3 Tilbakeblikk – kort oversikt over Sjøforklaringsinstituttets historie

Da Sjølovkomiteen vurderte reglene om sjøforklaring i 1963 ble det utarbeidet en historisk oversikt over rettsutviklingen på dette området 1 . Her fremgår at regler om rettslig opptak av forklaringer vedrørende inntrufne ulykker til sjøs, kan føres så langt tilbake som til middelalderen. Da fantes det i Rôles d’Oleron og Visby sjørett … visse regler om at skipsføreren, i tilfelle det var inntruffet en ulykke, skulle fremstå med sitt mannskap og sverge eller gi forklaring for å søke å fri seg for ansvar for skade på godset. Senere kom Fredrik IIs Sjørett (1561) som inneholder enkelte spredte bestemmelser om edsavleggelse. Disse reglene skal i store trekk ha blitt tatt opp i Christian Vs Norske Lov (1687) 2 . Her foreskrives også at sjørettssaker skal behandles av de ordinære domstoler ved ekstrarett 3 .

Etter daværende Sjølovkomites syn ble sjøforklaringsinstituttet først innført i norsk rett med sjøfartsloven 24 mars 1860. Loven § 20 første ledd lyder:

«Naar nogen Ulykke eller Skade er indtruffet, hvorfor Erstatning kan blive at søge, eller hvoraf Ansvar kan opstaae, skal Skipperen paa første Sted, hvor Skibet ankommer, og hvor det bekvemmeligen kan skee, inden 24 Timer efter Ankomsten for Notarius publicus eller den Ret eller Øvrighed, under hvem deslige Forretninger efter den paa Stedet gjældende Lovgivning henhøre, afgive en foreløbig Forklaring eller Protest, og paa samme Tid indlevere en Udskrift af den Deel af Journalen, som angaaer det Forefaldne, hvilken Udskrift indtages i den Act, som angaaende denne foreløbige Forklaring udstedes. Er Skipperen ved antagelige Grunde hindret i at afgive saadan Forklaring inden 24 Timer efter Ankomsten, bør det dog skee, saasnart som Omstændighederne tillade.»

Sjøfartsloven 1860 åpnet for å opprette spesialdomstoler – såkalt faste sjøretter – i de byer hvor Kongen fant det nødvendig 4 . Der slike fantes skulle sjøforklaring avgis ved disse. Sjørettene skulle bestå av den alminnelige underrettsdommeren og to skips- og sjøkyndige menn … der vælges og beskikkes af Amtmanden blandt 8 af vedkommende Kjøbstads eller Ladesteds Formænd og Repræsentanter foreslaaede Personer (§ 123).

Ved lov 15 juni 1878 nr 5 om konsulatvesenet ble det åpnet for at konsulene kunne oppta sjøforklaringer med samme virkning som for myndigheter som nevnt i sjøfartsloven 1860 § 20 første ledd 5 .

I 1877 ble det nedsatt en sjøfartskommisjon for å overveie spørsmålet om skjerpet kontroll fra statens side med skips sjødyktighet m v 6 . Den påpekte i sin innstilling (s 7) bl a at sjøforklaring etter 1860-loven … er væsentlig at betragte som en for at beskytte private Interesser anordnet Retshandling …. Om undersøkelser i regi av det offentlige, uttaler de videre:

«Heller ikke findes der i vor Lovgivning forøvrigt nogen Bestemmelse om, at der fra det Offentliges Side skal anstilles Undersøgelser om Ulykker tilsøs, hvilket ikke sker, uden forsaavidt der er Formodning om, at der er indtruffet Noget, som kan foranledige offentlig Paatale.»

Kommisjonen la frem forslag til tilleggslov til sjøfartsloven 1860 som bl a gikk ut på å pålegge retten å søke å få belyst ulykkesårsaker under sjøforklaringen. Det lovforslaget innstillingen ledet til, ble imidlertid aldri vedtatt av Stortinget. Paragrafene 321-325 i sjøfartsloven 20 juli 1893 nr 1 bygger likevel i stor grad på kommisjonens forslag. Paragraf § 321 foreskriver at retten etter at alvorlige ulykker har inntruffet, … [har] i Sammenhæng med Sjøforklaring saavidt muligt at søge fuld Oplysning om Ulykkens Aarsager.

Sjøfartsloven 1893 brakte også med seg enkelte endringer i reglene om sjørettene. Underdommeren skulle heretter velge de sakkyndige medlemmene av retten fra et utvalg av faste sakkyndige oppnevnt av de kommunale myndighetene og underdommeren i fellesskap. Det ble også lovfestet at alle kjøpsteder langs kysten skulle ha en fast sjørett.

Sjørettene ble avskaffet ved lov 14 august 1918 nr 4 om rettergangsordningens ikrafttræden § 2. Om bakgrunnen for dette, angis i Sjølovkomiteens innstilling IV(Oslo 1963) på s 18 at [a]v forarbeidene til sivilprosessreformen synes å fremgå at man har ment at den dagjeldende ordning med særlige (faste) sjøretter uten videre måtte bortfalle som følge av de alminnelige regler man fikk i domstolsloven og tvistemålsloven om legmenns deltakelse som domsmenn, herunder om sakkyndige domsmenn i visse tilfelle. Heretter skulle altså sjøforklaring høre under den alminnelige herreds- eller byrett. I den anledning kunne dommeren tilkalle ett eller to rettsvitner fra særlige utvalg hvor slike var oppnevnt.

Sjølovens regler om sjøforklaring ble undergitt en fullstendig revisjon ved endringslov 17 juni 1966 nr 8. Den bygget i stor grad på Sjølovkomiteens innstilling IV, oktober 1963. Bakgrunnen for komiteens mandat var en utstrakt misnøye med hvordan sjøforklaringsinstituttet fungerte i praksis. Komiteens flertall kom til at det ikke kunne foreslå instituttet opphevet under henvisning til at … de offentlige myndigheter ønske[t] [å] behold[e] systemet med sjøforklaring. Det [gjaldt] både påtalemyndigheten og sjøfartsmyndighetene7 . De fremmet imidlertid en rekke forslag til endringer av gjeldende bestemmelser.

Det ble nå skilt mellom alvorlige ulykker og mindre alvorlige ulykker. Bare for førstnevnte gruppe skulle sjøforklaring være obligatorisk, av hensyn såvel til offentlig- som privatrettslige interesser, se sjøloven 1893 § 301. For mindre alvorlige ulykker antok man at det ville være tilstrekkelig at sjøforklaring ble holdt etter begjæring, se loven § 302.

De nye bestemmelsene om opptak av sjøforklaring gav det offentlige en mer aktiv rolle. Sjøfartsdirektoratet og vedkommende skipsinspektør 8 ble gitt selvstendig adgang til å begjære sjøforklaring, jf loven § 302. Direktoratet fikk også myndighet til – etter begjæring fra skipets reder eller fører – å frita fra plikten til å avholde sjøforklaring dersom saken var eller måtte antas å bli tilstrekkelig belyst på annen måte, se loven § 312.

Ved loven § 310 om vitneavhør fjernet man seg i noen grad fra den inkvisitoriske måten sjøforklaring ble opptatt på, jf annet ledd hvor det åpnes for at dommeren kan overlate avhøringen av vitnene til skipsinspektøren (nå sjøfartsinspektøren), en annen representant for påtalemyndigheten, eller andre interesserte.

Rettens sjøkyndighet ble søkt styrket ved at man lovfestet at den ved opptak av sjøforklaring skulle settes med to sakkyndige rettsvitner, jf § 305. Man ønsket videre å åpne for en mer effektiv eksaminasjon ved at disse skulle kunne overlates avhøringen og ha rett til å stille spørsmål, jf § 310 annet ledd siste punktum.

Det ble gjennomført nordisk samarbeid på sjøforklaringsområdet, bl a slik at sjøforklaring for norske skip kunne holdes ved annen nordiske domstol. For å styrke konsulens autoritet og markere oppgavenes betydning 9 , ble det lovfestet at sjøforklaring heretter skulle opptas ved konsulrett, jf loven § 305 tredje ledd. Dersom det ikke var kompetent norsk utenriksrepresentasjon i havnen, skulle forklaring gis for dansk, finsk eller svensk utenriksrepresentasjon. Samtidig ble regelen om at sjøforklaring skulle avgis for vedkommende stats lokale myndigheter opphevet.

Det ble ikke foreslått noe permanent undersøkelsesorgan, men åpnet for at det i rene unntakstilfeller skulle kunne opprettes et særskilt undersøkelsesorgan, se loven § 314. Kongen ble gitt kompetanse til å nedsette en særskilt undersøkelseskommisjon etter hendelser som hadde medført store tap av liv eller eiendom eller hendelser hvor undersøkelsene måtte antas å bli særlig omfattende eller av innviklet art. Plikten til å holde sjøforklaring falt i så fall bort.

Siden revisjonen i 1966, har det kun vært foretatt mindre endringer i reglene om sjøforklaring. Den viktigste fant sted i 1980 ved tilføyelsen av nytt annet ledd i § 314 om opprettelse av Den faste undersøkelseskommisjonen for visse ulykker innen fiskeflåten. Denne kommisjonen er nærmere omtalt under punkt 4.1.5.2.

I 1983 ble det nedsatt en arbeidsgruppe for å vurdere spørsmålet om å opprette en ambulerende konsulrett. Den kom til at et tiltak for å heve kvaliteten på sjøforklaringer kunne være bruk av en eller annen form for ambulerende konsulrett. På bakgrunn av høringsuttalelsene konkluderte imidlertid Utenriksdepartementet 10 med at det ikke syntes å foreligge noe påtrengende behov for å innføre en generellordning med ambulerende konsulrett. Man utelukket imidlertid ikke at det [v]ed særlig kompliserte sjøulykker [kunne] [] være aktuelt å sende ut tjenestemenn fra Utenriksdepartementet til å administrere konsulrett alene eller sammen med tekniske eller maritime eksperter som sakkyndige domsmenn ved sjøforklaringer.

Dagens lov om sjøfarten er av 24 juni 1994 nr 39. Denne medførte ingen materielle endringer i reglene om sjøforklaring, men flyttet dem fra §§ 301-315 i kapittel 14 i sjøfartsloven 1893 til §§ 472-486 i kapittel 18 i sjøloven 1994.