Mandatet for sjømannspensjonsutvalget

Brev av 13. mai 1998 til sjømannsorganisasjonene fra sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa

Jeg takker for to brev av 30. mars 1998. På grunn av påsken var det nok umulig å få behandlet forespørselen innen den frist organisasjonene ønsket.

Sjømannsorganisasjonene ber om endringer i mandatet for Sjømannspensjonsutvalget som ble oppnevnt av departementet den 11. juli 1997. Mandatet ble forelagt organisasjonene ved departementets brev av 13. mai 1997 der sjømannsorganisasjonene ble invitert til å være med i utvalget. Det kom da ikke merknader til mandatet.

Mandatet er ellers omtalt i St prp nr 1 (1997-98) Sosial- og helsedepartementet, side 80.

I hovedsak forstår jeg henvendelsen av 30. mars i år slik at man ønsker mulighet for en utvidet statsgaranti og adgang til fondsfinansiering av en offentlig ordning.

Organisasjonene viser til stortingsbehandlingen høsten 1996 av Ot.prp. nr 59 (1995-96), jf Innst.O.nr. 5 (1996-97). Slik det går fram både av innstillingen – og også av innlegg fra meg som sitert på side 4 i det ene brevet fra organisasjonene – ble følgende presisert fra stortingsflertallet:

• Den statlige garantien skal ikke avlastes ved endring i de rettigheter som den enkelte sjømann har opparbeidet seg.

• De som blir pensjonister i årene framover har betalt inn til pensjonstrygden med forventning om å få pensjon basert på gjeldende regelverk.

• Staten skal være garantist for nødvendige bevilgninger.

• Nivået på sjømannspensjonen skal trygges ved automatisk grunnbeløpsregulering, slik at man unngår den årlige usikkerhet som tidligere ordning la opp til.

Videre ønsket stortingsflertallet å få utredet alternativer til dagens pensjonstrygd for sjømenn.

Etter min oppfatning ivaretar Sjømannspensjonsutvalgets mandat disse forutsetningene fra stortingsflertallet.

Når det f eks. gjelder punkt 13 i brevet, kan jeg således gi min tilslutning til organisasjonenes uttalelse om at det statlige garantiansvaret må gjelde både for de som i dag er pensjonsmottakere og de som står foran pensjonisttilværelsen med sjømannspensjon etter nåværende regler.

Utvalget trenger ellers ikke å gi en samlet forståelse av mandatet, selv om dette selvsagt er å foretrekke. Er det tvil om mandatet på enkelte punkt, har utvalget mulighet til å fortolke det. Ulike oppfatninger kan dessuten uttrykkes gjennom særmerknad.

Jeg vil gjerne presisere at utvalgets oppgave primært er å utrede pensjonsløsninger som grunnlag for senere beslutninger. Utredningen vil bli sendt på høring før saken legges fram for Stortinget.

Sjømannsorganisasjonene vil dermed senere få anledning til å uttale seg og ta opp andre forhold i høringsrunden.

På denne bakgrunn kan jeg ikke se at det gitte mandatet er til hinder for at utvalget fullfører sitt arbeid slik stortingsflertallet forutsatte.

Jeg finner således ikke å kunne utelate mandatets tredje ledd, slik organisasjonene ber om. Staten har garantert pensjonen for den enkelte sjømann innen rammen av dagens regelverk.

Når det gjelder spørsmålet om å kunne fondsbasere en videreføring av offentlig ordning, ser jeg at mandatet kan virke noe restriktivt og jeg finner å kunne imøtekomme ønsket om en endring her. Departementet har derfor forelagt spørsmålet om endring for utvalgets leder, aktuar Sverre Bjørnstad, som ikke har innvendinger til å stryke siste setning i fjerde ledd.

Med hilsen

Magnhild Meltveit Kleppa

(sign.)

Mandat – og mandatforklaring fra sosial- og helsedepartementet – for utredningsarbeidet om sjømannspensjonens framtid

Brev av 30. mars 1998 fra medlemmer av utvalget til sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa

Undertegnede, oppnevnte medlemmer av utvalget som skal vurdere sjømannspensjonene, vil framheve at mandatet, og den mandatforklaring som er gitt av avd. direktør Aase Rokvam fra Sosial- og helsedepartementet, er i strid med Stortingets uttrykte oppfatning, se Stortingets vedtak 15. november 1996.

I denne sammenheng ønsker vi å påpeke følgende forhold:

1. Da Stortinget fattet sitt vedtak 15. november 1996 i samband med behandlingen av Ot.prp. nr. 59 (1995-96), ble det av Stortinget understreket at det skulle oppnevnes et partssammensatt utvalg. Etter vedtaket skulle utvalget blant annet foreta en nærmere utredning og fornyet vurdering av sjømannspensjonene både når det gjelder fortsatt offentlig pensjonsordning, en eventuell privat tjenestepensjonsordning eller en eventuell AFP-lignende ordning. En overgang til forsikringsmessig beregning av pensjonen må også vurderes.

2. Bakgrunnen for vedtaket var at Stortingets flertall avviste de innsparingsforslag som ble foreslått av daværende regjering, framlagt i Ot.prp. nr. 59 (1995-96). Disse innsparingsforslagene ble avvist en bloc. Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomite understreket samlet det lovfastsatte statlige garantiansvaret da forslagene i proposisjonen ble vurdert.

   Komiteens flertall (Sp, H, SV, KrF og en partiuavhengig representant, dvs. samtlige komitemedlemmer som ikke representerer AP) framholdt i sin fellesuttalelse at det er strukturendringene i skipsfarten som har ført til nåværende ubalanse i pensjonstrygdens økonomi. Det heter videre i flertallets merknader (Innst.O. nr. 5, 1996-97) s. 8:

   «Flertallet finner det imidlertid ikke rimelig at dagens sjøfolk og framtidige sjømannspensjonister skal bære den økonomiske belastningen med den strukturendring som har skjedd i skipsfarten, og som de selv ikke han ansvaret for. Kostnadene ved dette bør i hovedsak dekkes av staten som er garantist for pensjonsordningen.

   Flertallet viser til at de som blir pensjonister i årene framover har betalt inn til pensjonstrygden med forventning om å få pensjon basert på gjeldende regelverk. De fleste lovendringer Regjeringen nå foreslår innebærer endringer og innstramminger i rettigheter sjøfolkene har regnet med og innrettet seg ut fra, uten at de økonomiske problemene i Pensjonstrygden for sjømenn løses. Uansett vil trygdens reguleringsfond være brukt opp i løpet av 6-8 år.

   Flertallet vil peke på at Regjeringens forslag har tilbakevirkende kraft. Dette er sterkt betenkelig i og med at folk bør ha trygghet for at opparbeidede rettigheter ligger fast. Ved å endre opparbeidede rettigheter ødelegges den folkelige tilliten til offentlige pensjonsordninger. De foreslåtte endringen løser heller ikke pensjonstrygdens økonomi. Flertallet vil på denne bakgrunn gå mot de fremlagte endringsforslag.»

   Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen stemte for Regjeringens innstramningspakke, herunder også forslaget om å styrke pensjonstrygdens reguleringsfond med et årlig tilskott på 43,75 millioner kroner (en nominell økning) til og med år 2006, gjennom lovendring i sjømptrl. § 33 nr. 2. Denne styringen ble senere vedtatt som del av lovproposisjonen om G-regulering som er vedtatt, se Ot.prp. nr. 31 (1996-97).

3. Verken flertallet eller mindretallet i Stortingskomiteen vurderte de enkelte forslag mer konkret. Enten ble lovendringen frarådd en bloc med den siterte felles begrunnelse (flertallet), eller de ble anbefalt uten videre begrunnelse: Disse medlemmer samtykker i forslagene til innstramminger, se Innst.O. nr. 5 (1996-97) s. 8. Flertallet ga en felles og prinsipiell begrunnelse for sin avvisning av en pakke framlagte endringsforslag der elementene hadde ulik karakter, se sitatet ovenfor.

   Fra forhandlingen i Odelstinget kan merkes uttalelsen fra representanten Fjærvoll (KrF) om at noen av Regjeringens forslag enkeltvis var interessante, men i den helhet de ble fremmet, ble de umulig å håndtere. Ved en utredning som foreslått av Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil man få et bredere grunnlag for å fatte nødvendige vedtak i saken, og jeg anbefaler dette forslag på det sterkeste (Forh. O. (1996-97) s. 1028).

4. Stortinget avviste derved at statens garanti skulle ligge fast, slik det er understreket i mandatet, og enda klarere i Rokvams notat datert 5. februar om at statens garanti ikke skal utvides.

5. Dersom reglene i pensjonsordningen beholdes uendret, vil utgiftene overstige hva pensjonsordningen kan makte å bære. Reguleringsfondet vil raskt bli oppbrukt. Det kan vises til uttalelsene fra Pensjonstrygdens styre gjengitt i Ot.prp. nr. 31 (1996-97) s. 1 om at det er behov for at midlertidige statstilskott på 150 millioner kroner per år til og med år 2006. Styret uttalte for øvrig i høringsmaterialet datert 30. mars 1995:

   «Etter styrets oppfatning må man ikke vente med aktuelle tiltak til reguleringsfondet er brukt opp, men i tide foreta nødvendige endringer. Generelt finner styret at økonomien bør bringes i slik balanse at trygdens reguleringsfond kan beholdes noenlunde på nåværende nivå. Styret viser til at det i tidligere utredninger om trygdens økonomi er lagt til grunn at fondet bør tilsvare pensjonsutgifter for 2-3 år.»

   Tilsvarende synspunkter ble fremhevet av et enstemmig utvalg i NOU 1989:12, se s. 121-122.

6. Utgangspunktet må uansett være at staten ikke kan redusere sitt ansvar gjennom å oppheve sjømptrl. § 26 andre ledd eller ved på en vesentlig måte gripe inn i rettigheter etter loven, slik at pensjonstrygdens utgiftsside bringes i balanse med inntektene. Dette ligger i forutsetningen for garantiansvaret, og en slik opphevelse vil kunne være i strid med både Grunnloven §§ 97 og 105. Det vises til utredningen Pensjonstrygden for sjømenn. En utredning som særlig behandler statens lovfestede ansvar for å sikre nødvendig finansiering av pensjonsordningen, avgitt 22. april 1997 av professor dr. juris Aslak Syse. Departementet er kjent med denne utredningen.

7. Syse understreker i sin utredning blant annet følgende på s. 34:

   Men den historie og finansieringsordningen som har preget pensjonstrygden fra oppstarten, må medlemmene stå i samme rettslige stilling som statspensjonistene etter lov om Statens Pensjonskasse, se nærmere nedenfor. Om deres rettigheter uttalte Høyesterett i plenum i statspensjonistdommen gjengitt i Rt. 1962 s. 332, på s. 334:

   «Jeg bygger på at statspensjonistene har en særrett til pensjon. For så vidt står de i en annens stilling enn mesteparten av dem samordningsloven eller gjelder. For disse andre har tjenestepensjonen i stor utstrekning preg av sosial trygdeytelse. Dette gjelder ikke statspensjonistene.»

   Denne vurderingen av statspensjonsordningen som spesiell, og statspensjonene som en økonomisk særrett, ble gjengitt da Høyesterett i plenum i 1996 vurderte lovligheten av beskjæringer av trygdeytelser for enkelte pensjonister som allerede oppebar pensjon. I Borthen-saken (Rt. 1996 s. 1415) fastslår førstvoterende at det er nærliggende å forstå statspensjonistdommen slik at denøkonomiske særrett det i dommen er lagt til grunn at statspensjonen er, er begrunnet i at pensjonsrettighetene er en del av arbeidsavtalen (s.1426).

   Selv om det ikke er staten som er arbeidsgiver for sjøfolk, må en kunne sidestille den obligatoriske ordning som pensjonstrygden er, og gjennom de siste femti år har vært, for norske mannskap på skip, med statspensjonen i denne viktigste henseende. Medlemskapet i pensjonstrygden er for sjømannen og rederne en lovpålagt og nødvendig forpliktelse som umiddelbart følger av den arbeidsavtalen som inngås ved ansettelsen, se sjømptrl. § 1. Rettighetene følger videre i dag umiddelbart av betalingspliktene ved godskriving av pensjonsgivende fartsmåneder, se avsnitt 2. Her kunne i tidligere tider sjøfolk bli godskrevet fartsmåneder som ga pensjonsrettigheter, uten at det var betalt avgift. Se også avsnitt 8.

8. Undertegnede medlemmer av pensjonsutvalget finner det likeledes nødvendig å understreke at i dagens sjømannspensjonsordning dekker avgiftsbetalingene fra sjøfolk og redere fullt ut pensjonsutgiftene til den enkelte sjømann, ut fra aktuarmessige beregninger. Pensjonstrygden er derfor ikke i dag hva Høyesterett i 1962 karakteriserte som en sosial trygdeytelse.

9. Disse medlemmer mener derfor at departementets mandat, og ikke minst slik dette eventuelt bør forstås etter Rokvams notat, bryter med Stortingets forutsetning om at en pensjonsordning for sjøfolk ikke skal koste sjømenn (og redere) langt mer enn det som senere gis tilbake i form av pensjoner.

10. Dagens sjøfolk kan ikke være de skadelidende ved at statens garantiansvar overfor pensjonstrygden blir for kostbart etter at det er blitt et skjevt forhold mellom antall aktivt betalende medlemmer og antall pensjonsberettigede sjøfolk. Det er dette (mis)forholdet som utgjør hovedårsaken til pensjonstrygdens svekkede økonomi, se de mange utredninger om pensjonstrygdene som tidligere er gjennomført. I tillegg kommer de forpliktelsene som pensjonstrygden må bære, og som Stortinget ved lovvedtak har påført pensjonstrygden, uten bakgrunn i avgiftsbetalte fartsmåneder. Slike forhold kan ikke ramme de framtidige rettighetene til dagens betalende medlemmer i pensjonsordningen.

11. I Stortingsdebatten om Ot.prp. nr. 59 (1995-96) ble det understreket fra flertallets talere at innsparinger i pensjonstrygden for å lette det statlige ansvaret, ikke ubetinget kunne aksepteres. Blant annet uttalte stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa (Sp), som i dag er sosialminister, følgende (Forh.O. (1996-97) s. 1025):

    «Strukturendringar i samfunnet dei siste 30 åra har ført til at det har vorte færre aktive sjøfolk. Etter 1987 har eit stort tal sjøfolk mista arbeidsplassane sine. Det har med utflagging, med overgang til NIS og andre forhold å gjera. Situasjonen i dag er altså at talet på pensjonistar er langt høgare enn aktive sjøfolk. Denne ubalansen har ført til at Stortinget kvart år har behandla løyvingar til pensjonsfondet, etter at dette fyrst har vore behandla i styret for Pensjonstrygda og i Sosial- og helsedepartementet.

    Dette har vore både ei tungvinn og usikker løysing, og Stortinget har tidlegare bedt departementet leggja fram forslag til endringar slik at ein i alle fall skal sleppa denne utryggleiken kvart år.

    Når proposisjonen i dag er komen til behandling, har ikkje departementet etter Senterpartiets si meining kome med forslag som vil betre sjømannspensjonen. Vi meiner for det fyrste at det er uakseptabelt at Regjeringa foreslår reduksjonar i dei rettane som den enkelte sjømannen har opparbeidd seg over fleire år. Det øydelegge den folkelege tilliten vi ynskjer til offentlege pensjonsordningar. Dei som blir pensjonistar i åra framover, har betalt inn Pensjonstrygda med forventning om å få pensjon basert på gjeldande regelverk.

    For det andre løyser heller ikkje Regjeringa sine forslag til endringar og innstrammingar dei økonomiske problema som er i Pensjonstrygda for sjømenn.

    Nivået på utbetalingane av sjømannspensjonen skal tilfredsstilla kravet om eit økonomisk trygt tilvære. Det gjer det ikkje i dag, og det vil heller ikkje gjera det om Regjeringa sine forslag hadde fått fleirtal.

    ...

    Det er derfor fleirtalet i komiteen, med Arbeidarpartiet i mindretal, har lagt inn i merk­nads form at staten skal vera garantist for nødvendige løyvingar. Her er nemnt beløp som er både 50 og 100 millionar kronar høgare enn Regjeringa sitt overslag. Det får vi då ta etter kvart. Det som er viktig å få på plass, er at Stortinget her er garantist.»

12. Disse medlemmene av utvalget finner på denne bakgrunn at mandatet til det oppnevnte utvalget er for snevert, og at det er vanskelig å arbeide innenfor oppsatte rammer om at statens garantiansvar ikke skal utvides. Mandatet bryter med oppfatningen til Stortingets flertall.

13. Utvalget må legge til grunn at det statlige ansvaret må gjelde fullt ut både for de som i dag er pensjonsmottakere og de som står foran pensjonisttilværelsen med sjømannspensjon etter nåværende regler. Eventuelt kan det foreslås mindre endringer i disse som ikke influerer vedsentlig på medlemmenes rettigheter; utvalgets mandat må imidlertid utgjøre en lojal oppfølging av Stortingets vedtak den 15. november 1996.

14. Når det gjelder en framtidig pensjonsordning, må utvalget legge til grunn at medlemmer og redere til sammen innbetaler mer enn tilstrekkelig for å dekke pensjonsforpliktelsene overfor dagens aktive sjøfolk. Sammenlikning med AFP-ordninger vil derfor tilsi at staten kan gå inn med opptil 40 prosent av samlede utgifter ut fra innbetalingene fra medlemmer og redere.

15. Undertegnede medlemmer av utvalget som skal vurdere sjømannspensjonene, ber derfor om at den politiske ledelsen i Sosial- og helsedepartementet gjennomgår mandatet for utvalget og ikke minst den utlegning av mandatet som framgår av Rokvams notat om samme. Gjøres denne mandatsforståelsen gjeldende vil dette være å binde opp organisasjonene til å måtte svekke medlemmenes pensjonsrettigheter, noe som både vil stride mot organisasjonenes eget syn og det synet som lå til grunn for Stortingets flertall ved behandlingen av Ot.prp. nr. 59 (1995-96).

16. Også Regjeringen må være bundet av Stortingets vedtak 15. november 1996. Dette vil ikke minst måtte gjelde en Regjering som er utgått fra de partier som sto bak Stortingsflertallets avvisning av foreslåtte nedskjæringer i sjømannspensjonen. Avvisningen var basert på prinsipielle vurderinger. Det vises til sitatet ovenfor fra nåværende sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa.

17. Disse medlemmer vil derfor be den politiske ledelse i Sosial- og helsedepartementet endre så vel utvalgets mandat som den mandatutlegging som er foretatt av avd. direktør Aase Rokvam i notatet datert 5. februar 1998. Vi ber om å bli meddelt departementets endrede mandat innen 20. april 1998.

Sjømannspensjonsutvalget og det gitte mandat

Brev av 30. mars 1998 fra utvalgsmedlemmer til sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa

I brev av 11.07.97 fra Det Kgl. Sosial- og helsedepartementet ble utvalget gitt følgende mandat:

Utvalget skal foreta en nærmere utredning og vurdering av sjømannspensjonen både når det gjelder

• fortsatt offentlig pensjonsordning

• en eventuell privat tjenestepensjonsordning eller

• en eventuell AFP-lignende ordning.

En overgang til forsikringsmessige beregning av pensjonen må også vurderes.

De enkelte alternativene må være i samsvar med de forpliktelser som følger av internasjonal avtaler, spesielt ILO konvensjon nr 71 for 1946, som tilsier at det skal være en lovbestemt plikt for partene å ha en pensjonsordning som gir sjøfolk over 60 år adgang til en førtidspensjon. For øvrig kan det vurderes om utenlandske sjøfolk bør sikres særskilt.

Statens garanti for allerede opptjente rettigheter etter sjømannspensjonstrygdloven skal ivaretas innen rammen av dagens regelverk og samordningsbestemmelser. For øvrig skal det legges til grunn at videre opptjening framover skal være selvfinansierende og ikke gi fordeler utover hva som gis i AFP-ordninger med statstilskott. Statens garantiansvar skal ikke utvides.

Utvalget skal vurdere om framtidig finansiering bør legges om til helt eller delvis fondsbasering. Dette er bare aktuelt dersom ordningen ikke videreføres som en offentlig ordning.

De økonomiske og administrative konsekvenser av de enkelte alternativene utredes i samsvar med utredningsinstruksen.

Sosial- og helsedepartementet kan gjøre utdypninger og tillegg i mandat.

Utvalget skal legge fram sin utredning innen 1. oktober 1998.

Sjømannsorganisasjonene mener det mandatet som er gitt avviker fra følgende vedtak som ble fattet i Stortinget den 15. november 1996.

«Stortinget ber Regjeringen nedsette et utvalg der ansattes organisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner er representert for å foreta en nærmere utredning og fornyet vurdering av sjømannspensjonene både når det gjelder fortsatt offentlig pensjonsordning, en eventuell privat tjenestepensjonsordning eller en eventuell AFP-lignende ordning. En overgang til forsikringsmessig beregning av pensjonen må også vurderes.»

Sjømannsorganisasjonene har fra første møte i utvalget påpekt at mandatet ikke er i henhold til vedtaket. Vårt syn ble forsterket etter at et notat om Sjømannspensjonsutvalgets mandat ble lagt frem for et møte i utvalget den 10. februar 1998.

Sjømannsorganisasjonene ønsker fjernet avsnittet i mandatet som begynner med: Statens garanti for allerede opptjente ..., likeledes siste setning i neste avsnitt som begynner med Dette er bare ....

Sjømannsorganisasjonene mener at det ligger sterke føringer på utvalget, slik at det ikke er mulighet for nytenkning i utredningsarbeidet, slik mandatet er gitt i sin nåværende form.

Vårt vedlagte brev til Sosialministeren i denne saken ble lagt frem for utvalget i møte den 17.03.98, slik at utvalget er informert om vårt standpunkt i denne saken. Som vi ber om i vårt brev ønsker vi departementets svar innen 20. april 1998.

Sjømannspensjonsutvalgets mandat

Notat datert 5. februar 1998 fra Aase Rokvam til Sjømannspensjonsutvalget vedrørende forståelsen av utvalgets mandat

Bakgrunn og mandat

Sosial- og helsedepartementet la i Ot prp nr 59 (1995-96) fram forslag til endringer i sjømannspensjonstrygdloven. Forslagene var et samlet opplegg for å bedre pensjonstrygdens økonomi med visse innstrammings- og forenklingstiltak, supplert med forslag om å øke et midlertidig statstilskudd.

Under stortingsbehandlingen høsten 1996 var representanter fra Norsk Sjømannsforbund, Norsk Sjøoffisersforbund og Det norske maskinistforbund i møte med komiteens medlemmer. Organisasjonene hadde motforestillinger til lovforslagene og krevde høyere statstilskudd. Det ble også uttrykt ønske om å få utredet alternative ordninger.

På denne bakgrunn fattet Stortingsflertallet den 15. november 1996 følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen nedsette et utvalg der ansattes organisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner er representert for å foreta en nærmere utredning og fornyet vurdering av sjømannspensjonene både når det gjelder fortsatt offentlig pensjonsordning, en eventuell privat tjenestepensjonsordning eller en eventuell AFP-lignende ordning. En overgang til forsikringsmessig beregning av pensjonen må også vurderes.»

Sosial- og helsedepartementet oppnevnte den 11. juli 1997 Sjømannspensjonsutvalget. Utvalget fikk følgende mandat:

«Utvalget skal foreta en nærmere utredning og vurdering av sjømannspensjonen både når det gjelder

• fortsatt offentlig pensjonsordning,

• en eventuell privat tjenestepensjonsordning eller

• en eventuell AFP-lignende ordning.

En overgang til forsikringsmessig beregning av pensjonen må også vurderes.

De enkelte alternativene må være i samsvar med de forpliktelser som følger av internasjonale avtaler, spesielt ILO konvensjon nr 71 for 1946, som tilsier at det skal være en lovbestemt plikt for partene å ha en pensjonsordning som gir sjøfolk over 60 år adgang til en førtidspensjon. For øvrig kan det vurderes om utenlandske sjøfolk bør sikres særskilt.

Statens garanti for allerede opptjente rettigheter etter sjømannspensjonstrygdloven skal ivaretas innen rammen av dagens regelverk og samordningsbestemmelser. For øvrig skal det legges til grunn at videre opptjening framover skal være selvfinansierende og ikke gi fordeler utover hva som gis i AFP-ordninger med statstilskott. Statens garantiansvar skal ikke utvides.

Utvalget skal vurdere om framtidig finansiering bør legges om til helt eller delvis fondsbasering. Dette er bare aktuelt dersom ordningen ikke videreføres som en offentlig ordning.

De økonomiske og administrative konsekvenser av de enkelte alternativene utredes i samsvar med utredningsinstruksen.

Sosial- og helsedepartementet kan gjøre utdypninger og tillegg i mandat. »

Utvalgets forståelse av mandatet

Utvalget bemerker at første avsnitt i mandatet er direkte utledet av stortingsvedtaket. Det følger av dette at utvalget skal utrede ulike alternativer til en pensjonsordning for sjømenn som omtalt nedenfor.

Fortsatt offentlig pensjonsordning

Utvalget forstår mandatet slik at det skal utrede en fortsatt offentlig ordning, dvs en lovbestemt pensjonsordning tildels offentlig administrert som i dag.

For øvrig mener utvalget at det kan foreslå en modernisering, fornying og forenkling av ordningen. Forslag til endringer som ble lagt fram i Ot prp nr 59 (1995-96) som nevnt foran, kan tas opp til vurdering av utvalget.

I henhold til mandatets tredje ledd skal statens garanti for allerede opptjente rettigheter ivaretas innen rammen av dagens regelverk og samordningsbestemmelser, og garantien skal ikke utvides. Dette innebærer at dersom det foreslås særlige forbedringer i ordningen, følger ikke statens garanti med.

Videre finansiering framover skal være selvfinansierende og ikke gi fordeler utover hva som gis i AFP-ordninger med statstilskott. Utvalget forstår dette slik at det i en fortsatt offentlig trygdeordning, kan påregnes samme statstilskott som i de vanlige AFP-ordningene, dvs 40 prosent av pensjonsutgiftene for årskullene 64, 65 og 66 år, og det godskrives pensjonspoeng i folketrygden på samme måte som for AFP-pensjonister. Når det ikke skal gis fordeler utover hva som gis i AFP-ordningen, innebærer dette at trygdeordningen må inntektsprøves på samme måte som AFP.

Utvalget tar til etteretning at mandatets fjerde avsnitt ikke åpner rom for individuell fondsbasering dersom ordningen videreføres som en offentlig ordning. Dette innebærer at trygden skal være basert på et utligningssystem. Utvalget legger til grunn at systemet med kollektive grunnfond og reguleringsfond kan videreføres og justeres.

En eventuell privat tjenestepensjonsordning

Utvalget forstår mandatet slik at det skal utredes en privat tjenestepensjonsordning, som stort sett bygger på de vanlige pensjonsregler som faller inn under de krav skatteloven § 44 setter for skattefordeler.

Sjøfolk vil kunne ha en særaldersgrense på 60 år.

På bakgrunn av de signaler som er gitt fra Stortinget senest ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 1997, legger utvalget til grunn at både ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger kan drøftes som en eventuell ny privat tjenestepensjonsordning for sjøfolk.

Utvalget tar ellers til etteretning at det samtidig med utvalgets arbeid, arbeides med en ny lov om foretakspensjoner som vil kunne ha en viss betydning for en eventuell privat tjenestepensjonsordning.

En eventuell AFP-lignende ordning

Med en eventuell AFP-lignende ordning forstår utvalget en ordning som – med visse tilpassinger – tar modell etter ordningen med avtalefestet pensjon (AFP) i privat sektor.

I hovedsak vil det si at ordningen bygger på opptjent pensjon i folketrygden, det medregnes og godskrives pensjonspoeng slik uførepensjonister får i folketrygden, og det gis statstilskudd for årsklassene 64, 65 og 66 år. Pensjonen er inntektsprøvd.

AFP-ordningen er ikke individuelt fondsbasert, men sikres økonomisk gjennom fond som dekker pensjonsutgiftene til løpende pensjonistbestand.

Ordningen anses som en kollektiv privat pensjonsordning. Lovregulering skjer gjennom rammeloven for statstilskudd (tilskottsloven).

Overgang til forsikringsmessig beregning av pensjon skal også vurderes

Etter utvalgets oppfatning kan et slikt prinsipp ikke tilpasses en fortsatt offentlig trygdeordning med betydelige fordelingselement hvor enkelte har større fordel av ordningen enn andre, og som er basert på løpende finasiering gjenom et utligningssystem. Dette gjelder også en AFP-lignende ordning.

Dersom partene ønsker en slik overgang, er det naturlige alternativ en overgang til en privat tjenestepensjonsordning med individuell fondsbasering som nevnt foran.

Spørsmål om hel eller delvis fondsbasering

Utvalget skal vurdere om framtidig finansiering bør legges om til helt eller delvis fondsbasering.

Siden dette – i henhold til mandatet – bare er aktuelt dersom ordningen ikke videreføres som en offentlig ordning – begrenses utvalgets vurdering til alternativene som gjelder utredning av en privat tjenestepensjonsordning eller AFP-lignende ordning.

Når det gjelder en fortsatt offentlig ordning, blir drøftelsene konsentrert om grunnfondets og reguleringsfondets framtidige rolle.

Pensjonsalder

Utvalget forstår mandatets andre avsnitt – og henvisningen til ILO konvensjon nr 71 for 1946 – slik at de alternativ som vurderes skal legge til grunn at sjøfolk over 60 år skal ha adgang til en førtidspensjon.

For å anses som sjøfolk kan det likevel settes krav om tilknytning til sjøen fram mot pensjonsalderen, slik det gjøres både i gjeldende pensjonstrygd og i ordningen med avtalefestet pensjon.

Omfang/personkrets

Mandatet legger ikke opp til noen drøftelse av omfangsbestemmelsene for pensjonsordningen.

Utvalget forstår mandatets andre ledd slik at det primært er sjøfolk som skal sikres.

Utvalget legger således til grunn at den ikke har i oppgave å vurdere en eventuell snevrere personkrets eller utvidelse av personkretsen.

Som eksempler nevnes at det fra gruppen seismikere er reist ønske om unntak fra gjeldende ordning, mens det fra enkelte fiskere/båtmannskap er reist spørsmål om medlemskap i pensjonstrygden for sjømenn.

Utvalget er begrenset sammensatt til organisasjoner som representerer tradisjonelle sjøfolk, og det anses derfor korrekt at eventuelle spørsmål om endringer i personkretsen tas opp av de berørte organisasjoner når utvalgets innstilling sendes på høring.