4 Gjeldende rett

4.1 Sjølovens regler om sjøforklaring

4.1.1 Innledning

Sjøloven kapittel 18 II om sjøforklaring gir særlige regler om bevisopptak etter ulykker til sjøs. Informasjonen om faktiske forhold ved og årsakene til vedkommende hendelse skal fremskaffes for bruk i sjøsikkerhetsarbeidet slik at lignende ulykker kan forhindres for fremtiden. Ved opptak skal det imidlertid også søkes frembrakt informasjon som kan kaste lys over andre forhold som kan begrunne straffansvar eller sivilt ansvar, se sjøloven § 474 første ledd.

Reglene om kartlegging av årsakene til ulykker i sjøfartsforhold, er begrunnet utfra skipsfartens særpreg. Behovet for hurtig undersøkelse står her sentralt, idet skip senere gjerne vil befinne seg andre steder og med en annen besetning. Et pålegg om å forholde seg i ro til alminnelige fremgangsmåter for innsamling av bevis er igangsatt, vil derfor i de fleste tilfellene være en stor ulempe for berørte parter som reder, lasteeiere og besetning 1 .

Reglene om sjøforklaring gjelder for alle norske skip, dvs skip som fyller nasjonalitetsvilkårene i sjøloven § 1 og er registrert i norsk ordinært skipsregister (NOR) eller norsk internasjonalt skipsregister (NIS), jf lov 12 juni 1987 nr 48 om norsk internasjonalt skipsregister § 1 jf § 3. For fremmede skip er utgangspunktet at sjøforklaring kan begjæres av nærmere angitte personer, se nedenfor. I saker hvor bare skip tilhørende Forsvaret er innblandet, skal en særskilt undersøkelseskommisjon for ulykker og hendelser i Forsvaret forestå undersøkelsen. Sjøforklaring holdes bare dersom vedkommende kommandosjef bestemmer det. Er imidlertid både Forsvaret og offentlige eller private institusjoner eller personer utenfor Forsvaret innblandet, skal sjøforklaring normalt holdes dersom det følger av sjølovens regler 2 .

Det er videre et vilkår for at reglene om sjøforklaring skal få anvendelse, at ulykken faktisk gjelder en innretning som kan defineres som et skip. I forhold til boreplattformer og lignende flyttbare innretninger, er likevel ikke avgrensningen avgjørende, idet reglene om sjøforklaring er gitt tilsvarende anvendelse for disse, jf sjøloven § 507 annet ledd nr 5, forutsatt at det ikke er besluttet undersøkelse med hjemmel i annen lov. Særlig aktuell her er lov 29 november 1996 nr 72 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven) § 10-10 om adgangen til å nedsette en særskilt undersøkelseskommisjon for å granske ulykker i forbindelse med petroleumsvirksomhet omfattet av loven 3 .

4.1.2 Ulykker som foranlediger sjøforklaring

Sjøforklaring er en særlig ordning for etterforskning av ulykker til sjøs, noe de situasjoner som foranlediger tvungen sjøforklaring vitner om idet de stort sett har det til felles at de gjelder ulykker som er spesielle for skipsfarten, se sjøloven § 472. Dette gjelder for så vidt også for ulykker for hvilke sjøforklaring må begjæres, da en betingelse for å begjære dette er at det dreier seg om uhell inntruffet i forbindelse med skipets drift, se sjøloven § 473. Ved dette vilkåret utelukkes sjøforklaring for ulykker som er skjedd om bord, men som like gjerne kunne skjedd på land, f eks skader som følge av et slagsmål 4 .

En særskilt type ulykker som kan foranledige sjøforklaring, er arbeidsulykker til sjøs. Den sentrale loven om arbeidsforhold ombord på norske skip er sjømannsloven 30 mai 1975 nr 18 (sjømannsloven), se § 1. Av § 40 nr 1 tredje ledd fremgår at skipsføreren eller rederiet straks skal gi melding til Sjøfartsdirektoratet om arbeidsulykker som har voldt døden eller alvorlig skade 5 . Det samme gjelder ved annen skade eller sykdom som antas å skyldes arbeidssituasjonen eller andre forhold ombord. Tilsvarende gjelder for skip registrert i norsk internasjonalt skipsregister, jf lov 12 juni 1987 nr 48 § 3 jf § 8.

4.1.2.1 Tvungen sjøforklaring

Sjøforklaring er obligatorisk for alle ulykker av mer alvorlig karakter. Sjøloven § 472 inneholder en uttømmende oppregning av slike ulykker, som grovt sett kan deles i to kategorier, nemlig personskader og tingskader.

Som alvorlig ulykke regnes først og fremst betydelig personskade eller tap av liv der dette har skjedd i forbindelse med skipets drift, jf sjøloven § 472 nr 1 til 3. Ved dødsfall hos skipsføreren eller mannskapet, eller der andre som følger med skipet er eller antas å være druknet fra skipet eller har dødd ombord og er blitt begravet i sjøen, skal sjøforklaring holdes uansett om dødsfallet har tilknytning til skipets drift. Sjøforklaring skal også holdes når det er, eller antas å være, inntruffet alvorlig forgiftning om bord.

Ved tingskader er det først og fremst mer alvorlige skader på skipet, herunder at skipet er forsvunnet eller blitt forlatt i sjøen, som foranlediger obligatorisk sjøforklaring, jf sjøloven § 472 nr 6 og 7. Ved vurderingen av om noe er en alvorlig skade, må det sees hen til formålet med sjøforklaring. Det åpnes derved for å ta et visst hensyn til det offentliges interesse i saken 6 . Likt med skade på skipet regnes skade på eiendom utenfor skipet såfremt hendelsen inntraff mens skipet var underveis. Inntreffer slik ulykke mens skipet ligger fast, antas imidlertid offentligrettslige interesser for å være såvidt begrenset at reglene om sjøforklaring etter begjæring er tilstrekkelig 7 .

Sjøforklaring skal også holdes når et skip har støtt sammen med et annet skip eller grunnstøtt, jf sjøloven § 472 nr 5. Likt med sammenstøt regnes også situasjoner der et skip ved sin manøvrering e l volder skade på et annet skip, personer eller gods om bord uten at et sammenstøt mellom disse skipene faktisk har skjedd, jf sjøloven § 163. Til grunnstøtingstilfellene regnes alvorligere tilfeller av grunnberøring, men ikke naturlig grunnberøring som må anses som et ledd i regulær manøvrering 8 . Endelig vil brann eller eksplosjon av betyd-ning, eller betydelig forskyvning av lasten, foranledige sjøforklaring, jf sjøloven § 472 nr 8. Slike hendelser setter skipets sjødyktighet i fare og bør derfor undersøkes av hensyn til sjøsikkerheten 9 .

Selv om et uhell er av en slik karakter at sjøforklaring er obligatorisk etter sjøloven § 472, er det likevel adgang til fritak, jf sjøloven § 483 som gir Sjøfartsdirektoratet hjemmel til å gi varig eller midlertidig dispensasjon dersom det begjæres av skipets reder eller fører, og direktoratet finner at saken vil bli tilstrekkelig opplyst gjennom andre undersøkelser. Se nærmere om dette under punkt 7.2.1.1.

4.1.2.2 Sjøforklaring etter begjæring

De tilfeller for hvilke sjøforklaring kun skal holdes etter begjæring, kan – grovt sett – deles i to grupper, nemlig for norske skip der uhell ombord ikke er av en slik karakter at sjøforklaring er obligatorisk, jf sjøloven § 473, og for fremmede skip, jf sjøloven § 484.

Sjøloven § 473 om sjøforklaring etter begjæring utfyller altså § 472 og fungerer for så vidt som en sikkerhetsventil idet den kan nyttes til å fange opp situasjoner der det er ønskelig fra det offentliges eller nærmere angitte personers side at sjøforklaring avholdes, selv om situasjonen ikke er av en slik art at sjøforklaring er obligatorisk. For Sjøfartsdirektoratet eller vedkommende sjøfartsinspektør vil den også kunne brukes for å fremtvinge en sjøforklaring der skipsføreren eller rederiet misligholder sin plikt til å begjære sjøforklaring etter sjøloven § 477 annet ledd.

Vilkåret er at saken tross alt ikke gjelder en bagatell, jf kravet til uhell av noen betydning, at uhellet er inntruffet i forbindelse med skipets drift, og endelig at sjøforklaring begjæres av Sjøfartsdirektoratet, vedkommende sjøfartsinspektør, skipets reder eller fører, eller vedkommende konsulretts formann 10 . Er disse vilkårene oppfylt, skal sjøforklaring holdes. Skipets reder eller fører vil ikke kunne forhindre dette ved å begjære samtykke fra Sjøfartsdirektoratet til fritak etter sjøloven § 483, da denne bestemmelsen bare gjelder tvungen sjøforklaring 11 .

For fremmede skip er hovedregelen at sjøforklaring bare skal holdes etter begjæring av skipets fører, reder eller vedkommende lands myndigheter dersom vilkårene i sjøloven § 473 er oppfylt, jf § 484 første ledd. For skip hjemmehørende i Danmark, Finland eller Sverige plikter retten å etterkomme en begjæring om å avholde sjøforklaring. Hører skip derimot hjemme i andre land, kan retten avslå en slik begjæring. Tanken er at en norsk domstol ikke skal være forpliktet til å avholde sjøforklaring der den finner at saken har utilstrekkelig tilknytning til norsk jurisdiksjon 12 . Annet ledd åpner for at også norske myndigheter, representert ved Sjøfartsdirektoratet, kan kreve sjøforklaring for fremmede skip dersom norske interesser antas berørt av et uhell oppstått i forbindelse med skipets drift, og skipet befinner seg i en norsk havn. Det er intet krav om at uhellet må være av noen betydning. Andre norske private eller offentlige interesser har ikke en slik mulighet. De må i tilfelle henvende seg til Sjøfartsdirektoratet og anmode direktoratet om å kreve sjøforklaring.

4.1.2.3 Sjøforklaring e l for utenlandsk myndighet

Det har til nå vært gjort rede for hvilken plikt norske skip samt fremmede skip i norske farvann har til å avgi, eventuelt rett til å begjære sjøforklaring, etter norsk rett. Regler om norske skips plikt til å avgi sjøforklaring eller underkaste seg lignende undersøkelser av fremmede lands myndigheter, reguleres eventuelt i vedkommende stats lovgivning 13 . Der det dreier seg om en mer alvorlig ulykke som det ville vært tvungen sjøforklaring for etter norsk rett, jf sjøloven § 472, er imidlertid skipets fører eller reder straks etter at forklaringen er gitt, forpliktet til å varsle sjøfartsinspektøren, jf sjøloven § 486. Etter pålegg fra sjøfartsinspektøren plikter rederen også å fremskaffe kopi av forhandlingene såfremt dette er mulig.

4.1.3 Avholdelse av sjøforklaring

De prosessuelle reglene for opptak av sjøforklaring er utformet med sikte på å legge forholdene best mulig til rette for at sjøforklaringsinstituttet skal virke i samsvar med formålet, jf sjøloven § 474 første ledd. Tidsmomentet står sentralt i den forbindelse, idet det antas at saken vil bli vanskeligere å oppklare senere ettersom skip og besetning da gjerne befinner seg på et annet sted 14 . Behovet for å unngå unødig tidstap imøtekommer også til en viss grad skipsfartens særlige behov for å unngå et unødig langt opphold i en havn, jf forutsetningsvis sjøloven § 475 annet ledd første punktum 15 .

Skipets fører, subsidiært skipets reder, plikter å fremsette begjæring om avholdelse av sjøforklaring så snart som mulig etter at hendelsen er oppdaget dersom ulykken er av en slik karakter at sjøforklaring er tvungen, jf sjøloven § 477 annet ledd. Skulle både skipsføreren og rederen forsømme denne plikten, har verken Sjøfartsdirektoratet eller sjøfartsinspektøren hjemmel til å foreta begjæringen, men det antas at disse kan benytte sin adgang etter § 473 til å foreta begjæring da det også i § 472-tilfellene må sies å være inntruffet et uhell av noen betydning i forbindelse med skipets drift.

Begjæring om sjøforklaring etter sjøloven § 473 kan fremsettes av skipets fører eller reder, Sjøfartsdirektoratet eller vedkommende sjøfartsinspektør eller bestemmes av vedkommende konsulretts formann. Loven foreskriver ingen særskilt frist for fremsettelse av slik begjæring, men det følger forutsetningsvis av regelen om hvor sjøforklaring skal holdes at det må gjøres mens skipet ligger i havn på det sted der ulykken ble oppdaget, eventuelt den første havn skipet kommer til etter at ulykker er skjedd, jf sjøloven § 475 16 .

Av sjøloven § 477 tredje ledd fremgår at en begjæring om avholdelse av sjøforklaring, fremsatt av skipets reder eller fører, skal være ledsaget av nærmere angitt dokumentasjon. Dette gjelder uansett om sjøforklaring skal holdes etter reglene i sjøloven § 472 eller § 473. Nærmere om hvordan fremsettelse av begjæring om sjøforklaring foregår i praksis, er omhandlet i punkt 7.2.1.1.

Begjæring om sjøforklaring skal fremsettes på det stedet der sjøforklaringen skal holdes, jf sjøloven § 477 første ledd. Det følger av sjøloven § 475 første ledd at dette er i den havnen der ulykken er oppdaget, eventuelt den første havnen skipet kommer til dersom hendelsen er oppdaget ute på havet, og ellers den første havnen skipet eller besetningen kommer til etter hendelsen. I og for seg behøver ikke besetningen bli evakuert til hva som kan kalles en havn, men i praksis vil rederiet på en eller annen måte sørge for at besetningen holdes samlet på et sted hvor sjøforklaring kan bli avholdt.

Unntaksvis kan sjøforklaring utsettes til skipet kommer til en annen havn, dersom det derved kan oppnås vesentlig reduksjon av skipets tidstap eller kostnader eller en slik utsettelse innebærer andre vesentlige fordeler hensett til hendelsens art og omfang og omstendighetene for øvrig, jf § 475 annet ledd. I de tilfelle hvor sjøforklaring pliktes holdt etter § 472 skal skipets reder eller fører uten opphold varsle Sjøfartsdirektoratet og vedkommende sjøfartsinspektør dersom sjøforklaring blir utsatt og opplyse om grunnene for utsettelsen. Det skal gjøres merknader i rettsboken om utsettelsen og grunnene til denne.

Dersom skipet er forsvunnet, eller alle om bord er omkommet, skal sjøforklaring holdes på skipets hjemsted med mindre Sjøfartsdirektoratet bestemmer noe annet, se sjøloven § 475 tredje ledd. Nærmere om hva som regnes som skipets hjemsted, er regulert i sjøloven § 8.

Hvilken myndighet som er kompetent til å oppta sjøforklaring, beror på hvor sjøforklaringen skal opptas, se sjøloven § 476. I Norge holdes sjøforklaring for vedkommende herreds- eller byrett. Retten settes med dommer samt to sakkyndige rettsvitner, se sjøloven § 476 første ledd. I Danmark, Finland og Sverige holdes sjøforklaring for den domstol som der er kompetent 17 . I utlandet for øvrig holdes sjøforklaring for vedkommende norske konsulrett, eventuelt for kompetent utenriksrepresentasjon tilhørende nevnte nordiske land. Etter domstolloven 13 august 1915 nr 5 (domstolloven) § 51 styres norsk konsulrett av norsk uten- rikstjenestemann som har fått bemyndigelse av Kongen til det. Ved opptak av sjøforklaringer skal konsulretten normalt settes med to sakkyndige rettsvitner, men i særlige tilfeller er det tilstrekkelig med ett sakkyndig rettsvitne eller ett annet rettsvitne. For øvrig vises til punkt 7.2.1.2 om kompetent myndighet for opptak av sjøforklaring.

Rettsmøte til opptak av sjøforklaringen skal holdes så snart som mulig etter at begjæringen er mottatt, sjøloven § 478 første ledd. Retten skal varsle skipsføreren om berammelsen, og så vidt mulig også andre private interessenter som lasteiere og assurandører, representanter for påtalemyndigheten og vedkommende sjøfartsinspektør. Retten kan altså unnlate å varsle andre enn skipsføreren dersom den vurderer det slik at det ikke har noen hensikt, f eks fordi vedkommende uansett ikke har mulighet til å møte 18 . Sjøforklaring kan også holdes selv om noen som er eller skulle vært innkalt, ikke møter, jf § 478 første ledd fjerde punktum. Det stilles ingen formkrav til innkallingen, jf sjøloven § 478 annet ledd. Retten kan derfor etter eget skjønn velge den form som må anses som mest hensiktsmessig, f eks telefaks 19 , noe som må antas å innebære tidsbesparelser. Vitner som hører til skipets mannskap kan alltid innkalles gjennom skipsføreren. Nærmere om hvordan dette skjer i praksis, fremgår av punkt 7.2.1.3.

Selve sjøforklaringen gjennomføres ved avhør av skipets fører og mannskap, samt andre vitner som kan bidra til å belyse saken, f eks havnearbeidere, jf sjøloven § 474 annet ledd 20 . Avhørene skjer etter reglene i tvistemålsloven 13 august 1915 nr 6 (tvistemålsloven) kapittel 15 med de modifikasjoner som fremgår av sjølovens regler om sjøforklaring, jf sjøloven § 481 første ledd. Det legges stor vekt på at vitneutsagn skal være sannferdige. Det er derfor uttrykkelig lovfestet et forbud mot at vitner skal høre på andre vitners vitneutsagn og også ha samkvem med noen som har avgitt vitneforklaring, før det er vedkommende sin tur 21 . Hvordan vitneavhør skjer i praksis, er omtalt i punkt 7.2.2.3.

Selv om vitnebevis ofte er det sentrale ved sjøforklaringen, vil også reelle bevismidler og dokumentbevis kunne ha betydning som bevis i slike saker. Sjøloven § 477 tredje ledd foreskriver at en begjæring om sjøforklaring skal være ledsaget av bl a nærmere angitt dokumentasjon som kan bidra til å kaste lys over den inntrufne hendelsen samt skipets bemanning på ulykkestidspunktet. Under sjøforklaringen skal skipsbøkene samt eventuelle kladdebøker til disse, fremlegges for retten slik at de kan sammenholdes med hverandre og med den utskrift eller kopi av skipsbøkene som ledsaget begjæringen om sjøforklaring, jf sjøloven § 480 22 . Sjøloven § 474 annet ledd tredje punktum åpner for at retten kan foreta besiktigelse av skipet og det sted der ulykken skjedde, samt annen granskning som finnes hensiktsmessig i forbindelse med avhør av vitnene. Dette må sees i sammenheng med sjøloven § 478 første ledd annet punktum om at retten kan holdes om bord når det er mest hensiktsmessig 23 . Gransking følger reglene i tvistemålsloven kapittel 17, jf sjøloven § 481 tredje ledd. Fremleggelse av skriftlig bevis og gjennomføring av åstedsbefaring er nærmere omtalt i punkt 7.2.2.4.

I utgangspunktet skal avhør foretas av rettens formann, noe som antas å bidra til å understøtte instituttets funksjon som en nøytral offentlig undersøkelse for å få brakt de faktiske forhold omkring ulykken på det rene 24 . Dommeren kan imidlertid overlate avhøret av vitnene til personer

som selv eller gjennom instanser de representerer, vil kunne benytte sjøforklaringen i sjøsikkerhetsarbeid, eller i eventuell etterfølgende sak hvor straff eller annet ansvar gjøres gjeldende, se sjøloven § 481 annet ledd. Dette kan bare forklares utfra instituttets spesielle karakter, der kravet til særlig kjennskap til skipsfarten gjør seg gjeldende, og hvor det må tas hensyn til at sjøforklaringen senere skal kunne benyttes i både privatrettslig og offentligrettslig henseende 25 . Nærmere om avholdelse av sjøforklaring i praksis, er omtalt nedenfor i punkt 7.2.2.

Sjøforklaring er en særskilt form for bevisopptak, og altså ingen rettslig avgjørelse av saken. Den kan derved heller ikke angripes ved bruk av rettsmidler. Sjøloven § 482 åpner imidlertid for at personer som kan begjære eller beslutte avholdelse av sjøforklaring etter reglene i sjøloven § 473, også kan anmode om at ny sjøforklaring holdes. Betingelsen er at det har kommet frem nye opplysninger som antas å være av vesentlig betydning. Retten står fritt til å oppnevne andre domsmenn og rettens formann behøver heller ikke være den samme som tidligere 26 . Ved denne nye sjøforklaringen vil man ha anledning til å supplere tidligere sjøforklaring med nye vitner eller nye avhør av personer som tidligere er blitt avhørt 27 .

Etter at sjøforklaring er avholdt, vil skipet som oftest seile videre, og besetningen etterhvert skiftes ut. En senere sjøforklaring på samme sted vil følgelig ikke være særlig praktisk. Loven legger derfor opp til at rekvirenten selv kan bestemme hvor ny sjøforklaring skal finne sted ved å sende begjæring om ny sjøforklaring til retten på dette stedet, jf sjøloven § 477 første ledd, dog forutsatt at ikke Sjøfartsdirektoratet finner at opptaket av andre grunner bør holdes på et annet sted, jf sjøloven § 482 annet punktum 28 .

4.1.4 Særlige regler i sammenstøtstilfeller

Sjøloven § 479 gir særlige regler om avholdelse av sjøforklaring i sammenstøtstilfeller. Disse bygger på prinsipper om samtidighet og gjensidighet 29 . Utgangspunktet er at sjøforklaring for disse skipene så vidt mulig skal holdes samtidig, dog i to forskjellige møter, jf sjøloven § 479 første ledd. Ved en slik ordning tas det sikte på å unngå at forhold avdekket ved sjøforklaringen avgitt for det ene skipet kan påvirke vitneutsagn avgitt for det andre skipet slik at sistnevnte kan oppnå fordeler på bekostning av førstnevnte 30 . Det ligger i sakens natur at denne regelen kan komme i konflikt med regelen om at sjøforklaring skal holdes så snart som mulig, jf sjøloven § 478 første ledd. For å avhjelpe en mulig motstrid her, er det derfor åpnet for at Sjøfartsdirektoratet kan gi dispensasjon til utsettelse, se sjøloven § 479 første ledd annet punktum. Se også punkt 7.2.2.1 nedenfor om hvordan dette gjennomføres i praksis.

Der sjøforklaring ikke blir holdt samtidig, kan den retten som foretar opptak av den første sjøforklaringen beslutte at forklaringen skal gå for lukkede dører, kun med adgang for representanter for det offentlige og skipets rederi, jf sjøloven § 479 annet ledd. Treffes en slik beslutning, følger det automatisk at også forhandlingene holdes hemmelig for andre enn dem som var tilstede, inntil det andre skipet har holdt sjøforklaring.

Reglene i sjøloven § 479 første og andre ledd gjelder også ved sammenstøt med et fremmet skip, jf § 479 tredje ledd første og andre punktum, forutsatt at det skal holdes en tilsvarende undersøkelse for dette skipet. I motsatt fall er utgangspunktet at sjøforklaring ikke holdes med mindre Sjøfartsdirektoratet treffer særskilt vedtak om det, eller rederen samtykker. Begrunnelsen for dette unntaket er at en plikt til å avholde sjøforklaring ville pålegge den norske rederen å blottlegge seg uten at det hvilte en tilsvarende plikt på den andre rederen. Dette ville være uheldig og i strid med et bærende hensyn bak særreglene i sammenstøtstilfellene, nemlig gjensidighet 31 .

4.1.5 Undersøkelseskommisjoner

Sjøloven § 485 hjemler nedsettelse av to typer undersøkelseskommisjoner, nemlig en særskilt kommisjon for undersøkelse av særlig alvorlige eller omfattende ulykker til sjøs, og en fast kommisjon for undersøkelse av visse ulykker innen fiskeflåten. Fjerde ledd gir Kongen 32 kompetanse til å gi utfyllende regler, noe som er gjort ved forskrift 28 november 1980 nr 7 om undersøkelseskommisjoner etter sjøfartsloven.

Der det blir oppnevnt en kommisjon til å foreta granskningen, faller plikten til å holde sjøforklaring bort, se § 485 første ledd annet punktum for den særskilte kommisjonen og annet ledd annet punktum for den faste kommisjonen. Formålet med undersøkelsene er det samme som ved sjøforklaring, jf forskriften § 11 annet ledd sammenholdt med sjøloven § 474 første ledd.

4.1.5.1 Særskilt oppnevnte undersøkelseskommisjoner

Sjøloven åpner i § 485 første ledd for at Justisdepartementet 33 kan nedsette en særskilt undersø-kelseskommisjon til å foreta granskning av ulykker som det etter § 472 er tvungen sjøforklaring for. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at ulykken er av en slik art, loven stiller i tillegg krav til at den må ha medført store tap av liv eller eiendom eller at undersøkelsen for øvrig må antas å bli særlig omfattende eller av innviklet art. Formålet med denne bestemmelsen er å åpne for at et allsidig sammensatt organ i rene unntakstilfeller skal kunne forestå undersøkelsen av særlig omfattende ulykker, eller frita de ordinære domstolene for langvarige og arbeidskrevende undersøkelser som må antas å bli en uforholdsmessig stor belastning 34 . Se ellers nærmere omtale under punkt 7.2.2.5 om hvordan dette har blitt gjennomført i praksis.

4.1.5.2 Den faste undersøkelseskommisjonen for visse ulykker innen fiskeflåten

4.1.5.2.1 Mandat

Sjøloven § 485 annet ledd hjemler som nevnt den faste undersøkelseskommisjonen for fiskebåtulykker. Opprettelsen ble vedtatt ved lov 13 juni 1980 nr 33 og representerer den viktigste endringen i sjølovens regler om sjøforklaring etter revisjonen i 1966. Kommisjonen har som mandat å granske ulykker der et fiskefartøy som er merkepliktig har forlist, dvs at skipet i sin helhet er tapt, eller er etterlatt i sjøen, og det er grunn til å frykte at hele mannskapet er omkommet. I slike saker er det viktig å få brakt årsaksforholdet på det rene av hensyn til både de etterlatte og det alminnelige publikum 35 . Hvilke fiskefartøy som er merkepliktige, er regulert i lov 5 desember 1917 nr 1 om registrering og merking av fiskefartøyer. Til denne gruppen regnes nærmere angitte båttyper som brukes til ervervsmessig fiske eller fangst ved norskekysten og i nordlige farvann, se loven § 2, forutsatt at de på ulykkestidspunktet ikke brukes til et annet formål, f eks frakt 36 .

Mange av de ulykkene som er omfattet av den faste kommisjonens mandat hadde nok uansett blitt gjenstand for granskning av en særskilt undersøkelseskommisjon, jf sjøloven § 485 første ledd. Fordelen med en fast kommisjon er imidlertid at den for det første vil kunne tre sammen umiddelbart etter at en ulykke er oppdaget og derved unngå det tidstapet som ellers går med til å oppnevne og samle medlemmene av en ad hoc- oppnevnt kommisjon. Dernest legger en fast sammensetning av kommisjonsmedlemmer forholdene til rette for at disse skal kunne opparbeide seg faglig kompetanse, praktisk erfaring og rutine for klarlegging av hendelsesforløpet og årsakene til denne type ulykker, noe som ytterligere vil bidra til at arbeidet kommer raskt igang og forhåpentlig raskt kan avsluttes 37 . Erfaring er av særlig betydning i slike saker idet mangelen på overlevende vil kunne gjøre etterforskningen spesielt vanskelig 38 .

Ved utarbeidelse av kommisjonens mandat ble det lagt vekt på at dette ikke måtte bli for snevert 39 . På den annen side kan et for vidt mandat føre til at det omfatter flere ulykkestilfeller enn tilsiktet, noe som er søkt avhjulpet gjennom utformingen av sjøloven § 485 annet ledd tredje punktum som gir kommisjonens formann, i samråd med vedkommende sjøfartsinspektør, myndighet til etter en konkret vurdering å avgjøre at granskning av ulykken likevel ikke skal foretas av kommisjonen. Vilkåret er at de faktiske omstendigheter ved ulykken og årsaksforholdene er klarlagt, eller vil kunne avdekkes ved avholdelse av sjøforklaring. Som veiledning for dette skjønnet skal det legges vekt på båtens lengde. Forskriften § 1 tredje ledd foreskriver at undersøkelse unntaksvis skal foretas etter forlis av båter på under 35 fot. I praksis har kommisjonen i betydelig grad foretatt undersøkelser etter mindre båter da det har vist seg at de fleste forlis nettopp gjelder mindre sjarker med en til to personer ombord.

Er situasjonen på den andre siden slik at det er ønskelig at en fiskebåtulykke granskes av en kommisjon selv om saken faller utenfor den faste kommisjonens mandat, f eks fordi det er en eller flere overlevende, må det nedsettes en særskilt kommisjon med hjemmel i sjøloven § 485 første ledd, eventuelt må den faste kommisjonen oppnevnes særskilt for vedkommende sak 40 . I et par saker har den faste kommisjonen foretatt granskning etter å ha blitt oppnevnt ad hoc.

Den faste kommisjonen er faglig uavhengig, men administrativt knyttet til Justisdepartementet. I praksis har dette underordningsforholdet bare betydning for kommisjonens budsjett som årlig tilføres midler ved bevilgninger over statsbudsjettet via Justisdepartementets budsjett.

4.1.5.2.2 Sammensetning

Sjøloven § 485 tredje ledd gir nærmere regler om sammensetningen av kommisjonene. Medlemmene skal representere tilstrekkelig juridisk, nautisk og teknisk kyndighet, og ledes av en person som fyller vilkårene for å være høyesterettsdommer.

Den faste kommisjonen består av praktiske grunner bare av tre medlemmer samt varamedlemmer som oppnevnes for fire år om gangen. Medlemmene har i dag henholdsvis juridisk, nautisk og skipsteknisk kompetanse. Etter behov knytter den til seg bistand fra andre sakkyndige. Kommisjonens erfaring er at denne sammensetningen med noen få, erfarne folk som dekker hvert sitt nøkkelområde, gjør den godt rustet til å oppfylle sitt mandat. Justisdepartementet kan etter behov supplere kommisjonen med ett eller flere medlemmer for den enkelte sak, se forskriften § 4 annet ledd.

4.1.5.2.3 Undersøkelsesarbeidet

Normalt starter undersøkelsesarbeidet ved at kommisjonen varsles om at en ulykke er inntruffet. Vanligvis vil varslet komme fra Hovedredningssentralen eller det lokale politikammeret.

Innkommet varsel vil så bli gjenstand for vurdering av kommisjonens formann med henblikk på om den konkrete ulykken er av en slik art at kommisjonen bør sette iverk undersøkelse, jf ovenfor om mandatets fleksibilitet. Undersøkelser som blir foretatt skal søke å gi svar på følgende to hovedspørsmål; hvorfor skjedde ulykken, og hvorfor ble ikke folk berget.

Undersøkelser innledes med at minst en representant, eventuelt flere ved behov, reiser til åstedet og søker å skaffe opplysninger og sikre bevis, i en del tilfelle ved heving av vrak. Samtaler med lokalbefolkningen har også vist seg som en interessant informasjonskilde.

Dernest avholdes et åpent møte hvor det foretas avhør av eventuelle vitner. Selv om dette formelt sett ikke er et rettsmøte, følges i all hovedsak samme fremgangsmåte som under sjøforklaring. Melding om avholdelse av møtet skal gå ut til representanter for forsikringsselskapet, vedkommende sjøfartsinspektør og politimester.

Aktuelle vitner i disse sakene kan være overlevende fra andre skip, men også personer med særlig kjennskap til båten, lokalmiljøet o l. Eksaminasjonen foretas først av formannen, deretter av de to sjøkyndige kommisjonsmedlemmene. Trolig er deres kjennskap til sjøfartsforhold og erfaring fra tidligere saker en viktig forutsetning for å kartlegge årsaksforholdene.

Undersøkelsesarbeidet skal munne ut i en rapport som så langt som mulig gjør rede for de faktiske forhold omkring ulykken og årsakene til at den inntraff. Den kan også inneholde anbefalinger med hensyn til hvordan lignende ulykker kan forhindres i fremtiden.

4.2 Granskningskommisjoner m m

Nedenfor følger en kort oversikt over andre særskilte former for undersøkelse etter ulykker innen andre samferdselsgrener eller for øvrig på områder med en viss relevans for sjøforklaringsinstituttet. Etter vårt syn kan disse grovt sett deles i to grupper, nemlig de faste granskningskommisjonene på den ene siden, og de særskilt oppnevnte på den andre.

4.2.1 Faste granskningskommisjoner

4.2.1.1 Havarikommisjonen for sivil luftfart

Da Sjølovkomiteen vurderte sjøforklaringsinstituttet sist, ble det sett hen til luftfartens ordning med undersøkelser av luftfartsulykker utført av daværende Flyhavarikommisjonen, opprettet ved Kronprinsregentens resolusjon av 21 september 1956 41 . Komiteen fant imidlertid at forholdene innen luftfarten og sjøfarten ikke uten videre var sammenlignbare og at luftfartens ordning derfor ikke i sin alminnelighet kunne anbefales for sjøfarten. Det var som oftest få eller ingen overlevende etter en luftfartsulykke, og undersøkelsene ville derfor stort sett bestå i mer tidkrevende granskning av tinglige bevismidler. I sjøfartsforhold stod imidlertid avhør av vitner sentralt. Et bærende hensyn bak sjøforklaringsinstituttet – å oppta vitneforklaringer snarest mulig – gjorde seg derfor ofte ikke gjeldende for luftfartsulykker.

I dag reguleres virksomheten til Havarikommisjonen for sivil luftfart (HSL) av lov 11 juni 1993 nr 101 om luftfart (luftfartsloven) §§12-4 – 12-8 og tilhørende forskrift 18 juni 1993 nr 539 om offentlige undersøkelser av luftfartsulykker og luftfartshendelser innen sivil luftfart (forskriften). Disse reglene gjelder tilsvarende for militær luftfart, jf loven § 17-6, dog ligger undersøkelse av denne type ulykker utenfor HSLs mandat 42 . Regelverket for HSL's virksomhet gjennomfører de internasjonale reglene om undersøkelse etter luftfartsulykker nedfelt i henholdsvis annex 13 til Chicago-konvensjonen av 7 desember 1944 om internasjonal sivil luftfart og EU-direktiv 94/ 56/ EF av 21 november 1994. EU-direktivet ble en del av EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 33/95 av 19 mai 1995 om endring av EØS-avtalens vedlegg XIII, pkt. 66d, jf endringsforskrift 31 mai 1999 nr 680 i forskriften som trådte i kraft 1 juli 1999.

HSL er administrativt underlagt Samferdselsdepartementet og består av en gruppe fast ansatte tjenestemenn. Der kommisjonen i forbindelse med et oppdrag trenger bistand fra sakkyndige, kan den i dag velge ut aktuelle personer fra en omfattende liste. Produsent, operatør o l vil også bistå HSL etter behov. Til tross for deres nære tilknytning til saken, har HSL god erfaring med slik bistand idet de stort sett utviser tilstrekkelig grad av objektivitet. De vil selvfølgelig heller aldri bli satt til å foreta undersøkelser på egen hånd, slik at man risikerer bevisforspillelse.

HSL skal undersøke alle luftfartsulykker innenfor norsk område, jf forskriften § 4. For ulykker utenfor norsk område er HSL's undersøkelsesplikt begrenset til de tilfellene der norsk registrert luftfartøy er involvert og ingen annen stat er forpliktet til å foreta undersøkelsen.

Formålet med undersøkelsen er å avdekke omstendigheter omkring luftfartsulykker og -hendelser som kan ha betydning for forebyggelsen av ulykker og hendelser innen luftfarten, jf forskriften § 3. Ansvaret for å bringe på det rene informasjon som kan kaste lys over andre sider ved saken som eventuelt strafferettslig og sivilrettslig ansvar, er ikke en del av HSLs mandat 43 .

Når det er inntruffet en luftfartsulykke eller -hendelse påligger det Luftfartsverket, Hovedredningssentralen, politi eller annen berørt å varsle HSL umiddelbart, jf forskriften § 5. For utøvere av sivil luftfart følger varslingsplikten til nevnte organer av forskrift 27 mars 1996 nr 304 om varsling av luftfartsulykker mv. For øvrig pålegger luftfartsloven § 12-6 vitner til en luftfartsulykke straks å melde fra til nærmeste politimyndighet eller luftsfartsmyndighet.

Hvor omfattende undersøkelser som skal foretas etter en luftfartsulykke, avgjøres av HSL selv, jf forskriften § 7. Avgjørelsen tas etter en foreløpig vurdering av saken basert på de opplysninger som da foreligger. Hvilken oppmerksomhet den enkelte sak er viet i pressen kan også spille inn, og i enkelte saker har dette ført til at en avsluttet undersøkelse er blitt besluttet gjenopptatt.

HSL foretar sitt granskningsarbeid uavhengig av politiet. Politiet har heller ikke ubegrenset rett til innsyn i den informasjon kommisjonen samler inn. Riksadvokaten har imidlertid i et rundskriv 44 anbefalt at politiet og påtalemyndigheten bestreber seg på å ha et nært og godt forhold til HSL.

Sentralt i luftfartsloven står reglene om partenes forklaringsplikt for HSL, jf luftfartsloven § 12-5 første ledd, som er nærmere utdypet i forskriften § 14 om forklaringsplikten. Denne bestemmelsen pålegger [e]nhver som sitter inne med opplysninger om forhold som kan være av betydning for undersøkelsen, [] på forlangende å gi dem til HSL. Forklaringsplikten er med andre ord omfangsrik, dog begrenset til informasjon som kan ha betydning for formålet med HSL’s undersøkelser.

Denne vide forklaringsplikten kan være problematisk all den tid HSL ikke kan garantere strafferettslig immunitet for den enkelte som avgir forklaring i den utstrekning han er pålagt. Dette er imidlertid søkt avhjulpet ved at HSL normalt ikke stiller det som kommer frem under forklaringen til politiets og påtalemyndighetens disposisjon. Dette gjelder også for taleregistratoren. Vil politiet ha denne utlevert, må det i tilfelle gå rettens vei og få en kjennelse som gir adgang til å ta beslag.

Kommisjonens beskyttelse av kildemateriale antas å bidra til økt tilgang og dermed best mulig tilretteleggelse for at flysikkerhetsarbeidet kan drives fremover. Det er da også svært sjelden at kommisjonen har behov for å begjære rettslig avhør av vitner og derved benytte seg av hjemmelen i forskriften § 14 tredje ledd. Offentlighetens og politiets behov for innsyn må altså som hovedregel vike så langt dette ikke er forenlig med HSL’s mandat.

Den begrensede adgangen til HSL’s kildemateriale forsterkes gjennom forskriften § 17 som gir kommisjonen kompetanse til å pålegge taushetsplikt i større utstrekning enn det som følger av forvaltningsloven. Denne bestemmelsen har kun vært benyttet i et fåtall saker og da overfor sakkyndige.

Luftfartsloven gir i § 12-5 fjerde ledd annet punktum interesserte rett til, i den utstrekning det kan skje uten hinder for undersøkelsen, å være til stede ved denne og gjøre seg kjent med dokumentene. Personer involvert i ulykken vil derved kunne ha større rett til innsyn enn politiet.

Saksbehandlingstiden for HSL var i perioden 1989-1995 i gjennomsnitt fem måneder fra en undersøkelse ble iverksatt til rapporten forelå. Bare i to av totalt 213 saker tok etterforskningen over to år. For fem andre ulykker lå saksbehandlingstiden på mellom 1 til 1½ år.

Den første fasen av undersøkelsesarbeidet – å fastlegge omstendighetene omkring og årsakene til ulykken - tar normalt kort tid. Mesteparten av arbeidet består derfor i utarbeidingen av den del av rapporten som inneholder en teknisk analyse av saken samt HSL’s tilrådninger om hvilke forhold som bør vurderes rettes opp. Etter ferdigstillelse oversendes HSL's rapporter til Luftfartsverket for analyse og eventuell oppfølgning.

4.2.1.2 Fast granskningskommisjon ved dykkerulykker

Ved lov 8 juni 1984 nr 61 vedtok Stortinget å nedsette en fast granskingskommisjon ved dykkerulykker. Med hjemmel i loven § 3 ble det også gitt forskrifter om kommisjonens virksomhet 45 . Formålet skulle være tredelt som for sjøforklaring, det skulle altså primært søkes brakt på det rene opplysninger om de faktiske omstendigheter og årsaker til ulykken med sikte på å bedre sikkerheten ved dykkeroperasjoner, men også om forhold som kunne tenkes å begrunne straffeansvar eller annet sivilrettslig ansvar, se forskriften § 10 annet ledd. Plikten til å holde sjøforklaring skulle falle bort dersom granskning ble iverksatt i medhold av loven, jf § 1. Loven ble imidlertid opphevet ved lov 22 desember 1995 nr 78.

Lovarbeidet ble igangsatt etter den alvorlige dykkerulykken ombord på borefartøyet Byford Dolphin høsten 1983 der fem mennesker mistet livet og en person ble hardt skadet. I tillegg til vanlig etterforskning av politiet ble det nedsatt en hurtigarbeidende ekspertkommisjon til å undersøke forholdene omkring ulykken med sikte på å finne årsaken. Utfra de særlige arbeidsforhold og farer knyttet til dykkervirksomheten, besluttet Justisdepartementet i samråd med Kommunal- og arbeidsdepartementet etter dette at granskningsarbeid etter slike ulykker i fremtiden burde legges til en fast kommisjon 46 . En fast kommisjon ville i motsetning til en særskilt oppnevnt kommisjon, innebære fordeler i forbindelse med granskningsarbeidet. Det gjaldt for det første tidsmessige besparelser som følge av at den ville kunne tre i funksjon umiddelbart etter at en ulykke hadde funnet sted. Gjennom en fast kommisjon ville man trolig også ha mulighet til å kunne opparbeide seg kompetanse og erfaring innen dette spesielle området 47 .

Lovgivers intensjoner ved opprettelse av den faste kommisjonen for granskning etter dykkerulykker slo imidlertid ikke til. Over ti år etter vedtakelsen, i 1995, hadde den fremdeles ikke vært i funksjon siden granskningen av ulykken ombord på Byford Dolphin. Samtidig fant man at det var flere bestående ordninger som kunne erstatte den faste kommisjonen 48 . Stortinget opphevet på denne bakgrunn loven i desember 1995.

4.2.2 Særskilte granskningskommisjoner m m

4.2.2.1 Særskilt undersøkelseskommisjon for ulykker i Forsvaret

Enhver ulykke innen Forsvaret, samt der Forsvaret er innblandet skal undersøkes av en særskilt oppnevnt undersøkelseskommisjon der ulykken har ført til alvorlig person- eller tingskade, jf regler 6 januar 1995 nr 18 om tiltak og undersøkelser m v ved ulykker og hendelser i forsvaret (reglene) § 1, fastsatt med hjemmel i instruksjonsmyndigheten. Kommisjonen kan også nedsettes i andre tilfeller dersom det er ønskelig, se reglene § 1 nr 2.

Undersøkelsens formål er å bringe klarhet i forhold omkring ulykken, hvilke regler som gjaldt for den aktuelle virksomheten eller oppdraget, og å skaffe rede på hvordan lignende ulykker kan avverges i fremtiden, jf reglene § 9. Undersøkelseskommisjonen skal ikke uttale seg om eventuelt grunnlag for disiplinære forføyninger, strafferettslig eller sivilrettslig ansvar.

Undersøkelseskommisjonen nedsettes uten ugrunnet opphold av nærmere angitte organ innen Forsvaret, se reglene § 5 jf § 6 nr 1 første punktum. Kommisjonen skal bestå av minst tre medlemmer, jf reglene § 6. Har ulykken ført til personskade skal det lokale arbeidsmiljøutvalget gis anledning til å oppnevne et medlem. Likeledes skal den lokale politimesteren oppfordres til å oppnevne en representant fra politiet til å sitte i kommisjonen.

Kommisjonens arbeid skal munne ut i en rapport som skal avgis til vedkommende undersøkelsesmyndighet, dvs kommandøren for hhv sjø- og luftstridskreftene og vedkommende distriktskommandosjef for landstridskreftene. Før undersøkelsesmyndigheten foretar vurderingen av rapporten, skal personer som har fått sitt forhold gransket, gis anledning til å komme med merknader. Etter vurderingen sendes rapporten via Forsvarets overkommando til Forsvarsdepartementet, jf reglene § 15. Rapporten skal utformes slik at den kan være offentlig, og om dette ikke er mulig, skal det utarbeides en versjon som kan offentliggjøres, jf reglene § 16.

4.2.2.2 Særskilt granskningskommisjon for ulykker i petroleumsvirksomheten

Petroleumsvirksomheten omfattes av lov 4 februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m v (arbeidsmiljøloven), jf loven § 2 nr 3, men med visse modifikasjoner som følger av arbeidsmiljøforskrift 27 november 1992 nr 870 for petroleumsvirksomhet 49 . Den meldeplikten som følger av loven gjelder for petroleumsvirksomheten overfor Oljedirektoratet og nærmeste politimyndighet, jf arbeidsmiljøloven § 21 første ledd og arbeidsmiljøforskriften § 4. For samarbeidet mellom påtalemyndigheten og Oljedirektoratet i etterforskning av ulykker og hendelser i petroleumsvirksomheten er det utarbeidet en veiledning 50 .

Petroleumsloven åpner imidlertid i § 10-10 for at det kan nedsettes en særskilt undersøkelseskommisjon når det [h]ar skjedd en alvorlig ulykke i forbindelse med petroleumsvirksomhet[en] … eller … hendelse[] som har medført alvorlig fare for tap av liv eller større materiell skade eller forurensning …. Bestemmelsen avløser § 52 i den tidligere petroleumsloven 22 mars 1985 nr 11 (petroleumsloven 1985).

Formålet med kommisjonens virksomhet er å avdekke årsakene til den enkelte ulykken, samt vurdere både de enkelte aktørers innsats for å avgrense eller avverge den enkelte fare, og den offentlige sikkerhetskontrollen. Sistnevnte vurdering bør munne ut i forslag til eventuelle forbedringer i denne kontrollen 51 . Ansvaret for etterforskningen av saken med sikte på å avdekke straffbare forhold ligger til påtalemyndigheten.

I forbindelse med utarbeidelse av petroleumsloven 1985 § 52 ble det vurdert å oppnevne en fast undersøkelseskommisjon. Olje- og energidepartementet fant imidlertid at ulykker innen petroleumsvirksomheten ville kunne være av svært forskjellig art og at det derfor ville være mest hensiktsmessig å sette sammen en kommisjon utfra den konkrete ulykkens karakter og omfang 52 .

I petroleumsloven § 10-10 annet ledd gis kommisjonen hjemmel til å kreve opplysninger og annet materiale som kan være av betydning for undersøkelsen. Tredje ledd gir Justisdepartementet hjemmel til å kreve utgifter ved undersøkelsen refundert av rettighetshaver. For øvrig gjelder sjølovens regler om sjøforklaring og forskrifter med hjemmel i sjøloven § 485 om undersøkelseskommisjoner tilsvarende så langt de passer, jf petroleumsloven § 10-10 fjerde ledd 53 . Dersom det er aktuelt å oppnevne en særskilt kommisjon både etter sjøloven og petroleumsloven, er det antatt at det vil være tilstrekkelig med en felles kommisjon 54 .

Flyttbare innretninger i petroleumsvirksomheten som er registrert i norsk skipsregister er i tillegg underlagt bestemmelsene i sjøfartsloven og lov 9 juni 1903 nr 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygdighed m v (sjødyktighetsloven) med Sjøfartsdirektoratet som tilsynsmyndighet. Ved nedsettelse av en granskningskommisjon i forbindelse med ulykker på norsk sokkel, har Sjøfartsdirektoratet og Oljedirektoratet i det enkelte tilfelle blitt enige om å følge sjøloven dersom det har vært en maritim ulykke (vær og vind, redningsutstyr, stabilitet etc), men petroleumsloven dersom ulykken har relatert seg til selve petroleumsvirksomheten (utblåsning, gasslekkasje osv).

4.2.2.3 Alminnelige regler for granskningskommisjoner oppnevnt for å utrede et bestemt faktisk forhold

Også utenom de tilfeller som er omtalt ovenfor, kan det være aktuelt å nedsette en granskingskommisjon. Justisdepartementet har i rundskriv G 48/75 gitt nærmere regler for oppnevning av granskningskommisjoner og om de saksbehandlingsregler som må eller bør følges av kommisjonene. Rundskrivet tar sikte på å gi regler for granskningskommisjoner … oppnevnt for å utrede et bestemt faktisk saksforhold og gi uttalelse om ansvarsforhold til bruk for vedkommende myndighet, jf rundskrivets del II. Spesielle kommisjoner opprettet i medhold av særskilt hjemmel, f eks sjøloven § 485 (daværende sjølov § 314) eller offentlige organer med særskilt undersøkelsesplikt, berøres ikke.

Rundskrivet ble gitt på bakgrunn av en innstilling avgitt i 1968 av et utvalg som ble oppnevnt for å se nærmere på behovet for regler for granskningskommisjoner 55 . Etter en vurdering av i hvilken form reglene skulle gis, kom flertallet til at veiledende regler som etter behov kunne tas inn i mandatet, ville være mest hensiktsmessig 56 . Departementet sluttet seg til dette 57 . Utvalget foreslo likevel at domstolloven § 43 ble gitt en tilføyelse som åpnet for at granskningskommisjonen – der forklaring ikke ble gitt frivillig – kunne kreve bevisopptak ved domstolene. Ved endringslov 15 november 1974 nr 59 ble det inntatt en slik hjemmel i domstolloven § 43 annet ledd 58 .

Del III i rundskrivet innleder med å angi at en granskningskommisjon bare bør oppnevnes til å forestå undersøkelsen dersom vedkommende myndighet finner at dette er klart det beste alternativet. Slik utvalget så det, ville dette kunne være situasjonen der saksforholdet var komplisert og uoversiktlig, der det var av betydning for en myndighet at undersøkelsen ble foretatt av et uavhengig organ og endelig der det var behov for at granskning ble foretatt av et allsidig sammensatt organ som kunne arbeide raskt og grundig. Det mente imidlertid at dette måtte vurderes opp mot det faktum at en granskningskommisjon lett kunne komme i en for aktiv stilling ved både å ha oppgaven med å utrede årsaksforholdene og å vurdere eventuelt ansvar 59 .

Nærmere regler om saksbehandlingen er gitt i rundskrivets del IV som inneholder regler om habilitet, offentlighet og taushetsplikt, opptak av forklaringer, den enkeltes partsrettigheter, og rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig. Det er også gitt enkelte retningslinjer for utformingen av kommisjonens rapport.

I rundskrivets del V forutsettes samarbeid med andre offentlige myndigheter og gjensidig utveksling av informasjon 60 .

4.3 Andre ordninger

Hittil er offentligrettslige granskningsordninger som sjøforklaringsinstituttet og ulike kommisjoner m m omtalt. Sjøfartsdirektoratet vil som fagorgan for sikkerheten til sjøs foreta undersøkelser i anledning sjøulykker. Videre vil politiet, som sådan eller som redningstjeneste, påtalemyndigheten for øvrig og endelig private parter ha muligheter for å foreta undersøkelser. Dette behandles i det følgende.

4.3.1 Sjøfartsdirektoratets undersøkelse av sjøulykker

Sjøfartsdirektoratet er et frittstående direktoratet underlagt Nærings- og handelsdepartementet. Sjøfartsinspektørene inngår i direktoratets tilsyn i henhold til sjødyktighetsloven § 10 jf § 4. Sjøfartsdirektoratet er blant annet ansvarlig for å føre kontroll med skip av en viss størrelse og forhold vedrørende deres sjødyktighet, jf sjødyktighetsloven § 3 annet ledd første punktum. Undersøkelser av sjøulykker med sikte på å avdekke mulige årsaker, inngår som en naturlig del av arbeidet. Det fremgår av sjødyktighetsloven at denne oppgaven skal være hovedgjøremålet for sjøfartsinspektørene, se loven § 5 jf § 4 første ledd bokstav a).

Sjøfartsinspektørene foretar undersøkelser av forlis, havarier og andre rapporteringspliktige sjøulykker og av arbeids- og personulykker om bord. Dessuten undersøkes avvik fra lover og forskrifter som har betydning for sikkerhet og beskyttelse av miljø, samt avvik fra lover og regler med hensyn til nedlasting, vakthold, navigasjon, bemanning m v. De fleste av sjøfartsinspektørenes undersøkelser av sjøulykker finner sted uten at sjøforklaring avholdes.

Sjøfartsdirektoratets databank (DAMA), registrerer alle sjøulykker som er innrapportert fra sjøfartsinspektørene. DAMA gir oversikt over de forskjellige typer ulykker og årsaksforhold og gjør det mulig å foreta analyser av hendelser, årsaker og omstendigheter. Statistikken gir også informasjon til næringen om ulykkesfrekvens og årsak. I tillegg til dette mottar Sjøfartsdirektoratet rapporter om personulykker om bord i skip og foretar årsaksundersøkelser og avklaringer i de tilfellene hvor rapporter fra verne- og miljøutvalget om bord gir grunn for å undersøke ulykken nærmere. Informasjonen legges i egen database, og det foretas jevnlig sammenstilling av resultatene.

Årsaksanalyser av ulykker har i lang tid fått økende oppmerksomhet i Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen, IMO. Sjøfartsmyndighetene er forpliktet til å rapportere slike analyser til IMO. Oppfølgningen av disse forpliktelsene skjerpes kontinuerlig. Det foregår en utvikling som vil stille krav om uavhengige verifikasjoner av om sjøfartsmyndighetene ivaretar sine forpliktelser. Internasjonale retningslinjer (IMO) for årsaksanalyse revideres med sikte på forbedringer.

4.3.2 Undersøkelse av politi og påtalemyndighet

4.3.2.1 Etterforskning

Etterforskning er normalt første stadium i en straffesak, jf straffeprosessloven 22 mai 1981 nr 25 (straffeprosessloven) § 226 første ledd om at formålet med etterforskningen er … å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for avgjørelsen av spørsmålet om tiltale, og å tjene som forberedelse for sakens behandling ved retten. Etterforskning foretas derfor primært når det … som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold …. Etterforskning kan imidlertid også iverksettes ved brann og andre ulykker for å undersøke årsaken selv om det ikke er grunn til mistanke om straffbart forhold, jf straffeprosessloven § 224 annet ledd.

Nærmere regler om når etterforskning etter ulykker skal iverksettes, er nedfelt i påtaleinstruksen 61 § 7-4 fjerde ledd hvor påtalemyndigheten pålegges å foreta etterforskning om årsaker ved brann, samt ulykker som har voldt alvorlig person- eller tingskade, selv om det ikke er mistanke om straffbare forhold. Etterforskningens omfang skal være tilpasset sakens art og politiets kapasitet 62 . Også for undersøkelse etter ulykker som ikke er av nevnte karakter har påtalemyndigheten adgang til å foreta etterforskning, jf påtaleinstruksen § 7-4 fjerde ledd siste punktum.

Når undersøkelse foretas av en fast eller særskilt oppnevnt kommisjon eller vedkommende myndighet, faller plikten til å etterforske bort. Påtalemyndigheten har likevel adgang til å sette iverk undersøkelser i den utstrekning den finner grunn til det, noe som imidlertid ikke bør gjøres med mindre vedkommende kommisjon eller myndighet anmoder om det 63 . Foreligger det mistanke om straffbare forhold, har påtalemyndigheten plikt til å iverksette etterforskning, jf ovenfor. Det kan også være nødvendig for politiet å sette iverk foreløpige tiltak f eks for å sikre bevis. Endelig kan det følge av særskilt bestemmelse at politiet plikter å yte bistand i forbindelse med etterforskningen, se luftfartsloven § 12-5 annet ledd, tredje punktum, og forskrift 28 november 1980 nr 7 om undersøkelseskommisjoner i fiskeflåten § 16 sjette ledd. Det forutsettes også bistandsplikt fra påtalemyndigheten til en særskilt oppnevnt granskningskommisjon, jf Justisdepartementets rundskriv om granskningskommisjoner 64 .

Dersom påtalemyndigheten setter iverk etterforskning om årsaker til brann eller ulykker i samsvar med straffeprosessloven § 224 annet ledd, skal berørte offentlige myndigheter, herunder eventuell fast eller særskilt oppnevnt kommisjon, varsles, se påtaleinstruksen § 7-4 fjerde ledd fjerde punktum og § 5-14 om politiets meldeplikt ved iverksetting av etterforskning etter brann og andre ulykker.

Sjøfartsinspektørene har i utgangspunktet samme politi- og påtalemyndighet som politimestrene i saker som gjelder skips sjødyktighet, se sjødyktighetsloven § 17 jf lov 4 august 1995 nr 53 om politiet (politiloven) kapittel II, og påtaleinstruksen § 32-1. Under utøvelse av denne myndigheten er sjøfartsinspektørene underlagt Riksadvokaten. Administrativt hører de imidlertid fortsatt under Sjøfartsdirektoratet. Det innebærer at de skal iverksette etterforskning etter samme regler som gjelder for politiet. Med politimyndigheten følger kompetanse til blant annet å pålegge enhver å følge ordre gitt i medhold av politiloven kapittel II, og å anvende makt under utførelsen av tjenesten i den grad det er nødvendig og forsvarlig.

Påtalemyndigheten er likevel underlagt enkelte begrensninger, se påtaleinstruksen § 32-1 tredje ledd. Det innebærer at sjøfartsinspektørene leder og har ansvaret for etterforskningen i slike saker. Avgjørelse av spørsmål som knytter seg til den videre oppfølgningen av saken, f eks om det skal tas ut tiltale eller utferdiges forelegg, avgjøres av politimestrene. Som regel skal imidlertid ikke slike spørsmål avgjøres før sjøfartsinspektørene har fått anledning til å uttale seg.

Etterforskningen innledes normalt med at sjøfartsinspektørene avhører personer som antas å sitte inne med informasjon om saken, se påtaleinstruksen § 32-4. Dersom det vurderes som nødvendig kan han begjære rettslige avhør. Sjøfartsinspektøren skal møte personlig ved rettsmøter under etterforskningen og ved sjøforklaringer, se påtaleinstruksen § 32-5. Når han har avsluttet sin etterforskning, skal han utarbeide en redegjørelse for årsaksforholdene og uttale seg om hvorvidt det er grunnlag for straffeansvar og hvilken reaksjon som eventuelt bør være aktuell, se påtaleinstruksen § 32-6.

4.3.2.2 Ulykkes- og katastrofesituasjoner

4.3.2.2.1 Redningstjenesten – organisering og mandat

Politiets plikt til å iverksette og organisere redningsarbeid for å redde menneskeliv er i dag nedfelt i politiloven § 27. En konsekvens av denne plikten er at politiet må ha forberedt en beredskap 65 . Redningstjenesten organiseres i dag ved to hovedredningssentraler, en i Bodø for Nord-Norge og en i Stavanger for Sør-Norge. De er begge direkte underlagt Justisdepartementet. Hovedredningssentralen er organisert som et kollegialt organ bestående foruten av lederen, representanter fra Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Luftfartsverket, Kystradioen og Helsevesenet. Selve redningstjenesten utøves som et samvirke mellom en rekke offentlige organer, herunder ovennevnte. I tillegg deltar en rekke frivillige organisasjoner. Redningstjenesten på lokalt nivå er inndelt etter politidistrikt, og ledes fra det lokale politidistriktet som lokal redningstjeneste. Sammensetningen skjer etter samme mønster som ved hovedredningssentralen, men med tilpasninger utfra de lokale forhold 66 .

Etter at politiet har organisert redningstjenesten, utfører denne redningsarbeidet. Politiet kan som påtalemyndighet likevel etterhvert bli trukket inn i arbeidet. Det følger for det første av dets generelle plikt til å iverksette etterforskning der det er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger et straffbart forhold, jf straffeprosessloven § 224 første ledd. For det andre kan politiet etter ulykker uansett etterforske årsakene, jf straffeprosessloven § 224 annet ledd.

Redningstjenestens oppgave er å redde mennesker fra død eller skade som følge av akutte ulykkes- eller faresituasjoner til sjøs, lands eller etter luftfartsulykker. I utgangspunktet faller derfor innsamling av informasjon som kan kaste lys over hvorfor ulykken skjedde, utenfor redningstjenestens oppgaver. Når det gjelder sjøulykker antas det at disse forholdene undersøkes i den etterfølgende sjøforklaringen og eventuelt politietterforskningen. Redningstjenesten er likevel i en viss grad årsaksorientert utfra det syn at slik kunnskap er verdifullt i arbeidet for å forhindre lignende ulykker senere. Et eksempel er sammenhengen mellom fritidsbåtulykker og alkohol som resulterte i en informasjonskampanje.

4.3.2.2.2 Redningstjenestens arbeidsform

Normalt vil noe av det første Hovedredningssentralen gjør etter å ha blitt varslet om en ulykke, være å innhente informasjon til bruk i redningsarbeidet, f eks fra pårørende eller Sjøfartsdirektoratet. Slik informasjon er generelt av stor betydning for en aksjons vellykkethet. I forhold til de pårørende er trolig nytten gjensidig idet kontakt med redningstjenesten, eventuelt via andre, er av stor verdi for dem i deres arbeid med sin usikkerhet og fortvilelse. Også forholdet til pressen er viktig. Gjennom media får redningstjenesten formidlet opplysninger av interesse for allmennheten. Redningstjenesten kan også motta verdifull informasjon fra/gjennom media til bruk under aksjoner.

Hovedredningssentralen må videre sørge for forsyninger av personell og utstyr til bruk i forbindelse med gjennomføringen av redningsaksjonen. I sjøfartsforhold vil Hovedredningssentralen oftest selv lede aksjonen. Hver offentlig etat bærer sine kostnader ved deltakelse i en redningsaksjon mens frivillige organisasjoner får dekket sine faktiske utgifter. Tjenester, herunder leie av utstyr, fra private kjøpes på vanlig måte. Organiseringen bidrar altså til at Hovedredningssentralen kan operere med et mer beskjedent budsjett enn aktivitetene skulle tilsi.

Hovedredningssentralens kompetansegrunnlag for inngrep overfor private i forbindelse med redningsaksjoner er nødretten. Poenget er å redde menneskeliv, noe som samtidig setter grenser. I sjøfartsforhold innebærer det blant annet at skipsføreren aldri skal fratas kommandoen over skipet.

4.3.2.2.3 Forholdet til andre former for undersøkelse etter sjøulykker

Hovedredningssentralen plikter å varsle andre undersøkelsesorgan som Den faste undersøkelseskommisjonen for visse ulykker innen fiskeflåten og Havarikommisjonen for sivil luftfart om ulykker som faller innenfor vedkommende organs ansvarsområde. Videre gir den ofte opplysninger om hva som er gjort i redningsarbeidet til dem som skal ta seg av videre søk etter omkomne og vrakdeler. Hovedredningssentralen har derimot liten erfaring med sjøforklaringsinstituttet.

4.3.3 Bevisopptak utenfor rettssak

Utgangspunktet i sivile saker er at bevisføring finner sted umiddelbart for den dømmende rett, se tvistemålsloven § 195 første ledd. Tvistemålsloven inneholder likevel generelle regler om bevisopptak utenfor rettssak, se loven kapittel 20. Formålet er bl a å åpne for bevissikring i en sak som ennå ikke er anlagt 67 .

En rekke andre lover gir også særskilt hjemmel for å begjære bevisopptak utenfor rettssak, bl a domstolloven § 43 annet ledd som gir en slik adgang for nærmere angitte kontrollorganer oppnevnt for å granske faktiske forhold med sikte på … å avdekke lovbrudd eller kritikkverdige forhold …68 .

Vilkår for bevisopptak utenfor rettssak fremgår av tvistemålsloven § 267 som for det første krever at det må dreie seg om forhold av rettslig betydning. Dernest må det som utgangspunkt også kreves at vedkommende som begjærer bevisopptak, har rettslig interesse i den etterfølgende rettssak. For det tredje må det være fare for at beviset ellers går tapt eller at det blir særlig vanskelig å føre. For krav som går ut på at det hefter feil eller mangler ved en ting, eller om beskadigelse av en ting, er kretsen av begjæringsberettigede snevrere idet begjæringen må fremsettes av den som vil gjøre slikt ansvar gjeldende eller mot hvem slikt ansvar vil bli gjort gjeldende, se tvistemålsloven § 267 annet ledd. Til gjengjeld kreves det ikke at det må foreligge fare for bevisforspillelse eller at føring vil bli vesentlig vanskeliggjort.

Begjæring om bevisopptak fremsettes overfor herreds- eller byretten i det distrikt der bevisopptaket skal foregå, jf tvistemålsloven § 268. Begjæringen må gjøre rede for grunnlaget for begjæring og hva opptaket gjelder, og om mulig angi hvem som kan betraktes som motpart, jf tvistemålsloven § 269. Hensikten er å gi retten grunnlag for å ta stilling til om begjæringen skal tas til følge 69 . Den må også kunne gi motparten grunnlag for å forsvare sine interesser, se nedenfor.

Begjæringen avgjøres ved kjennelse, jf tvistemålsloven § 270. Så langt det er mulig skal motparten høres før opptaket tillates, se tvistemålsloven § 270 annet ledd, og gis innkalling, jf loven § 271 annet ledd med mindre forholdene ikke tillater det. Har ikke nødvendig innkalling blitt gitt, vil bevisopptaket bare kunne føres dersom motparten uteble uten gyldig forfall, gav sitt samtykke til opptak uten sin tilstedeværelse eller nytt bevisopptak ikke vil kunne holdes, se tvistemålsloven § 196 annet ledd. Besluttes bevisopptak holdt, skal dette foretas etter de alminnelige reglene for bevisopptak, jf tvistemålsloven kapittel 16-19 så langt de passer.

4.3.4 Sjørettsskjønn

Reglene om sjørettsskjønn er inntatt i sjøloven §§ 487-492. De har fellestrekk med sjøforklaringsinstituttet idet begge regelsett tar sikte på å fastslå hva som har skjedd. Formålet er imidlertid forskjellig. Sjøforklaringsinstituttet har både et offentligrettslig og et privatrettslig formål, mens sjørettsskjønnet er et redskap for private parter til å få kartlagt de faktiske forhold med hensyn til skipets og lastens tilstand, samt få foretatt en vurdering med hensyn til årsakssammenheng, verdier og omkostninger, se sjøloven § 487 første ledd. Skjønnet kan påberopes som bevis, men er ikke bindende i en senere rettssak, se annet ledd.

Sjøloven § 488 gir nærmere regler om skjønnsrettens sammensetning. Skjønnet skal holdes så snart som mulig etter at en begjæring er mottatt av skjønnsretten. Retten skal varsle saksøker og skipsfører om berammelsen, og så vidt mulig også nærmere angitte interesserte, jf sjøloven § 489. Dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke om overtredelse av sikkerhetsbestemmelser skal også sjøfartsinspektøren og politimesteren varsles. Nærmere regler om avhør, protokollering og gransking er nedfelt i sjøloven § 490.

Et sjørettsskjønn vil ikke kunne angripes ved bruk av rettsmidler, jf sjøloven § 491. Kommer det frem nye opplysninger, må nytt skjønn begjæres etter ovennevnte regler. For øvrig gjelder reglene i lov 1 juni 1917 nr 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker (skjønnsloven), se sjøloven § 492.