11 Eitinger-rapporten - del 1

Innstilling fra Rikstrygdeverkets arbeidsgruppe om praktisering av årsakskravet i hovedlovene om krigspensjonering

11.1 Innledning

11.1.1 Bakgrunn

I brev av 9. september 1986 anmodet Sosialdepartementet Rikstrygdeverket om å sette ned en arbeidsgruppe til å utrede spørsmål vedrørende praktiseringen av årsakskravet i hovedlovene om krigspensjonering. Det heter i brevet om dette:

For så vidt gjelder kravet om årsakssammenheng og nærmere vurdering av hvilke personer/grupper som under tjenestegjøring/fangenskap under krigen har vært utsatt for slike påkjenninger at senvirkninger vil kunne påregnes, finner departementet det hensiktsmessig at Rikstrygdeverket snarest setter ned en arbeidsgruppe med representanter fra Rikstrygdeverket og spesialister i katastrofemedisin til å utrede disse spørsmål.

På grunnlag av dette mandatet har det vært arbeidsgruppens målsetting å finne fram til kriterier for et forenklet opplegg som administrasjonen kan bruke ved behandlingen av søknader om krigspensjon etter hovedlovene om krigspensjonering, jf avsnitt 1.2 nedenfor.

11.1.2 Arbeidsgruppens sammensetning og oppgave

Arbeidsgruppen har hatt følgende medlemmer:

• Prof. em. dr. med. Leo Eitinger

• Prof. dr. med. Lars Weisæth

• Overlege Magnus Robberstad, Rikstrygdeverket

• Avdelingsdirektør Liv Wisnes Haugen, Rikstrygdeverket

• Kontorsjef Annelise Rochmann, Rikstrygdeverket

• Kontorsjef Rolf Sunde, Rikstrygdeverket

• Førstekonsulent Ole Johan Schei, Rikstrygdeverket.

Sekretær for arbeidsgruppen har vært førstekonsulent Ottar Vold, Rikstrygdeverket.

Arbeidsgruppens oppgave har vært å trekke opp retningslinjer for det administrative skjønn som årsakskravet i hovedlovene forutsetter. Utgangspunktet for arbeidet har vært å benytte de medisinske kunnskaper man i dag har om senvirkninger, slik at skjønnet best mulig "fanger opp" personer som har hatt slike påkjenninger at senvirkninger med rimelighet kan forventes å inntre. Det har videre vært arbeidsgruppens forutsetning at skjønnet så langt som mulig skal knyttes til konkrete krigspåkjenninger eller krigsinnsats.

11.1.3 Sammendrag

11.1.3.1 Nærmere om problemstillingen

Arbeidsgruppen har innledningsvis gitt en beskrivelse av de gjeldende lovene om krigspensjonering, hovedlovene og tilleggsloven:

Hovedlovene av 1946 omfatter hele befolkningen. Lovene krever årsakssammenheng mellom krigstjenesten/-påkjenningene og den sykdomstilstand det søkes erstatning for.

Etter tilleggsloven av 1968 gis erstatning for praktisk talt alle sykdommer, uansett årsak. Loven krever at krigstjenesten eller fangenskapet har medført usedvanlig hard påkjenning, Arbeidsgruppen har ikke behandlet de grupper som godkjennes etter tilleggsloven.

Med henblikk på årsakskravet i hovedlovene er det deretter gjort rede for den medisinske bakgrunnen, spesielt for hvilke kriterier som må være til stede for at diagnosen posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSF) skal kunne stilles, dvs hvilke betingelser som må være oppfylt for at det skal oppstå psykiske senreaksjoner hos krigsdeltakere som var utsatt for store påkjenninger (ekstreme stressorer) under tjenesten eller fangenskapet og hos krigsdeltakere som var utsatt for hva som er kalt moderate eller mer beskjedne traumer.

Videre er det gjort rede for de hovedprinsippene som arbeidsgruppen mener bør være retningsgivende ved vurderingen av årsakskravet i hovedlovene, og som kan sammenfattes i følgende punkter:

• Det er nå - mer enn 40 år etter krigens slutt - ikke mulig å praktisere årsakskravet i hovedlovene etter sin opprinnelige hensikt på en tilfredsstillende måte.

• Gjennom de senere års forskning og erfaring mht senvirkninger har det utkrystallisert seg en bedre forståelse av de psykologiske mekanismer som mobiliseres ved psykiske påkjenninger. Arbeidsgruppen bygger på denne nye forståelsen om senvirkninger.

• Arbeidsgruppens oppgave har vært å trekke opp retningslinjer slik at administrasjonens skjønn best mulig fanger opp personer som har hatt slike påkjenninger at senvirkninger i form av psykisk lidelse med rimelighet kan forventes å inntre. I slike tilfeller antas det å foreligge presumsjon for årsakssammenheng mellom krigspåkjenningene og den psykiske lidelsen.

• For personer som ikke antas å ha vært utsatt for ekstreme stressorer, vil avgjørelsene falle forskjellig ut avhengig av påkjenningenes størrelse og av tidspunktet for når den psykiske lidelsen manifesterte seg.

• Skjønnet må så langt som mulig knyttes til konkrete krigspåkjenninger eller krigsinnsats.

• Arbeidsgruppen har konsentrert seg om å finne fram til grupper av krigsdeltakere og fanger, og vurdert sannsynligheten for senskader for den enkelte gruppen.

• De retningslinjene som arbeidsgruppens flertall trekker opp, forutsetter at administrasjonen skal kunne vurdere og avgjøre spørsmålet om årsakssammenheng ut fra dokumentasjon om krigspåkjenning, legeerklæring om tilstanden i dag fra behandlende lege, og opplysninger om sykehistorien.

• En del grensetilfeller vil kreve nærmere gransking av spesialist. Arbeidsgruppen foreslår at det gjøres avtale med spesialister med erfaring i katastrofepsykiatri.

I de etterfølgende kapitlene 3-7 har arbeidsgruppen behandlet følgende kategorier av krigsdeltakere og fanger:

• deltakere i felttoget i Norge i 1940

• bakkemannskapene på kontinentet 1944-45

• personell ved 2. bergkompani i Finnmark 1944-45

• deltakere i illegal motstandsvirksomhet

• personer som satt i fangenskap i Norge.

Endelig har vi i sluttbemerkningene (kap. 8) bl a pekt på at de forslagene til endring av praksis som lanseres, ikke nødvendiggjør ny lovgivning. Vi har også tillatt oss å foreslå at det settes en tidsfrist for mottak av nye søknader om krigspensjon.

De konklusjonene som arbeidsgruppen har kommet fram til, vil innebære en viss justering av praksis.

11.1.3.2 Felttoget i Norge (kap. 3)

Arbeidsgruppen har, hovedsakelig på grunnlag av Forsvarets krigshistoriske avdelings publikasjoner i seriene Krigen i Norge 1940 og Norges sjøkrig 1940-1945, foretatt en gjennomgang av de enkelte kampavdelingenes og en del andre avdelingers operasjoner under felttoget i 1940. Det er også utarbeidet et notat om stressbelastninger i krig, inkludert en liste over de vanligste risikofaktorene.

På grunnlag av dette materialet, som utgjør innstillingens vedlegg 1 og 2 i del II, har arbeidsgruppen forsøkt å foreta en evaluering av påkjenningsnivået innenfor de enkelte avdelingene, med hovedvekt på å finne fram til grupper som har vært utsatt for slike stressorer at det med rimelighet kan forventes å inntre psykiske senvirkningssymptomer.

Arbeidsgruppen er av den oppfatning at den alt overveiende del av dem som deltok under felttoget i Norge i 1940, var utsatt for små eller moderate påkjenninger, og at det for disse gruppene ikke kan sies å foreligge noen generell presumsjon for psykiske senvirkninger.

En del avdelinger eller enheter hadde likevel etter arbeidsgruppens oppfatning belastninger på et nivå som tilsier presumsjon for senreaksjoner når det foreligger psykisk lidelse. I kap. 3.4.3 er det gjort nærmere rede for hvilke grupper dette gjelder. Totalt sett representerer disse gruppene en personellstyrke på maksimalt 8000 mann, dvs 12-15 prosent av de ca 55-60 000 nordmenn som deltok i felttoget.

11.1.3.3 Bakkemannskap på kontinentet (kap. 4)

De norske bakkemannskapene, som i et antall av 537 mann deltok på kontinentet i løpet av høsten og vinteren 1944-45, var ingen kampavdeling i egentlig forstand, og avdelingen hadde heller ingen falne i strid.

Arbeidsgruppen har likevel kommet til at bakkemannskapene var utsatt for så pass mange og spesielle belastninger under tjenestegjøringen på kontinentet, at det bør kvalifisere for godkjennelse av eventuell psykisk lidelse ut fra presumsjon for årsakssammenheng.

Presumsjonen gjelder dog kun for dem som deltok på kontinentet i minst seks måneder etter at avdelingen etablerte seg der i august 1944. Personell med kortere tjenestetid enn seks måneder kommer følgelig ikke inn under presumsjonen. Når det gjelder personell som måtte avbryte tjenesten pga. skade, må eventuelle søknader vurderes individuelt i relasjon til det konkrete skadeforholdet.

11.1.3.4 Bergkompani 2 i Finnmark (kap. 5)

Bergkompaniets tjeneste i Finnmark foregikk hovedsakelig i et område som var forlatt av tyskerne, og risikoen for direkte konfrontasjon med fienden var derfor relativt lav. Dette gjelder imidlertid ikke den del av avdelingen som deltok i patruljevirksomhet med sikte på kamp, rekognosering m.m.

Arbeidsgruppen har, blant annet på denne bakgrunn, ikke funnet å kunne godta 2. bergkompani i Finnmark en bloc ut fra generell presumsjon for årsakssammenheng.

Det er imidlertid arbeidsgruppens oppfatning at enkelte deler av kompaniets virksomhet innebar større belastninger enn hva avdelingens "normale" tjeneste medførte. Dette gjaldt foruten patruljetjenesten også mineryddingstjenesten. Arbeidsgruppen har kommet til at personell som deltok i slik tjeneste i et visst omfang, bør godtas utfra alminnelig presumsjon for årsakssammenheng.

Det forutsettes at tjenesten i Finnmark fant sted i hele tidsrommet fra avdelingen ankom til Norge i første del av november 1944 til krigens slutt. Presumsjonen omfatter i dette tilfelle ikke bare psykiske senreaksjoner, men kan også gjelde ryggplager og undertiden andre sykdommer av psykosomatisk art.

11.1.3.5 Illegal motstandsvirksomhet (kap. 6)

Under begrepet illegal motstandsvirksomhet er det samlet et mangfold av ulike aktiviteter og grupper som hadde som felles målsetting å bekjempe NS og den tyske okkupasjonsmakten.

Noen samlet oversikt over eller fremstilling av de mange små og store motstandsgruppene som var i virksomhet rundt omkring i landet i kortere eller lengre tid, foreligger ikke så vidt vi har kunnet bringe på det rene.

Arbeidsgruppen har derfor i denne sammenheng konsentrert seg om å evaluere påkjenningsnivået innenfor de mest sentrale, overordnede motstandsorganisasjonene (f eks Sivorg, Polorg, Milorg, XU, Komorg). Vi har også vurdert en del andre aktiviteter på hjemmefronten der stressbelastningen var stor og relativt ensartet, men hvor gruppedannelsen var løs eller manglet (eksempelvis bistand til virksomhet organisert utenfor Norge, Englands-fart, grenselosvirksomhet, avisarbeid).

På denne bakgrunn har arbeidsgruppen derfor i dette tilfellet funnet det mest hensiktsmessig å trekke opp retningslinjene - innenfor de enkelte hovedgruppene eller hovedaktivitetene - ut fra forhold som

• arten av virksomheten

• risikoen for avsløring

• intensiteten ved engasjementet

• varigheten av deltakelsen.

Om de nærmere enkeltheter ved grenseoppgangen vises til kap. 6.8.

11.1.3.6 Fangenskap i Norge (kap. 7)

Omkring 40 000 personer regnes å ha blitt arrestert av NS eller tyskerne i Norge under krigen. Av disse var ca halvparten innom Grini, den overlegent største av de fangeleirene i Norge som tyskerne etablerte under betegnelsen Häftlingslager. I tillegg til Grini fantes tre andre leirer av denne typen i Norge, nemlig Ulven (senere Espeland) ved Bergen, Falstad i Trøndelag og Sydspissen (senere Krøkebærsletta) ved Tromsø.

Foruten en del andre leirer og fengsler etablerte tyskerne også spesielle fengselsavdelinger ved Gestapo-hovedkvarteret på Victoria Terrasse og ved de regionale og lokale Gestapo-hovedkvarterene rundt om i landet.

Det er neppe tvil om at fangebehandlingen og belastningsnivået for de innsatte varierte en god del fra sted til sted. I tillegg kommer det forhold at fangenes situasjon kunne variere atskillig innen samme sted til ulike tider under okkupasjonen.

Ved gruppebetraktningen med sikte på godkjennelse ut fra generell presumsjon for årsakssammenheng, har arbeidsgruppen derfor i dette tilfellet lagt vekt på forhold som

• hva slags fangeleir/fengsel en person ble plassert i

• varigheten av fangenskapet

• i hvilket tidsrom fangenskapet fant sted

• arrestasjonsgrunnen.

Undertiden vil også andre forhold kunne ha betydning for de påkjenningsnivået fangenskapet medførte for den enkelte, f eks i hvilken grad vedkommende var utsatt for mishandling eller tortur, om han eller hun ble plassert i enecelle eller isolat for kortere eller lengre tid.

Når det gjelder enkelthetene ved den grenseoppgangen som arbeidsgruppen har foretatt, vises til kap. 7.4.

11.2 Nærmere om problemstillingen

11.2.1 Gjeldende lovbestemmelser

De gjeldende lovbestemmelsene om krigspensjonering er:

Hovedlovene

• Lov om krigspensjonering for militærpersoner av 13. desember 1946 (militærloven).

• Lov om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner av 13. desember 1946 (sivilloven).

1951-loven

• Tilleggsloven av 29. juni 1951 med tillegg av 12. juni 1959.

Tilleggsloven

• Tilleggslov av 22. mars 1968.

Nedenfor gis en kort orientering om lovene.

11.2.1.1 Hovedlovene

Ved krigsutbruddet i 1940 fantes ingen alminnelig pensjonsordning for krigsskadede eller etterlatte etter falne. Administrasjonsrådet vedtok i løpet av våren og sommeren 1940 noen særordninger for enkelte spesielt utsatte yrkesgrupper. Administrasjonsrådet tok også initiativet til opprettelsen av det utvalget (Krigspensjoneringsutvalget) som foreslo å etablere en alminnelig krigspensjoneringsordning i Norge. Den kom i form av to forordninger, en om krigspensjonering for militærpersoner og en for sivilpersoner - begge vedtatt av Sosialdepartementet 9. desember 1941.

Etter fredsslutningen og fram til 1. juli 1946 ble bestemmelsene i de to forordningene opprettholdt ved provisoriske anordninger av 4. og 18. mai 1945, med den tilføyelsen at skade på grunn av deltakelse i illegal motstandsvirksomhet ble tatt inn som en del av pensjonsordningen.

De gjeldende hovedlovene er dels bygget på og dels en videreføring av disse forordningene. Militærloven omfatter i utgangspunktet alle krigsdeltakere (militærpersoner) som gjorde tjeneste i henhold til lovhjemlet mobilisering, eller som frivillig. Hovedvilkåret for rett til pensjon er at det foreligger men som følge av skade eller sykdom som er "påført under tjenestegjøring i krig".

Den tilsvarende loven for sivilpersoner - sivilloven - omfatter i prinsippet alle norske statsborgere som oppholdt seg i Norge under krigen, inkludert nordmenn i tjeneste på norske skip i innenriks eller utenriks fart og nordmenn som satt i fiendtlig politisk fangenskap i Norge eller utlandet. Sivilloven kan også - i særlige tilfeller og med Sosialdepartementets samtykke - gjøres gjeldende for nordmenn i utlandet og på utenlandske skip, og for personer uten norsk statsborgerskap som oppholdt seg i Norge eller om bord på norske skip under krigen.

Retten til pensjon etter sivilloven er betinget av at det foreligger skade som er påført ved krigsulykke i Norge, under tjenestegjøring på norske skip eller under opphold i fiendtlig politisk fangenskap. Med krigsulykke menes etter lovens § 2 "enhver skade på person som er følge av krigshendinger, så som ildgivning, flyangrep, bombe- eller granateksplosjoner, torpedering og minesprengning og videre skade på person påført på grunn av patriotisk arbeid eller holdning". Sivilloven gir også adgang til - "når det finnes rimelig" - å tilstå hel eller delvis erstatning for andre skader som er påført en person ved forhold ("hendinger") som skyldes krigen.

Hovedlovene omfatter i prinsippet krigsulykker som er inntruffet etter 2. september 1939. Etter sivilloven kan det imidlertid, når særlige grunner gjør det rimelig, også tilstås pensjon for krigsulykke som er inntruffet før 2. september 1939. Personer som ble skadet under deltakelse i Den spanske borgerkrig vil således kunne få pensjon etter sivilloven.

11.2.1.2 1951-loven

Den 29. juni 1951 ble det vedtatt en tilleggslov som gav personell ved det norske feltsykehus i Korea som ble skadet ved sykdom eller ulykker i tjenesten, rett til ytelser etter sivilloven av 1946. Ved en tilføyelse av 12. juni 1959 til tilleggsloven av 1951 ble det bestemt at norske sjøfolk som hadde pådratt seg varig sykdom eller varig svekket helse på grunn av usedvanlig hard påkjenning som følge av tjeneste til sjøs under krigen 1939-45, uten at sykdommen eller helsesvekkelsen skyldtes krigsulykke, skulle ha rett til stønad etter bestemmelsene i sivilloven. Det ble forutsatt en fartstid på minst seks måneder og en invaliditetsgrad på minst 20 prosent for rett til pensjon etter denne bestemmelsen.

Etter 1951-loven godtas følgelig sykdom eller uførhet som følge av påkjenninger over tid (uvisshet, potensiell fare uten noen direkte skadevoldende hendelse), men det kreves årsakssammenheng mellom sjøtjenesten og den aktuelle uførheten.

11.2.1.3 Tilleggsloven

Den 22. mars 1968 ble det vedtatt en ny tilleggslov som omfattet visse grupper med særlig stor krigsinnsats eller krigspåkjenning. Bakgrunnen for tilleggsloven var at det var dokumentert betydelig oversykelighet hos personer som hadde vært utsatt for usedvanlig harde påkjenninger under krigen, og at det ut fra vanlige årsaksvurderinger var vanskelig å avgjøre om en sykdom - ofte oppstått mange år etter krigen - hadde sin årsak i krigspåkjenningene.

11.2.2 Hovedlovenes krav til årsakssammenheng

Under forberedelse og behandling av krigspensjoneringslovene i sosialkomiteen og Stortinget er det ekstraordinære ved krigspensjoneringslovene stadig blitt fremhevet. Det er blitt pekt på at krigspensjoneringslovene representerer en æresforpliktelse fra samfunnets side. - Slik loven er formulert, er retten til krigspensjon imidlertid ikke direkte knyttet til størrelsen av krigsinnsats eller graden av krigspåkjenning. Hovedlovene av 1946 bygger på det generelle prinsipp at retten til pensjon er betinget av at det foreligger en sykdomstilstand som årsaksmessig kan settes i sammenheng med krigstjenesten eller krigspåkjenningene. Det samme gjelder 1951-loven. (Etter militærloven godtas i tillegg skade eller sykdom som er oppstått ("debutert") under militærtjenesten under krigen og i tiden etter krigen fram til Forsvaret ble satt "på fredsfot".)

Hovedlovenes krav til årsakssammenheng betyr at en søknad om krigspensjon - uansett omfanget av krigsinnsatsen eller graden krigspåkjenninger - skal avslås dersom det hos den enkelte søker ikke foreligger en sykdomstilstand som må antas mest sannsynlig eller mest nærliggende å være forårsaket av krigsinnsats eller krigspåkjenning. Dette lovkriteriet har i praksis ofte vist seg vanskelig å akseptere for den enkelte søker, idet et avslagsvedtak om manglende årsakssammenheng lett blir oppfattet som en underkjennelse av søkerens krigsinnsats eller krigspåkjenning. Dette gjelder selv om vedtaket uttrykkelig begrunnes med at årsakskravet ikke kan anses oppfylt.

Etter vanlig praksis er kravet til årsakssammenheng ansett for oppfylt når det fremtrer som mest sannsynlig eller mest nærliggende at sykdommen/skaden er en følge av militærtjeneste, krigsulykke eller krigspåkjenning. Det er derimot ikke tilstrekkelig at det foreligger en mulighet for årsakssammenheng, eller at en slik sammenheng ikke kan utelukkes.

11.2.3 Tilleggslovens krav til årsakssammenheng

Tilleggsloven innførte et nytt prinsipp for avgjørelsen av kravet til årsakssammenheng mellom krigspåkjenning og skade eller sykdom. Etter dette er det bare uførhet som åpenbart ikke har sammenheng med krigspåkjenninger, som avskjærer retten til pensjon. Tilleggsloven omfatter bare de persongrupper som regnes opp i lovens første paragraf, og som dekkes av lovens uttrykk usedvanlig hard påkjenning.

For at ytelser skal kunne tilstås etter tilleggsloven, må det foreligge inntektstap (minst 50 prosent reduksjon av ervervsevnen) i yrkesaktiv alder som følge av uførhet. Også etter tilleggsloven blir et avslag lett oppfattet som en underkjennelse av søkerens krigsinnsats.

Under høringsrunden i forbindelse med utarbeidelsen av tilleggsloven i slutten av 1960-årene var det delte meninger om hvordan lovens kriterier burde utformes. Legekommisjonen og andre impliserte leger ønsket å bygge på såkalte "objektive kriterier", dvs "gruppebehandling" der legens oppgave ville begrense seg til å vurdere graden av uførhet (tapet i ervervsevnen), uten noen form for årsaksvurdering.

Sosialkomiteen gikk i sin innstilling (Innst.0. III-1967-68, s 7) ikke fullt så langt, men uttalte at selv om "objektive kriterier" ikke ble gjennomført, "ville slike kriterier kunne settes opp, og innen lovens ramme praktiseres for visse, klart definerte grupper". Komiteen fant det naturlig at Rikstrygdeverket, Det rådgivende utvalg og legekommisjonen samarbeidet om dette.

Slik tilleggsloven er formulert, er det naturlig å oppfatte den slik at det er den enkelte søker selv som må fylle kravene til usedvanlig hard påkjenning, påkjenningens varighet og andre krav loven stiller for godkjennelse (individuell vurdering). En annen sak er at det i løpet av den perioden på ca 20 år loven har vært praktisert, nødvendigvis har nedfelt seg retningslinjer slik at det for visse grupper med ensartet påkjenning, kan være naturlig å tale om "objektive kriterier". Som eksempler kan nevnes fangenskap i Tyskland av seks måneders varighet eller mer, og deltakelse i det norske kommandokompaniet på kontinentet 1944-45.

For de fleste gruppenes vedkommende vil imidlertid grensene mot tilleggslovens påkjenningskrav være mer flytende, men likevel slik at man kan tale om objektive kriterier for store grupper med påkjenninger klart innenfor en viss grensesone.

11.2.4 Problemer med lovanvendelsen

Når lovene skal anvendes i dag - mer enn 40 år etter krigens slutt - er det særlig to problemområder som peker seg ut. For det første møter administrasjonen voksende vanskeligheter med å dokumentere den enkelte søkers krigsinnsats eller krigspåkjenning. For det annet har det vist seg stadig vanskeligere ut fra medisinske kriterier å avgjøre om en lidelse skyldes påkjenninger under krigen eller har sin årsak i senere hendelser. Dette gjelder særlig psykiske lidelser.

Tilleggsloven representerte en stor administrativ forenkling i denne henseende. Imidlertid gjelder fortsatt hovedlovenes årsakskrav for de grupper som hadde påkjenninger som ligger under tilleggslovens påkjenningsnivå. Jo mer moderat en påkjenning har vært, desto vanskeligere vil årsaksvurderingen være etter mange års forløp.

Problemene med å praktisere hovedlovenes krav til årsakssammenheng på en forsvarlig måte har eksistert i en årrekke, og har forverret seg gradvis i takt med økende avstand fra krigen. Rikstrygdeverket har ved en rekke anledninger konfrontert Sosialdepartementet med disse vanskelighetene, og foreslo senest i et brev fra mai 1986 å avvikle ordningen med pensjon etter hovedlovene av 1946 - og til gjengjeld senke påkjenningskravet i tilleggsloven noe. Departementet fant imidlertid ikke å kunne ta opp forslaget. Derimot sluttet departementet seg til et alternativt forslag fra Rikstrygdeverket om å forenkle saksbehandlingsrutinene og praktiseringen av hovedlovene.

De forenklede rutiner gjelder begge de nevnte problemområder. For problemområdet dokumentasjon av påkjenning eller innsats består forenklingen i at man reduserer noe på den innsats som administrasjonen setter inn for å oppklare saken. Når det gjelder årsakskravet, består forenklingen i at man i tvilstilfeller lar graden av påkjenning få mer avgjørende betydning enn tidligere.

Fra medisinsk spesialisthold hevdes at det i dag - mer enn 40 år etter krigens slutt - neppe er mulig å praktisere årsakskravet i hovedloven etter sin hensikt på en tilfredsstillende måte. På denne bakgrunn har Rikstrygdeverket ansett det mest forsvarlig - og mest rettferdig overfor de krigsskadede - at graden av påkjenning tillegges vesentlig mer vekt enn en mer eller mindre usikker medisinsk vurdering av årsakssammenhengen.

11.2.5 Den medisinske bakgrunnen

Som antydet ovenfor har det gjennom de siste årenes forskning og erfaring etter hvert utkrystallisert seg en bedre forståelse av de psykologiske mekanismer som mobiliseres ved psykiske påkjenninger. I forbindelse med dette er det også skapt et relativt objektivt grunnlag for en mer rasjonell og antagelig også riktigere bedømmelse av sannsynlige årsakssammenhenger.

Den tredje utgaven av den amerikanske håndboken for psykiatriske diagnoser og statistikker - DSM-III ("Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders", 3rd edition) - innførte i siste del av 1970-årene et nytt begrep, "Post-Traumatic Stress Disorder" (PTSD). Denne diagnosen bygger på så klare kriterier at disse kan betraktes som et godt utgangspunkt for våre videre betraktninger. De diagnostiske kriteriene er i løpet av 1980-årene blitt ytterligere spesifisert ved den omfattende forskningen som er blitt utført.

I henhold til DSM-III må følgende krav være oppfylt for at diagnosen PTSD skal kunne stilles:

Den første og viktigste betingelse er at personen må ha vært utsatt for en ekstrem stressor, en belastende situasjonsbestemt hendelse som er såvidt rystende at de fleste mennesker vil reagere tydelig. Eksempler på slike stressorer kan være katastrofebrann, alvorlige ulykker, bombeangrep, flystyrt, ulike naturkatastrofer, industrikatastrofer, voldtekt, gisseltaking osv. Det er situasjoner hvor dødstrusselen er stor og uomtvistelig. Selvfølgelig vil også opphold i konsentrasjonsleir, aktiv strid m m komme inn under dette hovedkriteriet.

Ved å sette slike krav til traumet, markeres det et skille til de såkalte overdeterminerte reaksjoner, dvs tilstander hvor man kan regne med at den premorbide personlighet har vært den avgjørende faktor.

Symptomkriteriene som må tilfredsstilles for at diagnosen Post-Traumatic Stress Disorder skal kunne stilles, er i ikke liten grad like med en rekke symptomer som er kjent fra KZ-syndromet.

Nedenfor følger en beskrivelse av de symptomene som er aktuelle i henhold til siste utgave av den amerikanske håndboken:

1. Den traumatiske hendelse skal stadig gjenoppleves på minst én av følgende måter:

   1. Gjentatte og invaderende plagsomme erindringer av hendelsen.

   2. Gjentatte plagsomme drømmer om hendelsen.

   3. Plutselige handlinger eller følelser av at den traumatiske hendelse skjer igjen (gjenopplevelse av erfaringen, illusjoner, hallusinasjoner og dissosierte flashback-episoder).

   4. Intense psykiske plager ved eksponering for hendelser som symboliserer eller ligner et aspekt ved den traumatiske hendelse, som årsdager for hendelsen.

2. Stadig unngåelse av inntrykk som kan assosieres med traumet, eller svekkelse av, eventuelt lammelse av, generell reaksjonsevne og involvering som ikke var tilstede før traumet, indikert ved minst tre av de følgende symptomer:

   1. Anstrengelser for å unngå tanker og følelser knyttet til traumet

   2. Anstrengelser for å unngå aktiviteter eller situasjoner som fører til erindringer av hendelsen.

   3. Manglende evne til å huske et viktig aspekt ved traumet (psykogen amnesi).

   4. Markert mindre interesse for viktige aktiviteter.

   5. Følelse av å være fremmed, distansert fra andre.

   6. Innskrenket følelsesliv, f eks manglende evne til glede, kjærlighet.

   7. Følelse av forkortet fremtid, forventer ikke karriere, ekteskap, barn etc.

3. Stadige symptomer og tegn på øket aktivering (arousal) ved å ha minst to av de følgende:

   1. Innsovningsvansker eller avbrutt søvn.

   2. Irritabilitet eller utbrudd av sinne.

   3. Konsentrasjonsproblemer.

   4. Øket årvåkenhet, på vakt-holdning.

   5. Overdreven skvettenhet.

   6. Fysiologisk reaktivitet ved eksponering for hendelser som symboliserer eller ligner et aspekt ved den traumatiske hendelsen.

Vanligvis reflekterer symptomene helt eksakt og meget detaljert krigsopplevelsene, dette gjelder både marerittene og de invaderende gjenopplevelser på dagtid.

Erfaringene har vist at de typiske symptomene etter ekstrem traumatisering kan opptre "forsinket", dvs ikke i umiddelbar tilslutning til denne, men etter et tilnærmet symptomfritt intervall av kortere eller lengre varighet. Dette kan forklares med en betydelig innsatsvilje med fortrengningsmekanismer, og senere kombinert med en viss eufori etter langvarige ekstreme påkjenninger, som f eks etter opphold i konsentrasjonsleir. Senere vil det kunne utvikles en reduksjon av motstandskraften og motstandsdyktigheten, med manifestering av de latente symptomer. En annen ikke sjelden mekanisme er de såkalte betingede reflekser, hvor en relativt beskjeden påkjenning som klart minner om det første ekstreme traume, kan fremkalle en tilsynelatendeoverdreven reaksjon. Her provoseres de symptomer som ikke manifesterte seg umiddelbart etter de opprinnelige påkjenninger. Denne mekanisme forekommer kanskje særlig ved angstpr egede tilstander og spesielt når angsten måtte undertrykkes

ved en primær opplevelse. Symptomatologien og eventuell dybdepsykologisk klarlegging vil som regel vise at det foreligger en utvetydig eller i alle fall mest sannsynlig årsaksmessig sammenheng mellom den opprinnelige, betydelige traumatisering og de påviste sensymptomer med eventuell reduksjon av arbeidsførheten også etter et symptomfritt intervall.

Situasjonen blir atskillig mindre klar og entydig når det gjelder traumer som ikke oppfyller det første kriteriet om stressorens ekstraordinære alvorlighetsgrad, altså traumer man kan kalle moderate eller forholdsvis beskjedne. Det er en kjent erfaring at også slike moderate traumer kan føre til psykopatologiske forandringer. Hos stort sett velintegrerte personer vil disse som regel være kortvarige og ikke føre til kroniske tilstander. Dersom psykopatologien vedvarer, preges den etter hvert mindre av de traumatiske opplevelser, men mer av vanlig psykiatrisk symptomatologi eller tilpasningssvikt. Både den premorbide personlighet og ikke minst spørsmål om erstatning kommer gjerne tydeligere i forgrunnen enn ved alvorlige skader. Ved en direkte tidsmessig sammenheng mellom den moderate skaden og de betydelige reaksjoner, vil spørsmålet om den årsaksmessige sammenhengen og erstatningsansvaret ofte måtte avgjøres skjønnsmessig med fordeling ut fra den skadedes arbeidsførhet før skaden.

Det foreligger få omfattende studier når det gjelder senvirkninger etter moderate traumer, men det er rimelig å anta at betingede reflekser hos særlig disponerte individer vil kunne være årsak til utløsning av tilsynelatende sterkere senvirkninger enn de man kunne regne med etter en lang latenstid hos tidligere upåfallende personer. Disse overveielser gjelder imidlertid helst bare for en kortvarig periode etter et moderat traume, idet man må anta at dets betydning etter hvert vil blekne og ikke være tilstrekkelig til å utløse en betinget refleks med alvorlig sensymptomatologi som følge.

Noen nøyaktig tidsfrist kan man selvfølgelig ikke postulere, men det er ikke helt urimelig å anta at den ubevisste innflytelse som senere kan føre til en første manifestering av symptomer, neppe kan vare mer enn 10, maksimalt 15 år når det gjelder et moderat traume, og kanskje dobbelt så mange år når det gjelder ekstreme traumatiseringer.

11.2.6 Arbeidsgruppens overveielser

Som tidligere nevnt omfatter tilleggsloven bare personer som har vært utsatt for hva loven kaller usedvanlig hard påkjenning. Dette vilkåret er strengt, og må være det, fordi loven godtar praktisk talt enhver lidelse som vedkommende måtte pådra seg opp gjennom årene. Det er bare hos grupper som har hatt helt spesielt harde påkjenninger man finner oversykelighet av f eks hjerte- og rygglidelser, som ellers er svært vanlige i befolkningen.

Når det gjelder krigspåkjenninger som ikke dekkes av begrepet usedvanlig hard påkjenning i tilleggslovens forstand, skal hovedlovenes årsakskrav benyttes. Som nevnt er det i dag - mer enn 40 år etter krigens slutt - betydelige vansker forbundet med det å foreta en vanlig medisinsk årsaksvurdering for psykiske lidelsers vedkommende. Arbeidsgruppen foreslår derfor at årsaksvurderingen for disse lidelsenes vedkommende knyttes opp mot de kriteriene som er beskrevet foran under begrepet "Post-Traumatic Stress Disorder" (PTSD) eller posttraumatisk stressforstyrrelse.

Det første og viktigste kriteriet for at denne vurderingen skal benyttes, er at det har funnet sted en belastende, situasjonsbestemt hendelse som er så vidt rystende at de fleste mennesker ville reagert tydelig. En markert krigspåkjenning vil nettopp være en slik hendelse. De andre kriteriene som må til for at diagnosen PTSD kan stilles, vil alle gjelde endringer i den enkeltes personlighet og vedkommendes evne til tilpasning i hverdagen. Erfaringen har som nevnt vist at de typiske symptomene etter ekstrem traumatisering kan opptre "forsinket", dvs etter et tilnærmet symptomfritt intervall av kortere eller lengre varighet. Som nevnt foran kan det erfaringsmessig regnes med at den ubevisste innflytelse som senere kan føre til manifestering av symptomer, neppe kan vare mer enn 20-30 år selv for alvorlige, ekstreme traumatiseringer, og maksimum 15 år når det gjelder moderate traumer. Vi må således kunne gå ut fra at senvirkninger etter krigspåkjenninger - påført for mer enn 40 år siden - i dag vil ha manifestert seg hos den enkelte.

Slik arbeidsgruppen ser det, må det - uten nærmere gransking av den medisinske årsaken - kunne fastslås med tilstrekkelig grad av sannsynlighet at det hos personer som under krigen var utsatt for alvorlige, ekstreme påkjenninger, foreligger

krigsbetingede senvirkninger dersom det hos disse i dag er påvist tydelige psykiske lidelser forenlig med PTSD, og annen årsakssammenheng ikke anses for å være mer nærliggende.

Arbeidsgruppen foreslår at det i slike tilfeller legges til grunn ved den administrative behandlingen at hovedlovenes krav til årsakssammenheng er oppfylt, dvs at det i slike tilfeller presumeres å foreligge psykiske senvirkninger.

I de tilfeller hvor krigspåkjenningene har ligget på et lavere nivå enn det arbeidsgruppen har funnet forsvarlig å anvende i en slik presumsjonsvurdering, vil spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng måtte vurderes på annen måte.

Arbeidsgruppen vil for øvrig presisere at ikke alle som var utsatt for markerte krigspåkjenninger, nødvendigvis får senvirkninger. Dette er dokumentert blant annet ved undersøkelse av politiske fanger.

For å sikre optimal objektivitet ved administrasjonens vurdering av på hvilke områder det kan presumeres krigsbetinget senvirkning, når det foreligger psykisk lidelse hos søkere som for øvrig fyller kravene, har arbeidsgruppen funnet det påkrevet å foreta en systematisk gjennomgang av aktuelle tjeneste- og påkjenningskategorier.

Arbeidsgruppen har konsentrert sitt arbeid om å finne fram til grupper av krigsdeltakere og fanger. Evaluering av grupper gir etter vår oppfatning mindre risiko for forskjellsbehandling enn en vurdering på rent individuelt grunnlag, og må også antas å være gunstigst ut fra hensynet til en effektiv saksbehandling. Vi har derfor foretatt en vurdering av hvilke grupper av krigsdeltakere - innenfor tjenestekategoriene felttoget i Norge 1940, bakkemannskap på kontinentet, 2. bergkompani i Finnmark, illegal motstandsvirksomhet og fangenskap i Norge - som har vært utsatt for slike påkjenninger (stressorer) at man må være forberedt på at det kan inntre psykiske symptomer og uførhet mange år etter at den skadevoldende hendelsen har funnet sted.

De grensene som er satt, representerer hovedregelen for gruppen. De vil kunne justeres hvis det dokumenteres at tjenestens eller fangenskapets hardhet har vært annerledes. En del former for tjeneste og fangenskap vil ikke så lett falle inn under de foreslåtte påkjenningskategoriene, eksempelvis felttog pluss illegal tjeneste og/eller fangenskap. Det blir da nødvendig med en "sammenligning av påkjenninger". Ved den aktuelle vurderingen må det, foruten påkjenningenes alvorlighetsgrad, særlig legges vekt på om stressorene har fulgt forholdsvis tett etter hverandre.

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at vi ikke har vurdert alle søker- eller deltakergrupper; det gjelder på den ene siden personell som åpenbart faller utenfor presumsjonen

(f eks søkere med tjeneste i Sverige eller Storbritannia), og på den annen side personell som uten videre antas å komme inn under presumsjonen (først og fremst de som fyller vilkårene i tilleggslovens omfangsbestemmelser).

Når det gjelder personell som tjenestegjorde i Sverige og Storbritannia, eller i andre landområder som enten var nøytrale eller hvor det ikke foregikk kamphandlinger, er arbeidsgruppen som antydet ovenfor av den oppfatning at slik tjeneste vanligvis ikke innebar belastninger av den art at senvirkninger av psykisk art kan påregnes. Vi har derfor ikke funnet det nødvendig å foreta noen ytterligere drøftelse av f eks personellet ved den norske brigaden i Skottland eller ved polititroppene i Sverige. Disse kategoriene må - qua grupper - uten videre sies å falle utenfor presumsjonen.

En del nordmenn som tjenestegjorde i Storbritannia, opplevde den tyske bombingen av byene på kysten av England og Wales, spesielt luftangrepene på London, som en belastning. I henhold til undersøkelser utført i England under krigen, er det funnet følgende risikofaktorer for utvikling av nervøse plager som følge av slik bombing:

• det å ha vært begravet i ruiner i relativt lang tid (mer enn én time)

• tap av hjem, eller det at mennesker som stod en nær, er blitt drept i samme angrep

• ytterst dødsnære opplevelser.

De undersøkelsene som er foretatt, viser ellers at personer som opplevde bombing uten at de nevnte forhold var til stede, ofte fikk en reduksjon av frykten for bombing etter hvert. Vi er ikke kjent med at det er foretatt etterundersøkelser med virkelig lang observasjonstid av personer som har vært utsatt for bombing. Etter vår oppfatning er det neppe holdepunkter for å anta at personer som var normalt veltilpassede, vil kunne utvikle psykiske senskader som følge av bombing uten at en eller flere av de nevnte risikofaktorene har vært til stede.

Når det gjelder uteseilerne - en av de kategoriene av krigsdeltakere som kommer i fremste rekke så vel med hensyn til antall som med hensyn til innsats - fanges de fleste opp av tilleggsloven.

Hjemmseseilerne - de som seilte innenriks eller i tyskkontrollerte farvann under krigen - omfattes derimot ikke av tilleggsloven. For at denne kategorien av sjøfolk skal kunne oppnå rett til ytelser fra krigspensjoneringen, må de etter sivilloven enten ha vært utsatt for krigsulykke (torpedering, minesprengning o l) eller - etter 1951-loven - ha hatt minst seks måneders fartstid og ha vært utsatt for usedvanlig hard påkjenning. Presumsjonsreglene anses å gjelde for personer som var utsatt for usedvanlig hard påkjenning og som har tjenestetid på minst seks måneder.

11.2.7 Kravet til dokumentasjon av krigspåkjenningen

Økende avstand i tid skaper problemer ikke bare for vurderingen av de etiologiske forholdene, f eks det at mange tilstander hos den aldersgruppen som var unge under krigen, i dag ofte vil kunne forklares ut fra multifaktorielle årsaksforhold - der krigsbegivenhetene bare utgjør en del. Dernest vil det i mange tilfeller, når krigshendelsene kommer på avstand, bli vanskelig å rekonstruere et eksakt eller endog tilnærmet riktig hendelsesforløp for de begivenhetene som skal ha funnet sted. Dette er neppe i noe omfang av betydning uttrykk for hva som er blitt kalt interesserelatert erindringsforskyvning, men beror som regel på ganske alminnelig sviktende hukommelse hos søkeren, undertiden med årene også en tendens til dramatisering av begivenhetene. Sviktende hukommelse eller feilerindring kan også gjøre seg gjeldende hos komparenter eller andre som ellers kunne ha bidratt med opplysninger av betydning for bedømmelsen.

Risikoen for feilerindring gjør det påkrevet med en grundig dokumentasjon av de faktiske forholdene under tjenesten og fangenskapet; særlig vil dette være av betydning når det påberopes spesielle hendelser eller uvanlige episoder av traumatisk art.

11.2.8 Arbeidsgruppens forslag til administrativ behandling av krav om krigspensjon etter hovedlovene

Som anført foran foreslår arbeidsgruppen et forenklet opplegg for administrasjonens behandling av krav om krigspensjon etter hovedlovene. I saker hvor det dokumenteres krigspåkjenninger som ligger innenfor de påkjenningsgrensene som er trukket opp i innstillingens kapitler 3-7, bør administrasjonen uten videre kunne presumere krigsbetinget årsakssammenheng dersom det hos søkeren foreligger en psykisk lidelse forenlig med PTSD. I en viss utstrekning er en slik presumsjonsvurdering alt gjennomført ved krigspensjoneringskontorene.

I en del grensetilfeller vil administrasjonen være i tvil om påkjenningene befinner seg over eller under den foreslåtte presumsjonsgrensen. Mange av disse sakene vil avgjøres til gunst for søkeren.

Ligger krigspåkjenningene under den foreslåtte presumsjonsgrensen, vil saken likevel kunne godkjennes dersom tilstanden er oppstått under tjenesten eller fangenskapet, eller dersom det foreligger brosymptomer. I en del saker vil det være behov for uttalelse fra psykiater med erfaring i katastrofepsykiatri, eventuelt vil det være nødvendig med en undersøkelse utført av slik lege. Arbeidsgruppen vil foreslå at Rikstrygdeverket treffer avtale med et særskilt utvalg av psykiatere med erfaring i katastrofepsykiatri om å bistå Rikstrygdeverket i saker hvor det anses å være behov for slik ekspertise. Det må antas at disse spesialistene også kan bistå den enkelte søker som mener han har fått urettmessig avslag fra Rikstrygdeverkets side. Det må videre antas at også Trygderetten vil føle behov for bistand fra denne gruppen.

Administrasjonen mottar også et mindre antall saker der påkjenningene ligger vesentlig under grensen for presumsjon, og der søkeren har vært i arbeid i det meste av sitt yrkesaktive liv. Arbeidsgruppen finner det vanskelig å godta denne typen saker. Dette innebærer at slike saker som hovedregel vil måtte avgjøres med negativt resultat, til tross for at det i enkelte av disse sakene kan foreligge legeerklæring som gir uttrykk for at nødvendig årsakssammenheng foreligger.

Når arbeidsgruppen ikke har noen alvorlige betenkeligheter med å foreslå en slik praksis, har det blant annet sammenheng med at et stort antall av de legeerklæringene som er kommet administrasjonen i hende i løpet av de senere årene, ofte preges av manglende samsvar mellom de medisinske konklusjonene og premissene i saken. Vår erfaring tilsier at en rekke av de legene som avgir uttalelser i disse sakene, mangler informasjon om de kriteriene som må være til stede for at en krigsdeltaker kan gis diagnosen PTSD. Legene vil derfor ofte anta at den traumatisering den enkelte har vært utsatt for, er årsak til den foreliggende psykopatologien, uten at en slik antakelse kan underbygges medisinsk. I tvilstilfeller vil Rikstrygdeverket eller Trygderetten kunne innhente uttalelse fra spesialist med slik avtale med Rikstrygdeverket som er nevnt ovenfor.

Arbeidsgruppens forslag vil som helhet medføre en viss generell liberalisering av tidligere praksis. Hensett til den lange tid som er gått siden krigens avslutning og de problemene som knytter seg til den medisinske årsaksvurderingen, finner arbeidsgruppen at den foreslåtte praksis best vil sikre rimelige og forsvarlige resultater, samtidig som det kan treffes avgjørelse innen rimelig tid.

Ett av medlemmene i arbeidsgruppen, Rikstrygdeverkets overlege i neurologi, dr Magnus Robberstad, har dissentert på et par punkter i innstillingen. Dissensen er tatt inn i innstillingen som vedlegg 4 i del II.

11.3 Felttoget i Norge 1940

11.3.1 Styrkeforhold, forutsetninger, mobilisering

Ved krigsutbruddet i Europa i september 1939 ble Norges forsvar delvis mobilisert i den hovedhensikt å påse at landets nøytralitet ikke ble krenket. Dette ble i første rekke Marinens oppgave.

11.3.1.1 Hæren

Hærens nøytralitetsvakt tok ikke så mye sikte på kampberedskap som på å få gitt mobiliseringsstyrkene en viss trening i form av repetisjonsøvelser, noe som ikke var blitt gjennomført i Hæren siden 1922.

I Sør-Norge ble fire-fem bataljoner og andre avdelinger innkalt til repetisjonsøvelse for så å bli avløst av nye avdelinger etter en tid. På grunn av avløsninger rett før krigsutbruddet var det mest uøvde folk som var inne til tjeneste ved det tyske overfallet på Norge.

I Nord-Norge var nøytralitetsvernet bedre utbygd, og beredskapsstyrkene der hadde ved krigsutbruddet opptil to-tre måneders øvelse bak seg.

Forutsetningene for å mestre de påkjenningene en krigssituasjon innebar, var følgelig nokså forskjellige i de ulike deler av landet. Under felttoget var det i hovedsak tre forskjellige nivåer av utdannelse eller forutsetninger:

• I Nord-Norge var de fleste avdelinger fullt mobilisert og hadde flere måneders effektiv trening bak seg.

• På Vestlandet og i nordlige del av Trøndelag foregikk mobiliseringen relativt normalt, og avdelingene hadde en viss samtrening takket være den kortvarige nøytralitetsvaktstjenesten.

• Ellers i landet måtte avdelingene dra i felten etter en høyst irregulær mobilisering. Flere steder foregikk oppsettingen så improvisert at det lå nær grensen til franktirørvirksomhet. Mange av de frivillige hadde overhodet ingen militær utdannelse, fordi de var blitt fritrukket, eller kjent udyktige ved den liberale legebedømmelsen som ble praktisert før krigen.

De stridende avdelingene til lands var delt i tre våpenarter, infanteri, kavaleri og artilleri. Ved mobilisering skulle hvert av de 16 infanteriregimentene sette opp to linjebataljoner (à 878 mann) og en landvernsbataljon (796 mann). I tillegg kom de frittstående avdelingene Alta bataljon, Varanger bataljon og Garden. Kavaleriet skulle sette opp tre dragonregimenter (à 1000-1400 mann) og en del andre avdelinger. Artilleriet skulle mobilisere ni linjebataljoner (à 500-600 mann) feltartilleri samt en del landverns- og øvelsesavdelinger. I tillegg kom luftvern- og festningsartilleri.

Ved krigsmobilisering skulle de seks norske divisjonene sette opp feltbrigader av styrker fra alle de tre våpenartene og fra andre spesial- og støtteavdelinger. Etter behov kunne to eller flere feltbrigader stilles sammen til en arméavdeling, som var høyeste norske operative forband.

Det plutselige krigsutbruddet 9. april 1940 levnet ingen muligheter for planmessige oppsetninger. Ingen ordinær feltbrigade, ikke engang i Nord-Norge, enn si noen arméavdeling, ble satt på krigsfot under felttoget i 1940.

Etter mobiliseringsplanene skulle det ha vært mobilisert vel 100 000 mann. Tallet på dem som faktisk gjorde tjeneste i Hæren på et eller annet tidspunkt under felttoget er anslått til 50-55 000. Bare halvparten av disse regnes å ha tilhørt den effektive stridsstyrken. Sammen med de norske styrkene kjempet 38 000 allierte soldater (britiske, franske og polske), derav ca 25 000 i Nord-Norge.

Tyskerne landsatte ca 12 000 soldater 9. april 1940, og i løpet av felttoget ble til sammen vel 140 000 mann overført til Norge.

11.3.1.2 Sjøforsvaret

Som en del av forsvarsordningen av 1933 ble Marinen og Kystartilleriet slått sammen til en egen forsvarsgren under betegnelsen Sjøforsvaret.

Marinen ble delvis mobilisert ved krigsutbruddet i september 1939, og satt opp som et redusert nøytralitetsvern. I motsetning til hva som var situasjonen under første verdenskrig, da både Marinen og Kystartilleriet var fullt mobilisert fra krigens første dag, var det i 1939 - på grunn av mangelen på øvd befal og mannskap - ikke organisatorisk mulig å mobilisere Sjøforsvaret i sin helhet etter gjeldende planer. Av de over 100 fartøyene som ble utrustet, var ca halvparten leide bevoktningsbåter og oppsynsskip. Av Marinens 62 egentlige krigsskip var hele 43 sjøsatt i årene 1874-1918, og dermed foreldet og av liten militær betydning. Av moderne krigsskip hadde Marinen til rådighet bare en stor minelegger ( Olav Tryggvason), to minesveipere ( Otra og Rauma) og fire jagere ( Sleipner, Æger, Odin og Gyller).

Ved Kystartilleriet, som omfattet de fem festningene Oscarsborg, Oslofjord, Kristiansand, Bergen og Agdenes, begynte oppsettingen i slutten av august 1939. Også her ble det foretatt bare delvis oppsetting i forhold til planene. Dessuten ble det foretatt en større utskifting av mannskaper ca l. april 1940, noe som innebar at en stor del av folkene var uøvde ved krigsutbruddet. En rekke befal hadde ikke vært inne til tjeneste siden nøytralitetsvakten under forrige krig.

Marinens styrke ved krigsutbruddet 9. april 1940 utgjorde ca 5200 befal og menige. Kystartilleriet hadde en styrke på 308 befal og 2095 korporaler og menige. I henhold til krigsoppsetningsplanene skulle Kystartilleriet vært oppsatt med en styrke på 909 befal og 7515 menige.

Under nøytralitetsvernet fikk Sjøforsvarets personell etter hvert en del øvelse og samtrening. Verdien av nøytralitetsvaktstjenesten var likevel begrenset, fordi mye av tiden gikk med til å drive oppsyn langs kysten, og det ble derfor liten anledning til å drive regulære militære øvelser.

11.3.2 Oversikt over operasjonene

11.3.2.1 Hæren

General Ruges operasjonsplan gikk ut på å sinke den tyske fremrykkingen inntil de allierte nådde fram med sin hjelp. Styrkene skulle føre "oppholdende forsvar", dvs de skulle trekke seg tilbake til en linje Dokka-Lillehammer-Rena, der nordmennene skulle forsøke å holde stand mens de allierte gjenerobret Trondheim ved en knipetangsoperasjon fra utgangspunktene Åndalsnes og Namsos.

Den 14. april begynte tyskerne for alvor å rykke nordover fra Oslo. Den oppholdende strid ble gjennomført noenlunde i samsvar med planene fram til 23. april, da det inntrådte et vendepunkt: sammenbrudd i Østerdalen, nederlag ved Tretten og en større styrke innesluttet i Vestre Gausdal.

Ruges og HOKs kontroll over operasjonene var i realiteten begrenset til Østlandet nord for Oslo, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Andre steder i Sør-Norge kjempet avdelingene mer eller mindre isolert, mens kampene i Narvik-avsnittet hadde en helt annen karakter enn i resten av landet.

11.3.2.1.1 Hovedfronten på Østlandet og i Sør-Trøndelag

11.3.2.1.2 Isolerte grupper

11.3.2.1.3 Kampene ved Narvik

Tyskerne erobret Narvik med 2000 mann 9. april. Senere ble de tyske troppene forsterket med 5-6000 mann. (Det tyske Narvik-skjoldet, som Hitler innstiftet 19. august 1940, ble tildelt 8577 mann fra de tre forsvarsgrenene.) Mot en enorm overmakt forsvarte de Narvik i 50 dager: De allierte konsentrerte her hele 24 500 mann og nordmennene 8-10 000. I motsetning til i resten av landet ble det her ført offensiv krigføring fra norsk (og alliert) side.

På et eller annet tidspunkt var åtte norske infanteribataljoner involvert i kampene i dette området, derav to trønderbataljoner. Den ene av disse (I/IR 13) ble overrumplet i Narvik 9. april, og restene av den (major Omdals gruppe) overgav seg etter kamp på Bjørnfjell 16. april. Den andre trønderbataljonen (I/IR 12) ble sterkt redusert etter katastrofen i Gratangen natt til 25. april, men ble reorganisert og deltok til kampenes slutt. Også fem andre bataljoner deltok hele tiden, nemlig II/IR 15, I og II/IR 16, Alta bataljon og Bergartilleribataljon nr 3. Av disse bataljonene ble II/IR 15 påført store tap ved gjenerobringen av Narvik 28. mai.

Kapitulasjonen i Nord-Norge fant sted 9. juni - på et tidspunkt da et tysk sammenbrudd var nær forestående. Faktisk hadde tyskerne avtalt med svenskene om hvordan de skulle ordne seg når de gikk over grensen, og jernbanetog stod klar til å føre dem av sted.

11.3.2.2 Sjøforsvaret

11.3.2.2.1 Marinen

Marinen hadde sitt første tap alt om kvelden 8. april, da sjefen på bevoktningsbåten Pol III, Welding Olsen, mistet livet i kamp med den tyske torpedobåten Albatros mellom Færder og Torbjørnskjær. Under katastrofen på Narvik havn om morgenen 9. april omkom 175 mann ved senkningen av P/S Eidsvold og 101 ved senkningen av P/S Norge. Samme dag var det kamper på Horten havn, der Olav Tryggvason hadde to lettere sårede og Raumato falne og seks sårede, og ved Stavanger, der jageren Ægermistet åtte mann (falne) da fartøyet ble bombet i senk. - Med unntak av jageren Sleipner, som gjorde aktiv motstand i Romsdalsfjorden, lot Marinens fartøyer seg for øvrig sjelden involvere i avgjørende strid under felttoget - noe de avdankede båtene heller ikke var rustet til.

11.3.2.2.2 Kystartilleriet

Alle de fem kystfestningene kom i kamp invasjonsdagen. De hardeste kampene ble utkjempet ved Odderøya fort i Kristiansand, som hadde 8 falne og 40 sårede, og ved Bergen festning, som hadde 8 falne og 18 sårede. Kristiansand, Bergen og Agdenes festninger overgav seg allerede invasjonsdagen, mens de to festningene i Oslofjorden overgav seg i løpet av 10.-14. april.

Kystartilleriets samlede tap var ca 20 falne og anslagsvis 60-70 sårede.

11.3.2.3 Flyvåpnene

Hærens og Marinens flyvåpen, som ikke utgjorde noen egen forsvarsgren i 1940, ble mobilisert i september 1939, og under nøytralitetsvakten ble det drevet trening og patruljeringstjeneste. Ved krigsutbruddet i Norge bestod Hærens flyvåpen av ca 1100 mann, og Marinens flyvåpen av ca 300. De to flyvåpnene hadde et tap på til sammen 15 falne under felttoget. Av disse ble fire mann drept under bombingen av Setnesmoen 30. april, mens fire mann ble skutt ned av britisk luftvern underveis til Storbritannia 2. mai.

11.3.3 Graden av påkjenninger under felttoget

Under felttoget i 1940 var de fleste soldatene utsatt for en lang rekke ulike påkjenninger på grunn av manglende trening, dårlig lederskap, mangelfullt utstyr, skader, sykdommer osv. I denne sammenheng er det om å gjøre å finne fram til hvilke påkjenninger (stressorer) som kan antas å føre til varig men, særlig i form av psykiske senskader, for deltakerne.

Det er kjent fra en rekke omfattende undersøkelser at langvarige påkjenninger under ekstreme forhold kan føre til senreaksjoner. Under felttoget i Norge var ingen utsatt for påkjenninger over lang tid. Enkelte var utsatt for påkjenninger over en viss tid, ca to måneder, men for de fleste varte påkjenningene kun ca tre uker.

Arbeidsgruppen bygger på den erfaring at påkjenninger av en eller noen dagers varighet (med unntak av helt spesielle traumatiske begivenheter som f eks torpederingen av Norge og Eidsvold) ikke vil sette varige spor. Etter en ekstrem, men kortvarig påkjenning vil symptomene i alminnelighet svekkes og forsvinne etter en tid.

Siden det å mestre stridsreaksjoner også er avhengig av personlighetsmessige forutsetninger, bl a den enkeltes evne til å tåle påkjenninger, kan det synes vanskelig å stille opp tilnærmet objektive kriterier for graden av påkjenninger med gyldighet for hele grupper av krigsdeltakere.

I denne sammenheng er det dessuten eventuelle følger av påkjenninger som kommer til uttrykk først i en sen ettertid som er av interesse, dvs det forhold at effekten av påkjenningene har ligget latent, og manifesterer seg i form av psykiske senreaksjoner først mange år senere. Til tross for disse vanskelighetene mener arbeidsgruppen det lar seg gjøre å finne fram til visse kriterier som gjør det mulig og forsvarlig å foreta en gradering av påkjenningenes styrke for de enkelte militære avdelinger eller enheter, jf avsnitt 3.4.2 nedenfor.

Mange faktorer er av betydning for utviklingen av den tilstanden som går under betegnelsen posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSF). En faktor i denne henseende er ledernes egenskaper. Under felttoget forekom det gang på gang at avdelinger gikk i oppløsning når sjefen falt eller sviktet. Avdelinger som fortsatte kampen i en slik situasjon, var utsatt for meget stor belastning.

En stressor som fysisk anstrengelse var noe de fleste var utsatt for i større eller mindre grad under felttoget. En slik påkjenning kan mestres over ganske lang tid, og med tanke på felttogets begrensede varighet, vil slike påkjenninger ikke kunne anses utslagsgivende, uten i samvirke med andre stressorer slik at resultatet blir en interaksjonseffekt.

Varigheten er en viktig indikator ved bedømmelsen av krigspåkjenningers styrke rent generelt. I og med at felttoget i Norge hadde en maksimal varighet av ca to måneder, kan det forhold at kampene i Nord-Norge varte over dobbelt så lenge som kampene de fleste steder i Sør-Norge derfor ikke i seg selv være utslagsgivende. Forskjellen i varighet av kampene i nord og sør oppveies dessuten av andre forhold ved felttogets art, bl a forutsetninger med hensyn til utdannelse, muligheten for ordnet mobilisering og forløpet av selve krigføringen.

I Sør-Norge ble operasjonens karakter for en stor del bestemt av tyskerne. Felttoget fikk her preg av en sammenhengende retrett. Soldatene i Sør-Norge hadde også noe mindre utdannelse og samtrening enn hva tilfellet var nordpå. Dette førte til at de norske avdelingene her etter omstendighetene ble stilt overfor relativt større krav når de stod overfor fienden. De til dels improviserte og dårlig øvde avdelingene brøt da også sammen, og gikk undertiden helt i oppløsning, selv om omstendighetene ikke var kritiske, og til tross for små tap.

I Nord-Norge (nord for Narvik) var det den norske og allierte militærledelsen som bestemte forløpet av krigsbegivenhetene. Avdelingene her var relativt bra samtrente, og under den offensiven som ble iverksatt, tilfredsstilte soldatene stort sett de krav som ble stilt til dem, og det til tross for at kampene på fjellplatået mellom Gratangen og Narvik innebar operasjoner av stor og økende vanskelighetsgrad.

Ut fra en generell vurdering er arbeidsgruppen av den oppfatning at styrkene i Narvik-området hadde bedre forutsetninger enn soldatene i Sør-Norge for å mestre påkjenningene under felttoget. Det anses likevel utvilsomt at hendelser som innebar en ekstrem påkjenning, forekom også i dette området, f eks overfallet på Trønderbataljonen i Gratangen og gjenerobringen av Narvik.

Arbeidsgruppen mener det er mer relevant i denne forbindelse å legge avgjørende vekt på kriterier som stridsintensitet og tapsfaktor. Under felttoget forekom det at avdelinger som hadde ligget flere døgn i beredskap uten tilstrekkelig søvn og avløsning, flyktet i panikk så snart fienden viste seg. Når slike grupper dertil under striden opplevde tap og ble splittet under retretten (jf deler av Askim-detasjementet ved Fossum bru), innebar det en ekstrem påkjenning, selv om deltakelsen var av meget kort varighet (i underkant av en uke).

Sammenstøt med ikke ubetydelige tap, oppløsning og panikkartet retrett forekom flere steder på Østlandet, som f eks i Østerdalen, på Ringerike og Toten, i Gausdal og Valdres, og dessuten ved Fossum bru i Østfold. Også i Nordland hadde begivenhetene et tilsvarende forløp.

Antall falne under felttoget er oppgitt til 853 mann, mens tallet på sårede er oppgitt til 850. Men i realiteten er det tvilsomt om tapene kan fastslås så eksakt, og disse tallene bør derfor betraktes som omtrentlige anslag. For øvrig er det her et påfallende misforhold mellom tallet på falne og tallet på sårede, idet dette siste vanligvis er fire ganger så høyt som tallet på falne. - Under alle omstendigheter, sett i relasjon til det samlede antall krigsdeltakere, må tapene under felttoget i 1940 generelt sett sies å ha vært moderate. Imidlertid var tapene ikke likelig fordelt på de ulike avdelinger og kampavsnitt.

Arbeidsgruppen finner grunn til å påpeke at kildene mht. oppgaver over tapene (falne og alvorlig sårede) er høyst mangelfulle, og at det overhodet ikke foreligger statistisk materiale som gjør det mulig å foreta en vurdering av omfanget av de psykiske stridsreaksjonene, sammenbrudd m m.

11.3.4 Konklusjoner

11.3.4.1 Generelle bemerkninger

De fleste som deltar aktivt i en krigssituasjon vil trolig oppfatte påkjenningene som store, hvilket de selvfølgelig også er i relasjon til en normal tilværelse i fredstid. Når vi i det etterfølgende bruker uttrykk som små, moderate, minimale, relativt små eller lignende ved beskrivelsen av enkelte avdelingers påkjenninger, er det ikke noe forsøk på å bagatellisere belastningene, langt mindre noe ønske om å underkjenne den enkeltes innsats eller kampvilje. Dette er imidlertid en nødvendig del av arbeidet med å evaluere de belastningene som de enkelte stridsenhetene var utsatt for i 1940. For det kan neppe herske tvil om at det var til dels store variasjoner i belastningsnivået under felttoget i 1940, både fra det ene kampavsnittet til det andre og innbyrdes mellom avdelinger som opererte innenfor det samme området.

Det er arbeidsgruppens prinsipale oppfatning at den alt overveiende del av dem som deltok under kampene i 1940, var utsatt for belastninger som hører hjemme på den nedre eller midtre del av påkjenningsskalaen, og at bare et mindretall av deltakerne var utsatt for ekstreme påkjenninger, dvs belastninger av en type som kan føre til manifestasjon av psykiske senskader. På det stadium av etterkrigstiden vi nå befinner oss (48 år etter felttogets slutt), er det lite sannsynlig at det vil oppstå nye tilfeller av senskader i noe betydelig omfang.

Arbeidsgruppen har, vesentlig på grunnlag av Forsvarets krigshistoriske avdelings bøker om felttoget i 1940, foretatt en gjennomgang av de enkelte kampavdelingenes og en del andre avdelingers innsats og påkjenninger under felttoget. Resultatet av dette arbeidet forefinnes som vedlegg 2.

Gruppevurdering vil undertiden kunne innebære spesielle problemer når der gjelder felttoget i 1940. Avdelingene opererte ikke alltid samlet, idet deler av en avdeling kunne være detasjert (avgitt), ligge i reserve eller i hvilestilling. Innenfor en enkelt avdeling som opptrådte samlet, var påkjenningene heller ikke alltid nøyaktig like for alle ledd, uansett hvor godt avdelingforbandet ble opprettholdt. Eksempelvis kunne det innenfor en avdeling av typen bataljon være kampelementer som var i nærkamp og opplevde at folk ble drept eller såret, mens andre ledd innen avdelingen, f eks stab, tren, samband, kunne befinne seg i relativ trygg avstand fra selve stridsområdet. Dette innebærer ikke at disse "bakre" leddene ikke var utsatt for påkjenninger, kun at de var utsatt for andre stressorer, som uvisshet, mangel på søvn og hvile, bombing m m.

Gruppegodkjennelse vil på denne bakgrunn ikke nødvendigvis måtte innebære at samtlige deltakere innen en avdeling godtas uten videre, selv om avdelingen som sådan tilfredsstiller kravene. Personell som klart ikke var utsatt for stressorer på nivå med det som avdelingens hovedelementer opplevde, vil derfor måtte falle utenfor gruppegodkjennelsen, idet presumsjonen ikke kan sies å ha gyldighet for dem.

Vurderingen av påkjenningsgraden i det etterfølgende vil hovedsakelig ta sitt utgangspunkt i avdelingenes stridselement.

11.3.4.2 Det prinsipielle utgangspunkt

Arbeidsgruppen mener at de avdelinger eller deler av avdelinger som har vært utsatt for påkjenninger som ligger nær opp til grensen for kriteriet usedvanlig hard påkjenning i tilleggsloven, bør kunne godtas etter militærloven ut fra generell presumsjon for årsakssammenheng ved psykiske senreaksjoner.

Hvilke grupper eller avdelinger som kan tenkes å være aktuelle i denne sammenheng, avhenger av hvorvidt gruppen har vært utsatt for belastninger eller opplevelser som kan defineres som ekstreme. For godkjennelse på disse premisser mener arbeidsgruppen følgende kriterier må være til stede:

• Avdelingen har hatt meget store tap, dvs antall drepte eller alvorlig sårede må ha vært fem prosent eller mer.

• Avdelingen har vært involvert i nærkamp av betydelig intensitet og varighet.

• Avdelingen har vært utsatt for langvarig (dvs flere døgns) tjeneste uten søvn og hvile ("blodslit").

• Avdelingen har vært utsatt for langvarig bombing.

• Underordnet personell har opplevet å ha blitt latt i stikken av befalet, men har likevel fortsatt å kjempe.

• Avdelingen har vært utsatt for andre sterke belastninger, f eks synet av uvanlig mange drepte/sårede, fluktpreget retrett, påtvunget passivitet, terrorhandlinger etc.

Arbeidsgruppen er av den oppfatning at det ikke er grunnlag for å godkjenne nervøse lidelser etter militærloven ut fra generell presumsjon for psykiske senvirkninger uten at disse kriteriene er til stede. Vanligvis vil en måtte kreve at flere av kriteriene er oppfylt. I en krigssituasjon vil det oftest være flere samvirkende faktorer til stede, dvs en interaksjon av stressorer. Med mindre det foreligger klare brosymptomer, vil det i regelen ikke være nok at bare ett av kriteriene er oppfylt for at presumsjonen skal kunne sies å være til stede.

Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på disse betraktningene - og de kriteriene med hensyn til påkjenningsgrad og presumsjon for senskader som er lansert - ikke er ment å ha noen allmenngyldig verdi. Militærpsykiatriske erfaringer av mer allmenn karakter - eller med referanse til andre tider og andre steder - har følgelig ikke hatt avgjørende betydning for våre vurderinger. De meget spesielle forholdene under felttoget i Norge gjør det ikke naturlig å sette dette inn i en slik sammenheng, og har også medført at vi har anlagt en liberal norm ved de grensedragningene som er foretatt.

11.3.4.3 De enkelte avdelingene

11.4 Bakkemannskapene på kontinentet

11.4.1 Tjenesten på kontinentet

Den norske No. 132 (N) Wing ble satt opp på flyplassen North Weald nordøst for London 1. november 1943. Vingen omfattet til å begynne med de to norske jagerskvadronene 331 og 332. Operativt var vingen underlagt den britiske 2. taktiske flystyrke, men vingen stod under norsk kommando, og skulle ha norske sjefer og norsk personell så langt ressursene strakk til.

I mars 1944 ble det foretatt en reorganisering av vingene i 2. taktiske flystyrke. Det tekniske personellet og øvrige bakkemannskaper som sjåfører, bilmekanikere, sanitetspersonell, kokker, kontorfolk m.v. ble nå samlet i en såkalt service echelon ("støtteenhet") for hver jagerskvadron. Personellstyrken ved en service echelon var 180 mann. Echelonen ble betegnet med et firesifret nummer som refererte til den jagerskvadronen som den betjente på det tidspunkt ordningen ble innført. De norske bakkemannskapene som skulle betjene 331- og 332-skvadronene, ble gitt betegnelsen 6331. og 6332. echelon respektive.

Da 132. Wing i mars 1944 ble forsterket med den britiske 66. skvadron, ble det satt opp enda en echelon med delvis norsk personell. Denne fikk betegnelsen 6066. service echelon. Den hadde ca 60 prosent norsk personell og resten RAF-personell. I juli 1944 fikk 132. Wing en fjerde skvadron, 127. RAF-skvadron. Den tilhørende 6127. service echelon hadde ikke norsk personell. Heller ikke den femte skvadronen, den nederlandske 322. skvadron med tilhørende 6322. service echelon, som ble inkorporert i 132. Wing ved årsskiftet 1944/45, hadde norsk personell.

I slutten av mars 1944 ble vingen overført til feltflyplasser på sørkysten av England med sikte på deltakelse i invasjonen av Normandie. I dagene 19.-22. august ble den overført til kontinentet, der den i de neste åtte månedene oppholdt seg på følgende feltflyplasser:

Da bakkemannskapene etablerte seg på B 16 22. august, foregikk det fremdeles spredt skyting i omegnen. Echelonene ble imidlertid verken her eller under oppholdet på de øvrige flyplassene involvert i direkte kamphandlinger. Bakkeavdelingene var heller ikke innrettet for direkte strid. Til nærforsvar hadde britene en spesiell avdeling, det såkalte RAF-regimentet, hvorav 132. Wing ble tildelt 1313. Wing, som med en feltskvadron og en luftvernskvadron skulle beskytte flyskvadronene og deres echeloner mot angrep fra fiendtlige land- og luftstyrker.

De to norske jagerskvadronene foretok sine siste operative tokter 21. april 1945. Den 24. april forlot både flygerne og bakkemannskapene Twente i lastebiler til Nijmegen. Dagen etter kom personellet til Ostende med tog, og sent samme kveld var folkene tilbake i Storbritannia (North Weald).

I første halvdel av mai ble vingens personell overført til RAF-stasjonen Turnhouse i Skottland. Kort etter ble bakkemannskapene overført til Norge, der 132. Wing i begynnelsen av juni 1945 ble reetablert på Kjevik. Vingen ble oppløst 25. november 1945, og avdelingen ble deretter kalt "Luftforsvarets stasjon Kjevik".

Listen over bakkemannskaper som tjenestegjorde på kontinentet, omfatter 537 mann.

11.4.2 Påkjenninger og tap

Under oppholdet på vingens første forlegningssted, B 16, brøt det ut en farang blant mannskapene, en dysenterilignende epidemi ("Normandiesyken") som kan ha blitt forårsaket av umodne epler eller forurenset drikkevann. Plassområdet var befengt med stanken fra dårlig begravde lik av falne tyskere. Ferdsel utenfor veier eller oppmerkede stier innebar minefare. I tillegg kom det at arbeidsforholdene var svært vanskelige på denne høyst provisoriske feltflyplassen, noe som også medførte store påkjenninger for bakkemannskapene.

Bakkemannskapene var i den første tiden på kontinentet forlagt i åttemannstelt uten bunn. Dette førte til problemer av hygienisk art. Under oppholdet på B 60, som blir betegnet som et gjørmehull av dimensjoner, ble teltene i stor grad avløst av lemmebrakker av tysk opprinnelse. Senere ble innkvarteringsforholdene ytterligere forbedret - teltene fikk lemmer eller hampematter til underlag, glassvinduer i ramme, blomsterbed utenfor og ovn eller peis inne.

En spesiell belastning var V-1-bombene som tyskerne avfyrte mot Antwerpen. Denne nye våpentypen ble tatt i bruk allerede i midten av juni 1944 (den første V-1 traff London 13. juni), og fram til 29. mars 1945 - da den siste V-1 ble sendt av gårde - ble det avfyrt over 8000 bomber mot Storbritannia og et lignende antall mot Belgia. (Det foreligger motstridende opplysninger mht hvor mange V-1 som ble avfyrt - ovennevnte tall er hentet fra (The New) Encyclopædia Britannica.)

Under oppholdet på B 79 lå bakkemannskapene rett under skuddlinjen for disse bombene. Et par av dem falt ned nær forlegningsbrakkene, uten å gjøre noen skade på personellet. Bombene, som ble avfyrt i et antall av 80 stykker pr. døgn, forårsaket derimot søvnproblemer hos mange av folkene.

En annen spesiell stressor som mange av bakkemannskapene var utsatt for, var den belastningen det innebar å oppleve at fly ikke kom tilbake til basen, og at flygere ble meldt savnet eller drept.

Det foreligger ikke taps- eller sykelister for 132. Wing. (Alle slike opplysninger ble sendt direkte til RAF.) Det er opplyst at en flysoldat under permisjon i London 25. juni 1944 ble drept av V-l, men det foreligger ikke opplysninger om at bakkemannskaper falt i strid eller pga. fiendtlig aktivitet under vingens opphold på kontinentet.

Det forekom en rekke skader som følge av ulykker (hodeskader, benbrudd), hørselsskader pga. flystøy og larm, ryggskader pga. tunge løft og ubekvem arbeidsstilling. En god del mannskaper måtte dimitteres pga. skader under tjenesten på kontinentet.

Av sykdommer forekom foruten dysenteri en ondartet halsinfeksjon, angina Vincenti. Under en hepatittepidemi i Nederland fikk mange av bakkemannskapene gulsott.

Til tross for at bakkemannskapene var sterkt selektert og samtrent, dog uten direkte krigserfaring, var det mange som var plaget av psykiske symptomer som angst, søvnløshet, isolasjonsfølelse og uvisshet mht. krigens gang. Synet og lukten av lik under oppholdet Nord-Frankrike gjorde et sterkt inntrykk på mange. En del mannskaper måtte sendes tilbake til Storbritannia pga. psykiske besvær. Det har dessverre ikke vært mulig å fremskaffe eksakte tall for hvor mange som ble dimittert på grunn av psykiske forhold, skader eller av andre grunner.

Påkjenningene for flysoldatene bestod for øvrig i fysisk hardt arbeid, lange og uregelmessige arbeidsdager, til tider "blodslit", dårlig hygieniske forhold, kalde forlegninger og høy beredskap.

11.4.3 Konklusjon

Arbeidsgruppen har lagt vekt på at selv om bakkemannskapene etter vanlig oppfatning ikke gjorde tjeneste ved fronten, oppholdt de seg likevel så pass nær fronten at dette ble oppfattet som en belastning. Bakkemannskapene hadde heller ikke tradisjonelle kampoppgaver, og ble av den grunn ofte passive ofre - når de ble skadet var det pga. "ulykker" eller andre forhold de ikke hadde herredømme over. Det er ikke ukjent at psykiske sammenbrudd forekom i de bakre rekker - av og til vel så hyppig som ved selve fronten - på grunn av den usikkerheten som gjorde seg gjeldende med hensyn til krigssituasjonen og fiendens intensjoner.

Mye tyder på at den første tiden på kontinentet, særlig perioden på B 16, innebar de største påkjenningene for bakkemannskapene. Uten krigserfaring ble de da overført til et område der kampene så vidt var avsluttet, der likene lå ubegravet og der minefaren og risikoen for fiendtlige motangrep skapte betydelig usikkerhet.

Også den tyske Ardenner-offensiven, som begynte 16. desember 1944 og brakte fronten fram til ca 8 km fra elva Maas, representerte en ekstra belastning for bakkemannskapene. De befant seg da på B 60 nær Brussel, ca 10 mil lenger vest. Bakkemannskapene ble for øvrig overført til Woensdrecht ved Bergen-op-Zoom 22. desember 1944. Dette stedet lå ytterligere fire-fem mil unna fronten. Kort etter stanset den tyske offensiven, og fra 25. desember var de tyske styrkene på retrett.

I henhold til en undersøkelse utført i regi av Krigsinvalideforbundet, er det ikke konstatert forhøyet dødelighet blant bakkemannskapene. Derimot skal sykeligheten ha vært noe større i etterkrigstiden i denne gruppen enn blant norske menn i sin alminnelighet, jf Krigsinvalideforbundets hefte Flyvåpenets Bakkemannskaper på Kontinentet 1944/45.

Selv om belastningen under tjenesten på kontinentet kan ha vært av noe varierende intensitet til ulike tider og for de enkelte kategoriene innenfor gruppen, har arbeidsgruppen funnet å måtte legge avgjørende vekt på tidsfaktoren (varigheten) og interaksjonen av stressfaktorer, dvs det forhold at personellet var utsatt for stadige og samvirkende belastninger over relativt lang tid (seks-åtte måneder).

Arbeidsgruppen er av den oppfatning at for de bakkemannskapene som deltok på kontinentet fra avdelingen etablerte seg der i august 1944 og i minst seks måneder fremover, bør det kunne godtas presumsjon for årsakssammenheng ved psykiske senskader. Personell som måtte avbryte tjenesten på grunn av skade eller sykdom, og av den grunn fikk kortere tjenestetid enn seks måneder, bør ikke godtas ut fra presumsjon, men bedømmes individuelt på basis av det konkrete skadeforholdet. Heller ikke personell som ble overført til avdelingen fra Storbritannia til erstatning for dem som ble dimittert under oppholdet på kontinentet, bør omfattes av presumsjonen.

11.5 Bergkompani 2

11.5.1 Tjenesten i Finnmark

Den norske brigades 2. bergkompani som i november 1944 ble sendt til Finnmark, var en del av en ekspedisjonsstyrke som ellers inkluderte en avsnittskommando for Finnmark, en marinekommando, en magasingruppe, en hygienisk enhet og Civil Affairs-representanter. Ekspedisjonen, som hadde operasjonsbetegnelsen "Crofter" (husmann), ble ledet av en militærmisjon med oberst Arne Dahl som sjef. Bergkompaniet utgjorde ekspedisjonens operative kampelement; de øvrige avdelingene var kader- og støtteenheter - med militærmisjonen som liaisonorgan i forholdet til sovjetiske militære myndigheter.

Avdelingen ble satt opp under betegnelsen Bergkompani 2 i Nigg i Skottland 8. august 1942, men stammen i kompaniet var brigadens 2. geværkompani, som hadde eksistert siden sommeren 1940. Avdelingen hadde følgelig en fireårig treningsperiode bak seg da den ble overført til Finnmark.

De norske bergkompaniene i Storbritannia bestod av 260 mann. Men på grunn av plassmangel under overfarten måtte kompaniets styrke reduseres en del, slik at 2. bergkompani under tjenesten i Finnmark kom til å bestå av 232 mann. Kompanisjef var major Sturla Rongstad.

På grunn av den begrensede transportkapasiteten fikk kompaniet heller ikke med seg sine biler og kløvhester. Det var avtalt at russerne skulle skaffe de norske styrkene transportmidler og drivstoff samt forpleining og sanitetsorganer. Etter hvert skulle det vise seg at nordmennene måtte klare seg uten transportmidler. Selv om de norske bergkompaniene var trent og organisert med tanke på å kunne operere utenfor bataljonsforband, og i veiløst terreng, førte dette likevel til store problemer under operasjonene i Finnmark.

Bergkompaniet forlot Storbritannia (Scapa Flow) 1. november 1944 om bord på den britiske krysseren Berwick, som utgjorde en del av en større eskortestyrke for to store handelsskip med mellom 10 000 og 11 000 sovjetiske krigsfanger om bord. Overfarten foregikk uten særlige hendelser. Berwickkom til Murmansk 6. november. Fem dager senere passerte styrken grensen til Norge. Den ble innkvartert i brakker og hytter på Sandnes og Bjørnevatn i nærheten av det nedbrente Kirkenes.

I tillegg til en stab omfattet kompaniet tre geværtropper, en tungtropp, en trentropp, et sanitetslag, et sambandslag og et pionerlag.

Etter 14 dagers forberedelser og trening var kompaniet kampklart 20. november. Det var operativt underlagt en sovjetisk divisjon fram til 6. februar 1945. Den 25 november fikk kompaniet ordre om å avløse de sovjetiske fremskutte styrkene i Varangerbotn- og Tana-området. Hovedkvarteret ble lagt til Rustefjelbma i Tanafjord. På grunn av den usikkerheten som hersket med hensyn til tyskernes bevegelser og planer, ble kompaniets hovedoppgave rekognosering og patruljevirksomhet over hele fronten.

Patruljevirksomheten begynte 28. november 1944. De viktigste patruljene som ble sendt ut mens kompaniet var under sovjetisk operativ ledelse, var følgende:

• Oppklaringspatrulje med kampoppdrag mot Nordkyn 28. november-8. desember 1944. Tre mann under ledelse av sersjant Ottar Knutsen.

• Oppklarings- og stridspatrulje mot Karasjok 29. november-11. desember 1944. Fem mann ledet av løytnant Ottar A. Bøe.

• Oppklaringspatrulje via Sirma til Børselv 29. november-8. desember 1944. To mann (vervet blant lokalbefolkningen).

• Kamppatrulje mot Ifjord 30. november-5. desember 1944. Tretten mann inkludert sjefen, løytnant Olav Otterskred.

• Kamppatrulje mot Børselv og Billefjord 10. -19. desember 1944. Ni mann inkludert løytnant Kåre Knudsen (NK ved kompaniet).

• Kamp- og oppklaringspatrulje mot Kautokeino - Masi 12. desember 1944- 2. januar 1945. Tungtroppen (25 mann) ledet av løytnant Asbjørn Ones. Avdelingen tilbakela 90 mil på ski.

• Oppklaringspatrulje mot Kautokeino - Masi - Suosjavrre 18. desember 1944-21. januar 1945. Løytnant Bøe med de samme folkene som ble sendt mot Karasjok 29. november.

• Oppklaringspatrulje mot Kistrand - Billefjord 19. desember. Løytnant Otterskred (sjef) med sju mann. Patruljen oppholdt seg nesten to uker i "ingenmannsland".

• Oppklaringspatrulje mot Sværholtodden 22. -28. desember 1944. Fenrik Nils Grebstad med korporal Morten Berges lag.

• Stridspatrulje mot Polmak 25. desember 1944-28. januar 1945. Fem mann inkludert lederen fenrik Tønne Huitfeldt.

• Patrulje til Skjånes (på østsiden av Porsangerfjorden) 3. januar. Løytnant Erling Fagerheim med fire mann.

• Offiserspatrulje til vestsiden av Porsangerfjorden 21. januar. Åtte mann under ledelse av løytnant Knudsen samt en kjentmann. Patruljen var ute i to og en halv uke, og foretok flere lange og anstrengende tokter inn i et område som var kontrollert av tyskerne.

• Patrulje mot Repparfjord 23. januar. Korporal Berge med fire mann. Patruljen kom i kamp 27. januar, men klarte å komme seg tilbake uten tap.

• Patrulje ledet av løytnant Håkon Nordhaug med folk fra 2. tropp mot Repvåg, Lafjord og Magerøysundet i slutten av januar.

• Oppklaringspatrulje mot Svartvik 30. januar. Fire mann inkludert lederen, korporal Oscar Dale. Patruljen kom i kamp, og to mann ble drept mens de to andre ble tatt til fange.

• Stridspatrulje til Indre Billefjord 5. februar. Åtte mann ledet av korporal Brynjulf Mugås. To andre patruljer ble sendt til Indre Billefjord 7. februar, ledet av løytnant Fagerheim (feltpresten) og korporal Reidar Hansen. Mugås’ og Fagerheims patruljer var i kamp i Indre Billefjord 7. februar og om morgenen dagen etter, før de trakk seg tilbake. Én mann av korporal Mugås’ patrulje falt. Ti mann, inkludert alle i korporal Hansens patrulje, ble tatt til fange.

Det er grunn til å anta at over halvparten, muligens så mange som 80-90 prosent, av kompaniets samlede styrke på et eller annet tidspunkt deltok i patruljevirksomhet til områder hvor risikoen for konfrontasjon med fienden var til stede. (Ifølge en intervjundersøkelse utført av Krigsinvalideforbundet skal 85 prosent av de intervjuede (147 mann) ha deltatt i slik patruljevirksomhet.)

Kompaniets hovedstyrke trengte etter hvert videre vestover. Russerne hadde i samsvar med avtalen stilt fem biler til disposisjon for kompaniet i slutten av november, men allerede 7. desember ble det rapportert at disse bilene var brutt sammen. En sivil bil som var rekvirert, var blitt ødelagt av en mine. Minerydding ble for øvrig drevet kontinuerlig av kompaniets pionerer. Kompaniets hovedstyrke var mest opptatt med vakthold og transportvirksomhet.

Den 17. desember var kompaniet kommet til Smalfjord, der mannskapene fikk finske finertelt å bo i.

I begynnelsen av januar 1945 fortsatte kompaniet videre vestover til Kunes i Laksefjord, ved hjelp av sleder og skikjelker samt skøyter via Hopseidet.

Den 6. februar ble Bergkompani 2 underlagt norsk kommando, Distriktskommando Finnmark, med oberst Dahl som sjef. Kompaniet inngikk fra da av i DKFs 1. bataljon (sammen med kompani 1 og 2 av Rikspolitiet), der major Rongstad også var bataljonssjef.

Kompaniet fikk kort etter (10. februar ) ordre om å delta i en større operasjon, "Hevn", med sikte på å angripe tyske styrker i Repparfjord-området. I løpet av februar ble Bergkompani 2 derfor trukket videre vestover til Børselv, med reinsdyr- og hestetransport. I mars fortsatte fremrykkingen sørover til Brennelv, der kompaniet hovedstyrke var samlet pr. 1. april.

Som forberedelse til operasjon "Hevn" patruljerte styrker fra bergkompaniet på vestsiden av Porsangerfjorden og mot Repparfjord. En av disse patruljene, en oppklaringspatrulje mot Kistrand, kom i kamp med en tysk forpost 3. april. - For øvrig ble det i dette tidsrommet drevet med utbedring av veier og bruer, og reparasjon av Banak flyplass; dessuten ble det hele tiden utført minerydding. To mann ble såret av miner på Banak flyplass 17. april, én av dem dødelig.

Det viste seg imidlertid umulig å gjennomføre operasjon "Hevn" i tråd med den opprinnelige planen, fordi bataljonen som følge av mangel på transportmidler, ødelagte veier m v ikke klarte å trekke sammen tilstrekkelig store styrker til et angrep.

Bergkompani 2 ble liggende i Brennelv til begynnelsen av juni 1945. Fra 14. juni til 21. oktober utførte det vakttjeneste i Mo i Rana. Deretter ble kompaniet sendt sørover med tog til Oslo, der det etter diverse parader og seremonier ble avtakket 4. november 1945.

11.5.2 Påkjenninger

Soldatene i 2. bergkompani utgjorde i helsemessig henseende en selektert gruppe. I likhet med brigadens øvrige avdelinger var folkene i Bergkompani 2 godt trent og i god fysisk form. Over halvparten av styrken (ca 62 prosent) hadde en treningsperiode på mellom 34 og 53 måneder bak seg ved avreisen fra Storbritannia. Men fjerdedel av styrken hadde en tjenestetid på bare 3-10 måneder.

Treningen i Skottland hadde imidlertid ikke gitt anledning til å drive øvelser med sikte på vinterkrig i arktiske strøk. Det viste seg således i forbindelse med en mønstring ved ankomsten til Murmansk at 20 prosent av styrken aldri hadde gått på ski.

Det kan neppe herske tvil om at kompaniet under tjenesten i Finnmark hadde større påkjenninger på grunn av tungt, utilstrekkelig og delvis dårlig egnet utstyr, manglende fremdriftsmidler og utilstrekkelige forsyninger enn som følge av direkte konfrontasjon med fienden. Kompaniet var oppsatt så vel med motorisert tren som med en kløvtropp, men både biler og hester måtte etterlates i Skottland. Kompaniets fremrykking fra Kirkenes-området til Porsangen i løpet av en firemånedersperiode fra slutten av november 1944 til ca 1. april 1945, en distanse på vel 30 mil, ble derfor først og fremst en fysisk kraftprestasjon.

Mens kompaniet var underlagt sovjetiske militære myndigheter, fikk folkene russisk proviant, men den holdt ikke mål etter vesteuropeisk standard. En del av provianten kom for øvrig aldri fram til kompaniet - noe av den skal rett og slett ha forsvunnet på svartebørsen i Kirkenes. - Til den russiske forpleiningen hørte også 100 g vodka daglig pr. mann, men mye av denne ble også borte på veien.

De langvarige patruljeraidene representerte en ekstrem påkjenning ("blodslit") på grunn av de fysiske strabasene dette innebar, de ugjestmilde klimatiske forholdene og de lange avstandene i veiløst terreng. Patruljevirksomheten innebar også for mange mangel på søvn og hvile, og i tillegg psykiske påkjenninger på grunn av risiko for sammenstøt med fienden.

På grunn av feilernæring og vitaminmangel var en del av folkene utsatt for vekttap under tjenesten i Finnmark. De hygieniske forholdene var jevnt over dårlige. På tross av dette var helsetilstanden god. Kompaniet hadde noen tilfeller av dysenteri, men var ikke utsatt for epidemiske sykdommer. Noen få tilfeller av luftveis- og lungeinfeksjoner forekom. Kompaniet var for øvrig heller ikke oppsatt med lege. Sanitetsløytnanten som var sjef for kompaniets sanitetslag på 14 mann, var en medisinsk student.

Fysiske skader forekom bare i liten utstrekning under tjenesten i Finnmark, faktisk forekom slike skader langt hyppigere under treningen i Storbritannia. Det er opplyst at sju mann var utsatt for hodeskade og at fire mann pådrog seg ryggskade under tjenesten i Finnmark.

De psykiske påkjenningene bestod i generell utrygghet, spenning og søvnmangel. Mange opplevde vakttjenesten som en stor belastning, særlig det å stå på vakt i kulde og nattemørke. Patruljetjenesten innebar, foruten de spesielle fysiske påkjenningene, også psykiske belastninger på grunn av risikoen for sammenstøt med fienden. Pionertjenesten var spesielt utsatt på grunn av mineryddingen. Pionerlaget bestod av ni mann inkludert sjefen, en sersjant.

I en personlig farget beretning om offiseren og feltpresten Erling Fagerheims opplevelser under tjenesten i Finnmark, er påkjenningene beskrevet på følgende måte:

Angst og redsel, bitende kulde, nagende sult og umenneskelig slit, det var det Erling og kameratene hans opplevde mest av under fremrykkingen i Finnmark vinteren 1944/45. - Jeg vet ikke hva som var verst. Sulten kunne være ille når forsyningene ikke kom fram til oss. Jeg hadde saktens sultet før, ikke minst under studietiden i Oslo, men i Finnmark var det jo verre på alle vis.

Arbeidsgruppen har ellers lagt vekt på at tjenesten - med unntak av patruljevirksomheten, som ofte ble utført i "ingenmannsland" eller i fiendtlig kontrollert område - foregikk i et frigjort område, og at risikoen for direkte konfrontasjoner med tyske styrker var liten.

Tapene var relativt små. Tre mann ble drept under patruljekamper med tyskerne, én under minerydding. Tolv mann ble tatt til fange. Fangene ble sendt til Oslo, og var utsatt for spesielle påkjenninger i forbindelse med transporten og forhørene, bl a trusler om skyting. Alle fangene meldte seg tilbake ved kompaniet i Mo i Rana i juli 1945.

11.5.3 Konklusjon

Etter arbeidsgruppens mening var enkelte deler av kompaniets virksomhet forbundet med klart større påkjenninger enn andre. Dette gjelder i første rekke patruljevirksomheten. Vi mener derfor det er grunnlag for å trekke den konklusjon at personell som deltok i strids- eller oppklaringspatruljer av ikke ubetydelig omfang og varighet, var utsatt for stressorer som kan forklare at de mange år senere har fått sviktende helse. Dette gjelder særlig psykiske senreaksjoner, men kan også gjelde ryggplager og i spesielle tilfeller også andre lidelser av psykosomatisk art.

Personell som deltok i mineryddingstjeneste kommer etter vår oppfatning i samme kategori.

Arbeidsgruppen er for øvrig av den oppfatning at tjenesten ved 2. bergkompani i Finnmark ikke innebar slike ekstreme påkjenninger for avdelingen som helhet at det rent generelt kan sies å være presumsjon for årsakssammenheng ved helsesvikt i ettertid på grunnlag av slik tjeneste alene. Vi viser her blant annet til at tjenesten, med mindre den omfattet aktiviteter som nevnt ovenfor, var relativt risikofri med hensyn til direkte sammenstøt med fienden, idet den ble utført i områder som tyskerne hadde trukket seg ut av.

11.6 Illegal motstandsvirksomhet

11.6.1 Innledning

Det illegale motstandsarbeidet på hjemmefronten kan sies å ha begynt alt umiddelbart etter kampenes opphør våren 1940. Det oppstod allerede fra sommeren 1940 en rekke større og mindre grupper som drev med ulike former for motstandsarbeid, som etterretningsvirksomhet, flyktningetransport ("eksport"), produksjon og distribusjon av illegale aviser.

Fra høsten 1940 ble det skapt større bredde i motstandsarbeidet, blant annet på grunn av den idrettsstreiken som ble iverksatt i november nevnte år, da arbeids- og idrettsminister Axel Stang oppnevnte en "idrettsfører" til å nyordne norsk idrett etter tysk, nazistisk mønster. Idrettsfronten ble en inspirator i motstandskampen, og kom dessuten i høy grad til å berede grunnen for oppbyggingen av de hemmelige kampgruppene, hvorav noen utviklet seg til den militære kamporganisasjonen Milorg. Skytterlagene med sine våpentradisjoner og grupper av krigsdeltakere som opprettholdt kontakten etter kapitulasjonen i 1940 og som til dels hadde gjemt unna våpen og ammunisjon, bidrog også til utviklingen av den militære del av motstandsbevegelsen.

Som følge av striden om yrkesorganisasjonenes stilling våren 1941 oppstod et behov for et illegalt apparat til å lede holdningskampen. I løpet av sommeren og høsten 1941 ble det dannet to sentrale organer for den sivile hjemmefrontledelsen, Kretsen og Koordinasjonskomiteen (KK), som til sammen utgjorde Sivorg. Hjemmefrontens ledelse (HL), den overordnede ledelsen av de to sivile gruppene og Milorg, ble endelig dannet høsten 1943, men først på nyåret 1945 ble det etablert et spesielt organ som omfattet representanter både for den sivile og militære ledelse. Og først helt på tampen av krigen, fra slutten av april 1945, da de kommunistiske aksjonsgruppene ( Sabotørenes landsforbund) gikk med i HS (Milorg), ble HL øverste organ for alt organisert motstandsarbeid i Norge.

Illegal motstandsvirksomhet forekom i en mengde forskjellige former. Den omfattet spontane enkelthandlinger som blomsteraksjonen og foreldreprotesten i 1942, og inkluderte personer og grupper på svært ulike nivåer, fra "huleboerne" i Finnmark til "entreprenørfirmaet Holatex" eller Milorgs sentralledelse (SL) i Oslo. - Den organiserte delen av hjemmefronten (HL) bestod av flere likestilte grupper, som i tillegg til Sivorg og Milorg også omfattet Polorg samt det såkalte Økonomisk utvalg, som arbeidet hovedsakelig med problemer i forbindelse med overgangen til fred.

Andre sentrale organisasjoner, men som ikke var direkte tilknyttet HL, var den illegale fagforeningsledelsen og kommunistene. LOs illegale ledelse, som ble kalt Faglig utvalg (FU), oppstod høsten 1941 i kretsen omkring den illegale avisen "Fri Fagbevegelse", og var fra våren eller sommeren 1942 representert i Koordinasjonskomiteen.

Etter en opprulling i begynnelsen av 1942 ble FU reorganisert. Blant annet fikk den en representant for kommunistene, som dermed også etter hvert fikk en indirekte kontakt til den øverste ledelsen i hjemmefronten. I organisatorisk henseende hadde kommunistene for øvrig en helt uavhengig stilling, utenfor den sivile og militære hjemmefrontledelsen, og kommunistpartiet som sådant fikk heller aldri noen representant med i Hjemmefrontens ledelse. HL oppstod på sett og vis som følge av et motsetningsforhold til kommunistene, idet disse i motstandspolitisk henseende representerte en annen, mer aggressiv linje enn hjemmefrontledelsen. Først i 1944 gikk hjemmefrontledelsen over fra en motstand vesentlig basert på holdningskamp til en virksomhet preget av væpnet motstand og direkte konfrontasjon med okkupasjonsmakten.

Begrepet "hjemmefronten" omfatter i utgangspunktet alle som sluttet opp om kampen mot okkupasjonsmakten og NS-regimet, gjennom holdningskamp og organiserte grupper for sivil eller militær motstand. Det kan følgelig ikke fastslås med noen særlig grad av nøyaktighet hvor mange som "deltok" i arbeidet på hjemmefronten. Den eneste delen av motstandsbevegelsen som var formelt organisert, var den militære delen - Milorg. For øvrig var den kommunistiske motstandsvirksomheten grunnlagt på en fast organisasjon, nemlig partiet NKP, som drev med både væpnet og sivilt motstandsarbeid.

11.6.2 Sivorg

Den organiserte sivile motstanden hadde i hovedsak to eller tre ytringsformer.

For det første var den en interessekonflikt mellom okkupasjonsmakten og yrkesorganisasjonene. Denne striden kom på et tidlig stadium til å prege den egentlige sivile motstanden på hjemmefronten. En rekke yrkesorganisasjoner inntok en klar, avvisende holdning til tyskernes fremstøt med sikte på "nyordning" av samfunnslivet. Motstanden artet seg som en strid om juridiske rettigheter, der organisasjonene forsøkte å argumentere med at okkupasjonsmaktens fremgangsmåte var i strid med norsk lov og internasjonale avtaler. Dette gjenspeiles i en serie prosesser mellom okkupanten og ulike yrkesorganisasjoner, som striden om Høyesterett i 1940, de 22 og senere 43 yrkesorganisasjonenes protest i april og mai 1941, jf også de ulike "frontene" som oppstod i denne fasen - skolefronten, kirkefronten, kulturfronten, pressefronten osv. Denne holdningskampen ble ledet av jurister, prester, læ rere og leger.

Den sivile motstanden ytret seg for det annet som en informasjonskrig. Det tyske og nazistiske nyhets- og informasjonsmonopolet ble bekjempet ved hjelp av illegale nyhetskanaler. På dette stadiet er man for alvor over i det egentlige illegale motstandsarbeidet.

En tredje motstandsform var rettet mot arbeidslivets produksjon, dvs den ytret seg som en bevisst, sivil sabotasje mot den delen av produksjonen som kom tyskerne til gode. Det er ikke kjent hvilket omfang slik sabotasje hadde, trolig var den ikke særlig utbredt. Under alle omstendigheter ble den etter alt å dømme oppveid av det tvungne eller frivillige tyskerarbeidet som pågikk under hele krigen.

Den sivile motstandsledelsen ble aldri samlet i ett organ, i motsetning til dens motstykke Milorg, men var delt i to - Kretsen og Koordinasjonskomiteen (KK).

Kretsen bestod opprinnelig av 12 personer, men ble senere supplert med nye folk - ledere i politikk og næringsliv, og andre samfunnstopper med Paal Berg i spissen. Da Kretsen var fullt etablert sommeren 1942, fikk den som sin viktigste oppgave å fungere som kontaktorgan til regjeringen i London, og etter hvert kom den til å virke som bindeledd mellom utemyndighetene og hjemmefronten.

Ellers fikk Kretsen som sin annen hovedoppgave å forberede overgangsstyret i Norge - nærmere bestemt utpeke sentrale og lokale øvrighetspersoner som skulle stå klar til å overta i det øyeblikk krigen var over.

Koordinasjonskomiteen er blitt kalt "hjemmefrontens sekretariat" og "holdningskampens generalstab". På et møte hos overlege Hans Jacob Ustvedt høsten 1941 ble det besluttet å etablere et permanent koordinerende organ for yrkesorganisasjonenes kamp mot nazifiseringsfremstøtene. Under ledelse av en annen lege, Ole Jacob Malm, ble det bygd opp et landsomfattende apparat, som stod ferdig omkring årsskiftet 1941-42. Sammensetningen av komiteen var - av naturlige grunner - noe preget av gjennomtrekk. Alt i alt regnes 31 personer å ha vært medlemmer av selve KK, mens tallet på kontaktpersoner rundt om i landet er ukjent. KK gikk etter hvert over fra å være yrkesorganisasjonenes illegale lederutvalg til å bli en selvstendig organisatorisk enhet. Det utviklet seg snart et omfattende sekretariat i tilknytning til KK, og dette bestod til slutt av ca 50 unge kvinner og menn som ofret all sin tid på dette arbeidet. KKs viktigste oppgave var å utarbeide retningslinjene i holdningskampen og lede den løpende sivile motstand på hjemmefronten. Dette skjedde i første rekke ved at paroler om boikottaksjoner o.l. ble spredt via sekretariatet til kontaktapparatet rundt om i landet.

Via dette apparatet kunne Sivorg gripe aktivt inn i de store sakene i holdningskampen, som for eksempel lærerstriden og kampen mot loven om ungdomstjenesten i 1942, striden om den nasjonale arbeidsinnsatsen i 1943, og kampen mot arbeidstjenesten og arbeidsmobiliseringen i 1944.

11.6.3 Polorg

Politiledelsen stod i spissen for en hemmelig politiorganisasjon (Polorg). Den ble etablert i 1942 etter initiativ av den militære ledelsen, som følte behov for et nasjonalt pålitelig politi som kunne overta i frigjøringsfasen. Sven Arntzen, som senere også ble medlem av Milorgs råd, påtok seg oppgaven å lede politiets beredskapsarbeid under krigen, med tittelen rikspolitisjef.

Rikspolitiet ble organisert på samme måte som Milorg. Hvert distrikt, som tilsvarte Milorgs distriktsinndeling, fikk sin distriktspolitimester, som inngikk i et triumvirat sammen med Sivorgs fylkesmann og Milorgs distriktssjef, som alle skulle tre i funksjon i frigjøringsfasen.

Ved siden av arbeidet med å utpeke distriktspolitimestere, og under dem politimestre og lensmenn, hadde Politiledelsen det overordnede ansvaret for den løpende sikringstjenesten.

Sikringstjenesten (ST) ble i 1944, på initiativ av sentralledelsen i Milorg, organisert som en fellestjeneste for alle organisasjoner som drev med sikringsarbeid, både Sivorg, Milorg, Polorg, XU og andre grupper. En gren av denne virksomheten var den såkalte Bamsetjenesten i Oslo, og tilsvarende grupper under ulike navn andre steder som drev

med avlytting av Sipos og Stapos telefoner. Den såkalte

Mikkeltjenesten hadde tilsvarende oppgaver mht. postverket.

En organisasjon som stod for en god del av det praktiske arbeid innenfor sikringstjenesten var Jøsspo eller 2 AP, som var i virksomhet i hvert fall fra 1941, og som opptrådte under en rekke navn - Riise-gruppen, Munthe-gruppen, Nordby-gruppen (også kalt Øwre-gruppen), Lassen-gruppen og Tangen-gruppen. Denne organisasjonen utførte et mangfoldig arbeid som spente fra aksjoner som gikk ut på å befri fengslede motstandsfolk til militær etterretning, "eksport"- og kurervirksomhet m v.

11.6.4 Militær motstand

11.6.4.1 Milorg

Militære motstandgrupper oppstod lokalt mange steder i landet allerede kort tid etter kapitulasjonen sommeren 1940. Snart meldte det seg et behov for samordning og en mer enhetlig ledelse av de mange små, spredte militære gruppene. Alt høsten og vinteren 1940-41 begynte man å reise rammeverket for en landsomfattende organisasjon, utpeke ledere osv, men en stor, fast organisert og sentralt ledet organisasjon mente man det var for tidlig å etablere på dette tidspunkt.

I mars-april 1941 ble det etablert et militært råd ("Rådet"), som var Milorgs høyeste organ i Norge. Det militære råd hadde ansvaret for å trekke opp de store linjene for arbeidet, peke ut ledere og øve kontroll med virksomheten, mens det daglige arbeidet ble ledet av et annet organ, Sentralledelsen (SL). Milorg og "dens styre ved rådet" ble anerkjent av London-regjeringen allerede 20. november 1941, og sorterte fra da av direkte under HOK (og senere FO da den ble etablert) i London. Medlemmene av Milorg ble gitt melding om å anse seg som "stående under militær kommando".

I Milorgs første tid ble virksomheten samlet i fem kampgrupper, som omtrent tilsvarte de gamle divisjonsområdene i Sør-Norge. Meningen var i realiteten å remobilisere den gamle Hæren illegalt - noe som skulle vise seg å være et fatalt feilskritt. Etter omfattende opprullinger i løpet av 1941 og 1942 ble de fem kampgruppene avløst av en inndeling i 14, senere 23, distrikter. Sikkerheten ble nå bedre ivaretatt ved at distriktene ble oppdelt i en rekke atskilte, mindre enheter - avsnitt, område, gruppe, tropp og lag ("celleprinsippet") - og ved at strategien ble lagt om i retning av geriljakrigens metoder.

Milorgs hovedoppgave var den rent militære opptreningen av jegerne til å danne en beredskapshær som skulle opptre sammen med de allierte ved en eventuell invasjon av Norge. Milorg var stort sett våpenløs før midten av 1944. Fram til da ble det kun drevet trening, og jegerne var i fullt arbeid. Allerede fra et tidlig tidspunkt fikk Milorg dessuten i enkelte distrikter grupper med spesielle formål, som sabotasje, spionasje, forsyningstjeneste, eksporttjeneste, slipptjeneste og radiotjeneste.

Milorgs sambandsnett, Det indre samband (DIS), som ble bygd opp av Knut Haugland i løpet av 1944, omfattet ved slutten av krigen ca 60 radiostasjoner. - Også den øvrige radiotjenesten var i sterk ekspansjon i siste del av krigen. I 1941 hadde Milorg bare to radiosendere, men sommeren 1944 var ca 35 sendere i operasjon og ved frigjøringen hadde Milorg 69 sendere med kontakt til SOE/FO (dvs de militære myndighetene i Storbritannia). Alt i alt var 110 radiooperatører i arbeid for Milorg under krigen. Av disse ble 20 mann arrestert, og 9 av dem ble drept eller skutt, mens 7 ble meldt savnet.

Slipptjenesten begynte i januar 1942. Av de 1241 slippoperasjonene som ble forsøkt gjennomført, var bare 717 vellykkede. Det aller meste av våpenforsyningen fra Storbritannia foregikk i løpet av det siste krigsåret. I 1944-45 ble 682 av de vellykkede slippoperasjonene gjennomført, derav 469 i 1945. Hele 31 fly gikk tapt i denne tjenesten, og ca 200 besetningsmedlemmer mistet livet. I alt ble det "droppet" 245 mann og 12 500 beholdere med våpen og forsyninger til Milorg. Av de 717 vellykkede slippoperasjonene ble bare 248 gjennomført forut for 1945.

Sabotasjevirksomheten ble forut for våren 1944, med unntak av den aktiviteten som ble drevet av kommunistenes aksjonsgrupper, planlagt utenfor Norge og gjennomført av spesialutdannede folk - oftest fra Kompani Linge - som ble sendt inn i landet fra Storbritannia. I løpet av 1944 overtok SL som koordinator av sabotasjen i Norge i samarbeid med Linge-karene, i første rekke den såkalte Oslo-gjengen. Gunnar Sønsteby, Oslo-gjengens leder de facto, ble i realiteten Milorgs sabotasjesjef.

I desember 1944 gav den allierte krigsledelsen tillatelse til jernbanesabotasje i Norge. Disse aksjonene, som ble kalt Transportslaget, kulminerte med den store operasjon Betongblanding natt til 15. mars 1945 der over 1000 Milorg-folk deltok. Aksjon Betongblanding (også kalt "Sementblanding" og "Concrete Mixer"), som var Milorgs største samordnede aksjon uansett mål, hadde til hensikt å ramme utskipningen av tyske tropper fra Norge. Både omfanget og effekten av aksjonen er omdiskutert. Enkelte steder er det oppgitt at de nord/sørgående jernbanene i Sør-Norge ble kuttet på over 1000 steder. I den nylig utkomne Norge i krig (bind 6 s. 234-236) er det anført at jernbanelinjene på begge sider av Oslofjorden ble angrepet, men virkningen var begrenset da skadene de fleste steder ble utbedret på under ett døgn. Aksjonene var likevel en "moralsk oppkvikker" for jegerne i Milorg, som fikk anledning til å demonstrere sin slagkraft.

I realiteten var Milorg meget liten av omfang; den ble også effektivt holdt i sjakk av Sipo u. SD inntil krigens siste år, da antallet Milorg-soldater ("jegere") vokste fra noen tusen til ca 40 000. Milorgs viktigste bidrag til krigføringen var utvilsomt innsamling og sending av militære etterretninger til de allierte myndighetene i Storbritannia, som Milorg var underordnet via FD i London. (De fagmilitære organene Milorg hørte inn under, var MI IV i Stockholm og FO IV i London.)

11.6.4.2 Beredskaps- og sabotasjegrupper

I grenselandet mellom den sivile og militære motstanden stod B.org, J.org, E.Org og OS (senere kalt OSRA). Dette var for det første beredskapsorganisasjoner som skulle sikre norsk infrastruktur (industri, jernbaner m.v.) mot tysk ødeleggelse i tilfelle alliert invasjon. For det andre deltok disse organisasjonene også aktivt i det illegale motstandsarbeidet.

Organisasjonene var i administrativ henseende underlagt de militære myndighetene i London (FO), via Milorgs sentralledelse, men klassifiseres av Grimnes likevel som sivile grupper. Bedriftsorganisasjonen ( B.org), som ble etablert i 1942 som et hemmelig bedriftsvern for industrien, var også organisert etter mønster av Milorg. B.orgs aktive innsats bestod i "stille sabotasje" innenfor industrien. Jernbaneorganisasjonen ( J.org) var av samme type, med ansvar for jernbanene. På det aktive plan drev J.org blant annet med postformidling mellom illegale kontakter, i samarbeid med folk fra Postverket, og med "arrangert" sabotasje (feildirigering av godstog, avsporinger, kollisjoner o l). Etatsorganisasjonen ( E.org) ble etablert fra 1943 som et kontaktnett som særlig XU hadde behov for innenfor offentlige tjenestegrener, transport, politi m v. - OS (Organisert Sabotasje) var en illegal ingeniørorganisasjon, etablert i 1942, av samme type som og i nært samarbeid med B.org. Den drev også med "stille sabotasje".

11.6.4.3 Etterretningsgrupper XU

Den militære etterretningsorganisasjonen XU var opprinnelig en del av Milorg, men ble i løpet av 1941-42 skilt ut som en selvstendig organisasjon direkte underlagt FO II og MI II. Organisasjonen ble opprettet av Lauritz Sand, Arvid Storsveen og andre allerede i 1940, men ble etter hvert sterkt knyttet til et elitepreget miljø ved universitetet på Blindern. Senere ble den en landsomfattende organisasjon, som til slutt hadde ca 1000 "agenter" i sine ruller, samt et tilsvarende antall kontaktpersoner rundt om i landet.

XUs virksomhet har vært lite omtalt etter krigen, fordi XU-folkene ble pålagt, eller påla seg selv, taushet, og fordi arkivmaterialet har vært hemmeligstemplet. Det er antatt at mellom 30 og 40 medlemmer av XU mistet livet, dels i åpen kamp, dels som følge av dødsdom og henrettelse (eller selvmord før det kom så langt), og dels på vei til eller i tyske fangeleirer. Taushetsplikten ble for øvrig opphevet i november 1988.

11.6.4.4 Komorg og kommunistinspirerte grupper

Kommunistpartiet ble forbudt 16. august 1940, og samtidig ble kommunister over hele landet arrestert og forhørt av Gestapo. En del av NKP gikk etter dette i dekning - noen i full, andre i delvis illegalitet. Så lenge den tysk-sovjetiske pakten eksisterte, holdt kommunistene en lav profil. Men etter det tyske angrepet på Sovjet i juni 1941, og særlig etter at partisekretæren Furubotn 31. desember 1941 ble gitt utvidet, nærmest diktatorisk fullmakt til å reorganisere partiet, var Komorg, den illegale kommunistorganisasjonen (undertiden også kalt Furubotn-gruppen), den mest konsekvente talsmann for en motstandskamp basert på sabotasje og gerilja.

Komorg var en militær organisasjon på linje med Milorg. Imidlertid hadde partiet ikke kontroll over alt det illegale arbeidet kommunistene utførte. Mange kommunister deltok i det tverrpolitiske motstandsarbeidet, eller etablerte egne grupper mer eller mindre uavhengig av partiledelsen.

Furubotn og NKPs sentralkomite levde i illegalitet på ulike steder under det meste av okkupasjonen, sterkt ettersøkt. Den 13. juni 1944 gikk tyskerne og Stapo til angrep med minst 800 mann (aksjon "Almenrausch") mot gruppens hovedkvarter i Øystre Slidre. Furubotn og hans nærmeste medarbeidere (Ørnulf Egge, Roald Halvorsen, Samuel Titlestad m fl) kom seg unna etter intens skyting, men åtte personer ble tatt til fange. En av disse ble senere skutt. Under den samme aksjonen i Valdres kom tyskerne også over andre motstandsfolk. Fem milorgjegere ble overrasket av tyskerne i Tapptjerndalen 14. juni, og det oppstod kamp. To av nordmennene falt. I alt skal 38 personer ha blitt arrestert under razziaen i Valdres.

Aksjonen i Valdres bidrog til at en selvstendig kommunistisk aksjonsgruppe på Vestlandet, Saborg, også ble gjenstand for opprulling og arrestasjoner. Denne gruppen var blitt etablert i slutten av 1943, men var lammet fra slutten av 1944 på grunn av opprullinger. I mellomtiden var det dukket opp en ny organisasjon på Vestlandet, Vestlandske Frihetsråd (senere Heimefrontens Fylkesråd), etablert etter initiativ av Torolv Solheim 1. mai 1944.

De mest kjente gruppene med tilknytning til NKP var "Osvald"-gruppen og " Pelle"-gruppen. Den første ble etablert sommeren 1941 rundt Asbjørn Sunde, som opptrådte nokså selvstendig vis-à-vis ledelsen i NKP. Gruppen utførte i alt over 50 sabotasjeaksjoner fram til høsten 1944. Etter en razzia mot gruppens hovedkvarter på Sollia i Hov i Land i månedsskiftet mai-juni 1944 der det kom til væpnet kamp, gikk gruppen etter hvert i oppløsning. Osvald-gruppen hadde 20 falne.

Ragnar Sollie, leder av Pelle-gruppen, hadde forsøkt å etablere en gruppe i 1942, men det mislyktes. Først sommeren 1944 ble Pelle-gruppen dannet. Bare Sollie var medlem av NKP. For øvrig var gruppen partipolitisk uavhengig. Pelle-gruppen bestod egentlig av flere grupperinger av ulik bakgrunn og sammensetning. bl a Ullevål Hageby-gruppen og Losby-gruppen, og hadde forgreninger til Ringerike, Lillestrøm og Akers mek. verksted i Oslo.

Alt i alt omfattet Pelle-gruppen ca 100 mann. I perioden august 1944-januar 1945 utførte den 16 sabotasjeaksjoner og en del andre aksjoner. Den mest bemerkelsesverdige var skipssabotasjen på Akers mek. verksted 23. november 1944. Denne aksjonen var planlagt og støttet av Pelle-gruppen, men utført av arbeidere ved verftet. Ved aksjonen ble fire skip helt eller delvis senket, mens to ble påført betydelige skader. Til sammen representerte skipene en tonnasje på ca 50 000 dwt. Aksjonen er ansett for den største og viktigste i Oslo-området under okkupasjonen.

Pelle-gruppen hadde 11 falne, og av dem ble 9 henrettet ved standrett. Det gjaldt bl a 4 unge gutter i Hageby-gruppen. Tapsprosenten var følgelig i overkant av 10 i Pelle-gruppen, og det er neppe grunn til å tro at den var mindre i Osvald-gruppen. Det foreligger imidlertid ikke, såvidt vi vet, oppgaver over antall deltakere i Osvald-gruppen.

11.6.5 Bistand til virksomhet organisert utenfor Norge

11.6.5.1 Grupper fra Storbritannia og Sverige

Mesteparten av den illegale virksomheten som ble utført av grupper som kom inn utenfra, foregikk i regi av de britiske organisasjonene SOE (Special Operations Executive) og SIS (Special Intelligence Service) og i noen grad av den amerikanske OSS (Office of Strategic Services). Den siste opererte på Nord-Norge via et eget avdelingskontor i Stockholm kalt Westfield Mission. Mange av disse gruppene - det gjaldt spesielt SOE-gruppene, som engasjerte folk fra Kompani Linge - hadde et utstrakt samarbeid med Milorg.

I enkelte tilfeller ble det imidlertid bygd opp egne organisasjoner av lokale medhjelpere rundt disse gruppene, som f eks organisasjonene Lark og Durham i Trøndelag, og Antrum på Møre - alle organisert av Linge-folk.

Også SIS-folkene - som var nordmenn i britisk tjeneste, og som drev med ren etterretningsvirksomhet - hadde ofte behov for et lokalt kontaktnett i Norge.

SIS hadde i alt 142 radiostasjoner i Norge under krigen. En rekke av senderne ble peilet inn, eller gruppene ble rullet opp, med store konsekvenser for de impliserte. Dette gjaldt

f eks senderne Crux på Helgeland (ca 40 arrestert i forbindelse med den såkalte "Ildgruben-affæren") og Lyra i Troms ("Porsa-saken" - 31 personer arrestert). I forbindelse med den såkalte Lurøy-affæren, en tysk razzia som begynte 14. mai 1944 under operasjonsbetegnelsen "Katalina" og var rettet mot etterretningsvirksomheten på Nordlands-kysten, ble ca 40 personer arrestert. SIS-agenten John Kristoffersen kom seg imidlertid helskinnet tilbake til Storbritannia. Dette var for øvrig Sonderabteilung Lolas største kupp i en enkelt sak.

I Vefsn-området ble et stort antall sivile involvert i våpentransport for Linge-gruppene Archer (innsendt i desember 1941), Heron og Falcon, under ledelse av svensken Birger Sjøberg. Tanken var å organisere en geriljagruppe på minst 250 mann i området, uavhengig av Milorg. Denne virksomheten førte sammen med et par sabotasjeoperasjoner i SOE-regi høsten 1942 til en rekke ulykker for sivilbefolkningen - Majavatn-affæren og unntakstilstanden høsten 1942 (ca 80 personer ble arrestert og mange ble henrettet) samt "Bärenfang"-aksjonene sommeren 1944.

Noen oversikt over omfanget av den lokale norske deltakelsen i denne virksomheten foreligger ikke. For SISs del er det i en nylig utkommet bok (av Berit Nøkleby) oppgitt at nærmere 2000 nordmenn var kontaktpersoner for de ca 200 SIS-agentene som opererte i Norge under krigen.

Det er på det rene at mange av medhjelperne mistet livet. Telavåg-affæren, som var en direkte konsekvens av de to SOE-operasjonene Penguin og Anchor, førte til at 31 av Telavåg-mennene omkom i tysk fangenskap, mens én ble skutt på Trandum sammen med 18 Englands-farere fra Ålesund. Under unntakstilstanden i Trøndelag, som var en konsekvens av Majavatn-affæren og SOE-virksomheten i Vefsn, ble 34 personer skutt. Mange av de arresterte og drepte var for øvrig ikke involvert i virksomheten, men ble tatt som gisler og skutt som "soning". Dette siste gjaldt 10 av de henrettede i Trondheim.

11.6.5.2 Partisanvirksomhet i Finnmark

Allerede høsten 1940 lot sju nordmenn seg verve av den sovjetiske etterretningsorganisasjonen NKVD, og de første operasjoner til Finnmark ble utført i november-desember 1940. Fram til høsten 1944 ble det sendt ca 20 partisangrupper fra Murmansk til Finnmark og Troms. De aller fleste nordmenn i sovjetisk tjeneste var innrullert i Den røde arme, men var overført til Nordflåten ( Severnij Flot), som hadde en egen norsk-russisk etterretningsavdeling i Murmansk. Med noen få unntak bestod gruppene oftest av tre mann - derav én eller to nordmenn. Av de 45 nordmennene som gjorde tjeneste i partisangruppene, overlevde bare 18. En del nordmenn deltok også i etterretningsoppdrag i Finland, og noen gjorde tjeneste som "ubåtloser" i forbindelse med ilandsetting og henting av partisaner på norskekysten. Alt i alt deltok således minst et halvt hundre nord menn i sovjetisk tjeneste.

Under sine oppdrag i Norge var partisanene avhengige av hjelp fra sivilbefolkningen. Flere hundre sivile deltok i denne ytterst sårbare virksomheten.

Sommeren og høsten 1943 gikk tyskerne og Stapo til aksjon med store styrker - operasjonene "Mitternachtsonne" og "Tundra". Dette førte til at russernes etterretningsvirksomhet i Øst-Finnmark ble revet opp. I tre av partisangruppene der, Berlevåg-gruppen, Persfjord-gruppen og Syltevik-gruppen mistet alle partisanene livet. Samme skjebne led deltakerne i Arnøy-gruppen i Nord-Troms. For sivilbefolkningen ble konsekvensene enda verre. Hele 23 nordmenn ble henrettet for å ha hjulpet partisanene med opplysninger og matvarer, og 30 andre ble dømt til inntil 15 års tukthus i Tyskland.

11.6.6 Eksportvirksomhet

11.6.6.1 Englands-farten

Englands-farten foregikk først og fremst i området mellom Molde og Haugesund, men i en viss utstrekning også i området lenger nord (hvorfra den oftest gikk til Island) og lenger sør.

Nesten 300 sivile fartøyer drog over Nordsjøen til alliert havn, med i alt ca 3300 personer. (I tillegg ble ca 350 personer hentet av krigsskip fra Shetland, de fleste av dem etter at den egentlige Englands-farten var over.)

Når det gjelder tapene, er det kjent at 18 fartøyer med i alt 158 personer totalforliste under overfarten; de fleste gikk tapt på grunn av uvær - bare et par fartøyer ble bombet eller skutt i senk. I tillegg mistet 4 personer livet under selve overfarten. Bare 7 av fartøyene, med 77 personer om bord, ble tatt av tyskerne, men i tillegg ble 53 personer fra 6 andre ekspedisjoner arrestert for fluktforsøk.

Eksportgruppene i Englands-farten hadde som regel en relativt kortvarig levetid. Til gjengjeld var aktiviteten særdeles hektisk og farefull. Den første eksportgruppen i Ålesunds-området, Torsvik-gruppen, var aktiv fra sommeren 1940 til mai 1941, da den ble gjenstand for opprulling. En annen, Walle-gruppen, opererte fra september 1941 til februar 1942. I Ålesunds-området opererte i alt fem eksport-grupper. Det var, tillegg til de to nevnte, Nielsen-gruppen, Skytterholm-gruppen og Kvalen-gruppen), og alle ble til slutt sprengt. Trafikken opphørte i løpet av 1942.

I Bergen var det tre store organisasjoner som ved siden av annen illegal virksomhet drev med Englands-fart, nemlig Aarstad-gruppen, Kristian Stein-organisasjonen og Haukelands-organisasjonen. Lenger sør, på Bømlo, stod Bremnes-gruppen i sentrum for eksportvirksomheten. Også i dette området var deltakerne utsatt for razziaer og opprulling. Den alt overveiende del av aktiviteten foregikk fra sommeren 1940 til vinteren 1942. Den siste større gruppen forlot Norge om bord i m/s Rupee 10. februar 1942, og som en av de siste reiste lederen for Aarstad-gruppen, Birger Larssen, over til Storbritannia 10. august samme år.

Den 7. mars 1941 innførte myndighetene forbud mot å forlate Norge med skip uten spesiell tillatelse - med trussel om tukthus eller fengsel i inntil 15 år, og i særskilt alvorlige tilfeller dødsstraff. Den 26. september samme år skjerpet Terboven straffen for Englands-flukt: Å forlate Norge uten tillatelse skulle da i utgangspunktet medføre tukthusstraff, mens det å begi seg til "en fiendestat eller til områder som er besatt av fiendestater", skulle straffes med døden. Englands-flukt var således en alvorligere forbrytelse enn å flykte til det nøytrale Sverige.

Hele 51 eller 52 personer fra de 13 ekspedisjonene som ble tatt, ble dømt til døden og henrettet, mens 9 andre døde i fangenskap eller kort etter krigen på grunn av påkjenningene under fangenskapet. Fem personer ble henrettet på grunn av organisering av eksportvirksomheten, og mange ble sendt til konsentrasjonsleir. I tillegg ble 10 personer henrettet som følge av opprullingen av Stein-organisasjonen i oktober 1941, og 51 av de arresterte i Stein-saken døde i fangenskap eller kort etter.

I alt kostet Englands-farten, som blir regnet som den farligste av all illegal virksomhet på vestkysten under krigen, 321 mennesker livet. I dette tallet inngår også 32 døde i Telavåg-saken. Så vel disse tallene som de som er nevnt ovenfor, er hentet fra Ulsteins Englandsfarten, bind II s 376-7, der det gis en samlet oversikt over tapene i Englands-farten. I selve teksten sier Ulstein (bind II s 288) at "Englandsfarten - stundom samanblanda med annan illegal aktivitet - ser ut til å ha kosta 308 menneske livet, eller nære på 10 prosent av dei som kom i hamn på alliert side".

Omkring 70 prosent av dem som mistet livet i Englands-farten var flyktninger, de øvrige 30 prosent tilhørte eksportorganisasjonene eller var å regne for medhjelpere. Tapene på eksportsiden var i det alt vesentlige knyttet til to saker, nemlig Stein-saken (61 døde) og Telavåg-saken (1 henrettet og 31 døde i fangenskap). For øvrig ble det henrettet 5 personer i Torsvik-saken.

Det foreligger ingen statistikk over antall deltakere i Englands-farten. Eksportgruppene hadde en relativt løs organisasjonsform, og grensen mellom medlem og tilfeldig hjelpemann kunne være uklar. Eksempelvis omfattet Kristian Stein-organisasjonen, som også drev med annet illegalt arbeid enn Englands-fart, i alt ca 1500 mann.

11.6.6.2 Svensketrafikken

Omkring 50 000 nordmenn regnes å ha flyktet til Sverige under okkupasjonen. Det samlede tap av flyktninger utgjorde 96 personer; av dem omkom 31 under flukten til Sverige, 13 ble skutt under flukt og 52 ble arrestert og døde eller ble henrettet i fangenskap.

Bak svensketrafikken stod et omfattende organisasjonsnett, som foruten selve grenselosingen utførte en lang rekke tjenester som dekningstjeneste, forsyningstjeneste, varslingstjeneste m m.

I årene 1940-43 opererte flere løst organiserte pionergrupper i Oslo innen eksportvirksomheten til Sverige, Steenstrup-gruppen, Tjersland-gruppen, Wergeland-gruppen, Andreas-gruppen, Lassen-gruppen m fl samt Halden-gruppen i Østfold. I løpet av årene 1941-43 ble det etablert fire store eksportgrupper, knyttet til Milorg, Sivorg, Komorg og XU. I tillegg opererte en eksportgruppe som ble drevet av Politigruppen fra 1943 samt en del mindre grupper. Alle de sentrale rutene i Østlands-området hadde utgangspunkt i Oslo, men bare et fåtall av de i alt ca 60 kjente rutene var i drift gjennom hele krigstiden. I Trøndelag og Nord-Norge fantes det ca 55 fluktruter, hvorav 16 hadde Trondheim som utgangspunkt. Det foreligger ikke data om når de forskjellige rutene ble etablert og eventuelt nedlagt. Mange av dem, særlig de i nord, ble heller ikke drevet av noen bestemt organisasjon.

Tallet på grenseloser lar seg ikke fastslå nøyaktig, men Ulstein (Svensketrafikken, bind I) regner det som sannsynlig at over 1000 loser var i tjeneste i kortere eller lengre tid. En rekke yrkesgrupper var representert - skogsarbeidere, lastebilsjåfører, konduktører, drosjesjåfører, gruvearbeidere o a. Også kvinner deltok i denne virksomheten, og det hendte at barn ble brukt som loser.

Det var stor forskjell på de enkelte rutene. Sørover gikk den vanligste ruten med tog til Halden og derfra med båt over Iddefjorden. Lenger nord var rutene hardere, der måtte losene gjerne gå lange etapper enten til fots eller på ski. Til gjengjeld var disse rutene sikrere enn dem som lå i de sentrale grensestrøkene. De nordlige rutene innebar derimot store farer og strabaser for flyktninger som ikke var skikkelig forberedt til å ta seg fram over snaufjellet på begge sider av den norsk-svenske grensen. De fleste av de 31 flyktningene som døde under flukten, ble offer for snøstorm og kulde i disse ugjestmilde områdene. Ved Halden derimot hendte det at flyktninger rodde over Iddefjorden midt på lyse dagen, uten at vaktene på Fredriksten festning gjorde noe forsøk på å stanse dem.

Høsten 1942 hadde eksportgruppene i Oslo en kapasitet på 50-60 personer pr. uke. Rutene var beregnet på ettersøkte motstandsfolk, og under aksjonen mot jødene høsten 1942 ble eksportapparatet derfor på det nærmeste sprengt.

I de første årene fantes det ikke noe fast oppbygd dekningsapparat. Derfor ble "eksportørene" heller ikke særlig gamle i tjenesten - etter ett års arbeid måtte de som regel selv ut av landet. Etter hvert som tyskerne innførte grenseboerbevis, passersedler og reisetillatelser, måtte eksportarbeidet legges om. Det vokste fram en egen gren av eksportvirksomheten, som sørget for dekningssteder, skaffet de nødvendige forfalskede papirer, sørget for transport osv. Dekningsorganisasjonene regnes å ha blitt etablert fra høsten 1942.

Den som ble tatt for fluktforsøk til Sverige, eller for å ha hjulpet til ved flukten, risikerte å bli straffet med opphold i dødsleir eller dødsstraff, særlig dersom vedkommende ble tatt med våpen. Den nevnte forordningen av 26. september 1941, som i § 1 fastslo tukthusstraff for forsøk på å forlate Norge uten tillatelse, foreskrev dødsstraff dersom "det tyske rikes eller det tyske folks vel [ble] utsatt for fare" ved en slik handling.

En ny forordning av 12. oktober 1942 bestemte bl a at forsøk på å ta seg inn i eller forlate Norge uten tillatelse og for å hjelpe krigsfanger eller arresterte personer til flukt, skulle straffes med døden, i lettere tilfeller eller når formildende omstendigheter forelå, med tukthus eller fengsel.

Milorgs eksportapparat - som bl a omfattet dekningsgruppen Edderkoppen, av Milorg-sjefen Jens Christian Hauge kalt "Hjemmefrontens Rikstrygdeverk" - bestod av ca 500 personer. Komorg hadde 47 personer i denne virksomheten. For øvrig er det ikke oppgitt tall over antall deltakere i svensketrafikken.

I forbindelse med denne virksomheten var tapene, i tillegg til de 96 flyktningene, 29 loser og 55 andre eksportfolk. Av losene døde 16 i fangenskap, 8 ble henrettet og 5 falt under utførelsen av tjenesten. Av hjelperne ble 8 henrettet, mens de andre 47 døde i fangenskap eller ble drept ved arrestasjonen. Svensketrafikken krevde således i alt 180 menneskeliv.

11.6.7 Avisarbeid

Den illegale pressevirksomheten var av uvurderlig betydning i holdningskampen, som korrektiv til tyskernes pressemonopol. Avisarbeidet begynte allerede sommeren 1940, og den første illegale avisen skal visstnok ha blitt utgitt alt 10. april 1940. Virksomheten kom dog for alvor i gang først etter Terbovens tale 25. september 1940. Beslagleggelsen av radioapparatene i august 1941 skapte et økende behov for usensurerte nyheter. Tallet på aviser som ble utgitt illegalt under krigen, var i alt over 300. Mot slutten av krigen arbeidet 20 000 personer med å utgi og distribuere 200 aviser.

De personer og grupper som drev med utgivelse og distribusjon av illegale aviser, var oftest uten egentlig tilknytning til den organiserte motstandsbevegelsen. De illegale avisene var som regel laget av folk som ikke var profesjonelle pressefolk, selv om enkelte av denne kategori også var med, særlig i den første tiden. På produksjonssiden var det mest voksne mennesker med familie å ta hånd om som var aktive, men også mange ungdommer deltok. Ifølge Hans Luihn bestod den illegale pressedivisjonen av "modne mennesker som visste hva de gjorde - og hva de gikk til."

Okkupasjonsmakten intensiverte kampen mot de illegale avisene i annen halvdel av 1941, da den første større opprullingen fant sted. Den første som ble henrettet for avisutgivelse var lektor Ingvald Garbo, men først i november 1942 proklamerte Terboven en forordning om dødsstraff for handlinger rettet mot okkupasjonsmakten, herunder utgivelse og spredning av illegale aviser, endog for å motta slike aviser og dessuten for illegal radiolytting.

Nye arrestasjonsbølger fant sted sommeren og høsten 1942 og høsten 1943. Under "pressekrakket" i februar 1944 ble bl a hele den sentrale utgivergruppen av "London-Nytt", med Petter Moen i spissen, arrestert. De omkom 8. september 1944 ved senkningen av fangeskipet Westphalenpå vei til fangenskap i Tyskland. - Av "Fri Fagbevegelse"s medarbeidere ble hele 122 arrestert, og 19 mistet livet (ifølge de offisielle talloppgavene). "Fri Fagbevegelse", som var hovedorgan for den illegale faglige ledelse, ble rammet første gang i slutten av januar 1942, men fortsatte å komme ut til krigens slutt til tross for nye arrestasjoner.

I alt ble 3-4000 personer arrestert for deltakelse i illegalt avisarbeid. Hele 212 personer mistet livet som følge av illegal pressevirksomhet; av dem ble 62 henrettet, mens 108 omkom i fangenskap.

11.6.8 Sammendrag og konklusjoner

Selv om det meste av den illegale motstandsvirksomheten foregikk i organiserte former, er det likevel ofte forbundet med store problemer å rekonstruere aktiviteten, og å gradere omfanget av og intensiteten og påkjenningene ved virksomheten innenfor de enkelte gruppene, og i forholdet mellom dem.

Virksomheten på hjemmefronten ble utført under trussel om dødsstraff fra okkupasjonsmaktens side. Statistikken over krigsdødsfallene viser at gruppen "motstandsbevegelsen" hadde flere falne enn de samlede norske militære styrker i alliert tjeneste, jf tabellen på neste side.

Det fremgår at motstandsbevegelsen (inkludert politiske fanger) utgjorde den nest største gruppen i denne henseende - etter sjøfolkene i handelsflåten - med 2091 dødsfall eller 20,4 prosent av krigsdødsfallene. I alt 366 personer ble henrettet av tyskerne i Norge under krigen (inkludert 3 kvinner). Under trefninger, razziaer, sabotasjeaksjoner, arrestasjoner o l ble det drept 159 menn og 3 kvinner. Et antall av 130 personer døde i politisk fangenskap i Norge, derav ble 38 menn og 1 kvinne torturert til døde av Gestapo, mens 43 begikk selvmord i fangenskapet. I politisk fangenskap i utlandet mistet 1340 personer livet, og av dem var 610 jøder. - Ifølge Statistisk Sentralbyrå regnes i alt 93 personer som omkommet under flukt til England.

Byråets tall med hensyn til omkomne under flukt til England stemmer dårlig overens med hva Ulstein på et senere tidspunkt har kommet fram til, jf ovenfor. Vi antar at byråets tall for Englands-fartens vedkommende er foreldet. (Også enkelte andre av de tallene Statistisk sentralbyrå opererer med, kan være for lave. Eksempelvis ble ca 760 norske jøder deportert til Auschwitz, og av disse overlevde bare 25.)

Arbeidsgruppen mener det er grunnlag for å godta (presumere) at forskjellige former for illegal tjeneste kan føre til psykiske senskader. Nedenfor fremgår hvilke påkjenningskrav som i normaltilfellene skal gjelde. Grensene vil kunne justeres ved dokumentasjon på at påkjenningene har vært annerledes.

11.6.8.1 Milorg og annen aktiv motstandsvirksomhet

Milorg-tjenesten kunne, i tillegg til ordinær trening og deltakelse i våpenøvelser, for enkelte også innebære slipptjeneste, våpentransport, radiotjeneste, deltakelse i sabotasjeaksjoner m m. I forholdet mellom disse kategoriene og den vanlige Milorg-tjenesten var det betydelige gradsforskjeller med hensyn til påkjenningsnivået.

Den ordinære Milorg-tjenesten bestod i deltakelse i hemmelige møter, trening og våpeninstruksjon. De fleste vanlige Milorg-jegere utførte daglig sitt ordinære sivile arbeid, med unntak av at enkelte av dem våren og sommeren 1944 gikk under jorda som "gutta på skauen".

Milorg-tjenesten kunne dog også for disse folkene innebære betydelige påkjenninger og risiko. Tapene i form av drepte i kamp var totalt satt ikke særlig store - 162 falne i trefninger, razziaer o l på hjemmefronten, - men de mange opprullingene og arrestasjonene, med bevisstheten om hvilke belastninger det kunne innebære, tilsier at tjenesten medførte reell fare.

Det er imidlertid nærliggende å anta at betingelsene for mestring av påkjenningene var relativt gode. Styrken var selektert og bestod av vel motiverte deltakere som frivillig meldte seg til tjenesten. Selv om fienden var overmektig, og konsekvensene av kamp eller avsløring var dystre, hadde Milorg en rekke fordeler: Valg av tid og sted for innsatsen, muligheten til å ta initiativet og være angriper, mer enn å være i passivt forsvar, fordel av lokalkunnskap og "hjemmebane", og dels selvvalgte medarbeidere, sterkt samhold, tid mellom innsatsperiodene til å hvile ut. Det må derfor kreves betydelig varighet av ordinær tjeneste, minst to år, og den må ha vært aktiv, sammenhengende og ha innebåret risiko, for at godkjennelse av psykiske senskader skal finne sted ut fra presumsjon.

Av spesielle stressfaktorer ved Milorg-tjenesten var bl a frykt for å bli angitt og fengslet, det å måtte operere i det skjulte, mye passiv venting, mangel på beskyttelse og behandling etter internasjonale konvensjoner i tilfelle arrestasjon.

I henhold til en foreliggende undersøkelse medførte tjeneste i Milorg ikke påkjenninger av en art som rent generelt har ført til helsesvikt i ettertid. Selv ikke hos den del av personellet som deltok i den mest stressfylte del av tjenesten, som slippmottak og sabotasjeaksjoner, er det påvist noen økning i sykelighet eller dødelighet, slik tilfellet er f eks hos KZ-fangene. Vi viser til dr. O. Flatens studie i "Sanitetsnytt" nr 1, 1980.

Arbeidsgruppen har merket seg at det i dr. Flatens studie er påvist større plager i form av nervøse sykdommer og sykdommer i muskler og skjelett (spesielt spenningstilstander av psykogen natur) i aksjonsgruppen enn i kontrollgruppen. - Det er også i tråd med de erfaringene som er gjort, at langvarig Milorg-tjeneste kan føre til senskader av psykisk art.

Vi mener på denne bakgrunn at det er grunnlag for å godta ordinær Milorg-tjeneste ut fra generell presumsjon, dvs eventuelle lidelser av psykisk eller psykogen art kan godtas når tjenesten har vært aktiv og kontinuerlig med det innhold som er nevnt ovenfor, og har hatt en varighet av minst 24 måneder.

Dersom tjenesten omfattet periodevis deltakelse i aktiviteter som innebar større risiko for arrestasjon og opprulling, eller direkte konfrontasjon med okkupasjonsmakten, kan grensen senkes noe. Eksempelvis kan nevnes enkeltstående slippmottak, sporadisk våpentransport eller vaktoppdrag under aksjoner. Likevel er det kun i sjeldne tilfeller at den kan settes lavere enn 16 måneder.

Når det gjelder mer permanent deltakelse i utsatt virksomhet som radiotjeneste, aksjoner, slippmottak og våpentransport, antar arbeidsgruppen at risikoen for å bli arrestert var meget stor.Det bør derfor være tilstrekkelig at deltakelsen i slik tjeneste har hatt en varighet av minst seks måneder, for at psykiske senskader kan godtas ut fra generell presumsjon.

Dersom tjenesten også innebar deltakelse i kamp med fienden, vil stridsintensiteten være av større betydning enn tidsfaktoren. Eksempelvis vil det for deltakerne i det såkalte "Haglebu-slaget" være tilstrekkelig at det dokumenteres aktiv deltakelse i selve kampen.

Utsatt etterretningsvirksomhet og kurertjeneste i XU, og tilsvarende virksomhet i andre etterretningsorganisasjoner, kunne også innebære store påkjenninger både av fysisk og psykisk art. Det taushetsløftet som disse folkene avgav (og som de først nå er blitt fritatt for), kan dessuten ha virket som en ekstra risikofaktor i etterkrigstiden, ettersom det har hindret dem i å få bearbeidet eventuelle mentale problemer som de er blitt påført som følge av påkjenninger under tjenesten. Arbeidsgruppen mener at seks måneders aktiv deltakelse i slik tjeneste bør kunne åpne for godkjennelse av psykiske senvirkninger, ut fra presumsjon.

Tjeneste i Komorg og de kommunisttilknyttede sabotasjegruppene samt aktiv deltakelse i støtteapparatet rundt grupper som ble sendt inn i landet fra Storbritannia, Sverige eller Sovjet, var etter alt å dømme ytterst risikabel virksomhet. Også for disse former for virksomhet bør grensen for godkjennelse ut fra presumsjon derfor kunne settes til seks måneders tjeneste. Når det gjelder Komorg, bemerkes at presumsjonen gjelder aktiv deltakelse i motstandsarbeid, ikke ordinært medlemskap i NKP.

11.6.8.2 "Eksport"-virksomhet

11.6.8.3 Avisarbeid

Deltakelse i illegal pressevirksomhet, dvs produksjon og distribusjon av ulovlige aviser, var meget utsatt motstandsarbeid, fordi risikoen for å bli oppdaget var stor, jf det høye tallet på arresterte og henrettede som følge av slik virksomhet.

Virksomheten ble ikke ledet av noen overordnet, sentral organisasjon, men omfattet en rekke små, mer eller mindre løst strukturerte grupper som opererte på selvstendig basis. Både organisasjonsformen og det forhold at mange mennesker (mottakerne) fikk kjennskap til virksomheten, bidrog til å øke usikkerheten ved avisarbeidet.

Arbeidsgruppen har på denne bakgrunn kommet til at langvarig deltakelse i produksjon og distribusjon av illegale aviser, bør kunne godtas ut fra generell presumsjon for årsakssammenheng. Presumsjonen gjelder også i dette tilfelle kun senvirkninger av psykisk art.

Med hensyn til varigheten av deltakelsen er vi av den oppfatning at det bør kreves minst 12 måneders sammenhengende tjeneste for at presumsjonen skal gjelde.

11.7 Fangenskap i Norge

11.7.1 Innledning

Ifølge standardverket Norges krig 1940-1945 er begrepet konsentrasjonsleir ikke dekkende som betegnelse på noen av fangeleirene i Norge, når en ser bort fra leirene for utenlandske krigsfanger her i landet. Momarken fangeleir på Mysen, som tyskerne begynte å bygge på slutten av krigen (visstnok i 1944), var utsett til å ha en slik funksjon, men den var ikke kommet ordentlig i drift ved krigens slutt.

I "Bundesgesetzblatt" nr 64 av 20. september 1977, som inneholder en offisiell liste over tyske konsentrasjonsleirer, figurerer, foruten Mysen, 10 norske leirer, nemlig Bredtveit, Espeland (fra 1.1.42), Falstad (fra 1.12.41), Grini (fra 14.6.41 til 8.5.45), Jørstadmoen (30.3.42-12.4.42), Kirkenes (28.4.42-10.11.42), Stavern (fra 1.11.43), Sydspissen (fra 26.4.42), Tromsdalen (fra 4.6.43) og Ulven (1.6.40-1.1.43).

Med Jørstadmoen siktes her til en transittleir for lærere som ble arrestert for å ha nektet å melde seg inn i det nazistiske "Norges lærersamband". De fleste av disse lærerne ble sendt videre til Sør-Varanger, der de foruten i Kirkenes fangeleir ble plassert i Elvenes fangeleir og en leir på Sandnes. Jørstadmoen, Kirkenes og Elvenes var for øvrig leirer for sovjetiske fanger. - Stavern var transittleir for arresterte studenter på vei til Tyskland. - Arbeidsgruppen har ikke funnet grunn til å behandle disse leirene her. Derimot har vi funnet grunn til å omtale en del andre leirer i Norge som ikke er kommet med i den nevnte tyske listen, samt et antall tyske og norske fengsler.

Tallet på dem som ble arrestert av tyskerne eller NS under okkupasjonen har ikke latt seg fastslå helt nøyaktig, men er anslått til 38 000-40 000. Andenæs angir i Det vanskelige oppgjøret at fangene gjennomlevde til sammen ca 60 000 fangeår. Tallet på fanger var etter alt å dømme i sterk økning i siste halvdel av krigen. Antallet norske fanger våren 1943 er noe usikkert anslått til ca 10 000, herav 6-7000 i Sipos og Stapos innretninger i Norge. De viktigste fangeleirene og fengslene for politiske fanger var:

11.7.2 Fangeleirer

11.7.3 Fengsler

11.7.3.1 Victoria Terrasse og regionale og lokale Gestapo-hovedkvarterer

Det tyske sikkerhetspolitiet hadde en kort tid etter invasjonen i 1940 sitt hovedkvarter i stortingsbygningen, men alt i begynnelsen av mai 1940 ble Sipo u. SD installert i Victoria Terrasse, der det også var celler for fanger som var til forhør eller under etterforskning.

Victoria Terrasse var både Gestapos hovedkvarter i Norge og regionalt hovedkvarter for Østlandet. Våren 1941 ble tortur tatt i bruk systematisk og i langt større grad enn før, etter retningslinjer utarbeidet av Gestapo-sjefen i Oslo, Siegfried Fehmer.

Ved de øvrige regionale hovedkvarterene for Sipo u. SD - Gestapo-fengslet i Eiganesveien i Stavanger, Veiten 3 i Bergen, Trøndelag Misjonshotell i Trondheim og Gestapo-kjelleren i Bankgata 13 i Tromsø - var det tilsvarende innretninger, med mishandling og tortur som fast praksis under forhørene av fangene.

Endelig hadde Sipo u. SD lokale hovedkvarterer - såkalte Aussendienststellen - på ca 30 forskjellige steder over hele landet, underlagt de regionale hovedkvarterene. I tillegg kom ca 10 "grensepolitistasjoner". Også til disse innretningene var det knyttet fengsler hvor de arresterte ble utsatt for overgrep og mishandling i forbindelse med forhørene.

11.7.3.2 Andre "Gestapo-fengsler"

11.7.3.3 Andre leirer og fengsler

11.7.4 Vurderinger og konklusjoner

11.7.4.1 Generelle bemerkninger

Tyske myndigheter, i første rekke Sipo u. SD, men også Wehrmacht, tok i stort omfang i bruk de vanlige norske fengslene, det vil si krets- og hjelpefengslene. I Oslo og Trondheim ble ett av kretsfengslene i sin helhet overtatt av Sipo, mens et annet på hvert av stedene ble delvis overtatt. I tillegg ble Arendal hjelpefengsel overtatt i sin helhet. Hamar, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Vadsø og Bodø kretsfengsler samt Larvik hjelpefengsel, ble for en vesentlig del disponert av tyskerne. Praktisk talt alle øvrige krets- og hjelpefengsler måtte i større eller mindre grad ta imot fanger etter tysk ordre.

Tyskerne sørget selv for vakthold og administrasjon i de fengslene de overtok i sin helhet og i fengsler med separate tyske avdelinger (Åkebergveien, Bergen og Stavanger kretsfengsler). For øvrig blandet tyskerne seg normalt ikke inn i fengslenes daglige drift. Matutdelingen ble vanligvis utført av norske fengselstjenestemenn, også ved de fengslene som tyskerne disponerte.

Arbeidsgruppen er av den oppfatning at opphold i norske krets- og hjelpefengsler med norsk administrasjon og det gamle fengselspersonellet til stede, ikke innebar påkjenninger av betydning. Personer som var ettersøkt eller mistenkt for illegal motstandsvirksomhet, ble som regel etter relativt kort tid overført til Sipos eller Stapos spesielle fengsler eller leirer. Senskader som følge av opphold i ordinære norske fengsler under krigen kan derfor ikke påregnes.

Krets-og hjelpefengsler som var overtatt av tyskerne, eller hvor det var etablert egne tyske avdelinger, kommer i en annen kategori. Her forekom det overgrep og fangemishandling i ikke ubetydelig grad.

Når det gjelder leirer og fengsler som stod under kontroll av det tyske sikkerhetspolitiet, var det en viss variasjon i påkjenningsnivået mellom de enkelte stedene, og innen hvert enkelt sted etter hvilket tidsrom oppholdet fant sted.

11.7.4.2 Fangeleirer under Sipo u. SD

Av de egentlige fangeleirene under kontroll av Sipo u. SD hadde Falstad i en periode fram til høsten 1943 et klart preg av konsentrasjonsleir. For øvrig var Sydspissen ved Tromsø muligens den leiren hvor forholdene gjennomgående var verst. Arbeidsgruppen mener at opphold av minst seks måneders varighet på Sydspissen, og på Falstad fra våren 1942 til høsten 1943, kan gi grunnlag for å godta psykiske senskader ut fra presumsjon for årsakssammenheng.

Med hensyn til de øvrige fangeleirene under Sipo u. SD, dvs. Grini (inkludert Åneby), Ulven og Espeland samt Falstad fra høsten 1943, bør det etter vår oppfatning kreves at oppholdet hadde en varighet av minst 16 måneder. Det vil i så fall bare bli aktuelt å godta psykiske lidelser ut fra generell presumsjon, ikke rygg- og mageplager eller andre somatiske tilstander, som følge av opphold i disse innretningene.

Enkelte fanger satt kortere eller lengre tid i isolat eller på enecelle. For disse kategoriene, f eks fanger som tilhørte "lenkegjengen" på Ulven eller som satt på "Fallskjermen" på Grini, bør det være tilstrekkelig at det dokumenteres minst seks måneders fangenskap på slike vilkår.

Når det gjelder Grinis utekommandoer, synes de fleste å ha vært av noe bedre standard enn hovedleiren. Kongsvinger fangeleir, som var utekommando under Grini fra mai 1943 til krigens slutt, blir i Griniboken betegnet som et "forlokkende tilfluktssted". Også i utekommandoene Sandvika, Fornebu, Ljanskollen og den såkalte Pendelkommandoen var forholdene etter omstendighetene gode. Heller ikke Kvænangen og Fannrem kan regnes til de harde leirene. Minst 18 måneders fangetid på steder av denne kategori må kreves før det eventuelt kan bli aktuelt å godkjenne psykiske reaksjoner ut fra presumsjon.

Når det gjelder utekommandoen Bardufoss oppfatter arbeidsgruppen den som en hard arbeidsleir etter norsk målestokk. Forholdene synes å ha vært så pass mye verre der enn i hovedleiren på Grini og de fleste utekommandoene, at det ikke bør stilles samme krav til varigheten av opphold i denne leiren som i hovedleiren. Vi mener at opphold på Bardufoss av en varighet av minst 12 måneder gir grunnlag for å godta psykiske lidelser ut fra generell presumsjon.

11.7.4.3 "Gestapo-fengsler"

Et opphold i et av Gestapos hovedkvarterer - Victoria Terrasse i Oslo, Gestapo-fengslet i Stavanger, Veiten 3 i Bergen, Misjonshotellet i Trondheim og Gestapo-fengslet i Bankgt. 11 i Tromsø samt i de spesielle Gestapo-fengslene Møllergt. 19 i Oslo og Statsarkivet i Kristiansand (fra desember 1942), var for de fleste en traumatisk opplevelse. Ved disse innretningene var forholdene til det ytterste primitive; behandlingen av fangene var nedverdigende og umenneskelig, med mishandling og tortur som en vesentlig ingrediens. I Trondheim fantes det i tillegg til Misjonshotellet - der fanger bl a fra Vollan, kretsfengslet i Kongensgt og kvinnefengslet i Munkegata 16 ble forhørt og mishandlet - også en annen innretning, nemlig Sonderabteilung Lola. Det var kodenavnet på den beryktede Rinnan-banden, som opererte fra flere adresser, bl a Brattørgt. 12 og Jonsvannsvn. 46 (det såkalte "Bandeklosteret").

Arbeidsgruppen mener at personer som har vært underkastet verschärfte Vernehmungen ("skjerpet forhør") i innretninger av den type som er nevnt ovenfor, og ellers har hatt en fangetid på minst seks måneder, bør kunne ligge an til godkjennelse ut fra presumsjon når det foreligger senskader av psykisk karakter.

Med hensyn til Gestapo-fengslet Vollan i Trondheim er vi av den oppfatning at forholdene der totalt sett ikke var så ille som i de øvrige innretningene i samme kategori. Dette hadde bl a sammenheng med at stedet hadde en human sjef i et par års tid. Det er derfor vår oppfatning at det normalt bør kreves opphold av minst 18 måneders varighet på Vollan, før det kan bli aktuelt å godta psykiske senskader ut fra presumsjon.

11.7.4.4 Andre leirer og fengsler

Opphold i fengslet på Akershus rangerer på linje med det verste med hensyn til fangenskap i Norge under krigen. Arbeidsgruppen mener at opphold av en varighet på seks måneder eller mer på Akershus kan gi grunnlag for å godta psykiske senskader ut fra presumsjon. Når det gjelder opphold på Bredtveit, er vi kommet til at det for den kategori som ble plassert i eneceller i brakker utenfor hovedbygningen, bør være tilstrekkelig å kreve seks måneders fangenskap. For de øvrige kategorier på Bredtveit mener vi at kravet bør være minst 18 måneders fangenskap for at presumsjonen skal gjelde.

Fram til april 1943 var forholdene i Berg fangeleir trolig verre enn i de fleste andre fangeleirene for nordmenn her i landet. Arbeidsgruppen mener derfor det er grunnlag for å godta psykiske senvirkninger ut fra presumsjon for fanger som oppholdt seg der i tiden oktober 1942-april 1943. Selv om forholdene også etter april 1943 i perioder var dårlige, særlig på grunn av matsituasjonen, var tilstanden da gjennomgående neppe særlig mye annerledes enn i de fleste andre leirer i Norge. For opphold etter april 1943 mener vi derfor det bør kreves minst 18 måneders fangenskap for at presumsjonen skal gjelde.

Opphold i interneringsleirene Storetveit og Framnes medførte etter vår oppfatning i alminnelighet ikke påkjenninger av en type som gir presumsjon for helseskader i ettertid. Derimot mener vi det bør gis adgang til å godta psykiske senskader ut fra generell presumsjon for de barna - i aldersgruppen under 12 år - som under fangenskapet ble holdt atskilt fra mødrene sine.

Når det gjelder Leirpollen og de øvrige leirene i Sør-Varanger er det arbeidsgruppens oppfatning at det, til tross for noe mangelfull informasjon, er grunn til å anta at forholdene i disse leirene var atskillig mer primitive enn hva som var vanlig i Sør-Norge. Et opphold på minst seks måneder i en av disse leirene bør derfor være tilstrekkelig med henblikk på godkjennelse ut fra generell presumsjon.

11.8 Sluttbemerkninger - Merutgifter

11.8.1

Utgangspunktet for gruppens arbeid har vært de vanskelighetene man nå har med å praktisere årsakskravet i hovedlovene etter sin opprinnelige hensikt - så lang tid etter krigens avslutning. Det har vært arbeidsgruppens målsetting å forsøke å finne fram til prinsipper som gjør det mulig å løse de problemene man i dag står overfor på en rimelig og rettferdig måte.

Arbeidsgruppen har, som det vil fremgå av kapittel 1, konsentrert sitt arbeid om å finne fram til grupper av krigsdeltakere og fanger hvor psykiske lidelser kan godkjennes ut fra generell presumsjon for senvirkninger. Videre har arbeidsgruppen forsøkt å finne fram til rutiner og retningslinjer for gruppevurderingen som legger avgjørende vekt på graden av påkjenninger under tjenesten og fangenskapet. Den grenseoppgangen som arbeidsgruppen her har foretatt, har til dels vært et både problematisk og møysommelig arbeid. Ut fra erkjennelsen av at et slikt arbeid alltid vil være beheftet med en viss grad av tvil og skjønn, har arbeidsgruppen hele tiden hatt som utgangspunkt for sine vurderinger en relativt liberal norm, slik at flest mulig også av de gruppene der det har vært tvil, skulle kunne fanges opp innenfor de grensene som er trukket opp for de enkelte kategorier av krigsdeltakere og fanger.

Arbeidsgruppen har basert sine vurderinger og konklusjoner på de gjeldende lovene om krigspensjonering. De forslagene til ny praksis som legges fram, bør derfor kunne gjennomføres uten lovendringer.

Behandlingen av den type saker det her dreier seg om, nemlig psykiske senskader som følge av krigspåkjenninger, bør for fremtiden gjøres uavhengig av medisinske spesialistvurderinger så langt det er mulig. Når uttalelser fra spesialisthold i enkelte tilfeller nødvendigvis må innhentes, bør det pga. disse sakenes beskaffenhet bare nyttes leger med spesialkunnskaper innenfor denne del av psykiatrien, dvs eksperter i katastrofepsykiatri.

Det er arbeidsgruppens klare forutsetning at den nye praksisen bare skal få betydning for fremtidige, nye søknader (inkludert søknader om ny vurdering av tidligere avgjørelser) og søknader som er under behandling på det tidspunkt forslaget trer i kraft. Det er videre en klar forutsetning at det ikke blir tale om noen generell gjennomgang av tidligere behandlede saker.

11.8.2

Når det gjelder virksomheten i krigspensjoneringen på noe lengre sikt, er det arbeidsgruppens oppfatning at det bør settes en tidsfrist for hvor lenge nye søknader kan fremmes pga. skader påført under eller som følge av krigstjeneste og påkjenninger under andre verdenskrig. Vi peker på at det våren 1990 er 50 år siden felttoget i Norge ble utkjempet, og at det i mai 1990 er 45 år siden andre verdenskrig sluttet.

Ut fra enhver rimelig betraktningsmåte må det på denne bakgrunn kunne antas at praktisk talt alle krigsskader, også de mer eller mindre diffuse psykiske ettervirkningene, har manifestert seg på det nåværende tidspunkt. Arbeidsgruppen tillater seg derfor, selv om det muligens ikke kan sies å ha vært en del av dens egentlige mandat, å foreslå at hele lovgivningen om krigspensjonering endres slik at det settes en siste frist, f eks to-tre år fram i tiden, for å melde nye krav om krigspensjon. Eventuelle krigsdeltakere og krigsfanger som mener å ha rettigheter vis-à-vis en av lovene om krigspensjonering, skulle dermed være sikret en rimelig tidsfrist til å gjøre sine krav gjeldende.

11.8.3

Det er ikke mulig å si noe sikkert om hvor mange som vil få rettigheter dersom forslaget vedtas. Vi har i alt noe over 6000 avslag etter hovedlovene. Hvor mange av disse søkerne som lever og har nervøse plager, vet vi ikke. Heller ikke vet vi hvor mange som fyller de øvrige vilkårene for at diagnosen "Post-Traumatic Stress Disorder" kan kunne stilles. Vi antar at det kan dreie seg om 20-25 prosent av de nevnte som vil oppnå rettigheter. En del av disse har vært i fullt arbeid til pensjonsalderen, og vil derfor ikke kunne få full pensjon, men en mindre menerstatning. Vi må videre anta at en del nye søkere vi melde seg som følge av arbeidsgruppens innstilling. Dersom merutgiftene pr. full pensjon settes til kr 61 000, anslår vi merutgiftene, når alle søknader er behandlet, til rundt 75 millioner kroner på årsbasis. For det første året anslås merutgiftene til 20-30 millioner.