6 Alta bataljons krigsinnsats

6.1 Innledning

Alta bataljon er en av de få avdelingene fra krigen i Norge som fikk sin krigsinnsats publisert i en egen bok alt i fredsåret 1945. Den er skrevet av bataljonens sjef, oberstløytnant Arne D. Dahl. I forordet til denne boken sier forfatteren blant annet: 1

Den beretning jeg her gir, er nedskrevet i Skottland høsten 1940 og basert på erindringer og dagboksopptegnelser ført under krigen. [...] Den er først og fremst blitt til som et ønske om å yte en hyllest til Alta bataljons befal og soldater, som med utilstrekkelig øvelse og dårlig utstyrt med våpen og ammunisjon sultet, frøs og sloss i 2 måneder i snø, sludd og søle mot verdens best øvede og best utstyrte soldater; som i 1 1/2 måned var i forreste linje dag og natt uten avløsning, og som i løpet av denne tiden skaffet seg slik respekt hos sine motstandere at tyskerne i senere beretninger har meddelt verden at Alta bataljon var en "eliteavdeling som bestod av kadetter og befalselever". Dette skulle være forklaringen på at den klarte å drive dem ustanselig tilbake inntil de juni 1940 stod med ryggen mot veggen oppe ved Bjørnefjell på svenskegrensen.

Sannheten er at Alta bataljon, som alle norske avdelinger i 1940, var utstyrt med alt for lite befal og at dens soldater for 95 prosents vedkommende bestod av fiskere og småbønder fra Vest-Finnmark.

Da jeg kom til London etter at våpnene var nedlagt, skrev sjefen for 6. divisjon general Fleischer, den 7. juli 1940 i en innberetning til H.M. Kongen bl.a. at det "- - med bataljonen - Alta bataljon - ble nådd uventet store taktiske resultater. Det er ikke for meget sagt at bataljonen - - - har kunnet sidestilles med berømte avdelinger i andre lands hærer---".

Alta bataljons krigsinnsats er senere skildret i to bind om landkrigen i Norge, utgitt av Forsvarets krigshistoriske avdeling i midten av 1960-årene. 2 Her er det gitt en nøktern, detaljert og grundig fagmilitær beskrivelse av bataljonens operasjoner - nærmest fra dag til dag under felttoget. En mer leservennlig og lettere tilgjengelig beskrivelse, med vekt på den enkeltes personlige opplevelser, er gitt i boken om Alta bataljons historie som ble publisert i 1996. 3

Utvalget har på denne bakgrunn ikke ansett det nødvendig å gi noen uttømmende beskrivelse av bataljonens operasjoner under kampene i 1940. For vårt formål har vi funnet det mer hensiktsmessig å forsøke å beskrive stridsbelastningene, dvs. de fysiske og mentale strabaser og prøvelser deltakerne ble utsatt for. Det er gitt en samlet fremstilling av disse i kapittel 7. En viktig faktor i denne sammenheng er tapene, og vi har derfor bestrebet oss på å gi en detaljert oversikt over hvor mange falne og sårede bataljonen hadde (jf kapittel 8). Selve forløpet av krigsbegivenhetene har imidlertid fått en relativt kortfattet og skjematisk fremstilling.

6.2 Nøytralitetsvakten

Alta bataljon ble mobilisert til nøytralitetsvakt 10. oktober 1939, med 18. oktober som første mobiliseringsdag. Avdelingen hadde da en styrke på ca 900 mann. 4 Bataljonen ble sendt til Øst-Finnmark i månedsskiftet november/desember 1939, og utførte vakttjeneste på grensen til Finland under vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen.

Foruten øvelser og skytetrening bestod tjenesten hovedsakelig i patruljering langs grensen mot Finland. Under tjenesten opplevde mannskapene å være vitne til kamphandlingene i Petsamo-området og langs den finske Ishavsveien øst for Pasvik, bl.a. ved Pitkajärvi og Salmijärvi (nå den russiske gruvebyen Nikel vis-à-via Svanvik).

Bataljonens 3. kompani var tilbake på Altagård før jul 1939, og resten av bataljonen fulgte etter i løpet av første halvdel av januar 1940. Nøytralitetsvaktstjenesten ble avsluttet der i midten av januar 1940. I forbindelse med dimitteringen ble det utarbeidet lister over avdelingene der den enkeltes effekter ble merket med navn og nummer.

Om verdien av nøytralitetsvaktstjenesten uttalte bataljonssjefen: 5

Den gradvise tillemping til krigsforhold som den norske grensevakt under denne vintermåned gjennomgikk, hadde sin store psykologiske betydning for Alta bataljons befal og soldater, som etter hvert vennet seg til å tenke på krig som en realitet, og ikke som noe de hadde lest om i historiebøkene.

Den militære øverstkommanderende i Nord-Norge, general Carl Gustav Fleischer, bemerket i sine etterlatte papirer at det høsten 1938 ikke kunne settes opp noen avdeling - unntatt Garden og befalsskolen - som ville være brukbare i krig. Fleischer fremhever at nøytralitetsvaktstjenesten høsten og vinteren 1939-40 var en hard prøve for mange avdelinger; de "slet meget ondt, men de blev herdet, de blev samøvet og de lærte å greie sig selv (forf.s uth.). De blev avdelinger som kunne brukes i krig." 6

Etter at Alta bataljon var kommet tilbake til Altagård i midten av januar 1940, ble det etablert et skiløperkompani av folk som meldte seg frivillig. De som inngikk i dette kompaniet på 90 mann, fikk to måneders ekstra vintertrening i tillegg til nøytralitetsvaktstjenesten.

6.3 Krigsmobiliseringen

Om kvelden 8. april gav general Fleischer ordre om å mobilisere Alta bataljon og I. og II. bataljon av infanteriregiment nr 16 ("Troms-regimentet"). Først om formiddagen neste dag fikk oberstløytnant Arne D. Dahl melding fra 6. distriktskommando i Harstad, som Alta bataljon hørte inn under, om at det var gått ut mobiliseringsordre. Første mobiliseringsdag var opprinnelig blitt fastsatt til 11. april, men ble senere endret til 10. april. Folk fra Alta og nærmeste omegn ble beordret til å møte umiddelbart.

Mobiliseringsapparatet fungerte tilfredsstillende, og bataljonen var ferdig oppsatt 18. april. Den bataljonen som ble oppsatt til krigstjeneste, bestod hovedsakelig av de samme folkene som hadde vært inne til nøytralitetsvakt. Men personell som hadde vist seg uskikket under nøytralitetsvaktstjenesten, ble skiftet ut, og i tilgang kom en del frivillige.

Senere ble det også innkalt og satt opp en øvingsbataljon på ca 400 mann. Den bestod av tre kompanier som var forlagt på Altagård og på Banak i den tiden kampene pågikk. Bataljonen satte også opp enkelte andre styrker, blant annet en vaktavdeling i Kårhamn på 15 mann som inngikk i luftvarslingstjenesten. Disse avdelingene var ikke direkte involvert i krigshandlingene.

6.4 Sammentrekning

Den 17. april fikk bataljonssjefen ordre om å forberede avdelingen på transport sørover. Bataljonen ble fraktet til Troms om bord på tre større fartøyer, nemlig hurtigruteskipene Håkon Jarl og Dronning Maud samt lastebåten Senja. 7 Fartøyene gikk fra Alta i løpet av 19. og 20. april. Transporten var ikke uten risiko, men foregikk uten alvorlige problemer. Avdelingen kom til Sjøvegan i Salangen (i Troms) i løpet av 20. og 21. april, og gikk i kvarter på sørsiden av Sagfjorden.

Alta bataljon brøt opp fra Salangen i tett snødrev om ettermiddagen 23. april. Den kom fram til Lavangen om kvelden samme dag etter en marsj på 15 km, og gikk i kvarter på gårdene i området. Bataljonen fikk som sin oppgave å være divisjonsreserve i området ved Tennevoll i Lavangen, og sikre 6. brigade i høyre flanke under det forestående angrepet på Lapphaugen.

6.5 Krigsoperasjonene

Om kvelden 23. april ble bataljonens 1. kompani sendt opp på Fjordbotneidet i full snøstorm. Dagen etter fulgte resten av bataljonen etter. Fremrykningen foregikk i tett sludd, og i den våte og tunge snøen ble det en meget strabasiøs marsj i den bratte oppstigningen opp på eidet, som hadde en passhøyde på 416 m o.h. Bataljonen brukte 17 timer på den 10 km lange marsjen fram til sørpynten av Fjordbotneidet. Trenet måtte foreløpig etterlates i Lavangen.

Folkene i Alta bataljon var ifølge bataljonssjefen ingen "store skiløpere", men han antok at de fleste hadde fått en del trening under nøytralitetsvakten og de etterfølgende vinterøvelsene. Bataljonen rykket ikke ned i Gratangsdalen, men gikk i samsvar med ordren i bivuakk på sørsiden av eidet om kvelden 24. april.

6.5.1 Kampene i Gratangen

I løpet av natten til 24. april hadde Trønderbataljonen foretatt den samme fremrykningen over Fjordbotneidet som Alta bataljon la ut på noen timer senere. Imidlertid forsatte trønderne marsjen helt ned i Gratangen, og om kvelden 24. april tok de seg inn i husene i Øvre Gratangsdalen - fullstendig utmattet etter den lange marsjen og kampen mot uværet.

Tidlig om morgenen 25. april ble trønderne overfalt av styrker fra 13. Kp/Geb Jäg Rgt 139 og påført store tap. Alta bataljon var ikke direkte involvert i denne striden, men ifølge det "offisielle" historieverket kan enkelte fremskutte ledd ha kommet i skade for å skyte på norske styrker istedenfor tyske. Dette kom også fram fra flere av veteranene i forbindelse med utvalgets helseundersøkelse i Finnmark i august 1997. Det foreligger også opplysninger om at en patrulje fra 4. kompani ble beskutt av trønderne. - Dagen etter overfallet ble folkene i Alta bataljon vitne til at de overlevende, demoraliserte trønderne, inkludert mange sårede, gikk tilbake gjennom deres egne vaktlinjer. En del av folkene i Alta bataljon var også med på å ta hånd om noen av de falne og sårede trønderne i Gratangen. Det vises til vedlegg 4, "Eksempel nr 1".

Etter at Trønderbataljonen var slått og jaget på flukt, kom Alta bataljon i fremste linje i Gratangen-området. I dagene 25.-27. april nedkjempet bataljonen de tyske stillingene i Gratangen. Høyde 509 8 (sørvest for Gratangen turiststasjon) ble erobret 27. april. Natt til 29. april rykket bataljonen med stort slit fram til nye stillinger i området Fjelldal - Holtås og høyde 244, som ble tatt uten kamp.

Samme dag (29. april) ble avdelingenes tren, som nå var kommet opp på Fjordbotneidet, utsatt for bombing, og ved 3. kompanis tren ble én mann drept og én eller to rammet av splinter. Den falne skal først ha blitt funnet etter at snøen gikk. Dette var bataljonens første tap. - Imidlertid viste det seg at trenet ikke klarte å ta seg ned de bratte skråningene mot Gratangen. Det måtte følgelig gå den samme tunge veien tilbake til Lavangen, og deretter foreta en lang omvei via Spansdalen og Forsbakken - en marsj på over tre mil med svære stigninger og fall.

6.5.2 Kampene på Gratangseidet og om Roasme

Fra 30. april utgjorde Alta bataljon en del av 7. brigade, som fikk i oppdrag å rykke fram over Gratangseidet til Bjerkvik. Offensiven skulle skje samtidig med at 6. brigade skulle rykke fram i fjellområdet lenger øst - over Stormyra og Gressdalen til Vassdalen.

I de første dagene bidrog Alta bataljon mest med sikring og opprenskning. Om kvelden 3. mai rykket 3. kompani, som var bataljonsreserve, fram og besatte en høyde 1000 m øst for Reisevann (ved riksveien over Gratangseidet). Herfra skulle kompaniet neste dag rykke videre sørover til en utgangsstilling for angrep. Frammarsjen ble stanset av sterk fiendtlig ildgivning, og i løpet av en tre-fire timer lang kamp falt én mann mens seks mann ble såret. En patrulje fra det samme kompaniet hadde 6. mai to falne og to sårede.

De avgjørende kampene om Roasme ble innledet 6. mai med et angrep på to mindre høyder ved vann 698 og vann 684. 9 Dette ble utført av 1. kompani, som inntok den første høyden uten større problemer. Derimot ble angrepet på høyden ved vann 684 møtt med meget sterk ild fra tyskernes tunge våpen, og folkene ble slått tilbake under full oppløsning. Angrepet på høyden ved vann 684 ble gjentatt av 1. kompani dagen etter, og gikk da etter planen.

Som del av et større angrep på tyskernes hovedstilling i dette området, og med støtte av fly og artilleri, tok 1. kompani deretter høyde 842. Oberstløytnant A.D. Dahl har gitt denne beskrivelsen av angrepet:

Artilleriet lå med presisjonsild over høyden 842, som snart så ut som en droplet ku med brune flekker etter nedslagene. Etter femten minutters ildforberedelse, gikk tre kompanier til angrep. 10

---

Klokken 6 om morgenen 7. mai stormet kompaniet Haldorsen av Alta høyden. Førstemann oppe i de tyske stillingene var fenrik Jakobsen fra Alta, som herunder ble såret av et skudd gjennom hånden. Så seigt var det tyske forsvaret at da første nordmann hev seg opp på høydens nordkant, kastet siste tysker seg utfor stupet på sørsiden og ble borte. 11

På venstre fløy gikk 2. kompani og en mitraljøsetropp, sammen med 2. kompani/IR 16, samme dag til angrep på en høyde i området ved vann 780, nordøst for Leigastind. Angrepet er beskrevet slik på grunnlag av en redegjørelse fra sjefen for 2. kompani: 12

Ildkampen begynte og ble stadig hardere. Høyre tropp lå under ild fra mitraljøser fra området øst for Læigastind. Disse ble til slutt lokalisert ved observasjon fra kompanistaben og nedkjempet av mitraljøsetroppen. Troppen arbeidet seg videre fram, men ble stoppet av ilden fra de tyske stillinger. Venstre troppers angrep mot høyre del av fiendens stilling stoppet også opp i den konsentrerte ild. Tapene begynte å melde seg (5 sårede)...

Høyden ble inntatt ved middagstider 7. mai etter at skarpskyttere fra 2. kompani/IR 16 fra toppen av Britatind hadde rettet et flankeangrep mot den tyske stillingen.

Etter kampen på høyde 842 rykket 6. kompani/IR 15 straks videre og besatte selve Roasme-toppen (høyde 856), etterfulgt av 3. kompani av Alta bataljon 13, som ble stående i denne stillingen til 13. mai.

Kampene ved Roasmejavrre og høyde 842 regnes - ved siden av kampene om Lillebalak - som de hardeste Alta bataljon var involvert i. 14

6.5.3 Kampene i Vassdalen og om Lillebalak

Den 12. mai innledet 7. brigade et angrep på Vassdalsfjell. To dager senere rykket Alta bataljon ned fra Roasme og fram til området nord for Hartvigvann i Vassdalen. Bataljonen besatte samme dag området ved Larsheimen - Gammelheimen (nord for Bjerkvik), og etablerte kontakt med Fremmedlegionen.

I tiden fram til 19. mai lå bataljonen i stillinger i området langs nordsiden av Hartvigvann. I dagene 16.-18. mai var den utsatt for stadige luftangrep og ildgivning fra fiendtlige fly.

Om kvelden 19. mai fikk bataljonen ordre om å angripe Lillebalak (høyde 572) og høyde 482. Angrepet ble innledet natt til 20. mai. Lillebalak ble besatt av 1. kompani i løpet av formiddagen. Men i løpet av ettermiddagen samme dag ble kompaniets stilling beskutt av artilleri, med den følge at én mann falt og tre ble stygt såret 15, slik at stillingen måtte rømmes.

I mellomtiden hadde 2. kompani under sterk ildgivning inntatt høyde 336. I denne stillingen ble kompaniet 20. mai beskutt av franske bombekastere fra stillinger sør for Hartvigvann, og også denne høyden måtte rømmes.

Om kvelden 21. mai gjentok Alta bataljon angrepet på Lillebalak og høyde 482. Støttet av et bombekasterlag og en mitraljøsetropp samt artilleri (7. batteri) inntok 3. kompani Lillebalak i løpet av formiddagen neste dag. Bataljonens 2. kompani besatte deretter høyde 482.

6.5.4 Kampene ved Jernvannene og Sirkelvann

Den 23. mai fikk Alta bataljon ordre om å rykke fram mot Sirkelvann og Jernvannene, med Bjørnfjell som mål. Samme dag rykket 2. kompani med forsterkninger fram mot Sirkelvann under livlig fiendtlig flyvirksomhet. Også under den videre fremrykningen fra Sirkelvann to dager senere var kompaniet utsatt for sterk fiendtlig ildgivning.

I dagene fra 23. til 31. mai lå bataljonen i stillinger i området ved Fiskeløsvann, Sirkelvann og Nedre og Øvre Jernvann. Den 26. mai inntok 3. kompani en stilling på høyde 444 med vakt- og stridsoppdrag, og ble stående der under resten av felttoget. Kp 1, forsterket med en mitraljøsetropp og et bombekasterlag og med støtte av 2. kompani, gikk natt til 30. mai til angrep på høyde 361 (sørvest for Sirkelvann), som det lyktes å besette.

Kp 1 med forsterkninger angrep samme dag Tverfjellet (høyde 346), men ble møtt av sterk fiendtlig ildgivning og måtte oppgi angrepet. Den 31. mai gikk 2. kompani til angrep på en fiendtlig stilling mellom Nedre Jernvann og Sirkelvann, og drev tyskerne tilbake over Nygårdsvassdraget.

Den 1. juni fikk Alta bataljon i oppdrag å trekke østover fra området ved Sirkelvann/Øvre Jernvann i samvirke med 6. brigade. I de følgende dagene foregikk det livlig patruljevirksomhet i området. Kp 2 gikk 2. juni i bivuakk nordøst for Øvre Jernvann. Under fremrykningen ble kompaniet utsatt for fiendtlig mitraljøseild.

Den 2. juni begynte oberstløytnant Arne D. Dahl å planlegge en fremrykning mot Store Haugfjell, med sikte på et angrep natt til 9. juni. Denne operasjonen kom av ulike årsaker ikke til utførelse.

6.6 Demobilisering

Om kvelden 8. juni ble det sendt ut ordre om demobilisering av de norske styrkene i Narvik-området. Den 9. juni avtalte de stridende partene at våpenhvilen skulle tre i kraft fra kl 24.00 natt til 10. juni.

Alta bataljon gjennomførte deretter en ordnet retrett fra kampområdet ved Hartvigvann, via Bjerkvik og Trollvik og ut til kysten ved Grovfjord øst for Harstad. Retretten foregikk som en samlet, kompanivis tilbakemarsj, og ble delvis gjennomført som nattmarsj. Bataljonen marsjerte 55 km i løpet av 36 timer, "delvis over et bløtt, veiløst og kronglet lende".

Bataljonssjefen beskriver situasjonen slik da kompaniene gikk i bivuakk ved turiststasjonen ved Skadbergvatn om ettermiddagen 9. juni:

I løpet av ettermiddagen kom alle avdelinger i bivuakk, folk og hester var i merkelig god form, til tross for lite eller ingen søvn og en lang og slitsom marsj.

Det foreligger imidlertid også opplysninger om at avdelingen ble beskutt fra fly under marsjen, og at en del av folkene var så slitne at de måtte ha biltransport.

I løpet av natten til 10. juni kom kompaniene ned til Grovfjord. De ble der tatt om bord i skøyter, og fraktet tilbake til Alta for å bli dimittert.