3 Brev til utvalget av 18. mai 1998

Fra Einar Fjelldahl, Øksfjord

Jeg viser til vennlig henvendelse i forbindelse med rapport av 08.05.98 og senere brev datert 13.05 d.å.

Til spørsmål om troppetransporten fra Alta til Sjøvegan den 19 april 1940 viser mine notater at det var skipene: "Håkon Jarl" (3. kp.), "Dronning Maud" og godsbåten "Senja".

3.1

Transporten til Salangen medførte spenning og undertrykt frykt for mange, 50 mil over åpent farlig hav, uten annet enn symbolsk følge, som i virkeligheten ikke hadde noen som helst betydning.

3.2

3. kompani med løytnant Jonas Langaas som kompaniets sjef var en offiser som ikke sparte sine soldater, hvilket førte til at dette kompani hadde de største tapene.

I årene etter krigen møtte jeg mange krigskamerater fra dette kompani, som fortrolig fortalte om sine skjulte plager, som for manges vedkommende blev dempet ved stadig alkoholkonsum. De er alle sammen borte idag.

Den kontinuerlige krigsaktivitet kompaniet praktiserte, skapte en viss sløvhet på grunn av total mangel på søvn, som til slutt førte til forsiktighet fordi han oppdaget at soldatene under rekognosering var fryktløse mot fiendens mitraljøsestillinger. Dette uttalte kompanisjefen i en av sine rapporter.

3.3

For mange av bataljonens soldater som kom hjem etter krigs-tjensten, var fiske en vesentlig del av inntektene, for å ha noe å leve av. Her fikk vi føle en annen krig, nemlig å berge livet for de tyske vaktbåter som lekte med sine mitraljøser når vi ikke var oppmerksom på deres signaler om bording i usiktbar vær.

Det var forbudt å dra ut på sjøcn uten å melde fra til den tyske havnevakt. Mange fikk varselskudd i baugen.

3.4

Tilbake til rapporten, som jeg ikke har noen innvendiger mot av vesentlig betydning.

Her finner en for første gang en vurdering av Alta-veteranenes totale livssituasjon fra mobiliseringen i april 1940 til gjenoppbyggingen etter krigsødeleggelsene innenfor bataljonens mobiliseringsområde.