17 Former for organisering av børsvirksomhet

17.1 Oversikt over ulike organisasjonsformer

17.1.1 Innledning

Dersom en børsvirksomhet ikke er pålagt organisert på en spesiell måte, vil organisasjonsformen være valgfri, og institusjonens stiftere vil velge den form de finner mest hensiktsmessig. I nåværende børslov er det særskilt regulert hvilken organisasjonsform en børs skal ha. Det følger av børsloven § 1-1 at en børs skal være en selveiende institusjon. For vurderingen av om organisasjonsformen skal være valgfri, eller hvilken organisasjonsform som eventuelt skal være obligatorisk vises det til kapittel 17.2.

Generelt kan det sies at graden av lovregulering av de enkelte organisasjonsformer reflekterer det ansvar for sammenslutningens virksomhet som deltakeren påtar seg. Med unntak av selskapslovens regulering av ansvarlige selskaper, er tendensen at jo større personlig ansvar deltakeren påtar seg overfor kreditorer m v, desto mindre har lovgiver funnet grunn til å detaljregulere organisasjonsformen.

De ulike organisasjonsformene kan grovt sett inndeles etter eierkriterier og ansvarskriterier. Stiftelser og foreninger er selveiende sammenslutninger, de sistnevnte med medlemmer, mens selskapene har eiere. Eiere vil normalt ha rett til å disponere over selskapets nettoformue ved avvikling, likvidasjon m v. Selskapene er igjen inndelt i ulike grader av personlig eieransvar for selskapets virksomhet og forpliktelser.

Nedenfor følger en oversikt over reguleringen av de ulike organiseringsformer. Ansvarlige selskaper og kommandittselskaper er ikke behandlet, i det utvalget anser disse organisasjonsformene som mindre egnet for børsvirksomhet. Blant annet forutsetter selskapsloven at minst en av deltakerne i slike selskaper har ubegrenset ansvar for selskapets forpliktelser. Utvalget har heller ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på organisering av børsvirksomhet som rent (offentlig) forvaltningsorgan.

I det følgende vil de enkelte organisasjonsformer bli gjennomgått. Først vil den aktuelle reguleringen bli presentert. Deretter vil eier-/deltakerrollen beskrives. Videre vil deltakernes ansvar for sammenslutningens virksomhet behandles. Regulering av den interne organisasjonen i sammenslutningen, herunder ledelse er for noen organisasjonsformer lovregulert. Andre sammenslutninger står fritt med hensyn til den interne organiseringen. Dette vil bli behandlet for de enkelte organisasjonsformer nedenfor. Videre vil sammenslutningens kapitalform, kapitalkrav og muligheter for innhenting av kapital bli behandlet. Avslutningsvis vil fremstillingen av de enkelte organisasjonsformer behandle hvilke regler som gjelder med hensyn til regnskap og registrering.

Fordi aksjeselskap er den mest gjennomregulerte organisasjonsformen, er redegjørelsen nedenfor for slike selskaper noe mer omfattende enn for de andre organisasjonsformene. Dette forhold er også begrunnet med at spesielt organmodellene i aksjeselskapslovene i mange tilfeller er adoptert i de organisasjonsformer der det ikke er stilt særskilte krav til organiseringen.

Generelt påpekes at gjeldende regulering av ulike organisasjonsformer naturligvis kan suppleres eller justeres gjennom særlovgivning for spesielle typer virksomheter, slik som for eksempel forretningsbankloven supplerer aksjelovens regulering av forretningsbanker.

Oslo Børs er i dag som nevnt en selveiende institusjon, jf børsloven § 1-1, og for øvrig med den særskilte institusjonsform og organisering som følger av den gjeldende børslov. Det er ikke gitt omdannelsesregler eller regler om avvikling. Børsens organisering er nærmere beskrevet i kapittel 8.

17.1.2 Aksjeselskap

17.1.3 Økonomiske foreninger/andelslag

En forening er en sammenslutning av medlemmer. «Økonomiske foreninger er sammenslutninger som arbeider for å fremme medlemmenes økonomiske interesser ved selv å drive økonomisk virksomhet.» (Aarbakke i Knoph 10. utgave side 901).

Et eksempel på økonomiske foreninger på finansområdet er kredittforeninger, som er en forening av låntakere. Disse foreningene er imidlertid særskilt regulert i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 3. Det følger av finansieringsvirksomhetsloven § 3-2 annet ledd at aksjeloven kommer til anvendelse for slike foreninger, med mindre annet følger av finansieringsvirksomhetsloven eller forskrifter gitt i medhold av denne.

Hovedkjennetegnet ved en forening, i motsetning til et selskap, er at deltakerne ikke har eiendomsrett til sammenslutningens formue. En økonomisk forening der medlemmene har økonomiske rettigheter til for eksempel utbytte og andel av egenkapitalen ved uttreden fra foreningen, vil normalt falle inn under aksjelovens regler. I så fall må stiftelse, organisering, drift og avvikling skje i overensstemmelse med aksjelovens regler.

Et annet kjennetegn er at foreninger, i motsetning til selskaper, i utgangspunktet har åpent medlemskap. Videre drives ikke foreningens virksomhet for medlemmenes regning og risiko, slik tilfellet er for selskaper, (jf Aarbakke i Knoph 10. utgave side 880).

Økonomiske foreninger omtales gjerne som andelslag. En økonomisk forening er en forening hvis virksomhet er omsetning av varer eller tjenester som har økonomisk verdi. Det legges til grunn at børs organisert som forening ville vært en økonomisk forening. Nedenfor behandles bare økonomiske foreninger. Samvirkelag er en særlig form for andelslag. Dette behandles for seg nedenfor under 17.1.4.

Organisasjonsformen forening er ikke direkte regulert i egen lov. Rettsspørsmål må vurderes i forhold til alminnelige foreningsrettslige grunnsetninger, d v s ulovfestet rett. Hovedkilden vil i praksis være foreningens vedtekter. Videre vil avtalerettslige regler kunne komme til anvendelse i enkelte sammenhenger.

I foreninger er det ikke eiere, men medlemmer, som ikke har eiendomsrett til foreningens formue. Det kan således ikke utbetales utbytte eller foretas likvidasjon og utdeling av formuen til medlemmene. Foreningens medlemmer har imidlertid rettigheter i kraft av sitt medlemskap. Medlemmenes rettigheter kan deles inn i tre plan; forholdet mellom medlem og forening, forholdet mellom medlem og foreningens tillitsmenn og forholdet medlemmene i mellom (jf Geir Woxholth, Foreningsrett, 1992, side 135). Rettigheter og plikter i disse forholdene er regulert i foreningens vedtekter. Medlemsrettighetene innebærer normalt rett til å delta på generalforsamling, uttale seg og stemme. Det alminnelige prinsipp er at hvert medlem har én stemme, uavhengig av størrelsen på eventuelle medlemsinnskudd eller andre økonomiske bidrag. Videre kan rettighetene omfatte tilgang til visse servicetjenester og andre goder som foreningen disponerer.

En forening med en viss substans, herunder organisasjon og rettigheter og plikter knyttet til medlemskap, vil være et formuerettslig subjekt. En børs organisert som forening må forutsettes å ville fylle disse vilkår. Overfor tredjemann er det foreningen som sådan som står ansvarlig for formuerettslige rettigheter og plikter (jf Woxholth side 338).

I følge Geir Woxholth, Foreningsrett, 1992, side 338 er «Den alminnelige regel om ansvarsform i foreninger <er> at medlemmene og tillitsmennene ikke er ansvarlig for foreningsgjelden – det er bare foreningen som sådan». Dette gjelder uavhengig om vedtektene eller foreningens stiftelsesgrunnlag omhandler ansvarsformen.

Foreninger står i utgangspunktet fritt med hensyn til hvordan sammenslutningen skal organiseres.

Det er medlemmene som styrer foreningen. Alle beslutninger vil således fattes i generalforsamlingen/medlemsmøtet, med mindre noe annet er bestemt i vedtektene. Dersom det finnes hensiktsmessig kan det opprettes andre styrende organer. Dette vil i tilfellet være nedfelt i foreningens vedtekter. Nedenfor gis det en oversikt over aktuelle organer.

Representantskap vil organisatorisk ligge mellom styret og generalforsamling, og vil ha en myndighet på et nivå mellom disse to organene.

Foreningens styre vil forestå administrasjonen av foreningen mellom møtene i generalforsamlingen, med unntak av daglig ledelse som måtte være tillagt andre organer, jf nedenfor. Styret vil være medlemmenes representant. Styret velges normalt av generalforsamlingen.

Noen foreninger har opprettet arbeidsutvalg, som har delegert myndighet fra styret.

Valgt revisor er blant annet medlemmenes tillitsmann, som skal kontrollere foreningens økonomiforvaltning i forhold til alminnelige lover og regler samt foreningens eget regelverk.

De foreninger som ikke har daglig leder eller annen administrasjon vil normalt ha en forretningsfører, som tar seg av den løpende driften av foreningens næringsvirksomhet.

Det er ikke pålagt foreningen å ha minstekapital. Foreningen kan hente inn kapital ved bidrag fra medlemmene (kontingent m v), driftsoverskudd, lån og gaver.

Det følger av regnskapsloven § 1-2 første ledd nr 7, 9 og 10 at samvirkelag som har salgsinntekter over 2 millioner kroner, økonomiske foreninger, og andre foreninger som har eiendeler med verdi over 20 millioner kroner eller mer enn 20 ansatte er regnskapspliktige.

Næringsdrivende økonomiske foreninger er pålagt revisjonsplikt i henhold til revisorloven § 1 første ledd. Videre vil økonomiske foreninger – i kraft av den økonomiske virksomhet foreningen driver – normalt være selvstendig skattesubjekt, og har således skatteplikt i henhold til skatteloven.

Det følger av foretaksregisterloven § 2-1 første ledd nr 2-1 at «Foreninger og andre innretninger som driver næringsvirksomhet eller har til formål å drive slik virksomhet» skal registreres i Foretaksregisteret. Nærmere bestemmelser omregistreringsplikten er gitt i § 3-6.

Det følger av lov 21. juni 1985 nr 79 om enerett til firma og andre forretningskjennetegn § 2-1 sjette ledd at foreninger med økonomisk formål må ha firma som inneholder ordene «selskap med begrenset ansvar» eller forkortelsen BA.

17.1.4 Nærmere om samvirkelag

Samvirkelag er en særlig form for økonomiske foreninger (andelslag). Det som kjennetegner samvirkelagene er at de driver økonomisk virksomhet for å fremme medlemsinteressene og at de drives etter de kooperative prinsipper (de såkalte «Rochdale-prinsippene»).

Det følger av aksjeloven av 1997 § 1-1 tredje ledd nr 4 at samvirkelag ikke er regulert av aksjeloven, med mindre selskapet i stiftelsesgrunnlaget er betegnet som aksjeselskap. I følge M. Aarbakke i Knoph 10. utgave side 903, må de kooperative prinsipper følges for at andelslaget ikke skal være regulert av aksjeloven.

I henhold til ovennevnte prinsipper skal medlemskap i utgangspunktet være åpent for alle. Foreningen har således vekslende medlemsstall. I Ot prp nr 19 (1974-75) side 220 heter det imidlertid om definisjonen av samvirkelag som faller utenfor aksjelovens bestemmelser, jf aksjeloven av 1976 § 18-2:

«Utkastets § 154 annet ledd stemmer med § 3 annet ledd i gjeldende aksjelov og unntar selskaper som «har til formål å fremme medlemmenes forbruksmessige eller yrkesmessige interesser (samvirkelag) forutsatt at de er stiftet som selskaper med vekslende medlemstall og vekslende kapital». Kravet om at selskapet skal ha vekslende medlemstall og vekslende kapital har skapt vansker i praksis og er neppe logisk begrunnet. Det som karakteriserer et samvirkeforetak i motsetning til et vanlig aksjeselskap, er at selskapet yter medlemmene varer eller tjenester, og at medlemmenes økonomiske interesser i selskapet i det vesentlige er knyttet til disse ytelser. En rekke selskaper som tilfredsstiller disse vilkår, driver virksomhet som medfører at muligheten for å ta opp nye medlemmer, eventuelt la gamle medlemmer uttre, faktisk er begrenset. Som eksempler kan nevnes garasjelag og selskap som har til formål å bygge lagerlokaler o. l. for medlemmene. Enkelte selskaper betegner seg selv som selskap med vekslende kapital og medlemstall, men har bestemmelser om at nye medlemmer skal fylle visse kvalifikasjoner, at de skal opptas etter skjønn m. m. Derved kan situasjonen bli at selskapet faktisk er lukket.

Departementet finner det ubetenkelig å utelate ordene «forutsatt de er stiftet som selskaper med vekslende kapital og medlemstall.» På den annen side bør det da framgå at et samvirkeforetak også kan stiftes som aksjeselskap. Derfor er plassering i § 18-2 naturlig.»

Bestemmelsen er videreført i aksjeloven av 1997 § 1-1 tredje ledd nr 4. Det synes derfor ikke å være en absolutt forutsetning at medlemskap må være åpent. I følge Mads H. Andenæs (Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper 1998 side 23) er imidlertid fortsatt åpent medlemskap typisk for samvirkelag, og vedtektenes regulering av dette forholdet kan være et moment i vurderingen av hvorvidt sammenslutningen er et samvirkelag i aksjelovens forstand. Som nevnt karakteriseres samvirkelaget av det formål å skulle fremme medlemmenes interesser. Dette medfører begrensninger i adgangen til å ha medlemmer som ikke har forbruks- eller yrkesmessig interesse i den virksomhet laget driver, d v s typisk ikke handler varer eller tjenester med laget. Om dette heter det i Marthinussen/Aarbakke (side 612) at «Også andre medlemmer kan delta i en viss utstrekning, men denne deltagelse må ikke være den vesentligste».

I tillegg til eventuell årskontingent e l kan samvirkelag ha krav om at medlemmene skal ha skutt inn kapital i laget, og eventuelt knytte innskuddet til et andelsbevis, som kan være omsettelig innenfor vedtektsfastsatte begrensninger. Ved uttreden, eksklusjon o l, vil medlemmet bare kunne kreve andelen utløst til pålydende eller tilnærmet pålydende verdi (Woxholth, Foreningsrett, side 53). Dersom et medlem trer ut av laget og får utbetalt sitt innskudd, endres ikke foreningsforholdet av denne grunn. Man sier derfor at samvirkelag har vekslende kapital. Det er ikke adgang til å dele ut kapital i henhold til relativ kapitalandel i laget. Kapitalen er delvis bundet, typisk av selskapsgjeld, slik at uttredende medlemmer ikke nødvendigvis kan kreve å få ut hele sitt innskudd i laget. Andre kriterier, som oftest andel av handel med laget (bonus), legges til grunn for eventuell utdeling til medlemmene.

På generalforsamlingen legges prinsippet om at stemmeretten tilligger person til grunn. Det er ikke overensstemmende med de kooperative prinsipper å tildele stemmerett i forhold til hvor mye kapital hver person har i laget. Hvert medlem har således i utgangspunktet èn stemme uavhengig av kapitalandel.

Det følger av de kooperative prinsipper at laget som hovedregel bare skal handle med sine medlemmer, jf blant annet Andenæs (l.c.) om at «Handel med ikke-medlemmer er bare i begrenset utstrekning mulig». Videre heter det hos Woxholth (l.c. side 54-55):

«Et annet kooperativt prinsipp som ligger til grunn for lovens samvirkebegrep, er at lagene skal handle med sine medlemmer og ikke med andre. Se lovens uttrykkelige krav om at det er «medlemmenes» interesser som skal fremmes ved bruk av samvirkelagsformen. Denne begrensingen har egentlig sammenheng med at medlemmene ikke bør høste økonomiske fordeler som er resultater av andres innsats. I praksis kan det oppstå grensespørsmål her.»

Samvirkelagsandeler er i prinsippet omsettelige. Dersom prinsippet om åpent medlemskap gjennomføres i praksis, vil slik omsetning imidlertid neppe være særlig praktisk.

Som følge av at samvirkelag som organisasjonsform ikke er regulert, er det ikke formkrav knyttet til stiftelsen av et samvirkelag. Det er heller ikke krav om at lagets vedtekter skal vedtas i forbindelse med stiftelsen, men det kan være naturlig at formål og lagets struktur fastsettes i stiftelsesmøtet.

Det er heller ikke gitt regler for organisering av samvirkelag. Selv om man i utgangspunktet står fritt, antar Aarbakke (l.c.) at et samvirkelag må bygges opp etter mønster av et aksjeselskap. Fordeling av myndighet på lagets organer må fastsettes i vedtekter.

Et samvirkelag er en egen juridisk person, og kan således være part i avtaler. Samvirkelaget representeres utad av et styre, men kan delegere myndighet til daglig leder dersom laget har dette.

Laget finansieres ved medlemsinnskudd, driftsinntekter og eventuelt låneopptak. Det er ikke gitt regler om kapitalkrav for samvirkelag. Størrelsen på lagets egenkapital må således fastsettes av lagets organer. Hyppighet og størrelse på innbetalinger fra lagets medlemmer må være fastsatt i lagets vedtekter. Det kan være vedtektsfestet at medlemmene skal yte et engangsbeløp i form av innskudd. Videre må det være vedtektsfestet hvis medlemmene skal kunne avkreves ekstraordinær kontingent, for eksempel til dekning av underskudd ved driften, for investeringer m v (kfr Woxholth op.cit. side 161-163). Medlemmene vil for øvrig ikke ha noen plikt til å dekke eventuell underbalanse, men har på den annen side som nevnt heller ikke rett til andel av eventuelt overskudd.

Dersom et medlem trer ut av laget vil det bero på vedtektene hvorvidt vedkommende kan kreve utbetalt sitt innskudd fra lagets kapital. Et samvirkelag kan oppløses etter vedtak i lagets medlemsmøte. Ved likvidasjon skal formuen fordeles i henhold til lagets vedtekter. Samvirkelag er et eget konkurssubjekt.

Utvalget viser ellers til at Justisdepartementet nylig har nedsatt et utvalg som skal gjennomgå samvirkelag som organisasjonsform og foreslå lovregulering av dette.

17.1.5 Stiftelser

En stiftelse er en juridisk person og består av en selveiende formuesmasse. Stiftelsen etableres ved at en formuesverdi ved en disposisjon blir stilt selvstendig til rådighet for et bestemt formål, jf stiftelsesloven § 2 første ledd. Stiftelser har ikke medlemmer eller deltakere. Det er fri etableringsrett for stiftelser.

Stiftelser er nærmere regulert i lov 23. mai 1980 nr 11 om stiftelser. Loven skiller mellom offentlige og private stiftelser. Forskjellen ligger i det at offentlige stiftelser er stadfestet av det offentlige, og at de er underlagt strengere kontroll av det offentlige enn private stiftelser. Dette gjelder særlig med hensyn til opplysningsplikt overfor tilsynsmyndighetene for styre, forretningsfører, revisor og andre organer for stiftelsen med selvstendig avgjørelses- og kontrollmyndighet, jf stiftelsesloven § 17 annet ledd.

Stiftelsesloven kapittel V gir nærmere regler om næringsdrivende stiftelser. En næringsdrivende stiftelse er definert som en stiftelse som har til formål å drive næringsvirksomhet selv, eller som driver næringsvirksomhet selv, eller som gjennom aksjer eller på annen måte har bestemmende innflytelse over næringsdrivende virksomhet utenfor stiftelsen, jf § 24 første ledd. Både offentlige og private stiftelser kan være næringsdrivende stiftelser. Det legges til grunn at børsvirksomhet organisert i en stiftelse vil utgjøre en næringsdrivende stiftelse.

Det følger av stiftelsesloven § 3 at stiftelsesloven regulerer stiftelser som helt eller delvis er opprettet av offentlig organ, med mindre Kongen gjør unntak i det enkelte tilfellet. Videre kan stiftelsesloven gis anvendelse for offentlige fond (d v s fond som offentlig organ har avsatt til bestemt formål ved bevilgning eller avgiftspålegg) dersom vedkommende myndighet bestemmer det. Det samme gjelder for institusjoner og innretninger som er opprettet av offentlig organ, eller som av andre grunner må regnes som offentlige.

En stiftelse har hverken eiere eller medlemmer. Det er vedtektenes formål som ligger til grunn for hvordan stiftelsens formue skal forvaltes. Stiftelser skal ha vedtekter som fastsetter formål og grunnkapital og regulerer forvaltning, styre o s v.

En stiftelse hefter for stiftelsens drift med hele sin formue.

Stiftelsesloven § 5 stiller krav om at det skal være oppnevnt et styre for stiftelsen. Stiftelsen kan også velge å ha andre organer, for eksempel råd. Næringsdrivende stiftelser skal ha ansatte representert i styret, jf § 29.

Styret har ansvar for driften og forvaltningen av formuesmassen. Aksjeloven (av 1976) §§ 8-1 til 8-16 er gitt anvendelse for styret og forretningsfører så langt det passer, jf § 28 første ledd. Fordi styret er tillagt forvaltningen av stiftelsen midler alene, vil styret i stiftelsen ha en mer omfattende myndighet enn det som er vanlig i selskaper. Styret kan imidlertid delegere myndighet til andre organer.

Næringsdrivende stiftelser, med en grunnkapital på 1 mill kroner eller mer må ha et styre med minst tre medlemmer, jf § 28 første ledd, jf aksjeloven (av 1976) § 8-1 første ledd. Loven gir ikke regler for valg av styret. Dette må eventuelt reguleres i stiftelsens vedtekter.

En næringsdrivende stiftelse skal ha daglig leder, jf stiftelsesloven § 28 første ledd jf aksjeloven (av 1976) § 8-4 første ledd.

Næringsdrivende stiftelser skal ved registrering i Foretaksregisteret ha innbetalt en grunnkapital på minst 200.000 kroner. Kongen kan dispensere dersom det foreligger særlige grunner.

Stiftelsesloven stiller ikke krav om at stiftelsens egenfinansiering skal være forsvarlig i forhold til stiftelsens virksomhet. I TfR 1984 nr 1-2 side 31 anfører Magnus Aarbakke at «det kan oppstilles en regel adressert til styremedlemmene, som pålegger disse å sørge for at stiftelsen har en egenkapital som er forsvarlig i forhold til den virksomhet stiftelsen til enhver tid driver».

For offentlige stiftelser skal grunnkapitalen være urørlig, og minst 1/10 av kapitalavkastningen skal legges til kapitalen, jf § 16 første ledd nr 4. For private stiftelser er det ikke gitt tilsvarende regler. Stiftelsens vedtekter kan imidlertid regulere slike forhold.

Stiftelsesloven regulerer ikke fremmedfinansiering. Det er lagt til grunn at stiftelser kan benytte seg av alminnelige former for fremmedfinansiering (jf Aarbakke op.cit. side 32). Videre må stiftelseskapitalen kunne økes ved gaver og overskudd ved drift. Hvis stiftelsen går med underskudd og ikke finner långivere, vil således gaver være eneste mulighet for finansiering av virksomheten.

Næringsdrivende stiftelser har regnskapsplikt, jf stiftelsesloven § 28 tredje ledd, jf regnskapsloven (av 1976) 21 A første ledd. Stiftelsesloven § 20 pålegger stiftelser med forvaltningskapital som overstiger 500.000 kroner innsendingsplikt til Fylkesmannen.

Næringsdrivende stiftelser skal ha valgt revisor, jf stiftelsesloven § 28. Aksjeloven §§ 10-1 til 10-12 er gitt anvendelse så langt de passer. Videre er næringsdrivende stiftelser underlagt tilsyn av Fylkesmannen i henhold til stiftelsesloven § 17 for offentlige stiftelser og § 22 for private stiftelser.

Som nevnt ovenfor skal offentlige stiftelser stadfestes av Kongen, evt til det organ Kongen delegerer myndigheten. Private stiftelser skal meldes til Fylkesmannen i henhold til § 18, dersom forvaltningskapitalen utgjør mer enn 50.000 kroner. Det følger videre av stiftelsesloven § 26 første ledd og foretaksregisterloven § 2-1 første ledd nr 3 at næringsdrivende stiftelser skal registreres i Foretaksregisteret. Nærmere bestemmelser om registreringsplikten er gitt i foretaksregisterloven § 3-6.

Stiftelsesloven er for tiden under revisjon. I NOU 1998:7 legger Stiftelseslovutvalget frem forslag til ny stiftelseslov. Følgende temaer er sentrale i utredningens forlag til ny stiftelseslov:

- Utvalget går ikke inn for noen videreføring av nåværende lovs skille mellom private og offentlige stiftelser. Det foreslås at alle stiftelser skal være underkastet et tilsyn, uten at det gjøres forskjeller basert på hvilken stiftelseskategori stiftelsen tilhører.

- Lovforslaget viderefører gjeldende lovs ordning med særregler for næringsdrivende stiftelser. Næringsdrivende stiftelser skal etter forslaget ha en høyere grunnkapitel enn andre stiftelser, og det stilles mer detaljerte krav når det gjelder utformingen av vedtektene og registreringsmeldingens innhold. Det foreslås videre særlige krav om aktivitetsplikt ved tap av stiftelsens kapital, særlig krav til styremedlemmenes bosted og særregler for holdingstiftelser om regnskap og revisjon.

- Det foreslås betydelige endringer i reglene om stiftelsers kapitalforhold. Alminnelige stiftelser skal etter forslaget ha en grunnkapital på 100.000 kroner. Næringsdrivende stiftelser skal ha en grunnkapital på 200.000 kroner. Stiftelsesmyndighetene skal etter forslaget kunne dispensere fra kravene til minimumskapital, men ikke lavere beløp enn 50.000 kroner. Utvalget foreslår at grunnkapitalen skal bindes i stiftelsen. Grunnkapitalen kan således ikke angripes gjennom utdeling. For å vedlikeholde grunnkapitalen foreslår utvalget regler om obligatorisk avsetning til tilleggskapital. Minst en tiendedel av stiftelsens årsoverskudd skal legges til stiftelsens bundne kapital. Etter utvalgets lovforslag skal bare fri egenkapital kunne disponeres til utdelinger.

- Utvalget foreslår at styret fortsatt skal være et obligatorisk organ for stiftelsen.

- Utvalget foreslår at den offentlige kontroll og tilsyn med stiftelser sentraliseres i et eget organ for tilsyn med stiftelser, med en tilhørende stiftelsesklagenemnd.

17.1.6 Statsforetak

Et statsforetak er pr definisjon eneeiet av staten, jf lov 30. august 1991 nr 71 om statsforetak § 1. Dersom denne organisasjonsformen skal benyttes er det således en forutsetning at børsen i sin helhet skal være eiet av staten.

Staten kan også være eneeier i et ordinært aksjeselskap (statsaksjeselskaper). Allmennaksjeloven §§ 20-4 følgende og aksjeloven §§ 20-4 følgende har særregler for de tilfeller staten er eneste eier.

Statsforetaksloven er i stor grad bygget opp rundt aksjelovens prinsipper. Fordi det bare er en eier, og staten i henhold til § 12 er forpliktet til å dekke fordringshavere ved oppløsning av foretaket, er imidlertid de bestemmelsene i aksjeloven som skal sikre medaksjonærenes og kreditorenes interesser ikke inntatt i statsforetaksloven. Eieren, d v s vedkommende departement, utøver sin eierrett gjennom foretaksmøtet, jf § 38 første ledd.

Et statsforetak skal ha et styre og administrerende direktør. Styret velges av foretaksmøtet. De ansatte har representasjonsrett i styret på tilsvarende måte som for aksjeselskaper. Styret i statsforetak har en noe snevrere myndighet enn det vil ha i ASA og AS. I statsforetaksloven § 5 er det bestemt at et statsforetak bare kan ta opp lån eller gi garanti for så vidt det etter låneopptaket eller garantistillelsen er dekning for foretakets samlede lån og garantiansvar i verdien av foretakets eiendeler. Foretakets vedtekter kan begrense låneadgangen ytterligere, herunder foreleggelsesplikt for foretaksmøtet. Begrensningene gjelder ikke for kredittytelser med vanlig løpetid i forbindelse med forretningsavtaler eller sedvanlige garantier foretaket avgir ved levering av varer og tjenester. Saker av vesentlig betydning for foretakets formål, og saker som i vesentlig grad vil endre virksomhetens karakter og om deltakelse i selskap samarbeidsforhold hvor foretaket har et ubegrenset ansvar for den felles virksomhet eller deler av denne, må forelegges vedkommende departement skriftlig, jf § 23 tredje ledd.

Statsforetaksloven har regler om bedriftsforsamling tilsvarende aksjeselskapslovene.

Statsforetak skal ha en eller flere revisorer. Videre står foretaket under tilsyn av Riksrevisjonen.

17.1.7 Holdingmodeller

Ovenfor er det redegjort for ulike mulige modeller for organiseringen av børser. I tillegg til de enkeltformer som er skissert ovenfor kan man tenke seg børser organisert i en holdingmodell. Med holdingmodeller menes en gruppe av sammenslutninger organisert i konsernforhold med en sammenslutning som eier på toppen av organisasjonen. Den overordnede eierinstitusjonen kan enten være et rent holdingselskap, som selv ikke driver annen virksomhet enn det å forvalte sine eierinteresser i sine datterselskaper, eller institusjonen kan selv drive børsvirksomhet, eller eventuell annen virksomhet.

Ved å benytte holdingmodeller kan man skille virksomhet fra hverandre ved hjelp av selskapsskiller. Dette kan være formålstjenlig for å redusere interessekonflikter mellom virksomheter, og for å isolere ulike former for, og grader av, risiki knyttet til de enkelte driftsområder. Videre kan det bedre fokusering og styring, samt kontroll med, ulike resultats- eller driftsområder, samt hindre uønsket kryss-subsidiering mellom slike. Endelig vil slike skiller kunne være nødvendige i konsesjonsmessig sammenheng, for eksempel hvor det er spørsmål om ulike konsesjoner for ulike deler av virksomheten.

Holdingmodellen kan bestå av en eller to av de organisasjonsformer som er gjennomgått ovenfor. Man kan tenke seg holdingmodeller der konsernspissen er et aksjeselskap, en forening, stiftelse eller statsforetak. De øvrige institusjonene i holdingmodellen må være aksjeselskaper, fordi selveiende institusjoner/stiftelser ikke kan eies av andre, statsforetak bare kan eies av staten og foreninger er lite egnet som «datterselskaper». Videre kan man organisere virksomheten med bare aksjeselskaper i konsernforhold med hverandre.

Reguleringen av holdingmodellen vil bero på hvilke organisasjonsformer som inngår i organisasjonen. Dersom aksjelovenes konsernregler skal komme til anvendelse må morselskapet være et aksjeselskap.

Aktualiteten av holdingmodeller vil i stor grad bero på i hvilken grad børsvirksomhet skal kunne drives i tilknytning til annen virksomhet. Dersom en børs ikke kan drive annen virksomhet enn ren tradisjonell børsvirksomhet vil holdingmodellen kunne være hensiktsmessig for å skille virksomheten drifts- og ansvarsmessig fra annen virksomhet som kan tenkes drevet under ett og samme holdingselskap. Det vises til den gjeldende struktur for Oslo Børs, hvor en del tilknyttet informasjonsvirksomhet er utskilt, og drives i det heleide datterselskapet Oslo Børs Informasjon AS. Videre kan ulike markeds- eller produktområder tenkes utskilt i ulike selskaper, for eksempel for henholdsvis derivatbørs og «tradisjonell» aksje- og obligasjonsbørs. Desto bredere og mer ulikeartet virksomhetsspekter børser vil kunne ha, desto større aktualitet vil holdingmodeller få.

17.2 Utvalgets vurderinger av alternative organisasjonsformer

17.2.1 Innledning

Utvalget viser til gjennomgangen av de ulike organisasjonsformer i kapittel 17.1.

En vesentlig forskjell mellom stiftelser, økonomiske foreninger og samvirkelag på den ene side og aksjeselskaper på den annen side, er at sistnevnte har eiere. Eierposisjonen vil normalt være kombinert med eierinnflytelse i selskapet, særlig i form av stemmerett på generalforsamlinger, og da basert på vedkommendes eierandel (innskudd kapital). Samtidig vil eierposisjonen normalt være kombinert med på den ene side risiko for fullstendig tap av den innskutte kapital og på den annen side rett til andel av virksomhetens overskudd.

Det er imidlertid en rekke begrensninger både med hensyn til eierens risiko og økonomiske rettigheter. Både for aksjonærer og for medlemmer i samvirkelag (og andre økonomiske foreninger) vil den økonomiske risiko være begrenset til den innskutte kapital (evt kontingent o l). Begge representerer forsåvidt organisasjonsformer med såkalt begrenset ansvar, ved at kreditorene i utgangspunktet kun kan holde seg til selskaps- eller lagsformuen.

For samvirkelag med medlemmer som har foretatt innskudd (og eier andeler i laget), vil medlemmene ved uttreden eller ved avvikling av laget normalt ikke kunne kreve tilbakebetalt mer enn det opprinnelige innskudd, mens den øvrige nettoformue må benyttes i samsvar med lagets formålsbestemmelser d v s til samvirkeformål, eventuelt til drift av andre samvirkelag (G. Woxholth, Foreningsrett, side 54). På den annen side vil det også for aksjeeiere være en rekke begrensninger i adgangen til å ta kapital ut av selskapet, blant annet begrunnet i hensyn til kreditorene og i krav til forsvarlig egenkapital i forhold til virksomhetens omfang og risiko. Imidlertid vil aksjeeiere som utgangspunkt ha rett til den samlede nettoformue ved oppløsning og likvidasjon av et aksjeselskap, og kan innenfor aksjelovens rammer motta utbytte fra overskudd ved driften.

Mens aksjonærer normalt har stemmeinnflytelse i selskapet i henhold til størrelsen på den innskutte kapital (aksjeeie), er det normale for medlemmer i samvirkelag (og økonomiske foreninger) at hvert medlem har én stemme uavhengig av størrelsen på eventuelt innskudd eller andre økonomiske bidrag til laget. Imidlertid vil også aksjeeiere kunne ha begrenset innflytelse i forhold til eierandel, for eksempel på basis av generelle stemmerettsbegrensninger, bruk av stemmeløse aksjer m v, samt aksjerettslige regler som setter vern for minoritetsaksjonærer.

Det typiske for aksjer er for øvrig at de kan omsettes i annenhåndsmarkedet, uten at dette påvirker selskapskapitalen. Forsåvidt går eiere ut og inn av selskapet, uten at dette berører selskapets egen økonomiske situasjon. For økonomiske foreninger og samvirkelag med varierende medlemstall og vekslende kapital, vil inn- og uttreden derimot normalt skje ved innbetaling av nye innskudd i laget og eventuell tilbakebetaling av tidligere innbetalt innskudd ved uttreden.

Medlemskap i økonomiske foreninger og samvirkelag kan være begrenset i henhold til lagets vedtekter, jf kapittel 17.1 ovenfor. Videre kan det ligge begrensninger i adgangen til medlemskap ved at samvirkelag skal drives med det formål å fremme medlemmenes interesser, hvilket begrenser adgangen til å ha medlemmer som ikke har forbruks- eller yrkesmessige interesser i den virksomhet laget rent faktisk driver (jf kapittel 17.1.4 ovenfor).

De rene stiftelser skiller seg ytterligere fra det ovenstående ved at de hverken har medlemmer eller eiere, og således ingen slike interessegrupper som har rett til hele eller deler av stiftelsens nettoverdier.

Samtlige organisasjonsformer vil kunne finansiere sin drift og virksomhet ved overskudd fra driften, lånekapital og forsåvidt rene gaver, mens aksjeselskapet er det eneste som har mulighet til egenkapitalfinansiering ved utstedelse av nye eierandeler til eksisterende eller nye aksjonærer, og herunder opptak av konvertible lån. Lagene kan innhente kapital gjennom rekruttering av medlemmer som foretar innskudd og/eller betaler kontingent – og kan etter omstendighetene ha vedtektsfestet en rett til å innkalle ekstraordinær kontingent i særlige tilfeller – men innskuddskapitalen får annen status enn aksjekapital da den helt eller delvis kan kreves utbetalt ved uttreden av laget.

Aksjer i ett aksjeselskap vil normalt være fritt omsettelige, slik at hvem som helst kan bli eiere. Imidlertid kan det også for aksjeselskaper, gjennom såkalte personklausuler i vedtektene, fastsettes krav om at aksjeeiere skal ha visse egenskaper. Ett eksempel her er fastsettelse av generelle eierbegrensningsregler. Aksjerettslig er det videre mulig å kreve at en aksjeeier for eksempel må være børsmedlem eller ha verdipapirer notert på børsen.

Utvalget viser til kapittel 15 ovenfor om de sentrale hensyn ved organisering av børsvirksomhet i Norge, med sikte på å legge til rette for en effektiv og velfungerende markedsplass. Utvalget har i denne sammenheng særlig vektlagt behovet for at markedsplassen skal kunne være konkurransedyktig, tillitsskapende og effektiv, samt velfungerende og forutberegnelig. Incitament til konkurransedyktig og effektiv drift hos den enkelte markedsplass, skapes blant annet gjennom at det er reell mulighet for etablering og konkurranse fra andre i det samme markedet. I denne sammenheng er det videre viktig at markedsplassen har den nødvendige integritet, uavhengighet og tillit i markedet og hos brukerne.

Som drøftet ovenfor i kapittel 15.3 vil en organisasjonsform med eiere som har rett til andel av virksomhetens overskudd, medføre at disse stiller krav til virksomhetens lønnsomhet og avkastning. Dette vil kunne lede til bedret fokus på produktutvikling, service og generelt på behovet for å være attraktiv for kunder. Forsåvidt vil brukernes interesser ivaretas ved at eierne må se hen til brukernes behov for å sikre selskapets drift og økonomiske avkastning. Brukerne vil i tillegg kunne sikre seg direkte innflytelse gjennom aksjeeie i selskapet og representasjon i de styrende organer på dette grunnlag. For andre organisasjonsformer uten eiere vil et behov for å sikre brukerinnflytelse kunne løses ved lovregulering av representasjonsrett i markedsplassens styrende organer. Dette kan for eksempel skje gjennom å sikre relevante brukergrupper representasjonsrett i de organer som velger virksomhetens styre. Slik represen­tasjonsrett kan også fastsettes ved organisering som aksjeselskap hvis det anses nødvendig og hensiktsmessig. Sterk og/eller ensidig brukerinnflytelse vil på den annen side ikke nødvendigvis sikre tilliten fra andre grupper eller oppfyllelsen av mer generelle samfunnsmessige interesser knyttet til markedsplassen. En tillitvekkende brukerinnflytelse vil også være betinget av at alle relevante grupper er tilstrekkelig og balansert representert. Eksisterende brukere kan videre ha begrenset interesse i utvidelse av virksomheten til andre kundeområder o l. Dette kan lede til at bedriftsøkonomiske prinsipper for virksomheten ivaretas i mindre grad.

Utvalget viser videre til drøftelsen ovenfor i kapittel 15.3.3 med vurdering av muligheter til finansiering av markedsplassens virksomhet og investeringer, i lys av behovet for å være konkurransedyktig og ha evne til tilpasninger, produktutvikling og andre nødvendige investeringer. Utvalget viser til det generelle synspunkt at rammebetingelsene for drift av markedsplasser bør åpne for at institusjonene kan finansiere seg gjennom den finansieringsform som til enhver tid er mest hensiktsmessig på lang og kort sikt. Markedsplassens investeringer og drift bør kunne finansieres både gjennom eiere, låneopptak og driftsoverskudd m v, for å få den nødvendige fleksibilitet til å tilpasse seg endringer i finansmarkedet m v.

Den konkurransemessige og teknologiske utvikling både internasjonalt og i Norge, taler videre for en organisasjonsform som er fleksibel og har muligheter til å inngå nødvendig samarbeid og allianser med andre virksomheter og infrastruktur-institusjoner i markedet.

Utvalget vil påpeke at alle de ovennevnte organisasjonsformer vil ha enkeltelementer som kan fremheves som særskilt positive eller uheldige for ivaretagelsen av de hovedhensyn som utvalget vektlegger ved regulering av børsvirksomhet. Det påpekes imidlertid at mindre ønskelige effekter ved en gitt organisasjonsform ofte vil kunne fjernes eller begrenses ved særskilt regulering. Typisk kan risiko for en dominerende særinteresse i en markedsplass begrenses ved fastsettelse av eierbegrensningsregler for aksjeselskaper, og ved regler om representativ og balansert brukerinnflytelse i selveiende institusjoner. Variasjoner som nevnt mellom ulike organisasjonsformer kan for øvrig tilsi at det er en fordel å kunne velge mellom ulike alternativer for å drive børsvirksomhet, forutsatt at den enkelte organisasjonsform anses egnet for dette i lys av de hensyn som bør vektlegges. På den annen side anses et fritt valg blant en hvilken som helst organisasjonsform som uaktuelt, blant annet fordi dette vil kunne skape unødig uklarhet ved den enkelte børs§ rettslige struktur og rammeregulering, inkludert i forhold til den tilsynsmessige side. Som et generelt hensyn vil utvalget ellers nevne fordelene med en velkjent og lovfestet bakgrunns- eller rammeregulering for den aktuelle organisasjonsform, slik som typisk finnes i stiftelsesloven og aksjelovene.

17.2.2 Børsvirksomhet i aksjeselskapsform

Utvalget vil foreslå at børsvirksomhet skal kunne etableres og drives i aksjeselskapsform. Aksjeselskapet er en velkjent og velregulert juridisk organisasjonsform, og den vanligste organisasjonsform for drift av økonomisk virksomhet i Norge. Aksjeselskapsformen vil gi grunnlag for effektive beslutningsprosesser og fleksibel ledelse, sammen med god regulering av styrets og ledelsens ansvar og oppgaver, vern av kreditorene og et grunnleggende krav til forsvarlig egenkapital i forhold til virksomhetens omfang og risiko. Aksjeselskapet gir også mulighet for direkte innflytelse fra eierne til selskapets ledelse, og aktive eiere vil således kunne sikre fokus på rasjonell og økonomisk og kundeorientert drift. På den annen side vil eventuelt ensidig fokus på kortsiktig avkastning til eiere kunne svekke det langsiktige driftsgrunnlaget for børsen.

Aksjeselskapsformen gir videre bedre muligheter for egenkapitalfinansiering, gjennom adgang til utstedelse av aksjer mot nytegning, opptak av konvertible lån o l. Videre gir selskapsformen et godt grunnlag for etablering av holdingmodeller, hvor ulike deler av virksomheten kan isoleres i enkeltstående juridiske enheter/resultatområder av hensyn til ulikeartede risikoaspekter, virksomhetsfokusering m v. Aksjeselskapsformen anses videre velegnet for eventuell sammenslåing og integrasjon med andre virksomheter m v.

Endelig vises til at aksjeselskapsformen er den dominerende for andre institusjoner i det norske finansmarkedet, som forretningsbanker, verdipapirforetak, oppgjørssentraler m v. I denne sammenheng er selskapsformen også velkjent for tilsynsmyndighetene.

Også i utlandet er aksjeselskapsformen blitt den dominerende organisasjonsform for børser, jf ovenfor i kapittel 13. Forsåvidt vil organisering av norsk børs som aksjeselskap representere en velkjent organisasjonsform også overfor de internasjonale markeder og investorer.

17.2.3 Økonomisk forening/samvirkelag

Utvalget har vurdert om børsvirksomhet også bør kunne drives som samvirkelag, men har etter en samlet vurdering ikke funnet å anbefale dette.

Om de generelle forhold vedrørende samvirkelag vises særlig til kapittel 17.1.4 ovenfor. Utvalget viser til at samvirkelag kontrolleres av sine medlemmer, som i all hovedsak også forutsettes å være brukerne av de tjenester virksomheten tilbyr, og ikke har eiere som et aksjeselskap. Det kan anføres at dette har både fordeler og ulemper for organisering av børsvirksomhet, i lys av de hovedhensyn som er drøftet ovenfor. Samvirkelagformen begrenser adgangen til å ta kapital ut av virksomheten, og hindrer dominans av enkeltmedlemmer ved at hvert medlem har én stemme i lagets generalforsamling, uavhengig av eventuelle kapitalinnskudd m v. Fraværet av aktive eiere, samt av krav fra eiere til avkastning på kapitalen, kan lede til svekket fokus på rasjonell og økonomisk drift. Det forhold at samvirkelaget vil ha vekslende medlemsantall og således vekslende kapitalforhold, medfører at uttreden av medlemmer kan påvirke børsens økonomiske stilling.

Et samvirkelag med medlemskontroll kan imidlertid sies å gi godt grunnlag for å sikre brukernes innflytelse over virksomheten. Forutsetningen er imidlertid at medlemskretsen er sammenfallende med brukergruppene. En medlemskrets knyttet til utstedere og børsmedlemmer (verdipapirforetak) vil imidlertid ikke sikre innflytelse fra og interessene til andre mer indirekte bruker- og interessegrupper, som for eksempel institusjonelle investorer, småsparere m v. Et problem med ensidig brukerinnflytelse, kan tenkes å lede til manglende tillit og integritet.

Samvirkelag vil ikke ha muligheter til egenkapitalfinansiering, og må således basere finansiering av virksomhet og investeringer på driftsoverskudd eller lånefinansiering, i tillegg til den kontingent eller innskudd som kan fås fra medlemmene.

Sentralt for utvalget er at samvirkelag generelt må anses som en relativt ukjent organisasjonsform, og med manglende generell lovregulering. Dette vil kunne medføre usikkerhet med børsens rettslige struktur og rammeregulering, noe som vil være uheldig både overfor nasjonale og internasjonale interessegrupper, samt i forhold til myndighetenes tilsyn med virksomheten. Videre er organisasjonsformen lite egnet for integrasjon og sammenslåing med andre børser eller infrastruktur-institusjoner i verdipapirmarkedet, og er således lite fleksibel i forhold til behov av denne art som måtte oppstå i fremtiden.

Utvalget viser ellers til at Justisdepartementet nylig har nedsatt et utvalg som skal gjennomgå samvirkelag som organisasjonsform og foreslå lovregulering av dette. En slik generell regulering av samvirkelagsformen vil kunne skape et godt og forutberegnelig grunnlag for slike virksomheter. I dagens situasjon innebærer arbeidet imidlertid en øket usikkerhet med hensyn til innholdet av rammereguleringen for børsvirksomhet i form av samvirkelag. Det antas mest hensiktsmessig at dette i så fall vurderes når den nødvendige avklaring og lovregulering er på plass.

17.2.4 Stiftelse (selveiende institusjon)

Om de generelle karakteristika ved stiftelser vises til kapittel 17.1.5 ovenfor.

Utvalget viser til at selveiende stiftelser kan anses særlig egnet for virksomhet som skal være nøytral og uavhengig av brukere, eiere og andre ulike særinteresser. De ulike interessegruppers innflytelse over virksomheten må således søkes regulert gjennom retningslinjer for oppnevnelse til stiftelsens styrende organer, i vedtekter eller lovgivning.

En stiftelse vil ikke ha noen eiere, og således ingen eksterne (eiere eller medlemmer) som har rettigheter til løpende uttak av overskudd ved driften, til tilbakebetaling av innskudd ved avvikling av medlemskap, eller til fordeling av nettokapitalen ved eventuell avvikling. Rent kostnadsmessig sett vil fraværet av krav om å generere avkastning til eiere kunne sies å være et konkurransefortrinn.

På den annen side medfører fraværet av eiere at stiftelsen ikke kan skaffe egenkapitalfinansiering fra nye eller eksisterende eiere, men er avhengig av driftsoverskudd, lånefinansiering eller rene gaver for finansiering av virksomheten og investeringer m v. Fraværet av eiere med risiko for egen innskutt kapital kan også lede til svekket fokus på rasjonell, kostnadseffektiv og økonomisk drift og utvikling. Videre kan fraværet av eiere og medlemmer (som i en økonomisk forening) medføre en svak lojalitetsforankring til brukergrupper og finansieringskilder i en konkurranseutsatt situasjon.

Endelig viser utvalget til at stiftelsesformen som den eneste tillatte organisasjonsform for børsvirksomhet, etter utvalgets syn vil gi et svakt reelt grunnlag for konkurranse i Norge mellom ulike børser. Ved nystiftelser må den nødvendige grunn-/egenkapital tilføres stiftelsen som gavedisposisjon.

Utvalget viser ellers til at Oslo Børs i dag er en selveiende institusjon i henhold til den gjeldende børslov. Med den helt spesielle historiske bakgrunn, oppbygging og kapitalgrunnlag som den eksisterende børs har, kan denne organisasjonsformen sies å ha gitt et rimelig grunnlag for børsens utvikling og virksomhet frem til i dag. Selv om utvalget foreslår at børser i fremtiden skal kunne etableres i aksjeselskapsform, jf ovenfor, fremmer utvalget ikke forslag om å lovfeste noen plikt for Oslo Børs til å omdanne seg til aksjeselskap. Utvalget mener en avgjørelse om dette primært må tilligge børsens organer.

Utvalget vil således foreslå at det skal kunne drives børsvirksomhet organisert som selveiende institusjon. Videreføringen av en slik organisasjonsform leder til at det da også vil være mulig for andre å starte konkurrerende virksomhet i samme organisasjonsform. Formen selveiende institusjon, som nærmere regulert i børsloven, vil således bli et generelt alternativ for etablering og drift av børsvirksomhet i Norge.

Samtidig foreslås børslovens regulering av selve virksomheten, organiseringen av denne, ledelse og kapitalkrav m v, i største mulig grad å være felles med børsvirksomhet organisert som aksjeselskap. Det vises til utvalgets nærmere drøftelser i kapittel 18, 19 og 20 nedenfor.

Utvalget viser for øvrig til det pågående arbeid med revisjon av den gjeldende stiftelseslov, jf om NOU 1998:7 i kapittel 17.1.5 ovenfor. Dette gjør det vanskelig for utvalget å vurdere nærmere hvilke rammebetingelser stiftelsesloven alene ville gitt børsvirksomhet i ren stiftelsesform. I lys av dette, og at børsvirksomhet i form av selveiende institusjon er en videreføring av den gjeldende børslovsregulering, finner utvalget det hensiktsmessig at selve børsloven fortsatt skal gi den grunnleggende regulering for selveiende institusjoner som driver børsvirksomhet (forsåvidt ikke børsloven viser til regler i stiftelsesloven eller aksjelovgivningen).

17.2.5 Andre organisasjonsformer

Utvalget har i kapittel 17.1.6 gitt en kort redegjørelse for statsforetak som organisasjonsform. Som påpekt der forutsetter denne organisasjonsformen at virksomheten – børsen – skal være eiet av staten.

Utvalget har ikke funnet grunnlag for å foreslå en omdannelse av den eksisterende Oslo Børs til statsforetak. Som nevnt i kapittel 25.5.3 nedenfor, er det for øvrig et spørsmål om det vil være adgang til å lovfeste at børsens formue skal overføres vederlagsfritt til staten. For øvrig finner utvalget ikke grunn til å vurdere hvorvidt staten kan eller bør eie og drive børsvirksomhet.