8 Styrkeforhold og tap

8.1 Styrkeforhold

Den tyske angrepsstyrken under general Eduard Dietl som gikk til angrep på Narvik om morgenen 9. april 1940, talte bare 2000 mann. Med overlevende tyske marinesoldater i tilgang ble styrken noe mer enn fordoblet. 1 Etter hvert fikk tyskerne fram noen forsterkninger via Sverige, og i tillegg ble det brakt inn en del flybårne tropper. Tallet på tyske soldater i Narvik-området ("Kampfgruppe Narvik") utgjorde dermed til slutt alt i alt mellom 6000 og 7000 mann.

Ifølge det "offisielle" historieverket hadde Alta bataljon etter avsluttet oppsetting 20. april 1940 en styrke på 55 befal og 742 korporaler og menige, dvs. knapt 800 mann. De samlede norske styrkene i Narvik-området utgjorde i overkant av 10 000 mann. I tillegg kom en alliert styrke som omfattet ca 25 000 mann - bestående av briter, franskmenn og polakker -, slik at de norske og allierte troppestyrkene var tyskerne totalt overlegne hva mannskapsstyrke angikk.

8.2 Mestringsforutsetninger og stridskompetanse

Når det gjelder krigsberedskap synes de fleste militære autoritetene å være enige om at situasjonen var bedre i Nord-Norge enn i Sør-Norge. Mannskapene hadde blant annet fått bedre militær trening i Nord-Norge, i og med at de under nøytralitetsvakten hadde hatt anledning til å drive feltøvelser på brigadenivå.

Major Odd Lindbäck-Larsen, som var 6. divisjons stabssjef under felttoget i 1940, har gitt denne generelle beskrivelsen av beredskapsnivået: 2

I Nord-Norge var de aller fleste avdelinger fullt mobilisert og hadde flere måneders effektiv trening bak seg.

På Vestlandet gjennomgikk avdelingene en noenlunde normal mobilisering som også i noen grad bevarte den samtrening som en kort nøytralitetstørn hadde gitt. Det samme gjaldt Nord-Trøndelag.

Ellers i landet måtte avdelingene gå i kamp etter en høyst irregulær mobilisering, og avdelingene hadde i flere tilfeller en så improvisert karakter at det lå nær grensen til friskarer.

Styrkeforholdet og beredskapsnivået er to av de faktorene som kanskje best forklarer hvorfor kampene Narvik-området fikk en helt annen karakter enn andre steder i landet. Først og fremst innebar dette at de norske og allierte styrkene etter hvert kunne gå offensivt til verks. Da kampen ble innstilt i første halvdel av juni, hadde tyskerne i realiteten brukt opp alle sine ressurser, og stod i ferd med å trekke seg over grensen til Sverige.

Det å bli involvert i en krigssituasjon vil for de fleste mennesker representere en stor belastning både psykisk og fysisk. Evnen til å utholde disse påkjenningene vil avhenge av flere forhold, og vil i noen grad også være individuelt betinget, dvs. knyttet til den enkeltes personlige forutsetninger. Rent generelt regner militærpsykiaterne følgende seks faktorer som særlig viktige når det gjelder mulighetene for å tåle eller mestre belastningene:

Det er grunn til å anta at soldatene på dette frontavsnittet hadde gode forutsetninger for å tilpasse seg og mestre krigens harde virkelighet. Følgende beskrivelse, som gjelder soldatene i Narvik-avsnittet generelt, indikerer dette: 3

Det må også understrekes at disse nord-norske fiskerne hadde en seighet og en utholdenhet som det stod respekt av. De underkastet seg villig krigens militære krav, og samarbeidet som om de var på en fiskeskøyte. Deres kampmoral og holdning kompenserte en del av våre svakheter.

Under utvalgets helseundersøkelser i Finnmark i august 1997 kom det fram opplysninger som gir tydelige indikasjoner på at stridsevnen hos Alta bataljons soldater var god. Folkene var jevnt over godt sammensveiset, og de fleste kjente befalet og hadde tillit til det. De var også stort sett fornøyd med sin bevæpning; det gjaldt både håndvåpnene, bl.a. Krag-Jørgensen-geværet, og avdelingsvåpnene. Et gjennomgående trekk, som ble bekreftet under helseundersøkelsen, var at bataljonen var preget av høy motivasjon. Et flertall av de undersøkte veteranene mente også at sanitetstjenesten hadde virket tilfredsstillende. - Hovedinntrykket var at stridsevnen hos soldatene fra Alta bataljon må antas å ha vært minst på høyde med de tyske elitestyrkenes.

En viktig faktor i denne sammenheng er kvaliteten på ledelsen. Det generelle inntrykket - som ble bestyrket under helseundersøkelsen i Finnmark - er at også i denne henseende synes Alta bataljon å ha vært i en meget gunstig situasjon. Bataljonens sjef, oberstløytnant Dahl, regnes på autorativt militært hold for antakelig å ha vært den beste norske bataljonssjefen på Narvik-fronten. Han var i hvert fall den eneste med tidligere krigserfaring. 4 Også flere av kompanisjefene utmerket seg.

På militært hold er det påpekt at de fleste målbare forutsetningene tyder på at Alta bataljon var en meget god avdeling. Den var sannsynligvis en av de beste på Narvik-fronten, og "tåler sammenligning både med de norske bataljoner, de allierte og fiendens". 5 De beste indikasjonene på dette er at den påførte fienden store tap hver gang den gikk til angrep, og at den selv ble påført små tap.

8.3 Tap

Det foreligger ikke noen samlet fremstilling av eller oversikt over bataljonens skader og tap under kamphandlingene, eller av de helsemessige forholdene rent generelt. De følgende betraktningene og talloppgavene er hovedsakelig basert på relevant litteratur, de enkelte kompanienes tapslister og opplysninger fra Forsvarets sanitet. Dessuten har vi benyttet oss av opplysningene i de saksaktene som beror i Rikstrygdeverket.

8.3.1 Generelt om helsetilstanden

Oberstløytnant Arne D. Dahl gir i sin bok om Alta bataljon en kortfattet oppsummering av helsetilstanden fram til midten av mai. Han anfører blant annet at sykeprosenten hadde vært minimal så langt:

Vi hadde hatt noen dagers snøblindhet hos enkelte i den første tiden, en del forkjølelse, de vanlige gnagsår, en sersjant hadde forstuvet en fot, men ellers var det praktisk talt ikke frafall på grunn av sykdom. Dette til tross for at "hygienen" var så som så.

Men bataljonssjefen besværer seg over kostholdet, som han fant mangelfullt og ensidig på grunn av den sviktende forsyningstjenesten. Han viser til at tyskerne hadde vært mer forutseende på dette punkt. De hadde blant annet en svært fettholdig hermetikk, og soldatene hadde egne småflasker med C-vitaminer.

Transportproblemene bidrog også til at folkene fikk små muligheter til å bytte klær og sko, og til å tørke klærne. Bataljonssjefen beskriver dette på følgende måte:

Soldatene måtte gå og tråkke i myrlende og våt jord på grunn av teleløsningen. De gikk stadig våte på bena, og da vi aldri ble avløst og måtte være i forreste linje hele tiden, var det ikke mulig å få tatt av seg støvlene så ofte som en burde. Følgen var at guttenes føtter hovnet opp, de måtte av og til skjære støvlene av bena. 6

I løpet av de siste dagene forut for våpenhvilen rapporterte 7. brigade om at det var mye sykelighet ved I./IR 15, og at soldater av Alta bataljon viste symptomer på skjørbuk og trengte hvile. 7 - Tallet på syke økte mot slutten av felttoget. I forbindelse med det planlagte angrepet på Haugfjell (jf kapittel 6 punkt 5.4) henviste brigadesjefen til at rapportene om de norske avdelingenes tilstand ikke var gode, "folkene var lusete, slitne og motløse". Bataljonssjefen måtte innrømme at den fysiske påkjenningen begynte å gjøre seg gjeldende, men han mente en offensiv ville gi dem nye krefter.

I sin bok om felttoget i 1940 beskriver forsvarssjef Otte Ruge situasjonen på Narvik-fronten i begynnelsen av juni, etter å ha inspisert de ulike avdelingene: 8

På denne tiden var våre avdelinger opp i fjellet temmelig plaget av lus. De hadde jo ligget oppe i sneen i optil seks uker uten anledning til å vaske sig og uten anledning til å bytte undertøi, og skjeggete og svarte var de alle sammen også. Efter legenes rapporter begynte det også å vise sig tegn på skjørbuk. Ved disse avdelinger hadde de jo vesentlig måttet leve på hermetikk, og det hendte at de i ukevis ikke en gang fikk varm mat, fordi det oppe i fjellet helt manglet noe å brenne. Men de var alle i godt humør og var sikre på at de nu snart skulle rense fjellet for tyskere, og de ville for ingen pris avløses, fordi de ikke ville gå glipp av denne seieren.

8.3.2 Tallet på falne og sårede

Ett av de sentrale kriteriene Eitinger-utvalget gjorde bruk av ved vurderingen av belastningsnivået, var de enkelte avdelingenes tapsprosent. Vilkåret var at tapene måtte ha vært "meget store", og med det mente man at antall falne og alvorlig sårede måtte ha utgjort minst fem prosent av avdelingens samlede styrke.

I Eitinger-rapporten ble det flere steder gjort oppmerksom på at det med tap mentes falne og alvorlig sårede. Denne bruken av begrepet tap står i en viss motsetning til den militære definisjonen av ordet. I militær terminologi er tap identisk med summen av alle soldater som av forskjellige grunner ble borte fra en avdeling, eller som den "mistet" slik det gjerne uttrykkes. Innenfor dette bruksområdet omfatter begrepet tap følgelig ikke bare falne og sårede, men også syke, skadede, savnede og fanger.

Også i dette utvalgets utredning brukes uttrykket tap i betydningen "falne og alvorlig sårede", idet det hovedsakelig er slike tap som antas å ha hatt traumatiserende effekt.

Eitinger-utvalget la til grunn at Alta bataljon hadde seks døde og ti-femten sårede under kampene. Disse anslagene var basert på framstillingen i det som ble kalt det "offisielle" historieverket (se note 2 kapittel 6). I det følgende skal vi sammenholde disse tallene med det som foreligger av tapsoppgaver i andre publikasjoner og kilder.

En av de viktigste kildene i så henseende er oberstløytnant Arne D. Dahls rapport til Forsvarets overkommando av 22. april 1943 som vi tidligere har omtalt. Her skriver bataljonssjefen blant annet med hensyn til tapene:

Våre tap var meget små. Vårt samlede antall døde og sårede var således betydelig mindre enn det antall fanger vi tok. De fleste sårede var også lett såret. Så vidt jeg vet, var det bare en enkelt hårdt såret, - ved en granatsplint i hodet.

---

Forøvrig hadde bataljonen alt i alt under hele operasjonen så vidt jeg kan erindre kun 5 døde og ca. 35 sårede. Av disse døde var 2 drept ved flyangrep, resten av maskinpistoler på kloss hold. De sårede tok alltid situasjonen med stor ro, ofte meget spøkefullt.

8.3.2.1 Falne

Når det gjelder tallet på falne, foreligger det noe motstridende opplysninger. Etter teksten i det "offisielle" historieverket hadde bataljonen seks falne. Etter andre fremstillinger hadde bataljonen fem falne. Uoverensstemmelsen skyldes etter alt å dømme at oberstløytnant A. Dahl i sin rapport fra 1943 feilaktig oppgav at bataljonen hadde to falne under kampen på Lillebalak 20. mai. I sin bok om Alta bataljon angir oberstløytnant A. Dahl derimot at én mann falt under denne kampen, nemlig esteren Arnold Soinla (jf kapittel 6 punkt 5.3).

Det fremgår både av boken Alta Bataljons historie og av jubileumsskriftet 6. divisjon - Distriktskommando Nord-Norge 1940-1990 at bataljonen mistet én mann på Lillebalak 20. mai. Det riktige må derfor være at bataljonen hadde fem falne. Men i tillegg fikk den én mann dødelig såret 6. mai 1940 (død 1942).

Det kan dermed konstateres at Alta bataljon hadde fem falne under selve kamphandlingene. I tillegg ble én mann dødelig såret, slik at seks mann mistet livet som direkte følge av deltakelsen i felttoget.

8.3.2.2 Sårede

Rapportene skjelner mellom det å bli såret i strid og det å bli skadet på annen måte. For vårt formål er den første kategorien av størst interesse, og da i første rekke tallet på dem som ble alvorlig såret.

Et nærmere studium av oppgavene over dem som ble såret i Alta bataljon, avslører at de aller fleste tilfellene skjedde i løpet av en periode på ti dager i en av felttogets tidlige faser, nemlig fra 3. til 13. mai 1940. Det gjelder hele 26 av de 36 tilfellene vi har registrert som sårede, jf tabellen nedenfor. Alta bataljon opererte i dette tidsrommet fra dalsiden mot Gratangseidet og sørover mot Roasme-Leigastind-området. Bataljonens 3. kompani, som fikk i oppdrag å foreta opprenskning i den vestlige delen av dette vanskelig tilgjengelige området, ble påført de største tapene: Under en 3-4 timer lang ildkamp 4. mai ble én mann drept og fem såret. Under et patruljesammenstøt i det samme området to dager senere ble to mann drept og fire såret, en av dem dødelig. Kompaniet hadde til sammen tre falne og elleve sårede i løpet av disse ti dagene. Når det gjaldt de andre underavdelingene, hadde 2. kompani fem sårede noe lenger øst i det samme området i dagene 3.-7. mai, og 1. kompani et tilsvarende antall i dagene 6.-9. mai. Stabskompaniet og 4. kompani hadde to sårede hver i denne fasen.

Oberstløytnant A. Dahl angir i sin rapport til overkommandoen at bataljonen hadde 25 sårede under kampene på Gratangseidet. 9

Som nevnt tyder tapstallene på at 3. kompani var særlig utsatt i denne fasen. Hvorvidt det innebærer at dette kompaniet totalt sett var utsatt for større påkjenninger enn de øvrige kompaniene i bataljonen, er usikkert. De relativt store tapene i denne tidlige fasen kan ha sammenheng med at stridsdyktigheten enda ikke var tilstrekkelig utviklet. Under de senere kampene i Roasme-området og ved Lillebalak, utkjempet de to øvrige geværkompaniene minst like intense kamper som dem 3. kompani var involvert i på Gratangseidet, men med den forskjellen at deres tap var meget små. Utvalget har likevel på dette grunnlag vanskelig for å angi noen avgjørende forskjeller i belastningsnivået for de tre geværkompaniene.

I hele tidsrommet fra 14. mai til kampenes slutt hadde bataljonen meget små tap, nemlig bare åtte sårede i tillegg til estlenderen som falt på Lillebalak. Dette må sies å være bemerkelsesverdig, ikke minst med tanke på de hyppige trefningene bataljonen var involvert i og de stadige luftangrepene den var utsatt for.

De tallene på sårede utvalget har kommet fram til på grunnlag av oppgavene fra Forsvarets sanitet og anførsler i de enkelte saksaktene som beror i Rikstrygdeverket, stemmer dermed meget godt overens med det tallet oberstløytnant A. Dahl oppgav i sin rapport.

Som nevnt i kapittel 5 er tallet på alvorlig sårede i en gruppe, en av de stressfaktorene som danner basis for diagnosen posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD). Dette innebærer at den enkeltes påkjenningsnivå blant annet vil avhenge av antallet alvorlig sårede i hans avdeling. Tallet på lettere sårede, andre skadetilfeller og syke (jf tabellen ovenfor) antas derimot normalt ikke å ha en tilsvarende traumatiserende effekt.

Utgangspunktet for bedømmelsen av hvilke tilfeller som kan anses for alvorlig sårede, er at det har funnet sted en hendelse som var ekstrem og livstruende:

Personen skal ha opplevd, vært vitne til, eller ha blitt konfrontert med én eller flere hendelser som førte til død, eller som representerte en reell fare for død eller en alvorlig skade, eller en trussel mot egen eller andres fysiske integritet. Hendelsen må også være av en slik art at den ville ha vært en alvorlig belastning for nesten enhver. 10

Ikke desto mindre vil spørsmålet om hvor mange som ble alvorlig såret i en avdeling, nødvendigvis måtte bli gjenstand for et visst skjønn. Men én indikasjon på alvorlige tilfeller av sårede gir antallet saker som ble meldt til trygdemyndighetene i de nærmeste årene etter felttogets slutt. Av de 12 Alta-sakene Rikstrygdeverket mottok i årene fram til 1948 (se kapittel 10), gjaldt fire etterlatte etter falne og en dødelig såret. Av de gjenværende åtte sakene, ble to avslått fordi det ikke ble påvist årsakssammenheng og to fordi traumet var helbredet uten men, mens det i fire tilfeller ble gitt gradert invalidepensjon etter forordningen av 1942. 11

Det kan dermed konstateres at bare en meget liten del av de sårede meldte skadesak på grunn av varig helsesvikt som følge av krigsskade.

Som nevnt anførte oberstløytnant A. Dahl i sin rapport at det nesten utelukkende dreide seg om lettere sårede. Dette samstemmer med opplysningene i Forsvarets sanitets lister 12 og i de enkelte saksaktene.

8.4 Oppsummering

Det er på det rene at Alta bataljon hadde få falne. Utvalget mener også å ha kunnet konstatere at antallet alvorlig sårede i Alta bataljon var lite. Avdelingens tapstall i form av falne og sårede utgjorde godt under én per kampdag. Selv om de tapstallene som oberstløytnant A. Dahl har oppgitt, stort sett har vist seg å stemme godt overens med andre fremstillinger, er hans angivelse av én hardt såret neppe helt i samsvar med realitetene. Men utvalget mener å kunne fastslå at tallet på alvorlig sårede under enhver omstendighet ikke er høyere enn det som ble lagt til grunn i Eitinger-rapporten; tvert imot tyder alle relevante opplysninger på at det trolig var noe lavere.