10 Søknader om krigspensjon

10.1 Tallet på mottatte søknader

I løpet av de nesten 60 årene som er gått siden felttoget i Norge ble utkjempet, har Rikstrygdeverket mottatt 162 søknader om pensjon fra personer eller etterlatte etter personer som deltok i Alta bataljon. 1 Dette tilsvarer ganske nøyaktig 1/5 av bataljonens samlede mannskapsstyrke under kampene i 1940.

Grovt skjematisk kan søknadsmassen deles inn i tre grupper ut fra hvilke tidsperioder sakene er fremmet overfor trygdemyndighetene:

1. Perioden 1940-1948: 12 søknader I løpet av krigsårene 1940-45 ble det fremmet ni søknader om pensjon fra krigspensjoneringen på grunnlag av tjeneste i Alta bataljon. Tre av dem var fremmet av etterlatte etter falne, og én fra en enke etter en deltaker som døde av krigsskade i 1942. - I løpet av de tre første årene etter frigjøringen mottok Rikstrygdeverket ytterligere tre nye søknader om krigspensjon fra personer tilhørende Alta bataljon.

2. Perioden 1967-1981: 46 søknader Fram til utgangen av 1966 hadde Rikstrygdeverket mottatt 13 søknader om pensjon fra personer som gjorde krigstjeneste i Alta bataljon, eller fra etterlatte. Det vil si at i løpet av de 19 årene fra 1948 til 1967 ble meldt bare ett nytt krav. Derimot mottok Rikstrygdeverket i løpet av de 15 årene fra 1967 til 1981 hele 46 nye krav om pensjon fra personer som hadde gjort tjeneste i Alta bataljon. 2

3. Perioden 1989-93: 92 søknader I årene 1982-1988 var tilgangen på nye saker innenfor denne kategorien igjen liten: bare sju nye krav ble fremmet. Men i løpet av de fem årene fra 1989 til og med 1993 ble det meldt 92 krav fra Alta bataljons veteraner eller fra enker etter deltakere. Over halvparten av samtlige krav om krigspensjon som gjelder folk fra Alta bataljon, er følgelig fremmet i denne relativt korte perioden.

I årene etter 1993 (1994-1996) ble det fremmet fire nye krav. Men etter at Alta-utvalget begynte sitt arbeid, er det igjen skjedd en markert økning i tallet på nye søknader.

Når en betrakter perioden som helhet, er det to forhold som har satt sitt preg på utviklingen. For det første har saksinngangen vært meget ujevn, i og med at den er konsentrert om to topper - én etter 1967 og én omkring 1990. For det andre er det store flertallet av sakene fremmet først i løpet av de seneste åtte-ti årene, dvs. fra 1989 og utover - altså ca 50 år etter kampenes slutt.

Tallet på søknader var i det hele tatt svært lavt helt fram til 1967. Dette året inntrådte det imidlertid en endring som førte til den første "søknadsboomen" blant Alta bataljons veteraner. Det er vanskelig å se noen annen forklaring på dette enn vedtakelsen av tilleggsloven om krigspensjonering og all medieoppmerksomheten som dette førte med seg.

I 1980-årene lå tallet på nye søknader igjen på et meget lavt nivå, men fra 1989 skjedde det en markant endring. I de følgende årene kom det et skred av nye søknader til Rikstrygdeverket.

Dersom en ser utviklingen i et større perspektiv, hadde Alta bataljon fram til 1989 omtrent den samme progresjonen i bestanden som andre deltakergrupper. Den markante økningen i bestanden som skjedde etter 1967, var altså ikke noe særtrekk for Alta bataljon, men var karakteristisk for alle grupper av krigsdeltakere, både sivile og militære.

Derimot var det for perioden etter 1989 ingen økning i tallet på nye søknader fra noen andre militære grupper enn Alta bataljon. Den markante økningen i tallet på søknader fra Alta-veteraner som da skjedde, må utvilsomt ses i sammenheng med Eitinger-utvalgets rapport. Den ble lagt fram for Sosialdepartementet 12. desember 1988, og ble sendt ut på høring til en rekke krigsveteranforeninger og andre instanser i løpet av januar 1989. Alta bataljons veteranforening var sterkt kritisk til rapporten, som den mente gav en feilaktig vurdering av bataljonens påkjenninger og innsats under felttoget. Ingen andre av de mange avdelingene som ble vurdert av Eitinger-utvalget, gav uttrykk for tilsvarende synspunkter på rapporten. Det er derfor heller ikke registrert noen økning i tallet på nye søknader fra andre militære grupper i denne perioden.

10.2 Resultatet av saksbehandlingen

Av de 162 søknadene som ble fremmet fram til utgangen av 1996, er 58 saker, dvs. over tredjeparten, avgjort med positivt resultat. Av de 104 søknadene som er rubrisert som avslått, er 6 saker avgjort med en uføregrad på under 8 1/3 prosent. Det innebærer at skaden eller sykdommen er godtatt som krigsskade, men at pensjon ikke kommer til utbetaling, jf kapittel 3 punkt 3.

Militærloven

Med unntak av et par tilfeller av alvorlig sinnssykdom gjaldt praktisk talt alle søknadene som ble meldt i tiden fram til slutten av 1960-årene, personer som var blitt såret eller som påberopte seg en eller annen somatisk sykdom som følge av tjenesten. Mange av disse sakene ble godtatt etter militærloven. I siste del av 1960-årene inntrådte det en endring. De aller fleste av de mange søknadene som ble fremmet etter dette tidspunktet, var begrunnet med et blandet somatisk og psykisk sykdomsmønster. Størsteparten av disse ble avslått som følge av at det ikke lot seg gjøre å påvise årsakssammenheng mellom tilstanden og krigstjenesten, jf tabell 10.1 nedenfor.

Tilleggsloven

Etter tilleggsloven er det godkjent i alt 21 saker med tilknytning til Alta bataljon. De fleste av disse er godtatt under henvisning til at søkerne hadde utført en eller annen form for tilleggstjeneste ut over tjenesten i Alta bataljon.

I nesten halvparten av sakene ble tilleggstjenesten utført i form av huleboeropphold på Sørøya eller andre steder, mens to av søkerne hadde vært medhjelpere for partisangrupper som opererte på Finnmarks-kysten og én hadde seilt i kystfart. Ellers ble fire av sakene godkjent under henvisning til at søkerne ble alvorlig såret eller utsatt for andre særlige påkjenninger under krigstjenesten i 1940. To av sakene ble godkjent fordi søkerne hadde dårligere forutsetninger for å tåle belastningene under felttogstjenesten enn det som ble ansett for normalt.