1 Sammendrag - hovedpunkter og konklusjoner

1.1 Utvalgets mandat

Utvalgets mandat hadde følgende ordlyd:

1. Utvalget skal vurdere om det historiske grunnlagsmaterialet for Alta bataljon er så riktig og fullstendig som det er mulig å få det, eller om det foreligger feil eller nye opplysninger som er egnet til å rokke ved grunnlaget for konklusjonene i Eitinger-utvalget. Dernest bes konklusjonene vurdert i lys av det faktum som legges til grunn og de medisinske forskningsresultater angående psykiske senskader (PTSD).

2. Arbeidet skal være ferdig innen 31.12.1997.

1.2 Utvalgets sammensetning

Alta-utvalget har hatt følgende sammensetning:

• Leder:

• Pensjonert fylkeslege Kolbjørn Øygard, Sauda

• Medlemmer:

• Generalmajor Bjørn Egge, Oslo

• Pensjonist Einar Fjelldahl, Øksfjord

• Pensjonist Halvor Opgård, Alta

• Professor dr. med. Lars Weisæth, Oslo

• Rådgiver Liv Wisnes Haugen, Oslo

• Kontorsjef Annelise Rochmann, Asker

• Rådgiver Vera Torkildsen, Oslo

• Sekretær:

• Rådgiver Ottar Vold, Oslo.

1.3 Sammendrag og konklusjoner

Utvalgets mandat var todelt, og gikk ut på å:

• vurdere riktigheten av det historiske grunnlagsmaterialet som konklusjonene i Eitinger-rapporten var basert på

• vurdere konklusjonene i lys av at det faktum som legges til grunn og de gjeldende forskningsresultatene angående psykiske skader.

Utvalget har innledningsvis (kapittel 2 punkt 1) gjort rede for bakgrunnen for at Eitinger-utvalget i sin tid ble nedsatt. Deretter er det redegjort for grunnene til at Alta bataljons veteranforening har vært kritisk til den del av rapporten som gjaldt det nevnte utvalgets vurdering av bataljonens krigsinnsats. Et av de viktigste ankepunktene i denne sammenheng var at det i Eitinger-rapporten var lagt til grunn for lave tapstall.

Det nærværende utvalget har videre (kapittel 2 punkt 2) gitt en nærmere beskrivelse av hva Eitinger-utvalgets arbeid gikk ut på. Det er blant annet redegjort for muligheten for å gi krigspensjon selv om en sak ikke kan godtas ut fra Eitinger-utvalgets "presumsjonsvurdering".

I kapittel 3 er det gitt en oversikt over de aktuelle lovene om krigspensjonering, med spesielt søkelys på kravet til årsakssammenheng i militærloven av 1946. Det sentrale i denne sammenheng er de problemene som oppstår ved vurderingen av muligheten for årsaksmessig sammenheng mellom krigspåkjenningen og en psykisk lidelse som manifesterte seg mange år etter krigen. - Samme sted er det også gitt en kortfattet oversikt over Eitinger-utvalgets opplegg for og forslag til en ny administrativ praksis. Forslaget ble bifalt av Sosialdepartementet i 1989.

Det nærværende utvalget besluttet å foreta en helseundersøkelse (jf kapittel 4) av de gjenlevende veteranene fra Alta bataljon som var bosatt i Vest-Finnmark. Undersøkelsen var i første rekke ment å danne grunnlag for en vurdering av helsetilstanden generelt hos et representativt utvalg av veteranene, og en ville dessuten søke å avdekke eventuelle spor etter krigsskader av fysisk og særlig psykisk art hos dem som ble undersøkt. I praksis har den også ført til at det er fremmet et ikke ubetydelig antall krav om ny vurdering av saker som tidligere var avslått, og til at det er fremmet en del nye krav.

Kapitlet inneholder blant annet en redegjørelse for metodebruken ved den psykiatriske undersøkelsen som utvalget iverksatte, og dessuten en beskrivelse av stridsmiljøet og av de psykiske belastningene veteranene ble utsatt for.

Det er også foretatt en statistisk undersøkelse av den gjennomsnittlige levealderen for medlemmene av bataljonen sammenlignet med dødeligheten for menn i samme aldersgrupper som ikke deltok i felttoget i 1940. Denne undersøkelsen er utført i samarbeid med Statistisk sentralbyrå. (Kapittel 4.)

I dødelighetsundersøkelsen ble levealderen for Alta-bataljonens veteraner sammenlignet med tre kontrollgrupper:

• menn bosatt i Vest-Finnmark i 1960, født i bostedskommunen

• menn bosatt i Vest-Finnmark 1960, født i annen Finnmarks-kommune

• menn bosatt utenfor fylket i 1960, født i Finnmark.

Det ble ikke påvist noen sikre forskjeller i dødeligheten. Den foreløpige tolkningen av dette funnet er at det ikke er grunn til å anta at det har vært en økt forekomst av alvorlig legemlig sykdom blant krigsveteranene i Alta-bataljonen.

Det er særlig med tanke på vurderingen av om veteranenes samlede krigspåkjenninger kunne sies å komme opp i en grad som svarer til krigspensjoneringslovenes begrep "usedvanlig hard påkjenning", at dette resultatet er av interesse. Bakgrunnen for den endringen i krigspensjoneringslovgivningen i 1968 som førte til vedtakelsen av tilleggsloven, var nemlig at det var påvist økt dødelighet og legemlig sykelighet hos visse grupper av krigsdeltakere (overlevende fra konsentrasjonsleirene og krigsseilere) som hadde vært utsatt for spesielt alvorlige og langvarige krigspåkjenninger.

I kapittel 4 er det videre gitt en beskrivelse av mannskapenes utdannelse samt av oppvekstforhold og levekår rent generelt i Finnmark før krigen. Dessuten er det gitt en generell beskrivelse av mannskapenes helsetilstand før, under og etter felttoget i 1940.

Utvalget valgte også å se nærmere på deltakernes samlede påkjenninger under krigen og okkupasjonen, ikke bare på de generelle påkjenningene begrenset til felttoget i 1940 som Eitinger-utvalget la til grunn for sine vurderinger (jf kapittel 9). Det viste seg nemlig at en stor del av deltakerne var utsatt for større eller mindre belastninger i løpet av krigsårene, ut over selve krigsdeltakelsen i 1940, og at disse belastningene etter all sannsynlighet har bidratt avgjørende til at diagnosen posttraumatisk stressyndrom kunne stilles hos mange av de undersøkte.

Den avgjørende ekstrabelastningen i denne sammenheng skyldtes det som skjedde i kjølvannet av tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark høsten 1944. Mange av Alta-veteranene fulgte oppfordringene fra norske myndigheter i Storbritannia om å motsette seg evakueringen. De drog til skogs eller til fjells, og ble liggende i dekning i gammer og huler - ofte i mange måneder utover vinteren 1944-45. En del av folkene sluttet seg etter hvert også til de norske militære styrkene som begynte å opptre i området på dette tidspunkt.

Mange av deltakerne i Alta bataljon hadde følgelig to kollektive belastningsopplevelser når en ser krigsårene i sammenheng. Dette utgjør utvalgets kanskje mest interessante funn, og innebærer at Alta bataljon skiller seg fra andre avdelinger. Den kommer dermed også i en annen stilling enn eksempelvis IR 16, som ellers er ansett for å ha vært utsatt for omtrent de samme påkjenningene som Alta bataljon under felttoget i 1940 .

Et annet belastningsforhold, som også kom fram under helseundersøkelsen i Finnmark, var de forholdene som befolkningen i Finnmark (og Nord-Troms) var henvist til å leve under i de første etterkrigsårene. I dette området manglet fullstendig den regionale infrastrukturen som stod til disposisjon for befolkningen i resten av landet under gjenreisningsperioden. Dette innebærer at vilkårene for tilheling av eventuelle psykiske skader som følge av påkjenningene under krigen i 1940 og den etterfølgende okkupasjonen, må antas å ha vært dårligere i Finnmark enn andre steder i landet. 1

Det kanskje mest sentrale problemet både for Eitinger-utvalgets og dette utvalgets vurderinger var knyttet til begrepet "psykiske ettervirkninger og senskader", nærmere bestemt hvor store påkjenninger som skal til for at diagnosen posttraumatisk stressforstyrrelseskal kunne stilles. Denne diagnosen forutsetter per definisjon at det har funnet sted en stressbelastning ( stressor) med traumatisk effekt. Utvalget har derfor, i kapittel 5, gitt en oversikt over symptomkriteriene i denne diagnosen, og en beskrivelse av hvilke stressorersom kan gi grunnlag for "forsinkede" psykiske reaksjoner.

En soldats stressbelastning i regulær strid i en krigssituasjon vil vanligvis være tilstrekkelig til at stressorkriteriet er oppfylt dersom en posttraumatisk stressforstyrrelse utvikler seg umiddelbart etterpå, eller etter en kortere forsinkelse. Dette viste seg å være det reaksjonsmønstret som arbeidsgruppen fant hos de av Alta-bataljonens veteraner som i 1997 fremdeles led av posttraumatiske stressymptomer. Brosymptomer kunne spores tilbake til krigen hos de aller fleste.

Eitinger-utvalget stilte seg derimot tvilende til om såkalte psykiske senskader, dvs. det sent debuterende posttraumatiske stressyndromet som manifesterte seg opptil flere tiår etter krigen, kunne forventes etter de typer påkjenninger som felttoget i 1940 medførte. Denne antakelsen ble bekreftet ved undersøkelsen i 1997. Heller ikke de akkumulerte påkjenningene fra perioden 1940-45 hadde en karakter, intensitet eller varighet som forårsaket senskader av den type man har sett hos for eksempel konsentrasjonsleirfanger eller krigsseilere. Det må her minnes om at mange norske krigsseilere tok del i det lengste slaget under annen verdenskrig, slaget om Atlanterhavet. Også for konsentrasjonsleirfangene var dødeligheten stor og påkjenningene langvarige og konstante. - De psykiske senskadene gis i dag oftest diagnosen "varig personlighetsforandring etter katastrofale påkjenninger". Ingen slike tilstander ble påvist hos de undersøkte veteranene i Alta-bataljonen.

Utvalget har videre (i kapittel 6) gitt en kortfattet, sammenfattende oversikt over Alta bataljons krigsinnsats under felttoget. I kapittel 7 er det gitt en beskrivelse av de generelle stridsbelastningene avdelingen var utsatt for.

I forbindelse med utvalgets helseundersøkelse i Finnmark kom det fram en del opplysninger som gir et noe mer nyansert bilde av bataljonens påkjenningsnivå under kampene i 1940 enn hva som tidligere har vært allment kjent. Det ble blant annet avdekket at soldatene i fremste linje, dvs. geværkompaniene spesielt, var utsatt for en del "nære på"-opplevelser som tyder på at tjenesten medførte større risiko enn det tapstallene alene skulle tilsi. På den annen side ble risikoen for splintskader redusert som følge av snøen. Det fremkom også at nordmennene gjennomgående var dyktigere skyttere enn tyskerne, at deres geværer hadde lengre rekkevidde enn tyskernes håndvåpen og at de var flinkere til å utnytte terrenget enn fienden. Det ble også gjort andre funn som gav klare indikasjoner på at Alta bataljon var godt rustet for krig, og at dens stridskompetanse var meget god. Det vises for øvrig til kapittel 8 punkt 2.

Det er videre (jf kapittel 8 punkt 3) gitt en oversikt over styrkeforhold og tap, med spesielt søkelys på antallet falne og alvorlig sårede. Tapstallene regnes som et av de viktigste kriteriene for bedømmelsen av påkjenningsnivået for en avdeling i kamp. Som tidligere nevnt gjaldt et av ankepunktene fra Alta bataljons veteranforening mot Eitinger-rapporten nettopp det forhold at Eitinger-utvalget hadde lagt til grunn for lave tapstall, jf også kapittel 2 punkt 1.

Dette utvalget har foretatt en grundig gjennomgang at tapstilfellene, delvis på grunnlag av andre kilder enn hva Eitinger-utvalget hadde anledning til å gjøre bruk av. På bakgrunn av denne undersøkelsen mener utvalget å kunne konstatere at de tapstallene som ble lagt til grunn i Eitinger-rapporten, ikke var for lave. De reelle tapstallene var etter alt å dømme enda noe lavere enn hva Eitinger-utvalget kom fram til. Det understrekes at det med tap her menes falne og alvorlig sårede i strid, jf kapittel 5 punkt 2.2 og kapittel 8 punkt 3.2. Denne bruken av begrepet tap avviker noe fra den militære definisjonen av ordet, der tap i tillegg til falne og sårede også omfatter syke, skadede, savnede og fanger.

I Eitinger-rapporten ble det flere steder gjort oppmerksom på at det med tap mentes falne og alvorlig sårede. - Det er likevel grunn til å tro at denne ulike bruken av ordet tap har bidratt til veteranforeningens innsigelser mot konklusjonene i denne rapporten.

Når det gjelder psykiske stridsreaksjoner under kampene i 1940 foreligger det ingen pålitelig statistikk verken for Alta bataljons vedkommende eller for andre avdelinger. Ut fra det som kom fram under helseundersøkelsen i Finnmark, må det kunne konstateres at antallet slike reaksjoner var lavt. Riktignok representerte de undersøkte et "positivt utvalg", men det foreligger ikke andre opplysninger som indikerer noe annet.

Derimot er det på det rene at det i ettertid er blitt påvist en del lettere psykiske plager hos en god del av deltakerne. Dette gjelder personer som enten var utsatt for særligepåkjenninger under selve felttoget, eller for senere belastninger som følge av unndragelse av tvangsevakuering ("huleboeropphold") eller deltakelse i annen motstandsvirksomhet/krigstjeneste. Det er ikke funnet belegg for at disse symptomene kan forklares ved påkjenningene under felttoget alene. Utvalget mener forklaringen er å finne i den såkalte "additive effekt", dvs. virkningen av eventuelle særligepåkjenninger under kampene og/eller av tilleggsbelastninger under okkupasjonen. - Funnene samsvarer dermed med Eitinger-utvalgets konklusjon når det gjelder virkningen av påkjenningene under felttoget i 1940 isolert sett.

Det typiske forløpet hos de Alta-veteranene man fant led av posttraumatiske stressplager ennå i 1997, var følgende: Det store flertallet hadde greid å mestre stresspåkjenningene under felttoget meget bra. Reaksjonene på de stressbelastningene de hadde vært utsatt for, syntes med få unntak å ha kommet nokså umiddelbart etter avdelingens hjemkomst fra felttoget, dvs. fra juni 1940. Selv om reaksjonene hos enkelte hadde en styrke som sannsynliggjør at tilstanden kunne ha vært diagnostisert som en posttraumatisk stressforstyrrelse, var stressreaksjonene hos de fleste av mildere grad.

Mens reaksjonene for de fleste synes å ha gått over av seg selv, fortsatte symptomene hos enkelte å gjøre seg gjeldende - om enn i svekket form - i okkupasjonsårene. Som nevnt ovenfor må den manglende restitusjonen til tidligere psykisk helse, etter all sannsynlighet tilskrives det forhold at krigssituasjonen hadde skapt et langt fra optimalt tilhelingsmiljø lokalt og regionalt for disse veteranene. En medvirkende årsak for enkelte var dessuten nye innsatsrelaterte stressbelastninger som følge av deltakelse i motstandskampen.

Resultatet av dette var at disse individene høsten 1944 ennå slet med ettervirkninger av det posttraumatiske stressyndromet som felttoget i 1940 hadde utløst. Påkjenningene høsten 1944 og vinteren 1945 har ytterligere forsterket og forlenget dette stressyndromet. Ekstrabelastningene etter 8. mai 1945, spesielt de uhyre primitive boligforholdene i de første etterkrigsårene, kom dessuten til å utgjøre et ugunstig tilhelingsmiljø. Følgen var at de som ikke var blitt kvitt sine posttraumatiske stressreaksjoner sommeren 1940, i høy grad synes å ha hatt risiko for fortsatt å lide av disse plagene i hele etterkrigstiden. Forskning på posttraumatisk stressforstyrrelse har vist at tilstanden har betydelig risiko for å vedvare dersom den har vart i mer enn fire år.

Hos de gjenlevende veteranene var det stort sett karakteristisk at det posttraumatiske stressyndromet har hatt liten innvirkning på deres arbeidsevne i etterkrigstiden. Med få unntak var de yrkesaktive hele sitt liv. Forklaringen på den godt bevarte funksjonsevnen er trolig en kombinasjon av årsaker, nemlig:

• at stressymptomene har vært milde og moderate av styrke

• at de undersøkte har hatt yrker med høy grad av egenkontroll og styring over yrkesutøvelsen

• at manuelt pregede yrker ikke blir så forstyrret av en svekkelse av de kognitive funksjonene (konsentrasjonsevne, hukommelse, analytisk tenkning etc.) som boklig pregede yrker

• at de har levd i gode og trygge miljøer med en sunn livsstil.

Det var påfallende hvor få som hadde utviklet en ko-morbiditet, dvs. andre psykiske plager sammen med de posttraumatiske stressplagene. Dette tyder på at stresspåkjenningene var avgrensede, og at det posttraumatiske stressyndromet ikke har vært sterkt nok til å forårsake psykiske komplikasjoner. Det var således få eller ingen av de gjenlevende som frembød alkoholmisbruk, tap av aggresjonskontroll, sterkere depressiv reaksjonstilbøyelighet osv.

I kapittel 10 er det gitt en oversikt over antallet søknader om krigspensjon som er fremmet fra skadede og etterlatte på grunnlag av deltakelse i Alta bataljon i 1940. Det er samme sted også gitt en oversikt over utfallet av saksbehandlingen.

Under arbeidet i utvalget ble det reist spørsmål om hva som kan gjøres for dem som ikke deltok i helseundersøkelsen i Finnmark. Et forslag om å gå ut med et tilbud om en ny helseundersøkelse har vært overveid, i så fall som ledd i et forskningsarbeid i regi av Kontoret for katastrofepsykiatri ved Forsvarets overkommando - Sanitetsstaben/Universitetet i Oslo. Under enhver omstendighet kan dette ikke sies å gå inn under utvalgets mandat. - Når det gjelder rettighetene til gjenlevende enker, er Rikstrygdeverket blitt anmodet om å gjennomgå deres saker på nytt i lys av de erfaringene som nå er gjort (jf kapittel 11 punkt 2).

Kapittel 12 inneholder - foruten en detaljert redegjørelse for utvalgets konklusjoner - en nærmere beskrivelse av begrepet presumsjon slik dette ble brukt i Eitinger-rapporten og senere er blitt praktisert av forvaltningen. Endelig er det i kapittel 13 gitt en redegjørelse for de administrative og økonomiske konsekvensene av utvalgets innstilling.

Konklusjonene kan sammenfattes på følgende måte:

Når det gjelder vurderingen av bataljonens generelle belastningsnivå under kampene i 1940, har dette utvalget gjort funn som nyanserer og til en viss grad justerer det grunnlagsmaterialet Eitinger-utvalget baserte sine konklusjoner på. Men det er ikke gjort nye funn av avgjørende betydning, eller avdekket forhold som på noe avgjørende punkt endrer grunnlaget for konklusjonene i Eitinger-rapporten.

Vurdert i lys av de aktuelle kunnskapene om psykiske senskader gir de funnene det nærværende utvalget har gjort, ikke holdepunkter for å konkludere med at Alta bataljon under kampene i 1940 var utsatt for slike belastninger som kan gi grunnlag for psykiske senskader.

Derimot har utvalget avdekket at en stor del av deltakerne i Alta bataljon var utsatt for ulike former for tilleggsbelastninger under okkupasjonen, først og fremst i tilknytning til nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms. Nå det gjelder personell av Alta bataljon som hadde vesentlige tilleggsbelastninger ut over de generelle påkjenningene under kampene i 1940, mener utvalget at forvaltningen bør kunne anvende den samme "presumsjonsvurdering" som Eitinger-utvalget la opp til.