Del 4
Fylkeskommunenes utgifter, regress og foreldelse

17 Fylkeskommunenes adgang til å søke erstatning for utgifter til å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer

17.1 Innledning

17.1.1 Hovedproblemstillinger

Utover 1980- og 1990-årene er man innen legevitenskapen og samfunnet for øvrig gradvis blitt klar over at helseskadene forbundet med tobakksbruk er enda mer omfattende og alvorligere enn hva man tidligere har antatt. Helseskadene rammer først og fremst enkeltindivider, men de medfører også store utgifter for det offentlige. 1 Det mest iøynefallende er det offentlige helsevesens direkte utgifter til å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer på sykehus. Men tobakksbruk skaper også andre betydelige utgifter for det offentlige, for eksempel ulike trygdeutbetalinger. Noe forenklet kan man si at mens tobakksindustrien på den ene siden oppebærer fortjenesten, så betaler det offentlige ved skattebetalerne på den andre siden regningene. På denne bakgrunn er det for så vidt ikke urimelig at det reises spørsmål om offentlige myndigheter kan kreve refundert av tobakksindustrien de utgiftene som for eksempel helsevesenet påføres i forbindelse med behandlingen av tobakksrelaterte skader og sykdommer på sykehus.

Denne problemstillingen reiser imidlertid nye spørsmål:

For det første bringes vi inn i den generelle erstatningsrettslige problemstilling om tredjemann kan bygge noe eget erstatningskrav på en annens personskade. Dette vil bli tatt opp i punktene 17.2 og 17.3 nedenfor.

For det andre oppstår et prinsipielt spørsmål om det ved siden av den rolle og funksjon som det offentlige i Norge har påtatt seg i forbindelse med helse- og sosialomsorgen er plass for en egen tilbakesøknings- eller regressrett. Kan det offentlige, når det offentlige først har påtatt seg oppgaven å yte helsetjenester, og når det er bestemt at disse tjenestene skal finansieres av skattemidler, i neste omgang tillates å søke erstatning hos en eventuell ansvarlig skadevolder? Dette spørsmålet har rekkevidde utover tobakksproblematikken. Hvis det er adgang til slike erstatningskrav i forbindelse med tobakksskader, kan det reises spørsmål om hva blir det neste. Skal enhver virksomhet som volder personskade, for eksempel alkohol- og bilindustrien, være erstatningsansvarlig overfor det offentliges sykehus, eller står tobakksindustrien i en særstilling?

I nyere norsk rett kan det kanskje fremstå som en uvant tanke at det offentlige skal kunne kreve erstatning for helseutgifter av en ansvarlig skadevolder. Spørsmålet er lite belyst i teori og rettspraksis. Skadeserstatningsloven §  3–7 første ledd utelukker slik offentlig tilbakesøkning hva angår trygdeutgifter (med mindre det foreligger forsett). Men gir denne enkeltbestemmelsen uttrykk for et generelt prinsipp på velferdsrettens område, eller er den bare unntaket som bekrefter hovedregelen om erstatningsadgang for det offentlige? Og selv om utgangspunktet skulle være at tilbakesøkning er utelukket, er det da gitt at dette utgangspunktet er eller bør være absolutt? Kan man tenke seg unntak, og i så fall på hvilket grunnlag? Disse problemstillingene er tema for punktene 17.4 til 17.7 nedenfor.

For det tredje oppstår det spørsmål i forbindelse med den økonomiske tapsberegning for det offentlige. Dels oppstår det spørsmål av medisinsk-faglig og beregningsteknisk art. Dette er tatt opp i vedleggene 3, 4 og 5. Dels oppstår det spørsmål av rettslig art i forbindelse med tapsberegningen. For eksempel er det et spørsmål om et eventuelt erstatningskrav for behandlingsutgifter skal ses under en regressynsvinkel hvorved det enkelte tobakksskadde individs sykehistorie i prinsippet må godtgjøres, eller om et eventuelt erstatningskrav skal betraktes som et selvstendig krav hvorved statistiske og epidemiologiske tall om omfanget av sykdommer og skader som skyldes tobakksbruk vil kunne utgjøre tilstrekkelig dokumentasjon av sykehusenes behandlingsutgifter. Et annet spørsmål er om det er rettslig relevant at det offentlige innkrever høye tobakksavgifter og således har inntekter på tobakkssalget. Man kan videre spørre om det har betydning at røykere dør før tiden, og således kanskje sparer det offentlige for utgifter som det offentlige ellers ville ha hatt, for eksempel utbetalinger på alderspensjoner. Denne type spørsmål vil bli drøftet i kapittel 18 nedenfor.

Det primære finansieringsansvaret for sykehusdriften tilligger fylkeskommunene, men staten bidrar med betydelige tilskudd, jf sykehusloven kapittel III. I tillegg driver staten enkelte spesialsykehus, fremfor alt Radiumhospitalet og Rikshospitalet. Dette innebærer at det er flere offentlige etater som har utgifter til å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer på sykehus, og følgelig kan man tenke seg at forskjellige offentlige organer fremmer erstatningskrav overfor tobakksindustrien. I de følgende to kapitler konsentrerer vi oss særlig om fylkeskommunene. Man kan neppe se bort fra at enkelte argumenter og momenter kan stille seg noe forskjellig etter hvilket offentlig organ man står overfor, men i hovedsak vil drøftelsene i det følgende gjelde generelle prinsippspørsmål med interesse for hele den offentlige forvaltning, uavhengig av nivå.

Et eventuelt erstatningsansvar for tobakksindustrien må selvsagt begrenses til det enkelte offentlige organs faktiske utgifter. Fylkeskommunene kan for eksempel ikke på egne vegne kreve erstatning for utgifter som dekkes av staten. Denne type fordelingsspørsmål innad i den offentlige forvaltning, herunder eventuell beregningsteknisk betydning i utmålingen, vil imidlertid ikke bli tatt opp i det følgende.

17.1.2 Litt om begrepsbruken – «erstatning» og «regress»

Problemstillingen om det offentlige har rett til å kreve erstatning for velferdsutgifter, er – i den grad det overhodet er tatt opp i praksis og teori – gjerne formulert som et spørsmål om regressadgang. I punkt 18.2 nedenfor drøftes det om regresskarakteristikken egentlig er en treffende betegnelse på denne problematikken og hvilken betydning dette kan ha for vurderingen av tapsberegningsspørsmålet.

Spørsmålet om erstatningskravets klassifisering er imidlertid neppe av stor betydning for problemstillingene i dette kapitlet. Enten erstatningskravet betraktes som et regresskrav eller som et selvstendig krav, vil de samme problemstillinger oppstå og de samme reelle hensyn gjøre seg gjeldende. Det gjelder både spørsmålet om norsk erstatningsrett åpner for at tredjemann kan kreve erstatning som en avledet følge av en annens personskade (punktene 17.2 og 17.3 nedenfor) og med hensyn til spørsmålet om det offentliges adgang til å søke erstatning for helseutgifter er undergitt særlige begrensninger (punktene 17.4 til 17.8 nedenfor).

I dette kapitlet tales det derfor om erstatning og regress om hverandre uten at begrepene er ment å gi uttrykk for noe avgjørende skille.

17.2 Må særskilt lovhjemmel til for at tredjemann skal kunne kreve erstatning på grunnlag av en annens personskade?

17.2.1 Tredjemannsskadenes uensartede karakter

Ved personskade (eller tingskade) kan man tenke seg en rekke typetilfelle hvor andre personer også blir berørt. Man kan for eksempel tenke seg arbeidsgiveren som må betale sykelønn til den ansatte og samtidig ansette en midlertidig vikar. Man kan tenke seg at den personskadde er blitt satt ut av stand til å oppfylle en kontraktsforpliktelse, og at dette volder kontraktsparten tap. Ved død vil de etterlatte som avdøde forsørget, lide økonomisk tap. Ved personskade vil offentlige myndigheter kunne bli påført utgifter, for eksempel sykehusutgifter, trygdeutgifter og utgifter til sosialhjelp.

Felles for disse eksemplene er at tredjemann blir påført økonomisk tap som en avledet følge av skade på en annen person (eller ting). For tredjemann er det altså tale om et formuestap. I erstatningsretten deler man tradisjonelt skadetypene blant annet inn i integritetskrenkelser og ikke-integritetskrenkelser, eller – som inndelingen også gjerne formuleres – person- og tingsskade på den ene siden og formuesskade på den andre siden. 2 Tredjemannsskadene utgjør en del av formuesskadene (ikke-integritetskrenkelsene). Det er omstridt og uavklart om, og i hvilken grad, formuesskadene står i en prinsipielt sett annen erstatningsrettslig stilling enn de «alminnelige» person- og tingsskadene.

Den tradisjonelle erstatningslære, såvel i norsk som dansk rett, bygger på et rettsstridsprinsipp, hvorved ansvar for ikke-integritetskrenkelsene, herunder følgeskader overfor tredjemann, først og fremst beror på en konkret og skjønnsmessig avveining mellom den skadevoldende handlings eventuelle nytteverdi på den ene siden og den skadede interesse på den andre siden. 3 Også nyere teori drøfter gjerne formuesskadene som et spørsmål om erstatningsvernet interesse. Men selv om også nyere teori går i retning av å sette formuesskadene i en særstilling, stiller den seg tvilende til om det tradisjonelle rettstrids- eller interesseavveiningskriterium egentlige gir særlig veiledning når erstatningsansvarets rekkevidde skal fastsettes. I nyere erstatningsrettslig litteratur later det til å være en tendens til å understreke at ettersom formuesskadene (ikke-integritetskrenkelsene) er så forskjelligartede, bør man være varsom med å behandle alle under ett og at det ikke er gitt at erstatningsrettslige regler og prinsipper fra person- og tingsskadenes område uten videre lar seg overføre. 4 Det må imidlertid nevnes at deler av teorien er skeptisk til at det trekkes opp noen prinsipiell grensegang overhodet mellom integritetskrenkelsene og formuesskadene. 5

Det faller utenfor denne utrednings ramme å drøfte generelt i hvilken grad erstatningsansvaret omfatter skadefølger som rammer tredjemanns formue. Vi har likevel funnet grunn til å gå inn på spørsmålet om det må kreves særskilt lov hjemmel for at tredjemann skal kunne kreve erstatning for formuestap som følge av en annens personskade, eller om et slikt krav kan bygge på alminnelige ulovfestede erstatningsregler. Deretter vil adekvansspørsmålet bli drøftet, først den generelle ramme om adekvansvurderingen i punkt 17.3.2, deretter konkret i punkt 17.3.3 med henblikk på offentlige myndigheters utgifter til å behandle tobakksskader på sykehus. Til slutt vil problemstillingen om erstatningsvernet interesse bli drøftet i punktene 17.4 til 17.7 nedenfor som et spørsmål om offentlige myndigheter har adgang til å kreve erstatning for behandlingsutgifter på sykehus.

17.2.2 Lovhjemmelsspørsmålet

I skadeserstatningsloven er det ikke gitt nærmere regler om i hvilken grad et erstatningskrav kan utledes fra en annens personskade. Loven inneholder imidlertid enkelte særregler som åpner for erstatning for slike avledede skadefølger. Først og fremst har vi regelen om etterlattes krav på erstatning ved tap av forsørger, jf skadeserstatningsloven §  3–4. Men det er også noen mer spesielle regler om regressadgang mot skadevolder, blant annet for skadelidtes arbeidsgiver (for utbetaling av sykelønn og lignende) og skadelidtes forsikringsselskap (for forsikringsytelser som følge av skaden), kfr skadeserstatningsloven §  3–7 samt §§  4–3 og 4–4.

Det kan reises spørsmål om tredjemanns krav om erstatning på grunnlag av en annens personsskade må ha slik særskilt lovhjemmel eller om det kan bygge på alminnelige ulovfestede erstatningsprinsipper. Det er naturlig å se nærmere på hvorvidt de reglene som vi har i dagens erstatningslov om tredjemannserstatning er utslag av en oppfatning om at særskilt lovhjemmel må til. Som utgangspunkt vil fokus være rettet mot regelen om forsørgertapserstatning, idet denne har røtter i en tid hvor det hersket tvil om hjemmelsspørsmålet.

Når det gjelder regressreglene i §  3–7 og §§  4–3 til 4–4, har disse sin bakgrunn i nyere lovgivning hvor formålet i første rekke har vært å rydde opp i og skille mellom ulike former for regress samt å begrense regressadgangen for noen særskilte typer av aktører og for noen særskilte typer av regresskrav. 6 Disse spesielle regressreglene i skadeserstatningsloven er derfor mindre egnet til å illustrere det prinsipielle hjemmelsspørsmål som er problemstillingen her. Vi vil i punkt 17.5 nedenfor komme nærmere tilbake til disse reglenes betydning (især §  3–7) for spørsmålet om det offentliges adgang til å kreve erstatning for helseutgifter.

17.2.3 Regelen om forsørgertapserstatning og dens bakgrunn

Norsk lov har lenge inneholdt regler om erstatning for tap av forsørger. 7 Kriminalloven av 1842 kapittel 26 §  5 og straffelovens ikrafttredelseslov av 22. mai 1902 nr. 11 §  21 utgjør den historiske bakgrunn for dagens §  3–4 i skadeserstatningsloven. Under revisjonen av erstatningsloven i 1973 ble regelen om tap av forsørger i straffelovens ikrafttredelseslov flyttet til skadeserstatningsloven §  3–4. Selv om §  3–4 ble gitt en ny formulering, er regelen i stor grad en kodifisering av prinsippene utviklet under den tidligere rettstilstand. 8

I forarbeidene til straffelovens ikrafttredelseslov §  21 synes det forutsatt at erstatning for tap av forsørger må ha særskilt lovhjemmel:

«...hvad angaar Erstatning til de Efterladte, naar nogen har forvoldt en Forsørgers Død, kan det vistnok endog opkastes Tvivl, om nogen Pligt til at yde en saadan kan opstilles uden positiv Lovhjemmel, idet det kan gjøres gjældende, at juridisk seet, det ene Menneske aldrig kan betragtes som et Formuesgode for det andet, at, om det ene Menneske har Forsørgelsesforpligtelser, ligeoverfor det andet, disse derfor altid knytter sig til hans Tilværelse som Retssubjekt og derfor ipso jure ophører ved Døden, saaledes at det ved hans Død bevirkede Ophør af Forsørgelsen intet retskrænkende ligeoverfor den Forsørgede indeholder.» 9

Synspunktet i motivene til straffelovens ikrafttredelseslov er at et menneske ikke kan betraktes som et formuesgode, og følgelig kan tredjemann ikke uten videre bygge noe erstatningskrav på en annens personskade. Synspunktet synes dels å bære islett av den eldre, men i dag stort sett forlatte, sondring mellom obligatoriske og tinglige rettigheter. Og dels fremtrer synspunktet som nærmest ideelt eller moralsk begrunnet i den forstand at man som utgangspunkt avviser at mennesker skal undergis verdsettelse i penger. Slik det presenteres i motivene ser betraktningen ut til å ha generell rekkevidde, ikke bare i forbindelse med forsørgertapserstatning. Synspunktet fremstår imidlertid som fremmed i dag. Rekkevidden av skadevolders ansvar overfor tredjemann formuleres i dag som et spørsmål om årsakssammenheng, påregnelighet og erstatningsvernet interesse, og ikke som et spørsmål om rettighetens «obligatoriske» (personlige) eller «tinglige» karakter, eller om det er tillatelig og akseptabelt å sette en prislapp på mennesker. En personskade vil kunne ramme tredjemann ikke fordi den direkte skadelidte er å anse som tredjemanns formuesgode, men fordi det nå en gang er slik at økonomiske verdier ofte vil være en del av de mellommenneskelige relasjoner .

Disse realitetene innså man også tidligere, og det ser ikke ut til at den nevnte uttalelsen i motivene til straffelovens ikrafttredelseslov noen gang ble lagt til grunn som et generelt erstatningsrettslig prinsipp eller som en særskilt skranke for å tilkjenne tredjemann erstatning på grunnlag av en annens personskade.

Det kan i denne forbindelse nevnes at straffelovkommisjonens forslag til en egen bestemmelse om forsørgertapserstatning ikke utelukkende sprang ut fra en oppfatning om at lovhjemmel var påkrevd for at denne interesse skulle være erstatningsrettslig vernet. Lovreguleringen hadde som et viktig formål også å avklare en del spørsmål i forbindelse med forsørgertapserstatning som ville ha vært usikre dersom man bare skulle ha bygget på alminnelige ulovfestede erstatningsprinsipper. Det gjaldt for eksempel spørsmål som hva som ligger i forsørgerbegrepet, hvilken personkrets som kan anses som forsørget, hvilken skyldgrad som kreves og om forsørgertapserstatning som utgangspunkt skal være begrenset til det økonomiske tapet for de etterlatte. 10

Riktignok avviste Høyesterett i Sigyn-saken fra 1920 at et bilforsikringsselskap kunne kreve regress hos bilføreren for forsikringsselskapets utbetalinger til den påkjørtes enke, under henvisning til at forsikringsselskapet ikke kunne utlede noe selvstendig krav fra den skadevoldende handling. 11 Begrunnelsen ser ut til å være knyttet til en tolkning av straffelovens ikrafttredelseslov §  21 om at denne bestemmelsen uttømmende regulerte hvilken personkrets som kunne kreve erstatning ved dødsfall.

17.2.4 Avklaring av hjemmelsspørsmålet i eldre rettspraksis

Spørsmålet om tredjemann, uten særskilt lovhjemmel, kan kreve erstatning på grunnlag av en annens personskade, fikk sin prinsipielle avklaring i sykelønnsaken fra 1939. 12 Skadelidte var ansatt i staten, og hadde etter en bilulykke mottatt sykelønn fra staten. Problemstillingen i saken var om staten kunne kreve refusjon av vedkommende bilforsikringsselskap for statens sykelønnsutgifter til den skadelidte. Forsikringsselskapet gjorde blant annet gjeldende at norsk rett ikke ga anledning til å tilkjenne erstatning som følge av personskade til andre enn den personskadde selv, men dette ble prinsipielt avvist av Høyesterett:

«Det hevdes fra ankemotpartens side at det...efter almindelige erstatningsregler ikke kan oppstå noe selvstendig krav i anledning av tilføyd legemsskade for andre enn den fysisk skadede person selv. Jeg er imidlertid blitt stående ved at iallfall i tilfelle som det foreliggende, hvor den økonomiske interesse i den skadede persons arbeidsdyktighet helt og holdent er hos arbeidsgiveren og ikke for noen del hos arbeideren eller funksjonæren, bør arbeidsgiverens selvstendige krav anses hjemlet i de almindelige erstatningsregler ... i tilfelle av den art som det her i saken foreliggende, hvor den økonomiske skade utelukkende og i sin helhet rammer arbeidsgiveren – og hvor adekvansen er uomtvistelig – vilde det efter min mening være meget urimelig å nekte arbeidsgiveren et selvstendig skadeserstatningskrav.» 13

Også i syketrygdsaken fra 1963 fikk staten medhold i sitt krav mot ansvarsassurandøren om refusjon av utgifter til utbetaling av sykelønn etter bilulykke. 14 Riktignok la Høyesterett her vekt på analogier fra refusjonsprinsipper i den tidligere syketrygdlov av 1956, og reserverte seg mot å ta stilling til refusjonsspørsmålet på helt generelt grunnlag. 15 Men avgjørelsen bærer bud om at det i hvert fall ikke stilles et spesielt strengt krav om hjemmel i formell lov for at tredjemann skal kunne kreve erstatning på grunnlag av en personskade.

I invalidepensjonssaken fra 1968 var det spørsmål om bilforsikringsselskapet måtte refundere staten utgiftene til invalidepensjon til en trafikkskadet person. 16 I likhet med syketrygdsaken fra 1939 gjorde forsikringsselskapet sterkt gjeldende at erstatning til staten for utbetaling av invalidepensjon til den trafikkskadde måtte avvises fordi det ikke fantes hjemmel i loven om Statsbanenes Pensjonskasse. Dette ble bestemt avvist av en enstemmig Høyesterett. Staten fikk medhold, og førstvoterende uttalte:

«Jeg kan ikke finne det berettiget å se det slik at når pensjonsloven for jernbanen er taus på dette punkt, så har lovgiveren ment at regressrett her er utelukket.» 17

Andrevoterende tilføyde:

«Jeg antar – som byretten og førstvoterende – at Pensjonskassen under de foreliggende omstendigheter må anses inntrådt i Rismyhr erstatningskrav mot Forbundet så langt den har dekket tapet, altså for det utbetalte beløp i invalidepensjon. At regress må kunne gjøres gjeldende i et tilfelle som dette, følger etter min mening av alminnelige rettsgrunnsetninger – den rettdannelse som i teorien har fått betegnelsen cessio legis. Regressretten ... har rot i festnet rettsoppfatning fra langt tid tilbake. Sin rettspolitiske forankring har regressretten i den betraktning at skadevolderen ikke bør bli gunstigere stilt av den grunn at skadelidte får sitt tap helt eller delvis dekket på annet hold. – Jeg er enig i førstvoterende i at regressrett for Pensjonskassen ikke kan anses utelukket ved at den ikke er uttrykkelig hjemlet i loven om Statsbanenes Pensjonskasse.» 18

Som man ser av disse avgjørelsene har Høyesterett fra tidlig av vært meget klar på at det ikke kan stilles et generelt lovhjemmelskrav for tredjemannserstatning, og at den nærmere avgrensning i første rekke vil bero på påregnelighets- eller adekvansbetraktninger. Det er også verdt å påpeke at det i denne eldre rettspraksis ikke finnes spor av at tredjemannserstatning må konstrueres som et krav basert på at mennesker er å anse som formuesgoder.

17.2.5 Avklaring av hjemmelsspørsmålet i nyere rettspraksis og teori

Ved skadeserstatningsloven av 1969 er utgangspunktet at den ansvarlige skadevolder er forpliktet til å erstatte den eller de skadelidtes fulle økonomiske tap, uavhengig av om skaden gjelder person eller formue. Prinsippet er kommet til uttrykk i skadeserstatningsloven kapittel 3 og 4, særlig §§  3–1 og 4–1. Formuestap er altså i prinsippet erstatningsberettiget på lik linje med andre typer av økonomiske tap. Dette prinsippet om full erstatning innebærer også at avledede skadefølger, som for eksempel en primærskade som forplanter seg til skade på tredjemann, kan være erstatningsberettigede.

Rettstilstanden fra før skadeserstatningsloven av 1969 er senere gjentatt og befestet i en rekke høyesterettsdommer. I nyere tid fremstår hovedregelen om erstatnings- eller regressrett som vel etablert, og problemstillingene som prosederes synes å gå mer på rekkevidden av hovedregelen enn dens rettsgrunnlag og berettigelse.

I reiseutgiftssaken fra 1975 ble de nærmeste pårørende til en trafikkskadet person tilkjent erstatning hos skadevolders forsikringsselskap for sine reiseutgifter fra Tyskland til Norge. 19 Se videre syketrygdsaken fra 1982 , som – i likhet med saken fra 1939 – gjaldt spørsmålet om en arbeidsgiver kunne kreve erstatning av den erstatningsansvarlige for utbetaling av sykelønn til den personskadde. 20 Her var partene enige om at spørsmålet som utgangspunkt måtte besvares bekreftende. 21 Den nærmere problemstilling i saken var om regressbegrensningen i skadeserstatningsloven §  3–7 første ledd, slik bestemmelsen lød tidligere, også omfattet arbeidsgiver. Regelen i skadeserstatningsloven §  3–7 kommer vi tilbake til i punkt 17.5 nedenfor. Det samme spørsmålet som i syketrygdsaken meldte seg i Krankenkasse-saken fra 1986 . En tysk sykekasse hadde utredet utgifter til legebehandling, sykehusopphold og sykepenger til en person som var blitt skadet ved en trafikkulykke. 22 Høyesterett tilkjente sykekassen erstatning hos ansvarsassurandøren, og viste til den klare rettspraksis på dette område:

«For Høyesterett har det som nevnt ikke vært bestridt at den som dekker en skadelidts tap, som utgangspunkt kan søke regress hos den som er ansvarlig for skaden. Dette er jeg enig i. Jeg viser til de tre høyesterettsdommer som er nevnt av den ankende part, særlig til dommen i Rt. 1968 side 48, der fire av de fem dommerne bygget på at en pensjonskasse var trådt inn i skadelidtes krav ved en cessio legis...Jeg peker også på at regressretten har sin rot i festnet rettsoppfatning fra lang tid tilbake, jfr. flertallets bemerkninger i dommen i Rt. 1968 side 48.» 23

Det kan videre vises til flere høyesterettsavgjørelser fra de senere årene om erstatnings- og regressoppgjør i forsikringsforhold, både i forbindelse med personskader og tingsskader. 24 Riktignok gjelder det en del særregler for forsikringsselskaper, men avgjørelsene kan likevel illustrere at til grunn for problemstillingene ligger hovedregelen om alminnelig erstatnings- eller regressadgang.

Heller ikke i juridisk teori er det lagt til grunn at tredjemanns krav om erstatning som følge av skade på en annen person krever særskilt lovhjemmel.

Tradisjonelt er temaet gjerne drøftet i erstatningslitteraturen som et spørsmål om hvorvidt den som har en kontraktsmessig interesse i den skadde tingen eller personen kan kreve erstatning. 25 Dette faller utenfor vårt tema.

Det har dessuten i så vel erstatnings- som kontraktsrettslig teori lenge vært omdiskutert om regress i sin alminnelighet krever særskilt lovhjemmel. 26 Den toneangivende oppfatning i dag er at det ikke kan opereres med noe strengt lovhjemmelskrav. Problemstillingen i denne sammenheng gjelder i første rekke regress mellom samskyldnere, altså den innbyrdes ansvarsfordeling mellom flere personer som sammen hefter utad. Også dette ligger således på siden av vår problemstilling.

I nyere erstatningsrettslig teori understrekes det at spørsmålet om erstatning for avledede skadefølger, slik som tredjemanns økonomiske tap på grunn av skade på en annen person, må ta utgangspunkt i alminnelige påregnelighetsbetraktninger samt i spørsmålet om erstatningsvernet interesse, og at det ikke kan opereres med et særskilt lovhjemmelskrav. 27

Peter Lødrup uttaler riktignok at ved en persons død kan ikke tredjemann kreve erstatning med mindre det foreligger særskilt hjemmel. 28 Med «særlig hjemmel» mener Lødrup formodentlig «lovhjemmel». De eksemplene som uttalelsen knytter seg til, tyder imidlertid på at Lødrup her ikke omtaler tredjemanns stilling generelt, men kun tredjemanns adgang til å bygge et erstatningskrav på en annen persons arbeidsevne . Som begrunnelse for sitt synspunkt fremholder nemlig Lødrup at den økonomiske verdi som ligger i at en annen person lever og kan utføre en arbeidsprestasjon, ikke er erstatningsmessig. Konteksten tyder på at problemstillingen er hvilke nærmere tredjemannsinteresser som nyter erstatningsrettslig vern. 29 Og det er noe annet enn spørsmålet om det generelt sett må lovhjemmel til for at tredjemann skal kunne kreve erstatning for avledede følger av en annens personskade. På de steder hvor Lødrup tar opp spørsmålet om tredjemanns stilling mer generelt, understrekes det at personskadefølger som forplanter seg til tredjemann ikke står i en prinsipielt sett annen stilling enn primærskaden. 30

17.2.6 Det offentlige står som utgangspunkt ikke i noen særstilling med hensyn til erstatningsadgangen

Det er grunn til å fremheve at flere av Høyesteretts regressavgjørelser gjelder erstatningskrav fra offentlige myndigheter, og det er intet som tyder på at offentlige myndigheter generelt sett står i en annen og svakere stilling enn private rettssubjekter ellers. I sykelønns - og syketrygdsakene fra 1939 og 1963 var det endog et hovedpoeng for Høyesterett å understreke dette:

Saken fra 1939:

«Jeg skal til slutt bemerke at den omstendighet at det i denne sak dreier seg om staten som arbeidsgiver, ikke kan medføre at staten får mindre rett enn en privat arbeidsgiver vilde hatt ... . Det har åpenbart ikke vært tjenestemannslovens mening at ... det offentlige som arbeidsgiver blir satt i en ugunstigere stilling enn den en arbeidsgiver ellers efter almindelige rettsregler står i.» 31

Saken fra 1963:

«Reelt sett er det ingen grunn til at...Trygdekassen når den har betalt skal ha en svakere stilling enn arbeidsgiveren eller arbeideren selv ville ha hatt om en av dem hadde gjort gjeldende direkte det tilsvarende krav.» 32

Erstatningskrav fra offentlige myndigheter på grunnlag av utgifter som det offentlige er påført som følge av personskade, må således som utgangspunkt vurderes etter alminnelige erstatningsrettslige regler og prinsipper.

17.2.7 Konklusjon: Intet krav om lovhjemmel

På bakgrunn av gjennomgangen ovenfor kan det slås fast at det i norsk rett ikke er grunnlag for å oppstille et generelt krav til særskilt lovhjemmel for at tredjemann skal kunne kreve erstatning for formuestap avledet av en annens personskade. Hovedregelen i norsk rett er at den som har måttet erstatte skadelidtes tap eller som på annen måte er blitt påført utgifter til fordel for eller på vegne av den skadelidte, har rett til full refusjon hos skadevolder når ansvarsgrunnlag og adekvat årsakssammenheng foreligger. Dette innebærer at det er de eventuelle begrensningene i erstatningsadgangen som krever rettsgrunnlag og begrunnelse.

17.3 Tredjemannskrav reiser først og fremst et spørsmål om adekvans

17.3.1 Oversikt

Den nærmere utstrekning av skadeansvaret overfor tredjemann, beror særlig på to forhold: For det første må tredjemann ha tilstrekkelig tilknytning til og interesse i det godet som er rammet av primærskaden. For det andre må den skade som er påført tredjemann ligge innenfor det som fra skadevolders synspunkt er å anse som en påregnelig skadefølge, også kalt adekvansvilkåret. Se også punkt 15.4 ovenfor. Av disse to begrensningsfaktorene er det utvilsomt den siste som er av størst betydning, og strengt tatt kan man nok si at den tar opp i seg det førstnevnte forhold.

Som nevnt i punkt 17.2.1 ovenfor er tredjemannsskadene av en så uensartet karakter og kan være så omfangsrike at erstatningsansvarets rekkevidde ikke bare beror på en påregnelighetsvurdering, men at det også oppstår et spørsmål om hvilke tredjemannsinteresser som er erstatningsrettslig vernet. Dette spørsmålet vil bli tatt opp til særskilt drøftelse i punktene 17.4 til 17.7 nedenfor hva angår behandlingsutgifter for offentlige sykehus.

Kravet om at tredjemann må ha tilstrekkelig tilknytning til det godet som er rammet av primærskaden, avgrenser kretsen av hvem som rettslig sett anerkjennes som skadelidt og dermed som berettiget til å fremme krav om erstatning. I teorien presenteres kravet undertiden som étt blant flere grunnvilkår for å kreve erstatning, og det formuleres gjerne som et krav om at den skadelidte må være innehaver av den interesse som er forvoldt skade. 33 I relasjon til avledede følger av personskade, er det som eksempel på en tredjemann med for perifer tilknytning til skaden, vist til arbeidsgiveren som på bakgrunn av den ansattes personskade krever erstatning for differansen mellom verdien av arbeidsinnsatsen og arbeidsvederlaget. 34 Eksemplene i teorien er ofte av så spesiell karakter at det synes vanskelig å definere generelt hva som ligger i dette interessekriteriet. Det synes nærmest å være en erstatningsrettslig utgave av den prosessuelle søksmålsskranke «rettslig interesse» i tvistemålsloven §  54. I den grad erstatningsrettslig teori i det hele tatt dveler noe ved dette avgrensningskriteriet, går fremstillingen raskt over i den alminnelige påregnelighetsbegrensning. 35

Det overordnete vurderingskriterium i påregnelighetsvurderingen er om det økonomiske tap som er påført tredjemann (følgeskaden, sekundærskaden) står i rimelig og naturlig sammenheng med den skade som er forvoldt den direkte skadelidte (primærskaden). 36 Erstatningsansvarets rekkevidde overfor tredjemann avgrenses således mot de mer fjerntliggende, uventede og tilfeldige skadefølger.

17.3.2 Generelt om adekvansbegrensningen

Et hovedmoment i påregnelighetsvurderingen er om følgeskadens art kan sies å være en nærliggende konsekvens av primærskaden. Etter omstendighetene kan hendelsesforløpet også være et moment, skjønt tilbakeholdenhet er på sin plass her hvis det først er på det rene at følgeskaden etter sin karakter er et typisk resultat av primærskaden. 37 I eldre erstatningsrettslig lære ble omfanget av følgeskaden fremholdt som et moment i påregnelighetsvurderingen. 38 I dag er imidlertid oppfatningen at skadeomfanget i prinsippet ikke bør spille rolle hvis først følgeskaden etter sin art er påregnelig, og at hensynet til den erstatningsansvarlige ved de omfattende skadefølger heller bør ivaretas ved lempningsregelen i skadeserstatningsloven §  5–2. 39 Det forhold at ansvaret kan bli ruinerende for skadevolder, er altså i prinsippet intet argument mot erstatningsansvar som sådan.

Det er viktig å presisere at selv om skadefølgen for så vidt er et typisk utslag av primærskaden, ligger det ingen automatikk i at den er omfattet av erstatningsansvaret. Livets erfaring viser at en skade, generelt sett, kan føre til så mangt, og en helt ubestemt antagelse eller betraktning om at tredjemenn kunne bli berørt av primærskaden vil stort sett ikke være tilstrekkelig til at følgeskaden anses påregnelig. Poenget illusteres gjerne ved de to kabelsakene. 40 Begge sakene gjaldt skade på elektrisk kabel, med påfølgende tap for en tilknyttet strømabonnent.

I den første saken hadde et dampskip revet opp en elektrisk kabel med sitt anker. Oppankringen hadde funnet sted til tross for et forbuds- og advarselsskilt om at det langs elvebunnen gikk en elektrisk kabel. Kabelen førte til Fredrikstad Mekaniske verksted som ble påført driftsstans på grunn av strømbruddet. Verkstedet ble tilkjent erstatning, og en enstemmig Høyesterett uttalte om adekvansspørsmålet:

«Når det gjelder spørsmålet om et mer omfattende ansvar [det vil si ansvar overfor strømabonnenten, ikke bare overfor el-verket som eier av kabelen], nevner jeg at kabelen var markert med skilt på verkstedets eiendom, og at losen visste at kabelen førte strøm til verkstedet. Han måtte da være klar over at forbudet mot ankring ikke minst var av betydning for verkstedet, og at kabelbruddet kunne føre til driftsstans for verkstedet.» 41

I den andre kabeldommen hadde et fly under militærøvelse brutt en strømkabel på øya Hitra og dermed påført strømstans hos flere abonnenter, deriblant et oppdrettsanlegg for regnbueørret. Oppdrettseierens erstatningskrav ble imidlertid under dissens 4–1 ikke imøtekommet av Høyesterett, som uttrykte følgende om adekvansspørsmålet:

«Selv om det utvilsomt har vært påregnelig at omfattende skadevirkninger kunne bli følgen av et kabelbrudd, antar påregneligheten en ubestemt og nærmest abstrakt karakter sett i forhold til det enkelte skadetilfelle. Dette henger i første rekke sammen med at det ikke dreier seg om skade på den gjenstand som er rammet eller interesser som har umiddelbar tilknytning til denne, men om skadevirkninger som følge av en kontraktsmessig tilknytning som kan variere med tid og sted, og oftest vil ligge helt utenfor hva en skadevolder kan ha kunnskap om og oversikt over; skaden er, som det har vært uttrykt, «avledet og indirekte».» 42

Det er altså ikke tilstrekkelig at det kan tenkes at skadevirkningene vil kunne forplante seg videre og ramme noen andre utover den som direkte og umiddelbart er berørt av primærskaden. Påregneligheten må ha en viss konkret karakter for at følgeskader som får betydning for tredjemann kan anses omfattet av erstatningsansvaret. 43

I tillegg til de mer objektive forhold omkring skaden, er det alminnelig antatt at skyldgraden også kan spille en rolle i påregnelighetsvurderingen. 44 En hovedtanke bak adekvansbegrensningen er at den alminnelige uaktsomme skadevolder ikke bør svare for følgeskader som på grunn av sin fjerne tilknytning til primærskaden nærmest fremstår som hendelige uhell. Hvis det derimot foreligger grov skyld eller hvis skaden endog er voldt med hensikt, anses dette hensynet til skadevolder som mindre tungtveiende. Logisk sett kan det synes tvilsomt å legge vekt på skyldgraden all den stund skaden uansett kunne ha funnet sted ved et hendelig uhell. 45 Men i bunn synes det å ligge et rimelighetskriterium her, hvor det etisk eller moralsk klanderverdige ved den skadevoldende opptreden vil kunne sanksjoneres med et vidtgående erstatningsansvar, blant annet av preventive grunner. 46

I teorien har man drøftet om visse skadefølger for tredjemann etter sin art bør holdes utenfor erstatningsansvaret, særlig er det reist spørsmål om tredjemanns sjokkskader kan omfattes, for eksempel hvis tredjemann har vært vitne til en ulykke. Til tross for en noe famlende eldre rettspraksis, synes nyere praksis og teori å legge til grunn at også slike mer spesielle følgeskader som rammer tredjemann i prinsippet må anses omfattet av erstatningsansvaret, og at ansvarets rekkevidde i den enkelte sak først og fremst reiser et spørsmål om påregnelighet. 47

Med hensyn til spørsmålet om tredjemann har rett til å få erstatning for direkte utgifter han har hatt som følge av primærskaden, har Høyesterett en rekke ganger slått fast at rekkevidden av skadevolders ansvar – det være seg primærskade på person eller ting – i siste hånd beror på en konkret påregnelighetsvurdering. 48 I sykelønnsaken fra 1939 tilkjente Høyesterett Staten erstatning av ansvarsassurandøren for utbetaling av lønn til en trafikkskadet arbeidstaker, og viste blant annet til at tapet var adekvat:

«Hvad spørsmålet om årsakssammenhengen mellom påkjøringen og det staten som arbeidsgiver påførte tap angår, finner jeg det ikke tvilsomt at de efter almindelige erstatningsregler gjeldende krav til adekvans her er tilfredsstillet.» 49

I sykebesøksaken fra 1975 var det spørsmål om de nærmeste pårørende til en trafikkskadet person kunne få dekket reiseutgifter til sykebesøk fra Tyskland til Norge. Høyesterett besvarte dette bekreftende, blant annet under henvisning til at slike utgifter var påregnelige for den erstatningsansvarlige:

«Etter alminnelige norske erstatningsregler vil skadelidtes erstatningskrav omfatte de direkte utgifter som skyldes skaden og som verken er upåregnelige eller unødvendige. I praksis er antatt at utgifter som foreldre har for å besøke barn på sykehus, kan være slike påregnelige og nødvendige følger av en trafikkulykke som har ført til sykehusoppholdet. Jeg kan ikke se at det er grunn til å sette særlige utgifter som påløper ved at de nærmeste pårørende må reise for å besøke en voksen skadelidt person, i en annen stilling.» 50

På denne bakgrunn kan det slås fast at alminnelige adekvansbetraktninger står sentralt i vurderingen av tredjemanns adgang til å kreve erstatning for økonomisk tap som følge av skade på en annen person (eller ting).

17.3.3 Spesielt om adekvans i forhold til tobakksrelaterte sykehusutgifter for det offentlige

Utgifter som det offentlige har til å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer ved sykehus er en følge av tobakkens skadevirkninger på den enkelte bruker.

I punkt 18.2 nedenfor drøftes spørsmålet om det offentliges eventuelle erstatningskrav for helseutgifter er å anse som et regresskrav eller som et selvstendig, og ikke bare avledet, krav. Når det offentliges behandlingsutgifter her omtales som en følgeskade, er det med sikte på adekvansvurderingen og ikke med henblikk på kravets karakter som regress- eller selvstendig krav. Uansett hvordan man måtte karakterisere kravet, så oppstår det samme påregnelighetsspørsmål når rekkevidden av et eventuelt erstatningsansvar for tobakksindustrien skal avgjøres.

Spørsmålet som oppstår er om det offentliges sykehusutgifter i forbindelse med befolkningens tobakksbruk er en adekvat skadefølge. Spørsmålet volder ikke særlig tvil. Den medisinske dokumentasjon på at tobakksbruk medfører helseskader, er i dag overveldende. 51 Det er neppe for sterkt å si at omfattende helseskader både er en typisk og nødvendig følge av tobakksbruk i befolkningen. Dette er selvsagt kjent for tobakksindustrien. Det må i hvert fall kunne legges til grunn at industrien burde ha hatt den samme kunnskap om helsevirkningene av tobakksbruk som det legevitenskapen til enhver tid har slått fast.

Det generelle utgangspunkt må således være at intet er mer påregnelig for tobakksselskapene enn at medisinsk behandling vil bli påkrevd for en rekke tobakksbrukere. Påregneligheten springer en spesielt klart i øynene når den tobakksskadde selv har utgifter til behandling. Det forhold at skadevirkningene rammer to rettsubjekter i stedet for ett, kan ikke spille rolle i påregnelighetsvurderingen. 52

I forlengelsen av dette må det på bakgrunn av vårt offentlig finansierte helsesystem likeledes sies å være konkret påregnelig at utgiftene ved slik medisinsk behandling i det store og hele vil bli belastet det offentlige. Riktignok er det slik at helserisikoen for den enkelte røyker vil variere, og at man vanskelig kan forhånds stipulere en helserisiko, herunder risiko for belastning av helsesystemet, for den enkelte røyker. Dette kan likevel ikke være avgjørende i påregnelighetsvurderingen når det epidemiologiske og statistiske materiale er klart. Poenget er at helserisikoen kan belegges med overveldende legevitenskapelig dokumentasjon, og at tobakksbruk således etter sin art og sitt omfang medfører betydelige kostnader for det offentlige helsevesen. Denne vitenskapelige dokumentasjon må i prinsippet selvsagt også aksepteres i erstatningsrettslig sammenheng. Riktignok vil den nærmere tallfesting av tobakksrelaterte behandlingsutgifter ved norske sykehus være forbundet med et visst skjønn og en viss usikkerhet. Dette innebærer imidlertid ikke at de samlede helseutgiftene for det offentlige som sådan må anses som upåregnelige.

Dersom den norske tobakksindustrien opp gjennom årene har sittet med viktig produkt- og helseinformasjon, men holdt denne tilbake for forbrukere og myndigheter – slik det er avdekket innen den internasjonale tobakksindustrien – taler dette for et strengt og vidtgående ansvar for industrien. Hvis slike forhold foreligger vil det være spesielt uholdbart for tobakksselskapene å vise til at utgiftene som er påført sykehusene, er upåregnelige.

17.4 Er det særskilte skranker for det offentliges adgang til å kreve erstatning for helseutgifter? Innledende synspunkter på spørsmålet om erstatningsvernet interesse

Det ser ut til å være alminnelig anerkjent at det i forhold til tredjemenn som berøres av primærskaden, må settes en grense for hva som kan anses som erstatningsberettiget selv om skadefølgen i prinsippet er påregnelig. Hvordan denne begrensningen formuleres varierer, men kjernen i problemstillingen er om tredjemanns interesse har erstatningsrettslig vern. 53 Norsk erstatningsrettslig teori har imidlertid i liten grad drøftet hva som nærmere ligger i denne begrensningen i relasjon til tredjemannsproblematikken. 54

Med henblikk på vår problemstilling om offentlige myndigheter har adgang til å kreve erstatning av tobakksindustrien for utgifter til å behandle tobakksskader på sykehus, vil vi i det følgende først se nærmere på regressavskjæringsregelen i skadeserstatningsloven §  3–7 (punkt 17.5). Deretter vil vi drøfte om man som utgangspunkt må anse det offentliges erstatningsadgang på velferdsrettens område som begrenset (punkt 17.6). Til slutt vil vi ta opp om de særskilte forhold som gjør seg gjeldende for tobakksprodukter under enhver omstendighet tilsier en erstatningsadgang for det offentlige for tobakksrelaterte sykehusutgifter (punktene 17.7 og 17.8).

17.5 Regressforbudet i skades- erstatningsloven §  3–7 første ledd – bakgrunn og rekkevidde

17.5.1 Oversikt

Folketrygden er i dag avskåret fra å kreve regress for enhver type økonomisk støtte som ytes i henhold til folketrygdloven av 28. februar 1997 nr 19 (tidligere lov av 17. juni 1966 nr 12) med mindre den erstatningsansvarlige har utvist forsett, jf skadeserstatningsloven §  3–7 første ledd, som lyder:

«Trygden eller en pensjonsinnretning kan ikke kreve regress hos den ansvarlige for trygdens eller pensjonsinnretningens utgifter og ansvar på grunn av skaden, med mindre denne er voldt forsettlig av den erstatningsansvarlige selv. Ved personskadeforsikring gjelder det samme for forsikringsselskapets regress mot den ansvarlige. Regressretten gjelder bare i den utstrekning ytelsene tillegges betydning ved utmålingen av skadevolderens ansvar overfor den skadelidte (jf §  3–1 tredje ledd).»

Dette innebærer at offentlige trygde-, pensjons og forsikringsordninger i praksis er utelukket fra å kreve erstatning hos en skadevolder for slikt som utgifter til sykepenger, ytelser under medisinsk rehabilitering (etter folketrygdloven), uførepensjon, ytelser til gjenlevende ektefelle og ytelser grunnet yrkesskade.

17.5.2 Tidligere rettstilstand: Regressadgang for trygden

Tidligere hadde man erstatnings- eller regressbestemmelser spredt omkring i lovverket, for eksempel i lov om offentlige tjenestemenn av 5. februar 1918 nr 1 §  11 (regress for utbetaling av sykelønn til offentlig ansatte), lov om syketrygd av 2. mars 1956 §  130, lov om ytelser til vanføre av 15. desember 1958 nr 1 §  10 siste ledd, lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958 nr 10 §  42 nr 5 andre ledd og lov om uføretrygd av 22. januar 1960 nr 1 §  35.

Felles for disse enkeltlovene var at de, i samsvar med gjeldende ulovfestet rett, ga rett til regress og at de i noen grad nærmere regulerte regressituasjonen. Da den alminnelige folketrygdloven ble vedtatt i 1966, ble flere, men ikke alle, av disse særskilte regresshjemlene i spesiallovgivningen samlet i folketrygdloven §  18–7. Bestemmelsen i §  18–7 lød i sin helhet:

«Denne lov innskrenker ikke det ansvar som den som volder skade måtte ha overfor den trygdede, men trygdedes krav går over på trygden så langt tilfellet medfører utgifter for denne.

Er ikke hele erstatningsbeløpet å få, skal den trygdedes eller hans etterlattes krav dekkes først.»

17.5.3 Philipson-utvalgets forslag i 1967 om opphevelse av trygdens regressrett

Ganske umiddelbart etter vedtakelsen av den alminnelige folketrygdloven i 1966, ble det på Rikstrygdeverkets anmodning nedsatt en arbeidsgruppe – Philipson-utvalget – til blant annet å utrede en del spørsmål i forbindelse med gjennomføringen av regress; spørsmål som ble oppfattet som uavklarte. Blant spørsmålene var slikt som forholdet mellom regresskrav og skadelidtes hovedkrav og forholdet mellom regresskravet på den ene siden og ordninger mellom skadelidte og skadevolder på den andre siden samt enkelte foreldelsesspørsmål. 55

Philipson-utvalget lot imidlertid disse spørsmålene ligge, idet den gikk inn for helt å oppheve trygdens regressrett. 56 Utvalgets forslag ga støtet til en lovendringsprosess som ble innledet i 1970 med regressavskjæring for trygdeytelser etter den alminnelige folketrygdlov. Da syketrygden og yrkesskadetrygden ble inkorporert i folketrygdloven i 1971, ble også disse avskåret fra regress. Ved en lovendring i 1973 ble til slutt regressretten også opphevet for pensjonsytelser i henhold til særlovgivningen.

Philipson-utvalgets forslag om å avskjære regressadgang for trygdeytelser følger i hovedsak en treleddet begrunnelse.

For det første fremhevet utvalget at regressadgangen som den gang forelå, kun var av meget marginal økonomisk betydning for trygden. 57

For det andre pekte utvalget på at gjennomføringen av regress var forbundet med vanskelige og uavklarte harmoniseringsproblemer i forhold til de alminnelige erstatningsrettslige regler og prinsipper. 58 Utvalget mente at det var et spenningsforhold mellom, på den ene siden, de skjønnsmessige kriterier som ble benyttet ved den erstatningsrettslige beregning av fremtidig ervervstap for den skadelidte, og, på den andre siden, den strenge matematiske beregning som ble benyttet ved fastsettelse av trygdens regresskrav. 59 Utvalget mente at dette spenningsforholdet enten måtte føre til at trygden tok alt slik at den skadelidte ville sitte igjen med intet i erstatning av skadevolder, eller at skadelidte måtte tilkjennes noe på toppen i tillegg til trygdens regresskrav. Det sistnevnte alternativ ville, ifølge utvalget, kunne bli ruinerende for skadevolder.

I forlengelsen av dette ble det fra utvalgets side for det tredje vist til at trygdemyndighetene som en utenforstående part kunne virke forstyrrende inn på erstatningsoppgjøret mellom den direkte skadelidte og den erstatningsansvarlige. 60

I tillegg til disse hovedargumentene ble det også fremholdt at regressansvar kunne slå urimelig hardt ut for en privatperson som skadevolder, og at opphevelse av regressretten neppe ville ha prevensjonssvekkende virkning. 61

17.5.4 Lovendringene i begynnelsen av 1970-årene

I den etterfølgende lovbehandling fikk Philipson-utvalgets forslag tilslutning, dog med den mindre endring at regressadgangen ble opprettholdt overfor den forsettlige skadevolder. 62 Ved lovendring av 19. juni 1970 nr 67 fikk den nye §  18–7 i folketrygdloven følgende formulering:

«En trygdets erstatningskrav mot den som har voldt skade faller bort for et beløp svarende til folketrygdens utgifter og ansvar på grunn av skaden. Dette gjelder likevel ikke dersom skaden er voldt forsettlig. I nevnte tilfelle går trygdedes krav over på folketrygden med beløp som nevnt foran. Er ikke hele erstatningsbeløpet å få, skal den trygdedes eller hans etterlattes krav dekkes først.»

Ved lovendring av 25. mai 1973 nr 26 ble den tidligere regressavskjæringsregel i folketrygdloven §  18–7 flyttet til skadeserstatningsloven §  3–7, og omfattet nå også pensjonsytelser: 63

«Trygden eller en pensjonsinnretning kan ikke kreve regress av den erstatningsansvarlige for trygdens eller pensjonsinnretningens utgifter og ansvar på grunn av skaden, med mindre denne er voldt forsettlig av den erstatningsansvarlige. Regressen kan i tilfelle ikke gjøres gjeldende til fortrengsel for den trygdedes eller pensjonsberettigedes eller deres etterlattes erstatningskrav for samme skade.»

Sin nåværende utforming fikk skadeserstatningsloven §  3–7 ved lovendring av 21. juni 1985 nr 81, i forbindelse med presiseringer av adgangen til sykelønnsrefusjon. 64 Dette ligger utenfor vårt tema.

Både lovendringen i 1970 og i 1973 ble gjennomført uten noen særlig realitetsdrøftelse utover den som allerede var gitt av Philipson-utvalget fra 1967. Under lovendringen i 1973 var man i det hele tatt ikke lenger opptatt av prinsippspørsmålet om trygden burde ha regress eller ikke, men i stedet fokusert på om ikke også pensjonsordninger generelt burde likestilles med trygden og således avskjæres fra regress. I den grad prinsippspørsmålet om regressadgang ble drøftet, var det gjerne ved en kort gjentakelse av Philipson-utvalgets argumenter, særlig argumentet om at regressadgangen var av liten økonomisk betydning. 65

17.5.5 Kollektive refusjonsordninger for trygden innføres i begynnelsen av 1990-årene

Høsten 1982 ble det nedsatt en arbeidsgruppe til å se nærmere på hvordan trygdeordningene fremover skulle sikres og finansieres (Norbom-utvalget, gjerne kalt Trygdefinansieringsutvalget). Man så med bekymring på veksten i folketrygden, en vekst som ble antatt bare å fortsette, blant annet på grunn av et økende antall eldre med bedre opparbeidede pensjonsrettigheter enn tidligere. 66

Blant Trygdefinansieringsutvalgets mange forslag var å innføre særskilte refusjonsordninger for folketrygdens utgifter i forbindelse med trafikkskader og yrkesskader. 67 Dette bygget på tanker som, i forbindelse med bilskader, tidligere var luftet av Asbjørn Kjønstad og Knut Selmer som et alternativ til den opphevelse av trygderegressen som fant sted i begynnelsen av 1970-årene. 68 Kjønstad og Selmer mente at regressordningen – slik den fungerte tidligere – var utilfredsstillende, men var kritisk til en opphevelse av trygdens regressadgang som sådan. Disse tankene ble så i 1980-årene videreført av Trygdefinansieringsutvalget. Utvalget påpekte at de praktisk-administrative vanskeligheter forbundet med regress for trygden, som så sterkt var fremhevet av Philipson-utvalget, ikke gjorde seg gjeldende dersom det ble innført kollektive refusjonsordninger som i praksis ble administrert av ansvarsassurandøren. Tanken var tapspulverisering gjennom en standardsats som ble betalt av den enkelte forsikringstaker i tillegg til den alminnelige forsikringspolise, og som deretter ble overført fra forsikringsselskapene til folketrygden.

I den etterfølgende debatt om trygdefinan­sieringsspørsmålet fikk utvalgets ideer om egne refusjonsordninger gehør hos så vel Sosialdepartementet som Sosialkomiteen i Stortinget. 69 Etter en intern utredning i Sosialdepartementet om ulike alternativer for hvordan en slik refusjonsordning kunne utformes, ble lovforslag fremmet og vedtatt av Stortinget. 70 Refusjonsordningene er videreført gjennom den nye folketrygdloven §§  23–7 og 23–8. 71

Refusjonsordningene er nærmere regulert i forskrift med hjemmel i folketrygdloven. 72 For trygdens utgifter i forbindelse med trafikkskader har trygden krav på en årlig avgift som motorvogneiere betaler i tillegg til den ordinære bilforsikringspremie uavhengig av hvorvidt motorvognen det året har vært involvert i trafikkuhell eller ikke. For motorvogneiere tilsvarer dette tillegget kr 320 pr år. 73 For trygdens utgifter i forbindelse med yrkesskader har folketrygden krav på en andel av den enkelte arbeidsgivers årlige premie til den lovbestemte yrkesskadeforsikringen, men kun hvis det faktisk inntrer skade på arbeidsplassen. Forutsetningen til grunn for fastsettelse av premietillegg til bilskadeforsikringen og prosentandel av yrkesskadeforsikringen, er at folketrygdens utgifter til bil- og yrkesskader skal refunderes i sin helhet gjennom de samlede forsikringsinnbetalinger.

Disse refusjonsordningene innebærer at folketrygden for visse typer av skadeårsaker i realiteten har regressrett på rent objektivt grunnlag. Under lovforberedelsen av ordningene ble det diskutert om man skulle endre regressavskjæringsregelen i skadeserstatningsloven §  3–7. 74 Man kom likevel til at dette ikke var nødvendig, formodentlig fordi refusjonsordningene basert på standardsatser og allmenn tapspulverisering ble ansett å falle noe på siden av det tradisjonelle regressbegrep. 75

17.5.6 Er regressavskjæringsregelen for trygden tilfredsstillende begrunnet i dag?

Philipson-utvalgets forlag om å oppheve trygdens regressrett gikk gjennom Stortinget uten nevneverdig prinsippdebatt. Som det fremgår av gjennomgangen ovenfor, falt Philipson-utvalgets begrunnelse for regressavskjæring i tre hoveddeler eller argumenter. For det første var regressrett uten økonomisk betydning for trygdens finansiering. For det andre kunne gjennomføring av regress skape vanskeligheter i forhold til alminnelige erstatningsrettslige regler. Og for det tredje fremholdt utvalget at ved gjennomføring av regress kunne trygdemyndighetene virke uheldig og forstyrrende inn på en eventuelt erstatningsrettslig oppgjør mellom private parter.

Etter vår mening står disse argumentene ikke så sterkt i dag, i hvert fall ikke som begrunnelse for en så sterk regressbegrensning for trygden som skadeserstatningsloven §  3–7 første ledd gir uttrykk for. Ettersom argumentene i det vesentlige bygger på praktiske avveininger, beror i grunnen deres relevans og vekt på hvordan en eventuell regress fra trygdemyndighetene gjennomføres. Det fremste vitnesbyrd om dette er de kollektive refusjonsordninger som senere er innført i forbindelse med trafikk- og yrkesskader (se forrige punkt). Disse refusjonsordningene innebærer i realiteten en regressadgang for trygden, men uten at Philipson-utvalgets motforestillinger slår til. Man kunne tenke seg tilsvarende refusjonsordninger innført også på andre områder, for eksempel i forbindelse med fremstillingen av tobakksprodukter, selv om man ikke har den samme type obligatoriske ansvarsforsikring på vedkommende område.

Philipson-utvalgets argument om at det er et spenningsforhold mellom de trygderettslige og erstatningsrettslige utmålingsprinsipper hva angår fremtidig ervervstap påkaller også en kommentar. Muligens kunne dette anføres som et argument mot regress den gang, i hvert fall hvis et slikt spenningsforhold medførte eller det var grunn til å tro at det ville medføre ulike erstatningsutmålinger avhengig av hvorvidt trygdemyndighetene gjorde regress gjeldende eller ikke. På den annen side må poenget være at når visse utgifter for den skadelidte blir dekket av det offentlige, så vil – enten trygden har regressrett eller ikke – disse ytelsene i prinsippet redusere skadelidtes tap hvis man ser på erstatningsoppgjøret mellom den direkte skadelidte og den erstatningsansvarlige isolert sett. At beregningsprinsippene kan være noe forskjellige, er ikke uoverstigelig. Vi står i prinsippet overfor samme problemstilling den dag i dag for så vidt gjelder regelen om fradrag for trygdeytelser i forbindelse med erstatningsberegningen (skadeserstatningsloven §  3–1 tredje ledd første punktum). I dag er imidlertid utmålingsreglene i trygde- og erstatningsrettslig sammenheng i større grad enn tidligere bygget over samme lest, jf skadeserstatningsloven §  3–1 andre ledd. Således har Philipson-utvalgets argument på dette punkt uansett ikke samme vekt i dag.

17.6 Er regressavskjæring et alminnelig prinsipp når det er tale om velferdsutgifter eller lovpåtatte ytelser?

17.6.1 Folketrygden og andre velferdsordninger

Det uttrykkelige regressforbudet i skadeserstatningsloven for trygdeytelser er spesielt. Vi har ingen tilsvarende regressavskjæringsbestemmelse for andre velferdsytelser, verken i lover som sykehusloven, kommunehelsetjenesteloven, tannhelsetjenesteloven, sosialtjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven eller loven om psykisk helsevern. Disse lovene gir imidlertid heller ikke uttrykk for at tilbakesøkning av utgifter hos en ansvarlig skadevolder er tillatt. Lovene er i det hele tatt tause om erstatningsspørsmålet. Spørsmålet er heller ikke – så vidt vi kan se – omtalt i lovforarbeidene.

Det er enkelte bestemmelser om rett til å ta vederlag av pasienten, jf eksempelvis sykehusloven §  12 åttende og ellevte ledd, kommunehelsetjenesteloven §  2–3, tannhelsetjenesteloven §  2–2, sosialtjenesteloven §  11–2 og spesialisthelsetjenesteloven §  6–9. Det er videre noen bestemmelser om ansvarsfordeling og refusjon offentlige organer imellom, se for eksempel sykehusloven §  12 femte og sjette ledd og spesialisthelsetjenesteloven §  6–6. Men ingen av disse bestemmelsene kan sies å angå spørsmålet om adgangen til å søke erstatning av en ansvarlig tredjeperson som skadevolder.

Problemstillingen er om regressforbudet i skadeserstatningsloven §  3–7 første ledd gir uttrykk for et generelt prinsipp når det gjelder det offentliges lovpåtatte velferdsytelser, eller om det kun er unntaket som bekrefter den alminnelige (ulovfestede) hovedregelen om erstatnings- eller regressadgang.

17.6.2 Varsomhet på sin plass med hensyn til å overføre regressavskjærings- regelen for trygden til andre velferdsytelser

Som det fremgår av gjennomgangen i foregående punkt ble regressavskjæringen for trygden innført av praktiske grunner. Det er lite eller intet i lovmotivene til den tidligere folketrygdloven §  18–7, og senere skadeserstatningsloven §  3–7 første ledd, som tyder på at man mente å gi uttrykk for et generelt prinsipp for det offentliges utgifter til helse- og sosialtjenester. Begrunnelsen er meget konkret knyttet til de trygdemessige forhold, og i et nøtteskall er synspunktet at administrasjonen av en regressrett for trygdemyndighetene «koster mer enn det smaker». Man skal nok derfor være varsom med å trekke generelle slutninger ut fra regressforbudet for folketrygdens utgifter. 76 Praksis fra Høyesterett synes også å gå i denne retning.

I sykelønnssaken fra 1982 var spørsmålet om arbeidsgivers utbetaling av sykelønn i den periode som etter folketrygdloven tillå arbeidsgiveren, var å anse som en del av folketrygdens sykelønnsordning og dermed måtte omfattes av regressforbudet i skadeserstatningsloven §  3–7. 77 Høyesterett besvarte dette med nei, og viste til de særlige hensyn som lå til grunn for regressavskjæringen for trygdemyndighetene:

«Jeg kan ikke se at løsningen på dette spørsmål kan utledes av selve ordlyden i folketrygdloven og skadeserstatningsloven §  3–7… . Heller ikke kan jeg se at sammenhengen i folketrygdreglene som anført av Storebrand tilsier en bestemt løsning av regress-spørsmålet. Trygdereglene er ikke utformet med dette for øye, som beror på avveining av hensyn forskjellige fra de trygdetekniske og økonomiske som har diktert folketrygdlovens regler.

Avgjørende for meg blir følgende: Inntil lovendringen av 10. juni 1977 nr. 84 [endringer i folketrygdens sykelønnsordning] trådte i kraft, var utvilsomt bare trygdeetaten avskåret fra regress for sine utlegg, og dette var gjort av hensyn til trygdens interesser og ikke av hensyn til den erstatningspliktige tredjemann. Ved lovendringen er det intet holdepunkt for at lovgiveren tilsiktet noen endring av regress­reglene. Videre er det ikke selvsagt at en arbeidsgiver for sine ytelser her bør stå i samme stilling som selve trygden eller en pensjonsinnretning... .

Det jeg her har trukket frem, viser etter min mening at noen utvidende eller analogisk tolking av skadeserstatningsloven §  3–7 med sikte på sykelønn ytet av arbeidsgiver, ikke er på sin plass.» 78

I Krankenkasse-saken fra 1986 var spørsmålet om en tysk sykekasse var å anse som en trygdeordning etter skadeserstatningsloven §  3–7 og således avskåret fra å kreve refusjon av et norsk bilforsikringsselskap for utlegg til legebehandling, sykehusopphold og sykepenger i anledning en trafikkskade. 79 Igjen svarte Høyesterett nei på spørsmålet om å overføre regressforbudet i skadeserstatningsloven §  3–7 til andre forhold enn det som klart var omfattet av bestemmelsen:

«Som nevnt av ankemotparten, ble flere forhold overveiet i forbindelse med opphevelse av regressen. Det ble imidlertid særlig fremhevet at regresskravene representerte en relativt ubetydelig del av trygdens totalinntekter, at det var vanskelig for trygden å overkomme å fremme alle regresskrav, og at prevensjonskravet ikke talte for regress. Det var hensynet til trygden og dens administrasjon som var lovbegrunnelsen. At lovendringen medførte lettelser for tredjemann, og særlig for hans forsikringsselskap, var bare en følge av nyordningen og intet formål for denne ... . At bestemmelsen i 1973 ble overført til den alminnelige skadeserstatningslov og man i selve lovteksten da bare nyttet den bestemte formen «trygden», tok ikke sikte på noen endring med hensyn til bestemmelsens virkeområde ...

Det jeg her har sagt, tilsier at man ikke bør bruke bestemmelsen i skadeserstatningsloven §  3–7 utvidende eller analogisk på en måte som ikke omfattes av de grunner som lå bak endringene i 1970 og 1973.» 80

Høyesterett er altså meget tilbakeholden med å anvende regressforbudet i skadeserstatningsloven §  3–7 utenfor sitt uttrykkelige virkeområde. Nå må det riktignok påpekes at disse to avgjørelsene gjelder rekkevidden av regressforbudet utenfor det norske offentlige trygdesystem, og spørsmålet om forbudets anvendelse innenfor den offentlige velferdslovgivning for øvrig er ikke tema for Høyesterett. Det er likevel grunn til å merke seg Høyesteretts varsomhet og fremhevelse av at regressavskjæringen for trygden ikke bør gis videre anvendelse enn det bestemmelsens særlige lovgrunner tilsier. I denne sammenheng kan det fremfor alt vises til Høyesteretts understrekning i disse to avgjørelsene av den ulovfestede hovedregelen om erstatnings- eller regressadgang, og at lovgiver ved regressavskjæringen for trygden ikke generelt har ment å gripe inn i denne.

Nå kan det anføres at når først regress er avskåret i trygderettslig sammenheng, så er det ingen grunn til at regressadgangen skal være en annen for andre velferdsytelser, for eksempel etter sosiallovgivningen. 81 De ulike velferdstjenester utgjør alle deler av en helhet, og det kan synes vilkårlig å løse regresspørsmålet etter hvilken kategori det enkelte tjenestetilbud må henføres til. På den annen side er regressforbudet i skadeserstatningsloven §  3–7 første ledd, som nevnt, meget konkret knyttet til de trygdemessige administrasjonshensyn, og det står fast at tilsvarende regressavskjærende regler ikke er innført eller vurdert for andre offentlige velferdsytelser.

Høyesterett har i tidligere avgjørelser flere ganger uttalt at helse- og sosiallovgivningens eventuelle taushet om erstatnings- eller regresspørsmålet ikke utelukker offentlige myndigheter fra å søke erstatning hos en ansvarlig skadevolder. I denne sammenheng har Høyesterett heller trukket analogier fra bestemmelser som uttrykkelig gir regress adgang enn å se selve regressretten for offentlige myndigheter som unntaket. 82

De to sykelønns- og syketrygdsakene fra 1939 og 1963 kan være illustrerende. I begge sakene fikk staten medhold i sitt refusjonskrav mot den erstatningsansvarlige etter en bilulykke, på tross av at det ikke forelå noen lovhjemmel som helt dekket tilfellet:

Førstvoterende i 1939-saken:

«Tjenestemannslovens §  11, som positivt hjemler et regresskrav hvor det foreligger tjenesteulykke, kan ikke fortolkes antitetisk derhen at hvor en tjenestemann påkjøres utenfor tjenesten – slik at det altså ikke foreligger en tjenesteulykke – skal noe krav ikke kunne gjøres gjeldende.» 83

Andrevoterende i 1939-saken:

«Tjenestemannsloven §  11 hjemler uttrykkelig staten regresskrav mot tredjemann for utlegg i anledning av tjenesteulykker. Men herav kan det ikke dras noen antitetisk slutning med hensyn til statens regressrett i andre tilfelle hvor en tjenestemanns arbeidsudyktighet er forvoldt ved en skadegjørende handling av tredjemann.» 84

Høyesterett i 1963-saken:

«Det er som nevnt på det rene at det krav Trygdekassen gjør gjeldende, ikke direkte kan bygges på syketrygdlovens §  130. Jeg finner imidlertid ikke at dette er avgjørende for vårt tilfelle. Ved de tillegg til syketrygdloven som er foranlediget ved tariffavtalen av 1957, har man sikkert ikke hatt dette spørsmål for øye, og det er intet som tyder på at spørsmålet er overveiet. Det kan da ikke være plass for noen antitetisk tolkning av §  130. Tvert imot finner jeg at bestemmelsen, som uttrykkelig hjemler trygdekassene regress for de ordinære sykeutgifter, byr på en sterk analogi» 85

Disse rettsavgjørelsene er noe gamle, men den prinsipielle linje som går igjen, står godt i samsvar med de to forannevnte avgjørelsene fra 1980-årene om rekkevidden av regressavskjæringsregelen i skadeserstatningsloven §  3–7 første ledd. Det foreligger imidlertid ikke noe klart prejudikat fra nyere tid om offentlige myndigheters adgang til å kreve erstatning for velferdsutgifter hos en ansvarlig tredjemann. 86

Det kan reises spørsmål om de samfunnsendringer som har funnet sted innen helse- og sosialsektoren i løpet av de siste 30–35 år, kanskje spesielt den stadig sterkere fremhevelse av det offentliges omfattende ansvar for den alminnelige velferd, gjør en erstatnings- eller regressadgang for slikt som sykehusutgifter problematisk, kanskje særlig i forhold til de grunntanker som ligger bak den offentlige velferdsomsorg. På den annen side har man i denne perioden også sett en økende fremvekst av private helsetjenester som et viktig alternativ, blant annet fordi det offentliges behandlingtilbud ikke strekker til eller fordi det oppfattes som utilfredsstillende. Videre er det på enkelte skadeområder blitt innført refusjonsordninger til fordel for det offentlige for delvis å kompensere det offentliges velferdsutgifter, jf punkt 17.5.5 ovenfor. På denne bakgrunn kan det således fremstå som tvilsomt om det er mulig å tale om et prinsipp, enn si absolutt prinsipp, om at det offentlige, og kun det offentlige, skal ta seg av og bekoste velferdsomsorgen, herunder sykehustilbudet. Spørsmålet skal forfølges noe nærmere i det følgende.

17.6.3 Er en alminnelig regressadgang forenlig med det offentlig påtatte velferdsansvar?

I helse- og sosiallovgivningen generelt er det stort sett inntatt bestemmelser som uttrykkelig tillegger offentlige myndigheter, det være seg stat, fylkeskommune eller kommune, ansvaret å finansiere tilbudet, kfr sykehusloven kapittel III, spesialisthelsetjenesteloven kapittel 6, lov om psykisk helsevern kapittel V, kommunehelsetjenesteloven kapittel 5, tannhelsetjenesteloven kapittel 5 og sosialtjenesteloven kapittel 11. Undertiden finnes også bestemmelser som gir offentlige myndigheter adgang til å kreve noe vederlag for tjenestene. Man kan reise spørsmål om denne type bestemmelser utelukker regress overfor tredjemann.

Etter vår mening kan dette ikke antas. Disse finansielle reguleringsbestemmelsene må ses dels som et prinsipielt uttrykk for at helse- og sosialomsorgen i første rekke er tillagt det offentlige, hvorved utgiftene primært bæres av det offentlige i motsetning til den enkelte pasient eller pleietrengende – altså en fokusering på relasjonen mellom tjenesteyter og tjenestemottaker, jf også prinsipputtrykket i pasientrettighetsloven §  2–1. Men først og fremst klargjør bestemmelsene den nærmere ansvarsfordelingen mellom ulike involverte offentlige organer. Bestemmelsene tar derimot ikke sikte på å regulere erstatnings- eller regresspørsmål overfor en eventuelt erstatningsansvarlig tredjemann.

Men kan det sies å stride mot selve grunntanken eller ideologien bak de norske offentlige velferdsordningene, herunder sykebehandlingstilbudet, at regningen sendes videre til en eventuell erstatningsansvarlig skadevolder? 87 Et kjerneformål og ideal i dette omsorgssystemet er individenes likeverdige rett til nødvendige helsetjenester, uavhengig av inntekt, formue eller posisjon. 88 Det sentrale i forbindelse med helsetjenestene og andre omsorgsytelser, er som det store utgangspunkt tjenestebehovet og behovet alene, uavhengig av skyld- og ansvarsforhold eller andre omstendigheter.

Det kan reises spørsmål om en regressadgang kan sette dette likhetsprinsippet i fare, for eksempel slik at sykehusbehandling av regressberettigede pasienter blir prioritert fremfor de pasienter som ikke bringer med seg en erstatningsansvarlig tredjemann. Faren for slik forskjellbehandling synes å stå sentralt i en byrettsavgjørelse fra 1999, Skoland sak II , hvor retten avviste at Flekkefjord kommune kunne kreve erstatning hos trafikkfor­sikreren for kommunens ulike omsorgsutgifter til en trafikkskadet person. 89 Det er imidlertid vanskelig å se at en mulig risiko for forskjellsbehandling i enkelttilfelle skal kunne begrunne et alminnelig regressforbud for kommunene og fylkeskommunene på velferdsrettens område.

For det første fremstår det som lite aktuelt for tjenestemottaker og den offentlige tjenesteytende person eller instans å bringe et eventuelt regresspørsmål inn i avgjørelsen av hvorvidt og hvordan omsorgstjenester skal ytes. Erstatningsspørsmålet vil stort sett betinge nærmere undersøkelser av saksforholdet og vurdering av rettsregler, og vil typisk måtte skje helt uavhengig og i etterkant av vurderingen av omsorgsbehovet. Dette må i særlig grad antas å gjelde for sykehusbehandling, hvor behovet for behandling i det store og hele vil være meget konkret og til tider akutt.

For det andre er det slik at all den stund vi står overfor administrasjon av begrensede ressurser med hensyn til den offentlige omsorgsytelse, må det være tilstrekkelig å slå fast at prioritering ut fra mulighetene av å få gjennomført regress, vil utgjøre usaklig forskjellsbehandling. En slik diskriminering vil, her som ellers, kunne være ansvarsbetingende for det offentlige. Det er grunn til å påpeke at en regressadgang jo også vil kunne frigjøre midler, og således kunne bedre det offentliges tilbud.

En annen innvending mot en offentlig regressadgang på velferdsrettens område, er de økonomiske konsekvenser dette vil kunne få for private virksomheter, for eksempel forsikringsselskapene, og dermed i siste hånd den enkelte forsikringstaker som vil bli avkrevd høyere forsikringspremier. Riktignok bør forsikringsselskaper ikke for raskt fritas for ansvar, under henvisning til at forsikringspremiene vil kunne øke, hvis først ansvaret er en naturlig del av deres risikoområde. Men en alminnelig regressadgang for ulike velferdsytelser, og kanskje til og med rutinemessig fremmelse av regresskrav fra offentlig myndigheters side mot forsikringsselskaper og andre virksomheter, kan føre til at finansieringsbyrden for velferdssystemet som sådan i en viss grad skiftes til enkeltaktører i den private sektor. Det kan anføres at dette harmonerer dårlig med det offentlige lovpåtatte omsorgsansvar som er etablert.

På den annen side er det allerede innført refusjonsordninger i forbindelse med trafikk- og yrkesskader som i realiteten innebærer en delvis forflytning av finansieringsansvaret fra det offentlige til den aktuelle private virksomhet på disse områdene (se nærmere i punkt 17.5.5 ovenfor). Til grunn for disse refusjonsordningene ligger erkjennelsen av at enkelte typer av virksomheter og skadeårsaker rammer så mange mennesker og aktualiserer et så bredt spekter av offentlige velferdsytelser, at det ikke nødvendigvis er mulig eller rimelig at allmennheten i siste hånd bærer finansieringsansvaret. Riktignok gjelder disse refusjonsordningene foreløpig bare trygdeytelser, men det er reist spørsmål – blant annet under forberedelsen til refusjonsordningene – om man ikke bør vurdere tilsvarende ordninger for andre velferdsytelser, for eksempel sykehustjenester. 90 Dette må bety at regressavskjæring for offentlige myndigheter i hvert fall ikke anses som noe generelt eller absolutt prinsipp på velferdsrettens område.

Det er likevel en forskjell mellom – på den ene siden – refusjonsordninger basert på pulverisering gjennom mange involverte aktører, og – på den andre siden – fullt erstatningsansvar som gjøres gjeldende mot private enkeltpersoner eller enkeltvirksomheter. Det kan kanskje fremstå som en lovgiveroppgave å bane vei for tilbakesøkningsaksjoner mot individuelle tredjemann helt generelt innen den offentlige velferdsordning kun på det grunnlag at det foreligger et eller annet ansvarsgrunnlag. På den annen side har domstolene lang tradisjon for å føre an i rettsutviklingen på erstatnings- og obligasjonsrettens område, og den rettspraksis som er gjennomgått i punktene 17.2.4 til 17.2.6 og punkt 17.6.2 ovenfor, kan tale for en erstatningsadgang for sykehusene.

Spørsmålet er sammensatt, og det synes vanskelig og gi et generelt og absolutt svar på om det offentlige har adgang til å kreve erstatning for velferdsutgifter. Tilfellene varierer, og meget kan tale for å nyansere ut fra type velferdsytelser, skadens omfang, ansvarssubjekt og ansvarsgrunnlag, jf nærmere i de to neste punktene om tobakksskader og sykehusutgifter spesielt.

17.7 Står tobakk i en særstilling i forhold til andre produkter og virksomheter som volder skade? De objektive forhold – særlig sett i relasjon til sykehusutgifter

17.7.1 Innledning

Den tidligere omtalte Skoland-sak II kan være et utgangspunkt for sammenligning mellom tobakksprodukter og andre skadevoldende produkter, og for å illustrere hvilke særlige forhold som gjør seg gjeldende i forbindelse med tobakksbruk. Saken dreide seg om hvorvidt Flekkefjord kommune kunne kreve erstatning av et bilforsikringsselskap for de utgifter som kommunen ville få i forbindelse med omsorgstilbud til en alvorlig trafikkskadet ungdom. Som nevnt i punkt 17.6.3 ovenfor ble kravet ikke imøtekommet av Oslo byrett, blant annet under henvisning til at det tilligger kommunen alene å finansiere de omsorgsytelser som kommunen i henhold til lov er forpliktet til å yte innbyggerne. 91 Siden det dreier seg om en førsteinstansavgjørelse må dommen som utgangspunkt tillegges begrenset rettskildemessig vekt. Poenget i det følgende er imidlertid å vise at uansett hvordan man måtte stille seg til dommens begrunnelse, så står tobakksindustrien og tobakksprodukter i en annen stilling.

Tilsynelatende er problemstillingen i bilregressaken meget parallell til spørsmålet om offentlig erstatningsadgang i forbindelse med sykehusbehandling av tobakksskader. I begge tilfelle er det spørsmål om pålegge tredjemann et finansieringsansvar for velferdsytelser, og i begge tilfelle bygger kravet på et objektivt ansvarsgrunnlag, det vil si ansvar for tredjemann ut fra det forhold at et produkt volder skade, uavhengig av eventuelle skyldforhold hos den erstatningsansvarlige.

Om betydningen av et eventuelt skyldmoment i tillegg når det gjelder tobakksselskapene, se nærmere i punkt 17.8 nedenfor.

Spørsmålet om erstatningsansvar for tobakksprodusentene overfor offentlige myndigheter skiller seg imidlertid fra spørsmålet om bilskaderegress, og regress for eventuelle skadevirkninger av andre produkter, i flere viktige henseende.

17.7.2 Tobakksskader som naturlig driftsrisiko og driftsutgift for tobakksselskapene

Tobakksselskapene står i et helt annet forhold til tobakksskader enn det for eksempel forsikringsselskapene gjør i forhold til bilskader. Forsikringsselskapene inntar virkelig en stilling som utenforstående tredjeperson hva angår den skaderisiko som bilbruk representerer. Tobakksselskapene på sin side, som står for produksjonen og salget av det skadevoldende produkt og som oppebærer fortjenesten av forbruket, står i et helt annet og direkte forhold til de skader som med nødvendighet følger med produktet.

I dette ligger det ikke nødvendigvis noe galt eller noen klandring av tobakksindustrien. Poenget er at det i en erstatningsrettslig avveining av de berørte interesser synes rimelig å nyansere mellom tilfellene, blant annet ut fra et synspunkt om hva som fremstår som en naturlig virksomhetsrisiko og utgift for vedkommende bransje. Når et forbruksprodukt med nødvendighet fører med seg skade, synes det som utgangspunkt riktig at kostnadene som dette innebærer, tilligger vedkommende produsent og ikke andre, jf også prinsippene om ugrunnet berikelse. I den grad det offentlige blir berørt, møter vi imidlertid igjen på innvendingen om det offentliges særskilt påtatte ansvar for helsehjelp og omsorgsytelser, herunder sykehusbehandling. Dette leder over i neste moment:

17.7.3 Tobakksprodukters skadeomfang

Tobakksprodukter skiller seg fra andre skadevoldende produkter, herunder bilbruk, i første rekke ved sitt skadeomfang. I skadeomfang er det intet produkt som på langt nær kan måle seg med tobakksprodukter, verken med hensyn til antall skadetilfeller eller typer av skadevirkninger. Hva angår antallet årlige dødsfall viser beregninger at tobakksbruk i Norge står for omkring 7 500, mens for eksempel bilbruk til sammenligning forårsaker 250–400 dødsfall og alkohol og alkoholskader direkte forårsaker omkring 350–400 dødsfall. 92

Det er naturligvis en viss usikkerhet forbundet med disse tallene. Og når det gjelder alkohol spesielt vil kanskje enkelte peke på de skader som indirekte følger i kjølvannet av alkoholbruk og som vanskelig engang kan tallfestes skjønnsmessig. Men tilsvarende innvendinger kunne ha vært gjort gjeldende i forbindelse med tobakksbruk, hvor for eksempel virkningene av passiv røyking ganske sikkert innebærer at dødstallene er enda høyere. 93 En nøyaktig tallfesting vil alltid være vanskelig, kanskje endog umulig, men det kan ikke være tvil om at tobakkens skadevirkninger dominerer sterkt i forhold til andre produkters skadevirkninger.

Det kan således utvilsomt legges til grunn at tobakksskader står i en særklasse i forhold til andre produkters skadevirkninger med hensyn til å legge beslag på sykehustjenester. Knut Ringen har kommet til at de årlige behandlingsutgifter i forbindelse med tobakksskader i Norge utgjør 2,3 milliarder kroner. Se vedlegg 3 til 5.

Viktig er det samlede skadeomfang, men det er også grunn til å understreke at tobakksprodukter skiller seg fra andre produkter ved at de etter sin art medfører skade; eller som det til tider gjerne sies: Tobakk er det eneste lovlige forbruksprodukt som ved normal bruk og bruk i henhold til sitt formål forårsaker skade og død. Legevitenskapen har ikke kunnet påvise noen nedre terskel for når tobakksbruk er helsemessig ufarlig. Skade er altså en typisk (og nødvendig) følge av tobakksbruk, ikke bare en bivirkning. Til sammenligning er for eksempel alkohol bare skadelig i misbruksmengder, og ved bilbruk representerer skadevirkningene sporadiske ulykkestilfelle som samlet sett er ganske marginalt i forhold til bilbrukens omfang. Tobakksbrukens belastning på sykehusbudsjettene må således sies å være en meget typisk og nærliggende følge av produksjonen og salget av tobakksvarer.

Tobakksprodukter skiller seg altså så markert fra andre skadevoldende produkter i vårt samfunn at det kan tale for å sette tobakk i en særstilling også i erstatningsrettslig sammenheng.

I debatten omkring tobakk og røyking ser man undertiden positive og negative sider ved tobakksbruk holdt opp mot hverandre og slutninger trukket ut fra dette. På minussiden er først og fremst de helsemessig svært uheldige virkninger av tobakksbruk, både graden av farlighet og omfanget av skadevirkninger. På plussiden kan det kanskje nevnes at tobakk later til å kunne tilfredsstille et behov for stimuli hos mennesket, samt dens sosiale og symbolske verdier. Ofte fremheves det også at tobakk har en avslappende, stressnedsettende og vektregulerende virkning.

Slike «kost-nytte» vurderinger, hvor negative og positive sider søkes definert og sammenlignet, kan nok ha betydning i samfunnspolitisk sammenheng. Men i en rettslig vurdering av erstatningsspørsmål i forbindelse med tobakksproduksjon fremstår denne type verdisammenligninger som lite presise og vanskelige å anvende, og vi vil vike tilbake for å bygge noe argument på dette her.

17.7.4 Praktiske hensyn i forbindelse med eventuell gjennomføring av regress ved tobakksskader

De administrative hensyn som ble anført for regressavskjæring for trygdemyndighetene slår ikke til når det gjelder tobakksrelaterte sykehusutgifter. Selv om det også i forbindelse med tobakksskader vil kunne oppstå vanskelige beregningsspørsmål, er problemstillingen meget mer begrenset og mer konkret enn spørsmålet om en alminnelig regressadgang mot alle mulige skadevoldere. Det er ikke nødvendigvis store kostnader forbundet med å fremme erstatningskrav overfor tobakksselskapene. I praksis kan man tenke seg flere ordninger, for eksempel årlige krav basert på en bestemt utregningsmodell, for eksempel en prosentsats av de samlede behandlingsutgifter.

Videre er det et annet og meget mer direkte forhold mellom offentlige myndigheter og tobakksindustrien enn de tilfeller som diskuteres i forbindelse med regressavskjæring for trygden m m. Et krav mot tobakksindustrien om å dekke noe av sykehusenes behandlingsutgifter vil være et eventuelt skadeoppgjør mellom det enkelte tobakksskadde individ og tobakksselskapene uvedkommende, og vil således ikke innebære noe forstyrrende element. Det er ikke tale om noen konkurransesituasjon mellom det offentliges erstatningskrav og individets krav, men snarere om et direkte anliggende mellom det offentlige og tobakksselskapene. Det er heller ikke tale om å gjøre ansvar gjeldende overfor en privatperson, men i stedet et spørsmål om å få refundert en utgiftsbelastning som med nødvendighet følger med tobakksselskapenes virksomhet.

Det er i denne forbindelse verdt å fremheve at regressavskjæringsregelen i skadeserstatningsloven §  3–7 første ledd for trygdeytelser ikke ble innført for å lette et mulig erstatningsansvar for tredjemann. 94 Det er i det hele tatt lite eller intet i de legislative hensyn bak regressavskjæringsregelen for trygdeytelser som tilsier at erstatningsadgangen for sykehusutgiftger i forbindelse med tobakksskader også bør være avskåret.

17.7.5 Økonomisk betydning av erstatningadgang for det offentlige ved tobakksskader

En hovedbegrunnelse for å avskjære regressadgang for trygdeytelser var at erstatningskravene i alle fall ville spille en meget ubetydelig rolle for trygdens finansiering. Philipson-utvalget kom til at det kun var tale om promille av trygdens samlede utgifter. 95 Det kan i dag kanskje reises spørsmål ved disse beregningene, men det må iallfall kunne sies at de tobakksrelaterte sykehusutgifter står i en helt annen stilling.

Økonomiske beregninger fra USA konkluderer jevnt med at tobakksskader representerer omkring 7   % av de samlede offentlige utgifter til sykehusdrift. 96 Dette kapitlet må ses i sammenheng med beregningene av hvor store utgifter sykehusene har i forbindelse med tobakksskader, inntatt som vedlegg til utredningen. Se vedlegg 3 fra Knut Ringen, vedlegg 4 fra Statens helseundersøkelser og vedlegg 5 fra SINTEF.

Beregningene bygger på omkring 20 sykdomsdiagnoser som er bredt anerkjent av legevitenskapen som tobakksrelaterte. På bakgrunn av disse diagnosene er det så forsøkt fastslått hvilken andel som kan tilskrives dagligrøyking, fordelt blant annet etter kjønn, alder og fylke. Av beregningene i vedlegg 3 fra Knut Ringen fremgår det at de årlige kostnadene til å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer ved fylkeskommunale sykehus i Norge, til sammen antas å utgjøre ca 2,3 milliarder kroner.

17.7.6 Avslutning

Avslutningsvis i dette punkt må det kunne konkluderes med at tobakksprodukter objektivt sett står i en slik særstilling i forhold til andre skadevoldende produkter at det selv innenfor en eventuell meget snever unntaksregel i vårt velferdssystem er gode grunner for å tillate offentlige myndigheter å kreve erstatning for sine utgifter til å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer på sykehus. Det må dog erkjennes at det er vanskelig å gi et sikkert svar på hvordan våre domstoler vil stille seg til et slikt erstatningskrav. Det er spesielt viktig å understreke at en adgang for offentlige myndigheter til å kreve erstatning av industrien for sykehusutgifter ikke nødvendigvis er forbundet med uoversiktlige konsekvenser med hensyn til hvordan grensen mot andre skadevoldende produkter skal trekkes, og at en åpning for slike krav heller ikke kan sies å sette grunnleggende offentlige velferds- og omsorgsprinsipper på prøve.

17.8 Betydningen av eventuelle skyldforhold på tobakksindustriens side

Vi har til nå først og fremst sett på spørsmålet om skadevirkningene av tobakk i seg selv kan berettige et offentlig erstatningskrav for sykehusutgifter. Her skal vi se på hvilken betydning eventuelle skyldforhold kan få for vurderingen av erstatningsspørsmålet. At ansvarsgrunnlaget eller skyldgraden vil kunne ha betydning for vurderingen av hvorvidt det offentliges utgifter til velferds- og omsorgstjenester er erstatningsrettslig vernet, er lagt til grunn av Høyesterett i Fallskjermhoppersaken fra 1986. 97 Spørsmålet i saken var om staten kunne kreve erstatning for redningsutgifter av to fallskjermhoppere som sommeren 1981 hadde satt utfor Trollveggen i Romsdal. 98

Høyesterett la til grunn at det offentlige som hovedregel selv måtte bære omkostningene ved redningsaksjoner, men at det likevel måtte være adgang til å kreve erstatning hvis redningsaksjonen var nødvendiggjort ved grov uaktsom opptreden. Etter Høyesteretts mening fulgte dette av ulovfestet erstatningsrett, særskilt lovhjemmel var ikke påkrevd. Høyesterett fant at fallskjermhopperne hadde utvist grov uaktsomhet ved å hoppe fra Trollveggen og tilkjente staten erstatning. 99 Staten hadde begrenset sitt krav til de særskilte ekstrautgifter den hadde hatt til å engasjere bistand fra private hjelpere under redningsaksjonen (helikoptre og klatrere), men Høyesterett presiserte i et obiter dictum at det ikke hadde vært nødvendig å begrense refusjonskravet slik. 100

Fallskjermhoppersaken gjaldt det offentliges adgang til å kreve betaling for omsorgstjenester hos tjenestemottaker selv, ikke spørsmålet om erstatningsadgang hos en eventuelt ansvarlig tredjemann. Saken er likevel av interesse i vår sammenheng fordi det bærende synspunkt i Høyesterett er skyldgraden som begrunnelse for en særskilt refusjonsadgang for det offentlige på omsorgstjenestenes område. Det er ingen grunn til å tro at saken ville ha stått i en prinsipielt sett annen stilling dersom forholdene hadde ligget slik an at det hadde vært en tredjemann som ved grov uaktsomhet hadde nødvendiggjort redningsaksjonene.

Hvilke forhold er det så spørsmål om i forbindelse med et eventuelt skyldansvar for tobakks­industrien? Dette er drøftet grundigere i kapittel 12 ovenfor og vil derfor bare skisseres ganske kort her. Hovedspørsmålet er på den ene siden hvilke kunnskaper den norske tobakksindustri opp gjennom årene har eller burde ha hatt om sine produkters innhold, nærmere tilvirkningsprosess, avhengighetsskapende effekt og helseskadelige virk­ninger, og på den andre siden om denne informasjonen er holdt tilbake overfor forbrukere og myndig­heter. Videre er det spørsmål om tobakksselskapene har oppfylt sin aktsomhetsplikt med hensyn til å forebygge helseskade og utvikle mindre helsefarlige produkter.

Selv om man i prinsippet skulle legge til grunn at offentlige myndigheter er avskåret fra å kreve erstatning for velferdsutgifter, herunder sykehusutgifter, kan det neppe antas at prinsippet er så absolutt at enhver opptreden og skyldforhold anses uten betydning. Så absolutt er vel og merke ikke engang den uttrykkelig regressavskjæringshjemmel i skadeserstatningsloven §  3–7 første ledd, som jo åpner for regress fra trygdemyndighetenes side hvis den erstatningsansvarlige forsettlig har forvoldt skaden. Denne type skyldgradsspørsmål går vi ikke inn på. Poenget er imidlertid at det offentlige velferdssystem og den omsorgsrolle som det offentlige i Norge har påtatt seg, på ingen måte kan anses å gi noen virksomhet immunitet mot erstatningansvar overfor myndighetene dersom grove skyldforhold foreligger.

17.9 Enkelte andre konsekvenskvens- betraktninger

17.9.1 Preventiv virkning av offentlig regressadgang ved tobakksskader

Det kan ikke utelukkes at et erstatningsansvar for tobakksindustrien for sykehusutgifter kan ha preventiv virkning, for eksempel gi industrien et sterkt incitament til å utvikle helsemessig bedre produkter, eller til ikke å motarbeide offentlige tiltak som er helsemessig begrunnet.

I punkt 6.11 til 6.13 ovenfor har vi sett at den amerikanske tobakksindustri lenge forsøkte å redusere helsefarene ved sigarettrøyking, men at forsøkene etter hvert stort sett ble oppgitt. Utover 1990-årene kan det spores en ny giv i dette arbeidet blant tobakksselskapene i USA, særlig på grunn av det erstatningsansvar som industrien har måttet møte.

Vi vil ikke gå nærmere inn på dette, men bare understreke at erstatningsansvar her – som på andre områder – kan virke forebyggende; altså bidra til at skadeforvoldelsen blir mindre i fremtiden.

17.9.2 Prisøkning på tobakksprodukter

Et erstatningsansvar for tobakksselskapene vil naturligvis kunne medføre at prisen på tobakksprodukter øker. Prisøkning vil ramme den enkelte bruker, det vil kunne legge ytterligere grunnlag for et illegalt smuglermarked osv. På den annen side vil en prisøkning kanskje kunne ha en gunstig helsemessig effekt, for eksempel ved at tobakken gjøres vanskeligere tilgjengelig for unge mennesker. Dette er hensyn som offentlige myndigheter selvsagt kan ta i betraktning når det skal tas stilling til hvorvidt erstatning skal søkes eller ikke. I en rettslig vurdering av erstatningsadgangen må imidlertid disse hensynene etter vår oppfatning anses som utenforliggende.

17.10 Oppsummering

Etter gjeldende rett er det intet krav om særskilt lovhjemmel for at en tredjepart skal kunne kreve erstatning for avledede følger som en annens personskade fører med seg. Vi har gjort rede for en rekke dommer fra Høyesterett som har gitt det offentlige rett til regress/erstatning for velferdsutgifter.

Etter skadeerstatningsloven § 3–7 har folketrygden og pensjonsinnretninger ikke rett til regress overfor skadevoldere. Denne bestemmelsen gir imidlertid ikke uttrykk for et generelt prinsipp på velferdsrettens område. Etter vår mening kan den ikke benyttes som grunnlag for å avskjære sykehuseierne adgang til å kreve erstatning overfor tobakksindustrien.

Utstrekningen av skadevolders ansvar overfor tredjemann må som utgangspunkt vurderes ut fra alminnelige påregnelighets- eller adekvansbetraktninger. Det kan neppe være tvilsomt at sykehusutgifter for det offentlige i prinsippet er å anse som en påregnelig skadevirkning av tobakksselskapenes virksomhet.

Det kan fremstå som mer tvilsomt om et erstatningsansvar for tobakksindustrien for slike utgifter er forenlig med den plikt til å yte sykehustjenester som det offentlige har påtatt seg ved lov, og som i større sammenheng utgjør en grunnsten i en etablert målsetning om offentlig finansierte velferdsordninger. Det sentrale må her være at det offentliges omsorgsansvar overfor den enkelte ikke vedrører forholdet til en eventuell erstatningsansvarlig tredjepart. Og selv om man som utgangspunkt skulle anta en begrenset erstatningsadgang for det offentlige på velferdsrettens område, så står tobakksproduktene og deres skadevirkninger i en slik særstilling i forhold til andre skadevoldende virksomheter, at det også i erstatningsrettslig sammenheng kan være grunn til å sette tobakksprodusentene i en særstilling.

18 Rettslige utgangspunkter for beregningen av det økonomiske tap for offentlige sykehus

18.1 Problemstillinger

I forbindelse med en eventuell erstatningsberegning oppstår det spørsmål med hensyn til den nærmere rettslige ramme om beregningen og med hensyn til hvilke faktorer som er relevante å ta i betraktning.

En første problemstilling er om et offentlig erstatningskrav overfor tobakksselskapene er å anse som et regresskrav eller som et helt selvstendig erstatningskrav. Avhengig av hvilke implikasjoner man måtte legge i kravsklassifiseringen, vil dette kunne ha betydning for tapsberegningen. Dette vil bli tatt opp i punkt 18.2.

En annen problemstilling er om det i en eventuell erstatningsberegning skal gjøres fradrag for de inntekter som staten har gjennom tobakksavgiften på tobakkssalget, og/eller om det skal gjøres fradrag for de mulige besparelser som staten har på at tobakksbrukere dør tidligere, for eksempel besparelser i forbindelse med pensjonsutbetalinger. Fra tobakkssøksmålene i utlandet kjenner man til at industrien har forsvart seg overfor offentlige myndigheter med at det offentlige har så vel inntekter som besparelser på tobakkssalget. Spørsmålene om dette kan tas i betraktning, vil kunne få avgjørende betydning for vurderingen av hvorvidt et eventuelt offentlig erstatningssøksmål er formålstjenlig. Disse spørsmålene vil bli drøftet i henholdsvis punkt 18.4 og 18.5.

En tredje problemstilling er om det har betydning for erstatningsberegningen at tobakksbrukerne, uavhengig av tobakksbruken, i alle tilfelle ville ha belastet helsesystemet en gang i sin alderdom? Dette er tema i punkt 18.6.

Dette kapitlet må ses i sammenheng med beregningene av hvor store utgifter sykehusene har i forbindelse med tobakksskader, inntatt som vedlegg til utredningen. Se vedlegg 3 fra Knut Ringen, vedlegg 4 fra Statens helseundersøkelser og vedlegg 5 fra SINTEF. Beregningene bygger på omkring 20 sykdomsdiagnoser som er bredt anerkjent av legevitenskapen som tobakksrelaterte. På bakgrunn av disse diagnosene er det så forsøkt fastslått hvilken andel som kan tilskrives dagligrøyking, fordelt blant annet etter kjønn, alder og fylke. Av beregningene fra Knut Ringen fremgår det at de årlige kostnadene til å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer ved fylkeskommunale sykehus i Norge, til sammen antas å utgjøre ca 2,3 milliarder kroner. Se vedlegg 3.

18.2 Erstatningskravets karakter – regresskrav og/eller selvstendig krav?

18.2.1 Problemstillingens betydning for tapsberegningen

Som vi har sett i kapittel 17 ovenfor, formuleres det ofte som et spørsmål om regress om offentlige myndigheter har adgang til å søke erstatning hos en skadevolder for utgifter som det offentlige har innen helse- og sosialomsorgen. 101 Men er nå egentlig regressbegrepet helt treffende her? Skal man, når det gjelder utgifter til å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer på sykehus, se det slik at det offentlige ved å yte helsehjelp på en måte legger ut for utgifter som den tobakksskadde ellers ville ha hatt og at det offentlige således påføres utgifter på vegne av den personlig skadelidte (regressynsvinkelen)? Eller skal man se det slik at det offentlige ved å ha påtatt seg helseomsorgsoppgaven påføres utgifter direkte hver gang behandling for tobakksskader er påkrevd, og at det offentlige således gjør gjeldende et selvstendig formuerettslig krav overfor tobakksselskapene som eventuelt ansvarlig skadevolder?

Dette spørsmålet om kravets karakter kan få betydning for den økonomiske tapsberegning. Regressynsvinkelen fokuserer i større grad på det enkelte underliggende skadeforhold hos det sykehusbehandlede individ enn hvis erstatningskravet ses som et selvstendig, om enn også avledet, krav på det offentliges hånd. Det er ikke nødvendigvis noen avgjørende forskjell mellom de to betraktningsmåtene, men det avhenger av hvordan regressynsvinkelen anvendes.

Hvis regressynspunktet bygger på en cessio legis-betraktning – altså en betraktning om at det offentlige trer inn i og overtar det enkelte tobakksskadde individs eventuelle erstatningskrav overfor tobakksselskapene – så kan man tenke seg at det anføres at det offentlige må godtgjøre det enkelte individs sykehistorie i stedet for bare å kumulere alle behandlingsutgifter i ett samlet krav basert på statistiske tall om forekomsten og utbredelsen av sykdommer og skader som kan tilbakeføres til tobakksbruk. Regressbetraktningen kan således innby til en så konkret vurdering av erstatningskravet at rent statistisk og epidemiologisk dokumentasjon av det offentliges behandlingsutgifter anses som en utilfredsstillende godtgjøring av det økonomiske tap. Hvis det stilles så strenge krav til bevisførselen, vil det i praksis være uoverkommelig å påvise det samlede økonomiske tap og sykehusene vil i realiteten være avskåret fra å kreve slik full erstatning for tobakksskader.

Hvis sykehusene derimot må ses som en skadelidt med sitt eget, selvstendige formuerettslige tap, så er det neppe naturlig å knytte et eventuelt erstatningskrav til den enkelte underliggende syke- og behandlingshistorie, men i stedet i prinsippet godta en mer kollektiv beregningsmodell.

Under tobakksoppgjørene i USA ser det ut som om synsvinkelen på dette punkt er vekslende blant domstolene. I forbindelse med de delstatlige søksmål mot tobakksindustrien i 1994–1998, synes det som utgangspunkt å ha blitt akseptert at statene kunne basere sine økonomiske tapsberegninger på statistiske og demografiske modeller. I de store refusjonssøksmålene som senere er anlagt av forsikringsselskaper mot tobakksindustrien, ser det derimot ut til at domstolene foreløpig bygger på en nokså begrenset regressynsvinkel hvor fokus er rettet mer mot det enkelte individ og den enkelte underliggende sykehistorie enn mot forsikringsselskapenes interesse i å kumulere tapene i ett samlet refusjonskrav. 102

18.2.2 Et uklart forhold mellom det selvstendige erstatningsgrunnlag på den ene siden og regress og subrogasjon/cessio legis på den andre siden

Begrepet «regress» brukes gjerne om den rett til tilbakesøkning av utgifter som tilkommer den som midlertidig har måttet oppfylle en forpliktelse som egentlig påhviler en annen. 103 Typiske eksempler er kausjonistens regress mot hoveddebitor etter at kausjonsansvaret er gjort gjeldende av kreditor, forsikringsselskapets regress mot skadevolder etter at forsikringsselskapet har måttet kompensere skadelidte for sitt tap, og sameierens regress mot de øvrige sameierne på bakgrunn av utlegg han har hatt til nødvendig vedlikehold av sameietingen.

Som disse eksemplene illustrerer, brukes regressbegrepet i det store og hele bare innenfor en treparts- og andre flerpartskonstellasjoner, hvorved regressen fremstår som en sekundær og endelig ansvarsplassering. På den ene siden er regressomgangen et sekundært oppgjør fordi den regressberettigede allerede har oppfylt eller er i ferd med å oppfylle, helt eller delvis, en forpliktelse overfor tredjemann. På den andre siden fungerer regressen som en endelig ansvarsplassering fordi den regressberettigede søker sine utgifter tilbake hos den som etter det underliggende rettsforhold skal oppfylle eller skulle ha oppfylt forpliktelsen, helt eller delvis, overfor tredjemann.

I den juridiske litteratur er det nettopp i slike treparts- og andre flerpartskonstellasjoner at regressbegrepet brukes. I pengekravsretten knyttes regressbegrepet gjerne til den interne ansvarsfordeling mellom flere samskyldnere. 104 Også i eldre erstatningsrettslig litteratur ble regressbegrepet i det store og hele brukt i forbindelse med samskyldnerforhold. 105 I nyere erstatningsrettslig teori synes regressbegrepet å bli brukt i videre betydning, nærmest som synonym til utgiftsrefusjon på bakgrunn av utlegg på vegne av den egentlig ansvarlige. 106 Også i kontrakts- og garantirettslig litteratur benyttes regressbegrepet gjennomgående i sammenheng med trepartskonstellasjoner, for eksempel ved kausjon, intervensjonsbetaling/negotiorum gestio og forsikringsdekning. 107

I nær sammenheng med regress taler man ofte om subrogasjon eller cessio legis, dels som en form for regress og dels som en begrunnelse for regress. 108 Den ulovfestede lære om subrogasjon/cessio legis («overdragelse i kraft av loven»), går ut på at den som har oppfylt en annens forpliktelse, etter omstendighetene gis rett til å søke utlegget tilbake fra hoveddebitor ved å tre inn i kreditors krav på hoveddebitor. Begrepene subrogasjon og cessio legis betegner den konstruksjon at den regressberettigede gis rett til tilbakesøkning som om kravet var blitt overført (cedert) fra kreditor til den regressberettigede.

En motsetning til regress, herunder subrogasjon/cessio legis, er det selvstendige erstatningskrav i topartsforholdet mellom skadelidt og skadevolder Det er altså et erstatningskrav som ikke utleder sin berettigelse av et underliggende forhold mellom en annen skadelidt og skadevolder.

Et eventuelt krav fra sykehus om erstatning for utgifter til å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer, synes å stå i en mellomstilling. Ved første øyekast kan det se ut som om vi står overfor den typiske trepartskonstellasjon som særpreger regressituasjonen. Kravet er avledet av et underliggende forhold, nemlig det enkelte tobakksskadde individ som er behandlet for sine tobakksskader på sykehus, og det er tale om en endelig ansvarsplassering hos en annen ansvarlig. Det forhold at kravet bygger på en avledet skadefølge er, isolert sett, ikke noe særtrekk ved regresskrav. Det som gjør regressbetegnelsen nærliggende, er særlig det forhold at regningen for behandlingsutgifter søkes videresendt til en annen presumptivt ansvarlig skadevolder.

På den andre siden er det ikke tale om et krav som bygger på at sykehusene midlertidig har lagt ut for utgifter som det enkelte tobakksskadde individ normalt skulle ha båret. Sykehusbehandlingen er jo en helsehjelp som i vårt land stort sett tilbys og finansieres av det offentlige. Det er derfor heller ikke slik at sykehusene er blitt påført utgifter som sykehusene ellers ikke skulle ha hatt når det først har foreligget et behandlingsbehov. Ettersom det offentlige helsevesen ved lov er pålagt å tilby nødvendig sykehusbehandling, er det tale om et erstatningskrav på grunnlag av det forhold at det gjennom tobakksbruk er skapt et behandlingsbehov og at dette i sin tur direkte har påført sykehusene utgifter, om enn påtatte utgifter. Det er altså ikke tale om utgifter som det enkelte individ selv kunne ha krevet fra tobakksindustrien. Her skiller sykehusutgifter seg fra for eksempel slikt som sykepenger eller uførepensjon etter folketrygdloven, som er økonomisk kompensasjon for henholdsvis midlertidig eller varig tap av ervervsevne. Et eventuelt erstatningskrav fra sykehus mot tobakksindu­strien trenger således ikke å utlede sin berettigelse og sitt grunnlag fra et underliggende forhold mellom den tobakksskadde og tobakksindustrien, og slik sett fremstår ikke kravet som et sekundært oppgjør.

Tap av ervervsevne kan tenkes å begrunne en rekke erstatningskrav fra den skadelidte selv, for eksempel erstatning for den del av lønnsbortfallet som overstiger den trygderettslige kompensasjonsgrense. Videre kan det tenkes at skadelidte krever erstatning for utgifter til privat sykehusbehandling, ved behandling i inn- og utland som ikke dekkes av fylkeskommunen, primærkommunen eller folketrygden. Men da bortfaller vår problemstilling. Det private sykehuset og den privatpraktiserende behandler som mottar betaling fra sin pasient, kan selvsagt ikke fremme noe krav overfor den erstatningsansvarlige. Et eventuelt refusjonskrav tilkommer da skadelidte selv.

Til resonnementet om at det ikke er tale om noe sekundært oppgjør, kan det innvendes at realiteten i vårt offentlig finansierte helsevesen nettopp er at sykehusene legger ut for pasientenes behandlingsutgifter. Det koster jo penger å drive sykehus, og hvis behandlingen ikke var finansiert av det offentlige, så måtte jo regningen ha blitt betalt av pasienten selv, eventuelt av hans forsikringsselskap. Fra en slik synsvinkel kan det tales om et helsesystem som bygger på at det offentlige legger ut for pasientens behandlingsutgifter. Og da blir det også naturlig å se et eventuelt erstatningskrav fra det offentlige mot en ansvarlig skadevolder som et regresskrav.

Hvorvidt et eventuelt erstatningskrav for sykehusutgifter skal kategoriseres som et selvstendig krav eller som et regresskrav, kan således være noe av smakssak. I bunn og grunn er det vel egentlig et spørsmål om valg mellom to alternative synsvinkler og ikke et absolutt «enten-eller». Det vesentlige her er at sykehusenes eventuelle erstatningsadgang materielt sett, ikke kan begrenses til den typiske regressituasjon i form av subrogasjon eller cessio legis.

Subrogasjon eller cessio legis betyr som nevnt ovenfor at den regressberettigede tillates å overta kreditors krav på hoveddebitor. Overført til vår problemstilling vil subrogasjonsbetraktningen innebære at det offentlige (den regressberettigede), som har betalt for behandlingen av tobakksskader, i neste omgang tillates å tre inn i pasientens (kreditors) eventuelle krav overfor tobakksindustrien (hoveddebitor). En slik inntredelse eller overtakelse av en annen persons erstatningskrav betinger imidlertid en nær sammenheng mellom regressgrunnlaget og grunnlaget for det kravet som overtas. Problemet i vårt tilfelle er at denne sammenheng mangler ettersom det offentlige har påtatt seg å dekke utgiftene ved sykehusdrift. Sykehuset kan ikke kreve regress av tobakksindustrien under henvisning til at de trer inn i den enkelte tobakksskaddes eventuelle erstatningskrav mot industrien. Den tobakksskadde mottar jo sykehusbehandlingen vederlagsfritt, og vedkommende har da intet økonomisk tap å gjøre gjeldende overfor tobakksindustrien hva angår behandlingsutgifter. Den tobakksskadde kan nok tenkes å fremme andre krav overfor tobakksindustrien, for eksempel erstatning for inntektstap på grunn av sykdom. Men sykehusene på sin side kan selvsagt ikke overta og dermed frata individet dette kravet under henvisning til at sykehuset har hatt utgifter til behandling. Skulle man bygge på en cessio legis-betraktning, måtte synspunktet være at dersom skadelidte ikke hadde mottatt sykehusbehandlingen vederlagsfritt, så ville han ha hatt utgifter, og fylkeskommunene refusjonsrett måtte da bygge på overtakelse av dette tenkte erstatningskrav på skadelidtes hånd. Men et slikt synspunkt fremstår som konstruert, særlig når selve helsesystemet er basert på at det offentlige skal tilby det enkelte individ vederlagsfri sykehusbehandling. Man kan kanskje si det slik at ettersom det offentlige har påtatt seg å dekke utgiftene til sykehusdrift, så foreligger det intet slikt forhold mellom sykehuset og den behandlingstrengende at forholdet naturlig underbygger en cessio-legis -relasjon overfor en eventuell ansvarlig skadevolder.

På denne bakgrunn kan det etter vårt skjønn synes mest korrekt, prinsipielt sett, å betrakte et eventuelt erstatningskrav for behandling av tobakksrelaterte skader og sykdommer på sykehus som et selvstendig erstatningskrav. Det må imidlertid erkjennes at grensen mellom et selvstendig erstatningskrav for formuetap på den ene siden og et regresskrav på den andre siden, er uklar i vårt tilfelle. Om ikke annet er et slikt erstatningskrav regress lignende . Ordbruken her er selvsagt ikke vesentlig. Det som imidlertid er av betydning, er hvilke rammer man stiller opp om tapsberegningsspørsmålet. Poenget her er at det ikke kan være påkrevd å se et slikt eventuelt erstatningskrav fra sykehus som et krav som i sitt grunnlag eller beregning må bygge på en godtgjøring av hvert enkelt underliggende behandlingstilfelle. Det statistiske og epidemiologiske materiale som i dag finnes om tobakksbrukens skadevirkninger, anses av legevitenskapen som overveldende dokumentasjon av årsakssammenheng. Dette materialet må aksepteres som tilfredsstillende også innenfor de mer beskjedne krav til sannsynliggjøring av årsakssammenheng og økonomisk tap som rettsreglene stiller.

Konklusjonen må således være at det rettslig sett ikke er noe prinsipielt i veien for et statistisk belagt erstatningskrav med hensyn til fylkeskommunenes utgifter til å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer på sykehus.

18.3 Spørsmålet om fordelsfradrag – utgangspunkter

Som hovedregel skal det i erstatningsutmålingen gjøres fradrag for eventuelle økonomiske fordeler som skaden fører med seg for den skadelidte, jf det ulovfestede prinsippet compensatio lucri cum damno . 109 Legislativt bygger prinsippet på at skadelidte ikke skal tjene på skaden, men kun kompenseres for sitt reelle økonomiske tap. Økonomiske fordeler som følge av en skade kan være berikelser, for eksempel ytelser fra en tredjeperson, eller besparelser, for eksempel sparte reiseutgifter i forbindelse med det arbeid som man etter skaden ikke lenger kan utføre. For å komme i betraktning i utmålingen er det et krav at den økonomiske fordel virkelig er en følge av skaden (vilkåret om årsakssammenheng) og at den økonomiske fordel har en slik relasjon til skaden, for eksempel ved sitt grunnlag eller formål, at det fremstår som rett og rimelig å gjøre fradrag til fordel for den erstatningsansvarlige (vilkåret om kompensasjonsrelevans). 110

Prinsippet om fordelsfradrag er altså ikke absolutt. Det har alltid vært lagt til grunn at prinsippet om fordelsfradrag ikke kan anvendes reservasjonsløst, men at det i bunn og grunn beror på en konkret vurdering, særlig av hva som i forholdet mellom skadevolder og den skadelidte fremstår som rimelig å ta i betraktning. Det er for eksempel antatt at det ved erstatningsutmålingen i forbindelse med uberettiget strafforfølgning («justismord») ikke skal gjøres fradrag for skadelidtes sparte utgifter til kost og losji under fengselsoppholdet. 111

Disse generelle fradragsprinsippene kommer også til uttrykk i skadeserstatningslovens særskilte regulering av hvorvidt trygdeytelser og forsikringsutbetalinger skal tillegges betydning i erstatningsutmålingen ved personskade. Etter loven går det et hovedskille mellom – på den ene siden – de ytelser som skal komme til fradrag i erstatning «krone for krone», i første rekke trygdeytelser, og – på den andre siden – de ytelser som det er adgang til å ta hensyn til i utmålingen, for eksempel skadelidtes forsikringer, jf skadeserstatningsloven §  3–1 tredje ledd.

Poenget her er å understreke at det ikke er noen automatikk i at enhver økonomisk ytelse som på en eller annen måte er foranlediget av eller relatert til skaden, skal trekkes fra ved erstatningsutmålingen.

18.4 Kan det gjøres fradrag for de inntekter som staten oppebærer gjennom tobakksavgiften?

De inntekter som staten oppebærer gjennom tobakksavgiften, kan økonomisk sett ses som en fordel som følge av tobakkssalget og tobakksforbruket. Således kan det sies at tobakksavgiften representerer en indirekte fordel som følge av de skadevirkningene som tobakksforbruket nødvendigvis fører med seg.

Vi finner det imidlertid uten videre klart at inntekter som følge av tobakksavgiften er et eventuelt skadeoppgjør mellom offentlige myndigheter og tobakksselskapene uvedkommende. Tobakksavgiften er en form for skatt og ingen næring kan fritas for et mulig erstatningsansvar under henvisning til at den betaler skatt, selv om det er tale om en spesielt høy skatt på en bestemt vare. Skatt og avgifter er ingen ansvarspremie mot eventuelle erstatningsbetingende forhold.

Riktignok har tobakksavgiften ikke bare fiskale formål, men er også ment å være et virkemiddel for å vanskeliggjøre tobakksprodukters tilgjengelighet for barn og ungdom. Tobakksavgiften er imidlertid ikke begrunnet i de sykehusutgifter (og andre utgifter) som tobakksbruken medfører for det offentlige. 112 Den er heller ikke øremerket for forebygging og behandling av tobakksskader. Således er tobakksavgiften uansett ikke kompensasjonsrelevant.

Man kan naturligvis mene at tobakksavgiften burde være øremerket, og at en årlig fastsatt avgift er bedre egnet som kompensasjon for utgifter som tobakksbruk påfører samfunnet enn erstatningsrettslige oppgjør. Det kan fremstå som en umulig oppgave for domstolene å utmåle et samlet økonomisk tap for «all» fremtid. Usikkerhet, praktiske problemer og skjønnsutøvelse i forbindelse med utmåling av fremtidig tap er imidlertid ikke noe som er unikt for tobakkserstatningssøksmål. Og fra et rettslig synspunkt, kan denne type hensiktsmessighetsbetraktninger, etter vår mening, verken utelukke offentlige myndigheter fra å fremme krav i henhold til erstatningsrettens alminnelige regler og prinsipper, eller tilsi at den tobakksavgiften som innkreves skal komme til fradrag i en eventuell utmåling av et slikt erstatningskrav.

Foruten disse prinsipielle betraktningene, må det i relasjon til eventuelle fylkeskommunale erstatningskrav også pekes på det forhold at inntektene fra tobakksavgiften tilkommer staten og ikke fylkeskommunene. Riktignok mottar fylkeskommunene rammetilskudd fra staten som blant annet skal dekke utgiftene til sykehusdrift, men fylkeskommunene har ingen tilknytning til tobakksavgiften. Denne atskillelse fra staten og statens inntekter er ikke bare formaliteter, men har i høyeste grad økonomisk realitet for fylkeskommunene. Det kan derfor ikke sies å være årsakssammenheng mellom de utgifter som fylkeskommunenene påføres i forbindelse med sykehusbehandling av tobakksrelaterte skader og sykdommer på den ene siden, og de inntekter som tobakkssalget gir staten på den andre siden.

Avslutningsvis i dette punkt bør det nevnes at tobakksavgiften i første rekke berører kjøpersiden og ikke produksjonssiden. Tobakksavgiftens betydning for utsalgsprisen kan nok i noen grad innvirke på etterspørselen og tobakksselskapenes fortjeneste, men i første rekke er det kjøperleddet som belastes avgiften. I en eventuell erstatningsutmåling fremstår det som uriktig og urimelig at tobakksselskapene skal godskrives inntekter til staten som i praksis i det vesentlige betales av den enkelte tobakksforbruker.

18.5 Kan det gjøres fradrag for eventuelle besparelser som følge av at mennesker dør tidligere på grunn av tobakksbruk?

18.5.1 Innledning

Rent økonomisk kan det reises spørsmål om ikke offentlige myndigheter, i tillegg til å bli påført utgifter som følge av tobakksforbruket, også sparer penger fordi mennesker dør før tiden på grunn av tobakksbruken, kanskje særlig besparelser i form av reduserte alderspensjoner og andre velferdsutgifter. Rettslig er spørsmålet om slike eventuelle besparelser skal komme til fradrag i erstatningsutmålingen. Man kan videre reise spørsmål om man i en eventuell erstatningsutmåling av sykehusutgifter må ta høyde for at offentlige myndigheter på et eller annet tidspunkt i fremtiden i alle fall ville ha hatt utgifter til sykebehandling av den aktuelle persongruppen uavhengig av tobakksbruken.

Det ligger neppe noen besparelser i forbindelse med sykehusutgifter, idet tobakksbrukere gjennomsnittlig synes å ha større behov for helsehjelp enn ikke-tobakksbrukere til tross for at de dør tidligere. 113

Spørsmålet om hvorvidt man i et samfunnsøkonomisk «tobakksregnskap» skal søke å tallfeste mulige besparelser som følge av at tobakksbrukere dør tidligere og/eller beregne hva sykehusutgiftene generelt sett utgjør uavhengig av tobakksbruk, er først og fremst drøftet i økonomisk teori, og da gjerne som et spørsmål om valg mellom en brutto- og nettomodell (også kalt henholdsvis en statisk og dynamisk eller demografisk modell). 114 I bruttomodellen eller den statiske modellen søker man å tallfeste utgiftene til helseomsorg som samfunnet påføres i forbindelse med tobakksbruk. I nettomodellen eller den dynamiske/demografiske modellen søker man dertil å beregne og trekke fra eventuelle besparelser som tobakksbruken medfører samt å se bort fra de kostnader som uavhengig av tobakksbruken er forbundet med samfunnets ytelse av nødvendig helsehjelp til befolkningen. Nettomodellen bygger således på et utviklings- og sammenligningsperspektiv, hvor den gjeldende situasjon med tobakksbruk holdes opp mot antagelser om hvordan helsetilstanden og de offentlige utgifter ville ha vært uten tobakk.

Fra en generell økonomisk synsvinkel er det mulig at begge disse modellene kan gi nyttig innsikt. Vi vil imidlertid understreke at valg av beregningsmodell i forbindelse med en eventuell erstatningsrettslig utmåling, først og fremst er et rettslig og ikke bare et beregningsteknisk spørsmål. Problemstillingen i det følgende er om det erstatningsrettslig er holdbart og akseptabelt å gjøre fradrag for eventuelle besparelser som følge av at mennesker dør tidligere enn vanlig på grunn av tobakksbruk. Deretter vil vi i punkt 18.6 drøfte om det i erstatningsberegningen skal tas i betraktning at det er et sykebehandlingbehov uavhengig av om mennesker bruker tobakk eller ikke.

18.5.2 Spørsmålet om å gjøre fradrag for eventuelle besparelser som følge av røykeres premature død

Erstatningsutmålingen bygger som utgangspunkt på en differansebetraktning hvorved skadelidte skal settes i samme økonomiske situasjon som om skaden ikke hadde funnet sted. 115 For vår problemstilling innebærer det at offentlige myndigheter, herunder fylkeskommunene, økonomisk skal stilles som om tobakksskader ikke hadde forekommet. Av de to nevnte utregningsmodellene (se forrige punkt) er det nettomodellen som står nærmest dette utgangspunktet. Men dette er bare et utgangspunkt. Det er som nevnt ingen absolutt regel at enhver økonomisk fordel eller besparelse skal komme til fradrag ved erstatningsutmålingen. Etter vårt syn er det så vektige innvendinger mot å trekke fra eventuelle besparelser som følge av at tobakksprodukter dreper, at det ikke kan antas. Innvendingene er først og fremst av prinsipiell karakter, men det er også praktiske vanskeligheter forbundet med åpning for et slikt fradrag.

Det offentliges sykehustjenester inngår som del av et større offentlig forvaltet behandlings- og omsorgssystem, hvis formål blant annet er å sørge for at alle mennesker har tilgang til nødvendige helse- og velferdsgoder av en viss kvalitet, og i videre sammenheng å sikre individet gode livsvilkår. Sosialpolitisk kan det på ingen måte anses som en «fordel» at mange mennesker dør tidlig på grunn av tobakksbruk, og rettslig sett fremstår en slik tanke som støtende. En erstatningsrettslig vurdering beror ikke bare på rent økonomiske kriterier, men også på hva som i henhold til den alminnelige rettsfølelse fortoner seg som etisk og moralsk akseptabelt. 116 Det er grunn til å minne om at forutsetningen for problemstillingen er at det foreligger et eller annet ansvarsgrunnlag for tobakksindustrien overfor offentlige myndigheter. Og dersom det først foreligger et ansvarsgrunnlag i tilknytning til en virksomhetsutøvelse, kan det ikke godtas at den ansvarlige forsvarer seg med at det er en økonomisk fordel for det offentlige at produktet er dødelig. Dette må i særdeleshet gjelde hvis det foreligger subjektive ansvarsforhold.

I USA har spørsmålet om å gjøre fradrag for eventuelle besparelser som følge av at mennesker dør tidligere på grunn av tobakksbruk, vært oppe for domstolene i Minnesota-saken . 117 Spørsmålet oppsto i sakens forberedende fase, og da gjennom en anmodning fra Minnesotas advokater om at domstolen allerede før hovedforhandlingen skulle forby tobakksindustriens representanter å føre en argumentasjon om at prematur tobakksdød var å anse som en økonomisk fordel for staten Minnesota. 118 Anmodningen fikk medhold idet retten fant at en slik forsvarslinje fra industriens side mot et eventuelt erstatningsansvar ikke bare var saken uvedkommende, men også prinsipielt sett fullstendig uakseptabel og uhørt. Domstolen ville altså ikke engang høre på denne type argumentasjon:

«...the Court finds it abhorrent and horrendously contrary to public policy that a party, in whatever guise, claim that the killing of individuals should be used as a defense or as a factor in mitigating damages.» 119

I tillegg til disse betraktningene av prinsipiell art, kan det også pekes på at det synes å være store praktiske vanskeligheter forbundet med en beregning av hva det offentlige måtte spare på at mennesker dør tidlig på grunn av tobakksbruk. Særlig vil beregninger fremover i tid (fremtidig tap) være problematisk på grunn av den usikkerhet som er knyttet til blant annet utvikling i røykevaner, mulige produktendringer og medisinske nyvinninger. Prosessøkonomisk taler dette for at man i utmålingen ikke går for langt i å spekulere i hvilke utgifter som måtte spares ved at mennesker dør før tiden.

Nå kan det naturligvis innvendes at utmåling av fremtidig tap alltid er forbundet med en viss usikkerhet, og at dette således ikke er unikt for vårt sakskompleks. Usikkerhetsmomenter er ellers i erstatningsretten intet argument i seg selv. Videre kan det innvendes at anslagene over risiko og skader i forbindelse med tobakksbruk – som jo inngår i grunnlaget for tapsberegningen – selv bygger på et sammenligningsperspektiv i den forstand at tallene gir uttrykk for hvor mange færre tilfeller av ulike sykdommer og skader man ville ha forventet hvis ingen hadde røykt. 120 Det er likevel en betydelig forskjell mellom – på den ene siden – å anslå skadevirkningene av tobakk på bakgrunn av den overveldende dokumentasjon man har om dette, og – på den annen side – å spekulere i hvilke utgifter tobakksbrukerne selv ville ha påført det offentlige dersom de ikke hadde røyket.

Til disse praktiske problemene kommer et grensesettingsproblem med hensyn til hvilke poster som det skulle være aktuelt å ta i betraktning i utmålingen. Hvis man ved utmålingen først åpner for at eventuelle besparelser som følge av prematur tobakksdød skal trekkes inn i vurderingen, så må man rimeligvis også ta med den andre siden av «regnskapet»; nemlig de omkostninger eller det økonomiske tapet som samfunnet påføres fordi mennesker dør for tidlig, for eksempel produksjonstap, tap av skatteinntekter mv. Vi vil tro at dette er svært vanskelig.

Etter vår mening må beregningen av det offentliges sykeshusutgifter i forbindelse med tobakksbruk, både bakover og fremover i tid, bygge på de direkte utgifter som kan konstateres per i dag, og ikke på en helt usikker og til dels støtende sammenligning hvor «fordelene» ved premature dødsfall som skyldes tobakksbruk trekkes inn i vurderingsgrunnlaget.

Avslutningsvis finner vi også i dette punkt grunn til å påpeke at eventuelle besparelser på pensjonsutgifter mv. kun angår folketrygden og staten, ikke fylkeskommunene. Således er det under enhver omstendighet ikke årsakssammenheng mellom de eventuelle besparelser det er tale om og fylkeskommunenens utgifter til å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer på sykehus.

18.6 Må det tas i betraktning at tobakksskadde mennesker i alle tilfelle ville ha belastet helsesystemet og sykehusene en gang i fremtiden?

18.6.1 Innledning

De aller fleste mennesker, tobakksbrukere eller ikke, vil i løpet av sitt liv ha behov for offentlige helse- og sykehustjenester, særlig i forbindelse med sin alderdom og død. Rent økonomisk kan det derfor reises spørsmål om tobakksbruk egentlig påfører det offentlige utgifter til sykehusbehandling som det ellers ikke ville ha hatt. Kan det være slik at hovedforskjellen mellom tobakksbrukere og mennesker som ikke bruker tobakk (sett i relasjon til vår problemstilling) først og fremst er at tobakksbrukere trenger helsehjelp tidligere i livet, og ikke nødvendigvis i større omfang enn ikke-tobakksbrukere når vi ser livsløpene under ett?

Rettslig kan problemstillingen formuleres som et spørsmål om man i en eventuell erstatningsberegning for det offentliges sykeshusutgifter må trekke fra et slags gjennomsnittsmål av hva den enkelte krever av sykehustjenester, ut fra et resonnment om at dette er utgifter for det offentlige som ville ha oppstått uavhengig av tobakksbruken. Problemstillingen går altså på årsakssammenhengen mellom et eventuelt ansvarsgrunnlag for tobakksindustrien og det økonomiske tapet for det offentlige i forbindelse med tilbud av sykehustjenester.

Igjen er det altså spørsmål om å trekke inn et tenkt alternativt hendelsesforløp, og drøftelsen i det følgende må ses i sammenheng med de generelle betraktninger som er presentert i forrige punkt. Utgangspunktet i norsk rett om at erstatningsoppgjøret skal bygge på en sammenligning av skadelidtes økonomiske situasjon med og uten skaden, tilsier at man ved utmålingen må se bort fra utgifter som i alle tilfelle ville ha oppstått.

Det er imidlertid grenser for hvor langt man i beregningen kan trekke inn antagelser om det alternative hendelsesforløp om skaden ikke var inntrådt, dels av praktiske og prosessøkonomiske hensyn og dels av hensyn til den erstatningsansvarlige og den skadelidte selv. Praktisk sett må for eksempel de faktorer som inngår i utmålingen av fremtidig økonomisk tap nødvendigvis måtte bygge på vurderinger som i stor grad er rotfestet i forhold som foreligger på utmålingstidspunktet. Av hensyn til den erstatningsansvarlige kan skadelidte ikke bare passivt hengi seg til skadesituasjonen, men skadelidte må innen rimelige grenser aktivt søke å begrense skadeomfanget. Videre, og av spesiell interesse i vår sammenheng, er det et grunnprinsipp i norsk erstatningsrett at skadevolder må akseptere skadelidte med de eventuelle fysiske og psykiske svakheter som måtte forekomme hos vedkommende, jf nærmere i det følgende.

18.6.2 Prinsippet om at den erstatningsansvarlige må «ta skadelidte som han er»

Prinsippet om at skadevolder må akseptere skadelidte «som han er» ved personskade, innebærer først og fremst at skadevolder som hovedregel må finne seg i uavkortet ansvar selv om skadelidte var spesielt utsatt for skade. 121 Men det har også betydning for årsaksvurderingen og utmålingen av fremtidig tap. Prinsippet setter en grense for hva skadelidte må tåle av mer eller mindre velbegrunnede spekulasjoner om hvordan hans situasjon ville ha vært hvis skaden ikke var inntrådt.

I teorien er problemstillingen drøftet særlig som et spørsmål om ansvarsforhold ved konkurrerende årsaksfaktorer. Det synes å være enighet om at erstatningsansvar i prinsippet vil inntre selv om skaden i alle tilfelle ville ha inntruffet på grunn av en hendelig begivenhet, for eksempel naturskade, såfremt den hendelige begivenhet ikke finner sted samtidig eller tidsmessig nært den skadevoldende handling, dog slik at ansvarets omfang etter omstendighetene kan reduseres. 122 Hvis den hendelige begivenhet ennå ikke har inntrådt på avgjørelsestidspunktet, er spørsmålet i hvilken grad man i erstatningsvurderingen kan gå inn på hypoteser om hvorvidt skaden i alle tilfelle vil inntre i fremtiden på grunn av en eller annen hendelig begivenhet.

Det sier seg i grunnen selv at dersom det først foreligger ansvarsgrunnlag, så bør man være varsom med å begi seg inn på antagelser om fremtiden som en fritaksgrunn for den erstatningsansvarlige, både av praktiske grunner og av rimelighetshensyn overfor skadelidte. Dette gjelder spesielt når antagelsene går på helsemessige forhold ved den skadelidte selv, jf prinsippet om at skadevolder «må ta skadelidte som han er». 123 Usikkerheten ved antagelser om skadelidtes helsesituasjon flere år fremover, vil dessuten være så stor at det vil ligge nær å bygge på gjennomsnittstall med hensyn til sykdomsrisiko mv., og dermed bringes det inn et standardiseringsmoment som står dårlig i samsvar med prinsippet i norsk rett om individuell erstatningsutmåling. Riktignok vil det i en beregning av fremtidig tap ofte være enkelte trekk av gjennomsnittsmål, for eksempel antagelser om levetid, men det er ingen grunn til å utvide standardiseringsmomentene i større grad enn nødvendig.

Videre er det i denne sammenheng verdt å påpeke at det ikke er noen absolutt regel at utgifter som en eller annen gang uansett vil oppstå, ikke er gjenstand for erstatning. For eksempel gir reglene om forsørgertap rett til erstatning for begravelsesutgifter, jf skadeserstatningsloven §  3–4 siste ledd.

Det er først i 1990-årene at Høyesterett for alvor er blitt konfrontert med problemstillingen om, og i hvilken grad, man i erstatningsvurderingen skal ta i betraktning at skadelidte en gang i fremtiden i alle fall vil kunne pådra seg skader som følge av egne helsemessige forhold. Høyesterett er i prinsippet åpen for at dette gjøres til tema i vurderingen av skadeårsak og ansvarsomfang. Men Høyesterett har samtidig understreket at bevisbyrden tilligger skadevolder og at de helsemessige forhold ved skadelidte ikke kan komme i betraktning med mindre det i det minste foreligger «en overvekt av sannsynlighet for at de skal utvikle seg i en klar negativ retning». 124

Beviskravet om sannsynlighetsovervekt og bevistemaet om utviklingens alvorlighetsgrad gir til sammen temmelig strenge rammer om bevisvurderingen, særlig hvis man skal begi seg inn på hypotetiske vurderinger langt frem i tid. Kravene innebærer også at bevisvurderingen må knyttes til den enkelte skadelidtes situasjon, den kan ikke bygge på helt alminnelige gjennomsnittstall over hva mennesker pådrar seg av sykdom og helseplager ved visse alderstrinn mv.

Etter vår oppfatning må det kunne legges til grunn som et utgangspunkt at det er begrenset rom for på den personskaddes bekostning å spekulere i hva skadelidte en gang i fremtiden vil kunne pådra seg av skade og sykdom som følge av egne helsemessige forhold. Det kan imidlertid reises spørsmål om dette utgangspunktet står like sterkt i forbindelse med et eventuelt krav fra det offentlige overfor tobakksindustrien om erstatning for sykehusutgifter.

18.6.3 Nærmere om tobakksskader og det offentliges indirekte stilling som skadelidt

Det offentlige inntar en mer indirekte stilling som skadelidt enn den som blir påført personskade eller sykdom som følge av tobakksbruk. Enten man betrakter et eventuelt erstatningskrav fra det offentlige som et selvstendig krav eller som et regresskrav (jf drøftelsen i punkt 18.2 ovenfor), så er det tale om en avledet skadefølge. Spørsmålet som kan reises er om prinsippet om fordelsfradrag da kan stille seg forskjellig. Det forhold at det overfor den personskadde fremstår som urimelig og upraktisk å spekulere i hvordan vedkommendes helsesituasjon ville ha vært fremover uten skaden, er ikke nødvendigvis overførbart til det offentlige.

For det offentlige medfører tobakksskader en økonomisk byrde i form av sykehusbehandling mv., og det kan anføres at da må den eventuelle erstatningsberegning også bygge på rent pekuniær betraktninger, altså en oppstilling av de reelle merutgifter som antas å foreligge og oppstå fremover. Ettersom det er spørsmål om å knytte erstatningsansvar spesielt til fremstillingen av tobakks­produkter, og erstatningsberegningen nødvendigvis må bygge på store oversiktstall, blant annet over omfanget av tobakksbruk og sykdomsrisiko i forbindelse med tobakksbruk, kan det kanskje synes rimelig å gjøre fradrag i erstatningen som også er basert på statistiske anslag, i denne forbindelse anslag over hva helsebehovet utgjør uavhengig av tobakksbruken.

Det er imidlertid hensyn som taler mot å åpne for å gjøre fradrag i erstatningsberegningen for et antatt gjennomsnittbehov for sykehustjenester. Først og fremst møter vi meget av de samme prinsipielle innvendinger som nevnt ovenfor i drøftelsen av hvorvidt det skal gjøres fradrag fordi mennesker dør tidligere på grunn av tobakksbruk (punkt 18.5). Vi konkluderte der med at dersom det først foreligger ansvarsgrunnlag for tobakksselskapene, så kan det ikke aksepteres at selskapene forsvarer seg med at prematur tobakksdød er en fradragspost i erstatningsutmålingen. I forlengelsen av dette, fremstår det også som støtende og urimelig å gjøre fradrag ut fra et synspunkt om at de aller fleste mennesker en eller annen gang vil ha behov for helsetjenester.

Videre virker det vilkårlig å la fradragsspørsmålet bero på hvorvidt skadefølgen rammer ett eller to rettssubjekter. Hvis eventuelle sykehusutgifter i prinsippet ville ha vært erstatningsberettigede i et oppgjør med den direkte skadelidte, bør tobakksselskapene også finne seg i å erstatte sykehusutgiftene når disse dekkes av det offentlige.

Beregningsmessig støter vi dessuten på mange av de samme vanskelighetene som nevnt ovenfor i forbindelse med argumentet om at prematur død medfører besparelser for det offentlige. Særlig er antagelser fremover i tid problematisk. Det gjelder selv om man bygger på statistisk materiale og erfaringer. I den grad det overhodet gir mening å tale om et slags gjennomsnittsmål på hva mennesker i løpet av et liv koster samfunnet i sykehusbehandling, er dette målet selvsagt ingen konstant størrelse, blant annet på grunn av utviklingen innen medisin og levesett. Også praktiske og prosess-økonomiske hensyn kan derfor tale for at man ikke går inn på et slikt sammenligningsperspektiv.

Etter vår mening veier disse innvendingene tungt. Det bør derfor ikke gjøres fradrag for de sykehusutgifter som antas å ville påløpe uavhengig av tobakksbruken. Det må imidlertid erkjennes at svaret på dette spørsmålet nok er noe mer tvilsomt enn spørsmålet om det kan tillates fradrag på grunn av de premature dødsfall som tobakksbruken medfører.

18.7 Oppsummering

Etter vår vurdering må et eventuelt erstatningskrav fra offentlige myndigheter for sykehusutgifter anses som et selvstendig krav, og ikke som et typisk regresskrav. Praktisk sett må tapsberegningen bygge på statistiske beregninger av omfanget av tobakksskader, og ikke på en gjennomgang av hvert enkelt behandlingstilfelle. Prinsipielt kan det ikke være noe i veien for en slik statistisk og epidemiologisk belagt dokumentasjon av det økonomiske tap.

Etter vårt skjønn kan det i en eventuell utmåling av fylkeskommunenes sykehusutgifter verken være aktuelt å gjøre fradrag for de inntekter som staten oppebærer gjennom tobakksavgiften eller å gjøre fradrag for de eventuelle besparelser som måtte foreligge fordi mennesker dør før tiden på grunn av tobakksbruk. Vi finner det noe mer tvilsomt om man i erstatningsberegningen skal ta hensyn til at tobakksskadde mennesker en gang i fremtiden kanskje likevel ville ha hatt behov for sykehusbehandling uavhengig av tobakksbruken. Sterke hensyn kan tale mot å gå inn på slike hypotetiske betraktninger.

19 Foreldelse

19.1 Innledning

19.1.1 Oversikt over reglene om foreldelse av erstatningskrav

Foreldelsesloven §  9 lyder i sin helhet:

«(Krav på skadeserstatning)

1. Krav på skadeserstatning eller oppreisning foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.

2. Kravet foreldes likevel seinest 20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. Dette gjelder likevel ikke ved personskade, dersom

   1. skaden er voldt i ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet, og

   2. den ansvarlige, eller noen denne hefter for, før opphøret av det skadegjørende forhold kjente eller burde kjenne til at dette kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade.

3. Paragrafen gjelder ikke krav som springer ut av kontrakt, bortsett fra krav på erstatning for personskade.»

Som det fremgår bygger loven på et tosporet foreldelsessystem i erstatningssaker: En treårsfrist og en tyveårsfrist.

Hovedfristen er tre år, og denne gjelder ethvert skadetilfelle. Fra det øyeblikk skadelidte har fått kunnskap, eventuelt burde ha skaffet seg kunnskap, både om skaden og den ansvarlige, må skadelidte sørge for at det ikke går mer enn tre år før fristavbrytende skritt tas. Dette innebærer at så lenge skadelidte ikke har rimelig sikker kunnskap om skadens karakter og omfang samt dens årsak, vil treårsfristen ikke begynne å løpe.

Det er imidlertid – som utgangspunkt – en grense for hvor lenge skadelidte kan være uvitende om omstendighetene omkring skadesituasjonen uten at foreldelse inntrer. Det er her tyveårsfristen kommer inn. Når det er gått 20 år etter at den skadegjørende handling opphørte, inntrer foreldelse selv om skaden skulle slå ut senere og selv om skadelidte først senere skulle få kjennskap til årsaks- og ansvarsforhold. Denne endelige tyveårsfristen er dels begrunnet i bevismessige hensyn, og dels i skadevolders behov for på et bestemt tidspunkt å kunne legge fortiden bak seg. For å bøte på altfor urimelige utsalg av denne tyveårsfristen, finnes det en sikkerhetsventil, om enn liten. Dette vil bli gjennomgått nærmere nedenfor.

I foreldelsesloven §  10 nr 1 gis det en tilleggsfrist på ett år i de tilfellene hvor den kravsberettigede ikke har kunnet gjøre kravet gjeldende fordi han har manglet nødvendig kunnskap om kravet eller den forpliktede. Bestemmelsen er en fellesregel for alle typer av krav som omfattes av foreldelsesloven, og har først og fremst betydning i forbindelse med de objektive foreldelseskriterier og vilkår som stort sett gjelder i andre kravsforhold enn erstatning. I §  10 nr 3 andre punktum er det uttrykkelig presisert at denne tilleggsfristen på ett år ikke kan forlenge tyveårsfristen i foreldelsesloven §  9 nr 2. Ettersom tilleggsfristen er knyttet til det samme kunnskapskriterium som i §  9 nr 1, er det vanskelig å se at §  10 får noen særlig selvstendig betydning i erstatningsrettslig sammenheng. 125

I foreldelsesloven §  10 nr 2 er det inntatt en regel som gir en ettårs tilleggsfrist i de tilfellene hvor skadelidte er blitt forhindret fra å avbryte foreldelsesfristen. Denne regelen kan tenkes å få betydning ved siden av den alminnelige treårsfrist i §  9.

Erstatningskrav som springer ut av en straffbar handling er gitt et særskilt vern mot foreldelse, jf foreldelsesloven §  11. Kravet kan gjøres gjeldende mot den erstatningsansvarlige selv om det er foreldet etter alminnelige foreldelsesregler, forutsatt at kravet enten fremmes i forbindelse med den straffesak der den ansvarlige blir funnet skyldig i det ansvarsbetingende forhold det er tale om, eller innen ett år etter at fellende straffedom ble rettskraftig.

Tidspunktet for når den erstatningsrettslige foreldelsesfrist på tre år begynner å løpe, er – til forskjell fra det som stort sett ellers gjelder ved foreldelse av krav – i utpreget grad knyttet til de individuelle og subjektive forhold som måtte foreligge i den enkelte sak. Det er imidlertid grunn til å merke seg at det ikke nødvendigvis er avgjørende når skadelidte faktisk får kunnskap om forholdene omkring skadesituasjonen, men at skadelidte har en viss undersøkelses- eller aktivitetsplikt med hensyn til å bringe avklaring.

Foreldelsesfristen avbrytes enten gjennom erkjennelse av ansvar fra den som erstatningskravet er rettet mot, eller ved at skadelidte reiser sak mot de(n) han mener er erstatningsansvarlig, jf foreldelsesloven §§  14 og 15. Det betyr altså at det ikke er tilstrekkelig for å forhindre foreldelse at skadelidte retter skriftlige påkrav og advarsler til adressaten. Dersom ansvar bestrides, må skadelidte innlede sak for domstolene. Reglene om fristavbrudd er de samme for erstatningskrav som ved andre krav, og vi går i det følgende ikke nærmere inn på disse reglene. 126

19.1.2 Særskilte foreldelsesregler

I lovgivningen forekommer det på enkelte områder særregler om foreldelse som enten supplerer den alminnelige foreldelsesregel i erstatningsforhold eller som erstatter denne. I vår sammenheng kan nevnes reglene i produktansvarsloven §§  2–7 og 3–11. Regelen i §  2–7 gjelder foreldelse av det generelle, objektiviserte produktansvaret , og tilsvarer i grunnen den alminnelige treårsregel i foreldelsesloven §  9 nr 1. 127 Det bør imidlertid påpekes at lengstefristen etter 2–7 er 10 år, jf §  2–7 andre ledd, og ikke 20 år som i foreldelsesloven §  9. Produktansvarsloven §  3–11 gir en særskilt foreldelsesregel for erstatningsansvaret for legemiddelskader . Også her er følger foreldelsen treårsregelen i foreldelsesloven §  9 nr 1, mens lengstefristen i forbindelse med legemiddelskader er 20 år fra den dag da legemidlet ble tatt i bruk. 128

Også i forsikringsforhold gjelder det særskilte foreldelsesregler, jf forsikringsavtaleloven §§  8–6 og 18–6, samt yrkesskadeforsikringsloven §  15. 129 I forbindelse med tobakksskader kan ansvar for forsikringsselskapene i første rekke tenkes aktualisert ved røykeres livsforsikring. Ansvar for yrkesskadeforsikringen kan tenkes å oppstå for eksempel ved skadevirkninger som følge av passiv røyking på arbeidsplassen. 130 Ansvarsforsikring på vegne av tobakksindustrien fremstår som lite aktuelt.

I hovedsak gjelder en tilsvarende treårsfrist i forsikringssaker som i foreldelsesloven §  9 nr 1. I forsikringsforhold starter foreldelsesfristen imidlertid først ved utløpet av det kalenderåret hvor skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg kunnskap om skaden og dens årsak. Lengstefristen for forsikringsselskapets ansvar er som utgangspunkt 10 år fra utløpet av det kalenderår da skaden inntraff, jf forsikringsavtaleloven §§  8–6 første ledd tredje punktum og 18–6 første ledd tredje punktum. Ved yrkesskader derimot gjelder det ingen lengstefrist, jf yrkesskaderforsikringssloven §  15 andre ledd første punktum. 131

Det er grunn til å merke seg at forsikringsselskapene har en særskilt varslingsplikt overfor skadelidte dersom selskapet skal kunne påberope foreldelse. Hvis skadelidte har meldt sitt krav til forsikringsselskapet før foreldelsesfristen gikk ut, vil kravet foreldes tidligst seks måneder etter at forsikringsselskapet har sendt skriftlig varsel til skadelidte om at foreldelse vil bli gjort gjeldende, og dette varslet må også forklare hvordan foreldelsesfristen avbrytes, jf forsikringsavtaleloven §§  8–6 tredje ledd og 18–6 tredje ledd og yrkesskadeforsikringsloven §  15 tredje ledd. Denne varslingsplikten er en nyskapning i norsk rett, og er ment å forhindre at foreldelse inntrer mens forsikringsselskapet har et meldt krav til behandling. 132

19.1.3 Står det offentlige i en særstilling med hensyn til foreldelse? Innledende bemerkninger

Foreldelsesreglene i §  9 er i prinsippet de samme enten erstatningskravet fremmes av offentlige myndigheter eller av private. Vurderingen av de enkelte vilkår og kriterier i §  9 kan imidlertid falle forskjellig ut. Det kan nok tenkes at offentlige myndigheter vil bli vurdert nokså strengt, og kanskje strengere en private individer, med hensyn til de subjektive forhold, for eksempel skadelidtes plikt til å søke avklaring av skadesituasjonen. På den annen side er rettspraksis generelt sett ganske romslig overfor skadelidte i foreldelsessaker, og det ser ikke ut til at denne praksis bærer bud om noen spesielt strengere norm for det offentlige. Enkelte særspørsmål i denne forbindelse vil bli tatt opp løpende i det følgende.

For eventuelle offentlige erstatningskrav mot tobakksindustrien, oppstår det i tillegg et spørsmål om slike krav følger særregelen om regresskrav i foreldelsesloven §  8, eller om den alminnelige erstatningsrettslige foreldelsesregel i §  9 også gjelder her. Dette regelvalgsspørsmålet er tema for neste punkt:

19.1.4 Erstatningskrav fra offentlige myndigheter mot tobakksindustrien: Regresskrav eller selvstendig krav?

Foreldelsesloven §  8 gir en særregel for regresskrav. Regelen bygger på et cessio legis- synspunkt hvorved regresskravets foreldelsesfrist som utgangspunkt følger den frist som gjelder for hovedfordringen, jf §  8 andre punktum. Foreldelse inntrer likevel tidligst ett år etter innfrielsen av hovedkravet, jf første punktum. Dersom den regressberettigede skulle innfri et krav som er foreldet i forhold til medskyldneren, må den regressberettigede i tillegg gi medskyldneren særskilt varsel om innfrielsen innen rimelig tid, jf §  8 tredje punktum.

Det er på det rene at bestemmelsen i foreldel­ses­loven §  8 gjelder for alle typer regresskrav, også i det interne oppgjør mellom ulike erstatningsansvarlige. 133 Spørsmålet i vår sammenheng er om et eventuelt erstatningskrav fra offentlige myndigheter mot tobakksindustrien for sykehusutgifter, er å anse som et regresskrav etter foreldelsesloven §  8 eller som et selvstendig erstatningskrav etter §  9. Problemstillingen om erstatningskravets karakter er drøftet i punkt 18.2 ovenfor i forbindelse med tapsutmålingsspørsmålet. Vi konkluderte der med at et krav om erstatning for sykehusutgifter er regresslignende, men at det i prinsippet må ses som et selvstendig krav. Det fremstår som enda klarere at et slikt erstatningskrav må ses som selvstendig også i forbindelse med foreldelse.

Dersom foreldelsesloven §  8 legges til grunn for det offentliges erstatningskrav, må synspunktet være at den enkelte røyker er hovedkreditor, mens de offentlige sykehus og tobakksselskapene er medskyldnere overfor røykeren hva angår utgiftene til sykehusbehandling. Dette synspunktet er imidlertid vanskelig å forene med realitetene. Det er lite naturlig å si at den lovpålagte plikt til å tilby sykehusbehandling er å anse som en fordring på skadelidtes hånd. Den enkeltes krav på velferdsytelser som nødvendig helsehjelp er ikke gjenstand for foreldelse. 134 Like lite naturlig er det å si at skadelidte har et krav på tobakksselskapene for utgiftene til behandling ved offentlige sykehus, for slike utgifter har jo skadelidte i det store og hele ikke hatt.

Det er først og fremst den cessio legis-betraktning som foreldelsesloven §  8 bygger på, som gjør regelen uantakelig i vårt tilfelle. Som vist ovenfor i punkt 18.2.2 er cessio legis- eller subrogasjonsbetraktningen ikke treffende i trepartsforholdet mellom den tobakksskadde, de offentlige sykehus og tobakksselskapene. Dersom foreldelsesloven §  8 skulle ha vært anvendt på forholdet til tross for at det ikke finnes noe krav for det offentlige å tre inn i, ville det faktisk medføre en forkorting av foreldelsesfristen. Det er jo da bare ettårsfristen i §  8 som står igjen. Dette kan naturligvis ikke være riktig.

Konklusjonen må bli at offentlige myndigheters eventuelle krav om erstatning for sykehusutgifter foreldes etter den alminnelige regel i foreldelsesloven §  9.

19.2 Treårsfristen: Når starter foreldelsesfristen å løpe?

19.2.1 Søksmålsgrunnlag som overordnet vurderingskriterium

Det avgjørende tidspunkt for når foreldelsen tar til å løpe, er det tidspunkt hvor skadelidte har, eventuelt burde ha hatt, tilstrekkelig kunnskap om de faktiske forhold omkring skadesituasjonen til å fremme erstatningskrav. Det uttrykkes gjerne slik at skadelidte må ha fått slik kunnskap at han hadde oppfordring til å gå til sak mot den erstatningsansvarlige med utsikt til et positivt resultat. 135 Henvisningen til positive utsikter betyr selvsagt ikke at skadelidte må være sikker på å vinne frem med sitt krav før foreldelsen starter. Poenget er at foreldelsen ikke vil begynne å løpe før den skadelidte har rimelig grunn til å reise et erstatningskrav, og det betinger at forholdene omkring skade- og ansvarssituajonen i tilstrekkelig grad er klarlagt. 136

Disse subjektive kunnskapsvilkårene må ses på bakgrunn av reglene om hvordan foreldelsesfristen avbrytes. Hvis adressaten for skadelidtes erstatningskrav verken betaler eller erkjenner ansvar, må skadelidte anlegge søksmål for domstolene for å forhindre at kravet foreldes, kfr foreldelsesloven §  15 sammenholdt med §  14. Da er det naturlig at foreldelsen ikke tar til å løpe før skadelidte faktisk har anledning til å reise søksmål og til å ta stilling til om søksmålet har rimelig mulighet for å vinne frem.

Dette har igjen en viktig side mot rettskraftsreglene. Rettskraftsreglene er regler om når en rettsavgjørelse er endelig, det vil si at rettsavgjørelsen ikke lenger kan angripes gjennom anke eller kjæremål eller eventuelt andre rettsmidler (formell rettskraft), og at det som er avgjort ved rettsavgjørelsen skal legges til grunn også i eventuelle senere saker mellom partene (materiell rettskraft). 137 Hvis skadelidte ikke får medhold i domstolene for sitt krav, innebærer rettskraftsreglene at skadelidte ikke lenger kan rette det samme erstatningskrav mot vedkommende skadevolder. Når først saken er brakt inn for domstolene, er altså loddet kastet. Skadelidte får ingen ny mulighet til saksanlegg mot den samme personen senere, selv om skadelidte skulle komme på nye argumenter eller senere skulle oppdage at det faktiske forhold ikke var som han trodde. 138 På denne bakgrunn vil foreldelsesreglene ikke tvinge skadelidte til å gå til sak før de faktiske forhold er såpass klarlagt at skadelidte har grunnlag for å vurdere berettigelsen av erstatningskravet.

Gjennomgående viser Høyesterett i foreldelsessaker en utstrakt romslighet overfor skadelidte. Det er sjelden at skadelidte etter personskade taper sin sak på foreldelsesspørsmålet.

19.2.2 Kunnskap om skaden

Skade og skadevirkning

Skadebegrepet er uklart og enkelte presiseringer er på sin plass. Skadebegrepet omfatter alle typer skader eller ødeleggelser som i prinsippet er erstatningsberettigede. Det betyr at erstatningskrav basert på såvel integritetskrenkelse (både fysisk og psykisk skade) som formueskade er gjenstand for foreldelse. Hvis erstatningskravet bygger på fysisk eller psykisk skade, må det understrekes at foreldelsesfristen ikke nødvendigvis begynner å løpe allerede fra det tidspunkt hvor skaden inntrer eller konstateres. Foreldelsesfristen må knyttes til det erstatningskravet som gjøres gjeldende, hvilket innebærer at fristen ikke kan begynne å løpe før virkningene av skaden viser seg.

Hvis skadelidte krever erstatning for økonomisk tap, vil foreldelsesfristen ikke begynne å løpe før skadelidte har tilstrekkelig kunnskap om de økonomiske skadevirkninger som han er eller må antas å bli påført. 139 Som oftest vil det gå noe tid fra den fysiske eller psykiske skaden inntrer til de økonomiske tapsvirkninger viser seg. Ved økonomisk tap trekkes det et skille mellom lidt tap og fremtidig tap. 140 Påført økonomisk tap foreldes fortløpende etter hvert som tapet oppstår, slik at det for hver dags tap løper en egen frist. Fremtidig tap foreldes derimot under ett, og fristen tar til fra det tidspunktet hvor skadelidte har tilstrekkelig kunnskap om skadens varige eller midlertidige fremtidige økonomiske virkninger til å reise søksmål.

Hvis skadelidte derimot krever erstatning for ikke-økonomisk tap (ménerstatning og/eller oppreisning), vil foreldelsesfristen kunne ta til å løpe allerede fra det tidspunkt hvor personskaden oppstår. Men også her må det understrekes at det kan ta noe tid før man har oversikt over skadens omfang og virkninger, slik at tidspunktet for skadens inntreden og friststart for foreldelse ikke nødvendigvis faller sammen.

Det som her er sagt innebærer at friststartstidspunktet vil kunne være forskjellig for de ulike typer av erstatningskrav, og dessuten kunne bero på de enkelte erstatningsposter som gjøres gjeldende.

Hva skal til for at tilstrekkelig kunnskap om skadevirkningene anses å foreligge?

For å fremme krav om erstatning for allerede påført økonomisk tap, er det stort sett tilstrekkelig å kunne fastslå at det foreligger en eller annen ansvarsbetingende skade som er årsak til tapet. For nærmere å kunne ta stilling til hvilke konsekvenser en personskade vil få for skadelidte, for eksempel fremtidig økonomisk tap, er det imidlertid nødvendig med mer presis kunnskap om skadens art og omfang. Her oppstår flere spørsmål: Begynner foreldelsesfristen å løpe allerede når skadelidte har en mistanke om skaden (og dens årsak) eller må han ha sikrere kunnskap? Kan foreldelsesfristen begynne å løpe før skaden har stabilisert seg? Må skadelidte kunne fastslå sitt økonomiske tap nøyaktig før foreldelsesfristen begynner å løpe?

Det kan med en gang slås fast at skadelidtes mistanke om skade, eller mistanke om at sykdom og plager kan føres tilbake til en tidligere påført skade, i prinsippet ikke er tilstrekkelig til å starte foreldelsesfristen. Mistanke om skade kan imidlertid gi skadelidte grunn til å foreta nærmere undersøkelser, og dermed kan mistanken få betydning i aktsomhetsvurderingen etter foreldelsesloven, jf nærmere om dette i punkt 19.2.4 nedenfor om skadelidtes aktsomhetsplikt.

Høyesterett har mange ganger understreket at foreldelsesfristen ikke kan ta til å løpe før skadelidte har rimelig sikker kunnskap om skaden. 141 Denne understrekningen må ses i sammenheng med at fristen ikke skal begynne å løpe før skadelidte har oppfordring til å gå til søksmål, kfr punkt 19.2.1 ovenfor. I tilslutning til forarbeidene til foreldelsesloven uttalte Høyesterett således i Opstvedt-saken fra 1992:

«Utgangspunktet synes imidlertid å være at fristen starter å løpe når skaden har manifistert seg på en slik måte at det – objektivt sett – er grunnlag for å fremme krav eller sak om erstatning.» 142

Riktignok falt denne uttalelsen i forbindelse med den tidligere lengstefristen på 10 år i foreldelsesloven §  9, men uttalelsen er klarligvis veiledende for utgangspunktet for den alminnelige treårsfrist. Det er samme skadebegrep det er tale om. 143

I Kulsrud-saken fra 1998 var det på rene at det forelå en skade, men Høyesterett understreket at det avgjørende tidspunkt for foreldelsesfristens utgangspunkt var når skadelidte hadde mulighet til å få nærmere kjennskap til skadens karakter:

«Spørsmålet er så om den skaden som klarligvis forelå før 23 mars 1985, hadde manifistert seg på en slik måte at det den gang kunne konstateres et tilstrekkelig grunnlag for å reise krav om erstatning.» 144

Sakkyndige medisinske erklæringer står sentralt i vurderingen av når skadelidte anses å ha fått tilstrekkelig kunnskap om skaden. 145 Men legeundersøkelser og legeerklæringer gir ikke nødvendigvis alltid et klart bilde av skadens karakter eller virkninger fremover. Undertiden er situasjonen at skadelidte har fysiske og/eller psykiske plager, men det er uklart om disse plagene er utslag av en bestemt skade. Utgangspunktet i foreldelsesvurderingen er at det ikke kan sies å foreligge noen konstaterbar skade før skaden har nedfelt seg i påviselige symptomer. 146

Spesielt problematisk er de skader som utvikler seg. Når skal man her si at skadelidte har tilstrekkelig kunnskap om skaden til å fremme erstatningskrav, for eksempel erstatning for fremtidig ervervstap? Avhengig av skadens omfang vil ervervsevnen fremover kunne være tapt for alltid eller bare midlertidig. I begge tilfelle vil sakkyndige vurderinger stort sett være påkrevd. I praksis melder tvilsspørsmålene seg i første rekke ved vurderingen av om skaden er av permanent karakter. Høyesterett har i disse tilfellene lagt avgjørende vekt på når skadelidte fikk, eventuelt burde ha fått, kunnskap om at skaden etter all sannsynlighet ville bli varig:

Malm-saken fra 1967:

«I likhet med herredsretten bygger jeg på at fristen for foreldelse av kravet på erstatning for tap i fremtidig inntekt ikke løp allerede fra ulykkesdagen, men først fra det tidspunkt da Malm visste at han ville bli varig invalid, eller da han med rimelig aktsomhet ville ha fått slik kunnskap.» 147

Gaard-saken fra 1972:

«Etter min oppfatning fremstiller denne legeerklæring ikke varig invaliditet som en slik nærliggende følge av ulykken at det for vergen på det avgjørende tidspunkt var oppfordring til å gå til søksmål» 148

Arnesen-saken fra 1994:

«Jeg må videre legge til grunn at Arnesen allerede i 1983 hadde – eller iallfall burde ha – kunnskap om at det var inntrådt en forverring i hennes tilstand og at hun var blitt varig ervervsmessig ufør.» 149

Albrigtsen-saken fra 1996:

«Spørsmålet i saken er om Albrigtsen før 7 juni 1988 hadde eller burde hatt kunnskap om at om at skaden ville medføre et varig tap av ervervsevne og om årsaken til skaden.» 150

Kulsrud-saken fra 1998:

«I sin legeerklæring av 1 september 1980 svarer dr Haug benektende på spørsmålet om det er sannsynlig at skaden vil medføre livsvarig invaliditet, og gir uttrykk for at den krever langvarig behandling.» 151

Hvis omfanget av skaden er usikkert, må den stabilisere seg tilstrekkelig at til en rimelig sikker diagnose kan fastslås og skadens virkninger klarlegges. 152 Dog må det presiseres at såfremt skadelidte har rimelig klarhet om at skaden vil medføre økonomisk tap, så kan foreldelsesfristen muligens begynne å løpe selv om skaden ennå ikke har endelig stabilisert seg. I Myhrer-saken uttalte Høyesterett om dette:

«At Toril Myhrer i 1987 hadde kunnskap om den ansvarlige og om skaden, anser jeg ikke særlig tvilsomt. Skadens omfang var ikke klarlagt, men vi står overfor en alvorlig personskade, og det foreligger rimelig klarhet om at skaden har påført skadelidte tap som omfattes av skadeserstatningsloven §  3–1. At skaden ennå ikke var helt stabilisert, og at det ikke forelå noen spesifisert tapsberegning, kunne ikke i seg selv hindre at fristen begynte å løp. Skadelidte har i slike tilfelle ytterligere tre år på seg til å utforme et grunnlag for en stevning hvis det ikke oppnås enighet om en minnelig løsning.» 153

Myhrer-saken er imidlertid spesiell ved at saken gjaldt spørsmålet om skadelidtes advokat var erstatningsansvarlig for å ha oversittet foreldelsesfristen i forbindelse med et erstatningskrav som skadelidte mente å ha overfor sin tidligere arbeidsgiver. Saken gjaldt altså advokatens profesjonsansvar, og i saken mot sin egen advokat var det i skadelidtes interesse å vise at kravet mot arbeidsgiveren var foreldet. På denne bakgrunn skal man kanskje være noe varsom med å overføre de nokså strenge kriteriene som Høyesterett legger til grunn i Myhrer-saken til personskadesaker generelt. Høyesterett innledet på den annen side sine premisser med å understreke at foreldelsesvurderingen måtte bli den samme uansett hvilken side skadelidte befant seg på. 154 Men selv om Høyesterett prinsipielt inntok dette synspunktet, fremstår foreldelsesvurderingen som noe skjerpet i forhold til det som både tidligere og senere har vært Høyesteretts linje overfor skadelidte i personskadesaker. 155 Det kan således være noe tvilsomt i hvilken grad Høyesterett faktisk fulgte opp sitt prinsipielle synspunkt om at foreldelsesvurderingen måtte bli den samme selv om det var skadelidte som argumenterte for foreldelse. Rekkevidden av avgjørelsen på dette punkt, må formodentlig kunne sies å være usikker.

Dersom skadelidte gjør krav på erstatning for varig tap av ervervsevnen, kan foreldelsesfristen selvsagt ikke begynne å løpe før det kan slås fast som sannsynlig at skaden vil ha denne virkning. Men også her må det presiseres at foreldelsesfristen kan ta til å løpe selv om man ikke har helt sikker kunnskap om slike skadevirkninger. Det vil ofte være vanskelig å ha en helt sikker formening om at skaden vil medføre varig tap av ervervsevnen. For eksempel vil et mulig håp om forbedring ikke nødvendigvis være til hinder for at foreldelsesfristen begynner å løpe. 156 Hvis man derimot antar som sannsynlig at skaden etter hvert vil heles, men dette senere viser seg å være feil, kan man selvsagt ikke si at foreldelsesfristen for et eventuelt krav om varig fremtidig tap, allerede er begynt å løpe. 157

Vi har ovenfor slått fast at foreldelsesfristen for et krav om erstatning for økonomisk tap ikke begynner å løpe før skadelidte får, eller burde ha fått, kunnskap om at et slikt tap vil inntre. I henhold til rettspraksis er det avgjørende tidspunkt når skadelidte har en rimeliggod oversikt over det sannsynlige tap. På den annen side ser det ut til at foreldelsesfristen kan begynne å løpe før det kan foretas noen nøyaktig tapsberegning. I praksis har det særlig vært et spørsmål om forholdet til trygdeytelser.

Situasjonen er ofte den at skadelidte også har søkt om trygdeytelser. Trygdeytelser som kompenserer for skadevirkningene, skal komme til fradrag når det økonomiske tap etter skaden skal beregnes, jf skadeserstatningsloven §  3–1 tredje ledd første punktum og §  3–2 første ledd siste punktum. Ettersom trygdeytelser kommer den erstatningsansvarlige til gode i erstatningsberegningen, kan det synes rimelig at foreldelsesfristen for erstatningskravet ikke begynner å løpe før skadelidte får avklart om han får trygdeytelser og i hvilken grad disse dekker det økonomiske tap etter skaden. På dette punkt har imidlertid rettspraksis vært meget streng, i hvert fall i nyere tid, idet Høyesterett prinsipielt har slått fast at foreldelsesfristen kan begynne å løpe uavhengig av trygdespørsmålets avklaring, jf Albrigtsen-saken fra 1996 og Myhrer-saken fra 1997:

Albrigtsen-saken fra 1996:

«Albrigtsen har...anført at foreldelsesfristen for alvorlige personskader ikke bør begynne å løpe før skadelidte har fått underretning om utfallet av søknad om uførepensjon. [...] Jeg kan...ikke se at reelle grunner tilsier at det bør oppstilles en generell regel med det innhold den ankende part går inn for. Når skadelidte har eller burde ha skaffet seg tilstrekkelig kunnskap om at det vil oppstå et fremtidig inntektstap som følge av skaden og om den ansvarlige, vil søksmålsgrunnlag normalt foreligge, slik rettspraksis også har lagt til grunn. At tapets størrelse ikke lar seg endelig påvise fordi et krav om uførepensjon ikke er avgjort, kan ikke være avgjørende. Jeg viser til tvistemålsloven §  107 som gir hjemmel for å stanse behandlingen av en erstatningssak dersom erstatningsutmålingen er avhengig av utfallet av søknad om en trygdeytelse. Det må antas å være i begge parters interesse at dette blir avklart. Jeg peker også på at avgjørelsen av krav om erstatning for tap i fremtidig erverv beror på et skjønn med mange usikkerhetsfaktorer – det er ikke tale om et tap som lar seg beregne nøyaktig.» 158

Myhrer-saken fra 1997:

«Lagmannsretten har korrekt uttalt at skadelidte må ha en viss oversikt over det sannsynlige tap, men for streng her kan man ikke være. Lagmannsrettens syn om at trygdeytelsene må være fastsatt for at kunnskapskravet er tilfredsstilt, idet de skal komme til fradrag i erstatningsbeløpet etter skadeserstatningsloven §  3–1 tredje ledd, er derimot ikke holdbart, jf Høyesteretts dom inntatt i Rt 1996 side 1134.» 159

Høyesterett standpunkt innebærer at skadelidte, for å forhindre foreldelse, etter omstendighetene må innlede søksmål mot den erstatningsansvarlige mens han venter på avklaring fra trygdemyndighetene. Det hjelper ikke at erstatningskravets størrelse ennå er usikkert. Det er ikke engang avgjørende om det er uklart om det overhodet blir noe igjen å kreve dersom trygdeytelser tilstedes. Dette setter skadelidte i en vanskelig situasjon. Riktignok kan saken, som Høyesterett påpeker, stanses etter tvistemålsloven §  107. Men skadelidte kan risikere å bli ansvarlig for motpartens saksomkostninger, dersom det skulle vise seg at søksmålet må frafalles fordi skadelidte oppnår full økonomisk restitusjon gjennom trygderettighetene, jf tvistemålsloven §  67.

19.2.3 Kunnskap om den ansvarlige

For at skadelidte skal kunne fremme erstatningskrav, er det ikke tilstrekkelig at skadelidte har avklart skadesituasjonen. For å ta stilling til om det er grunnlag for å kreve erstatning, må skadelidte også kjenne til den ansvarlige årsak. Dette betyr igjen at skadelidte må ha kjennskap både til de faktiske omstendigheter som er ansvarsbetingende (kjennskap til ansvarsgrunnlaget) og hvem som er ansvarlig (kjennskap til ansvarssubjektet).

Kunnskap om ansvarssubjektet

Kunnskap om (det eventuelle) ansvarssubjektet er som utgangspunkt lite problematisk i forbindelse med tobakksskader. Den enkelte tobakksforbruker vet selv hvilke produkter han eller hun har brukt, og det lar seg enkelt fastslå hvilke tobakksselskaper som står for hvilke tobakksprodukter.

Ved skade på grunn av passiv røyking vil spørsmålet om ansvarssubjekt derimot kunne volde problemer, avhengig av omstendighetene omkring skadesituasjonen. Foreldelsesfristen kan ikke ta til å løpe før skadelidte har hatt rimelig tid på seg til å klarlegge hvor et eventuelt ansvar ligger.

Det kan videre oppstå kompliserte spørsmål i tilknytning til omorganiseringer og virksomhetsoverdragelser innen tobakksbransjen opp gjennom årene. Det må imidlertid forventes at tobakksselskapene selv er behjelpelige med å avklare de faktiske forhold omkring virksomhetsoverdragelser og virksomhetsstrukturer.

Eventuelle erstatningskrav fra fylkeskommuner for å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer ved sykehus, vil naturlig måtte rettes mot tobakksselskapene samlet eller mot de største selskapene.

Kunnskap om ansvarsgrunnlaget

At skadelidte må ha kunnskap om de faktiske omstendigheter som utgjør det eventuelle ansvarsgrunnlaget, innebærer at foreldelsesspørsmålet vil kunne stille seg forskjellig alt etter hvilket ansvarsgrunnlag skadelidte gjør gjeldende. 160 Det vil nemlig kunne være ulike faktiske omstendigheter som begrunner et objektivt ansvar i forhold til skyldansvar. Dermed vil tidspunktene for når skadelidte får kunnskap om de ulike ansvarsbetingende omstendigheter, og med det friststart for foreldelsen, kunne variere. Men ofte vil det nok også kunne være et sammenfall her.

I forbindelse med tobakksskader kan vi for eksempel tenke oss at skadelidte ønsker å gjøre ansvar gjeldende dels på objektivt grunnlag og dels på subjektivt grunnlag. Vi kan tenke oss at skadelidte bygger det objektive ansvar på tobakksproduktenes ekstraordinære skadeevne. Foreldelsesfristen for dette objektive ansvar vil kunne ta til å løpe fra det tidspunkt skadelidte får kjennskap til den skadeevne som har slått ut på ham eller henne. I tobakkssaker kan det for skadelidte være aktuelt å gjøre gjeldende at selv om det lenge har vært kjent at tobakksbruk kan innebære en helserisiko, så har det vært ukjent hvor farlig tobakk er. Dette vil fortsatt ligge innenfor det som kan tenkes anført som et objektivt virksomhets- og/eller produktansvar. Men hvis skadelidte i tillegg skulle anføre at noe av grunnen til at helsefaren har vært undervurdert, er tilbakeholdelse av vesentlig produktinformasjon fra tobakksselskapenes side, da er vi over i forhold som også kan tenkes å begrunne et skyldansvar. Dermed ser vi at det samme forhold – manglende informasjon – både kan tenkes å begrunne et objektivt ansvar (den manglende kunnskap i seg selv) og subjektivt ansvar (tilbakeholdelsen av informasjon). Treårsfristen kan ikke begynne å løpe så lenge de faktiske forhold som begrunner erstatningskravet har vært ukjente eller utilgjengelige for skadelidte.

På den annen side kan det ikke ses bort fra at de faktiske forhold som begrunner et erstatningskrav på objektivt grunnlag og de forhold som begrunner skyldansvar, kan være forskjellige. Dermed kan det også tenkes at foreldelsesfristen for de ulikt begrunnede erstatningskrav kan ta til å løpe på forskjellige tidspunkter.

Kunnskap om årsaksforhold

Et hovedspørsmål i erstatningsvurderingen er om den påførte skaden kan tilbakeføres til ansvarsbetingende forhold hos den angivelig erstatningsansvarlige. For eksempel kan et tobakkserstatningskrav ikke fremmes før det er avklart om den aktuelle skaden eller sykdommen virkelig skyldes tobakkspåvirkning. Foreldelsesfristen kan da heller ikke begynne å løpe før skadelidte har kunnet få rimelig sikker kunnskap om årsaksforholdene. Årsaksspørsmålet henger nært sammen med selve skadespørsmålet, og vil ofte kunne avklares i forbindelse med den endelige diagnostisering av skaden og dens omfang.

Også i relasjon til foreldelse vil de to spørsmålene om skade og skadeårsak ligge nær hverandre. Således har legeerklæringer en spesielt sentral plass i vurderingen av når skadelidte anses å ha fått tilstrekkelig kunnskap om sin situasjon til at foreldelsesfristen begynner å løpe. En selvsagt forutsetning for at foreldelsesfristen kan ta til å løpe, er at skadelidte er meddelt resultatene av legeundersøkelsene. 161 En ugrunnet mistanke om årsaksforholdene er ikke tilstrekkelig til å starte foreldelsesfristen. 162 En begrunnet mistanke om årsaksforhold vil stort sett heller ikke være tilstrekkelig til å starte foreldelsesfristen så lenge årsaksspørsmålet er under utredning hos sakkyndige. 163 Høyesterett har endog understreket at en bestemt oppfatning hos skadelidte om hva skaden skyldes, ikke nødvendigvis starter foreldelsesfristen. Skadelidte må også gis rimelig tid til å få årsaksspørsmålet nærmere avklart og dokumentert før skadelidte kan forventes å ta stilling til erstatningsspørsmålet. 164

Det avgjørende tidspunktet for foreldelsesfristens start, er som utgangspunkt det øyeblikk hvor det foreligger en sakkyndig erklæring som med ganske stor grad av sikkerhet slår fast skaden og dens årsak. 165 Årsaksspørsmålet kan være komplisert, og det er grunn til å fremheve at det også kan være behov for annet enn medisinsk sakkyndig bistand. Et eksempel er Myhrer-saken fra 1997, hvor Høyesterett understreket at en mistanke om løsmiddelskade gjorde det påkrevd med undersøkelser av representanter fra så vel nevrologi, nevropsykologi og yrkesmedisin. 166

19.2.4 Skadelidtes aktsomhetsplikt

I vurderingen av foreldelsesfristens utgangspunkt er det ikke nødvendigvis avgjørende når skadelidte faktisk fikk kunnskap om skaden og dens årsak. Av foreldelsesloven §  9 fremgår det uttrykkelig at man skal se hen til når skadelidte burde ha skaffet seg tilstrekkelig kunnskap. Skadelidte har en aktivitetsplikt med hensyn til å bringe klarhet i eventuelle ansvarsforhold, men undersøkelsesplikten er ikke særlig streng. I Arnesen-saken fra 1994 uttalte Høyesterett prinsipielt om skadelidtes aktsomhetsplikt i foreldelsessammenheng:

«Det springende punkt i saken gjelder ansvarsbetingelsene, nærmere bestemt om Arnesen hadde eller burde skaffet seg kunnskap om at det forelå årsakssammenheng mellom ulykken og den forverring som var inntrådt. Foreldelsesfristen kan begynne å løpe selv om en skadelidt ikke har positiv kunnskap om at ansvarsbetingelsene er oppfylt og at det foreligger årsakssammenheng. Det avgjørende er om skadelidte har rimelig foranledning til å gå til søksmål. Skadelidte har en undersøkelsesplikt, forutsatt at undersøkelsene kan føre frem uten urimelig besvær. Særlig kan det være aktuelt å søke avklaring hos lege, eventuelt spesialist.» 167

Ifølge Høyesterett er altså det avgjørende vurderingskriterium hva skadelidte kan foreta seg uten urimelig besvær . Først og fremst vil det være aktuelt for skadelidte å la seg undersøke hos lege. Hvis skadelidte føler plager som ikke er helt ubetydelige, og plagene heller ikke er kortvarige og forbigående, bør skadelidte ikke vente lenge med å oppsøke lege. Skadelidtes nærmere undersøkelsesplikt må imidlertid vurderes i lys av plagenes karakter. Hvis det er tale om diffuse og vanskelig konstaterbare symptomer, og skadelidte kanskje har problemer med å få en klar diagnose og forklaring fra medisinsk sakkyndige, kan det ikke kreves meget av skadelidtes undersøkelsesplikt. 168 Dette gjelder fremfor alt i de tilfeller legevitenskapen selv har manglende kunnskap om vedkommende skade eller sykdom og dens årsaker. 169 Skadelidte har som utgangspunkt ikke «plikt» til å gå til lege til stadighet. 170

Skadelidte vil ikke uten videre ha «plikt» til å oppsøke medisinsk spesialist. I det store og hele må det være tilstrekkelig for skadelidte å søke alminnelig legebistand. Men omstendighetene omkring skadesituasjonen kan selvsagt tilsi at skadelidte bør søke nærmere avklaring hos en spesialist på vedkommende område, for eksempel fordi det anbefales av skadelidtes lege eller det ikke har vært mulig å bringe klarhet i skadeforholdet gjennom ordinære legeundersøkelser. I Kulsrud-saken fra 1998 uttalte Høyesterett om dette:

«Jeg finner det for min del klart at man ikke i sin alminnelighet kan kreve undersøkelse av spesialist, så lenge skadelidte er undersøkt av en allmennpraktiserende lege som ikke har funnet grunnlag for henvisning til spesialist, og dette heller ikke er brakt på bane av forsikringsselskapet. At en spesialist som holder et alminnelig faglig nivå, ville ha konstatert en skade som er erstatningsmessig relevant, vil da ikke sette foreldelsesfristen i løp. For ordens skyld bemerker jeg at det selvfølgelig ikke kan utelukkes situasjoner som ligger slik an at skadelidte på tross av manglende henvisning kan ha en særlig foranledning til å innhente spesialistuttalelse med sikte på å konstatere skaden.» 171

I vurderingen av hva som nærmere ligger i kriteriet «urimelig besvær» som en grense for skadelidtes undersøkelsesplikt, har Høyesterett gått langt i å vektlegge særskilte omstendigheter ved den enkelte skadelidtes subjektive opplevelse av skadesituasjonen. 172 I Arnesen-saken fra 1994 aksepterte Høyesterett at når skadeårsaken ikke var avklart etter spesialistundersøkelser, kunne man ikke kreve at skadelidte også skulle ha oppsøkt et særskilt legesenter som hun næret en viss uvilje mot:

«Spørsmålet blir da om ... Arnesen burde ha foretatt seg noe mer for å få avklart om det kunne være årsakssammenheng mellom ulykken og hennes psykiske reaksjoner. Et moment i denne forbindelse er at hun ikke hadde pådratt seg noen ny sykdom og heller ikke hadde vært utsatt for noen ny ytre påkjenning.

Jeg finner ikke å kunne legge noen vekt på at hun ikke reiste til [A] Helsesportsenter. Grunnen til at hun ikke reiste dit var at hun hadde erfaring for at den type behandling som ble gitt ved senteret ville være en belastning for henne, og at legene heller ikke hadde gitt henne noe håp om at behandlingen ville hjelpe … . Etter det som er opplyst, kan jeg ikke se at det var noe urimelig standpunkt hun inntok ved ikke å ta imot tilbudet.

Etter min mening kan man ikke med rimelighet kreve at ... Arnesen skulle ha foretatt seg noe mer for å få avklart om det var årsakssammenheng. Hun baserte seg på uttalelser gitt av spesialistene i fylket grunnet på omfattende medisinsk utredning. Jeg mener det vil være å strekke skadelidtes undersøkelsesplikt for langt om man i dette tilfelle skulle kreve mer enn det hun gjorde.» 173

I P-pillesak II fra 1992 godtok Høyesterett at det gikk lang tid (omkring 6–7 år) før skadelidte tok skritt til å undersøke sin skadesituasjon, selv om avklaring kunne ha vært oppnådd raskt etter skadens inntreden. Høyesterett viste til at skaden var gått så sterkt inn på skadelidte og hennes mentale tilstand at det ikke var rimelig å kreve at skadelidte umiddelbart skulle erkjenne sin situasjon og ta initiativ til medisinske undersøkelser og saksanlegg:

«Jeg er etter dette kommet til at jeg ikke har grunnlag for å fravike oppfatningen til professor Reinvang; nemlig at A frem til årsskiftet 1982–1983 på grunn av en psykisk blokkering var forhindret fra å ivareta sine interesser i erstatningssaken. Det kan da ikke legges A til last at hun ikke avbrøt foreldelsen tidligere. Det har fra Organons side vært anført at selskapet ikke kan ha risikoen for en eventuell psykisk blokkering hos A. Dette er jeg ikke enig i. Den psykiske blokkering er i dette tilfellet nettopp en konsekvens av den skade som er grunnlaget for erstatningskravet.» 174

Dette er synspunkter som også kan tenkes anvendt i individuelle tobakkserstatningssaker.

For offentlige myndigheter, hvor det i forbindelse med tobakksskader er spørsmål om å kreve erstatning for et formuestap, er det naturligvis ikke aktuelt å vektlegge slike spesielle subjektive forhold i foreldelsesvurderingen. Foreldelsesfristen for å kreve erstatning for påførte utgifter til å behandle tobakksskader på sykehus, må anses å starte idet utgiftene til sykehusbehandlingen påløper. I praksis må man formodentlig legge behandlingstidspunktet til grunn. Strengt tatt kunne man tenke seg at man splittet opp utgiftspostene i slikt som bruk av medisinsk utstyr, medisinering og lønn til leger og annet behandlingspersonell, hver med sitt eget fristutgangspunkt fra det øyeblikk utgiftene oppstår. Det er imidlertid så upraktisk at det ikke kan antas.

19.2.5 Kan skadelidte unnskylde seg med at han eller hun var ukjent med erstatningsreglene?

Det kan tenkes at skadelidte kjenner til skaden og de faktiske omstendigheter omkring skadeforvoldelsen, men at skadelidte ikke vet at rettsreglene gir ham eller henne et krav på erstatning. Skadelidte kan for eksempel være ukjent med innholdet av aktsomhetsnormen eller at norsk rett anerkjenner erstatningsansvar uten skyld (ansvar på objektivt grunnlag). Hvis skadelidte ikke kjenner til at rettsreglene gir ham/henne et erstatningskrav, vil skadelidte heller ikke ha oppfordring om å gå til sak. Spørsmålet som oppstår er om foreldelsesfristen likevel kan begynne å løpe, eller om friststart først er ved det senere tidspunkt hvor skadelidte får rede på at han eller hun kan ha et berettiget erstatningskrav.

Utgangspunktet i norsk rett er at skadelidte selv må bære risikoen for eventuell rettsvillfarelse og uvitenhet om rettsreglenes innhold. 175 Noe annet ville skape stor usikkerhet ved foreldelsesinstituttet. Det ligger for så vidt i skadelidtes undersøkelsesplikt at skadelidte ikke nødvendigvis kan nøye seg med å få avklart de faktiske omstendigheter omkring skadesituasjonen, men at skadelidte også må undersøke sin rettstilling, for eksempel ved å forhøre seg med advokat. 176 Foreldelsesfristen vil således kunne begynne å løpe selv om skadelidte ikke er klar over ansvarsreglene.

I spesielle tilfelle har domstolene likevel akseptert at skadelidtes uvitenhet om rettsreglene har utskutt foreldelsens friststart. I Berge-saken fra 1959 hadde en 15 år gammel gutt kommet alvolig til skade da han under overværelse av en bilreparasjon ved et bilverksted fikk brennende bensin over seg. Gutten og hans mor visste ikke hvem som var bilens eier, og det gikk derfor ganske lang tid før gutten fikk rede på at det var mulig å reise erstatningskrav mot bilforsikringsselskapene også når skaden var voldt av ukjent motorvogn. Høyesteretts flertall fant at regelen om forsikringsselskapenes ansvar for ukjent motorvogn var så spesiell, at rettsvillfarelsen måtte anses unnskyldelig og at foreldelse ikke var inntrådt:

«Jeg må gå ut fra at ... Berge og hans mor nokså snart etter ulykken har vært kjent med alle de faktiske omstendigheter ved ulykken, således den rolle som bilen og bilens fører hadde spilt. De visste også at bilen og bilføreren var ukjent. Derimot er det på det rene mellom partene at hverken ... Berge selv, hans mor eller den juridiske rådgiver som moren hadde vendt seg til straks etter ulykken, kjente bestemmelsene i motorvognlovens §  11, siste avsnitt, og således ikke kjente til at Felleskontoret eksisterte og at dette kunne gjøres ansvarlig innenfor garantibeløpets ramme for skader som skyldes ukjente motorvogner. ... Berge og hans mor ble først kjent med lovens bestemmelser på dette punkt og med adgangen til å saksøke Felleskontoret sommeren 1952 ... . Jeg har funnet spørsmålet tvilsomt, men er blitt stående ved at ... Berge og moren ikke kan sies å ha vært vitende om den «ansvarlige» når de ikke hadde kjennskap til den positive ordning som loven her instituerte i 1935.» 177

I Olsen-saken fra 1960 hadde en drosjeeier fått avslag på søknad om drosjebevilling, men først fire år senere reist krav om erstatning under henvisning til at avslaget var ugyldig. 178 Høyesterett aksepterte likevel at erstatningskravet ikke var foreldet under henvisning til at avslaget hadde frem­stått som korrekt og uangripelig, og at det tok tid før drosjeeieren fikk kunnskap om de særskilte retningslinjer som gjaldt ved tildeling av drosjebevilling.

I Gaup-saken fra 1979 var det spørsmål om et erstatningskrav for reinbeiteskader, påført i forbindelse med statlige utbyggingsprosjekter i Finnmark, var foreldet. 179 Utbyggingene fant sted i 1956–1957 og i 1963–1966, men erstatningskravet mot staten ble ikke fremmet før i 1971. Høyesterett kom til at foreldelse ikke var inntrådt til tross for at samene lenge hadde hatt kunnskap om de faktiske omstendigheter. Høyesterett fant at rettstilstanden for samene på utbyggingstidspunktet og senere var så uavklart og ukjent for samene, at man ikke kunne stille særlig strenge krav til samenes undersøkelses- og aktivitetsplikt.

I P-pillesak II fra 1992 fant Høyesterett at skadelidtes psykiske problemer etter skaden måtte tas i betraktning i vurderingen av skadelidtes undersøkelsesplikt. 180

De sakene som her er nevnt som eksempler på at rettssvillfarelse er blitt akseptert som unnskyldningsgrunn for at skadelidte ikke har fremmet krav tidligere, er alle spesielle og det er vanskelig å trekke ut klare retningslinjer. Et gjennomgangs­trekk synes imidlertid å være at alminnelige erstatningsrettslige prinsipper og regler forutsettes kjent for skadelidte, mens det lettere godtas at skadelidte er ukjent med at det i visse livsforhold kan finnes særskilte ansvarsregler.

I forbindelse med tobakksskader gjør det seg imidlertid gjeldende enkelte særtrekk som nok bør tas i betraktning i foreldelsesvurderingen. Oppfatningen i Norge, i likhet med andre land, synes lenge å ha vært – og er vel i stor utstrekning ennå – at erstatningskrav mot tobakksindustrien er utelukket idet alle har kjent til helsefarene. Som vist i del II ovenfor (kapitlene 6–10), har det ved avdekkingen av de amerikanske tobakksselskapenes arkiver funnet sted et omslag i USA, idet man har fått ny kunnskap om hvor farlige og avhengighetsskapende tobakksproduktene er. Denne nye kunnskapen har rekkevidde og interesse utover USA. Derfor tvinger dette frem også i Norge en ny gjennomtenkning og nyansering av hva den erstatningsrettslige lære om «aksept av risiko» egentlig innebærer. Se nærmere i kapittel 16 ovenfor. Og dette går ikke bare på faktiske forhold, men også på rettsoppfatningen.

Oppfatningen om at det er utelukket å kreve erstatning av tobakksselskapene for tobakksskader, har ikke bare gjort seg gjeldende blant folk flest, men også blant juristene og myndighetene. Når denne oppfatningen nå rokkes gjennom ny erkjennelse om tobakksproduktenes innhold, fremstilling og virkning, og denne nye erkjennelse gir grunn til domstolsprøvelse, bør man neppe være for streng i vurderingen av hvilke rettslige grunnlag for erstatning som kunne ha vært anført før og nå.

19.3 Tyveårsfristen

19.3.1 Innledning

Etter foreldelsesloven §  9 andre ledd er det som utgangspunkt en absolutt tyveårs foreldelsesfrist for erstatningskrav. Dette innebærer at skadelidte, som hovedregel, vil være avskåret fra å kreve erstatning når det er gått 20 år etter at den skadegjørende handling eller virksomhet fant sted. Dermed kan erstatningskravet være foreldet før skadelidte får tilstrekkelig kunnskap om omstendighetene omkring skaden, ja endog før skaden inntrer. Foreldelsesloven §  9 andre ledd gir imidlertid rom for unntak fra tyveårsfristen. Tyveårsfristen og unntaket fra denne er temaet i det følgende.

19.3.2 Friststart for tyveårsfristen

Tyveårsfristen regnes fra den dag «den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte». Friststart vil med dette avhenge av ansvarsgrunnlaget, eller om man vil; av hvilke forhold som av skadelidte anføres som ansvarsbetingende.

Friststart er knyttet til tidspunktet for når de ansvarsbetingende forhold opphørte. Å trekke noe skille mellom begynnelse og opphør av en skadegjørende handling er først og fremst aktuelt hvis det er tale om vedvarende skadeforvoldelse eller vedvarende ansvarsbetingende forhold. I disse tilfellene begynner tyveårsfristen altså ikke å løpe allerede ved at den skadegjørende handling iverksettes eller settes i gang. Dersom skaden skyldes aktivitet over et langt tidsrom, vil med andre ord tyveårsfristen begynne først når aktiviteten slutter. 181 Hvis skaden skyldes unnlatelse av å oppfylle en handleplikt, kan tyveårsfristen ikke begynne å løpe så lenge unnlatelsen vedvarer, med mindre handleplikten opphører eller forsømmelsen ikke lenger kan medføre skade. 182

I forbindelse med tobakksskader kan man tenke seg at skadelidte fremmer krav om erstatning på ulike grunnlag, og friststart for tyverårsregelen må da vurderes konkret i tilknytning til det enkelte anførte ansvarsgrunnlag. Det er vanskelig å gi noen uttømmende oppregning av alle mulige ansvarsforhold som kan tenkes anført i forbindelse med tobakksskader, men erfaringene fra utlandet viser at det faktiske grunnlaget for erstatningskravet typisk sett vil bestå i vedvarende forhold, eller omstendigheter over en lengre tidsperiode.

Dersom for eksempel ansvar gjøres gjeldende på rent objektivt grunnlag – altså på grunnlag av tobakksproduktenes ekstraordinære skadevoldende egenskaper – så må friststart som utgangspunkt være det tidspunkt hvor tobakksproduktet tilbys i salg, eventuelt konsumeringstidspunktet. På den annen side vil tobakksskader i det store og hele være utslag av langvarig bruk, og det er da viktig å presisere at denne bruk naturligvis må ses i sammenheng, ikke bare bruken i løpet av de siste tyve årene. Hvis det objektive ansvaret derimot skulle bygge på særskilte faremomenter ved produktet som ikke lenger foreligger, for eksempel bruken av asbeststoffer i filteret til Kent-sigaretter i begynnelsen av 1950-årene, vil dette i dag være foreldet etter tyveårsfristen. 183 Men det avgjørende her, er at det ikke er tale om et vedvarende eller kontinuerlig faremoment ved sigarettene, men et helt avsluttet forhold.

Om skadelidte gjør skyldansvar gjeldende, vil friststart for tyveårsregelen som utgangspunkt bero på hva de anførte skyldforhold måtte bestå i. Men også her må man i forbindelse med vedvarende forhold se disse i sammenheng. Det kan for eksempel ikke være utelukket for en tobakksskadet person i dag å påberope at grunnen til at han eller hun i sin tid begynte å røyke sigaretter, blant annet var villedende tobakksreklame for mer enn tyve år siden. Og hvis grunnlaget for skyldansvar hevdes å være at tobakksselskapene har holdt tilbake viktig produktinformasjon, kan tyveårsfristen ikke anses å begynne å løpe så lenge hemmeligholdelsen vedvarer, med mindre informasjonen blir kjent for skadelidte på annen måte.

19.3.3 Unntak fra tyveårsfristen – innledning

For at skadelidte skal kunne gjøre gjeldende et erstatningskrav på grunnlag av omstendigheter som ligger mer enn 20 år tilbake i tid, må tre vilkår være oppfylt. For det første må det være tale om en personskade, jf foreldelsesloven §  9 andre ledd andre punktum. For det andre må skaden være forvoldt i ervervsvirksomhet, jf foreldelsesloven §  9 andre ledd bokstav a. Og for det tredje må den erstatningsansvarlige ha vært kjent med at de aktuelle skadegjørende forhold innebar risiko for at liv kunne gå tapt eller at alvorlig helseskade kunne inntre, jf foreldelsesloven §  9 andre ledd bokstav b. Vilkårene er kumulative i den forstand at alle må være oppfylt for at unntaket skal gjelde.

Unntaket er ment å fange opp senvirkninger av ansvarsbetingende forhold i næringsvirksomhet, for eksempel yrkesskader og yrkessykdommer som først slår ut etter mer enn tyve år. 184 Unntaksregelen er ment å komme skadelidte i møte i tilfeller hvor den absolutte tyveårsfrist ville ha virket urimelig.

Hvis det først foreligger unntaksomstendigheter, finnes det ingen absolutt foreldelsesfrist. For den type skadetilfelle og omstendigheter som faller inn under unntaket, kan altså erstatningsansvar gjøres gjeldende i ubestemt tid. Det er imidlertid viktig å understreke at den alminnelige treårsfrist alltid gjelder. Skadelidte må således alltid aksjonere overfor den erstatningsansvarlige innen tre år etter at han fikk eller burde ha fått kunnskap om skaden og ansvarsforholdene (kfr gjennomgangen av treårsfristen i punkt 19.2 ovenfor).

19.3.4 Unntaket betinger for det første at det foreligger personskade

Personskadeunntaket i foreldelsesloven §  9 andre ledd omfatter både fysisk og psykisk skade. 185 Dette vil omfatte alle direkte skadevirkninger av tobakksbruk, slik som for eksempel skade og sykdom i lunge og/eller hjerte-karsystemet på tobakksbrukeren selv og/eller personer som blir utsatt for tobakksmiljørøyk.

Tingskader faller utenfor. Erstatningskrav basert på tingskade vil derfor alltid være underlagt den absolutte tyveårsfristen, med mindre det måtte finnes særskilte unntaksregler ellers i lovgivningen. Begrensningen for tingsskader er uten betydning i tobakkserstatningssaker.

Det kan reises spørsmål om formuestap som inntrer som en avledet følge av personskade, også skal ses som en «personskade» og således kunne unntas fra tyveårsfristen. I relasjon til tobakksskader oppstår spørsmålet særlig i forbindelse med etterlattes eventuelle krav på forsørgertapserstatning og i forbindelse med et eventuelt krav fra offentlige myndigheter overfor tobakksindustrien om erstatning for utgifter til å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer på sykehus. Hvis formuestap etter sin art faller utenfor personskadeunntaket, innebærer det at offentlige myndigheter er avskåret fra å bygge noe krav på eventuelle ansvarsbetingende forhold som opphørte for mer enn 20 år siden.

Forsørgertap må være omfattet av personskadeunntaket i foreldelsesloven §  9 andre ledd, selv om forsørgertap rammer en tredjepart. 186 Etter alminnelig juridisk språkbruk omfatter personskadebegrepet også skade som medfører død. Hvis forsørgertap ikke anses å være dekket, vil man komme i den eiendommelige situasjon at unntaksregelen – som altså er ment som en særskilt beskyttelse for skadelidte – settes ut av spill hvis skadeutfallet er fatalt. Og det kan ikke være riktig. Det er for øvrig ikke ukjent i erstatningsretten at forsørgertapserstatning innlemmes i regler som er ment å gi den direkte skadelidte et særskilt erstatningsrettslig vern. For eksempel er forsørgertap omfattet av særreglene i yrkesskadeforsikringsloven, selv om lovens innledende bestemmelse taler om «personskade påført arbeidstakere hos arbeidsgivere». 187

Hva så med et eventuelt erstatningskrav fra offentlige myndigheter for behandlingsutgifter på sykehus? Kan slike skadefølger unntas fra tyveårsfristen?

Ettersom forsørgertapserstatning må være omfattet av personskadeunntaket i foreldelsesloven §  9 andre ledd, kan det anføres det i hvert fall ikke er noe prinsipielt i veien for at også andre typer av avledete skadefølger i form av formuesskade som rammer tredjemann, kan inkluderes.

Spørsmålet om personskadebegrepet også omfatter avledete skadefølger, er ikke drøftet i forarbeidene til unntaksregelen. 188 Forarbeidene fokuserer bare på selve personskaden. Det understrekes at skadelidte har et større behov for erstatningsrettslig vern ved personskade enn ved tingskader, og at de hensyn som i alminnelighet begrunner foreldelsesinsituttet i unntakstilfelle bør vike av rimelighetshensyn for skadelidte. 189 Av motivene og de eksemplene som nevnes, kan det neppe være tvilsomt at lovgiver primært har hatt i tankene den som direkte blir rammet av skade eller sykdom med lang latenstid, slik som kreftsykdommer, støvlungesykdommer (silikose, asbestose), løsemiddelskader, forgiftninger og miljøskader. 190 På denne bakgrunn har det vært hevdet at avledete skadefølger som berører en utenforstående tredjemanns formue, må anses å falle utenfor de hensyn som begrunner unntaksregelen. 191 Dette taler for at sykehusutgifter for det offentlige ikke er omfattet av unntaksregelen.

På den annen side kan det innvendes at dersom man antar at formuesskade som rammer den personskadde selv faller inn under unntaksregelen i foreldelsesloven §  9 andre ledd, så er det liten grunn til å la unntaksregelens anvendelsesområde avhenge av hvorvidt det samme formuestap rammer ett eller to rettssubjekter. Synspunktet kan klargjøres ved et eksempel. La oss tenke oss at det oppstår personskade mer enn tyve år etter at den skadevoldende virksomhet opphørte, og at skadelidte blir påført utgifter til sykehusbehandling. Hvis først disse sykehusutgiftene på skadelidtes hånd i prinsippet anses å være en skadevirkning som er omfattet av unntaksregelen i foreldelsesloven §  9 tredje ledd, så fremstår det som vilkårlig og inkonsekvent at de samme utgiftene skal falle utenfor unntaksregelen bare fordi de rammer det offentlige. Dette kan tale for at det offentliges behandlingsutgifter ikke prinsipielt avskjæres fra unntaksregelen.

19.3.5 Unntaket betinger for det andre at skaden er voldt i ervervs- virksomhet

Det andre vilkåret for at unntaket fra tyveårsfristen skal gjelde, er at skaden er voldt i ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet, jf foreldelses­loven §  9 andre ledd bokstav a. 192 Dette reiser to spørsmål: Hva ligger det i begrepet ervervsvirksomhet, og hva betyr det at skaden må være voldt i denne virksomheten?

Med «ervervsvirksomhet» sikter loven til enhver virksomhet eller aktivitet av økonomisk karakter, hva enten virksomheten drives av selskaper, sammenslutninger for øvrig, næringsdrivende privatpersoner eller offentlige organer eller foretak. 193 Utenfor ervervsbegrepet faller ren privat aktivitet, for eksempel trafikkskader som oppstår ved privat bilbruk. Det er helt på det rene at tobakksselskapenes virksomhet er å anse som ervervsvirksomhet etter foreldelsesloven §  9 andre ledd bokstav a.

Hva betyr det så at skaden må være voldt i denne virksomheten? Under lovforberedelsen ble gjerne yrkesskadene fremhevet som eksempel på et område hvor unntaksregelen hadde sin berettigelse, for eksempel skadevirkninger etter arbeidstakernes miljøpåvirkning på arbeidsplassen. 194 Også i teorien ser man undertiden at unntaksregelen i foreldelsesloven §  9 andre ledd særlig knyttes til yrkesskadetilfellene. 195 Yrkesskadene kan gi et godt eksempel på skadetilfelle som kan tenkes unntatt den alminnelige tyveårsfristen, men det er helt på det rene at unntaksregelen ikke er begrenset til yrkesskadene. Det er skadelidtes vern i senskadetilfellene ganske generelt som er unntakets begrunnelse og anvendelsesområde. 196 Således presiseres det uttrykkelig i forarbeidene at unntaket ikke bare gjelder yrkesskadene, men også omfatter blant annet produktskader:

«Departmentet ser ut fra hensynet til skadelidte ingen grunn til å sondre mellom yrkesskader og f eks produktskader og forurensingsskader. Riktignok har de såkalte seinskadene hittil vist seg mest alminnelige i arbeidsforhold. Men også utenfor det området kan seinskader tenkes. Dette gjelder for det første ved stadig forurensning. Fortløpende forurensning over lang tid kan gjøre at en skade til slutt materialiserer seg. På samme måte har vi kunnskap om at skader som skyldes et produkts skadevoldende egenskaper først kan vise etter mange år.» 197

På denne bakgrunn er det ikke tvilsomt at personskader som følge av tobakksbruk faller inn under begrepet «skade voldt i ervervsvirksomhet» etter foreldelsesloven §  9 andre ledd bokstav a.

19.3.6 Unntaket betinger for det tredje at den erstatningsansvarlige kjente til risikoen om alvorlig helseskade

Til slutt er det etter foreldelsesloven §  9 andre ledd bokstav b et vilkår for å unnta skadetilfellet fra tyveårsfristen at den erstatningsansvarlige før opphøret av det skadevoldende forhold kjente eller burde kjenne til at de aktuelle forhold innebar risiko for liv eller alvorlig helseskade. Her ligger det altså et slags skyldkrav eller bebreidelsesvilkår. Det er uklart om vurderingen etter foreldelsesloven faller helt sammen med en alminnelig culpavurdering. Foreldelsesspørsmålet forutsetter at det i utgangspunktet finnes et ansvarsgrunnlag, og av ansvarsgrunnlag har vi såvel subjektive som objektive. 198 Av lovforarbeidene kan det se ut som om man særlig har hatt skyldansvaret i tankene for unntaksregelen i foreldelsesloven §  9 andre ledd. 199 Dog nevnes det også at objektivt ansvar er omfattet av unntaksregelen. 200

På ett punkt synes imidlertid vurderingen etter foreldelsesloven §  9 andre ledd bokstav b å være strengere enn etter en alminnelig culpavurdering. Unntaket fra tyveårsfristen er knyttet til skadevolders risikokunnskap alene, og ikke til hvorvidt skadevolder avverger eller forsøker å avverge skaden. Dette er i forarbeidene begrunnet i hensynet til skadelidte og rettstekniske hensyn. 201 Det vises også til at skyldansvar er uaktuelt hvis virksomheten har gjort sitt ytterste for å avverge skade. Begrunnelsen på dette punkt fremstår som lite overbevisende all den stund det er uklart om vilkåret i foreldelsesregelen §  9 andre ledd bokstav b er forbeholdt culpaansvaret. 202

Kunnskapstemaet er «fare for liv eller alvorlig helseskade». Det er grunn til å merke seg at det er tilstedeværelsen av risiko som er det sentrale vurderingskriterium, ikke om den enkelte skade som måtte oppstå også er å anse som alvorlig. 203 Risiko for helt bagatellmessige skader er ikke tilstrekkelig til at skadevolder rammes av unntaksregelen. 204

Det må foreligge en konkret risiko for skade. Det vil si at risikoen må knytte seg til et bestemt skadegjørende forhold og til en bestemt type senskade. 205 En helt ubestemt risiko, for eksempel om at legemidler kan ha bivirkninger, er ikke tilstrekkelig til at unntaksregelen får anvendelse. 206 På den annen side er det intet vilkår at virksomhetsutøveren med sikkerhet kan legge til grunn at virksomheten vil føre til senskader. Det understrekes i forarbeidene at en rimelig begrunnet mistanke om skaderisiko oppfyller vilkåret i foreldelsesloven §  9 andre ledd bokstav b. Det kan her være grunn til å innta en lengre sitat fra forarbeidene, idet dette angår kjernen i tobakksskadeproblematikken:

«Poenget er videre å markere at det ikke kan kreves at atferden med sikkerhet vil føre til seinskade. Dersom den ansvarlige, eller noen denne hefter for, visste eller burde vite at det på tidspunktet for det skadegjørende forhold var faglig erkjent at det forelå en mulighet for sammenheng mellom en påvirkning og en seinskade, er vilkåret oppfylt. Ofte vil situasjonen være at forskningsresultatene er uklare. Det kan være ulike syn innen vitenskapen om et stoff er skadelig eller ikke. Asbestproblematikken er et illustrerende eksempel. Fra den første mistanke om skadevoldende egenskaper til sammenhengen mellom stoffet og sykdommer var klarlagt, gikk det mange år. Mistanken var imidlertid stadig stigende i disse årene. Justisdepartementet legger til grunn at den ansvarlige må ha en plikt til å reagere på en begrunnet mistanke om at seinskader kan inntre som følge av et forhold. Foretak må holde seg orientert om norske og internasjonale forskingsresultater som angår den virksomhet som foretaket driver, og reagere på risikoen tidlig. Gjør de ikke det, må de finne seg i at erstatning kan kreves uavhengig av gjeldende 20-årsfrist.» 207

I relasjon til tobakkserstatningsspørsmålet, er det særlig grunn til å merke seg at medisinske forskningsresultater forutsettes kjent for tobakksselskapene, og at lovgiver legger til grunn at en mulighet for helseskade statuerer en handleplikt for virksomheten selv om helserisikoen er omdiskutert. Som utgangspunkt må det således være på det rene at helseskade som følge av tobakksbruk oppfyller vilkåret i foreldelsesloven §  9 andre ledd bokstav b.

Forarbeidene legger også for øvrig opp til en streng vurdering av hva virksomhetsutøveren antas å kjenne til etter foreldelsesloven §  9 andre ledd bokstav b. Det er ikke nødvendig at virksomhetens ledende organer eller enkeltpersoner selv er kjent med risikoen for helseskade. Det er tilstrekkelig at en eller annen i virksomhetens tjeneste eller annen person som virksomheten hefter for i henhold til det alminnelige arbeidsgiveransvaret, kjenner til helserisikoen. 208

Det kan reises spørsmål om vilkåret i foreldelsesloven §  9 nr 2 bokstav b er oppfylt hvis helserisikoen også er kjent for skadelidte selv. I forarbeidene finnes en uttalelse om at alminnelig kjente faremomenter ved for eksempel legemiddelbruk, ikke omfattes av unntaket i bokstav b. 209 En slik begrensning synes imidlertid vanskelig å forankre i lovteksten i bokstav b. Poenget med denne uttalelsen i forarbeidene, ser ut til å være å avgrense unntaksbestemmelsen mot den helt ubestemte farerisiko, altså å presisere forholdet mellom konkret og ubestemt risiko, jf ovenfor, og ikke egentlig å si noe om hvilken rolle skadelidtes eventuelle risikokunnskap spiller.

Formodentlig må spørsmålet om betydningen av skadelidtes kunnskap ses i sammenheng med problemstillingen om aksept av risiko og skadelidtes forhold. I det hele tatt synes vurderingskriteriene i foreldelsesloven §  9 andre ledd bokstav b å ha en nær forbindelse med ansvarsspørsmålene. Vi viser derfor til del III ovenfor, særlig kapittel 16.

Etter dette er vi kommet til at det ikke gjelder noen 20-års lengstefrist for erstatningskrav mot tobakksselskapene fra individer. Spørsmålet er mer tvilsomt når det gjelder eventuelle erstatningskrav fra fylkeskommunene for sykehusutgifter.

19.4 Oppsummering

For å hindre foreldelse av et erstatningskrav etter personskade, må skadelidte – såfremt ansvar verken erkjennes eller kravet betales – innlede søksmål mot den erstatningsansvarlige senest tre år etter at skadelidte fikk eller burde ha fått kunnskap om skaden og den ansvarlige. Denne foreldelsesfristen vil ikke ta til å løpe før skadelidte har tilstrekkelig oversikt over hva slags skade han eller hun er påført, om hvilke virkninger (herunder økonomiske) som skaden har medført og vil medføre fremover, samt hva som etter all sannsynlighet er skadens årsak. Skadelidte har selv en viss plikt til å søke å få avklart disse forholdene, for eksempel ved å oppsøke lege og/eller annen bistand.

Som hovedregel gjelder det i tillegg til treårsfristen en endelig foreldelsesfrist på 20 år. Denne fristen begynner å løpe fra det øyeblikk den skadegjørende handling eller virksomhet opphørte. I motsetning til treårsfristen løper tyveårsfristen uavhengig av hvilket tidspunkt skaden manifisterer seg og uavhengig av når skadelidte får kjennskap til de faktiske forhold. Ved personskade er det imidlertid unntak for senvirkninger av ansvarsbetingende forhold i næringsvirksomhet. I erstatningssøksmål fra tobakksskadde enkeltpersoner eller deres etterlatte, vil unntaksvilkårene være oppfylt. Det er derimot mer usikkert om unntaket fra tyveårsfristen også gjelder det offentliges utgifter til å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer på sykehus.

20 Kilder, litteratur m.m.

20.1 Forkortelser

Acta Paediatr Acta Paediatrica

Am Ind Hyg Assoc J American Industrial Hygiene Association Journal

Am J Epidemiol American Journal of Epidemiology

Am J Obstet Gynecol American Journal of Obstetrics & Gynecology

Am J Public Health American Journal of Public Health

Am Rev Respir Dis American Review of Respiratory Disease

Arch Androl Archives of Andrology

Arch Environ Health Archives of Environmental Health

Arch Intern Med Archives of Internal Medicine

Arthritis Rheum Arthritis And Rheumatism

Br J Addict British Journal of Addiction

Br J Derm British Journal of Dermatology

Br J Obset Gynaecol British Journal of Obstetrics And Gynaecology

Brit Med J British Medical Journal

BMJ British Medical Journal

Bull Environ Contam Toxicol Bulletin of Environmental Contamination And Toxicology

Cancer Res Cancer Research

Can Med Assoc Canadian Medical Association

et al med flere (m fl)

Eur Respir J European Respiratory Journal

Europ J Epidemiol European Journal of Epidemilogy

FDA The US Food and Drug Administration

Fed Reg Federal Register

Fertil Steril Fertility And Sterility

Gyn Oncol Gynecologic Oncology

IARC IARC Scientific Publication

Int J Cancer International Journal of Cancer

Int J Ob International Journal of Obesity

J Air Waste Manage Assoc Journal of the Air And Waste Management Association

J Am Coll Cardiol Journal of the American College of Cardiology

J Bone Mineral Research Journal of Bone and Mineral Research

J Clin Epidemiol Journal of Clinical Epidemiology

J Clin Periodontol Journal of Clinical Periodontology

J Epidemiol Community Health Journal of Epidemiology And Community Health

J Hypertension Journal of Hypertension

J Int Med Journal of International Medicine

J Natl Cancer Inst Journal of The National Cancer Institute

J Periodontol Journal of Periodontology

J Tox Envir Health Journal of Toxicology & Environmental Health

JAMA Journal of the American Medical Association

JV Jussens Venner (tidsskrift)

LoR Lov og Rett

N Engl J Med New England Journal of Medicine

Nor J Epidemiol Norwegian Journal of Epidemiology

Obstet Gynecol Obstetrics and Gynecology

Pharmacol Ther Pharmacology And Therapeutics

Prevent Med Preventiv Medicine

Public Health Rep Public Health Reports

Rev Environ Health Reviews On Environmental Health

RG Rettens Gang (publisering av utvalgte avgjøreler av by-/herredsrettene og lagmannsrettene)

Rt Norsk Retstidende (publisering av Høyesterettsavgjørelser)

SHUS Statens helseundersøkelser

TfR Tidsskrift for Rettsvitenskap

Tidsskr Nor Lægeforen Tidsskrift for Den norske Lægeforening

WHO The World Health Organization

20.2 Lovforarbeider, lovforslag mv.

Lovutredninger

Motiver til straffelovens Udkast til Lov om den almindelige borgerlige Straffelovs

ikraftredelseslov 1885 Ikrafttræden med Motiver. Udarbeidet af den ved kgl. Resolution af 14de November 1885 nedsatte Kommission.

Philipson-utvalget 1967 Innstilling fra utvalget til vurdering av trygdenes regressrett. Avgitt desember 1967.

Innstilling fra erstatnings- Innstilling fra Erstatningslovkomitéen. Komitéen til i nordisk

lovkomitéen 1971 samarbeid å utrede spørsmålet om ny lovgivning om erstatning for tap i fremtidig erverv og for tap av forsørger. Innstilling avgitt i mai 1971.

Innstilling fra tobakks- Innstilling til lov om restriktive tiltak ved omsetning av tobakksvarer lovkomitéen 1971 m.v. (Tobakssloven) Fra en komité oppnevnt ved kongelig

resolusjon av 31. juli 1970. Innstillingen avgitt 28. april 1970.

NOU 1977: 33 Om endringer i erstatningslovgivningen. Utredning avgitt til Justisdepartementet i juni 1977.

NOU 1980: 29 Produktansvaret. Utredning fra Produktansvarutvalget, oppnevnt ved kongelig resolusjon 21 mars 1975. Avgitt til Justisdepartementet 4 mars 1980.

NOU 1984: 10 (Norbom-utvalget) Trygdefinansiering.

«Lufta er for alle» 1985 Lufta er for alle. Retten til å puste i røykfri luft. Rapport med lovforslag fra Statens tobakksskaderåd, Oslo 24. juli 1985.

NOU 1987: 25 (Eilertsen-utvalget) Sykehustjenester i Norge. Organisering og finansiering.

NOU 1994: 20 (Lødrup-utvalget 1994) NOU 1994: 20 Personskadeerstatning.

Odelstingsproposisjoner

Ot prp nr 42 (1969–70) Om lov om endringer i lov om folketrygd av 17. juni 1966.

Ot prp nr 4 (1972–73) Om lov om endringer i erstatningslovgivningen m.m.

Ot prp nr 3 (1972–73) Om lov om restriktive tiltak ved omsetting av tobakksvarer m.v.

Ot prp nr 60 (1980–81) Om lov om endringer i erstatningslovgivningen for så vidt gjelder lemping av erstatningsansvar, forsikringsgivers regressrett m m.

Ot prp nr 75 (1983–84) Om lov om endringer i erstatningslovgivningen (ansvar for dyr, regress, leming m m og endringer i bilansvarsloven).

Ot prp nr 48 (1987–88) Om lov om produktansvar.

Ot prp nr 77 (1989–90) Om lov om endringer i lov 17 juni 1966 nr 12 om folketrygd og i visse andre lover – Endringer i folketrygdens pensjonssystem.

Ot prp nr 72 (1991–92) Om lov om lovvalg i forsikringer, lov om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalens vedlegg V punkt 2 om fri bevegelighet for arbeidstakere m v innenfor EØS og lov om endringer i enkelte lover som følge av EØS-avtalen.

Ot prp nr 29 (1995–96) Om lov om ny folketrygd (folketrygdloven).

Ot prp nr 44 (1997–98) Om lov om endringer i forsikrinslovgivningen, aksjelovgivningen og enkelte andre lover.

Stortingsforhandlinger

Innst O XIX (1969–70) Innstilling fra sosialkomitéen om lov om endringer i lov om folketrygd av 17. juni 1966.

Innst O nr 32 (1972–73) Innstilling fra justiskomitéen om lov om endringer i erstatningslovgivningen m.m.

Innst O nr 92 (1984–85) Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i erstatningslovgivningen (ansvar for dyr, regress, lempning m.m. og endringer i bilansvarsloven).

Innst O nr 11 (1990–91) Innstilling fra sosialkomiteen om lov om endringer i lov av 13. juni 1963 nr 12 om folketrygd og visse andre lover – endringer i folketrygdens pensjonssystem.

Innst O nr 57 (1997–98) Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i forsikringslovgivningen, aksjelovgivningen og enkelte andre lover.

Innst S nr 200 (1988–89) Innstilling fra sosialkomiteen om folketrygdens økonomi og pensjonssystem.

Stortingsforhandlinger 1964 Stortingsforhandlinger 3. februar 1964.

Stortingsforhandlinger 1970 Stortingsforhandlinger 7. april 1970.

Diverse

Velferdsmeldingen 1995 St meld nr 35 (1994–95). Velferdsmeldingen.

St meld nr 12 (1988–89) Folketrygdens økonomi og pensjonssystem.

St meld nr 25 (1999–2000) Om fri rettshjelp

Proposisjon til statsbudsjett 1999 St prp nr 1 (1998–99) STATSBUDSJETTET. Den kongelige proposisjon om statsbudsjettet medregnet folketrygden for budsjetterminen 1. jan – 31. des 1999.

20.3 Litteratur

Adams and Brock 1999 ADAMS, WALTER and JAMES BROCK: The Tobacco Wars, Ohio 1999 (South-Western College Publishing).

Alstad 1969 ALSTAD, B.: Norske meninger, nr 3, Oslo 1969. (Pax Forlag).

Ambrosone et al 1996 AMBROSONE CB, FREUDENHEIM JL, GRAHAM S, MARSHALL JR, VENA JJE, BRASURE JR, MICHALEK AM, LAUGHLIN R, NEMOTO T, GILLENWATER KA, SHIELDS PG: Cigarette smoking, N-acetyltransferase 2 genetic polymorphisms, and breast cancer risk. JAMA 276: 1494–1501, 1996.

American Psychiatric Association AMERICAN PSYCHIATRIC ASSOCIATION: Diagnostic and

1994 Statistical Manual of Mental Disorders (Fourth Edition). Washington, DC 1994.

Andenæs 1941 ANDENÆS, JOHS.: Konkurrende skadeårsaker, Tidsskrift for Rettsvitenskap 1941 s 241–298.

Andenæs 1962 ANDENÆS JOHS: Selgerens ansvar for farlige egenskaper ved den leverte gjenstand, i Johs Andenæs: Avhandlinger og foredrag, Oslo 1962. s 57–65.

Andenæs 1997 ANDENÆS, JOHS.: Alminnelig strafferett, 4. utg, Oslo 1997.

Andersen 1962 ANDERSEN, KRISTEN Norsk kjøpsrett, Oslo 1962.

Andersen 1970 ANDERSEN, KRISTEN: Skadeforvoldelse og erstatning, Oslo 1970.

Andersen 1976 ANDERSEN, KRISTEN: Skadeforvoldelse og erstatning, 3. utg. Oslo 1976. (Tanum-Norli – ISBN 82-518-0238-5).

Anderson and Cook 1997 ANDERSON HR and COOK DG: Passive smoking and sudden infant death syndrom: review of the epidemiological evidence. Thorax 52: 1003–1009, 1997.

Andresen 2000 ANDRESEN, OLE: Det offentliges selvstendige krav/regressrett mot ansvarlige skadevoldere for utgifter til behandling/pleie m.m. av skadede personer – Skoland II-dommen, Juristkontakt nr 2/2000 s 9–11.

Andrews and Franke 1991 ANDREWS, R. L. and G. R. FRANKE: The Determinants of Cigarette Consumption: A Meta-Analysis, Journal of Public Policy & Marketing 1991; Vol 10, pp 81–100.

Arnholm 1978 ARNHOLM, CARL JACOB: Almindelig obligasjonsrett, 2. utg. Oslo 1978. (Tanum-Norli – ISBN 82-518-0216-4).

ASH 1998 ACTION ON SMOKING AND HEALTH: Tobacco Explained. The truth about the tobacco industry…in its own words, 25. June 1998. Website: http://www.ash.org.uk

ASH and Imperial Cancer Research ACTION ON SMOKING AND HEALTH AND IMPERIAL CANCER

Fund 1999a RESEARCH FUND: Press release, 3. March 1999: »The safer cigarette: what the tobacco industry could do (...and why it hasn’t done it)».

ASH and Imperial Cancer Research ACTION ON SMOKING AND HEALTH, IMPERIAL CANCER

Fund 1999b RESEARCH FUND AND U.S. STATE OF MASSACHUSETTS TOBACCO CONTROL PROGRAM: Tobacco Additives – Cigarette Engineering and Nicotine Addiction, Report 14. July 1999.

Augdahl 1978 AUGDAHL, PER: Den norske obligasjonsretts almindelige del, 5. utg. Oslo 1978. (Aschehoug – ISBN 82-03-09482-1).

Bailey 1998 BAILEY, WILLIAM EVERETT: Tobacco Advertising Encourages Teens to Smoke, i »Tobacco and Smoking – Opposing Viewpoints», USA 1998, pp. 71–79. (Greenhaven Press, Inc. ISBN – 1-56510-803-5 eller ISBN 1-56510-802-7.

Baird and Wilcox 1985 BAIRD DD og WILCOX AJ: Cigarette smoking associated with delayed conception. JAMA 253: 2979–2983, 1985.

Bakke et al 1991 BAKKE PS, BASTE V, HANOA R, GULSVIK A: Prevalence of obstructive lung disease in a general population: relation to occupational title and exposure to some airborne agents. Thorax 46: 863–870, 1991.

Balfour and Fagerström 1996 BALFOUR DJK AND FAGERSTRÖM KO: Pharmacology of nicotine and its therapeutic use in smoking cessation and neurodegenerative disorders. Pharmacol Ther 72, 51–81, 1996

Barnes et al 1995 BARNES DE, HANAUER P, SLADE J, BERO LA, GLANTZ SA.: Environmental tobacco smoke. The Brown and Williamson documents, JAMA 274, 148–253, 1995.

Barnes and Bero 1998 BARNES DE og BERO LA: Why review articles on the health effects of passive smoking reach different conclutions. JAMA 279: 1566–1570, 1998.

Beck and Glassman BECK, ERNEST and JAMES K. GLASSMAN: Restricting Tobacco Advertising Will Not Reduce Teen Smoking, i »Tobacco and Smoking – Opposing Viewpoints», USA 1998, pp. 71–79. (Greenhaven Press, Inc. ISBN – 1-56510-803-5 eller ISBN 1-56510-802-7.

Benowitz et al 1983 BENOWITZ, NEAL L., SHARON M. HALL, RONALD I. HERNING, PEYTON JACOB III, REESE T. JONES and ABDEL-LATIF OSMAN: Smokers of low yield cigarettes do not consume less nicotine, New England Journal of Medicine Vol 309 No. 3, July 21, 1983 pp 139–142.

Benowitz et al 1986 BENOWITZ, NEAL L., PEYTON JACOB III, LISA YU, RONALD TALCOTT, SHARON HALL, REESE T. JONES: Reduced Tar, Nicotine, and Carbon Monoxide Exposure While Smoking Ultralow- but Not Low-Yield Cigarettes, JAMA 1986, Vol 256 No2 pp 241–246.

Bergman and Zill 1998 BERGMAN, LOWELL and ORIANA ZILL: The Criminal Case Against the Tobacco Industry, in Jeffrey A. Schaler & Magda E. Schaler (ed): »Smoking: Who Has the Right?», USA 1998, s 136–162. (Prometheus Books – ISBN 1-57392-254-4).

Bergman et al 1996 BERGMAN TA, JOHNSON DL, BOATRIGHT DT, SMALLWOOD KG, RANDO RJ: Occupational emmons exposure of nonsmoking nightclub musicians to environmental tobacco smoke. Am Ind Hyg Assoc J 57: 746–752, 1996.

Bergström and Preber 1994 BERGSTRÖM J and PREBER H. Tobacco use as a risk factor. J Periodontol 65: 545–550, 1994.

Bergsåker 1994 BERGSÅKER, TRYGVE: Pengekravsrett, Oslo 1994. (Juridisk Forlag – ISBN 82-7513-025-5).

Boyle et al 1996 BOYLE P, MAISONNEUVE P, BUENO DE MESQUITA B, GHADIRAN P, HOWE GR, ZATONSKI W, BAGHURST P, MOERMAN CJ, SIMARD A, MILLER AB, PRZEWONIAK K, MCMICHAEL AJ, HSIEH CC, WALKER AM: Cigarette smoking and pancreas cancer: a case control study of the search programme of the IARC. Int J Cancer 67: 63–71, 1996.

Braverman, Svendsen, Lund BRAVERMAN MT, T. SVENDSEN, KE LUND, LE AARØ: Tobacco

and Aarø 1999 use by early adolescents in Norway. Akseptert for publisering i European Journal of Public Health , 2000.

Brinton et al 1990a BRINTON LA, NASCA PC, MALLIN K, PAPTISTE MS, WILBANKS GD, RICHART RM: Case-control study of cancer of the vulva. Obstet Gynecol 75: 859–866, 1990.

Brinton et al 1990b BRINTON LA, NASCA PC, MALLIN K, SCHAIRER C, ROSENTHAL J, ROTHENBERG R, YORDAN E, RICHART RM: Case-control study of in situ and invasive carcinoma of the vagina. Gyn Oncol 38: 49–54, 1990b.

Brinton et al 1993 BRINTON LA, BARRETT RJ, BERMAN ML, MORTEL R, TWIGGS LB, WILBANKS GD: Cigarette smoking and the risk of endometrial cancer. Am J Epidemiol 137: 281–291, 1993.

Brownson et al 1993 BROWNSON RC, NOVOTNY TE, PERRY MC: Cigarette smoking and adult leukemia. Arch Intern Med 153: 469–475, 1993.

Brøgger 1960 BRØGGER, W. (red.): Skikk og Bruk, Oslo 1960 (Cappelen forlag).

Bugge 1999 BUGGE, HANS CHR: Forurensningsansvaret. Det økonomiske ansvar for å forebygge, reparere og erstatte skade ved forurensning, Oslo 1999. (Tano Aschehoug – ISBN 82-518-3816-9).

Bump and McClish 1992 BUMP RC and McCLISH DK. Cigarette smoking and urinary incontinence in women. Am J Obstet Gynecol 167: 1213–1218, 1992.

Bundred et al 1993 BUNDRED NJ, DOVER MS, ALUWIHARE N, FARAGHER EB, MORRISON JM: Smoking and periductal mastitis. BMJ 307: 772–773, 1993.

Burger et al 1993 BURGER MPM, HOLLEMA H, GOUW ASH, PIETERS WJLM, QUINT WGV: Cigarette smoking and human papillomavirus in patients with reported cervical cytological abnormality. BMJ 306: 749–752, 1993.

Calle et al 1994 CALLE EE, MIRACLE-MCMAHILL HL, THUN MJ, HEATH CW: Cigarette smoking and risk of fatal breast cancer. Am J Epidemiol 139: 1001–1007, 1994.

Chilmonczyk et al 1993 CHILMONCZYK BA, SALMUN LM, MEGATHLIN KN, NEVEUX LM, PALOMAKI GE, KNIGHT: Association between exposure to environmental tobacco smoke and exacerbation of asthma in children. N Engl J Med 328: 1665–1669, 1993.

Ciresi/Walburn/Sutton 1999 CIRESI, MICHAEL V., ROBERTA B. WALBURN and TARA D. SUTTON: Decades of Deceit: Document Discovery in the Minnesota Tobacco Litigation, William Mitchell Law Review Vol 25 1999 pp 477–566.

Cnattingius et al 1988 CNATTINGIUS S, HAGLUND B, MEIRIK O.: Cigarette smoking as risk factor for late fetal and early neonatal death. Brit Med J 297: 258–261, 1988.

Cnattingius and Haglund 1997 CNATTINGIUS S and HAGLUND B.: Decreasing prevalence during pregnancy in Sweden: the effect on small-for-gestational-age births. Am J Public Health 87: 410–413, 1997.

Cohen et al 1993 COHEN S, TYRRELL DAJ, RUSSEL MAH, JARVIS MJ, SMITH AP.: Smoking, alcohol consumption, and susceptibility to the common cold. Am J Public Health 83: 1277–1283, 1993.

Colditz et al 1988 COLDITZ GA, BONITA R, STAMPFER MJ, WILLETT WC, ROSNER B, SPEIZER FE, HENNEKENS CH.: Cigarette smoking and risk of stroke in middle-aged women. N Engl J Med 318: 937–941, 1988.

Congressional Record 24. juli 1995 CONGRESSIONAL RECORD House, July 24, 1995, Page H7470-H7476: Tobacco and America’s Youth, Statement by Congressman Henry Waxman (D-California).

Congressional Record 31. juli 1995 CONGRESSIONAL RECORD House, Monday, July 31, 1995,104th Congress 1st Session, 141 Cong. Rec. H 8007, REFERENCE: Vol. 141 No. 125. Additional »Secret Documents» read by Congressman Henry Waxman (D-California).

Connerton 1998 CONNERTON, ROBERT J.: The Perspective of the Coalition for Workers’ Health Care Funds on the Tobacco Litigation. Foredrag ved 14th Annual Conference – Tobacco Products Liability Project, October 31 – November 1, 1998.

Cook et al 1994 COOK DG, WHINCUP PH, JARVIS MJ, STRACHAN D, PAPACOSTA O, BRYANT A.: Passive exposure to tobacco smoke in children aged 5–7 years: individual, family, and community factors. BMJ 308: 384–389, 1994.

Cook and Strachan 1999 COOK DG and STRACHAN DP. Effects of maternal and paternal smoking on children’s respiratory health. In: International Consultation on Environmental Tobacco Smoke (ETS) and Child Health. WHO/NCD/TFI/99.11 World Health Organization, Geneva, pp. 31–59, 1999.

Coste et al 1991 COSTE J, JOB-SPIRA N, FERNANDEZ H.: Increased risk of ectopic pregnancy with maternal cigarette smoking. Am J Publ Health 81: 199–201, 1991.

Coultas 1998 Coultas DB. Health effects of passive smoking. 8. Passive smoking and risk of adult asthma and COPD: an update. Thorax 53: 381–387, 1998.

Craig et al 1989 CRAIG WY, PALOMAKI GE, HADDOW JE.: Cigarette smoking and serum lipid and lipoprotein concentrations: an analysis of published data. BMJ 298: 784–788, 1989.

Cruickshanks et al 1998 CRUICKSHANKS KJ, KLEIN R, KLEIN BE, WILEY TL, NONDAHL DM, TWEED TS.: Cigarette smoking and hearing loss: the epidemiology of hearing loss study. JAMA 279: 1715–1719, 1998.

Daniel et al 1992 DANIEL M, MARTIN AD, FAIMAN C.: Sex hormones and adipose tissue distribution in premenopausal cigarette smokers. Int J Ob 16: 245–254, 1992.

Danuser et al 1993 DANUSER B, WEBER A, HARTMANN AL, KRUEGER H.: Effects of a bronchoprovocation challenge test with cigarette sidestream smoke on sensitive and healthy adults. Chest 103: 353–358, 1993.

Davis 1992 DAVIS, RONALD M: The language of nicotine addiction: purging the word «habit» from our lexicon, Tobacco Control, 1992, 1, pp 163–164.

Davis 1998 DAVIS, RONALD M.: Restricting Tobacco Advertising Will Reduce Teen Smoking, i »Tobacco and Smoking – Opposing Viewpoints», USA 1998, pp. 71–79. (Greenhaven Press, Inc. ISBN – 1-56510-803-5 eller ISBN 1-56510-802-7.

Davis and Nielsen 1999 DAVIS, D. LAYTEN and MARK T. NIELSEN (ed.): Tobacco. Production, Chemistry and Technology, London 1999. (Blackwell Science – ISBN 0-632-04791-7).

Daynard 1997 DAYNARD, RICHARD: Litigation by States against the Tobacco Industry, The 10th World Conference on Tobacco or Health, Beijing, China, August 26, 1997.

Daynard and Kelder 1998 DAYNARD, RICHARD and GRAHAM E. KELDER: The many virtues of tobacco litigation, Trial, November 1998 pp 34–43.

Daynard and Gottlieb 2000 DAYNARD, RICHARD A. and MARK GOTTLIEB: Casting Blame on the Tobacco Victim: Impact on Assumption of the Risk and Related Defenses in US Tobacco Litigation, inntatt som vedlegg 1 til utredningen.

DiFranza et al 1991 DiFRANZA, J. R., J. W. RICHARDS, P. M. PAULMAN, N. WOLF-GILLESPIE, C. FLETCHER, R. GAFFE, D. MURRAY: RJR Nabisco’s Cartoon Promotes Camel Cigarette to Children, »JAMA», 1991, Vol 266, 11 December, pp 3149–3153.

Djordjevic et al 1995 DJORDJEVIC MIRJANA V, J. FAN, S. FERGUSON, D. HOFFMANN: Self-regulation of smoking intensity. Smoke yields of the low-nicotine, low-tar cigarettes. Carcinogenesis 16: 2015–2021, 1995.

Djordjevic et al 2000 DJORDJEVIC, MIRJANA V., STEVEN D. STELLMAN and EDITH STANG: Doses of Nicotine and Lung Carcinogens Delivered to Cigarette Smokers, Journal of the National Cancer Institute, Vol. 92, No. 2, 2000, pp 106–111.

Doll and Hill 1950 DOLL R and HILL AB: Smoking and carcinoma of the lung. Preliminary report. Br Med J 2, 739–749, 1950.

Doll et al 1994 DOLL R, PETO R, WHEATLEY K, GRAY R, SUTHERLAND I.: Mortality in relation to smoking: 40 years" observations on male British doctors. BMJ 309: 901–11, 1994.

Doll et al 1994 DOLL R, PETO R, WHEATLEY K, GRAY R, SUTHERLAND I.: Mortality in relation to smoking: 40 years" observations on male British doctors. BMJ 309: 901–11, 1994.

Doll et al 2000 DOLL R, PETO R, BOREHAM J, SUTHERLAND I.: Smoking and dementia in male British doctors: prospective study. BMJ 320: 1097–1102, 2000.

Dybing og Sanner 1994 DYBING E OG SANNER T. Nikotinavhengighet. I Tore Sanner (red.): Helsekonsekvenser ved røyking. Tobakk og kvinner. En rapport fra helseministeren 1994, side 111 – 118.

Dybing og Sanner 1995 DYBING E OG SANNER T. Passiv røyking og risiko for hjerteinfarkt. Norsk Epidemiologi 5: 135–140, 1995.

Ecenbarger 1991 ECENBARGER, W.: The Strange History of Tobacco. How Did Smoking Ever Come To Be Such an Accepted Part of Our Society? Philadelphia Inquirer Magazine, 1991; 17.

Eliopoulos et al 1994 ELIOPOULOS C, KLEIN J, KNIE B, GREEN­WALD M, CHITAYAT D, KOREN G.: Hair concentration of nicotine and cotinine in women and their newborn infants. JAMA 271: 621–623, 1994.

Emanuel 1994 EMANUEL, STEVEN L.: Torts, 5th edn., Harvard Law School 1994 (Emanuel Publishing Corp.).

Emmons et al 1994 EMMONS KM, ABRAMS DB, MARSHALL R, MARCUS BD, KANE M, NOVOTNY TE, ETZEL RA.: An evaluation of the relationship between self-report and biochemical measures of environmental tobacco smoke exposure. Prevent Med 23: 35–39, 1994.

Engeland et al 1993 ENGELAND A, HALDORSEN T, TRETLI S, HAKULINEN T, HÖRTE LG, LOUSTARINEN T, MAGNUS K, SCHOU G, SIGVALDSON H, STORM HH, TULINIUS H, VAITTINEN P.: Predictions of Cancer Incidence In the Nordic Countries Up To the Years 2000 and 2010, APMIS, Suppl. no. 38, vol. 101, 1993.

Engeland et al 1996 ENGELAND A, HALDORSEN T, ANDERSEN AA, TRETLI S.: The impact of smoking habits on lung cancer risk: 28 years’ observation of 26.000 Norwegian men and women. Cancer Causes Control 7: 366–376, 1996.

Eriksrud 1963 ERIKSRUD, FINN: Yrkesskadetrygd og erstatning, Lov og Rett 1963 s 412–416.

Ernster 1985 ERNSTER V.:Mixed Messages For Women: a Social History of cigarette Smoking and Advertising, in New York State Journal of Medicine 1985; 85 pp 335–340.

Ernster 1991 ERNSTER V. How Tobacco Companies Target Women, World Smoking and Health 1991; 16 pp 8–11.

Esekenazi and Castorina 1999 ESKENAZI B and CASTORINA R.: Association of in utero or Postnatal Child Environmental Tobacco Smoke Exposure and Neurodevelopmental and Behavioral Problems in Children, International Consultation on Environmental Tobacco Smoke (ETS) and Child Health. WHO/NCD/TFI/99.11. World Health Organization, Geneva, pp. 12–30, 1999.

Evang 1964 EVANG KARL: Sigarettrøyking og helse. En redegjørelse fra helsedirektøren, i Tidsskrift for den Norske Lægeforening 1964; 84 s 300–304.

Evju 1970 EVJU, STEIN: Litt om regress mellom solvente solidarskyldnere, i Jussens Venner 1970 s 95–145.

Exerpta 1957 EXCERPTA: Røyking og lungekreft. Tidsskr Norske Lægeforen 77, 809, 1957.

Fahs 1996 FAHS, JOHN: Cigarette Confidential. The Unfiltered Truth About the Ultimate American Addiction, USA 1996. (Berkley Books, New York – ISBN 0-425-15114-X).

Falch 1999 FALCH ARNE M.: Brev av 3. desember 1999 til Statens tobakkskaderåd fra Tobakksindustriens Felleskontor.

FDA 1996 US FOOD AND DRUG ADMINISTRATION: Nicotine in Cigarettes and Smokeless Tobacco is a Drug and These Products Are Nicotine Delivery Devices Under the Federal Food, Drug, and Cosmetic Act: Jurisdictional Determination. Fed Reg. 61: 44619–45318 (1996).

Fischer et al 1991 FISCHER, P. M., P. MEYER, M. D. SCHWARTZ, J. W. RICHARDS, A. O. GOLDSTEIN and T. H. ROJAS: Brand Logo Recognition by Children Aged 3 to 6 Years, JAMA, 1991, Vol 266, 11 December, pp 3145–3148.

Fleischer 1964 FLEISCHER, CARL AUGUST: Obligatoriske kravs rettsvern, i Lov og Rett 1964 s 449–463.

Forsén et al 1994 FORSÉN L, BJØRNDAL A, BJARTVEIT K, EDNA TH, HOLMEN J, JESSEN V, WESTBERG G.: Interaction between current smoking, leanness, and physical inactivity in the prediction of hip fracture. J Bone Mineral Research 9: 1671–1678, 1994.

Fortier et al 1994 FORTIER I, MARCOUX S, BRISSON J.: Passive smoking during pregnancy and risk of delivering a small-for-gestational-age infant. Am J Epidemiol 139: 294–301, 1994.

Fowkes et al 1992 FOWKES FGR, HOUSLEY E, RIEMERSMA RA, MACINTYRE CCA, CAWOOD EHH, PRESCOTT RJ, RUCKLEY CV.: Smoking, lipids, glucose intolerance, and blood pressure as risk factors for peripheral arteriosclerosis compared with ischemic heart disease in the Edinburgh artery study. Am J Epidemiol 135: 331–340, 1992.

Fowler et al 1996 FOWLER JS, VOLKOW ND, WANG G-J, PAPPAS N, LOGAN J, MACGREGOR R, ALEXOFF D, SHEA S, SCHLYER D, WOLF AP, WARNER D, ZEZULKOVA I, CILENTO R: Inhibition of monoamine oxidase B in the brains of smokers. Nature 379, 733–736, 1996.

Franks et al 1997 FRANKS AL, LEE NC, KENDRICK JS, RUBIN GL, LAYDE PM. Cigarette smoking and the risk of epithelial ovarian cancer. Am J Epidemiol 126: 112–117, 1987.

Garfinkel 1981 GARFINKEL L: Time trends in lung cancer mortality among nonsmokers and a note on passive smoking. J Natl Cancer Inst 66, 1061–1066, 1981.

Garfinkel and Stellman 1988 GARFINKEL L og STELLMAN SD.: Smoking and lung cancer in women: Findings in a prospective study. Cancer Res 48: 6951–6955, 1988.

Garland et al 1995 GARLAND C, BARRETT-CONNOR E, SUAREZ L, CRIQUI M, WINGARD D: Effects of passive smoking on ischemic heart disease mortality of nonsmokers. Am J Epidemiol 121, 645–650, 1985.

Ginzel 1998 GINZEL, K. H.: Tobacco Industry Conduct: An Analysis of Selected Issues, Tobacco Products Litigation Reporter, Vol 13, No 1 1998, pp 4.1–4.7.

Giovannucci et al 1994 GIOVANNUCCI E, COLDITZ GA, STAMPFER MJ, HUNTER D, ROSNER BA, WILLETT WC, SPEIZER FE.: A prospective study of cigarette smoking and risk of colerectal adenoma and colorectal cancer in U.S women. J Natl Cancer Inst. 86: 192–199, 1994.

Givelber 1998 GIVELBER, DANIEL: Cigarette Law, Indiana Law Review Vol 73:867 1998 pp 867–901.

Glantz et al 1995 GLANTZ, STANTON A., DEBORAH E. BARNES, LISA A. BERO, PETER HANAUER and JOHN SLADE: Looking Through a Keyhole at the Tobacco Industry, JAMA , July 19, 1995 Vol 274, No 3 pp 219–224.

Glantz et al 1996 GLANTZ, STANTON A., JOHN SLADE, LISA A. BERO, PETER HANAUER and DEBORAH E. BARNES: The Cigarette Papers, USA 1996. (University of California Press – ISBN 0-520-20572-3).

Glantz and Parmley 1995 GLANTZ, STANTON A. and PARMLEY WW (1995). Passive smoking and heart disease. Mechanisms and risk. JAMA 273, 1047–1053, 1995.

Glantz and Balbach 2000 GLANTZ, STANTON A. and EDITH E. BALBACH: Tobacco War: Inside the California Battles, USA 2000. (University of California Press – ISBN 0-520-22285-7).

Goldman 1998 GOLDMAN, LINDA: Tobacco: The Road to Litigation, in Jeffrey A. Schaler & Magda E. Schaler (ed): «Smoking: Who Has the Right?», USA 1998, s 32–41. (Prometheus Books – ISBN 1-57392-254-4).

Grady og Ernster 1992 GRADY D og ERNSTER V. Does cigarette smoking make you ugly and old? Am J Epidemiol 135: 839–842, 1992.

Gulbrandsen 1963 GULBRANDSEN, H.: Yrkesskadetrygd og erstatning, Lov og Rett 1963 s 257–268.

Gulestøl 1996 GULESTØL, BJØRN: Kommunenes regress for utgifter til omsorgstjenester ved personskader – en replikk til advokat Carl Aasland Jerstads artikkel i Juristkontakt nr. 2/1996, Juristkontakt nr 3/1996 s 48–49.

Gyntelberg et al 1993 GYNTELBERG F, HALKEN S, HØST A, KEIDING L, NIELSEN PE, NILSSON L, TAUDORF E, SKOVGAARD DANIELSEN U. Passiv rygning og overfølsomhed. Tobaksskaderådet . København 1993.

Gaarder 1960 og 1966 GAARDER, KARSTEN: Forelesninger over kjøp, Oslo 1960. Ny utgave av samme verk, Oslo 1966.

Hackshaw et al 1997 HACKSHAW AK, LAW MR, WALD NJ.: The accumulated evicence on lung cancer and environmental tobacco smoke. BMJ 315: 980–988, 1997.

Hagstrøm 1983 HAGSTRØM, VIGGO: Culpanormen, Oslo 1985. (Aschehoug – ISBN 82-03-11120-3).

Hagstrøm 1987 HAGSTRØM, VIGGO: En høyesterettsdom om sjokkskader, Lov og Rett 1987 s 627–630.

Hagstrøm 1989 HAGSTRØM, VIGGO: Informasjonsansvar. Om villedning av annen enn kontraktspart, i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1989 s 196–220.

Hagstrøm Hagstrøm Viggo: Læren om yrkesrisiko og passiv identifikasjon i lys av nyere lovgivning, Norsk forsikringsjuridisk forenings publikasjoner nr 67, Oslo (udatert), på s 8 og 9.

Haheim et al 1996 HAHEIM LL, HOLME I, HJERMANN I, LEREN P.: Smoking habits and risk of fatal stroke: 18 years follow up of the Oslo Study. J Epidemiol Community Health 50: 621–624, 1996.

Hammond and Horn 1954 HAMMOND EC and HORN D: The relationship between human smoking habits and death rates. JAMA 155, 1316–1328, 1954.

Hammond et al 1993 HAMMOND SK, COGHLIN J, PAUL K, TAGHIZADEH K, SKIPPER PL, TANNENBAUM SR.: Relationship between environmental tobacco smoke exposure and carcinogen-hemoglobin adduct levels in nonsmokers. J Natl Cancer Inst 85: 474–478, 1993.

Hammond 1996 HAMMOND SK.: Reply to letter concerning Hammond et al, 1995. JAMA 275: 442, 1996.

Hanson and Logue 1998 HANSON, JON D. and KYLE D. LOGUE: The Costs of Cigarettes: The Economic Case for Ex Post Incentive-Based Regulation, The Yale Law Journal, Vol 107 No. 5 March 1998, pp 1163–1361.

Harger et al 1990 HARGER JH, HSING AW, TUOMALA RE, GIBBS RS, ESCHENBACH DA, KNOX GE, POLK BF.: Risk factors for preterm premature rupture of fetal membranes: A multicenter case-control study. Am J Obstet Gynecol 163: 130–137, 1990.

Hartz et al 1987 HARTZ AJ, KELBER S, BORKOWF H, WILD R, GILLIS BL, RIMM AA.: The association of smoking with clinocal indicators - a study of 50.145 women. Public Health Rep. 102: 254–259, 1987.

He et al 1994 HE Y, LAM TH, LI LS, DU RY, JIA GL, HUANG JY et al.: Passive smoking at work as a risk factor for coronary heart disease in Chinese women who have never smoked. BMJ 308: 380–384, 1994.

Health Education Authority 1999 HEALTH EDUCATION AUTHORITY: Consumers and the Changing Cigarette, Poison No. 6, London 1999.

Hecht 1999 HECHT SS.: Tobacco smoke carcinogens and lung cancer. J Natl Cancer Inst 91: 1194–1210, 1999.

Hellberg 1988 HELLBERG D.: Rökning och genital cancer. Läkartidn 85: 598–599, 1988.

Hellberg et al 1988 HELLBERG D, NILSSON S, HALEY NJ, HOFFMAN D, WYNDER E. Smoking and cervical intraepithelial neoplasia: Nicotine and cotinine in serum and cervical mucus in smokers and nonsmokers. Am J Obstet Gynecol 158: 910–913, 1988.

Hellesylt 2000 HELLESYLT, MAGNUS: Kan fylkeskommunene kreve sykehusutgifter erstattet?, Kommunal Rapport 16 mars 2000.

Hellner 1995 HELLNER, JAN: Skadeståndsrätt, 5. Upplagan, Stockholm 1995. (Juristförlaget – ISBN 91-7598-731-7).

Heyes 1999 HEYES, EILEEN: Tobacco U.S.A. The Industry Behind The Smoke Curtain, USA 1999. (Twnty-First Century Books – ISBN 0-7613-0974-8).

Hilts 1996 HILTS, PHILIP J.: Smokescreen. The Truth Behind the Tobacco Industry Cover-up, USA 1996. (Addison Wesley – ISBN 0-201-48836-1).

Hirayama 1981 HIRAYAMA T: Non-smoking wives of heavy smokers have a higher risk of lung cancer: a study from Japan. Br Med J 282, 183–185, 1981

Hirayma 1984 HIRAYMA T.: Cancer mortality in nonsmoking women with smoking husbands based on a large-scale cohort study in Japan. Prevent Med 13: 680–690, 1984.

Hirschhorn 1999 HIRSCHHORN, NORBERT: »Shameful Science: Three Decades of the Tobacco Industry’s Hidden Research on Smoking and Health», publisert på nettverkkjeden Globalinks sider: http://www.globalink.org/gt/secretdocs (begrenset adgang).

Hjort 2000 HJORT, HARALD: En annen røyk, Dagens Næringsliv 11 april 2000.

Hoffmann and Hoffmann 1997 HOFFMANN D, HOFFMANN I. The changing cigarette, 1950–1995. J Tox Envir Health 50: 307–364, 1997.

Holmes et al 1988 HOLMES F, BOREK D, OWEN-KUMMER M, HASSANEIN R, FISHBACK J, BEHBEHANI A, BAKER A, HOLMES G.: Anal cancer in women. Gastroenterlogy 95: 107–111, 1988.

Hopper and Seeman 1994 HOPPER JL and SEEMAN E.: The bone density of female twins discordant for tobacco use. N Engl J Med 330: 387–92, 1994.

Hov 1994 HOV, JO: Rettergang i sivile saker, 2. utg. Oslo 1994. (Papinian – ISBN 82-91060-03-7).

Hov 1999 HOV, JO: Rettergang I. Sivil og straffeprosess, Oslo 1999. (Papinian – ISBN 82-91060-08-8).

Hummerfelt and Gulsvik 1995 HUMMERFELT S AND GULSVIK A.: Smoking and chronic obstructive disease among men in Bergen. Nor J Epidemiol 5: 129–134, 1995.

Hurt and Robertson 1998 HURT, RICHARD D. and CHANNING R. ROBERTSON: Prying Open the Door to the Tobacco Industry’s Secrets About Nicotine, JAMA , October 7, 1998 – Vol 280, No. 13, pp 1173–1181.

Haapanen et al 1989 HAAPANEN A, KOSKENVUO M, KAPRIO J, KESÄNIEMI YA, HEIKKILÄ K.: Carotid arteriosclerosis in identical twins dicordant for cigarette smoking. Circulation 80: 10–16, 1989.

IARC 1985 IARC: Monographs on the Evaluation of the Carcinogenic Risk of Chemicals to Humans. Tobacco habits other than smoking; Betel-quid and areca-nut chewing; and some related nitrosamines. Vol 37, 1985.

IARC 1986 IARC: Monographs on the Evaluation of the Carcinogenic Risk of Chemicals to Humans. Tobacco smoking. Vol 38, 1986.

Irgens 1988 IRGENS-JENSEN, O: Trends In the Use of Drugs Among Norwegian Youth, SIFA-report no. 1 1/1988. Oslo: (Statens institutt for alkohol og narkotikaforskning).

Jacobson, Wasserman & JACOBSON, PETER D., JEFFREY WASSERMAN and JOHN R.

Anderson 1998 ANDERSON: Historical Overview of Tobacco Legislation and Regulation, in Jeffrey A. Schaler & Magda E. Schaler (ed): »Smoking: Who Has the Right?», USA 1998, s 42–62. (Prometheus Books – ISBN 1-57392-254-4).

Jarvis et al 1992 JARVIS M, FOULDS J, FEYERABEND C.: Exposure to passive smoking among bar staff: Br J Addict 87: 111–113, 1992.

Jarvis and Bates 1998 JARVIS, MARTIN and CLIVE BATES: Why low-tar cigarettes don’t work and how the tobacco industry fooled the smoking public, 1st April 1998. Website: http://www.ash.org.uk/papers/big-one.html

Jenks 1995 JENKS S: Low-tar cigarettes pose hidden health threat, panel says. J Natl Cancer Inst 87: 15–16, 1995.

Jerstad 1993 JERSTAD, CARL  AASLAND: Erstatning for framtidige utgifter til omsorgstjenester ved personskade, Lov og Rett 1993 s 283–331.

Jerstad 1996 JERSTAD, CARL  AASLAND: Kommunenes regressadgang for utgifter til omsorgstjenester ved personskade, en kommentar til NOU 1994:20 Om personskadeerstatning, Juristkontakt nr 2/1996 s 46–47.

Jerstad 2000 JERSTAD, CARL  AASLAND: Det offentliges selvstendige krav/regressrett mot ansvarlig skadevolder. Erstatning for utgifter til behandling/pleie m.m. av skadede personer – Skoland II-dommen, Juristkontakt nr 3/2000 s 44–45.

Jervell 1994 JERVELL, STEPHAN: Misligholdskrav mot tidligere salgsledd, Tidsskrift for Rettsvitenskap 1994 s 905–1010.

Jinot and Bayard 1996 JINOT J and BAYARD S: Repiratory health effects of exposure to environmental tobacco smoke. Rev Environ Health 11, 89–100, 1996.

Johnson et al 2000 JOHNSON KJ, HU J, MAO Y.: Passive and active smoking and breast cancer risk in Canada, 1994–97. Cancer Causes Control 11, 211–221, 2000.

Jones et al 1990 JONES CJ, BRINTON LA, HAMMAN RF, STOLLEY PD, LEHMAN HF, LEVINE RS, MALLIN K.: Risk factors for in situ cervical cancer: Results from a case-control study. Cancer Res 50: 3657–3662, 1990.

Jones et al 1991 JONES CJ, SCHIFFMAN MH, KURMAN R, JACOB P, BENOWITZ NL.: Elevated nicotine levels in cervical lavages from passive smokers. Am J Publ Health 81: 378–379, 1991.

«The Jones Day-Report» Rapport utabeidet av et advokatfirma for tobakksselskapet R. J. Reynolds – Jones, Day, Reavis & Pogue: Corporate Activity Project, Part I-III. Rapporten er ikke datert, men er antagelig utarbeidet omkring midten av 1990-årene. Rapporten går gjennom tobakksdebatten og rettssakene mot tobakksindustrien i USA siden 1950-årene, med det formål å kartlegge hvilke typer av dokumenter og argumenter som tobakksselskapene må forvente å måtte konfrontere i forbindelse med erstatningsrettslige søksmål. Rapporten ble offentliggjort i forbindelse med søksmålet fra staten Washington i juni 1998. Rapporten er lagt ut på website: http://www.tobacco.org./Documents/jonesday1.html

Kahn 1966 KAHN HA.: The Dorn study of smoking and mortality among U.S. veterans. In Haenszel W. (ed): Epidemiological approaches to the study of cancer and other chronic diseases. National Cancer Institute Monograph No 19. Pp. 1–125, Natl Cancer Inst Washington D.C., 1966.

Kannel and Higgins 1990 KANNEL WB and HIGGINS M. Smoking and hypertension as predictors of cardio­vascular risk in population studies. J Hypertension 8: 53–58, 1990.

Kato et al 1992 KATO I, NOMURA AMY, STEMMERMANN GN, CHYOU P-H.: A prospective study of gastric and duodenal ulcer and its relation to smoking, alcohol, and diet. Am J Epidemiol 135: 521–530, 1992.

Kawachi et al 1993 KAWACHI I, COLDITZ GA, STAMPFER MJ, WILLET WC, MANSON JE, ROSNER B, SPEIZER FE, HENNEKENS CH.: Smoking cessation and decreased risk of stroke in women. JAMA 269: 232–236, 1993.

Kawachi et al 1994 KAWACHI I, COLDITZ GA, STAMPFER MJ, WILLETT WC, MANSON JAE, ROSNER B, SPEIZER FE, HENNEKENS CH.: Smoking cessation and time course of decreased risks of coronary heart disease in middle-aged women. Arch Intern Med 154: 169–175, 1994.

Kelder and Daynard 1998 KELDER, GRAHAM E. Jr. and RICHARD A. DAYNARD: Judicial Approaches to Tobacco Control: The Third Wave of Tobacco Litigation as a Tobacco Control Mechanism, in Jeffrey A. Schaler & Magda E. Schaler (ed): »Smoking: Who Has the Right?», USA 1998, s 201–218. (Prometheus Books – ISBN 1-57392-254-4).

Kessler 1994 KESSLER, DAVID A.: Statement by David A. Kessler, Commissioner of Food and Drugs, on the Control and Manipulation of Nicotine in Cigarettes, before the Subcommittee on Health and the Environment Committee on Energy and Commerce U.S. House of Representatives, June 21, 1994.

Kessler et al 1998 KESSLER, DAVID A., PHILIP S. BARNETT, ANN WITT, MITCHELL R. ZELLER, JEROLD R. MANDE and WILLIAM B. SCHULTZ: The Legal and Scientific Basis for FDA’s Assertion of Jurisdiction over Cigarettes and Smokeless Tobacco, JAMA Vol 277, No. 5, 1997 pp. 405–408.

King og Siegel 1999 KING III, C. og M. SIEGEL: Brand-specific cigarette advertising in magazines in relation to youth and young adult readership, 1986–1994, Nicotine & Tobacco Research Vol. 1, No. 4 December 1999 pp 331–340.

Kjønstad 1974 KJØNSTAD, ASBJØRN: The accumulation of claims payments, recourse and subrogation in private and state insurances, Bidrag fra Norge til AIDA, 4. Verdenskongress, 1974, side 06-01 til 06-35.

Kjønstad 1977 KJØNSTAD, ASBJØRN: Trygd og erstatning ved personskade. Utviklingslinjer, utbredelse og ulikheter, Oslo 1977. (Universitetsforlaget – ISBN 82-00-01730-3).

Kjønstad 1978 KJØNSTAD, ASBJØRN: I hvilken utstrekning kan misligholdsbeføyelsen gjøres gjeldende mot medkontrahentens hjemmelsmenn? Jussens Venner 1978 s 166–189.

Kjønstad 1979 KJØNSTAD ASBJØRN, Yrkesskadetrygden, Oslo 1979.

Kjønstad 1983 KJØNSTAD, ASBJØRN: Krav om samtykke fra forsøkspersoner/pasient ved medisinsk forskning, Lov og Rett 1983, s 403–431.

Kjønstad 1983 KJØNSTAD, ASBJØRN: Trygd og erstatning ved personskade. Utviklingslinjer, utbredelse og ulikheter, 2. utg, Oslo 1983. (Universitetsforlaget – ISBN 82-00-06663-0).

Kjønstad 1986 KJØNSTAD, ASBJØRN, Retten til å puste i røykfri luft, Lov og Rett 1986 s 205 fl.

Kjønstad 1993 KJØNSTAD, ASBJØRN: Tobakksrøyking og asbest som årsaker til lungesykdommer – noen årsaksproblemer i yrkesskadetrygden (upublisert manus), Oslo 1993.

Kjønstad og Tjomsland 1983 KJØNSTAD, ASBJØRN og STEINAR TJOMSLAND: Foreldelsesloven, Oslo 1983. (Universitetsforlaget – ISBN 82-00-06409-3).

Klein et al 1993 KLEIN R, KLEIN BEK, LINTON KLP, DEMETS DL.: The beaver dam eye study: The relation of age-related maculopathy to smoking. Am J Epidemiol 137: 190–200, 1993.

Kleinemann 1987 KLEINEMANN, JAN: Ren förmögenhetsskada. Särskilt vid vilseledande av annan än kontraktspart, Stockholm 1987. (Juristförlaget – ISBN 91-7598-180-7).

Kluger 1996 KLUGER, RICHARD: Ashes to Ashes. Americas Hundred-Year Cigarette War, the Public Health, and the Unabashed Triumph of Philip Morris, New York 1996. (Sidehenvisningene er fra paperback-utgaven fra Vintage Books 1997 – ISBN 0-375-70036-6).

Kopperud 1992 KOPPERUD, KAARE ANDRÉ: Yrkesskadeforsikring med kommentarer, Oslo 1992. (Tano – ISBN 82-518-3030-3).

Kozlowski 1980 KOZLOWSKI, LYNN T.: Have Tar and Nicotine Yields of Cigarettes Changed?, Science , September 1980, Vol 209, pp 1550–1551.

Kozlowski 1981 KOZLOWSKI, LYNN T.: Tar and Nicotine Delivery of Cigarettes. What a Difference a Puff Makes, JAMA 1981, Vol 245, No 2, pp 158–159.

Kozlowski et al 1996 KOZLOWSKI, LYNN T., MARVIN E. GOLDBERG, BERWOOD A. YOST, FRANK M. AHERN, KEITH R. ARONSON and CHRISTINE T. SWEENEY: Smokers are unaware of the the filter vents now on most cigarettes: results of a national survey, Tobacco Control 1996, Vol. 5, pp. 265–270.

Kozlowski et al 1998 KOZLOWSKI LYNN T, MEHTA NY, SWEENEY CT, SCHWARTZ SS, VOGLER GP, JARVIS MJ, WEST RJ: Filter ventilation and nicotine content of tobacco in cigarettes from Canada, the United Kingdom, and the United States. Tobacco Control Vol. 7, 1998, pp 369–375.

Kraemer et al 1983 KRAEMER MJ, RICHARDSON MA, WEISS NS, et al.: Risk factors for persistent middle-ear effusions, JAMA 249, 1022–1025, 1983.

Kreftregisteret 1992 KREFTREGISTERET: Cancer in Norway 1992. Rapport. Oslo: Institutt for epidemiologisk kreftforskning, Kreftregisteret, 1992.

Kreftregisteret 1999 KREFTREGISTERET: Kreft i Norge 1996. Kreftregisteret, Oslo, 1999.

Kreftregisteret 2000 KREFTREGISTERET: Kreft i Norge 1997. Kreftregisteret, Oslo, 2000.

Kreuzer et al 2000 KREUZER M, BOFETTA P, WHITLEY E, AHRENS W, GABORIEAU V, HEINRICH J, JÖCKEL KH, KREIENBROCK L, MALLONE S, MERLETTI F, ROESCH F, ZAMBON P, SIMONATO L.: Gender differences in lung cancer risk by smoking: a multicenter case-control study in Germany and Italy. Brit J Cancer 82: 227–233, 2000.

Kreyberg 1955 KREYBERG, L: Lungekreftstudier. 3. Lungekreftens utvikling i Norge i de siste decennier. Tidsskr Norske Lægeforen 75, 79–80, 1955.

Kreyberg 1956 KREYBERG, L.: Lungekreftstudier. 6. Forholdet mellom lungekreft og tobakksrøyking i Norge, Tidsskr Norske Lægeforen 76, 67–72, 1956.

Kreyberg 1969 KREYBERG, L.: Aetiology of Lung Cancer. A Morphological Epidemiological and Experimental Analysis, Oslo 1969. (Universitetsforlaget).

Krüger 1984 KRÜGER, KAI: Pengekrav, 2. utg. Bergen 1984. (Universitetsforlaget – ISBN 82-0007236-3).

Kunze et al 1992 KUNZE E, CHANG-CLAUDE J, FRENTZEL-BEYME R.: Life style and occupational risk factors for bladder cancer in Germany. Cancer 69: 1776–1790, 1992.

Lagergren et al 2000 LAGERGREN J, BERGSTRÖM R, LINDGREN A, NYRÉN O.: The role of tobacco, snuff and alcohol use in the aetiology of cancer of the oesophagus and gastric cardia. Int J Cancer 85: 340–346, 2000.

Lange et al 1992 LANGE P, NYBOE J, APPLEYARD M, JENSEN G, SCHNOHR P.: Relationship of the type of tobacco and inhalation pattern to pulmonary and total mortality. Eur Respir J 5: 1111–1117, 1992.

Lassen 1964 LASSEN, BIRGER STUEVOLD: Erstatningsrettslige konsekvenser av den norske yrkesskadetrygdloven, i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1964 s 30–84.

Law et al 1997 LAW MR, MORRIS JK, WALD NJ.: Environmental tobacco smoke exposure and ischaemisc heart disease: an evaluation of evidence. BMJ 315: 973–980, 1997.

Lewin et al 1998 LEWIN F, NORELL SE, JOHANSSON H, GUSTAVSSON P, WENNERBERG J, BJÖRKLUND A, RUTQVIST LE.: Smoking tobacco, oral snuff, and alcohol in the etiology of squamous cell carcinoma of the head and neck. Cancer 82: 1367–1375, 1998.

Lewis 1998 LEWIS, CHARLES and THE CENTER FOR PUBLIC INTEGRITY: The Buying of the Congress, New York 1998. (Avon Books – ISBN 0-380-97596-3).

Lindstrøm 1998 LINDSTRØM, SVEND: i Kjønstad (red.), Folketrygdloven med kommentarer, Oslo 1998.

Lopez et al 1994 LOPEZ AD, COLLISHAW N, PHIA T.:A Descriptive Model of the Cigarette Epidemic in the Developed Countries, Tobacco Control 1994; 3 pp 242–247.

Lund 1963 LUND, OLE: Enkelte kjøpsrettslige spørsmål, Tidsskrift for Rettsvitenskap 1963 s 303 flg.

Lund 1989 LUND, KARL ERIK: Tobakkens pris. Rapport om virkninger av prispolitikk. Statens tobakksskaderåd, juni 1989.

Lund 1996a LUND, KARL ERIK: Samfunnsskapte endringer i tobakksbruk i Norge i det 20. århundre. Doktoravhandling. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. Universitetet i Oslo, 1996.

Lund 1996b LUND, KARL ERIK: Var manglende forståelse av tobakksepidemiens dynamikk en årsak til forsinket tobakksprevensjon, Norsk Epidemiologi 1996; 5 s 107–113.

Lund et al 1999 LUND, KE, URDAL L, SANNER T: Hvordan håndheves 18-årsgrensen for kjøp av tobakk? Tidskr nor lægeforen 1999; 119 3753–5.

Lund 2000 LUND, KARL ERIK, Tobakksprodusenter i Norge, notat av 13. januar 2000.

Lundar 1965 LUNDAR J: Tobakksrøking og lungesykdommer. Tidsskr norske lægeforen 85, 437–442, 1965.

Löfroth and Zebühr 1992 LÖFROTH G, ZEBÜHR Y: Polychlorinated dibenzo-p-dioxins (PCDDs) and dibenzofurans (PCDFs) in mainstream and sidestream cigarette smoke. Bull Environ Contam Toxicol 48: 789–794, 1992.

Löwenberg 1992 LÖWENBERG, ANDERS: Rökridåer. En kritisk granskning av tobaksindustrin, Stockholm 1992. (Bokförlaget Prisma – ISBN 91-518-2493-0).

Lødrup 1974 LØDRUP, PETER: Produktansvaret, Institutt for Privatretts stensilserie nr 4, Oslo 1974.

Lødrup 1999 LØDRUP, PETER: Lærebok i erstatningsrett, 4. utg. Oslo 1999. (ISBN 82-91724-05-9).

Mackay 1999 MACKAY, JUDITH: International Aspects of U.S. Government Action on Tobacco, JAMA Vol 281, No. 19, 1999 p. 1849.

Mannino et al 1994 MANNINO DM, KLEVENS RM, FLANDERS WD.: Cigarette smoking: an independent risk factor for impotence? Am J Epidemiol 140: 1003–1008, 1994.

Mannino et al 1997 MANNINO DM, SIEGEL M, ROSE D, NKUCHIA J, ETZEL R.: Environmental tobacco smoke exposure in the home and worksite and health effects in adults: results from the 1991 National Health Interview Survey. Tobacco Control 6: 296–305, 1997.

Matningsdal 1980 MATNINGSDAL, MAGNUS: Foreldelse av erstatningskrav ved personskade, i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1980 s 472–511.

Matningsdal 1982 MATNINGSDAL, MAGNUS: Ny foreldelseslov, Juridiske skrifter 3 – Det juridiske fakultet i Bergen», 1982. (Universitetsforlaget – ISBN 82-00-06293-7).

McLaughlin et al 1992 McLAUGHLIN JK, SILVERMAN DT, HSING AW, ROSS RK, SCHOENBERG JB, YU MC, STEMHAGEN A, LYNCH CF, BLOT WJ, FRAUMENI JF.: Cigarette smoking and cancers of the renal pelvis ureter. Cancer Res 52: 254–257, 1992.

Mitchell et al 1993 MITCHELL EA, FORD RP, STEWART AW, TAYLOR BJ, BECROFT DM, THOMPSON JM, SCRAGG R, HASSALL IB, BARRY DM, ALLEN EM, et al.: Smoking and the sudden infant death syndrome. Pediatrics 91: 893–896, 1993.

Mitchell and Milerad 1999 MITCHELL EA and MILERAD J. Smoking and sudden infant death syndrome. In: International Consultation on Environmental Tobacco Smoke (ETS) and Child Health. WHO/NCD/TFI/99.11. World Health Organization , Geneva, pp. 105–129, 1999.

MMWR 1997 MORBIDITY AND MORTALITY WEEKLY REPORT: Filter Ventilation Levels in Selected U.S. Cigarettes, 1997, November 7, 1997/Vol. 46/No. 44, pp. 1043–1047.

Mollenkamp et al 1998 MOLLENKAMP, CARRICK, ADAM LEVY, JOSEPH MENN and JEFFREY ROTHFEDER: The People vs. Big Tobacco, USA 1998 (Bloomberg Press Princeton – ISBN 1-57660-057-2).

Mork 1962 MORK T: A Comparative Study of Respiratory Disease in England & Wales and Norway, Oslo, 1962. (Norwegian Universities Press).

Mosley and Gibbs 1996 MOSLEY JG and GIBBS AC.: Premature grey hair and hair loss among smokers: a new opportunity for health education? BMJ 313: 1616, 1996.

Mueller and Kirkpatrick MUELLER, CHRISTOPHER B. and LAIRD C. KIRKPATRICK: Modern Evidence – Doctrine and Practice, USA 1995. (Little, Brown & Company – ISBN 0-316-59000-2).

Mullally and Linden 1996 MULLALLY BH and LINDEN GJ.: Molar furcation involvement associated with cigarette smoking in periodontal referrals. J Clin Periodontol 23: 658-661, 1996.

Nader and Smith 1996 NADER, RALPH and WESLEY J SMITH: No Contest. Corporate Lawyers and Perversion of Jistice in America, New York 1996. (Random House – ISBN 0-679-42972-7).

Naldi et al 1992 NALDI L, PARAZZINI F, BREVI A, PESERICO A, VELLER FORNASA C, GROSSO G, ROSSI E, MARI­NARO P, POLENGHI MM, FINZI A, GALBIATI G, RECCHIA G, CRISTOFOLINI M, SCHENA D, CAINELLI T.: Family history, smoking habits, alcohol consumption and risk of psoriasis. Br J Derm 127: 212–217, 1992.

National Cancer Institute 1999 NATIONAL CANCER INSTITUTE: Health effects of exposure to environmental tobacco smoke. Smoking and Tobacco Control Monographs . Monograph 10, Washington, 1999.

National Health and Medical NATIONAL HEALTH AND MEDICAL RESEARCH COUNCIL:

Research Council 1997 The health effects of passive smoking. A Scientific Information Paper. Australian Government Publishing Service , Canberra 1997.

Nilsen 1964 NILSEN E.: Røykevaner og opplysningsarbeid. Oslo 1964, (Landsforeningen mot Kreft).

Nilsen og Lærdal 1991 NILSEN ST og LÆRDAL Å.: Krybbedød og røyking i svangerskapet. Tidsskr Nor Lægeforen 111: 3493–3495, 1991.

Njolstad et al 1996 NJOLSTAD I, ARNESEN E, LUND-LARSEN PG.: Smoking, serum lipids, blood pressure, and sex differences in myocardial infarction. A 12-year follow-up of the Finnmark Study. Circulation 93: 450–456, 1996.

Nordby 1992 NORDBY, EINAR: Lov om yrkesskadeforsikring, Lov og Rett 1992 s 344–353.

Nygaard 1973 NYGAARD, NILS: Aktløysevurderinga, Bergen 1973 s 169.

Nygaard 1998 NYGAARD, NILS: Merknader til fire høgsterettsdommar om personskade, Lov og Rett 1998 s 195–225.

Nygaard 1999a NYGAARD, NILS: Kommentar til produktansvarsloven av 23. desember 1988 nr 104, i Karnov kommenterte lovsamling 1999, side 1039–1950. (Gyldendal Rettsdata AS – ISBN 82-91511-83-7).

Nygaard 1999b NYGAARD, NILS: Rettsgrunnlag og standpunkt, Bergen 1999. (Universitetsforlaget – ISBN 82-00-12948-9).

Nygaard 2000 NYGAARD, NILS: Skade og ansvar, 5. utg. Bergen 2000 (Universitetsforlaget – ISBN 82-00-12947-0).

O’Brien 1995 O’BRIEN CP: Drug addiction and drug abuse. In: Hardman JG, Limbird LE (eds-in-chief): Goodman & Gilman’s The Pharmacological Basis of Therapeutics, McGra-Hill, New York, 1995, pp. 557–577.

Oppsahl 1964 Oppsahl R: Om nikotinvirkningen og dens følger ved tobakksmisbruk. Tidsskr Norske Lægeforen 84, 863–866, 1964.

Orey 1999 OREY, MICHAEL; Assuming the Risk: The Mavericks, The Lawyers, And The Whistles-Blowers Who Beat Big Tobacco, USA 1999. (Little, Brown and Company – ISBN 0-316-66489-8 hardcover).

Patterson 1987 PATTERSON, JT: The Dread Disease: Cancer and Modern American Culture. Cambridge, Massachusetts 1987. (Harvard University Press).

Pattinson et al 1991 PATTINSON HA, TAYLO PJ, PATTINSON MH.: The effect of cigarette smoking on ovarian function and early pregnancy outcome of in vitro fertilization treatment. Fertil Steril 55: 780–783, 1991.

Pauly et al 1995 PAULY JL, ALLAART A, RODRIGUEZ MI, STRECK RJ: Fibers releassed from cigarette filters: An additional health risk to the smoker? Cancer Res 55: 253–258, 1995.

Pauly et al 2000 PAULY JL, CUMMINGS KM, STRECK RJ: More About: Safe Cigarette Alternatives? Industry Critics Say ‘Not Yet’, Journal of the National Cancer Institute , Vol 92, no. 8, p 660, April 19, 2000.

Peto 1994 PETO, R.: Smoking and death: The past 40 years and the next 40. BMJ 309: 937–939, 1994.

Peto et al 1994 PETO R, LOPEZ AD, BOREHAM J, THUN M. HEATH C.: Mortality From Smoking in Developed Countries 1950–2000. Indirect Estimates From National Vital Statistics. London 1994. (Oxford University Press).

Perry 1999 PERRY, CHERYL L.: The Tobacco Industry and Underage Youth Smoking. Tobacco Industry Documents From the Minnesota Litigation, Archives of Pediatrics & Adolescent Medicine 1999 Vol 153 pp. 935–941.

Petrone 1996 PETRONE, GERARD S.: Tobacco Advertising. The Great Seduction. With Values, USA 1996. (Schiffer Publishing Ltd – ISBN 0-88740-972-5).

Philipson 1966 PHILIPSON, CHARLES: Rikstrygdeverket som den tredje part i erstatningsoppgjøret, i Lov og Rett 1966 s 307–312.

Pollock 1999 POLLOCK, DAVID: Denial & Delay. The Political History of Smoking and health, 1951–1964: Scientists, Government and Industry as seen in the papers at the Public Records Office, London 1999. (Action on Smoking and Health – ISBN 1-872428-44-4).

Prescott et al 1998 PRESCOTT E, HIPPE M, SCHNODR P, HEIN HO, VESTBO J.: Smoking and risk of myocardial infarction in women and men: longitudinal population study. BMJ 316: 1043–1047, 1998.

Pressemelding fra helseminister U. S. DEPARTMENT OF HEALTH AND HUMAN SERVICES,

Donna Shalala 2000 Press Office: Statement by Secretary of Health and Human Services Donna Shalala Regarding R.J. Reynolds’ New Product, U. S. Newswire 19. April 2000.

Pressemelding fra The American THE AMERICAN HEART ASSOCIATION: Statement by CEO M.

Heart Association 2000 Cass Wheeler on RJR’s Allegedly Safer Cigarette, U. S. Newswire 19. April 2000.

Pressemelding fra The American THE AMERICAN LUNG ASSOCIATION: Statement by CEO John

Lung Association 2000 R. Garrison: Lung Association Calls for Withdrawal of Eclipse Delivery Device from Market, U. S. Newswire 19. April 2000.

Pringle 1998 PRINGLE, PETER: Cornered. Big Tobacco at the Bar of Justice, USA 1998. (Henry Holt and Company, Inc. – ISBN 0-8050-4292-X).

Prokopczyk et al 1997 PROKOPCZYK B, COX JE, HOFFMANN D, WAGGONER SE.: Identifaction of tobacco-specific carcinogen in the cervical mucus of smokers and nonsmokers. J Natl Cancer Inst 89: 868–873, 1997.

Prummel and Wiersinga 1993 PRUMMEL MF and WIERSINGA WM.: Smoking and risk of Graves" disease. JAMA 269: 479–482, 1993.

Rabin 1993 RABIN, ROBERT L.: Institutional and Historical Perspectives on Tobacco Tort Liability, i Robert L. Rabin and Stephen D Sugarman: »Smoking Policy: Law, Politics & Culture», USA 1993, pp 110–130. (Oxford University Press – ISBN 0-19-507231-6).

Redaksjonell kommentar 1950 REDAKSJONELL KOMMENTAR: Lungecancer. Tidsskr Norske Lægeforen 70, 97, 1950.

Redaksjonell leder 1953a REDAKSJONELL LEDER: Lungekreften og fremtiden. Tidsskr Norske Lægeforen 73, 96, 1953.

Redaksjonell leder 1953b REDAKSJONELL LEDER: Lungekreft-konferansen i København. Tidsskr Norske Lægeforen 73, 860, 1953.

Redaksjonell leder 1954 REDAKSJONELL LEDER: Tobakksrøykingen. Tidsskr Norske Lægeforen 74, 566–567, 1954.

Redaksjonell kommentar 1955 REDAKSJONELL KOMMENTAR: Røyking, lungekreft og coronartrombose. Tidsskr Norske Lægeforen 75, 136–137, 1955.

Redaksjonell kommentar 1958a REDAKSJONELL KOMMENTAR: Tobakksrøyking og hjerte-kar-lidelser. Tidsskr Norske Lægeforen 78, 88–89, 1958.

Redaksjonell kommentar 1958b REDAKSJONELL KOMMENTAR: Røking og dødsrisiko. Tidsskr Norske Lægeforen 78, 903, 1958.

Redaksjonell kommentar 1961 REDAKSJONELL KOMMENTAR: Tobakksforbruket hos pasienter med hjerteinfarkt. Tidsskr Norske Lægeforen 81, 1316, 1961.

Redaksjonell leder 1962 REDAKSJONELL LEDER: Sigarettrøyking og cancer. Tidsskr Norske Lægeforen 82, 381–382, 1962.

Repace and Lowrey 1993 REPACE JL and LOWREY AH. An enforceable indoor air quality standard for environmental tobacco smoke in the workplace. Risk Analysis 13: 463–475, 1993.

Repace et al 1998 REPACE JL, JINOT J, BAYARD S, EMMONS K, HAMMOND SK.: Air nicotine and salvia cotinine as indicators of workplace passive smoking exposure and risk. Risk Analysis 18: 71–83, 1998.

Reynolds et al 1996 REYNOLDS P, FONTHAM ETH, CORREA P, WU A, BUFFLER PA, GREENBERG RS.: Occupational exposure to environmental tobacco smoke. JAMA 275: 441–442, 1996.

Rimm et al 1993 RIMM EB, MANSON JAE, STAMPFER MJ, COLDITZ GA, WILLETT WC, ROSNER B, HENNEKENS CH, SPEIZER FE.: Cigarette smoking and the risk of diabetes in women. Am J Public Health 83: 211–214, 1993.

Robbins et al 1993 ROBBINS AS, ABBEY DE, LEBOWITZ MD.: Passive smoking and chronic respiratory disease symptoms in non-smoking adults. Int J Epidemiol 22: 809–817, 1993.

Rogers 1983 ROGERS E.: Diffusion of Innovations. 3rd ed., New York 1983 (The Free Press).

Rognlien 1992 ROGNLIEN, STEIN: Produktansvaret. Lov, konvensjoner og lovvalg. Oslo 1992. (Juridisk Forlag AS – ISBN 82-7513-006-9).

Roos 1988 ROSS, CARL MARTIN: Anmeldelse av Jan Kleinemanns avhandling; »Ren förmögenhetsskada», Svensk Juristtidning 1988 s 43–52.

Rosengren et al 1992 ROSENGREN A, WILHELMSEN L, WEDEL H.: Coronary heart disease, cancer and mortality in male middle-aged light smokers. J Int Med 231: 357–362, 1992.

Ross et al 1989 ROSS RK, PAGANINI-HILL A, LANDOLPH J, GERKINS V, HENDERSON BE.: Analgesics, cigarette smoking, and other risk factors for cancer of the renal pelvis and ureter. Cancer Res 49: 1045–1048, 1989.

Royal College of Physicians 1962 THE ROYAL COLLEGE OF PHYSICIANS: Smoking and Health . Pitman Medical, London, 1962.

Royal College of Physicians 2000 THE ROYAL COLLEGE OF PHYSICIANS, The Tobacco Advisory Group: Nicotine Addiction in Britain, 2000. (ISBN 1-86016-1227).s

Russel et al 1980 RUSSEL M, JARVIS M, IYER R, FEYERABEND C: Relation of nicotine yield of cigarettes to blood nicotine concentrations in smokers, Brit Med J 280, 972–976, 1980.

Rybak and Phelps 1998 RYBAK, DEBORAH CAULFIELD and DAVID PHELPS: Smoked. The Inside Story of the Minnesota Tobacco Trial, USA 1998. (MSP Books – ISBN 0-9641908-4-2).

Rylander et al 1993 RYLANDER E, PERSHAGEN G, ERIKSSON M, NORDVALL L.: Parental smoking and other risk factors for wheezing bronchitis in children. Europ J Epidemiol 9: 517–526, 1993.

Ryssdal 1994 RYSSDAL, A. C. STRAY: Ny norsk konkurranselov, Lov og Rett 1994 s 387 fl.

Røed 1997 RØED, ANNE CATHRINE: Foreldelse av fordringer, Oslo 1997 (Cappelen Akademisk Forlag – ISBN 82-456-0163-2).

Rønneberg/Lund/Hafstad 1994 RØNNEBERG A, LUND KE, HAFSTAD A.: Lifetime Smoking Habits Among Norwegian Men and Women Born Between 1890 and 1974, i International Journal of Epidemiology 1994; 23: pp 267–276.

Sandvik 1964 SANDVIK, TORE: Ansvar for skadevoldende egenskaper, Norsk forsikringsjuridisk tidsskrift nr 49, Universitetsforlaget 1964. Også trykt i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1964.

Sanner 1991 SANNER TORE: Hva koster sigarettrøykingen samfunnet? Tidsskr Nor Lægeforen 111: 3420–3422, 1991.

Sanner 1992 SANNER, TORE (red.): Helsekonsekvenser ved røyking. Tobakk og barn. En rapport fra sosialministeren 1992.

Sanner 1994 SANNER, TORE (red.): Helsekonsekvenser ved røyking. Tobakk og kvinner. En rapport fra helseministeren 1994.

Sanner and Dybing 1996 SANNER, T. og DYBING E.: Helseskader ved passiv røyking, Tidsskr Nor Lægeforen 116: 617–620, 1996.

Sanner et al 2000 SANNER T. DAHL JE, ANDERSEN A,: Kreftrisiko ved bruk av snus. Tidsskr Nor Lægeforen 120: 1669–1671, 2000.

Schei 1998, bind II SCHEI, TORE: Tvistemålsloven. Lov om rettergangsmåten for tvistemål av 13 august nr 6 1915 med kommentarer. Bind II §§ 183–486, 2. utg, Oslo 1998. (Tano Aschehoug – ISBN 82-518-3759-6).

Schellscheidt et al 1997 SCHELLSCHEIDT J, OYEN N, JORCH G.: Interactions between maternal smoking and other prenatal risk factors for sudden infant death syndrome (SIDS). Acta Paediatr 86: 857–863, 1997.

Schildt et al 1998 SCHILDT E-B, ERIKSSON M, HARDELL L, MAGNUSON A.: Oral snuff, smoking habits and alcohol consumption in relation to oral cancer in a Swedish case-control study. Int J Cancer 77: 341–346, 1998.

Schoendorf and Kiely 1992 SCHOENDORF KC og KIELY JL.: Relationship of sudden infant death syndrome to maternal smoking during and after pregnancy. Pediatrics 90: 905–908, 1992.

Scholes et al 1992 SCHOLES D, DALING JR, STERGACHIS AS.: Current cigarette smoking and risk of acute pelvic inflammatory disease. Am J Public Health 82; 1352–1355, 1992.

Schudson 1993 SCHUDSON, MICHAEL: Symbols and Smokers: Advertising, Health Messages, and Public Policy, i Robert L. Rabin and Stephen D Sugarman: »Smoking Policy: Law, Politics & Culture», USA 1993, pp 208–225. (Oxford University Press – ISBN 0-19-507231-6).

Schwartz 1993 SCHWARTZ, GARY T.: Tobacco Liability in the Courts, i Robert L. Rabin and Stephen D Sugarman: »Smoking Policy: Law, Politics & Culture», USA 1993, pp 131–160. (Oxford University Press – ISBN 0-19-507231-6).

Schwartz and Zeger 1990 SCHWARTZ J and ZEGER S. Passive smoking, air pollution, and acute respiratory symptoms in a diary study of student nurses. Am Rev Respir Dis 141: 62–67, 1990.

Selmer 1974 SELMER, KNUT S.: Problemer i grenseområdet mellom erstatning, forsikring og trygd, Jussens Venner 1974 s 147–169.

Selmer 1975 SELMER, KNUT S.: Erstatningsretten, i Knophs oversikt over Norges rett, Oslo 1975.

Selmer 1982 SELMER, KNUT S.: Forsikringsrett, 2. utg. Oslo 1982. (Universitetsforlaget – ISBN 82-00-05686-4).

Selvig 1963 SELVIG, ERLING: Erstatningsansvar og skadet interesse, Lov og Rett 1963 s 193–206.

Shriver et al 2000 SHRIVER SP, BOURDEAU HA, GUBISH CT, TIRPAK DL, GAITHER DAVIS AL, LUKETICH JD, SIEGFRIED JM. Sex-specific expression of gastrin-releasing peptide receptor: Relationship to smoking history and risk of lung cancer. J Natl Cancer Inst 92: 24–33, 2000.

Siegel 1993 SIEGEL M.: Involuntary smoking in the restaurant workplace. A review of employee exposure and health effects. JAMA 270: 490–493, 1993.

Siegel et al 1995 SIEGEL M, HUSTEN C, MERRITT RK, GIOVINO GA, ERIKSEN MP.: Effects of separately ventilated smoking lounges on the health of smokers: is this an appropriate public health policy? Tobacco Control 4: 22–29, 1995.

Silman et al 1996 SILMAN AJ, NEWMAN J, MAACGREGOR AJ.: Cigarette smoking increases the risk of rheumatoid arthritis. Results from a nationwide study of disease-discordant twins. Arthritis Rheum 39: 732–735, 1996.

Simons et al 1993 SIMONS AM, PHILLIPS DH, COLEMAN DV.: Damage to DNA in cervical epithelium related to smoking tobacco. BMJ 306: 1444–1448, 1993.

Skjerdal 1999a SKJERDAL, NICOLAI V.: Kan en røyker kreve erstatning på grunn av røykfulle arbeidslokaler?, Lov og Rett 1999 s 193–194.

Skjerdal 1999b SKJERDAL, NICOLAI V.: Passiv røyking på arbeidsplassen som grunnlag for erstatningskrav fra røyker, i Tidsskrift for Den norske lægeforening 1999 s 994–995.

Skoghøy 1998 SKOGHØY, JENS EDVIN A.: Tvistemål, Oslo 1998. (Universitetsforlaget – ISBN 82-00-12856-3).

Slade et al 1995 SLADE, JOHN, LISA A. BERO, PETER HANAUER, DEBORAH E. BARNES and STANTON A. GLANTZ: Nicotine and Addiction. The Brown and Williamson Documents, JAMA , July 19, 1995 Vol 274, No 3, pp 225–233.

Smee 1993 SMEE, C.: Effect of Tobacco Advertising on Tobacco Consumption: A Discussion Document Reviewing the Evidence, Economic & Operational Research Division, Department of Health 1992 (publisert i 1993).

Smith et al 1992 SMITH GD, PHILLIPS AN, NEATON JD.: Smoking as "independent" risk factor for suicide: illustration of an artefact from observational epidemiology? Lancet 340: 709–712, 1992.

Smith 1961 SMITH, CARSTEN: Om lovgivning, solidaritet og regress i erstatningsretten, Tidsskrift for Rettsvitenskap 1961 s 337–432.

Smith 1981 SMITH, CARSTEN: Garantikrav og garantistvern. Garantirett III, 2. utg. Oslo 1981. (Universitetsforlaget – ISBN 82-00-05995-2).

Smith 1997 SMITH, CARSTEN: Kausjonsrett, 3. utg. ved Marianne Olssøn og Terese Smith, Oslo 1997. (Universitetsforlaget – ISBN 82-00-22679-4).

Sosialdepartementet 1992 SOSIAL- og HELSEDEPARTEMENTET.: Helsekonsekvenser ved røyking. Tobakk og Barn. En rapport fra Helseministeren. Sanner T (red). Oslo, 1992.

Sosial- og helsedepartementet 1994 SOSIALDEPARTEMENTET.: Helsekonsekvenser ved røyking. Tobakk og Kvinner. En rapport fra Sosialministeren. Sanner T (red). Oslo, 1994.

Stang 1919 STANG, FREDRIK: Erstatningsansvar, Kristiania 1919. (H. Aschehoug & Co – W. Nygaard).

Statens helseundersøkelser 2000 STATENS HELSEUNDERSØKELSER: Helsemessige og økonomiske konsekvenser av tobakksrøyking: Hvor stor andel av sykelighet og dødelighet i Norge i ett år kan tilskrives tobakksrøyking. Rapport, 2000. (Inntatt som vedlegg 4 til utredningen).

Statens tobakksskaderåd 1972 STATENS TOBAKKSSKADERÅD: Om passiv røyking. Rapport til Sosialdepartementet fra Statens Tobakkskaderåd, mai 1972.

Statens tobakksskaderåd 1985 STATENS TOBAKKSSKADERÅD: Lufta er for alle! Retten til å puste i røykfri luft. Rapport med lovforslag fra Statens tobakkskaderåd. Oslo, 24. juli 1985.

Steele and Langworth 1966 STEELE R and LANGWORTH JT: The relationship of antenatal and postnatal factors to sudden unexpected death in infancy. Can Med Assoc J 94, 1165–1171, 1966.

Steen-Olsen 1977 STEEN-OLSEN, OLE: Produktansvaret i norsk rett, Norsk forsikringsjuridisk forenings publikasjoner nr 63, Oslo 1977.

Steensland 1992 STEENSLAND K. Passive smoking and the risk of heart disease. JAMA 267: 94–99, 1992.

Strachan et al 1989 STRACHAN DP, JARVIS MJ, FEYERABEND C.: Passive smoking, salivary cotinine concentration, and middle ear effusion in 7 year old children. BMJ 298, 1549–1552, 1989.

Sullivan 1990 SULLIVAN, LOUIS W. (Helseminister i USA i Ronald Reagans presidentperiode): Brev av 17. januar 1990 til R. J. Reynolds Tobacco Company.

Sullum 1998a SULLUM, JACOB: For Your Own Good. The Anti-Smoking Crusade And the Tyranny of Public Health, USA 1998. (The Free Press – ISBN 0-684-82736-0).

Sullum 1998b SULLUM, JACOB: Tobacco Advertising Does Not Encourage Teens to Smoke, i »Tobacco and Smoking – Opposing Viewpoints», USA 1998, pp. 71–79. (Greenhaven Press, Inc. ISBN – 1-56510-803-5 eller ISBN 1-56510-802-7.

Sundby 1969 SUNDBY, NILS KRISTIAN: Betydningen av skadelidtes forhold i erstatningsretten, Jussens Venner 1969 s 257–318.

Svärdsudd 1987 SVÄRDSUDD K. Rökning och kardiovaskulär sjukdom – epidemiologi och mekanismer. Läkartidn 84: 3590–3593, 1987.

Sweada and Daynard 1998 SWEADA, EDWARD L. Jr. and RICHARD A. DAYNARD: Tobacco Industry Tactics, British Medical Bulletin Vol 52 No. 1 1996, pp. 183–192.

Sweanor 1998 Sweanor, David T.: Informed Consent: What Smokers Know and what they need to Know, Ottawa, December 1998. (Inntatt som vedlegg 2 til utredningen).

Syse 1999 SYSE, ASLAK: Lov om pasientrettigheter, i Karnov kommenterte lovsamling, Oslo 1999 s 3129–3131.

Søyseth et al 1995 SØYSETH V, KONGERUD J, BØE J.: Postnatal maternal smoking increases the prevalence of asthma but not of bronchial hyperresponsiveness or atopy in their children. Chest 107: 389–394, 1995.

Tan and Phillip 1999 TAN RS and PHILLIP PS.: Perceptions of and risk factors for andropause. Arch Androl 43: 97–103, 1999.

Tang et al 1995 TANG J-L, MORRIS JK, WQLD NJ, HOLE D, SHIPLEY M, TUNSTALL-PEDOE H: Mortality in relation to tar yield of cigarettes: a prospective study of four cohorts. BMJ 311: 1530–1533, 1995.

Tjomsland 1987 TJOMSLAND, STEINAR: Foreldelse av erstatningskrav, Jussens Venner 1987 s 333–343.

Tjomsland 1989 TJOMSLAND, STEINAR: Lovendring om foreldelse av erstatningskrav, Jussens Venner 1989 s 105–109.

Tobacco Journal International 1999 Changing the Face of Cigarette Design, Tobacco Journal International nr 5, 1999.

Torsvik 1978 TORSVIK P.: Massemedia i Norge, i M. Vaa, M. & N. Rogoff Ramsøy (red.): Det Norske Samfunn, bind 2: s 682–741. Oslo 1978. (Gyldendal Norsk Forlag).

Torvund 1997 TORVUND, OLAV: Pengekravsrett, Oslo 1997. (Tano Aschehoug ISBN – 82-518-3599-2).

Tredaniel et al 1997 TREDANIEL J, BOFFETTA P, BUIATTI E, SARACCI R, HIRSCH A.: Tobacco smoking and gastric cancer: review and metaanalysis. Int J Cancer 72: 565–573, 1997.

Trichopoulous et al 1981 TRICHOPOULOUS D, KALANDIDI A, SPARROS L, MACMAHON B: Lung cancer and passive smoking. Int J Cancer 27, 1–4, 1981.

Tverdal et al 1993 TVERDAL A, THELLE D, STENSVOLD I, LEREN P, BJARTVEIT K.: Mortality in Relation to Smoking History: 13 Years" Follow-Up of 68,000 Norwegian Men and Women 35–49 Years, J Clin Epidemiol 46: 475, 1993.

Tzourio et al 1997 TZOURIO C, ROCCA WA, BRETELER MM, BALDERESCHI M, DARTIGUES JF, LOPEZ-POUSA S, MANUBENZ-BERTRAN JM, ALPEROVITCH A.: Smoking and Parkinson"s disease. An age-dependent risk effect? The EUROPARKINSION study group. Neurology 49: 1267–1672, 1997.

Uggerud 1998 UGGERUD, KEN: Erstatning etter straffeforfølgelse, Oslo 1998. (Cappelen Akademisk Forlag – ISBN 82-456-0482-8).

UFIR 1967 UTVALGET FOR FORSKNING I RØYKEVANER (UFFIR), oppnevnt av Landsforeningen mot Kreft etter anmodning av helsedirektøern. Påvirkning av røykeatferd. Oslo/Columbia, 1967.

USDHEW/US Public Health U. S. DEPARTMENT OF HEALTH, EDUCATION AND WELFARE,

Service 1964 Public Health Service, Center for Disease Control: Smoking and Health. Report of the Advisory Committee to the Surgon General of Public Health Service , PHS Publication No. 1103, 1964.

USDHEW/US Public Health U. S. DEPARTMENT OF HEALTH, EDUCATION AND WELFARE,

Service 1972 Public Health Service, Health Services and Mental Health Administration: The Health Consequences of Smoking. A Report of the Surgeon General , 1972. DHEW Publication No. (HSM) 72–7516.

USDHEW/US Public Health U. S. DEPARTMENT OF HEALTH, EDUCATION AND WELFARE,

Service 1979 Public health Service, Office of the Assistant Secretary for Health, Office on Smoking and Health: Smoking and Health. A Report of the Surgeon General ., 1979. DHEW Publication No. (PHS) 79–50066, 1979.

USDHHS/US Department of Health U. S. DEPARTEMENT OF HEALTH AND HUMAN SERVICES,

and Human services 1981 Public Health Service, Office of the Assistant Secretary of Health, Office on Smoking and Health: The Health Consequences of Smoking: The Changing Cigarette. A Report of the Surgeon General . DHHS Publication No. (PHS) 81–50156, 1981.

USDHHS/US Department of Health U. S. DEPARTEMENT OF HEALTH AND HUMAN SERVICES,

and Human services 1982 Public Health Service, Office on Smoking and Health: The Health Consequences of Smoking: Cancer. A Report of the Surgeon General , DHHS Publication No. (PHS) 82-50179, 1982.

USDHHS/US Department of Health U. S. DEPARTEMENT OF HEALTH AND HUMAN SERVICES,

and Human services 1984 Public Health Service, Office on Smoking and Health: The Health Consequences of Smoking: Chronic Obstructive Lung Disease. A Report of the Surgeon General . DHHS Publication No. (PHS) 84-50205, 1984.

USDHHS/US Department of Health U. S. DEPARTEMENT OF HEALTH AND HUMAN SERVICES,

and Human services 1986 Public Health Service, Centers for Disease Control: The Health Consequences of Involuntary Smoking. A Report of the Surgeon General . DHHS Publication No. (CDC) 87-8398, 1986.

USDHHS/US Department of Health U. S. DEPARTEMENT OF HEALTH AND HUMAN SERVICES,

and Human services 1988 Public Health Service, Centers for Disease Control, Center for Health Promotion and Education, Office on Smoking and Health: The Health Consequences of Smoking: Nicotine Addiction. A Report of the Surgeon General , DHHS Publication No. (CDC) 88-8406, 1988.

USDHHS/US Department of Health U. S. DEPARTEMENT OF HEALTH AND HUMAN SERVICES,

and Human services 1989 Public Health Service, Centers for Disease Controll, Centers for Chronic Disease Prevention and Health Promotion. Office on Smoking and Health: Reducing the Health Consequences of Smoking. 25 Years of Progress. A Report of the Surgeon General , DHHS Publication No. (CDC) 89-8411, Rockville, Maryland 1989.

USDHHS/US Department of Health U. S. DEPARTMENT OF HEALTH AND HUMAN SERVICES,

and Human services 1990 Public Health Service, Office on Smoking and Health: The Health Benefits of Smoking Cessation. A Report of the Surgeon General . DHHS Publication No. (CDC) 90-8416. Rockville, Maryland, 1990.

US Department of Labor 1994 U. S. DEPARTMENT OF LABOR, OCCUPATIONAL SAFETY AND HEALTH ADMINISTRATION: Indoor Air Quality; Proposed rule. Department of Labor. Fed Reg 59: 15968-16039, 1994.

USEPA/US Environmental U. S. ENVIRONMENTAL PROTECTION AGENCY, EPA Office of

Protection Agency 1992 Research and Development: Respiratory Health Effects of Passive Smoking: Lung Cancer and Other Disorders. EPA/600/6-90/006F., Washington, DC, 1992.

US National Institutes of Health. U. S. NATIONAL INSTITUTES OF HEALTH. NATIONAL

National Cancer Institute 1997 CANCER INSTITUTE.: Changes in cigarette-related disease risks and their implication for prevention and control. Monograph 8, NIH Publication No. 97-4213, 1997

Villars-Dahl 1992 VILLARS-DAHL, LEIF: Gjeldsbrevloven og deponeringsloven. Kommentarutgave. 6. utg. Oslo 1992. (Universitetsforlaget – ISBN 82-00-21341-2).

Viscousi 1992 VISCOUSI WK.: Smoking. Making the Risky Decision. New York-Oxford 1992 (Oxford University Press).

Warner et al 1999 WARNER, KENNETH E., THOMAS A. HODGSON and CAITLIN E. CARROLL: Medical costs of smoking in the United States: estimates, their validity, and their implications, Tobacco Control 1999; Vol 8 pp 290–300.

Waughan and Hammond 1990 WAUGHAN WM and HAMMOND SK. Impact of Adesignated smoking area@ policy on nicotine vapor and particle concentrations in a modern office building. J Air Waste Manage Assoc 40: 1012–1017, 1990.

Wells 1994 WELLS AJ: Passive smoking as a cause of heart disease. J Am Coll Cardiol 24: 546–554, 1994.

Whitby 1981 WHITBY WT.: Røyk med god samvittighet. Er tobakksrøyking ufarlig? Oslo 1981 (Bladcompaniet A/S).

WHO 1957 THE WORLD HEALTH ORGANISATION: Expert committee on addiction-producing drugs. 7th report, 152. (Techn. rep. ser. nr. 116.) Side 62, 1957.

Wigand 1998 WIGAND, JEFFREY S.: Cigarette Testing Methods, Product Design, and Labeling: Time to Clean Up the »Negative Baggage», Tobacco Control 1998 Vol 7 pp 336–337.

Wilhelmsen 1998 WILHELMSEN, TRINE-LISE: Forsikringsavtalelovens regler om meldefrist og foreldelse, Norsk forsikringsjuridisk forenings publikasjoner nr 75 (1998).

Wilkenfield et al 2000 WILKENFIELD, JUDITH, JACK HENNINGFIELD, JOHN SLADE, DAVID BURNS and JOHN PINNEY: It’s Time for a Change: Cigarette Smokers Deserve Meaningful Information About Their Cigarettes, Journal of the National Cancer Institute , Vol. 92, No. 2, 2000 pp 90–92.

Willett et al 1987 WILLETT WC, GREEN A, STAMPEER MJ, SPEIZER FE, COLDITZ GA, ROSNER B, MONSON RR, STASON W, HENNEKENS CH.: Relative and absolute excess risks of coronary heart disease among women who smoke cigarettes. New Engl J Med 317: 1303–1309, 1987.

Windham 1999 WINDHAM GC: Prenatal exposure to environmental tobacco smoke and fetal growth. In: International Consultation on Environmental Tobacco Smoke (ETS) and Child Health. WHO/NCD/TFI/99.11. World Health Organization , Geneva, pp. 87–104, 1999.

Winsa och Karlsson 1993 WINSA B och KARLSSON A. Rökning och giftstruma. Läkartidningen 90: 3051–3052, 1993.

Wisborg et al 1996 WISBORG K, HENRIKSEN TB, HEDEGAARD M, SECHER NJ.: Smoking during pregnancy and preterm birth. Br J Obset Gynaecol 103: 800–805, 1996.

Witteman et al 1993 WITTEMAN JCM, GROBBEE DE, VALKENBURG HA, VAN HEMERT AM, STIJNEN T, HOFMAN A.: Cigarette smoking and the development and progression of aortic atherosclerosis. Circulation 88: 2156–2162, 1993.

Wynder and Evarts 1950 WYNDER, ERNST L. and EVARTS A. GRAHAM: Tobacco smoking as a possible etiologic factor in bronchiogenic carcinoma. A study of six hundred and eighty-four proved cases. JAMA 192, 88–94, 1950.

Xu and Wang 1998 XU X and WANG L. Synergistic effects of air pollution and personal smoking on adult pulmonary function. Arch Environ Health 53: 44–53, 1998.

Younger/Goldsmith/Sonenshein 1997 YOUNGER, IRVING, MICHAEL GOLDSMITH and DAVID A. SONENSHEIN: Principles of Evidence, 3rd ed., Ohio 1997. (Anderson Publishing Co. – ISBN 0-87084-733-3.)

Zang and Wynder 1996 ZANG EA and WYNDER EL.: Differences in lung cancer risk between men and women: examination of the evidence. J Natl Cancer Inst 21: 183–192, 1996.

Øie 1994 ØIE, OLE-ERIK: (red), Avgjørelser av Tygderetten 1994

Øvergaard 1951 ØVERGAARD, J.: Norsk erstatningsrett, 2. utg. Oslo 1951. (Olaf Norlis Forlag).

20.4 Artikler mv.

AAP Newsfeed

22. mars 1998 «Tobacco Company Helped Hollywood Light Up»

AFP-Extel News Ltd.

5. desember 1996 «RJR Nabisco’s Goldstone to Seek ‘Common Ground’ With Anti-Tobacco Lobby»

Associated Press

11. oktober 1997 «First Norma Broin Beats Cancer, Now the Tobacco Industry»

8. januar 1998 «Firm conspired on high-nicotine tobacco»

29. januar 1998 «Cigarette makers manipulated nicotine»

2. februar 1998 «Ammonia Key to Marlboro’s Success»

8. februar 1998 «Firm crated high.nicotine tobacco leaf»

10. februar 1998 «Firm still selling high-nicotine cigarettes»

19. februar 1998 «Firm exports high-nicotine cigarettes»

31. mars 1998 «Expert: Ammonia Altered Smoke’s Flavor»

1. april 1998 «Witness: Firm used Freon in cigarettes»

21. april 1998 «Scientist details efforts to reduce tar»

15. juli 1998 «State Attorneys Will Pursue Tobacco Fight»

12. september 1998 «Dark Secrets of Tobacco Co. Exposed»

15. november 1998 «Big Tobacco Strikes Deal With States»

14. september 1999 «Philip Morris Files Amended Lobbying Statements»

28. september 1999 «Cigarette Cos. Lobbying Costs Drop»

13. oktober 1999 «Philip Morris: Tobacco Isn’t Safe»

20. oktober 1999 «Fla. Court OKs Lump Tobacco Award»

Baltimore Sun

30. april 1999 «$ 2 Million Award in Smoking Lawsuit»

BBC News Online

20 april 2000 «’Safer’ Cigarette Marketed in US»

The Boston Globe

31. august 1998 «Bay State Drops Out of Tobacco Pact Talks; Harshbarger Eyes Mass. Settlement»

14. september 1999 «Philip Morris Files Amended Lobbying Statements» (Associated Press).

13. oktober 1999 «Philip Morris Cites Smoking As Cancer Cause»

Chicago Tribune

4. juli 1996 «Warning: Tobacco Can Be Hazardous to Your Political Health»

3. juli 1997 «If Smoke Clears, Tobacco Deal Still Faces Fire»

9. februar 1998 «Ammonia Boosted Nicotine, Experts Say»

The Cincinnati Inquirer

18. juli 1996 «Tobacco Gives to Campaign; Candidates Take Heat»

The Dallas Morning News

6. desember 1996 «RJR Chief Cites Need for Settlement: Tobacco Problems Holding Stock Price Back, Goldstone Concedes»

4. januar 1998 «Deal Predicted in Suit Against Tobacco Firms»

20. november 1998 «Morning Briefcase»

21. november 1998 «46 States Unanimously Accept Tobacco Settlement. $ 206 Billionagreement Doesn’t Eliminate Worries For Industry»

14. september 1999 «Government To Sue Tobacco Makers»

The Financial Times (Storbritannia)

16 oktober 1996 «Passive Smoking Claims Invalid»

18. februar 1999 «National News: Concern over cigarettes additives – Health Government demands explanation from tobacco industry»

The Independent (Storbritannia)

31. oktober 1996 «BAT Denies Smoking Claims»

8. januar 1998 «Business: US Subsidiary of BAT Cited in «High-Nicotine» Investigation»

12. mars 1998 «Living With A Smoker Can Kill You» (s 1) og «Tobacco Barons Refuse to Back Down in Passive Smoking Battle» (s 5).

The Inquirer

1. september 1999 «Tobacco Activist Just Won’t Quit»

Journal Now

9. oktober 1999 «Curing Process May Cut Tobacco Compounds»

20. april 2000 «Reynolds Cites Science In Claim That Eclipse Cigarettes Offer Lesser Cancer Risk»

The Legal Times

15. januar 1996 «Philip Morris v. ABC: The Case ABC Never Made»

27. september 1999 «Tobacco Suit: Mapping the Attack»

3. januar 2000 «Union Tonacco Ruling Bodes Well for DOJ Suit»

The Los Angeles Times

29. september 1996 «California Elections; In Legislative Races, Tobacco Is a Hotter Issue Than Ever; Smoking; Several Candidates Get Burned By Foes For Taking the Industry’s Donations»

15. januar 1998 «R. J. Reynolds Targeted Kids, Records Show»

16. januar 1998 «Texas will settle cigarette suit for record 15 billion; Tobacco: Manufacturers will pay for smoking-related health costs and remove billboards in the state. Pact avoids trial while Congress debates national agreement».

Metro, The Florida Times-Union

2. februar 1999 «Tobacco verdict toppled. $1 million award erased; case moved»

The Miami Herald

4. september 1999 «Big Tobacco Avoids Huge Damage Costs»

The Montreal Gazette

6. desember 1996 «Tobacco an ‘Outlaw Industry’: RJR Head»

Newsweek

30. juni 1997 «Ifs, Ands and Butts»

26. januar 1998 «A Polite Kind of Race war Big Tobacco’s Secret Kiddie Campaign»

New York Law Journal

21. mars 2000 «Tobacco Companies Score Big Win»

The New York Times

7. mai 1994 «Tobacco Companies Was Silent on Hazards»

30. juni 1996 «No Smoking: A Travel’s Status Report. Clearing the Air: Significant Signposts»

6. juli 1996 «Dole Isn’t the Only Politician to Take Tobacco Money»

21. juni 1997 «A Worrisome Tobacco Deal»

16. januar 1998 «Hooked On Young Smokers»

9. februar 1998 « Cigarette Makers Manipulated Nicotine»

12. mars 1998 «Senator Sets Priorities For Tobacco Legislation»

13. mars 1998 «Nicotine Raised For «Oomph»

10. juli 1998 «Tobacco Companies Seek New Accord With States»

27. juli 1998 «In Latest Tobacco Negotiations, States Lack Clear Health Goals»

5. august 1998 «Talks Stall In Effort To Reach Tobacco Accord»

27. august 1998 «2 Big Cigarette Producers Shun A New Round Of Tobacco Talks»

6. oktober 1998 «Trimmed Tobacco Plan Takes Center Stage»

22. september 1999 «Justice Sues Tobacco Companies to Recover Billions»

23. september 1999 «Tobacco Industry Accused of Fraud in Lawsuit by U.S.»

26. september 1999 «How Inquiry Into Tobacco Lost Its Steam»

13. oktober 1999 «Philip Morris Acknowledges Smoking’s Link to Cancer»

15. oktober 1999 «A Tobacco Whistle-Blower’s life Is Transformed»

11. november 1999 «Philip Morris Works on Its Image»

29. februar 2000 «Executive Says Philip Morris Is Open to Some Regulation»

10. april 2000 «Award in Miami Tobacco Suit Leads to Unexpected Twists»

20. april 2000 «R.J. Reynolds to Promote Cigarette Brand as Posing Lower Cancer Risk Than Others»

Post-Gazette

29. november 1998 «Derail This Tobacco Settlement»

PR Newswire

30.september 1999 «R. J. Reynolds Tobacco Company Says, Arkansas Judgment Highlights Weaknesses in Department of Justice Suit»

Richmond Times-Dispatch

29. september 1999 «Cigarette Firm Widens Testing of Accord» og «New Smoking Device to be Sold in 150 Stores»

San Francisco Chronicle

16. januar 1998 «The Shameful Tactics of One Tobacco Giant»

Sun-Sentinel

24. mars 1999 «State Appeal Court Upholds $350 Million Award to Non-Smoking Flight Attendants»

20. oktober 1999 «Appeals Court Ruling Could Be Costly To Big Tobacco»

The Sydney Morning Herald

17. December 1999 «Safe cigarettes ‘not a priority’»

Time

30. juni 1997 «Big Tobacco Takes a Hit»

Time Daily

19. januar 2000 «Why ‘Light’ May Not Mean a Safer Cigarette»

USA Today

23. juni 1997 «Rushing to Seal Tobacco Deal Would Risk Lives»

8. desember 1997 «Committee Gets First Look at Deals with Tobacco Firms»

16. januar 1998 «Kids Are Getting Lost In Tobacco Deal Shuffle»

20. februar 1998 «Memo: Industry Tried to Stop Public Panic»

23. april 1998 «Exerpts from a released tobacco memo»

10. juli 1998 «Tobacco Firms Talking Deal with States»

12. oktober 1998 «New 8-State Deal Derails Plan»

16. november 1998 «State Officials Outline Tobacco Deal»

17. november 1998 «Tobacco Battle Not Over Yet»

18. november 1998 «Two More States Join Tobacco Deal»

19. november 1998 «Ten States Join Tobacco Deal»

20. november 1998 «States Face Choices With Tobacco Money»

16. oktober 1999 «Governors, Industries Protest Tobacco Suit»

22. september 1999 «Justice Dept. Suing Tobacco Firms»

20. april 2000 «Reynolds: Cigarette Less Likely to Sicken. Company Launches First-of-its-Kind Sales Campaign Across the Internet»

The Wall Street Journal

23. juni 1997 «A Tobacco Settlement?»

4. juni 1998 «Big Tobacco Hits the Net, and Its Foes Look for Fire»

19 april 2000 «Judge Orders Start of Tlaks to End Tobacco Litigation in U. S.»

The Washington Post

22. juni 1996 «The Cigarette Deal»

30. september 1996 «Tobacco Lobby Created Campaign ‘Watchdogs’; Nonprofit Group Tied to Philip Morris Monitored Trial Lawyer Donations»

11. oktober 1997 «Secondhand Smoke Trial Ends in Deal»

20. desember 1997 «Tobacco Industry Said to Spend Millions On Lobbying Campaign»

31. desember 1997 «Big Tobacco on Offensive/6-Month Bill For Lobbying; $ 15.8 M»

15. januar 1998 «Internal R. J. Reynolds Documents Detail Cigarette Marketing Aimed At Children»

16. januar 1998 «Tobacco Firms Set to Pay Texas 14.5 Billion; Deal Would be Fourth by Industry since Summer» og «The Reynolds Papers»

13. mars 1998 «Common Cause Lists ‘Soft’ Donors» og «Pressure’s Up to $100 Million a Month»

19. mars 1998 «Tobacco Firms Put Much More Into Lobbying»

10. juli 1998 «Tobacco Companies Try To Settle With States; 37 Cases Pending Against Companies»

25. juli 1998 «Judge Voids Indiana Suit Against Tobacco Firms»

26. juli 1998 «Tobacco Firms, State Officials To Revisit Settlement Issues»

3. oktober 1998 «Progress Reported in Settlement Talks of 8 States, 2 Tobacco Firms»

14. november 1998 «Big Tobacco, State Officials Reach $ 206 Billion Deal»

21. november 1998 «States Approve $ 206 Billion Deal With Big Tobacco. Industry Retains Key Marketing Devices»

4. september 1999 «Big Tobacco Wins Ruling on Lump-Sum Damages»

22. september 1999 «U.S. Files Massive Tobacco Civil Suit»

23. september 1999 «Business Interest Groups Wary of U.S. Tobacco Suit»

13. oktober 1999 «Tobacco Firms Try to Clear Smoke From Their Images»

18. januar 2000 «Study Renews Tobacco Test Concerns»

29. februar 2000 «A Tobacco Giant Backs FDA Role»

19. april 2000 «RJR to Heavily Market New Cigarette»

20. april 2000 «A New Cigarette’s Health Claims»

Yahoo Finance/Yahoo News (website: http://biz.yahoo.com og http://dailynews.yahoo.com)

17. desember 1999 «Star Scientific, Inc. Plans to Launch a New Low Nitrosamine Cigarette in the Spring of 2000»

10. januar 2000 «U.S. High Court Lets Stand Dissmissal of Tobacco Suits»

18. januar 2000 «Smokers Get More Tar, Nicotine Than Thought – Study»

7. mars 2000 «New York Judge Dismisses Union Cases»

19 april 2000a «Bold Court Order Could Yield US Tobacco Deal Talks»

19. april 2000b «R. J. Reynolds Will Not Settle Smoker Lawsuits – CEO»