2 Sammendrag av sjølovkomiteens utredning

Det prinsipielle utgangspunktet for Sjølovkomiteens arbeid har hele tiden vært at det viktigste formålet med å undersøke sjøulykker, er å bidra til å styrke sjøsikkerheten. Komiteen kan imidlertid ikke se at sjøforklaringer imøtekommer de krav en i dag må kunne stille til resultatet av en ulykkesundersøkelse med dette som siktemål. Komiteen antar at den kombinasjon av ulykkesundersøkelse og plassering av sivilrettslig og strafferettslig ansvar de någjeldende regler legger opp til, prinsipielt er uheldig og lite formålstjenlig. Det vises til nærmere omtale i kapittel 7 av hvordan sjøforklaringsinstituttet fungerer i praksis. Utviklingen internasjonalt vitner også om at det er behov for en revisjon av ordningen, se punkt 8.1 jf kapitlene 5 og 6.

Etter å ha kartlagt hvilke behov en undersøkelsesordning skal dekke og sett hen til alternative måter å organisere den på, er Sjølovkomiteen kommet til at arbeidet bør utføres av et administrativt organ under navnet Havarikommisjonen for sjøulykker, se nedenfor under punkt 8.2. Spørsmål om sivil- og strafferettslig ansvar bør etter komiteens syn behandles som på andre livsområder. I samsvar med dette foreslår komiteen at reglene om tvungen sjøforklaring blir opphevet.

Havarikommisjonen er utformet med sikte på å legge til rette for at den skal bli et effektivt redskap i arbeidet med å styrke sjøsikkerheten. Det er da viktig at kommisjonen besitter den nødvendige erfaring, kunnskap og kompetanse for å avdekke ulykkesårsakene. Kvaliteten på og tilgangen til relevant informasjon må imidlertid også sikres. I den forbindelse er det viktig å oppnå et godt samarbeid med impliserte parter og andre som kan sitte inne med nyttig informasjon. Etter komiteens syn forutsetter det at kommisjonen nyter den nødvendige tillit og anseelse. Dette drøftes nærmere under punkt 8.3.

Komiteen har etter en vurdering av ulike måter å organisere Havarikommisjonen på, kommet til at mye taler for at det vil være tilstrekkelig med én sentralt plassert kommisjon bestående av en stab fast tilsatte medarbeidere, se punkt 8.4.1. Havarikommisjonen bør selv ta stilling til hvilke ulykker den skal iverksette undersøkelse etter. Den må imidlertid prioritere ulykker der det er grunn til å regne med at en undersøkelse vil kunne bidra til å styrke sjøsikkerheten, se nærmere omtale under punkt 8.4.2.

Generelt vil forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelde for kommisjonens virksomhet. Av hensyn til kommisjonens karakter og arbeidsoppgaver er det imidlertid behov for noen tilpasninger. Det er dissens i komiteen i synet på hvor langt forklaringsplikten for kommisjonen skal gå, se nærmere om dette under punkt 8.4.3.

Opprettelsen av Havarikommisjonen åpner for deltakelse av nok en aktør etter en sjøulykke, noe som lett vil kunne skape unødig dobbeltarbeid og vanskeliggjøre gjennomføringen av arbeidet for alle parter. Sjølovkomiteen mener at kommisjonens arbeid for å bedre sikkerheten til sjøs, bør gå foran undersøkelser som foretas av andre organer for å avdekke slike eller andre forhold, typisk straffe- eller privatrettslig ansvar. Dette avspeiles i komiteens forslag til hvordan Havarikommisjonens virksomhet bør legges opp i forhold til andre offentlige organer, f eks redningstjenesten og politiet. Se nærmere om dette nedenfor under punkt 8.4.4.

Havarikommisjonen bør kunne iverksette undersøkelser etter ulykker med alle norskregistrerte skip. Når en slik ulykke er inntrådt i fremmed stats farvann antar komiteen at forholdet til utenlandske myndigheter bør kunne legges til rette innenfor de folkerettslige rammer som gjelder for dagens ordning med opptak av sjøforklaring, se nærmere om dette nedenfor under punkt 8.4.5.

Komiteen har vurdert to ulike modeller for kommisjonens tilknytning til forvaltningen, se nærmere om dette under punkt 8.5. Et flertall av komiteens medlemmer går inn for å etablere kommisjonen som et forvaltningsmessig og faglig uavhengig organ, administrativt knyttet til et departement. Mindretallet, Kleven, mener imidlertid at kommisjonen bør organiseres som en underavdeling i Sjøfartsdirektoratet.

Det samme flertallet går også inn for å oppheve ordningen med sjøfartsinspektører hvis hovedgjøremål i dag er å gjennomføre undersøkelser i anledning sjøulykker. Sjøfartsinspektørene anses av dette flertallet som overflødige etter opprettelsen av Havarikommisjonen som et særskilt undersøkelsesorgan for sjøulykker, se nærmere omtale under punkt 8.7.1.

Sjølovkomiteen foreslår å begrense politiets adgang til å iverksette undersøkelser etter sjøulykker der det ikke foreligger mistanke om straffbare forhold. Tanken er at slike undersøkelser heretter primært skal utføres av Havarikommisjonen for sjøulykker. Politiets kompetanse til å gjennomføre undersøkelser etter sjøulykker der det ikke foreligger mistanke om straffbare forhold, foreslås derfor begrenset til ulykker der kommisjonen har besluttet ikke å iverksette undersøkelser. Kommisjonen vil imidlertid etter behov kunne begjære bistand fra politiet. Se nærmere om dette nedenfor under punkt 8.7.

Hensynet til nordisk rettsenhet har tradisjonelt stått sentralt innen sjøretten, og øvrige nordiske land har da også et sjøforklaringsinstitutt som i stor grad er sammenfallende med vårt. Et flertall av komiteens medlemmergår derfor inn for å beholde en adgang til å oppta sjøforklaring som en særlig form for bevisopptak utenfor rettssak etter særskilt beslutning av retten. Dette vil være ønskelig for så langt som mulig å videreføre det nordiske samarbeid på sjøforklaringsområdet. En fordel ved å beholde instituttet er at det vil kunne fungere som et supplement til Havarikommisjonens virksomhet. Trolig vil det også være situasjoner hvor private ønsker å benytte adgangen til å oppta sjøforklaring. I og med opprettelsen av en havarikommisjon antas det imidlertid ikke å være behov for å videreføre ordningen med tvungen sjøforklaring etter alvorlige ulykker. Et mindretall, Kopperud, går inn for å oppheve sjøforklaringsinstituttet, se nærmere om hans begrunnelse under punkt 8.3.