8 Rapport om tobakksindustriens høringsuttalelser til lover og forskrifter

Utarbeidet av Biørn Bogstad Oslo, 8. mars 2000

8.1 Innledning – en oversikt over rapporten

Ved brev av 29. august 1999 fikk jeg i oppdrag av Statens tobakkskaderåd ved professor Asbjørn Kjønstad å gå gjennom uttalelser som tobakksindustrien i Norge har avgitt i forbindelse med tilblivelsen av lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakkskader (i det følgende kalt tobakkskadeloven). Det samme gjaldt senere endringer i loven. Jeg har tolket dette slik at også de viktigste forskriftene gitt med hjemmel i loven, skal gjennomgås.

Mitt oppdrag har vært å finne fram til uttalelser om helsemessige konsekvenser ved bruk av tobakksvarer. Det kan dreie seg om aksept, benektelse og/eller bagatellisering av helserisikoer og nikotinavhengighet som knytter seg til bruk av tobakk. Bruken kan være aktiv røyking, passiv røyking eller snusing.

Meg bekjent fins det ikke noen entydig definisjon av hva som regnes som tobakksindustrien. Jeg har imidlertid tolket dette begrepet slik at det først og fremst er uttalelser fra tobakksprodusenter som er av interesse i denne saken. Av den grunn har jeg avgrenset meg mot uttalelser fra for eksempel dem som selger tobakk (butikker, kiosker, restauranter m.m.).

Et gjennomgående trekk er for øvrig at tobakksindustrien synes å være representert av Tobaksfabrikernes Landsforening av 1901, som senere i hovedsak er inngått i Tobakksindustriens Felleskontor. I den følgende framstillingen vil denne foreningen og dette kontoret anses som en del av tobakksindustrien, med mindre noe annet går fram av sammenhengen.

I forbindelse med mitt arbeid har jeg hatt tilgang til arkivene i Statens tobakkskaderåd, Statens helsetilsyn og Sosial- og helsedepartementet. Jeg takker dem alle for den velvillige hjelpen jeg har fått.

Framstillingen nedenfor er disponert slik: I punkt 2 blir utviklingen av lovgivningen om tobakkskader gjennomgått. Hver enkelt lovendring er gitt et eget punkt, og høringsuttalelsene fra tobakksindustrien blir gjennomgått i tilknytning til den enkelte endringen. I punkt 3 vil jeg foreta en tilsvarende gjennomgang av utviklingen i det viktigste forskriftsverket om tobakkskader. Endelig vil jeg i punkt 4 gi et sammendrag av de funnene som er gjort i punktene 2 og 3.

Beklageligvis har jeg ikke funnet uttalelser fra tobakksindustrien knyttet til alle de lov- og forskriftsendringene som blir omtalt i punktene 2 og 3. Dette betyr ikke at industrien ikke har uttalt seg om forslagene til endringer, men at jeg på grunn av tidsnød ikke har hatt anledning til å lete lenger. Det vil derfor i forbindelse med oppfølgingen av denne rapporten være nødvendig med ytterligere «dypdykk» i arkivene til Sosial- og helsedepartementet og Statens helsetilsyn. Arkivet til Statens tobakkskaderåd har jeg gått gjennom fra «a til å».

8.2 Lovgivning om tobakkskader

8.2.1 Bjartveit-utvalget

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 1.

I mai 1967 avleverte et tverrfaglig utvalg rapporten «Påvirkning av røykeatferd». Utvalget ble ledet av overlege Kjell Bjartveit, og vil i det følgende bli kalt for Bjartveit-utvalget.

Bjartveit-utvalgets hovedkapittel gjelder muligheter for å påvirke røykeatferd. Utvalget la fram et program, hvor det ble anbefalt å ta i bruk tre typer virkemidler. De var: Opplysningstiltak, restriktive tiltak og terapeutiske tiltak. Etter at utvalgets rapport hadde vært på høring, ble det senere utarbeidet en stortingsmelding om saken (St.meld. nr. 62 for 1968–69).

Tobakksindustriens uttalelse til Bartveit-utvalgets rapport er datert 12. september 1967. Nedenfor følger en omtale av de viktigste funnene som er gjort i denne uttalelsen:

Uttalelsen s. 1–2:

Tobakksindustrien kommenterer her «utvidelsen» av Bjartveit-utvalgets mandat fra å gjelde sigaretter (som Stortinget var opptatt av) til å gjelde tobakksvarer generelt. I den forbindelse kommer industrien med en bagatellisering av farene ved å røyke sigarer og pipe. Det pekes på at «alle» undersøkelser av helserisikoen ved å røyke sigarer og pipe gir et helt annet statistisk bilde enn det å røyke sigaretter. Det vises i den forbindelse til den amerikanske rapporten «Smoking and Health» og undersøkelser fra Kanh og Hammond.

Uttalelsen s. 3–7:

Tobakksindustrien kommenterer her Bjartveit-utvalgets «innrømmelse» av at det ikke har hatt kompetanse til å foreta en selvstendig vurdering av det omfattende materialet som foreligger om de helsemessige virkningene av tobakksrøyking.

I den forbindelse forsøker tobakksindustrien å bagatellisere helsefarene ved tobakksrøyking ved at den viser til forskjellig materiale som har vært kritisk til sammenhengen mellom røyking og de helsemessige konsekvensene av det. Blant annet vises det til direktør Fr. Lange-Nielsens kritiske referat «Rökning og helbred» (trykt i Forsikringstidene nr. 5 for 1967), og innstilling fra den norske lægeforenings kreftkomitee kalt «Tobakkröking og helse», trykt i Tidsskrift for Den norske lægeforening nr. 10 for 1967. Endelig vises det til en rapport fra en svensk ekspertgruppe. Rapporten er utgitt som hefte av den kungliga Medisinstyrelsen under tittelsen «Fakta om rökning och hälsa», Bok- och Reklamtryck AB, Stockholm 1965.

Uttalelsen her må kunne tas til inntekt for et forsøk på en bagatellisering ved at tobakksindustrien sier at det hersker så stor uenighet rundt spørsmålet om sammenhengen mellom røyking og helseskader, at man skal være forsiktig med å påstå en slik sammenheng.

Uttalelsen s. 17–19:

Tobakksindustrien kommenterer her Bjartveit-utvalgets forslag om å innføre en ordning med advarsel på sigarettpakningene. Industrien ser ikke noe behov for en slik ordning, og anfører:

«Praktisk talt alle voksne rökere i dette land er i dag oppmerksomme på at det kan være en viss risiko forbundet med sigarettrökning.» (uttalelsen s. 18 tredje avsnitt).

Den siterte uttalelsen kan vel ses på både som en indirekte innrømmelse av at det er farlig å røyke og/eller en slags ansvarsfraskrivelse av farene ved å bruke tobakk.

Uttalelsen s. 19–21:

Tobakksindustrien kommenterer på disse sidene Bjartveit-utvalgets forslag til endringer i avgiftsbelastningen.

På s. 21 andre avsnitt uttaler tobakksindustrien at en uheldig fare ved en drastisk avgiftspolitikk på tobakksvarer kan være at røykerne begynner å røyke sigarettene til «siste rest». Videre uttales det at det er på slutten av en sigarett at det fins mest tjære og nikotin: Hvis en sigarett røykes én cm lenger enn normalt, inneholder den siste centimeteren omtrent dobbelt så mye tjære og nikotin som den foregående centimeteren. Endelig uttales det at det har vært antatt at når lungekreft er mindre utbredt i USA enn i England, kan dette henge sammen med røykemåten, ide amerikanerne gjennomgående ikke røyker så mye av hver sigarett.

Her sier vel egentlig tobakksindustrien at jo mer du røyker av en sigarett, desto farligere kan det være. Det foreligger her en indirekte innrømmelse av at røyking kan føre til lungekreft.

På s. 21 tredje avsnitt uttaler tobakksindustrien at en annen fare ved en drastisk avgiftspolitikk «ligger i at tobakken kan erstattes med andre stoffer som kan innebære en betydelig större helsemessig risiko. Den tiltagende bruk av narkotika gir her en tydelig varsel.»

Denne uttalelsen må vel ses på som en bagatellisering av farene ved tobakksrøyk: Selv om det skulle være så at det er farlig å røyke, så er det andre stoffer som er betydelig mer helsefarlige. Man må derfor akseptere at det kan være farlig å røyke.

Uttalelsen s. 22–29:

Tobakksindustrien kommenterer på disse sidene Bjartveit-utvalgets forslag til hvordan man kan endre tobakksproduktene med sikte på å få redusert tjære- og nikotininnholdet i sigaretter.

Uttalelsen fra tobakksindustrien på disse sidene må kunne tas til inntekt for en bagatellisering av farene ved å røyke. Årsaken er at det tobakksindustrien sier på disse sidene, kort kan oppsummeres til a) man har ikke klart å påvise hvilke stoffer i sigarettrøyken som er farlige, og b) de målemetodene som benyttes for å måle tjære- og nikotininnholdet i sigarettrøyk, er ikke bra nok.

Uttalelsen s. 29–32:

Tobakksindustrien kommenterer her Bjartveit-utvalgets uttalelser om et fortsatt stort behov for forskning på sammenheng mellom tobakksrøyk og helseskader.

På s. 31 midten fins et eksempel på en bagatellisering av farene ved å røyke:

«Man må dog ikke glemme at … [tobakk] er et nytelsesmiddel som de aller fleste kan ha glede av uten skadevirkninger.»

Tobakksindustrien sier vel her at vel kan det være farlig å røyke, men for de fleste er det ikke farlig. Dertil sies det at tobakken sprer glede.

8.2.2 Bratholm-komiteen

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 2.

Den 28. april 1971 avgav et utvalg «Innstilling om restriktive tiltak ved omsetning av tobakksvarer m.v.». Utvalget ble ledet av professor Anders Bratholm, og vil i det følgende bli kalt Bratholm-utvalget. Utvalget ble oppnevnt etter Stortingets behandling av St.meld. nr. 62 for 1968–69. Blant medlemmene var overlege Kjell Bjartveit og fabrikkeier Johan H. Andresen. Cand. jur. (senere professor dr. juris) Asbjørn Kjønstad var Bratholm-utvalgets sekretær.

I lovforslaget som fulgte opp Bratholm-utvalgets forslag (Ot.prp. nr. 3 for 1972–73), går det på s. 7 fram at følgende representanter fra tobakksindustrien har uttalt seg: Tobaksfabrikernes Landsforening av 1901, Tobakkgrossistenes Forening, c/o Gunnar Stenberg A/S, Tobakkhandlernes Landsforbund og Tobakkindustriens Felleskontor.

Jeg har bare klart å finne uttalelsen fra Tobaksfabrikernes Landsforening av 1901. Det går imidlertid fram av lovforslaget at de andre instansene i den grad de har uttalt seg, deler synet til Tobaksfabrikernes Landsforening av 1901.

Uttalelsen s. 6:

I punkt 1.2 andre avsnitt bagatelliseres farene ved å røyke et lite antall sigaretter per dag:

«Til fremstillingen i innstillingens [Bratholm-utvalgets rapport] punkt 4.2. Röyking og helse, vil vi bemerke at den lett kan oppfattet derhen at et daglig sigarettforbruk på et par sigaretter kan være forbundet med risiko av noen betydning. Dette synes helt urimelig.»

Uttalelsen s. 7–8:

Tobakksindustrien kommenterer her de positive sidene ved at mennesker kan bruke tobakk. På s. 8 midten fins et eksempel på at selv om bruk av tobakk skulle medføre en helserisiko, så er alternativet så mye verre:

«Hvis man ikke hadde hatt tobakken, er det vel sannsynlig at det hos mange hadde vært tilstede et udekket behov som hadde svekket samfundets motstandskraft mot narkotika og medikamentmisbruk, og at man hadde opplevet en större utbredelse av disse farligere stoffer enn tilfellet har vært».

Den siterte uttalelsen må vel kunne tas til inntekt for at selv om det skulle være en fare forbundet med bruk av tobakk, så må man akseptere den, for alternativet er langt verre.

Uttalelsen s. 10:

I andre avsnitt bagatelliseres helsefarene ved å bruke tobakk, ved at det ikke nytter å bekjempe den, selv om det skulle vise seg farlig å bruke tobakk:

«All erfaring viser, at hva man gjör eller ikke gjör lever samfundet videre med tobakken, som det gjör med brennevin, vin og en rekke andre nytelsesmidler som kan være helseskadelige.»

Uttalelsen s. 16–17:

I andre og tredje avsnitt s. 16 og første avsnitt s. 17 fins eksempler på bagatellisering/benektelse av farene ved å røyke sigar eller pipe, eller bruke snus eller skråtobakk:

«Alle rapporter viser at det er forbundet med vesentlig mindre risiko å röke sigarer eller pipe. Dette bekreftes i den siste offisielle britiske rapport «Smoking and Health Now», hvor det direkte uttales: «Pipes and cigars appear to do little harm to health. It is likely that cigarettes smokers who change over to these would benefit».

For snus og skrå foreligger oss bekjent, overhodet ingen rapport om helsemessig risiko. Likevel er disse varer tatt med under reklameforbudet i lovforslaget.

Det synes lite logisk å foreslå totalforbud mot reklame for varer som er et naturlig, og efter alt å dömme helsemessig gunstig subsitutt for sigaretter, når man vet at de aller fleste rökere fortsetter å röke. Vi er derfor helt uenige i at reklameforbudet skal omfatte piper.»

Uttalelsen s. 18:

I andre avsnitt fins et eksempel på en indirekte innrømmelse av at sigaretter kan være helseskadelig:

«Med et totalforbud mot tobakkvarer, må man i det hele forutse at Norge kommer til å ligge efter i produktutviklingen, også når det gjelder fremstilling av mindre helseskadelige sigaretter. Dette er selvfølgelig heller ikke rökerne tjent med.»

Hvis det hadde vært så at sigaretter ikke var helseskadelige, så hadde det vel ikke vært noen grunn til å søke å gjøre dem mindre helseskadelige.

Uttalelsen s. 26–27:

Nederst på s. 26 og øverst på s. 27 fins et eksempel på en bagatellisering av og en innrømmelse av farene ved bruken av sigarer, piper, skråtobakk og snus. Uttalelsen faller i forbindelse med en omtale av reklameforbudets forhold til grunnloven §  100:

«Lovforslaget blir ikke mindre betenkelig når man tenker på at reklameforbudet også skal gjelde for sigarer, pipetobakk, skråtobakk og snus, som ikke frembyr noen, eller i hvert fall ingen særlig alvorlig helsefare.»

8.2.3 Lov 15. april 1977 nr. 29

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 3.

Ved lov 15. april 1977 nr. 29 fikk tobakkskadeloven §  2 tilføyd et nytt fjerde ledd. I dette leddet ble det åpnet for at Fylkesmannen skulle kunne gjøre unntak fra reklameforbudet i tobakkskadeloven §  2 første ledd for utstilling i forretningslokaler av ordinære tobakksvarer som var beregnet på omsetning. Videre ble det i det nye leddet åpnet for at departementet skulle kunne fastsette nærmere vilkår for de unntakene Fylkesmannen kunne gjøre.

Jeg har ikke funnet noen uttalelser fra tobakksindustrien som knytter seg til lovforslaget. Av lovforslaget (Ot.prp. nr. 34 for 1976–77) synes det imidlertid ikke som om forslaget har vært på høring (det var en oppfølging av uttalelser som falt i forbindelsen med Stortingets behandling av forslaget til tobakkskadeloven (Ot.prp. nr. 3 for 1972–73).

8.2.4 Lov 14. juni 1985 nr. 71

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 4.

Ved lov 14. juni 1985 nr. 71 ble lov 22. mai 1981 nr. 25 om ny straffeprosesslov satt i kraft. Samtidig ble det gjort enkelte endringer i den nye straffeprosessloven og i enkelte andre lover. Én av disse lovene var tobakkskadeloven. Endringen i denne loven var at lovens §  7 tredje ledd siste punktum ble opphevet. Dette punktumet lød «straffelovens §  28 tredje ledd gjelder ikke for bøtestraff etter dette ledd».

Jeg har ikke klart å finne noen dokumenter som tyder på at tobakksindustrien har vært høringsinstans til forslagene i endringsloven.

8.2.5 Lov 6. mai 1988 nr. 24

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 5.

Ved lov 6. mai 1988 nr. 24 ble den såkalte «røykeloven» tatt inn i tobakkskadeloven, som ny §  6. Samtidig ble de dagjeldende §§  6, 7, 8, 9 og 10 nye henholdsvis §§  7, 8, 9, 10 og 11. Endringen innebar en regulering av røyking på offentlige steder, transportmidler og arbeidsplasser, og var basert på rapporten «Lufta er for alle! Retten til å puste i røykfri luft», utarbeidet av Statens tobakkskaderåd. Arbeidet med denne rapporten var i hovedsak utført av overlege Kjell Bjartveit, amanuensis Ingvild Eide og professor dr. juris Asbjørn Kjønstad.

Tobakksindustrien har uttalt seg om forslaget i brever av henholdsvis 25. mars og 16. desember 1986.

Tobakksindustriens uttalelse i brev av 25. mars 1986 s. 4–6, må kunne tas til inntekt for en kombinasjon av en bagatellisering av helseskadene ved å røyke og en benektelse av farene ved passiv røyking. På s. 4 punkt 2 første avsnitt heter det:

«Spørsmålet om passiv røking og helse har opptatt forskere i en rekke land i flere år. I rapporten fra Statens tobakkskaderåd er det nevnt en rekke undersøkelse som er gjennomført på dette felt. Konklusjonene er noe forskjellige, men en objektiv vurdering av undersøkelsene understøtter ikke påstanden om at passiv røking er skadelig for voksne, friske mennesker.»

Deretter vises det i den følgende teksten fram til og med s. 6 til en rekke undersøkelser som alle har som fellesnevner at det ikke er tilstrekkelig medisinsk bevist at det er noen helsefare forbundet med passiv røyking.

Til uttalelsen fins det dessuten et vedlegg 2, hvor bilag 2 til Statens tobakkskaderåds rapport «Lufta er for alle!» kapittel 2 er undergitt en kritisk vurdering fra representanter for tobakksindustrien.

I tobakksindustriens uttalelse av 16. desember 1986 gis det supplerende opplysninger til deres uttalelse av 25. mars s.å. Jeg har ikke funnet synspunkter i denne denne uttalelsen som kan tas til inntekt for en innrømming, benektelse eller bagatellisering av helsefarene ved tobakksrøyking.

8.2.6 Lov 20. juli 1991 nr. 66

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 6.

Ved lov 20. juli 1991 nr. 66 ble tobakkskadelovens bestemmelser om foretaksstraff opphevet (dagjeldende §  7 tredje ledd). Samtidig ble det gitt nye regler om foretaksstraff i et nytt kapittel 3 a i straffeloven, med regler som gav en generell hjemmel for å ilegge foretaksstraff, og som regulerte de nærmere vilkårene for å ilegge slik straff. Endringen må ses på som en lovteknisk opprydding, ved at det skjedde en samling av de forskjellige bestemmelsene om foretaksstraff som fantes rundt om i lovverket.

Meg bekjent har tobakksindustrien ikke uttalt seg til den endringen som loven innebar.

8.2.7 Lov 4. desember 1992 nr. 132

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 7.

Ved lov 4. desember 1992 nr. 132 ble det gjort endringer i tobakkskadeloven §§    3 og 4, som en følge av Norges inntreden i EØS-avtalen. Endringene innebar en tilpasning til EFs direktiver om merking av tobakksvarer og regler om maksimalt tillatt tjæreinnhold i sigaretter.

Av lovforslaget (Ot.prp. nr. 70 for 1991–92) punkt 6.6 går det motsetningsvis fram at tobakksindustrien ikke har hatt merknader til endringen.

8.2.8 Lov 17. februar 1995 nr. 10

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 8.

Ved lov 17. februar 1995 nr. 10 ble det gjort endringer i tobakkskadeloven §§  2, 5 og 6. Endringene innebar en utvidelse av reklameforbudet, en heving av aldersgrensen for henholdsvis kjøp og salg av tobakksvarer, forbud mot automatslag av tobakk og en innstramming av reglene om passiv røyking på restauranter, overnattingssteder og serveringssteder.

Tobakksindustrien har uttalt seg til lovforslaget i brev av 3. september 1993. I uttalelsens punkt 6.2 (s. 27–31) fins det uttalelser som kan tas til inntekt for en bagatellisering av farene ved passiv røyking: Her kritiseres utformingen av metoden for de undersøkelsene som konkluderer med en helsefare forbundet med passiv røyking. Indirekte sier vel tobakksindustrien her at det ikke fins noen bevis for at passiv røyking er farlig, og da kan man ikke si noe om helsefarene (bagatellisering).

8.2.9 Lov 17. januar 1997 nr. 13

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 9.

Ved lov 17. januar 1997 nr. 13 ble tobakkskadeloven §§  5 og 6 endret. Samtidig ble det gitt nye §§  8 og 11. Endringene innebar a) innføring av et eksportforbud mot snus, b) myndigheten til å fastsette aldersgrense for innførsel av tobakksvarer og sigarettpapirer ble overført til Sosial- og helsedepartementet, og c) en presisering i loven som uttømmende regulerer hvilke organer som er tilsynsmyndighet for at tobakkskadeloven og regler gitt i medhold av den etterleves.

Av lovforslaget (Ot.prp. nr. 34 for 1995–96) går det motsetningsvis fram at tobakksindustrien ikke hadde noen merknader til forslaget.

8.2.10 Lov 6. juni 1997 nr. 35

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 10.

Ved lov 6. juni 1997 nr. 35 ble det gjort endringer i tobakkskadeloven §  7 andre ledd. Det ble tilføyd et nytt fjerde punktum, noe som hadde sammenheng med at det ble gitt en ny lov om Oppgaveregisteret.

Endringen i tobakkskadeloven §  7 andre ledd var at det i det nye fjerde punktumet ble tatt inn følgende bestemmelse: «Taushetsplikten skal ikke være til hinder for utveksling av informasjon (samordning) som forutsatt i lov om Oppgaveregisteret.»

Av lovforslaget (Ot.prp. nr. 37 for 1996–97) går det fram at tobakksindustrien ikke har vært høringsinstans, og den har heller ikke uttalt seg på frivillig basis.

8.3 Forskrifter om tobakkskade

8.3.1 Forskrift 25. oktober 1974 nr. 1

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 11.

Forskrift 25. oktober 1974 nr. 1 inneholdt nærmere regler om forbudet mot tobakksreklame. Tobakksindustrien har uttalt seg om forslaget til forskrift i brev av 14. november 1973. Jeg har ikke funnet synspunkter i denne uttalelsen som kan tas til inntekt for innrømming, benektelse eller bagatellisering av helsefarene ved bruk av tobakk.

8.3.2 Forskrift 25. oktober 1974 nr. 9

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 12.

Forskrift 25. oktober 1974 nr. 9 inneholdt nærmere regler om unntak fra forbundet mot tobakksreklame i tobakkskadeloven §  2 første og andre ledd.

Jeg har ikke funnet noen uttalelse fra tobakksindustrien som knytter seg til forslaget til forskrift. Imidlertid har jeg funnet et notat fra industrien av 4. april 1973, som tar for seg hva Stortinget mente burde unntas fra reklameforbudet. Jeg har imidlertid ikke funnet synspunkter i dette notatet som kan tas til inntekt for innrømming, benektelse eller bagatellisering av helsefarene ved bruk av tobakk.

8.3.3 Forskrift 25. oktober 1974

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 13.

Forskrift 25. oktober 1974 om merking av sigarettpakker, røyketobakkspakker og sigarettpapirpakker har ikke fått tildelt noe egen forskriftsnummer i Lovdata. Fra Lovdata har jeg fått opplyst at man begynte å tildele forskrifter et eget nummer tidlig på 1980-tallet (på grunn av søkemuligheter på data). Årsaken til at denne forskriften da ikke har fått noe eget forskriftsnummer, må antas å være at den ble avløst av forskrift 25. mars 1983 nr. 830 (se punkt 3.5), og at man av den grunn ikke fant det nødvendig å tildele 1974-forskriften noe eget nummer i Lovdata.

Tobakksindustrien har uttalt seg om forslaget til forskrift i brev av 14. november 1973. I uttalelsen s. 4, siste avsnitt, fins et eksempel på en bagatellisering av helsefarene ved å røyke et lite antall sigaretter per dag:

«Når det gjelder advarselsteksten vil vi peke på at det kan være et spørsmål om man har dekning for formuleringen «daglig sigarettrøyking er helsefarlig». Oss bekjent foreligger det ingen vitenskapelige undersøkelser som klart viser at et daglig forbruk på noen få sigaretter medfører helserisiko av noen betydning for friske mennesker. Sannsynligheten taler også for at det her er visse terskelverdier som må overskrides for at det skal foreligge noen risiko.»

Her krever tobakksindustrien «klare» bevis for helseskader for at myndighetene skal kunne gripe inn med tiltak. Industrien prøver å finne et område hvor klare beviser ikke foreligger, nemlig når friske mennesker røyker få sigaretter per dag.

Ut over dette har jeg ikke funnet synspunkter i denne uttalelsen som kan tas til inntekt for innrømming, benektelse eller bagatellisering av helsefarene ved å bruke tobakk.

8.3.4 Forskrift 29. november 1977 nr. 2

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 14.

Forskrift 29. november 1977 nr. 2 – om vilkår for unntak fra reklameforbudet i lov om restriktive tiltak ved omsetning av tobakksvarer mv. – gir utfyllende regler til lov 15. april 1977 nr. 29. Ved denne endringsloven ble det i tobakkskadeloven §  2 tilføyd et nytt fjerde ledd. I dette leddet ble det åpnet for at Fylkesmannen kunne gjøre unntak fra reklameforbudet for tobakk for utstilling i forretningslokaler for ordinære tobakksvarer beregnet for omsetning.

Jeg har ikke klart å finne noen uttalelser fra tobakksindustrien om forslaget til denne forskriften. Endelig nevner jeg at det synes som om heller ikke selve lovendringen (lov 15. april 1977 nr. 29, se punkt 2.3) har vært på høring.

8.3.5 Forskrift 25. mars 1983 nr. 830

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 15.

Forskrift 25. mars 1983 nr. 830 gir regler om merking av sigarettpakker, røyketobakkspakker og sigarettpapirpakker.

Det synes som om denne forskriften har en lang forhistorie. Jeg har funnet en rekke uttalelser fra tobakksindustrien i anledning saken, men kan ikke se at det i noen av dem fins uttalelser som kan tas til inntekt for innrømming, benektelse eller bagatellisering av helsefarene ved å bruke tobakk.

8.3.6 Forskrift 18. desember 1985 nr. 2391

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 16.

I forskrift 18. desember 1985 nr. 2391 ble det av Helsedirektoratet gitt et tillegg til forskrift 25. mars 1983 nr. 830 (punktet over). Tillegget inneholdt en nærmere regulering av hvilke målemetoder man skulle benytte som grunnlag for den innholdsdeklarasjonen som skulle trykkes på sigarett- og tobakkspakker.

Jeg har ikke funnet noen uttalelse fra tobakksindustrien knyttet til forslaget til denne forskriften.

8.3.7 Forskrift 8. juli 1988 nr. 563

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 17.

Forskrift 8. juli 1988 nr. 563 inneholder regler om vern mot tobakkskader, hvor det gis nærmere regler om røyking i spiserom, kantiner m.m. Forskriften ble gitt med hjemmel i tobakkskadeloven §  6 åttende ledd.

Jeg har ikke funnet noen uttalelse fra tobakksindustrien knyttet til forslaget til denne forskriften.

8.3.8 Forskrift 15. desember 1993 nr. 1197

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 18.

Forskrift 15. desember 1993 nr. 1197 om merking av tobakksinnhold og tjæreinnholdet i sigaretter, kom som en følge av at Norge sluttet seg til EØS-avtalen. Forskriften opphevet forskrift 25. mars 1983 nr. 830 om merking av sigarettpakker, røyketobakkspakker og sigarettpapirpakker.

Jeg har ikke funnet uttalelser fra tobakksindustrien knyttet til forslaget til denne forskriften.

8.3.9 Forskrift 15. desember 1995 nr. 989

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 19.

Forskrift 15. desember 1995 – om forbud mot tobakksreklame mv. – erstattet forskrift 25. oktober 1974 nr. 1 om forbud mot tobakksreklame, forskrift 25. oktober 1974 nr. 9 om unntak fra reklameforbudet i §  2 i lov av 9. mars 1973 nr. 14 om restriktive tiltak ved omsetning av tobakksvarer mv. og forskrift 29. november 1977 nr. 2 om vilkår for unntak fra reklameforbudet i lov om restriktive tiltak ved omsetning av tobakksvarer mv. De tre sistnevnte forskriftene er omtalt i punktene 3.1, 3.2 og 3.4.

Tobakksindustriens Felleskontor har uttalt seg om forslaget til denne forskriften i brev av 14. september 1995. Jeg har ikke funnet synspunkter i denne uttalelsen som kan tas til inntekt for innrømming, benektelse eller bagatellisering av helsefarene ved å bruke tobakk.

8.3.10 Forskrift 15. desember 1995 nr. 990

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 20.

Forskrift 15. desember 1995 nr. 990 – om røyking på restauranter og andre serveringssteder, internkontroll mv. – erstattet forskrift 8. juli 1988 nr. 563 – om vern mot tobakkskade. Den nye forskriften kom som en oppfølging av den innstrammingen som skjedde i tobakkskadeloven ved lov 17. februar 1995 nr. 10 (se punkt 2.8).

I tilknytning til høringsrunden om forslaget til forskrift har jeg funnet en uttalelse fra Tobakksindustriens Felleskontor, datert 15. september 1995. Jeg kan ikke se at uttalelsen inneholder synspunkter som kan tas til inntekt for innrømming, benektelse eller bagatellisering av helsefarene ved å bruke tobakk.

8.3.11 Forskrift 15. desember 1995 nr. 1035

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 21.

Forskrift 15. desember 1995 nr. 1035 – om merking av tobakksvarer og om tjære- og nikotininnhold i sigaretter – erstatter forskrift 15. desember 1993 nr. 1197 – om merking av tobakksvarer og om tjæreinnhold i sigaretter – samt forskrift 18. desember 1985 nr. 2391 – om merking av sigarettpakker, røyketobakkspakker og sigarettpapirpakker – målemetoder – tillegg. Den nye forskriften kom som en oppfølging av den innstrammingen som skjedde i tobakkskadeloven ved lov 17. februar 1995 nr. 10 (se punkt 2.8).

Tobakksindustriens Felleskontor har uttalt seg om forslaget til forskrift i brev av 4. oktober 1995, mens Tobaksfabrikernes Landsforening av 1901 har uttalt seg til forslaget i brev av 5. november 1995. Jeg kan ikke se at uttalelsene inneholder synspunkter som kan tas til inntekt for innrømming, benektelse eller bagatellisering av helsefarene ved å bruke tobakk.

8.3.12 Forskrift 18. september 1998 nr. 874

Materiale knyttet til omtalen i dette punktet, fins som utrykt bilag 22.

Forskrift 18. september 1998 nr. 874 – om endring i forskrift om forbud mot tobakksreklame mv. – gjorde endring i forskrift 15. desember 1995 nr. 989 §  6 ved at det ble gitt regler om forbud mot å omsette tobakksvarepakninger som på grunn av utradisjonell utforming eller utseende kunne gi økt omsetning.

Forskriftsendringen var en presisering av den gjeldende forskriften om forbud mot tobakksreklame. Jeg har ikke funnet noen uttalelse fra tobakksindustrien knyttet til forslaget til forskrift.

8.4 Sammendrag

I punkt 1 blir det gitt en kort oversikt over mitt oppdrag, og hvordan jeg har tolket det. Videre blir det gitt en omtale av de arkivene jeg har hatt tilgang til.

I punkt 2 blir endringer i lovgivningen om tobakkskader gjennomgått i kronologisk rekkefølge. Hver enkelt lovendring har fått et eget punkt, og uttalelser som tobakksindustrien har kommet med til den enkelte lovendring, blir omtalt i tilknytning til det enkelte punktet.

De uttalelsene jeg har funnet knyttet til helseskader ved bruk av tobakk, kan kort beskrives som forsøk på bagatellisering og/eller benektelse av farene ved å bruke tobakk. Innvendingene går i hovedsak ut på at det ikke er tilstrekkelig bevis for at det fins noen sammenheng mellom røyking og helseskader. I den forbindelse vises det gjennomgående til en del medisinske rapporter.

I punkt 3 blir det gitt en tilsvarende gjennomgang av endringer i forskriftsverket som det i punkt 2 ble gjort for endringer i lovverket. Et gjennomgående trekk ved endringene i forskriftsverket, er at de uttalelsene jeg har funnet, går på den tekniske utformingen av forskriftene. Videre synes det som om selve «slaget» om et eller annet prinsipp skulle gjennomføres, har stått i forbindelse med lovendringen, da forskriftene normalt bare er en oppfølging av lovendringen.

Jeg har beklageligvis ikke funnet uttalelser fra tobakksindustrien knyttet til alle de lov- og forskriftsendringene som er omtalt i punkt 2 og 3. Det betyr imidlertid ikke at tobakksindustrien ikke har uttalt seg om de forskjellige forslagene til endringer, men at jeg av tidsnød ikke har hatt anledning til å lete lenger. I forbindelse med oppfølgingen av denne rapporten, vil det derfor være nødvendig med en fortsatt «graving» i arkivene til Sosial- og helsedepartementet og Statens helsetilsyn.

Helt til slutt: Selv om det ligger utenfor mitt mandat, er et gjennomgående trekk ved de uttalelsene jeg har gått gjennom fra tobakksindustrien, at den ofte har bedt om utsatte frister for å komme med merknader til forslag til endringer. Et annet funn er at det i forbindelse med endringer er en veldig fokus på overgangsregler, ved at det bes om at disse blir så lange som mulig. Dette kan tas til inntekt for et forsøk på å trenere og forsinke innføringen av nye lover og forskrifter.