til sjøloven kapittel 18

Sjøloven kapittel 18 er i dag inndelt i fire avsnitt. Inndelingen av kapitlet i avsnitt foreslås videreført, men med en endret rekkefølge og med et nytt avsnitt med regler om bl a Havarikommisjonen.

Avsnitt I om skipsbøker inneholder i dag bare én paragraf, jf gjeldende § 471. Komiteen foreslår å flytte denne paragrafen til avsnitt IV, jf nedenfor.

Som nytt avsnitt I foreslår komiteen nye regler om undersøkelse av sjøulykker. I dette avsnittet foreslås det bl a bestemmelser om det nye undersøkelsesorganet for sjøulykker, Havarikommisjonen for sjøulykker.

Avsnitt II inneholder i dag bestemmelser om sjøforklaring. Komiteen foreslår å videreføre sjøforklaringsinstituttet som en særskilt form for bevisopptak, og de regler som foreslås innebærer til dels vesentlige endringer i forhold til gjeldende rett.

Avsnitt III inneholder bestemmelser om sjørettsskjønn. Det ligger utenfor komiteens mandat å revidere disse bestemmelsene, og komiteen foreslår derfor ikke noen materielle endringer i avsnittet. Som følge av de øvrige endringene i kapitlet foreslås likevel en ny nummerering av de enkelte paragrafene i avsnittet.

I avsnitt IV foreslår komiteen som nevnt å plassere den paragrafen som i dag er plassert i avsnitt I om skipsbøker (gjeldende § 471). Siden dette avsnittet også ligger utenfor komiteens mandat, foreslås ingen øvrige endringer i dette avsnittet.

Sjølovkomiteen foreslår at den generelle forskriftshjemmelen i nåværende avsnitt IV om forskrifter, oppheves som overflødig. I dag hjemler denne bestemmelsen forskrift 1 september 1987 nr 742 om sjøforklaring. Slike mer detaljerte regler om opptak av sjøforklaring vil heretter kunne gis med hjemmel i lovutkastet § 484 femte ledd. Det er dessuten inntatt forskriftshjemler i enkelte andre bestemmelser i kapitlet som bør være tilstrekkelige.

Kapittel 18 har i dag følgende overskrift: Skipsbøker, sjøforklaring og sjørettsskjønn. Overskriften foreslås endret for bedre å reflektere strukturen og innholdet i kapittel 18 slik dette foreslås av komiteen.

til § 471 Virkeområde

Paragrafen regulerer virkeområdet til bestemmelsene i avsnitt I om undersøkelse av sjøulykker. Første ledd bokstav a fastslår at bestemmelsene gjelder undersøkelse av sjøulykker som inntreffer i

forbindelse med driften av norske skip, herunder fiskefartøyer og fritidsbåter. Fiskefartøyer foreslås nevnt uttrykkelig for å få klart frem at bestemmelsene også omfatter ulykker som i

dag granskes av Den faste undersøkelseskommisjon for visse ulykker innen fiskeflåten, jf gjeldende § 485 annet ledd. Komiteen legger opp til at den faste undersøkelseskommisjonens arbeid langt på vei skal kunne fortsette som i dag, jf lovutkastet § 472 annet ledd annet punktum og merknadene til bestemmelsen nedenfor.

Fritidsbåter foreslås nevnt uttrykkelig av to grunner. For det første markerer det at bruk i næringsøyemed eller til fritidsformål ikke er avgjørende for om skipet eller båten faller inn under avsnittets virkeområde. For det andre markerer det at det ikke gjelder noen nedre grense for hvilke skip eller båter som skal kunne omfattes av bestemmelsene. Komiteen ser riktignok ikke for seg at Havarikommisjonen for sjøulykker, jf lovutkastet § 472, vanligvis skal undersøke enkeltstående ulykker med fritidsbåter. Det bør imidlertid ikke være noe i veien for at kommisjonen gjør dette, f. eks. hvis det dreier seg om en alvorlig ulykke. Komiteen nevner også at en rekke ulykker med en bestemt type fritidsbåt kan gi grunn til mistanke om at det foreligger en systemfeil ved fritidsbåten eller bruken av slike fartøyer. I utgangspunktet bør det da ikke være noe til hinder for at en slik serie med ulykker undersøkes av Havarikommisjonen. – Om undersøkelse av flere ulykker i sammenheng vises det for øvrig til lovutkastet § 477 tredje ledd og merknadene til den bestemmelsen nedenfor.

Sjøloven § 1 gir en nærmere anvisning på hvilke skip som anses som norske. Denne anvisningen gir ikke helt god veiledning når det gjelder fartøyer som er så små at det er mer naturlig å kalle dem for båter. Som nevnt skal skip i denne sammenhengen forstås slik at det også omfatter fritidsbåter. I den forbindelse er det derfor naturlig å supplere sjøloven § 1 med lov 26 juni 1998 nr 47 om fritids- og småbåter § 5, som angir hvilke tilknytningspunkter som normalt er avgjørende for om en småbåt skal anses som norsk.

Bestemmelsene gjelder i utgangspunktet undersøkelse av sjøulykker i forbindelse med driften av norske skip uansett hvor ulykken inntreffer. Dette er uproblematisk i forhold til ulykker som inntreffer på norsk territorium eller i internasjonalt farvann. Inntreffer en ulykke på en annen stats territorium, oppstiller derimot folkeretten enkelte begrensninger med hensyn til hva slags undersøkelser norske myndigheter kan foreta uten de stedlige myndighetenes samtykke eller forståelse. Nærmere bestemmelser om norske myndigheters undersøkelse av slike ulykker foreslås i lovutkastet § 481. Se også merknadene til denne paragrafen nedenfor.

Første ledd bokstav b slår fast at bestemmelsene gjelder undersøkelse av sjøulykker som inntreffer i forbindelse med driften av utenlandske skip når ulykken inntreffer her i riket eller i den norske økonomiske sonen eller fiskevernsonen rundt Svalbard.

I enkelte tilfeller kan det oppstå tvil om hvor en ulykke skal anses inntruffet. Dette kan f eks være tilfellet hvor det dreier seg om forurensning, og hvor utslipp – f eks av olje – kan skje på et sted og virkningene av utslippet vise seg på helt andre steder. I slike tilfeller vil ulykken kunne sies å inntreffe begge stedene, og bestemmelsene i dette avsnittet vil derfor komme til anvendelse enten det er utslippet som finner sted eller virkningene av det som viser seg i minst ett av områdene nevnt i først ledd bokstav b.

Første ledd bokstav b angir reglenes geografiske virkeområde etter norsk intern rett. I utgangspunktet vil ulykker som er omfattet av bestemmelsen kunne undersøkes av Havarikommisjonen. Det er imidlertid ikke slik at Havarikommisjonen uten videre har anledning til å undersøke alle ulykker som faller inn under virkeområdet angitt i lovutkastet § 471 (jf lovutkastet § 477 og merknadene til den bestemmelsen nedenfor). I denne forbindelse understrekes at Havarikommisjonens virksomhet også må utøves i samsvar med folkeretten. I den grad folkeretten oppstiller grenser for på hvilken måte norske myndigheter kan undersøke en ulykke, må Havarikommisjonen innrette seg etter det. Dersom det f eks i forbindelse med driften av et utenlandsk skip inntreffer en sjøulykke i norsk økonomisk sone, og skipet deretter seiler videre i internasjonalt farvann, vil ikke Havarikommisjonen uten videre kunne gjennomføre sine undersøkelser på samme måte som om ulykken hadde inntruffet i indre norske farvann. En må også ta i betraktning at flaggstatens myndigheter vil kunne foreta undersøkelse etter slike ulykker.

I annet ledd gis en nærmere angivelse av hva som menes med sjøulykke. Som sjøulykke regnes etter første punktum tilfeller hvor en person er død eller hvor det voldes betydelig skade på person, skip, last, eiendom utenfor skipet, eller miljø. Formuleringen betydelig skade på person er ment å skulle videreføre meningsinnholdet i formuleringen betydelig til skade i sjøloven § 472 nr. 1 og 2 1 . Tilsvarende skal vilkåret om alvorlig tingskade, herunder også miljøskade, forstås på samme måte som skade av betydning i sjøloven § 472 nr 7, se også omtale under punkt 4.1.2.1.

Det er imidlertid bare sjøulykker som inntreffer i forbindelse med driften av skip som nevnt i første ledd, som omfattes av bestemmelsene i kapittel 18 avsnitt I. Eksempelvis faller dødsfall av naturlige årsaker utenfor. Det samme gjelder ulykker hvor det er mistanke om at årsaken skyldes en kriminell handling. Slike saker egner seg best for vanlig politietterforskning.

Selv om en ulykke faller inn under virkeområdet, er det ikke dermed gitt at Havarikommisjonen skal iverksette undersøkelse. Som nevnt er det ikke slik at Havarikommisjonen plikter å undersøke alle ulykker som faller inn under virkeområdet angitt i lovutkastet § 471. Nærmere regler om når undersøkelse skal iverksettes er nedfelt i lovutkastet § 477, se merknadene til den bestemmelsen nedenfor.

Som sjøulykke regnes etter annet punktum også hendelse som medfører en umiddelbar fare for slik ulykke som nevnt i første punktum eller for sjøsikkerheten for øvrig, dvs det man litt upresist kan kalle nesten-ulykker. En liknende bestemmelse finnes i luftfartsloven § 12–4 annet punktum. Med tanke på sjøsikkerhetsarbeid kan det være av interesse ikke bare å undersøke ulykker som rent faktisk har inntruffet, men også hendelser hvor en ulykke bare så vidt ble unngått. Undersøkelser av slike hendelser kan gi grunnlag for å finne feil eller svakheter som bør rettes opp før en virkelig alvorlig ulykke inntreffer. De kan også indikere hvilke tiltak som kan forhindre ulykker.

Tredje ledd inneholder en forskriftshjemmel. Hjemmelen vil bl a kunne brukes til å fastsette nærmere bestemmelser om undersøkelse av sjøulykker som inntreffer utenfor riket, og hvor norske myndigheters kompetanse kan være begrenset. Om undersøkelse av ulykker som inntreffer utenfor riket vises det for øvrig også til lovutkastet § 481 og merknadene til den bestemmelsen nedenfor.

til § 472 Havarikommisjonen for sjøulykker

Første ledd angir hovedoppgavene for Havarikommisjonen for sjøulykker. Kommisjonen skal for det første søke å klarlegge hendelsesforløp og årsaksforhold, jf bokstav a. Det vil

være helt sentralt for kommisjonen å forsøke å finne ut av hva som rent faktisk er skjedd. Kommisjonen vil ikke ha som oppgave å innhente bevis til bruk i senere straffesaker eller sivile saker.

Kommisjonen skal videre sørge for å utrede forhold av betydning for å forebygge sjøulykker og bedre sjøsikkerheten, jf bokstav b. Dette gjenspeiler hovedbegrunnelsen for Havarikommisjonens undersøkelse av ulykker – arbeidet skal frembringe dokumentasjon som kan brukes til å forhindre ulykker i fremtiden.

Når undersøkelsen er avsluttet, skal Havarikommisjonen avgi en rapport, jf bokstav c. Rapporten skal offentliggjøres. Om rapporten vises det til lovutkastet § 480 og merknadene til den bestemmelsen nedenfor.

Annet ledd første punktum angir de organisatoriske hovedlinjene, og gir Kongen kompetanse til å fastsette nærmere bestemmelser av organisatorisk art. Havarikommisjonen skal bestå av en leder og oppnevnte medlemmer. I tillegg vil det trolig være behov for en fast stab tilknyttet kommisjonen. Selv om en slik fast stab nok vil kunne komme til å spille en viktig rolle for gjennomføringen av Havarikommisjonens arbeid, vil det formelt bare være lederen for og medlemmene av kommisjonen som kan treffe avgjørelser for Havarikom-misjonen.

Annet ledd annet punktum gir Kongen adgang til å fastsette nærmere regler om Havarikommisjonens virksomhet. Hjemmelen vil bl a kunne brukes til å gi regler som pålegger skipsføreren eller rederiet å legge frem annen informasjon enn den som nevnes i lovutkastet § 474 annet ledd. Avslutningsvis i samme punktum åpnes det for at undersøkelse av ulykker som gjelder fiskefartøyer kan organiseres i en egen avdeling. Komiteen ser det som ønskelig å holde muligheten åpen for å videreføre dagens ordning med en fast undersøkelseskommisjon for ulykker innen fiskeflåten, jf gjeldende § 485 annet ledd.

til § 473 Meldeplikt

Første ledd pålegger skipsføreren eller rederiet en ubetinget plikt til straks å gi melding om sjøulykke som nevnt i lovutkastet § 471. Meldingen skal i utgangspunktet gis til Havarikommisjonen, men kan i stedet gis til Hovedredningssentralen eller nærmeste politimyndighet. I utlandet kan melding alternativt gis til nærmeste norske utenriksstasjon.

Også andre enn skipsføreren og rederiet bør etter Sjølovkomiteens oppfatning ha plikt til å varsle om sjøulykke som nevnt i lovutkastet § 471. Etter omstendighetene vil en slik plikt kunne følge av straffeloven § 387. Plikten bør imidlertid ikke begrenses til tilfeller som nevnt der. Plikt til å gi melding om sjøulykke har derfor etter lovutkastet § 473 annet ledd også enhver annen person som blir vitne til en sjøulykke eller som påtreffer fartøy, vrakrester eller annet under forhold som gir grunn til å frykte at en sjøulykke er inntruffet. Plikten gjelder imidlertid ikke dersom forholdene gir grunn til å anta at melding er unødvendig, f eks hvor det allerede er redningsmannskaper på stedet. – For luftfartsulykker finnes for øvrig en tilsvarende bestemmelse i luftfartsloven § 12–6.

Hovedredningssentralen, politimyndighet eller annen norsk myndighet som mottar melding om sjøulykke, skal straks varsle Havarikommisjonen, jf tredje ledd. Bestemmelsene legger altså opp til at Havarikommisjonen alltid skal ha melding om sjøulykker som nevnt i lovutkastet § 471 så raskt som mulig.

til § 474 Opplysningsplikt m v

En avgjørende forutsetning for at Havarikommisjonen skal kunne arbeide effektivt, er at den får tilgang til all tilgjengelig informasjon. Sjølovkomiteen ser det derfor som viktig at alle som har opplysninger om forhold som kan være av betydning for undersøkelsen av en sjøulykke, pålegges en omfattende opplysningsplikt overfor Havarikommisjonen. Slike personer har etter lovutkastet § 474 første ledd første punktum plikt til å avgi forklaring til kommisjonen, til å utlevere dokumenter og annet som de er i besittelse av og som kan bidra til å klarlegge de faktiske forholdene, samt til i rimelig utstrekning å yte annen medvirkning som kommisjonen trenger for å få gjennomført undersøkelsen.

Domstolene er i tilfeller som nevnt i tvistemålsloven §§ 204 til 206 avskåret fra å ta imot vitneforklaring. Komiteen ser ikke noen grunn til å avskjære Havarikommisjonen fra å motta vitneforklaring i tilfeller som nevnt der, dersom vitnet selv ønsker å bidra til å klarlegge årsaksforholdene ved å forklare seg. I slike tilfeller vil kommisjonens medlemmer ha en ubetinget plikt til å bevare taushet om de opplysningene som gis, jf lovutkastet § 476 og merknadene til den bestemmelsen nedenfor.

Komiteen har vurdert om vitner i tilfeller som nevnt i tvistemålsloven §§ 204 til 206 også bør ha plikt til å avgi forklaring overfor Havarikommisjonen. Etter den tilsvarende bestemmelsene i luftfartsloven § 12–5 første ledd annet punktum omfatter forklaringsplikten i utgangspunktet også slike tilfeller, selv om dette som nevnt ovenfor under punkt 8.4.3 er noe modifisert i forskriftene til luftfartsloven. Komiteens flertall antar imidlertid at begrunnelsen for reglene i tvistemålsloven §§ 204 til 206 veier tyngre enn hensynet til at kommisjonen bør ha all tilgjengelig informasjon. Flertallet går derfor inn for at det ikke bør være noen plikt til å gi kommisjonen opplysninger som retten ikke kan ta imot forklaring om etter tvistemålsloven §§ 204 til 206, jf første ledd annet punktum.

Opplysninger et vitne har rett til å nekte å forklare seg om etter reglene i tvistemålsloven §§ 206a til 209a, bør etter komiteens oppfatning omfattes av opplysningsplikten. Dette er opplysninger som domstolene ikke er avskåret fra å motta forklaring om. Komiteen ser ikke noen avgjørende grunn til at vitner i slike tilfeller skal ha rett til å nekte å avgi forklaring. Kommisjonens medlemmer har en ubetinget plikt til å bevare taushet også om slike opplysninger, jf lovutkastet § 476 og merknadene til den bestemmelsen nedenfor.

Manglende overholdelse av opplysningsplikten etter første ledd vil ikke være straffbart etter utkast til ny § 414a i straffeloven. Dersom en person ikke overholder denne plikten, er Havarikommisjonen henvist til å begjære bevisopptak for domstolen, f eks i form av sjøforklaring. Nektelse av å overholde forklaringsplikten for domstolene kan straffes i medhold av domstolloven § 206.

Havarikommisjonen kan etter annet ledd pålegge skipsføreren eller rederiet å fremlegge utskrift av skipsbøkene og i tilfelle å gi en utfyllende skriftlig redegjørelse om hendelsen. For ordens skyld er det også uttrykkelig sagt at skipsføreren eller rederiet plikter å gi opplysninger om skipets besetning, hvem som antas å kunne gi opplysninger om hendelsen, og om hvilke personer og foretak som berøres av denne, selv om en plikt til å gi slike opplysninger må kunne sies å følge allerede av første ledd. En plikt til å legge frem andre dokumenter enn de som er nevnt her, kan følge av regler gitt med hjemmel i lovutkastet § 472 annet ledd annet punktum, se merknader til denne bestemmelsen ovenfor.

Uten samtykke fra Havarikommisjonen eller politiet må forulykkede skip samt vrakrester og annet fra skipet ikke fjernes, med mindre det er nødvendig for å avverge fare for person, eiendom eller miljø eller for å hindre at noe som kan ha betydning for undersøkelsen blir borte, jf tredje ledd. Bestemmelsen utgjør en parallell til luftfartsloven § 12–7.

til § 475 Tiltak for å fremskaffe opplysninger

Lovutkastet § 475 er delvis bygget på bestemmelsene i luftfartsloven § 12–5 annet og tredje ledd. Første ledd første punktum åpner for at Havarikommisjonen kan kreve opptak av sjøforklaring, og annet

punktum bevisopptak etter reglene i tvistemålsloven. Det er ingen nærmere begrensninger med hensyn til i hvilke tilfeller kommisjonen vil kunne sette frem et slikt krav. Tanken er at den selv skal ta stilling til hvordan innhenting av opplysninger best kan gjennomføres. Undersøkelser ved domstolene vil da kunne fungere som en alternativ form for innhenting av informasjon og derved utgjøre et supplement til dens virksomhet.

Annet ledd gir Havarikommisjonen rett til å undersøke og eventuelt ta i besittelse det forulykkede skipet, vrakrester, dokumenter og andre ting i den utstrekning det er nødvendig for at kommisjonen skal kunne utføre undersøkelsen.

Havarikommisjonen har ikke selv politimyndighet. Hvor bistand fra politiet er nødvendig for å få innhentet forklaringer fra vitner eller for å få gjennomført tiltak som nevnt i annet ledd, kan kommisjonen etter tredje ledd kreve slik bistand.

til § 476 Taushetsplikt

Første ledd fastsetter at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Havarikommisjonen, har taushetsplikt etter reglene i forvaltningsloven om det de får kjennskap til i den forbindelse. Strengt tatt er denne bestemmelsen overflødig. Forvaltningsloven kommer i utgangspunktet til anvendelse på Havarikommisjonens virksomhet, og taushetsplikten følger derfor allerede av forvaltningsloven selv. Komiteen finner det likevel naturlig å avskjære enhver mulig tvil om dette ved å foreslå en uttrykkelig lovregel om dette.

Annet ledd fastsetter en ubetinget plikt for enhver som utfører tjeneste eller arbeid for kommisjonen, til å bevare taushet om opplysninger som en domstol etter reglene i tvistemålsloven §§ 204 til 206 ikke har adgang til å ta imot forklaring om, eller som et vitne har rett til å nekte å forklare seg om etter reglene i tvistemålsloven §§ 206a til 209a. Denne plikten skal gå foran en eventuell opplysningsplikt som måtte følge av andre regler.

Etter lovutkastet § 474 første ledd annet punktum har et vitne i tilfeller som nevnt i tvistemålsloven §§ 204 til 206 rett til å nekte å avgi forklaring. Dersom vitnet likevel velger å avgi forklaring, er det rimelig å kreve at opplysningene ikke under noen omstendigheter blir brakt videre.

Som nevnt i merknadene til lovutkastet § 474 har komiteen ikke funnet grunn til å gi vitner rett til å nekte å forklare seg i tilfeller som nevnt i tvistemålsloven §§ 206a til 209a. Disse tilfellene faller i to kategorier – tilfeller hvor retten til å nekte å avgi forklaring er ubetinget, og tilfeller hvor retten kan overprøves av domstolen. I de sistnevnte tilfellene er det ikke helt treffende å tale om at vitnet har en egentlig rett til å nekte å avgi forklaring. Den ubetingede taushetsplikten etter lovutkastet § 476 annet ledd omfatter derfor bare opplysninger som gis til enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Havarikommisjonen, til tross for at vitnet overfor en domstol ville ha hatt en ubetinget rett til å nekte å gi opplysningene.

Havarikommisjonen for sjøulykker er et statlig organ, og enhver som utfører tjeneste eller arbeid kan straffes etter straffeloven § 121 for manglende overholdelse av taushetsplikten.

til § 477 Iverksetting av undersøkelse m v

Av første ledd første punktum følger det at det normalt er Havarikommisjonen selv som avgjør om det skal iverksettes undersøkelse av en sjøulykke som den får melding om. Annet punktum angir hva det skal legges vekt på ved avgjørelsen. Ved vurderingen av om nødvendige undersøkelser kan gjennomføres på annen måte, kan det f eks ses hen til om det kan gjennomføres en hensiktsmessig sjøforklaring, jf lovutkastet § 482 bokstav b om Havarikommisjonens rett til å kreve sjøforklaring, og til politiets muligheter til å etterforske forholdet, jf forslag til endringer i straffeprosessloven § 224 annet ledd.

Blir det besluttet at undersøkelse skal iverksettes, avgjør Havarikommisjonen omfanget av undersøkelsen og hvordan den skal gjennomføres, jf annet ledd. Det følger av ordet selv at det ikke vil være anledning for departementet til å instruere Havarikommisjonen om dette, jf nærmere merknadene til fjerde ledd nedenfor.

Etter tredje ledd kan Havarikommisjonen beslutte å iverksette undersøkelse av forhold vedrørende en eller flere ulykker, selv om kommisjonen i første omgang besluttet ikke å iverksette undersøkelse. Det kan f eks tenkes at det senere er kommet frem nye opplysninger i saken som gjør at det er naturlig å iverksette undersøkelse. Når det er gått noen tid, kan det imidlertid ofte være vanskeligere å gjennomføre undersøkelsen, og resultatene av undersøkelsen kan være mer usikre. Det kan bl a være vanskeligere å få snakket med vitner -

vitneforklaringer blir erfaringsmessig mer usikre jo lenger tid som går – skader på skip eller last kan være reparert eller utbedret, fysiske gjenstander kan være umulige å oppspore, m m. Det vil være naturlig for Havarikommisjonen å vurdere slike forhold, dersom det blir aktuelt å iverksette en undersøkelse først noen tid etter at ulykken er inntruffet.

Bestemmelsen i tredje ledd innebærer at en beslutning etter første ledd om ikke å iverksette undersøkelse, aldri i seg selv vil være endelig i den forstand at den ikke kan omgjøres. Det dreier seg her ikke om enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand.

Bestemmelsen åpner for øvrig også for gjenåpning av undersøkelser som tidligere er avsluttet med en rapport. Det kan i ettertid vise seg behov for å undersøke flere forhold ved ulykken, og Havarikommisjonen bør ha adgang til å beslutte slik ytterligere undersøkelse.

Komiteen ser for seg at bestemmelsen i tredje ledd typisk vil kunne brukes i tilfeller hvor det er skjedd en lang rekke mindre alvorlige ulykker, f eks med fritidsbåter, og hvor det ikke for de enkelte tilfellene er grunn til å iverksette undersøkelse, men hvor ulykkesserien samlet sett gir grunn til mistanke om at det kan foreligge en systemfeil e l. I slike tilfeller kan det være grunn til å undersøke liknende ulykker som er inntruffet tidligere. Dette er søkt uttrykt i lovutkastet gjennom passusen en eller flere ulykker.

Etter fjerde ledd første punktum kan Havarikommisjonens avgjørelser etter lovutkastet § 477 ikke påklages. En beslutning om å iverksette undersøkelse kan derfor ikke påklages av noen. Formelt er det heller ikke adgang for noen til å påklage en beslutning som går ut på ikke å iverksette undersøkelse. Men siden både kommisjonen selv og departementet (jf fjerde ledd annet punktum) har anledning til å omgjøre en slik beslutning, vil en som likevel ønsker undersøkelse gjennomført, i stedet kunne forsøke å overbevise kommisjonen eller departementet om hensiktsmessigheten av dette.

Av fjerde ledd første punktum følger det videre at det ikke er adgang for noen til å påklage kommisjonens beslutning mht omfanget og gjennomføringen av undersøkelsen.

Fjerde ledd annet punktum gir departementet kompetanse til å gi Havarikommisjonen pålegg om å iverksette undersøkelse av en sjøulykke. Bestemmelsen åpner for at det blir gitt pålegg ikke bare hvor Havarikommisjonen har besluttet ikke å iverksette undersøkelsen, men også i tilfeller hvor en undersøkelse er gjennomført og hvor departementet mener det er grunn til å foreta ytterligere undersøkelser. Departementets kompetanse er ment som en slags sikkerhetsventil som f eks vil kunne nyttes for å iverksette undersøkelser av ulike samfunnsmessige hensyn. For ikke å svekke kommisjonens stilling og allmennhetens oppfatning av den som faglig uavhengig, bør slike pålegg likevel bare gis helt unntaksvis, f eks etter en sjøulykke som er blitt mye omtalt i media, men som ut fra en rent faglig sjøsikkerhetsvurdering ikke gir grunnlag for nærmere undersøkelser.

Bestemmelsen gir imidlertid ikke departementet kompetanse til å instruere kommisjonen om omfanget og gjennomføringen av undersøkelsen. Komiteen ser det som svært viktig at det ikke i ettertid blir reist tvil om at undersøkelsen er gjennomført på en faglig forsvarlig måte. En adgang for departementet til å gi nærmere instrukser om gjennomføringen av undersøkelsen, f eks om hva som skal undersøkes og hva som ikke skal undersøkes, vil kunne gi grunnlag for spekulasjoner omkring Havarikommisjonens konklusjoner. Alene muligheten for at departementet vil gi instrukser, kan etter omstendighetene gi grunnlag for å trekke Havarikommisjonens konklusjoner i tvil. Sjølovkomiteen mener derfor at departementets instruksjonsmyndighet bør begrenses til utelukkende å gjelde spørsmålet om hvorvidt det skal iverksettes undersøkelse.

Lovutkastet § 477 er imidlertid ikke til hinder for at departementet gir instruks til Havarikommisjonen om lovtolkningsspørsmål eller gir regler eller retningslinjer med hjemmel i lovutkastet § 472 annet ledd.

Beslutter Havarikommisjonen ikke å iverksette undersøkelse av en sjøulykke, vil andre organer fortsatt ha sin kompetanse i behold. Dersom f eks politiet har mistanke om at det foreligger et straffbart forhold, kan det foreta egne undersøkelser. Se nærmere om forholdet mellom Havarikommisjonen og politiet i merknadene til straffeprosessloven § 224 annet ledd nedenfor.

til § 478 Varslingsplikt

Lovutkastet § 478 utgjør en parallell til luftfartsloven § 12–5 fjerde ledd første punktum. Første punktum pålegger Havarikommisjonen å underrette berørte parter så snart som mulig, dersom den

beslutter å iverksette undersøkelse. Av annet punktum fremgår det at det i underretningen skal gis opplysninger om adgangen til å fremkomme med opplysninger og synspunkter. Tredje punktum åpner for rett til å være til stede ved undersøkelsen og gjøre seg kjent med dokumenter i saken. Dette gjelder likevel bare frem til saken er avsluttet og såfremt dette ikke er til hinder for kommisjonens virksomhet.

Berørte parters rett til å følge undersøkelsen vil kunne være både i deres og kommisjonens interesse. Havarikommisjonen vil kunne unngå den mistenkeliggjøring hemmeligholdelse kan føre til. Videre kan den informasjon partene derved får, føre til at det fremkommer flere opplysninger om saken. Finner kommisjonen derimot at innsyn eller deltakelse fra berørte parter vil gå på bekostning av undersøkelsesarbeidet, f eks fordi administrering blir ressurskrevende, kan den nekte. Etter komiteens syn bør det normalt gjøres dersom undersøkelsesarbeidet hindres i ikke ubetydelig grad.

Paragrafen er foreslått først og fremst av hensyn til de berørte parter. Men det er også et viktig poeng at opplysninger og annen bistand fra berørte parter i mange tilfeller vil kunne være svært viktig for kommisjonens arbeid, og at det derfor også er i kommisjonens interesse at partene varsles så snart som mulig.

til § 479 Saksbehandlingsregler

Det følger av første ledd første punktum at dersom Havarikommisjonen beslutter å iverksette undersøkelse, skal undersøkelsen settes i gang så snart som mulig og avsluttes uten ugrunnet opphold. Havarikommisjonen står fritt til å benytte sakkyndig bistand ved gjennomføringen av undersøkelsen, og kan be om bistand fra politiet og andre offentlige myndigheter, jf annet og tredje punktum. Se også merknader til straffeprosessloven § 224 nedenfor om forholdet til politiet.

Vitneforklaringer og annen informasjon innhentes på den måten som Havarikommisjonen finner hensiktsmessig, jf annet ledd første punktum. Vitner har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig, jf annet ledd annet punktum.

Tredje ledd gir personer og foretak som nevnt i lovutkastet § 478 rett til å uttale seg i saken. For ordens skyld er det også uttrykkelig sagt at de har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig. Dette følger også av forvaltningsloven § 12, som for øvrig også inneholder utfyllende bestemmelser om dette.

For ordens skyld er det i fjerde ledd sagt at retten til innsyn i Havarikommisjonens dokumenter bestemmes av forvaltningslovens og offentlighetslovens regler, og at forvaltningslovens bestemmelser om ugildhet gjelder tilsvarende for kommisjonens ansatte.

til § 480 Undersøkelsesrapport

Havarikommisjonens undersøkelse skal munne ut i en rapport som redegjør for hendelsesforløpet og som inneholder kommisjonens uttalelse om årsaksforholdene, jf første ledd første punktum. Rapporten skal også inneholde kommisjonens tilråding om tiltak som bør treffes eller vurderes med henblikk på å hindre lignende sjøulykker, jf annet punktum.

For å sikre at rapporten gir et mest mulig korrekt bilde av hva som har skjedd, har kommisjonen etter annet ledd en plikt til å forelegge et utkast til rapport for personer og foretak som nevnt i lovutkastet § 478, til uttalelse. I dette ligger at de må gis en rimelig frist for uttalelse. Nevnte personer og foretak har ikke noe krav på at det blir tatt hensyn til deres uttalelser; det sentrale i denne sammenhengen er at de får anledning til å fremlegge sine synspunkter før den endelige rapporten fremlegges.

Kommisjonen bør i særlige tilfeller ha mulighet til å unnlate å forelegge rapporten for enkelte personer og foretak som kommisjonen ikke finner det tilrådelig å forelegge rapporten for, jf annet ledd i f. Tanken er å unngå en plikt til foreleggelse i de tilfellene der det ikke kan anses som formålstjenlig, f eks der aktuelle personer åpenbart ikke vil ha noe relevant informasjon å tilføre kommisjonen.

til § 481 Internasjonale undersøkelser

Første ledd gjelder tilfeller hvor Havarikommisjonen har hovedansvaret for å gjennomføre undersøkelser etter sjøulykker inntruffet utenfor riket. Det vil være tilfellet hvor det dreier seg om ulykker i forbindelse med driften av norske skip, jf lovutkastet § 471 første ledd bokstav a og merknadene til den bestemmelsen ovenfor.

Første ledd første punktum fastslår at deler av undersøkelsen kan gjennomføres i samarbeid med norsk utenriksstasjon. Norske utenriksstasjoner vil f eks kunne bidra med innhenting av informasjon. Det vil imidlertid være Havarikommisjonen som har hovedansvaret for gjennomføringen av undersøkelsen. Dette er søkt uttrykt ved at bare deler av undersøkelsen kan skje i samarbeid med norsk utenriksstasjon.

Første ledd annet punktum åpner uttrykkelig for at Havarikommisjonen kan anmode om bistand fra utenlandsk undersøkelsesmyndighet.

Annet ledd gjelder undersøkelser utenfor riket som en utenlandsk undersøkelsesmyndighet har hovedansvaret for å gjennomføre. Dette vil kunne være aktuelt etter ulykker med norske skip på en fremmed stats territorium. Havarikommisjonen kan delta i slike undersøkelser dersom det skjer i samsvar med avtale med fremmed stat, f. eks. multilateral avtale eller avtale inngått etter at ulykken inntrådte. Utenlandsk undersøkelsesmyndighet kan også delta i undersøkelser Havarikommisjonen foretar dersom dette følger av avtale med fremmed stat eller Havarikommisjonen for øvrig finner det hensiktsmessig. Det vil f eks kunne være praktisk at flaggstatens myndigheter deltar i gjennomføringen av undersøkelsen etter denne bestemmelsen.

til § 482 Sjøforklaring for norske skip

Vilkårene i første ledd bokstav a og b er kumulative. For det første må det i forbindelse med driften av et norsk skip ha inntruffet en sjøulykke som omfattes av lovutkastet § 471 annet ledd, se nærmere om forståelsen av dette i merknadene til lovutkastet § 471 første og annet ledd.

Dernest må sjøforklaring være krevd av Havarikommisjonen eller besluttet av retten. Som nevnt i punkt 9.1, innebærer altså forslaget at ordningen med obligatorisk undersøkelse etter visse typer ulykker utgår.

til § 483 Formålet med sjøforklaring

I tråd med komiteens generelle syn er formålet med sjøforklaring innskrenket i forhold til det som følger av den gjeldende § 474. Havarikommisjonen skal konsentrere seg om å innhente informasjon med sikte på å anbefale tiltak for å forhindre at lignende ulykker skjer igjen. Formålet med sjøforklaringen er bevissikring. Sjøforklaring skal alltid omfatte omstendigheter av betydning for sikkerheten til sjøs. I tillegg skal den søke å sikre bevis for omstendigheter som angitt i begjæringen om sjøforklaring, se lovutkastet § 485 annet ledd. Disse må være knyttet til faktiske sider ved sjøulykkens hendelsesforløp og årsaksforhold.

til § 484 Sjøforklaring her i riket

Paragrafen inneholder elementer fra forskjellige bestemmelser i den gjeldende sjølov med de modifikasjoner som følger av de generelle merknadene i punkt 9.2 ovenfor. I denne forbindelse er det grunn til å fremheve at lovutkastet § 484 er mer fleksibel med hensyn til stedet for sjøforklaring enn gjeldende § 475 første ledd. Etter gjeldende § 475 skal sjøforklaring holdes nærmest mulig stedet for hendelsen, mens komiteens forslag går ut på å la den som begjærer sjøforklaring velge å fremsette begjæring om sjøforklaring for den domstol vedkommende mener det vil være mest praktisk at sjøforklaring holdes, se lovutkastet § 485 første ledd.

Som påpekt foran i punkt 7.1, er det store forskjeller når det gjelder antallet sjøforklaringer den enkelte herreds- eller byrett har til behandling. Hensynet til erfaring og sakkyndighet for å få størst mulig utbytte av sjøforklaringen, tilsier at opptak av sjøforklaring bør legges til enkelte utvalgte domstoler. Et visst hensyn må likevel tas til behovet for å ha en tilfredsstillende geografisk dekning. Når departementet etter første ledd annet punktum skal utpeke en eller flere domstoler innen hvert lagdømme, skal derfor nevnte hensyn vektlegges.

Hensynet til erfaring og sakkyndighet tilsier også at retten bør være særlig omhyggelig ved valg av sakkyndige rettsvitner. Det hindrer ikke retten fra å gå utenfor de særskilte utvalg etter tvistemålsloven § 325, se annet ledd første punktum.

Henvisningen i fjerde ledd første punktum til tvistemålslovens regler, innebærer bl a at vitneplikten er begrenset som i vanlige sivile saker, jf tvistemålsloven §§ 204 til 209a. For det første må ikke retten ta imot forklaring om forhold som nevnt i §§ 204 til 206. Dernest kan et vitne nekte å forklare seg om forhold som nevnt i §§ 206a til 209a. Rettens adgang til informasjon er dermed noe snevrere enn Havarikommisjonens, jf lovutkastet § 474 og merknadene til denne bestemmelsen. Motstykket er at Havarikommisjonen har taushetsplikt om slike forhold, jf lovutkastet § 476 annet ledd. Selv om det er Havarikommisjonen som begjærer sjøforklaringen, vil forklaringsplikten følge regelen i lovutkastet § 484 og således være begrenset.

Som redegjort for ovenfor i punkt 9.2, jf punkt 7.2.2, har protokollasjonen under sjøforklaringer ikke vært ansett som tilfredsstillende. For å bøte på dette, foreslås det i fjerde ledd tredje punktum at vitneforklaringene skal opptas på lydbånd.

I lovutkastet § 484 fjerde ledd siste punktum er bestemmelsen i gjeldende § 481 første ledd annet punktum opprettholdt. I tråd med det som er vanlig praksis ved vitneavhør, kan et vitne høre på andre vitner etter selv å ha avgitt forklaring. Bestemmelsene i den gjeldende § 481 om at ingen vitner så vidt mulig skal få adgang til samkvem med noen som skal gi forklaring, er ikke tatt med i lovutkastet § 484. Som nevnt i punkt 7.2.2 vil vitner som ønsker å samarbeide om forklaringene, normalt ha rikelige muligheter til å gjøre dette i tiden før sjøforklaringen blir avholdt. Det er derfor tilstrekkelig at ingen vitner må høre på en annens forklaring før de selv har forklart seg.

til § 485 Begjæring om sjøforklaring

Første ledd angir hvem som kan fremsette begjæring om sjøforklaring. Mens gjeldende § 473 inneholder en uttømmende oppregning av hvem som kan fremsette en slik begjæring, er lovforslaget utformet generelt og åpner for at også andre enn rederiet og skipsføreren skal kunne gjøre det dersom de har vesentlig interesse i at sjøforklaring holdes. Hvem som skal anses for å stå i et slikt forhold til saken, må bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Tvistemålsloven § 54 krever at det må foreligge en rettslig interesse for at søksmål skal kunne reises. Komiteen ønsker med formuleringen vesentlig interesse å markere at det skal foreligge et sterkere behov for bevissikring for å kunne begjære sjøforklaring. En har her særlig hatt lasteiere og de som har forsikret skipet og lasten, i tankene. Befraktere og deres assurandører, foruten mannskaper og passasjerer om bord, samt deres etterlatte, kan også etter omstendighetene ha en interesse som er vesentlig nok til at de bør kunne begjære sjøforklaring.

Sjøfartsdirektoratets adgang til å fremsette begjæring om sjøforklaring er nevnt eksplisitt, jf første ledd annet punktum.

En person som har vesentlig interesse i at sjøforklaring holdes, har imidlertid ikke noe ubetinget krav på dette. Vedkommendes forhold til saken vil inngå som et moment i den helhetsvurdering retten skal foreta etter fjerde ledd, jf merknader nedenfor.

Begjæringen skal fremsettes for den domstol hvor vedkommende som fremsetter begjæringen mener det vil være mest praktisk at sjøforklaring opptas. Normalt vil skipets driftsmønster være en sentral indikator, men det kan også tenkes at andre steder som der sentrale vitner oppholder seg eller der rederiet har sitt hovedsete, vil være naturlige valg. Dette vil også være et moment i rettens vurdering av om begjæringen skal etterkommes.

I begjæringen om opptak av sjøforklaring skal det oppgis hvorfor sjøforklaring begjæres og hva som søkes klarlagt, jf annet ledd første punktum. Det følger av lovutkastet § 483 om formålet med sjøforklaring at denne begrunnelsen sammen med den overordnede målsetningen om å styrke sjøsikkerheten, skal angi rammen for bevisopptaket.

I tredje ledd er det foreslått at den som fremsetter begjæring om sjøforklaring, skal sende gjenpart til Havarikommisjonen for sjøulykker. Hvis Havarikommisjonen mener at sjøforklaring vil kunne virke uheldig for de undersøkelser som kommisjonen er i gang med, har den anledning til å gjøre retten oppmerksom på dette.

I fjerde ledd fremgår at det er retten som avgjør om en begjæring om opptak av sjøforklaring skal etterkommes. I annet punktum angis forhold det særlig skal tas hensyn til. I tillegg må retten ta hensyn til andre momenter som den som fremsetter begjæringen sin interesse i at sjøforklaring holdes, jf første ledd, og om det er praktisk at nettopp denne domstolen foretar opptaket, jf første ledd og merknadene til lovutkastet § 484 første ledd om retten til fritt valg av domstol. Selv om retten ikke er bundet at det valg av domstol som er foretatt av den som begjærer sjøforklaring, skal det normalt tungtveiende grunner til for at begjæringen avslås på dette grunnlaget. Retten må videre vurdere relevansen av de omstendigheter det søkes opptatt sjøforklaring om, jf annet ledd og lovutkastet § 483, og om disse vil kunne klarlegges på andre og fortrinnsvis bedre måter. Sjøforklaring bør bare holdes for å sikre bevis for sider ved sjøulykken som knytter seg til årsaks- eller ansvarsforhold. Som nevnt avslutningsvis i merknadene til § 483, skal spørsmål om slikt ansvar foreligger, løses på vanlig måte ved særskilt straffesak eller sivilsak for domstolene.

Lovutkastet inneholder ingen begrensninger i adgangen til å begjære sjøforklaring etter ulykker som samtidig undersøkes eller har vært undersøkt av Havarikommisjonen. Retten må likevel ta hensyn til dette ved vurderingen av om begjæringen skal etterkommes. Havarikommisjonens virksomhet skal ha forrang, slik at en sjøforklaring som vil kunne virke forstyrrende på kommisjonens arbeid, bør unngås. Det må også vurderes om det i det hele tatt er nødvendig å gå inn i en sak som granskes eller har vært gransket av Havarikommisjonen. Etter komiteens syn er dobbeltbehandling verken nødvendig eller ønskelig og retten bør derfor normalt kreve at det dokumenteres særlige hensyn for å etterkomme en begjæring under slike forhold.

Rettens beslutning må fattes så snart som mulig etter at begjæringen er innkommet. Komiteen har ikke funnet det nødvendig å fremheve dette i lovteksten idet behovet for rask bevissikring må anses å ligge i sakens natur.

Siste ledd fastslår at en beslutning om at sjøforklaring skal holdes, ikke kan påkjæres. Denne bestemmelsen må tolkes antitetisk. En kjennelse som avslår en begjæring om sjøforklaring, kan påkjæres i henhold til tvistemålsloven § 396. Tvistemålslovens regler om kjæremål i kapittel 26 forutsettes å komme til anvendelse på et slikt kjæremål. Etter tvistemålsloven § 398 er kjæremålsfristen to uker.

til § 486 Berammelse og varsling

Første ledd første punktum angir at rettsmøtet for sjøforklaringen skal holdes så snart som mulig etter at Havarikommisjonen for sjøulykker har krevet det, eller retten har besluttet at sjøforklaring skal holdes. Tidspresset skyldes blant annet at det senere kan vise seg å bli vanskelig å nå sentrale vitner. Tilsvarende må en eventuell kjæremålsbehandling gis prioritet.

til § 487 Sammenstøt

Denne bestemmelsen er en forenkling av den gjeldende § 479. Prinsippet om samtidighet for forklaringene fra de to skip er videreført. Dersom det ikke lar seg gjøre å få til slik samtidighet, kan retten beslutte at sjøforklaring skal holdes for lukkede dører, og at dokumentene ikke skal gjøres kjent før sjøforklaring eller en tilsvarende utenlandsk undersøkelse har vært holdt for det andre skipet.

Som nevnt ovenfor under punkt 7.2.2 vil det særlig i sammenstøtstilfeller ofte kunne innhentes informasjon på annen fyllestgjørende og betryggende måte enn gjennom sjøforklaring. Dette bør retten ta tilbørlig hensyn til når den skal vurdere om begjæringen om sjøforklaring skal etterkommes, jf lovutkastet § 485 fjerde ledd.

til § 488 Sjøforklaring utenfor riket.

Første ledd tilsvarer gjeldende § 476 annet ledd. Bestemmelsen forutsetter at domstolene i vedkommende land opprettholder regler om sjøforklaring og adgangen for norske skip til å holde sjøforklaring der. I den utstrekning reglene i vedkommende land åpner for en diskresjonær adgang til å avvise en begjæring om sjøforklaring, bør retten ta hensyn til de forhold som er nevnt i lovutkastet § 485 fjerde ledd. For øvrig holdes sjøforklaringen etter de prosessuelle regler som gjelder i landet.

Som nevnt under de generelle bemerkninger i punkt 9.1, vil sjøforklaring ved norsk konsulrett ofte være beheftet med de samme svakheter som gjør seg gjeldende når sjøforklaring avholdes ved domstolene, nemlig at rettens formann og rettsvitnene ikke har nødvendig erfaring og sakkyndighet. Av denne grunn foreslås det i annet ledd annet punktum at departementet kan utpeke konsulrettens formann og de sakkyndige rettsvitner når sjøulykken enten er alvorlig eller krever særlig sakkyndighet på grunn av komplisert hendelsesforløp eller årsaksforhold. Komiteens flertall foreslår derfor at det etableres en ambulerende konsulrett som på kort varsel kan oppta sjøforklaringen i utlandet, enten ved norsk utenriksstasjon eller ombord i skipet.

Bestemmelsen i gjeldende § 476 tredje ledd annet punktum om at sjøforklaring kan holdes for dansk, finsk eller svensk utenriksstasjon er sløyfet. Dersom det ikke er kompetent norsk utenrikstjenestemann i havnen der skipet er, bør den ambulerende konsulrett heller tre i funksjon.

til § 489 Sjøforklaring for utenlandsk skip

Som fremholdt i punkt 9.1, er reglene om sjøforklaring blitt til i nordisk sjølovsamarbeid. Ønsket om å bevare dette har vært en av beveggrunnene for flertallets forslag om å beholde sjøforklaringsinstituttet. Etter lovforslaget tillegges det likevel nå en mer begrenset rolle i norsk rett.

Når sjøforklaring er begjært for norsk domstol, gjelder samme regler som for begjæring og avholdelse av sjøforklaring for norske skip, jf første ledd første punktum. Dette innebærer bl a at retten skal vurdere begjæringen i forhold til de hensyn som er angitt i lovutkastet § 485 fjerde ledd, se også merknadene til denne bestemmelsen ovenfor. Det forhold at begjæringen kommer fra sjøfartsmyndigheten vil også kunne være et tungtveiende moment.

I forhold til skip fra nevnte nordiske land, vil retten også måtte ta hensyn til om sjøulykken betinger tvungen sjøforklaring etter reglene i flaggstaten. Sjøforklaring skal holdes når det begjæres av sjøfartsmyndighetene i Danmark, Finland eller Sverige, jf første ledd annet punktum. Tar den norske domstolen begjæringen til følge, skal sjøforklaringen holdes innenfor den ramme som er angitt i lovutkastet § 483 selv om sjøforklaring etter flaggstatens regler har et videre formål.

Annet ledd tilsvarer gjeldende § 484 annet ledd bortsett fra at retten til å begjære sjøforklaring foreslås tillagt Havarikommisjonen for sjøulykker.