9 Endringer i reglene om sjøforklaring

9.1 Sjøforklaringsinstituttets fremtidige rolle

Etableringen av en havarikommisjon for sjøulykker innebærer etter Sjølovkomiteens flertall sitt syn ikke at en dermed uten videre bør oppheve sjøforklaringsinstituttet. Gjeldende regler om sjøforklaringer må imidlertid tilpasses det forhold at hovedansvaret for undersøkelse av hendelsesforløp og årsaksforhold ved sjøulykker etter komiteens forslag skal legges til Havarikommisjonen. Dette betyr at sjøforklaringsinstituttets rolle må bestemmes ut fra hvilke behov som fortsatt måtte foreligge for å kunne holde sjøforklaring til tross for det viktigste formålet med sjøforklaring nå forutsettes ivaretatt av en administrativt organisert undersøkelsesordning. Hovedsynspunktet bør være at sjøforklaringsinstituttet kan videreføres som et supplement til den ordning for undersøkelse av sjøulykker som komiteen fremmer forslag om. Dette er det redegjort for foran i avsnitt 8.3, hvor det også fremgår at komitemedlemmet Kopperud er uenig med flertallet i dette spørsmålet.

På denne bakgrunn foreslår komiteens flertall at reglene om obligatorisk sjøforklaring i hovedsak oppheves. Flertallet legger imidlertid til grunn at sjøforklaring etter omstendighetene fortsatt vil kunne være en egnet form for innhenting av opplysninger om forhold vedrørende en sjøulykke. Havarikommisjonen for sjøulykker vil derfor ut fra praktiske hensyn kunne finne det hensiktsmessig å gjøre bruk av sjøforklaring som ledd i sine undersøkelser. I samsvar med dette antar komiteens flertall at sjøforklaring bare bør være obligatorisk når Havarikommisjonen krever at sjøforklaring skal holdes, se lovutkastet § 482. Vidtrekkende regler om tvungen sjøforklaring slik som i sjøloven § 472, har imidlertid ikke noen plass innenfor en ordning hvor hovedansvaret for undersøkelser av sjøulykker legges til Havarikommisjonen.

Etter komiteens forslag er Havarikommisjonens arbeidsoppgaver fastlagt ut fra sjøsikkerhetsformål. Kommisjonen skal søke å klarlegge hendelsesforløp og årsaksforhold særlig ut fra behovet for å forebygge sjøulykker og bedre sjøsikkerheten, se lovutkastet § 472. Det fremgår videre av lovutkastet § 477 at Havarikommisjonen ut fra hensynet til sjøsikkerhetsarbeidet avgjør om undersøkelse av en ulykke skal iverksettes og i tilfelle hvilket omfang og på hvilken måte undersøkelsen skal gjennomføres. Sammenholdes dette med den statistikk over antall og art av sjøulykker hvor det hittil er holdt sjøforklaring (se ovenfor under punkt 7.1), vil resultatet så vidt komiteen kan bedømme bli at Havarikommisjonen neppe vil iverksette undersøkelser av noe omfang i en rekke tilfelle hvor sjøforklaring hittil er holdt. Med henblikk på slike tilfeller vil det etter komiteen syn være opp til politi eller involverte parter på vanlig måte å innhente de opplysninger som det måtte være behov for dersom strafferettslig eller sivilrettslig ansvar vurderes gjort gjeldende i anledning av sjøulykken, se ovenfor under punkt 8.2.

Politimessig etterforskning bør etter komiteens oppfatning i tilfelle foregå fullt ut i henhold til reglene i straffeprosessloven. Slik sjøforklaringer gjennomføres i dag, blir det neppe trukket tilstrekkelig klart skille mellom klarlegging av omstendighetene ved en sjøulykke og innhenting av opplysninger til bruk ved vurdering av mulig strafferettslig ansvar fra påtalemyndighetens side, se ovenfor under punkt 7.2.2.3. Komiteen mener at det her er behov for en viss opprydding slik at personer ikke kommer i den stilling at de avgir vitneprov uten å være klar over at opplysningene senere vil kunne bli brukt mot dem ved straffeforfølgning. I den utstrekning en ved politimessig etterforskning vil ha behov for rettslig avhør, bør dette etter komiteens syn skje etter reglene i straffeprosessloven. En fremmer derfor ikke forslag om at sjøforklaring skal holdes etter krav fra påtalemyndigheten.

Det har lenge vært vanlig at sjøforklaringer blir brukt som bevis i etterfølgende søksmål om sivilrettslig ansvar i anledning av en sjøulykke, se ovenfor under punkt 7.3.3. Komiteens hovedinntrykk er likevel at bevisverdien nok vanligvis overvurderes, og at de bevis det dreier seg om langt på vei vil kunne fremskaffes på et tidlig stadium av en rettstvist selv om sjøforklaring ikke blir holdt. På den annen side er en av de viktigste begrunnelser for sjøforklaringsinstituttet tradisjonelt antatt å ligge i den mulighet til forholdsvis omgående sikring av bevis for hendelsesforløp og årsaker til en sjøulykke. Som allerede nevnt antar komiteen at dette forholdet i seg selv ikke gir tilstrekkelig grunn til å videreføre regler om tvungen sjøforklaring.

Utenfor sjøfartsforhold vil private parter i tilsvarende situasjoner være henvist til å sikre bevis innenfor rammen av reglene i tvistemålsloven om bevisopptak forut for rettssak eller hovedforhandling. På den annen side har bevissikring ved sjøforklaring meget lang tradisjon hos oss. Komiteens flertall er derfor kommet til at det fortsatt bør foreligge en begrenset adgang for rederiet, skipsføreren, assurandører og andre kommersielle eller private parter med vesentlig interesse i at sjøforklaring holdes, til å fremsette begjæring om dette.

Ved utformingen av reglene om sjøforklaring etter begjæring har komiteens flertall lagt vekt på at ordningen i hovedsak må holdes innenfor de rammer som generelt fastlegges gjennom tvistemålslovens regler om bevisopptak. Et hovedpunkt er således at sjøforklaring bare skal holdes når retten finner begjæringen velbegrunnet ut fra bevissikringsformål, se lovutkastet § 485. Etter utkastet skal retten treffe sin avgjørelse ved kjennelse. Retten skal, på den ene side, legge vekt på om bevis for omstendigheter av rettslig betydning ellers vil gå tapt eller vanskelig lar seg føre og – på den annen side – om forholdene vedrørende sjøulykken må antas å bli eller kunne bli tilfredsstillende klarlagt på annen måte. Her vil det ha særlig betydning om Havarikommisjonen for sjøulykker allerede har besluttet å iverksette undersøkelser, bl a fordi kommisjonens rapport etter lovutkastet § 480 skal være offentlig tilgjengelig.

Komiteens flertall har særlig vurdert om det forhold at Havarikommisjonen har besluttet å iverksette undersøkelser, som hovedregel bør stenge for sjøforklaring etter begjæring fra kommersielle eller private parter. Det kan anføres at sjøforklaring i slike tilfeller ofte vil føre til dobbeltarbeid eller endog virke forstyrrende på Havarikommisjonens arbeid. På den annen side vil ikke de behov for bevissikring som kommersielle og private parter kan ha i saker om sivilrettslig ansvar, nødvendigvis gjelde opplysninger som også vil stå sentralt i Havarikommisjonens egne undersøkelser. Det fremgår av lovutkastet § 472 at undersøkelser med henblikk på sivilrettslig ansvar ikke omfattes av Havarikommisjonens arbeidsoppgaver. Komiteens flertall har derfor kommet til at det neppe er grunn til å oppstille et absolutt forbud mot avholdelse av sjøforklaring samtidig med at Havarikommisjonen foretar undersøkelser. Forslaget om at Havarikommisjonen skal underrettes om begjæringen, og gis anledning til å uttale seg før retten treffer sin beslutning er imidlertid ment å skulle legge til rette for innspill i forbindelse med rettens avgjørelse av begjæringen om sjøforklaring.

Sjølovens regler om sjøforklaring er som tidligere nevnt blitt til i nordisk sjølovsamarbeid, og reglene er i dag i det alt vesentligste de samme i alle nordiske land. Det nordiske perspektivet viser seg også gjennom regler som innebærer at sjøforklaring for danske, finske og svenske skip kan holdes ved norsk domstol, jf sjøloven § 484. De andre lands sjølover har tilsvarende bestemmelser for sjøforklaring for norsk skip ved vedkommende lands domstoler. Komiteens flertall legger vekt på at dette fellesnordiske opplegget blir videreført selv om sjøforklaringsinstituttet tillegges en mer begrenset rolle i norsk rett som følge av etableringen av Havarikommisjonen for sjøulykker. Dette fremgår av lovutkastet §§ 488 og 489. Sjøforklaring for danske, finske og svenske skip skal således alltid holdes når det begjæres av vedkommende lands sjøfartsmyndigheter, men for øvrig vil sjøforklaring bare bli holdt etter kjennelse etter lovutkastet § 485. Ved vurderingen etter § 485 vil imidlertid retten da måtte ta hensyn til at dansk, finsk og svensk sjølov fortsatt vil inneholde regler om tvungen sjøforklaring, og at en begjæring om sjøforklaring ved en norsk domstol kan være nødvendig for å oppfylle plikter etter flaggstatens lovgivning.

9.2 Gjennomføring av sjøforklaring

Komiteen har foran i kapittel 7 gitt en utførlig redegjørelse for og vurdering av sjøforklaringsinstituttet i praksis. Det fremgår der at det på en god del områder foreligger et betydelig potensiale for forbedringer av reglene om gjennomføringen av sjøforklaringer. Mye av den kritikk sjøforklaringsinstituttet har vært gjenstand for hos oss, synes å ha sammenheng med den måten regelverket blir praktisert på.

Som nevnt foregår det nå også i Danmark en vurdering av mulige endringer i sjølovens regler om sjøforklaring, og komiteen antar at det forholdsvis snart vil bli fremmet forslag til lovendringer fra den danske sjølovkomiteen. De danske og norske erfaringene er imidlertid ikke i alle deler sammenfallende, noe som langt på vei har sammenheng med ulike forhold i de to land på en del områder. Drøftelser med den danske sjølovkomiteen har likevel gitt nyttige innspill til komiteens arbeid med nye norske regler.

Komiteens flertall antar at det generelt er behov for en modernisering av sjølovens regler om gjennomføring av sjøforklaring. Dette gjelder selv om sjøforklaringsinstituttet tillegges en mindre fremtredende rolle innenfor det opplegg som ligger til grunn for utformingen av komiteens lovutkast. Ved utformingen av utkastet til regler om sjøforklaring har komiteens flertall lagt særlig vekt på tiltak som må antas å kunne forbedre kvaliteten på de bevis som frembringes ved sjøforklaring. Det prinsipielle utgangspunktet er videre at sjøforklaring nå vil bli en særlig form for bevisopptak forut for hovedforhandling, og reglene bør derfor så langt som mulig bygge på de alminnelige reglene i tvistemålsloven om bevisopptak.

Ut fra dette antar komiteens flertall at det er behov for å endre sjøloven § 474 om formålet med sjøforklaring. Som allerede nevnt ovenfor under punkt 8.2, skiller de någjeldende regler i § 474 ikke mellom (1) klarlegging av omstendighetene vedrørende en sjøulykke, (2) klarlegging av mulig strafferettslig ansvar, og (3) klarlegging av sivilrettslig ansvar. Komiteens flertall mener at det avgjørende her bør være selve bevissikringsformålet. Sjøforklaringen bør derfor begrenses til å klarlegge og sikre bevis for faktiske omstendigheter ved hendelsesforløpet og årsaksforholdene, se lovutkastet § 483. Spørsmål om straff og sivilrettslig ansvar må i tilfelle vurderes i etterhånd.

I de tilfellene hvor sjøforklaring kreves holdt av Havarikommisjonen, vil klarligvis omstendigheter av betydning i sjøsikkerhetssammenheng stå sentralt, men omfanget av sjøforklaringen kan likevel tenkes avgrenset i samsvar med kommisjonens begjæring slik at den bare omfatter forhold som kommisjonen legger vekt på å få belyst. Hvis sjøforklaring omvendt holdes etter rettens kjennelse på grunnlag av begjæring fra kommersielle eller private parter, vil det imidlertid være de omstendigheter som er angitt i begjæringen som danner et naturlig utgangspunkt for omfanget av sjøforklaringen. Generelt sett vil det imidlertid være opp til retten å fastlegge rammen for sjøforklaringen slik at forholdene legges best mulig til rette for å klarlegge de omstendigheter det er behov for å sikre bevis for.

Komiteens flertall er av den oppfatning at en rekke av innvendingene mot sjøforklaringer slik disse gjennomføres nå, blant annet bygger på at retten ikke besitter den nødvendige sakkyndighet. Dette antas å ha negative virkninger for kvaliteten av de bevis som fremkommer og for innholdet av protokollen fra sjøforklaringen, se ovenfor under punkt 7.2.1.2 og 7.2.2. Det er flere forhold som kan ha betydning i denne sammenheng.

For det første vil komiteens flertall peke på sjøloven § 476, som fastsetter at sjøforklaring holdes ved herreds- og byrett. Statistikken over avholdte sjøforklaringer viser imidlertid at det kun er noen få av herreds- og byrettene som på årsbasis holder sjøforklaringer ut over et meget beskjedent antall, se ovenfor under punkt 7.1. Dette innebærer at sjøforklaring for mange dommere blir en engangsforeteelse, og at forholdene derfor ikke ligger til rette for erverv av nødvendig erfaring på området. Oppfatningen både hos oss og i de andre nordiske land er at sjøforklaringer krever slik sakkyndighet og erfaring, samt at det ut fra kvaliteten på bevisopptaket vil være meget å vinne på å konsentrere sjøforklaringene til et begrenset antall domstoler. Allerede i dag er det noen få domstoler som står for en meget stor del av sjøforklaringene, bl a Lofoten, Trondenes og Karmsund sorenskriverembete og Oslo byrett. Komiteens flertall foreslår derfor i lovutkastet § 484 at departementet for de enkelte lagdømmer skal fastsette ved hvilke domstoler sjøforklaring skal holdes. Foreliggende statistikk gir et godt utgangspunkt for utvelgelse slik at man praktisk sett får en tilfredsstillende landsdekkende ordning. Klarligvis vil det for enkelte lagdømmer, f eks Hålogaland, være nødvendig å utpeke flere domstoler, mens det for andre – hensett til tilgjengelige kommunikasjoner – vil være tilstrekkelig med en domstol i lagdømmet.

Komiteens flertall mener at det innenfor en slik ordning vil måtte være praktiske hensyn som normalt blir bestemmende for ved hvilke av de utpekte domstoler sjøforklaringen skal holdes, jf utkastet § 485 første ledd. En avstår derfor fra å fremme forslag om geografiske grenser for de enkelte utpekte domstolers virkeområde eller andre regler som mer presist angir stedet for sjøforklaring i det enkelte tilfellet, jf sjøloven § 475. Disse reglene er for øvrig nært knyttet opp mot reglene om tvungen sjøforklaring, og bør derfor ikke videreføres.

For det annet mener komiteens flertall at det ved utvelgelsen av sakkyndige rettsvitner bør legges større vekt på utpeking av personer som besitter nettopp den sakkyndighet som trengs i det enkelte tilfelle. Som nevnt ovenfor under punkt 7.2.1.2 er dette i dag langt fra alltid tilfellet. Komiteen viser til domstolsloven § 101 tredje ledd som gir retten adgang til å oppnevne rettsvitner utenfor utvalgene når det trengs særlig kyndighet, og en vil peke på behovet her for at dette blir gjort. Komiteen foreslår derfor at plikten til å sørge for at rettsvitnene har nødvendig sakkyndighet i forhold til den enkelte sjøulykke blir lovfestet, se lovutkastet § 484 annet ledd. En går ut fra at det på landsdels- eller landsbasis bør kunne foreligge lister over personer som i tilfelle kan tilkalles.

For det tredje vil komiteens flertall bemerke at ordningen med at sjøforklaring i utlandet holdes ved norsk konsulrett når sjøforklaringen ikke kan holdes i annet nordisk land, langt på vei er beheftet med de samme svakheter som når det gjelder avholdelse av sjøforklaring ved herreds- og byretten. Ved sjøulykker i utlandet vil det formentlig være enda vanskeligere å sikre at rettens formann og de sakkyndige rettsvitner har nødvendig erfaring og sakkyndighet. Komiteens flertall foreslår på denne bakgrunn at departementet gis anledning til å utpeke konsulrettens formann og de sakkyndige rettsvitner, se lovutkastet § 488 annet ledd. Dette vil kunne være aktuelt ved sjøulykker som av ulike årsaker fremtrer som alvorlige eller har kompliserte hendelsesforløp eller årsaksforhold. Hensett til det internasjonale kommunikasjonsnettet bør det etableres en ambulerende konsulrett som i tilfelle kan benyttes i slike tilfeller, særlig i saker hvor Havarikommisjonen for sjøulykker har behov for at det blir holdt sjøforklaring. Med den betydelige norske flåten i internasjonal fart er det viktig at en etablerer et bedre system for sjøforklaring for norske skip i utlandet enn det som følger av sjøloven § 476 tredje ledd.

Etter flertallet i komiteen sitt syn bør sjøforklaring som nevnt gjennomføres så langt som mulig etter reglene om bevisopptak utenfor hovedforhandling, jf lovutkastet § 484 tredje og fjerde ledd. De gode erfaringene en mener å ha fått i Sverige når det gjelder bruk av lydbånd ved opptak av vitneforklaringer tilsier at en tilsvarende regel lovfestes hos oss, se lovutkastet § 484 fjerde ledd. For øvrig er det opp til retten å sørge for at de berørte parter og myndigheter, herunder Havarikommisjonen, blir varslet om sjøforklaringen.