4 Forsikringsprodukter og økonomisk teori

4.1 Innledning

I kapittel 4 drøftes ulike egenskaper ved forsikringsprodukter i lys av økonomisk teori. Det legges vekt på å framstille hvordan forsikringsprodukter eventuelt adskiller seg fra annen finansiell sparing, og hvilke virkninger slike forhold har for privat sparing og tilpasningen i arbeidsmarkedet.

I avsnitt 4.2 drøftes etterspørselen etter forsikring med utgangspunkt i risikoaverse individer som maksimerer forventet nytte. Avsnitt 4.3 inneholder en drøfting av forsikringsprodukter og ulike forsikringstekniske begreper. Spesielt drøftes det hvordan premiene i en forsikringskontrakt kan deles i en sparepremie og en risikopremie, og hvordan premiereserven utgjør summen av sparepremier med tillegg av rente og rentesrente.

I avsnitt 4.4. drøftes risikoen ved forsikringsselskapenes plassering av fond i kapitalmarkedet. Det vises hvordan selskapene på samme måte som andre aktører i finansmarkedet, står overfor en avveining mellom lav risiko eller høy forventet avkastning. Asymmetrisk informasjon i forsikringsmarkeder drøftes i avsnitt 4.5.

Forsikringssparing og skatteplanlegging omtales i avsnitt 4.6. Det vises at skattemessig begunstigede spareordninger vil kunne redusere samlet sparing i økonomien dersom finansmarkedene fungerer perfekt. Eksistensen av rentemarginer eller kredittrasjonering vil imidlertid i noen grad modifisere dette resultatet. På den annen side vil kostnadene ved individenes tilpasning av sine porteføljer som følge av skattemessig begunstigede skatteordninger, representere et samfunnsøkonomisk tap.

I avsnitt 4.7 drøftes virkningen av tjenestepensjoner i arbeidsmarkedet. I den forbindelse omtales det hvordan gjeldende praksis for utforming av premieprofiler fører til sterkt progressive premieinnbetalinger over yrkeskarrieren når det er nominell lønnsøkning. Videre vises det hvordan eiendomsretten til bundne fond kan skape en asymmetri mellom ny og gammel arbeidsgiver når det gjelder kostnadene ved tjenestepensjoner. Avslutningsvis omtales hvordan aktuarielt ikke-rettferdige ordninger kan fungere som en skatt i relasjon til beslutningen om pensjonering eller videre yrkesaktivitet.

4.2 Etterspørselen etter forsikring

4.2.1 Holdninger til usikkerhet: Risikoaversjon

En rekke sentrale beslutningssituasjoner omfatter valg med konsekvenser som er usikre i det øyeblikket beslutningen fattes. For å beskrive hvordan ulike individer oppfører seg i slike usikre beslutningssituasjoner, trenger vi en teori for valg under usikkerhet. Den mest benyttede teorien for valg under usikkerhet i økonomisk litteratur, er basert på såkalt von Neumann-Morgenstern forventet nytte, jf. von Neumann og Morgenstern (1944).

I denne teorien antar vi at individene står overfor en rekke usikre beslutningsalternativer som gjerne benevnes lotterier. Individene kjenner de objektive sannsynlighetene for utfallene i hvert enkelt lotteri, og rangerer lotteriene på en konsistent måte. Denne rangeringen kan representeres ved en nyttefunksjon som er slik at et individ foretrekker det lotteriet som gir høyest forventet nytte.

Begrepet risikoaversjon sier noe om individets holdning til risiko. Dersom vi antar at utfallet i et lotteri kan måles i pengeenheter, sier vi at et individ har risikoaversjon dersom hun foretrekker et sikkert beløp framfor et usikkert beløp med samme forventning. Dersom hun i stedet foretrekker det usikre beløpet eller er indifferent mellom de to alternativene, sier vi at hun er henholdsvis risikosøkende eller risikonøytral. Begrepet risikoaversjon er illustrert i boks 4.2.1a.

Boks 4.2.1A Risikoaversjon og forsikring

En aktørs holdning til risiko kan illustreres ved hjelp av vedkommendes nyttefunksjon, hvor individets nytte her er en funksjon av inntekten. En aktør som har risikoaversjon vil ha en strengt konkav nyttefunksjon, mens en risikosøkende aktør vil ha en strengt konveks nyttefunksjon. Dersom aktøren er risikonøytral, vil nyttefunksjonen være lineær.

Begrepet risikoaversjon kan belyses ved å se på en forsikringsbeslutning. I figuren ovenfor er x₂ inntekten vedkommende vil motta dersom tilstand 2 inntreffer. Dersom tilstand 1 inntreffer, som har sannsynlighet p, vil inntekten bli redusert til x₁ .

Den forventede nytten kan uttrykkes:

Punkt a i figuren, med forventet nytte U og forventet inntekt X, svarer til denne situasjonen. Vi antar at vedkommende har risikoaversjon og at det er anledning til å forsikre seg mot det uheldige utfallet ved å betale en forsikringspremie k, slik at aktøren vil motta en inntekt (x₂ -k) uansett om tilstand 1 eller 2 inntreffer. Forventet nytte med forsikring uttrykkes:

Forsikringstakeren vil være villig til å betale en premie som maksimalt er k=k* (hvor forventet nytte er lik som i situasjonen uten forsikring), slik at

Punkt b i figuren, med nytte U=U* og sikker inntekt X*, svarer til situasjonen hvor aktøren forsikrer seg mot det uheldige utfallet.

En risikoavers beslutningstaker er villig til å betale en premie som er større enn den forventede verdien av tapet han kan pådra seg dersom det uheldige utfallet inntreffer. Dette illustreres i figuren ved at

4.2.2 Etterspørselen etter forsikring

Muligheten til å inngå forsikringskontrakter gjør at den økonomiske risikoen et individ står overfor kan fordeles mellom individet og et forsikringsselskap. Slik risiko kan for eksempel være knyttet til skade på eiendom eller usikkerhet om liv eller helse.

Holdningen til risiko vil være bestemmende for hvilken forsikringsdekning et individ vil ha. Et individ med risikoaversjon vil foretrekke full forsikringsdekning dersom premien hun betaler er like stor som det forventede tapet hun står overfor. Dette følger direkte fra definisjonen av risikoaversjon, siden en slik forsikringskontrakt gir mulighet til å fjerne usikkerhet uten å redusere forventet verdi av inntekt eller formue.

En kontrakt der premien er lik forventet tap, kalles for en aktuarisk rettferdig kontrakt. Blant annet på grunn av administrasjonskostnader i forsikringsselskapene vil premien for en kontrakt være høyere enn forventet tap. For enkelte risikotyper kan det også være aktuelt for forsikringsgiver å kreve en risikopremie utover forventet tap. Slike forhold er omtalt i avsnitt 4.3– 4.5.

I livs- og pensjonsforsikring er det i hovedsak to ulike forhold forsikringstakeren vil forsikre seg mot:

• Forsikringstakeren vil forsikre seg mot ikke å ha tilstrekkelig formue eller inntekt til å opprettholde et ønsket konsum dersom hun skulle leve lengre enn forventet. En forsikringskontrakt som ivaretar dette hensynet vil spesifisere utbetalinger på spesielle tidspunkter så lenge den forsikrede er i live.

• Forsikringstakeren vil forsikre seg mot tidlig død eller uførhet som reduserer framtidige inntekter og forbruksmuligheter. Forsikring mot død innebærer at forsikringstakeren har preferanser over forbruksmulighetene til etterlatte (ektefelle, barn eller andre), og ikke bare sine egne forbruksmuligheter.

De kontraktene som faktisk observeres i livs- og pensjonsforsikring kan tenkes bygget opp av enkle kontrakter som ivaretar disse forholdene. Det vises for øvrig til nærmere omtale i avsnitt 4.3.

Mer generelt vil valget av forsikringsprodukter inngå i en samlet vurdering av forsikringstakerens konsum- og inntektsmuligheter sammenholdt med preferanser og de prisene forsikringstakeren står overfor. I kapittel 8 foretas det en nærmere drøfting av private aktørers spare- og arveatferd.

4.3 Pensjons- og livsforsikring – enkelte forsikringstek­niske begreper

4.3.1 Generelt om forsikringskontrakter

En forsikringsavtale er en bindende kontrakt av økonomisk karakter mellom en forsikringstaker og en forsikringsgiver. Det er vanlig å skille mellom personforsikring og skadeforsikring. I personforsikring vil ofte forsikringstaker ikke være samme person som den eller de forsikrede eller sikrede, for eksempel i forbindelse med etterlattepensjoner.

Forsikringsavtalen vil typisk fastsette et sett av innbetalinger og utbetalinger som vil avhenge av visse begivenheter i kontraktsperioden (for eksempel begivenheten død). For hver enkelt kontrakt vil partene kun ha kjennskap til sannsynligheter som disse begivenhetene skjer i henhold til. Dersom den som tilbyr forsikring har spredt sin risiko på et stort antall statistisk uavhengige kontrakter, vil imidlertid den gjennomsnittlige utbetaling pr. kontrakt ligge nær den forventede verdi. I livs- og pensjonsforsikring vil en som en tilnærming ofte kunne regne som om dette er tilfelle.

Beregning av priser på forsikringskontrakter ut fra forventede verdier kan synes å innebære at forsikringsselskaper ikke prissetter risiko på samme måte som private bedrifter. Forklaringen på dette ligger i selskapenes diversifiseringsmuligheter. I livs- og pensjonsforsikring vil de utfallene en forsikrer seg mot, for eksempel død eller et langt liv, være uavhengige begivenheter for de enkelte forsikringstakerne. Dersom forsikringsselskapene står overfor et stort antall slike kontrakter, eller dersom eierne i selskapene kan spre sin risiko i kapitalmarkedet, vil slik risiko i sin helhet kunne diversifiseres bort. Dette gjør at forsikringsselskapene i et tilnærmet godt fungerende kapitalmarked ikke vil kunne ta seg betalt for slik risiko. Dette vil også gjelde for bedrifter med egne pensjonskasser, der risikoen kan spres mellom et stort antall ansatte.

Som omtalt over, vil imidlertid beregning på grunnlag av forventede verdier bare gjelde tilnærmet. Dette vil ha sammenheng med at forsikringsselskaper ved fondsplassering i kapitalmarkedet står overfor risiko som ikke i sin helhet kan diversifiseres bort. Dette drøftes under avsnitt 4.4 i tilknytning til begrepene usystematisk og systematisk risiko. Likeledes vil det være tilfeller der asymmetrisk informasjon mellom forsikringsselskapet og forsikringstaker gir opphav til problemer i form av ugunstig utvalg ( adverse selection) eller moralsk hasard. Dette omtales nærmere under avsnitt 4.5.

4.3.2 Ulike typer forsikringskontrakter

Premiefastsettelsen forutsetter at selskapet plasserer innbetalte premier til forrenting. Den delen av kapitalavkastningen som er trukket inn ved premieberegningen, kalles ofte grunnlagsrenten. Dette kan tolkes som en garantert minsteavkastning på fondsmidlene. Størrelsen på denne minsteavkastningen vil avhenge av hvordan fondsmidlene plasseres, jf. avsnitt 4.4. Beregningene bygger ellers på ekvivalensprinsippet, som i sin enkleste form sier at den neddiskonterte premien selskapet mottar må være lik den neddiskonterte forventede utbetalingen under kontrakten (inkludert kostnader). Bruken av neddiskonterte verdier gjør at vi tar hensyn til at verdien av en innbetaling eller en utbetaling er avhengig av når betalingen finner sted. En sentral størrelse i forbindelse med bruk av ekvivalensprinsippet vil være gjenværende levetid for en typisk forsikringstaker. Alternativt kan levetidsutviklingen beskrives ved dødssannsynligheter. Slike sannsynligheter er sentrale for å beregne nåverdien av forsikringskontrakter, og vil inngå på samme måte som diskonteringsrenten ved slike beregninger.

Forsikringskontraktene kan tenkes bygd opp av enklere forsikringskontrakter. En viktig slik byggestein er oppsatt kapitalforsikring. Ved en slik forsikring utbetales det et beløp etter en bestemt tid, forutsatt at forsikringstakeren er i live. Avkastningen på en oppsatt kapitalforsikring vil være høyere enn ved sparing i bank med samme rente dersom forsikringstakeren holder seg i live. Ved død i kontraktstidsrommet vil forsikringsselskapene i første omgang beholde hele premiebeløpet med rente og rentesrente, mens banken betaler dette ut til dødsboet. Dersom forsikringsselskapene følger ekvivalensprinsippet, vil de tilbakeholdte beløpene tilfalle de forsikringstakerne som overlever kontraktsperioden.

En livrente er en forsikring som utbetaler et fast beløp hvert år i en bestemt periode, dersom forsikringstakeren er i live. På denne måten vil en livrente være en sum av oppsatte kapitalforsikringer med varierende forsikringstider.

En enkel livsforsikring er karakterisert ved at forsikringsbeløpet utbetales ved forsikringstakers død (uavhengig av dødstidspunkt). Denne typen forsikring er lite vanlig i Norge.

Ved en risikoforsikring (dødsrisiko) utbetales forsikringssummen bare ved død innen en bestemt tid. På samme måte som risiko mot død, kan det tegnes forsikring mot uførhet innen en bestemt tid.

Ved en sammensatt livsforsikring utbetales et bestemt beløp ved død eller senest på et bestemt tidspunkt etter tegning, dersom den forsikrede da er i live. Denne kontrakten er dermed sammensatt av en risikoforsikring og en oppsatt kapitalforsikring.

De forsikringskontraktene en faktisk observerer vil gjerne være mer kompliserte enn omtalt over. For eksempel vil spesifisering av en invalidedel være vanlig. De enkle eksemplene over kan imidlertid illustrere enkelte sider ved forsikringskontrakter.

4.3.3 Premiereserve og sparepremie/risiko­premie

Et sentralt forsikringsbegrep er premiereserven. Premiereserven til en kontrakt på et bestemt tidspunkt er lik verdien av premieinnbetalinger med tillegg av avkastning på innbetalte midler. For selskapet representerer premiereserven det beløpet selskapet bør ha satt til side, i gjennomsnitt for et stort antall like og uavhengige kontrakter, for å møte sine forpliktelser.

Premiereservene til samtlige forsikringskontrakter i et forsikringsselskap kalles forsikringsfondet. Forsikringsfondet representerer forpliktelser for selskapet og føres derfor opp i balansen til selskapet som en gjeldspost.

I tillegg til forsikringsfondet, inneholder forsikringsselskapenes balanse også sikkerhetsfond, premiefond og pensjonsreguleringsfond. Sikkerhetsfondet er ment å være en buffer ved ekstraordinære tap i form av underskudd på grunnlagselementene dødelighet og uførhet. Premiefond og pensjonsreguleringsfond forvaltes av forsikringsselskapene på vegne av forsikringstakerne. Disse fondene benyttes til å utjevne premieinnbetalinger over kontraktstiden. Det vises for øvrig til omtale av disse fondene i avsnitt 5.7 og avsnitt 5.10.

Begrepene sparepremie og risikopremie kan illustreres ved å betrakte en sammensatt livsforsikring der det betales premie i hele forsikringstiden (og der det ses bort fra kostnader).

I en tidsperiode mottar selskapet en premie som dels skal benyttes til premiereserveavsetning, dels til å dekke risikoen for død. Dersom den forsikrede dør i denne tidsperioden, må selskapet ut med et gitt beløp. Samtidig har selskapet lagt opp en premiereserve som kan oppfattes som den forsikredes fordring på selskapet. Det udekkede beløp som selskapet må ut med i tilfelle død, utgjør differansen mellom forsikringssummen og premiereserven, og betegnes risikosummen eller den udekkede risiko. Ifølge ekvivalensprinsippet må den del av premien som skal dekke en mulig utbetaling av risikosummen, være lik risikosummen multiplisert med sannsynligheten for utbetaling ved død i perioden.

Enten den forsikrede dør eller ikke, må selskapet opprettholde nødvendig nivå på premiereserven gjennom perioden. Dersom den forsikrede ikke dør, trengs beløpet til å holde polisen vedlike. Dersom den forsikrede dør, trengs beløpet som et supplement til risikosummen. Premiereserven vil øke som følge av renteavkastning på reservebeløpet. Den del av premien som skal gå til oppbygging av premiereserven, vil utgjøre differansen mellom nødvendig fondsopplegging og inngående verdi av premiereserven med tillegg av renter. For en sammensatt livsforsikring fastsettes nødvendig fondsoppbygging ved at premiereserven ved kontraktens utløp må være lik det beløpet som skal utbetales på dette tidspunktet (mens den for eksempel ved en risikoforsikring vil være lik null ved kontraktens utløp). Premiereserven på et gitt tidspunkt vil dermed være lik summen av sparepremiene med rente og rentesrente opp til dette tidspunktet.

Drøftingen ovenfor viser at premien for en forsikringskontrakt kan deles i en sparedel og en risikodel. Dersom en også inkluderer kostnader, vil det i tillegg foreligge en kostnadsdel. Videre vil premiereserven på et gitt tidspunkt i prinsippet vise hvilket beløp forsikringstakeren har til gode på selskapet. Utledningen av disse begrepene er vist nærmere i boks 4.3.3a.

Som omtalt over, er premiereserven i prinsippet den forsikredes eiendom som vedkommende kan kreve utbetalt. En forsikringsavtale vil dermed ha en gitt avbruddsverdi gitt ved størrelsen på premiereserven.

Dersom den forsikrede avbryter forsikringskontrakten, vil det imidlertid som regel gjøres visse fradrag, blant annet på grunn av administrative kostnader. Det beløpet den forsikrede faktisk kan få utbetalt, kalles polisens gjenkjøpsverdi. Alternativt kan den forsikrede avbryte premieinnbetalingen, men ellers fortsette forsikringskontrakten med en mindre forsikringssum. Denne reduserte forsikringssummen benevnes fripoliseverdien.

Forandringer i en forsikringskontrakt vil bygge på ekvivalensprinsippet. I praksis vil det imidlertid ikke være tillatt med alle forandringer som bygger på dette prinsippet. For eksempel vil en løpende livrente normalt ikke kunne gjenkjøpes siden det er nærliggende å tro at en forsikringstaker som ønsker et kontantbeløp i stedet for en pensjon, har oppdaget mulige helseproblemer. Dette vil være et eksempel på at forsikringstakere som ønsker gjenkjøp, ikke utgjør et tilfeldig utvalg av forsikrede. Derimot er det grunn til å anta at det foreligger en seleksjon mot selskapet, eller m.a.o. en utvelgelse av dårlige risikoer sett fra selskapets synspunkt. Slike problemer med ugunstig utvalg drøftes mer generelt i avsnitt 4.5.

4.4 Forsikring og risiko i kapitalmarkedet

4.4.1 Innledning

Som omtalt under avsnitt 4.3, vil forsikringsselskaper plassere fondsmidler i kapitalmarkedet for å dekke framtidige forsikringsutbetalinger. Et nærliggende spørsmål er hvordan slike plasseringer påvirker den risikoen forsikringstakerne utsettes for ved kjøp av ulike typer forsikringskontrakter.

4.4.2 Kort om kapitalmarkeder

På et mer overordnet nivå, kan en økonomi med usikkerhet beskrives med utgangspunkt i individer som står overfor usikkerhet om hvilke tilstander som vil oppstå i økonomien (for eksempel godt vær eller dårlig vær). Individene forutsettes gjerne å foretrekke sikre prosjekter framfor usikre prosjekter med samme forventede avkastning. Ut fra preferanser, teknologi og inntektsfordeling, forutsettes individene å kunne utstede tilstandsavhengige kontrakter som spesifiserer forbruksmuligheter i de ulike tilstandene, og gir mulighet for å forsikre seg mot ugunstige utfall. Siden ulike tilstander påvirker økonomiens samlede produksjonsmuligheter, må likevel den risikoen økonomien står overfor bæres av noen individer. Optimal fordeling av slik risiko og prising av de tilstandsavhengige kontraktene som fordeler risikoen, kan sies å utgjøre grunnlaget for studier av kapitalmarkeder.

For å komme fram til modeller for hvordan kapitalmarkedet faktisk fungerer, er det nødvendig å gjøre forutsetninger både om individenes preferanser og hvordan usikkerheten i økonomien kan beskrives. En slik modell er kapitalverdimodellen, som i sin enkleste form blant annet bygger på at alle aktører har samme forventninger om avkastningen på ulike verdipapirer. For å illustrere virkningen av forsikringsselskapenes plasseringspolitikk, gis det i det følgende en kort og sterkt forenklet omtale av denne modellen.

Kapitalverdimodellen tar utgangspunkt i et risikofritt aktivum (for eksempel bankinnskudd) og aksjer med usikker avkastning. Avkastningen på en enkelt aksje tenkes bygd opp av en systematisk del og en usystematisk del. Den systematiske delen samvarierer med den generelle avkastningen i aksjemarkedet (markedsavkastningen), mens den usystematiske delen er spesifikk for vedkommende aksje eller selskap. Ved å holde en diversifisert portefølje, vil investorene kunne eliminere den usystematiske risikoen. Motstykket til dette er at investorene heller ikke kan forvente høyere avkastning ved å investere i en aksje med høy usystematisk risiko. Den sentrale sammenhengen i kapitalverdimodellen blir dermed mellom systematisk risiko og forventet avkastning. Investorene vil kunne velge mellom porteføljer med lav systematisk risiko og lav forventet avkastning eller porteføljer med høy systematisk risiko og høy forventet avkastning. Det vises for øvrig til nærmere omtale i boks 4.4.2a.

Boks 4.4.2A Porteføljediversifisering og risiko

Ved å diversifisere porteføljen, kan man unngå den usystematiske risikoen knyttet til hvert enkelt verdipapir. Igjen er kun den systematiske risikoen i den gjennomsnittlige kovariansen. Figuren nedenfor illustrerer fenomenet; porteføljens varians er en funksjon av antall verdipapirer i porteføljen.

Sammenhengen mellom systematisk risiko og forventet avkastning – Kapitalverdimodellen

For at det skal eksistere en markedslikevekt, må prisene på verdipapirene tilpasse seg slik at alle papirene holdes av investorer. I likevekt vil markedsporteføljen bestå av alle verdipapirer, hvor hvert verdipapir inngår med en vekt svarende til papirets relative verdi i forhold til markedsverdien på alle verdipapirene. Markedsporteføljen vil ha forventet avkastning μ_m og standardavvik σ_m . Kapitalverdimodellen er en modell for likevektsprisen på verdipapir i. Likning (1) gir en versjon av denne modellen, hvor R er en risikofri rente, σ_i er standardavviket til verdipapir i, og r_im er korrelasjonskoeffisienten mellom verdipapir i og markedsporteføljen m.

Begrepet beta for en aksje (eller en portefølje) brukes om størrelsen på risikoen ved denne aksjen i forhold til markedsporteføljen.

Dersom i=m, vil β_i =1. Med en beta lik 1, har aksjen samme systematiske risiko som markedsporteføljen.

4.4.3 Fondsplassering og risiko

I prinsippet vil forsikringsselskapene kunne plassere sine aktiva i porteføljer med ulik risiko på samme måte som andre investorer. Effektiv porteføljeforvaltning vil normalt innebære diversifisering slik at den usystematiske risikoen forsvinner. Dersom forsikringsselskapet i sin helhet eies av kundene (slik at det ikke er noen aksjonærer som kan bære deler av risikoen), vil imidlertid høyere systematisk risiko og dermed høyere forventet avkastning motsvares av at forsikringstakerne må tilbys en lavere garantert avkastning. For eksempel vil et forsikringsselskap som holder en stor del av sine midler i konjunkturfølsomme aksjer måtte tilby en lavere garantert avkastning enn et selskap som utelukkende plasserer i statsobligasjoner. På den annen side vil den forventede avkastningen ved å plassere i aksjer være høyere.

Et interessant spørsmål er om den lange tidshorisonten som normalt er gjeldende for pensjonssparing, gjør at den skisserte avveiningen mellom høy risiko og lav avkastning i mindre grad vil være til stede. Dette ville i tilfelle bety at kostnadene ved en pensjonsplan kunne reduseres ved å investere i aktiva med høy forventet avkastning, uten at dette ville føre til den samme økningen i risiko som ved en tilsvarende kortsiktig plassering. I et effisient kapitalmarked vil det ikke være mulig å endre den risikojusterte nåverdien av en pensjonsplan ved å endre sammensetningen av planen. Ulike imperfeksjoner for eksempel i form av manglende diversifiseringsmuligheter gjør imidlertid at slike avveininger mellom kortsiktig og langsiktig risiko kan være relevante.

Pensjonsforsikringer der forsikringstakeren gis valgmuligheter med hensyn til forsikringsselskapets plassering av mottatte premieinnskudd, benevnes gjerne unit linked-kontrakter (livsforsikring med investeringsvalg). I slike tilfeller er størrelsen på forsikringsytelsene forbundet med ( linked to) markedsverdien på en bestemt referanseportefølje, og det antas at ytelser og premier kan måles i enheter ( units) av denne porteføljen. De mottatte premiene kan dermed plasseres i aktiva med en risikoprofil som avviker fra forsikringsselskapets øvrige portefølje.

Forsikringskontrakter kan deles i innskuddsbaserte og ytelsesbaserte ordninger. Ved ytelsesbaserte ordninger spesifiserer forsikringskontrakten ytelsene, mens innbetalingen reguleres slik at disse ytelsene kan garanteres. Ved innskuddsbaserte ordninger er innbetalingene spesifisert, mens ytelsene utgjøres av innbetalte midler med tillegg av fondsavkastning.

Innskuddsbaserte og ytelsesbaserte ordninger vil også i siste instans være nært knyttet til risikoen ved fondsplasseringer. Siden innbetalinger og ytelser normalt ikke skjer på samme tidspunkt og ytelsene er fastlagt, vil ytelsesbaserte ordninger nødvendigvis måtte føre til at forsikringsselskapene må begrense risikoen ved fondsplasseringer.

Ved innskuddsbaserte ordninger er innbetalingene spesifisert, og ytelsene utgjøres av de innbetalte midlene med tillegg av fondsavkastning. For slike ordninger vil det i prinsippet være mulig for forsikringsselskapene å holde en høy risikoprofil med tilhørende høy forventet avkastning på fondsmidlene. Innskuddsbaserte ordninger vil imidlertid også kunne kombineres med fondsplasseringer med lav risiko.

I realiteten vil myndighetene fastsette regler som regulerer forsikringsselskapenes plasseringsmuligheter og stiller krav til sikkerhet. Vurdering av slike regler vil i hovedsak ligge utenfor pensjonsforsikringsutvalgets mandat, og drøftes ikke nærmere i dette kapitlet. I avsnitt 4.6 foretas det imidlertid en kort drøfting av forholdet mellom markedsrisiko og skatteplanlegging.

4.5 Forsikring med asymmetrisk informasjon – moralsk hasard og ugunstig utvalg

4.5.1 Innledning – kort om sentrale begreper

I avsnitt 4.3 og 4.4 var drøftingen av forsikringsmarkeder begrenset til tilfeller med symmetrisk informasjon. I dette kapitlet drøftes virkningen av asymmetrisk informasjon i forsikringsmarkeder.

Under symmetrisk informasjon kan deltakerne i ulike markeder gjerne stå overfor usikkerhet, men alle har i så fall samme informasjon om denne usikkerheten. Ved asymmetrisk informasjon er derimot noen deltakere bedre informert enn andre om de usikre variablene. Dette kan opptre på to måter. For det første kan noen av deltakerne ha egenskaper som er kjent av dem selv, men ikke av andre (for eksempel ulik helse). En slik asymmetri kalles gjerne skjulte egenskaper og kan føre til problemer med ugunstig utvalg ( adverse selection). I forsikringsterminologi betegnes dette gjerne antiseleksjon. For det andre er det mulig at handlingene til noen av deltakerne lettere kan observeres av dem selv enn av andre. Dette kalles skjulte handlinger, og kan gi opphav til moralsk hasard ( moral hazard).

Ugunstig utvalg kan forekomme i pensjons- og livsforsikring når det er umulig eller for dyrt å fastsette korrekt risiko for hver enkelt forsikringstaker. Dette kan for eksempel forekomme hvis dødssannsynligheter bare kan fastsettes etter levealder og et begrenset antall opplysninger om helse. I slike tilfeller vil forsikringsselskapet måtte kreve samme premie fra alle forsikringstakerne i en gruppe med samme alder og helseopplysninger. De potensielle kjøperne som faktisk har lavere risiko enn det som reflekteres i alder og helseopplysningene, kan synes at denne premien er for høy og la være å tegne forsikring. Dette vil øke den gjennomsnittlige tapsprosenten for forsikringsselskapet og framtvinge økninger i premien. En slik økning vil igjen kunne føre til at flere personer med lav faktisk risiko vil unnlate å tegne forsikring. I siste instans vil dette kunne føre til at hele forsikringsmarkedet bryter sammen.

Moralsk hasard vil trolig være vanligere i skadeforsikring enn i livs- og pensjonsforsikring. Et typisk eksempel er bilforsikring, der god forsikringsdekning for eksempel kan gjøre bileieren mindre forsiktig med hvem hun låner ut bilen til. Også i pensjons- og livsforsikring vil det imidlertid kunne forekomme eksempler på moralsk hasard. En livsforsikringskontrakt vil for eksempel kunne være basert på avholdenhet fra nikotin eller alkohol. Dersom slik avholdenhet ikke er observerbar for forsikringsselskapet, vil den forsikrede kunne ønske å ta en høyere helserisiko ved å øke sitt nikotin- eller alkoholforbruk etter at forsikringen er tegnet, siden eventuelle etterlatte nå vil være dekket av forsikringen.

I forsikringsmarkeder vil det ofte være vanskelig å skille klart mellom ugunstig utvalg og moralsk hasard. For eksempel kan uobserverbare helseproblemer i mange tilfeller like gjerne sies å utgjøre et problem med ugunstig utvalg (skjult egenskap) som et problem med moralsk hasard (ugunstig handling). I det følgende vil vi hovedsakelig konsentrere drøftingen om problemer med ugunstig utvalg.

4.5.2 Ugunstig utvalg i forsikring – et stilisert eksempel

For å illustrere problemet med ugunstig utvalg i forsikring, vil det bli presentert et stilisert eksempel der forsikringsselskapet ikke kan skille mellom individer med ulik risiko. Eksemplet er hentet fra Stiglitz (1977), jf. også Kreps (1990) 1 .

I eksemplet antar vi at forsikringsselskapet skal tilby forsikring til en kunde som enten har høy risiko eller lav risiko for at forsikringstilfellet inntreffer. Forsikringstilfellet kan for eksempel være uførhet eller en annen tilstand som reduserer kundens inntekter. Oppgaven for forsikringsselskapet er nå å tilby kontrakter som gir størst mulig forventet avkastning for selskapet.

Vi antar at kunden har risikoaversjon i den forstand at hun foretrekker en sikker inntekt framfor en usikker inntekt med samme forventede verdi. Dersom kontrakten er aktuarielt rettferdig, vil dermed kunden åpenbart foretrekke å være fullt forsikret. Dersom kunden har lav risiko, er det videre slik at hun vil være villig til å betale mindre for forsikringen enn dersom hun har høy risiko.

Det viser seg at det beste for forsikringselskapet er å tilby kontrakter som separerer de to kundetypene på den måten at kunden med lav risiko velger en type kontrakt og kunden med høy risiko en annen type kontrakt. (Vi beviser ikke dette.) For å kunne gjøre dette, må selskapet tilby kontrakter som tilfredsstiller visse betingelser. Den første typen betingelse vil være knyttet til at både en kunde med høy risiko og en kunde med lav risiko må komme minst like godt ut av det med en forsikringskontrakt som uten forsikring. Disse betingelsene kan kalles deltakerbetingelsene (en betingelse for hver type kunde). Den andre typen betingelse vil være knyttet til at kontraktene skal separere de to mulige kundetypene (høy risiko og lav risiko). Dette må bety at kontrakten beregnet for en kunde med høy risiko må være bedre for denne kunden enn kontrakten beregnet for kunder med lav risiko, og omvendt må en kunde med lav risiko foretrekke kontrakten beregnet for kunder med lav risiko. Disse betingelsene kan kalles incentivbetingelsene eller betingelsene for selvseleksjon.

Vi skal nå drøfte kort hvordan de optimale kontraktene må se ut, uten å gi presise utledninger. Et naturlig utgangspunkt kan være å vurdere hvilken kundetype som vil ha sterkest forhandlingsposisjon i dette spillet. Dette vil være høyrisiko-kunden, siden en kunde med høy risiko vil kunne utgi seg for å være lavrisiko-kunde og dermed påføre forsikringsselskapet tap, dersom den kontrakten som er beregnet for høyrisiko-kunder ikke er tilstrekkelig god. Det viser seg at dette fører til at høyrisiko-kunden tilbys en kontrakt som gjør at hun kommer bedre ut av det enn uten forsikring (og ikke bare like godt). Samtidig er det ingen grunn til ikke å gi en slik kunde full forsikring, slik at løsningen innebærer full forsikring for høyrisiko-kunden.

For lavrisiko-kunden er situasjonen omvendt. Det er ingen gevinst knyttet til å utgi seg for å være en høyrisiko-kunde, slik at lavrisiko-kunden tilbys en kontrakt som gjør at hun kommer like godt ut av det som uten forsikring. Samtidig er det ikke mulig å tilby lavrisiko-kunden full forsikring fordi høyrisiko-kunden vil foretrekke en fullforsikringskontrakt som aksepteres av lavrisiko-kunden, framfor den fullforsikringskontrakten som er beregnet for høyrisiko-kunden. Løsningen innebærer dermed delvis forsikring for lavrisiko-kunden. I figur 4.5.2a er løsningen skissert.

4.5.3 Behandling av problemet med ugunstig utvalg og moralsk hasard i forsikringskontrakter

Eksemplet ovenfor gir et klart forenklet bilde av hvilke problemer forsikringsselskaper står overfor ved vurdering av forsikringskontrakter. I tillegg forutsettes forsikringsselskapet å være i en monopolsituasjon, slik at det ikke tas hensyn til til hvordan konkurransen i forsikringsmarkedet kan påvirke de kontraktene som tilbys. Eksemplet kan likevel illustrere enkelte sider ved hvordan problemer med ugunstig utvalg behandles i forsikringskontrakter.

Utformingen av kontrakter, og spesielt risikodelingen mellom forsikringsselskapet og forsikringstakerne, vil være viktig når det foreligger problemer med ugunstig utvalg eller moralsk hasard. For eksempel vil forsikring mot uførhet typisk gi et noe lavere inntektsnivå enn det den forsikrede har som yrkesaktiv. Dette kan både skyldes at forsikringsselskapet ikke kan fastsette korrekt uførerisiko for hver enkelt forsikringstaker (ugunstig utvalg), og at klassifiseringen som ufør/ikke-ufør muligens kan påvirkes av forsikringstakeren uten at dette er observerbart for forsikringsselskapet (moralsk hasard). Generelt vil ulike former for egenandeler være sentrale i mange forsikringsavtaler. Utforming av ulike typer kontrakter som indirekte skiller ulike kunder gjennom kundenes egne valg, kan tolkes som en form for prisdiskriminering som tar hensyn til at det ikke er mulig med direkte styring av hvilke kundegrupper som skal anskaffe de enkelte kontraktstypene.

Et dynamisk aspekt som ikke kommer fram i det stiliserte eksempelet, er begrensninger i adgangen til å endre eksisterende kontrakter. Dette vil være mest typisk for kontrakter der forsikringstakeren kan tape sin pensjonsformue ved død (kontrakter med negativ udekket risiko). Et eksempel på en slik kontrakt kan være en løpende livrente uten livsforsikringselement. Ved en slik kontrakt vil hele premiebeløpet med rente og rentesrente tilfalle forsikringsselskapet dersom den forsikrede dør i kontraktsperioden. Dersom den forsikrede ønsker et kontantbeløp i stedet for forsikringen, er det nærliggende for forsikringsselskapet å tro at den forsikrede har oppdaget mulige helseproblemer. Forsikringstakere som ønsker gjenkjøp, vil dermed ikke utgjøre et tilfeldig utvalg av forsikrede. For å unngå slik seleksjon mot selskapet vil det normalt foreligge begrensninger for gjenkjøp av denne type kontrakter.

Det stiliserte eksempelet får heller ikke fram forsikringsselskapets muligheter til å innhente informasjon og differensiere forsikringsbetingelsene mellom ulike grupper av forsikringstakere. For eksempel vil forsikringer med kollektiv tariff knyttet til yrke eller profesjon til dels kunne reflektere at risikoen for disse gruppene kan variere i forhold til risikoen for et tilfeldig tverrsnitt av befolkningen med samme alder og observerbare helsekarakteristika. (I praksis vil også markedsførings- og administrasjonskostnader være sentrale ved fastsettelse av kollektive tariffer.) Dersom hver gruppe tilbys en forsikringskontrakt og de ulike kontraktene har ulik pris for samme type ytelse, kan dette sammenliknes med prisdiskriminering der enkelte grupper av forbrukerne må betale den prisen de blir tilbudt, og ikke har mulighet til å kjøpe varen eller tjenesten til en eventuell lavere pris som kan bli tilbudt til andre grupper. I økonomisk terminologi sier vi at det ikke er arbitrasjemuligheter mellom gruppene.

4.6 Forsikring og skatteplanlegging

4.6.1 Innledning

I dette avsnittet drøftes hvilke virkninger gunstig skattemessig behandling av forsikringsprodukter kan tenkes å ha på aktørenes tilpasninger. Et sentralt spørsmål er hvilke betingelser som må være oppfylt dersom skattemessig forskjellsbehandling av forsikringssparing eller andre spareformer skal øke samlet sparing.

4.6.2 Kvoteordninger for banksparing

For å illustrere mulighetene for skatteplanlegging, skal vi først drøfte hvordan en gunstig kvoteordning for banksparing som for eksempel den tidligere SMS-ordningen, vil virke på samlet sparing. Hovedbestemmelsen i en slik ordning er at sparing innenfor en bestemt beløpsgrense gir høyere avkastning enn annen sparing på grunn av fradrag i skatt eller skattbar inntekt for innbetalt beløp.

Individers spareatferd blir nærmere drøftet i kapittel 8, og vi skal i det følgende kun forholde oss til relativt enkle eksempler. Vi skal likevel foreta en drøfting av i hvilken grad de konklusjonene som framkommer påvirkes av de forutsetningene som blir gjort.

Vi antar at vi har et individ som lever i to perioder, og som har en gitt inntekt i hver periode. Individet har en nyttefunksjon definert over forbruk i de to periodene, og kan låne og spare til en gitt markedsrente. I tillegg kan individet spare innenfor en bestemt beløpsgrense til en avkastning som er høyere enn markedsrenten. Denne meravkastningen kan tolkes som en skattemessig gunstigere behandling av en bestemt spareform. Vi ser bort fra preferanser over arv, som drøftes i kapittel 8.

Et viktig resultat blir nå at det uavhengig av individets nyttefunksjon vil være optimalt å utnytte den skattemessig begunstigede sparekvoten fullt ut. Dette vil være tilfelle selv om ønsket sparing er negativ slik at individet vil ta opp lån i den første perioden. Det optimale vil nå være å spare hele den skattemessig begunstigede sparekvoten, og så låne slik at den ønskede forbrukstilpasningen realiseres. Det å observere at en skattemessig gunstig spareordning utnyttes fullt ut, er dermed ikke på noen måte tilstrekkelig til å konkludere med hensyn til virkning på samlet sparing.

En annen viktig konklusjon vil være at en skattemessig begunstiget kvoteordning kun vil gi virkninger på gjennomsnittlig avkastning av sparing, mens den marginale avkastningen individene står overfor fortsatt er lik den ordinære markedsrenten. I økonomiske terminologi vil vi dermed ha en ren inntektseffekt som vil være lik nåverdien av skattefordelen ved full utnyttelse av kvoteordningen, mens substitusjonseffekten vil være lik null. Dersom individene ønsker å forbruke mer i begge perioder når inntekten øker, vil dermed den private sparingen (som er nødvendig for å øke forbruket i den andre perioden) øke som følge av den skattemessig begunstigede spareordningen. Dette er imidlertid en følge av at individenes inntekt øker i den første perioden, og ikke en følge av at individene på marginen står overfor andre vilkår i kapitalmarkedet. Mer generelt vil ulik beskatning av ulike former for finansiell sparing som er perfekte substitutter, ha realøkonomiske virkninger via redusert proveny på grunn av lavere gjennomsnittsskatt, og ikke fordi slik ulik beskatning i seg selv gir opphav til skattekiler i realøkonomisk forstand.

Motstykket til den økte private sparingen vil være et fall i offentlig sparing lik skattefordelen ved full utnyttelse av spareordningen. Siden individene etter forutsetningene vil benytte noe av sin økte inntekt til å øke forbruket i første periode, vil økningen i privat sparing være mindre enn reduksjonen i offentlig sparing. På denne måten vil dermed skattemessig begunstigede spareordninger alt annet like kunne redusere samlet sparing i økonomien.

Forutsetningen om lik sparerente og lånerente er åpenbart ikke realistisk, og dette kan i noen grad endre konklusjonene over. Vi vil derfor drøfte hvordan virkningene vil bli med en lånerente som er høyere enn sparerenten, men fortsatt lavere enn avkastningen på den skattemessig begunstigede kvoten. For individer med initial sparing utover den skattemessig begunstigede kvoten eller med negativ sparing, vil vi fortsatt bare ha en inntektseffekt som omtalt over. For individer med positiv sparing som er lavere enn denne kvoten, er imidlertid forholdet noe mer komplisert.

La den marginale tidspreferanseraten for individet betegne hvor mye konsum individet må ha i den andre perioden for å avstå fra en enhet konsum i første periode. Individet vil tilpasse seg slik at den marginale tidspreferanseraten vil være lik markedsrenten, som for individer med positiv sparing er det samme som sparerenten. Siden lånerenten er høyere enn sparerenten, vil dermed lånerenten være høyere enn den marginale tidspreferanseraten. For å utnytte hele den skattemessig begunstigede kvoten, vil dermed et nyttemaksimerende individ med en slik tilpasning finansiere deler av kvoten ved økt sparing. Dette vil dermed isolert sett øke den private finanssparingen utover det den rene inntektseffekten skulle tilsi. Dersom lånerenten stiger med økende gjeldsbelastning, vil en slik effekt også kunne oppstå for individer som i utgangspunktet har negativ sparing. Dette er illustrert i boks 4.6.2a.

Boks 4.6.2A Konsumtilpasning og sparing

Med inntekter Y₁ og Y₂ i første og andre periode, og med markedsrente r, får konsumenten et intertemporalt budsjettvilkår gitt ved linjen BB. Dersom lånerenten er høyere enn sparerenten, vil budsjettvilkåret i stedet være gitt ved linjen BD.

Tilpasning finner sted der budsjettlinjen tangerer konsumentens indifferens­kurve; konsumenten tilpasser seg slik at markedsrenten er lik den marginale tidspreferanseraten. I figuren er det tegnet inn en indifferenskurve for to ulike individer. Person A tilpasser seg ved å spare i første periode, mens person B låner i første periode. I figuren er person Bs tilpasning illustrert i en situasjon hvor lånerenten er høyere enn sparerenten, og man ser da at de to individene i sin tilpasning har ulik marginal tidspreferanserate.

En skattemessig begunstiget spareordning vil, dersom den den utnyttes, framkomme i figuren som en inntektseffekt ved at budsjettlinjen forskyves utover i diagrammet. Virkninger på den samlede sparingen at det introduseres en skattemessig begunstiget spareordning, vil avhenge av individenes tilpasning før ordningen innføres.

Dersom forskjellen mellom innlånsrente og utlånsrente reflekterer verdien av de ressursene som benyttes for å produsere finansielle tjenester, vil det være en realøkonomisk ressursbruk knyttet til individenes porteføljetilpasning. Disse ressursene kunne alternativt vært benyttet i andre anvendelser. Kostnadene ved individenes tilpasning av sine porteføljer som følge av skattemessig begunstigede skatteordninger, vil dermed representere et samfunnsøkonomisk tap.

På samme måte som ulike låne- og sparerenter, vil også rasjonering i kredittmarkedet kunne påvirke den private sparingen via andre kanaler enn en ren inntektsvirkning. Dette kommer klarest fram dersom vi antar at et individ er helt forhindret fra å ta opp lån i kapitalmarkedet. Dersom individet ikke har tilstrekkelige sparemidler i utgangspunktet, vil utnyttelse av en skattemessig begunstiget sparekvote måtte finansieres ved økt sparing. Dette vil også føre til at individet ikke vil ønske å utnytte den skattemessig begunstigede kvoten fullt ut dersom den marginale tidspreferanseraten blir høyere enn den marginale avkastningen inkludert skattefordelen. Rasjonering i kredittmarkedet (utenom eventuelle reguleringer) vil være knyttet til asymmetrisk informasjon som er drøftet i avsnitt 4.5 for forsikringsprodukter. 2

Rasjonering i kredittmarkedet vil også kunne gjøre at en eventuell bindingstid vil kunne ha betydning for den optimale tilpasningen. Dersom kredittmarkedene fungerer perfekt, er det kun nåverdien av skattefordelen som vil ha betydning, og ikke når de oppsparte beløpene kan anvendes. Med rasjonering i kredittmarkedene, vil det imidlertid være mulig at ikke-likvid sparing i mindre grad vil kunne fungere som sikkerhet for låneopptak enn sparing med høyere likviditetsgrad. Dette gjør at forutsetninger om bindingstid kan øke privat sparing dersom det er innslag av kredittrasjonering.

Rasjonering i kredittmarkedet må i prinsippet vurderes i forhold til individenes samlede inntekts- og formuesposisjon. Flere studier har forsøkt, ved hjelp av mikrodata, å anslå omfanget av husholdninger som er regulert i kredittmarkedet. Hall og Mishkin (1982) konkluderer med at om lag fire femtedeler har en atferd som om de maksimerer nytte over en lang tidshorisont, mens konsumet for den resterende gruppen følger disponibel inntekt. For den gruppen der konsumet følger disponibel inntekt, er det imidlertid ikke mulig å si om dette skyldes kredittrasjonering eller at husholdningene ikke planlegger på lang sikt.

4.6.3 Forsikringssparing

Forsikringselementet i en kapitalforsikring eller en livrente (forsikring mot et langt liv), gjør at banksparing og sparing i forsikringsmarkedet i utgangspunktet ikke er perfekte substitutter. Siden avkastningen er knyttet til tilstanden død/ikke-død, vil den forsikrede heller ikke uten videre kunne konstruere porteføljer med tilsvarende avkastning i alle tilstander ved bruk av andre finansinstrumenter. Dette vil kreve en risikoforsikring som fullstendig utjevner avkastningen mellom tilstandene død/ikke-død.

Dersom vi betrakter boks 4.3.3a, ser vi at en sammensatt livsforsikring som er slik at forsikringsbeløpet til enhver tid er lik størrelsen på premiereserven (med tillegg av eventuelle fondsmidler), vil ha samme avkastning som annen finansiell sparing uavhengig om den forsikrede lever eller ikke. En skattemessig gunstig kvoteordning for forsikringsprodukter vil dermed i utgangspunktet ha samme virkninger som en kvoteordning for banksparing, dersom forsikringsmarkedene faktisk tilbyr slike produkter der avkastningen er uavhengig av død/ikke-død.

Enkelte forhold kan gjøre at de realøkonomiske virkningene av skattemessig gunstig behandling av forsikringssparing, kan avvike fra tilsvarende virkninger for banksparing. Dersom forsikringsprodukter er mer kompliserte enn bankprodukter, kan kostnadsdelen av forsikringsproduktet være større enn tilsvarende rentemargin/direkte prising av bankprodukter. Som omtalt under punkt 4.6.2, vil slike forhold isolert sett øke den private finanssparingen utover det den rene inntektseffekten skulle tilsi.

Dersom forsikringsprodukter oppfattes som mer kompliserte enn annen finansiell sparing, vil innslaget av kredittrasjonering også kunne være mer betydelig når individenes finansielle aktiva er knyttet til forsikringsprodukter. På samme måte som for annen finanssparing, vil imidlertid mulighetene for kredittrasjonering måtte vurderes i forhold til den totale inntekts- og formuesposisjonen for et individ, og ikke i forhold til hvorvidt en type finansobjekter i individets portefølje isolert sett er velegnet som sikkerhet for låneopptak.

Dersom markedsløsningen for forsikringsprodukter gir samme mulighet for skatteplanlegging eller skattearbitrasje som ved skattemessig gunstig behandling av annen finansiell sparing, kan myndighetene ønske å regulere hvilke former for forsikringssparing som gir skattefordeler. En mulighet er å fastsette at ordningene skal ha et såkalt forsikringselement, slik at premiereserven til enhver tid er forskjellig fra forsikringsbeløpet. Dette gjør at avkastningen vil variere med tilstandene død/ikke-død, og forsikringsproduktet vil ikke være et perfekt substitutt til annen finansiell sparing. På denne måten kan effekten av gunstig skattemessig behandling bli forskjellig fra hva den rene inntektseffekten skulle tilsi, jf. punkt 4.6.2.

Regulering av hvilke former for forsikringssparing som gir skattefordeler, vil også kunne ha betydning for hvorvidt forsikringssparing kan fungere som sikkerhet for låneopptak. I hovedsak vil bare forsikringer med gjenkjøpsverdi kunne fungere som pantsikkerhet for låneopptak, selv om også annen forsikringssparing kan bedre individenes reelle mulighet til å ta opp lån. Dersom skattefordelen er knyttet til pensjonsforsikringer uten gjenkjøpsverdi, vil dermed innslaget av kredittrasjonering kunne øke, og den private finanssparingen isolert sett kunne øke utover det den rene inntekts­virkningen skulle tilsi.

Regulering av markedet for å unngå skattemessig gunstig behandling av forsikringsprodukter som i realiteten er bankprodukter, vil kunne medføre at ressurser i forsikringsnæringen benyttes til å utforme nye produktvarianter som faller inn under regelverket om gunstig skattemessig behandling. Alternativt inviterer slike ordninger til omfattende diskusjoner mellom myndighetene og forsikringsnæringen om hvilke produkter som faktisk skal falle inn under dette regelverket. Slike innflytelsesaktiviteter ( rent-seeking-atferd) vil bidra til å trekke ressurser bort fra produktiv virksomhet, og må i utgangspunktet oppfattes som en kostnad ved markedsregulering som følge av ulik skattemessig behandling av nære substitutter.

Regulering av markedet vil også åpne for tilpasninger blant forsikringstakerne. Dersom for eksempel skattefordeler er knyttet til forsikringer med negativ udekket risiko, vil en forsikringstaker samtidig kunne kjøpe en separat livsforsikring med et utbetalt beløp som svarer til premiereserven for den skattemessig gunstige forsikringen. På denne måten vil forsikringstakeren sikre seg en avkastning som for vanlig finansiell sparing, uten å bryte de formelle reglene for hvilke forsikringer som skal være skattemessig gunstige. På samme måte som ved uregulerte markeder, vil imidlertid en slik tilpasning kunne påvirkes av kostnadsdelen i forsikringskontrakter.

Forsikringsprodukter er videre i stor grad knyttet opp til arbeidsforhold som en tjenestepensjonsforsikring. For å vurdere mulighetene for skatteplanlegging er det derfor i prinsippet nødvendig også å behandle forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. I hovedsak er det imidlertid grunn til å anta at de realøkonomiske konsekvensene av gunstig beskatning vil være like enten subsidiene gis til arbeidsgiver eller arbeidstaker.

4.6.4 Markedsrisiko og skatteplanlegging

I avsnitt 4.4 er det foretatt en drøfting av markedsrisiko i tilknytning til forsikringsprodukter. Vi skal i det følgende kort vise at aksjeplasseringer ved bruk av opsjoner kan gi samme avkastning som en sikker finansiell plassering. På denne måten vil gunstig beskatning av aksjesparing eller forsikringssparing med avkastningen knyttet til en aksjeportefølje (unit linked), kunne gi opphav til rene inntektseffekter som drøftet under punkt 4.6.2 og 4.6.3. Det er imidlertid grunn til på anta at transaksjonskostnadene ved slike operasjoner kan bli høye, samtidig som det vil være nødvendig med noe kjennskap til finansmarkeder. Disse to forholdene gjør at det faktiske omfanget av slik skatteplanlegging vil være begrenset for individuelle forsikringstakere.

En såkalt put-opsjon gir rett til å selge en aksje for en fastsatt pris på en bestemt dato. Tilsvarende gir en såkalt call-opsjon rett til å kjøpe en aksje til en fastsatt pris på en bestemt dato. Dersom man eier en aksje og samtidig kjøper en put-opsjon på aksjen (erverver rett til å selge aksjen) og selger en call-opsjon på den samme aksjen (forplikter seg til å selge aksjen) til samme pris og med samme forfallsdato, vil avkastningen bli identisk med avkastningen på en risikofri plassering. Dette forholdet som kalles put-call paritet, gjør dermed at en skattemessig gunstig ordning for aksjesparing i prinsippet kan konverteres til en risikofri ordning med de egenskapene som ble drøftet under punkt 4.6.2. Dersom ordningen er knyttet til forsikringssparing i en unit linked-kontrakt, er det i tillegg nødvendig å la forsikringsbeløpet følge størrelsen på premiereserven.

4.7 Pensjoner og arbeidsmarked – pensjonsopptjening og eiendomsrett til oppsatte ytelser

4.7.1 Innledning

Ved den tidsprofilen for premieinnbetaling som i dag benyttes i de fleste tjenestepensjonsordninger, øker premiene progressivt med arbeidstakerens alder når det er nominell lønnsøkning. Dette øker arbeidsgiverens totale kostnader ved å sysselsette eldre arbeidstakere, og kan bidra til begrenset mobilitet av eldre arbeidskraft og sterkere incentiver til førtidspensjonering. Tidspunktet for pensjonering kan også påvirkes dersom en pensjonsrettighet kun vil tilfalle arbeidstakeren dersom hun faktisk avslutter sin yrkesaktivitet. Dette er i hovedsak tilfelle for AFP-ordningen.

4.7.2 Kort om lønnsdannelse

Den enkleste beskrivelsen av arbeidsmarkedet er som et ordinært varemarked der arbeidsgiveren tar lønnen for gitt og anskaffer den mengde arbeidskraft som gjør bedriftens økonomiske resultat best mulig. I et slikt marked må lønnen fastsettes slik at kostnadene ved en ekstra enhet arbeidskraft skal være lik verdien av det denne arbeidskraften produserer. Sett fra arbeidstakerens synspunkt vil lønnen på marginen være lik verdien av mer fritid. På denne måten klareres arbeidsmarkedet og arbeidsledighet blir i tilfelle en frivillig beslutning for hver enkelt arbeidstaker. En slik frikonkurransemodell vil være en meget sterk forenkling av forholdene i arbeidsmarkedet.

I virkeligheten vil arbeidsmarkedet være et meget komplisert marked der både forhold som risikodeling, forhandlinger mellom arbeidstaker og arbeidsgiver og problemer med asymmetrisk informasjon vil påvirke sysselsetting og lønnsnivå. Slike forhold kan også lede til ufrivillig arbeidsledighet i den forstand at ikke alle som ønsker det, kan få arbeid til gjeldende markedslønn.

Det finnes en rekke teorier som forklarer tilpasningen i arbeidsmarkedet. Teoriene vektlegger gjerne ulike sider av avvik fra frikonkurransemodellen. Blant de mest benyttede teoriene er fagforeningsmodeller som vektlegger markedsmakt og forhandlingssituasjoner mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, og teorier om effektivitetslønn som blant annet tar utgangspunkt i arbeidsgivers kostnader ved å observere hver enkelt arbeidstakers faktiske produktivitet.

Utvalget vil ikke gå inn på en mer detaljert vurdering av modeller for arbeidsmarkedet. I forhold til opptjeningsprofilen for tjenestepensjonsordninger, vil det imidlertid være et sentralt poeng at få modeller vil predikere en så fleksibel lønnsdannelse at tilleggskostnader med ulike kostnader for ulike aldersgrupper, vil slå ut i motsvarende endringer i lønnsnivå. Det er derfor grunn til å anta at tidsprofilen for premieinnbetaling vil ha realøkonomiske virkninger i arbeidsmarkedet, selv om en ikke kan se bort fra at tidsprofilen på premieinnbetalinger i tjenestepensjonsordninger kan påvirke lønnsprofilen over yrkeskarrieren. Utvalget er ikke kjent med empiriske undersøkelser som analyserer forholdet mellom lønnsdannelsen og tidsprofilen for innbetalinger til tjenestepensjonsordninger.

4.7.3 Mulige tidsprofiler for tjenestepensjoner

En tjenestepensjonsordning kan for eksempel ha som formål å gi arbeidstakeren en samlet pensjon (inkludert folketrygdytelser) som utgjør en viss andel av arbeidstakerens sluttlønn. Siden både lønnsutvikling, folketrygdytelser og fondsavkastning er usikre størrelser, vil det generelt foreligge usikkerhet om hvilke årlige premiebetalinger som er tilstrekkelige for å oppnå et slikt mål. En slik usikkerhet forhindrer imidlertid ikke at det vil foreligge et uendelig antall premieprofiler som med tillegg av forventet avkastning vil gi en forventet sluttverdi som er tilstrekkelig til å sikre det ønskede pensjonsnivå. Rent forsikringsteknisk er det dermed vanskelig å finne en klar begrunnelse for en sterkt progressiv premieprofil.

De premieinnbetalingene som i dag normalt benyttes i private tjenestepensjonsordninger, gir en konstant premieprofil når det ikke er nominell lønnsøkning. Siden det påløper rente og rentesrente av premieinnbetalingene, vil dette svare til at opptjeningen av pensjon (målt som reell opptjeningsgrad) øker mest i de første årene når det ikke er nominell lønnsøkning i opptjeningsperioden. Dersom det er nominell lønnsøkning, vil premien stige mer over tid desto høyere lønnsøkningen er. Tilsvarende vil opptjeningen av pensjon gå over til å stige mest i de siste årene før pensjonsalder når den nominelle lønnsøkningen i opptjeningsperioden blir høyere. I figur 4.7.3a og 4.7.3b er det vist hvordan realverdien av premien og opptjeningen av pensjon vil utvikle seg over opptjeningstiden med ulike forutsetninger om nominell lønnsøkning.

Bestemmelsene om at arbeidstakere som har vært kort tid i arbeidsgivers tjeneste, kan holdes utenfor pensjonsordningen eller ikke ha rettighet til oppsatt pensjon (jf. omtale i avsnitt 5.7), gjør at opparbeidingen av rettigheter er særlig lav i begynnelsen av en arbeidstakers karriere. I bransjer der det er vanlig med hyppig skifte av arbeidsgiver, vil en arbeidstaker kunne sitte igjen med lite eller ingen oppsatt pensjon selv etter en lang yrkeskarriere.

Fra et samfunnsøkonomisk synspunkt, kan det være grunn til å anta at en jevn fordeling av kostnadene ved pensjonsordninger gir minst negative utslag i arbeidsmarkedet. La oss betrakte en enkel modell der verdien av arbeidskraftens grenseprodukt er lik summen av lønn og premiebetalinger, og lønnsutviklingen er relativt jevn over yrkeskarrieren. Dersom verdien av arbeidskraftens grenseprodukt også er relativt stabil over tid, vil likevekt i arbeidsmarkedet kreve jevne premieinnbetalinger. Dersom premieinnbetalingene i en periode er særlig høye, vil summen av lønns- og premiebetalinger overstige verdien av det arbeidskraften på marginen produserer, og sysselsettingen vil derfor måtte reduseres, jf. nærmere omtale i punkt 4.7.7.

Med usikkerhet kan hensynene som er omtalt over tilsi en degressiv premieprofil. Ved å bygge opp reserver på et tidlig tidspunkt i karrieren, når det er mange år å fordele kostnadene på, vil arbeidstakeren på denne måten forsikre seg mot å foreta store innbetalinger fordelt på få år sent i karrieren, dersom for eksempel lønnsveksten blir uventet høy.

4.7.4 Eiendomsrett til oppsatte pensjoner – ­risikodeling mellom arbeidstaker og arbeidsgiver

I drøftingen i punkt 4.7.3 er det ikke tatt hensyn til at andre enn arbeidstakeren kan ha eiendomsrett til de beløpene som innbetales til pensjonsordningen. Dette vil imidlertid ofte være tilfelle. I tjenestepensjonsordninger vil arbeidsgiveren være forsikringstaker, og innbetalinger til premiefond eller pensjonsreguleringsfond vil ikke gi oppsatte rettigheter for arbeidstakeren. Overskudd på polisen i form av avkastning utover grunnlagsrenten, vil normalt bli henført til premiefondet, og dermed ikke øke den oppsatte pensjonsrettigheten for den enkelte arbeidstaker. På denne måten vil summen av premiereserve og fondsinnbetalinger kunne være tilstrekkelig til å dekke pensjonsytelser uten økte innbetalinger fram mot pensjonsalder, selv om premieinnbetalingene isolert sett viser en progressiv profil. Sett fra arbeidsgiverens side vil dermed ikke samlede innbetalinger til en pensjonsordning nødvendigvis måtte øke når arbeidstakernes gjennomsnittsalder øker, selv om premieinnbetalingen for hver enkelt arbeidstaker blir klart høyere.

De begrensede mulighetene til å anvende fondsreserver antyder at opptjeningsprofilen for tjenestepensjonsforsikringer kan påvirke arbeidskraftmobilitet mer enn den påvirker incentivene til førtidspensjonering. En bedrift som planlegger nedtrapping og har bygget opp midler i premiefond og pensjonsreguleringsfond, kan etter gjeldende regler ikke anvende disse midlene til andre formål enn pensjonsutbetalinger. Selv om den enkelte arbeidstaker ikke har oppsatte rettigheter til disse midlene, vil fondene likevel kunne ha begrenset alternativ verdi for arbeidsgiveren fordi midlene er bundet på denne måten. For en arbeidsgiver som øker sysselsettingen og dermed ikke har bygget opp tilstrekkelige fond, vil dette ikke være tilfelle. Midlene som skal benyttes til senere pensjonsutbetalinger vil ikke være bundet ex ante, og kostnaden ved å ansette eldre arbeidstakere med begrensede oppsatte pensjonsrettigheter, vil kunne være betydelig.

Når en arbeidstaker skifter arbeid vil hun ta med seg eventuelle pensjonsrettigheter fra sitt tidligere arbeidssted. I privat sektor vil pensjonsrettigheten normalt være en fripoliseverdi der arbeidstakeren er forsikringstaker, mens oppsatte pensjonsrettigheter i offentlig sektor vil være ytelsesbaserte og knyttet til sluttlønn, jf. omtale i kapittel 5. Dersom den nye arbeidsgiveren også har en tjenestepensjonsordning, vil det måtte tas stilling til om opparbeidede pensjonsrettigheter skal koordineres med tjenestepensjonsordningen på det nye arbeidsstedet. Ved en slik koordinering må det blant annet tas stilling til hvordan ulikheter mellom ny og gammel ordning i form av pensjonsgrunnlag, pensjonsberegning og tidsprofil for opparbeiding av pensjonsrettigheter skal behandles. Som omtalt i kapittel 5, er de ulike pensjonsordningene i offentlig sektor fullt koordinert ved at ordningene som hovedregel følger samme regler for pensjonsgrunnlag, pensjonsberegning og opparbeiding av pensjonsrettigheter, slik at en arbeidstakers videre opptjening av pensjon ikke endres ved skifte av jobb innen offentlig sektor. Et tilsvarende regelverk gjelder ikke ved skifte av jobb innen privat sektor eller mellom privat sektor og offentlig sektor.

Eiendomsretten til premiefond vil være nært knyttet til spørsmålet om risikodeling mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Betrakt en tjenestepensjonsordning som er fullt ut ytelsesbasert i den forstand at arbeidstakerne er sikret en fast ytelse for eksempel målt som andel av sluttlønn, uavhengig av hvilken avkastning som oppnås på fondsmidlene. Arbeidstakerne bærer derfor ikke noe av den markedsrisikoen som er knyttet til forvaltning av fondsmidler (selv om det kan være risiko knyttet til lønnsutviklingen). Siden det i det minste vil være knyttet systematisk risiko til realrenteutviklingen, vil det være knyttet noe risiko til realavkastningen på fondsmidlene selv ved plassering i aktiva med høy grad av sikkerhet. Med fastlagte ytelser for arbeidstakerne vil denne risikoen måtte bæres av arbeidsgiver, dersom vi ser bort fra den risikoen som kan ligge på forsikringsselskapet ved at det er garantert visse minimumsytelser gjennom fastsettelse av grunnlagsrente. Siden grunnlagsrenten er beregnet ut fra konservative forutsetninger, vil som hovedregel polisen gi et overskudd som tilføres premiefondet.

Risikodelingen ved en individuell pensjonsforsikring som EPES vil nødvendigvis være forskjellig fra hva som er tilfelle for en tjenestepensjonsforsikring. Siden det her bare er to parter å fordele risikoen mellom, vil den markedsrisikoen som ikke ligger på forsikringsselskapet gjennom fastsettelse av grunnlagsrenten, måtte bæres av den forsikrede. Slike individuelle forsikringer vil dermed i realiteten ha karakter av å være innskuddsbaserte ordninger, jf. omtale av dette begrepet i avsnitt 4.4.

4.7.5 Muligheten for markedsløsninger

Dersom opptjeningsprofilen på tjenestepensjoner bidrar til å redusere mobiliteten i arbeidsmarkedet, er det et nærliggende spørsmål om dette problemet kan løses i markedet, eller om offentlige inngrep er ønskelige.

Dersom en bedrift endrer opptjeningsprofilen for sine tjenestepensjonsordninger slik at de ansattes oppsatte rettigheter øker, vil dette øke mobiliteten for bedriftens egne ansatte. Bedriften fortsetter imidlertid å ha høye kostnader ved å ansette arbeidstakere fra bedrifter som opprettholder en progressiv opptjeningsprofil. Løsningen på et slikt spill mellom ulike bedrifter vil kunne bli at ingen av bedriftene endrer opptjeningsprofil, selv om alle bedriftene hadde kommet bedre ut ved å samarbeide om en annen profil. Dette spillet er illustrert i boks 4.7.5a.

Resonnementet ovenfor tar likevel bare hensyn til bedriftens posisjon ved ansettelse av arbeidstakere med relativt kort tid igjen til pensjonsalder. Innføring av et mindre progressivt opptjeningssystem ville trolig styrke bedriftens evne til å rekruttere yngre arbeidstakere som vil være interessert i å kunne være mobile i arbeidsmarkedet også utover i karrieren. Det er derfor ikke åpenbart at ensidige endringer i opptjeningsprofil totalt sett vil endre en bedrifts konkurranseposisjon i arbeidsmarkedet i negativ retning.

Skattereglene kan også påvirke innbetalingsprofilen for tjenestepensjonsordninger. Dersom avkastningen på midler i premiefondet ikke beskattes, og det er mulig å tilbakeføre midler fra premiefond som er større enn nødvendig for å sikre pensjonsutbetalinger, vil bruk av premiefondet kunne gi en vesentlig skattekreditt for bedriften. Dette kan gjøre at bedriften vil ønske å holde midler i premiefondet så lenge som mulig, framfor å benytte midler til premieinnbetalinger. På denne måten kan skattereglene gi incentiver til en progressiv premieprofil.

4.7.6 Pensjoner og yrkesaktivitet

Under punkt 4.7.4 ble det foretatt en drøfting av hvordan høye premieinnbetalinger mot slutten av karrieren kan lede til lav mobilitet i arbeidsmarkedet og lavere sysselsetting. Et annet problem foreligger dersom verdien av en pensjonsrettighet vil tilfalle arbeidstakeren kun dersom hun faktisk avslutter sin yrkesaktivitet.

Ordningen med avtalefestet pensjon er et eksempel på en ordning med slike egenskaper. Uten en slik ordning vil en arbeidstaker som vurderer å gå av med pensjon, vurdere den ekstra arbeidsinntekten ved å fortsette å jobbe mot verdien av den fritiden vedkommende får ved å gå av med pensjon. Siden lønnsinntekt beskattes, vil det allerede i utgangspunktet være et avvik mellom optimale private beslutninger og optimale samfunnsøkonomiske beslutninger, i den forstand at beskatningen vil trekke i retning av å gå av med pensjon tidligere enn det som er samfunnsøkonomisk ønskelig. Dette er i økonomisk forstand den samme type substitusjonsvirkning som vil være til stede når et individ vurderer omfanget av sin arbeidsinnsats i den yrkesaktive karrieren.

Ordningen med avtalefestet pensjon vil medføre at et individ som står overfor valget mellom å fortsette i arbeid eller pensjonere seg, taper både verdien av fritid og verdien av den avtalefestede pensjonen. Den avtalefestede pensjonen vil dermed fungere på samme måten som en skatt på arbeid, der substitusjonsvirkningen imidlertid kun vil relatere seg til beslutningen arbeid/ikke-arbeid, og ikke til antall arbeidstimer gitt at alternativet arbeid er valgt.

Aktuarielt oppbyggede pensjonsordninger vil i utgangspunktet ikke ha slike virkninger som er nevnt over, siden ett ekstra arbeidsår vil øke premiereserven for pensjonsordningen. Dersom ordningen ikke er aktuarielt rettferdig i den forstand at premiereserven vokser med summen av avkastning og nye innbetalinger, vil imidlertid slike virkninger oppstå. Likeens kan virkninger på arbeidstilbudet oppstå i tilknytning til aktuarielt rettferdige ordninger dersom det er innslag av kredittrasjonering eller høye transaksjonskostnader i kredittmarkedet, og uttaksbegrensninger i form av aldersgrenser e.l.

Dersom det er innslag av kredittrasjonering, vil adgang til tidligere uttak av pensjon ha samme virkning som økt inntekt for det enkelte individ, siden individets marginale tidspreferanserate normalt vil være høyere enn markedsrenten. En slik inntektseffekt vil ha samfunnsøkonomiske effektivitetsvirkninger dersom det i utgangspunktet foreligger vridninger i form av skatt på lønn eller ikke-aktuarielle pensjonsordninger. Som hovedregel vil inntektseffekten bidra til å forsterke problemene med for tidlig pensjonering i forhold til det som er samfunnsøkonomisk optimalt. Tilsvarende virkninger vil kunne oppstå dersom det er vesentlige forskjeller mellom innlånsrente og utlånsrente eller andre transaksjonskostnader i kredittmarkedet, jf. drøftingen av skatteplanlegging i avsnitt 4.6.

De fleste empiriske studiene som omhandler pensjoner og yrkesaktivitet er knyttet til offentlige pensjonssystemer som folketrygden. AFP-ordningen som på vesentlige punkter er bygd opp etter samme mønster som ordningen med uførepensjon i folketrygden, vil imidlertid ha likheter med flere slike offentlige pensjonssystemer. Som omtalt i avsnitt 8.3, er det vanskelig å trekke klare konklusjoner om virkningen på yrkesaktivitet ut fra de studiene som er utført. Tendensen synes likevel å trekke i retning av at offentlige pensjonssystemer kan ha bidratt til å redusere gjennomsnittlig pensjonsalder, jf. nærmere omtale i avsnitt 8.3.

En teoretisk drøfting på amerikanske forhold av hvordan private pensjonsordninger kan påvirke pensjoneringsbeslutninger, er gitt i Kotlikoff og Wise (1987). I denne artikkelen konkluderes det med at private pensjonsplaner ofte gir betydelige incentiver til å avslutte karrieren ved den normale aldersgrensen for pensjonsplanen.

4.7.7 Pensjoner og arbeidsmarked – en sammenfatning

I det følgende skal vi sammenfatte enkelte av de sentrale begrepene i avsnitt 4.7 ved hjelp av noen enkle formler. Formlene bygger på forenklede forutsetninger om kapitalmarkedet og arbeidsmarkedet. I kapitalmarkedet tenker vi oss at fondsmidler kan plasseres til den sikre avkastningen r, og at det ikke foreligger andre plasseringsmuligheter. Vi ser dermed bort fra mulighetene for å avveie forventet avkastning mot risiko slik som omtalt i avsnitt 4.4. I arbeidsmarkedet antar vi at samlede lønnsytelser, som er summen av direkte lønn og premieinnbetaling til tjenestepensjon, til enhver tid er lik den marginale verdien av det arbeidskraften produserer. Tilsvarende vil summen av lønn og premieinnbetalinger på marginen være lik verdien av mer fritid. Som omtalt i punkt 4.7.2, er dette ikke en realistisk beskrivelse av forholdene i arbeidsmarkedet. Til tross for disse forenklingene, vil en slik enkel modell kunne illustrere enkelte sentrale sider ved pensjoner og arbeidsmarked.

Vi tar utgangspunkt i pensjonsformuen på tidspunkt t, som vi betegner P(t). Dersom denne pensjonsformuen plasseres i kapitalmarkedet, og det ikke innbetales nye premier, vil den ett år senere ha vokst med avkastningsraten i kapitalmarkedet. Vi definerer så netto tillegg til pensjonsformuen ved følgende formel:

Netto tillegg i pensjonsformue fra et år til neste, er dermed lik økningen i pensjonsformue utover renteavkastningen. En slik økning må i tilfelle skyldes nye premieinnbetalinger.

Dersom den direkte lønnen betegnes W, den marginale verdien av det arbeidskraften produserer betegnes M og den marginale verdien av fritid betegnes L, har vi med våre enkle forutsetninger følgende sammenheng i arbeidsmarkedet på ethvert tidspunkt.

Som omtalt over, sier denne formelen at den marginale verdien av det arbeidskraften produserer, skal være lik summen av direkte lønn og premieinnbetaling til tjenestepensjon, som igjen skal være lik den marginale verdien av fritid. I formelen ser vi bort fra skatt på lønnsinntekt eller eventuelt fradrag for innbetalt premie. Videre ser vi bort fra usikkerhet om levetid.

Betrakt først en premieprofil som gir høye premieinnbetalinger i slutten av karrieren. Dette svarer til en høy N(t). Dersom det ikke skjer en tilsvarende reduksjon i direkte lønn, eller eventuelt en økning i produktiviteten, vil arbeidsgivernes samlede lønnsytelser på marginen bli høyere enn verdien av det arbeidskraften produserer. Alt annet like vil dette føre til lavere sysselsetting ved at bedriftene ønsker å redusere antall ansatte.

Det motsatte forholdet vil være tilfelle dersom premieinnbetalingene er særlig lave i enkelte perioder, slik at N(t) blir lav. Dette gjør at samlede lønnsytelser på marginen kan bli lavere enn verdien av fritid. Alt annet like, vil dette føre til lavere sysselsetting ved at arbeidstakerne ønsker å redusere sin arbeidstid. Dersom premieinnbetalingene er lave mot slutten av karrieren, for eksempel som følge av reduserte premieinnbetalinger etter ordinær pensjonsalder, vil en slik reduksjon i arbeidstid kunne gi utslag i at enkelte arbeidstakere velger å pensjonere seg.

I enkelte tilfeller vil N(t) kunne være negativ. Ved å betrakte formel (1) ser vi at dette bare kan være tilfelle dersom arbeidstakeren ikke har full eiendomsrett til pensjonsformuen. En arbeidstaker med slik eiendomsrett, vil alltid være sikret en avkastning i kapitalmarkedet selv om premieinnbetalingene stoppes. Dette gjør at N(t) aldri vil bli negativ med våre enkle forutsetninger om full sikkerhet og ett plasseringsobjekt.

En mulighet for å få et negativt netto tillegg til pensjonsformuen, vil være en tjenestepensjonsordning der premiereserven forrrentes med en grunnlagsrente og det ikke innbetales nye premier etter normal pensjonsalder. Dersom grunnlagsrenten er lavere enn avkastningen i markedet, og overskudd på polisen tilføres bedriftens premiefond, vil dette føre til en negativ N(t), og dermed økte incentiver til å gå av med pensjon.

Et enda klarere eksempel på et negativt netto tillegg til pensjonsformuen finner vi ved AFP-ordningen, der verdien av den avtalefestede pensjonen tapes ved å fortsette å jobbe. Dersom pensjonsformuen settes lik verdien av framtidige pensjonsytelser, vil pensjonsformuen P være lavere vurdert på tidspunkt t+1 enn på tidspunkt t, slik at N(t) kan bli et stort negativt beløp. Selv om denne effekten i noen grad kan motsvares av at opptjeningen i tjenestepensjonsordninger ikke fortsetter for AFP-pensjonister, gjør dette trolig at AFP-ordningen gir sterke incentiver til tidligere pensjonering. Som omtalt under punkt 4.7.6, svarer dette til en meget høy effektiv marginalskatt på den første kronen som tjenes for arbeidstakere som kan ta ut avtalefestet pensjon.

Statens virkemidler for eventuelt å påvirke pensjonenes virkninger i arbeidsmarkedet kan deles i to hovedgrupper. For det første kan skatte- og tilskuddssystemet benyttes til å påvirke bedriftenes og arbeidstakernes tilpasning. Det er grunn til å anta at dagens system med statlig tilskudd til AFP-ordningen gir et klart bidrag til reduksjon av gjennomsnittlig pensjonsalder. Som omtalt i punkt 4.7.5, kan manglende beskatning av midler i premiefond ha virkninger i arbeidsmarkedet gjennom å gi incentiver til en progressiv premieprofil.

Et annet sett av virkemidler vil være direkte regulering gjennom regler og påbud om utforming av pensjonsordninger. Aldersgrenser for uttak av tjenestepensjon og egen pensjonsforsikring etter skatteloven vil være eksempler på slike regler. Eventuelle krav til et lineært opptjeningsprinsipp, jf. omtale av høringsutkast om tjenestepensjon etter skatteloven i avsnitt 5.14, vil være et annet eksempel på en slik direkte regulering.

4.8 Beregninger

4.8.1 Arbeidsgivers kostnader ved tjenestepensjonsordninger

I det følgende skal vi se på arbeidsgiverens kostnader ved tjenestepensjonsordninger og hvordan disse kostnader vil variere med tidspunkt for pensjonering. Som omtalt i avsnitt 5 gir innbetalinger til tjenestepensjonsordninger fradrag i skattbar inntekt på arbeidsgivers hånd. Det relevante kostnadsbegrepet vil derfor være forventet nåverdi av innbetalingene fratrukket forventet nåverdi av skattefordelen.

Anta at en arbeidstaker starter i en bedrift 30 år gammel på tidspunkt t=0. Årslønnen på t=0 er 200 000 kroner. Kontantstrømmen for lønn fram mot pensjonsalder kan skrives som L₀ ,L₁ ,...,L_n-1 , der n er pensjoneringstidspunkt.

Bedriften har opprettet en tjenestepensjonsordning for sine ansatte. Pensjonsplanen er utformet slik at bruttoytelsen skal utgjøre 60 prosent av arbeidstakerens sluttlønn etter at stipulert folketrygdpensjon, eventuelt AFP, er kalkulert inn.

Stipulert folketrygd/AFP er beregnet ved å summere 75 prosent av forventet grunnbeløp ved pensjonering pluss forventet tilleggspensjon. Forventet tilleggspensjon er beregnet ved å sette sluttpoengsummen lik opptjente pensjonspoeng ved pensjonering. Formelen for stipulert folketrygd/AFP kan da skrives som:

Lønn ved pensjoneringstidspunkt, L_n , avhenger av lønnsveksten i perioden. G_n vil være lik grunnbeløpet på t=0 som er satt lik 37 300, oppjustert med reguleringen i G.

I det følgende antas grunnbeløpet å øke med 2 prosent årlig. Som en teknisk forutsetning antas løpende pensjon å reguleres med 80 prosent av veksten i grunnbeløpet, det vil si 1,6 prosent

Tjenestepensjonen er beregnet ved å kalkulere løpende pensjon fratrukket stipulert folketrygd/AFP. Kalkulert med overlevelsessannsynligheter etter alder, framkommer da en forventet kontantstrøm for tjenestepensjonen.

Den årlige premien blir bestemt slik at den sikrer balanse mellom arbeidsgivers forventede nåverdi av innbetalinger og forventede nåverdi av tjenestepensjonsutbetalinger. Det følger da at den forventede bruttopensjonskostnaden i prosent av lønn, r, kan uttrykkes ved likning (2),

der i er diskonteringsrenten, p_t er overlevelsessannsynlighet, S_t er tjenestepensjon og L_t er lønn.

Nettopensjonskostnaden i prosent av lønn, i det følgende uttrykt ved q, finner en ved å ta hensyn til at premieinnbetalingene er fradragsberettiget på arbeidsgivers hånd. Arbeidsgivers netto pensjonskostnader kan da uttrykkes som:

der T er skattefordelen.

I tabell 4.8.1 er q beregnet for ulike tidspunkt for pensjonering. Siden ikke alle arbeidstakere er tilsluttet AFP-ordningen i privat sektor, er arbeidsgivers kostnader ved pensjonsalder fra 65 år beregnet både med og uten AFP. Tabellen illustrerer også hvordan kostnadene varierer ved ulike scenarier for lønnsvekst. Diskonteringsrenten er satt lik 4 prosent.

Det framgår av tabell 4.8.1a at arbeidsgivers kostnader er høyere jo høyere lønnsveksten til arbeidstakeren er. Videre ser vi at kostnadene øker progressivt med lønnsvekst. Progressiviteten kan tilskrives de antagelser som er gjort med hensyn til arbeidstakers begynnerlønn kombinert med folketrygdens regelverk for opptjening av tilleggspensjon.

Kostnadsberegningene i tabell 4.8.1a bygger på perfekt framsyn med hensyn til framtidig lønnsvekst og pensjoneringstidspunkt. Alternativt kunne vi drøftet kostnadsvirkninger ved en reduksjon i pensjonsalder på et gitt tidspunkt i innbetalingsperioden. Også her vil premien øke som følge av lengre utbetalingsperiode og tilhørende økte kostnader. Videre vil premieøkningen være sterkere desto færre år arbeidsgiveren har å fordele premieøkningen på. Den årlige kostnadsøkningen ved færre innbetalingsår vil dermed avhenge av antall gjenstående innbetalingsår og hvorvidt pensjonsytelsene opprettholdes på tidligere nivå. Med få gjenstående innbetalingsår og ingen endringer i ytelsesnivå, vil de årlige kostnader bli vesentlig høyere enn det som framgår av tabell 4.8.1a.

4.8.2 Avkastning etter skatt ved sparing i egen pensjonsforsikring etter skatteloven

I det følgende drøftes avkastning etter skatt ved å tegne egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES). En nærmere omtale av EPES er gitt i avsnitt 5.10.

Premie innbetalt til egen pensjonsforsikring tilstås fradrag i alminnelig inntekt. Forsikringstakeren kan under gitte vilkår, jf. punkt 5.10.7, kreve fradrag i inntekt for hele årets premie. I det følgende antas disse vilkår å være oppfylt.

Utbetalte pensjoner er skattepliktig inntekt som personinntekt med lav trygdeavgift. Videre er verdien av utbetalte pensjoner fritatt for formuesskatt. Dersom innbetalt premie avsettes til premiefond, regnes imidlertid midlene i fondet som skattepliktig formue. Av tekniske hensyn skal vi her se bort fra avsetninger til premiefond.

I tabell 4.8.2a er avkastning etter skatt regnet for ulik bindingstid på sparebeløpet og ulik marginalskatt på utbetalingstidspunktet. Rente før skatt er satt lik 5 prosent. For enkelhets skyld er innbetalingsperioden begrenset til ett år.

I tabellen er det regnet med to marginale skattesatser. Ved marginal skattesats på 44,7 prosent er renten etter skatt om lag 3,2 prosent ved 15 års bindingstid. Denne skattesatsen tilsvarer den marginale skattesatsen for de pensjonistene som betaler høyeste sats for toppskatt. Dessuten har pensjonister som faller inn under avtrappingsintervallet i skattereduksjonsregelen en marginalskatt på 44 prosent for pensjonsinntekt.

Dersom pensjonisten ikke betaler toppskatt, men heller ikke faller inn under skattebegrensningsregelen, vil renten etter skatt på pensjonsinnskuddet øke til ca. 4,7 prosent.

Videre framgår det av tabellen at avkastningen ved pensjonssparing er høyere jo lenger bindingstiden på sparebeløpet er. Sparing i EPES vil derfor framstå som gunstigere desto lenger fram i tid beskatningen av inntekten forskyves. Dette skyldes skattefritaket for innbetalt premie kombinert med at premien med tillegg av avkastning først beskattes på utbetalingstidspunktet.

Til forskjell fra sparing i egen pensjonsforsikring, vil avkastning ved sparing i bank være uavhengig av bindingstid for en gitt nominell rente. Banksparing ved 5 prosent rente før skatt og 28 prosent nettoskatt på renteinntektene, svarer til en rente etter skatt på 3,6 prosent. Ved marginal skattesats lik 44,7 prosent gir pensjonssparing høyere lønnsomhet enn banksparing når bindingstiden for pensjonsinnskuddet er minst 20 år. Med formuesskatt på banksparing og skattefrihet på verdien av pensjonssparing går skjæringspunktet for kortere bindingstid.