3 Vilkårene for rett til krigspensjon
3.1 Militærloven av 1946
Militærloven omfatter i utgangspunktet enhver krigsdeltaker som gjorde tjeneste i henhold til lovbestemt mobilisering eller som frivillig. Både militærloven og de øvrige lovene om krigspensjonering er personskadelover. Dette fremgår av lovens § 1 første ledd, som har følgende ordlyd:
Denne lov gjelder pensjonering av militærpersoner som har fått men som følge av skade eller sykdom som de er påført under tjenestegjøring i krig. Likeså omfatter loven pensjonering av etterlatte til militærpersoner som er død av skade eller sykdom de er påført under tjenestegjøringen.
Krigspensjon er en ytelse som gis ved sykdom, uførhet og tap av forsørger som følge av krigshandlinger. Spørsmålet om å gi økonomisk kompensasjon eller en belønning i form av en veteranpensjon til alle som deltok i krigen, har vært drøftet ved flere anledninger, men er aldri blitt gjennomført i Norge.
Når det gjelder invalidepensjon, godtas i utgangspunktet alle skader og sykdommer - både av fysisk og psykisk art - som er påført under krigstjenesten. Etter loven godtas også skade og sykdom som var til stede før tjenesten og som er blitt forverret som følge av krigsdeltakelsen. Dessuten godtas sykdommer som er oppstått etter at tjenesten var avsluttet, men bare når det er sannsynliggjort at det er årsakssammenheng mellom sykdommen og tjenesten. Dette gjelder blant annet psykiske senskader.
3.2 Tilleggsloven av 1968
Tilleggsloven av 1968 skiller seg fra de gamle lovene om krigspensjonering på flere punkter. For det første gjelder den ikke alle krigsdeltakere, men bare seks bestemte grupper som er definert i lovens omfangsbestemmelser, § 1. En av disse gruppene gjelder deltakelse under felttoget i 1940:
5. Militærpersoner som under felttoget i Norge i 1940 var utsatt for usedvanlig hard påkjenning.
For det andre er kravet om årsakssammenheng mellom krigsdeltakelsen og senere helsesvikt praktisk talt fjernet. Loven godtar i utgangspunktet all sykdom og uførhet. Bare tilstander som åpenbartikke kan ha noen sammenheng med krigspåkjenningene, faller utenfor. Dette gjelder i realiteten bare skader som følge av trafikkulykker og arbeidsulykker samt visse medfødte og aldersrelaterte tilstander.
For det tredje omfatter tilleggsloven bare personer som tilhørte såkalte innsats- og overgrepsgrupper, dvs. visse grupper av krigsdeltakere og fanger som var utsatt for det loven kaller usedvanlig hard påkjenning. Med dette menes en påkjenning som var spesielt hard i forhold til den belastningen andre i vedkommende innsats- eller overgrepsgruppe var utsatt for.
Påkjenningskriteriet må ses i sammenheng med lovens krav om at tjenesten må ha hatt en varighet av minst seks måneder. Varighetskravet har naturlig nok ingen relevans når det gjelder deltakelse under felttoget i Norge, i og med at dette varte i maksimalt åtte uker. For denne gruppens vedkommende legges det derfor desto større vekt på påkjenningenes styrke. Under høringsrunden i forbindelse med vedtakelsen av tilleggsloven uttalte Krigsinvalideforbundet at usedvanlig hard påkjenningi forbindelse med felttoget i Norge hørte til unntakene, men at noen tilfeller måtte påregnes. 1 - I henhold til gjeldende praksis går følgende grupper inn under tilleggsloven: overlevende og etterlatte fra panserskipene Norgeog Eidsvold og fra torpedojageren Æger. I tillegg kommer deler av andre grupper, i første rekke en del av personellet i II. bataljon/IR 15 og i I. bataljon/IR 12 ("Trønderbataljonen") samt de beleirede på Hegra fort.
3.3 Andre bestemmelser
Etter krigspensjoneringslovene av 1946 kan det gis invalidepensjon når det foreligger et tap i inntektsevnen som utgjør minst 8 1/3 prosent. Tilleggsloven av 1968 krever, i likhet med folketrygdloven, at det foreligger et tap i inntektsevnen på minst 50 prosent. Dette innebærer blant annet at personer som har vært i arbeid til vanlig pensjonsalder, normalt ikke vil ha rett til pensjon etter tilleggsloven. Det er da uten betydning om søkeren tilfredsstiller noen av de øvrige vilkårene i loven, f eks kravet om usedvanlig hard påkjenning.
3.4 Problemer med praktiseringen av militærlovens årsakskrav
De aller fleste søknadene om krigspensjon fra de siste 25-30 årene er begrunnet med en kombinasjon av psykososiale og somatiske lidelser. Dette gjelder personell fra Alta bataljon i omtrent samme grad som folk fra andre avdelinger eller kategorier av krigsdeltakere.
Mange av søkerne var tilstått uførepensjon fra folketrygden som følge av somatiske sykdommer, eksempelvis hjerte-karsykdommer eller slitasjeskader i muskler og ledd, før de fremmet krav om krigspensjon. Slike sykdommer er bare unntaksvis blitt godkjent som krigsrelaterte lidelser etter de gamle lovene om krigspensjonering. Men i forbindelse med søknaden om krigspensjon ble det avdekket at mange også led av diverse psykiske plager, eller av andre mer diffuse symptomer eller problemer av sosial karakter. Det viste seg også at i løpet av de mange årene som var gått siden felttoget fant sted, hadde mange av deltakerne hatt opplevelser eller vært utsatt for belastninger som kunne ha satt sine spor. Det var derfor ikke uten videre innlysende at disse tilstandene var forårsaket av krigstjenesten i 1940. Opplysningene i legeerklæringene fra søkernes behandlende lege gav som regel heller ikke noe klart svar på om disse tilstandene hadde sammenheng med krigsopplevelsene, som hadde funnet sted en mannsalder eller mer tidligere.
Utviklingen hadde med andre ord ført til at årsaksvurderingen var blitt så komplisert at det ikke lenger var forsvarlig å fatte avgjørelser bare på grunnlag av en vanlig legeerklæring fra behandlende lege, slik man vanligvis gjorde i de første årene etter krigen. Det måtte også skaffes til veie opplysninger om den enkeltes sykehistorie etter krigen, ofte måtte det utarbeides en omfattende sosialrapport og i mange tilfeller måtte det innhentes spesialisterklæring, som regel fra psykiater eller nevrolog.
Det var de såkalte senskadene, dvs. de psykiske reaksjonene som hadde ligget latent i mange år, som nå hadde meldt sin ankomst.Til tross for at sakene fikk en meget grundig behandling, viste det seg at det ble stadig vanskeligere å praktisere de gamle lovene på en fullt ut forsvarlig måte. Vanskelighetene var først og fremst knyttet til lovenes krav om årsakssammenheng. Desto lenger bort fra krigen man kom, jo vanskeligere ble det å trekke sikre slutninger om årsakssammenhenger. Problemene skyldtes til dels også at det etter hvert ble avdekket sprikende oppfatninger blant spesialistene, først og fremst blant psykiaterne, om hvorvidt krigsopplevelsene var årsaken til en bestemt tilstand. Dette kom til uttrykk ved at de trakk ulike konklusjoner i saker der forutsetningene ellers var tilnærmet like, alt etter i hvilken grad de la vekt på krigstraumene, på hendelser etter krigen eller på konstitusjonelle forhold hos den enkelte søkeren. Dette skapte utvilsomt en viss risiko for forskjellsbehandling. Det førte dessuten til at saksbehandlingen krevde uforholdsmessig mye ressurser, og til at behandlingstiden kunne bli meget lang.
Det var på bakgrunn av disse vanskelighetene at Sosialdepartementet i 1986 satte ned den arbeidsgruppen som gikk under betegnelsen "Eitinger-utvalget".
3.5 Eitinger-utvalgets forslag. Omlegging av praksis
Eitinger-utvalget hadde som hovedoppgave å legge fram forslag til hvordan problemene med praktiseringen av årsakskravet kunne løses på en måte som reduserte risikoen for feil og forskjellsbehandling. Arbeidsgruppen konsentrerte seg om de psykiske senskadene, dvs. plager som viste seg hos den enkelte først etter at vedkommende i en årrekke tilsynelatende hadde vært uten symptomer.
Arbeidsgruppen tok utgangspunkt i de erfaringene som var gjort i løpet av de siste årene med hensyn til de psykologiske mekanismene som mobiliseres ved psykiske påkjenninger. Det viste seg blant annet at senskadene i mange tilfeller ble utløst av livsforandringer, ofte av relativt ubetydelige hendelser, men at de i sin karakter var tydelig preget av krigsopplevelsene. Med støtte i de forskningsresultatene som forelå, var det følgelig etablert et noenlunde objektivt grunnlag for en riktigere bedømmelse av sannsynlige årsakssammenhenger.
Arbeidsgruppen foreslo at den administrative behandlingen av disse sakene skulle baseres på to hovedfundamenter:
3.5.1 Det medisinske grunnlaget 2
Arbeidsgruppen tok utgangspunkt i at de psykiske lidelsene eller senskadene måtte vurderes i lys av de kriteriene som inngikk i begrepet "Post-Traumatic Stress Disorder" (PTSD), eller posttraumatisk stressforstyrrelse. Den avgjørende forutsetningen for at en slik diagnose kan stilles, er - slik psykiaterne uttrykker det - en ekstrem stressor (alvorlig stressbelastning) med kausal virkning. Dette innebærer at det må ha funnet sted en belastende, situasjonsbestemt hendelse som var så rystende at de fleste mennesker ville reagert tydelig. En overveldende krigspåkjenning vil nettopp være en slik hendelse. Dette betyr med andre ord at det har funnet sted en hendelse som var ekstrem og livstruende. De andre kriteriene som må være oppfylt for at diagnosen PTSD kan stilles, gjelder endringer i den enkeltes personlighet og hans evne til å tilp asse seg situasjonen i hverdagen. Erfaringene hadde vist at de typiske symptomene etter ekstrem traumatisering kunne opptre "forsinket", dvs. etter et tilnærmet symptomfritt intervall av kortere eller lengre varighet.
3.5.2 Det påkjenningsmessige grunnlaget
Eitinger-utvalget foretok deretter en vurdering av hvilke grupper av krigsdeltakere, blant dem deltakerne i felttoget i Norge 1940, som hadde vært utsatt for så store belastninger at risikoen var til stede for at det kunne inntre psykiske symptomer og uførhet mange år etter krigens slutt. Arbeidsgruppen foreslo et forenklet opplegg for praktiseringen av årsakskravet når det gjaldt psykiske lidelser. Det gikk ut på at vurderingen av årsakssammenhengen skulle foretas på grunnlag av graden av påkjenninger under tjenesten. Hvis påkjenningene hadde ligget over et bestemt nivå, og søkeren hadde et sykdomsbilde som var forenlig med diagnosen posttraumatisk stressforstyrrelse, skulle kravet til årsakssammenheng anses for oppfylt. Dette ble kalt presumsjonsprinsippet. Evalueringen skulle knyttes til graden av påkjenninger hos de enkelte gruppene av krigsdeltakere og fanger. Utvalget fastsatte en nærmere definert grense for hvilket påkjenningsnivå som skulle gjelde for hver av de aktuelle deltakergruppene.
Når de nevnte kriteriene var oppfylt, kunne det gis krigspensjon etter de gamle krigspensjoneringslovene - uten noen ytterligere medisinsk utredning eller spesialisterklæring fra psykiater.
Det er grunn til å presisere at den nevnte "presumsjonsvurderingen" bare gjaldt psykiske lidelser, og at en slik vurdering i prinsippet ikke avvek fra det som ellers gjaldt ved vurderingen av årsakssammenhenger etter hovedlovene om krigspensjonering.
Det er også grunn til å understreke at Eitinger-utvalgets vurderinger og konklusjoner var basert på den relativt omfattende medisinske forskningen om senskader av psykisk art som hadde vært drevet i Norge og i andre land siden slutten av 1940-årene.
Med hensyn til graderingen av påkjenningsnivået for de enkelte gruppene av krigsdeltakere, la Eitinger-utvalget avgjørende vekt på tapstall og andre viktige stressfaktorer som kan utløse psykiske senskader, jf kapittel 5 punkt 2.2. Utvalgets vurderinger var hovedsakelig basert på opplysninger i det som ble kalt den "offisielle" krigshistorien (jf note 2 kapittel 6) og andre beskrivelser av krigsoperasjonene. Utvalget la ikke vekt på samfunnsmessige forhold før krigen, som for eksempel levekårene i Finnmark, eller andre individuelle forhold før krigen som kunne ha hatt betydning for den enkelte krigsdeltakeren. Eitinger-utvalget tok utelukkende hensyn til de rent militære forutsetningene før og under krigsoperasjonene, inkludert nøytralitetsvaktstjenesten vinteren 1939-40 og eventuell annen militær trening forut for krigsutbruddet.
Når det gjaldt felttoget i Norge i 1940, vurderte Eitinger-utvalget i alt omkring 160 ulike avdelinger som deltok i landkrigen. Av de mellom 130 og 140 som gjorde tjeneste i Sør-Norge, fant utvalget 22 der man mente det kunne anvendes presumsjon ved årsaksvurderingen, dvs. at deltakerne tilhørte risikogruppen med hensyn til psykiske senskader. For Nord-Norges vedkommende vurderte utvalget ca. 25 avdelinger som deltok i landkrigen, og for 7 av dem fant man at deltakerne hadde vært utsatt for slike påkjenninger at risikoen for senskader var til stede.
Den nye praksisen, som ble stadfestet av Sosialdepartementet, innebar en betydelig forenkling for dem som skulle forvalte dette lovverket, og en vesentlig redusert saksbehandlingstid. Den største gevinsten var likevel at den minsket risikoen for forskjellsbehandling og skapte et bedre grunnlag for riktige avgjørelser.