4 Historisk utvikling

4.1 Innledning. Bakgrunnen for at pensjonsordningen for sjømenn ble opprettet

Spørsmålet om å opprette en egen pensjonsordning for sjømenn ble drøftet av sjømennenes og redernes organisasjoner allerede i mellomkrigstiden. Organisasjonene tok spørsmålet opp med de norske myndighetene i London under krigen.

I november 1946 forelå innstillingen fra et utvalg som var oppnevnt av Sosialdepartementet i 1945. Utvalget foreslo å opprette en lovfestet pensjonskasse for sjømenn med kapitaldekning for forpliktelsene, noe redersiden støttet. Sjømannsorganisasjonene bad imidlertid om at det også ble lagt fram et utkast til pensjonsordning bygd på utligningsprinsippet. Finansdepartementet uttalte seg i samme retning.

I lovproposisjonen (Ot prp nr 13 for 1948) fore­slo Sosialdepartementet at pensjonsordningen skulle baseres på et utligningsprinsipp, og at midlene fra Nortrashipoppgjøret skulle utgjøre et grunnfond. Staten skulle bidra til finansieringen ved siden av sjømenn og redere. Fartstid før ordningen trådte i kraft skulle normalt medregnes ved beregning av pensjonene. Ordningen skulle omfatte både utenriks og innenriks fart, herunder driftsbesetningen på fiske- og fangstfartøyer. Med enkelte mindre endringer ble forslagene i proposisjonen vedtatt som lov.

Selv om det var meningsforskjeller når det gjaldt utformingen av pensjonsordningen – særlig finansieringen – var det bred enighet om at det var berettiget med en særskilt pensjonsordning for sjøfolk, og at ordningen fikk lavere pensjonsalder enn det som ellers gjaldt (70 år i den alminnelige alderstrygden). Det ble framholdt at det forelå spesielle grunner for å opprette en egen pensjonsordning for denne yrkesgruppen. Blant annet hadde sjømannsyrket spesielle arbeidsvilkår med stadig skiftende arbeidsforhold. Dessuten kunne mange sjømenn ikke nyte godt av de sosiale tiltakene i samfunnet på samme måte som andre. Det ble også lagt vekt på at skipsfarten hadde avgjørende nasjonaløkonomisk betydning for landet. Gode sosiale vilkår ville medvirke til å sikre stabilitet og tilstrekkelig rekruttering til sjømannsyrket.

Pensjonstrygden for sjømenn ble opprettet ved lov 3. desember 1948 nr 7. Loven trådte i kraft straks, men retten til pensjon og plikten til å betale avgift inntrådte først 1. juli 1949.

I de ca 50 årene som er gått siden Pensjonstrygden for sjømenn ble etablert, har det vært fore­tatt en rekke endringer i pensjonsordningen. Forskjellige sider av ordningen har gjennom årene vært utredet av utvalg og arbeidsgrupper, se boks 4.1. Omfanget er blitt utvidet, ytelsene er tilpasset folketrygden, og statens medvirkning til finansieringen er endret.

I det følgende gis det en oversikt over utviklingen i pensjonstrygden når det gjelder omfang, ytelser, finansiering og administrasjon fram til dagens situasjon, som er framstilt i kapittel 3.

4.2 Utviklingen av pensjonstrygdens omfang

Personkrets

Pensjonstrygden for sjømenn omfattet opprinnelig bare norske statsborgere som var arbeidstakere på norske skip. Det ble satt en tonnasjegrense på 100 bruttotonn, med en viss adgang til å innlemme mindre skip i rutefart m m i trygden. Senere er det foretatt en rekke endringer/utvidelser av personkretsen. Av viktige endringer kan nevnes:

• I 1975 ble personkretsen utvidet til å omfatte arbeidstakere på flyttbare innretninger med eget framdriftsmiddel eller utstyr for boring etter naturforekomster i sjøen.

• EØS-avtalen, som trådte i kraft 1. januar 1994, medfører at borgere av EØS-landene – med enkelte unntak – omfattes av pensjonstrygden for sjømenn når de tjenestegjør på norske skip.

I figur 4.1 gis det en oversikt over antallet personer som har vært med i ordningen siden starten. Oversikten bygger på gjennomsnittlig antall arbeidstakere per måned som er trukket for pensjonsavgift.

4.3 Ytelsene

4.3.1 Innledning

Loven om pensjonstrygd for sjømenn gav opprinnelig rett til både alderspensjoner, enkepensjoner og barnepensjoner. Alderspensjonene løp livet ut. Det var ingen ubetinget rett til uførepensjon, men det kunne på visse vilkår bevilges uførestønad når det var stilt midler til rådighet for dette formålet. På denne tiden var de sosiale trygdene lite utbygd. Det ble gitt alderstrygd med små ytelser etter behovsprøving, men det fantes ingen alminnelig etterlattepensjonering.

Situasjonen ble en annen etter at folketrygden var innført fra 1. januar 1967. Det ble da bestemt at pensjonstrygden for sjømenn skulle benytte sine midler til å yte alderspensjon fra den lavere pensjonsalderen for sjømenn, og fram til pensjonsalderen i folketrygden. Pensjonstrygden ble dermed en førtids alderspensjonsordning. Det ble fastsatt overgangsregler, slik at det fortsatt skulle gis bl a enkepensjoner og alderspensjoner etter oppnådd pensjonsalder i folketrygden, for fartstid opptjent før 1. januar 1967. Slike pensjoner ville dermed først bli avviklet etter en lengre overgangstid. Det vises til kapitel 3, punkt 3.3.2 hvor overgangsordningen er omtalt.

I punkt 4.3.2 gis det en omtale av pensjonstilfeller som det gjaldt særregler for, og som vil bli nevnt under omtalen av finansieringen. Ellers begrenses omtalen til alderspensjonene og ordningen med tilbakebetaling av pensjonsavgift. I omtalen av tilpassingen til folketrygden vil naturlig nok også de andre ytelsene bli omtalt.

4.3.2 Pensjoner etter særregler

4.3.3 Vilkårene for å få alderspensjon

4.3.4 Alderspensjonens størrelse m m

Pensjonene ble opprinnelig fastsatt på grunnlag av satser for årlig pensjon for hver pensjonsgivende fartsmåned som pensjonisten hadde opptjent. Det ble gitt pensjon for maksimalt 350 måneder.

Pensjonssatsen for underordnede sjømenn var seks kroner per fartsmåned (maksimal årspensjon 2 100 kroner). For overordnede (offisersstillingene) var det to klasser, med henholdsvis 20 og 40 prosent høyere pensjonssats (maksimal årlig pensjon henholdsvis 2 520 kroner og 2 940 kroner).

Det ble gitt krigsfartstillegg for fartstid i tidsrommet 1. september 1939 – 31. desember 1945 med 100 prosent av pensjonssatsene. Det ble videre gitt tillegg for forsørget ektefelle (33 1/3 prosent av pensjonen) og for forsørgede barn (10 prosent av pensjonen for hvert barn).

Dersom pensjonen ble tatt ut før pensjonsalderen, ble den redusert med en halv prosent for hver måned som manglet på 60 år.

Før pensjonstrygden ble tilpasset folketrygden, ble det fore­tatt en rekke endringer i satsene for pensjon og tillegg:

• I 1953 ble de to klassene for overordnede sjømenn (offiserer) slått sammen til en, med 40 prosent høyere pensjonssats enn for underordnede sjømenn.

• I 1955 ble maksimal fartstid ved beregning av pensjonen økt fra 350 måneder til 360 måneder.

• Ektefelletillegget ble i 1957 redusert til 15 prosent av pensjonen, og falt bort i 1959.

• Krigsfartstillegget ble i 1971 fordoblet, fra å utgjøre 100 prosent av pensjonssatsen til 200 prosent av pensjonssatsen. I 1975 ble det foretatt en nivåforbedring av de ordinære pensjonssatsene for alderspensjon, men ikke av krigsfartstillegget. Det ble fra da av fastsatt egne satser for krigsfartstilleggene.

• Da personer som hadde 18 måneders pensjonsgivende fartstid under krigen fikk rett til pensjon (1971), ble det bestemt at pensjonen bare skulle beregnes av fartstiden under krigen (dvs etter ordinære pensjonssatser og med krigsfartstillegg). Denne særregelen om pensjonsnivå ble senere (1975) opphevet, slik at eventuell fartstid utenom krigen regnes med når pensjonen beregnes.

Pensjonene har opp gjennom årene vært forhøyet, dels ved dyrtidstillegg, dels ved økning av pensjonssatsene. Etter at sjømannspensjonen gikk over til å bli en førtidspensjonsordning da folketrygden var innført, er det bare pensjonssatsene til alderspensjon før fylte 67 år som har økt.

I 1975 ble det gjennomført en vesentlig forhøyelse av de ordinære alderspensjonene før fylte 67 år. I tillegg til at det ble tatt igjen etterslep for manglende regulering de foregående årene, ble det foretatt en nivåforbedring av pensjonene med 50 prosent. Samtidig ble det tatt inn en bestemmelse i loven om at spørsmålet om å forhøye de ordinære pensjonssatsene og krigsfartstillegget skulle legges fram for Stortinget dersom grunnbeløpet i folketrygden økte. Senere ble sjømannspensjonssatsene forhøyet i samme forhold hver gang grunnbeløpet økte.

I 1993 ble det foretatt en nivåforbedring på 16 2/3 prosent av pensjonssatsene for underordnede sjømenn, men bare for fartstid opptjent etter endringen. I 1997 ble pensjonssatsene knyttet direkte til grunnbeløpet, slik at de endres automatisk når grunnbeløpet øker.

Utviklingen av pensjonsnivået

For å danne seg et bilde av utviklingen av sjømannspensjonene har utvalget sammenlignet størrelsen på sjømannspensjonene med konsum­prisindeksen, timelønnen i industrien og størrelsen på alderstrygdpensjonene/folketrygdens grunnbeløp (fra 1967).

Sammenligningene er foretatt per 1. januar i årene fra og med 1950. Fram til 1. oktober 1952 var det to klasser overordnede sjømannspensjonister. Høyeste klasse er benyttet. Det er ikke tatt hensyn til ektefelletillegg, som falt bort fra 1. januar 1959. Etter at folketrygden ble innført, er satsene for ordinær sjømannspensjon (alderspensjon) benyttet.

Det er tatt utgangspunkt i fullt opptjent sjømannspensjon per år, dvs beregnet på grunnlag av 360 pensjonsgivende fartsmåneder (350 måneder før 1. juli 1955). For underordnede har pensjonen i nominelle kroner økt i perioden 1. januar 1950–1. januar 1998 fra kr 2100 per år til kr 102 068 per år (det er forutsatt at pensjonisten har opptjent pensjon etter høyeste sats for underordnet sammenhengende fra 1. mai 1993). For overordnede har pensjonen i samme tidsrom økt fra kr 2 940 per år til kr 139 230 per år.

Sammenligningene er foretatt ved at beløpet for årlig sjømannspensjon er dividert på henholdsvis konsumprisindeksen, timelønnen i industrien og alderstrygdpensjonen/grunnbeløpet. Resultatene er framstilt i figurene 4.2-4.4.

Figur 4.2 viser at sjømannspensjonen for underordnet/overordnet har økt fra ca 100/150 ganger konsumprisindeksen til 370/500 ganger indeksen.

Figur 4.3 viser at sjømannspensjonen for underordnet/overordnet har økt fra ca 700/1000 ganger timelønnen i industrien i 1950 til ca 1000/1400 ganger timelønnen rundt 1980. Senere har timelønnen økt sterkere enn pensjonen. Dette gjelder i forhold til alle pensjoner knyttet til grunnbeløpet i folketrygden, som har hatt en svakere utvikling enn timelønnen i industrien.

Sammenligner man figur 4.4 med figur 4.2, framgår det først og fremst at det skjedde en realøkning av alderstrygdpensjonene gjennom 1950- og 60-årene. Også sjømannspensjonene økte i hele denne perioden i forhold til konsumprisindeksen.

Etter den betydelige forhøyelsen av sjømannspensjonene som ble foretatt i 1975, har forholdet mellom sjømannspensjonen og grunnbeløpet i prinsippet vært uforandret. Den moderate økningen i sjømannspensjonen for underordnede etter 1993 skyldes at det ytes pensjon etter den høyere satsen som gjelder for tid etter 1. mai 1993.

4.3.5 Tilpassingen til folketrygden

Allerede da folketrygden var under forberedelse, ble det forutsatt at pensjonstrygden for sjømenn skulle opprettholdes som en supplerende ordning til folketrygden. Hvordan tilpassingen til folketrygden skulle skje, måtte ses i sammenheng med finansieringen av pensjonstrygden, og hvordan man ønsket at midlene som var til rådighet skulle benyttes. Resultatet ble at pensjonstrygden for sjømenn ble gjort om til en førtids alderspensjonsordning.

Tilpassingen skjedde i flere etapper:

• Det ble bestemt at det fra 1. januar 1967 midlertidig ikke skulle ytes etterlattepensjoner for fartstid opptjent etter 1966, mens forholdet til folketrygden ble nærmere utredet. Denne ordningen ble permanent fra 1968.

• I 1968 ble det bestemt at det ikke skulle ytes alderspensjon etter fylte 70 år for fartstid opptjent etter 1966. Pensjonene som tilpassingsbestemmelsene gjaldt for, ville dermed bli avviklet etter en lengre overgangstid.

• Det ble i 1968 også innført en bestemmelse om samordning av alderspensjon fra pensjonstrygden for sjømenn før fylte 70 år med tilleggspensjon fra folketrygden (fikk anvendelse når sjømannspensjonisten hadde uførepensjon eller etterlattepensjon fra folketrygden med tilleggspensjon). Samordning med folketrygdens grunnpensjon skjedde fortsatt fullt ut etter samordningslovens bestemmelser.

• I 1971 ble satsene for etterlattepensjon, og for alderspensjon etter fylte 70 år, fastlåste. Også samordningsfradraget for grunnpensjon fra folketrygden ble fastlåst.

• I forbindelse med at pensjonsalderen i folketrygden ble satt ned til 67 år fra 1. januar 1973, ble tilpassingsbestemmelsene endret tilsvarende. I 1975 ble det bestemt at prinsippet om at sjømannspensjonene skal tilpasses folketrygden ved at det ikke regnes med fartstid opptjent etter 1966, også skal gjelde når pensjonisten har uførepensjon fra folketrygden. Senere (1985 og 1989) ble tilpassingsreglene også gjort gjeldende for attføringspenger fra folketrygden (etter endret terminologi i folketrygden også rehabiliteringspenger og foreløpig uførestønad) og avtalefestet pensjon med statstilskott.

• For å forhindre at pensjonister går ned i samlet pensjon ved tilpassingen til folketrygden, ble det (1979) innført bestemmelser om overgangstillegg. Bestemmelsene ble gitt med virkning fra 1. juli 1975.

Tilpassingen til folketrygden fører til at det ytes pensjoner etter overgangsbestemmelser for fartstid før 1967 med fastlåste beløp. I 1986 ble det innført en ordning med dels tvungen, dels frivillig kapitalutløsning av de minste av disse pensjonene. Beløpsgrensene var på henholdsvis 50 og 100 kroner per måned.

I 1993 ble overgangsbestemmelsene forenklet ved at de fastlåste samordningsfradragene for pensjon fra folketrygden falt bort. Samtidig ble grensen for kapitalutløsning av fastlåste pensjoner hevet. Det vises til framstillingen av gjeldende regler i kapittel 3, punkt 3.3.2.

4.3.6 Tilbakebetaling av pensjonsavgift

I og med det høye minstekravet til pensjonsgivende fartstid for rett til pensjon, ble det funnet rimelig at sjømenn som ikke oppnådde pensjonsrett fikk tilbakebetalt avgift. Reglene om tilbakebetaling omfatter bare arbeidstakeravgiften, ikke avgiften fra rederiene. Reglene har vært endret flere ganger opp gjennom årene.

Opprinnelig kunne arbeidstakeren kreve å få tilbakebetalt avgiften han hadde betalt utover de første 36 månedene. Tilbakebetalingen kunne tidligst skje ved oppnådd pensjonsalder. Døde sjømannen tidligere, kunne boet i visse tilfeller kreve beløpet utbetalt.

Reglene ble endret allerede i 1951, med den begrunnelsen at beregningene ble kompliserte fordi avgiftssatsene stadig skiftet. Det ble bestemt at tilbakebetaling skulle skje med et beløp som svarte til fire års pensjon, beregnet på grunnlag av opptjente måneder etter at avgiftsbetalingen tok til 1. juli 1949, fratrukket de første 36 fartsmånedene.

I 1968 gikk man tilbake til en beregning ut fra innbetalt avgift. Man regnet først ut gjennomsnittlig avgift de siste 36 månedene. Denne gjennomsnittsavgiften ble multiplisert med antallet fartsmåneder som var tjent opp etter 1. juli 1949 fratrukket 36 måneder. Det ble samtidig bestemt at boet ikke kunne kreve å få tilbakebetalt avgift når arbeidstakeren døde før pensjonsalderen.

Den någjeldene ordningen ble innført i 1993. Tilbakebetalingsbeløpet utgjør 2/3 av ett års pensjon, og reglene er også ellers tilpasset reglene for pensjon, se kapittel 3, punkt 3.3.4.

4.4 Finansiering – økonomi

4.4.1 Valget av finansieringsløsning – kapitaldekningsprinsippet eller utligningsprinsippet

4.4.2 Avgiftene fra arbeidstakere og rederier

Avgiften fra arbeidstakerne var opprinnelig fastsatt til 5 prosent av den faste hyren. I 1951 ble arbeidstakerne inndelt i 5 grupper med lik avgift for alle arbeidstakere i samme gruppe. I 1953 ble avgiftsgruppene redusert til 4 (de to offisersgruppene ble slått sammen).

Avgiften fra rederiene var dels en avgift per arbeidstaker, dels en tonnasjeavgift. Det høyeste beløpet skulle legges til grunn. Avgiften per arbeidstaker var det samme beløpet som arbeidstakeravgiften. Rederiet skulle som en hovedregel betale en tilsvarende avgift for utenlandske arbeidstakere, selv om disse ikke var trygdepliktige. Tonnasjeavgiften, som var 0,15 kroner per brutto registertonn for måneden, ble opphevet i 1953. Begrunnelsen var at den virket noe tilfeldig. Dessuten innbrakte pensjonsavgiftene mer, og utgiftene var mindre, enn beregnet.

Det ble bestemt at halvparten av den delen av laste- og fyravgiftene som oversteg 2,2 mill kroner per år skulle gis til Pensjonstrygden for sjømenn. Pengene hadde tidligere tilfalt Statens Sjømannsfond (se punkt 4.3.2 ovenfor om pensjonene fra dette fondet).

Avgiftssystemet ble lagt om i 1963, slik at avgiften fra både arbeidstakerne og rederiene ble fastsatt til faste månedlige beløp i forhold til pensjonssatsen.

• Arbeidstakeravgiften i gruppe 2 (matroser m v) ble satt til tre ganger pensjonssatsen for underordnede. De øvrige tre gruppene fikk avgiften satt i forhold til avgiften i gruppe 2.

• Offiserene (gruppe 1) fikk en avgift på 150 prosent av avgiften i gruppe 2.

• Rederienes avgift ble satt til 150 prosent av arbeidstakeravgiften.

Omleggingen i 1963 medførte at avgiften fra arbeidstakerne gjennomsnittlig ble forhøyet med ca 40 prosent og avgiften fra rederiene med ca 110 prosent (samlet avgiftsforhøyelse ca 77 prosent).

I 1968 ble pensjonsnivået hevet, uten at avgiftsnivået ble endret. Dette ble gjort ved at arbeidstakernes avgift i gruppe 2 ble satt til 2,25 ganger pensjonssatsen.

I 1975 ble avgiftssystemet igjen lagt om, samtidig med at det ble foretatt en vesentlig forhøyelse av pensjonssatsene:

• For arbeidstakerne ble avgiften i gruppe 2 satt til 1,20 ganger pensjonssatsen for underordnede.

• For rederiene gikk man over til en prosentavgift. Satsen ble satt til 2,75 prosent av arbeidstakerens inntekt om bord. For arbeidstakere på fiske- og fangstfartøyer ble avgiften fra rederiene fortsatt beregnet i forhold til arbeidstakeravgiften.

Satsen for avgiften fra rederiene har senere vært forhøyet flere ganger, bl a i forbindelse med at plikten rederiene hadde til å svare avgift for utenlandske arbeidstakere i den norske flåten (uten fast bopel i Norge) ble opphevet i 1987 (da norsk internasjonalt skipsregister ble innført). Satsen er nå 3,3 prosent av inntekten om bord.

I 1993 ble gruppeinndelingen forenklet til to avgiftsgrupper. Samtidig ble arbeidstakeravgiften for gruppe 2 (underordnede) reelt forhøyet fordi den fra da av regnes av den høyere pensjonssatsen som ble innført for underordnede. Avgiften for gruppe 1 (overordnede) ble fastsatt til 9/7 av avgiften for gruppe 2, dvs at avgiftsnivået for overordnede sjømenn ble som før. I 1997 ble satsene for arbeidstakeravgiften knyttet direkte til grunnbeløpet i folketrygden. Avgiftsnivået ble ikke endret.

4.4.3 Fondene og statens bidrag

Grunnfondet bestod av 186 millioner kroner fra Nortrashipoppgjøret. Det ble bestemt i loven at kapitalen av dette fondet ikke kan benyttes til å dekke trygdens utgifter.

Reguleringsfondet fikk overført de gjenværende midlene i Statens Sjømannsfond per 1. juli 1949 (ca 1,3 mill kroner). Overskudd i regnskapsåret skulle legges til reguleringsfondet. Ifølge proposisjonen tenkte departementet seg midlene nyttet bl a til å finansiere uførestønader og andre bevilgede ytelser.

Det ble bestemt at trygdens fond forvaltes av styret, etter regler fastsatt av Kongen med Stortingets godkjenning.

Staten skulle dekke eventuelle underskudd i regnskapsåret. Statens tilskudd skulle likevel aldri være mindre enn 10 prosent av utgiftene. Bestemmelsen om årlige statstilskudd på 10 prosent av utgiftene ble foreslått av stortingskomiteen. Begrunnelsen var at ifølge de beregningene som forelå, ville staten etter hvert komme inn med betydelige tilskudd. Komiteen – med tilslutning av Stortinget – fant det riktig og hensiktsmessig at staten allerede fra starten begynte å yte tilskudd til trygden.

Den plikten som staten hadde til å yte tilskudd på minst 10 prosent av de årlige utgiftene ble opphevet i 1955. I Ot prp nr 44 for 1955 påpekte Sosialdepartementet at trygden hadde hatt store overskudd, og at det siden starten i 1949 var bygd opp et reguleringsfond på ca 100 millioner kroner. F eks var overskuddet 17,7 millioner kroner i 1953. Departementet fant at staten ikke burde yte tilskudd så lenge trygden gikk med overskudd. Det ble pekt på at trygden var garantert av staten, og at denne garantien ble opprettholdt. Bestemmelsen om at staten skulle dekke eventuelle underskudd stod dermed fast.

Etterhvert førte utviklingen til at overskuddet minket. Samtidig økte bestanden av pensjonister fra år til år. Da sjømannsorganisasjonene i 1957 framholdt overfor Sosialdepartementet at sjømannspensjonene var for lave, fant departementet at både spørsmålet om pensjonenes størrelse og finansieringsordningen måtte vurderes nærmere.

Sosialdepartementet utarbeidet et opplegg med forhøyelse både av pensjonene og pensjonsavgiftene, og et utkast til proposisjon ble forelagt for sjømennenes og rederienes organsiasjoner. I Ot prp nr 76 for 1958 uttalte departementet bl a om dette forslaget:

«I forbindelse med forslaget tok departementet samtidig avstand fra det syn at staten forutsettes å skulle dekke en bestemt del av pensjonstrygdens utgifter. Staten garanterer trygden, og garantiansvaret kan bli aktuelt hvis f. eks. trygdens inntektsgrunnlag svekkes som følge av innskrenkninger i vår skipsfart og mannskapsstyrken, men under normale forhold forutsettes trygden å skulle dekke utgiftene helt ut selv.»

I Ot prp nr 54 for 1962-63 opplysete departementet om det samme forslaget:

«Det ble fremhevet at skipsfarten i likhet med andre næringer selv måtte bære utgiftene til pensjonering av sine arbeidstakere.»

Sjømennenes og rederienes organisasjoner kunne ikke godta departementets opplegg. De framholdt at staten etter lovens forutsetninger hadde plikt til å delta i trygdens finansiering. De påpekte også at staten hadde gjennomført flere utvidelser av trygdens opprinnelige omfang, bl a ved å føre inn under trygden en rekke personer som aldri har vært med på å bidra med inntekter.

I 1960 ble det oppnevnt et utvalg som bl a skulle drøfte spørsmål av betydning for finansieringen (Refinansieringsutvalget). I utvalgets utredning som ble avgitt i 1962, ble det bl a påvist at de løpende inntektene ikke ville kunne dekke de framtidige forpliktelsene.

I 1963 ble loven endret slik at staten fra 1. januar 1964 påtok på seg å betale for den beregnede del av pensjonsutgiftene til

• krigsfartstillegg, ved at det ble tatt hensyn til en forholdsmessig del av samordningsfradrag etter samordningsloven, og

• pensjoner etter den midlertidige stønadsloven av 1946.

Trygdens andel av laste- og fyravgiftene ble begrenset til 4 mill kroner per år.

Samtidig ble statsgarantien endret. Bestemmelsen om at staten dekker årlige underskudd ble opphevet, og erstattet med en bestemmelse om at trygden er garantert av staten. Videre ble bestemmelsen om reguleringsfondet endret, slik at det framgår at årlige underskudd i regnskapsåret dekkes av reguleringsfondet.

I Ot prp nr 54 (1962-63) ble det uttalt at avgiftsbetalingen normalt bør dekke trygdens ytelser, og videre:

«Under ekstraordinære forhold vil det imidlertid kunne bli aktuelt med statstilskott for å forhindre at pensjonsytelsene blir redusert.»

Under stortingsbehandlingen uttalte sosialminister Olav Gjærevoll bl a:

«Jeg synes det er riktig i denne sammenheng å understreke at utlikningsprinsippet selvfølgelig bare er mulig så lenge staten garanterer den enkelte pensjonist at han skal få oppfylt sine rettigheter. Uten statens garanti ville utlikningsprinsippet ikke være mulig.»

Bestemmelsen om statsgaranti slik den ble vedtatt i 1963 gjelder fortsatt.

Senere ble det ført forhandlinger mellom sjømanns- og rederiorganisasjonene og staten om finansieringen av pensjonstrygden for sjømenn. Sosialdepartementet forela i november 1966 organisasjonene et tilbud til finansieringsordning som samtlige organisasjoner aksepterte. Forslaget ble vedtatt som lov med virkning fra 1. januar 1967. Ordningen gikk ut på at staten dekker

• krigsfartstillegg (uten samordningsfradrag)

• pensjoner etter den midlertidige stønadsloven av 1946

• enke- og barnepensjoner etter arbeidstaker som sluttet i pensjonsgivende tjeneste før 1. september 1939

• merutgiftene ved at arbeidstakere på utenlandske hvalfangstekspedisjoner m v var blitt innlemmet i trygden.

Det ble videre foretatt et etteroppgjør for tidligere utbetalt krigsfartstillegg og utgifter til pensjon for utenlandsk hvalfangst. Oppgjøret skulle skje ved at staten i 40 år fra og med 1967 skulle yte et tilskudd på 6,25 mill kroner til trygden. Laste- og fyravgiftene skulle opprinnelig trekkes fra, men dette ble endret i 1968. Samtidig ble det bestemt at halvparten av disse avgiftene skulle gis som tilskudd til trygden. Etter at laste- og fyravgiftene falt bort ved innføring av kystgebyr, har pensjonstrygden fått et årlig tilskudd (fra 1983) på 8 mill kroner.

I 1968 ble det tatt inn en bestemmelse i loven som pålegger Pensjonstrygdens styre å følge utviklingen av trygdens økonomi. Styret skal minst hvert fjerde år foreta en forsikringsteknisk beregning av trygdens pensjonsforpliktelser, og beregne inntekter og utgifter i framtiden. På dette grunnlaget skal styret fremme forslag om mulige endringer i trygdens ytelser og hvordan utgiftene skal dekkes.

Det har senere ikke vært noen endringer i finansieringsordningen, men finansieringsspørs­målene har blitt aktualisert på grunn av trygdens dårlige økonomi.

Etter avtale mellom Pensjontrygdens styre og staten v/Finansdepartementet var grunnfondet på 186 mill kroner fra 1. juli 1949 til 1. juli 1979 plassert som kontolån i statskassen. Per 1. juli 1979 var renten på kontolånet 8 prosent p a. Styret ønsket en høyere forrentning, eventuelt at lånet ble frigitt slik at det kunne forvaltes av styret. Grunnfondet ble frigitt den 12. november 1992 med en rentekompensasjon på kr 6 557 890. Senere ble det utbetalt ytterligere rentekompensasjon med kr 35 041 600.

I figur 4.5 gis det en oversikt over utviklingen av fondene i Pensjonstrygden for sjømenn.

Figur 4.5 viser samlet kapital i grunnfondet og reguleringsfondet i 1997-kroner. Det framgår at kapitalen har sunket jevnlig de siste 20 årene, etter å ha vært på en topp rundt 1970.

I de senere årene har regnskapet for pensjonstrygden for sjømenn vist underskudd. I figur 4.6 gis det en historisk oversikt over den finansielle utviklingen i pensjonsordningen.

Figur 4.6 viser det årlige resultatet medregnet renter. Underskuddet i 1975 skyldtes at de ordinære alderspensjonene ble økt med ca 70 prosent fra 1. juli 1975, mens avgiftssatsene først ble økt med virkning fra 1. oktober 1975. Underskuddet i 1989 skyldtes at det for dette året bare ble regnskapsført avgift for fem terminer. Diagrammet viser at pensjonstrygden har gått med noe over 100 mill kroner i underskudd hvert år siden 1994.

4.5 Organisering – administrasjon

Pensjonstrygden for sjømenn har hele tiden vært administrert av en egen institusjon ledet av et styre, se kapittel 3, punkt 3.5.

Pensjonsordningen har hatt et komplisert regelverk som det har vært arbeidskrevende å administrere, blant annet med særregler for fartstid under den andre verdenskrigen og kompliserte regler for beregning og samordning av pensjoner m v. I den første tiden foretok pensjonsordningen utbetaling av pensjonene selv, men dette ble senere overtatt av trygdeetaten.

Før 1. januar 1989 ble pensjonsavgiftene krevd inn av Direktoratet for sjømenn, som også krevde inn sjømannsskatten. Pensjonstrygden for sjømenn overtok innkrevingen av pensjonsavgiftene selv fra 1989, da Direktoratet for sjømenn ble nedlagt.

I de senere årene har det vært lagt vekt på å forenkle arbeidet med pensjonssakene gjennom bl a Edb-utvikling, men det er ikke mulig å unngå en del manuelle rutiner. Innføringen av EØS-avtalen fra 1994 har ført til en del merarbeid.

Bemanningen har vært synkende de senere årene pga arbeidet med effektivisering. Det var 62 fast organiserte stillinger per 31. desember 1990. Til sammenligning hadde trygden 50 stillinger per 31. desember 1997, hvorav 3 stillinger ikke var besatt pga permisjoner. Administrasjonsutgiftene var i 1990 21,0 mill kroner, som utgjorde ca 3,5 prosent av pensjonsutgiftene, mens det i 1997 kostet 22,9 mill kroner å administrere pensjonsordningen, dvs ca 3,2 prosent av pensjonsutgiftene.