2 Beskrivelse av problemstillingen

2.1 Bakgrunn

I 1986 rettet Rikstrygdeverkets styre en henvendelse til Sosialdepartementet der det ble gjort oppmerksom på de problemene som knyttet seg til praktiseringen av hovedlovene om krigspensjonering. Disse problemene var blitt gradvis verre i løpet av 1970- og 80-årene, og Rikstrygdeverket fant det ikke lenger forsvarlig å fortsette praktiseringen av disse lovene. Etaten foreslo at ordningen med krigspensjon etter hovedlovene av 1946 ble opphevet, eventuelt at de saksbehandlingsmessige prosedyrene ble lagt om slik at praktiseringen ble enklere og forvaltningsmessig akseptabel.

Vanskelighetene gjaldt særlig det kravet til årsakssammenheng som krigspensjoneringslovene av 1946 stiller som et av vilkårene for rett til pensjon. Dette kravet innebærer at krigsdeltakeren - for å oppnå rett til pensjon - må være påført skade eller sykdom under eller som følge av tjenesten. Det vises for øvrig til kapittel 3 nedenfor, der det er gjort nærmere rede for hvilke kriterier som gjelder for rett til krigspensjon.

Under henvisning til de nevnte problemene bad Rikstrygdeverkets styre om snarest mulig å få en instruks fra departementet om hvordan etaten skulle forholde seg til de mange søknadene om krigspensjon der årsaksforholdet vanskelig lot seg utrede. Henvendelsen resulterte i at departementet bad Rikstrygdeverket sette ned en arbeidsgruppe som skulle bestå av psykiatere med spesialkompetanse i katastrofepsykiatri og andre med kjennskap til det aktuelle sakskomplekset. Arbeidsgruppen - som ble kalt "Eitinger-utvalget" etter lederen, professor dr. med. Leo Eitinger - la fram sin innstilling i desember 1988. 1

Eitinger-utvalgets arbeid gikk i hovedsak ut på å utmåle og gradere påkjenningsnivået for et visst antall kategorier av krigsdeltakere. Dette utvalgets beskrivelser av påkjenningsnivået var - når det gjaldt de avdelingene som deltok i krigen i Norge i 1940 - begrenset til belastningene under kamphandlingene i 1940, og tok ikke hensyn til eventuelle akkumulerte påkjenninger senere i okkupasjonstiden.

Konklusjonene i innstillingen førte straks til uro og misnøye i Alta bataljons veteranforening. Foreningen var av den oppfatning at bataljonens påkjenninger var større enn hva Eitinger-utvalget var kommet fram til, og at dens medlemmer følgelig ble berøvet muligheten til å få krigspensjon ut fra kriteriet generell presumsjon(formodning) for årsakssammenheng. Ordningen med presumsjon gikk ut på at årsaksvurderingen - for krigsdeltakere som tilhørte en gruppe som hadde vært utsatt for ekstremebelastninger under krigstjenesten - skulle foretas etter et forenklet opplegg. Det vises ellers til kapittel 12 punkt 1 der begrepet presumsjon er nærmere beskrevet.

Veteranforeningen anførte videre at bataljonens tap i form av falne og sårede var større enn det som utvalget hadde lagt til grunn ut fra oppgavene i det "offisielle" historieverket. 2 Det ble også påstått at det var skjedd en forfordeling av avdelingene i Nord-Norge i forhold til dem som deltok i Sør-Norge. Endelig ble det hevdet at utvalget hadde lagt vekt på at de harde livsvilkårene i Finnmark i 1930-årene skulle ha medført at finnmarkingene tålte påkjenningene bedre enn soldatene i Sør-Norge. 3

Etter henstilling - blant annet fra Alta bataljons veteranforening - ble spørsmålet om krigspensjon for bataljonens krigsdeltakere tatt opp under Stortingets budsjettforhandling høsten 1993. Sosialkomiteen anmodet departementet om å sørge for at de aktuelle sakene ble vurdert på nytt. 4

På bakgrunn av den saksgjennomgangen som Rikstrygdeverket gjennomførte i den anledning, uttalte flertallet i Stortingets sosialkomité i komiteens tilrådning av 26 oktober 1994 blant annet: 5

Flertallet vil bemerke at alle deltakere i Alta Bataljon som er påført krigsskade, får krigspensjon, i likhet med andre krigsdeltakere i samme situasjon.

Flertallet har merket seg at Eitinger-utvalgets vurdering ikke underkjenner Alta Bataljonens krigsinnsats, men at de som gruppe ikke anses å ha vært utsatt for slike påkjenninger at senskader med rimelighet kan forventes for de fleste. Individuelt kan imidlertid mange ha vært utsatt for en slik usedvanlig hard påkjenning 6 at vilkårene for krigspensjon er til stede.

Flertallet vil understreke at krigspensjoneringen ikke er en alminnelig veteranpensjon for krigsdeltakere, men at krigspensjon kun kan tilstås etter individuell vurdering.

Forslag fra to mindretall i komiteen om å be regjeringen vurdere innvilgning av krigspensjon for veteranene i Alta bataljon, ble ikke bifalt.

Alta bataljons veteranforening slo seg ikke til ro med dette. Etter ønske fra veteranene satte Sosial- og helsedepartementet derfor i januar 1997 ned et utvalg med sikte på en fornyet vurdering av de påkjenningene Alta bataljon var utsatt for under felttoget. Dette utvalget er blitt kalt "Alta bataljon - utvalget av 1997".

2.2 Definisjon av oppgaven

Eitinger-utvalgets arbeid gikk i hovedsak ut på å vurdere påkjenningene for bestemte grupper av krigsdeltakere, dvs. grupper med presumptivt ensartet påkjenningsnivå. Mange års forskning hadde nå gjort det mulig å anta med rimelig sikkerhet at risikoen for psykiske følgetilstander og senskader ville være til stede for personer som tilhørte en gruppe som var utsatt for ekstreme påkjenninger. På grunnlag av visse kriterier, blant annet avdelingenes tapstall og varigheten av deltakelsen, laget Eitinger-utvalget en oversikt over de avdelingene som hadde vært utsatt for slike traumatiserende belastninger som kunne gi risiko for senere psykisk helsesvikt. Personer som tilhørte en slik gruppe, og som i ettertid fikk psykiske symptomer som tydet på traumatiske stressreaksjoner (PTSD), kunne få godkjent disse plagene ut fra det man kalte generell presumsjon for årsakssammenheng, dvs. uten en nærmere utredning av årsaksforholdet eller innhenting av spesialisterklæring.

Dette innebar likevel ikke at personer som tilhørte en gruppe som var utsatt for mer moderate påkjenninger, var avskåret fra muligheten til å få krigspensjon. Den enkeltes sak ville da bli vurdert på individuelt grunnlag. Avgjørelsen ville bli basert på de foreliggende opplysningene, særlig de medisinske opplysningene i saken, og i mange tilfeller ville det bli innhentet spesialisterklæring fra psykiater. Ved denne vurderingen ville det også bli lagt vekt på særlige forhold som skilte den enkeltes påkjenninger ut fra avdelingens generelle påkjenninger; dessuten ville det bli tatt hensyn til tilleggspåkjenninger som følge av deltakelse i andre former for krigstjeneste, sjøtjeneste eller opphold i fangenskap.

Betydningen av den enkeltes individuelle forhold, og av eventuelle tilleggspåkjenninger som følge av andre former for tjeneste, var det trygdemyndighetenes, ikke Eitinger-utvalgets, oppgave å vurdere. Dette utvalgets bedømmelse av påkjenningsnivået for personellet i Alta bataljon var følgelig basert utelukkende på deltakelsen i felttoget i 1940 og på de belastningene som et flertall av deltakerne var utsatt for.

Under arbeidet i forbindelse med Alta-utvalgets helseundersøkelse i Finnmark i august 1997, kom det fram opplysninger om at en stor del av deltakerne i Alta bataljon hadde gjort ulike former for tilleggstjeneste under okkupasjonen. I mange tilfeller var opplysningene om andre former for tjeneste eller påkjenninger ikke oppgitt i forbindelse med tidligere søknader om krigspensjon. Helseundersøkelsen avdekket i første rekke at mange av bataljonens medlemmer unndrog seg tyskernes tvangsevakuering høsten 1944, og levde som "huleboere" i lengre eller kortere tid - med de belastningene det innebar. Enkelte utførte tjeneste i den illegale motstandsbevegelsen, noen gjorde sjøtjeneste på kysten, mens andre gikk inn i en av de militære avdelingene som ble etablert i forbindelse med frigjøringen av Finnmark vinteren 1945.

Ødeleggelsen av Finnmark som følge av "den brente jords strategi" medførte dessuten at veteranene fra Alta bataljon vendte hjem til ruiner sommeren 1945. Trengselstiden i de første etterkrigsårene med primitive boligforhold, mangel på nødvendig infrastruktur osv. innebar enda en tilleggspåkjenning for finnmarkingene. Det vises ellers til kapittel 9 punkt 1.

På bakgrunn av disse funnene fant utvalget det rimelig å foreta en samlet vurdering av den enkeltes påkjenninger under krigen og okkupasjonen. De deltakerne som ble undersøkt i forbindelse med helseundersøkelsen, har senere også fått sine saker revurdert i Rikstrygdeverket på grunnlag av de nye opplysningene om tilleggstjeneste eller særlige påkjenninger.

Når utvalget har valgt å ta hensyn til den enkeltes samlede belastningsnivå i årene 1940-45, innebærer det at det ikke lenger er grunnlag for å foreta en ren gruppevurdering av Alta bataljon. Dette har sammenheng med at vurderingsgrunnlaget på flere måter blir forskjellig fra det som var situasjonen for Eitinger-utvalget. For det første blir tidsperspektivet et annet, nemlig krigstiden i sin helhet, ikke bare den kortvarige perioden under felttoget i 1940 som var Eitinger-utvalgets basis. For det andre vil belastningsnivået ikke lenger være ensartet, idet det vil være avhengig av hvilke opplevelser og tilleggsbelastninger den enkelte totalt sett var utsatt for i løpet av de fem krigsårene.

Imidlertid har det nærværende utvalget samtidig også foretatt en ny gjennomgang av alle relevante forhold i forbindelse med Alta bataljons medvirkning under kampene i 1940, med henblikk på å avdekke eventuelle nye momenter, feil eller mangler i forhold til det vurderingsgrunnlaget Eitinger-utvalget baserte sine konklusjoner på.