6 Om idrett og fysisk aktivitet

Liv Berit Augestad, NTNU, Trondheim

Introduksjon.

Denne delutredningen er i hovedsak basert på forskning hvor norske kvinner er forskningsobjekter. Arbeidet dekker ikke hele spekteret relatert til kvinners helse og fysisk aktivitet, men et utvalg av temaer. Temaet idretttsskader er ikke utdypet særskilt i denne delutredningen, tiltross for områdetes viktighet innen idrettsmedisinen. De gitte rammene har også begrenset omfang og dybde av fagstoffet.

6.1 Fysisk aktivitet og helse

Kvinner som regelmessig driver fysisk aktivitet kan oppnå en sykdomsforebyggende og helsefremmende effekt (Bouchard, Shepard & Stephens, 1994). Mosjon kan bidra i forebygging og behandling av blant annet hjerte-karlidelser, diabetes type 2, colon-cancer, osteoporose, trekk-angst og depresjon (Pate et al, 1995; Martinsen, 1990). Det er også holdepunkter for at mosjon styrker selvbildet og øker mestringsevnen (Koff & Baumann, 1997).

Det er konsensus angående sammenhengen mellom fysisk aktivitet og fysisk yteevne (fitness). Forskningsdokumentasjonen relatert til norske kvinner, fysisk aktivitet og betydningen for helse er mer mangelfull, da økt fysisk yteevne ikke er ensbetydende med bedret helsetilstand. I tillegg er det diskusjon om dose-respons spørsmålet, da økt intensitet og mengde i treningen ikke nødvendigvis gir større helseeffekt. Vi har på dette fagområdet i dag få publiserte studier som har et prospektivt longitudinelt forskningsdesign.

Kjønn, alder og helsetilstand har betydning for valg av aktivitet og treningsmengde. Variasjon og allsidighet er viktig. Uheldige helsepåvirkninger fra trening er i dag sterkere i fokus. Dette inkluderer forhold som blant annet; akutte skader, belastningslidelser, utvikling av spiseforstyrrelser, EIA (exercise induced asthma), endokrine forstyrrelser, osteoporose (toppidrettskvinner i fertil alder) og doping. Det er grunn til å anta at kvinner og menn har ulik helserisiko relatert til deltakelse i toppidrett (Bouchard, Shepard & Stephens, 1994).

Fysisk aktivitet kan defineres som enhver kroppslig bevegelse skapt av skjelettmuskelatur som resulterer i bruk av energi (Bouchard, Shepard & Stephens, 1994). Det blir ofte skilt mellom fysisk aktivitet og idrett. Fysisk aktivitet kan sees i sammenheng med gjøremål i dagligliv og arbeid, og som fritidsaktiviteter der personen gjør et målbevisst valg etter eget ønske. Organiserte aktiviteter som blir arrangert i regi av bl   a Norges Idrettsforbund, og som kan ha et konkurranseaspekt, er i Norge ofte definert som sport eller idrett.

Selve konkurranseaspektet gir mange en indre drivkraft, og motivasjon til videre trening. Kvinner skiller seg fra menn i denne sammenhengen (Kjeldsberg, 1998). Kvinners målsetting med deltakelse er i større grad å ta vare på helsen og utvikle en ønsket kroppsstørrelse. De deltar mer i mosjonsaktiviteter/ fysisk aktivitet enn idrett, og lar seg ikke underholde av idretten på samme måte som menn. Kvinner synes å være mindre opptatt av idrett som del av den globale underholdningsindustrien. Kvinneidretten har mindre omtale i media enn mannsidretten, noe som også kan være årsak til kjønnenes ulike interesser og engasjement i idrett (Kjønn i media, 1996).

Det blir hevdet at variert regelmessig moderat fysisk aktivitet synes å være gunstig for kvinners allmennhelse, og det er relativ liten aktivitet som skal til for å oppnå helsegevinst (National Institute of Health, 1996). For 10–15 år siden var det jogging som ble anbefalt, og da helst trening tre ganger i uken i minst 30 minutter. I et tempo på mer enn 50   % av maksimal yteevne, dvs over svettegrensen. Epidemiologiske studier konkluderer med at dette kravet er strengere enn nødvendig, og hevder at man kan få det meste av helsegevinsten ved å gå. Nå anbefales en daglig tur på minst 30 minutter i rask gange (Pate m.fl 1995). Her skilles det ikke mellom kjønnene.

Kvinner kan ved fysisk trening bedre/ opprettholde sin utholdenhet, koordinasjonsevne, muskelstyrke og bevegelighet. Men vi har begrenset forskningsdokumentasjon når det gjelder gunstig oksygen opptak, muskelstyrke eller leddbevegelighet for å ivareta en god helse hos kvinner i ulike aldre.

De psykologiske effektene ved deltakelse også kan være helsebringende. Dette kan sees i lys av blant annet bedret nettverk, sosial kontakt, adspredelse, trivsel, humør og glede. Når det gjelder deltakelse i fysisk aktivitet og idrettsarrangementer synes de psykologiske og sosiale faktorene å være mer viktige for kvinner enn menn (f   eks. Grete Waitz løpet i Oslo).

Det bør også nevnes at dagens forskning i økende grad er opptatt av kvinners inaktivitet relatert til helse. Fysisk inaktivitet forsterker aldringsprosessen, og har fått status som en av fire risikofaktorer, ved siden av røyking, høyt kolesterolnivå og høyt blodtrykk. Det er grunn til å tro at det oppnås en stor helsemessig gevinst dersom den inaktive del av befolkningen begynner med litt mosjon, da blant annet sammensetningen av blodfett og sukkeromsetningen endres på en positiv måte (Sandvik, 1996).

Måling av fysisk aktivtet og helse Hvordan kan fysisk aktivitet og fysiske ferdigheter måles?

I hvor stor grad er norske kvinner fysisk aktive? Hvordan kan fysisk aktivitet og kvinnehelse måles? Kan «positiv helse» måles? Disse spørsmålene krever metodologiske avklaringer. Her vil det være ulike tilnærminger etter faglig tilhørighet og valg av studiedesign.

Undersøkelsenes utvalg er viktig. Enkelte studier har målinger på underrepresenterte grupper av befolkningen, da det er fraksjoner som ikke er inkludert, og generaliserbarheten synker. I tverrrsnittsundersøkelser vil prevalens av en sykdom eller lidelse måles. Prospektive longitudinelle studier på større befolkningsgrupper er ofte å foretrekke, da insidens rate av sykdom /lidelse kan måles. Undersøkelsenes påliteligheten blir da styrket. Randominiserte, kontrollerte studier regnes som gullstandarden i evalueringssammenheng, fordi faren for systematiske feil reduseres. Det er også viktig at undersøkelsene blir designet slik at målinger kan sammenliknes over landegrenser.

Måling av fysisk aktivitet er forbundet med en viss usikkerhet, og sammenligninger mellom ulike undersøkelser kan derfor være vanskelig. Det styrker undersøkelsene dersom de er basert på populasjonsbaserte data. Fysisk aktivitet kan måles ved f  .eks. spørreskjema om adferd, dagbøker, mekaniske og elektroniske mål, adferdsobservasjon eller ved kalorimetri, kosthold, maksimalt oksygen opptak, maksimalt eller submaksimalt arbeidskapasitet, pulsfrekvens, BT, underhudsfett, fettstoffer i blodet eller tid brukt til å gå/løpe en gitt distanse. I enkelte tilfeller blir også yrke (arbeidsklassifikasjon) brukt, for å gi et bilde av individets fysisk aktivitet i arbeidstiden.

Spørreskjema er et alternativt måleinstrument. Spørsmålene som er benyttet i flere norske epidemiologiske undersøkelser gir et visst bilde av befolkningsgruppers fysiske aktivitet. Det er viktig at spørsmålene som stilles er relevante, konsise og klargjørende for problemstillingene. Epidemiologer anvender ofte i sine analyser grove grupperinger som; «trener mye, trener litt, trener lite eller trener ikke i det hele tatt». Resultatene vil gi et bilde av deltakelse i fysisk aktivitet på målingstidspunktet.

Et annet spørsmål er om kvinners deltakelse i fysisk aktivitet er konstant over år. Det er få kvinner på mosjonsnivå som skriver dagbøker som angir type aktivitet, treningsintensitet og mengde, noe som kan styrke måleinstrumentets holdbarhet. Det vil også være av betydning i hvilken livsfase kvinner er i. En travel periode med små barn vil gi et annet livsmønster enn et liv uavhengig av omsorgsoppgaver i tillegg til arbeid / studier.

Er en kvinner som leker med sine barn i fysisk aktivitet? Er hagearbeid en fysisk aktivitet? Hva med kvinner som har et arbeide som krever fysisk aktivitet? Dersom en kvinne sykler eller går til arbeid, vil hun definere dette som fysisk aktivitet i fritiden? Hva vil disse kvinnene svare på et eventuelt spørsmål om egentrening? Hjort m.fl. (1996) hevder at vi sannsynligvis tror vi mosjonerer mer enn hva vi egentlig gjør. Det kan derfor være forskningsmessig relevant å vurdere andre alternativer for å gi et bilde av kvinners deltakelse i fysisk aktivitet. Det er et diskusjonsspørsmål om fysiologiske/ medisinske målinger vil gi mer holdbare data relatert til deltakelse i fysisk aktivitet enn spørreskjema, da de i videre forstand måler effekten av aktiviteten. Forskningsprosjektenes design begrenses ofte av tid- og ressurs tilgang.

Et annet spørsmål er hvordan helse måles. I forskningen blir dette operasjonalisert på ulik måte, og tradisjonelle målinger kan være sykelighet (diagnose), sykehusinnleggelse, bruk av helsetjenester, medisinforbruk, røykeadferd, mortalitet og levetid. Journaldata og registerdata kan gi grunnlag for større befolkningsundersøkeleser, men det vil alltid være grunn til å vurdere undersøkelsenes reliabilitet og validitet.

6.2 Deltakelse i fysisk aktivitet

Andelen moderat fysisk aktive i fritiden synes å ha vært stigende i løpet av 1980 -tallet. Tendensen er den samme i 1990-årene (Blair, Kohl & Gordon, 1990, Ommundesen & Aarø, 1994). I FAFO- rapporten fra 1988 viste resultatene at 40   % av befolkningen drev regelmessig fysisk aktivitet. Definisjonen av fysisk aktivitet var her deltakelse i trening, mosjon eller idrett regelmessig minst en gang hver fjortende dag (Dølvik, Danielsen & Hernes, 1988).

Det største frafallet for kvinner var i tidlig voksen alder, og hos menn noe senere (i 20–30 års-alderen). Den kritiske fasen for frafall relatert til idrettsdeltakelse, var for mange ungdomstiden. I aldersgruppen 20–29 år var det derimot store forskjeller på aktivitetsnivået blant kvinner og menn som hadde omsorg for barn. Her viste undersøkelsen at bare av kvinnene med barn var regelmessig aktive, mot halvparten av mennene. Samliv, barneomsorg, studier og etablering i arbeidslivet syntes å påvirke deltakelsen. I aldersgruppen 30–39 år var andelen aktive 37 prosent blant de med barn, og 50 prosent blant de barnløse. Forskjellen mellom kvinner og menn var liten. Andelen aktive syntes å avta noe mot alderdommen. I aldersgruppen 50–69 år var 34   % regelmessig aktive, og flere menn enn kvinner.

I 1996 hadde Norges Idrettsforbund 430 734 kvinnelige medlemmer over 17 år, mot 771 976 menn i samme aldersgruppe (NIF, 1997). Totalt hadde NIF 1746 080 medlemmer i 1996. Statistikken viser ikke antall personer, men antall medlemskap. Dette medfører at enkelte personer kan være registrert flere ganger. Halvparten av medlemsmassen var barn og ungdom.

Spørsmålet er om norske kvinner trener i tilslutning til idrettslag.

I Sør-Trøndelag fylke var 22 658 kvinner og 37 250 menn over 17 år medlemmer i NIF (1996). I Trondheim, en by på ca. 150   000 mennesker, hadde ca 8500 kvinner i aldersgruppen 18 til 50 år kjøpt medlemskap på et av byens 6 helsestudioer i 1997, dette var tre ganger hyppigere enn blant mennene. Gjennomsnittsalderen var for begge kjønn ca. 30 år. Det er derimot få kvinner og menn over 50 år som deltok (ca 5   %), men her var det forholdsvis likt mellom kjønnene. Treningsstudio-kjeden SATS rapporterer om 95   000 medlemmer fordelt på 47 sentre i hele landet, hvorav 60   % er kvinner og 60   % er menn (gjennomsnittsalder 31 år).

Verken den organiserte idretten eller de kommersielle treningssentrene synes å ha tilbud som appellerer/ dekker behovene til de over 50 år. Det er verdt å merke seg at gruppen som deltar i uorganiserte idrett (ikke medlem av NIF) og private treningstilbud synes å øke.

Det er fortsatt en stor andel av befolkningen som kan karakteriseres som fysisk inaktive. Statens Helseundersøkelser gjorde en undersøkelse om mosjonsvaner i Hedmark fylke i 1994, knyttet til hjerte-karundersøkelsen (Karlsen og Ommundsen, 1997). Tilsammen 2313 kvinner og 2097 menn i alderen 40–42 år deltok, 25   % rapporterte å være fysisk inaktive. Mange opplevde fysisk aktivitet som kjedelig og tidkrevende. Det var signifikant flere kvinner enn menn som mente de trengte barnepass for å delta, det kan derfor være grunn til å bygge opp sosiale nettverk for å tilrettelegge gode tilbud for kvinner.

I en undersøkelse angående mosjonsvaner i Nord-Trøndelag deltok 61 732 voksne (Mære et. al, 1991). Resultatene viste at 15   % av kvinnene og 14   % av mennene var inaktive. Dersom intensiteten, frekvensen og mengde av treningen ble inkludert for å stille krav om at mosjonen skulle ha en forebyggende og vedlikeholde effekt på hjerte og kretsløp, ble resultatet 65   % inaktive. Forskerne konkluderte at det er viktig å vite mer om hvem som er aktiv og inaktive, først da kan man finne hensiktsmessige metoder for iverksetting og gjennomføring av intervensjon. Definisjon av aktive/ inaktive synes også uklar.

Kvinners tilbøyelighet til å være fysisk aktive kan være genetisk betinget, selvom sosiokulturelle faktorer er påstått å ha en viktigere rolle for adferden enn de genetiske faktorene (Pêrusse et.al., 1989).

6.3 Fysisk aktivitet, selvoppfattelse og livskvalitet

Det finnes ikke noe enkelt svar på hvilke sosiale og personlig forutsetninger som gir høy livskvalitet. Likevel stilles vi daglig overfor avgjørelser som er av betydning for betingelsene for et godt liv. Det gjelder personlige livsvalg, og avgjørelser som angår våre nærmeste og vårt nærmiljø forøvrig. I Norge er det grunn til å anta at det er en sammenheng mellom levekår, helse og livskvalitet (Mastekaasa m.fl., 1988).

Fysisk aktivitet kan på den ene siden bidra til spenning og utfordringer, og på den andre siden til avspenning og ro. Personlighet, utfoldelse og valg av aktivitet er avgjørende for opplevelsen. Friheten til valg er en del av det gode liv, da selvkontrollen blir styrket. Fysisk aktivitet kan være åpen og eksperimenterende i form og innhold, noe som kan påvirke positivt for individets opplevelse av verdi og muligheter for medbestemmelse (Breivik, 1997). Noen foretrekker derimot fysisk aktivitet i gjentatte faste rutiner for å oppleve nytelse og velvære. Personlighetstrekk og tidligere erfaringer synes å påvirke valg av aktivitet. Skal fysisk aktivitet bidra til å øke kvinners livskvalitet er det vesentlig at kvinnen selv opplever deltakelsen som positiv og en berikelse for eget liv. God livskvalitet innbefatter også å tilfredsstille den enkeltes behov og lengsler, og at vi trives og finner glede med hverdagen.

Selvoppfattelsen vil da være en faktor av betydning for livskvalitet. En kvinnens selvvurdering har betydning for hvordan hun kan mestre oppgaver eller takle utfordringer. Hvordan en kvinne evaluerer seg selv, kan sees som en viktig indikator for både livskvalitet og mental helse. En god selvevaluering gir en større grad av tilfredshet. Dårlig selvevaluering kan forbindes med uro, utrygghet og vansker relatert til sosiale og emosjonelle situasjoner.

Den totale selvoppfattelsen og selvaksepteringen er et produkt av de underliggende forholdene. Harter (1985) definerer selvet som en erfaringsprosess som oppfatter individets følelser, minne, begreps-avklaringer, tenking og mestring. En prosess som stadig er i endring på bakgrunn av erfaringer i livet. Selvoppfatning er med andre ord et resultat av samspillet mellom individ og miljø.

På ulike subområder kan kvinner ha relativt sprikende oppfattelse, noe som virker inn på den totale selvaktelsen. Subområder kan være relatert det sosiale liv, følelseslivet, kroppen eller til fysisk funksjonsnivå (Shalvelsons m.fl.,1976). Suksess eller inkompetanse kan virke inn på ulike aspekter under hvert subområde. Den globale selvoppfattelsen danner toppen av hierarkiet, mens fysisk selvaktelse figurerer som et underområde. Under fysisk selvaktelse kan ferdigheter i fysiske aktiviteter eller kroppens utseende (kroppsbilde) være av betydning. Kroppsoppfattelse kan sees på som en identifiserbar og separat del av selvoppfattelsen.

Selvbilde utvikler seg i kontinuerlig og i interaksjon med andre mennesker. Utvikling av selvstendighet er en viktig del av selvoppfatningen. De forventninger vi stiller til kvinners prestasjon kan ha betydning for kvinners deltakelse i fysisk aktivitet. Harter (1983) hevder at nøkkelen til en positiv selvoppfatning ligger i det å ha en følelse av å kunne påvirke og kontrollere seg selv og sin egen utvikling, og med det sin egen livssituasjon og framtid.

Med tanke på hva som kan påvirke mestringsevnen er det i følge Bandura (1977, 1986) informasjoner fra tidligere prestasjonserfaringer, vikarierende erfaringer, verbal overbevisning og aktiveringsnivået, fysiologiske forutsetninger og den kognitive bearbeidelsen som er viktig. Bandura mener at prestasjonserfaring er den viktigste kilde til påvirkning av mestringsevnen fordi den inneholder et mestringsaspekt og dermed gir personen informasjon gjennom erfaring av egen mestring.

Mestringsforventning, eller kvinners tiltro til egne ferdigheter, er viktig med tanke på individets motivasjon i situasjonsspesifikk adferd. Mestringsforventning bestemmes av evnen til å oppnå ferdigheter relatert til adferd og kognisjon, samt sosiale ferdigheter. Kvinner som tviler på egen kapasitet er raske til å stoppe en aktivitet hvis de mislykkes i de første forsøk. Dersom kvinnen er innforstått med at en spesifikk adferd vil føre til et bestemt resultat, men ikke har noen tro på at man vil klare å gjennomføre det, så vil ikke personen gjøre forsøk på en slik adferd. Har imidlertid kvinnen tro på at hun mestrer den adferden som skal til for å nå resultatet, så er det stor sannsynlighet for at hun gjør et forsøk og får et positivt resultat. Fysisk aktivitet og lek kan i seg selv skape samhandling og glede, men kan også på ulik måte brukes som middel for å oppnå en god livskvalitet.

Mennesket er et lekende vesen. Leken tar ulike former i ulike kulturer og kan utøves via teater, dans, drama, spill, friluftsliv og idrett. Kvinner og menn kan oppleve en lykkefølelse ved deltakelse. Som voksne utvikler vi modeller som vi sannsynligvis har lært i barneårene. Men voksne vektlegger mer nytelse, egoisme og selvdyrkelse (narsissisme). Som kvinner gjør vi ofte anstrengelser for å ivareta og styrke eget selvbilde for å opprettholde kontroll over eget liv. Fysisk aktivitet og fysisk yteevne kan virke inn på egenvurdering av kroppslig kompetanse. Dette vil igjen kunne innvirke på personenes totale selvoppfattelse, og evne til å gjøre valg som er til glede for den enkeltes liv.

6.4 Fysisk aktivitet i behandling av sykdom

Helse, Sykefravær og fysisk aktivitet

Det er en klar sammenheng mellom helse og sykefravær. Syke mennesker er mer borte fra arbeidet enn friske. Bruusgaard (1998) kommenterer at fysisk trening er blitt lansert som en universalmetode for å forebygge sykefravær og til å behandle lidelser som tradisjonelt gir stort sykefravær, ikke minst muskel- og skjelettplager.

Metoden er blitt oppfattet som så lovende at enkelte arbeidsgivere har tillatt trening i arbeidstiden for å få en friskere arbeidsstokk, minske fraværet og øke produktiviteten (Bruusgaard, 1997). Alvestad og medarbeidere (1998) foretok en litteraturgjennomgang av randomineserte prosjekter de siste 15 årene der trening i arbeidstiden er introdusert for å redusere sykefraværet. Resultatene var nedslående. Selv entusiastiske tiltak hadde knapt påviselig effekt på sykefraværet, og det var ingen dokumentert kjønnsforskjell. Spørsmålet er imidlertid hvorvidt effektmålene er riktige. Undersøkelsene indikerer at for å oppnå nedgang i sykefraværet må fysisk trening enten rette seg mot grupper med spesielle behov, eller være en del av mer helhetlig forebyggingsstrategi. Det vil være avgjørende hvorvidt tidligere passive arbeidstakere fortsetter fysisk aktivitet etter prosjektenes slutt. Målet med trening må være varig forandring av adferd, slik at fysisk aktivitet blir en del av hver enkeltes liv.

Forskning har vist at de som allerede er fysisk aktive i fritiden vil stille seg positive til deltakelse i prosjekter hvor aktivitet er en del av intervensjonen. Egen motivasjon er viktig for å oppnå positive resultater. Det er liten grunn til å tro at fysisk trening har effekt på fravær som skyldes svangerskapspermisjon, barns sykdom eller f   eks. infeksjoner. Her er det også viktig å huske at fysisk aktivitet også kan påføre befolkningen muskel-skjelettskader. Det er dokumentert at kvinner som plages med udifferensierte muskelskjelett plager vil oppleve en smertereduksjon ved fysisk trening. Det er derimot ikke dokumentert at disse endringene har noen sammenheng med økning i oksygentransport (Oldervoll, 1998). Derimot kan kvinner som har sykefravær grunnet menstruasjonssmerter ha positiv effekt av regelmessig fysisk trening (Augestad, 1985). Mer fysisk aktive kvinner har ofte mindre menstruasjonsblødninger og de er mindre plaget av dysmenorrea.

Mange arbeidsplasser medfører monotont eller fysisk hardt arbeid, begge deler kan være uheldig. Tiltross for at fysisk trening kan virke positivt på en del faktorer, kan det på mange arbeidsplasser være vel så gunstig med å bedre det psykososiale miljøet (Augestad, 1994). Psykisk stress kan gi uheldige kroppslige bivirkninger.

Kroppstørrelse og fysisk aktivtet

Kroppsstørrelse blir i noen tilfeller foretrukket for å gi et bilde av helsetilstand, da gjerne målt i Body Mass Index (BMI= vekten/ høyde x høyde). Det er ofte vanlig å definere kvinner som undervektig med BMI under 21 og moderat overvektige med BMI over 28, mens BMI over 32 blir definert som alvorlig overvektige. Genotype og livsstil vil ha være viktige komponenter. Hva sier egentlig BMI? Kvinner som trener mye utholdenthetstrening har ofte et lav BMI. Kvinner som trener mye styrketrening kan ha et høy BMI. Mens kvinner som ikke trener i det hele tatt kan ha et normalt BMI, men ha en høy prosent av underhudsfett. Vil da målinger av fettsammensetninger i blodet kunne gi et mer hensiktsmessig bilde relatert til kvinner, trening og helse?

En annen metode for å gi et bilde av kroppsstørrelse er forholdstallet mellom midje (cm) og hofte (cm). Ulike kroppstyper kan kreve ulike treningsprogram for å oppnå ønsket helseeffekt. Kroppskomposisjon og fettfordelingen på kroppen synes å ha en innvirkning på forekomst visse sykdommer.

Utholdenhetstrening kan øke kapilær tettheten i skjelettmusklene. Enzymet lipoproteinase er lokalisert i kapilærveggene, og har potensiale til å overføre triglyserider til HDL og fri fettsyrer, denne frigjøringen i plasma vil dermed kunne øke HDL fraksjonen.

Thune (1997) studier fra Nord-Norge viste at det for begge kjønn var en dose-respons forhold mellom serum-lipid, BMI og fysisk aktivitet etter å ha justert for potensielle confoundere. Kvinner som rapporterte å delta i regelmessig fysisk aktivitet hadde sammenliknet med inaktive kvinner, en lavere konsentrasjon av Total-C (5.70   mmol/l vs 5.90   mmol/l), triglycerider (1.03   mmol/ vs 1.18   mmol/l), total C:HDL-C ratio på 7.5   % og BMI (23.1   kg/m vs 23.6   kg/m), og høyere HDL-C konsentrasjon (1.73   mmol/l vs 1.66   mmol/l). En økning i fysisk aktivitet i fritiden over en 7 års periode bedret metaboliske profiler, mens et fall i aktivitet forverret situasjonen for begge kjønn. En økning av fysisk aktivitet hvor inaktive blir mer aktive, bedrer den metaboliske risiko profil for begge kjønn. Thune hevder at de forskjellene som ble observert er tilstrekkelig store til å ha en fordelaktig effekt på risikoen til spesielle kroniske sykdommer.

Overvekt og fysisk aktivitet

Fedme er en tilstand hvor mengde kroppsfett er øket, grunnet et misforhold mellom energi inntak og energi forbruk. Ved fysisk aktivitet kan energiforbruk og kroppskomposisjon endres. Fysisk aktivitet vil være en viktig faktor i forståelsen, utviklingen og behandlingen av fedme. Men det er i dag manglende bevis for at lavt nivå av fysisk aktivitet er årsaken til fedme hos kvinner, eller medansvarlig for opprettholdelse av fedme.

Det er en sterk korrelasjon mellom maksimalt oksygen opptak og fettprosent, og en mild korrelasjon mellom maksimalt oksygen opptak og fett-fri-masse (FFM). Forbruk av energi inkluderer komponenter som bestemmes av basal stoffskifte, termisk effekt og nivå av fysisk aktivtet. De overvektige er vanligvis mindre aktive enn de slanke. Basalmetabolismen er relatert til kroppsmasse, spesielt den fett frie massen. Siden kroppsmasse og fettmasse er større hos de overvektige, bruker de overvektige mer energi ved hvile enn de slanke.

Overvektige eller ikke overvektige kvinner synes å ha den samme adaptasjoen med hensyn til muskelskjelettvev ved trening. Øket aktivitet gir vanligvis mindre kroppsfettt. Aktiviteten virker inn på lipoproteinene, som igjen vil endre ratioen HDL og LDL. Men det trengs flere studier for å dokumentere effekten av trening på forskjellige typer av overvektige, da det viser seg at det er forskjeller i fett tap. Hva er det som begrenser størrelsen på fettcellen? Hvordan kan fysisk aktivitet bli brukt i behandlingen av fedme?

Forsknings resultater konkluderer med at fysisk aktivitet kombinert med matrestriksjoner gir best resultat for å oppnå vektreduksjon. Fra tilgjengelig data er det ingen sterk grunn til å konkludere at effekten av fysisk aktivitet alene er tilstrekkelig for vektreduksjon. Fysisk aktivitet alene gir små endringer, men kan gi en reduksjon i kroppsfett og en liten økning i FFM. Den spesifikke responsen synes avhengig av alder, kjønn, type- varighet- og intensitet av aktiviteten. Det vil også være en forskjell på vektbærende og ikke vektbærende aktiviteter. Det er lite forskning på fedme og bruk av styrketrening som treningsmetode. Det synes lettere å redusere kroppsvekt hos menn enn kvinner (Bjorntorp, 1989). Hvorfor kan det være vanskeligere å oppnå vektreduksjon hos kvinner enn menn?

Fysisk aktivitet er en av få faktorer som korrelerer med suksess i forhold til å opprettholde et tap i kroppsvekt. Det er vanskelig å vite årsaken til dette. Kan det være den fysiske aktiviteten i seg selv, eller ligger forklaringene i at individene har lært seg å spise/ leve annerledes? Forandringer skapt av fysisk aktivitet er raskt reversible dersom aktiviteten stopper opp. En del av uklarhetene på dette forskningsområdet kan ligge i målemetoder, og i sammenligning av de overvektige med ikke-overvektige personer. Det er vanskelig å endre vekt, og de langsiktige behandlingsresultatene er nedslående både for kvinner og menn.

Hjertekarlidelser og fysisk aktivtet

En rekke risikofaktorer for utvikling av hjertekarsykdommer er kjent. Det er vist at ved påvirkning av disse faktorene kan mortaliteten og morbiditeten av slike lidelser reduseres (Bønaa & Arnesen, 1992). En av risikofaktorene er lav fysisk aktivitet.

Etter langvarig regelmessig utholdenhetstrening faller hjertefrekvensen i hvile og på gitte arbeidsbelastninger. Fallet i hjertefrekvens skyldes antakelig en økt parasympatisk aktivitet. Det maksimale slagvolumet øker som følge av et større hjertekammer og en økt fyllingsperiode. Hjertets muskelmasse øker også. Hjertets energiomsetning er i stor grad avhengig av hjertefrekvensen og blodtrykket, det er mindre avhengig av det faktiske arbeidet som utføres. Når slagvolumet øker, øker det utførte arbeidet uten at energiomsetningen øker, noe som betyr at hjertet arbeider mer økonomisk. Utholdenhetstrening øker også karsengens hydrauliske ledningsevne (nedsatt motstand).

Konsentrasjonen av lipoproteiner i plasma endres ved at LDL og VLDL blir lavere, mens HDL blir høyere. Fysisk aktivitet synes å ha en gunstig effekt på koagulasjon, fibrinolyse og blodtrykket. I tillegg opplever mange positive virkninger fra fysisk aktivitet med hensyn til appetitt regulering og søvn.

Løchen (1995) fant at røyking var en meget sterk negativ prediktor for fysisk aktivitet i fritiden for kvinner, og fysisk aktivtet var negativt relatert til hjertefrekvens. Norske kvinner har som populasjon forholdsvis lavt nivå av fysisk aktivitet, i tillegg til andre risikofaktorer er det derfor viktig for norsk folkehelse strategi å fokusere spesielt på kvinner.

Hvorvidt det er forskjell på kjønn relatert til fysisk trening og hjertekarlidelser er et mer uavklart spørsmål. I tillegg har vi problemet i enkelte epidemiologiske studier som påpeker at «fitness» er en mer kraftfull prediktor enn fysisk aktivitet. Det er antatt at den genetiske komponenten for fysisk yteevne (fitness) vil være minst 40   % (Bouchard et al, 1986). Fysisk aktivitet være en av flere faktorer som kan påvirke det resterende. Forskningsresultater har vist at enkelte kvinner med koronarsykdom mosjonerer mer etter at diagnosen var stilt enn før. Det kan tyde på at det å være hjertesyk stimulerer til mer fysisk aktivitet hos motiverte (Thiss-Evensen, Hoff, & Johannesen 1997). God informasjon vil kunne gi trygghet, og styrke gleden av å være fysisk aktiv.

Relatert til fysisk aktivitet og helse er det viktig å huske på at treningen må være en livsstilkomponent gjennom hele livet, det holder ikke å ha vært i god form i ungdommen. Relatert til primær forebyggende arbeide er det i dag tilstrekkelig kunnskap til å hevde at kvinner og menn i alle aldersgrupper har nytte av et vist nivå av fysisk aktivitet.

Kreft og fysisk aktivitet

Epidemiologiske studier har vist at fysisk aktive kvinner og menn har en lavere risiko for å utvikle colon-cancer enn ikke fysisk aktive kvinner og menn (Thune , 1997; Lee et al., 1991). Kvinner syntes å ha en beskyttende effekt av fysisk aktivitet uavhengig av alder, men hos menn viste resultatene at fysisk aktivitet var mer viktig hos de eldre for å redusere forekomsten. Mekanismene er mer uklar. Det diskuteres hvorvidt fysisk aktivitet virker gunstig på transitttiden til inntatt føde, eller om livsstilfaktorer knyttet til fysisk aktive personer medfører at de har et sunnere kosthold, en gunstigere kroppsstørrelse og bedre levevaner enn mindre aktive.

Thune (1997) viser i sine studier at det er en positiv sammenheng mellom fysisk aktivitet og lavere risiko for brystkreft. Studien viste at blant kvinner som mosjonerte regelmessig var reduksjonen i risiko for å få brystkreft større hos premenopausale kvinner enn hos postmenopausale kvinner, og større hos yngre kvinner enn eldre kvinner. I stratifiserte analyser var risikoen for brystkreft lavest blant tynne kvinner (BMI< 22.8) som trente minst fire timer per uke (RR=0.28, 95   % CI=0.11–0.70). Risikoen ble også reduserte dersom kvinnene hadde høyere nivå av aktivitet på jobb, og igjen var det en mer tydelig effekt blant premenopausale enn postmenopausale kvinner.

Det er imidlertid ikke konsensus om sammenhengen mellom forekomst av brystkreft og fysisk aktivitet. Desto flere ovulatoriske menstruasjonsykluser en kvinne har i løpet av livet sitt, desto høyere synes hennes risiko for brystkreft å være (Kvåle & Jacobsen, 1990). Kvinner som trener kan oppleve hormonell dysfunksjon, dette kan muligens forklare lavere risiko, men det råder sterk uenighet om dette er noe som helst fordelaktig for en helhetlig helsevurdering. Det er grunn til å anta at disse kvinnene kan oppleve fertilitetsproblemer, føde eventuelle barn sent og føde få barn. I tillegg omfatter diskusjonen blant annet treningens innhold, type, intensitet, mengde og i hvilke faser av livet kvinnen har vært fysisk aktive eller inaktive Det er ikke dokumentasjon for om fysisk aktivitet kan forhindre utviklingen av brystkreft, men aktivitet kan muligens gi enkelte kvinner bedre livskvalitet. Antropometriske målinger som høyde, vekt og BMI har i mange studier blitt brukt som biomarkører for kaloriinntak, og forskning har vist at økede verdier har gitt økt risiko for brystkreft hos mennesker (Vatten & Kvinnsland, 1990).

Fysisk aktivitet kan bedre lungefunksjonen, men hvorvidt dette har betydning for forekomsten av lungekreft er lite dokumentert. I Tromsøstudien var det ingen sammenheng mellom fysisk aktive kvinner og forekomst av lungekreft (Thune, 1997). Men blant menn som var aktive minst fire timer i uken viste resultatene en lavere risiko sammenlignet med menn som ikke trente (RR= 0.71, 95   % CI= 0.38–0.94). En mulig tolkning kan være at det var relativt få kvinner som hadde lungekreft i studien (51 kvinner mot 413 menn, alder 20 til 49 år, populasjon 81 516). I tillegg var målene for fysisk aktivitet grove. Det vil i framtiden være nyttig å studere effekten av røyking og deltakelse i fysisk aktivitet relatert til lungekreft.

Stress-inkontinens og fysisk aktivitet

Urininkontinens eller manglende blærekontroll kan medføre sosiale, psykologiske og hygieniske problemer. Ufrivillig tap av blærekontroll er vanlig hos eldre, men kan forkomme i alle aldersgrupper. Årsakene kan være ulike. Undersøkelser viser at ca. 30   % av alle norske kvinner lider av stressinkontinens (Bø, 1990). Dette er et problem som ikke bare rammer eldre, eller utrente kvinner som har født barn. Bøs undersøkelser viser også at kvinner som ikke har født barn kan være plaget med urininkontinens. Hun hevder at årsaken vanligvis skyldes dårlig bindevev i de strukturene som skal holde blære og urinrør på plass, og en svak og dårlig bekkenbunns-muskulatur. Selv om mange har tilstanden også før graviditet og fødsel, er det likevel ikke tvil om at vaginal fødsel medfører risiko for skade i muskulatur, bindevev og nerveforsyning. For en del kvinner kan dette føre til urinlekkasje. Spesielle øvelser for å styrke bekkenbunnsmuskelaturen har også vist seg hensiktsmessig etter en fødsel (Mørkved og Bø, 1996).

Bekkenbunnsmusklene skal støtte opp under urinrør, skjede og endetarm, og trekke seg sammen automatisk ved alle økninger i buktrykket. Musklene skal klemme sammen rundt urinrøret og hindre bevegelse nedover av blære og urinrør når vi f   eks. hoster, nyser, ler, løfter eller løper. Hvis disse musklene ikke reagerer raskt eller kraftig nok, får det større konsekvenser for livskvaliteten.

Bøs undersøkelser av norske kvinner viser at to tredjedeler av norske kvinner slutter å være fysisk aktive på grunn av urinlekkasje. Dersom man har urinlekkasje er mange kvinner engstelige for lukte og at det kan synes på tøyet.

Forskning har vist at ca. 60   % av kvinner som trener opp bekkenbunnsmusklene intensivt og under kyndig veiledning, kan bli helt bra etter seks måneder (Bø, Larsen Kvarstein, Hagen og Jørgensen, 1990). Resultatene viste at alle kvinnene så ut til å bli bedre, ingen ble verre. Etter fem års trening var 70 prosent fortsatt var fornøyd med resultatet, og kvinnene ønsket ikke annen behandling.

Osteoporose

Primær forebygging bør være hovedmålet. Dersom lidelsen først er oppstått bør sekundær forebyggingen fokuseres på å senke risikoen for at brudd skal oppstå. Relatert til fysisk aktivitet vil en bedring av balanse, koordinasjon og økt muskelstyrke være positivt. Dette kan i en viss utstrekning hindre fall og dermed risikoen for brudd. Grunnleggende sett er det to forhold som avgjør om det oppstår et brudd: styrken i beinet og energien beinet utsettes for. Er beinstrukturen strekt svekket kan brudd lettere oppstå. Eldre kvinner er i stor grad utsatt for hjemmeulykker, som kan ha sin årsak i generelt nedsatt helse og dårlig motrikk. Det grunn til å forske videre på effekten av bedret fysisk funksjonsevne, sett i sammenheng med kosthold og livskvalitet.

Kvinners mindre fysisk aktive liv har i den vestlige verden blitt sett på som en av flere viktige faktorer i økende prevalens av osteoporose. Mc.Bean, Forgac & Finn (1994) konkluderte ut fra sin undersøkelse at hardere helhetstrening burde bli benyttet. Men det er verdt å merke seg at daglig gåturer kan virke positivt for å redusere raten av bentap, og synes å være en fordelaktig form for fysisk aktivitet for å opprettholde skjellett integritet (Krall & Dawson-huges, 1994).

Magnus m. fl (1996) fant i sin norske undersøkelse på 1515 kvinner og menn at eldre kvinner vurderte gåturer som alternativ for å forebygge osteoporose, men de var mer mindre lyst til å trene mer intensivt. Yngre kvinner derimot var mer villig til å jogge for å forebygge lidelsen. Bosted og sivilstatus hadde ingen signifikant innflytelse på holdningene til deltakelse i fysisk aktivitet. Effekten av fysisk aktivitet og forebygging eller behandling av osteoporose trenger videre forskning.

6.5 Toppidrettskvinners helse

Deltakelse i konkurranseidrett på høyt nivå kan skape mye glede og spenning. De aktive kan oppleve suksess og popularitet, etter mange år med trening og planlegging. I tillegg vil internasjonal deltakelse kunne gi muligheter til økt forståelse for verdenssamfunnet og et kontaktnett over landegrenser. Er toppidrett helsebringende?

Det er vesentlig å ha en nyansert perspektiv på mulig konsekvenser av deltakelse i toppidrett. Det er grunn til å spørre om kvinner som driver toppidrett ha en større risiko for å pådra seg uheldige helsekonsekvenser enn kvinner som trener mindre. Forskjellen mellom kjønnene er sammensatt og mer komplisert. For det første er det grunn til å fokusere på ulikheter relatert til anatomi og fysiologi, og for det andre er menn som driver toppidrett i større grad familiserte med egne barn enn toppidrettskvinner. Graviditet, fødsel og amming er kvinners verden, og det er grunn til å anta at toppidrettskvinnene i større grad kommer i konflikt med kjønnsrollemønsteret enn toppidrettsmannen. Toppidrettskvinner har i tillegg en kjønnsidentitet som ligner mer på mannens identitet enn den vanlig norske kvinnen (Bjørgen, 1998).

Organisasjonen innen Norsk idrett er mannsdominert. Trenere og medisinsk støtteapparat er gjerne menn. Kvinners spesielle behov blir i mange tilfeller ivaretatt på menns premisser. Familieplanlegging og utdannelse kan bli forskjøvet i tid, og enkelte kvinner kan få infertilitetsproblemer. Kvinner velger å delta i toppidrett. Fysisk hard trening fra tidlig pubertet, gjennom vekstfasene og i voksen alder kan medføre fysiologiske og psykologiske påvirkninger som medfører en helserisiko for kvinnen. De langsiktige helseeffektene er i dag mer uklare. Dagens toppidrettskvinner bruker tjenester fra helsevesenet mer enn den vanlige kvinnen i tilsvarende alder.

For enkelte toppidrettskvinner er det ikke lenger lystprinsippet som motiverer dem, men prestasjon, prestisje og økonomiske fordeler. Trening kan også bli en avhengighet som styrer den enkeltes hverdagsliv.

Fysisk aktivitet og endokrine påvirkninger

Hard trening i tidlig pubertet kan føre til forsinket menarkealder. Hard fysisk trening og moderat fritidsakivtet kan redusere østradiol og progesteron sekresjon, lengden på den luteale fasen kan reduseres, dette kan indusere anovulasjon og sekundær amenorrhea (Øian et.al, 1984). Det foreligger ingen undersøkelser i Norge om idrettskvinner har større risiko for uønsket barnløshet.

Det trenger også mer forskning relatert til prevensjon, fertilitet, svangerskap, fødsel og amming for idrettskvinnen. Er det grunn til å tro at en veltrent kvinne ha et lettere svangerskap og en mindre komplisert fødsel? Manglende forskning kan også være grunnet i etiske perspektiver og tillatelse til gjennomføring av spesielle prosjekter.

I enkelte tilfeller vil en kombinasjon av morsrollen og deltakelse i toppidrett være komplisert. Men det vil også være viktig for kvinnen å fokusere på barnet og oppvekstmiljø, ikke bare på egne idrettslige prestasjoner og konkurransedeltakelse.

Idrettsskader

Det har vært vanskelig å finne gode norske studier relatert til kjønnsfordelt forekomst av idrettskader. Flere studier teller antall skader innkommet på et sykehus eller legekontor uten å ta hensyn til å definere populasjon under risiko. Antall kvinner som for eksempel skader seg i fotball er uinteressant dersom man ikke vet hvor mange kvinner som spiller fotball, og hvor mange timer de er aktive.

Spørsmålet om norske kvinner har en annen idrettsskaderisiko enn menn er derfor vanskelig å utdype nærmere ut fra publiserte arbeider de siste årene. Langtidseffektene av idrettskader er også et interessant forskningsområde i framtiden.

Spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelse er en kvinnelidelse, 90–95   % av de som rammes er jenter eller kvinner (Skårderud, 1994). Utviklingen av et normalt forhold til alvorlige spiseforstyrrelser er sammensatt. For å få kontroll over indre følelsesmessige konflikter, blir kvinnen etterhvert avhengig av å overspise eller sulte seg.

I Norge viser en undersøkelse foretatt av Gøtestam og Agras (1995) en forekomst av anoreksia nervosa (AN) på 0,4   %, bulimia nervosa (BN) 1,6   % og eating disorders not otherwise classified (EDNOS) 6,2   %. I en undersøkelse foretatt i Sør-Trøndelag fylke viste resultatene av jenter i videregående skoler, som trente mer enn seks timer i uken, en forekomst på 9,8   % SF (AN, BN, EDNOS). Sundgot-Borgen (1993) fant i sin undersøkelse blant norske kvinnelige eliteidrettsutøvere en forekomst på 18   % (AN, BN og EDNOS). Kvinner som driver idrett på toppnivå har en høyere forekomst av SF. Resultater fra norske undersøkelser viser at timer trening pr. uke ikke synes å være den avgjørende faktor for forekomsten av forstyrret spiseadferd hverken for kvinner eller menn (Sæther, 1996, Kjelsås, 1998, Sandberg, 1998).

Forekomst av SF innen idretten er funnet å være høyere i idretter hvor det stilles krav til å være tynn og spesiell kroppsvekt. Dette gjelder spesielt estetiske og vektavhengige idretter. Høye skårer på personlighetstrekkene angst, fiendtlighet og lave skårer på sosialisering synes å predikere forekomst av SF (Sæther, 1996, Kjelsås, 1998).

Undersøkelser viser at SF og tvangspreget fysisk aktivitet kan identifiseres hos personer som har lav selvtillit og er under stress (Yates, 1983, 1991). Ved fravær av trening viser begge gruppene tegn på stress, angst og depresjon.

Treningsavhengighet

Tvangspreget fysisk aktivitet (TFA) vil si at treningen blir prioritert til fordel for andre gjøremål, og utøveren mister kontrollen. Yates (1983) har foreslått at tvangspreget fysisk aktivtet er en analog til spiseforstyrrelsen Anoreksia nervosa. Andre ser på tvangspreget fysisk aktivitet som en egen psykisk forstyrrelse, eller at både anoreksi og tvangspreget fysisk aktivitet er varianter av obessive-compulsive forstyrrelser (OC). Veale (1987) foreslo at treningsavhengighet burde bli klassifisert som «addicition» i DSM-IV. Det eksisterer i dag ingen etablert definisjon, eller fullstendige kriterier for å stille en diagnose. Det vil derfor være vesentlig å finne ut hvem som kan være sårbare for utvikling av TFA.

I primær tvangspreget fysisk aktivitet synes treningen å være et mål i seg selv, mens streng diett og vekttap blir brukt for å øke prestasjonen. Kvinner som overser fysiske skader og sykdom, er mer urolige, deprimerte og sinte synes å være mer utsatt for TFA. Spørsmålet er reist om TFA kan være en positiv avhengighet, men når adferden styrer individet er det grunn til å vurdere situasjonen nærmere. En norsk undersøkelse viser at det er en sammenheng mellom treningsavhenighet og forstyrret spiseadferd hos fysisk aktive kvinner (Kjelsås, 1998).

Det ser ut til å være generell enighet om at treningsdeprivasjon påvirker utøverens sinnsstemning og følelsen av velvære i negativ retning. Det er imidlertid gjort lite for å klarlegge årsakene til denne negative påvirkningen.

Overtrening

TFA trenger ikke føre til overtrening. Overtrening skyldes en ubalanse mellom trening og hvile. Dette kan føre til redusert prestasjonsevne og utmattelse. Det er vanlig å skille mellom lett eller akutt overtrening og kronisk overtrening. Symptomene ved kronisk overtrening er blant annet økt hvilepuls, økt tretthet, forsinket restitusjon, søvnforstyrrelser, redusert apetitt, vekttap, uro, anspenthet, kronisk muskelstølhet, økt skadefrekvens og økt infeksjonsrisiko (Nilsson, 1987).

Kvinner som oppnår dårlige resultater i konkurranser bestemmer seg noen ganger for å øke treningsmengde og intensiteten på øktene. Kroppen får ikke tilstrekkelig restitusjon, og de kan lett komme inn i en ond sirkel. Forskningen på overtrening har først og fremst vært fokusert på fysiologiske virkninger, psykologiske mekanismer bør også prioriteres i den videre forskningen. Det er grunn til å anta at kvinner reagerer annerledes enn menn på enkelte komponenter relatert til overtrening, men vi har i dag manglende forskningsdokumentasjon på dette i Norge.

6.6 Kvinner fysisk aktivitet og helse. Utviklingsperspektiver og trender fremover

Fysisk aktivtet har i det siste tiåret fått styrket sin posisjon som betydningsfull faktor relatert til primær forebyggende helsearbeid, og i behandling av sykdom. Målet bør være å beholde en optimal god helse gjennom hele livet. Det er grunn til å anta at det norske samfunnet vil få en økende andel eldre kvinner i årene framover. Regelmessig fysisk aktivitet kan virke positivt på den fysisk yteevnen og styrke livsgleden.

Vi bør vokte oss for å redusere påvirkning av helseadferd til et produktivitetsfremmende tiltak til gunst for økonomoisk vinning. Den enkeltes tilknytning til nærmiljøet vil være en viktig trivselfaktor. Bruusgaard (1998) skriver at man må imidlertid ikke se bort fra at mangel på dokumenterbar effekt av kompliserte sosiale eksperimenter også kan være et resultat av vitenskapens utilstrekkelighet.

Som alltid når det gjelder å fremme gode helsevaner, bør man begynne tidlig. Fysisk aktivitet bør ha en naturlig del i livet, et mål i seg selv til glede og trivsel i hverdagen. Men det er aldri for sent å endre sitt fysiske aktivitetsnivå, da en relativt liten endring etter lang tid med fysisk inaktivitet vil gi positive resultater (DeBusk, 1990). Effekt av fysisk trening kan forventes før etter relativ kort tid.

Utviklingen har ført til nye sofistikerte metoder og spesialutstyr, både relatert til trening generelt og innen idrettsforskningen. Den fysisk treningen vi anbefaler kvinnene i den norske befolkningen bør være dokumentert i bevis fra forskning, og det vil være innlysende at dokumentasjonen må baseres på prosjekter som har kvinner som forsøkspersoner.

Langtidseffekten av hard fysisk aktivitet er mer uklar. Vil deltakelse i toppidrett skape helseproblemer? Er kvinnene mer utsatt enn menn? Vil dagens toppidrettskvinner leve lengre og få en bedre helse i alderdommen enn kvinner som trener mindre? Svarene på disse spørsmålene vil først kunne få i framtiden.

Referanser

Alvestad, B. et al. (1998) Har fysisk trening på arbeidsplassen effekt på sykefravær? Tidsskr. Nor. Lægeforen. 11, 1718–21.

Augestad, L.B. (1985) Age of menarche, menstrual pattern and use of oral contraceptives in sportswomen. Oslo, The Norwegian University of Sport and Physical Education.

Augestad, L.B. (1994) Psychososial factors with relevance to a healthy working environment. Doctoral Thesis. Trondheim, Department of Psychology, University of Trondheim.

Bandura, A. (1986) Sosial Foundation of Human Thought and Action. A sosial Cognitive Theory. Englewood Cliffs, Prentic Hall, New York.

Bjorntorp, P. (1989) Sex differences in the regulation of energy balance with exercise. Am. J. Clin Nutr, 49, 958–961.

Blair, S.N., Kohl H.W., & Gordon N.F. (1990) How much physical activity is good for your health? Annu Rev Public Health, 13, 99–126.

Bouchard, C., Lesage, R., Lorte, G., Simoneau, J.A., Hamel P., Boulay, M.R. et al. (1986) Aerobic performance in brothers, dizygotic and monocygotic twins. Med Sci Sports Exerc, 18, 639–646.

Bouchard, C., Shepard, R.J. & Stephens, T. eds. (1994) Physical Activity, Fitness, and Health. International Proceedings and Consensus Statement. Human Kinetics Publishers, Champaign, IL.

Breivik, G. (1997) Frihet til å velge – uten grenser. Foredrag, Trondheim, Statens Idrettskonferanse.

Bruusgaard, D. (1997) Plagsomt for pasienten, vanskelig for hjelpeapparatet og dyrt for samfunnet. Rapport 5, Oslo, Seksjon for trygdemedisin.

Bruusgaard, D. (1998) Kan vi trene sykefraværet ned? Tidskrift Nor Lægeforen, 11, 118.

Bø, K. (1990) Pelvic floor muscle exercise for the treatment of feamle stress urinary incontinence. Methodological studies and clinical results. Oslo, The Norwegian University of Sport and Physical Education.

Bø, K., Larsen, S., Kvarstein, B. & Hagen, R.H. (1990) Classification and characterization of responders to pelvic floor muscle exerxcise for female stress urinary incontinence. Neurourol. Urodyn. 9 (4), 395–397.

Bønaa, K.H. & Arnesen, E. (1992) Association between heart rate and atherogenic blood lipid fractions in a population. Circulation, 86, 394–405.

DeBusk, R.F. Training effects of long versus short bouts of exercise in healthy subjects. Am J Cardiol 65, 1010- 1013.

Dølvik, J.E., Danielsen, Ø. & Hernes, G. (1988) Kluss i vekslinga. Fritid, idrett og organisering. Oslo, FAFO/ STUI/ NIF.

Gutin, B. & Kaspar M.J. (1992) Can vigouros exercice play a role in osteporosis prevention? Osteoporosis Int., 2, 55–59.

Gøtestam, K.G. & Agras, W.S. (1995) General population-based epidemiologic study of esting disorders in Norway. International Journal of Eating Disorders, 2, 119–126.

Harter, S. (1985) Competence as a Dimension of Self-Evaluation. Towards a Comprehensive model of Self Worth. The development of the Self. Academy Press, New York.

Lee, I-Min., Paffenbarger, R.S. & Hsieh, C.C. (1991) Physical activity and risk of developing colorectal cancer among college alumni. J. Natl Cancer Inst, 83, 1324–1329.

Karlsen, KB. & Ommundsen Y. (1997) Problems of the physically active? Results from a 40-year study at Hedmark County. Tidskr. Nor Lægeforen, 117, 2790–2794.

Kjeldsberg, T. (1998) Norske toppidrettskvinner, personlighet og prestasjonsmotivasjon. En empirisk undersøkelse av 178 toppidrettskvinner i lagidrett og individuell idrett, sammenlignet med 390 fysisk aktive kvinner. Hovedfagsoppgave, Idrettsvitenskapelige Institutt, Trondheim, NTNU.

Kjelsås, E. (1998). Treningsavhengighet, sykelig spiseadferd og personlighet. En empirisk undersøkelse blant 1221 fysisk aktive kvinner i Norge. Hovedfagsopppgave, Idrettsvitenskapelige Institutt, Trondheim, NTNU.

Kjønn i media (1996) Konferanse om utvikling i mediene i et kjønnsperspektiv. Oslo, Likestillingsrådet.

Koff, E. & Baumann, C.L. (1997) Effects of wellness, fitness, and sport skills programs on body image and lifesyle behaviors. Perceptual and Motor Skills, 84, 555- 62.

Krall, E.A. & Dawson-Hughes, B. (1994) Walking is related to bone density ad rates of bone loss. Am J Med, 96, 20–26.

Kvåle, G. & Jacobsen, B.K. (1990) Risikofaktorer for brystkreft. Gir epidemiologiske funn grunnlag for primærforebyggende tiltak? Tidsskr. Nor Lægeforening, 110, 232–235.

Løchen, M.L. (1995) Arrhythmia, electrocardiographic signs, and physical activity in relation to coronary heart risk factors and disease. The Tromsø study. Doctorial Thesis. Institute of Community Medicine, University of Tromsø.

Magnus, J.H., Joakimsen, R.M., Berntsen, G.K., Tollan, A. & Søgaard A.J. (1996) What do Norwegian women and men know about osteporosis? Osteporosis Int., 6, 31–36.

Martinsen, E.W. (1990) Benefits of exercise for the treatment of depression. Sport Med 9, 380–389.

Mastekaasa, A., Moum, T., Næss, S. & Sørensen, T. (1988) Livskvalitetsforskning. Oslo, Institutt for Samfunnsforskning.

McBean, L.D., Forgac, T. & Finn, S.C. (1994) Osteporosis: vision for care and prevention: a conference report. J Am Diet Assoc, 94, 668–671.

Mære, Å., Bjørndal, A., Holmen, J., Midthjell, K. & Kjærsgaard P. Mosjonsvaner hos voksne i Nord-Trøndelag. Tidskr. Nor Lægeforen. 111, 3695–3699.

Mørkved, S. & Bø, K (1996) The effect of post-natal exercises to strengthen the pelvic floor muscles. Acta Obstet Gynecol Scand, 75, 382–385.

NIF (1997) Norges Idrettsforbunds årsrappport 1996. Oslo, NIF.

NIH Consensus Development Panel on Physical Avtivity and Cardiovascular Health (1996) Physical activity and cardiovascular health. JAMA, 276, 241–246.

Nilsson, S. (1986) Overtraining. In Mæhlum, S., Nillson S., & Renstrøm P. (eds) An update on sport medicine. Proceedings from the second Scandinavian conference in sports medicine. Oslo, Norwegian, Danish and Swedish Society of Sports Medicine, 97–104.

Ommundsen, Y. & Aarø, L.E. (1994) Folk i form til OL kampanjen. En evaluering basert på spørreundersøkelser i voksenbefolkningen i 1990 og 1994. Oslo/ Bergen: Norges Idrettshøgskole / Hemil-senteret, Universitetet i Bergen.

Pate, R.R., Pratt, M., Blair, S.N., Haskell, W.L., Macers, C.A., Bouchard, C. et. al. (1995) Physical activity and public health. A recommendation from the Center of Disease Control and Prevention and the American college of sports medicine. JAMA, 273, 402–407.

Pêrusse, L., Tremblay, A., Leblanc, C. & Bouchard, C. (1989) Genetic and environmental influences on level of habitual physical activity and exercise participation. Am J Epidemiol, 129, 1012–1022.

Sandberg, H. (1998). Personlighet, treningsforstyrrelser og spiseforstyrrelser. En undersøkelse blant 2148 kvinner og menn. Hovedfagsoppgave. Idrettsvitenskapelige Institutt, NTNU, Trondheim.

Sandvik, L. (1996) Prediction of cardiovascular mortality, with special emphasis on physical fitness. Doktoral Thesis. Oslo, Institutt for allmennmedisin og samfunnsmedisinske fag, Universitet i Oslo.

Skårderud, F. (1994) Nervøse spiseforstyrrelser, Oslo, Universitetsforlaget.

Sundgot-Borgen, J. (1992) Eating disorders in female athletes. Doctoral Thesis. Oslo, The Norwegian University of Sport and Physical Education.

Sæther, B. (1996) Personlighet, fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser. Hovedfagsoppgave. Idrettsvitenskapelige institutt, Trondheim, NTNU.

Thiss-Evensen, E., Hoff, G. & Johannesen Ø. (1997) Langtidsresultat ved livsstilintervensjon i grupper. Tidsskr nor Lægeforen 13, 1913–1916.

Thune, I. (1997) Physical activity and risk of cancer. A population based cohort study including prostate, testicular, colerectal, lung and breast cancer. Doctorial Thesis. Institute of Community Medicine, University of Tromsø.

Vatten,L & Kvinnsland, S. (1990) Body mass index and risk of breast cancer. A prospective study of 23,826 Norwegian women. Int J Cancer, 45, 440–444.

Veale, D.M.W. (1987) Exercise dependence. British Journal of Additions, 82, 735–740.

Yates, A., Leehey, K. & Shisslak, C.M. (1983) Running- an analog of anorexia? New England Journal of Medicine, 308, 251–255.

Yates, A. (1991) Obligatory running and the eating disorders: Towards an integrating theory of activity. New York, Brunner Mazel.

Øian, P., Augestad, L.B., Molne, K., Oseid, S. & Aakvaag, A. (1984) Menstrual dysfunction in Norwegian top athletes. Acta Obset gynecol Scand, 63, 693–697.