7 Kunnskap om voldens omfang i Norge og Norden

Kristin Skjørten, Universitetet i Oslo.

Kvinnemishandling har gjerne blitt betegnet som den skjulte volden. Det var den nye kvinnebevegelsen som på slutten av 70-tallet først brakte denne formen for vold frem i det offentlige lys. Med etableringen av krisetelefonen for mishandlede og voldtatte kvinner i Oslo i 1977, fikk vi for første gang en mer omfattende og varig offentlig oppmerksomhet rundt denne formen for privat vold. Dersom vi med skjult vold forstår at ingen tidligere visste om at kvinnemishandling foregikk i norske hjem, så er ikke dette bildet korrekt. Et kritisk tilbakeblikk vil vise oss at det tross alt var mange som visste om at denne formen for vold fant sted. Det er derfor kanskje mer treffende å si at volden iallfall delvis var kjent, men ikke anerkjent som et problem. Det ser også ut til at offentlige instanser og privatpersoner på forskjellig vis bidro til å usynliggjøre volden, dersom de fikk kjennskap til at kvinnemishandling fant sted. At privat vold ikke var et tema for den offentlige politikk før på 80-tallet, må derfor forstås i lys av ulike usynliggjøringsmekanismer som bidro til taushet om denne formen for vold. En vesentlig årsak til at volden forble et skjult problem, var at ingen offentlig hjelpeinstans anså kvinnemishandling som primær arbeidsoppgave, og det ble heller ikke foretatt noen systematiske registreringer som kunne avdekke i hvor stor grad de ulike instanser ble oppsøkt av kvinner hvor voldshverdagen var en vesentlig del av deres problemområder. Dermed har vi heller ingen god oversikt over i hvor stor utstrekning ulike hjelpeinstanser kom i kontakt med kvinner som var utsatt for vold i hjemmet. 1 Det vi har av eldre kilder på dette området, tyder imidlertid på at ulike hjelpeinstanser ikke var ukjent med at det forekom vold mot kvinner og barn i familien.

De første rapportene som kom om kvinnemishandling der kvinner ved krisesentre ble intervjuet, viste også at mange av kvinnene hadde kontaktet ulike hjelpeinstanser forut for henvendelsen til krisesentrene. Blant annet fant Randi Nisja og Iris Aslaksen (1980) at 14 av de 15 kvinnene ved krisesenteret i Oslo som ble intervjuet i forbindelse med INAS-evalueringen av krisesenteret, hadde tatt kontakt med det offentlige hjelpeapparatet en eller flere ganger før de kom til krisesenteret. Ser vi på de første årsrapportene for krisesentrene her i landet, finner vi også opplysninger om at kvinner hadde tatt kontakt med ulike hjelpeinstanser. Denne første dokumentasjon om mishandlede kvinners situasjon, viste oss at det offentlige hjelpeapparatet ikke hadde klart å tilby mishandlede kvinner den hjelpen de trengte. 2

Også fra psykiatrien har vi etter hvert fått kjennskap til at mange av pasientene har en tidligere historie som voldsofre eller ofre for seksuelle overgrep. I følge psykiater Solveig Dahl (1992:122) viser undersøkelser av psykiatriske pasientgrupper at 20–70 prosent har vært utsatt for alvorlig fysisk eller seksuell mishandling som barn. 3 Det ser ut til å være en overrepresentasjon av mennesker med voldsofferbakgrunn i psykiatrien sammenlignet med befolkningen for øvrig. Ut over på 80-tallet begynte psykiatrien å interessere seg for hvorvidt de pasientgruppene de behandlet hadde en historie som ofre for kvinnemishandling, barnemishandling eller seksuelle overgrep, og det ble stilt spørsmål ved om manglende avdekking av slike forhold tidligere, hadde resultert i feildiagnostisering og feilbehandling av pasientgrupper. 4

I 1982 fikk vi den første systematiske registreringen om forekomst av vold i de familiene som henvendte seg til familierådgivningskontorene i Oslo. Denne undersøkelsen viste at familierådgivningskontorene var kjent med at det hadde forekommet fysisk vold hos 9,4 prosent av de familiene som henvendte seg dette året. 5

Disse og lignende glimt inn i en nær fortid, forteller oss at ulike offentlige hjelpe-instanser var kjent med vold i familien, men fra dette hold ble lite gjort for å løfte frem privat vold som et samfunnsproblem. Det var kvinnebevegelsen som fikk kvinnemishandling på dagsorden som et samfunnsproblem der det offentlige måtte ta ansvar. I 1976 ble Krisesentergruppa i Oslo opprettet, med utspring fra kvinnebevegelsen. I februar 1977 åpnet den første krisetelefonen for mishandlede og voldtatte kvinner i Norge, og i 1978 fikk vi det første krisesenteret. I årene som fulgte ble det på initiativ fra kvinnegrupper i hele landet opprettet nye krisesentre og krisetelefoner. Vi hadde fått en krisesenterbevegelse, som resulterte i en landsomfattende krisesenterdrift. I dag har vi omlag 50 krisesentre og krisetelefoner i Norge. Den norske krisesenterbevegelsen var en del av en større internasjonal kvinnebevegelse, som førte til opprettelsen av tilfluktssteder for mishandlede kvinner og barn, og bidro til å synliggjøre vold i hjemmet.

I norske offerundersøkelser blant representative utvalg av befolkningen om selvrapportert utsatthet for kriminalitet, ble kvinnemishandling i hjemmet for første gang avdekket i 1981. I de tidligere undersøkelsene fra 1971 og 1974, var det ingen som rapporterte om denne formen for vold. Kriminologen Leif Petter Olaussen (1995) forklarer avdekkingen av kvinnemishandling i offerundersøkelsen fra 1981 med fremveksten av krisesentrene og at vi på det tidspunktet hadde hatt en forholdsvis markert offentlig oppmerksomhet om vold mot kvinner i 4 år. Med dette var det etablert en viss åpenhet angående den private volden, som gjorde det mulig å fange opp fenomenet i intervju-undersøkelser om utsatthet for vold. 6 Videre hevder Olaussen at også noe av økningen i den registrerte voldskriminaliteten utover på 80-tallet har sammenheng med avdekkingen av den private volden, og press på politi- og påtalemyndighet om å behandle vold i hjemmet som et strafferettslig problem.

Ut fra den kunnskap vi har om vold ser det ut til at kvinner i større grad enn menn utsettes for vold fra en person de kjenner. Offerundersøkelser viser også at en vesentlig større andel kvinnelige ofre enn mannlige ofre oppgir å ha blitt utsatt for vold i privat bolig, og mens kvinnene i hovedsak oppgir ektemann, samboer eller kjæreste som voldsutøver i privat bolig, oppgir i hovedsak mannlige voldsofre andre menn som voldsutøvere på denne arenaen. 7

Også opplysninger om politianmeldt vold, viser samme mønster.

Nina Jon, som har sett nærmere på etterforskede voldslovbrudd ved Oslo politikammer i 1988, fant at omlag 40 prosent av de anmeldte legemsfornærmelsene hadde funnet sted mellom ofre og gjerningspersoner som kjente hverandre. 20 prosent av volden fant sted blant folk i en eller annen form for familierelasjon. I legemsbeskadigelsessakene var offer og gjerningsperson kjente i 50 prosent av de anmelde sakene, og 18,5 prosent av volden kan plasseres til familierelasjoner.

Ut fra sin gjennomgang av et større utvalg saker, konkluderer Jon med at jo alvorligere volden er, desto oftere skjer den mellom personer som kjenner hverandre, desto oftere skjer den på privat sted, og desto oftere befinner offeret seg hjemme hos seg selv, eller offeret lever selv i et utsatt miljø.

Jon gir imidlertid ingen oversikt over kjønnsfordelingen blant ofre og voldsutøvere ut fra hvorvidt volden finner sted på privat eller offentlig arena og relasjonen mellom offer og voldsutøver. Men i en generell oppsummering om kjønn, får vi vite at den anmeldte volden i Oslo i stor grad dreier seg om vold mellom menn. Blant de siktede er 91,5 prosent menn, og 6 prosent kvinner. I 2 prosent av sakene er de siktedes kjønn uopplyst. Blant ofrene er 64 prosent menn, og 34 prosent kvinner. 8

En annen informasjonskilde om vold i Oslo er de registreringene som foretas ved Oslo Legevakt. I en analyse av alle voldssaker behandlet ved Oslo Legevakt i 1994, får vi vite at 9 prosent av sakene dreide seg om kvinnemishandling. Totalt behandlet legevakten 2545 voldsskader, og av disse var det 224 kvinner var blitt mishandlet av nåværende eller tidligere ektemann eller samboer. Totalt sett var 73 prosent av voldsofrene menn, og 27 prosent kvinner. 51 prosent av volden mot kvinner ble utøvd i hjemmet eller annen privat bolig, og 77 prosent av volden mot menn ble utøvd på gaten eller utesteder. Nesten halvparten av voldsofrene var menn i alderen 18 til 40 år, som var blitt skadet på gaten eller på utesteder. Disse ofrene var ofte selv beruset. 9

Ved Bergen legevakt ble det foretatt en lignende registrering av vold i 1994–95. 10 I løpet av en 12-månedersperiode, ble det registrert 994 pasienter med voldsskader, herav 241 kvinner og 753 menn. 105 voldskadede oppga at voldutøver var nåværende eller tidligere kjæreste, samboer eller ektefelle. Vi får imidlertid ikke opplyst kjønnsfordelingen for denne typen vold, men for det totale antall voldssaker, får vi vite at 93 prosent av voldsutøverne var menn, og 6 prosent var kvinner. Det er derfor rimelig å anta at flesteparten av disse sakene dreier seg om kvinnemishandling. Steen og Hunskår (1997) påpeker i analysen av voldsregistreringene ved Bergen Legevakt, at de antar registreringene angående kvinnemishandling dreier seg om minimumstall, fordi andre undersøkelser har vist at mange mishandlede kvinner ikke oppgir den rettmessige årsaken til skader, og at disse sakene dermed ikke vil avdekkes i en registreringsundersøkelse som omfatter voldssaker. For det totale antall voldsskadede, var det 13 prosent som oppga at de hadde anmeldt volden. 31 prosent oppga at de ønsket å anmelde, og 32 prosent svarte at de ikke ville anmelde volden. 25 prosent svarte at de ikke hadde tatt stilling til hvorvidt de ønsket å anmelde eller ikke. Videre opplyses det at omlag 15 prosent av voldsofrene som tar kontakt med Oslo Legevakt, anmelder volden. Disse registreringene ved legevaktene i Oslo og Bergen tyder på at anmeldelsesfrekvensen generelt sett er forholdsvis lav for voldslovbrudd.

I Sverige har man foretatt landsomfattende offerundersøkelser hva angår utsatthet for vold hvert år siden 1978. Monika Olsson og Peter Lindström (1995) har gjennomgått undersøkelsen fra 92–93 hva angår vold mot unge i alderen 16 til 24 år. 15,5 prosent av mennene og 4,5 prosent av kvinnene i denne aldersgruppen oppga at de hadde blitt utsatt for vold det siste året. Omtrent en femtedel av mannlige voldsofre og en fjerdedel av kvinnelige voldsofre oppga at volden hadde medført så alvorlige skader at de hadde søkt legehjelp. 63 prosent av mennene oppga at gjerningsmannen var ukjent for dem. Bare 6 prosent av mennene oppga at de kjente gjerningspersonen godt. For kvinnenes vedkommende oppga 40 prosent at gjerningsmannen var en nær bekjent, mens 33 prosent oppga at han var en ukjent. 14 prosent av mennene hadde tatt kontakt med politiet, mot 20 prosent av kvinnene. Mennene oppga oftest som årsak til at de ikke hadde kontaktet politiet, at de anså voldsepisoden som bagatellmessig. Kvinnene oppga oftest angst for represalier som grunn til at de ikke hadde tatt kontakt med politiet. 11

I Danmark har Ole Brink m. fl. (1997) sammenlignet registreringer av vold ved legevakt og rettsmedisinske registreringer med politiets døgnrapporter. 12 Undersøkelsen tok for seg Århus Amtskommune i perioden 1.8.1993 til 31.7.94, og har fulgt samme metodedesign som tidligere undersøkelser utført i 1981/82 og 1987/88. Undersøkelsen gir derfor grunnlag til å si noe om utvikling av voldskriminaliteten i Århus over tid. Århus politidistrikt er Danmarks nest største, og omlag 7 prosent av landets politiregistrerte vold utøves i dette distriktet. Undersøkelsen dekker et befolkningsgrunnlag på 311   000 personer. På landsbasis har det vært en fordobling i antall politianmeldt vold siden 1982. I denne undersøkelsen fra Århus viser det seg at det i perioden 1981 til 1994 har skjedd en reduksjon i omfanget av voldsforbrytelser. Samtidig har antall politiregistrerte voldshandlinger økt betraktelig. Brink m. fl. (1997: 113) skriver: «Sammenfattende kan vi konkludere, at kriminalstatistikken ikke synes at afspejle en reel udvikling af volden i Århus. Som følge af en øget tendens til politianmeldelse hos især de yngre samt en straffelovsændring anmeldes signifikant flere voldsforbrytelser end tidligere, og det er på trods af, at det samlede antal voldsepisoder er faldet signifikant fra 1981 til 1994. Ud fra en lægelig vurdering er den politianmeldte vold heller ikke blevet grovere.» At det over tid har funnet sted en reduksjon i omfanget av vold, samtidig med en markant økning i antall politianmeldelser, forklares ut fra økt anmeldelsestilbøyelighet, særlig blant unge, og lovendring i 1989, som innebar en viss endring fra privat til offentlig påtale, samt en forenkling av lovgivningen slik at det ikke lenger var påkrevet å skille mellom «sagesløs eller ikke-sagesløs vold».

I undersøkelsesåret 1993/94 fremkom det at anmeldelsestilbøyeligheten var like høy (33 prosent-36 prosent) uansett om volden skjedde i eget hjem, på vertshus, eller på gaten. Ved vold på arbeidsplasser fant forskerne den høyeste anmeldelsestilbøyeligheten. Her ble over halvparten av tilfellene anmeldt.

Våren 1996 ble det foretatt en omfattende kartlegging av volden på Island, der 2225 kvinner og menn i alderen 18 til 65 år ble spurt om voldserfaringer. 13 9,4 prosent av mennene og 2,8 prosent av kvinnene rapporterte at de hadde vært utsatt for vold i løpet av de siste 12 måneder. Herav hadde 0,4 prosent av kvinnene og 0,1 prosent av mennene vært utsatt for vold fra nåværende eller forhendværende ektefelle én gang i løpet av de siste tolv måneder. Videre hadde 0,9 prosent av kvinnene og 0,7 prosent av mennene vært utsatt for vold flere ganger i løpet av det siste året fra nåværende eller tidligere ektefelle. Disse tallene viser at ved forekomst av vold i et samliv, dreier det seg oftest om gjentagne voldshendelser. Totalt rapporterte 1,3 prosent av kvinnene og 0,8 prosent av mennene at de var utsatt for vold fra nåværende eller tidligere ektefelle i løpet av det siste året. Blant de som rapporterte om utsatthet for vold fra ektefelle, var 54 prosent av kvinnene og 38 prosent av mennene utsatt for grov vold. Oppsummeringsvis utsettes kvinner på Island hyppigere for vold fra ektefelle enn menn, og flere kvinner rapporterer om grov vold.

Hva angikk registreringen av vold i løpet av livet uansett relasjon til overgriper, rapporterte skilte kvinner betraktelig høyere utsatthet enn gifte eller samboende kvinner. 53 prosent av de skilte kvinnene i undersøkelsen hadde vært utsatt for vold mot 23 prosent av gifte eller samboende kvinner. En forklaring på dette kan være at en vesentlig andel av de fraskilte kvinnene har brutt ut av ekteskapet på grunn av vold. Videre fant man at utsatthet for vold var omtrent likt fordelt mellom de ulike utdannelsesgruppene inndelt etter folkeskole, gymnas og universitetsutdannelse for kvinner. Undersøkelsen viste også at kvinner med høy inntekt i større grad var utsatt for vold enn kvinner med lav inntekt.

Totalt rapporterte 14 prosent av kvinnene og 4 prosent av mennene at de hadde vært utsatt for vold enten av nåværende eller tidligere ektefelle. Flesteparten hadde vært utsatt for mange voldshandlinger fra ektefellen.

4,5 prosent av kvinnene i undersøkelsen hadde vært utsatt for voldtekt. Over 80 prosent av kvinnene kjente gjerningsmannen. Kun 13,5 prosent av kvinnene anmeldte voldtekten. 9 prosent av de voldtektene der kvinnen kjente overgriper ble anmeldt, mot 30 prosent av voldtektene der kvinnen ikke kjente overgriper.

Endringer i rettsapparatet

På begynnelsen av 80-tallet kom de første signaler om at politi- og påtalemyndighet skulle skjerpe sin praksis i kvinnemishandlingssaker i form av et rundskriv (i 1982) der Riksadvokaten anmoder om i større grad å vurdere påtale ut fra almene hensyn. Dette rundskrivet begrunnes ut fra de opplysninger om familievold som hadde fremkommet blant annet gjennom krisesentrenes arbeid. Den gang var det som hovedregel privat påtale, men dersom allmenne hensyn krevde det, var det adgang til å benytte offentlig påtale. Offentlig påtale ble imidlertid sjelden benyttet i voldssaker. Med dette rundskrivet markeres den innledende fase i arbeidet for å styrke rettsstillingen til fornærmede i kvinnemishandlingssaker. Etter dette følger nye rundskriv der Riksadvokaten utrykker ønske om å intensivere den strafferettslige forfølging av vold i familien. Anmodningene fra Riksadvokaten ble i liten grad tatt til følge.

I 1988 fikk vi så en lovendring som innebar ubetinget offentlig påtale i familievoldssaker.

Formålet med lovendringen var å styrke fornærmedes stilling, og gjøre det lettere å få dømt overgripere.

I 1989 fikk vi enda en lovendring som berørte vold i hjemmet. Denne gangen dreide det seg om straffeskjerping for visse typer voldslovbrudd. De aktuelle voldslovbruddene var vold mot forsvarsløse, rasistisk motivert vold, uprovosert vold, visse former for gruppevold, og vold med karakter av mishandling. Økningen i strafferammene ble begrunnet med at disse voldslovbruddene må anses mer alvorlige enn det straffeloven ga uttrykk for. Videre bringes nyttehensyn på banen, og straffeskjerpingen begrunnes ut fra målsettingen om å redusere voldskriminaliteten. 14

I 1994 ble loven om besøksforbud endret. Denne lovendringen hadde til hensikt å gi økt beskyttelse til ofre, herunder ofre for kvinnemishandling. Etter denne nye loven kan nå en kvinne som har blitt utsatt for vold i hjemmet, gis beskyttelse uavhengig av om hun anmelder mannen for denne volden. Det holder at påtalemyndigheten ser det som sannsynlig at mannen i fremtiden vil kunne opptre truende overfor kvinnen.

I tillegg til de lovendringer som er skissert ovenfor, er det iverksatt tiltak for å bedre informasjonen til ofre for kriminalitet, og mishandlede kvinner har blitt tilkjent fri advokathjelp i inntil 10 timer. Videre er den statlige erstatningsordningen for voldsofre endret, slik at ordningen også inkluderer ofre med nær relasjon til overgriper, og nå fra 1. september skal det prøves ut en ordning med alarmbeskyttelse for voldsutsatte kvinner og eldre på landsbasis.

Forskningen hittil har vist oss at mishandlede kvinner har forskjellig syn på eventuelle straffereaksjoner overfor mannen. Noen ønsker mishandleren straffet. Blant disse kvinnene er det en del som ikke anmelder, av frykt for mannens reaksjoner. For andre kan en eventuell straff, og da særlig fengselsstraff, oppleves som en tilleggstraff mot dem selv, fordi det kan få alvorlige følger for felles barn, eller ødelegge familieøkonomien. Mishandlede kvinner ønsker at volden skal opphøre, men de har forskjellig syn på hva som må til for at dette skal skje. Mange ønsker at mannen skal få behandling istedenfor straff. I så måte skiller ofrene for kvinnemishandling seg markert fra andre voldsofre, hvor gjerningsmannen er ukjent.

En følge av dette er at mange av de kvinnene som kommer i kontakt med politi- og rettsapparat motarbeider påtalemyndigheten ved å trekke tilbake anmeldelser, endre forklaringer, nekte å vitne i en rettssak osv. Uansett beveggrunn for denne oppførselen, blir situasjonen den at disse kvinnene skaper spesielle problemer for rettsapparatet. De oppfører seg ikke som «normale» ofre. I stedet for å samarbeide med påtalemyndigheten om å få gjerningspersonen dømt, motarbeider de en eventuell domfellelse. Slik atferd passer dårlig inn i rettens normale gang, og den svenske forskeren Katarina Jacobsson (1996) har derfor valgt kalle denne offergruppen for en juridisk anomali. 15 Under hennes intervjuer med politi og påtalemyndighet i Malmø, kom det frem at disse representantene for rettsapparatet ofte opplevde at de hadde to å prosedere mot. Kvinner som ikke samarbeider opptrer til fordel for mistenkte, og oppfattes dermed lett som systemfiendtlige.

I Sverige fikk man offentlig påtale i kvinnemishandlingssaker på begynnelsen av 80-tallet. Men etter kvinnevoldskommisjonens vurdering av situasjonen frem til begynnelsen av 90-tallet, er ikke denne lovendringen tilstrekkelig for å sikre lettere domfellelse i kvinnemishandlingssaker, blant annet fordi kvinner fremdeles trekker anmeldelser tilbake, og nekter å vitne og på annet vis samarbeide med påtalemyndigheten. 16

Tiltak og forebygging

Både hva angår kriminalitetsbekjempelse generelt og vold og seksuelle overgrep mot kvinner og barn spesielt, finner vi sannsynligvis de mest vesentlige innsatsområder med tanke på forebygging og å styrke ofrenes posisjon, utenfor det strafferettslige området. I Norge var krisesentrene for mishandlede og voldtatte kvinner det første tiltak som ble opprettet med sikte på å bedre situasjonen for ofre for mishandling, og bidra til å bekjempe denne volden. Sannsynligvis er krisesentrene fremdeles i dag den viktigste ressurs vi har i kampen mot privat vold. Den kunnskapen vi har fått om kvinnemishandling viser oss videre at forebyggende arbeid må rettes inn mot strukturelle forhold som kvinners økonomiske situasjon, muligheter på arbeidsmarkedet, situasjonen på boligmarkedet osv. Vi trenger en helhetlig politikk for å redusere omfanget av denne volden.

Ser vi på den rettslige utviklingen på området, må det kunne oppsummeres at relativt mye har skjedd på forholdsvis kort tid. Men vold mot kvinner er ikke kun et strafferettslig problemområde. Det er derfor viktig at de sosiale og helsemessige sidene ved problemet løftes frem, og at det utarbeides gode forebyggingsstrategier og iverksettes nye tiltak med spesialkompetanse innenfor disse områdene.

Undersøkelsene ved legevakter og akuttmottak i Norge og Norden har avdekket at en vesentlig andel av den akutte medisinske behandling som ytes, er relatert til skadebehandling for vold i hjemmet. I tillegg til denne akutte medisinske behandling, har vi etterhvert fått bred dokumentasjon om andre helsemessige problemer blant ofre for langvarig mishandling. Forskning fra USA viser at selvmordsforsøk er tolv ganger hyppigere blant kvinner som utsettes for vold i hjemmet enn blant andre. 17 Både amerikansk og nordisk forsking har også dokumentert at mishandlede kvinner i langt større grad enn kvinner generelt rapporterer om angstproblemer, depresjon, søvnproblemer og fysisk ubehag. Det rapporteres også om forholdsvis stort forbruk av medisiner og alkohol blant ofre for mishandling. I den islandske voldsundersøkelsen 18 , rapporterte 22 prosent av de mishandlede kvinnene at de hadde brukt alkohol for å komme seg etter volden, og 20 prosent hadde brukt medisiner med samme formål. Videre rapporterte 85 prosent av de mishandlede kvinnene i denne undersøkelsen at de generelt sett var blitt mer mistenksomme og på vakt overfor andre mennesker. 40 prosent av kvinnene rapporterte angstanfall og problemer med følelsesmessig tilknytning til andre, 33 prosent fortalte at de hadde fått lavere selvtillitt, 31 prosent hadde søvnproblemer og 28 prosent var deprimerte. Resultatene fra denne islandske undersøkelsen er hovedsaklig i samsvar med andre internasjonale undersøkelser på området. Det er helt klart behov for at helsevesenet utvikler bedre kompetanse for å bidra med hjelp angående disse helsemessige belastninger som mange familievoldsofre blir bærere av.

I den islandske undersøkelsen viste det seg at flesteparten av de mishandlede kvinnene hadde søkt hjelp. Det var langt vanligere å kontakte familie og venner for å få hjelp, enn det offentlige hjelpeapparatet. Dersom dette også er situasjonen i Norge, bør det satses mye på informasjon til allmennheten både av generell karakter om vold i samliv, og om hvilke hjelpetiltak som er tilgjengelige for voldsofre.

Etterhvert som kunnskapen om vold i hjemmet har blitt bedre, kan vi nå se at mishandlede kvinner på en rekke områder ikke utgjør noen homogen gruppe. Foruten variasjoner i selve voldshistorien, kan kvinnene ha ulikt syn på hva som bør gjøres for at volden skal opphøre, og ha forskjellige hjelpebehov. Forhold som økonomi, tilgang på ulike ressurser, eventuelle barn og barnas alder o.s.v bidrar til å skape et mer komplekst bilde av mishandlede kvinner. Dette skaper store utfordringer med hensyn på utforming av tiltak og forebygging av vold i hjemmet.