5 Fremmed rett

5.1 Danmark 1

5.1.1 Innledning

I grove trekk har Danmark den samme ordningen for undersøkelser etter ulykker til sjøs som Norge. Reglene om sjøforklaring er der regulert i den danske sølov, lov nr 170 av 16 mars 1994 kapittel 18. De prosessuelle reglene er nedfelt i retspleieloven av 1916 nr 90 kapittel 19a.

Administrativt sett er det imidlertid en ikke ubetydelig forskjell idet den danske Søfartsstyrelsen i 1990 opprettet en særskilt enhet til å foreta oppklaring av ulykker til sjøs, Søfartsstyrelsens Opklarings- og kontrolenhed.

5.1.2 Opklarings- og kontrolenheden – tilknytning til Søfartsstyrelsen

Opklarings- og kontrolenheden er direkte underlagt Søfartsstyrelsens direktør. Den har – som navnet tilsier – et todelt ansvarsområde. Oppklaringsfunksjonen går ut på å undersøke ulykker til sjøs med sikte på å finne ut hva som har skjedd, hvordan og hvorfor det har skjedd. På grunnlag av den informasjon man kommer frem til, skal Opklaringsenheden foreta en vurdering av hvordan risikoen for lignende ulykker kan reduseres for fremtiden, noe som kan munne ut i forslag til nye regler, konkrete anbefalinger til Søfartsstyrelsen og rederiet, eller advarsler. Kontrollfunksjonen dreier seg også om å foreta undersøkelser, men her er det Søfartsstyrelsens egen virksomhet som er gjenstand for kontroll; ansvaret for internkontroll med egen administrasjon gjennomføres med andre ord av Opklaringsenheden.

Oktober 1998 fremsatte den danske regjering et forslag overfor Folketinget om ny lov om sikkerhet til sjøs 2 . Loven ble vedtatt 24 november 1998 og trådte i kraft 1 mars 1999. Loven § 4 tredje ledd gir hjemmel for å fastsette nærmere regler om undersøkelse etter ulykker til sjøs og det fremgår av kommentarene til lovutkastet at denne bestemmelsen tenkes benyttet til å kodifisere gjeldende praksis på området, det vil si det formål og mandat Opklaringsenheden allerede hadde.

Opklaringsenheden er administrativt underlagt Søfartsstyrelsen og de er lokalisert på samme sted. Den står også under Søfartsdirektørens instruksjonsmyndighet. Faglig sett arbeider imidlertid Opklaringsenheden selvstendig og uavhengig fra øvrige deler av Søfartsstyrelsen. Kontakten går gjennom personer utvalgt som kontaktpersoner på grunn av deres faglige innsikt. I medhold av den nye loven vil nærmere regler om undersøkelsesarbeidet bli fastsatt i forskrifts form. Her vil man også presisere enhetens uavhengighet i forhold til Søfartsstyrelsens øvrige funksjoner. Søfartsstyrelsen mente at denne organisasjonsmodellen gav en tilfredsstillende løsning for å skille mellom undersøkelse av sjøulykker og direktoratets øvrige roller innenfor sjøsikkerhetsarbeidet.

IMO-koden om etterforskning etter ulykker til sjøs stiller krav om at undersøkelsene skal foretas av et uavhengig organ. Etter en vurdering har Søfartsstyrelsen kommet til at Opklaringsenheden tilfredsstiller dette kravet selv om den administrativt er underlagt Søfartsstyrelsens direktør.

5.1.2.1 Arbeidsform

Opklaringsenheden foretar undersøkelse etter sjøulykker, havari, alvorlige personulykker, dykkerulykker og forurensning. Selv om dette i utgangspunktet omfatter alle typer skip, er arbeidet i praksis konsentrert til ulykker med handels- og fiskefartøy. Undersøkelse etter ulykker med fritidsfartøyer anses primært som en politioppgave. Opklaringsenheden undersøker likevel disse ulykkene dersom den finner grunn til det. Tall for 1997 viser at Opklaringsenheden det året undersøkte i alt 144 ulykker, fordelt på 47 handelsskip og 97 fis-kebåter.

Opklaringsenheden skal først og fremst undersøke ulykker der dansk-registrerte skip er involvert, men den har også kompetanse til å undersøke utenlandsk-registrerte fartøy i dansk farvann, fra tid til annen kan dette være foranlediget av en henvendelse fra rederen eller flaggstaten. Søfartsdirektøren kan også be om at undersøkelse iverksettes overfor utenlandske skip som befinner seg utenfor dansk farvann dersom ulykken på annen måte har tilknytning til Danmark, noe som f eks vil være aktuelt der en dansk sjømann eller passasjer er omkommet ombord. Dersom undersøkelsen involverer fremmede staters myndigheter, f eks fordi skipet fører fremmed flagg eller undersøkelsen helt eller delvis finner sted utenfor danske farvann, legger Opklaringsenheden vekt på samarbeid i samsvar med IMO-koden om etterforskning etter ulykker til sjøs.

Undersøkelser foregår dels ved at representanter for Opklaringsenheden drar på befaring, dels ved at involverte parter innkalles til intervju hos Opklaringsenheden. Selv om den er plassert i København, riktignok med en medarbeider som rent faktisk holder til i Ålborg, oppfattes ikke nødvendigheten av å skulle reise ut for å foreta undersøkelser som problematisk, verken rent faktisk eller kostnadsmessig. Den som intervjues, skal på forhånd informeres om at det han sier, senere vil være tilgjengelig for politiet, og at han har anledning til å stille med ledsager, f eks advokat. Opklaringsenheden har også anledning til å begjære rettslig avhør av vedkommende dersom han nekter å la seg intervjue.

Opklaringsenhedens undersøkelse skal munne ut i en rapport som sendes til blant annet Søfartsstyrelsen, politiet, involverte parter og andre interesserte, typisk pressen. Opklaringsenheden utgir årlig en ulykkesstatistikk.

Enkelte ganger har det forekommet at en undersøkelse har blitt gjenopptatt, som regel etter anmodning fra Søfartsdirektøren.

5.1.2.2 Forholdet til sjøforklaring

Det er klare likhetstrekk mellom Opklaringsenhedens virksomhet og avholdelse av sjøforklaring, blant annet ivaretar den ved sin oppklaringsfunksjonen i det vesentligste av sjøforklaringens offentligrettslige formål. Dette er det da også tatt konsekvensen av idet enheten for det første er gitt kompetanse til å frita fra plikten til å avholde sjøforklaring, noe som gjøres i ca halvparten av sakene den går inn og undersøker. Dernest kan den begjære avholdelse av sjøforklaring. Det er stort sett aktuelt dersom den finner at det er behov for det, f eks som supplement til dens arbeid.

Opklaringsenheden er i varierende grad til stede ved opptak av sjøforklaring for danske domstoler. Den bistår imidlertid stort sett danske ambassader eller konsulater ved opptak av sjøforklaring i utlandet. Kostnader forbundet med slik deltakelse, utgjør en ikke ubetydelig utgiftspost på dens budsjett.

Etter at Opklaringsenheden ble etablert, har det ikke vært nedsatt noen særskilt undersøkelseskommisjon til å forestå undersøkelse etter større ulykker til sjøs.

Til tross for Opklaringsenhedens virksomhet, er det prinsipielle utgangspunktet i Danmark at sjøforklaringsinstituttet skal beholdes. Imidlertid blir reglene om sjøforklaring for tiden (1999) gjennomgått av den danske sjølovkomiteen med sikte på mulige endringer. I den forbindelse har det vært god kontakt mellom den danske og den norske komiteen.

5.2 Finland og Sverige 3

Også finsk og svensk sjølov har regler om sjøforklaringsinstituttet som stort sett tilsvarer den norske ordningen. Enkelte avvik fortjener likevel særskilt omtale.

Både i finsk og svensk rett er retten til å begjære sjøforklaring utvidet til også å gjelde for lasteeiere og deres assurandør for så vidt gods er påført skade av betydning, se finsk sjølov kapittel 18 § 6 annet ledd og svensk sjølov kapittel 18 § 7 første ledd. Samtidig trekker den finske loven opp snevrere grenser for etter hvilke typer uhell tvungen sjøforklaring skal holdes, se kapittel 18 § 6 første ledd. Denne grensen suppleres likevel med en utvidet plikt for skipsføreren til å inngi skriftlig rapport om hendelsen ikke bare i de tilfellene hvor sjøforklaring er tvungen eller skal holdes etter begjæring, men også etter nærmere angitte typer ulykker som faller utenfor oppregningen i kapittel 18 § 6 første ledd, se samme kapittel § 8 første og annet ledd.

Reglene om hvilken myndighet som er kompetent til å oppta sjøforklaring i riket er også noe annerledes utformet. Mens det i Norge vil være vedkommende by- eller herredsrett, jf sjøloven § 476, er dette i Finland og Sverige lagt til særskilt utpekte sjørettsdomstoler (henholdsvis åtte tingsrätter fordelt på seks hovrätter i Finland, og syv tingsrätter i Sverige). Disse er ansvarlig for opptak av sjøforklaring innen sin region, se finsk sjølov 15.7.1994/ 674 kapittel 18 § 7 jf kapittel 21 § 1 og svensk sjølov 1994: 1009 kapittel 18 § 10 jf kapittel 21 § 1.

Endelig har finsk og svensk rett en annen ordning for undersøkelse etter alvorlige ulykker til sjøs. Begge land har i motsetning til Norge etablert en fast undersøkelseskommisjon til å forestå slike undersøkelser, se finsk lag om undersökning av olyckor 13.9.1985/ 759 og svensk lag (1990: 712) om undersökning av olycker, begge med tilhørende forskrifter. Dersom undersøkelse etter ulykker til sjøs iverksettes i medhold av en av disse lovene, er det ikke lenger påkrevd med sjøforklaring, se finsk sjølov kapittel 18 § 15 og svensk sjølov kapittel 18 §§ 17 og 20.

I Finland forvaltes denne loven av en særskilt administrativ enhet innenfor justisdepartementet, Centralen för undersökning av olyckor (Centralen). Centralen har kompetanse til å etterforske alle storulykker samt ulykker innen luftfarten, sjøfarten og jernbanetrafikken. Den skal også undersøke hendelser der risikoen for en ulykke som nevnt var overhengende. Statsrådet kan likevel ved behov oppnevne en særskilt undersøkelseskommisjon til å forestå undersøkelse av en enkelt ulykke. Der det dreier seg om undersøkelse etter en hendelse som nevnt, skal Centralen foreta oppnevnelsen av en ulykkeskommisjon.

I Sverige er det etablert et eget forvaltningsorgan, Statens Haverikommission (Haverikommissionen), til å foreta undersøkelser etter alle alvorlige luftfartsulykker, jernbaneulykker eller sjøfartsulykker, se loven § 2. Med alvorlig ulykke til sjøs regnes ulykker der flere mennesker har blitt alvorlig skadet eller drept, der det har inntruffet omfattende tingskade eller miljøskade, eller der skipet er forsvunnet eller forlatt i sjøen. Andre alvorlige ulykker skal også undersøkes, men bare i den grad det er nødvendig fra et sikkerhetssynspunkt. Tilsvarende gjelder ved hendelser hvor det har vært alvorlig fare for at en sådan ulykke skulle inntreffe, samt hendelser som har avslørt vesentlige svakheter vedrørende sikkerheten.

Regjeringen kan beslutte – generelt eller i det enkelte tilfellet – at undersøkelse etter ulykker som ikke omfattes av § 2, likevel skal foretas i medhold av loven dersom det er nødvendig fra et sikkerhetssynspunkt. Det kan være særlig aktuelt i saker det er ønskelig at et uavhengig organ forestår undersøkelsen. Slike ulykker eller hendelser skal undersøkes av fagmyndighetene men kan i særlige tilfeller foretas av Haverikommissionen. Både Haverikommissionen og vedkommende fagmyndighet er gitt uttrykkelig anledning til å overlate undersøkelsesarbeidet til andre.

Utover disse forskjeller mellom Haverikommissionen og Centralen, har de i grove trekk samme oppgave og saksbehandlingsregler. For å unngå unødig dobbeltbehandling, vil det i følgende bare bli gi en kortfattet fremstilling av den svenske ordningen. Interessante særtrekk ved den finske ordningen er kommentert særskilt.

Undersøkelser skal primært foretas etter ulykker som inntreffer i Sverige. Dreier det seg om et utenlandsk skip, kan undersøkelse iverksettes dersom særskilte grunner tilsier det og skipet befinner seg innenfor svensk territorialfarvann. Haverikommissionen skal også forestå undersøkelse etter alvorlige ulykker og hendelser med svenske skip som befinner seg utenlands såfremt ikke internasjonale forpliktelser er til hinder for det.

Formålet med undersøkelsene skal være å klarlegge omstendigheter omkring og årsakene til den enkelte ulykken med sikte på å bedre sikkerheten slik at lignende ulykker/ hendelser kan unngås for fremtiden. Undersøkelsene skal også gi grunnlag for en vurdering av redningstjenestens innsats.

Det påligger politiet å varsle berørt fagmyndighet eller Haverikommissionen om at en slik ulykke har inntruffet. Vanligvis setter så kommissionen igang sitt arbeid, men den kan i det enkelte tilfeller overlate dette til et annet organ, fortrinnsvis fagmyndighetene. I det følgende blir for enkelthets skyld undersøkelsesmyndigheten omtalt som kommissionen. I Finland påligger varslingsplikten helt generelt det organ som får melding om en ulykke som kan bli gjenstand for undersøkelse av Centralen.

Når undersøkelsen settes igang skal kommissionen underrette dem som kan være berørt av ulykken og gi disse anledning til å uttale seg. De skal også ha anledning til å være i nærheten ved gjennomføringen av undersøkelsen såfremt dette ikke er til hinder for arbeidet. For øvrig skal undersøkelsen gjennomføres i samarbeid med den som leder etterforskning etter reglene i Rättegångsbalken (1942: 740).

Kommissionens undersøkelser består av personavhør og granskning av bevis. Dersom kommissionen støter på problemer i forbindelse med undersøkelsen, kan den begjære bistand fra politiet som vil ha den kompetanse som følger av reglene for etterforskning. Den kan også begjære rettslig avhør ved domstolen.

For å hindre bevisforspillelse, inneholder loven et forbud mot å røre ting som kan være av betydning for undersøkelsen, uten tillatelse fra politiet eller kommissionen, med mindre det er nødvendig for å redde liv eller nødvendig av andre grunner. Den som har tatt relevant materiale i sin besittelse skal straks levere dette tilbake til politiet eller kommissionen. Overtredelse av disse reglene er straffbart.

Haverikommissionen skal avslutte sitt arbeid så snart som mulig og om mulig innen tolv måneder etter ulykken/ hendelsen. Den skal da fremlegge en rapport fra arbeidet med vurderinger som kan bidra til å oppfylle formålet med undersøkelsen. Rapporten skal avleveres til vedkommende fagmyndighet. Den finske Centralen har en annen primærmottaker idet den skal overlevere undersøkelsesrapporter fra storulykker til statsrådet, som deretter beslutter hvilke tiltak som skal iverksettes på grunnlag av rapportens anbefalinger. Unntak herfra gjelder for rapporter om hendelser samt ulykker innen luftfarten, sjøfarten og jernbanetrafikken som skal leveres til Justisdepartementet. Departementet er ansvarlig for å orientere berørte parter og myndigheter, samt eventuelt gi pålegg om tiltak. I særlige tilfeller skal også statsrådet orienteres.

5.3 Storbritannia 4

Reglene om inspeksjoner og undersøkelser etter ulykker til sjøs er i britisk rett regulert i Merchant Shipping Act 1995 (MSC). Denne lovens del X regulerer generelt gjennomføring av inspeksjoner innen sjøfarten mens del XI gir regler om undersøkelser etter ulykker til sjøs.

5.3.1 Inspeksjoner

Inspektører har kompetanse til å gjennomføre inspeksjoner overalt på britisk territorium og på alle skip innenfor britisk sjøterritorium. Såfremt forholdene tillater det vil de også kunne gjennomføre inspeksjoner overfor britisk-registrerte skip som befinner seg utenfor nevnte områder. Inspektørene har som mandat å rapportere til fagdepartementet om forhold omkring og årsaker til ulykker eller skader som et skip har eller påstås å ha pådratt seg eller forårsaket. De skal også undersøke hvorvidt regler fastsatt i sjøloven eller i medhold av den er overholdt, om skroget og maskineriet er i tilfredsstillende stand og endelig hvilke tiltak som har blitt satt i verk for å forhindre oljesøl.

Inspektørene er utnevnt av fagstatsråden. De skal ha myndighet til å foreta undersøkelser, treffe tiltak for å hindre bevisforspillelse, og kreve nødvendig bistand i forbindelse med dette arbeidet. I forbindelse med avhøret har vedkommende rett til å ha med seg en person etter eget ønske. Denne personen skal på vegne av vitnet ha anledning til å komme med innsigelser til inspektørens spørsmål. Hva som kommer frem i besvarelsen av spørsmålene, skal heller ikke kunne brukes som bevis mot vedkommende med mindre det gjelder falsk forklaring under avhøret.

Dersom inspeksjonen avdekker manglende overholdelse av regler fastsatt i sjøloven eller i medhold av den, kan inspektøren pålegge den ansvarlige å utbedre dette innen en viss frist ved å utstede en anmodning om å foreta forbedringer. Finner derimot inspektøren at det foreligger mer alvorlige forhold som medfører risiko for alvorlig personskade eller alvorlig havforurensning, kan han fatte et mer inngripende vedtak, som kan oversettes med et forbudsvarsel. Dette skal pålegge den ansvarlige å rette opp forholdene og/ eller forby skipet å legge fra kai før så har skjedd.

5.3.2 Undersøkelse etter ulykker til sjøs

5.3.2.1 Alminnelig undersøkelse, herunder regler om granskning

Den britiske sjøloven pålegger fagdepartementet å oppnevne ulykkesinspektører til å forestå undersøkelser etter ulykker til sjøs som rammer skip registrert i Storbritannia uansett hvor de befinner seg, samt alle skip uansett nasjonalitet såfremt de oppholder seg i britisk territorialfarvann. Nærmere regler om slike undersøkelser er regulert i The Merchant Shipping (Accident Reporting and Investigation) Regulations 1994, heretter kalt forskriften.

Forskriften gjelder i utgangspunktet for alle ulykker, alvorlige personskader, alvorlige hendelser og risikable hendelser, som inntreffer ombord på skip registrert i Storbritannia, men også utenlandsk-registrerte skip såfremt disse befinner seg i britisk sjøterritorium. Forskriften åpner for så vidt også for avholdelse av undersøkelse overfor et utenlandsk-registrert skip som ikke befinner seg innenfor britisk sjøterritorium, men det forutsettes da at vedkommende fagstatsråd treffer særskilt vedtak om dette.

Formålet med slike undersøkelser skal være å avdekke faktiske omstendigheter omkring og årsakene til ulykken for å bedre sikkerheten til sjøs og forhindre at lignende ulykker inntreffer i fremtiden. Det avgrenses uttrykkelig mot at dette materialet skal danne grunnlag for fordeling av privatrettslig ansvar – med mindre dette er nødvendig av sikkerhetshensyn – eller strafferettslig ansvar.

Skipsføreren plikter å varsle lederen for inspektørene(lederen), eventuelt sjøfartsmyndighetene, så snart som mulig etter at en ulykke, alvorlig personskade, eller alvorlig hendelse har inntruffet. Mindre alvorlige ulykker som risikable hendelser, omfattes ikke av varslingsplikten. Ved totaltap eller antatt totaltap av skipet, påligger rapporteringsplikten også rederen og en annen med ledende ansvar ombord på skipet. I tillegg til plikten til å varsle, kan lederen pålegge skipsføreren eller rederen å utarbeide et mer fyldig tilleggsvarsel om omstendighetene omkring hendelsen samt foreslå tiltak for å forhindre gjentakelse. Det fremgår uttrykkelig at informasjon som fremgår av varselet eller tilleggsvarselet ikke skal kunne brukes som bevis mot den som har utarbeidet dette materialet, med mindre saken gjelder mislighold av rapporteringsplikten. Varslingsplikten gjelder ikke for fritidsbåter eller utenlandske skip.

Hvorvidt undersøkelse av en ulykke skal iverksettes av gjøres av lederen. Før vedtaket treffes, kan han etter behov kreve ytterligere informasjon fra reder eller skipsfører. På denne bakgrunn avgjør han om undersøkelsen skal utføres av en eller flere inspektører, og eventuelt alternativt utføres av eller i samarbeid med nærmere angitte sakkyndige personer. Han har også myndighet til å beordre en granskning av saken, som er en mer omfattende form for undersøkelse. I så fall skal dette kunngjøres.

Skipsfører eller reder plikter å sørge for at skipsbøker og andre fysiske bevis som rimeligvis kan være relevant for undersøkelsen, bevares uendret inntil dette ikke lenger er nødvendig av hensyn til undersøkelsen, eller varsel mottas om at en undersøkelse ikke vil bli gjennomført. Dette gjelder ikke for utenlandsk-registrerte skip.

Ved gjennomføring av undersøkelsen skal en inspektør ha samme kompetanse som ovenfor beskrevet under avsnittet om inspeksjoner. Nærmere om hvordan undersøkelsen skal utføres, avgjør inspektøren utfra hva som må anses som mest formålstjenlig. Ved avslutningen av en undersøkelse skal inspektøren lage en rapport (undersøkelsesrapport) til lederen hvor han oppgir hva han har funnet ut om omstendighetene omkring ulykken og mulige årsaker til den.

Etter granskning av en ulykke, skal lederen sende en rapport (granskningsrapport) om dette til fagdepartementet hvor det gjøres rede for hva man har funnet ut om årsaksforholdene samt eventuelle anbefalinger. Med mindre gode grunner taler mot det, kan denne granskningsrapporten publiseres dersom det vil bedre sikkerheten til sjøs og forhindre lignende ulykker i fremtiden, eller rapporten relaterer seg til en alvorlig hendelse som involverer et britisk-registrert skip. Granskningsrapporten kan likevel midlertidig holdes tilbake dersom det vurderes å reise straffesak mot en person eller å sette igang en formell undersøkelse som kan resultere i inndragning av en persons fagbrev, jf nedenfor, som følge av ulykken. Dette gjelder inntil saken er avgjort eller eventuelt frafalt. I fall en persons omdømme vil bli svekket som følge av publisering av granskningsrapporten, skal offentliggjøring heller ikke gjøres før denne personen eller hans representant har fått anledning til gjøre seg kjent med innholdet og imøtegå de påstander som der fremsettes. Uavhengig av disse begrensningene, kan lederen – mens undersøkelsen pågår – gi offentligheten innsyn i faktiske funn dersom det er nødvendig eller ønskelig at så gjøres.

På ethvert tidspunkt i forbindelse med undersøkelsene kan det fremsettes anbefalinger, også av lederen. Disse kan fremsettes til det organ som etter lederens mening vil være best egnet til å gjennomføre dem, og også gjøres allment kjent dersom det vil bidra til økt sikkerhet til sjøs.

Et sammendrag av enhver undersøkelses- og granskningsrapport kan offentliggjøres. Lederen skal fra tid til annen publisere samlinger av disse sammendragene. Uansett om et sammendrag ikke publiseres, skal det gjøres tilgjengelig for en interessent.

Der lederen etter at en undersøkelse er avsluttet, oppdager nytt og viktig bevis i saken eller finner at saken av andre årsaker synes å være beheftet med juridiske feil, kan han beslutte gjenopptakelse av saken.

Avslutningsvis gir forskriften anvisning på bestemmelser om straff for skipsfører, reder eller sjømann for brudd på rapporteringsplikten, plikten til å fremlegge ytterligere informasjon og plikten til å sørge for at fysiske bevis bevares uendret.

5.3.2.2 Formell undersøkelse

Formålet med en formell undersøkelse er også å avgjøre årsaksforholdet med sikte på å forhindre lignende ulykker til sjøs for fremtiden, ikke å foreta en fordeling av privatrettslig ansvar. I mer enn halvparten av ulykkestilfeller vil likevel en undersøkelse innebære avhør av personer involvert i navigeringen av skipet. I forbindelse med avhør av disse kan det fremkomme informasjon som tilsier at man bør gå til det skritt å frata eller suspendere en persons fagbrev. Dette vil det være adgang til dersom det foretas en formell undersøkelse av saken.

En formell undersøkelse kan besluttes iverksatt av vedkommende fagstatsråd etter at en ulykke, alvorlig personskade, eller alvorlig hendelse har inntrådt. Når beslutningen er truffet, skal saken oversendes Riksadvokaten, som deretter overtar forberedelsen og fremføringen av saken. Undersøkelsen ledes av en fagperson ( wreck commissioner) utpekt av Justisministeren, som under avhøret skal bistås av en eller flere sjøkyndige meddommere. Avhøret skal foretas etter nærmere angitte bestemmelser i rettergangsloven. Den personen som avhøres skal ha tilstrekkelig mulighet til å forsvare seg, herunder rett til å la seg bistå av en forsvarer. Nærmere regler om saksbehandlingen fremgår av The Merchant Shipping (Formal Investigations) Rules 1985.

Fagpersonen vil bare kunne beslutte inndragning av fagbrevet dersom han finner det bevist at det har forekommet et dødsfall i tilknytning til et britisk-registrert skip og at årsaken kan føres tilbake til vedkommende persons inkompetanse. Det som fremkommer under saksgangen eller i den rapporten som fagpersonen skal utarbeide fra undersøkelsen, vil kunne være bevis i en etterfølgende sak om privatrettslig eller strafferettslig ansvar.

Fagpersonen skal utarbeide en rapport fra undersøkelsen som skal overleveres vedkommende fagstatsråd. Han kan omgjøre avgjørelsen i vedkommendes favør, eller begjære gjenopptakelse av saken, enten for vedkommende fagperson eller for overordnet instans som er nærmest å likestille med byretten ( High Court). En person som har fått sitt fagbrev inndratt eller suspendert, eller en annen med rettslig interesse kan også bringe saken inn for denne instansen.

5.3.2.3 Etterforskning og rapporter

Særskilt etterforskning skal igangsettes når en person omkommer ombord på et britisk-registrert skip, eller etter at en skipsfører eller sjømann ansatt på et slikt skip omkommer i utlandet. Fagstatsråden kan også beordre etterforskning i andre nærmere angitte tilfeller hvor et dødsfall eller årsaken til det kan føres tilbake til et britisk-registrert skip. Formålet med etterforskningen skal være å finne dødsårsaken.

Etterforskningen skal foretas av en konsul ( proper officer) eller skipfartsinspektør ( mercantile marine superintendent) som i den anledning skal ha samme kompetanse som ovenfor beskrevet under avsnittet om inspeksjoner. Vedkommende skal utarbeide en rapport fra etterforskningen. Denne skal overleveres til vedkommende fagstatsråd, som skal gjøre den tilgjengelig for enhver interessent.

Skades en skipsfører eller sjømann ansatt på en britisk-registrert fiskebåt under en båttur, kan etterforskning iverksettes selv om skaden ikke har ført til dødsfall.

5.4 Andre land

5.4.1 Frankrike

I Frankrike gjennomføres undersøkelser etter ulykker og andre hendelser til sjøs av et kontor (Bureau des enquêtes techniques et administratives après accidents et autre événements de mer) underlagt Transportministeriet (Ministère de l'equipement, du logement, des transports et du tourisme) 5 . Kontorets oppgave er å gjennomføre slike undersøkelser med sikte på å avdekke ulykkesårsakene og å innhente informasjon med betydning for sikkerheten til sjøs. Etter fransk rett kan undersøkelse på franske handelsskip også foranlediges av sivile saker og straffesaker, men denne type undersøkelse faller i all hovedsak utenfor kontorets ansvarsområde.

Undersøkelser innledes ved at kontorets direktør for hver ulykke nedsetter en undersøkelseskommisjon. Kommisjonen består av en leder og to sakkyndige som besitter den nautiske og tekniske kunnskap den enkelte saken krever 6 . De må også være uhildet, dvs uten direkte tilknytning til den aktuelle ulykken eller noen som helst tilknytning til eventuell etterfølgende straffeforfølgning. Arbeidet gjennomføres ved at kommisjonen drar til ulykkesstedet for å foreta de nødvendige undersøkelsene. En representant for andre stater hvis interesser er berørt av ulykken, har anledning til å delta i arbeidet. Kommisjonen fører vitner m fl, og kan innkalle eksperter. De involverte har taushetsplikt.

Undersøkelseskommisjonen skal fremlegge en foreløpig rapport for Transportministeriet innen en måned. Denne gis til berørte offentlige organer, og kan overleveres til andre involverte parter og til andre berørte stater.

For øvrig har Sjølovkomiteen fått opplyst at franske myndigheter bestreber seg på å følge de retningslinjer som er nedfelt i IMO-koden om etterforskning etter ulykker til sjøs, vedtatt november 1997 av generalforsamlingen i Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen, IMO.

5.4.2 Nederland

Fra 1 januar 1999 ivaretas undersøkelse etter ulykker til sjøs ved et uavhengig organ (Transport Safety Board). Dette er også ansvarlig for å gjennomføre undersøkelser etter luftfarts-, veitrafikk- og jernbaneulykker. Dette organet er etter det Sjølovkomiteen har fått opplyst, bygget opp etter samme modell som den svenske Haverikommission.

5.4.3 Tyskland

Etter tysk rett gjennomføres undersøkelser etter ulykker til sjøs av faste undersøkelseskommisjoner (Seeämter), fordelt geografisk på fire forskjellige steder 7 . Disse oppnevnes av Wasser- und Schiffartsdirektionen Nord und Nordwest, et forvaltningsorgan for sjøfarten som er underlagt Samferdselsministeriet. Kommisjonene består av en formann med kompetanse som fagdommer, og fire meddommere. En av meddommerne skal være fast oppnevnt og ha god kjennskap til sjøfarten. Formannen velger de øvrige tre meddommerne fra en liste over aktuelle personer. Utvelgelsen skjer på bakgrunn av hvilken kompetanse den enkelte saken krever. Ved ulykker som inntreffer i utlandet skal undersøkelser gjennomføres ved nærmeste tyske utenriksstasjon.

Undersøkelse etter sjøulykker iverksettes dersom vedkommende undersøkelseskommisjon finner at offentlige interesser tilsier det 8 . Som sjøulykke regnes ulykke som har medført person- eller tingskade, eller hvor det var fare for at slik skade skulle oppstå. Som sjøulykke skal også regnes situasjoner der sjøfolk har forsømt den generelle hjelpe- og bistandsplikt som påligger dem.

Undersøkelser skal gjennomføres for å fastslå årsaker til og omstendigheter omkring den enkelte ulykken. Det påligger reder eller andre med driftsansvar for skipet å varsle vedkommende kommisjon om den inntrufne ulykken. Nærmere angitt dokumentasjon om skipet skal videre overleveres kommisjonen. Undersøkelsene gjennomføres ved muntlige forhandlinger og innhenting av bevis. Forhandlingene er offentlige, men det kan besluttes at de skal gå for lukkede dører. Undersøkelsen skal munne ut i en uttalelse hvor det skal gjøres rede for årsaksforholdene, om dette kan føres tilbake til feil begått av involverte personer og om det bør føre til inndragning av enkelte typer tillatelser. Kommisjonens forvaltningsavgjørelser kan bringes inn for et overordnet organ (Bundesoberseeamt) opprettet av Samferdselsministeriet.

Etter det Sjølovkomiteen har fått opplyst, vil det om kort tid bli gjennomført endringer i tysk rett som følge av tilpasning til reglene i IMO-koden om etterforskning etter ulykker til sjøs, vedtatt november 1997 av generalforsamlingen i Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen, IMO.

5.4.4 USA

Normalt iverksetter den amerikanske kystvakten (Coast Guard) nødvendige undersøkelser etter ulykker med handelsskip. Det gjelder likevel bare ulykker som ha ført til tingskade eller personskade og som kan føres tilbake til faktorer av betydning for skipets sjødyktighet, for eksempel grunnstøting eller sammenstøt. Formålet med undersøkelsen skal være å styrke sikkerheten til sjøs, og har ikke til hensikt å avgjøre privat- eller strafferettslig ansvar.

Det er også opprettet et uavhengig organ som blant annet skal forestå undersøkelser etter alle typer transportulykker med sikte på å styrke sikkerheten, National Transportation Safety Board. Dette organet er ansvarlig for å gjennomføre undersøkelser, ta stilling til årsaksforholdene, anbefale sikkerhetstiltak og rapportere om faktum og omstendigheter omkring den enkelte ulykken. I tillegg skal det ha et mer generelt ansvar for transportsikkerheten.

Etter ulykker hvor begge organ er involvert, fremgår det av retningslinjene for kystvakten at undersøkelsene skal skje separat, og at det i størst mulig utstrekning skal unngås overlapping. Det er ellers gitt enkelte kjøreregler for hvordan denne parallelletterforskningen skal organiseres 9 .