4 Arbeidet i utvalget

4.1 Forarbeid

Det har vært viktig for utvalget å basere sine konklusjoner på så objektive data som mulig. Det bød imidlertid på betydelige vansker å finne metoder innenfor rimelige grenser som kunne gi holdbare svar på i hvilken utstrekning deltakerne fra Alta bataljon i krigen på Narvik-fronten har fått helseskader som bør føre til at de gis krigspensjon.

Utvalget bestemte seg for to hovedmetoder:

1. En grundig medisinsk og psykiatrisk undersøkelse av de gjenlevende veteranene. De funn en gjør ved undersøkelse av de veteranene som fortsatt er i live, vil også si noe generelt om hele populasjonen. I utgangspunktet vil en tro at det er de sterkeste, de som i utgangspunktet hadde best helse og toleranse både fysisk og psykisk, som er i live så lenge etterpå.

2. Statistisk undersøkelse av dødsalder m.v. for de fra bataljonen som er døde.

For å gjøre disse undersøkelsene var det nødvendig å bygge opp et så fullstendig register som mulig med navn og fødselsdata samt dødsdata for de døde og adresser for dem som var i live.

For den statistiske undersøkelsen var det også nødvendig å finne og definere populasjoner som kunne tjene som kontroll. Det er bare dersom krigsdeltakerne har avvikende dødelighetsprofil i forhold til en gruppe som er så identisk som mulig med krigsdeltakerne, med unntak av krigsdeltakelse, at en kan si noe konklusivt om følger av krigspåkjenningene.

På Altagård ble det i april 1940, etter at stridsbataljonen var reist til fronten, satt opp en øvingsbataljon som det var tanken skulle avløse stridsbataljonen på et senere tidspunkt. Utvalget regnet med at mannskapene i øvingsbataljonen ville være den aller beste kontrollgruppe. Derfor forsøkte en å utarbeide mannskapslister også for øvingsbataljonen på samme måte som for stridsbataljonen.

Arbeidet med disse mannskapslistene ble omfattende. Listene fra arbeidet med bataljonsboken ble brukt som utgangspunkt, men her manglet fødselsdata. Militære ruller fra Statsarkivet i Tromsø og oppgaver fra folkeregistrene ble brukt. Utvalgsmedlem Halvor Opgård gjorde en uvurderlig innsats ved å kontakte kommuner og

veteraner, og dermed supplere listene med opplysninger som ikke uten videre lot seg finne i arkivene.

Utvalget endte opp med følgende materiale:

Stridsbataljonen:

• Total navneliste, delvis med fødselsdata 625

• Av disse trolig i live mai 1997 103  16,5 %

Rulleførte, ikke krigsdeltakere (øvingsbataljonen):

• Total navneliste stort sett med fødselsdata 451

• Av disse i live med kjent adresse mai 1997 67  14,8 %

4.2 Helseundersøkelse av gjenlevende veteraner i Finnmark

4.2.1 Utarbeiding av protokoll for undersøkelsen

En faggruppe med utvalgsmedlemmene Weisæth og Øygard supplert med professor Anders Forsdahl ved Samfunnsmedisinsk institutt ved Universitetet i Tromsø, allmennpraktiker dr. med. Jan-Ivar Kvamme, psykiater Pål Herlofsen og psykolog Håkon Kristiansen drøftet opplegget for undersøkelsen, og utarbeidet et skjema for gjennomføringen.

I skjemaverket var det lagt opp til også å få med opplysninger om oppvekstforhold samt påkjenninger under og etter felttoget. Skjemaverket ligger ved som vedlegg 10.

4.2.2 Forberedelse til undersøkelsen

Til alle de kjente gjenlevende veteraner fra stridsbataljonen og øvingsbataljonen som forsatt bodde i en av innrulleringskommunene, ble det sendt ut spørsmål om vedkommende ønsket å delta i undersøkelsen. Noen få som bodde i Oslo- og Narvik-området, fikk også tilbudet. De som svarte ja, fikk så senere tildelt tid og sted for undersøkelsen.

Utvalget var kjent med at mistilliten hos veteranene kunne være stor; de opplever seg så forurettet at alle tiltak fra samfunnets side blir møtt med ganske stor mistenksomhet. Det ble derfor lagt stor vekt på at de undersøkerne som skulle møte veteranene, måtte være så godt forberedt som mulig. De måtte ha et skikkelig kjennskap til krigshandlingene i 1940 og forholdene rundt disse.

Disse var med i undersøkelsesteamene:

• allmennpraktiker dr. med. Jan-Ivar Kvamme

• kommunelege, spes. i allmennmedisin, dr. Kjetil Ryan

• psykiater Pål Herlofsen

• psykolog Håkon Kristiansen

• utvalgets medlemmer prof. dr. med. Lars Weisæth og dr. Kolbjørn Øygard.

Dessuten deltok utvalgets sekretær Ottar Vold.

De fleste i teamene møttes i Narvik, der oberstløytnant Hans Børsheim, timelærer i krigshistorie ved Krigsskolen Linderud, møtte og ledet gruppen gjennom det krigshistoriske museet i Narvik. Forsvaret stilte velvillig helikopter til disposisjon, og under ledelse av oberstløytnant Børsheim ble gruppen fløyet over stridsområdet. Oberstløytnant Børsheim ledet også gruppen ved marsj fra Garberg i Vassdalen over Lillebalak til riksveien ved Nedre Jernvann. Oberstløytnant S.E.L. Ramberg, den siste sjefen for Alta bataljon, var også med på befaringen i Narvik og omegn.

Veteranene ble tilbudt undersøkelse på ett av disse stedene: Alta helsesenter, Øksfjord helsesenter, Hammerfest helsehus, Helsesenteret i Havøysund, Helsetun i Porsanger, Karasjok helsesenter og Kautokeino helsesenter.

4.2.3 Sammenligning av veteraner og kontroller.

Forskjellen i noen sumtall i tabell 4.1 og 4.2 skyldes at tabell 4.1 bygger på oppsatte lister før undersøkelsen, mens tallene i tabell 4.2 er korrigert etter møtet med de undersøkte. Det dukket også opp en person som ikke stod på de opprinnelige listene. (Dette bare som en demonstrasjon av de vansker en får ved å prøve å få detaljert oversikt over forhold som ligger langt tilbake i tiden.)

Fremmøtet til undersøkelse fra kontrollgruppen (øvingsbataljonen) var som ventet svakere enn for stridsbataljonen. Ventelig skyldtes det i hovedsak at disse, som også er gamle mennesker, mente de ville ha svært lite utbytte av undersøkelsen. Der ble da heller ikke funnet noen i denne gruppen som teamet mente burde vurderes med sikte på krigspensjon.

Vi har ikke funnet at noen i kontrollgruppen har krigspensjon, og bare én har søkt og har fått avslag. Kontrollgruppen er så lik stridsbataljonen at det er grunn til å regne med at den stort sett hadde de samme påkjenningene som stridsbataljonen etter at denne ble demobilisert, blant annet under tvangsevakueringen/nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944.

Disse to gruppene er også praktisk talt like når det gjelder oppvekstvilkår og utdannelse.

Det er en kjent sak at svært mange levde i usle kår i Finnmark både i første halvdel av dette århundret og tidligere. I tabellen ovenfor betyr «Nød» at det til tider ikke var nok mat til at barna alltid fikk spise seg mette. I de «Fattige» husholdningene var det nok mat til at barna ble mette, men kostholdet var ensidig og hus og påkledning dårlig slik at barna ofte frøs. Dette er forhold som har betydning for tåleevnen senere i livet.

Spedbarnsdødelighet har vært regnet som en av de beste indikatorene på en befolknings allmenne helse. Det er en kjent sak at i fattige husholdninger blir spedbarnsdødeligheten høy, og den var høyere i Finnmark enn i det øvrige kongeriket helt opp i 1970-årene. Det er mindre kjent at befolkninger som er født i samfunn med høy spedbarnsdødelighet, har høy allmenn dødelighet gjennom hele livet. Dette har professor Anders Forsdahl vist¹. Like opp til vår tid har den alminnelige levealderen vært lavere i Finnmark enn ellers i landet.

En ting er at den som er vant til slit og kummerlige levekår, hardt klima og tungt arbeid, for en tid kan klare påkjenninger særdeles godt og være funksjonsdyktig under forhold der andre gir opp; nøden har tvunget menneskene til å stå på også når det smerter. En helt annen sak er hvilke helsemessige langtidsvirkninger påkjenningene fører til.

Det generelt lave utdanningsnivået hos veteraner og kontroller reflekterer også de fattigslige forholdene som rådde i Finnmark i den tiden disse vokste opp.

På spørsmål om fagutdanning fikk vi vite at fire hadde landbruksskole og ca ti handelsutdannelse eller teknisk utdannelse.

Medisinalrapportene fra Finnmark fra tiden rundt det siste århundreskiftet forteller om epidemier, dårlig kosthold, sviktende helsetjeneste og høy spedbarnsdødelighet. Ventelig var befolkningens svake helse, utdannelse og generelle ressurser en av årsakene til at befolkningen i Nord-Norge ved lov av 1866 var fritatt for militærtjeneste. Først med vernepliktsloven av 1897 ble også finnmarkingene vernepliktige.

4.2.4 Mannskapenes helse før 1940

Det er grunn til å regne med at de som kom som stridende inn i de militære rullene, var landsdelens friskeste og sterkeste ungdommer. Selv i Finnmark skulle det ikke store skavanker til i 1930-årene for å bli fritrukket fra militærtjenesten.

Ved vår undersøkelse var det da heller ingen som mente at de var nevneverdig syke ved mobiliseringen i april 1940. Et par har i ettertid sagt at de hadde dårlig mage, og vi kjenner til noen få som på grunn av akutt sykdom ikke ble mobilisert, eksempelvis var det en som lå i sykehus for magesår.

4.2.5 Mannskapenes helse under felttoget 1940

Allerede den første dagen ved den egentlige fronten, marsjen opp til Fjordbotneidet, var det flere som fikk problemer. Vi har fått rapporter om forfrysning av føtter og om ryggplager som startet som følge av de tunge børene.

Av akutte, forbigående somatiske helseplager under felttoget er nevnt snøblindhet, munnsår, diverse skader og uhell, luseplage og mageplager. Forkjølelse og andre luftveisplager synes det å ha vært lite av.

Det er nevnt i rapportene at noen av mannskapene mot slutten av felttoget viste tegn på skjørbuk (C-vitaminmangel). Felttoget varte ikke lenge nok til at mannskapene kunne få tegn på skjørbuk dersom de ikke ved starten av felttoget var i underbalanse mht. vitamin C. Munnplagene kan like gjerne skyldes dårlig hygiene som mangel på C-vitamin. I vedlegg 5 er listet opp en del plager som veteranene fortalte om ved undersøkelsen i august 1997.

Tabellen bygger på opplysninger som ble gitt ved undersøkelsen i august 1997. Den undersøkte gruppen fra feltbataljonen var på 45 personer. De 4 av disse 1som ikke er rubrisert som friske før felttoget, hadde diverse andre småplager, og 2 hadde mageplager. De 9 som mangler i gruppene «Under felttoget» og «Etter felttoget» hadde andre plager enn dem som er nevnt i tabellen. Usikkerheten var stor - derfor de mange i gruppen «Ukjent». Det er likevel klart at nesten alle mente de var friske da de kom til fronten, mens de fleste ikke var så sikre på at de var friske ved dimisjonen.

Veteranene ble også spurt om de mente de var plaget av følgende lidelser på grunn av påkjenninger under felttoget:

Flere av de undersøkte veteranene kunne ikke svare, men det kom klart fram at et betydelig antall av dem mente de har fått varige plager som følge av påkjenninger under felttoget. I undersøkelsesteamene festet en seg særlig ved at flere hadde fått varige fotskader av mer eller mindre alvorlig grad som følge av forfrysning under felttoget.

I tillegg til de helsemessige konsekvensene som følge av felttoget i 1940 fikk alle i Alta bataljon som ble boende i Finnmark i okkupasjonsårene, større eller mindre påkjenninger som følge av krigen. Et generelt uttrykk for dette er at spedbarnsdødeligheten steg i Finnmark under krigen, mens den ble mindre i landet som helhet. Disse påkjenningene, ikke minst de psykiske, lagret seg oppå det de hadde opplevd i 1940.

4.2.6 Helsetilstand etter 1945.

De allmenne forholdene for befolkningen i Finnmark var dårligere fra 1945 og utover mot 1950 enn de hadde vært før krigen. I 1950 var spedbarnsdødeligheten kommet ned mot 50 pr 1000 levendefødte, et nivå landet som helhet passerte rundt 1920. Folk slet med gjenreisning; kostholdet var tilstrekkelig rent kalorimessig, men likevel langt fra tilfredsstillende.

Mange, både veteraner fra Alta bataljon og andre, har fortalt om et kontinuerlig slit for å bygge opp et Finnmark der det skulle bli godt å bo. For å holde ut, måtte folk undertrykke de vonde minnene fra den tiden som hadde vært.

Først i den aller seneste tid, det siste tiåret, har parametrer (f eks spedbarnsdødelighet, allmenn dødelighet, uførepensjonsnivå) som reflekterer befolkningens generelle helse, kommet i nærheten av landsgjennomsnittet. Vi vet ikke om helsetilstanden for veteranene fra Alta bataljon har hatt en annen helseprofil i etterkrigsperioden enn den øvrige befolkningen i Finnmark.

Ved den undersøkelsen utvalget gjorde av veteranene i august 1997, fikk en et rimelig solid inntrykk av deres helsetilstand på det tidspunkt. Hovedinntrykket ved møtet med disse gamle veteranene - de var alle rundt 80 år - var at den allmenne helsetilstanden var god. Det vises til tabellene i «Tabellsamling 2» (vedlegg 7) og til punkt 5 i vedlegg 5.

4.2.7 Funn og vurdering etter psykiatrisk undersøkelse

4.2.7.1 Problemstilling

Sammenligningen mellom feltbataljonen og øvingsbataljonen gjør det mulig å danne seg et inntrykk av hva deltagelsen på Narvikfronten har betydd for den senere helsen hos folkene i feltbataljonen. Dersom veteranene i feltbataljonen viser seg å ha mer psykiske helseplager enn medlemmene av øvingsbataljonen, kan dette rimeligvis tilskrives belastningene under felttoget.

Forutsetningen er at soldatene i øvingsbataljonen og feltbataljonen under krigsårene for øvrig var utsatt for tilsvarende påkjenninger, spesielt under nedbrenningen/tvangsevakueringen av Finnmark. Siden det aldri er gjort noen undersøkelser av virkningen på den psykiske helsen av å ha bodd i Finnmark under krigen, er det vanskelig å isolere virkningen av den andre kollektive stressbelastningen Alta bataljons veteraner var utsatt for, nemlig nedbrenningen og tvangsevakueringen høsten 1944. Bare en undersøkelse av bataljonene i IR 16, og en sammenligning med Alta bataljons feltbataljon og øvingsbataljon, ville kunne gi grunnlag for en slik analyse: Alta-bataljonen var den eneste avdelingen som både deltok i felttoget i 1940 og opplevde ødeleggelsene og forfølgelsene i årene 1944-45. IR 16 deltok i felttoget, og øvingsbataljonens folk var i Finnmark i 1944-45. Men selv da v ille det være vanskelig å skille ut de sannsynlige virkningene som strabasene fra 1945 og de første etterkrigsårene også medførte for finnmarkingene. Det at vi ikke isolert kan studere virkningen av en av krigsopplevelsene, for eksempel felttoget, viser jo nettopp at for visse kategorier nordmenn var årene 1940-45 sammensatt av en rekke krigsrelaterte hendelser som til sammen utgjør et hele.

Slik krigsforløpet artet seg i Nord-Norge, særlig på grunn av hendelsene i 1944-45, ble tilværelsen for hele befolkningen mer preget av dramatiske krigshendelser enn for størstedelen av den øvrige norske befolkningen. Det er derfor ikke mulig på vitenskapelig grunnlag å kunne trekke en holdbar konklusjon om den spesielle virkningen som felttoget i seg selv har hatt for Alta-bataljonens veteraner. For dem må det bli krigen som helhet som må vurderes opp mot "presumsjonsgrensen".

Alta bataljon er altså helt spesiell i norsk sammenheng ved at det var den eneste norske avdelingen som opplevde to kollektive, relativt langvarige og alvorlige belastninger, nemlig felttoget i 1940 og nedbrenningen av Finnmark i 1944. I tillegg kommer at disse veteranene, i likhet med mange nordmenn, for øvrig også var engasjert i illegal virksomhet av forskjellige slag.

4.2.7.2 Metode

Utvalget har hos den enkelte soldat registrert en lang rekke belastningsfaktorer som kunne være til stede under felttoget. Disse er av fysisk, psykisk eller sosial art. En grundig gjennomgang av de historiske fremstillingene av forholdene på dette kampavsnittet under felttoget ligger til grunn for valget av de forskjellige belastningsfaktorene. Dessuten har utvalget sørget for å kartlegge alle forhold for den stridende soldat som moderne militærpsykiatrisk forskning har vist er av betydning for hans mestringsmuligheter av en stridssituasjon, og som dermed kan ha betydning for hans senere legemlige og psykososiale helse.

Nyere forskning, særlig på de amerikanske veteranene fra Vietnam-krigen, viser at det er fire hovedgrupper av stressbelastninger under militær strid som er av betydning for soldatens psykiske helse. Disse fire hovedgruppene omfatter:

1. De tradisjonelle stridsfaktorene som det å bli beskutt, selv å fyre av sitt våpen, være vitne til at kamerater og fiendtlige soldater blir såret og drept etc.

2. Den subjektivt opplevde trussel mot eget liv.

3. Ulovlig bruk av vold, enten fra soldaten selv eller hans avdeling, eller fra fiendens side.

4. Stridsmiljøet i ordets videste betydning.

4.2.7.3 Tradisjonelle stridsfaktorer

Når det gjelder de tradisjonelle stridsfaktorene, var andelen av sårede, skadede, syke, savnede og falne i Alta-bataljonen lavt. Dette forholdet var viktig i Eitinger-utvalgets vurdering, da andre avdelinger hadde langt større tap enn Alta-bataljonen. Dette var et hovedargument for at Alta-bataljonen ikke kom inn under presumsjonen.

4.2.7.4 Opplevelsen av dødsfare

De aller fleste soldatene kunne fortelle om en eller flere situasjoner hvor de hadde vært i alvorlig fare. Spesielt synes mange å ha blitt beskutt på en slik måte at det bare var hell og dyktighet som gjorde at ikke flere ble alvorlig såret eller drept. Kulehull i uniformer var konkrete bevis på dette. På den annen side synes tyskernes skyteferdighet å ha vært svak, og få av veteranene hadde vært i nærstrid. Det ble likevel skapt et klart inntrykk av at faren hadde vært større enn antallet sårede og falne indikerte.

På den annen side synes få å ha hatt problemer med å mestre frykten i disse situasjonene. Enkelte psykiske sammenbrudd forekom, men blant dem vi undersøkte, var det ingen tilfeller av virkelig psykiatrisk stridsreaksjon. Det synes som om frykten ikke var så uttalt. En forklaring på det kan være at de fysiske strabasene var så alvorlige, likeledes søvnmangelen at en form for sløvhetstilstand etter hvert utviklet seg og førte til at den psykiske reaksjonsevnen ble svekket.

Det er da også fra forskjellige hold beskrevet en tilstand av utmattelse og nærmest apati mot slutten av felttoget. Dette kan muligens bidra til å forstå hvorfor reaksjonene for de fleste synes å ha kommet etter tilbakekomsten til hjemstedet i juni 1940. Da synes et flertall å ha fått reaksjoner fra de opplevelsene de hadde under felttoget, og da i form av såkalte posttraumatiske stressymptomer.

4.2.7.5 Illegitim vold

Det er ikke påvist noen tilfeller av illegitim bruk av vold fra de norske soldatene. Derimot må en del av det tyskerne foretok seg, kunne sies å være i strid med Genève-konvensjonen. Det gjaldt bruk av norske uniformer, bruken av norske krigsfanger i transporttjenesten, angrep på hospitalsskip med Røde Kors-merking, og spesielt det å bruke krigsfanger og trolig også sivile som skjold under fremrykking.

4.2.7.6 Stridsmiljøet

Som tidligere beskrevet var stridsmiljøet meget belastende. Fjellkrig med dårlig utstyr og ytterst svak forsyningstjeneste bød på strabaser som bare kan karakteriseres som meget betydelige. Det å greie å holde det gående, må i seg selv sies å ha vært en betydelig prestasjon. Men som nevnt for den psykiske mestringen av situasjonen, kan det at så mye av energien måtte brukes på å holde seg våken og oppegående, kanskje ha ført til at en del av de vanlige stressreaksjonene som ses hos stridende soldater, gjorde seg relativt lite gjeldende under selve felttoget - for til gjengjeld å slå ut etter demobiliseringen.

4.2.7.7 Utvikling og forløp av posttraumatiske stressymptomer

De aller fleste av de veteranene hvor posttraumatiske plager ble påvist på undersøkelsestidspunktet, hadde hatt føling med disse reaksjonene helt siden sommeren 1940. Det dreier seg således ikke om psykiske senskader, dvs. psykiske plager som utvikler seg mange år etter en belastning. Snarere synes det som om forholdene fra sommeren 1940 og utover ikke har vært trygge nok til at en fullstendig gjennomarbeidelse av de posttraumatiske stressreaksjonene kunne skje. Ingen av de undersøkte i øvingsbataljonen har fått påvist posttraumatiske stressplager. Dette tyder på at tvangsevakueringen høsten 1944 i seg selv ikke har vært tilstrekkelig til å frembringe slike plager. For de av feltbataljonens veteraner som slet med nervøsitet under krigen, har tilleggsbelastningene sannsynligvis ført til at disse plagene ikke forsvant. Et ugunstig tilhelingsmiljø på grun n av den pågående krigen har trolig også bidratt til et slikt forløp.

Forutsetningene for at en heling av de psykiske skadene kunne skje etter krigen, har langt fra vært optimale. Antagelig har disse veteranene måttet undertrykke så mye som mulig av sine plager med de krav som gjenoppbyggingen etter 1945 - fra starten av under meget primitive forhold - stilte dem overfor. Det var da også typisk for de fleste av de veteranene vi fant i undersøkelsen med posttraumatiske skader, at disse plagene i relativt beskjeden grad hadde fått innvirkning på deres arbeidsevne. Snarere kom plagene mest til uttrykk når de viljemessig ikke kunne ha styring og kontroll over seg selv, altså under søvnen. Det var karakteristisk at søvnforstyrrelsen og marerittene hos relativt mange hadde innhold fra krigshandlingene våren 1940. Både mht. tidspunktet for når helseproblemene oppstod, symptomenes art og sykdomsforløpet er det posttraumatiske stressyndromet som ble påvist hos henimot halvparten av de undersøkte, karakteristisk for de psykiske plagene og lidelsene som krigsdeltakelse kan gi.

Det typiske forløpet hos de av Alta-bataljonens veteraner som man fant led av posttraumatiske stressplager ennå i 1997, var følgende: Det store flertallet hadde greid å mestre stresspåkjenningen under felttoget meget bra. Reaksjonene på de stressbelastningene de hadde vært utsatt for, syntes med få unntak å ha kommet nokså umiddelbart etter hjemkomsten fra felttoget, dvs. fra juni 1940. Selv om reaksjonen hos enkelte hadde en styrke som sannsynliggjør at tilstanden kunne vært diagnostisert som en posttraumatisk stressforstyrrelse, var stressreaksjonene hos de fleste av mildere grad.

Mens reaksjonen for de fleste synes å ha gått over av seg selv, fortsatte symptomene hos enkelte å gjøre seg gjeldende - om enn i svekket form - i okkupasjonsårene. Den manglende restitusjonen til tidligere psykisk helse må etter all sannsynlighet tilskrives det forhold at tilhelingsmiljøet som følge av krigssituasjonen - både lokalt og regionalt - langt fra var optimalt. For enkelte var også nye innsatsrelaterte stressbelastninger i motstandskampen en medvirkende årsak. Resultatet av dette var at disse individene høsten 1944 ennå slet med ettervirkninger av det post-traumatiske stressyndromet som felttoget i 1940 hadde utløst. Påkjenningene høsten 1944 og vinteren 1945 har ytterligere forsterket og forlenget det posttraumatiske stressyndromet. Ekstrabelastningene etter 8. mai 1945, spesielt de uhyre primitive boligforholdene i de første etterkrigsårene, kom i gjen til å utgjøre et ugunstig tilhelingsmiljø. Følgen var at de som ikke var blitt kvitt sine posttraumatiske stressreaksjoner sommeren 1940, i høy grad synes å ha hatt risiko for fortsatt å lide av disse plagene i hele etterkrigstiden. Forskning på posttraumatisk stressforstyrrelse har vist at tilstanden har betydelig risiko for å vedvare dersom den har vart i mer enn fire år.

Hos de gjenlevende veteranene var det stort sett karakteristisk at det posttraumatiske stressyndromet hadde hatt liten innvirkning på deres arbeidsevne i etterkrigstiden. Med få unntak var de yrkesaktive hele sitt liv. Forklaringen på den godt bevarte funksjonsevnen er trolig en kombinasjon av årsaker:

• stressymptomene har vært milde og moderate av styrke

• veteranene har hatt yrker med høy grad av egenkontroll og styring over yrkesutøvelsen

• manuelt pregede yrker blir ikke så forstyrret av en svekkelse av de kognitive funksjonene (konsentrasjonsevne, hukommelse, analytisk tenkning etc.) som boklig pregede yrker

• de har levd i gode og trygge miljøer med en sunn livsstil.

Det var påfallende hvor få som hadde utviklet en ko-morbiditet, dvs. andre psykiske plager sammen med de posttraumatiske stressplagene. Dette tyder på at stresspåkjenningene var avgrensede, og at det posttraumatiske stressyndromet ikke har vært sterkt nok til å forårsake psykiske komplikasjoner. Det ble således funnet få eller ingen med alkoholmisbruk, tap av aggresjonskontroll, sterkere depressiv reaksjonstilbøyelighet osv.

4.2.8 Resultat av undersøkelsene i august 1997

I tabellen nedenfor er det gitt en oversikt over de tilrådningene spesialistteamene kom fram til etter undersøkelsene i august 1997:

Av de 45 veteranene som kom til undersøkelse i et av legeteamene, fant en at hele 20 burde få sitt forhold til krigspensjoneringen vurdert/revurdert. Av disse var 14 veteraner som tidligere hadde søkt krigspensjon og fått avslag, eller ikke fått slike ytelser som teamet mente vedkommende burde fått.

Det er grunn til å gå ut fra at forskjellen i de vurderingene våre spesialistteam kom fram til og de tidligere konklusjonene i krigspensjoneringssakene, i hovedsak skyldes to forhold: Spesialistteamene hadde bedre faktagrunnlag enn det som forelå i mange av sakene ved den tidligere behandlingen, og spesialistteamene så på belastninger i hele krigsperioden fram til 1945. Uten at det er tillagt nevneverdig vekt har en også hatt tanker for den store belastningen de fleste veteranene fikk i gjenoppbyggingstiden, og de dårlige vilkårene som da fantes i Finnmark for behandling og bearbeiding av krigspåkjenningene.

4.3 Dødelighetsundersøkelser

4.3.1 Undersøkelse av generell dødelighet

Den 11. februar 1997 hadde formannen og sekretæren et møte i Statistisk sentralbyrå om mulighetene for å gjennomføre en undersøkelse av dødeligheten i Alta-bataljonen i forhold til sammenlignbare grupper. Forutsetningen for at dette skulle gjøres, var at utvalget skaffet fram navnelister med - så vidt mulig - fødsels- og dødsdato og helst også personnummer.

Den 6. juni 1997 var det et nytt møte i Statistisk sentralbyrå der mannskapslistene ble overlevert. Håpet var da at vi skulle få resultat av undersøkelsen innen utgangen av august 1997. De første resultatene kom imidlertid først 18. desember 1997.

Byrået har sammenlignet dødeligheten i stridsbataljonen med tre grupper av menn i tilsvarende alder:

1. Menn bosatt i Vest-Finnmark og født i bostedskommunen.

2. Menn bosatt i Vest-Finnmark og født i en annen Finnmarks-kommune (Øst- Finnmark).

3. Menn født i Finnmark, men bosatt utenfor Finnmark i 1960.

Disse sammenligningene er kjørt ut for fire aldersgrupper:

1. Født 1900 - 1905

2. Født 1905 - 1910

3. Født 1910 - 1915

4. Født 1915 - 1920

Hovedinntrykket er at dødeligheten er nokså nær lik for alle disse fire gruppene. Dødeligheten for de yngste i Alta bataljon, født i årene 1915-20, ligger noe over de øvrige gruppene. Det vises til kurver i vedlegg 8.

4.3.2 Undersøkelse av spesiell dødelighet

Vi har også stilt spørsmål til Statistisk sentralbyrå om det er dødsårsaker som utmerker seg blant de avdøde veteranene. Dødsårsaker vi har tenkt spesielt på, er selvmord, voldsomme dødsfall og dødsfall der alkoholisme kan være en bakenforliggende årsak.

Byrået kjenner ikke til at det er noen fra stridsbataljonen som er død ved selvmord. Med hensyn til andre spesielle dødsårsaker, eksempelvis der alkoholisme var medvirkende dødsårsak, er tallene så små at det er meningsløst å lage statistikk på det.

Når det gjelder dødelighet av hjerte-karsykdom, har byrået kjørt ut statistikk med de samme kontrollgruppene som for den alminnelige dødelighet. Det vises til diagrammer i vedlegg 9.

Det kan ikke sies at hjerte-kardødeligheten for stridsbataljonen avviker nevneverdig fra kontrollgruppene. 2 I noen av diagrammene viser bataljonen høyest dødelighet, i andre lavest. Tallene er for små til å kunne trekke sikre konklusjoner.