10 Nærmere om børsens forretningsmessige drift og administrasjon

10.1 Børsens administrasjon og økonomiforvaltning – oversikt

Børsloven angir at børsstyret skal sørge for en tilfredsstillende organisering og drift av børsens virksomhet og påse at regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll, jf § 2-7. Børsens administrasjon ledes av børsdirektøren, jf § 2-8. For øvrig har børsloven ikke særskilte bestemmelser om hvordan børsens administrasjon skal organiseres.

Oslo Børs hadde pr november 1998 86 ansatte, inkludert to deltidsansatte ved avdelingskontorene i Bergen og Trondheim og 12 ansatte i datterselskapet A/S Oslo Børs Informasjon (OBI). Administrasjonen er organisert med en ledergruppe bestående av børsdirektøren, stedfortredende børsdirektør og to direktører. Organisasjonsstrukturen er basert på seksjoner for henholdsvis markedsaktiviteter, derivater, interne aktiviteter og eksterne aktiviteter. Seksjonene er igjen inndelt i avdelinger for blant annet markedsovervåkning, markedsplass, derivater, utstederrelasjoner for henholdsvis aksjer- og obligasjoner, informasjonsteknologi, informasjon, utredningsstrategi, juridisk, markedsføring og administrative funksjoner. Antall ansatte ved Oslo Børs har vist en økning de siste ti år. Dette skyldes i hovedsak økt markedsaktivitet. Dessuten har børsen fått nye lovbestemte oppgaver gjennom verdipapirhandelloven og børsloven som blant annet har medført en sterkere fokusering på markedsplasstilsyn og informasjon fra de noterte selskapene. I de seneste år har økte krav til teknologiske systemer for handel og informasjon medført en betydelig økning av ansatte innenfor IT-relaterte områder.

Børsens økonomiforvaltning reguleres internt av skriftlige kontrollrutiner. Formålet med disse er å sikre tilfredsstillende arbeidsrutiner og fange opp eventuelle uregelmessigheter og feil. Samtidig skal rutinene sikre at Oslo Børs’ midler forvaltes på en betryggende måte, at eiendeler sikres mot tap og at virksomheten drives i overensstemmelse med gjeldende lover og regler. Oversikt over resultatregnskap og balanse for Oslo Børs (med datterselskapet AS Oslo Børs Informasjon) for 1996 og 1997 fremgår av tabell 10.1 og 10.2. (Kilde: Oslo Børs’ årsrapport for 1997.)

Som nevnt har Oslo Børs også avdelingskontorer i Bergen og Trondheim. Avdelingskontorene ble opprettet i forbindelse med at Bergen Børs og Trondheim Børs i 1991 ble slått sammen med Oslo Børs. De selskaper som var notert på disse børsene kunne videreføre noteringen på Oslo Børs, først på såkalte distriktslister, senere i den ordinære listestrukturen. De to avviklede børsenes egenkapital ble omdannet til selvstendige børsfond (stiftelser) med det vedtektsfestede formål å yte støtte til drift av de respektive avdelingskontorene og til andre tiltak til fremme av børsvirksomheten og det lokale næringsliv. Ved etableringen i 1991 var den urørlige grunnkapitalen for Bergen Børsfond ca 5,5 mill kr, og for Trondheim Børsfond ca 1,2 mill kr. Børsfondene er også omtalt i kapittel 25.2.1. Utgiftene til drift av avdelingskontorene dekkes dels av Oslo Børs, dels av børsfondene.

10.2 Investeringer og kostnader

Børsens totale kostnader domineres av personalkostnader og IT-kostnader. IT-kostnadene omfatter løpende kostnader til drift og vedlikehold, maskinell oppgradering og utvikling av elektroniske handelssystem, samt årlige avskrivninger på større IT-systemer. Primærinvesteringer i og oppgraderinger av handelsplattformen har i de seneste år utgjort de største IT-investeringene. Et elektronisk handelssystem for en markedsplass beregnes i dag av Oslo Børs å være en investering som må foretas med 5-8 års mellomrom. Det er imidlertid internasjonale tendenser i retning av at systemene ikke lenger vil måtte skiftes ut totalt, men kan oppgraderes tilnærmet kontinuerlig og dermed få adskillig lengre levetid. Siden børsens drift av markedsplassen og tilsynsoppgaver i mange henseender går over i hverandre, har det ikke vært mulig for utvalget å få tall som skiller mellom kostnader knyttet til drift og kostnader knyttet til tilsyn. Totalkostnadene fordelt på de sentrale brukergrupper reflekteres i fordelingen av avgifter, jf nedenfor kapittel 10.3.

10.3 Finansiering av børsens virksomhet

Børsen er som selveiende institusjon ansvarlig for egen økonomi, i den forstand at kostnadene må dekkes gjennom løpende inntekter, oppsparte midler eller lån. Børsens vesentligste inntektskilde er avgifter fra brukerne. Disse utgjorde i 1997 ca 74 prosent av de samlede inntektene.

Børsens finansiering er regulert i børsloven § 1-5 første punktum, hvor det heter:

«Til dekning av utgifter til en forsvarlig drift av børsen kan det kreves avgifter av foretak hvis verdipapirer er notert på børsen og av børsmedlemmer.»

Uttrykket forsvarlig drift har vært praktisert slik at børsen ikke kan sikte mot overskuddsmaksimering, men at det likevel kan bygges opp en tilstrekkelig egenkapital til å sikre kortvarig inntektssvikt eller finansiering av større investeringer. Børsen er ikke pålagt formelle egenkapital- eller likviditetsreservekrav e l. Størrelsen på Oslo Børs' egenkapital har vært gjenstand for adskillig diskusjon i børsens styrende organer. Elementer i denne diskusjonen har blant annet vært børsens behov for integritet og uavhengighet i forhold til mulige långivere, behov for å opprettholde et tilnærmet fullt aktivitetsnivå også i perioder med reduserte inntekter, behovet for å kunne selvfinansiere større investeringer og behovet for dekning av de potensielle ansvarsrisiki som måtte ligge innbakt i børsens virksomhet. På denne bakgrunn ble det besluttet av børsrådet i 1990 å opprette en regnskapsmessig avsetning i form av et investeringsfond og et inntektsreguleringsfond. Investeringsfondets størrelse skulle reflektere børsens investeringsbehov på kort og mellomlang sikt, mens inntektsreguleringsfondet var ment å sikre dekning av børsens driftskostnader ved uforutsett inntektssvikt. Fra og med regnskapet for 1997 ble denne oppdelingen av egenkapital avviklet.

Avgiftene som børsen kan kreve av brukerne, skal i henhold til børsloven § 5-1 tredje punktum så langt som mulig, fordeles i forhold til kostnadene børsen har for de enkelte brukergrupper. En helt matematisk riktig kostnadsfordeling på brukergruppene har i praksis ikke vært mulig blant annet fordi mange kostnader ikke kan henføres til en bestemt gruppe. Kostnadsanalysen har dessuten sett hen til faktiske kostnader over en periode, mens avgiftene må fastsettes som standardiserte satser for kommende budsjettår. Fordeling av totale utgifter pr brukergruppe har vært gjort på grunnlag av periodiske kostnadsanalyser som er foretatt av ekstern konsulent engasjert av børsen.

I praksis er avgiftene etter børsloven § 5-1 fordelt på tre brukergrupper bestående av utstedere av henholdsvis aksjer og obligasjoner samt børsmedlemmer. De viktigste børsavgifter er søkt gjort markedsrelaterte – enten basert på utstederselskapenes markedsverdi eller børsmedlemmenes markedsaktivitet. Formålet har vært at avgiften skal stå i et rimelig forhold til vedkommende brukergruppes nytte av børsen – enten som verdimåler på notert kapital eller på antall handler som gjøres av børsmedlemmer. For børsen er imidlertid det meste av kostnadene faste og uavhengige av verdipapirenes markedsverdi eller omsetningshastighet. Da børsen fra 1997 knyttet flere avgifter til markedsverdi og aktivitet, innebar det øket usikkerhet for børsen ettersom avgifter fastsettes på forhånd. For 1996 og 1997 var fordelingen av inntektene mellom brukergruppene som følger (prosent av konsernets totale inntekter, avrundede tall):

Med hjemmel i børsloven § 5-1 gir børsfor­skriften kapittel 24 nærmere regler blant annet om beregning av avgifter overfor foretak med børsnoterte verdipapirer og børsmedlemmer. Avgiftssatsen for de enkelte avgiftstyper fastsettes av børsrådet hvert år.

Foretak med børsnoterte verdipapirer skal i henhold til børsforskriften kapittel 24 betale følgende avgifter (avgiftsats for 1998 i parentes):

• Kursnoteringsavgift aksjer og grunnfondsbevis beregnet av verdipapirenes markedsverdi (0,08 0/00, min 95.000 kr maks 550.000 kr). For notering på SMB-listen er avgiften 50 prosent av hovedlistesatsen

• Kursnoteringsavgift obligasjoner beregnet av pålydende av restgjeld (0.075 0/00, min kr 5.000 maks 25.000)

• Registreringsavgift ved registrering av nytt verdipapirnummer (aksjer 10.000 kr obligasjoner 5.000 kr)

• Prospektavgift for børsens kontroll av prospekt (for aksjer 0,8 0/00 av kapitalforhøyelse / vederlag, min 25.000 kr maks 110.000 kr. For obligasjoner 0,2 prosent av lånebeløpet min 5.000 kr maks 25.000 kr.)

Børsmedlemmer skal i henhold til børsforskriften kapittel 24 betale følgende avgifter (avgiftssats for 1998 i parentes):

• Tilknytningsavgift for nye medlemmer (kr 200.000)

• Årsavgift pr medlem (aksjer og obligasjonsmarkedet 300.000 kr, bare aksje eller obligasjonsmarkedet 200.000 kr)

• Årlig terminalavgift pr tilknyttet terminal (kr. 10.000)

• Løpende avgifter: Transaksjonsavgifter pr transaksjon (aksjer 3,60 kr, obligasjoner 2,75 kr) og omsetningsavgift av omsatt million kroner (aksjer 12,50 kr, obligasjoner 1,25 kr).

For handel med opsjoner og terminer skal børsmedlemmet betale handelsavgift fastsatt i nærmere regler gitt i medhold av børsforskriften og regelverket for handel med derivatkontrakter ved Oslo Børs m m. Fastsettelse av handelsavgiftene er delegert til børsdirektøren.

Børsen krever gebyrer også fra andre enn de som er angitt i børsloven til dekning av utgifter ved godkjennelse av tilbudsdokument, se kapittel 9.12.3, jf verdipapirhandelloven § 4-15 og til dekning av utgifter ved kontroll og registrering av prospekt ved offentlige tilbud om tegning, se kapittel 9.12.1, jf verdipapirhandelloven § 5-9. Disse avgiftene er standardiserte på lignende måte som avgiftene etter børsloven. Avgift for registrering av prospekt vedrørende verdipapirer som ikke er eller søkes børsnotert var for 1998 på 2.000 kr pr registrert prospekt. Avgift ved godkjenning av tilbudsdokument var på 25 000 kr for 1998.

Hjemmelen i børsloven § 5-1 andre punktum til å kreve avgift fra verdipapirforetak som ikke er børsmedlem, er ikke benyttet i praksis.

Avgifter fra børsmedlemmene har de senere år dekket rundt 30 prosent av børsens inntekter. I forbindelse med børsens kjøp av handelssystem i 1988, bidro samtlige børsmedlemmer med tilsammen 35 mill kroner. Dette ble gjort gjennom en ordning med omsettelig børssete der hvert sete i utgangspunktet kostet 1 million kroner. Ordningen ble avviklet i forbindelse med fornyelse av avgiftsreglene i 1996.

Børsloven § 5-1 har ikke vært antatt å være til hinder for at børsen kan supplere avgifts- og gebyrinntektene med inntekter fra annen virksomhet enn selve børsvirksomheten, forutsatt at denne virksomheten er innenfor virksomhetsbegrensningene i børsloven § 1-3 (se kapittel 8.1). En viktig inntektskilde for børsen er salg av kursinformasjon og andre kurs- og markedsdata. Dette har de senere år utgjort noe over 15 prosent av børsens inntekter (konsern). På Oslo Børs skjer dette salget gjennom et heleiet datterselskap – A/S Oslo Børs Informasjon (OBI) – som drives etter kommersielle mål. Børsens opphavsrettigheter til kursindekser, blant annet OBX-indeksen (se kapittel 9.3), utgjør ikke i dag noen stor inntektskilde, men erfaringer fra andre land kan tyde på at dette blir viktigere. Børsen har også enkelte inntekter fra kursvirksomhet, utleie av lokaler og salg av publikasjoner. Ilagt mulkt og overtredelsesgebyrer etter børsloven §§ 6-2 og 6-3 tilfaller også børsen. I resultatregnskapet for 1997, jf kapittel 10.1 ovenfor, inngår dessuten inntektsføring av forliksbeløp i forbindelse med tvist med leverandør av handelssystem der avtalen ble hevet av Oslo Børs.

Ved at børsen ikke har overskudd som formål, er børsen som hovedregel ikke skattepliktig, jf skatteloven § 26 første ledd. A/S Oslo Børs Informasjon er imidlertid skattepliktig etter skatteloven og pliktig til å betale merverdiavgift.

10.4 Økonomisk risiko

Selv om børsen kan utligne sine utgifter på sine direkte brukere i form av avgifter, vil det være økonomisk risiko knyttet til børsens virksomhet. For det første er det en viss risiko for inntektssvikt, blant annet ved at en stor del av avgiftene er knyttet til selskapenes markedsverdi og børsmedlemmenes handelsaktivitet. Ved en større reduksjon av markedsverdi og handelsaktivitet, for eksempel på grunn av generelle økonomiske endringer eller konkurranse fra andre markedsplasser, vil det være markedsmessig vanskelig å høyne avgiftene. Dersom børsens kapitalbehov ikke lar seg dekke inn ved høyere avgifter må børsen oppta lån.

Det foreligger også risiko knyttet til erstatningsansvar dersom noen lider tap på grunn av feil eller mangler i de tjenester børsen leverer. Dette gjelder for det første feil i handelssystemet. Overfor børsmedlemmene er dette dels regulert i egne bestemmelser i medlemsvilkårene og derivatregelverket. Børsen har i dag en forsikring for visse feil begått av børsens ansatte i forbindelse med formidling av ordre m v i derivatmarkedet, men har ikke ansvarsforsikring for feil i handelssystemene. Børsen kan også pådra seg erstatningsansvar for ulovlige forvaltningsvedtak, for eksempel knyttet til tilbudsplikt, prospektkontroll eller lignende.

10.5 Budsjettprosess

Børsens budsjett skal fastsettes av børsrådet etter forslag fra børsstyret, jf børsloven § 2-2 bokstav c. De nærmere regler for budsjettprosessen er fastsatt av børsrådet. Budsjettprosessen har tradisjonelt startet med at børsstyret tidlig hver høst behandler et forslag til budsjettpremisser, som blant annet lister opp områder og større enkeltsaker som børsstyret vil prioritere i det kommende år. I henhold til budsjettreglementet skal børsstyret så langt det finner det praktisk, invitere børsrådet til å drøfte børsens strategi og foreløpige retningslinjer for neste budsjettår på børsrådets septembermøte. Basert på budsjettpremissene utarbeider administrasjonen et budsjettforslag som dekker kostnadssiden, inntektssiden og de enkelte avgifter. Forslaget behandles av børsstyret, som med sine endringer forelegger dette for børsrådet for vedtagelse normalt i desember hvert år.

Budsjettets kostnadsside består av en totalramme samt fordeling på utgiftsposter som lønn, honorarer, prosjekter og avskrivninger og øvrige kostnader på hovedområder. I praksis er det lagt til grunn at det kan foretas overføringer mellom poster på kostnadssiden uten at dette forelegges børsrådet. Fastsettelse av de enkelte avgifter som nevnt foran i kapittel 10.3 ovenfor, er integrert i budsjettet og utgjør den vesentligste del av budsjettets inntektsside.

Børsrådets budsjettreglement gir blant annet adgang til å fastsette et tilleggsbeløp som børsstyret i løpet av året kan disponere for å møte uforutsette kostnader forbundet med å realisere de skisserte mål og oppgaver. Det har vært praksis å vedta en ramme i henhold til dette på 6 prosent av samlede driftskostnader. Dersom det i løpet av et budsjettår blir aktuelt å pådra børsen utgifter utover den overskridelsesfullmakt som ligger i budsjettreglementet, enten fordi beløpet er større eller formålet utenfor hva som er angitt, vil dette måtte vedtas av børsrådet, om nødvendig i ekstraordinært møte. Budsjettreglementet fastsetter også at børsens budsjett ikke er offentlig.

10.6 Sammenligninger av kostnader for brukerne ved ulike børser

For børsens brukere utgjør avgiftene til børsen bare en av flere kostnader av betydning i forhold til børsnotering og transaksjoner i børsnoterte verdipapirer. For investorene vil de samlede kostnader også omfatte meglernes kurtasje og utgifter til oppgjør og registrering. For utstedere av verdipapirer vil tilretteleggerkostnader ved notering og nyemisjoner ofte utgjøre den største kostnaden.

Det er vanskelig å vise oppstillinger som sammenligner kostnader knyttet til bruk av ulike børser, fordi avgifter beregnes etter ulike metoder og med satser som endres på ulike nivåer. Ved bruk av eksempler vil det imidlertid kunne gis et inntrykk av prisforskjeller. Oslo Børs har opplyst at en gruppe bestående av administrasjonssjefene ved Københavns Fondsbørs A/S, Stockholms Fondbörs AB, Helsingfors Fondsbørs A/S og Oslo Børs har foretatt enkelte sammenligninger av blant annet avgiftsnivå. Sammenligning av kursnoteringsavgiftene for noterte aksjeselskap for 1997 viste da blant annet at Stockholm hadde høyest avgift for store foretak, ved at maksimalavgiften var på ca 3 millioner svenske kroner, mens København og Helsingfors hadde lavere maksimalsats enn Oslo Børs’ hovedliste, men høyere enn SMB-listen. For mellomstore foretak var kursnoteringsavgiftene høyest på Oslo Børs.

Undersøkelser av transaksjonsavgiften for 1997 for børsmedlemmer for enkelttransaksjoner i aksjer, på ca 8 millioner kroner, viste at avgiftene var høyest i Stockholm med ca 280 kroner og lavest i Oslo med ca 80 kroner. I Stockholm ville avgiften kunne bli lavere avhengig av om medlemmet tilkom rabatt, men ikke lavere enn ca 142 kroner. For enkelttransaksjoner på ca 800 000 kroner, ville også Stockholms Fondbörs være dyrest med ca 32 kroner (dog slik at det kunne oppnås inntil 50 prosent rabatt). Avgiften i Helsingfors ville for den samme handelen være ca 24 kroner, København 12 kroner og Oslo ca 10,50 kroner. Tallene tar imidlertid ikke hensyn til alle særegenheter i det enkelte avgiftssystem, og heller ikke til faste avgifter.

For obligasjonsmarkedet har Eksportfinans ASA fremlagt en sammenstilling fra 1996 av kostnader ved notering av lån på ovennevnte nordiske børser samt London Stock Exchange. Undersøkelsen omfattet lån på h h v 200 mill kr, 500 mill kr og 800 mill kr. Oslo Børs var med unntak for det minste lånet den dyreste markedsplassen.

De nordiske børsenes sammenligninger ovenfor viste at børsenes andel av totale inntekter for 1996 fra salg av informasjon varierte mellom 10 prosent (Stockholm) og 33 (København).