3 Kroppslig beredskap og kvinners helse

Ulla-Britt Lilleas, Universitetet i Oslo

3.1 Kjønnsblind medisin

Kvinner og menn lever ulike liv, og for å forstå de særegne forhold kjønnene lever under, hva det er som påvirker en mer eller mindre helsebringende atferd, må man se kritisk både på de metoder og begrepene som brukes. Hovedtyngden av den medisinske forskningen som utføres idag er uten kjønnsperspektiver, og i kvinneforskningen blir denne mangelen beskrevet som «fagenes kjønnsblindhet». Når forskningen ikke ser kjønn, får dette konsekvenser for hvordan man forstår og tolker sosiale forhold. Det oppstår (kjønns)skjevheter i forskningsmaterialet som gjør det vanskelig å (be)gripe forskjeller i levealder, dødsrisiko, ulike belastninger, symptomer, sykelighet osv. Den uvitenhet og motstand som mange kvinner med såkalte «ubestemte plager» møter i helsevesenet er et tegn på skjevhet i kunnskapstilfanget. For å forstå og forebygge lidelser som kroniske smertetilstander, bekkenløsning, nakkesleng, kronisk tretthetssyndrom, Sjøgrens syndrom m.m., vil det være nødvendig å beskjeftige seg både med historiske og nåtidige analyser av hvordan kropp og kjønn har blitt og blir, tolket og definert. Flere leger er enige i dette, de hevder at medisinen mangler både begreper, metoder og teorier for å kunne håndtere et så komplekst felt (Malterud 1996, Kirkengen 1996, Krarup Sørbye 1996).

Kvinneforskningen har lenge vært opptatt av temaer som kan belyse kjønn og makt (Haavind 1982, Haavind 1992, Holmberg 1993), og hvordan over- og underordningsforhold setter seg i kroppen (Widerberg 1995, Fürst 1995, Solheim 1998). Den franske historikeren Laquers (1992) analyse av hvordan forestillinger om kroppen forandret seg fra ett til to kjønn, kan gi innsikt i hvordan og hvorfor den kvinnelige kroppen har vært underordnet den mannlige. Selv om kvinner også den gangen var forventet å være underordnet menn, lå ikke underordningen i kroppen. Mannskroppen var normen, men kvinnekroppen hadde de samme (kjønns) delene, de var bare «arrangert» i ulike underordnete mønstre. Det var først i løpet av det 18. århundre at inndelinger som kvinne og mann, kultur og natur, maskulin og feminin, moderskap og farsskap osv., fikk sin utbredelse og det ble utviklet en anatomisk-fysiologisk-modell for sosiale forskjeller. Kjønnsforskjeller ble heretter sett på som forårsaket av biologiske egenskaper, dvs. de naturvitenskapelige fakta.

3.1.1 Forståelser av kropp og kjønn

Denne forskningen er viktige bidrag for å forstå hvordan medisinske og kulturelle forestillinger av kvinnekroppen har utviklet seg over tid. Kritikken mot den medisinske sykdomsforståelsen er at den ukritisk har overtatt naturvitenskapens reduksjonistiske menneskesyn (Shilling 1993). Det som også kalles for en dualistisk forståelse av kroppen. Videre blir det hevdet at det innenfor dette paradigmet er en utbredt antakelse at virkeligheten består av gjenstander hvis egenskaper kan fastslåes gjennom objektive målinger. En fare ved denne tenkemåten er at opplevelsen av sykdom fortrenges, og hjelperens sentrale redskap blir å måle det som er «feil». Ikke bare medisinen, men i den generelle vitenskapelige diskusjonen, har begreper som kan gripe den levende kroppen vært mangelvare. Risikoer og belastninger som kvinner har vært utsatt for har ikke vært fokusert eller anerkjent som eget forskningsfelt. Det kan være en viktig grunn til at de «ubestemte plagene» ofte reduseres til en enkel beskrivelse av egenskaper ved de kvinnene som rammes.

For å bryte med slike forståelser må vitenskapen erkjenne at kroppen ikke er en mekanisk gjenstand, men levende, noe som innebærer en kontinuerlig bearbeiding av erfaring på mange plan (Merleau-Ponty 1994). Nettopp det at kroppen knyttes til erfaringen, gjør at begrepet «den levende kroppen» er forskjellig fra den medisinske «objektive kroppen». Fra et sosiologisk-feministisk perspektiv vil en innfallsvinkel til økt innsikt i kvinners helseproblemer, være å undersøke hvordan kvinner erfarer og håndterer sin egen kropp og se dette i lys av vår kulturs kroppsforståelse, arbeidsmoral og forståelser av kjønn. Denne tilnærmingsmåten har vist seg å være fruktbar i studier som har rettet seg mot kvinner med kroniske muskelsmerter, kvinner i akademia og moderne par som venter barn . Perspektiver som er utviklet her, kan både komplettere og nyansere den medisinske kunnskapen som allerede finnes på feltet «ubestemte plager». Gjennom en kritisk refleksjon over historiske og kulturelle forståelser av kroppen kan helseprofesjonenes perspektiver endres og åpne for det levde livet i analysene. Fokus på hvordan hverdagslivets gjøremål involverer hele kroppen, vil også kunne bidra til å synliggjøre hvordan kjønn og makt påvirker helsa i positiv eller negativ retning. Et viktig spørsmål er hva som skjer med kroppen når bare en, eller den ene parten i et parforhold tar det meste av ansvaret for hverdagslivets gjøremål.

3.2 Kroppslig beredskap

Kroppslig beredskap beskriver en kroppserfaring som mange kvinner forteller om når de involveres i for mange gjøremål. Begrepet er utviklet både gjennom samtaler med kvinner med kroniske muskelsmerter (heretter kalt «intervjuundersøkelsen»), og i analysen av materialet (Lilleaas 1995) . Kroppslig beredskap kan beskrives som en «på-vakt-situasjon» som alle mennesker har innebygget, eller har tilgang til som en måte å fornemme farer på. Situasjoner som krever at man er i kroppslig beredskap kan illustreres ved soldater som oppholder seg i en krigssone, ved å ha svært syke mennesker i sin varetekt, eller når man lever under en eller annen form for sterkt eller konstant press. Beredskapen kan tas i bruk i kritiske situasjoner, og i et yrke som fengselsbetjent vil det være nokså åpenbart at man må være i en form for beredskap. Mer uvant er det å forestille seg at småbarnsforeldre kan være i en liknende situasjon. Poenget er at små barns behov må ivaretas hele døgnet og gjerne over flere år, mer eller mindre, avhengig av hvordan barnet utvikler seg. Beredskapen kan betraktes som en helt nødvendig kroppslig «posisjon» for at en selv eller andre skal overleve i perioder av livet. Begrepet er dynamisk i den forstand at vi kan snakke om mer eller mindre beredskap, avhengig av de omgivelser man lever i og den kroppsforståelse hver enkelt har. I begrepet ligger det altså at kroppen involveres på mange plan når arbeidsbelastningen er stor, og hvor det ikke ryddes plass til avlastning og restitusjon. En hypotese er at det er først når den kroppslige beredskapen inkorporeres som en vane at det er fare på ferde.

3.3 Gjøremålene og ansvaret ulikt fordelt

«Intervjuundersøkelsen» viser at mange kvinner som deltar i yrkeslivet har store belastninger på mange arenaer. De tar ansvaret for dem som ikke klarer seg selv, barna og de gamle, og mange opptrer som bakkemannskap for partneren. Funnene viser at kvinner som bor på egenhånd, eller som ikke har egne barn, også tar dette ansvaret. Svært få i denne undersøkelsen gar oppnådd en likeverdig arbeidsdeling hjemme, også i forhold der deling var avtalt på forhånd (Lilleaas 1995:70–76). De yngre kvinnene sier at de har følt seg likestilt i parforholdet inntil de fikk barn, men at de da finner seg selv sittende med ansvaret for barnet og arbeidet hjemme. Det kan se ut til at mange, også moderne par, legger seg til arbeidsvaner i permisjonstiden som det er vanskelig å komme ut av når begge er tilbake i arbeid. Arbeid, utdanning og politisk aktivitet oppleves som noe positivt, men når disse aktivitetene konkurrerer med «omsorgen», opplevde mange at de må gi avkall på det lystfylte og påta seg ansvaret for familiearbeidet. Et viktig funn er at kvinnene stenger av for kroppens signaler for å klare hverdagens krav, og mange rapporterer om skyldfølelse og dårlig samvittighet når de ikke får hverdagen til å henge sammen. Haldis (49) beskrivelse av hvordan hennes hverdag har vært som eneforsørger for to barn, kan illustrerer dette nærmere:

«Hver morgen dro vi hjemmefra ved sju-tiden for å rekke barnehage og jobb. Først trikken til barnehagen og så videre på jobben som ligger på den andre siden av byen. Etter arbeidstid var det handling, hente barna og lage middag. Husarbeidet tok jeg etter barna var i seng eller i helgen. Når de begynte på skolen var det korpset, sangkoret og speideren, og i helgen kakelotterier, loppemarked, turer og konserter. Det var fint for barna, men det ble for mye for meg. Men når du er alene om ansvaret som jeg, vil man gjerne at barna skal ha det like bra som andre barn. Jeg ville nok vise omverdenen at jeg kunne klare oppgaven. Noe avlastning har jeg hatt fra moren min, men fars psykiske sykdom har vært en stor belastning for hele vår familie. Jeg er heldig som har et interessant yrke (spesialpedagog), men det er krevende, særlig i tider med store nedskjæringer i spesialtilbudet på skolen. De siste årene har jeg vært tvunget til å ta langt flere elever enn det jeg følte var forsvarlig, og nå er smertene blitt kroniske».

Noen eneforsørgere i denne studien har bodd sammen med menn som har hatt alkoholproblemer eller er voldelige. Gerda (44) er en av dem, og hun sier at hun ofte føler seg «mislykket som mor». Sønnen på 12 år har diagnosen MBD, og han har nettopp vært innblandet i en «sak» der Barnevernet er blitt trukket inn. Hun har «vært nedfor den siste tiden», og er redd for at de skal ta gutten fra henne. Hun har hatt smerter i 3–4 år, men i løpet av det siste året har det utviklet seg til en «deformering i fingerleddene». Hun bebreider seg selv fordi hun mener at «sønnen har fått en dårlig start». «Smertene kan jeg leve med bare det går bra med gutten», sier hun (Lilleaas 1995:67–68).

Flere av eneforsørgerne i materialet har, eller har hatt dårlig økonomi, til tross for høyere utdanning. Kvinnene rapporterer at det er en ekstra stor belastning å ha dårlig økonomi i en situasjon hvor de skal ta vare på barns behov. Særlig fordi den dårlige økonomien legger en ramme for tilværelsen som bidrar til å skape ytterligere uforutsigbarhet i hverdagen. Disse fortellingene viser hvordan den kroppslige beredskapen for andre utvikles gjennom en årrekke, og for å klare (de ytre) kravene har mange av kvinnene (ubevisst) følt seg tvunget til å sette kroppen tilside. Å kople det ytre og indre presset som mange opplever, kan flytte blikket bort fra ytre kjennetegn og karakteristikker, og gi innsikt i hvilke «valg» den enkelte kvinne står overfor, og hva som gjøres av vane.

3.4 Latskap og hvile

Vaner er et viktig begrep å bringe inn i diskusjonen om kvinners helse for å vise hvordan tankemønstre og vaner innarbeides gjennom kjønnssosialiseringen. Når mange kvinner føler at de ikke har valgmuligheter beror dette også på en kulturell innprenting som skaper skjemaer for atferd (Bourdieu 1995). Innprentingen kan bl.a. være de påpekninger og irettesettelser som gir kvinner en følelse av at de hele tiden skal være i beredskap for andre.

Kvinnene fra «intervjuundersøkelsen» la vekt på at de har vokst opp i en sliter- og prestasjonskultur. Mange ga også uttrykk for at de synes at det er vanskelig å hvile seg, ikke bare fordi de ikke hadde anledning til å hvile seg, men også fordi hvile var forbundet med latskap (Lilleaas 1995: 157). Det var særlig to sider ved sliter- og prestasjonskulturen som førte til at kroppen ble tilsidesatt, det ene var påbudet om å stå på til man stuper, og det andre var at det er umoralsk å hvile . Hele 76   % av kvinnene rapporterer at de «sjelden» eller «aldri» hviler seg. Studien viser at både arbeidsmoralen og forventningene til at «piker» bør være snille og flinke internaliseres tidlig. Denne innlæringen forsterker kvinners kroppslige beredskap for andres behov, samtidig som de avlæres i å lytte til kroppens signaler og egne behov. En slik kroppsforståelse stimulerer på den ene siden kvinner til å ta i for mye, og på den andres siden fratas de noe av muligheten til å gi seg selv den nødvendige oppmerksomhet. At «ansvarstenkningen» ikke er spesiell for de kvinnene som har deltatt i «intervjuundersøkelsen» bekreftes i en rekke studier (Sørensen 1982, Leira 1983, Thorsen 1993, Andenæs 1989), og når kroppen tilsidesettes er dette i tråd med en kroppsforståelse som legitimeres gjennom aktiviteter som idrett og den kulturelle helseforståelsen.

3.5 Kulturens anerkjennelse av slitet

Et spørsmål det er grunn til å stille for å få mer kunnskap om kvinners helse, er hvor slitet og belastningene er konsentrert, og hvordan kvinner selv tolker slitasjen. Slitet kan på den ene siden gi en tilfredsstillelse i form av anerkjennelse fra omgivelsene. Vi behøver ikke gå lenger enn til arbeidslivet, skolen og medisinen for å finne både uttalte og uuttalte regler for at det er sunt å slite. De samme reglene gjelder for mange av kvinnene i «intervjuunderskelsen».

Lillian (42) er fraskilt uten barn, men har i flere år hatt hånd om sin syke mor som døde for kort tid siden. Med stort ansvar for økonomien i et internasjonalt konsern lever hun med tidsfrister hele tiden. Hun jobber mye overtid, og har tatt utdannelsen sin om kvelden. Hennes tanker rundt egen arbeidsinnsats og den tilfredstillelsen innsatsen medfører er interessant, og gjelder mange flere:

«Dødsfall i familien er ikke noen grunn for meg til ikke å gå på jobben, mine samarbeidspartnere har sine deadlines og jeg er avhengig av å følge deres arbeidstempo. Det går på helsa løs, men jeg vil ikke bytte med noen. Det går som regel bra til det verste kjøret er over, først da kommer reaksjonen. For noen år siden begynte jeg å få kramper og lammelse i kroppen. Det kjennes ut som kroppen min dovner bort, men da legger jeg meg bare ned litt til det går over. Jeg vet at jeg brenner mitt lys i begge ender, det er begrenset hvor lenge jeg kan holde på i dette tempoet. Legen sier jeg bør ta det med ro, og sjefen min synes jeg er gæren. Men jeg får mye ros i jobben min, jeg er altfor snill, men jeg liker å være det», sier hun.

Lillian blir premiert for å ikke ta kroppens signaler på alvor. De doble budskapene som gis i vår kultur, er på den ene siden kravet til en «sunn livsstil», mens på den andre siden får de som overskrider egne grenser ros. Også når dette innebærer en lite helsebringende atferd. Når kvinner overskrider og stenger av kroppen er det både fordi kulturen anerkjenner slitet og askesen, og fordi mange av gjøremålene også består i interessante og spennende oppgaver.

En annen side ved slitet og askesen er kravet til en lekker og veltrimmet kropp. Rita (28) er en av de unge og moderne kvinnene som alltid har vært ambisiøs og viljesterk, og med et dypt engasjement. Fra hun var 10 år til hun var 25 år trente hun hver dag og flere ganger om dagen. Hun har vært med i mange internasjonale mester-skap, og drevet med flere idrettsgrener. Problemer med ryggen og bena gjorde at hun har måttet trekke seg fra toppidretten. Flere operasjoner i knærne har medført at hun ikke kan trene like mye som før. «Jeg tror jeg var treningsnarkoman, da måtte jeg trene to ganger om dagen for å bli fornøyd», forteller hun. I tillegg har hun vært plaget med spiseforstyrrelser i perioder, og hun innser at hun har drevet kroppen sin for langt. Å aldri bli fornøyd med den kroppen man har, kan for noen være drivkraften i slitet.

Yte maksimalt i mange år er å balansere på en stram line, og etter å ha fungert optimalt i mange år, sier kroppen fra. Denne «overdrivelsen» kan tydeliggjøre slitet som noe kulturelt nedlagt i kvinneligheten. En side ved slitet synes å være arbeidsdelingen mellom kjønnene, eller følelsen av å ikke strekke til. Både slitet i seg selv og kvinnekroppens grenseløshet, det som her betraktes som de ytre og indre belastningene, bidrar til å øke den kroppslige beredskapen. Mange er inne i sykdomsfremmkallende mønstre, og ser ingen vei ut av «uføret».

3.6 Forholdet mellom kroppsvaner, kultur, kjønn og tale

Fortellingene til kvinner med kroniske muskelsmerter kan betraktes som varselssignaler om samfunnet og den kulturen vi lever i.

Det som medisinen kaller «ubestemte plager» kan si noe om samfunnsutviklingen, og være en innfallsvinkel til hvordan forståelser av kjønn, arbeid og likestilling «sankker» i et moderne samfunn. Et viktig spørsmål er hvordan kvinner kan bryte den kroppslige beredskapen og hvilke alternativer finnes. Beredskapen er vanskelig å endre når den er innarbeidet som vane, men den kan endres under visse betingelser. Da er det viktig at hovedfokus flyttes bort fra klassifikasjoner og karakteristikker, og over til hvilke betingelser det her er snakk om. «Hjelperens» rolle kan være å synliggjøre de ytre belastningene (strukturene), og bistå kvinnen i å bli oppmerksom på hvordan hennes innstilling, kroppen og livsbetingelser spiller sammen. Å få nødvendig bistand til å tolke og forstå kroppslige symptomer, kan gjøre kvinner klar over hvordan kulturelle krav til flinkhet, plikt og lydighet (ubevisst) utvikler seg til en «praktisk sans», og til «noe» kvinner ofte gjør av vane. Vaner er kroppslige, og når kvinner ikke «kan» eller «vil» hente seg inn kan «hjelperen» stille spørsmål ved hva som hindrer henne, og hva som skal til for at hun kan rydde plass til hvile og refleksjon.

Sosiologen Rønnaug Sørensen (1996) og fysioterapeut og pedagog Gunn Engelsrud har utviklet metoder som kan bistå kvinner (og menn) i å åpne opp for kritisk refleksjon og endring. Sørensen er opptatt av å endre på innarbeidede tankemønstre som en vei å gå for å starte en erkjennelse av at «noe må endres hvis jeg skal få det bedre». Hun bruker nye kommunikasjon- og argumentasjonsteknikker som potensiale for endring, mens Engelsrud går mer inn på hva som skjer når vi beveger oss på nye måter: Hun spør hvilke hint eller tegn gir kroppen, og hvordan kan vi bruke disse oppdagelsene til vår egen fordel i hverdagen. Dette er metoder som utfyller hverandre, og som kan starte endringsprosesser både fra et kognitivt og kroppslig nivå. Men som eksemplene over også viser med all tydelighet, er det klare forskjeller mellom kvinner når det gjelder muligheten til å avsette tid til hvile og fritid. I undersøkelsen av kvinner med kroniske muskelsmerter var det kvinner som hadde vært eneforsørgere over et lengre tidsrom og som var uten avlasningsmuligheter, som hadde de «fleste» og «verste» symptomene. Det betyr at man i det helsefremmende arbeidet må fokuseres på hva hva som trengs av både kunnskap og støtte for å kunne endre, eller komme ut av, en fastlåst livssituasjon. Her må det fokuseres på at det finnes både enkeltindivider og «grupper» som har det vanskeligere enn andre. Da er det ikke alltid tilstrekkelig å få hjelp til å tolke symptomer, lære seg argumentasjonsteknikker, bevege seg på nye måter eller se kritisk på egne vaner. Kvinner som er i en «utsatt posisjon» kan selvsagt ha glede av å lære nye teknikker, men noe av hensikten forsvinner hvis «hovedproblemet» hennes er at hun ikke vet hvordan hun skal få betalt strømregningen, eller at hun mangler støttespillere som kan avlaste henne i perioder. Derfor vil avlastningsmuligheter og økonomisk støtte til eneforsørgere også være en viktig del av det forebyggende helsearbeidet på lengre sikt.

Litteratur:

Andenæs, A. (1989): Identitet og sosial endring. I: Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 26, 683–695.

Bourdieu, P. (1995): Pierre Bourdieu. Centrale tekster inden for sociologi og kulturteori. Akademisk Forlag. København.

Bourdieu, P. og L. Wacqant (1993): Den kritiske ettertanke. Samlaget Oslo.

Engelsrud, G. (1995): Kvinner i bevegelse mellom lengsel og lyst. Arbeidsnotat nr. 5. Senter for kvinneforskning, Universitetet i Oslo.

Fürst, E.L. (1994): Mat – et annet språk. ISO:rapport nr. 7. Dep. of sociology, University of Oslo.

Holmberg, C. (1993): Det kallas kärlek, Gøteborg: Anamma förlag.

Haavind, H. (1982): Makt og kjærlighet i ekteskapet. I: Haukaa, Hoel og Haavind (red), Kvinneforskning: Bidrag til samfunnsteori. Oslo Universitetsforlaget.

Haavind, H. (1992): Vi måste søka efter kønets förändrade betydelse. I: Kvinnovetenskapelig tidsskrift, nr. 3, årg. 13, Umeå.

Kirkengen, A.L. (1996): Veronikas to liv, I: Kvinneforskning nr.1, årg.20. Norges forskningsråd.

Laquer, T.W. (1992): Making sex – Body and Gender from the Greeks to Freud. Harvard University Press.

Leira, A. (1983): Kvinners organisering av dagliglivet, I: Wadel mfl. Dagliglivets organisering. Oslo:Universitetsforlaget.

Lilleaas, U.B. (1995): Når forskjellen blir synlig – kvinner med kroniske muskelsmerter i et kjønnsrolleperspektiv. Arbeidsnotat nr.8, Senter for kvinneforskning, Universitetet i Oslo.

Lilleaas, U.B. (1996): En kropp i ustand, I: Sosiologisk tidsskrift nr.4–4. årgang. Oslo: Scandinavian University Press.

Lilleaas, U.B. og G. Engelsrud (1998): Par i bevegelseopplevelse av arbeidsdeling og kroppsvaner (under publ.). Senter for kvinneforskning,Universitetet i Oslo.

Malterud, K. (1996): Den medisinske diagnose – feminstiske perspektiver, I: Kvinneforskning nr.1, årg.20, Norges forskningsråd.

Merleau-Ponty, M. (1994): Kroppens fenomenologi. Pax Forlag A/S, Oslo.

Shilling, C. (1996): The Body and Social Theory. London: Sage.

Solheim, J. (1998): Om å ta kroppen på ordet. Om kjønnssymbolikk i moderne kultur. Pax Forlag A/S, Oslo.

Sørbye, Krarup, I. (Om kjønnsforståelser i medisin – en kritisk betraktning, I: Kvinneforskning nr.2, årg.20. Norges forskningsråd.

Sørensen, B.Aa. (1982): Ansvarsrasjonalitet: Om mål-middeltenkningen blant kvinner. I: H. Holter(red), Kvinner i felleskap. Oslo . Universitetesforlaget.

Sørensen, R. (1996): Dialog og deltakelse – utviklingsprogram for kvinner med kroniske muskelsmerter (upublisert manus).

Turner, B.S. (1984): The Body and Society, Oxford: Basil Blackwell.

Widerberg, K. (1995): Kunnskapens kjønn- minner refleksjoner og teori. Pax Forlag A/S. Oslo.