framkommer etter skattemessige regler for periodisering av inntekter og utgifter. Vanligvis beskattes renteinntekter på kreditors hånd, mens netto renteutgifter trekkes fra i bedriftens skattbare overskudd. Avkastningen på egenkapitalen kan beskattes både på bedriftens og eiernes hånd. Ved beskatning av eierne er skattegrunnlaget mottatt utbytte og kursgevinster. For å unngå dobbeltbeskatning av egenkapitalavkastning kan skattesystemet utformes slik at samme inntekt ikke beskattes både i selskapet og hos eier.

3.2 Bakgrunn for skattereformen

Allerede på 1970-tallet ble det arbeidet med forslag til endringer av systemet for bedrifts- og kapitalbeskatningen. Skattekommisjonen, som ble oppnevnt i 1981, tok også opp sentrale problemstillinger innen bedrifts- og kapitalbeskatningen (jf. NOU 1984: 22). I St.meld. nr. 35 for 1986-87 om reformer i personbeskatningen, samt i finanskomiteens innstilling (Innst. S. nr. 258 for 1986-87), ble en del av disse problemstillingene drøftet nærmere. Det ble i denne forbindelse lagt til grunn at bedrifts- og kapitalbeskatningen ville bli gjennomgått senere.

I mars 1988 oppnevnte Finansdepartementet en ekspertgruppe (Aarbakkegruppen) som skulle utrede forslag til endringer i det samlede systemet for bedrifts- og kapitalbeskatning. Bakgrunnen for oppnevningen var dels de reformene en hadde startet innenfor personbeskatningen fra 1987 og dels at skattesystemet over tid hadde utviklet mange uheldige sider. Blant de uheldige sidene kan spesielt nevnes ulike skattekredittordninger som førte til manglende likebehandling og nøytralitet, og dermed til en lite effektiv utnytting av ressursene i samfunnet. Gruppen la fram en reformskisse for bedrifts- og kapitalbeskatningen i oktober 1989 (NOU 1989: 14), og fulgte senere opp med to delutredninger i november 1990 (NOU 1990: 27 Bedrifts- og kapitalbeskatning. Beskatning av aksjer, obligasjoner, valuta og enkelte finansielle instrumenter) og mai 1991 (NOU 1991: 17 Bedrifts- og kapitalbeskatningen. Beskatning av formue).

Arbeidet ble videreført av Regjeringen Syse, som i mai 1990 la fram St.meld. nr. 48 (1989-90) Retningslinjer for reformen i bedrifts- og kapitalbeskatningen, og konsekvenser for personbeskatningen. Regjeringen Brundtland la så den 12. april 1991 fram forslag til en omfattende skattereform som skulle gjelde f.o.m. 1992 (Ot.prp. nr. 35 for 1990-91). Et bredt flertall i Stortinget sluttet seg til hovedtrekkene i reformen og de fleste enkeltforslagene gjennom lovvedtak den 17. juni 1991. 2

3.3 Hovedhensyn som ligger bak reformen – Aarbakkegruppens tilråding

Aarbakkegruppen uttalte følgende om rammebetingelsene for en skattereform (NOU 1989: 14, s. 16):

«En bedrifts- og kapitalskattereform må utformes blant annet i lys av den fremtidige skattleggingen av personer i Norge, skattesystemet i andre land og petroleumsbeskatningen.

Ulike politiske mål for personbeskatningen, som ligger utenfor denne utredningen, vil kunne opprettholdes selv om gruppens reformforslag sannsynligvis vil ha store konsekvenser for personbeskatningen. Gruppen har ikke vurdert dette i detalj, men har ved utformingen av forslagene tatt hensyn til at såvel det offentliges skatteinntekter som inntektsfordelingen totalt sett skal kunne opprettholdes.

Utviklingen mot større økonomisk integrasjon med frie faktorbevegelser mellom landene legger begrensninger på utformingen av den nasjonale beskatningen. Norge vil trolig ha størst reell selvstendighet når det gjelder utformingen av beskatningen av naturgitte produksjonsfaktorer, som eiendom og naturressurser, og når det gjelder utformingen av beskatningen av arbeidsinntekt. Kapitalinntektsopptjeningen vil, i en situasjon med frie kapitalbevegelser mellom landene, lettere kunne legges til land med lav eller ingen effektiv kapitalinntektsbeskatning. Dette kan tale for å benytte lavere skattesatser på kapitalinntekter enn på andre inntekter.»

Aarbakkegruppen la videre fram forslag til enkelte hovedhensyn som skattereformen burde bygge på (NOU 1989: 14, s. 17):

• Mer effektiv ressursallokering gjennom større nøytralitet og vesentlig lavere skattesatser i beskatningen av bedrifts- og kapitalinntekter, økt bruk av avgifter som fremmer effektiviteten i økonomien og redusert bruk av avgifter som gir store vridninger.

• Mer rettferdig kapitalbeskatning, ved å gjøre beskatningen av alle kapitalinntekter og gevinster mer ensartet, og ved å redusere mulighetene for og lønnsomheten av omgåelser og skatteplanlegging.

• Enklere skattesystem, ved å fjerne spesielle ordninger og særregler, og ved å gjennomføre en mer konsekvent skatteplikt.

• Stabilitet i skattereglene over tid, ved å bygge skattesystemet på visse gjennomgående prinsipper med færrest mulig unntak.»

Aarbakkegruppen presenterte også forslag til en del prinsipper som skattereglene burde bygge på for å sikre de hovedhensynene som er nevnt over. Aarbakkegruppen la avgjørende vekt på at den samlede bedrifts- og kapitalbeskatningen i størst mulig grad må motivere til effektiv ressursbruk. Prinsippene som ble foreslått av Aarbakkegruppen var (NOU 1989: 14, s. 18):

• Nøytralitet, det vil si at alle inntekter av ulike typer kapital skattlegges med samme effektive skattesats. Det gjelder både løpende avkastning og gevinster.

• Symmetri, det vil si at inntekter og tilhørende utgifter skal behandles på samme måte. Symmetri betyr for det første at samme periodiseringsprinsipp skal benyttes for å fastslå både når en inntekt skal skattlegges, og når en kostnad skal kunne trekkes fra. For det andre skal kostnader komme til fradrag med samme skattesats (fradragsverdi) som tilsvarende inntekter skattlegges med.

• Kontinuitet, det vil si at næringsvirksomhetens eller kapitalens skattemessige stilling ikke endres ved arvefall, gaveoverføring, fusjon, fisjon eller ved andre omdannelser.

• Samordning, det vil si at underskudd i en bedrift skal kunne komme til fradrag i overskudd i en annen bedrift eller i kapitalinntekt hos eierne.

• Lave skattesatser.»

3.4 Inntektsbegreper og formuesbeskatning

I Ot.prp. nr. 35 (1990-91) Skattereformen 1992 ble det, i tråd med Aarbakkegruppens forslag, foreslått to grunnlag for beregning av skatt på inntekt; alminnelig inntekt og personinntekt. Alminnelig inntekt skal beregnes for alle skattepliktige, både personer og selskaper. Personinntekt skal beregnes bare for personlig skattepliktige. Personinntekten danner grunnlaget for beregning av pensjonsrettigheter m.v.

Alminnelig inntekt består av alle skattepliktige inntekter som opptjenes av personer og bedrifter, fratrukket kostnader. Alminnelig inntekt skal være beregningsgrunnlag for ut-ligning av skatt til kommune, fylkeskommune og Skattefordelingsfondet.

Personinntekt er alminnelig inntekt for personer, fratrukket netto kapitalinntekt og påplusset eventuelle poster som ikke skal være fradragsberettiget i personinntekten. Personinntekten skal være beregningsgrunnlag ved utligning av trygdeavgift til folketrygden og toppskatt til staten.

Aarbakkegruppen gikk i NOU 1989: 14 inn for å oppheve formuesskatten for juridiske personer. Gruppen uttalte (s. 283):

«Det som særlig taler for å oppheve formuesskatten for juridiske personer, er at formuesskatten for bedrifter ikke kan tjene utjevningsformål like godt som formuesskatt for fysiske personer. Formuesskatten innenfor selskapssektoren bør derfor gjøres til en ren deltakerskatt.»

I NOU 1991: 17 uttalte gruppen (s. 54):

«Etter gjeldende rett beskattes både aksjeselskapet og aksjonæren for selskapets formue. Det innebærer at samme skattegrunnlag beskattes to ganger, hvilket innebærer økonomisk dobbeltbeskatning av egenkapitalen i selskapet.»

Begrunnelsen for å fjerne formuesskatten for juridiske personer er altså tosidig; for det første fyller ikke formuesskatt for selskaper en fordelingsfunksjon, og for det andre innebærer skatt på selskaper dobbeltbeskatning. Gruppen gjorde unntak for selskap uten egentlige eiere (NOU 1991: 17, s. 67):

«Argumentet med dobbeltbeskatning vil ikke gjelde for innretninger som ikke har egentlige eiere, det vil si stiftelser, foreninger mv. Gruppen kan derfor ikke se at det er grunnlag for å oppheve beskatningen for innretninger som ikke har egentlige eiere.»

Flertallet i Aarbakkegruppen gikk inn for å opprettholde formuesskatten for fysiske personer. Dette var begrunnet både med hensynet til økonomisk effektivitet og hensynet til fordelingspolitikken, jf. NOU 1991: 17 (s. 42):

«Flertallet vil særlig peke på at effektivitetsargumentet er knyttet til at formuesbeskatningen er en skatt på potensiell kapitalavkastning, mens kapitalinntektsbeskatningen skattlegger realisert avkastning. Formuesbeskatningen vil dermed i mindre grad enn kapitalinntektsbeskatningen svekke skattyters incentiv til å bruke kapitalen på en måte som gir høyest mulig avkastning før skatt.

(. . .)

Flertallet vil dessuten peke på at dersom progresjonen i inntektsbeskatningen blir redusert, kan formuesbeskatningen bli et viktigere fordelingspolitisk virkemiddel.»

I sin vurdering av formuesskatten uttalte gruppen videre (jf. NOU 1991: 17, s. 49):

«Et hovedproblem med dagens formuesskatt er knyttet til ulik verdsettelse av de forskjellige formuesobjektene og til unntak fra formuesbeskatning for flere typer formuesobjekter.

(. . .)

Dagens system, preget av store forskjeller i verdsettelsen, innebærer vesentlige avvik fra en (...) korrekt utformet formuesbeskatning. Med slike avvik kan en få sterk innelåsning av kapitalen ved at kapitalen allokeres til og beholdes i anvendelser hvor verdsettelsen ved formuesbeskatningen er gunstigere enn for annen kapital.»

Utformingen av formuesskatten kunne derfor neppe sies å oppfylle verken effektivitets- eller fordelingshensyn. Blant sine forslag til reformer i formuesskatten, la gruppen derfor vekt på en vesentlig mer lik og konsekvent verdsettelse av formuesobjekter, samt en utvidelse av skattegrunnlaget. Forslagene innebar å knytte formuesverdien opp til markedsverdien der det er mulig, og å gjøre formuesobjekter som ikke var skattepliktige til del av den skattepliktige formuen. Disse forslagene var kombinert med forslag om betydelige satsreduksjoner og ville innebære en reform av formuesskatten i samme retning som inntektsskattereformen, nemlig parallelle satsreduksjoner og grunnlagsutvidelser.

3.5 Inntektsbeskatning av kapital

Dette avsnittet gjennomgår den skattemessige behandlingen av kapitalinntekter. Det redegjøres for dagens prinsipper for beskatning av real- og finanskapital, med unntak av forsikringsrelatert sparing som omtales i kapittel 5.

Kapitalinntekter beskattes i prinsippet som alminnelig inntekt. For tiden er skattesatsen på alminnelig inntekt 28 prosent.

3.5.1 Beskatning av bolig, fritidseiendom og forbrukskapital

Fordelen ved bruk av egen bolig regnes som inntekt for eieren. Den skattepliktige fordelen settes til 2,5 prosent av boligens ligningsverdi, hvor ligningsverdien først reduseres med et bunnfradrag på 35 000 kroner.

Gevinst ved salg av bolig er som hovedregel skattepliktig inntekt. Dersom visse krav oppfylles, regnes imidlertid slik gevinst som skattefri inntekt (og det gis da heller ikke fradrag for tap). Disse kravene knytter seg i hovedsak til bruks- og eietid, samt hvor stor del av boligen som evt. har vært leid ut. 3 I praksis vil derfor gevinst ved salg av bolig ofte være skattefri.

For egen bruk av fritidsbolig skal det beregnes en nettoinntekt som for egen bolig, men ligningsverdien skal ikke reduseres med bunnfradrag. Fritidseiendom som nyttes av eieren til eget bruk, prosentlignes selv om eiendommen leies ut deler av året. Rene utleiehytter omfattes ikke. I tillegg til prosentinntekten medtas som inntekt 85 prosent av den del av leieinntekten som overstiger 10 000 kroner.

Hovedregelen er at gevinst ved avhendelse av fritidseiendom er skattepliktig inntekt. Dersom krav til bruks- og eietid er oppfylt, er gevinsten skattefri og tap tilsvarende ikke fradragsberettiget. 4

Varige forbruksgjenstander som klær, innbo o.l., skal ikke anses å være inntektsgivende når de brukes av eieren eller hans familie.

3.5.2 Beskatning av sparekapital

Renter og utbytte av sparekapital skal skattlegges som alminnelig inntekt. Som sparekapital regnes ulike former for innskudd, aksjer, grunnfondsbevis, grunnfondsobligasjoner, obligasjoner, andeler i aksje- og obligasjonsfond m.m. Det er i prinsippet alminnelig skatteplikt på kursgevinster og alminnelig fradragsrett for tap. En nærmere beskrivelse av skattemessige sider ved enkelte finansobjekter følger nedenfor.

Ordningen med boligsparing for ungdom (BSU), som er ment å gi ungdom i etableringsfasen et særlig incitament til å spare for senere kjøp av egen bolig, gir skattyter fradrag i skatt med 20 prosent av årlig sparebeløp på inntil 10 000 kroner, det vil si inntil 2 000 kroner i skattefradrag årlig. Skattyter behøver ikke binde seg til å spare et fast beløp pr. år eller et bestemt antall år, men samlet sparebeløp kan maksimalt utgjøre 60 000 kroner. Sparing kan skje til og med det året skattyteren fyller 33 år, eventuelt fram til det tidligere år hvor midlene på kontoen disponeres. Avkastningen på kontoen skal ikke inngå i årlig sparebeløp, men er bundet. Uttak av renter anses som brudd på kontrakten på lik linje med uttak av innbetalt sparebeløp t.o.m. det år skattyter fyller 33 år eller fram til det året sparebeløpet heves. Sparebeløpet skal kunne brukes til erverv av egen bolig eller til nedbetaling av gjeld på bolig anskaffet etter at spareavtalen ble inngått.

Ordningen med aksjesparing med skattefradrag (AMS) er ment å stimulere tilgangen på egenkapital til næringslivet. Slik AMS-ordningen fungerer i dag, kan en person i skatteklasse 1 spare opptil 5 000 kroner og en i skatteklasse 2 spare opptil 10 000 kroner som innskudd i aksjefond og få et skattefradrag på 15 prosent av det årlige sparebeløpet. Vilkår for å oppnå endelig skattefradrag er at det enkelte års innskudd ikke innløses før 4 år etter innskuddsdatoen. Den skattemessige behandlingen av utbytte og gevinst ved realisasjon av andelene er som for ordinære aksjefond (se nedenfor).

3.5.2.1 Beskatning av aksjer

I forbindelse med skattereformen, ble godtgjørelsesmetoden ved beskatning av selskapsoverskudd og aksjeutbytte innført for å unngå økonomisk dobbeltbeskatning av selskap og aksjonær. Godtgjørelsesmetoden består i at hele selskapets overskudd beskattes som alminnelig inntekt på selskapets hånd, mens aksjonæren ved beskatning av utbytte godtgjøres den skatten selskapet allerede har betalt på det overskuddet som er utdelt som utbytte. Aksjonæren får sin skatt beregnet av utbyttet tillagt en beregnet godtgjørelse, men får fratrukket godtgjørelsen i den skatten han skal betale. Dette innebærer i praksis at det ikke blir noen skatt for aksjonæren å betale av utbytte. Det er uten betydning for beregning av godtgjørelsen om det utbyttet som utdeles skriver seg fra selskapets overskudd i utdelingsåret eller tidligere år.

Det er alminnelig skatteplikt for aksjegevinst og alminnelig fradragsrett for aksjetap. Aksjegevinst skal anses som alminnelig inntekt, og skattlegges med den satsen som gjelder for slik inntekt, mens tap vil bli fradragsberettiget i alminnelig inntekt. Gevinster og tap periodiseres etter realisasjonsprinsippet.

Ved beregning av aksjegevinst skal det tas hensyn til endring av skattlagt kapital i sel-skapet i løpet av aksjonærens eiertid. Dette gjennomføres slik at aksjonærenes inngangs-verdi på aksjene i selskapet hvert år oppreguleres med den delen av årets skattlagte overskudd som er i behold i selskapet pr. 31.12 i inntektsåret, eventuelt nedreguleres med netto reduksjon av skattlagt kapital i løpet av inntektsåret. Reguleringen gjøres fra 1. januar i året etter selskapets inntektsår. Metoden betegnes som RISK-metoden ( Regulering av Inngangsverdi med Skattlagt Kapital).

Gevinst på aksjer i utenlandske selskaper skattlegges i sin helhet. Det skal altså ikke ved gevinstberegningen korrigeres for den del av gevinsten som måtte gjenspeile overskudd som allerede er skattlagt på det utenlandske selskapets hånd.

FIFU-prinsippet ( først inn – først ut) legges til grunn for å avgjøre hvilke aksjer/andeler i en portefølje som skal anses realisert. FIFU-prinsippet innebærer at de først ervervede aksjer/andeler i en portefølje alltid anses som realisert først.

3.5.2.2 Beskatning av grunnfondsbevis

I forbindelse med skattereformen ble den skattemessige likestillingen mellom aksjeselskaper og sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper, kreditt- og hypotekforeninger og selveiende finansinstitusjoner videreført. Det er full skatteplikt for mottatte renter på grunnfondsbevis. 5 Videre gjelder godtgjørelsesmetoden ved beskatningen av mottatte renter for å unngå økonomisk dobbeltbeskatning mellom sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper, kredittforeninger mv. på den ene side, og eiere av grunnfondsbevis i slike selskaper på den annen side.

Det er alminnelig skatteplikt for gevinster ved avhendelse av grunnfondsbevis. Likeledes er tap fradragsberettiget. Ved beregning av gevinst og tap på grunnfondsbevis skal det tas hensyn til endring i skattlagt kapital i den finansinstitusjon grunnfondsbeviset er eid i.

3.5.2.3 Beskatning av obligasjoner

Avkastning på obligasjoner er skattepliktig. Renteinntekter og -utgifter periodiseres etter hvert som de opptjenes/påløper. Gevinst (tap) ved realisasjon av obligasjoner er skattepliktig (fradragsberettiget), og gevinst (tap) periodi­seres etter realisasjonsprinsippet. Det gjelder altså ulike regler for periodisering av hhv. avkastning og gevinst på obligasjoner.

Når det gjelder underkursobligasjoner, gjøres det et skille mellom obligasjoner som er utstedt til underkurs og obligasjoner som er kjøpt i annenhåndsmarkedet til underkurs. For obligasjoner som er utstedt til underkurs, skal det renteelement som ligger i underkursen hhv. beskattes og tas til fradrag i det år renteelementet er pådratt. Dersom obligasjonen er kjøpt i annenhåndsmarkedet til underkurs, skal imidlertid renteelementet i underkursen følge gevinstreglene, det vil si underkurselementet kommer først til beskatning ved realisasjon. Tilsvarende gjelder for overkursobligasjoner.

3.5.2.4 Beskatning av verdipapirfond

Obligasjonsfond (definert som verdipapirfond som kun har anledning til å eie obligasjoner) er underlagt vanlig skatteplikt. Utdeling fra obligasjonsfond skal behandles som renteinntekt og gir således ikke andelshaver rett til godtgjørelse. For å unngå dobbeltbeskatning kan obligasjonsfond kreve fradrag i inntekten for beløp utdelt til andelshaverne.

Gevinst på andeler i slike fond er skattepliktig på andelshavers hånd, mens tap er fradragsberettiget. For å unngå dobbeltbeskatning gjelder RISK-systemet. Ved at andelshaveren får oppregulert sin inngangsverdi på andelen, slipper han dermed å bli beskattet for netto gevinst og avkastning på obligasjoner som allerede er beskattet på fondets hånd.

De aksjefond (definert som verdipapirfond som blant annet eier aksjer, det vil si som også kan eie sertifikater og obligasjoner) som har nedfelt i sine vedtekter at de ikke deler ut utbytte, er ikke skattepliktig for gevinster og gis derfor heller ikke fradrag for tap. Gevinst/tapsoppgjør skjer på andelshaverens hånd ved realisasjon av andelen. For å unngå dobbeltbeskatning av avkastning opptjent i fondet kommer RISK-metoden til anvendelse for andeler i slike aksjefond. Realisasjonsprinsippet legges til grunn ved periodisering. Dersom fondet deler ut utbytte, gjelder godtgjørelsesmetoden som for aksjer.

3.6 Beskatning av formue

Som tidligere nevnt, er formuesskatteplikten opphevet for aksjeselskaper, slik at beskatning av alle selskapsformuer finner sted bare på deltakernes/eiernes hender.

Formuesobjektene verdsettes i hovedsak etter omsetningsverdien. For enkelte viktige formuesobjekter er det imidlertid gjort unntak. Boliger verdsettes til ligningsverdien, som i praksis er lav i forhold til markedsverdien. Ikke-børsnoterte aksjer settes til 30 prosent av aksjenes forholdsmessige andel av aksjeselskapets skattemessige formuesverdi 1. januar forut for ligningsåret. Aksjer som omsettes på SMB-børsen (SMB – små og mellomstore bedrifter) verdsettes til 30 prosent av kursverdi, børsnoterte aksjer verdsettes til 75 prosent av kursverdi, mens andre finansobjekter som obligasjoner, bankinnskudd m.m. verdsettes til 100 prosent av (antatt) omsetningsverdi.

For likningsåret 1993 gjelder det for formuesskatt til staten et bunnfradrag på 120 000 kroner og 150 000 kroner for skattytere i hhv. skatteklasse 1 og 2. Skattesatsen er 0,1 prosent for det første trinnet (115 000 kroner utover bunnfradraget i skatteklasse 1 og 110 000 kroner i klasse 2), og 0,3 prosent for det overskytende. I formuesskatten til kommunen er skattesatsen 1 prosent av formuesverdien, fratrukket et bunnfradrag på 120 000 kroner. Høyeste formuesskattesats er følgelig 1,3 prosent

For eiendomsskattens vedkommende, avgjøres det i de enkelte kommuner om slik skatt skal innkreves eller ikke. Mens gjeld kommer til fradrag fra formuens bruttoverdi ved beregning av formuesskatt, er dette ikke tilfelle for eiendomsskatten.