4 Strids- og sykehistorier
(Utarbeidet av prof. Lars Weisæth)
4.1 Eksempel : Maskingeværskytter i geværkompani
Hadde stort utbytte av sine allerede innlærte ferdigheter med skiløping, fra jakt og å være fjellvant.
Han var militært utdannet som førsteskytter på maskingevær og var lagleder ved innkallingen 9. april 1940 i en alder av 23 år.
Sersjanten tok ut han til å bære lik av de falne i IR 12 fra en samleplass og inn i et skur slik at likene ikke skulle være synlige når de øvrige styrkene dro forbi. Han hadde aldri sett lik før. Det første liket hadde halve hodet bortskutt, ellers var det stygge skuddsår. Han bar ni lik. Veldig mye blod. Han tenkte på at dette skulle hans kamerater måtte gjøre med ham i tilfelle han ble skutt. (Han tenkte altså på de døde som seg selv.) Denne opplevelsen har kommet tilbake i drømmene senere, "akkurat som på kino".
Han var i nærstrid ved Jernvann, to av kameratene hans ble såret, men han var ikke nær dem da det skjedde. Han følte seg sterkere enn tyskerne under striden og forteller at tyskerne ikke slapp dem innpå seg. De tok også en tysk fange og fikk da vite at han ikke hadde fått mat på 1 1/2 døgn. Det verste for han var når flyene skjøt med mitraljøser og det ble en ildmørje i skogen. Flyene beskjøt et større område fordi flyverne regnet med at det var folk som hadde gjemt seg i skogen. Som førsteskytter på Madsen maskingevær var han i første rekke under hele felttoget.
Ca en måned etter hjemkomsten sommeren 1940 begynte han å få drømmer om krigshandlingene. Han var ytterst skvetten og ble mer og mer oppfarende. Under hele krigstiden merket han på dette viset ettervirkninger av at han hadde vært ved fronten. Han våknet nesten hver natt. Han var hjemme under krigen. Saboterte pliktarbeidet for okkupasjonsmyndigheten, stjal brennevin fra tyskerne. Forteller at det var russerfanger overalt. Han visste ikke om noen organisert motstandsvirksomhet, og kom da heller ikke med i noen slik aktivitet.
I oktober 1944 stakk han til fjells. De var tre familier sammen.
Flukten utgjorde en nervepåkjenning fordi de visste at tyskerne jaktet på folk som hadde gjemt seg i fjellene og de var redde for å bli skutt fordi det hadde gått ut beskjeder om at den som unndro seg evakuering ville bli skutt. Etter to uker kom tyskerne, de var blitt angitt. De ble holdt hvor internert i en kirke et par uker.
Han er en etter forholdene sprek 80 1/2 årig mann. Han bor hjemme i eget hus sammen med sin hustru. De steller seg selv. De har hjemmehjelp to ganger månedlig. Han ser mye på tv, men er fortsatt aktiv, jakter rype og har så sent som sommeren 1997 tatt tre storlaks, den største 14 kilo.
Hva gjelder hans psykiske tilstand, finnes det ved den kliniske undersøkelsen at han har en del gjenopplevelser både fra felttoget og fra tvangsevakueringen som når en plagsom intensitet. Hans mest uttalte symptom er søvnforstyrrelsen og skvettenheten. Han kan ha to-tre mareritt samme natt. Hopper opp på sengekanten på vei ut av sengen. Blir sint, må opp og gå, får ikke sove. Hans mareritt er også plagsomme for hustruen. Drømmene har alltid krigsinnhold, det starter gjerne med at han er på fjelltur for å plukke bær eller gå på jakt og så dukker fienden opp. Hovedtemaet er "nå kommer dem..."
Når han har valgt å slutte med tobakk, og lar det gå flere måneder mellom hver gang han tar en dram, kommer det av at han for 30 år siden kom til en konklusjon at med hans nervebesvær ville det lett kunne bli for mye om man benyttet nytelses- eller rusmidler: Jeg vil være herre over flasken, ikke den over meg". Han har vel heller ikke hatt en økonomi som har tillatt særlig med utskeielser.
Sammendrag:
Han hadde gode individuelle og militære forutsetninger for å greie krigstjeneste. Han deltok i første rekke i bataljonen under felttoget og det ble en hard påkjenning for ham, men han greide strabasene godt, men var nok overtrett. Den klare tilleggsbelastning som han hadde og som gjør at han skiller seg ut fra så og si alle de andre i bataljonen, var at han helt uforberedt ble satt igang med likbæring i Gratangen. Dette synes å ha hatt en traumatisk virkning ettersom det avspeiler seg i marerittene helt til i dag. Frykten for å bli skutt under tvangsevakuering og at uvissheten varte i flere uker må også sees som en tilleggsbelastning. Allerede en måned etter felttoget fikk han en reaksjon som etter all sannsynlighet var en noe forsinket post-traumatisk reaksjon på strabasene under felttoget. Når dette har vedvart, henger det sannsynligvis sammen med den relativt lange periode med uvisshe t som krigen representerte og spesielt tilleggsbelastningen under tvangsevakueringen. Som andre sterke og robuste personer greier han på dagtid å holde påkjenningene og reaksjonene under kontroll. Det er når han sover og ikke har noen mental beredskap, at krigsminnene dukker frem. Han har et klassisk post-traumatisk stress syndrom som ikke har vært uttalt nok til å redusere hans erhvervsmessige evne, men som har utgjort et kontinuerlig og ikke ubetydelig subjektivt stress i alle etterkrigsår. Spesielt søvnforstyrrelsen har vært såpass plagsom og er det fortsatt, at det bør kvalifisere som psykisk menskade. Hans søknad fra 1990 ble ikke tilstrekkelig utredet ettersom han ikke ble henvist til spesialistundersøkelse. Hans psykosomatiske og legemlige helse synes ikke å ha lidd under krigspåkjenningene.
Konklusjon:
Det er påvist et partielt post-traumatisk stress syndrom av moderat styrke. Søvnforstyrrelsen med klassiske krigsmareritt er det mest besværlige. Dette er ingen senskade, han har hatt symptomene kontinuerlig siden sommeren 1940. Plagene er såpass uttalte at de bør kunne anses som en krigsbetinget psykisk menskade. Det er ikke påvist andre konkurrerende årsaker til disse psykiske plagene.
4.2 Eksempel: Bombekaster i stabskomPaniet
Førstegangstjenesten avtjent i 1939, 84 dagers varighet. Han var 3. skytter, utdannet på bombekaster. Deltok på nøytralitetsvakten i Øst-Finnmark. Var allerede i utgangspunktet skivant, jeger og meget fjellvant. Han følte seg rimelig godt forberedt ved mobiliseringen, tjenestegjorde i bombekastertroppen, stabskompaniet. Han hadde intet omsorgsansvar for familien under felttoget. Han hadde god tillit til befalet og var godt kjent med de andre soldatene. Han hadde ikke hatt spesielle sykdommer under oppveksten og var frisk ved krigsutbruddet.
Under et bombeangrep i Bjørnefjell falt han idet han skulle søke dekning og fikk høyre tommelfinger ut av ledd. Idet han kastet seg ned for å slippe unna bombeeksplosjonen så han en medsoldats lue fyke opp i været og synsinntrykket av luen mot himmelen er blant de visuelle inntrykk som har festet seg og som av og til plager han den dag i dag. (Lua kom fra en norsk soldat som ble hjerneskadet av bombeeksplosjonen.) Han søkte ikke bataljonslegen(") og har fått varige mén av dette. (Se senere.) Bombeeksplosjonen medførte sannsynligvis også en venstresidig hørselsskade, han blødde litt fra øret, (se senere). Han synes å ha hatt et begrenset bombesjokk som varte ett døgns tid hvor han var fjern, gikk på siden av seg selv, var utslått og ikke funksjonsdyktig. Han kom seg imidlertid helt med unntak av tommelfingerskaden og hørselsskaden.
Han frøs på bena under hele felttoget, mest på Bjørnefjell. Han har i hele etterkrigstiden opp til i dag lett for å fryse på bena og har hatt en del smerter når det har vært kaldt.
Utdrag av intervjuet:
Kan du fortelle litt om når du begynte å merke at det hadde skjedd noe med nervene dine? "Ja, det var jo straks etter krigen jeg begynte å merke det. Av og til så ble det dårlig med søvn og mye drømmer om krigen."
Fortell om hvordan de drømmene var" "Jeg drømte om krigen, om alt som hendte i 1944 og 1945. Jeg våknet om natta og da var det etterpå vanskelig å få sove. Jeg har hatt nokså mye med tyskerne å gjøre etter fronten, altså etter 1940, og hele krigstiden hadde jeg mye trøbbel med tyskerne."
Sommeren 1940 da du kom hjem, hvordan hadde du det da? "Ja, det var litt vanskelig i førstninga, veldig vanskelig. Med søvn og de drømmene som begynte å komme. Jeg måtte opp om natta mange ganger."
Tenkte du mye på felttoget, hadde du mye minner og erindringer om det? "Ja, minner og minner..."
Var det spesielle situasjoner som liksom dukket opp for ditt indre etterpå, som hadde festet seg på et vis? "Disse bombeangrepene kom nokså ofte. Vi var nokså nær bombenedslag. Da jeg fikk den sjokken, skaden i handa og..."
Ja, så ble du skadet i øret, det var ved samme bombeangrep? "Ja, samme angrepet, det var lufttrykket som gjorde det, vet jeg."
Hva med mitraljøsebeskytning fra fly? "Det var skrekkelig. Jeg var ikke så langt unna en hest som ble skutt tvers igjennom. Den ble delt i to. Jeg var 70-80 meter fra."
Hva var det som var så spesielt ille med å bli beskutt fra lufta? "Den feiet ned med maskingevær. De kunne jo skyte lange avstander. Da måtte du søke god dekning, bakom en stein eller ... ja det var jo ikke annet enn stein der."
Han kom tidlig med i hjemmefronten. Tok blant annet ved to anledninger imot agenter som ble sluppet i fallskjerm med slipp fra England. Sørget for å få disse i dekning inntil de kom ut på sine oppdrag. Disse agentene holdt han skjult under reinfeller i stabburet hjemme på gården. Gården unnslapp razziaer inntil høsten 1944 da tvangsevakueringen skulle gjennomføres.
Han var også grenselos: Første gang var allerede i juni 1940 da han ledsaget en norsk lege som kom fra Narvik-fronten over til Karesuando. Han var ganske mye engasjert i flyktningelos-virksomhet både sommer og vinter, sistnevnte da med reinsdyr. Loset over familier og hjemmefrontfolk. Han var bevæpnet med revolver. Denne hadde han fått fra en norsk agent fra England. Siden det var 10 timer til Sverige, var det maktpåliggende for ham å returnere straks fordi det var viktig å vise tyskerne og NS at han var i jobbvirksomhet i Norge. Dette må ha vært et betydelig press. Familien visste om hans virksomhet, men ikke naboene. Han ble en gang brakt inn som mistenkt for grenselosvirksomhet. Han hadde imidlertid et godt alibi idet han kunne få postmesteren (som var NS) til å dokumentere at han hadde vært i Alta da det skjedde. Avhøret var ubehagelig og truende. Han ble ikke utsatt for fysisk vold.
Politi-soldat: Det var fire tyskere som kom for å arrestere han og broren. Den femte var norsk hird-mann og han var mye mere brutal enn tyskerne. De klarte å rømme, men hele familien ble tatt og satt fire dager i fengsel før de kom seg unna i oktober 1944 til Finland.
Som politi-soldat deltok han i en patrulje som var i heftig ildstrid ved Tangen, ca 12 km sør for Alta da de seks norske soldatene oppdaget en patrulje med fem tyske soldater. Fire av tyskerne falt.
Krigspåkjenningen har for hans vedkommende således vært av ganske kontinuerlig art. Under krigen tålte han nervepresset. Sommeren 1940 hadde han en forbigående post-traumatisk reaksjon etter felttoget.
Som han forteller fikk han søvnforstyrrelse med traumatiske drømmer med krigsinnhold både etter felttoget og etter freden i 1945. Enkelte netter fikk han ikke sove i det hele tatt.
Krigsmarerittene har forfulgt ham i hele etterkrigstiden. Søvnforstyrrelsene førte til at han ble veldig trett neste dag dersom det var blitt for lite søvn. Det hendte han måtte sove noen timer om dagen.
Var i fullt arbeid til pensjonsalderen.
Håndskaden: De første årene hadde han smerter i tommelfingerleddet, håndskaden har vært til hinder når han har arbeidet. I lege Jan-Ivar Kvammes undersøkelse påvises det 90 % fleksjonskontraktur i grunnleddet høyre tommelfinger. Kraften er nedsatt til 2/3 av venstre.
Hørselsskaden: Sterkt redusert hørsel venstre øre. Det foreligger også en alderssvekkelse. Audiometrisk undersøkelse viser betydelig hørselssvekkelse på venstre øre. Forenlig med kombinert larmskade og presbyakusis?
Post-traumatisk stress syndrom: Han har ganske ofte de omtalte krigsmarerittene og dertil oppvåkningstendens, noe problemer med innsovning. Han har også betydelige vanskeligheter med å sove etter at han har hatt marerittene. Disse kommer spesielt når han har sett krigshandlinger i fjernsynet. Han har litt tendens på dagtid til gjenopplevelse av omtalte sterke inntrykk, f.eks. bombeangrepet under felttoget. Bruker sovetabletter i perioder. Impact of Event Scale intrution 21, unnvikelse 18. Hopkins Symptom Checklist 25, gjennomsnittsscore på 0.76. Dette bekrefter inntrykket av en viss traumatisk stress-effekt.
Resyme:
Frisk og robust mann før felttoget. Greide både de psykiske og de fysiske strabasene bra. Hadde likevel sannsynligvis et bombesjokk som slo han ut et døgns tid etter nærtreff med bombe som skadet venstre øre og hvor han skadet høyre tommelfinger under forsøk på å komme i dekning. Han så en medsoldats lue fare til værs mot himmelen og dette synes å være et inntrykk som har festet seg. Umiddelbart etter felttoget hadde han ingen problemer annet enn en forbigående søvnforstyrrelse, kom straks igang med grenselosvirksomhet som vedvarte helt til høsten 1944. Også deltatt i å få flyslippagenter i dekning. Mistenkt av tyskerne, men ble bare innbrakt til forhør en gang. Arrestert ved starten på deporteringene, men unnslapp til Finland og så til Sverige. Tilbake til Finnmark som politi-soldat og deltok i hard trefning ved Alta våren 1945. Nokså snart etter krigen tiltagende søvnproblemer som har vedvart i alle etterkrigsår, men av svingende intensitet. Klassiske krigsdrømmer. I tillegg bekymringsansvar for sine nærmeste, kanskje dette avspeiler flyktningelosens stress. Tilstanden i 1997 er antagelig slik den har vært de siste 10-15 år, avgrenset til en marerittforstyrrelse med innvirkning på søvnfunksjonen, forøvrig, av moderat grad. Har ikke inteferert med arbeidsevnen tidligere. I tillegg er håndskaden og antagelig hørselsskaden krigsbetinget. Summen av disse påkjenninger er tilstrekkelig til at han anbefales å søke om krigspensjon.
Konklusjon:
Avgrenset post-traumatisk stress syndrom med marerittforstyrrelser og noe forsterket bekymring for andres sikkerhet. Felttoget + kontinuerlig grenselos-virksomhet + politi-soldat i aktiv krigstjeneste i Norge. Ingen kompliserende forhold. Ikke nødvendig med behandlingstiltak. Dertil håndskade og en krigsskade hørselssvekkelse (undersøkt av dr.med. Jan-Ivar Kvamme). Frysetendensen er også mest sannsynlig en følge av felttogs-påkjenningene. Ikke mulig å påvise noe sikker sammenheng mellom hans gastrointestinale plager og krigspåkjenningene. Det foreligger grunnlag for å tilstå krigspensjon på grunnlag av disse psykiske og somatiske skadene som bør utgjøre vel 20 % medisinsk mén tilsammen.
4.3 Eksempel: Skarpskytter i geværkompani
Før krigen var han i god legemlig og psykisk helse.
Førstegangstjeneste i 1935, 72 dager, utdannet som geværmann. Nøytralitetsvakt høsten 1939/ vinteren 1940, 90 dager. Da var han nestlagfører. Etter nøytralitetsvakten deltok han i frivillig militærtjeneste i skiløperkompaniet i 45 dager, han kom derfor hjem i mars 1940 bare noen uker før krigsutbruddet. Skiløperkompaniet var et fullt kompani, oppsatt med ca 150 mann. De tjenestegjorde i Alta, for ca 3 kroner dagen i godtgjørelse. På grunn av denne relativt omfattende militære utdanning og trening følte han seg godt forberedt da han ble innkalt straks etter 9. april 1940. Han var en god skiløper, en dyktig skytter og var fjellvant, hadde som ung oppholdt seg mye i fjellet og drevet jakt. Han hadde god tillit til både bataljonssjef, kompanisjef, sin egen troppssjef og til kameratene i laget.
Krigstjenestegjøringen under felttoget i 1940 ble på 60 dager fra 09.04 til 10.06, dessuten tjenestegjorde han i Varangerbataljonen våren 1945 fra mars til juni.
Han var skarpskytter i troppen. Var meget fornøyd med Kragh- Jørgensen geværet sitt.
Så lenge vi gikk der før vi kom i kamp, så hadde man sine tanker, men når skytingen begynte, var alt borte og da var det akkurat som om jeg gikk i annet arbeid."
Han var i nærstrid, ble beskutt av tyskere på ca 60 meters hold. Laget hans overrasket også en sovende tysker, som våknet og løp avgårde. Troppssjefen sa: "Skyt ved siden", det gjorde de og tyskeren lot seg ta til fange ved å strekke hendene i været. Det var ingen falne i troppen hans og han var heller ikke vitne til at noen andre nordmenn falt. Han hadde en rekke "nære-på-opplevelser". I tillegg til den nedenfor beskrevne bombingen fra norske fly var han også utsatt for den franske artilleribeskytningen av Lillebalak. Påkjenningene førte til en betydelig søvnmangel, innebar fysisk blodslit og det var i minste laget med mat. Han sov overhodet ikke i hus, men hele tiden i snøhuler med teltduk over. Forfrysningen synes å ha ført til en frostskade.
Da jeg våknet, kjente jeg ikke ryggen i det hele tatt, og så krabbet jeg ut, reiste meg opp og datt ned igjen. Det var et stort strev for å komme på beina og begynne å gå for å få blodsirkulasjonen igang. Men så kviknet jeg til". Under felttoget hadde han brukt fotkluter. Støvlene hadde trukket vann som en svamp. Han hadde gått med mye hoste.
Så fikk vi melding at det var to norske fly som skulle bombe tyskerne, men hvem de bombet - det var oss" De slapp bomber på oss, de trodde vi var tyske. Det var et dalsøkke mellom oss og tyskerne, ca 700 meter, og der lå vi og skjøt på hverandre, så der fikk kameraten min en kule gjennom foten... han lå og ropte til meg at jeg måtte komme å hjelpe ham, så jeg krøp bort til ham og fikk ham i bedre skjul. Og da jeg hjalp han fikk jeg selv en kule som reiv opp jakke-ermet mitt. Etterpå fant jeg flere hull i vindjakke-hetta. Jeg fikk et streifsår i halsen. Det var kulehull i tobakksesken. Men det gikk jo bra med oss så... Vi lå og skjøt en tre-fire timer, da begynte tyskerne å rømme, og åpnet forferdelig ild på oss for å holde oss nede til de rømte. Det var bare noen få timer etterpå så - ja en times tid - så var vi ved de tyske stillingene der. Vi tok en del fanger og noen var døde." Han søkte ikke bataljonslegen for streifsåret i halsen. Han forteller at det at en del av tyskerne bar norske uniformer gjorde at man utsatte dem for mindre ildgivning enn ellers ville vært tilfelle. Ved en anledning hvor de norske styrkene stormet fremover, var det antagelig bare en forkilning i tyskernes maskingevær som hindret et større tap i troppen hans. Tyskerne kastet maskingeværet og hev to håndgranater, men den dype sneen gjorde at splintene ikke fikk noen virkning.
Han tok med seg Kragh Jørgensen geværet hjem, men en NS-mann på hjemstedet hadde sett at han kom reisende hjem med gevær. Han måtte derfor levere fra seg våpenet sitt.
Umiddelbart synes det ikke som om han har merket noen plager, men etter kort tid utviklet han imidlertid plagene i foten etter forfrysningene akkurat som om føttene er kalde inne i skoene, måtte ha ullsokker når han sov. (Han bruker siden alltid ullsokker i sengen om nettene.)
Da tvangsevakueringen skulle gjennomføres, dro han sammen med kona, barna og konas foreldre og to yngre søsken av hustruen, til en gamme inne på fjellet. Den gammen hadde han bygd selv i 1931. Tyskerne tok to kyr, hesten og en kvige, men selv hadde de greid å få unna to kyr. Den ene tok de med til fjells og laget gamme for den. De stjal det kraftforet tyskerne hadde satt av til hestene nede i bygda.
Da han gikk inn i en av gruvene i området ved en anledning for å undersøke, ble han oppdaget og arrestert av tyskerne. Han satt arrestert i 10 timer, greide å bløffe seg unna og dro til fjells igjen.
Da 2. bergkompanis soldater kom til stedet som ledd i frigjøringen av Finnmark, dro han til Varangerbataljonen hvor han ble innrullert som soldat.
Han fikk utlevert uniform i Tana-avdelingen, gikk på ski helt til Alta, de overnattet som det passet, mest i telt. Han var stasjonert det meste av tiden i Alta. De norske soldatene slo seg ned i kirken som var det eneste som stod igjen i Alta. Det var mye miner i Alta, de mistet flere mann: Tyskerne hadde sprengt veien, det var plassert anti-personellminer ved siden av og to av soldatene i laget gikk på disse. En omkom, han fant det maltrakterte liket 15 meter unna. Kameraten overlevde, greide å gå til kirken med 50 splintsår.
Under de forskjellige krigspåkjenningene fra 1940 til 1945 synes han å ha tacklet stresspåkjenningene bra.
I 1949 var han med på en militær seremoni: Han bar da sin deltagermedalje med rosett. En befalingsmann hevdet at denne medaljen bare kunne bæres av de som hadde tjenestegjort i England. Han ble da så forbitret at han kastet deltagermedaljen sin i fjorden.
Han kom tilbake til hjemstedet i juni 1945. De bodde i gamme til utpå høsten, deretter i brakke til 1948. Han bygget seg eget hus i 1954.
I alle år etter felttoget har han hatt lett for å fryse på bena og tendens til residiverende bronkitter.
Allerede etter felttoget hadde han vanskeligheter med å falle til ro og hadde urolig søvn med mareritt med krigsinnhold. Etter krigen merket han også dette i perioder, men det var ikke så uttalt at det gikk i særlig grad utover arbeidsevnen hans. Men plagene har vært der stort sett hele etterkrigstiden. De synes å ha tiltatt noe med økende alder og ellers i perioder hvor han har møtt nye belastninger. Det blir ikke funnet psykosomatiske plager.
I det klinikeradministrerte intervju for å kvantifisere post-traumatiske stressreaksjoner finnes det ingen sikre symptomer på dagtid av uønskede og plagsomme erindringer fra krigshendelsene, med mindre det er ytre stimuli som vekker slike tanker. Gjennomsnittlig en gang pr uke (de har avtatt noe i frekvens de siste årene) har han mareritt med krigsinnhold som er svært plagsomme: "Jeg har rett og slett vondt av det". I drømmene kommer han i knipe, vet ikke hva han skal gjøre, blir redd, det dreier seg om skyting og at han er i fysisk fare, men også at han kan falle ned fra fjell. Våkner opp og er helt ferdig, akkurat som om han har arbeidet tungt. Får ikke sove igjen etter slike mareritt og får heller ikke sove uten Rohypnol på kveldstid. Han blir trett og er utslitt om morningen. Han har hver natt problemer med å falle i søvn om han ikke tar Rohypnol og forsinket innsovning eller avbrutt søvn på grunn av mareritt forårsaker i så fall 1 1/2 og 3 timers tap av søvn. Rohypnol hjelper tildels, men han har fortsatt betydelige plager av den traumatiske søvnforstyrrelsen. Det fremkommer ikke at han har stressreaksjoner som følge av hjertesykdommen eller kreftlidelsen. Han er heller ikke redd for spesielle situasjoner, tåler mørke godt, men unngår fjernsynsprogram hvor det er våpenbruk. Søvnforstyrrelsen forårsaker en tretthet som gjør at han har noe vanskeligheter med konsentrasjonsevnen, han har en klar hypervaktsomhetsreaksjon, men er ikke skvetten.
Han virker beskjeden. Det kommer frem en betydelig skepsis til undersøkelsen og til behandlingen av krigsskadetrygdsakene. Han forteller at han er den eneste av de tre veteranene som fortsatt lever på stedet som møter opp.
Det er ikke mulig å fastslå sikkert om hans partielle post-traumatiske stress syndrom skyldes påkjenningen under felttoget eller om hendelsene i 1944/45 er årsaken. Det meste av innholdet i drømmene er knyttet til kampsituasjoner og det kan tyde på at felttoget har vært den viktigste faktor. Det er vel rimelig å anta at både belastningene våren 1940, høsten/vinteren 1945 og våren 1945 har bidratt.
Samlet anslås hans posttraumatiske søvnforstyrrelse og plagene fra de frostskader i underekstremitetene og hans residiverende bronkitter som også i alle fall tildels må antas å ha blitt forårsaket av forfrysning under krigen, å nærme seg 20 % i medisinsk invaliditetsskade.
Nå i ettertid synes grunnlaget for å vurdere disse krigsskadene ved hans søknad i 1990 om krigsinvalidetrygd å ha vært noe tynt. (Den vedlagte søknad om hjelpestønad fra 1985 inneholdt ikke et ord om krigspåkjenningene.) Ved legeundersøkelsen i 1990 er de psykiske symptomene forsåvidt beskrevet i legeerklæringen, men ikke på en fyllestgjørende måte.
Konklusjon:
Psykiske plager, vesentlig i form av en traumatisk søvnforstyrrelse med mareritt er påvist. Dette er sannsynligvis en senskade etter betydelige og relativt langvarige krigspåkjenninger i 1940 og 1944/45. I tillegg er det påvist kroniske plager i form av residiverende bronkitter og tendens til frysning på bena som må antas å ha blitt delvis forårsaket av forfrysninger under krigen. Til sammen anslås disse plagene å nærme seg 20 % medisinsk menskade.