Del 2
Tobakksproduksjon, lovgivning og erstatningsoppgjør i USA

6 Tobakksindustrien, dens forskning og produktutvikling

6.1 Tobakksdyrking, tobakksproduksjon og tobakksforbruk i USA

Tobakksdyrking har lange tradisjoner i USA. Tobakksdyrking finner sted i 21 delstater og i Puerto Rico. 1 De største tobakksstatene er North og South Carolina, Kentucky, Tennessee, Georgia og Virginia. Tobakksdyrking er USA‘s sjette største jordbruksnæring, og den største blant de jordbrukssnæringer som ikke produserer mat. En gjennomsnittlig tobakksbondegård er etter amerikansk standard forholdsvis liten, ca 25 mål. Det finnes imidlertid mange av dem. Ifølge tall fra tobakksindustriens organ The Tobacco Institute er det i USA over 124 000 tobakksgårder, og til sammen dekker de over 3 millioner mål dyrkemark.

Dyrking av tobakk innledes ved at tobakksfrø strøs over egne plantebed. 2 Den tobakksplante som er mest i bruk i amerikansk jordbruk heter Nicotiana tabacum og stammer fra Sør-Amerika, Mexico og Karibia. Etter to måneder har tobakksplanten vokst til omkring 15   cm over bakken, og den er nå klar for å plantes ut på selve tobakksåkeren. Fra 70 til 130 dager deretter er tobakksplanten klar til å innhøstes. Planten er på dette tidspunkt 120 til 180   cm høy. Umiddelbart etter innhøsting settes tobakken til lagring og tørking (cured tobacco). 3 Måten dette gjøres på danner grunnlaget for den senere klassifisering av tobakksråvaren. Avhengig av metoden, kan tørkingen ta fra fire dager til to måneder. Når tobakken er ferdigtørket, legges det ut prøver i egne tobakkslokaler som tobakksselskapenes representanter kan befare. Høysesongen går fra august til februar.

Etter innkjøp fraktes de tørkede bladene til tobakksfabrikkene for behandling. På fabrikkene blir tobakksbladene først skilt fra stilken, så kuttet opp i strimler og vasket. Deretter går bladene gjennom en behandlingsprosess som tilfører tobakksråvaren fuktighet. Et riktig fuktighetsnivå er helt avgjørende for produksjonen. Hvis tobakksbladet er for tørt, vil det under behandlingen smuldre opp og gå i stykker. Hvis bladet er for fuktig, vil det kunne ødelegge tobakksblandingen. For å tilføre fuktighet settes de tørkede tobakksbladene under damp. Til slutt fjernes denne fuktigheten igjen i forbindelse med at tobakken blir klargjort for lagring. Tobakken legges på lager i minst 12 til 18 måneder før den undergis ytterligere foredling og blandes sammen med ulike smaks- og tilsetningsstoffer.

I dag røyker omkring 20   % av USAs befolkning. Det totale konsumet av tobakksprodukter i 1996 var 487 milliarder sigaretter, 2,96 milliarder sigarer og sigarillos, 27 316   tonn snus, 26 000   tonn skrå og tyggetobakk og 6 342   tonn pipe- og rulletobakk. 4 Per 1996 er det antatt å være omkring 625 000 tobakksforhandlere i USA og ca 395 000 salgsmaskiner. 5

6.2 Tobakksselskaper i USA – sentrale aktører i den internasjonale tobakksindustrien

6.2.1 Oversikt

Den årlige tobakksomsetningen i USA er i dag omkring 45–50 milliarder amerikanske dollar (ca 350–400 milliarder norske kroner). 6 Sigarettsalget utgjør 91   % av tobakksomsetningen (ca 45 milliarder dollar). 7 Det er seks selskaper som dominerer tobakksmarkedet i USA: Philip Morris, RJR, Brown & Williamson, Lorillard, Liggett og US Tobacco. Selv om det er omkring 60 tobakksselskaper i USA, har disse seks selskapene bortimot hundre prosent av markedet.

De store tobakkssselskapene i USA er hovedaktører også innen den internasjonale tobakksindustrien. 8 Amerikansk tobakk og amerikanske tobakksprodukter selges verden over gjennom et meget utviklet distribusjonsnett. Sigarettmerker fra selskaper som Philip Morris, RJR og British-American Tobacco, herunder Brown & Williamson, har lenge stått for en stor andel av tobakkssalget i de enkelte land i Europa, Asia, Afrika, Sør-Amerika, Canada og Australia.

6.2.2 Philip Morris, Inc. («Philip Morris»)

Tobakksselskapet Philip Morris er del av det enorme konsernet Philip Morris Companies . Hovedkontoret for såvel konsernet som tobakksselskapet er i New York, i staten New York. Konsernet eier blant annet USAs største matvareselskap, Kraft Foods, Inc, og USAs nest største bryggeri; Miller Brewing Co., samt finansselskaper og en rekke eiendommer verden over. Konsernet sysselsetter 154 000 mennesker. 9 Konsernets tobakksproduksjon står for to tredjedeler av konsernets fortjeneste.

Philip Morris startet opprinnelig som en tobakksforhandler i London i 1847, men begynte å produsere egne sigaretter i 1854. I 1902 ble sigarettene introdusert i USA. I 1919 ble selskapet kjøpt opp av amerikanske investorer og sigarettproduksjonen i USA ble etablert i 1929 i Richmond, Virginia. Selskapet er i dag det største private sigarettselskap i verden, med en markedsandel i USA i dag på ca 48   %. I Tyskland, Europas største sigarettmarked, har Philip Morris 37   %, i Frankrike omkring 29   %, i Tyrkia hele 88   %, i Mexico ca 46   %, i Japan omkring 14   % og i Australia omkring 37   %. 10 I 1995 fikk Philip Morris’ fabrikker for første gang innpass i Kina, og produksjonen av selskapets største sigarettmerke, Marlboro, tok til i Shanghai. 11

Selskapet produserer, markedsfører og selger blant annet følgende sigarettmerker i tillegg til andre tobakksprodukter: Alpine, Basic, Benson & Hedges, Cambridge, Dunhill, English Ovals, Galaxy, Marlboro, Merit, Philip Morris, Parliament, Players, Saratoga og Virginia Slims.

6.2.3 R. J. Reynolds Tobacco Company («RJR»)

Tobakksselskapet RJR springer ut fra New Jersey og er i dag en del av konsernet RJR Nabisco Holdings Corporation . Konsernets hovedkontor ligger i New York, New York, mens tobakksselskapets hovedkontor ligger i Greenwich, Connecticut. Konsernet eier blant 80,5   % av aksjene i USA største kake- og kjeksselskap, Nabisco Holdings Corporation. Konsernet har 80 000 ansatte. 12

RJR er med en markedsandel på ca 25   % det neste største tobakksselskap i USA. Selskapet produserer, markedsfører og selger blant annet sigarettmerkene Bright Rite, Camel, Century, Doral, Magna, More, Now, Salem, Sterling, Vantage og Winston.

6.2.4 Brown & Williamson Tobacco Corporation («Brown & Williamson»)

Tobakksselskapet Brown & Williamson er i dag en del av det enorme konsernet Bristish-American Tobacco Industries PLC . BAT Industries har hovedsete i London, Storbritannia, mens hovedkontoret til Brown & Williamson ligger i Louisville, Kentucky i USA. BAT Industries er morselskap ikke bare til Brown & Williamson, men også til en rekke sel-­skaper utenfor USA, for eksempel BAT Cigarettenfabriken (Tyskland), Souza Cruz (Brasil) og British American Tobacco, som igjen produserer tobakksprodukter for mer enn 45 land i alle de fire øvrige verdensdeler. Med dette er BAT verdens nest største private tobakksselskap. I 1992–1995 sto BAT for omkring 11   % av verdensomsetningen av tobakk. 13 Foruten produksjon og salg av tobakksvarer, er BAT Industries særlig involvert i finans- og for-­sikringsbransjen. Konsernet har 164 000 ansatte. 14

Tobakksselskapet Brown & Williamson har sin opprinnelse i North Carolina i 1893 da George T. Brown og Robert F. Williamson gikk sammen om å starte tobakksproduksjon. Selskapet Brown and Williamson Tobacco Company ble stiftet i 1906. I 1927 ble selskapet kjøpt opp av det engelske selskapet British American Tobacco Company (“BATCo»), og firmaet ble endret til Brown & Williamson Tobacco Corporation. I 1976 fusjonerte BATCo med Tobacco Securities Trust og dannet selskapet BAT Industries PLC.

I 1995 kjøpte Brown & Williamson opp selskapet American Brands, Inc., morselskapet til American Tobacco Company, Inc. Med markedsandelen til American Tobacco på omkring 7   % har Brown & Williamson til sammen ca 17   %, av tobakksmarkedet i USA, og er med dette USAs tredje største tobakksselskap.

Brown & Williamson produserer, markedsfører og selger blant annet følgende sigarettmerker: Barclay, Belair, Capri, Eli Cutter, Fact, GPC, Kool, Laredo, Raleigh, Richland og Viceroy samt merkene til American Tobacco: American, Bull Durham, Carlton, Iceberg, Lucky Strike, Malibu, Misty, Montclair, Newport, Pall Mall, Silk Cut, Silva Thins, Sobrania og Tareyton.

6.2.5 Lorillard Tobacco Company, Inc. («Lorillard»)

Tobakksselskapet Lorillard er en virksomhet fra Delaware og er i dag en del av konsernet Loews Corporation . Loews’ hovedkontoret ligger i New York, i staten New York. Foruten tobakksproduksjon driver konsernet finans- og forsikringsinstitusjoner, Loews Hotels og Diamond Offshore Drilling. Konsernet har ca 35 000 ansatte. 15

Lorillard er USAs eldste tobakksselskap. I et hus i Chatham Street, New York, ble selskapet startet så tidlig som i 1760 av en franskmann ved navn Pierre Lorillard. 16 Pierre Lorillard hadde nettopp avsluttet sin lære i å lage snusprodukter («snuff»), og bygget virksomheten opp til å bli blant de største tobakksselskaper i USA.

Lorillards markedsandel i USA er idag på omkring 8   %. Selskapet produserer, markedsfører og selger blant annet følgende sigarettmerker: Kent, Max, Newport, Old Gold, Satin, Spring, Triumph og True.

6.2.6 Liggett Group, Inc. («Liggett»)

Tobakksselskapet Liggett er også en Delaware-virksomhet og utgjør en del av konsernet Brooke Group Ltd . Liggett Group, Inc. er suksessor til det tidligere selskapet Liggett & Myers Tobacco Company. Liggets hovedkontor er i Durham, North Carolina, mens konsernets hovedkontor ligger i Miami, Florida. Foruten tobakksproduksjon driver konsernet finansinstitusjoner og med fast eiendom. Antall ansatte i konsernet er knapt 2 000. 17

Liggetts markedsandel i USA er på omkring 2   %. Liggett produserer, markedsfører og selger blant annet følgende sigarettmerker: Chesterfield, Decade, Dorado, Eve, Generic, L&M, Lark, Pyramid og Stride.

6.2.7 United States Tobacco Company («US Tobacco»)

US Tobacco har hovedkontor i Greenwich, Connecticut. Foruten tobakksmerker produserer selskapet piper og vin (Chateau Ste. Michelle og Village Mt. Eden). Konsernet har knapt 5 000 ansatte. 18

US Tobacco produserer, markedsfører og selger Sano sigaretter, og står dessuten for over 80   % av salget av røykfrie tobakksprodukter (snus og skrå). De røykfrie tobakksprodukter omfatter merker som Copenhagen, Happy Days og Skoal.

6.3 Sentrale fellesorganer for den amerikanske tobakksindustri

I 1954 ble the Tobacco Industry Research Committee (TIRC) opprettet som et felles organ for hele den amerikanske tobakksnæringen. Det skiftet senere navn til the Council for Tobacco Research (CTR). Utad ble organet presentert som en objektiv faginstitusjon, men reelt har organet fungert som en instans til temmelig ensidig støtte for industriens argumenter i helsedebatten.

I 1958 ble the Tobacco Institute (TI) etablert som et sentralt PR- og lobbyorgan for tobakksbransjen i USA.

Om disse organene, se nærmere i punkt 6.5.3 og 6.5.4 nedenfor.

6.4 Medisinske undersøkelser utover 1950-årene – «the Big Scare»

Det varte til omkring midten av 1900-tallet før legevitenskapen for alvor tok til å undersøke og dokumentere helsevirkningene av tobakksbruk. I 1950 publiserte Dr. Ernst L. Wynder og Dr. Evarts A. Graham resultatene fra en serie med undersøkelser som påviste at sigarettrøyking er en faktor i utviklingen av lungekreft. 19 Året før hadde forskere i England antydet det samme, og i årene som fulgte kom flere undersøkelser som støttet opp om disse resultatene. Denne nye bølgen av medisinske forskningsprosjekter om tobakksprodukters helsemessige virkninger ble senere av tobakksindustrien omtalt som «the Big Scare». I første omgang førte «the Big Scare» til iverksettelsen av fire tiltak fra industriens side.

6.5 Tobakksindustriens fire tiltak

6.5.1 Innledning

Mot slutten av 1953 tok administrerende direktør i American Tobacco initiativet til et møte mellom alle de store tobakksselskapene for å diskutere en felles strategi overfor den negative medisinske eksponering av tobakksprodukter. 20 Møtet fant sted den 15. desember 1953 i New York. På møtet deltok den øverste ledelse fra tobakksselskapene American Tobacco, Brown & Williamson, Lorillard, Philip Morris og RJR samt representanter fra det anerkjente konsultasjonsselskapet Hill & Knowlton. Liggett uteble idet de mente at industrien ikke burde nøre ytterligere opp under den medisinske diskusjonen som var oppstått. Liggett innledet i stedet sin egen interne tobakksforskning ved sitt laboratorium i Durham, North Carolina. 21 Blant møtedeltagerne var det imidlertid enighet om at tobakksindustrien nå var nødt til offentlig å konfrontere de medisinske spørsmål. Hill & Knowlton foreslo opprettet en medisinsk forsk-ningsgruppe finansiert av industrien, og at dette ble bekjentgjort overfor forbrukerne. Forslagene ble fulgt opp av industrien.

6.5.2 «A Frank Statement to Cigarette Smokers»

Den 4. januar 1954 kunngjorde tobakksindustrien dannelsen av the Tobacco Industry Research Committee (TIRC) i et oppslag med overskriften «A Frank Statement to Cigarette Smokers». 22 Kunngjøringen fant sted over en full avisside i enhver by med over 50 000 innbyggere, det vil si i til sammen 443 aviser i 258 byer i USA. I kunngjøringen uttalte tobakksindustrien at den ikke trodde at bruk av tobakk var helseskadelig, men at den ville samarbeide med legevitenskapen og sette inn krefter på å avklare de medisinske spørsmål. Industrien erkjente et ansvar for brukernes helse og fremhevet dette som et hensyn overordnet ethvert annet.

UTDRAG FRA «THE FRANK STATEMENT»: 23

1. «Recent reports on experiments with mice have given wide publicity to a theory that cigarette smoking is in some way linked with lung cancer in human beings.»

2. «Although conducted by doctors of professional standing, these experiments are not regarded as conclusive in the field of cancer research.»

3. «[T]here is no proof that cigarette smoking is one of the causes [of lung cancer.]»

4. «We accept an interest in people"s health as a basic responsibility, paramount to every other consideration in our business.»

5. «We believe the products we make are not injurious to health.»

6. «We always have and always will cooperate closely with those whose task it is to safeguard the public health.»

7. «We are pledging aid and assistance to the research effort into all phases of tobacco use and health.»

8. «For this purpose we are establishing a joint industry group consisting initially of the undersigned. The group will be known as TOBACCO INDUSTRY RESEARCH COMMITTEE.»

9. «In charge of the research activities of the Committee will be a scientist of unimpeachable integrity and national repute. In addition there will be an Advisory Board of scientists disinterested in the cigarette industry. A group of distinguished men from medicine, science, and education will be invited to serve on this Board. These scientists will advise the Committee on its research activities.»

10. «This statement is being issued because we believe the people are entitled to know where we stand on this matter and what we intend to do about it.»

Det er verdt å påpeke at tobakksindustrien i USA også senere med ujevne mellomrom har gjentatt sine løfter og idealer fra the Frank Statement. 24

I 1962:

«We in the tobacco industry recognize a special responsibility to help science determine the facts. And we believe we are fulfilling this responsibility through the Tobacco Industry Research Committee.»

I 1970:

«In the interest of the absolute objectivity, the tobacco industry has supported totally independent research efforts with completely non-restricitve funding….»

I 1971:

«Any organization in a position to apply resources in the search for those keys – and which fails to do so – will continue to be guilty of cruel neglect of those whom it pretends to serve.»

I 1972:

«If our product is harmful, we’ll stop making it.»

I 1982:

«Since the first questions were raised about smoking as a possible health factor, the tobacco industry has believed that the American people deserve objective, scientific answers. The industry has committed itself to this task.»

6.5.3 Etableringen av Tobacco Industry Research Committee (TIRC)

På nyåret 1954 ble The Tobacco Industry Research Committee opprettet. I henhold til «the Frank Statement» ble dette organet etablert for å støtte medisinsk forskning om de helsemessige virkninger i forbindelse med bruk av tobakksprodukter. Tobakksselskapene påtok seg å finansiere TIRCs virksomhet, men organet ble fremholdt som uavhengig av industrien og finansiell støtte til forskningsprosjekter skulle på forhånd godkjennes av et eget fagråd bestående av anerkjente medisinere, the Scientific Advisory Board (SAB).

I 1956 opprettet den engelske tobakksindustri et tilsvarende fellesorgan : the Tobacco Manufacturers’ Standing Committee (TMSC). I likhet med TIRC skulle TMSC finansiere uavhengig medisinsk forskning, men i motsetning til TIRC drev TMSC etter hvert også med egen forskning. 25 Kort tid etter at TMSCs laboratorium ble innstiftet høsten 1962 i Harrogate, England, skiftet TMSC navn til the Tobacco Research Council (TRC). Senere ble navnet nok en gang endret, denne gang til the Tobacco Advisory Committee (TAC).

I daværende Vest-Tyskland innstiftet den vesttyske tobakksindustri i 1959 Wissenschaftliche Forschungsstelle im Verband der Cigarettenindustrie. 26 Fire år senere ble et eget forskningslaboratorium etablert i Hamburg; Forschungsinstitut der Cigarettenindustrie. 27

Interne notater viser at formålet med opprettelsen av TIRC først og fremst var å tilveiebringe materiale til støtte for tobakksindustrien i helsedebatten og ikke så meget å søke en «objektiv» medisinsk avklaring av de helsemessige spørsmål knyttet til tobakksbruk. 28 For tobakksindustrien ble det av avgjørende betydning å fremstå som seriøs og troverdig overfor forbrukerne. Konsultasjonsselskapet Hill & Knowlton sto sentralt i utarbeidelsen av ulike PR-strategier for bransjen. 29

Det ble av største viktighet å få frem argumenter som kunne svekke medisinske undersøkelser som konkluderte med at tobakksbruk var helseskadelig, ikke for egentlig å sikre en faglig nyansering av debatten, men særlig for å befeste en tvil i markedet knyttet til disse spørsmål. Således ble det for tobakksbransjen et mål i seg selv å holde den medisinske debatten levende slik at det overfor forbrukerne i hvert fall ble gitt den beskjed, riktig eller ikke, at de helsemessige spørsmål var kontroversielle. 30 I årene som fulgte ble TIRC tobakksindustriens fremste faglige formidler av denne beskjed til markedet.

I 1964 skiftet TIRC navn til The Council for Tobacco Research (CTR). CTR fikk etter hvert en sentral rolle også i forbindelse med søksmål mot industrien. CTR ble oppløst i november 1998 i forbindelse med det store nasjonalforliket, se punkt 10.9.4 nedenfor.

6.5.4 Etableringen av Tobacco Institute (TI)

Mot slutten av 1950-årene ble det i flere stater reist spørsmål om å lovregulere tobakksbransjen og tobakksmarkedet. Tobakksselskapene fant på dette tidspunkt at fagorganet TIRC alene ikke var egnet til å møte den stadig voksende samfunnsdebatt omkring industrien. I 1958 ble The Tobacco Institute opprettet i Washington som et felles «public relations»- og lobbyorgan for tobakksbransjen i USA. 31 Tobakksselskapene bidro til finansieringen av TI’s virksomhet i henhold til sin markedsandel. TI hevdet å representere en samlet enhet av ulike tobakksrelaterte virksomheter i USA, ikke bare tobakksselskapene, men også 600 000 tobakksplantasjer og gårdbrukere, 30 000 fabrikkarbeidere og et utall av tobakksforhandlere. Kjernen i TI’s ideologi og policy var å understreke tobakksvirksomhetenes betydning for landets økonomi og tradisjonsrike jordbruk, påpekning av at det ikke fantes viten-­skapelig grunnlag for å hevde at tobakk er helseskadelig og fremhevelse av individets frihet. 32

I juni 1968 ble et fellesorgan tilsvarende The Tobacco Institute opprettet i Sverige; Svenska Tobaksbranschföreningen. 33 Som medlemmer i denne foreningen deltok etter hvert også representanter fra andre lands tobakksselskaper, blant annet RJR (USA), Philip Morris (USA), Suomen Tupakka (Finland) og Tiedemanns (Norge). 34 Svenska Tobaksbranschföreningen har særlig engasjert seg mot avgiftsbeleggingen av tobakksprodukter og markeds­-føringsbegrensningene. Fra slutten av 1990-årene har foreningen i første rekke motarbeidet forslaget til ny tobakkslov i Sverige, som blant annet foreslår regulering av passiv ­røyking. 35

I Europa ble INFOTAB opprettet som et fellesorgan for den internasjonale tobakksindustri, med sete i Brüssel. 36 Etter frigjøringen av interne dokumenter fra tobakksselskapene i USA, vet man at INFOTAB har fungert som et felles lobby og PR-kontor, ikke bare i Europa, men i hele verden, og med nære bånd til industrien i USA. I tillegg skal INFOTAB ha drevet omfattende innsamling av informasjon og kartlegging av legevitenskapens tobakksforskning, og således tjent som en slags informasjonskoordinator for de enkelte lands tobakksindustrier. 37 Det er uvisst når INFOTAB ble opprettet, om det ennå eksisterer eller om det er fortsatt i nytt navn.

6.5.5 Filtersigaretter og «tjæreracet»

Tobakksindustriens tidligste svar til et marked i økende bekymring over helsefarene ved tobakksbruk, var å fremme nye typer av sigaretter utover 1950- og 1960-årene: Filtersigaretter og sigaretter med lavt tjæreinnhold. 38 Riktignok var sigaretter med filter ikke ukjent på dette tidspunkt. Den første filtersigaretten ble introdusert allerede i 1936. 39 Det nye var den sterke produksjonsøkningen av filtersigaretter og den aktive markedsføringen av disse og lav-tjære-sigaretter med antydning om en helsemessig gevinst.

For så vidt var det heller ikke noe nytt å markedsføre sigaretter som «sunnere» og mer behagelige i bruk. For eksempel ble det i en reklame fra 1929 fremhevet at Lucky Strike verken irriterer halsen eller skaper hoste. 40 Tilsvarende reklamer fremmet filtersigaretter i 1930-årene og senere. 41 Dette kan imidlertid ikke sammenlignes med den helseorientering som oppsto i 1950-årene.

Industriens nye fremstøt førte til en markert økning av salget av filtersigaretter og en rekke nye merker så dagens lys. I 1952 ble for eksempel Kent introdusert med micronite filter, som ifølge Lorrilard skulle redusere irritasjonen av røykerens luftveier.

Lorillard hadde utviklet Kent-filteret i samarbeid med Dr. Ernst Wynder fra Sloan-Kettering Institute for Cancer Resarch. 42 Dr. Wynder var mannen som sammen med Dr. Graham et par år tidligere hadde publisert sine undersøkelser om at røyking var kreftfremkallende (se punkt 6.4 ovenfor) og mannen som kritiserte tobakksselskapene for å ha filtre som ikke skilte mellom giftstoffer og andre stoffer i sigaretter.

Markedsandelen av filtersigaretter gikk fra 3   % i 1950 til 10   % i 1954 og til 87   % i 1975. 43 Konkurransen mellom tobakksselskapene i 1950- og 1960-årene om å levere den helsemessig beste og minst tjæreholdige sigarett, kalles gjerne «tjæreracet», og særpreges ved en omfattende og sterkt helseorientert markedsføring. 44 Tobakksindustriens dokumenter viser at dette første tjæreracet først og fremst var en respons på markedsønsket om å få en helsemessig bedre sigarett, og at tobakksselskapene i denne tiden derfor var mer opptatt av hvordan sigarettene ble oppfattet i markedet («health image») enn av reelle vitenskapelige forsøk på å skape en «sunnere» sigarett. 45 Jakten på den trygge sigarett tok til senere. 46 Tobakksindustrien hadde i 1950- og 1960-årene ingen skikkelig dokumentasjon på at filtersigaretter og sigaretter med lavere tjæreinnhold var bedre. Senere medisinsk forskning, fra siste halvdel av 1970-årene, har vist at det er meget tvilsomt om det er noen helsemessige fordeler ved disse sigarettene, særlig «light»-sigarettene. 47 I dag anerkjenner industrien åpent at den fremmer filter- og «light»-sigaretter kun fordi det i markedet er en utbredt oppfatning om at disse sigarettene er «sunnere», og ikke fordi industrien selv mener at disse sigarettene er mindre farlige. 48

6.6 Tobakksindustriens forskning på sine produkter og deres virkning på brukere og omgivelser – innledende bemerkninger

6.6.1 Hvorfor satte tobakksindustrien i gang med en egen storstilt forskning?

Som et naturlig ledd i sin produksjonsvirksomhet hadde tobakksindustrien i USA og England lenge gjennomført enkelte studier og analyser av tobakk. Det var imidlertid i siste halvdel av 1950-årene at industrien satte i gang sin systematiske og etter hvert meget avanserte forskning. Foranledningen til denne forskningsvirksomheten var 1950-årenes medisinske undersøkelser som slo fast at sigarettrøyking var helseskadelig. For tobakksindustrien ble det et sentralt spørsmål hvordan den best kunne forsvare seg mot rettslig ansvar for sine produkter. Dette spørsmålet ble spesielt viktig da Den amerikanske helsedirektør (the Surgeon General) satte i gang arbeidet med å kartlegge skadevirkningene av tobakk, et arbeid som tobakksindustrien forventet ville slå negativt ut for den.

I påvente av Den amerikanske helsedirektørs første rapport om tobakksprodukter (som til slutt kom i 1964) skrev Addison Yeaman , en av de øverste lederne i Brown & Williamson, at tobakksbransjen nå hadde to handlingsalternativer for å unngå rettslig ansvar i fremtiden: Enten måtte industrien på medisinsk-faglig grunnlag kunne tilbakevise at tobakksprodukter er helseskadelige, eller den måtte vise evne til å identifisere giftstoffene og fjerne eller nøytralisere dem. 49 Begge deler ville forutsette en omfattende og avansert forskning i industriens regi. Yeaman ga uttrykk for at han trodde at tobakksprodukter var farlige og at forskningen derfor burde konsentreres om å gjøre produktene mindre farlige. Yeaman gjorde det imidlertid klart at hensikten med forskningen også måtte være å gi industrien skyts til å imøtegå det medisinske samfunn. 50

Den forskning som tobakksbransjen satte i gang, skjedde dels i form av oppdrag til andre høyt kvalifiserte private institusjoner og dels i egne laboratorier rundt om i verden, særlig i USA., Storbritannia, Tyskland og Sveits. Det ble satt inn store ressurser på forskning og produktutvikling, for eksempel hadde Philip Morris’ forsknings- og produktutviklingsavdeling («Research & Develoment») i 1965 hele 500 ansatte forskere og teknisk kyndige. 51

Tobakksindustriens forskning skulle etter hvert vise seg på flere punkter å ligge år foran den medisinske verden. Innenfor tobakksindustrien skulle man fra tidlig av få kunnskaper om helsefarene ved bruk av tobakk til dels lenge før legevitenskapen og enda lenger før myndigheter og folk flest.

6.6.2 Kort oversikt over hva forskningen gikk ut på

Et hovedmål for tobakksindustriens forskningsvirksomhet var å forstå mekanismene for røykernes lyst på tobakk: Hvorfor røyker mennesker? Hvilken nytelse og tilfredsstillelse gir tobakk? Industrien var seg tidlig bevisst at man særlig måtte se nærmere på nikotin. I første omgang ble forskningen derfor konsentrert om grunnstudier av nikotin og dets farmakologiske virkninger på brukeren. I neste omgang ble denne nikotinforsk-ningen utvidet til å omfatte studier av hvordan nikotin nærmere virker på sentralnervesystemet og hvordan nikotinet best kunne gjøres tilgjengelig for tobakksbrukeren. Etter hvert ble nikotinforskningen kombinert med forsøk på å redusere skadevirkningene av alle de tilleggsstoffene som følger med nikotinet i tobakk.

Ledelsen i tobakksselskapene tok aktivt del i denne forskningsvirksomheten, dels ved å fastsette målsetninger og rammer for forskningen, stort sett i samråd med sine advokater og forskere, og dels ved å besørge finansiering av prosjektene. Gjennomgående ble forskningsresultatene formidlet til ledelsen, ikke minst fordi forskningen som helhet både var ment å skulle gi argumenter for industrien i helsedebatten og danne grunnlaget for produktdesign og produktutvikling.

6.7 Forskning på virkninger av nikotin

6.7.1 Det store spørsmålet: Var nikotin avhengighetsskapende?

I 1950- og 1960-årene var hele den amerikanske tobakksindustri meget opptatt av å studere hvorvidt nikotin hadde avhengighetsskapende virkninger på forbrukerne. Mot slutten av 1950-årene satte for eksempel forskere for Brown & Williamson i gang forsøk på dyr for å kartlegge virkninger som forskerne trodde at nikotin hadde på hjernen, særlig virkninger på funksjoner i hypotalamus og hypofysen. 52 Forskerne var spesielt interessert i å finne ut om og hvordan nikotin kunne virke beroligende eller stressnedsettende på brukeren. I en rapport fra forskningsinstitusjonen Battelle Memorial Institute til BAT i 1962 uttales følgende som bakgrunn for undersøkelsene: 53

«It is an everyday experience to each smoker that smoking a cigarette helps mastering the numerous stressful stimuli of modern life.

This effect is possibly one of the most powerful reasons which make one smoke.

How does nicotine exert this action? The normal defense mechanism against stressful agents is a nearly immediate release of those hormones synthesized by the adrenal cortex which act upon the cell metabolisms: they are called »corticosteroids« and play the cardinal role in the defense of the organism against stress. Their release from the gland is mediated through a very complicated system involving the stimulation of hypothalamus and pituitary function. .

As a working hypothesis we assumed the idea that nicotine could help to master the stressful stimuli by way of enhancing (or facilitating) the normal defence mechanism.»

Allerede i begynnelsen av 1960-årene hadde forskerne for BAT og Brown & Williamson dannet seg en mening om at nikotin var avhengighetsskapende. De utarbeidet en teori om at nikotin påvirker den naturlige balanse for frisetting av stressnedsettende hormoner (kortikotropiner), og at den kroniske røyker blir avhengig av nikotin for å gjenopprette denne balansen. Denne teorien for hvordan nikotin virker på hjernen representerte noe av det fremste innen den tids nevroendokrinologi (læren om samspillet mellom nerve- og hormonsystemet): 54

«The hypothalamo-pituitary stimulation of nicotine is the beneficial mechanism which makes people smoke; in other words, nicotine helps people to cope with stress. In the beginning of nicotine consumption, relatively small doses can perform the desired action. Chronic intake of nicotine tends to restore the normal physiological functioning of the endocrine system, so that ever-increasing dose levels of nicotine are necessary to maintain the desired action. Unlike other dopings, such as morphine, the demand for increasing dose levels is relatively slow for nicotine.

In a chronic smoker the normal equilibrium in the corticotropin-releasing system can be maintained only by continuous nicotine intake. It seems that those individuals are but slightly different in their aptidude to cope with stress in comparison with a non-smoker. If nicotine intake, however, is prohibited to chronic smokers, the corticotropin-releasing ability of the hypothalamus is greatly reduced, so that these individuals are left with an unbalanced endocrine system. A body left in this unbalanced status craves for renewed drug intake in order to restore the physiological equilibrium. This unconscious desire explains the addiction of the individual to nicotine .» 55

BAT og Brown & Williamson satte ikke bare bort oppdrag til utenforstående forskningsinstitusjoner, men foresto også selv forskning i egne laboratorier. Denne forskningen ble særlig konsentrert om studier og utvikling av mekanismer for hvordan nikotin best kunne tilføres røykeren. 56 Tilsvarende forskning foregikk også innen andre tobakksselskaper. For eksempel engasjerte forskere for Philip Morris seg i en rekke hemmelige prosjekter; fra ulike dyreeksperimenter til avanserte studier av hjernereaksjoner hos frivillige forsøkspersoner som lot seg undergi blant annet EEG-testing, injeksjon av nikotin og elektrosjokk. 57

Det ser ut til at fra tidlig 1960-årene og fremover har den amerikanske (og engelske) tobakksindustris forskning bygget på en erkjennelse av at nikotin har sterke effekter på brukeren. I et notat fra 1963 uttalte Addison Yeaman , en av lederne i Brown & Williamson, at nikotin var et avhengighets skapende stoff («drug»):

«Moreover, nicotine is addictive.

We are then in the business of selling nicotine, an addictive drug effective in the release of stress mechanisms.» 58

I 1967 fremhevet BATs forskere nok en gang at røyking er avhengighetsskapende på grunn av nikotinet:

«Smoking is an addictive drug attributable to nicotine and the form of nicotine affects the rate of absorption by the smoker.» 59

Visepresidenten for Philip Morris’ forskningsprogram fremholdt i 1969 at nikotinets farmakologiske virkninger er årsaken til at mennesker røyker, og dette ble særlig understreket i forskernes orientering til ledelsen i Philip Morris:

«…the primary motivation for smoking is to obtain the pharmacological effect of nicotine. In the past, we at R&D have said that we’re not in the cigarette business, we’re in the smoke business. It might be more pointed to observe that the cigarette is the vehicle of smoke, smoke is the vehicle of nicotine, and nicotine is the agent of a pleasurable body response.» 60

[The smoker begins to smoke at age 16] to enhance his image in the eyes of his peers. But the psychosocial motive is not enough to explain continued smoking. Some other motive force takes over to make smoking awarding in its own right. Long after adolescent preoccupation with self-image has subsided, the cigarette will even preempt food in times of scarcity on the smoker’s priority list. The question is «why»?….We are of the conviction…that the ultimate explanation for the perpetuated cigarette habit resides in the pharmacological effect of smoke upon the body of the smoker, the effect being most rewarding to the individual under stress.» 61

I et BAT-dokument fra 1979 understrekes det at tobakksbransjens høye fortjenester skyldes kundenes avhengighet av produktet:

«…the high profits traditionally associated with the tobacco industry are directly related to the fact that the customer is dependent upon the product.» 62

Året etter karakteriserer BATs forskere tobakks-produkter som avhengighetsskapende stoff («drugs»):

«BAT should learn to look at itself as a drug company rather than as a tobacco company». 63

På bakgrunn av eksperimenter med rotter klassifiserer også Philip Morris’ forskere nikotin som et avhengighetsskapende stoff («drug»):

«Nicotine has properties of a drug of abuse. It has properties of drug addiction…This [the research results] was completely contradictory to the industry’s position that nicotine is in cigarettes for taste. We know they [the rats] pressed the lever because of the drug effects on the animals brain. We also know from studies that if the substance was cocaine or morphine or alcohol the rats would continue to press the lever. We found the same in nicotine.» 64

I et internt notat fra Philip Morris i 1984 fremheves det at de fleste som forsøker å slutte å røyke, må gi opp fordi det er for vanskelig og ubehagelig:

«Why do people smoke?…to relax; for the taste; to fill the time; something to do with my hands. […] But, for the most part, people continue to smoke because they find it too uncomfortable to quit.» 65

I nok et notat fra Philip Morris, denne gang fra omkring 1993, settes nikotin, hva angår avhengighetsskapende effekt, i samme kategori som narkotiske stoffer:

«Different people smoke for different reasons. But the primary reason is to deliver nicotine into their bodies. Nicotine is an alkaloid derived from the tobacco plant. It is a physiologically active, nitrogen containing substance. Similar organic chemicals include nicotine, quinine, cocaine, atropine and morphine. 66

Disse dokumentene gir et klart vitnesbyrd om at de amerikanske tobakksselskapene, og med det de sentral aktørene i den internasjonale tobakksindustrien, i hvert fall fra midten av 1960-årene var klar over at nikotin virker avhengighetsskapende, og at det er behovet for nikotintilfredsstillelse som er årsaken til at forbrukerne fortsetter å bruke tobakk. Opp gjennom årene er denne erkjennelsen fra industriens side blitt bekreftet igjen og igjen i forbindelse med tobakksselskapenes forskningsprosjekter. 67

6.7.2 Undersøkelse av andre virkninger av nikotin

Tobakksindustriens forskning var ikke begrenset til studier av nikotinets avhengighetsskapende effekt. Prosjektene spente over et bredt spekter av områder hvor man trodde nikotin gjorde seg gjeldende, det være seg virkninger av fysiologisk, farmakologisk eller toksikologisk art. Industrien festet seg for eksempel tidlig ved nikotinets appetittregulerende effekt på røykeren, og her lå forskningen to tiår foran den medisinske vitenskap. 68 Det var (og er) for så vidt alminnelig kjent at ferske røykere får en forbigående nedsettelse av sin appetitt, mens etabablerte røykere som gjør forsøk på å slutte har en tendens til å øke sitt matinntak. Allerede i begynnelsen av 1960-årene fant imidlertid forskere for BAT og Brown & Williamson at dette ikke bare skyldtes røykernes faktiske kompensering – i det første tilfelle røyk for mat, i det andre tilfelle mat for røyk – men at nikotin påvirket mobiliseringen av fett og konsentrasjonen av frie fettsyrer i blodet og således også syntes å ha en direkte vektregulerende effekt. 69 Industriens ledelse så med stor interesse på disse forskningsresultatene fordi nikotinets vektregulerende og stressnedsettende virkninger kunne fremmes som positive egenskaper ved tobakk i en helsedebatt som utover 1960-årene var blitt mer og mer sentrert om kreftrisikoen ved røyking. 70

Tobakksindustrien gjennomførte også flere studier av nikotinets virkninger på sentralnervesystemet, særlig i 1970-årene. 71 Ved eksperimenter på aper undersøkte forskere for BAT blant annet hvilke elektriske impulser som nikotin ga i hjernen. For eksempel beskrives det i en forskningsrapport fra 1974 hvordan røyking av en sigarett fører til øket alfabølgeaktivitet i hjernen. 72 I noen rapporter fra 1978 fremhever forskere for Philip Morris at studier av sentralnervesystemet er svært viktig, og det vises særlig til at denne forskningen etter hvert vil kunne gi eksakt kunnskap om nikotinreseptorer i sentralnervesystemet. 73

6.8 Forskning på nikotinets kinetikk – særlig om kroppens opptak av nikotin

6.8.1 De første skritt: Undersøkelse av ulike former for nikotin og ulike former for inntak av nikotin

Industriens forskningsvirksomhet hadde naturlig nok hele veien også en praktisk side mot produksjonen av tobakksvarer. Da man i bransjen etter hvert fikk vitenskapelig innsikt i nikotinets helt sentrale rolle i tobakk, må det således ha fremstått som en selvsagt fortsettelse å se nærmere på hvordan nikotin best kunne leveres til brukeren. I begynnelsen av 1960-årene startet industrien inngående undersøkelser av hvordan nikotin tas opp av tobakksbrukeren, hvordan nikotinet fordeles og omdannes i kroppen og hvordan det skilles ut. 74

I en sentral forskningsrapport for BAT og Brown & Williamson fra 1963, kalt «The Fate of Nicotine in the Body», redegjøres det for ulike kjemiske former for nikotin og hvilken betydning den kjemiske formen har for kroppens opptak av nikotin. 75 I naturlig tilstand er nikotin en base. I sterkt alkaliske (basiske) omgivelser (høy pH-verdi) eksisterer nikotin i en fri-basisk form, det vil si at nikotinet er nøytralt (verken positivt eller negativt ladet) og ikke bundet til andre stoffer. I syremiljø (lav pH-verdi) finnes nikotinet i ionisert form, det vil si ladet. Rapporten slår fast at nikotin i fri-basisk form tas raskest opp i kroppen, og dess raskere nikotinet absorberes, dess sterkere er virkningen i hjernen. I rapporten forklares nærmere resultatene av ulike absorpsjonsstudier. For å kartlegge hvordan nikotin tas opp i kroppen tok forskerne i bruk nikotin med radioaktivt karbon (¹⁴ C), slik at fordelingen i kroppen kunne følges nøye. Dette var pionérarbeid. 76 Ved å gi kaniner ¹⁴ C-nikotin kunne forskerne sammenligne nikotinopptak fra mave-tarmkanalen med nikotinopptak fra lungen. Resultatene var entydige. Absorpsjon fra mave-tarmkanalen gikk langsomt, nikotinet ble i det store og hele brutt ned i leveren og det var lite som kom til hjernen. Opptak i lungen førte derimot til en stor vevsfordeling av nikotinet og det nådde raskt hjernen. Forskningsresultatene ga den vitenskapelige forklaring på hvorfor tobakksprodukter må inhaleres, det vil si at røyken når lungen, eller inntas slik at nikotinet absorberes direkte til blodet gjennom munnslimhinnen, og dermed grunnen til at for eksempel en nikotinpille ikke vil «virke». 77

6.8.2 Utvikling av«ideelle» mekanismer for levering av nikotin til tobakksbrukeren

Absorpsjonsstudiene (se punkt 6.8.1 ovenfor) ga grunnlag for videre undersøkelser av hvordan nikotin best og mest effektivt kunne leveres tobakksbrukeren. Industrien så på dette som en naturlig del av et arbeid om å gjøre nikotinet tilgjengelig for den tobakksbruker som ønsker nikotintilfredsstillelse. Illustrerende er det således når William Dunn Jr . i Philip Morris fremhever at sigaretter egentlig kun er innretninger for levering av nikotin:

«The cigarette should be conceived not as a product but as a package. The product is nicotine. […] Think of the cigarette pack as a storage container for a day’s supply of nicotine. […] Think of a cigarette as a dispenser for a dose unit of nicotine. Think of a puff of smoke as the vehicle of nicotine. […] Smoke is beyond question the most optimised vehicle of nicotine and the cigarette the most optimised dispenser of smoke.» 78

En forskningsrapport for BAT og Brown & Williamson fra 1966, kalt «Further Work on ’Extractable’ Nicotine», forklarer at nikotin som base er mer ekstraherbar, det vil si mer løselig i kloroform enn i vann, enn ionisert nikotin i surt miljø. 79 Denne ekstraherbare form for nikotin syntes å virke sterkere på røykeren enn annen nikotin fordi det nådde hjernen raskere. 80 Rapporten forklarer videre hvordan ekstraherbar nikotin også ser ut til å tas opp mer effektivt i munnhulen, slik som ved røyking av pipe eller sigar. 81 Forskerne fant at pH-verdien i pipe- og sigarrøyken var avgjørende for munnhulens evne til å holde på nikotinet, mens absorpsjonen av nikotinet berodde på spyttets pH-verdi. Ettersom andelen av det ekstraherbare nikotinet var større i et basisk miljø, ville nikotinopptaket altså optimeres ved høy pH-verdi i munnen.

Fra 1970-årene var hele den amerikanske tobakksindustrien seg bevisst hvilken betydning surhetsgraden hadde for overleveringen av nikotin. 82 Dette førte til at pH-forskning ble et hoved-satsningsområde fremover for alle de store selskapene. I et Liggett-notat fra 1971 heter det:

«Increasing the pH of a medium in which nicotine is delivered increases the physiological effect of the nicotine by increasing the ratio of free base to acid salt form, the free base form being more readily transported across physiological membranes.» 83

I et RJR-notat fra 1973 fremheves også effektene av høy pH-verdi:

«Since the unbound nicotine is very much more active physiologically, and much faster acting than the bound nicotine, the smoke at a high pH seems to be strong in nicotine. Therefore, the amount of free nicotine in the smoke may be used for at least a partial measure of the physiological strength of the cigarette.» 84

Og i et Lorillard-dokument fra 1978 understrekes pH-verdiens betydning for nikotin-virkningen:

«Furthermore, the cigarette brands which are enjoying the largest sales increase generally have smoke pH’s in the 6,5 to 7,0 range Nicotine in alkaline cigar smoke is more readily absorbed in the lungs and mouth because of the higher concentration of nicotine in the free or unprotonated form.» 85

Det ble blant annet eksperimentert med og utviklet filtre som skulle fremme det ekstraherbare (baseformen eller det ubundne) nikotinet. 86 Påvirkning av nikotinets pH-verdi ble først og fremst oppnådd ved tilsetningsstoffer i filtrene, for eksempel ved tilsetning av basiske stoffer som ammoniakk og PEI (polyetylenimin). Ammoniakk i baseform har spilt – og spiller den dag i dag – en spesielt sentral rolle som pH-påvirkende stoff, både i sigarettfiltre og i selve tobakken. 87 Ammoniakk brukes for eksempel i ledende merker som Marlboro (Philip Morris), Camel (RJR), Winston (RJR) og Kool (Brown & Williamson). Enkelte representanter fra tobakksindustrien hevder riktignok at ammoniakk kun blir tilsatt eller skapt av smaksmessige grunner. 88 Amoniakk reagerer med sukker og vil visstnok kunne ha en gunstig smaksmessig effekt. Men ammoniakk har ikke bare denne virkning, og industriens interne dokumenter viser at ammoniakk tilsettes spesielt på grunn av sin forsterkende effekt på nikotinopptaket hos brukeren. 89

Oppdagelsen av at nikotinvirkningen kunne forsterkes var noe av det mest banebrytende som forskningen avdekket for industrien. Dette betydde nemlig at det var mulig for tobakksselskapene å påvirke forholdet mellom nikotinmengde og nikotinvirkning. Eller sagt på en annen måte: Det var ikke slik, som man tidligere hadde trodd, at til en gitt mengde nikotin i tobakksblandingen svarer en bestemt nikotinvirkning. Tvert imot; den samme mengde nikotin kan ved ulike former for påvirkning gi tobakksbrukeren en varierende dose eller virkning. Med denne oppdagelsen var grunnlaget lagt for en avansert teknologi som kunne benyttes til fordel for industrien overfor så vel myndigheter som forbrukere. 90 Ettersom myndighetenes målemetoder ikke tok hensyn til nikotinets kjemiske form, kunne tobakksselskapene redusere nikotinmengden og samtidig beholde eller endog forsterke nikotinvirkningen.

Allerede i 1963 ble det fra BATs forskningsavdeling fremhevet at nikotinnivået i selskapets sigaretter på ingen måte var tilfeldig og at selskapet kunne påvirke nikotinnivået slik selskapet måtte ønske:

«[The level of nicotine in our cigarettes] was not obtained by accident…we can regulate, fairly precisely, the nicotine and sugar levels to almost any desired level management might require.» 91

I et Liggett-notat fra 1971 heter det at pH-forskningen har som målsetning å redusere nikotinmengden, men samtidig forsterke nikotinvirkningen:

«Increasing the pH of a medium in which nicotine is delivered increases the physiological effect of the nicotine by increasing the ratio of free base to acid salt form, the free base form being more readily transported across physiological membranes. We are pursuing this project with the eventual goal of lowering the total nicotine present in smoke while increasing the physiological effect of the nicotine which is present, so that no physological effect is lost on nicotine reduction.» 92

Etter hvert ble det innen industrien utviklet en rekke avanserte mekanismer for effektivisering og forsterking av nikotinavgivelsen i tobakksprodukter. Disse mekanismene kunne bestå i særskilte tobakksblandinger, herunder ulike grader av tetthet, samt variasjoner i sigarettstørrelse, filtrering, ventilasjon, papirporøsitet og tilsetningsstoffer. 93 Et RJR-dokument fra 1973 regner opp en del av metodene:

«Methods which may be used to increase smoke pH and/or nicotine «kick» include: (1) increasing the amount of (strong) burley in the blend, (2) reduction of casing sugar used on the burley and/or blend, (3) use of alkaline additives, usually ammonia compounds, to the blend, (4) addition of nicotine to the blend, (5) removal of acids from the blend, (6) special filter systems to remove acids from or add alkaline materials to the smoke, and (7) use of high air dillution filter systems. Methods 1–3, in combination, represent the Philip Morris approach, and are under active investigation.» 94

Et problem med nikotin i baseform er dets tendens til å irritere og skade røykerens luftveier (nese, hals og lunger). Dokumenter viser at industrien tidlig ble kjent med at denne irritasjonen av luftveiene kunne føre til kroniske skader på lungene, og det ble satt i gang flere forskningsprosjekter for nærmere å forstå årsakene til og for å dempe disse virkningene. 95 Tobakksindustrien synes å ha vært spesielt opptatt av å finne metoder som på den ene side kunne redusere irritasjonsfølelsen hos røykeren, men som på den annen side ville tilfredsstille røykerens behov for nikotin.

For eksempel tilsatte Brown & Williamson i sine sigaretter, i hvert fall fra slutten av 1970-årene, stoffet eugenol. 96 Eugenol utvinnes fra kryddernellik, og er et stoff med lokalbedøvende virkning. På grunn av sin bedøvende virkning vil sigarettrøyken kunne rive mindre i halsen slik at røykeren kan inhalere ordentlig. Noe av den samme dempende effekt kan også skapes ved bruk av ulike fuktighetsstoffer i tobakksblandingen. For eksempel tok Philip Morris så tidlig som i 1930-årene, og senere også Brown & Williamson, i bruk dietylenglykol (DEG, bedre kjent som frysepunktsenkende tilsetningsstoff i kjølevæske) for å mildne sigarettrøyken. 97 Men denne type lindrende tilsetningsstoffer gjør neppe sigaretten mindre farlig, snarere tvert imot.

BAT fant i 1990 en metode for å kontrollere hvordan nikotinet fra en sigarett under forbrenning blir gitt brukeren. 98 Metoden går ut på at man under produksjonsprosessen varmer opp en tobakksblanding som er tilsatt flytende karbondioksid. Karbondioksiden går dermed over i gassform og dette får en ekspansjonseffekt på tobakksblandingen. Ved den forbrenning som finner sted ved røyking, viser det seg at nikotinet fra denne «oppblåste» tobakken avgis mer gradvis enn i en tobakksblanding som ikke har gjennomgått en slik behandling med karbondioksid. Denne gradvise nikotinavgivelsen gir igjen en mildere og mindre irriterende sigarettrøyk for røykeren.

6.9 Ytterligere rendyrking av nikotinet i tobakk

6.9.1 Innledning

Nikotinforskningen hadde etter hvert to sider. For det første var industrien opptatt av å finne og utvikle metoder for å optimalisere leveransen av nikotin til brukeren. Dette er temaet her. For det andre ønsket industrien å redusere de helsemessige skadevirkninger som var forbundet med forbrenningsstoffene som følger med nikotinet i tobakk, gjerne kalt tjærestoffene. Industriens forsøk på å finne frem til et helsemessig bedre tobakksprodukt, vil bli tatt opp særlig i punkt 6.11 nedenfor.

6.9.2 Fremstilling av en egen nikotinplante

I midten av 1970-årene satte BAT og Brown & Williamson i gang et storstilt prosjekt for å skape en tobakksplante som var spesielt rik på nikotin. 99 Den opprinnelige tanke bak prosjektet var å utvikle et tobakksprodukt som kunne ta opp konkurransen med Philip Morris’ salgssuksess med Marlboro. BAT og Brown & Williamson fant imidlertid prosjektet så vellykket at den nye tobakksplanten etter hvert ble dyrket og brukt i tobakks­produkter over hele verden.

Prosjektet ble innledet ved at tobakksgenetikere i USA gjennom krysning av tobakksplanter lyktes å dyrke frem et tobakksblad som inneholdt dobbelt så mye nikotin som et vanlig tobakksblad. To av disse plantelinjene dannet sporer som ble kalt henholdsvis Y-1 og Y-2 inntil Y-1 til slutt fortrengte den andre. I 1983 ble de to plantelinjene fjernet fra markene i Virginia og undergitt genmanipulering ved forskningslaboratoriet DNA Plant Technology (DNAP). Det endelige resultatet ble en tobakksplante som inneholdt mer enn dobbelt så mye nikotin som andre tobakksplanter – hele 6   % – og som var mer motstandsdyktig mot sykdom og skade. 100 Samtidig syntes den genmanipulerte tobakken (Y-1-tobakken) å gi mindre tjæreinnhold ved forbrenning enn annen råtobakk.

Prosjektet ble utvidet til et verdensomspennende nettverk drevet frem av Brown & Williamson og koordinert av BAT i London. Y-1-pollen ble gitt kodenummer og sendt fra USA til Canada, Argentina, Brasil, Costa Rica, Chile, Honduras, Nicaragua, Venezuela, Tyskland, Nigeria, Zimbabwe og Pakistan. 101 Plantasjer i den sørlige del av Brasil overtok etter hvert hovedproduksjonen av Y-1-planter. I løpet av siste halvdel av 1980-årene ble Y-1-produkter sendt til markedstesting i England, Frankrike, Finland, Norge, Sveits, Tyskland, Malaysia og Australia. 102

Et problem i 1980-årene var at Y-1-tobakken hadde for høyt nikotininnhold til å kunne brukes i «light»-produkter. Dermed var en betydelig del av sigarettmarkedet uaktuelt. For BAT kom løsningen i 1990 da BATs laboratorium i Southampton ved bruk av karbondioksid utviklet en eks­pan­sjons­prosess som skapte en mildere sigarettrøyk i Y-1-produktene. (Prosessen er kort beskrevet i slutten av punkt 6.8.2 ovenfor). I 1990-årene er Y-1-tobakk blitt benyttet i sigarettmerker som Lucky Strike Plains, Prime, Private Stock, Raleigh 100s, Raleigh Lights King Size, Richland King Size, Richland Lights King Size, Summit, Viceroy King Size og Viceroy Lights King Size. 103

I mars 1994 begynte FDA å undersøke nærmere Brown & Williamsons Y-1-prosjekt. 104 I januar 1997 ble det tatt ut tiltale mot DNA Plant Technology for å ha konspirert med tobakksindustrien om å skape en nikotinplante og for å ha brutt eksportlovgivningen. 105 Dette er visstnok den eneste siktelsen som er blitt reist i forbindelse med Justisdepartementets store strafferettslige etterforskning av tobakksindustriens aktiviteter. 106 En talsmann for Brown & Williamson har tidligere uttalt at selskapets anvendelse av Y-1-tobakk ville opphøre når lagrene var brukt opp. Hvis dette er fulgt opp, bør Y-1-tobakken ha gått ut av bruk i hvert fall i løpet av 1999. 107

6.9.3 Utvikling av teknologi for å endre forholdet mellom nikotin og tjære

Philip Morris innledet tidlig i 1970-årene et arbeid med å gjøre nikotinvirkningen av «light»-produkter så effektiv og stimulerende for brukeren som mulig. 108 Forskere for Philip Morris oppdaget i 1972 at nikotin i sin naturlige tilstand i tobakksplanten og tjære ved forbrenning eksisterer i et bestemt forhold til hverandre. Dette forholdstallet er på ca 0,07, det vil si at for 100 deler tjære ved forbrenning av tobakksbladet, finnes omkring 7 deler nikotin. Denne oppdagelsen synliggjorde for Philip Morris at det ikke var uproblematisk å redusere tjæreinnholdet i «light»-produkter, fordi det med dette også fulgte en ikke ubetydelig reduksjon av nikotinmengden. På denne bakgrunn ble det satt i gang – for det første – en meget avansert laboratorieforskning på hvordan det relative forholdet mellom det naturlige nikotin og tjære kunne brytes, og – for det andre – på hvilket forholdstall som var det mest ideelle å ta i bruk. Med utgangspunkt i Philip Morris’ suksessmerke Marlboro begynte selskapets forskere i begynnelsen av 1970-årene å teste ut på et panel av frivillige røykere sigaretter som på den ene side ga en gradvis reduksjon i tjæreinnhold og på den annen side en gradvis økning i nikotininnhold.

«We are initiating a study of the effect of systematic variation of the nicotine/tar ratio upon smoking rate and acceptability measures. Using Marlboro as a base cigarette we will reduce the tar delivery incrementally by filtration and increase the nicotine delivery incrementally by adding a nicotine salt. All cigarettes will be smoked for several days each by a panel of 150 selected volunteers.» 109

«[Our goal] is to determine optimal nicotine/tar ratios for cigarette acceptability of relatively low delivery cigarettes.» 110

Gjennombruddet for Philip Morris kom i 1974. Selskapets forskere lyktes da å bryte det naturlige relative forholdet mellom nikotin og tjære. Forskerne kom i første omgang til at en «light»-sigarett som ga et forholdstall mellom nikotin og tjære på 0,12 (1:12), ville gi «light»-røykeren den subjektivt samme tilfredsstillelse som Marlborosigaretter gir Marlboro-røykeren. 111 Riktignok hadde man tidligere klart å lage et «light»-produkt som for «light»-røykeren syntes å være like stimulerende som Marlboro er for Marlboro-røykeren. Gjennombruddet i 1974 besto imidlertid i at man nå klarte å kombinere tilgjengelighet for brukeren med øket nikotinstyrke.

Ledelsen i Philip Morris så med stor interesse på dette, og det ble satt i gang nærmere studier av hvor på nikotin/tjære-skalaen det optimale ­forholdstall lå for «light»-brukeren. Det ble i forskningsøyemed laget tre typer av sigaretter som alle ga et tjærenivå på 10 mg pr sigarett, men som hadde ulik nikotinstyrke. Nikotinnivået ble påvirket ved tilsetning av et nikotinsalt. Disse sigarettene ble så testet ut på flere hundre frivillige røykere. Resultatene viste at det optimale forholdstall mellom nikotin og tjære i «light»-produktene lå på omkring 0,10 (1:10). Forskere for Philip Morris fant altså at ved å holde tjærenivået konstant på den ene side, og ved å øke nikotinnivået med om lag 40   % i forhold til tobakksplantens naturlige nivå på den annen side, så fikk man en «light»-sigarett som bedre dekket røykerens nikotinbehov.

«In this study we will make three 10 mg tar cigarettes with N/T ratios og 0.07, .10, and .13 insuring that tar is constant over cigarettes and a Marlboro control. From this test, we will be able to determine: (1) whether we can reliably make full flavored cigarettes in the 10 mg range; and (2) whether a relatively high N/T ratio is essential to do so.» 112

«This study provides evidence that the optimum nicotine to tar ratio for a 10 mg tar cigarette is somewhat higher than that occuring in smoke from natural state of tobacco. [T]he experimental cigarette with the moderate level of nicotine addition was rated higher in acceptability than the proportional reduction cigarette and equal to the Marlboro control.» 113

Data fra the Federal Trade Commission (FTC), som fra 1968 har registrert opplysninger om nikotin- og tjærenivå fra sigaretter, tyder på at Philip Morris gjorde bruk av sin teknologi i kommersielle sigaretter. For eksempel viser FTC’s data at sigarettmerket Benson & Hedges i 1968 hadde et forhold mellom tjære og nikotin på 0,06. Etter 1978 øker imidlertid nikotinandelen i Benson & Hedges. For eksempel er forholdstallet i 1979 på 0,10, i 1981 på hele 0,20 og i 1983 tilbake til 0,11. I 1984 og 1985 var nikotinnivået i Benson & Hedges tilbake til det naturlige forholdstall 0,07, uvisst av hvilken grunn. Etter 1985 finnes det ikke data fra FTC på Benson & Hedges. På bakgrunn av disse fluktuasjonene er det rimelig å reise spørsmål om de kan ha naturlige årsaker. Dette spørsmålet er undersøkt av dr. Lynn Kozlowski ved Penn State University, og han avviser at de økte forholdstall mellom nikotin og tjære i Benson & Hedges kan skyldes tilfeldige variasjoner i naturen. Hans analyse viser at sjansen for dette er mindre enn 1:100 000. 114 Et annet eksempel er Merit Ultra Lights, som ifølge FTC’s data hadde et forholdstall mellom nikotin og tjære på 0,10 i perioden 1988–1993. 115

6.9.4 Det er uklart hvorvidt ekstra nikotin tilsettes i sigaretter

I en utgave av det amerikanske nyhetsprogrammet «Day One» den 28. februar 1994 gjorde American Broadcasting Companies, Inc. (ABC) gjeldende at tobakksselskapet Philip Morris tilsetter ekstra nikotin i sine produkter for å forsterke nikotineffekten. 116 Ifølge reportasjen skjer dette gjennom en komplisert tilvirkningsprosess hvor nikotinet først ekstraheres fra tobakksråvaren, for så å blandes inn igjen etter å ha gjennomgått en særskilt behandling, såkalt «reconstituted tobacco».

ABC har i forbindelse med det etterfølgende søksmål fra Philip Morris utdypet prosessen nærmere. 117 Ifølge ABC innledes prosessen ved at tobakksfibre fra tobakksbladet legges i bløt i en egen nikotinholdig væske («rich brown water»). Gjennom denne bløtleggingen skilles nikotin og andre bestanddeler fra bladfibrene hvoretter nikotinet kan trekkes ut i konsentrert form gjennom en traktering etter filterkaffeprinsippet. I henhold til ABC blandes så dette ekstraherte nikotinet sammen med nikotin fra andre tobakksråvarer, for eksempel fra stilker og biter som er blitt til overs fra den tidligere tørke- og lagringsprosessen (se punkt 6.1 ovenfor) samt fra helt annen tobakk. Til slutt tilsettes dette nikotinet den tobakksblandingen som brukes i sigarettproduksjonen.

Philip Morris har på det sterkeste tilbakevist at den forsterker nikotininnholdet i sine produkter gjennom en slik prosess, og anla etter programmet et 10 milliarder-dollar-ærekrenkelsessøksmål mot ABC. 118 Sommeren 1995 ble saken forlikt idet ABC gikk med på offentlig å dementere de fleste av sine påstander samt å dekke Philip Morris’ advokatutgifter. ABCs journalist i saken, John Martin, og produsenten, Walt Bogdanich (tidligere tildelt Pulitzer-prisen), fremholdt imidlertid fra første stund at deres reportasje var korrekt og nøyaktig, og nektet å underskrive på dementiet. 119

I ettertid har ABC uttalt at deres unnskyldning overfor Philip Morris ikke tilbakeviser alt materiale som ABC fremla under søksmålet til støtte for sine påstander. 120 Det kan på denne bakgrunn synes uklart om ABC bare ikke hadde tilstrekkelige beviser for sine påstander, om kun deler av reportasjen var overdrevet eller uriktig eller om alle ABC’s påstander var uriktige. 121

6.10 Studier av kompenseringseffekter hos røykeren ved røyking av «light» sigaretter

Kompensering betegner den tendens røykere har til å intensivere sin røyking dersom nikotininnholdet i sigaretten reduseres. Det viser seg nemlig at etablerte røykere som går over til mildere produkter mer eller mindre ubevisst tilpasser sin røyking for å oppnå den tilvante nikotindose og tilfredsstillelse som kroppen forventer. 122 Intensivering av røykemønsteret finner dels uttrykk i en økning av antall sigaretter per dag, og dels i måten sigarettene røykes på, for eksempel ved endring av inhalasjonsvolum og –dybde, inhalasjonslengde og inhalasjonshyppighet. 123 Legevitenskapen ble kjent med dette i begynnelsen av 1980-årene. 124

Tobakksindustrien var klar over kompenseringsfenomenet i hvert fall omkring midten av 1970-årene, og dokumentene viser at det ble viet oppmerksomhet. 125 For eksempel viser et dokument fra Philip Morris fra 1975 at selskapet gjennomførte undersøkelser av hvordan Marlboro Lights ble røyket, og at selskapet konstaterte at forsøkspersonene ikke inhalerte reduserte mengder sigarettrøyk i forhold til inhalasjonsmengden ved røyking av vanlige sigaretter:

«Marlboro Lights cigarettes were not smoked like regular Marlboros. In effect, the Marlboro 85 smokers in this study did not achieve any reduction in smoke intake by smoking a cigarette (Marlboro Lights).» 126

Industriens forskere har siden 1970-årene arbeidet med å redusere overføringen av tjærestoffer til røykeren særlig ved å påvirke forbrenningsprosessen i «light»-sigarettene. Røyk fra «light»-sigaretter inneholder således ikke nødvendigvis mindre tjære og nikotin i utgangspunktet. 127 Påvirkning av forbrenningsprosessen blir oppnådd dels ved ulike ventilasjonsinnretninger i sigaretten, dels ved en økning av sigarettens forbrenningshastighet. 128 For eksempel skal små hull i sigarettfiltret sørge for en ventilering av karbonmonoksid og en uttynning av tjære og nikotin, mens en raskere forbrenning av sigaretten fører til færre inhalasjoner – i hvert fall i teorien. Øket forbrenningshastighet blir skapt ved mindre tetthet i tobakksblandingen, porøst papir og ved tilsetning av kjemikalier. 129

Begge virkemidlene slår gunstig ut på the U.S. Federal Trade Commission ’s (FTC) maskinmålinger av tjære- og nikotingehalten i sigaretter som forbrennes. Begge virkemidlene viser seg imidlertid også å gi røykeren mulighet til å svekke eller helt å eliminere den antatte reduksjonsvirkningen. De perforerte filtrene vil nemlig stort sett blokkeres av røykerens fingre eller lepper, enten dette er røykerens mening eller ikke. Hvis ventilasjonshullene dekkes, kan visstnok full kompensering i forhold til en vanlig sigarett oppnås ved bare én ekstra inhalasjon. 130 Også delvis blokkering av ventileringen kan forsterke sigarettvirkningen betydelig. 131 Nikotindosen fra de hurtigbrennende sigarettene kan av røykeren forsterkes ved ett eller to ekstra drag på slutten av sigaretten eller generelt ved dypere og mer intense inhalasjoner. 132 Det ser ut til at de fleste røykere av «light»-sigaretter er ukjent med ventileringssystemet og/eller betydningen av å blokkere hullene i filteret. 133

Tobakksindustriens mekanismer for å redusere tjære- og nikotintilførselen til brukeren har med dette like til i våre dager kunnet kombinere lave FTC-målinger med optimale kompenseringsmuligheter for røykeren. 134 I hvilken grad dette fra første stund har vært tilsiktet fra tobakksindustriens side, er ikke avklart. Det finnes dokumenter, for eksempel fra BAT fra 1984, som kan tyde på at tobakksselskapene ikke var fremmed for tanken om å legge forholdene til rette for at røykere skulle kunne justere sin røyking om de så ønsket:

«Irrespective of the ethics involved, we should develop alternative designs (that do no invite obvious criticism) which will allow the smoker to obtain significant enhanced deliveries should he so wish.» 135

Det er i hvert fall på det rene at den amerikanske tobakksindustrien lenge har kjent til kompenseringsfenomenet og at den verken har informert myndigheter eller forbrukere om betydningen av filterventilering eller farene ved å blokkere hullene i filteret. 136 Ofte er hullene i filteret nesten usynlige for det blotte øye. 137 Riktignok er tobakksindustrien tilbakeholden med eksplisitt å markedsføre «light»-produktene som helsemessig bedre, men i navnet – «light», lavt tjæreinnhold osv – ligger en klar hentydning om at produktene er mindre farlige, og industrien vet at forbrukerne legger vekt på dette. Det er imidlertid grunn til å påpeke at verken tobakksselskapene eller legevitenskapen har kunnet påvise noen nevneverdig forskjell mellom «light» og vanlige tobakksprodukter hva angår helseskader. 138 Den helsemessige fordel ved å røyke dagens ulike former for «light» sigaretter ser således ut til å være ytterst marginal.

Svakhetene ved de målingstester som man har hatt i bruk til i dag, er at det er så mange måter å påvirke nikotindosen på at man vanskelig kan tale om bestemt definerte doser. Dertil viser det seg at det mekaniske røykemønstret som FTCs (og ISOs) målemaskin følger, ikke tar høyde for røykekompenseringsfenomenet slik at røykere av «light»-sigaretter får i seg inntil dobbelt så mye nikotin og tjærestoffer som det som angis på pakningene. 139

Det finnes i hovedsak to internasjonale hovedstandarder for måling av nikotin- og tjærestoffer i sigarettrøyk; målemetoden til The U.S. Federal Trade Commission (FTC) og målemetoden til The International Standards Organization (ISO). Bortsett fra noen mindre detaljer, er de to målemetodene i det store og hele like. 140 Begge metodene baserer seg på en røykemaskin som «inhalerer» sigarettrøyk i henhold til et forhåndsinnstilt inhalasjonsvolum, -dybde og hyppighet.

Flesteparten av dagens røykere (over 70   %) røyker en eller annen form for «light»-sigaretter. 141 I dag har også de fleste sigarettmerker en grad av filterventilering, ikke bare «light»-produktene. 142 FTC har siden 1997–1998 arbeidet med å finne frem til bedre og mer pålitelige målingsmetoder. 143 FTC har dessuten foreslått at det må settes i gang kunngjøringskampanjer for å advare forbrukerne mot å basere seg på nikotin- og tjæreangivelsene på sigarettpakningene.

6.11 Forsøkene på å identifisere og å fjerne de helseskadelige stoffene i tobakk

6.11.1 Innledning

Mens tobakksindustriens forskning på den ene side aksentuerte og klargjorde nikotinets fundamentale betydning i tobakksprodukter, satte den på den annen side søkelys på helsefarer ved bruk av tobakk. Nikotin kan i seg selv være farlig for brukeren, men hovedproblemet var og er omfanget av skadelige stoffer som følger med nikotinet ved bruk av tobakksprodukter.

Tobakksselskapene var fra slutten av 1950-årene klar over at tobakksbruk kunne være helseskadelig, herunder kreftfremkallende. 144 Spørsmålet man en tid reiste innen industrien, var hvordan man kunne skape et produkt som effektivt ga nikotin til brukeren uten også å tilføre en rekke andre helseskadelige stoffer. Tobakksselskapenes engasjement på dette område var motivert av markedets helsebevissthet og av konkurransen mellom selskapene. Selv om det mellom selskapene alltid har vært et visst samarbeid, er konkurransen i tobakksbransjen meget skarp. Markedets helseorientering fra 1960-årene skapte en konstant bekymring i tobakksselskapene for hva slags utspill og produktlanseringer konkurrentene kunne komme med, og det ble påkrevd å være ­forskningsmessig på høyden.

Allerede i 1954 fremhevet Liggetts forskningssjef at selskapet ville gjøre store fremskritt hvis man bare klarte å fjerne de kreftfremkallende stoffene i sigarettrøyken:

«…if we can eliminate or reduce the carcinogenic agent in smoke, we will have made real progress.» 145

Et notat fra konsultasjonsfirmaet Hill & Knowlton, en gang fra 1950-årene, siterer en av tobakksadvokatene idet han fabulerer om hvilken markedsdominans man kunne få hvis man fant frem til en kreftufarlig sigarett:

«Boy! Wouldn’t it be wonderful if our company was first to produce a cancer-free cigarette. What we could do to the competition.» 146

En ledende forsker i Philip Morris slo fast i 1958 at mye tyder på at tobakk kan forårsake kreft: I fortsettelsen antar han at det tobakksselskap som først klarer i vesentlig grad å redusere skadevirkningene av nikotin og tjærestoffer, vil erobre markedet:

«Evidence is building up that heavy smoking contributes to lung cancer. [I recommend an] all-synthetic aerosol to replace tobacco smoke, if necessary…I know this sounds like a wild programme, but I’ll bet that the first company to produce a cigarette claiming a substantial reduction in tars and nicotine, or an ersatz cigarette whose smoke contains no tobacco tars, and with good smoking flavor, will take the market.» 147

Grovt sett kan tobakksindustriens forskning på dette område deles i to; for det første forsøk på å identifisere helseskadelige stoffer i tobakk, og for det andre forsøk på å gjøre noe med disse giftstoffene. Begge deler skulle vise seg å bli ytterst kompliserte foretak.

6.11.2 Undersøkelser for å identifisere de helseskadelige stoffene i tobakk

Man finner i dokumenter så langt tilbake som fra 1957 spor av tobakksbransjens forskning for å identifisere helseskadelige stoffer i tobakk, særlig mulige kreftfremkallende stoffer. 148 Selv om industrien utad fremholdt at tobakksprodukter ikke var helsefarlige, viser dens forskningsaktivitet at den tok helsespørsmålet alvorlig. Fremfor alt var industrien utover 1950- og 1960-årene opptatt av å få klarhet i om sigarettrøyking kunne forårsake lungekreft. Spørsmålet ble tatt opp på flere store internasjonale konferanser innen tobakksindustrien i denne tiden. Disse interne konferansene styrket samarbeidet mellom selskapene, både i inn- og utland, og for forskningen var konferansene et meget viktig forum for diskusjon og informasjonsutveksling. På en slik internasjonal forskningskonferanse i Southampton, England, i 1962, forklarte en av BATs ledende forskere, Sir Charles Ellis , at BAT hadde til hensikt fremover å studere og finne årsakene til røykernes luftveisirritasjon med det formål og gjøre sigaretter mindre farlige. 149

«The Board recognises that this problem [the smoking and health issue] must be tackled from two sides, the first being medical research on the origin of lung cancer and bio-assay on the biological effects of smoke, and the second being the composition of smoke and the possibilities of modifying it.» 150

«Some smoke is irritating, smoker’s cough is a reality, and it cannot be good for health to cause this irritation whether or not this irritation has any effect on the incidence of lung cancer. […] Once we have solved the problem of establishing a quantitative test progress in identifying irritating components will be rapid. Whether the removal will be easy is another question, but to identify them will be a good first step.» 151

For å bestemme innholdet og mengden av stoffer i sigarettrøyk tok tobakksindustriens forskere i bruk en fysisk-kjemisk analysemetode (gasskromatografi). Philip Morris’ forskere synes å ha ligget spesielt langt fremme på dette felt. Allerede i 1961 skrev en av Philip Morris’ ledende forskere at R&D (Research & Development) hadde identifisert 42 kreftfremkallende stoffer i sigarettrøyk. 152 Ifølge forskerne syntes disse stoffene i første rekke å være promotorer (stoffer som stimulerer vekst av kreftforstadier) og ikke initiatorer (stoffer som gir innledende arvestoffskade).

For å studere nærmere om og hvordan tobakk kunne være kreftfremkallende eksperimenterte industriens forskere særlig med mus. Standardtesten var å påføre et tjærekonsentrat på musens hud for å se om dette førte til utvikling av ondartete svulster. 153 Problemet med denne metoden var at gjennomføringen av den tok opptil to år for hvert eneste eksperiment. Det ble derfor i tillegg arbeidet for å finne frem til enklere musetester. Høsten 1968 lyktes for eksempel forskere for Brown & Williamson å utvikle en åtte-dagers test bestående i pensling av tobakksekstrakt på mus. Testen målte hyperplasi (fortykning av huden på grunn av økt celledeling) som indikator på kreftforstadium. 154

Industriens forskere innså at musehudtesten hadde sine svakheter ettersom mange av tobakkens kreftfremkallende stoffer først oppstår i forbrenningsfasen. I begynnelsen av 1970-årene etablerte BAT et eget laboratorium som skulle fokusere på inhalasjonsstudier av mus. Resultatene fra dette forskningsprosjektet viste en klar sammenheng mellom konsentrasjon av sigarettrøyk og utviklingen av kreftsvulster. 155

Foruten eksperimenter med mus, foretok man mutagenitetstester på bakterier (såkalte Ames-tester). 156 Slike tester avdekker hvorvidt det stoffet man prøver ut på bakteriekulturen, har evne til å forårsake mutasjoner i bakteriecellene, hvilket igjen indikerer at stoffet kan være kreftfremkallende.

Industriens forskere i 1960- og 1970-årene oppdaget blant annet følgende helseskadelige stoffer i forbindelse med sigarettrøyking: Acetaldehyd, akrolein, arsenikk, benzo(a)pyren, dibenzo(a)pyren, cyanid, karbonmonoksid, nitrogenoksider og nitrosaminer. 157

6.11.3 Metoder og virkemidler for fjerning av helseskadelige stoffer og for reduksjon av uheldige helsevirkninger – oversikt

Tobakksindustriens målsetning var på den ene side å rendyrke nikotinnivået i tobakk, og på den annen side å minimere virkningene av skadelige tilleggstoffer. Forskningsaktiviteten på dette feltet var spesielt stor i 1960-årene, og en rekke idéer ble utprøvd. Mye av denne forskningen var en videreføring av nikotinstudiene. 158 Eksperimentene omfattet for eksempel filterutvikling og endring av tobakksblandinger. 159 Eksperimentene gikk imidlertid også på helt nye forhold, slik som forsøk på å finne tilfredsstillende erstatninger for giftstoffer i tobakk og forsøk på å skape en sigarett som ikke inhaleres. 160

De patentene som opp gjennom årene er blitt tatt ut av tobakksselskapene, viser at industrien særlig har vært opptatt av å finne metoder for å fjerne eller redusere tjærestoffene (1974–1998), CO (karbonmonoksid – 1972–1997), PAH (polysykliske aromatiske hydrokarboner – 1971–1988), HCN (hydrogencyanid, det vil si blåsyre – 1971–1988), nitrosaminer og andre helsemessig uheldige nitrogenforbindelser (1979–1998), radioaktive stoffer (1971–1980), metallkarbonyler (1970-årene) og aldehyd (1980-årene). 161

6.11.4 Forsøk på helt å fjerne helseskadelige stoffer – særlig om nitrosaminer

Blant de mest kreftfremkallende stoffer i tobakk er såkalte nitrosaminer. Nitrosaminer betegner en fellesgruppe av stoffer som dannes ved reaksjon mellom proteinforbindelser (sekundære aminer) og nitrogenoksider (nitrogenoksid, nitritt og nitrat), for eksempel under påvirkning av varme og ved forbrenning. Kroppens omdanningsprodukter av nitrosaminer binder seg sterkt til cellenes arvemateriale. Dette kan utløse mutasjoner som kan ødelegge cellenes mekanismer for vekstkontroll, hvilket igjen kan føre til utvikling av kreftsvulster. Eksempler på kreftfremkallende nitrosaminer i tobakksrøyk er det såkalte NNK og nitrosonornikotin. Disse tilhører de tobakksspesifikke nitrosaminene (tobacco-specific nitrosamines – TSNA).

Tobakksindustrien har vært opptatt av å forstå nærmere hvordan nitrosaminer dannes i tobakk, for derigjennom å eliminere disse, enten direkte eller indirekte ved å fjerne nitrater og andre bestanddeler som inngår i dannelsen av nitrosaminer. 162 Fra slutten av 1970- og utover 1980-årene ble det gitt mange patenter til tobakksselskapene på metoder for å hindre nitrosaminutvikling. 163 Foreløpig har det dog ikke lyktes industrien å få fjernet nitrosaminene fra sigarettrøyken. Talsmenn for RJR har imidlertid nylig uttrykt optimisme med hensyn til et forskningsprosjekt som selskapet har forestått i 1990-årene om reduksjon av nitrosaminutviklingen i sigaretter. 164 Tilsvarende signaler er også kommet fra selskapet Star Scientific, Inc (se også neste punkt).

6.11.5 Forsøk på å begrense tjæreeffekten og andre farlige stoffer ved røyking – nye sigarettyper

Fra begynnelsen av 1960-årene og frem til i dag har tobakksselskapene søkt å skape en sigarett som under forbrenning reduserer overføringen av tjære til røykeren. Et konsept som særlig BAT, Brown & Williamson og RJR har arbeidet med, går ut at nikotinet i sigaretten under forbrenningsfasen frigjøres fra tjæren, hvoretter kun nikotinet inhaleres av røykeren.

Først ute var BAT og Brown & Williamson, som allerede i begynnelsen av 1960-årene utviklet en tjærereduserende mekanisme kalt ARIEL. 165 ARIEL gikk ut på å plassere et nikotinrør i kjernen av sigaretten sammen med stoffer som under oppvarming og deretter nedkjøling kunne skape en sky av mikrodråper til å transportere nikotinet til røykeren. Ved på den ene side å bruke ufarlige stoffer som vann til å transportere nikotinet, og på den annen side lede røyken fra den omkringliggende tobakken ut av sigaretten, kunne man i teorien redusere store deler av de uheldige tjæreeffektene. Røykeren kunne således inhalere gjennom nikotinrøret i kjernen av sigaretten og unngå å ta inn røyk fra tobakken ellers. 166

BAT og Brown & Williamson innså at de trengte en nisje i markedet for å få et eventuelt ARIEL-sigarettmerke etablert. Det kan se ut som at selskapene i begynnelsen vurderte ARIEL som en konkurrent til alminnelige beroligende midler. 167 Dette ble det likevel ikke noe av. I det hele tatt ser det ut til at det aldri er blitt innført noe ARIEL-produkt på markedet. 168 BAT og Brown & Williamson har imidlertid gjennom alle år vært opptatt av sitt ARIEL-prosjekt og flere patenter er utstedt, det siste så sent som i 1994. 169

RJR startet arbeidet med en tilsvarende ny sigarettype i begynnelsen av 1980-årene. 170 Prosjektet ble kalt PREMIER. 171 Ideen gikk ut på å isolere et stykke trekull som forbrenningselement i opptenningsenden av sigaretten, og plassere små bestanddeler av aluminiumsoksid som var dekket av nikotin og glyserin innenfor trekullet. Under oppvarming utvikler dette en sky av nikotinholdige mikrodråper som kan inhaleres av røykeren uten at det også følger med så store mengder av skadelige tilleggsstoffer som ved røyking av en vanlig sigarett. PREMIER-sigaretten ble prøvd ut på markedet våren 1988, men den ble ganske snart trukket tilbake igjen på grunn av dårlig mottagelse og frykt for regulering av FDA. 172 Årsaken til PREMIERs manglende markedssuksess var først og fremst at sigaretten både luktet og smakte vondt hvis man ikke fulgte sigarettpakkens vedlagte bruksanvisning. 173 I henhold til bruksanvisningen måtte sigaretten antennes med en ren butanflamme. Flammen fra en vanlig fyrstikk eller lighter reagerte nemlig ugunstig med kullstykket i sigarettens opptenningsende. Det er vel også grunn til å tro at det kan ha vært en viss motvilje mot å røyke i henhold til en egen opptenningsprosedyre og særskilt instruks. 174

Selv om PREMIER ikke slo an i markedet, synes RJR ikke å ha gitt opp sin idé. I 1994 kunngjorde RJR at de igjen arbeidet med å utvikle en sigarett, ECLIPSE, basert på kulloppvarmingsteknologien. 175 I april 2000 ble denne sigaretten lansert i USA til markedstesting. 176 Med ECLIPSE skal visstnok de helseskadelige stoffene i tobakken være betydelig redusert samtidig som røykeren effektivt tilføres nikotin.

Utover i 1960- og 1970-årene arbeidet Liggett med sin egen teknologi for å redusere de uheldige helsemessige virkningene av tjæren i sine produkter. 177 Også Liggetts forskere var opptatt av å påvirke forbrenningsprosessen. Deres forskere fant ut at under forbrenning forbrukes oksygenet i tobakkens organiske materiale, hvoretter disse danner såkalte frie radikaler, det vil si molekyler som mangler et elektron i sin atomstruktur. Elektronunderskuddet medfører at molekylene er ustabile og således har en tendens til å binde seg til andre molekyler. Gjennom denne bindingsprosessen kan molekylene skade arvestoffet og således kunne være kreftfremkallende. Liggetts forskere hadde en teori om at utviklingen av frie radikaler kunne hemmes dersom man klarte å sikre en mer fullstendig forbrenning av det organiske materialet. 178 For å forsterke forbrenningen ble omkring 200 katalysatorer prøvd ut før man slo ned på tungmetallet palladium. Som tilsetningsstoff i mikroskopiske mengder viste tobakksrøyk fremstilt med palladium seg å redusere svulstutviklingen på mus med 40   %. Prosjektet stoppet imidlertid ikke med det. Liggetts forskere fant at ved å blande palladium med magnesiumnitrat fikk man en reduksjon i svulstutviklingen på 95–100   %. Ulempen var at kombinasjonen av disse tilsetningsstoffene i noen grad økte dannelsen av nitrosaminer. For å hanskes med dette utviklet forskerne et perforert kullfilter som dels påvirket tobakksrøykens pH-verdi og dels sørget for ventilering. Til sammen viste dette seg nokså effektivt å hindre nitrosaminforekomsten. I 1975 hadde forskerne klar en PALLADIUM-sigarett.

Palladium-prosjektet førte til en intens og årelang strid innenfor Liggetts ledelse. 179 Den ene siden ønsket å prøve PALLADIUM-sigaretten ut på markedet, mens den andre siden var bekymret over hva lanseringen av en tryggere sigarett ville kunne trekke med seg av rettslig ansvar for selskapets øvrige produkter. Etter klare advarsler fra selskapets advokater og sterke anmodninger fra andre tobakksselskaper ble det til at planene om markedsføring falt.

På en forskningskonferanse for BAT og Brown & Williamson i 1983 ble det fremsatt og drøftet noen helt nye teorier om hvordan man kunne minimalisere de uheldige virkningene av tjære uten at dette gikk ut over nikotinopptaket i lungene. 180 To metoder ble diskutert, og begge hadde som formål å redusere mengden av sigarettrøyk som dras inn i lungene under sigarettrøyking. Enten kunne man prøve å forkorte den tiden som sigarettrøyken blir værende i lungene, eller man kunne forhindre dype inhalasjoner ved å gjøre sigarettrøyken mer irriterende for luftveiene. Den sistnevnte metoden ble avvist under henvisning til at den kunne gjøre det vanskelig for røykeren å oppnå en tilstrekkelig nikotindose. Inhalasjon, og i neste omgang nikotinopptak i lungene, er helt avgjørende for å tilfredsstille røykerens nikotinbehov. 181 Ettersom en inhalasjonsfri sigarett var uaktuelt, gjaldt det å få røykeren til å puste ut den inhalerte sigarettrøyken så snart han hadde tatt opp nikotinet. Dette ville innebære studier av hvordan nikotintilførselen mest effektivt kunne gjøres tilgjengelig for røykeren slik at sigarettrøyken ikke ble holdt lenger enn høyst nødvendig i røykerens lunger. Det er ukjent om det noen gang ble satt i gang forskning på dette. 182 Men diskusjonen viser nok en gang hvilken fundamental betydning man innen industrien tilla nikotinet.

I desember 1999 kunngjorde det amerikanske selskapet Star Scientific, Inc. – tidligere Star Tobacco & Pharmaceuticals, Inc. – at det over tusenårsskiftet ville, som det første tobakksselskap i USA, lansere en kullfiltersigarett uten tilsetningsstoffer og med sterkt redusert nitrosaminutvikling (TSNA). 183

6.11.6 Filtrering av helseskadelige stoffer

Ideen om selektiv filtrering av helseskadelige stoffer ble først prøvd ut av Lorillard ved introduksjonen av et nytt Kentfilter i 1962. Lorillard hadde i begynnelsen av 1950-årene utviklet filtersigaretten Kent som et svar på «tjæreracet» mellom tobakksselskapene. 184 Ti år senere presenterte Lorillard for tobakksmarkedet en modifisering av Kentfilteret som et svar på den nye helseorienteringen blant forbrukerne. Ifølge Lorillard fjernet det nye Kentfilteret hele 90   % av fenolene fra sigarettrøyken. Fenoler utgjør en stor og uensartet gruppe av stoffer med en meget varierende farlighetsgrad. De fenolene som Lorillard hevdet å ha fjernet ved det nye Kentfilteret, var fenoler som kunne virke irriterende for røykerens luftveier og forsterkende på andre kreftfremkallende stoffer.

Lorillards fremstøt kom overraskende på konkurrentene og vekket noe av et oppstuss blant tobakksselskapene. 185 Oppstusset skyldtes egentlige ikke de helsemessige aspektene ved markedsføringen i seg selv. Det var for så vidt ikke noe nytt at tobakksselskapene i sin markedsføring fremhevet egenskaper ved sine produkter som etter sigende gjorde dem bedre og mer behagelige for brukeren. Det nye var imidlertid Lorillards nyanserte og nærmest vitenskapelige fokusering på definerte helseskadelige stoffer og deres virkninger på brukeren. I dette lå det nemlig en implikasjon om at tobakksprodukter i utgangspunktet var helsemessig farlige, og en slik implikasjon bar i seg kimen til rettslig ansvar for tobakksprodusentene hvis de ikke enten fjernet de helseskadelige stoffene eller gjorde forbrukerne uttrykkelig oppmerksom på helserisikoen. Det ble av de andre tobakksselskapene dessuten oppfattet som en uhørt freidighet av Lorillard til egen fordel å gå ut med forskningsresultater som kunne skade industrien som helhet. 186

I denne atmosfæren av bekymring blant tobakksselskapene i 1960-årene, var det pussig nok de nye lovpålagte advarselstekstene som kom dem til unnsetning. 187 Den obligatoriske advarselsmerkingen viste seg nemlig i årene som fulgte å få gjennomslag som forsvarsargument for industrien i tobakkserstatningssøksmål.

Utover i 1960- og 1970-årene var alle de store tobakksselskapene i USA opptatt av å utvikle sigarettfiltre som kunne redusere overføringen av farlige stoffer til røykeren. Brown & Williamson lanserte i 1975 sigarettmerket Fact, som i henhold til interne testresultater hadde et lavere innhold av giftstoffene acetaldehyd og cyanid enn mange av konkurrentmerkene. 188 Nitrosaminnivået var på den annen side høyt i Fact. Fact var på markedet bare noen få år.

6.11.7 Forsøk med tilsetningsstoffer for å redusere uheldige helsevirkninger

Chemosol

Studier av fysikere i Tyskland under ledelse av Max Binding syntes å vise at stoffet Chemosol forsterket forbrenningsprosessen i sigaretter og således reduserte utviklingen av det kreftfarlige stoffet benzo(a)pyren i sigarettrøyk. Videre eksperimenter på mus, forestått av biologen dr. Perry Hudson ved Colombia University i 1966, antydet at røyk fra Chemosol-behandlet tobakk var langt mindre kreftfremkallende enn tobakk som ikke var tilsatt Chemosol. Hudsons forskning ble omtalt i the New York Times og den vakte oppsikt. Den ble omfattet av interesse blant leger, den amerikanske kreftforening ga uttrykk for at virkningene av Chemosol var lovende og den amerikanske tobakksindustrien fant resultatene så interessante at alle de store tobakksselskapene gikk sammen om å finansiere et forskningsprosjekt om virkningene av å bruke Chemosol i sigaretter. 189 Den 31. august 1969 kunngjorde tobakksindustrien i the New York Times at den aktet å videreføre Chemosolforskningen og at industrien i den anledning hadde engasjert et privat testlaboratorium i Virginia (The Hazelton Laboratory).

Industriens interne dokumenter viser at tobakksselskapenes advokater var reserverte og noe bekymret for denne aktiviteten fra tobakksselskapenes side. Advokatene synes særlig å ha vært opptatt av at man måtte få slått fast at Chemosol-behandling virkelig hindret utviklingen av kreft i mus før industrien engasjerte seg i nærmere forskning på Chemosol. Hvorfor advokatene var opptatt av dette, er uklart. Antagelig var det for å sikre tobakksselskapene mot at dens forskningsprosjekt skulle komme til resultater som ikke var heldige for industrien. Hvis det for eksempel skulle vise seg at Chemosol faktisk reduserte benzo(a)pyren i tobakksrøyk, men uten at dette hadde nevneverdige betydning for kreftutviklingen, så ville dette indikere at det var andre stoffer i tobakk enn benzo(a)pyren som var kreftfremkallende. 190

Det er ukjent hvilken skjebne tobakksindustriens Chemosol-prosjekt fikk. 191 Det er så vidt vites ikke funnet dokumenter som viser om prosjektet ved Hazelton-laboratoriet ble gjennomført, og det er ukjent om Chemosol noen gang ble brukt i sigaretter på markedet.

Freon

En måte å redusere tjæreinnholdet i sigaretter på, er å «blåse opp» eller å ekspandere tobakksblandingen: Mindre tetthet i tobakksblandingen gir mindre masse per vektenhet; ergo mindre tjære per sigarett. Fra opprinnelig å være et tiltak som bare tok sikte på å redusere produksjonskostnadene, er ekspansjonsmetoden den dag i dag et viktig virkemiddel for å redusere tjæreholdigheten i tobakksprodukter. 192

RJR utviklet i 1970-årene en ekspansjonsmetode basert på prosesseringsstoffet Freon-II (Freon Refrigerant II). 193 Metoden – kalt G-13 – ble ganske snart tatt i bruk også av Lorillard, American Tobacco og Liggett.

I 1970-årene pågikk det en samfunnsdebatt om hvorvidt bruken av Freon i ulike varer og artikler var skadelig. Miljøvernorganisasjoner fremholdt at Freon under forbrenning kunne danne den giftige kvelningsgassen karbonylklorid, og overfor myndighetene ble det krevd forbud mot bruken av Freon i klimaanlegg. På dette tidspunkt var det utenfor tobakksindustrien ikke kjent at også en del tobakksprodukter inneholdt Freon. Tobakksindustrien merket seg denne debatten og satte i gang forsøk på mus for å finne ut om Freon hadde helseskadelige virkninger, særlig under forbrenning. En forskningsrapport til RJR fra denne tiden slår fast at det ikke ble funnet bevis for at Freon under forbrenning var skadelig, men rapporten inneholder en uttrykkelig reservasjon under henvisning til at konklusjonene ennå ikke var etterprøvd av en uavhengig forskningsinstans.

I desember 1977 avviste de amerikanske forbrukermyndighetene at det var aktuelt å nedlegge noe forbud mot bruken av Freon. Etter denne konklusjonen fra myndighetenes side kan det se ut som at tobakksindustrien fikk mindre betenkeligheter med å tilsette Freon i tobakksblandingen. For eksempel begynte også Brown & Williamson å ta i bruk G-13-prosessen nå. RJR ser ut til å ha anvendt Freon i perioden 1970 til 1993. 194 Det er ukjent i hvilken grad industrien har fortsatt sine eksperimenter og forskning på virkningene av Freon.

A-vitamin

I begynnelsen av 1980-årene lekte forskere for BAT og Brown & Williamson med tanken om å tilsette A-vitamin i tobakksblandingen. 195 Det ble imidlertid med tanken, idet man på bakgrunn av litteraturstudier kom til at A-vitamin neppe ville ha særlig skadehemmende effekt i røyk. Dette er likevel interessant fordi ideen om å tilsette A-vitamin gir kun mening hvis man legger til grunn at tobakk kan være kreftfremkallende. Omkring dette tidspunkt ble det nemlig kjent at A-vitamin i matvarer muligens kunne være kreftforebyggende.

Avslutning

Tobakksselskapenes forsøk med ulike stoffer frembød ikke bare vanskeligheter av teknologisk art. Tilsetning av stoffer og kjemikalier for å skape gunstige helsemessige effekter vil kunne føre produksjonsvirksomheten inn under FDAs (the Food and Drug Administration’s) myndighetsområde, noe tobakksindustrien alltid har vært svært opptatt av å unngå. 196 Frykten for FDAs strenge reguleringsregime er nok en hovedgrunn til at mange ideer og prosjekter på dette felt falt eller møtte motbør innen tobakksselskapene. Det er likevel interessant å notere seg industriens bevissthet omkring kreftspørsmålet.

6.11.8 Forsøk med ulike tobakkssubstitutter

I 1960- og 1970-årene hadde den amerikanske tobakksindustri tro på at det skulle la seg gjøre å redusere skadevirkningene av tobakk ved å erstatte ulike helsefarlige bestanddeler i tobakk med andre stoffer. Det ble iverksatt flere prosjekter for å finne frem til erstatningsstoffer som på den ene side hadde de ønskede tobakkslignende egenskaper, og som på den annen side ikke var helsefarlige. 197 Denne forskningen sto i nær sammenheng med de ovenfor omtalte forsøk med tilsetningsstoffer og reiste mange av de samme problemene. Rettslig sett var det et hovedproblem at en eventuell bruk av erstatningsstoffer ville få tobakksproduktet til å fremstå mindre som et (bearbeidet) naturprodukt og mer som et industrielt fremstilt produkt. Tobakksselskapene var bekymret for at dette ville kunne gi FDA grunnlag for å klassifisere deres produkter som «drugs», og kanskje også legge opp til et strengere erstatningsrettslig produktansvar.

Det kan synes underlig at tobakksindustrien var bekymret over at dens forsøk med erstatningsstoffer skulle kunne åpne døren for et mulig strengere ansvar. Skulle man ikke tro at forsøk på å gjøre tobakksproduktene mindre farlige, ved bruk av erstatningsstoffer eller på annen måte, bare ville være positivt og tale i industriens favør? Man må imidlertid huske på at på dette tidspunkt var prosessene bak produksjonen av tobakksvarer ikke kjent utenfor industrien og at FDA hadde erklært at den ikke anså tobakk som et av sine myndighetsområder. For en industri som internt hadde betraktet tobakk (nikotin) som et «drug» fra tidlig i 1960-årene, kfr blant annet punkt 6.7.1 ovenfor, kan man således se at det gjaldt å ikke vekke en sovende bjørn.

Likefullt ble det gjort en del forsøk på å komme frem til erstatningsstoffer som ikke var helsefarlige. Den største utfordringen var å finne eller å skape et stoff som kunne erstatte nikotinet i tobakk. Riktignok er ikke nikotin den farligste bestanddelen i tobakk, men nikotinet er ved sin farmakologiske og avhengighetsskapende virkning på brukeren den viktigste bestanddelen. Dersom man kunne finne et ufarlig stoff med de samme virkninger som nikotin, kunne man i prinsippet lage et helt nytt og ufarlig produkt som var tilsatt nikotinerstatningen. Til dette kom at nikotin ikke er ufarlig. For det første følger det tjære med nikotin når tobakk røykes (jf også punkt 6.9.3 ovenfor), og tjæren er farlig. For det andre kan nikotinet i seg selv ha uheldige virkninger på hjerte- og karsystemet. I løpet av 1970-årene gjennomførte BAT flere eksperimenter for å finne frem til nikotinerstatninger, men uten at forsøkene lyktes. 198

Philip Morris ser ut til å ha drevet forsøkene lenger. Mot slutten av 1970-årene innledet Philip Morris forskere dyptpløyende studier av nikotinets farmakologiske egenskaper med den hensikt å finne frem til et ufarlig substitutt. 199 Forskerne mente å ha kommet over et syntetisk stoff, kalt 2’-metylnikotin, som syntes å ha den samme avhengighetsskapende effekt på rotter som nikotin, men uten bivirkinger på hjerte- og blodkarsystemet. Philip Morris’ advokater var lite begeistret for denne forskningen idet de mente at den innebar en innrømmelse av at nikotin er avhengighetsskapende. Den ledende forsker på nikotinprosjektet, Victor J. DeNoble, ble våren 1983 nektet å publisere sine undersøkelser på tross av at han hadde en avtale med det anerkjente tidsskriftet Psycho-pharmacology. Og da Rose Cipollone samme vår gikk til erstatningssøksmål mot Philip Morris under henvisning til at selskapet ikke hadde advart mot sigaretters avhengighetsskapende og helseskadelige virkninger, samt at hennes advokater i denne forbindelse krevde tilgang til forskningsmateriale, fikk hele nikotinprosjektet en brå slutt. 200 Ifølge DeNobles forklaring 10 år senere ble han av Philip Morris’ ledelse pålagt å stenge laboratoriet, avlive alle dyr, opphøre med all forskning på nikotin og nikotinsubstitutter, aldri å publisere noe om sine nikotinstudier, samt å finne seg arbeid annet sted. 201

Tobakksselskapene forsøkte også å finne frem til erstatninger for andre stoffer i tobakk enn nikotin, særlig i Storbritannia og Tyskland. I midten av 1970-årene mente forskere for BAT å ha kommet over et ufarlig tobakkssubstitutt. 202 Det ble kalt Batflake, og eksperimenter på rotter syntes å vise at stoffet virket mindre belastende på lunger og luftveier enn vanlig tobakk. I England utviklet Imperial Tobacco et tobakkssubstitutt basert på tremasse. 203 Stoffet ble simpelthen kalt New Smoking Material (NSM) og ble i 1973 omtalt med interesse i det britiske legetidsskriftet Lancet. Noe senere samme år lanserte det engelske tobakksselskapet Courtaulds sigarettmerket Planet som et nytt og bedre alternativ under henvisning til bruk av tobakkssubstitutter. 204 Sommeren 1977 fulgte de engelske selskapene Imperial Tobacco, Gallahers og Rothmans etter og introduserte på markedet et titalls nye merker basert på tobakkssubstitutter. 205 Også i Tyskland innførte industrien nye merker basert på tobakkssubstitutter. 206

Disse nye lanseringene møtte imidlertid motbør. Legevitenskapen etterlyste det vitenskapelige grunnlaget for påstanden om at tobakksproduktene var helsemessig tryggere, og pressen stilte kritiske spørsmål om hva tobakksselskapene mente var bedre enn hva. De nye merkene slo ikke an i markedet og ble ganske snart trukket tilbake. På bakgrunn av erfaringene fra Storbritannia og Tyskland ser det ut til at den amerikanske tobakksindustrien ikke gjorde alvorlige forsøk på å lansere tobakksubstitutter.

6.12 Studier av passiv røyking

Passiv røyking («passive smoking»), også kalt miljøtobakksrøyk («environmental tobacco smoke – ETS»), som i hovedsak omfatter den såkalte sidestrømsrøyken («sidestream smoke»), ble et tema for tobakksselskapene i begynnelsen av 1970-årene. 207 Noe av bakgrunnen for at selskapene ble penset inn på dette temaet var faktisk at tobakksforskerne selv følte røyken fra brennende sigaretter i laboratoriet som irriterende. 208

I midten av 1970-årene var passiv røyking blitt et viktig forskningsområde for tobakksselskapene. På dette tidspunkt var legevitenskapen såvidt begynt å se nærmere på hvorfor røyken fra en brennende sigarett skapte ubehag hos mennesker som ble utsatt for sidestrømsrøyken. For eksempel var det i den amerikanske helsedirektørs rapport fra 1972 antydet at passiv røyking etter omstendighetene kunne være helsemessig uheldig. Nærmere dokumentasjon og konkretisering av dette oppnådde legevitenskapen imidlertid først i begynnelsen av 1980-årene. 209 Først ti år etter sin første rapport om passiv røyking, fremhevet den amerikanske helsedirektør således i sin rapport fra 1982 at epidemiologiske studier ga grunn til bekymring om at sidestrømsrøyk kunne representere en kreftrisiko for ikke-røykere.

Da tobakksselskapene for alvor begynte sin egen forskning på passiv røyking i 1970-årene, var de først opptatt av å finne ut om sidestrømsrøyken inneholdt helsefarlige stoffer. I 1976–77 bekreftet forskere for BAT legevitenskapens nylige påvisning av at sidestrømsrøyken fra en brennende sigarett inneholdt helseskadelige stoffer som karbonmonoksid og tobakksspesifikke nitrosaminer. 210 Mot slutten av 1970-årene ble BATs forskning på passiv røyking særlig konsentrert om å måle nitrosaminnivåene i sidestrømsrøyken, samt forsøk på å begrense utviklingen av sidestrømsrøyk overhodet. 211 Fra begynnelsen av 1980-årene synes tobakksselskapenes egen forskning å ha bekreftet at sidestrømsrøyk ikke bare var ubehagelig og irriterende for ikke-røykere, men kunne også gi mer alvorlige helseskader. 212

Tobakksselskapenes forskningsinnsats på sidestrømsrøyk ble spesielt viktig fra 1980-årene. Med legevitenskapens undersøkelser av passiv røyking kom en ny helsebevissthet i markedet, og med dette fryktet tobakksselskapene strengere regulering fra myndighetenes side. Dokumenter fra BAT viser at selskapets forskning på sidestrømsrøyk nå hadde to målsetninger. For det første skulle forskningen søke å skape produktforbedringer med hensyn til (blant annet) virkningene av passiv røyking. For det andre skulle forskningen gi argumenter til imøtegåelse av at passiv røyking var helseskadelig.

For eksempel heter det i et referat fra en av BATs interne internasjonale tobakkskonferanser i 1982:

«We must get hard data both to help counter anti-smoking attacks and to support the design of future products .» 213

Året etter slo B.C.A.C. (BAT Chairman’s Advisory Committee) fast at målsetningene med forskningen på siderstrømsrøyk var:

«1. Develop cigarettes with reduced sidestream emissions and/or reduced perceived smell and irritation

2. Conduct research to anticipate and refute claims about the health effects of passive smoking.» 214

BATs forskere eksperimenterte særlig med ulike former for sigarettpapir, dels for å redusere den irriterende effekt av passiv røyking og dels for å gjøre sidestrømsrøyken mindre synlig. 215 Ulike tobakkssammensetninger og tilsetningsstoffer ble også prøvd ut. 216 Det er uavklart hva som nærmere kom ut av denne forskningen.

6.13 Hvorfor har forsøkene på å skape en ufarlig sigarett foreløpig slått feil?

1960- og begynnelsen av 1970-årene preges av en positiv tro innen den amerikanske tobakksindustri på at det skulle la seg gjøre å utvikle en helsemessig bedre sigarett. Det ble i denne perioden og fremover satt i gang en rekke oppriktige forsøk og prosjekter på å oppnå dette. I løpet av 1970-årene ante imidlertid industrien problemer, såvel av teknisk som rettslig art. Forskningen gikk mer og mer over til å konsentrere seg om nikotin og om å finne forsvarsargumenter i helsedebatten. Således ble arbeidet med å redusere giftstoffene i tobakk etter hvert noe halvhjertet. Riktignok ble det brukt betydelige pengebeløp i dette arbeidet, men dette var likevel kun en liten andel av tobakksselskapenes samlede budsjetter. I perioden 1969 til 1994 brukte for eksempel Philip Morris, det største tobakksselskapet i USA (og i verden for øvrig), 1,2 milliarder dollar (ca 10 milliarder norske kroner) på forskning og produktutvikling, mens selskapet i samme periode brukte 18,7 milliarder dollar (ca 140 milliarder norske kroner) på markedsføring. 217 De fleste store prosjekter som de amerikanske tobakksselskapene satte i gang for å finne frem til helsemessig bedre produkter, ser ut til å ha blitt helt eller delvis oppgitt. Og de få prosjektene som førte til produksjon og markedsføring av nye sigaretter, ble stort sett frafalt og produktene trukket tilbake etter kort tid.

Delvis skyldes dette tekniske problemer. Tobakksplanten består av et utall av bestanddeler og stoffer, og å identifisere alle disse, eller endog bare de mest helseskadelige, er vanskelig. Videre kompliseres dette ved at de fleste tobakksprodukter konsumeres under forbrenning. Under forbrenningsprosessen reagerer stoffer med hverandre og en rekke nye stoffer dannes, flere av dem kreftfremkallende, se punkt 2.2.4 ovenfor. Forsøkene på å redusere farene ved tobakksproduktene har ofte vist seg å ha utilsiktede virkninger, for eksempel har anvendelsen av tilsetningsstoffer for å hemme utviklingen av én type helseskadelige stoffer undertiden ført til dannelsen av nye helseskadelige stoffer. Til dette kommer ytterligere komplikasjoner som følge av at industrien hele tiden har hatt som grunnleggende forutsetning og formål å tilføre brukeren nikotin. Å sikre en effektiv nikotindose uten at det følger med skadelige tilleggsstoffer ved forbrenning av tobakk, har til i dag vist seg å være umulig. Det er nikotinet som gjør tobakksråvaren påkrevd. Nikotin har unike farmakologiske virkninger, idet det som avhengighetsskapende stoff virker både stimulerende og beroligende på brukeren. Man har ikke kunnet finne en «fullverdig» erstatning for nikotin.

Foruten problemer av teknisk karakter var frykten for erstatningsrettslige søksmål en hovedgrunn til at søken etter et helsemessig tryggere tobakksprodukt med tiden ble nedprioritert. Tobakksindustriens ledelse og dens juridiske rådgivere vurderte det etter hvert som nærmest livsfarlig for industrien å forestå en åpen forskning på skadevirkningene av tobakk og på denne bakgrunn lansere produktforbedringer og produktfornyelser. Riktignok ville et nytt og helsemessig bedre produkt i seg selv være bra, men problemet – slik industrien vurderte det – var at det i markedsføringen av et slikt produkt ville ligge en innrømmelse av at de øvrige tobakksproduktene var helseskadelige. Industrien fryktet at den med dette ville invitere og legge opp til erstatningsrettslige søksmål. Videre var tobakksselskapene bekymret for at lanseringen av et nytt og mindre farlig tobakksprodukt kunne spille alle dens øvrige produkter utover sidelinjen.

Tobakksindustrien i USA har alltid vært meget opptatt av å holde bransjen utenfor FDAs (the Federal Food and Drug Administration) strenge reguleringsregime. Inntil 1990-årene har FDA selv ansett tobakk som et produkt som faller utenfor dets myndighetsområde ut fra synspunktet om at tobakk verken er næringsmiddel («food») eller legemiddel/behandlingsmiddel («drug») 218 . Opp gjennom årene har det derfor vært maktpåliggende for industrien ikke å røpe at den selv har betraktet og betrakter tobakk som et «drug». Industriens søken etter et tryggere tobakksprodukt har hele veien også hatt en side mot nikotinforskningen. Frykten for at FDA skulle kunne få mistanke og grunnlag for å klassifisere tobakk som et «drug» har følgelig lagt en nokså sterk demper på tobakksselskapenes arbeid med å redusere de helsemessig farlige virkninger av tobakksbruk.

Opp gjennom årene er det gitt en rekke patenter til tobakksselskapene på tekniske innretninger og løsninger på hvordan ulike helseskadelige virkninger i tobakk kan reduseres eller elimineres. 219 Det er således mye som tyder på at industrien har hatt den teknologiske viten til vesentlig å forbedre sine produkter. På bakgrunn av de interne dokumenter som i løpet av de siste årene er blitt frigjort, er det i dag en utbredt oppfatning at det er tobakksbransjens frykt for erstatningsrettslige søksmål og offentlig regulering som har vært de dominerende årsaker til selskapenes tilbakeholdenhet med å modifisere, endre og lansere produktforbedringer. 220

Norbert Hirschhorn , rådgiver for Verdens helseorganisasjon, WHO, har ved de amerikanske arkivene gått gjennom en rekke dokumenter om den tyske tobakksindustris forskning og produktutvikling gjennom de siste 30 årene. Hirschhorn mener å kunne dokumentere at den tyske tobakksindustrien, i likhet med den amerikanske, tidlig ble klar over helsefarene ved sigarettrøyking og nikotinets sterkt avhengighetsskapende virkning, og at den unnlot å utvikle en helsemessig bedre sigarett på grunn av frykten for erstatningsansvar og strengere offentlig regulering. 221

Det må imidlertid påpekes at de amerikanske tobakksselskapene ikke ser ut til å ha gitt opp forsøkene på å redusere skadevirkningene av tobakk. Muligens kan det spores en øket intensitet i dette arbeidet igjen i 1990-årene.

For eksempel har Philip Morris på gang et prosjekt som går ut på at en ny type sigaretter – ACCORD – forbrennes i et eget metalletui på størrelse med en lighter for å redusere utviklingen av miljørøyk (passiv røyk). 222 Foreløpig har slike metalletuier bare vært lagt ut for salg i Richmond, USA og i Osaka, Japan, men salget har gått bedre enn forventet.

Våren 2000 har RJR på sin side lansert sin lenge bebudete PREMIER-sigarett, med begrenset utvikling av miljørøyk og hvor en rekke farlige stoffer for røykeren selv angivelig skal være meget redusert. Påstanden fra RJR om en helsemessig forbedret sigarett har foreløpig møtt skepsis hos myndighetene og legevitenskapen. 223

Det er grunn til å tro at det formidable søksmålspress som industrien er kommet under i løpet av de siste fem årene, ikke bare i USA men verden over, samt den anti-tobakksbølge som i dag gjør seg nokså sterkt gjeldende innen såvel medisinen og reguleringspolitikken som i det sosiale mellommenneskelige samkvem generelt, vil kunne inspirere dette arbeidet ytterligere.

6.14 Oppsummering

Den amerikanske tobakksindustri, og med den i stor grad den internasjonale tobakksindustrien, har siden begynnelsen av 1960-årene kjent til at nikotin er avhengighetsskapende. Gjennom omfattende forskning og en meget avansert teknologi har tobakksselskapene rendyrket og forsterket nikotinets avhengighetsskapende virkninger, blant annet gjennom manipulering av nikotinets kjemiske form.

I 1960- og 1970-årene ser det ut til at tobakksselskapene gjorde oppriktige forsøk på å redusere de helseskadelige stoffene som følger med nikotinet i tobakken. Dette førte blant annet til en ny fokusering på og utvikling av filtersigaretter og såkalte «light»/«low tar»-sigaretter. Den helsemessige fordel ved disse sigarettene ser imidlertid ut til å være marginal, noe også tobakksselskapene selv erkjente tidlig.

Etter hvert ble forbedringsforsøkene i det store og hele oppgitt, idet selskapene fryktet en bølge av erstatningsrettslige søksmål og strengere lovregulering hvis det skulle komme ut at tobakksindustrien selv erkjente at tobakksproduktene var helseskadelige. I stedet ble nikotinforskningen alene hovedsatningsområdet, og i hemmelighet ble dette selve kjernen og grunnlaget for tobakksselskapenes virksomhet.

Med det omfattende erstatningsansvar som industrien har måttet møte i 1990-årene, kan det se ut som om det er gitt en ny giv til arbeidet med å redusere tobakksproduktenes skadeevne.

7 Tobakksindustriens to ansikter

7.1 Innledning

Mens tobakksindustrien i det stille arbeidet med å redusere de helseskadelige virkninger av sine produkter, økte presset mot industrien utover 1970-årene. På dette tidspunktet var den medisinske dokumentasjonen av ulike helseskadelige virkninger av tobakksbruk blitt meget omfattende og flere politikere, både i og utenfor USA, samt mektige interessegrupper gikk inn for en sterkere offentlig regulering av industrien. Da tobakksbransjen i 1970-, og særlig utover 1980-årene, også ble gjenstand for en bølge av store erstatningsrettslige søksmål, gikk tobakksselskapenes advokater inn i et intenst arbeid for å verne industrien mot et produktansvar som i verste fall ble ansett å kunne få ruinerende proporsjoner.

7.2 «Advokatlokk» over alle viktige dokumenter

7.2.1 Oversikt over reglene om konfidensialitet mellom advokat og klient

Reglene om konfidensialitet mellom advokat og klient går i korthet ut på at advokaten har taushetsplikt med hensyn til de opplysninger han/hun får av sin klient i forbindelse med den saken advokaten representerer for klienten, og at verken advokaten eller klienten kan tvinges til å utlevere opplysningene. Reglene skal sikre og beskytte det tillitsforholdet som eksisterer mellom advokat og klient, og prinsippet er grunnleggende i enhver rettsstat. I USA skiller man mellom to hovedformer for konfidensialitet mellom advokat og klient.

For det første er det regler til beskyttelse av det materiale som advokaten eller annen prosessfullmektig forbereder i forbindelse med søksmål for eller mot klienten; the Work Product Rule . 224 Dette privilegiet gjelder ikke bare kommunikasjonen mellom advokaten og klienten, men også opplysninger og dokumenter som advokaten innhenter i forbindelse med sin forberedelse til søksmål, for eksempel vitneutsagn. For det andre er det regler som beskytter all konfidensiell kommunikasjon mellom advokaten og klienten, uavhengig av hvorvidt det skjer i forbindelse med søksmål eller ikke ; the Attorney-Client Privilege . 225

I begge tilfelle gjøres det imidlertid unntak for tilfelle hvor klienten har søkt eller mottatt advokathjelp i forbindelse med planleggingen eller utøvelsen av kriminelle og/eller erstatningsbetingende handlinger («crime, fraud or torts»). 226 Med andre ord kan konfidensialitetsprivilegiet ikke brukes for å skjule kriminell eller erstatningsbetingede opptreden; både advokaten og klienten kan i slike tilfeller pålegges å gi fra seg informasjon og materiale. Dette unntaket utgjør noe av det rettslige grunnlaget for den åpning av tobakksindustriens arkiver som vi har sett utover 1990-årene.

7.2.2 Tobakksselskapenes utnyttelse av konfidensialitetspriviliegiet

Det synes temmelig klart at de store amerikanske tobakksselskapene, i hvert fall fra 1970-årene, søkte å sikre seg gjennom reglene om klientkonfidensialitet. 227 Blant annet viser dokumenter fra BAT og Brown & Williamson at selskapenes ledelse og advokater etter hvert var blitt meget bekymret for at det forskningsmateriale og den informasjon som selskapene opp gjennom årene hadde samlet, og som selskapene fortsatte å samle, skulle komme ut. Særlig var frykten for erstatningsrettslige søksmål og FDA-regulering stor.

«To some extent the argument revolving around «free choice» is being negated on the grounds of addiction. The threat is that this argument will increase significantly and lead to further restrictions on product specifications and greater danger in litigation.» 228

«Renewed efforts will be made to include tobacco in the list of products coming under control of the Food and Drug Administration, the new Product Safety Commission, or the proposed Consumer Protection Agency. Should any of these efforts succeed, the industry would be seriously harmed since tobacco would fall under the same category as cyclamates.» 229

På denne bakgrunn ble det blant annet innen BAT og Brown & Williamson etablert ordninger hvorved nær sagt all kommunikasjon og dokumentutarbeidelse, særlig innen forskning og produktutvikling, rutinemessig ble oversendt selskapets advokater for gjennomsyn, siling og godkjennelse. Denne ad-vokatstyring av selskapenes informasjonsflyt hadde som formål for det første å aktualisere reglene om klientkonfidensialitet og dermed gjøre informasjonen utilgjengelig for utenforstående. Det var således et poeng i seg selv å la intern informasjon gå omveien om selskapenes advokater.

«Continued Law Department control is essential for the best argument for privilege. At the same time, control should be exercised with ­flexibility to allow access of the R & D [forkortelse for: Research & Development] staff to the documents. The general policy should be ­clearly stated that access to the documents and storage of the documents is under control of the Law Department and access is granted only upon approval of request.» 230

…

«I recommend a second alternative, which would be that all BAT scientific reports be shipped directly to Dr. Esterle [International and External Technical Services Department] under a formal arrangement that Dr. Esterle was assigned to be your agent for the acquistion of scientific material in anticipation of litigation. Dr. Esterle would separate the reports which were relevant to smoking and health, or otherwise sensitive, for special handling as described below and place the routine reports into regular R & D circulation…Regardless of the initial recipient of the documents, in order to be covered by the rules of civil procedure they must be «prepared in anticipation of litigation». 231

For det andre var formålet med advokatkontrollen å muliggjøre redigering og stryking av uttalelser, resonnementer og konklusjoner som ledelsen og advokatene vurderte som «farlige» og «uheldige» dersom de skulle komme ut. 232 I et lengre brev fra en av Brown & Williamsons eksterne advokater advares det særlig mot de mange uttalelser og rapporter som kommer fra selskapets forskere i forbindelse med deres arbeid med å redusere skadevirkningene ved tobakksproduktene:

«It would, no doubt, be virtually impossible to determine to what extent statementes have been made which would be damageing to defendant’s position in a smoking and health case, but I have seen sufficient documentation from you to conclude that the dangers I describe in this letter have a very real foundation… .

In the minutes of [the St. Ives Conference, May 8–12 1970]…we note a number of statements or expressions which could be most damaging notwithstanding the disclaimer in the opening statement. For example: (i) reference is made on page 6 to the fact that research «will continue in the search for a safer product»; (ii) on page 14 a product is characterized as «attractive» because less biologically active; (iii) on page 15 the phrase «biologically attractive» is used; and (iv) on page 18 refernce is made to a «healthy cigarette»… .

It is our opinion that statements such as the above constitute a real threat to the continued success in the defense of smoking and health litigation. Of course, we would make every effort to «explain» such statements if we were confronted with them during a trial, but seriously I doubt that the average juror would follow or accept the subtle distinctions and explanations we would be forced to urge… .

Fundamental to my concern is the advantage which would accrue to a plaintiff able to offer damaging statements or admissions by persons employed by or whose work was done in whole or in part on behalf of the company defending the action. A plaintiff would be greatly benefited by evidence which tended to establish actual knowledge on the part of the defendant that smoking is generally dangerous to health, that certain ingredients are dangerous and should be removed, or that smoking causes a particular disease. This would not only be evidence that would substantially prove a case against the defendant company for ­compensatory damages, but could be considedered as evidence of willful or recklessness ­sufficient to support a claim for punitive damages. The psychological effect on judge and jury would undoubtedly be devastating to the defendant… .

In conclusion, I would like to emphasize that, in our opinion, the effect of testimony by employees or documentary evidence from the files of either BAT or B&W which seems to acknowledge or tacitly admit that cigarettes cause cancer or other disease would likely be fatal to the defense of either or both companies in a smoking and health case… .

We, of course, know that the position of BAT, as well as B&W, is that disease causation by smoking is still very much an open question. Cigarettes have not been proved to cause any human disease. Thus, any statements by responsible and informed employees subject to a contrary interpretation could only result from carelessness…» 233

I de store tobakkskonsernene ble det videre etablert strenge ordninger for hvordan informasjon om tobakksproduktenes egenskaper og helsevirkninger skulle formidles og utveksles mellom de ulike selskapene innenfor konsernet, slik at faren for lekkasjer og innsyn ble forebygget. 234

7.2.3 Forskningsvirksomhet og produktutvikling under direkte advokatkontroll

Tobakksselskapenes advokater ledet ikke bare informasjonshåndteringen, men øvde etter hvert også betydelig innflytelse på selskapenes forsk-ningsvirksomhet. Advokatenes hånd over forsk-ning og produktutvikling besto dels i styring av økonomiske midler, og dels tok advokatene direkte del i beslutninger om hva forskningen skulle gå ut på og hvilke målsetninger og resultater den skulle forfølge. 235

Tobakksselskapenes fellesorgan, the Council for Tobacco Research (CTR), sto sentralt i finansieringen av forskningsprosjekter på vegne av industrien. Som nevnt i punkt 6.5.3 ovenfor ble dette organet opprettet i 1954 (den gang under navnet The Tobacco Industry Research Committee ), med det formål å støtte medisinsk forskning om de helsemessige virkninger av tobakksbruk. Utad ble det fremholdt at CTR var uavhengig av tobakksindustrien og at finansiering av forskningsprosjekter på forhånd skulle godkjennes av et eget fagråd bestående av anerkjente medisinere. Industriens dokumenter viser imidlertid at CTR ved siden av de alminnelige godkjennelseskanaler satte av betydelige økonomiske midler til såkalte spesialprosjekter; «Special Projects». Disse midlene ble styrt av eksterne advokater – advokatfirmaet Shook, Hardy, Ottman, Mitchell and Bacon spilte en spesielt sentral rolle – og ble anvendt med det spesifikke formål å støtte medisinsk forskning som kunne brukes til industriens forsvar i rettssaker og mot reguleringsmessige tiltak fra myndighetene. 236

Finansieringen av parallelle spesialprosjekter tok til allerede i 1966, foranlediget av den første røyke- og helserapport fra den amerikanske helsedirektør (1964), og i tyveårsperioden fra 1972 til 1991 ble det brukt over 14 millioner dollar (over 100 millioner norske 1999-kroner) på disse prosjektene. 237 Av CTRs spesialprosjekter var det særlig tre som advokatene tilla spesielt stor betydning:

Det første var et forskningsprosjekt forestått av professor dr. med. Henry Rothschild ved Lousiana State University i perioden 1977–1988. 238 Rothschild mente å påvise at det også var andre faktorer enn tobakksrøyk, særlig genetiske disposisjoner, som var av betydning for utviklingen av lungekreft. Før publisering av sine undersøkelser tilbød Rothschild sine notater til gjennomsyn og godkjennelse av de advokatene han hadde kontakt med. 239

Det andre forskningsprogrammet ble ledet av professor i medisin Theodor Sterling ved Simon Fraser University i Burnaby, British Colombia i perioden 1973–1990. 240 Også Sterling var opptatt av hvilke alternative årsaksfaktorer som kunne spille inn ved utviklingen av lungekreft, særlig yrkesbetingede faktorer og genetiske disposisjoner.

Det tredje spesialprosjektet ble ledet av tidligere professor i sosialmedisin Carl Coleman Seltzer ved Harvard University i perioden 1976–1990. Også Seltzer var opptatt av genetiske årsaksfaktorer, men til forskjell fra Rothschild og Sterling forsket Seltzer ikke først og fremst på kreft, men på hjertesykdommer. 241

Utover disse tre store prosjektene, finansierte advokatene gjennom CTR-midler også flere andre mindre prosjekter som konsentrerte seg om de samme medisinske problemstillingene. 242

Fellestrekket ved forskningsprosjektene var at oppmerksomheten ble henledet mot alt annet enn tobakksrøyk, og forskningsresultatene skulle gi tyngde til industriens stadige understrekninger av at arv, miljø og livsstil er vesentlige årsaksfaktorer til lungekreft og hjerte- og karsykdommer.

Advokatkontrollen over økonomiske midler ga også grunnlag for direkte innflytelse over hva den tobakksfinansierte medisinske forskning skulle gå ut på. Anmodninger om midler til forskningsprosjekter som etter advokatenes vurderinger kunne føre til ugunstige resulateter for tobakksselskapene ble i det store og hele avvist. Sommeren 1978 ble for eksempel en søknad om økonomiske midler til en undersøkelse av nikotinavhengighet tvert avslått, og i et internt notat går det frem at avslaget særlig skyldtes advokatenes manglende begeistring for at prosjektet hvilte på en anerkjennelse av at nikotin er avhengighetsskapende:

«Mr. Cornell’s foundation actually assumes tobacco (nicotine) is addictive and costs the U.S. citizen 42 billion dollars a year! He also believes tobacco causes 300,000 premature deaths each year. And he wonders if this is why we might not be interested.» 243

Også innenfor de prosjektene som tobakksselskapenes advokater finansierte, la advokatene til dels sterke føringer på forskningen. Fra siste halvdel av 1970-årene var det blant advokatene en sterk skepsis mot forskning som gikk ut på å identifisere og å fjerne giftstoffer i tobakk. Det man blant advokatene og selskapsledelsen fortrinnsvis var interessert i, var forskningsresultater som kunne tjene industriens interesser. For eksempel gjorde det seg innen Brown & Williamson gjeldende en ganske generell «vil-ikke-vite-holdning» med hensyn til alt som kunne være uheldig i forbindelse med erstatningssøksmål mot selskapet. 244 Således uttalte for eksempel ledelsen i Brown & Williamson i 1986 om målsetningene for sin avdeling for forskning og produktutvikling, «Research, Development and Engineering» (RD & E), at:

«RD&E is interested in work dealing with sidestream smoke reduction, but is not interested in the biological testing of products produced. David will explain this to Allen Heard and ask whether projects could be run without biological testing. …

RD&E is interested in information which relates the «tar»/nicotine ratio to subjective smoke quality. However, this project could produce data pertaining to nicotine such as pharmacological information wchich would be helpful to plaintiffs. RD&E will begin receiving this information, but will not be interested unless the work deals predominantly with subjective smoke quality. …

RD&E is interested in information pertaining to the role of nicotine in the smoker’s perception of smoke quality. If the reports stick to research data, the reports would be interesting. However, if the reports include discussions of pharmacological effects of nicotine, the information will not be interesting and would be helpful to the plaintiff. RD&E will begin receiving reports from this activity and be prepared to inform BAT to cease sending the data to B&W if the science is not interesting.» 245

I et dokument fra RJR forteller selskapets forskere at de støtte på motstand fra RJR’s advokater da de nærmere gikk inn i studier av hvorfor det kreftfremkallende stoffet benzo(a)pyrene og andre giftstoffer utvikles ved forbrenning av sigaretter, og at de ikke ble tillatt å publisere sine undersøkelser:

«Rodgman [a company scientist] remember that at one point in mid-50s Ramm [a company lawyer] came to his lab and asked him if he in fact had identified benzopyrene and other (carcinogenic) compounds in cigarettes smoke. Rodgman told him that he had, and after looking at Rodgman’s notebook, Ramm asked Rodgman why he thought benzopyrene was there. Rodgman explained that there were five indicia of the existence of (it) in cigarette smoke...Ramm then asked; ’Why do you have to be so damned thorough?’

«John Reynolds [company scientist] developed a method (in the mid-1970s) for removing carbon monoxide from mainstream smoke and asked Dr. Laurence [his supervisor] for permission to publish the results of his research. He was told by Laurence that the law department said he could not publish it...» 246

Gjennom innsynet i tobakksselskapenes arkiver er det for øvrig avdekket at det i hvert fall fra midten av 1980-årene har foregått utsiling av potensielt «farlige» dokumenter for ødeleggelse, og at denne destruksjonsprosessen til dels har vært under advokatkontroll. 247

7.3 Tilbakeholdelse av informasjon og benektelser

7.3.1 Tilbakeholdelse av informasjon

I den såkalte «Frank Statement» i landets aviser den 4. januar 1954 fremholdt den amerikanske tobakksindustri at den aktivt ville samarbeide for å få avklart alle helsesspørsmål i forbindelse med tobakksbruk. 248 Den første store prøven kom under den amerikanske helsedirektørs arbeid med sin rapport om tobakk i begynnelsen av 1960-årene. På dette tidspunkt hadde tobakksselskapene allerede en god del kunnskap på bakgrunn av sin egen ­forskning, blant annet om nikotinets avhengighetsskapende virkning. Helsedirektøren hadde under sitt arbeid anmodet tobakksselskapene om å gjøre tilgjengelig eventuelle forskningsresultater som de måtte ha. Selskapenes dokumenter, for eksempel fra Brown & Williamson, viser at det innad ble diskutert om og i hvilken grad man skulle gi helsedirektøren innsyn i egne tobakksstudier. 249 Tobakksbransjen forventet at helsedirektørens rapport ville konkludere med at tobakksbruk kunne være helseskadelig, og den så med stor bekymring på hvilke virkninger rapporten ville få, såvel i markedet som i forhold til søksmål og lovregulering. 250 Innen Brown & Williamson fant man til slutt at det beste var å se situasjonen an og foreløpig holde tilbake sine tobakksstudier for helsedirektøren. Da rapporten så kom i 1964, ble tobakksselskapene heretter mer opptatt av å imøtegå helsedirektøren og det medisinske samfunn for øvrig enn av samarbeid. Etter hvert ble det derfor en prinsippsak å holde den interne forskningsvirksomheten konfidensiell.

Da det engelske fellesorgan for tobakksselskapene, the Tobacco Manufacturers’ Standing Committee, åpnet sitt laboratorium i Harrogate, Storbritannia i 1962, var det den engelske industris policy å publisere sine forskningsresultater. 251 De amerikanske tobakksselskapene var bekymret for at dette skulle få konsekvenser også i USA, for eksempel museeksperimenter som syntes å vise at tobakk var kreftfremkallende. Innen de amerikanske tobakksselskapene ble det derfor innført en streng kontroll med hva som skulle publiseres av interne forskningsstudier. 252 Samtidig erkjente man at i de tilfelle hvor den medisinske forskning i alle fall ville bekjentgjøre helseskadelige virkninger av tobakksbruk, kunne selskapet like gjerne publisere egne relevante forskningsresultater som et tegn på oppriktighet og god vilje. 253

Av industriens egne dokumenter har man utover 1990-årene lært at en rekke ulike tilsetningsstoffer er en nødvendig del av det moderne tobakksprodukt, blant annet for smak, tjærereduksjon, forbrenning og tilfredsstillelse av røykerens nikotinbehov. Riktignok har man tidligere – fra omkring begynnelsen av 1980-årene – innen spesielt tobakkskyndige medisinske miljøer hatt en viss kunnskap og mistanke om at tobakksselskapene tar i bruk tilsetningsstoffer. Omfanget av bruken av tilsetningsstoffer har imidlertid vært ukjent, og er den dag i dag på ingen måte fullt avklart. Fra 1980-årene og fremover har helsearbeidere og politikere i forskjellige land med ujevne mellomrom reist krav om at tobakksindustrien må opplyse om eventuell bruk av tilsetningsstoffer i sine produkter, hvilke tilsetningsstoffer som tas i bruk og med hvilke formål. I USA fikk man ved the Comprehensive Smoking Education Act i 1984 et lite skritt i denne retning. Tobakksselskapene ble pålagt å informere Det amerikanske sosial- og helsedepartement om hvilke stoffer som tilsettes under produksjonen av tobakksvarer, dog var det intet krav om at kvantumet måtte angis, og loven stilte strenge krav til konfidensiell informasjonshåndtering. 254

Tobakksselskapenes bruk av tilsetningsstoffer har vært en stadig kilde til bekymring for deres advokater. 255 Industriens omfattende og avanserte anvendelse av tilsetningsstoffer for å oppnå bestemte virkninger, utelukker et forsvar basert på at man bare selger et naturprodukt. Til dette kommer rettslige problemer som følge av at mange av tilsetningsstoffene i seg selv eller i kombinasjon med andre stoffer i tobakksvaren er helseskadelige. Etter hvert som presset mot industrien om å bekjentgjøre sin bruk av tilsetningsstoffer har økt, er tobakksselskapenes advokater derfor blitt opptatt av at helsefarlige tilsetningsstoffer må fjernes fra produksjonsprosessen, samt at alt fortidig materiale og dokumentasjon på dette må destrueres. Med dette har tanken vært på forhånd å sikre at det ikke finnes uheldig informasjon om gjeldende tobakksprodukter når kravet om å gi nærmere opplysninger om produksjonsprosessen en gang måtte komme. 256

Under stort press gikk de store tobakksselskapene i USA i 1994 med på å offentliggjøre en oversikt over tilsetningsstoffer. Også i andre land er det i løpet av siste halvdel av 1990-årene blitt et stadig sterkere krav om å få nærmere innsyn i tobakksindustriens produksjonsprosesser. For eksempel har tobakksindustrien i Storbritannia, etter stort press, oppgitt at den til sammen benytter opptil 600, visstnok lovlige, tilsetningsstoffer i sine sigaretter. Den engelske regjeringen har i februar 1999 bedt tobakksselskapene om en redegjørelse for hvorfor de benytter disse tilsetningsstoffene. 257

7.3.2 Benektelse av at tobakksbruk er helseskadelig

I alle år har de amerikanske tobakksselskapene bestridt at deres produkter er helseskadelige. Tobakksindustrien har måttet finne seg i lovpålagte advarselstekster på tobakkspakninger, men industrien har ikke før helt nylig akseptert advars-lenes innhold. Tvert imot, industrien har sterkt gjort gjeldende at statistiske og demografiske data ikke gir tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag for å slå fast at tobakksbruk kan forårsake kreft eller andre sykdommer. 258 Opp gjennom årene finnes det utallige offentlige uttalelser fra tobakksindustriens side vedrørende helsespørsmålet. Her skal bare gjengis noen få eksempler.

Tobakksindustriens tilbakevisninger tok til i begynnelsen av 1950-årene, i forbindelse med legevitenskapens gryende erkjennelse av at tobakksbruk kunne være helseskadelig. The Tobacco Industry Research Committee (TIRC) kunngjorde i sin «Frank Statement to Cigarette Smokers» i 1954 at det på ingen måte var påvist noen sammenheng mellom sigarettrøyking og lungekreft:

«Distinguished authorities point out:

That medical research of recent years indicates many possible causes of lung cancer.

That there is no agreement among the authorities regarding what the cause is.

That there is no proof that cigarette smoking is one of the causes.

That statistics purporting to link smoking with the disease could apply with equal force to any of many other aspects of modern life. Indeed, the validity of the statistics themselves are questioned by numerous scientists.» 259

Samme år uttalte talsmenn for RJR at det ikke fantes fnugg av dokumentasjon på at sigarettrøyking kunne forårsake lungekreft:

«…there still isn’t a single shred of substantial evidence to link cigarette smoking and lung cancer directly.» 260

I 1964 tilbakeviste et av styremedlemmene i Philip Morris den amerikanske helsedirektørs rapport fra samme år med simpelt hen å benekte at det fantes noen som helst farlige stoffer i tobakk:

«We don’t accept the idea that there are harmful agents in tobacco.» 261

I 1968 fremhevet en talsmann for Philip Morris at man på tross av iherdig forskningsinnsats ikke hadde klart å finne noen helserisiko ved røyking, og at dette i seg selv styrket tobakksselskapenes argumenter:

«No case against cigarette smoking has ever been made despite millions spent on research…The longer these tests go on, the better our case becomes.» 262

I 1971 fremholdt en talsmann for Brown & Williamson at samfunnet ikke var tjent med stadige, ufunderte påstander om at sigarettrøyking var helseskadelig:

«It is our opinion…that the repeated assertion without conclusive proof that cigarettes cause disease – however well-intentioned – constitutes a disservice to the public.» 263

I 1976 forklarte en talsmann for Philip Morris på TV at tobakk ikke inneholdt noen stoffer i en slik mengde at de kunne være helseskadelige. I denne forbindelse viste han til at alt kunne anses som farlig om bare konsentrasjonen ble stor nok, for eksempel eplesaus.

«None of the things which have been found in tobacco smoke are at concentrations which can be considered harmful. Anything can be considered harmful. Apple sauce is harmful if you get too much of it.» 264

I 1989 ble det nok en gang tilbakevist at det fantes vitenskapelig bevis for at sigarettrøyking var farlig. Eksemplet her er hentet fra en uttalelse av the Tobacco Institute i Hong Kong:

«The view that smoking causes spesific diseases remains an opinion or a judgement, and not an established scientific fact.» 265

I 1998 uttalte visepresident og hovedtalsmann for the Tobacco Institute under ed i Minnesotas rettssak mot tobakksindustrien at det ennå ikke var fastslått at tobakksbruk kunne forårsake sykdom:

«We don’t believe it’s ever been established that smoking is the cause of disease.» 266

I den samme rettssaken avla Philip Morris’ styreformann vitnemål om at han personlig tvilte på om noen mennesker noen gang døde av tobakksrelaterte sykdommer:

«I’m unclear in my own mind whether anyone dies of cigarette smoking-related diseases.» 267

Noen år tidligere, i 1990, antydet riktignok Philip Morris at tobakksbruk kunne være helseskadelig, men erkjennelsen lå langt inne. 268 I sin årsrapport aksepterte Philip Morris at det var en statistisk årsakssammenheng mellom røyking og lungekreft og enkelte andre sykdommer. I denne forbindelse ble det understreket at beslutningen om å begynne å røyke burde være forbeholdt voksne mennesker som er seg bevisste helserisikoen. I den umiddelbare fortsettelse uttrykker Philip Morris sin tro på at røykere rundt om i verden kjenner til helsefarene ved tobakksbruk og at de derfor foretar et bevisst valg.

«We have acknowledged that smoking is a risk factor in the development of lung cancer and certain other human diseases, because a statistical relationship exists between smoking and the occurence of these diseases. Accordingly, we insist that the decision to smoke, like many other lifestyle decisions, should be made by informed adults. We believe that smokers around the world are well aware of the potential risks associated with tobacco use, and have the knowledge necessary to make an informed decision.» 269

Som man ser skifter perspektivet her raskt slik at fokuset til slutt egentlig er mer rettet mot den enkelte røykers aksept av risikoen ved å røyke enn mot helserisikoen i seg selv.

Høsten 1999 innledet imidlertid Philip Morris en ny æra i helsedebatten ved at selskapet gjennom en storstilt mediakampanje åpent og på eget initiativ erkjente at tobakksbruk kan forårsake lungekreft og andre dødelige sykdommer. 270 Tidligere hadde Liggett gitt lignende innrømmelser, men det var blitt fremtvunget gjennom det forlik som Liggett inngikk med flere av USAs delstater i 1997. 271 Mediakampanjen er fra Philip Morris’ side et forsøk på å gjenreise tobakksindustriens rennomé og å legge helsespørsmålene og søksmålspresset bak seg. 272 I erklæringen uttaler Philip Morris at det innen legevitenskapen er alminnelig enighet om at sigarettrøyking kan forårsake dødelige skader og sykdommer:

«There is an overwhelming medical and scientific consensus that cigarette smoking causes lung cancer, heart disease, emphysema and other serious diseases in smokers.»

Selv om erklæringen synes uforbeholden, kan det reises spørsmål om det ligger noen reservasjon i formuleringen om at det innen legevitenskapen er alminnelig enighet om at tobakksbruk er helseskadelig. Mener Philip Morris med dette bare å referere hva legevitenskapens oppfatning er, eller slutter den seg også selv til det? Overveldende konsensus innen legevitenskapen har tidligere ikke fraholdt tobakksindustrien fra imøtegåelser og benektelser. Lest i sin helhet ser det imidlertid ut til at Philip Morris selv erkjenner at sigarettrøyking er helseskadelig, om ikke annet oppfordres iallfall røykere om å merke seg og stole på myndighetenes advarsler på sigarettpakningene når de beslutter å røyke. Et poeng for Philip Morris er formodentlig å sørge for at valget om å røyke virkelig er et valg som gjøres med kunnskap om helserisikoen (informert samtykke).

7.3.3 Benektelse av at nikotin er avhengighetsskapende

Mens legevitenskapen først i slutten av 1970- og utover 1980-årene ble klar over at nikotin er avhengighetsskapende, har den amerikanske tobakksindustrien siden begynnelsen av 1960-årene hatt kunnskap om dette, jf punkt 6.7.1 ovenfor. Likevel har tobakksindustrien hele tiden, inntil nylig, konsekvent benektet at nikotin og tobakksprodukter har noen avhengighetsskapende virkning. 273

Industriens talsmenn har for det første unnveket spørsmålet ved å problematisere avhengighetsdefinisjonen. Med dette har industrien dels kunnet bringe debatten over i et spørsmål om terminologi, og dels kunnet jevnføre røyking med en hvilken som helst annen vanebasert atferd, som for eksempel TV-titting og kaffedrikking. Industrien har videre lagt vekt på å avvise at tobakk kan være avhengighetsskapende under henvisning til at mange mennesker hele tiden klarer å slutte. Illustrerende er et internt notat for hvordan ansatte i Brown & Williamson skal håndtere et spørsmål om røyking er avhengighetsskapende (notatet synes å være fra begynnelsen av 1980-årene):

Q:Aren’t cigarettes addictive?

A:It is difficult to discuss addiction today because many people apply the term to many different circumstances. Some people say their children are addicted to TV. The 1964 Surgeon General’s report concluded that cigarettes should be classified as habituative, like coffee, and not addictive, like morphine. Many people have given up smoking. Why do some people continue to smoke who say they want to quit? Why do people continue to overeat when they say they are overweight? 274

Da den amerikanske helsedirektør i 1988 konkluderte med at nikotin var avhengighetsskapende, ble dette kontant tilbakevist av the Tobacco Institute som stridende mot sunn fornuft og uten vitenskapelig dokumentasjon:

«…claims that cigarettes are addictive contradict common sense…An escalation of antismoking rhetoric…without medical or scientific foundation.» 275

I 1994 understreket visepresidenten i the Tobacco Institute at nikotin tjener et smaksformål:

«Nicotine is essential. It has taste. It has what’s called a mouth feel.» 276

På spørsmål om hvilken rolle nikotin spiller i tobakk, svarer tobakksindustrien den dag i dag at de verdsetter nikotinet kun for dets smaksmessige kvaliteter. 277

Den 14. april 1994 uttalte de administrerende direktører for USAs syv største selskaper under ed for Kongressen at de ikke trodde at nikotin var avhengighetsskapende.

Direktørene var blitt kalt inn til Kongresshøring av the House Energy and Commerce Subcommittee on Health and the Environment ved kongressrepresentant Henry Waxman. Bakgrunnen for høringen var sentrale interne dokumenter som utover 1990-årene var kommet frem fra industriens arkiver, og som syntes å vise at industrien lenge hadde hemmeligholdt viktig produkt- og helseinformasjon.

Andrew Tisch, administrerende direktør i Lorillard svarte nei på spørsmål om han mente at tobakk kunne forårsake kreft:

«The data we have been able to see has…been statistical data that has not convinced me that smoking causes death.»

Spørsmålet som gjaldt nikotinavhengighet ble deretter stilt av den demokratiske representanten Ron Wyden fra Oregon:

«Let me ask you first, and I’d like to just go down the row, whether each of you believes that nicotine is not addictive?»

WILLIAM CAMPBELL (administrerende direktør i Philip Morris): «I believe nicotine is not addictive, yes».

JAMES JOHNSTON (administrerende direktør i RJR): «Congressman, cigarettes and nicotine clearly do not meet the classic definitions of addiction».

JOSEPH TADDEO (administrerende direktør i U.S. Tobacco): «I don’t believe that nicotine or our products are addictive».

EDWARD HORRIGAN jr. (administrerende direktør i Liggett): «I believe nicotine is not addictive».

THOMAS SANDEFUR (administrerende direktør i Brown & Williamson): «I believe nicotine is not addictive».

DONALD JOHNSTON (administrerende direktør i American Tobacco): «And I, too, believe that nicotine is not addictive.»

I 1996 uttalte den administrerende direktør i BAT at de aldri hadde og aldri ville hemmeligholde informasjon om at røyking var avhengighetsskapende dersom de hadde hatt slik informasjon:

«We have not concealed, and we do not conceal and we will never conceal…we have no internal research which proves that smoking…is addictive.» 278

Samme år ble det i en offisiell uttalelse fra Philip Morris hevdet at påstanden om at røyking var avhengighetsskapende, var ideologisk betinget og ikke vitenskapelig fundert:

«Those who term smoking an addiction do so for ideological – not scientific – reasons.» 279

Til sammen har industrien med denne type utsagn, undertiden også støttet av medisinere, i noen grad lyktes med å underspille og bagatellisere avhengighetsspørsmålet.

Som nevnt i slutten av punkt 7.3.2 foran, satte Philip Morris i gang en stor mediakampanje høsten 1999 hvor selskapet understreker at det innen legevitenskapen er enighet om at tobakk er helseskadelig. I forbindelse med denne kampanjen vedkjenner selskapet seg også at nikotin er avhengighetsskapende slik avhengighetsdefinisjonen brukes i dag. 280 Dette er første gang et tobakksselskap i USA frivillig har vedkjent seg offentlig at nikotin er avhengighetsskapende. 281

«Cigarette smoking is addictive, as that term is most commonly used today. It can be very difficult to quit smoking, but this should not deter smokers who want to quit from trying to do so.»

Slik vi i forrige punkt reiste spørsmål om det lå noen reservasjon i henvisningen til «enighet innen legevitenskapen» kan man også her reise spørsmål om hva som menes med «slik avhengighetsdefinisjonen brukes i dag». Det tør påpekes at man her kan ane noe av industriens tradisjonelle problematisering omkring avhengighetsdefinisjonen.

7.3.4 Benektelse av at tobakksselskapene påvirker nikotininnholdet eller nikotinvirkningen i sine tobakksprodukter

Tobakksindustrien har tilbakevist, og tilbakeviser den dag i dag, kategorisk at de påvirker eller manipulerer nikotinet i sine produkter. 282 Da amerikansk media i 1995 kunngjorde at tobakksindustrien tar i bruk ammoniakk for å forsterke nikotineffekten, møtte dette resolutt imøtegåelse fra talsmenn for de store tobakksselskapene. Tobakksselskapene vedgikk riktignok at ammoniakk ble anvendt i produksjonsprosessen, men avviste at formålet var å øke nikotininnholdet eller for å skape avhengighet. 283 Men dette var egentlig intet fyllestgjørende svar, for påstanden var jo at ammoniakk ble benyttet for å øke nikotin effekten , slik at mengden nikotin tvert imot kunne reduseres uten samtidig å svekke virkningen. Tobakksselskapene hevder at ammoniakk tilsettes i tobakk for at tobakksbladene ikke så lett skal gå i oppløsning under produksjonsprosessen, samt at ammoniakk i reaksjon med sukker har en gunstig smaksmessig effekt. 284 Dette kan nok være riktig, men det er neppe den fulle sannhet med hensyn til hvorfor ammoniakk brukes, jf også punkt 6.8.2 ovenfor.

Tobakksindustrien har videre avvist at den på annen måte påvirker nikotininnholdet i tobakk blant annet under henvisning til at dette ikke er mulig, idet nikotinet i tobakk følger tjæren i et bestemt og naturlig gitt forholdstall. 285 Det vakte derfor stor oppsikt da det ble avdekket at Brown & Williamson hadde utviklet en særskilt nikotinrik plante gjennom sitt Y-1-prosjekt. 286 Industriens dokumenter viser dessuten at tobakksselskapene nettopp klarte det de hevdet var umulig, nemlig å bryte det naturlige forholdstall mellom tjærestoffer og nikotin i tobakksplanten. 287

7.3.5 Benektelse av at passiv røyking er helseskadelig

Fra midten av 1970-årene var tobakksindustrien klar over at røyken som avgis ut i luften fra en brennende sigarett inneholdt flere farlige giftstoffer. Fra slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene bekreftet interne forskningsresultater det legevitenskapen var begynt å antyde; nemlig at passiv røyking ikke bare virket ubehagelig på omgivelsene, men også kunne være direkte helseskadelig. Til tross for dette har tobakksindustrien fra første stund hårdnakket tilbakevist at det finnes dokumentasjon på at passiv røyking er helseskadelig. 288

I 1977 fremhevet for eksempel talsmenn for BAT at den gryende bekymring omkring passiv røyking var overdreven og at sidestrømsrøyk først og fremst var ubehagelig for omgivelsene, men ikke helsefarlig:

«In our view this [ETS] appears to be an area of exaggerated concern…the question is not really one of a health hazard but perhaps more of an annoyance.» 289

I 1989 understreket The Tobacco Institute at det ikke fantes noen som helst dokumentasjon på at passiv røyking på offentlig steder kunne være helseskadelig:

«No conclusive proof exists to support the claim that exposure to environmental tobacco smoke in public places is a health risk to non-smokers.» 290

I 1998 sto Philip Morris for en større opplysningskampanje i Europa, hvor det i en rekke media ble kunngjort at passiv røyking er mindre helseskadelig enn å spise kake eller å drikke melk. Kampanjen ble imidlertid stoppet da markedsrådet i Storbritannia (The Advertising Standards Authority) slo ned på kampanjen som villedende for forbrukerne. 291 Samme år fremholdt John Carlisle i det engelske tobakksorganet Tobacco Manufacturers Association at det ikke fantes statistiske beviser for at passiv røyking kunne forårsake lungekreft:

«There is no statistical evidence linking passive smoking to lung cancer». 292

Industrien hevder den dag i dag at spørsmålet om passiv røyking og helseskader er helt uavklart.

7.4 Aktiv imøtegåelse og motarbeidelse av legevitenskapen

7.4.1 Tobakksselskapenes kritikk av legevitenskapens metode

Et hovedpoeng i industriens tilbakevisning av at tobakksbruk er helseskadelig, har fra første stund vært å påpeke svakheter ved de metodene og det grunnlag som legevitenskapen har bygget på i sine tobakksstudier.

En tidlig utviklet metode innen legevitenskapen for å finne ut om tobakk inneholder kreftfremkallende stoffer, er å påføre barberte mus en tjæreblanding. Tobakksselskapene var imidlertid raskt ute med å bestride holdbarheten av slike museforsøk. 293 Det ble fra industriens side blant annet vist til at resultater fra mus ikke uten videre kunne overføres til mennesker, et argument industrien for øvrig i helsedebatten stadig har gjentatt generelt i forbindelse med dyreforsøk. Det ble videre pekt på at hudtester på mus ikke ga noen indikasjon på hva virkningene var ved inhalasjon av tobakksrøyk. For en legperson kan argumentene umiddelbart virke rimelige, men industrien trodde ikke på dem selv. For samtidig som tobakksselskapenes mening utad var at musetester var fullstendig irrelevante for å avklare eventuelle kreftrisikoer ved tobakksbruk, viser deres dokumenter at hudtester på mus var en hovedmetode også innen industriens egen forskning om kreftspørsmålet. 294 I dag vet man at applikasjon av tjærestoffer på mus faktisk undervurderer kreftrisikoen ved sigarettrøyking, idet mange av kreftstoffene i tobakk, for eksempel nitrosaminer, oppstår først under forbrenningen. 295

Innen legevitenskapen ble det også gjort inhalasjonsforsøk på ulike dyr, forsøk som etter hvert klart viste at det var kreftfarer forbundet med sigarettrøyking. Også tobakksselskapene foretok inhalasjonsstudier i sine laboratorier, men igjen var den bestemte holdning utad at slike dyreforsøk ikke kunne overføres til mennesker. 296

Foruten tilbakevisningen av resultatene fra eksperimentelle forsøk, har det for tobakksindustrien opp gjennom årene vært et hovedanliggende at epidemiologiske og statistiske tall ikke gir tilfredsstillende dokumentasjon på at tobakksbruk er helseskadelig. 297 Synspunktet har hatt en viss gjennomslagskraft overfor myndigheter og rettsapparat fordi det har vært og er ennå ikke avklart nøyaktig hvilke enkeltstoffer i tobakk som forårsaker hvilke typer av kreft og detaljert om årsaksmekanismene. Tobakksindustriens prinsipielle avvisning av epidemiologisk og statistisk metode som sådan er likevel oppsiktsvekkende tatt i betraktning den allmenne vitenskapelige anerkjennelse av metodenes grunnleggende plass i medisinsk forskning. Tobakksindustriens etterlysning etter spesifikk dokumentasjon innebærer i realiteten at legevitenskapen må kunne påvise hvert eneste fysiologiske og biokjemiske trinn i utviklingsprosessen av sykdom. 298 Hvis vi for eksempel tenker oss et individ med lungekreft, må det ifølge tobakksindustrien altså vises at vedkommende individ gjennom tobakksbruk en gang i sin fortid skapte genetisk skade i en bestemt lungecelle, at skader i denne cellen ga defekte reguleringsproteiner, at dette igjen forårsaket ukontrollert celledeling osv. 299 Men med slike krav til dokumentasjon kan ingen vitenskap eksistere. På kammerset ble det da også erkjent at industrien drev med taktikkeri i helsedebatten:

«The industry has retreated behind impossible demands for ’scientific proof’ whereas such proof has never been required as a basis for action in the legal and political fields…It may therefore be concluded that for certain groups of people smoking causes the incidence of certain diseases to be higher than it would otherwise be…A demand for scientific proof is always a formula for inaction and delay and usually the first reaction of the guilty.» 300

Tobakksselskapenes forskningsdokumenter viser igjen at industrien internt aksepterte holdbarheten av epidemiologiske og statistiske tall. 301

7.4.2 Tobakksselskapenes deltagelse i The Tobacco Working Group

I slutten av 1960-årene ble det på initiativ av det amerikanske kreftinstitutt (The National Cancer Institute) uformelt etablert en arbeidsgruppe for å se nærmere på hvordan man kunne redusere helsefaren ved tobakksprodukter. 302 Gruppen fikk sin formalisering ved å bli tildelt dette som utredningsoppgave av det amerikanske sosial- og helsedepartement i 1973 . The Tobacco Working Group (TWG) ble bredt sammensatt, med representanter fra så vel offentlige myndigheter som fra legevitenskapen og de fire tobakksselskapene Philip Morris, RJR, Lorillard og Liggett. Gruppen tok som utgangspunkt at røyking ville vedvare i overskuelig fremtid, og at innsats burde settes inn på å fjerne giftstoffene i tobakk og å redusere røykmengden ved inhalasjon. Gruppen la vekt på at det på markedet burde finnes mildere tobakksprodukter som i en overgangsfase kunne hjelpe røykere som prøvde å slutte. 303 TWG ble oppløst i august 1977, men fortsatte å møtes uformelt.

Tobakksselskapenes interne papirer viser at selskapenes hovedmotivasjon for å delta i TWG var å holde seg orientert om og å påvirke myndighetes ståsted i tobakksdebatten. 304 Tobakksselskapene delte ikke sine egne kunnskaper og forskningsresultater med gruppen. Tvert imot understreket industriens representanter at de ikke ville godta at tobakksprodukter var helseskadelige, og de reiste spørsmål ved holdbarheten av mange av de medisinske studier som TWG bygget sitt arbeid på. Denne opposisjonelle grunnholdning skapte friksjon mellom tobakksselskapenes representanter og TWGs forskere, og det hemmet TWGs arbeid.

7.5 Koordinering innen industrien av informasjon og opptreden utad

Etter hvert som spørsmålet om skadevirkningene av tobakksbruk ble mer og mer aktuelt fra 1950- og 1960-årene, ble det av største viktighet for tobakksindustrien at de ulike selskapene utad fremsto som en enhet og med felles front i helsedebatten. Hvis selskapene ikke sto samlet om disse viktige spørsmålene, fryktet man innen industrien at den ville få et troverdighetsproblem.

Denne grunnholdning førte for det første til at tobakksselskapene i Storbritannia, USA og andre industriland (den internasjonale tobakksindustri) som utgangspunkt synes å ha vært like opptatt av å samarbeide og dele informasjon på helsedebattens område, som å oppnå konkurransemessige fordeler i forhold til hverandre. For eksempel ble slikt samarbeid presentert som en hovedpolicy for BAT allerede i 1962:

«The Board has decided that if this Company makes any significant scientific discovery clearly relevant to health it will share its knowledge with its co-members of TMSC [Tobacco Manufacturers’ Standing Committee] and not seek to obtain competitive commercial advantage.» 305

I et brev fra 1963, fra ledelsen i BAT til ledelsen i Brown & Williamson, uttales det at BAT hadde bestemt seg for å sende resultatene av sine nikotinstudier under Hippo-prosjektene til the Tobacco Research Council (TRC) i Storbritannia og til the Tobacco Industry Research Committee (TIRC) i USA. 306 Av et konferansereferat fra 1982 fremgår det at BAT var åpen for å dele sine nitrosaminstudier med tobakksindustrien for øvrig. 307

Målsetningen om å være samkjørt innen industrien, førte for det andre til at man ble opptatt av at enkeltselskaper ikke lekket uheldig informasjon. For mens tobakksselskapene på den ene siden var villig til å meddele forskningsresultater til hverandre, var de på den andre siden tidlig bestemt på at viktig informasjon om helsespørsmålet ikke uten videre skulle deles med myndigheter og legevitenskapen. Denne enhetstanken fikk undertiden utslag som fremstår som ganske eksepsjonelle innen næringslivet. For eksempel hendte det at større selskaper som Philip Morris ytet mindre selskaper som Liggett juridisk bistand, enten ved å stille egne advokater til disposisjon eller ved å dekke advokatregninger. 308

Videre ser det ut til at det fra tidlig av har eksistert en uformell forståelse mellom hovedselskapene innen den amerikanske tobakksindustri om at selskapene skal avstå fra forskning som kan resultere i konklusjoner som ikke vil tjene industriens sak. Et notat fra visepresidenten i Philip Morris i 1965 påpeker således at til tross for denne avtalen syntes enkelte tobakksselskaper å ha intensivert sine undersøkelser av sigarettrøyk:

«We have reason to believe that in spite of gentlemans agreement from the tobacco industry in previous years that at least some of the major companies have been increasing biological studies within their own facilities.» 309

Opp gjennom årene har det vært noen episoder hvor enkeltselskaper har brutt det enhetsinntrykk som industrien har forsøkt å etablere og opprettholde utad. For eksempel skapte det ergrelse innen tobakksindustrien da Lorillard i begynnelsen av 1960-årene uten varsel lanserte det nye Kentfilteret som et gjennombrudd med hensyn til forsøkene på å redusere farlige giftstoffer. 310 Og da Liggett i midten av 1990-årene plutselig innrømmet at nikotin var avhengighetsskapende, vakte det stor uro innen industrien. 311

7.6 Lobbyvirksomhet og finansiell støtte til politikere

7.6.1 Lobbyvirksomhet

Tobakksindustrien utgjør en sterk interessegruppe i USA og internasjonalt. Foruten de enorme tobakksselskapene i seg selv, representerer for eksemplene tobakksselskapene i USA en landbruksnæring på over 124 000 gårder, den amerikanske industrien leverer produkter som utgjør en fjerdedel av dagligvarenæringens inntekter, industrien betaler avgifter på sine produkter som beløper seg til flere milliarder dollar årlig i de føderale og delstatlige budsjetter, og industrien er en av landets mest rundhåndete sponsorer av diverse sportsarrangementer, kulturbegivenheter, kulturinstitusjoner og ideelle organisasjoner. 312 I tillegg til dette har tobakksindustrien i alle år i USA ytet økonomisk støtte til en rekke politikere, såvel på føderalt som på delstatlig plan, jf. nærmere nedenfor. The American Economics Group har ut fra beregninger gjennomført i 1996 antatt at tobakksindustrien i 1994 sto for nesten 45 milliarder dollar av USAs brutto nasjonalprodukt og at tobakksbransjen opprettholdt over 660 000 arbeidsplasser. 313

Tobakksindustrien har lange tradisjoner for å drive en omfattende og gjennomslagskraftig lobbyvirksomhet. Hovedområdene for lobbyvirksomheten er i det store og hele den offentlige regulering av tobakksmarkedet, avgiftsbeleggingen av tobakksprodukter og tobakksjordbruket.

Lobbyvirksomheten er meget utviklet. 314 Det er ikke kjent hvor mange lobbyister som per i dag arbeider for industrien, men tallet er i hvert fall 150 som konsentrerer seg om Kongressen, og minst 200 spredt omkring i USA på delstatlig og lokalt nivå. 315 Bare i 1996 brukte tobakksindustrien 26 millioner dollar til å finansiere lobbyvirksomhet overfor Kongressen. 316

I delstatene, hvor anti-tobakksbevegelsene stort sett har hatt større suksess enn i hovedstaden, er det ukjent hvor mye penger tobakksindustrien har brukt og bruker på lobbyvirksomhet. Man vet imidlertid at beløpene er meget betydelige. For eksempel ble det i California alene brukt minst 4 millioner dollar i 1989–90 til valgkampanjebidrag og til å finansiere de mer enn 24 tobakkslobbyister som opptrådte overfor Californias lovgivende forsamling. I 1994 brukte tobakksindustrien minst 3,3 millioner for å bekjempe et forslag om å tredoble de statlige tobakksavgifter i Michigan (tobakksindustrien tapte kampen). Samme år brukte industrien hele 12,5 millioner dollar for å få gjennom en samlet tobakkslov i California til erstatning for omkring 300 ulike tobakksreguleringstiltak på lokalt plan i staten (tobakksindustrien fikk ikke gjennom loven). 317

Til alt dette kommer et omfangsrikt system av frontorganisasjoner og grupper som målbærer industriens interesser. Et eksempel på en slik interesseorganisasjon kan formodentlig være den amerikanske røykeforening (the National Smokers Alliance), som ble etablert i 1993 på grunnlag av en startkapital på 1 million dollar fra Philip Morris. 318 The National Smokers Alliance beskriver seg selv som en ideell interesseorganisasjon som skal arbeide mot overdreven offentlig regulering og avgiftsbelegging av tobakksprodukter, samt motarbeide diskriminering av røykere på offentlige steder og arbeidsplasser. 319 Organisasjonen hevder å ha 3 millioner medlemmer. Medlemmsavgiften er 10 dollar årlig, men i henhold til organisasjonens innberetninger til skattemyndighetene for 1996 brakte medlemmsavgiftene inn bare omkring 75 000 dollar av organisasjonens årlige inntekt på 9 millioner dollar. 320

I perioden fra 1987 til 1992 bidro tobakksindustrien videre med 500 000 dollar til the American Civil Liberties Union (ACLU), en interesseorganisasjon kjent for å motarbeide blant annet regulering av tobakksmarkedet under henvisning til enkeltindividets frihet. 321

Tilsvarende interesseorganisasjoner for røykere kjenner vi også fra Norden: Smokepeace (Sverige), Hu-Tu (Finland), Hen-Ry (Danmark) og Røykringen (Norge). Disse organisasjonene mottar alle økonomisk støtte fra tobakksselskapene og har alle et nært bånd til tobakksindustrien i sine land. 322

7.6.2 Finansiell støtte til politikere

I nær sammenheng med lobbyvirksomheten har tobakksindustrien lang tradisjon for å yte økonomisk støtte direkte til valgkamper og enkeltpolitikere i USA, både til det demokratiske og til det republikanske parti. 323 Det bør understrekes at det som utgangspunkt ikke er ulovlig i USA å gi eller å ta imot slike bidrag såfremt de anmerkes i det offentlig tilgjengelige bidragsregister. I perioden fra 1987 til 1996 ga tobakksselskapene 17,7 millioner dollar til enkeltrepresentanter i Kongressen, og bidro i tillegg med minst 12,7 millioner dollar til de to politiske hovedpartiene. 324 Dertil kommer i denne perioden omkring 2 millioner dollar i foredragshonorarer til enkeltrepresentanter. 325 Et eksempel på finansiell støtte på delstatsplan, er tobakksselskapenes bidrag på minst 600 000 dollar til New Yorks lovgivende forsamling i 1993. Dette utgjorde mer enn hva noen annen industri eller interessegruppe ytet. 326

Foruten slik direkte økonomisk støtte, hender det visstnok ganske ofte at politikere og representanter for myndighetene inviteres av tobakksselskapene til gratis opphold på eksklusive steder i og utenfor USA, gjerne med familie. 327 Det er ingen hemmelighet at formålet med slike arrangementer er å diskutere tobakkslovgivning og andre tobakksrelaterte temaer. Som oftest er imidlertid slike møter lukket for offentligheten, noe som gjerne begrunnes med behovet for en fri og privat atmosfære omkring diskusjonene. 328 Omfanget av denne type arrangementer er ukjent, idet såvel industrien som politikere er meget tilbakeholdne med å gi informasjon om dette. Den private journalistorganisasjonen The Center for Public Integrity , som er meget kritisk til denne type kontakt mellom politikere og tobakksselskaper, melder at det i perioden fra 1991 til 1997 fant sted minst 142 slike industrifinansierte turer og arrangementer, og hvor det til sammen deltok minst 54 lovgivningsrepresentanter og flere hundre medarbeidere. 329

7.6.3 Hva har tobakksindustrien oppnådd ved sin kontakt med politikere og myndigheter?

Det ligger i sakens natur at den her omtalte kontakt mellom tobakksindustrien på den ene siden og politikere og andre representanter for offentlige myndigheter på den andre siden, i hvert fall i viss grad, skaper vennskap og meningsfeller. I seg selv er dette selvsagt ikke galt. Det prinsipielt betenkelige er hvis pengestøtte og samkvem skulle påvirke den politiske uavhengighet.

Undertiden har man sett oppsiktsvekkende eksempler på forhold som kan tyde på slike betenkelige bånd mellom politikere og tobakksindustrien. Da Det republikanske parti fikk sin store valgseier i 1994, uttalte for eksempel republikaneren Tom Bliley, hvis hovedsponsor i valgkampen hadde vært Philip Morris, at da han nå hadde overtatt ledelsen av handelskomiteen i Representantenes hus, hadde tobakksindustrien fått en venn. 330 Denne komiteen hadde tidligere, under demokraten Henry Waxmans ledelse, vært meget kritisk og pågående overfor tobakksindustrien. Det var for eksempel denne komiteen som våren 1994 hadde kalt tobakksselskapenes direktører inn på teppet for å forklare seg om sine produkters innhold og virkninger, jf punkt 7.3.3 ovenfor.

Det er vanskelig å angi med sikkerhet om tobakksindustrien har oppnådd konkrete resultater som følge av sin lobbyvirksomhet og kontakt med politikere. En viss varsomhet er nok på sin plass her, også fordi en påvirkning i seg selv ikke nødvendigvis er utilbørlig. Det er dessuten ikke slik at tobakksindustrien i USA er holdt utenfor enhver lovregulering. Industrien har måttet finne seg i markedsføringsbegrensninger, aldersgrenser for kjøp av tobakksprodukter såvel som advarselsmerking, samt røykerestriksjoner i forbindelse med passiv røyking. 331

Det må imidlertid kunne pekes på at antallet lovgivningsmessige fremstøt som på tobakkens område har falt i Kongressen, er påfallende stort. Før 1983 ble det fra Kongressens side egentlig ikke gjennomført én eneste lov som tobakksselskapene gikk absolutt imot. Lovvedtakene i 1960-årene om markedsføringsbegrensninger og advarselsmerking var i realiteten ført i pennen av tobakksselskapenes lobbyister for å forhindre enda strengere regulering av tobakksbransjen. 332 Etter 1983 har tobakksselskapene tapt noen kamper i Kongressen, men meget få. For eksempel ble det i perioden 1987–88 foreslått 145 reguleringstiltak i Kongressen. 144 av dem ble nedstemt. Den eneste lov som gikk gjennom, var et røykeforbud på flyreiser av inntil to timers varighet. I perioden 1991–92 ble det i Kongressen foreslått 29 lovgivningsvedtak vedrørende tobakksbruk. Også denne gang gikk kun ett forslag gjennom, nemlig opphevelse av en føderal subsidieordning for tobakksmarkedsføring i utlandet. 333 Fra en enkeltindustris synspunkt er denne rekke av lovgivningspolitiske seire historisk.

Det er i denne sammenheng interessant å merke seg at mens Kongressens vedtak stort sett har vært i tobakksselskapenes interesse, har industrien gjennomgående lidd nederlag når spørsmålene om tobakksregulering er lagt ut til folkeavstemning. For eksempel ble det i 1993 lagt ut til folkeavstemning 240 forslag til tobakksregulering på lokalt plan. Hele 214 fikk flertall blant velgerne, mens 26 ble avvist. 334

Videre finnes det ganske mange eksempler på reguleringsmessige unntak og annen lovgivning til fordel for tobakksindustrien, enkelte av dem er nokså eiendommelige. For det første har man, til tross for at det lenge har vært kjent at tobakksbruk medfører omfattende helseskader (selv om man ikke har har hatt all nødvendig kunnskap), holdt tobakksprodukter utenfor nærmest ethvert viktig lovgivningstiltak til beskyttelse av forbrukeres helse og trygghet. Det gjelder blant annet de ulike lovene om krav til produktstandarder og produktkontroll; the Federal Hazardous Substances Act 1960, the Fair Labeling and Packaging Act 1966, the Controlled Substances Act 1970, the Consumer Product Safety Act 1972 og the Toxic Substances Act 1976. 335 Og selv om tobakksindustrien har måttet avfinne seg med helseadvarsler på sigarettpakninger, har industrien i noen grad lyktes med å påvirke utformingen av advarslene. For eksempel har industrien gjennom lobbyvirksomhet forhindret at ordet «avhengighet» («addiction») forekommer i noen advarselstekst. 336

For det andre har tobakksselskapene i alle år vært ansett for å falle utenfor myndighetsområdet til the Food and Drug Administration (FDA). Tobakk og nikotin ligger også utenfor området til The Consumer Product Safety Commisson, The Environmental Protection Agency og The U. S. Occupational Safety and Health Adminstration. 337 I stedet er oppsynet med tobakksindustrien ansett å tilligge the Federal Trade Commission (FTC), som i første rekke konsentrerer seg om markedsførings- og konkurransemessige spørsmål, altså et langt mer begrenset område enn FDA (og de øvrig nevnte organene). Opprinnelig var tobakk/nikotin oppført på FDAs liste over «drugs» da FDA ble opprettet i 1906, men dette ble raskt fjernet fra listen, angivelig etter aktiv lobbyvirksomhet fra tobakksindustriens representanter. 338 Selv etter at man innen legevitenskapen utover 1980-årene fikk sikker kunnskap om at nikotin hadde sterke virkninger på hjernen, ble tobakk ikke ansett som et naturlig område for FDA. Og kompetansespørsmålet er endog sterkt omstridt den dag i dag selv om man nå vet at tobakksselskapene selv lenge har basert sin virksomhet på inngående kunnskaper om nikotinets avhengighetsskapende virkninger på brukerne. 339

For det tredje må det kunne sies at den amerikanske tobakksindustri har sluppet nokså lett fra avgifter på sine produkter, i hvert fall sammenlignet med sine kolleger Europa. Tobakksavgifter til føderale, delstatlige og lokale myndigheter utgjorde per 1996 til sammen omkring 30   % av utsalgsprisen, det vil si i alt 13,5 milliarder dollar (ca 105 milliarder norske kroner). Av dette representerte sigarettsalget 97   % av avgiftsinntektene. 340

Tradisjonelt har de føderale myndigheter i USA hatt de laveste tobakksavgifter på sigarettpakninger av alle vestlige land. 341 I hele perioden fra 1951 til 1983 sto den føderale tobakksavgiften uendret. 342 I 1990 ble den føderale tobakksavgiften per sigarettpakning øket med 8 cents (til 24 cents), men først etter at tobakksindustriens lobbyrepresentanter gjennom en stor offensiv lyktes å redusere det opprinnelige forslaget om å øke avgiften med 16 cents per pakning. 343 Utenom denne økningen i 1990 ble det i perioden fra 1987 til 1994 i Kongressen fremmet mer enn 30 forslag om å forhøye tobakksavgiften, men ikke ett av dem gikk gjennom. 344 På delstatsplan derimot har tobakksindustrien med vekslende hell kjempet mot tobakksavgifter. Av intern korrespondanse i Philip Morris fremgår det at tobakksselskapet i 1989 klarte å forhindre en økning av Missouris sigarettavgifter ved å yte valgkampanjebidrag på 134 000 dollar og 85 000 i lønn til lobbyrepresentanter. 345 Ved økonomiske bidrag og kontakter hadde Philip Morris i 1990-årene samme suksess blant annet i Arizona og Oklahoma, mens den tapte kampen om avgiftsøkning i Michigan. 346

For det fjerde mottar tobakksjordbruket store statlige subsidier. Årlig beløper dette seg til omkring 1 milliard dollar. 347

7.7 Den amerikanske tobakksindustris markedsføring av sine produkter

7.7.1 Innledning

Siden den første tobakksreklame dukket opp i 1789 har tobakksselskapene ført an som pioneerer innen reklame og markedsføring. 348 Et særtrekk ved tobakksreklamen har fremfor alt vært tiltalende og stilfull billedbruk kombinert med antydningens og symbolikkens kunst. En betydelig del av tobakksselskapenes budsjetter har i de siste 50 årene vært viet markedsføring i et bredt spekter av fora. I dag bruker tobakksindustrien i USA årlig omkring 5 til 6 milliarder dollar på markedsføring. 349 Inntil forbudet mot å reklamere for tobakk i radio og kringkasting ble innført i 1969, sto tobakksindustrien for 70   % av TV-selskapenes reklameinntekter. 350 Etter 1969 har tobakksindustrien måttet gå over til andre medier, særlig blader, aviser, tidsskrifter, salgsplakater i vinduene til tobakksforhandlere og ikke minst store billboards langs veier, på bygninger, på idrettsarenaer og på kollektive transportmidler. Av mer subtile former for markedsføring kan nevnes bruk av bransjelogoer på ikke-tobakksrelaterte tobakksprodukter, for eksempel på T-shirts, caps, hatter, ryggsekker, bags og pins, samt bruk av logoer og varemerker i spillehaller, fornøyelsesparker og i film. Produktprofilering skjer videre gjennom sponsing av idrettsdeltakere og ulike arrangementer og begivenheter, typisk motorsport og rodeo. I løpet av de siste årene har tobakksselskapene aktivt tatt i bruk markedsføring via iøynefallende hjemmesider på Internett. Internettet ligger utenfor nasjonal lovgivningskontroll, og det ser det ut til at mange av tobakksselskapene har utnyttet. For eksempel reklameres det på Internett for sigarettmerkene Camel og Lucky Strike uten en gang noen form for helseadvarsel. 351

7.7.2 «Health-oriented» og «Health-image»- sigaretter

Dokumenter fra BAT og Brown & Williamson i slutten av 1960-årene viser at man innen tobakksselskapet operererte med to typer av begreper og målsetninger i forhold til helsespørsmålet. 352 Ledelsen i tobakksselskapet mente at man for det første burde forsøke å finne frem til produkter som virkelig reduserer giftstoffene og helsefarene; såkalte «health-oriented» -sigaretter. For det andre var oppfatningen at selskapet også burde imøtekomme markedets behov og ønske om sigaretter med lavere tjære- og nikotininnhold selv om dette ikke nødvendigvis ville innebære helsemessig bedre produkter; såkalte « health-image» -sigaretter. I et møtereferat fra 1968 skrevet av konferanseleder Dr. S. J. Green i BAT heter det om dette:

«Research staff should lay down guide lines against which alternative products can be chosen in everyday operations. Although there may, on occasions, be conflict between saleability and minimal biological activity, two types of products should be clearly distinguished, viz:

A Health-image (health reassurance) cigarette.

A Health-oriented (minimal biological activity) cigarette, to be kept on the market for those consumers choosing it.» 353

Begrepet «biological activity» er en omskrivning for «giftvirkning» og forekommer i en rekke forskningsdokumenter fra BAT og Brown & Williamson. 354 I et brev fra Brown & Williamsons tekniske sjef dr R. A. Sanford til dr Green søkes denne grensedragningen klargjort ved å påpeke at «health-image» sigaretter er slike som forbrukerne tror er helsemessig bedre, for eksempel «light»-produktene (lav-tjære og lav-nikotin-sigarettene), mens «health-oriented» sigaretter derimot er sigaretter som i liten grad er helseskadelige:

«It was also recognized that there are two types of health products possible and that they should be distinguished.

Health image (health reassurance cigarette) such as low tar-low nicotine cigarette which the public accepts as a healthier cigarette and

Health-oriented cigarette which has a minimal biological activity; for example, one which would yield a near zero reading in a mouse skin painting test?» 355

Med dette ser det ut til at BAT og Brown & Williamson allerede i 1968 erkjente at «light»-produktene ikke i nevneverdig grad var helsemessig bedre, men at produksjonen og salget av dem først og fremst var for å berolige et helseorientert marked.

7.8 Særlig om markedsføring rettet mot ungdom

7.8.1 Tobakksselskapenes interesse for ungdomsmarkedet

Over 80   % av dem som blir dagligrøykere begynner å røyke i tenårene, en god del så tidlig som i 13–15 års alderen. Det later til at nikotinavhengigheten inntrer spesielt raskt hos unge røykere. Tobakksindustrien synes tidlig å ha blitt oppmerksom på hvilken betydning ungdomsmarkedet hadde for bransjen. Det er i dag avdekket en rekke dokumenter som viser hvor opptatt tobakksselskapene har vært og fortsatt er av å rekruttere nye kunder blant ungdommen. 356

For eksempel fremhevet en av lederne for Philip Morris i 1957 at det var viktig å fokusere markedsføringen mot ungdom fordi ungdom er villig til å prøve nye ting, og hvis de først liker røykingen så holder de seg ofte til det samme sigarettmerke og påvirker hverandre:

«...hitting the youth can be more efficient even though the cost to reach them is higher, because they are willing to experiment, they have more influence over others in their age group than they will later in life, and they are far more loyal to their starting brand.» 357

I 1973 ble det understreket av ledelsen i RJR at det var helt nødvendig for selskapets fremtid å sikre seg sin andel av ungdomsmarkedet, og at det gjaldt å skape den rette appell omkring nye sigarettmerker:

«At the outset it should be said that we are presently, and I believe unfairly, constrained from directly promoting cigarettes to the youth market...if our company is to survive and prosper, over the long term we must get our share of the youth market...Thus we need new brands designed to be particularly attractive to the young smoker, while ideally at the same time appealing to all smokers...Perhaps these questions may be best approached by consideration of factors influencing pre-smokers to try smoking, learn to smoke and become confirmed smokers.» 358

Innen RJR satte man imidlertid en etisk nedre aldersgrense på 14 år:

«The lower age limit for the profile of young smokers is to remain at 14.» 359

…

«Marketing Goals: Increase our Young Adult Franchise: 14–24 age group in 1960 was 21   % of the population; in 1975 will be 27   %. As they mature, will account for key market share of cigarette volume for next 25 years... .We will direct advertising appeal to this young adult group without alienating the brand’s current franchise.» 360

…

«To ensure increased and longer-term growth for Camel Filter, the brand must increase its share penetration among the 14 to 24 age group which have a new set of more liberal values and which represent tomorrow’s cigarette business.» 361

I 1980-årene ser det dog ut til at RJR ikke praktiserte 14-års grensen så strengt, idet det i et notat om et bestemt markedsføringsprosjekt tales om å erobre unge Marlboro-røykere i alderen 13–24 år:

«Project LF is a wider circumference non-menthol cigarette targeted at younger adult male smoker (primarily 13–24 year old Marlboro smokers).» 362

Brown & Williamson synes å ha fokusert på markedet i alderen 15 til 24 år:

«Target audience for the sampling effort on KOOL King Size includes both Men and Women in the 15–24 age group.» 363

Philip Morris på sin side, var opptatt av røykeandelen blant ungdom helt ned i 12 års alderen:

«...probability sample of 452 teen-agers ages 12–17» finds that 13 per cent smoke an average of 10.6 cigarettes per day and «the data from the study are consonant with the findings of other such studies, both at Philip Morris and without.» 364

For å rekruttere unge røykere tok tobakksselskapene en rekke virkemidler i bruk, fra store reklamekampanjer, sponsing av sports- og ulike aktivitetsarrangementer, til utdeling av gratisprøver. Man har endog vurdert en mild nikotindosering for nybegynnere. Her skal omtales noe av dette.

7.8.2 Auraen omkring tobakk

Tobakksindustrien har alltid hevdet at de ikke reklamer spesielt mot ungdom, og at deres markedsfremstøt ikke er ment å appellere til ungdom. Flere interne dokumenter fra de ulike tobakksselskapene synes imidlertid å tyde på noe annet. I 1976 innledet the Federal Trade Commission (FTC) en større undersøkelse av hvorvidt de lovpålagte advarselstekstene virkelig virket opplysende for forbrukerne og om myndighetene hadde lyktes med å forhindre villedende markedsføring fra tobakksindustriens side. 365 Under dette arbeidet avdekket FTC ett av industriens mest avslørende dokumenter om markedsføring spesielt rettet mot ungdom. I en rapport fra 1975 fra Marketing and Research Counselors, Inc. til markedsavdelingen i Brown & Williamson drøftes det hvordan sigarettmerket Viceroy best kan fremmes for å fenge ungdom:

«For them [i.e. youngsters], a cigarette, and the whole smoking process, is part of the illicit pleasure category....To the best of your ability (considering some legal constraints) relate the cigarette to ‘pot’, wine, beer, sex etc. Don’t communicate health or health-releated points.» 366

I forbindelse med Viceroy-fremstøtet ble det videre fremhevet at markedsføringen måtte ha som målsetning å gi forbrukerne en grunn til å røyke og bringe tankene bort fra helsefaren:

«The campaign ought to provide the smokers with a rationalization for smoking....and a means of repressing their health concerns about smoking a full flavor Viceroy.» 367

I 1969 uttales det i en rapport til styret i Philip Morris at for nybegynneren er røykingen en symbolsk handling, røykingen markerer for eksempel frigjøring fra foreldre, selvstendighet og tøffhet. I notatet forklares det videre at ettersom de sosiale og psykologiske motivasjonsfaktorer avtar, sørger de farmakologiske virkninger for en varig røykevane:

«...a cigarette for the beginner is a symbolic act. I am no longer my mother’s child, I’m tough, I am an adventurer, I’m not square...As the force from the psychological symbolism subsides, the pharmacological effect takes over to sustain the habit.» 368

I et notat fra juli 1974, understreket D. W. Tredennick i RJR’s markedsavdeling at sigarettmerkene må gis en image som appellerer til ungdom:

«Young smokers wear their cigarette, and it becomes a part of the ‘I’ they wish to be. [Young people choose a cigarette brand because of] the user image a brand projects and differentiated product characteristics…[Smoking] generally starts during the teens…» 369

I RJR’s markedsføringsplan for 1977 heter det at sigarettmerket Salem må fremmes innenfor en ramme som appellerer til ungdom:

«[Salem should] emulate personalities and situational elements that are compatible with the aspirations and lifestyles of contemporary young adults.» 370

Philip Morris’ Marlboro, det dominerende sigarettmerke for alle røykere under 25 år med 70   % av denne delen av markedet, bygger sin appell på romantiseringen omkring cowboy-imaget, manifistert ved Marlboro-mannen og den frihet, selvstendighet og styrke som han representerer. Da Marlboro-mannen ble skapt i 1950-årene, ble det av Philip Morris og dets reklamebyrå spesielt understreket at man håpet og regnet med at Marlboro ville slå an blant ungdom:

«[the Cowboy image] would turn the rookie smokers on to Marlboro...the right image to capture the youth market’s fancy...a perfect symbol of independence and individualistic rebellion.»

«When you see teenage boys – people the cigarette companies aren’t supposed to be targeting in the first place – going crazy for this guy, you know you’re hitting their target.» 371

Som et motstykke til Marlboro-mannen introduserte RJR i forbindelse med sitt 75 års jubileum i 1988 tegneseriefiguren Old Joe (eller Joe Camel) til å fremme sigarettmerket Camel. 372 Old Joe ble laget som tegneseriefigur blant annet for å få innpass i Frankrike, som har et forbud mot å bruke levende personer i forbindelse med sigarettreklame. Senere fikk Old Joe også en kjæreste, Josephine. 373 Old Joe representerte en mykere karakter enn Marlboro-mannen og synes å appellere også til de aller minste. 374 Noen store spørreundersøkelser fra begynnelsen av 1990-årene viste at omkring 30   % av treåringene, 90   % av seksåringene og 98   % av elevene ved ungdoms- og videregående skoler forbandt Old Joe med sigarettmerket Camel (til sammenligning var det kun 67   % av de spurte voksne som kjente til dette). 375 Etter at FTC i 1997 truet med å forby reklamefiguren trakk RJR tilbake Joe Camel fra all markedsføring.

Utover 1980- og 1990-årene har tobakksselskapene betalt store pengesummer til filmprodusenter for at sigarettmerker skal røykes og vises i filmscener («product placement»). For eksempel skriver Sylvester Stallone i et brev av 28. april 1983 til en representant for Brown & Williamson at han vil ta i bruk B&W-produkter i minst fem kinofilmer fremover mot en godtgjørelse på 500 000 dollar. 376 I en rekke store actionfilmer presenteres røyking som en del av heltens eller heltinnens image, til og med når helten/heltinnen fremstår som veltrent, sterk og sunn. Dette gjelder for eksempel filmer som Demolition Man (Sylvester Stallone) og Terminator 2 (Linda Hamilton). Det kan nevnes en rekke eksempler på filmer, både for voksne og for ungdom, hvor tobakksselskaper har betalt for at røyking av deres sigarettmerker skal vises: The Tempest , Apocalypse Now , Licence to Kill (James Bond), Superman II og III , Supergirl , Jaws II , Grease , Rocky II , Blade Runner , The Muppet Movie , Crocodile Dundee , Robocop , Die Hard og Who Framed Roger Rabbit?. 377

Denne produktprofilering på kinolerretet er antagelig i strid med den føderale lovgivning i USA som påbyr helseadvarsler ved all lovlig tobakksreklame.

Det er vanskelig å si sikkert hvilken rolle tobakksreklame og produktprofilering har hatt og har for ungdoms røykevaner. 378 Dette er et stort og omstridt tema. 379 Det man imidlertid kan slå fast er at bortimot all dagligrøyking begynner som eksperimentering i ungdomsårene, og at hovedmotivasjonen for å begynne er den aura som blant mange ungdommer forbindes med tobakksbruk. Det kan videre slås fast at tobakksreklamen er sentrert rundt denne aura og image. Essensen og det underliggende budskap i all tobakksreklame, uansett form og forum, er at røyking er glamorøst, tiltrekkende og erotisk, at røyking gir tilfredsstillelse og glede og at røyking gjør en moden og voksen. Røyking fremstår videre som et symbol på selvstendighet og frigjøring fra og protest mot autoriteter. 380

7.8.3 Utdeling av gratisprøver

Alle delstatene i USA har i dag et lovforbud mot å selge tobakksvarer til personer under 18 år, og de fleste delstatene har hatt et slikt forbud en god stund, skjønt lovene inntil 1990-årene knapt har vært håndhevet. 381 Lovene har imidlertid bare rammet salg av tobakksprodukter. Opp gjennom årene har tobakksselskapene derfor fritt kunne distribuere gratisprøver av sigaretter, blant annet til ungdom. Riktignok har tobakksselskapene hele tiden hevdet at de ikke deler ut gratisprøver til ungdom, men praksis viser noe annet. Prøveeksemplarer deles ofte ut i forbindelse med større arrangementer som for eksempel pop- og rockekonserter eller i nærheten av skoler. Distributørene er ikke nødvendigvis direkte ansatt i tobakksbransjen, men har gjerne en kontrakt med et tobakksselskap. 382

Distribusjonen skjer ofte innenfor en organisert ramme og i en form som er egnet til å virke tillokkende og spennende, kanskje særlig for ungdom. Organisasjonen Stop Teenage Addiction to Tobacco (STAT) har for eksempel avdekket at Lorrilard tidligere delte ut gratisprøver av sigarettmerket Newport til ungdom i Washington D.C. fra en grønn- og organgemalt varebil påført i store bokstaver slagordet «Alive with Pleasure». 383 Denne type produktprofilering tok slutt i begynnelsen av 1990-årene da det ble innført generelle forbud mot markedsføring rettet mot barn og ungdom under 18 år.

7.8.4 Mild dosering for nye og unge røykere

Som behandlet ovenfor var tobakksindustrien fra tidlig av opptatt av å kontrollere nikotintilførselen til røykeren. 384 Den gang sigaretter i det store og hele besto av tørkede tobakksblader rullet sammen i papir, mottok røykeren varierende mengder med nikotin ved hver inhalasjon. Gjennom avansert nikotinteknologi kunne tobakksselskapene fra 1960-årene kontrollere og sikre røykeren en jevn og effektiv nikotinleveranse under røykingen. Forskningsdokumenter fra RJR viser at man innen tobakksindustrien vurderte å lage egne nikotindoser for nye røykere, hvilket i praksis ville si for ungdommen. 385 Poenget var å gjøre sigaretten lettere tilgjengelig for den uvante røyker gjennom en mer beskjeden mengde nikotin. I et notat fra 1972 forklarer nestlederen i RJR’s avdeling for forskning og produktutvikling, dr. Claude Teague, hvor viktig det er langsomt å tilvenne røykeren tilfredsstillelsen ved nikotin:

«If nicotine is so important, what about people who had never tried it? Why did they start in the first place? What are we doing about these starters, who are after all our future business? Before proceeding to far in the direction of design of dosage forms for nicotine, it may be well to consider another aspect of our business…Paradoxically, the things which keep a confirmed smoker habituated and ’satisfied’, i.e. nicotine and secondary physical and manipulative gratifications, are unknown and/or largely unexplained to the non-smoker. [People] start to smoke for purely psychological reasons – to emulate a valued image, to conform, to experiment, to defy, to be daring, to have something to do with [their] hands, and the like. Only after experiencing smoking for some period of time do the physiological ’satisfactions’ and habituation become apparent and needed. Indeed, the first smoking experiences are often unpleasant until a tolerance for nicotine has been developed. This leaves us, then, in the position of attempting to design and promote the same product to two different types of market with two different sets of motivations, needs and expectations.»

I fortsettelsen fremhevet Teague at den vanlige sigarett med effektiv nikotinleveranse var beregnet på den etablerte røyker, mens den nye røyker måtte gis en skånsom start til han oppdager nikotinets tilfredsstillende virkning:

«….If we are to attract the non-smoker or the pre-smoker, there is nothing in this type of product that he would currently understand or desire. We have deliberately played down the role of nicotine, hence the non-smoker has little or no knowledge of what satisfactions it may offer him and no desire to try it…We must somehow convince him with wholly irrational reasons that he should try smoking, in the hope that he will for himself then discover the real ’satisfactions’ obtainable.» 386

Det er uklart om RJR eller noen av de andre tobakksselskapene noen gang gjorde alvor av å lage egne sigaretter med nybegynnerdoser av nikotin. Dette er imidlertid gjennomført i for­bindelse med snusprodukter, jfr. punkt 2.3.7 ovenfor.

7.9 Oppsummering

Mens de amerikanske tobakksselskapene i 1960- og 1970-årene innad erkjente at tobakksbruk var meget helseskadelig og avhengighetsskapende, har de utad stått på en meget konsekvent og samordnet benektelseslinje. Intern forskningsvirksomhet og informasjonsflyt har vært underlagt svært streng advokatkontroll, og omfattende ordninger er blitt innrettet for å forhindre at informasjonen noen gang skulle kunne komme ut.

De amerikanske tobakksselskapenes lobbyvirksomhet er meget godt utviklet, og den synes å være gjennomslagskraftig. Tobakksselskapene er blant de viktigste finansielle bidragsytere til politikere.

Tobakksselskapene vier store ressurser til markedsføring, og interne dokumenter viser at industrien har vært og er spesielt opptatt av ungdomsmarkedet.

8 Lovregulering av tobakksindustrien og bruken av tobakk

8.1 Innledning

Lovreguleringen av tobakksindustrien og tobakksmarkedet i USA har stort sett kommet som en oppfølging av den medisinske forsknings avdekking opp gjennom årene av helsefarene ved tobakksbruk. Lovgivningen har like til i våre dager i all hovedsak konsentrert seg om sigaretter. Først i 1980-årene kom en viss regulering av ikke-røykbar tobakk som snus og skrå. Pipetobakk og sigarer synes i det store og hele å være uregulert i USA den dag i dag.

Fra 1965 har Den amerikanske kongressen vedtatt seks lover som direkte har vedrørt helsespørsmål i forbindelse med tobakksbruk. Vi vil her gi en oversikt over hovedtrekkene i denne lovgivningshistorie.

Disse lovene er:

• The Federal Cigarette Labeling and Advertising Act 1965. 387

• The Public Health Cigarette Smoking Act 1969. 388

• Alcohol and Drug Abuse Amendments 1983. 389

• The Comprehensive Smoking Education Act 1984. 390

• The Comprehensive Smokeless Tobacco Health Eduacation Act 1986. 391

• The Alcohol, Drug Abuse and Mental Health Administration Reorganization Act 1992. 392

I tillegg til de føderale lovvedtak, finnes en viss lovgivning også i de enkelte stater, til dels omfattende lokal lovgivning om problematikken omkring passiv røyking. Vi vil bare i liten grad gå inn på denne delstatslovgivningen.

8.2 Lovgivning om sigaretter

8.2.1 Den føderale lov om sigarettmerking og sigarettreklame av 1965

I 1964 fremla den amerikanske helsedirektøren den første omfattende rapporten med medisinsk dokumentasjon på at bruk av tobakk kunne være helseskadelig. 393 Rapporten ga støtet til en bred diskusjon om behovet for å lovregulere tobakksindustriens salg og markedsføring av sigaretter. Det amerikanske markedsrådet, the Federal Trade Commission (FTC), hadde på dette tidspunkt en stund håndhevet regler om villedende – «unfair and deceptive» – markedsføring overfor tobakks-produsentene. Etter at helsedirektøren la fram sin rapport, innførte markedsrådet fra den 1. januar 1965 et krav om at tobakksindustrien heretter måtte opplyse i all sin markedsføring og på sigarettpakninger at bruk av tobakk kan være helseskadelig. Markedsrådets regulering ble imidlertid stilt i bero fordi Kongressen var i ferd med å vedta en nasjonal tobakkslov.

I juli 1965 vedtok Kongressen the Federal Cigarette Labeling and Advertising Act («FCLAA» – eller 1965-loven). 394 Loven trådte i kraft 1. januar 1966. Loven hadde to hovedformål, jf FCLAA Section 2. For det første skulle loven sikre at forbrukerne ble opplyst om helsefarene forbundet med sigarettrøyking. For å fremme dette formål ble det i loven stilt krav om advarselsmerking av alle sigarettpakninger:

CAUTION: CIGARETTE SMOKING MAY BE HAZARDOUS TO YOUR HEALTH

For det andre skulle loven forhindre de enkelte delstater i å innføre egne, forskjellige og kanskje også til dels motstridende, lover om sigarettmerking og sigarettreklame. For å sikre nasjonal retts-enhet, ble det i loven derfor inntatt en bestemmelse som uttrykkelig utelukket delstatslovgivning innenfor anvendelsesområdet til FCLAA; en såkalt preemption provision : 395

a) No statement relating to smoking and health, other than the statement required by section 4 of this Act, shall be required on any cigarette package.

b) No statement relating to smoking and health shall be required in the advertising of any cigarettes the packages of which are labeled in conformity with the provisions of this Act.

FCLAA ble gitt en fire års tidsbegrensning, til 1. juli 1969.

8.2.2 Den føderale sigaretthelseloven av 1969

Etter hvert som utløpsdatoen for FCLAA (1965-loven) nærmet seg, ble det i mange delstater fremmet forslag til delstatlig lovregulering av tobakksindustrien. Stilt overfor ulike initiativ fra delstatene, fant Kongressen det nødvendig å gi en ny og denne gang permanent tobakkslov for hele landet. I 1969 vedtok Kongressen the Public Health Cigarette Smoking Act (1969-loven). For å sikre nasjonal rettsenhet ble preemption-klausulen fra 1965-loven videreført, dog med en noe forskjellig formulering av bestemmelsens punkt b. Bestemmelsen lyder den dag i dag:

No statement relating to smoking and health, other than the statement required by section 4 of this Act, shall be required on any cigarette package.

No requirement or prohibition based on smoking and health shall be imposed under State law with respect to the advertising or promotion of any cigarettes the packages of which are labeled in conformity with the provisions of this chapter.

Videre ble advarselsteksten på sigarettpakninger gitt et sterkere uttrykk:

Warning: The surgeon general has determined that cigarette smoking is dangerous to your health.

Endelig innførte 1969-loven et forbud mot å reklamere for sigaretter i radio og TV eller i annet elektronisk kommunikasjonsmedium. Forbudet omfattet derimot ikke reklame og markedsføring gjennom trykte skrifter og plakater. Forbudet trådte i kraft den 2. januar 1971. Det er verdt å merke seg at forbudet kun gjaldt sigarettreklame. Reklame for pipetobakk og sigarer er tillatt i USA den dag i dag.

8.2.3 Den føderale lov om folkeopplysning om sigarettrøyking av 1984

Utover 1970- og 1980-årene påviste den medisinske forskning at sigarettrøyking var en vesentlig årsaksfaktor til flere nærmere bestemte sykdommer og helseproblemer utover lungeskader, blant annet ulike hjertesykdommer. Særlig på bakgrunn av helsedirektørens rapport av 1984, vedtok Kongressen samme år the Comprehensive Smoking Education Act («CSEA» eller 1984-loven), som fortsatt gjelder. Loven har som formål å fremme informasjon til forbrukerne om helserisikoen ved sigarettrøyking. Advarselsteksten på sigarettpakninger ble endret og et nytt system for advarselsmerking ble innført. 396 Heretter skulle det ikke lenger bare være én advarselstekst, men derimot fire forskjellig tekster som skulle alternere kvartalsvis. Dermed ville man gjennom advarselsmerkingen kunne nå ut med mer informasjon enn tidligere. De fire ulike tekstene, som også gjelder i dag, lyder:

Surgeon general’s warning: Smoking Causes Lung Cancer, Heart Disease, Emphysema, And May Complicate Pregnancy.

Surgeon general’s warning: Quiting Smoking Now Greatly Reduces Serious Risks to Your Health.

Surgeon general’s warning: Smoking by Pregnant Women May Result in Fetal Injury, Premature Birth, and Low Birth Weight.

Surgeon general’s warning: Cigarette Smoke Contains Carbon Monoxide.

I tillegg er enhver sigarettprodusent pålagt plikt til årlig å gi helseministeren rapporter om hvilke ingredienser vedkommende produsent tar i bruk i produksjonen av sigaretter. Dette rapporteringssystemet er laget slik at sigarettprodusentene kan opptre gjennom en mellommann og således anonymt i forhold til myndighetene. For å beskytte de oppskrifter og forretningshemmeligheter som ingrediensoversiktene representerer, er det i loven videre gitt temmelige strenge regler for myndighetenes håndtering og bruk av innhentet informasjon. For eksempel har helsemyndighetene etter 1984-loven ikke adgang til uten videre å bekjentgjøre den informasjon som de mottar fra sigarettprodusentene. Informasjonen er først og fremst ment å være til hjelp for den medisinske forskning.

8.3 Lovregulering av ikke-røykbar tobakk – loven av 1986

Som det fremgår av punkt 8.2 ovenfor, var den første føderale lovregulering av tobakksindustrien i USA, fra og med 1965-loven til begynnelsen av 1980-årene, utelukkende konsentrert om sigarettproduksjonen og sigarettkonsumet. Ikke-røykbare tobakksprodukter, slik som skrå og snus, var i denne perioden kommet helt i skyggen av lovgivningen, og det var blant forbrukerne, særlig blant ungdom, etter hvert en utbredt oppfatning om at ikke-røykbare tobakksprodukter frembød et helsemessig trygt alternativ til sigaretter.

Da den medisinske vitenskap etter hvert kunne påvise at det også var helsefarer forbundet med bruk av slik som skrå og snus, blant annet risiko for utvikling av munnkreft, tok flere delstater initiativet til lovregulering av ikke-røykbare tobakks-produkter. Dette førte til at Kongressen nok en gang grep inn med lovgivning for å bevare nasjonal rettsenhet på dette område. I 1986 ble the Comprehensive Smokeless Tobacco Health Education Act vedtatt («The Smokeless Tobacco Act» – eller 1986-loven). Loven fulgte samme mønster som sigarettlovgivningen:

• For å forhindre ulik lovgivning mellom delstatene, ble det gitt en preemption-klausul . 397

• Det ble innført forbud mot å reklamere i radio og TV for ikke-røykbare tobakksprodukter.

• Tobakksprodusentene ble pålagt årlig å gi helsemyndighetene ingrediensoversikter.

• Det ble innført et alternerende advarselssystem bestående av tre advarselstekster:

This product may cause mouth cancer.

This product may cause gum disease and tooth loss.

This product is not a safe alternative to cigarettes.

8.4 Lovgivning og tiltak mot passiv røyking

8.4.1 Innledning

Fra midten av 1970-årene kom de første tiltak mot plagene og helsefarene ved passiv røyking («passive smoking» eller «enviromental tobacco smoke» – ETS) fra så vel den offentlige som den private sektor. 398

8.4.2 Lovgivning om passiv røyking

Blant offentlige myndigheter var den lovgivende forsamling i Arizona og Minnesota først ute med en lov til beskyttelse av ikke-røykere. Arizona vedtok loven i 1972, mens Minnesota fikk sin lov i 1975. Minnesotas «Clean Indoor Act» satte den første virkelige standard for begrensning av passiv røyking. Loven forbød røyking på offentlige steder bortsett fra i særskilt anviste røykelokaler og røykeområder. 399 Senere fulgte andre delstater og byer, blant annet med røykeforbud i restauranter og på flere offentlige steder, for eksempel Aspen, Colorado (1985), New York City (1988) og City of Los Angeles (1993).

Med direkte støtte fra et flertall av velgerne innførte byen Mesa i Arizona fra 1. juli 1996 en av de strengeste røykelover i USA. Loven forbyr røyking på alle offentlig tilgjengelige steder, det være seg restauranter, barer eller arbeidsplasser i Mesa.

8.4.3 Tiltak mot passiv røyking i den private sektor

I den private sektor ble det fra 1970-årene innført røykerestriksjoner innen flere større bedrifter, særlig i transportbransjene, for eksempel for ­passasjerfly: United Airlines (1971), TWA, Eastern Airlines, Pan Am (1979–1980) og Civil Aeronautics Board (CAB – 1979), og for eksempel for tog: The Interstate Commerce Commission (ICC – 1973).

8.5 Reguleringsfremstøt fra the Food and Drug Administration i siste halvdel av 1990-årene til beskyttelse av barn og ungdom

8.5.1 Innledning. Kompetansespørsmålet: Er nikotin å anse som «drug»?

The Food and Drug Administration hører under det amerikanske helsedepartement (Department of Health and Human Services – HHS) og kan i grove trekk sies å tilsvare Det norske næringsmiddeltilsynet og Statens legemiddelkontroll til sammen. FDAs kompetanseområder er matvarer og kosmetikk samt artikler, stimuli og medikamenter som kan defineres som «drugs», jf the Federal Food, Drug and Cosmetic Act (FDCA) av 1938. 400 Loven definerer begrepet «drug» som enhver artikkel utenom matvarer som er ment å påvirke fysiologiske funksjoner («intended to affect the structure or any function of the body»)). 401

Tradisjonelt har FDA ikke ansett tobakk som sitt kompetanseområde. 402 Det hører dog med til historien at nikotin opprinnelig var oppført på FDAs liste over «drugs» da FDA ble opprettet ved the Federal Pure Food and Drugs Act av 1906. Angivelig på bakgrunn av lobbyvirksomhet fra tobakksindustriens side ble nikotin imidlertid fjernet fra listen. 403

I begynnelsen av 1990-årene innledet FDA en intensiv undersøkelse av spørsmålet om å regulere tobakk. 404 Bakgrunnen for denne kursendringen innen FDA var for det første legevitenskapens omfattende dokumentasjon utover 1980- og 1990-årene av nikotinets avhengighetsskapende virkning. 405 For det andre var FDAs interesse for tobakksbransjen blitt vekket ved de mange interne forskningsdokumenter som etter hvert så dagens lys, blant annet i Cipollone-saken . 406 Fremfor alt festet FDA seg ved det forhold at tobakksindustrien selv i tiår hadde betraktet nikotin som et «drug». FDA kom blant annet over Brown & Williamson’s Y-1 prosjekt som gikk ut på å skape en særskilt nikotinrik tobakksplante gjennom genmanipulering. 407

På bakgrunn av sine undersøkelser konkluderte FDA i 1995 med at nikotin var å anse som et «drug» og at tobakksprodukter derfor falt innenfor FDAs kompetanseområde. Den 23. august 1996 erklærte også president Clinton at nikotin var å betrakte som et «drug», og at FDA hadde myndighet til å regulere tobakksprodukter.

FDAs oppsummering av kompetansespørsmålet: 408

«Nicotine in cigarettes and smokeless tobacco does «affect the structure or any of function of the body» because:

• nicotine in these products causes and sustains addiction;

• nicotine in these products causes other mood-altering effects, including tranquilization and stimulation;

• nicotine in these products controls body weight.

Manufacturers of cigarettes and smokeless tobacco «intend» these effects because:

• the addictive and pharmacological effects are so widely known and accepted, a reasonable manufacturer can foresee the products will be used by consumers for these effects;

• consumers use these products predominantly for pharmacological purposes;

• manufacturers know that nicotine in their products causes pharmacological effects and that consumers use their products primarily to obtain these effects;

• manufacturers of these products design the products to provide consumers with a pharmacologically active dose of nicotine; and

• an inevitable consequence of the design of these products to provide consumers with a pharmacologically active dose of nicotine is to sustain consumers" addiction to nicotine.»

FDA har en nokså vid skjønnsfrihet til å avgjøre hva som klassifiserer som «drug». Kompetansespørsmålet kan prøves for domstolene. Definisjonen av «drug» er av utpreget medisinsk-faglig karakter, og som utgangspunkt er det grunn til å tro at domstolene vil legge stor vekt på FDAs vurdering. På den annen side er spørsmålet om tobakk står i en særstilling og om lovgiver uansett har ment å unnta tobakk fra FDAs myndighetsområde. Spørsmålet er nettopp avgjort av USAs høyesterett, jf. nærmere i punkt 8.5.5 nedenfor.

8.5.2 Fokusering på å begrense mindreåriges bruk av tobakk

På bakgrunn av undersøkelser som viste at over 80   % av de faste voksne røykerne begynte å røyke før de fylte 18 år, de fleste allerede fra 12 til 15 års alderen, ble det fra FDA særlig reist spørsmål om å begrense ungdoms adgang til tobakk. Riktignok er det i alle statene i USA i dag et lovfestet 18-års alderskrav for kjøp av sigaretter. 409 En rekke undersøkelser viser imidlertid at barn og ungdom under 18 år ikke har problemer med å skaffe seg tobakk. I helsedirektørens rapport fra 1994 slås det fast at minst 2/3 av de mindreårige i USA i praksis har adgang til å kjøpe tobakk. 410

Sommeren 1995 sendte FDA et større forslag om regulering av tobakk ut på høring. 411 Fra august 1995 til januar 1996 mottok FDA høringsuttalelser fra hele USA; fra tobakksindustrien, fra medisinsk hold, fra ulike interessegrupper og fra en rekke individer. 412 Både tilhengere og motstandere av reguleringsforslaget var i prinsippet enige om at nikotinholdige tobakksprodukter ikke bør brukes av mennesker under 18 år.

8.5.3 Tobakksindustriens mottrekk – runde I: Forhandlinger

Den amerikanske tobakksindustrien så med bekymring på utsiktene til å bli undergitt FDAs strenge regulering og kontroll. I 1996 foreslo derfor industrien selv å la seg underlegge flere restriksjoner med hensyn til salg og markedsføring av tobakksprodukter, forutsatt at tobakksbransjen ble holdt utenfor FDAs reguleringsregime. 413 Blant de tiltak som tobakksindustrien selv foreslo, var forbud mot sigarettautomater og salg via posten samt begrensninger i adgangen til å reklamere for tobakksprodukter på idrettsarenaer, på kollektive transportmidler og -stasjoner, på billboards langs veier og nær barneskoler og i blader og tidsskrifter som leses av ungdom. Dette forslaget om prinsipielt å holde FDA utenfor møtte imidlertid motbør, og det ble aldri aktuelt å gjennomføre forslaget ved lovgivning.

8.5.4 FDAs regulering av tobakksmarkedet

Den 28. august 1996 publiserte FDA de nye reglene om salg og markedsføring av tobakksprodukter. 414 Reglenes formål kan deles inn i tre:

1. Begrense barns tilgang til tobakksprodukter.

2. Svekke den image og aura ved tobakksprodukter som overfor unge mennesker i stor grad skapes og formidles gjennom tobakksindustriens markedsføring.

3. Informere barn om helsefarene ved bruk av tobakksprodukter.

De viktigste reglene er følgende:

Ad 1: Regler til begrensning av barns tilgang til tobakksprodukter

Aldersgrense

• Forbud mot å selge tobakksprodukter til noen under 18 år. Selv om alle stater i dag allerede har en slik aldersgrense, vil brudd på FDAs regel innebære brudd også på føderal lov.

• Selgere av tobakk må overholde 18-års grensen ved å sjekke identitetsbevis til alle kjøpere som er under 26 år. Identitetsbeviset må inneholde fødselsdato og bilde, for eksempel bilsertifikat eller studentbevis.

Minimumskrav til salgskvantum av sigaretter

• Krav om at alle sigarettpakninger minst inneholder 20 sigaretter. 415

• Forbudt å selge eller å dele ut mindre kvantum sigaretter.

Begrenset forbud mot sigarettautomater

• Forbud mot salg av sigaretter fra automater bortsett fra steder hvor det føres kontroll med at ingen mennesker under 18 år noen gang har adgang.

Forbud mot selvbetjeningshyller

• Kun salg fra hyller bak betjent skranke, altså manuell ekspedering.

Forbud mot utdeling av gratis- og prøveartikler av tobakksprodukter

FDA foreslo først å forby salg av tobakksprodukter via postforsendelser. Dette forslaget måtte imidlertid sterk kritikk fra voksne tobakksbrukere som bodde slik at de nærmest var avhengig av leveranser gjennom posten for å skaffe seg tobakk. Samtidig ble det pekt på at barn og ungdom i liten grad bestilte tobakk via posten fordi de ikke har mulighet til å betale med sjekk eller kredittkort. Disse innvendingene i høringsrunden førte til at FDA unnlot å gi et forbud mot å bestille tobakksprodukter gjennom posten. FDA understreket dog at de ville følge nøye med på om de nye strenge reglene ville føre til at ungdom heretter ville forsøke å skaffe seg tobakk via postbestillinger.

Ad 2: Regler om markedsføringen av tobakk

FDAs regler om markedsføringen av tobakk har som hovedformål å svekke de trekk ved tobakksreklamen som er tiltalende for barn og ungdom. Samtidig ser FDA det som viktig at det fortsatt er mulig å gi saklig og informativ forbrukerinformasjon om tobakksprodukter, slik som pris, smak og tjære- og nikotininnhold.

Plassering av reklameplakater (billboards)

Forbud mot å plassere reklameplakater (billboards) innenfor 350 meter (1000 fot) fra barne- og ungdomsskoler og lekeparker.

Utformingen av reklame

Som hovedregel skal den reklamering for tobakk som er lovlig bare bestå av sort tekst på hvit bakgrunn, med andre ord forbud mot fargerike illustrasjoner og bilder.

Unntak gjelder for publikasjoner som i hovedsak har voksne lesere og i lokaler hvor kun voksne mennesker har adgang.

Forbud mot salg og utdeling av artikler som forbindes med og som profilerer tobakksprodukter

Forbud mot for eksempel å distribuere T-shirts, caps, sportsutstyr og pins som inneholder tobakkslogoer eller andre kjennetegn som forbinder artiklene til tobakksprodukter.

Regler om hvordan tobakksindustriens sponsing skal foregå

FDAs regler hindrer ikke tobakksindustrien i å sponse og finansiere sportsbegivenheter, idrettsdeltakere m.v., men reglene forbyr industrien i å profilere sitt navn, logo, produkter gjennom sponsingen.

Ad 3: Informere barn om helsefarene ved bruk av tobakksprodukter.

FDA vurderer å kreve av de seks største tobakksprodusentene å finansiere en nasjonal multi-media opplysningskampanje om helsefarene forbundet med bruk av tobakksprodukter.

8.5.5 Tobakksindustriens mottrekk – runde II: FDA bringes inn for domstolene

Den 10. august 1995 – samme dag som FDA fremla forslag til regulering av salg og markedsføring av tobakksprodukter (se avsnitt 8.5.2 ovenfor) – tok tobakksindustrien ut stevning mot FDA under henvisning til at FDA ikke hadde lovhjemmel til å regulere tobakk. Saken har gått gjennom alle rettsinstanser, helt til avgjørelse i Den amerikanske høyesterett.

Hovedspørsmålene i saken var:

1. Er tobakk en vare som omfattes av FDCA?

2. Forutsatt ja: Er tobakksprodukter å anse som «drugs»?

3. Forutsatt ja: Kan FDA etter loven gi regler om salg og markedsføring av tobakksprodukter?

4. Forutsatt ja: Er denne reguleringskompetansen forenlig med den grunnlovsbeskyttede ytringsfriheten?

Både første og andre instans tok utgangspunkt i anerkjente lovtolkningsprinsipper, i første rekke nedfelt av Høyesterett i Chevron-saken, hvorved forvaltningens lovtolkning særlig prøves mot de(t) lovformål som kan utledes av lovtekst og lovforarbeider. 416

Første instans reiste spørsmål om det var klare holdepunkter for at Kongressen hadde ment å unnta tobakksprodukter fra FDAs kompetanseområde. 417 Etter en inngående gjennomgang av lovhistorien og forarbeidene til FDCA, samt av forholdet til annen føderal lovgivning, 418 kom domstolen til at det ikke var slike holdepunkter, og at loven i prinsippet omfattet tobakk. Domstolen kom videre til at tobakksprodukter var å anse som «drugs» i lovens forstand. Domstolen mente derimot at FDA hadde overskredet sin kompetanse ved å begrense tobakksindustriens adgang til å markedsføre sine produkter. 419 Ifølge domstolen var det kun restriksjonene på barns tilgang til tobakksprodukter, jf nr 1 i punkt 8.5.4 ovenfor, som hadde tilstrekkelig lovhjemmel. Begge parter anket saken. Anken ble gitt oppsettende virkning for den del av FDA-reguleringen som gjaldt markedsføring.

Under dissens 2–1 fikk tobakksindustrien fullt ut medhold i ankeinstansen. Flertallet uttalte at domstolen i første instans hadde kommet feil ut ved å reise spørsmål om det fantes klare holdepunkter i FDCA for at tobakksprodukter var unntatt fra loven. 420 Flertallet understreket at saken gjaldt delegasjon av lovgivningsmyndighet, og at utgangspunktet derfor var motsatt: Fantes det klare holdepunkter i loven for at tobakksprodukter var omfattet av FDAs kompetanse? De to dommerne som utgjorde flertallet mente nei. De fant at det tvert imot var nokså klare holdepunkter for at Kongressen hadde ment å holde tobakksprodukter utenfor FDAs reguleringsområde, altså det stikk motsatte av hva førsteinstansen hadde kommet til. Dermed konkluderte flertallet med at FDAs tobakksregulering i sin helhet var uten lovhjemmel og således ugyldig. Mindretallet mente at FDCA ga tilstrekkelig lovhjemmel for alle tobakksreglene, også FDAs regler om markedsføring.

Spørsmålet ble så brakt inn for USAs føderale høyesterett.

Mens man ennå ventet på avgjørelsen fra USAs høyesterett kunngjorde Philip Morris overraskende at den ikke stilte seg negativt til tobakksregulering ved FDA. 421 Kunngjøringen vakte en viss oppsikt fordi dette var første gang noen av de store tobakksselskapene stilte seg åpen for FDA-regulering uten samtidig å kreve søksmålsimmunitet. Philip Morris understreket imidlertid at den ikke ville akseptere at tobakksproduktene ble karakterisert som «drugs», og at det ikke kom på tale å trekke det verserende søksmålet mot FDA.

I mars 2000 kom Høyesterett under dissens 5–4 til at FDA ikke hadde myndighet til å regulere tobakk. 422 Kjernen i flertallets begrunnelse var at tobakksprodukter, til tross for at de muligens måtte anses som «drugs», er vanskelig å innpasse i de reguleringskriterier som er gitt FDA, og at Kongressen selv har ment å ta seg av tobakkslovgivningen. Flertallet fremhevet at et hovedformål med FDA-loven var å sikre at produkter som er regulert av FDA er sikre og trygge når produktene brukes etter sitt formål. Hvis FDA skulle tillate produkter som har helseskadelige virkninger ved normal bruk, måtte det ifølge flertallet kunne påvises fordeler ved produktet som alt i alt måtte anses å veie opp for de uheldige bivirkningene. Flertallet fremholdt at dersom man på den ene siden la til grunn at tobakksprodukter faller inn under FDAs myndighet, og på den andre siden la til grunn at tobakks­produkter først og fremst er helseskadelige, så var FDA ved FDA-loven forpliktet til å forby ­tobakksprodukter. Og et slikt forbud hadde FDA ikke søkt å oppnå ved sine reguleringer. Et slikt forbud kunne heller ikke innføres ettersom Kongressen klart nok tillot tobakksprodukter, og ettersom Kongressen selv – ifølge flertallet – hadde ønsket å ta seg av tobakksreguleringen.

Disse prinsipielle betraktningene fra flertallet satte FDAs sak i en ganske umulig stilling. FDAs engasjement og regulering sprang jo nettopp ut fra erkjennelsen av at tobakksprodukter virker, og er ment å virke, avhengighetsskapende samt at de medfører alvorlige helseskader ved normal bruk.

Mindretallet på fire dommere fant at både FDA-lovens ordlyd og formål tilsa at FDA hadde kompetanse til å regulere tobakksmarkedet. Mindretallet fant det klart at nikotin, slik det virker på brukeren og slik det fra tobakksindustriens side er ment å virke stimulerende på brukeren, måtte anses som et «drug» i lovens forstand. I denne forbindelse gikk mindretallet gjennom en del av den kommunikasjon og forskningsdokumentasjon som er blitt avdekket innen den amerikanske tobakksindustri i løpet av 1990-årene.

Mindretallet stilte seg undrende til flertallets resonnement om at FDA skulle være tvunget til å forby tobakksprodukter hvis først tobakksprodukter ble ansett å falle inn under FDAs myndighetsområde. Mindretallet fremholdt at FDA-loven ikke begrenset spillerommet så sterkt, men tvert imot ga anvisning på en ganske vid skjønnsmyndighet for FDA og mulighet for FDA til å velge mellom flere former for reguleringsalternativer.

Mindretallet fant heller ikke at det forelå lovgivning eller forutsetninger fra Kongressens side, som skulle kunne utelukke eller være i dårlig harmoni med FDAs reguleringer.

Denne saken mellom FDA og tobakksselskapene er blitt fulgt med stor interesse i USA. Enkelte har endog vært av den oppfatning at meget i tobakkspolitikken ville stå og falle med denne saken. Så avgjørende har saken neppe vært. Det er imidlertid nokså oppsiktsvekkende at Høyesterett var så skarpt delt i tolkningen av helt grunnleggende spørsmål knyttet til FDA-loven. Ballen er nå i realiteten kastet over til Kongressen. Saken og den løpende debatt omkring den har synliggjort et behov for klargjøring etter at man utover 1990-årene har fått ny og viktig informasjon om tobakksprodukters innhold og virkninger. Dermed ser det ut til at debatten om tobakksregulering vil fortsette i Kongressen utover våren og sommeren 2000.

8.6 Oppsummering

USA innførte ved lov i 1965 helseadvarsler på sigarettpakninger. Senere er disse helseadvarslene gradvis gitt et sterkere uttrykk, ved lovvedtak i 1969 og i 1984. I 1969 vedtok Kongressen et forbud mot å reklamere for sigaretter i radio og TV. Lovregulering av ikke-røykbar tobakk som snus og skrå, herunder advarselsmerking av disse produktene, kom først i 1986.

I 1995 erklærte FDA at nikotin var å anse som et «drug». På denne bakgrunn utferdiget FDA nye og strengere regler for tobakkssindustriens virksomhet, særlig med henblikk på å begrense ungdoms tilgang til tobakksprodukter. I mars 2000 ble imidlertid disse reglene underkjent, idet Den amerikanske høyesterett fant at tobakksprodukter var unntatt fra FDAs myndighetsområde.

9 Rettssakene i USA

9.1 Innledning

Erstatningssøksmål rettet mot tobakksindustrien er ikke noe nytt fenomen i USA. De første tobakkserstatningssøksmål ble reist allerede i 1950-årene. 423 Tobakkssakene i USA deles gjerne inn i tre perioder: 424

Den første perioden regnes fra 1954 til 1973 og kom som et resultat av den økende mengde medisinske studier som konkluderte med at tobakksbruk er helseskadelig.

Saksanleggene mot tobakksselskaper i den andre perioden, fra 1983 til 1992, var særlig inspirert av rettsoppgjørene mot asbest- og giftstoffprodusentene i begynnelsen av 1980-årene.

Under begge disse periodene var tobakksindustriens hovedargumenter for det første at det var et mangelfullt vitenskapelig grunnlag for å slå fast at tobakksprodukter var helseskadelige, og for det andre at røykerne uansett måtte bære ansvaret selv. Gjennom en ubrutt rekke av seire helt fra den første saken i 1950-årene til begynnelsen av 1990-årene – i alt omkring 800 erstatningssøksmål mot industrien, hvorav kun 23 kom så langt som til retten 425 – syntes tobakksindustrien å etablere en stilling som uangripelig.

Først fra 1994, som markerer innledningen til den tredje perioden, begynte tobakksindustriens tilsynelatende ugjennomtrengelige forsvar å slå sprekker. Dette skyldes først og fremst avsløringen av en rekke interne dokumenter som viste at tobakksselskapene allerede i begynnelsen av 1960-årene erkjente at tobakk syntes å være helseskadelig og at industrien i tiår hadde rendyrket og forsterket nikotinet og dets avhengighetsskapende effekt på brukeren. 426 Den tredje perioden særpreges ved sitt store søksmålsomfang, både fra individer og private selskaper – alene eller forent i store gruppesøksmål («class actions») – og fra offentlige myndigheter. 427 Ved årsskiftet 1999–2000 verserer det omkring ett tusen tobakkssaker i USA.

9.2 Private søksmål mot tobakksindustrien – Oversikt

9.2.1 Innledning

De aller fleste av de private erstatningssøksmålene mot tobakksindustrien er hittil tapt. I tredveårsperioden fra 1958 til 1988 ble tobakksselskapene konsekvent frifunnet for erstatningsansvar overfor saksøkerne. Denne rekken av seire for tobakksindustrien er imidlertid senere brutt. I løpet av siste halvdel av 1990-årene har et utall av individer saksøkt tobakksselskapene og i noen av sakene er selskapene idømt enorme erstatningsbeløp. En del av disse sakene avventer ennå ankebehandling. Selv om det foreløpig bare er et fåtall av de private søksmål som har vunnet frem, så markerer avgjørelsene en ny utvikling i tobakksrettssakene. Til dette kommer at tobakksindustrien i en del saker i 1990-årene for første gang i historien har gått med på store erstatningsforlik, både i forbindelse med private og offentlige søksmål.

9.2.2 Rettsgrunnlagene for private søksmål

De anførte rettslige grunnlag for private erstatningssøksmål mot tobakksindustrien i USA er utover 1990-årene blitt sentrert rundt en felles stamme av rettsinstitutter: «negligence» (ansvar på subjektivt grunnlag – uaktsomhetsansvar), «strict liability» (ansvar på objektivt grunnlag – i første rekke produktansvar) samt «misrepresentation» og «fraud» (villedelse av markedet – bedrag).

«Negligence»

Læren om « negligence » tilsvarer den norske retts lære om ansvar på subjektivt grunnlag, gjerne kalt skyld- eller culpaansvaret. I korthet går læren ut på, så vel i USA som i Norge, at den som volder skade ved uforsvarlig, uforsiktig eller utilbørlig opptreden er erstatningsansvarlig overfor de(n) skadelidte. 428

I tobakkserstatningssakene er hovedargumentene for det første at tobakksselskapene har forsømt sin aktsomhetsplikt fordi de ikke har opplyst forbrukerne om sin rendyrking og påvirkning av nikotineffekten og den omfattende bruk av tilsetningsstoffer i produksjonsprosessen. For det andre er argumentet at tobakksselskapene har opptrådt uforsvarlig ved ikke å ha advart markedet om alle de helsemessige risiki som er forbundet med tobakksbruk og som tobakksselskapene har kjent til fra 1950-årene og fremover. Ettersom det i midten av 1960-årene kom lovpålagte advarsels-tekster på sigarettpakninger i USA, er dette argumentet aktuelt først og fremst for skadelidte som har røyket i perioden før 1966, jf også Den amerikanske høyesteretts dom i Cipollone-saken . 429 For det tredje vises det til at tobakksselskapene kunne og burde ha gjort mer for å redusere helseskadene ved sine produkter.

«Strict Liability»

Med ansvarsgrunnlaget « strict liability » menes ansvar uten skyld, altså det vi i norsk rett kaller objektivt erstatningsansvar. I likhet med norsk rett kjenner det amerikanske rettssystem flere former for objektivt ansvar, for eksempel ansvar for ekstraordinær farlig virksomhet og ansvar for produkter i salg. 430 I tobakkserstatningssakene er det i første rekke produktansvaret som anføres som grunnlag for objektivt ansvar. Det avgjørende for produktansvar etter amerikansk erstatningsrett er om produktene i salg frembyr den grad av sikkerhet som forbrukerne med rimelighet kan forvente med hensyn til det aktuelle produktet, slik at produktet ikke fremstår som « defective » og/eller « unreasonably dangerous ». Vi kjenner igjen disse vurderingskriteriene fra den norske produktansvarslovs begrep «sikkerhetsmangel». 431

I tobakkserstatningssakene i USA argumenteres det fra saksøkerhold at tobakksproduktene er «defective» og «unreasonably dangerous» idet man utenfor tobakksindustrien ikke har hatt kjennskap til tilvirkningsprosessene og nikotinforedlingen. I korthet er argumentet således at selv om det lenge har vært kjent at tobakk er helseskadelig, så har forbrukerne vært i villfarelse om hvor farlig og avhengighetsskapende tobakk egentlig er.

I tillegg til det rene produktansvar, er flere tobakkserstatningssaker også basert på læren om objektivt ansvar for uriktige produktopplysninger – « express warranty ». 432 Denne læren går ut at på en produsent vil kunne bli erstatningsansvarlig dersom forbrukerne er gitt opplysninger om produktet som viser seg å være uriktige, og disse uriktige opplysningene har medført skade for forbrukeren. Ansvaret for uriktige opplysninger kan inntre selv om de er gitt i aktsom god tro. Det er altså tale om et objektivt ansvar.

De amerikanske tobakksselskapene har i det store og hele vært ganske varsomme med å påberope seg helsefordeler i sin markedsføring, i hvert fall uttrykkelig. Tobakksselskapenes bestemte standpunkt utad har jo fra tidlig av vært at det ikke finnes bevis for at tobakk er helseskadelig. 433 Likevel har det opp gjennom årene forekommet en del eksempler på at helsemessige argumenter og slagord er brukt i markedsføringen av bestemte sigarettmerker, først og fremst før 1955, altså fra en periode hvor tobakksselskapene ennå ikke for alvor hadde gått inn på sin benektelseslinje.

Som eksempler kan nevnes Lorillards lansering av sitt sigarettmerke Old Gold i 1926 med følgende slagord: « Not a cough in a carload ».

RJR har fremholdt en rekke helsefordeler ved sigarettmerket Camel, blant annet: « They don’t get your wind…so mild…you can smoke all you want » (1935), « Not one single case of throat irritation due to smoking Camels! » (1949) og « More doctors smoke Camels than any other cigarette » (1949).

Liggett har i samme periode vært ganske dristig i sin annonsering av sigarettmerket Chesterfield: «a good cigarette can cause no ills and cure no ailments…but it gives you a lot of pleasure, peace of mind and comfort » (1934), og: «nose, throat, and accessory organs [are] not adversely affected by smoking Chesterfields» (1952). 434

«Misrepresentation» – «Fraud» – «Deceit»

I forlengelsen av problemstillingen om objektivt ansvar for uriktige produktopplysninger («express warranty»), er det et sentralt spørsmål i tobakkserstatningssakene i USA om industrien også har et skyld ansvar for å ha gitt uriktige opplysninger; såkalt «misrepresentation».

I amerikansk erstatningsrett går det et sentralt skille mellom den uaktsomme feilinformering («negligent misrepresentation») og den forsettlige villedelse («intentional misrepresentation» eller «fraud»/«deceit»). Det erstatningsrettslige ansvar for forsettlig villedelse er meget strengt og åpner for såkalte « punitive damages ».

Med «punitive damages» menes en erstatning til skadelidte i tillegg til den alminnelige økonomiske tapsberegning («compensatory damages»), og tjener som en slags ekstra straff og onde for skadevolder. Slik erstatning forutsetter at det finnes bevist at det forligger grove forhold på skadevolders side, for eksempel vold, undertrykkelse, bedrag eller ond hensikt. Legislativt bygger instituttet «punitive damages» på at grov og uakseptabel opptreden fra skadevolders side kan og bør sanksjoneres ekstra hardt for å understreke at den aktuelle opptreden ikke aksepteres og for å sette et eksempel. Av denne grunn går instituttet også undertiden under betegnelsene «exemplary damages» og «vindictive damages». Det er ikke alle delstater i USA som åpner for å ilegge en skadevolder «punitive damages», og i forhold til antallet erstatningssaker i det amerikanske rettsvesen synes adgangen relativt sjeldent benyttet i de delstater som tillater det.

Vi har egentlig ikke noe lignende «punitive damages» i norsk erstatningsrett. Riktignok åpner norsk rett for oppreisning for ikke-økonomisk tap dersom det foreligger grov uaktsomhet, men oppreisningsinstituttet fungerer på ingen måte som en parallell til «punitive damages» i amerikansk erstatningsrett, verken etter sitt formål, vilkår, utmåling eller utbredelse.

I tobakkserstatningssakene fremholdes det fra saksøkerhold, under henvisning til tobakksselskapenes egne dokumenter, at tobakksindustrien er ansvarlig for forsettlig villedelse av forbrukere og myndigheter med hensyn til en rekke viktige spørsmål. Det gjelder blant annet selskapenes bestemte påstander gjennom flere tiår om at det ikke finnes bevis for at tobakk er helseskadelig, påstander om at nikotin ikke er avhengighetsskapende og benektelser av at tobakksselskapene på noen måte påvirker nikotininnholdet eller nikotinvirkningen i sine produkter.

9.2.3 «Class action»-søksmål og tobakkssaker

«Class action» eller «representative action» betegner et søksmål som anlegges på vegne av eller mot en ubestemt krets av rettssubjekter som har felles tilknytning til det aktuelle saksforholdet. «Class action»-instituttet gir adgang til å få prøvet for domstolene spørsmål som angår en stor gruppe rettssubjekter uten at man på forhånd må ha identifisert alle dem som saken angår og uten at man på forhånd må ha innhentet deres samtykke. I stedet kan de som berøres av saken slutte seg til denne, både før, under og etter rettsbehandlingen, eller velge å holde seg utenfor (for eksempel fordi man ønsker å få prøvet sin sak på egen hånd).

Norsk rett kjenner ikke «class action»-instituttet. Det nærmeste vi kommer er såkalte gruppesøksmål hvor en gruppe rettssubjekter med felles interesse forenes i én sak. Rettsavgjørelsen vil i disse tilfellene imidlertid bare vedrøre de rettssubjektene som på forhånd er individuelt identifisert som parter i saken, og vil ikke som ved «class action»-søksmålene omfatte alle som befinner seg i tilsvarende situasjon.

De prosessuelle vilkårene for å anlegge «class action»-søksmål er for det første at de spørsmål som saken reiser angår en så stor gruppe rettssubjekter at det er upraktisk å prøve hver sak hver for seg. For det andre må sakene som skal omfattes av søksmålet, ha en rimelig grad av likhet med hensyn til de faktiske og rettslige forhold som skal prøves. For det tredje må de rettssubjekter som fronter søksmålet være representative for den gruppe av rettssubjekter som skal omfattes. Hvorvidt disse vilkår er oppfylt, må alltid prøves og klareres ved domstolene før søksmålet kan behandles for en jury. «Class action»-søksmål tillates ved alle føderale domstoler i USA og ved de fleste delstatlige domstoler.

Hvorvidt «class action»-søksmål bør godtas i tobakkserstatningssakene er omstridt i USA. På den ene side fremheves det at «class action»-instituttet først og fremst er ment for og er mest hensiktsmessig i erstatningssaker hvor flere mennesker er blitt pådratt den samme type skade, og når skaden er forårsaket av én enkelt felles faktor eller hendelse. Under henvisning til dette mener mange at «class action» ikke er egnet i tobakkserstatningssaker ettersom det i disse sakene nødvendigvis vil være en rekke variabler; det er spørsmål om når den enkelte skadelidte begynte å røyke, hvor meget vedkommende har røyket, hvilke sigaretter eller andre tobakksprodukter vedkommende har brukt, spørsmål om hvilke skader og sykdommer vedkommende har fått, og i hvilken grad de aktuelle tobakksprodukter kan anses som tilstrekkelig årsak til skaden/sykdommen.

På den annen side pekes det på at til tross for varierte enkeltskjebner blant tobakksbrukerne, er det likevel mulig å skille ut flere sentrale og prinsipielle fellesspørsmål som kan danne rammen og grunnlaget for «class action»- søksmål i tobakkserstatningssaker, for eksempel generelle medisinske spørsmål og i alminnelighet om tobakksselskapenes produkter og opptreden opp gjennom årene. Videre betones det at en adgang til å anlegge «class action»-søksmål mot tobakksselskapene i USA kan bli helt avgjørende for hvorvidt enkeltrøykere skal ha ressursmessig mulighet til å få prøvet sine eventuelle saker mot tobakksindustrien.

Til nå har amerikanske domstoler i det store og hele stilt seg avvisende til «class action»-søksmål i tobakkserstatningssaker. Slike søksmål er forsøkt reist på vegne av røykere flere ganger, men det ser foreløpig ut til at de kun er blitt godtatt i Florida og Louisiana. Det eneste «class action»-søksmålet som ved årsskiftet 1999–2000 er kommet så langt som rettsbehandling, er den banebrytende Engel-saken i Florida. 435 Saken er omtalt nærmere i punkt 9.3.13 nedenfor

9.3 Sentrale private tobakkserstatningssaker

I det følgende gis en omtale av noen viktige erstatningsssøksmål anlagt av individer mot tobakksselskapene i USA.

9.3.1 Green-saken i slutten av 1950-årene 436

Som ung tenåring begynte Edwin Green å røyke Lucky Strike i 1920-årene. Da han var 16 år gammel røyket han opptil tre pakker sigaretter pr dag. I 1956 fikk han diagnosen lungekreft. I 1957 gikk han til erstatningssøksmål i Florida mot American Tobacco Company under henvisning til at selskapet i sin markedsføring hadde gitt en helsegaranti på sigarettene. Juryen kom til at sigarettrøykingen var årsak til lungekreften, men tilkjente likevel ikke erstatning, idet juryen fant at tobakksselskapet ikke kunne kjenne til denne type helsefare ved sigarettene.

Avgjørelsen ble påanket idet Greens advokat viste til at tobakksselskapets garantiansvar var objektivt og altså ikke betinget av at helsefarene faktisk var kjent for selskapet. Denne anførselen fikk i prinsippet medhold i ankeinstansen, men dommeren instruerte den nye juryen om at den ikke kunne tilkjenne erstatning på grunnlag av garantiansvar med mindre juryen fant at sigarettene var helseskadelig for et betydelig antall av røykerne. Det var altså ikke tilstrekkelig at sigarettene hadde vært helseskadelige for Green. En slik alminnelig helsefare fant juryen ikke godtgjort, og tobakksselskapet ble frifunnet.

9.3.2 Cipollone-saken 1983–1992 437

Rose Cipollone, født i 1926 i New York, begynte å røyke som sekstenåring (1942). Da hun var 18 år gammel røykte hun daglig en tyvepakning Chesterfield (produsert av Liggett). Etter hvert økte dette til halvannen pakke per dag. I 1955 byttet hun sigarettmerke til L&M (Liggett), i 1968 til Virginia Slims (Philip Morris), i 1972 til Parliament (Philip Morris) og i 1974 til True (Lorillard). Cipollone røyket altså i 23 år før de første obligatoriske helseadvarslene på sigarettpakninger ble innført ved the Federal Cigarette Labeling and Advertising Act av 1965. 438 I 1981 ble Cipollone diagnostisert med lungekreft. På tross av operasjoner og cellebehandling avgikk hun ved døden den 21. oktober 1984, 58 år gammel.

I 1983 gikk Cipllone og hennes mann til søksmål mot Liggett Group, Philip Morris og Loews (hotell- og forsikringskonsern som hadde kjøpt opp Lorillard i 1969). Etter hennes død ble saken fortsatt av hennes mann alene. Før selve erstatningsspørsmålet kom for retten, var det mange spørsmål som måtte avklares, og i årene som fulgte ble det avsagt en rekke rettavgjørelser.

Det var for det første en lang og hard kamp for Cipollones advokat å få innsyn i tobakksselskapenes dokumenter, men kampen førte frem. En spesielt viktig seier kom i juli 1985, da den føderale domstolen the U.S. District Court slo fast at Cipollone ikke bare hadde rett til et visst innsyn, men at familiens advokat også kunne bruke materialet i andre saker han hadde for røykere, samt adgang til å gjøre dem offentlig tilgjengelig. Retten presiserte at den ikke tok stilling til hvorvidt det forelå svik på tobakksselskapenes side, og at tobakksselskapene kunne holde tilbake informasjon om produktoppskrifter, markedsstrategier og andre forhold som var del av den daglige virksomheten og som selskapene av konkurransemessige grunner hadde interesse i å holde konfidensielt. Når det derimot gjaldt selskapenes forskning på helsevirkningene av tobakksbruk, så understreket dommeren at tobakksbransjen ikke hadde noen beskyttelsesverdig interesse i å holde det hemmelig. Avgjørelsen ble påanket, men opprettholdt i ankeinstansen. Dokumentene som ble frigjort ved disse domstolsavgjørelsene, ga det første innsyn i tobakksindustriens kunnskaper om og vurderinger av de helsemessige spørsmål. Selv om det var en nokså begrenset mengde med interne dokumenter som ble frigjort gjennom Cipollone-saken, skulle de i tiden fremover vise seg å få stor betydning også i andre saker (som grunnlag for ytterligere innsyn) og i forbindelse med FDAs revurdering av sitt tradisjonelle grunnsyn om at tobakk falt utenfor dets myndighetsområde.

Et annet spørsmål som oppsto i forkant av selve erstatningssaken, var om loven fra 1969 – the Public Health Cigarette Smoking Act – utelukket Cipollones erstatningskrav. Denne loven videreførte 1965-lovens obligatoriske advarselsmerking på sigarettpakninger, og – for å sikre nasjonal retts-enhet – den såkalte «preemption»-klausul hvorved delstatlige myndigheter ble avskåret fra ved lov («under State law») å pålegge tobakksindustrien andre helseadvarselsplikter («requirement or prohibition based on smoking and health») i forbindelse med markedsføringen av sigaretter. 439 Tobakksselskapene hevdet at «preemption»-klausulen utelukket domstolene fra å ilegge dem erstatningsansvar basert på at selskapene ikke hadde gjort nok for å opplyse om helsefarene ved sine produkter. Stridens kjerne var altså om et eventuelt erstatningsansvar var å anse som en plikt («requirement») og om rettsgrunnlaget for et eventuelt erstatningsansvar var å anse som «State law» i forhold til «preemption»-bestemmelsen i 1969-loven. Dette spørsmålet hadde rekkevidde langt utover Cipollone-saken og representerte nærmest et være-eller-ikke-være for private erstatningssøksmål mot industrien.

I 1984 konkluderte the U.S. District Court med at loven av 1969 bare etablerte et minimumskrav til tobakksindustrien, og at erstatning idømt av en jury ikke kunne betraktes som «requirement or prohibition under State law» slik Kongressen hadde ment med uttrykkene. Avgjørelsen ble anket til the U.S. Court of Appeals for the Third Circuit, som kom til motsatt resultat, idet den understreket at ileggelse av erstatningsplikt måtte betraktes som et «requirement» og etter omstendighetene stridende mot Kongressens formål med loven. I juli 1990 ble så avgjørelsen i første instans opprettholdt av the New Jersey Supreme Court, hvoretter «preemption»-spørsmålet ble brakt inn for Den amerikanske føderale høyesterett i 1991–1992.

Under dissens 7–2 kom Den amerikanske høyesterett til at preemptionprinsippet i 1969-loven ikke gjaldt generelt i erstatningssøksmål mot tobakksindustrien. 440 Ifølge retten var riktignok delstatene avskåret fra å pålegge tobakksindustrien plikt til å gi ytterligere helseadvarsler i forbindelse med markedsføringen av sine produkter, og i forlengelsen av dette måtte erstatningsrettslige søksmål basert på brudd på slik delstatlig lovgivning eller sedvane være utelukket. Rettens flertall understreket imidlertid at loven av 1969 ikke etablerte noe alminnelig vern for industrien mot erstatningssøksmål basert på uaktsom opptreden eller bedrag i forbindelse med andre forhold enn markedsføring, for eksempel forhold i forbindelse med forskning og produktutvikling.

Selve det materielle erstatningsspørsmålet i Cipollone-saken kom endelig for retten i februar 1988. Cipollones advokat bygget kravet på at tobakksselskapene hadde holdt tilbake vesentlig helseinformasjon, særlig om nikotinets avhengighetsskapende virkning, og at tobakksselskapene mot bedre vitende gjennom alle år hadde bestridt at sigarettrøyking er helseskadelig. Tobakksselskapenes forsvar var i det vesentlige det samme som fra 1950-årene; de helseskadelige virkninger av tobakk var ikke vitenskapelig bevist – fokus ble rettet spesielt mot akkurat den form for lungekreft som Rose Cipollone hadde fått – og Rose Cipllone hadde uansett kjent til risikoen og kunne ha sluttet å røyke. Videre imøtegikk selskapene at sigarettrøyking var avhengighetsskapende.

Etter å ha drøftet saken i fire og en halv dag kom juryen til at Philip Morris og Lorillard måtte frifinnes, idet Rose Cipollone hadde røyket deres sigarettmerker først etter at det ble innført helseadvarsler på sigarettpakningene ved 1965-loven og at hun derfor måtte sies å ha akseptert helsefaren. Når det derimot gjaldt tobakksselskapet Liggett, fant juryen at det i utgangspunktet forelå ansvarsgrunnlag fordi selskapet ikke hadde advart mot helsefarene ved sigarettrøyking før de lovpålagte advarselstekstene kom. Juryen mente at Liggett måtte anses som 20 % ansvarlig for Rose Cipollones død, men at hovedskylden måtte tillegges Cipollone selv. Ettersom erstatningsretten i New Jersey krever minst 50 % skyld for at erstatningsansvar kan inntre, måtte også Liggett frifinnes. Juryen kom likevel til at Liggett skulle betale Rose Cipollones ektemann 400 000 dollar (ca 3 millioner norske kroner), uvisst på hvilket rettslig grunnlag.

Begge parter anket avgjørelsen og begge fikk i viss grad medhold i sine ankegrunner. Liggett kom imidlertid best ut av det idet selskapet fikk opphevet erstatningsplikten på 400 000 dollar som uhjemlet. Da Den føderale høyesterett senere kom til at Cipollone kunne argumentere på uaksomhet og bedrag også i tiden etter 1965-loven, var Cipollones advokat innstilt på å fortsette saken mot tobakksselskapene. På dette tidspunkt var imidlertid også Rose Cipollones ektemann avgått ved døden. Deres barn hadde overtatt saken, men de ønsket nå en ende på den og ga seg.

9.3.3 Horton-saken 1986–1989 441

I mai 1986 innledet Nathan Horton søksmål mot tobakksselskapet American Tobacco og gjorde krav på 17 millioner dollar (ca 130 millioner norske kroner) i erstatning. Horton var fra Mississippi og arbeidet som snekker og entreprenør. Han røykte sigarettmerket Pall Mall. Horton døde av lungekreft åtte måneder etter at stevningen ble inngitt, men saken fortsatte. Selve rettssaken tok til i januar 1988. Nortons advokat hevdet at American Tobacco tok i bruk farlige kjemikalier under dyrkingen av tobakk som langt overskred de lovlige mengder, og at selskapet måtte stå til ansvar for sin manglende advarsel mot denne bruken av giftstoffer. Saken ble utsatt hele 22 ganger før den endelig kom til rettsbehandling. American Tobacco forsvarte seg særlig med at det ennå ikke var påvist noen sammenheng mellom røyking og lungekreft.

Etter at juryen ikke klarte å samle et tilstrekkelig flertall for en avgjørelse, ble saken hevet av dommeren («mistrial»). Hortons advokat ga uttrykk for at han mistenkte at det kunne ha vært irregulære forhold under saksgangen og fikk dommeren med på å iverksette visse undersøkelser om dette. Det ble avdekket at en av tobakksindustriens konsulenter hadde hatt upassende kontakt med to av jurymedlemmene, men at det ikke forelå kriminelt forhold i denne forbindelse.

Da saken to og et halvt år senere ble prosedert på nytt, kom juryen til at American Tobacco hadde hatt uansvarlige kontrollrutiner med hensyn til bruken av giftstoffer under tobakksdyrking, men juryen tilkjente ikke Hortons arvinger noe i erstatning, uvisst av hvilken grunn.

9.3.4 Kyte-saken 1987–1991

Denne saken hadde sin bakgrunn i brudd på regler som forbød salg av tobakk til mindreårige. I 1980-årene hadde 46 av 50 stater i USA en 18-års grense for kjøp av tobakk. I praksis hadde ungdom under 18 år imidlertid ikke problemer med å kjøpe tobakksvarer, og håndhevelsen av reglene var nedprioritert av politiet. På denne bakgrunn satte to organisasjoner, the Group Against Smoking Pollution (GASP) of Massachusetts og Tobacco Products Liability Project (TPLP), i gang en prøvesak basert på privatrettslige erstatningsregler og regler til beskyttelse av forbrukerne.

Våren 1987 ble sak anlagt mot butikkjeden «Store 24» på vegne av to tenåringer som var blitt fotografert mens de kjøpte sigaretter. I søksmålet ble det anført at butikkjeden ved å selge tobakk til mindreårige hadde brutt forbrukerlovgivningen samt en rekke plikter etter mer alminnelige næringslivsstandarder, for eksempel en streng aktsomhetsplikt ved salg av farlige ting til mindreårige. Høsten 1987 vant GASP og TPLP en første seier i rettsapparatet ved at en domstol i Massachusetts uttalte at forbrukerlovgivningen prinsipielt sett ga adgang til sivile håndhevelsessøksmål og til å få refundert advokatutgiftene hvis saken ble vunnet.

Saken endte til slutt ved at forlik ble inngått i juni 1991. Det meste av forlikets innhold er ikke offentliggjort, men GASP og TPLP kunne meddele at «Store 24» hadde gått med på å innføre rutiner for kontroll av tobakkskjøperes alder og kurs til ansatte for i best mulig grad å forhindre at tobakk ble solgt til mindreårige.

9.3.5 Ierardi-saken 1991 – innledningen til søksmål om Kentfilteret som ble brukt i 1950-årene

Peter Ierardi røyket opprinnelig Kool sigaretter, men gikk over til å røyke Kent da Lorillard i begynnelsen av 1950-årene introduserte det nye Kent Micronite filteret som helsemessig bedre (se nærmere punkt 6.5.5 ovenfor). Da Kentsigaretten ble lansert i 1952, benyttet Lorillard blant annet et asbeststoff (crocidolit asbest – også kalt «blå asbest») i filteret, uvisst av hvilken grunn, men dette ble fjernet fire år senere. I 1989 utviklet Ieardi en dødelig lungekrefttype (mesothelioma) som normalt skyldes inhalasjon av akkurat det asbeststoffet som i sin tid ble brukt i Kentfilteret. Året etter gikk han i Pennsylvania til erstatningssøksmål mot Lorillard idet han kunne vise til medisinsk dokumentasjon på at kreften måtte skyldes asbeststoffer han hadde fått i seg gjennom Kentfilteret i 1950-årene. Ieardi hevdet at Lorillard visste eller iallfall burde ha visst at bruk av asbeststoffer var farlig.

Denne saken skilte seg ut blant røykesakene fordi tobakksselskapet ikke kunne argumentere med at røykeren hadde kjent til helserisikoen og derfor måtte bære ansvaret for sykdom selv. Da Kentsigaretten kom i begynnelsen av 1950-årene var det ingen røykere som kunne vite at filteret inneholdt asbest, filteret ble jo til og med lansert som et helseorientert gjennombrudd. Tilsynelatende sto Ieardis sak derfor sterkt. Ieardi tapte imidlertid saken fordi han aldri klarte å overbevise juryen om at han faktisk hadde røyket Kentsigaretter i asbestperioden til 1956. Ifølge Ierardi hadde han begynt å røyke Kent i 1953 da han var stasjonert på en flybase i USA, men tobakksselskapene presenterte bevis på at denne flybasen ikke hadde solgt Kentsigaretter før i 1956, det samme året som asbest ble fjernet fra filteret. På denne bakgrunn ble Lorillard frifunnet av juryen.

Noen år etter Ierardis søksmål, ble en helt tilsvarende sak anlagt i California av Milton J. Horowitz , og denne gang oppsto ikke de samme bevisvanskeligheter med hensyn til de faktiske omstendigheter omkring røykingen av Kentsigaretter. I august 1995 ble Horowitz tilkjent 2 millioner dollar, hvorav 700.000 dollar utgjorde «punitive damages».

Noe senere innledet Charles Connor i Baltimore, Maryland, samme type søksmål mot Lorillard. Han ble representert ved advokatene Charles Patrick og Daniel Childs. Også Connor hadde røykt Kent med mikrolitt filter i begynnelsen av 1950-årene, og i likhet med Ierardi og Horowitz hadde han hadde utviklet den særegne form for asbestkreft i lungen (mesothelioma). I april 1999 tilkjente juryen Connor 225 000 dollar i alminnelig erstatning og 2 millioner dollar i «punitive damages». 442

Parallelt med Connor-saken verserte også en helt tilsvarende sak anlagt av Mildred Lacy i Norfolk County, Massachusetts. Hun ble representert av advokat Madelyn Chaber. Slik som i Connor-saken la juryen til grunn at Lacy hadde røykt Kent sigaretter med det asbestholdige mikrolittfilteret, men juryen syntes å ha vært av den oppfatning at asbestmengden som Lacy hadde fått i seg, neppe kunne ha vært tilstrekkelig til å forårsake Lacys lungekreft. Denne avgjørelsen vakte overraskelse hos flere medisinske eksperter på området, idet den aktuelle kreftformen nesten utelukkende knyttes til det asbeststoffet som Lorillard hadde benyttet i sitt Kentfilter.

Advokat Madelyn Chaber, som også førte Henley-saken, har varslet at hun har nye Kentfilter-saker på trappene.

9.3.6 Castano-sakene 1994- 443

Peter Castano, født 1946, begynte å røyke da han var 16 år og ble ganske snart avhengig. Han forsøkte mange ganger å slutte, men til tross for sin hustrus gjentatte henstillinger, var Castano ikke i stand til å slutte å røyke. I 1993 døde han av lungekreft, 47 år gammel.

Etter mannens død kontaktet hans enke, Diane Castano, ekteparets gode venn, advokat Wendell Gauthier, for å få hjelp til å reise erstatningssak mot tobakksselskapene. Gauthier gikk omsider med på å prøve saken, og han kom etter hvert på tanken om å reise sak ikke bare på vegne av Peter og Diane Castano, men et søksmål en gang for alle på vegne av alle røykere og deres etterlatte i USA som hadde lidt tap på grunn av tobakksrelaterte skader og sykdommer.

Gjennom sitt nære bekjentskap med Peter Castano og på bakgrunn av de opplysninger som i løpet av 1980- og 1990-årene var kommet frem om tobakksprodukters virkninger og industriens nikotinmanipulering, konstaterte Gauthier at nikotin var langt mer avhengighetsskapende enn hva man tidligere hadde antatt. Mens tobakkssøksmålene hittil hadde fokusert særlig på tobakksproduktenes skadeevne, var Gauthiers idé å rette søkelyset mot og bygge saken opp omkring nettopp den sterkt avhengighetsskapende effekt av sigarettrøyking. Ved dette mente Gauthier å kunne ødelegge tobakksselskapenes «kronargument» om at røykerne selv hadde akseptert helsefarene ved røyking. Gauthiers plan var å vise at røyking ikke bare var det som folk flest mente, nemlig en farlig vane («habit»), men at røyking derimot stort sett skyldtes en avhengighet («addiction») som røykeren ikke kunne kontrollere og at dette tidligere hadde vært ukjent. Til dette kom det forhold at tobakksselskapene ikke bare hadde kunnskap om nikotinets virkninger på brukerne, men at industrien gjennom alle år også hadde forsterket denne virkningen gjennom sin meget avanserte produktutviklingsteknologi.

Et søksmål på vegne av alle røykere og deres etterlatte i USA hadde gigantiske proporsjoner og ville representere det største produktansvarssøksmål i amerikansk historie. Aldri tidligere var det prøvet noen produktansvarssak på vegne av skadelidte i hele nasjonen. Et slikt gruppesøksmål («class action») ville representere opptil 90 millioner mennesker i USA, og omfanget av et eventuelt erstatningsansvar for tobakksselskapene ble anslått til 40 milliarder dollar eller mer. Tidlig i løpet av 1994 samlet over 60 advokatfirmaer fra hele USA seg sammen med Gauthier for å forberede søksmålet. Advokatfirmaene påtok seg saken pro bono, det vil si uten vederlag med mindre saken ble vunnet. Til forberedelse av søksmålet bidro hvert advokatfirma dessuten med 100 000 dollar. Denne gruppen av advokater ble etter hvert kjent som Castano-gruppen, en gruppe som også skulle vise seg å spille en rolle under de store forhandlingene i 1997 om et nasjonalforlik mellom delstatene og tobakksindustrien i USA (om dette forliket, se punkt 10.2 og 10.3 nedenfor). Castano-søksmålet ble innledet på vårparten 1994.

Det første spørsmålet som måtte avklares var om det var prosessuell adgang til å anlegge et så stort gruppesøksmål («class action»). I februar 1995 ble Castano-søksmålet godtatt av den føderale District Court i New Orleans. Tobakksselskapene påkjærte imidlertid avgjørelsen, og i mai 1996 kom the U.S. Court of Appeals for the Fifth Circuit til at søksmålet ikke kunne fremmes. Ankedomstolen viste særlig til at søksmålet var uhåndterlig, idet det omfattet for mange forskjellige delstatlige lover og for mange varierende enkeltskjebner blant de utallige saksøkere.

I mellomtiden, den 12. mars 1996, gikk en av de saksøkte tobakksselskapene, Liggett, med på å forlike saken med Castano-gruppen. Selv om Liggett bare var det femte største tobakksselskap i USA, var forliket prinsipielt viktig. Ved forliket forpliktet Liggett seg blant annet til å sette av 5 % av sine årlige bruttoinntekter, dog maksimum 50 millioner dollar per år, i de neste 25 år til røykesluttprogrammer eller andre øremerkede formål innen Castano-fondet. Ved forliket godtok Liggett også begrensninger i adgangen til å markedsføre mot barn og ungdom, samt å stille seg åpen for å diskutere frigjøring av interne forskningsdokumenter.

Etter at planen om et felles nasjonalt røykesøksmål for hele USA falt, begynte Castano-gruppen å anlegge «class action»-søksmål i de enkelte delstater. Ved årsskiftet 1999–2000 har imidlertid Castano-gruppen hatt lite hell. Flere av de delstatlige «class action»-søksmål er blitt avvist, og ennå er ingen sak fra Castano-gruppen gått gjennom rettsbehandling. Senere er derimot et annet «class action»-søksmål anlagt uavhengig av Castano-gruppen på vegne av alle røykere og deres etterlatte i Florida, Engel-saken . Denne saken omtales under punkt 9.3.13 nedenfor.

9.3.7 Carter-saken 1996- 444

Etter å ha røyket sigarettmerket Lucky Strike i 44 år utviklet Grady Carter lungekreft i 1991. Sammen med sin hustru Mildred Carter gikk han samme år til erstatningssøksmål ved advokat Norwood S. Wilner mot tobakksselskapet Brown & Williamson. Sommeren 1996 kom saken opp for retten i Jacksonville, Florida. Carters advokat valgte å legge opp argumentasjonen noe annerledes enn det som hittil hadde vært mønsteret i tobakkserstatningssaker, ved åpent å erkjenne at Carter selv måtte ha et visst egetansvar for sin røyking. Dermed var meget av brodden tatt av tobakksindustriens tradisjonelle forsvarsargument om at den enkelte røyker hadde akseptert helseriskoen ved sin røyking. Advokat Wilners hovedpoeng var at sigarettene var langt farligere enn hva Carter hadde hatt grunn til å tro, særlig i perioden før advarselstekster på sigarettpakninger ble obligatorisk, og at tobakksselskapene grovt hadde forsømt sin informasjonsplikt. I tillegg fokuserte Wilner på nikotinets sterkt avhengighetsskapende virkning. Carter hadde flere ganger forsøkt å slutte å røyke, og hadde prøvd alt fra nikotinplaster til hypnose uten å lykkes. Carter gjorde kun krav på erstatning for sitt økonomiske tap, ikke også «punitive damages». Også dette skilte saken fra det typiske tobakkserstatningssøksmål.

På tross av den åpne erkjennelse av et visst eget ansvar fra Carters side, var Brown & Williamson’s forsvar det samme som ellers: Ifølge selskapet var det på ingen måte vitenskapelig belagt at selskapets sigaretter var helseskadelige og under enhver omstendighet måtte Carter selv bære risikoen ved sin egen røyking. Ifølge Brown & Williamsons advokater hadde selskapet en særskilt advarselsplikt overfor forbrukeren bare dersom selskapet hadde visst mer om helsevirkningene av sigarettrøyking enn legevitenskapen, og noen slik særskilt kunnskap på selskapets hånd var ikke godtgjort.

Endelig fremholdt Brown & Williamson’s advokater at erstatningskravet uansett ikke kunne føre frem, idet det var foreldet. Etter foreldelsesloven i Florida må den skadelidte reise sak innen fire år etter at han får kunnskap om skaden og om skadevolderen. 445 Ifølge Brown & Williamson’s advokater gikk denne fireårsfristen ut den 4. eller 5. februar 1995, det vil si noen få dager før Carter sendte sin stevning til retten den 10. februar. Carter’s advokat innvendte at Carter ikke mottok noen endelig medisinsk lungekreftdiagnose før etter 10. februar 1991, og at kravet således ikke kunne anses foreldet.

Ved kjennelse av 9. august 1996 kom juryen til at Brown & Williamson hadde solgt et farlig og mangelfullt produkt («unreasonably dangerous and defective cigarettes») og at selskapet var erstatningsansvarlig på subjektivt grunnlag («negligence»). Juryen mente at kravet ikke var foreldet. På denne bakgrunn tilkjente juryen Carter og hans hustru til sammen 750 000 dollar (ca 6 millioner norske kroner). Dette utgjorde halvparten av hva Carters advokat hadde nedlagt påstand om, idet juryen fant at Carter selv måtte bære noe av ansvaret.

Følgende spørsmål ble stilt til og besvart av juryen:

1. Was there negligence on the part of the Defendant Brown & Williamson Tobacco Corporation, as successor by merger to The American Tobacco Company, which was a legal cause of loss, injury or damage to Plaintiffs Grady and Mildred Carter? YES.

2. Were the Lucky Strike cigarettes manufactured by Defendant Brown & Williamson Tobacco Corporation, as successor by merger to The American Tobacco Company, unreasonably dangerous and defective and a legal cause of loss, injury or damage to Plaintiffs Grady and Mildred Carter? YES.

If you answered both questions 1 and 2 «No,» your verdict is for Defendant Brown & Williamson Tobacco Corporation, as successor by merger to The American Tobacco Company, and you should proceed no further except to sign and return your verdict. If you answered «Yes» to either question 1 or 2, please answer all the remaining questions on this verdict form

3. Is the Plaintiffs’ cause of action barred by the four year statute of limitations? NO.

If your answer is «yes» to question 3, your verdict is for Defendant Brown & Williamson Tobacco Corporation, as successor by merger to The American Tobacco Company; however, please answer all the remaining questions on this verdict form

4. What is the amount of damages sustained by Plaintiff Grady Carter for pain and suffering, mental anguish, and loss of capacity for the enjoyment of life,

• in the past? $ 300,000.00

• In the future? $ 200,000.00

5. What is the amount of damages sustained by Plaintiff Mildred Carter for mental anguish, loss of her husband’s services, comfort, society and attentions,

• in the past? $ 175,000.00

• In the future? $ 75,000.00

Avgjørelsen var en milepæl. Bare to ganger tidligere – Cipollone-saken (punkt 9.3.2 ovenfor) og Horowitz-saken (punkt 9.3.5 ovenfor) – var et tobakksselskap blitt idømt erstatningsansvar overfor en røyker, og i begge disse sakene gjorde det seg gjeldende spesielle omstendigheter. Cipollone-saken hadde vært en årelang kamp gjennom en rekke rettsinstanser og som til slutt ble oppgitt. Horowitz-saken dreide seg om det særegne Kentfilteret fra 1950-årene. Carter-saken var således den første virkelige seier overfor tobakksindustrien som prinsipielt bygget på ansvar for tobakksproduktets helseskadelige virkninger per se .

Brown & Williamson påanket avgjørelsen, særlig under henvisning til at kravet var foreldet. Ved avgjørelse av 22. juni 1998 fikk selskapet medhold av ankeinstansen, the First District Court of Appeals, i sin foreldelsesinnsigelse. I tillegg kom ankeinstansen til at den føderale sigarettmerkingslov av 1965 (se kapittel 8.2.1 ovenfor) utelukket ansvar som var basert på at Brown & Williamson i perioden etter 1965 hadde unnlatt å advare mot helsefarene ved tobakksbruk. Holdbarheten av denne siste side av ankeinstansens dom – spørsmålet om «preemption» – kan kanskje synes tvilsom etter Den føderale høyesteretts avgjørelse i Cipollone-saken i 1992 (jf punkt 9.3.2 ovenfor), i hvert fall hvis ankeinstansen har ment at advarselsmerkingen utelukker ansvar for tilbakeholdelse av produktinformasjon.

Carters advokat har uten hell forsøkt å få foreldelsesspørsmålet revurdert av ankeinstansen. Saken avventer nå behandling for Floridas høyesterett.

9.3.8 Connor/Raulerson-saken 1997 446

Jean Connor røyket fra begynnelsen av 1960-årene 40–60 Winston og Salem sigaretter daglig i over 30 år. I 1993 fikk hun diagnosen lungekreft, hvoretter hun sluttet å røyke og gikk til sak i Jacksonville, Florida ved advokat Norwood S. Wilner mot R. J. Reynolds. Til forskjell fra Carter-saken klarte Connor å slutte å røyke ved første forsøk. Da Connor døde i 1995 ble saken ført videre av hennes søster, Dana Raulerson.

I april 1995, seks måneder før sin død, ble Connors partsforklaring tatt opp på videobånd i tilfelle hun ikke ville være i live når saken en gang ville komme for retten. Under partsforklaringen deltok både hennes egen og motpartens advokat. I sin forklaring fortalte Connor at hun hadde begynte å røyke som 14–15-åring fordi tobakksreklamen ga henne inntrykk av at røyking ville hjelpe henne å holde seg slank og gjøre henne populær blant sine venner og jevnaldrende. Hun fortalte at etter fire års røyking følte hun seg avhengig av tobakken, og at hun fortsatte å røyke selv om hun etter hvert fikk kunnskap om at det kunne være helseskadelig. Hun sluttet først da hun ble diagnostisert med lungekreft.

Argumentasjonen mellom partenes advokater gikk langs de samme linjer som i Carter-saken. Mens Connors advokat viste til R. J. Reynolds nikotinmanipulering og tilbakeholdeholdelse av vesentlig helseinformasjon, fremhevet tobakksselskapets advokat at røykingen var Connors eget valg og ansvar. Begge parter førte en rekke sakkyndige og vitner, blant annet medisinere for å belyse spørsmålet om årsakssammenheng mellom Connors røyking og hennes lungekreft, og historikere og samfunnsforskere for å uttale seg om hva menigmann opp gjennom årene har kjent til om helsefarene ved røyking. Juryen ble forelagt de samme spørsmålene som i Carter-saken. Den kom til at det ikke forelå ansvarsbetingende forhold («negligence» eller «unreasonably dangerous and defective products») på tobakksselskapets side.

Følgende spørsmål ble stilt til og besvart av juryen

1. Was there negligence on the part of the R.J. Reynolds, which was a legal cause of loss, injury or damage to Plaintiff Jean Connor. NO.

2. Were the Lucky Strike cigarettes manufactured by Defendant Brown & Williamson Tobacco Corporation, as successor by merger to The American Tobacco Company, unreasonably dangerous and defective and a legal cause of loss, injury or damage to Plaintiffs Grady and Mildred Carter? NO.

9.3.9 Karbiwnyk-saken 1997

JoAnn Karbiwnyk, født 1938, begynte å røyke i tenårene og røyket Winston og Salem Lights i over 30 år før hun sluttet i 1984. I 1995 utviklet hun kreft i lunge og livmor, og kreften spredde seg til hjernen. Senere gikk imidlertid kreftutviklingen tilbake. Karbiwnyk gikk til sak i Jacksonville, Florida ved advokat Norwood S. Wilner mot R. J. Reynolds under henvisning til at tobakksselskapet hadde fremstilt og solgt et svært skadelig produkt og unnlatt å gjøre forbrukerne oppmerksomme på helsefarene. R. J. Reynolds forsvar var i hovedsak det samme som i de andre private søksmål, nemlig at røykingen var Karbiwnyks egne frie valg. Juryen ble stilt de samme spørsmål som i Connor/Raulerson-saken og besvarte begge spørsmål om ansvar for R. J. Reynolds benektende. Tobakksselskapet ble således frifunnet. Karbiwnyk har ikke påanket avgjørelsen.

9.3.10 Maddox Widdick-saken 1998-

Roland Maddox, født 1930, begynte å røyke Chesterfield sigaretter som 16-åring. Tre-fire år senere gikk han over til Lucky Strike. Begge sigarettmerkene sorterer i dag under tobakksselskapet Brown & Williamson. Maddox røyket etter hvert mellom 30 og 40 sigaretter per dag. Omkring 1995 klarte Maddox å redusere sitt daglige sigarettkonsum til ca 20 sigaretter. I 1996 ble Maddox diagnostisert med lungekreft. På dette tidspunkt hadde kreften spredd seg også til leveren. Roland Maddox døde året etter, 67 år gammel. Etter Roland Maddox’ død gikk hans datter, Angela Maddox Widdick til erstatningssøksmål i Jacksonville, Florida ved advokat Norwood S. Wilner mot Brown & Williamson.

Advokat Wilner anførte at tobakksselskapet måtte være erstatningsansvarlig fordi Brown & Williamson hadde manipulert nikotinet i sine produkter på tross av at selskapet var kjent med at nikotinet var sterkt avhengighetsskapende og at tobakksproduktet kunne forårsake alvorlig helseskader som kreft, ulike lungesykdommer og skade på arvematerialet. Maddox’ advokat mente videre å kunne påvise ved Brown & Williamsons egne dokumenter at selskapets ledelse hadde vært seg bevisst at den avhengighetsskapende effekt av nikotinet var spesielt sterk hvis man begynte å røyke som ung, men at selskapet sammen med de andre tobakksselskapene i USA hadde konspirert om å holde tilbake viktig helse- og forbrukerinformasjon, samt markedsført sine produkter spesielt mot ungdom.

Brown & Williamsons advokat fremholdt på sin side at både Roland og Margaret Maddox måtte tidlig ha vært klar over helsefarene forbundet med røyking, og at ikke minst Roland Maddox’ gjentatte forsøk på å slutte å røyke viste dette. Videre fremhevet Brown & Williamsons advokat at Rolands datter, Angela Maddox Widdick i alle fall kunne og burde ha advart sin far om helserisikoen.

Under rettssaken våren 1998 forklarte enken etter Roland Maddox, Margaret Maddox, at verken hun selv eller han hadde fulgt med i aviser og TV, og at de ikke hadde vært klar over at røyking kunne være helseskadelig. Riktignok hadde deres lege sagt at Maddox burde slutte å røyke, men ifølge Margaret Maddox hadde legen ikke uttrykkelig sagt at røykingen var helseskadelig. Margaret Maddox fortalte videre at hennes mann hadde forsøkt å slutte flere ganger uten å klare det før han ble alvorlig syk i 1996.

Etter to dagers diskusjon kom juryen til at det var bevist at Brown & Williamson hadde konspirert med andre tobakksselskaper om å holde tilbake vesentlig helseinformasjon og at selskapet var ansvarlig for Roland Maddox’ død. Juryen tilkjente familien Maddox 500 000 dollar i erstatning for økonomisk tap og oppreisning og 450 000 dollar som såkalt «punitive damages», samt 52 000 dollar til Maddox’ forsikringsselskap Blue Cross and Blue Shield for de direkte helseutgifter selskapet hadde måttet utrede for Roland Maddox.

Avgjørelsen markerte en ny milepæl i private søksmål mot tobakkssindustrien i USA, idet det var første gang juryen tilkjente saksøkeren «punitive damages». 447 Etter rettssaken erklærte Brown & Williamson at selskapet ville påanke avgjørelsen. Brown & Willliamson hadde for øvrig allerede før sakens avslutning en anke (kjæremål) til behandling for The First District Court of Appeals.

Under sakens gang hadde nemlig Brown & Williamson gjort gjeldende at saken hørte hjemme på det sted hvor avdøde Maddox bodde og arbeidet de siste årene, det vil si enten i Palm Beach County eller i Broward County sør i Florida og ikke i Jacksonville, men dette var blitt avvist av domstolen i Jacksonville. Denne vernetingsavgjørelsen var blitt påkjært av Brown & Williamson, og da kjæremålsinstansen omsider ga Brown & Williamson medhold var den visstnok uvitende om at det allerede var falt dom i første instans i sakens materielle erstatningsspørsmål. 448 Dermed ble saken hjemvist til ny behandling for domstolen i Palm Beach/Broward County. Ny avgjørelse i saken er ennå (årsskiftet 1999–2000) ikke falt

9.3.11 Henley-saken 1999-

Patricia Henley, født 1947, begynte å røyke Marlboro da hun var 15 år og kom ganske snart opp i et daglig forbruk på 60 sigaretter. I 1998, da Henley var 51 år gammel, fikk hun beskjed om at hun hadde lungekreft. Gjennom kjemoterapi og strålebehandling har det i ettertid lyktes å hemme kreftutviklingen.

Henley gikk i 1998 til erstatningssøksmål i San Francisco, California ved advokat Madelyn Chaber mot Philip Morris. Hennes advokat viste særlig til at hun var blitt sterkt avhengig av nikotin før helse­advarslene på sigarettpakningene kom i midten av 1960-årene, og at hun hadde trodd på Philip Morris når selskapet i alle år hadde meddelt markedet at det ikke fantes vitenskapelige bevis for at tobakk forårsaker lungekreft. Henleys advokat krevde 950 000 dollar i alminnelig erstatning og oppfordret juryen til å utmåle «punitive damages» på inntil 15 millioner dollar. Til sitt forsvar reiste Philip Morris tvil ved årsakssammenhengen mellom Henleys røyking og utvikling av lungekreft, og fremhevet at hun måtte ha visst at røyking kunne være helseskadelig.

I februar 1999 kom juryen til at Philip Morris var erstatningsansvarlig og tilkjente Henley 1,5 millioner dollar i alminnelig erstatning og hele 50 millioner dollar i «punitive damages», altså på begge punkter langt over det Henley selv hadde reist krav om. Etter rettssaken uttalte jurymedlemmer til pressen at de var blitt sjokkert over dokumentasjonen av Philip Morris’ nikotinmanipulering og hemmelighetspolicy, og at de ved avgjørelsen ønsket å sende en klar beskjed til alle tobakksselskapene om at dette ikke var akseptabelt.

Avgjørelsen ble anket av Philip Morris. I april 1999 kom ankedomstolen til at det var berettiget av juryen å reagere hardt mot Philip Morris, men at en utmåling på over 50 millioner dollar var urimelig. Ankedomstolen halverte beløpet – til 26,5 millioner dollar. Philip Morris fikk ikke medhold i at saken i sin helhet burde hjemvises til ny behandling. Ankedomstolen viste særlig til at det var bevist at Philip Morris hadde holdt tilbake vesentlig produktinformasjon og villedet markedet ved å bestride at røyking er helseskadelig.

Ved en slik (delvis) tilsidesettelse av juryens avgjørelse har Henley anledning til å kreve saken behandlet på nytt, men hennes advokat har uttalt at det neppe blir aktuelt. Philip Morris på sin side har påanket avgjørelsen videre. Endelig avgjørelse i saken er ennå (årsskiftet 1999–2000) ikke falt.

9.3.12 Williams-saken 1999-

Jesse Williams, født i 1930, røyket opptil 60 Marlboro sigaretter per dag i over 40 år før han døde av lungekreft i 1997, 67 år gammel. Erstatningssøksmål mot Philip Morris ble anlagt i Portland, Oregon i 1996 ved advokatene Ray Thomas, James Coon, Bill Gaylord og Charles Tauman samt jusprofessor Richard Daynard. Etter Williams’ død ble saken overtatt av hans enke og barn, og de krevde over 100 millioner dollar i erstatning av Philip Morris under henvisning til at selskapet i alle år visste at det solgte et kreftfremkallende produkt. Familien forklarte under rettssaken at Jesse Williams var sterkt avhengig av nikotin og at han aldri helt ville tro at tobakksselskapene ville selge et helsefarlig produkt.

Et hovedspørsmål i saken var om Williams’ lungekreft var forårsaket av sigarettrøykingen, og i bekreftende fall om kreften var utviklet før eller etter 1988. Bakgrunnen for dette tidsspørsmålet var at Oregons erstatningslov satte en åtte års foreldelsesfrist for hvor gamle forhold en skadevolder kunne holdes ansvarlig for.

I februar 1999 kom juryen til at Philip Morris var ansvarlig for Williams’ død, men at Williams selv også måtte anses medvirkende med inntil 50 %. På tross av denne skylddelingen tilkjente juryen Williams’ familie 1,6 millioner dollar i alminnelig erstatning og rekordstore 79,5 millioner dollar i «punitive damages».

Philip Morris anket avgjørelsen og i mai 1999 ble de «punitive damages» mer enn halvert – til 32 millioner dollar. Philip Morris vil antagelig forsøke å få redusert beløpet ytterligere ved videre anke. Men om den endelige erstatningsfastsettelse foreløpig er uavklart, ser det ut til at ansvarsgrunnlaget ligger fast.

9.3.13 Engel-saken 1999- 449

Howard Engle begynte å røyke som 18-åring, i sitt første år som medisinerstudent. Senere forsøkte han et utall av ganger å slutte, men klarte aldri å holde seg unna sigarettene i mer enn et par uker om gangen. Da Engle ble eldre utviklet han alvorlig astma. I begynnelsen av 1990-årene begynte Engle med sine advokater å forberede et massivt søksmål mot tobakksindustrien i USA. Engles advokater var ekteparet Susan og Stanley Rosenblatt, de samme advokatene som representerte Norma Broin i hennes gruppesøksmål på vegne av flykabinpersonale som var blitt skadet av passiv røyking i flykabinen (se punkt 9.4.1 nedenfor).

Ved stevning i 1994 innledet Engle det som skulle bli det første «class action»-søksmål på vegne av røykere til å komme for retten. Tidligere hadde som nevnt Castano-gruppen forsøkt det samme, men uten hell (se punkt 9.3.6 ovenfor). Nærmere bestemt ble Engel-søksmålet anlagt på vegne av alle innbyggere i Florida som på grunn av egen røyking var blitt påført tobakkssykdommer og -skader. Søksmålet omfattet i prinsippet også etterlatte etter avdøde røykere. I alt kunne det dreie seg om opptil en halv million mennesker. Erstatningskravet ble anslått til å komme opp i minst 200 milliarder dollar.

Etter at stevning ble tatt ut i 1994 fulgte flere års strid mellom partene blant annet om dokumentfremleggelse og en rekke prosessuelle spørsmål. Strid om tobakksselskapenes plikt til å fremlegge sine forskningsdokumenter m.v. ser ut til å være en obligatorisk del av enhver tobakksrettssak. Dertil var det i Engle-sakens forberedende fase et særspørsmål om det i det hele tatt var prosessuell adgang til å anlegge et søksmål av dette omfang. Etter at domstolen i førsteinstans besvarte dette spørsmålet i prinsippet bekreftende, ble avgjørelsen påkjært til ankeinstansen, The District Court of Appeal (Third District). Ved avgjørelse av 31. januar 1996 ble førsteinstansens prinsipielle godkjennelse av søksmålet opprettholdt, dog ble det understreket at et eventuelt søksmål måtte begrenses til innbyggerne i Florida. Videre kjæremål ble avvist av Floridas høyesterett (The Florida Supreme Court) den 2. oktober 1996.

Etter dette anførte tobakksselskapene at Floridas lov ikke kunne anvendes under ett for så mange og ubestemte saksøkere som alle innbyggere i Florida. Tobakksselskapene viste særlig til at mange av de menneskene som søksmålet omfattet, hadde bodd og røyket i andre stater før de flyttet til Florida. Denne argumentasjonen ble imidlertid avvist av Dade County Circuit Court i Florida (førsteinstansen) ved en avgjørelse i januar 1998. ­Retten viste til at staten Florida tross alt hadde den nærmeste tilknytning til saksøkerne og at nåværende innbyggeres tidligere bosteder hadde lite eller intet å gjøre med årsaken til eventuelle tobakksskader de måtte ha pådratt seg.

Selve den materielle saken kom endelig for retten sommeren 1998. På dette tidspunkt ble «class action»-søksmålet representert ved Howard Engle og åtte andre individer. De saksøkte tobakksselskapene var Philip Morris , RJR, Brown & Williamson, Lorrilard, Liggett og de to interesseorganene The Council on Tobacco Research (CTR) og The Tobacco Institute (TI). Rettsbehandlingen skulle vise seg å bli en av de mest langvarige i USAs historie. Da juryutvelgelsen tok til sommeren 1998 var det tatt ut hele 900 mulige kandidater. Etter tre måneders prøvelse og granskning fra partenes side ble seks personer tatt ut til jurytjeneste. Juryen besto av fire afro-amerikanere og to hvite. To av seks var kvinner. Av juryens medlemmer hadde tre aldri røyket, det fjerde hadde bare så vidt prøvd litt i sin ungdom, det femte hadde begynt å røyke som 17-åring men hadde klart å slutte fire år senere, mens det sjette jurymedlemmet hadde røyket siden 25-årsalderen.

Selve saken kom i gang i oktober 1998, og til tross for at det var satt av tre måneder til saken, var partene ikke ferdige med å presentere sin sak før i juni 1999. I løpet av disse ni månedene ble det ført 84 vitner (58 fra saksøkernes side og 26 fra de saksøktes side) og det ble lagt frem nesten 1 400 dokumenter (1 098 fra saksøkernes side og 270 fra de saksøktes side).

På det tidspunkt Engel-saken gikk for retten var hovedmønsteret for partenes argumentasjon allerede vel etablert ved de siste par års tobakkserstatningssaker. I korthet viste saksøkerne til at røykerne var ført bak lyset ved industriens tilbakeholdelse av vesentlig helse- og produktinformasjon, mens det fra saksøktesiden ble gjort gjeldende at det var utilstrekkelig vitenskapelig dokumentasjon om at tobakk kan medføre bestemte skader og sykdommer og at helesrisikoen uansett har vært og er alminnelig kjent i markedet.

Da partene hadde fullført sin bevisførsel og argumentasjon ble juryen, mandag 29. juni 1999, forelagt et 12 siders dokument hvor dommeren oppsummerte og formulerte hvilke spørsmål juryen skulle ta stilling til. Disse spørsmålene var i denne omgang ikke konkret knyttet til de ni saksøkerne som hadde reist saken, men var derimot av generell karakter for å danne en felles ramme om de mange personene som var omfattet av «class action»-søksmålet. Det ble blant annet stilt spørsmål om det under rettsbehandlingen var ført tilstrekkelig bevis for at sigarettrøyking var avhengighetsskapende og om sigarettrøyking kunne forårsake en rekke nærmere angitte helseskader og sykdommer. Juryen ble videre bedt om å avgjøre om det var bevist at tobakksselskapene hadde holdt tilbake viktig informasjon («consumer fraud»), om de hadde solgt et produkt med sikkerhetsmangel («defective product») og om tobakksselskapene mot bedre vitende utad hadde bestridt at sigarettrøyking er helseskadelig.

Den 7. juli 1999, etter en ukes rådslagning, ga juryen saksøkerne medhold på bortimot alle punkter. Av 23 angitte skader og sykdomstilstander fant juryen at det var bevist at sigarettrøyking kunne forårsake 20, derunder lungekreft, halskreft, tungekreft, blærekreft, nyrekreft, lungeemfysem, slag, hjertelidelser og svangerskapskomplikasjoner. De tre lidelsene hvor, ifølge juryen, tobakksrelasjonen ikke var tilstrekkelig godtgjort, var astmatisk bronkitt, bronkoalveolært karsinom (en kreftform i de nedre luftveier) og nedsatt fruktbarhet/infertilitet.

Juryen kom videre til at sigaretter var et produkt med sikkerhetsmangel («defective product») og at tobakksselskapenes opptreden var å anse som bedrag («consumer fraud»), idet industrien i flere tiår hadde hemmeligholdt for forbrukerne at nikotin er avhengighetsskapende og samtidig i det skjulte foredlet og forsterket denne virkningen. På denne bakgrunn kom juryen til at det i utgangspunktet forelå grunnlag for så vel alminnelig erstatning som «punitive damages» (om «punitive damages», se forklaring i petitavsnittet i punkt 9.2.2 ovenfor).

En sammenfatning av de spørsmål som ble stilt til og besvart av juryen:

QUESTION No. 1 [Generic Causation]

Does smoking cigarettes cause one or more of the following diseases or medical conditions?

Aortic Aneurysm: YES.

Asthmatic Bronchitis as related to COPD: NO.

Bladder Cancer: YES.

Cerebrovascular Disease (including Stroke): YES.

Cervical Cancer: YES.

Chronic Obstructive Pulmonary Disease - COPD (including Emphysema): YES.

Coronary Heart Disease (including cardiovascular disease, hardening of the arteries, therosclerosis, coronary artery disease and arteriosclerosis, angina, abnormal blood clotting, blood vessel damage, myocardial infarction (heart attack)): YES.

Esophageal (Throat) Cancer: YES.

Infertility: NO.

Kidney Cancer: YES.

Laryngeal (Throat or Voice Box) Cancer: YES.

Lung Cancer YES.

Adenocarcinoma: YES

Bronchioloalveolar carcinoma: YES

Large cell carcinoma: NO

Small cell carcinoma: YES

Squamous cell carcinoma: YES

Complications of Pregnancy (miscarriage): YES.

Oral Cavity/Tongue Cancer: YES.

Pancreatic Cancer: YES.

Peripheral Vascular Disease (including Buerger’s Disease): YES.

Pharyngeal Cancer: YES.

Stomach Cancer: YES.

If your answer to all of the diseases, above, is «no», your verdict is for the Defendants, and you should not proceed further except to date and sign this verdict form. If you answered «yes» to any of the above questions, please answer the following questions.

QUESTION No. 2: [Addiction/Dependence]:

Are cigarettes that contain nicotine addictive or dependence producing? YES.

QUESTION No. 3 [Strict Liability]

Did one or more of the Defendant Tobacco Companies place cigarettes on the market that were defective and unreasonably dangerous? YES. 450

QUESTION No. 4 [Fraud and Misrepresentation]

Did one or more of the Defendants make a false statement of a material fact, either knowing the statement was false or misleading, or being without knowledge as to its truth or falsity, with the intention of misleading smokers? YES. 451

QUESTION No. 4a [Fraud by Concealment]

Did one or more of the Defendants conceal or omit material information, not otherwise known or available, knowing the material was false and misleading, or failed to disclose a material fact concerning or proving the health effects and/or addictive nature of smoking cigarettes? YES. 452

QUESTION No. 5 [Civil Conspiracy-Misrepresentation]

Did two or more of the Defendants enter into an agreement to misrepresent information relating to health effects of cigarette smoking, or the addictive nature of smoking cigarettes, with the intention that smokers and members of the public rely to their detriment? YES. 453

QUESTION No. 5a [Civil Conspiracy-Concealment]

Did two or more of the Defendants enter into an agreement to conceal or omit information regarding the health effects of cigarette smoking, or the addictive nature of smoking cigarettes, with the intention that smokers and members of the public rely to their detriment? YES. 454

QUESTION No. 6 [Breach of Implied Warranty]

Did one or more of the Defendant Tobacco Companies sell or supply cigarettes that were defective in that they were not reasonably fit for the uses intended? YES. 455

QUESTION No. 7 [Breach of Express Warranty]

Did one or more of the Defendant Tobacco Companies sell or supply cigarettes that, at the time of sale or supply, did not conform to representations of fact made by said Defendant(s), either orally or in writing? YES. 456

QUESTION No. 8 [Negligence]

Have Plaintiffs proven that one or more of the Defendant Tobacco Companies failed to exercise the degree of care which a reasonable cigarette manufacturer would exercise under like circumstances? YES. 457

QUESTION No 9 [Intentional Infliction of Emotional Distress]

Have Plaintiffs proven that one or more of the Defendant Tobacco Companies engaged in extreme and outrageous conduct or with reckless disregard to cigarettes sold or supplied to Florida smokers with the intent to inflict severe emotional distress? YES. 458

QUESTIN No. 10 [Entitlement to Punitive Damages]

Under the circumstances of this case, state below whether the conduct of any Defendant rose to a level that would permit a potential award or entitlement to punitive damages? YES. 459

Denne første fasen av saken gjaldt altså kun generelle spørsmål som en ramme om «class action»-søksmålet. Juryens avgjørelse var likevel av meget stor prinsipiell betydning, dels ved at den kunne sies å etablere et generelt ansvarsgrunnlag for tobakksindustrien og dels ved at den ga grunnlag for videre prøvelse.

Sakens neste fase er nå for den samme juryen å avgjøre om de ni saksøkerne som representerer «class action»-søksmålet har krav på erstatning. Dette vil bero på en konkret vurdering av hver enkelt saksøkers forhold, for eksempel om industriens uttalelser og markedsføring har hatt betydning for den enkeltes røykevaner og om vedkommendes skade eller sykdom er forårsaket av røykingen. Dommeren i saken, Robert Kaye, slo fast ved avgjørelse av henholdsvis 30. juli og 2. august 1999 at denne utmålingsfasen i første omgang skulle begrenses til to av de ni saksøkerne som representerer class-action-søksmålet, men at spørsmålet om «punitive damages» skulle vurderes under ett for hele class-action-gruppen, altså for alle tobakksskadde i Florida, antatt å være omkring en halv million mennesker. Disse avgjørelsene i førsteinstansen satte i gang en ny og dramatisk ankeprosess som nok en gang skulle forsinke fremdriften i saken.

I september 1999 kom ankeinstansen, The Third District Court of Appeals, til at fastsettelsen av eventuelle «punitive damages» i sakens andre fase ikke kunne omfatte hele class-action-gruppen, men måtte avgjøres konkret fra individ til individ. 460 Et par uker senere omgjorde imidlertid ankeinstansen sin egen avgjørelse uten å gi noen nærmere begrunnelse for dette. Ved et pålegg av førsteinstansen i oktober 1998 er partene i saken underlagt en generell taushetsplikt så lenge saken verserer, så det er vanskelig å vite hvilke nye anførsler og grunnlag ankeinstansen bygget på i sin omgjøringsbeslutning. Tobakksselskapene anket videre til Floridas høyesterett, men anken ble nektet fremmet. Dermed er førsteinstansens avgjørelse om at juryen kan utmåle en samlet erstatningssum for «punitive damages» for alle tobakksskadde i Florida, til slutt blitt stående. Fra tobakksselskapenes side er det fryktet at en samlet utmåling av «punitive damages» kan bli så mye som 300 milliarder dollar, og at dette vil kunne ruinere industrien. 461

Den andre fasen tok til i november 1999 og gjelder spørsmålet om Howard Engel og de åtte andre saksøkerne som representerer «class action»-gruppen hver for seg har et erstatningskrav mot tobakksselskapene. I begynnelsen av april 2000 hadde juryen behandlet ferdig erstatningskravet fra tre av disse saksøkerne. Juryen tilkjente disse tre til sammen 12,7 millioner dollar i erstatning. Juryens neste oppgave er å utmåle eventuelle «punitive damages» samlet for «class action»-gruppen. 462 Dermed ser det ut til at denne andre fasen vil vare godt ut i år 2000.

Ved juryens generelle stadfestelse av et ansvarsgrunnlag for tobakksindustrien er det også banet vei for en tredje mulig fase i Engel-saken. Hvis avgjørelsen blir stående, er det nå åpnet opp for en serie av minirettssaker for nye juryer hvor enhver røyker i Florida som er blitt påført skade eller sykdom på grunn av sin røyking, eventuelt vedkommendes etterlatte, kan få prøvet om det konkret er grunnlag for erstatning. Omfanget av en slik tredje mulig fase kan bli meget omfattende og vil kunne legge beslag på domstoler i Florida i mange år fremover. Det gjenstår å se hva den videre utvikling vil bli, idet flere sider ved saken ennå kan bli gjenstand for anke, derunder visstnok selve spørsmålet om å godkjenne søksmålet som et «class action».

9.3.14 Whiteley-saken 2000-

Lesley Whiteley begynte å røyke i 1972. Hun var da 13 år gammel. Etter 25 års røyking av Marlboro og Camel Light, ble hun diagnostisert med lungekreft i 1998 og fikk beskjed om at hun antagelig ville dø innen to til tre år. Året etter gikk hun til søksmål ved advokat Madelyn Chaber (samme advokat som representerte Henley, jf punkt 9.3.11 ovenfor) mot Philip Morris og RJR i San Francisco, California.

Advokat Chaber argumenterte særlig med at tobakksselskapene hadde innrettet sin markedsføring spesielt mot ungdom, deriblant Whiteley, og hun fremhevet i denne sammenheng sigarettenes svært avhengighetsskapende virkning på brukeren. Tobakksselskapene forsvarte seg blant annet med at Whiteley selv måtte bære iallfall deler av ansvaret for lungekreften, under henvisning til at hun hadde røyket marijuana og ignorert de advarslene hun hadde fått av sin lege under sine fire svangerskap.

Den 20 mars 2000 kom juryen, bestående av syv menn og fem kvinner, til at Philip Morris og RJR var erstatningsansvarlig overfor Whiteley. Whiteley ble tilkjent i underkant av 1,5 millioner dollar for økonomisk tap og som ménerstatning. Hennes ektemann ble tilkjent 250.000 dollar for (det forventede) tap av ektefelle. Juryen fant også at de to tobakksselskapene var skyldig i bedrag («fraud and malice»), og tilkjente Whiteley og hennes ektemann 10 millioner dollar hver i «punitive damages». 463 Philip Morris og RJR har erklært at de vil påanke avgjørelsen.

Avgjørelsen markerer en ny milepæl i tobakkserstatningssakene i USA. Whiteley er den første til å vinne frem mot tobakksselskapene til tross for at hun begynte å røyke etter at advarselsmerkingen av sigarettpakninger ble innført i 1965. 464

9.4 Private søksmål basert på skadevirkningene av passiv røyking

9.4.1 Broin-saken 1991–1997 465

Høsten 1991 tok advokatene Susan og Stanley Rosenblatt ut gruppesøksmål («class action») i Florida mot alle de store tobakksselskapene i USA på vegne av alt ikke-røykende flykabinpersonell som etter 1930 hadde pådratt seg skader eller sykdommer som følge av passiv røyking i flykabinen. I alt ble det anslått at det kunne dreie seg om 60 000 mennesker. I februar 1990 ble det innført røykeforbud på praktisk talt alle innenriks flyreiser i USA, men før den tid var det røykefrihet på de fleste internasjonale flyruter.

Frontfigurer for søksmålet var flyvertinne Norma Broin sammen med seks nåværende eller tidligere kolleger. Broin hadde i 1989, i en alder av 32 år, fått diagnosen lungekreft. Hun hadde på det tidspunkt vært ansatt i 13 år i American Airlines. Hennes ene lunge ble fjernet, hvoretter hun ble bedre.

I noen grad bygget søksmålet på de samme faktiske forhold som røykesakene ellers; kort sagt det forhold at tobakksselskapene mot bedre vitende i alle år hadde bestridt og fortsatt bedstred de helseskadelige virkninger av tobakksbruk, både aktiv og passiv røyking, og at tobakksselskapenes hemmeligholdelse av vesentlig helseinformasjon hadde hindret og forsinket forebyggende tiltak mot passiv røyking.

Etter flere års strid mellom partene i saken, blant annet om gruppesøksmålet i det hele tatt kunne fremmes, et spørsmål som omsider ble besvart bekreftende av ankedomstolen, ble rettssaken innledet i juni 1997. Fire måneder senere, før det forelå noen rettsavgjørelse, kastet tobakksselskapene inn håndklet og forlikte saken den 9. oktober 1997 for i alt 349 millioner dollar. 466 I forliket heter det blant annet at tobakksselskapene har bevisbyrden for at en del nærmere angitte lungelidelser ikke skyldes påvirkning av passiv røyking i flykabinen og at forliket også omfatter kabinpersonale med foreldede krav.

Et særtrekk ved forliket er at pengene ikke utbetales til saksøkerne, men plasseres i et eget fond (The Broin Research Foundation) til støtte for forskning, forebygging og behandling av røykerelaterte sykdommer for flykabinpersonale.

For at forliket skulle anerkjennes som et rettsforlik måtte det godkjennes av domstolen. I denne påfølgende godkjennelsesprosess fikk saken et etterspill da 59 utbrytere fra class action-gruppen protesterte mot at de ikke fikk noe økonomisk utbytte eller andre fordeler av forliket. Videre protesterte de på advokathonoraret til ekteparet Rosenblatt på 46 millioner dollar. Disse innsigelsene førte imidlertid ikke frem. Forliket og advokathonoraret ble endelig godkjent av ankedomstolen i mars 1999. 467

9.4.2 Butler-saken 1999 468

Burl Butler drev sin egen frisørsalong og var daglig utsatt for passiv røyking fra sine kunder. Selv røykte han ikke. I 1992 fikk han diagnosen lungekreft og to år senere døde han. Butler var overbevist om at årsaken til lungekreften var at han var blitt utsatt for passiv røyking i frisørsalongen over en periode på 30 år. Han anla erstatningssøksmål mot alle de store tobaksselskapene, og etter hans død fortsatte saken ved hans etterlatte.

Et hovedspørsmål i saken var om sigarettrøyk faktisk var årsaken til Butlers lungekreft eller ikke. Tobakksselskapenes advokater fremhevet med styrke at en rekke faktorer kunne ha spilt inn, blant annet syntes Butlers familie å være disponert for kreft, og i sitt arbeid som frisør var Butler blitt utsatt for asbest i det talkumpulveret han brukte og methylenklorid fra hårspray.

I juni 1999 kom juryen til at det ikke fantes tilstrekkelige bevis for at tobakksrøyk var årsaken til Butlers lungekreft og frifant tobakksselskapene.

9.5 Regressøksmål fra forsikringsselskaper og sykekasser

9.5.1 Oversikt

Helsevesenet i USA er i betydelig grad basert på private forsikringsordninger, hvorved det er overlatt til det enkelte individ å sørge for å være omfattet av en helseforsikring som dekker utgifter til lege og annen behandling ved skade og sykdom. En spesielt viktig del av dette systemet er de forsikringene som arbeidsgivere tegner til beskyttelse av sine arbeidstakere i henhold til store kollektive avtaler mellom arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjoner. Disse kollektive forsikringsordningene dekker arbeidstakernes utgifter til medisiner, lege og sykehus i tillegg til å yte økonomisk støtte ved uførhet og død.

De kollektive forsikringsordningene omfatter over 30 millioner arbeidstakere i USA innen et bredt spekter av næringer – alt fra industri, bygg og håndverk til transport-, tekstil- og underholdningsbransjen – og utgjør en hovedpilar i det amerikanske helse- og velferdssystem. Forsikringsfondene er undergitt inngående føderal lovregulering gjennom lover som the Labor Management Relations («Taft Hartley») Act of 1947, the Employee Retirement Income Security Act of 1974 («ERISA») og the Internal Revenue Code (sistnevnte lov unntar forsikringsfondene fra skatteplikt).

Røykeandelen blant den gruppe mennesker som er omfattet av disse kollektive forsikringsordningene har tradisjonelt vært meget høy og langt over landsgjennomsnittet. I dag røyker opptil 50 % av disse arbeidstakerne og røykerne røyker i gjennomsnitt mer enn dobbelt så mange sigaretter daglig som røykere ellers i USA. Av denne gruppen blir 38 % storrøykere før fylte 18 år. Omkring 40 % av kvinnene røyker og 30 % av disse fortsetter visstnok å røyke gjennom svangerskap. 469

På bakgrunn av de forhold som utover 1990-årene er blitt avdekket innen den amerikanske tobakksindustri, innledet en rekke forsikringsfond og sykekasser for arbeidstakere i 1998 erstatningssøksmål mot tobakksselskapene. I disse søksmålene vises det til at forsikringsselskapene lenge har hatt store utgifter på å refundere tobakksrelaterte helseutgifter til sine forsikringstakere. De fleste av disse sakene er blitt anlagt som «class action»-søksmål på vegne av ulike kategorier helseforsikringer og sykekasser. Disse søksmålene er ganske parallelle til de refusjonssøksmål som fra 1994 ble anlagt av delstatene i USA, og som til slutt endte i et stort nasjonalforlik i 1998 (se nedenfor og neste kapittel). I 1999 har også USAs føderale regjering gått til søksmål mot tobakksindustrien for å få refundert påførte helsekostnader i forbindelse med behandlingen av tobakksrelaterte skader og sykdommer på sykehus (om dette søksmålet, se punkt 9.6.6 nedenfor).

9.5.2 Grunnlagene for forsikringsselskapenes erstatningssøksmål mot tobakksindustrien

Det faktiske grunnlaget for disse søksmålene er, i likhet med tobakkserstatningssakene ellers, at tobakksindustrien ved sin nikotinteknologi, tilbakeholdelse av avgjørende helseinformasjon og produktreklame, har villedet markedet og påført røykerne og dermed deres forsikingsselskaper helseutgifter. Forsikringsselskapene legger særlig vekt på det de mener har vært og er en nøye planlagt og suksessrik markedsføring fra tobakksselskapenes side mot arbeidermiljøer. Forsikringsselskapene hevder videre at tobakksselskapene kunne ha laget helsemessig bedre og mindre avhengighetsskapende tobakksprodukter, men at tobakksselskapene seg imellom ble enige om ikke å gjøre det.

Rettslig sett fremholder forsikringsselskapene at tobakksselskapenes opptreden faller inn under den føderale og statlige lovgivning mot organisert kriminalitet (RICO – Racketeer Influenced and Corrupt Organizations laws) og at tobakksselskapene har forbrutt seg mot konkurranselovgivningen. Forsikringsselskapene viser også til at tobakksselskapene i alle år har oppnådd en ugrunnet berikelse på forsikringsselskapenes bekostning.

Tobakksselskapene understreker til sitt forsvar – som ellers i tobakkserstatningssakene – at helsefarene ved tobakksbruk lenge har vært vel kjent og at røyking er en frivillig sak. Spesielt med disse forsikringsregressakene er imidlertid at tobakksselskapene i tillegg bestrider at forsikringsordninger og sykekasser overhodet har søksmålsevne i den type erstatningskrav som forsikringsselskapene gjør gjeldende. Tobakksselskapene viser til at forsikringsselskapene har en for perifer tilknytning til saksforholdet og at eventuelle erstatningskrav for helseutgifter vil tilkomme det enkelte berørte individ og ikke dets forsikringsselskap. En annen løsning vil ifølge tobakksselskapene føre til at tobakksindustrien vil kunne holdes ansvarlig flere ganger, dels av individer, dels av individenes forsikringsordninger.

Tobakksselskapene fremholder videre at forsikringsselskapenes modeller for tapsberegning har svakheter på avgjørende punkter. Blant annet hevdes det fra tobakksselskapenes hold at de gruppeanalysene som forsikringsselskapene gjør bruk av ikke holder mål når det gjelder å fastslå en generell risiko for helseskader. Videre viser tobakksselskapene til at man ikke uten videre kan koble risikoen for dødelighet blant røykere med risiko for at forsikringsselskapene skal bli påført tobakksrelaterte helseutgifter. Om denne type beregningsmessige spørsmål, viser vi til Knut Ringens redegjørelse, inntatt som vedlegg 3 til utredningen. Se også kapittel 18 nedenfor.

9.5.3 Domstolenes stilling til disse sakene

Forsikringsselskapenes krav om erstatning fra tobakks-industrien har fått en tung begynnelse. 470

I flere saker har tobakksindustriens argumenter slått gjennom allerede i den innledende fase. 471 For eksempel er en del forsøk på anlegge regressøksmål blitt avvist av domstolene under henvisning til at forsikringsselskapene i så fall må anlegge sak på vegne av hver enkelt forsikringstaker. Et slikt krav vil i praksis utelukke erstatningssøksmål fra forsikringsselskapene idet det skaper nærmest uoverstigelige praktiske problemer. Noen domstoler har avvist forsikringsselskapenes regresskrav under henvisning til at kravene er for avledete og upåregnelige. 472

Andre domstoler i USA har derimot i prinsippet tillatt slike søksmål. 473 Den første av disse sakene til å gå gjennom rettsbehandling, ble anlagt av et større forsikringsfond for arbeidere i Ohio og kravet var på 2 milliarder dollar. 474 Saken tok til den 22. februar 1999. Dommeren satte en streng fire ukers ramme for saken. Den 18. mars 1999 kom juryen enstemmig til at kravet fra forsikringsselskapene ikke kunne føre frem.

Selv om forsikringsselskapene til nå har slitt i motbakke, er det nok for tidlig å konkludere med at mulighetene for å vinne frem med slike tilbakesøkningskrav er utelukket. Det er anlagt slike saker i de fleste av statene i USA, og sakene er bare såvidt begynt å komme for domstolene.

9.6 Offentlige søksmål

9.6.1 Oversikt

Bakgrunnen for de delstatlige søksmål mot tobakksindustrien i USA var i første rekke avsløringene i slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-årene av at tobakksselskapene lenge hadde fortiet sin nikotinforedling og inngående kjennskap til helsefarene ved røyking. Foruten den oppsikt, harme og indignasjon som dette vakte, lå det her også rettslig sprengstoff. Det materiale som utover 1990-årene kom frem om tobakksselskapenes opptreden gjennom flere tiår, syntes å dokumentere en rekke grove lovbrudd og ansvarsbetingende forhold, blant annet mulige brudd på forbrukerlover, markedsføringslover og konkurranse- og næringslivsstandarder. De delstatlige søksmål mot tobakksindustrien fremstår således både som en rettslig reaksjon på lovbrudd og som erstatningsrettslige oppgjør. Det er bare et mindretall av statene som i sin stevning har anført produktansvar som søksmålsgrunnlag. 475

Innsynet i tobakksindustriens interne forskningsarkiver ga en erkjennelse av at tobakksprodukter er enda farligere enn man hittil hadde antatt og at de offentlige helseutgifter til å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer var enda større enn hva man nok hadde tenkt over.

I USA finansieres helsevesenet i det store og hele ved private forsikringsordninger og ikke over offentlige budsjetter. De fleste mennesker har helseforsikring gjennom sin arbeidsgiver. For lavtlønnsgrupper og fattige finnes imidlertid en dekningsordning i hver stat kalt «Medicaid». Ordningen finansieres av delstatene og de føderale myndigheter med en halvpart hver. De delstatlige tobakkssøksmål og senere forlik gjelder i hovedsak denne «Medicaid»-ordningen samt helseutgifter som delstatene har for sine ansatte. 476

I 1994 innledet Mississippi, som den første stat i USA, erstatningsrettslig søksmål mot tobakksindustrien. Tre år senere oppnådde Mississippi det første forliket mellom en delstat og tobakksselskapene. Tett etter kom Florida, deretter Texas og til slutt Minnesota. Deretter kom det store nasjonalforliket mellom tobakksindustrien og de resterende 46 delstatene som ble inngått høsten 1998. På dette tidspunkt hadde omkring 40 delstater reist erstatningsrettslig søksmål mot tobakksindustrien i USA, og fått søksmålene prosessuelt godkjent for rettsbehandling.

Staten Indiana kom dog i en særstilling da Marion County Superior Court sommeren 1998 kort avviste Indianas søksmålsadgang under henvisning til at det økonomiske tapet som staten gjorde gjeldende som følge av tobakksindustriens opptreden, var for fjernt og avledet til å kunne vinne frem. 477 Indianas Attorney General uttalte etter denne avgjørelsen at behovet for et nasjonalforlik nå var større enn noen gang, idet det ville være meningsløst om noen stater skulle vinne frem overfor industrien, mens Indiana ble holdt utenfor. 478

Forhandlingene som ledet frem til de store nasjonalforlikene er omtalt i kapittel 10 nedenfor. Her skal vi se på de fire første og banebrytende forlikene i henholdsvis Mississippi, Florida, Texas og Minnesota. Av disse forlikene står Minnesota-saken i en særstilling og hovedvekten vil i det følgende bli lagt på den.

Minnesota-saken er det eneste delstatlige søksmål som har gått så langt som bortimot full rettsbehandling. Forlik ble inngått først etter at begge parter hadde presentert sin materielle sak for retten. Alle andre delstatssøksmål ble forlikt lenge før dette stadium i rettsbehandlingen. Dette gjør Minnesota-saken spesielt interessant fordi den synliggjør mer enn de andre sakene de rettslige grunnlag for søksmål og domstolens stilling til en del løpende spørsmål underveis.

Til dette kommer at under forberedelsen til hovedforhandling i Minnesota-saken var det en meget hard og langvarig kamp mellom partene om tobakksselskapenes plikt til å fremlegge interne dokumenter. 479 Denne dokumentstriden endte med frigjøring av mer enn 35 millioner sider fra tobakksselskapenes arkiver, dokumenter som senere er blitt offentlig tilgjengelige og som har hatt og i tiden fremover vil kunne få avgjørende betydning for tobakkssaker verden over. 480

Minnesota-forliket er videre det pengemessig gunstigste forlik, relativt sett, som en stat har oppnådd med tobakksindustrien. Selv om Minnesota-saken ikke belyser alle de forskjellige rettsgrunnlag for ansvar som er blitt anført i de ulike delstatlige stevninger, så gir saken et rimelig godt og representativt bilde av delstatenes søksmålsgrunnlag mot tobakksindustrien i USA.

9.6.2 Mississippi-saken 481

Mississippi-forliket ble inngått 2. juli 1997, før saken kom for retten. Forliket var basert på det forslaget til nasjonalforlik som ble endelig utarbeidet bare to uker før. 482 Forliket dreide seg utelukkende om refusjon av tobakksrelaterte helseutgifter samt diverse saksomkostninger. Beløpet ble beregnet ut fra Mississippis andel av forslaget til nasjonalforlik av 20. juni 1997.

I henhold til forliket skulle de amerikanske tobakksselskapene betale i alt 3,6 milliarder dollar, fordelt over 25 år, til Mississippi og deretter et årlig indeksregulert beløp på omkring 130 millioner dollar, jf avtalens punkt 2 og 3. I tillegg til dette kom omkring 12,5 millioner dollar for Mississippis advokatutgifter samt 2,5 millioner dollar for diverse andre utgifter i forbindelse med saksanlegget, jf avtalens punkt 2 og 3. Dette skulle til gjengjeld endelig avgjøre ethvert fortidig, nåværende og fremtidig tobakksrelatert erstatningskrav fra staten Mississippi. I avtalens punkt 7 ble det bestemt at dersom tobakksselskapene senere skulle inngå forlik med en annen delstat og dette forliket skulle bli gunstigere for vedkommende delstat, så skulle Mississippi-beløpet oppjusteres tilsvarende («most favored nation»-prinsipp).

9.6.3 Florida-saken 483

Floridas rettssak mot tobakksselskapene kom for alvor i gang etter at Floridas høyesterett i juni 1996 stadfestet at staten Florida som sådan hadde adgang til å gå til sak mot tobakksselskapene for å få refundert tobakksrelaterte helseutgifter. På dette tidspunkt hadde 10 delstater i USA stevnet tobakksindustrien for retten, og flere andre stater hadde spørsmålet til vurdering.

Før selve rettssaken kunne ta til, måtte en del spørsmål avklares. Tobakksselskapene hadde blant annet anført at en forutsetning for at de kunne forsvare seg mot Floridas erstatningskrav var at man fikk identifisert alle de 860 000 individer som angivelig var blitt behandlet for tobakksskader på grunnlag av utbetalinger fra offentlige budsjetter. Floridas advokater motsatte seg dette, blant annet under henvisning til vedkommende pasienters personvern. Dessuten ville et krav om å godtgjøre sykehistorien til så mange individer i praksis umuliggjøre søksmålet.

I oktober 1996 ble tobakksselskapenes anførsel avvist av retten. Avgjørelsen innebar at retten ville godta statistiske bevis om hva som var å anse som røykerelaterte helseutgifter for Florida, og at eventuelle ansvarsforhold tobakksselskapene i mellom kunne fordeles etter markedsandeler.

I desember 1996 oppnådde Florida nok en seier i sakens forberedende fase, idet domstolen i Palm Beach godtok at Florida kunne basere sitt erstatningskrav blant annet på the Federal Racketeer Influenced and Corrupt Organizations Acts («RICO»), det vil si lovgivningen om organisert kriminalitet. Denne lovgivningen ga blant annet større spillerom i bevisføring samt adgang til å tredoble erstatningskravet. Anførselen fra Floridas side om å bringe inn RICO-lovgivningen var basert på at tobakksselskapene gjennom 40 år hadde gått sammen om å hemmeligholde for amerikanske myndigheter og det amerikanske folk essensiell helse- og produktinformasjon. På dette tidspunkt hadde 19 delstater gått til sak mot tobakksindustrien.

I tillegg til RICO-lovgivningen bygget Floridas søksmål på at industrien ved sin opptreden – blant annet markedsføring spesielt rettet mot ungdom – hadde forbrutt seg mot en rekke føderale og delstatlige lover, blant annet om forbrukervern og god forretningsskikk.

Ved start av juryutvelgelse i august 1997 innledet Florida den første delstatlige rettssaken mot tobakksindustrien i USA. Etter at Florida fikk rettens medhold i et krav om å få innsyn i en serie interne forskningsdokumenter, gikk tobakksselskapene med på å forlike saken den 25. august 1997. Partene hadde på dette tidspunktet holdt på i tre uker med juryutvelgelse. Forliket gikk i alt ut på 11,3 milliarder dollar til Florida i løpet av de neste 25 årene.

Ved forliket ble det satt endelig sluttstrek for alle fortidige, pågående og fremtidige tobakksrelaterte tvister og krav fra Floridas side. 484 I likhet med Mississippi-forliket, ble Florida-forliket i stor grad basert på forslaget til nasjonlforlik som ble utarbeidet samme sommer (se punkt 10.3 nedenfor). Men til forskjell fra Mississippi fikk Florida inntatt direkte i sitt forlik en rekke bestemmelser om regulering av tobakksindustrien, dog under den forutsetning av at forslaget til nasjonalforlik av 20. juni ville gå gjennom Kongressen, noe det senere skulle vise seg at det ikke gjorde, jf punkt 10.4 til 10.6 nedenfor.

Som erstatning til staten Florida ble det i forliket for det første bestemt at tobakksselskapene til sammen skulle utrede som generell betaling 550 millioner dollar («the Escrow Account»). 485 Dette utgjorde Floridas umiddelbare andel av den pengesum som var inntatt i forslaget til nasjonalforlik av 20. juni 1997. For det andre skulle tobakksselskapene betale 200 millioner dollar til en øremerket offentlig opplysningskampanje rettet mot ungdom («The Pilot Program»). 486 For det tredje skulle Florida motta som sin årlige, indeksregulerte andel av den omforente pengesum fra forslaget til nasjonalforlik av 20. juni 1997, over 300 millioner dollar. 487 For det fjerde påtok tobakksselskapene seg å dekke Floridas advokatutgifter i forbindelse med saken. 488 Som i Mississippi-forliket ble det også i Florida-forliket inntatt en «most favored nation»-klausul for det tilfelle at tobakksselskapene senere skulle inngå avtale med en annen delstat som ville være gunstigere for det offentlige. 489

Av ikke-pekuniære vilkår kan nevnes pålegg til tobakksselskapene om å fjerne alle plakater, billboards m.v. som reklamerer for tobakksprodukter. 490 Videre godtok industrien å støtte gjennomføringen av en rekke nye lover til regulering av tobakksbransjen, særlig regler som har som formål å begrense mindreåriges tilgang til tobakksprodukter. 491 Til dette kom pålegg til tobakksselskapene om å frigjøre flere interne forsknings­dokumenter. 492

9.6.4 Texas-saken

Texas innledet sitt søksmål mot tobakksindustrien ved stevning høsten 1996. Texas var på dette tidspunktet den syvende staten som gikk til rettssak mot tobakksselskapene. Texas’ søksmål skilte seg ut ved at det også inkluderte sentrale bransjeorganer som the Council for Tobacco Research (CTR) og the Tobacco Institute (TI). Ellers var søksmålet lagt opp på stort sett samme måte som Florida med hensyn til rettsgrunnlag og krav.

Under saksforberedelsen gjorde talsmenn for tobakksselskapene det klart at det ikke kom på tale med noe forlik slik som i Mississippi- og Florida- sakene. Det berammede tidspunkt for rettsbehandling høsten 1997, et tidspunkt som stadig ble utsatt, var imidlertid ubeleilig for tobakksselskapene. Dette skyldtes at Texas’ advokater hadde stevnet alle nåværende og tidligere toppledere i de store tobakksselskapene til å forklare seg for retten om de mange interne forskningsdokumentene som var kommet frem. Den 20. juni 1997 hadde tobakksselskapene og representanter fra de øvrige delstatene endelig kommet frem til et forslag til nasjonalforlik (se nærmere i punkt 10.2 og 10.3 nedenfor), og det ville da under debatten om dette forliket utover høsten 1997 og våren 1998 være svært uheldig for tobakksselskapene at deres direktører ble satt under press i Texas’ domstoler for grove anklager, kanskje så stort press at de ville bli tvunget til å avstå fra å forklare seg under henvisning til selvinkrimineringsvernet («the Fifth Amendment»). 493 Høsten 1997 hadde over 40 delstater gått til erstatningsøksmål mot industrien, og industriens behov for å få en slutt på disse søksmålene en gang for alle var påtrengende.

Den 16. januar 1998 gikk tobakksindustrien med på å avslutte saken med Texas i det som på dette tidspunkt ble det største rettsforlik i amerikansk historie. Texas ble med dette den tredje staten til å oppnå forlik med tobakksbransjen. Forliket fulgte samme mønster som Florida-forliket både med hensyn til pekuniære vilkår og regulatoriske bestemmelser. Etter forliket fikk Texas i alt 15,3 milliarder dollar over de neste 25 år og deretter et årlig indeksregulert beløp basert på forslaget til nasjonalforlik. 494

Texas-forliket skilte seg ut på ett spesielt punkt i forhold til de andre tobakksforlikene; nemlig størrelsen og dekningen av statens advokatutgifter. I USA er det ikke uvanlig i erstatningssaker at advokater påtar seg oppdraget på den betingelse at de kun skal motta honorar dersom saken vinnes, men da til gjengjeld får en andel av erstatningen, gjerne en tredjedel. I Mississippi- og Florida-sakene hadde partene på grunn av forliksbeløpets størrelse likevel blitt enige om at advokathonoraret skulle fastsettes ut fra rimelighet av en egen voldgiftsrett. I Texas-saken krevde imidlertid Texas’ Attorney General at tobakksselskapene i tillegg til erstatningen på 15 milliarder dollar til staten Texas skulle betale 15 %, eller 2,25 milliarder dollar til de fem advokatene som hadde representert Texas. Aldri før i USAs historie hadde man sett advokathonorarer av denne størrelsesorden. Tobakksselskapene ønsket at advokathonorarene skulle fastsettes ved voldgift, slik som i Mississippi- og Florida-sakene. Dette punktet om advokatutgifter skulle vise seg å bli et problem for Texas-forliket, og skulle også senere bli et omdiskutert tema i forbindelse med det store tobakksforliket som ble inngått høsten 1998. For ikke å vanskeliggjøre den rettslige godkjennelse av forliket ble partene omsider enige om at de hver umiddelbart skulle betale Texas’ advokater 50 millioner dollar, og at det resterende honoraret skulle fastsettes ved voldgift.

9.6.5 Minnesota-saken 495

Kort oversikt over sakens gang

Minnesota innledet sitt erstatningssøksmål mot tobakksindustrien ved stevning av 17. august 1994. Selve rettssaken tok til i januar 1998 i St. Paul. Minnesota var den første stat som bygget sitt søksmål på brudd på konkurranse- og forbrukerlovgivning. Minnesota var også den første stat til å anlegge søksmål i forening med en privat saksøker; forsikringsselskapet Blue Cross Blue Shield of Minnesota.

I mai 1995 aksepterte retten at Minnesotas søksmål kunne bygges (blant annet) på konkurranselovgivningen.

I mars 1997 inngikk tobakksselskapet Liggett forlik med en rekke delstater, herunder med Minnesotas Attorney General Hubert Humphrey. Ett av vilkårene i dette forliket var at Liggetts administrerende direktør stilte som vitne for Minnesota i dens rettssak mot tobakksindustrien. 496

I mai 1998, etter 15 uker i retten, avsluttet partene sin bevisførsel og argumentasjon. Under rettsforhandlingene var flere tusen dokumenter blitt fremlagt og 40 vitner avhørt. Umiddelbart før juryen skulle trekke seg tilbake for å avgjøre saken – det eneste som gjensto var Minnesota-advokatenes oppsummerende sluttinnlegg – ble forlik inngått mellom partene og godkjent av retten.

Særlig om dokumentstriden

Før Minnesota-saken tok til i 1994 var det et nokså begrenset antall dokumenter som var blitt fremtvunget fra tobakksselskapenes arkiver. For eksempel hadde Philip Morris frigitt omkring 140 000 sider, Brown & Williamson bare 1 350 sider, mens BAT ikke hadde frigitt noen dokumenter overhodet. 497 I løpet av Minnesota-saken skulle tobakksselskapene komme til å måtte frigi mer enn 35 millioner sider. Dokumentene ble senere gjort offentlig tilgjengelige i to arkiver, ett i Minneapolis, Minnesota (dokumenter fra de amerikanske tobakksselskapene) og ett i Guildford, Storbritania (dokumenter fra BAT). 498

Dokumentstriden i Minnesota forteller en historie om intens kamp mellom advokater, utallige prosesskriv, møter og rettsavgjørelser. Kravet om innsyn i tobakksselskapenes arkiver ble sterkt imøtegått av tobakksselskapene på ethvert plan. I sakens tidlige fase stilte tobakksselskapene seg uforstående til begreper som «røyking og helse» («smoking and health»), «avhengighetsskapende» («addictive») og «nikotindoser» («dose levels of nicotine»). 499

Tobakksselskapene hevdet videre, på grunnlag av sin internasjonale utbredelse og selskapsstruktur, at de ikke var forpliktet til å fremlegge dokumenter fra utenlandske filialer og selskaper som ikke var trukket inn i saken. 500 Under Minnesota-advokatenes senere gjennomgang av materialet, ble det avdekket at tobakksselskapene hadde søkt å skjule sine dokumenter ved å sende dem til forbindelser i utlandet. For eksempel fremgikk det av et håndskrevet følgeskriv fra Philip Morris at mye materiale ble sendt til Tyskland med ordre om at det snarest måtte destrueres. 501

Et hovedspørsmål under dokumentstriden var om tobakksselskapene kunne motsette seg innsyn og fremleggelse under henvisning til at dokumentene var omfattet av advokatenes taushetsplikt. 502 Minnesota-advokatene lyktes å avsløre hvordan tobakksselskapene misbrukte klientkonfidensialitetsprivilegiet. 503 Etter tyve rettsavgjørelser og mer enn fem kjæremål brøt dette forsvaret fra tobakksselskapenes side sammen, og selskapene ble pålagt å fremlegge en enorm mengde med dokumenter og materiale fra sine interne arkiver.

I juni 1995 opprettet retten et eget arkiv i Minneapolis, Minnesota for tobakksdokumenter som måtte bli frigjort under saken. I mai 1997 fant retten i Minnesota at tobakksselskapene ikke kunne påberope prinsippet om klientkonfidensialitet for sine forskningsdokumenter, idet retten viste til at reglene om konfidensialitet ikke kunne brukes til å skjule kriminell eller bedragersk opptreden. I desember 1997 påla retten Liggett å fremlegge 800 av sine interne dokumenter. Nokså umiddelbart la Kongressens handelskomité dokumentene ut på World Wide Web.

Rettens avgjørelser om tobakksselskapenes fremleggelsesplikt ble gjennomgående påkjært av tobakksselskapene. To av avgjørelsene gikk endog så langt som USAs føderale høyesterett. I begge tilfelle tapte tobakksselskapene. I det første tilfelle, i mai 1996, avviste Høyesterett å overprøve en avgjørelse som påla tobakksselskapene å fremlegge indeksoversikter over sine dokumentarkiver. I det andre tilfelle avviste Høyesterett i april 1998 å overprøve en avgjørelse fra første instans måneden før som påla tobakksselskapene plikt til å fremlegge 39 000 interne dokumenter.

Ansvarsgrunnlag

De faktiske grunnlagene for søksmål var ifølge stevningen (1) tobakksselskapenes hemmeligholdelse av vesentlig produkt- og helseinformasjon, (2) bedrag av forbrukere og myndigheter gjennom flere tiår samt (3) markedsføring av tobakksprodukter spesielt mot ungdom.

De anførte rettslige grunnlagene for erstatningsrettslig ansvar (ansvarsgrunnlag) var flere:

For det første ble det fra Minnesotas side pekt på den særskilte plikt til åpenhet og samarbeid med myndigheter og legevitenskapen («undertaking of special duty») som alle de store tobakksselskapene hadde påtatt seg ved kunngjøringen av «the Frank Statement» i landets aviser i 1954 (se punkt 6.5.2 ovenfor).

For det andre ble det gjort gjeldende flere ansvarsbetingende brudd på Minnesotas konkurranselovgivning («Minnesota Antitrust Law»). Fra Minnesotas side ble det anført at ved å hemmeligholde viktig informasjon om sine produkter siden 1950-årene, hadde tobakksselskapene utilbørlig påvirket og kontrollert sigarettmarkedet. Ifølge Minnesotas advokater var dette et brudd på Minnesota Statutes 325.D.51, hvor det heter:

«A contract, combination, or conspiracy between two or more persons in unreasonable restraint of trade or commerce is unlawful»

Videre ble det i denne sammenheng gjort gjeldende at tobakksindustrien ved sin tilbakeholdeholdelse av viktig informasjon hadde hindret utviklingen av alternative og helsemessig bedre ­tobakksprodukter. Dermed hadde industrien faktisk skapt og opprettholdt en status quo- og monopolsituasjon for sine egne og den eksisterende form for tobakksprodukter. Ifølge Minnesotas advokater var dette et brudd på Minnesota Statutes 325.D2, hvor det heter:

«The establishment, maintenance, or use of, or any attempt to establish, maintain, or use monopoly power over any part of trade or commerce by any person og persons for the purpose of affecting the competition or controlling, fixing or maintaining prices is unlawful.»

For det tredje ble det anført at tobakksselskapene ved sin tilbakeholdelse av essensiell helse- og produktinformasjon hadde forbrutt seg mot en rekke næringslivslover. Det ble fra Minnesotas side blant annet vist til at tobakksselskapene hadde ført forbrukerne bak lyset («Consumer Fraud»), og således var ansvarlig for brudd på Minnesota Statutes 235F.69, subdivision 1:

«The act, use or employment by any person of any fraud, false pretense, false promise, misrepresentation, misleading statement or deceptive practice, with the intent that others rely thereon in connection with the sale of any merchandise, whether or not any person has in fact been misled, deceived or damaged thereby, [is an unlawful practice].»

I nær sammenheng med anførselen om forbrukerbedrag ble det videre gjort gjeldende at tobakksselskapene også hadde forbrutt seg mot næringsdrivendes plikt til å gi korrekte opplysninger om fremstillingen av sine produkter, deres innhold og virkning, jf Minnesota Statutes 325D.13 («Unlawful Trade Practices»):

«No person shall, in connection with the sale of merchandise, knowingly misrepresent, directly or indirectly, the true quality, ingredients or origin of such merchandise».

I forlengelsen av dette ble det også pekt på at tobakksselskapene ikke bare hadde tilbakeholdt viktig informasjon, men tvert imot gitt markedet inntrykk av at tobakksprodukter ikke er så helseskadelige og således underminert forbrukeropplysningen i strid med Minnesota Statutes 325D.44, subdivision 1 («Deceptive Trade Practices»)

«A person engages in a deceptive trade practice when, in the course of business, vocation or occupation, the person:

(5) Represents that goods or services have...characteristics, ingredients, uses, benefits...that they do not have...

(7) Represents that goods or services are of a particular standard, quality, or grade,...if they are of another.

(13) Engages in any other conduct which similarly creates a likelihood of confusion or of misunderstanding.»

Videre ble det som et punkt under brudd på næringslivsregler fremholdt at tobakksselskapenes markedsføring av sine produkter var villedende og således innebar brudd på Minnesota Statutes 325F.67 («False Advertising»):

«Any person, firm, corporation, or association who, with intent to sell or in anywise dispose of merchandise...directly or indirectly, to the public, for sale or distribution, or with intent to increase the consumption thereof, ...makes, publishes, disseminates, circulates, or places before the public, or causes, directly or indirectly, to be made, published, disseminated, circulated, or placed before the public, in this state, in a newspaper or other publication, or in the form of a book, notice, handbill, poster, bill, label, price tag, circular, pamphlet, program, or letter, or over any radio or television station, or in any other way, an advertisement of any sort regarding merhandise...or anything so offered to the public for use, contains any material assertion, representation or statement of fact, which is untrue, deceptive, or misleading, shall whether or not pecuniary or other specific damage to any person occurs as a direct result thereof...be guilty [of an unlawful practice].»

For det fjerde ble det fra Minnesotas side vist til at den ulovfestede lære om ugrunnet berikelse tilsa at de offentlige myndigheter, som i stor grad ble sittende med regningen for tobakksselskapenes salgsprofitt, måtte være berettiget til erstatning for sine tobakksrelaterte helseutgifter («Unjust Enrichment»).

Årsakssammenheng

Når det gjaldt spørsmålet om årsakssammenheng mellom de påberopte ansvarsgrunnlagene og det økonomisk tapet for staten Minnesota, ble det fra Minnesotas side argumentert for at alle de nevnte ansvarsbetingende forhold hadde å gjøre med sigarettmarkedet og sigarettkonsumet. Ifølge Minnesotas advokater hadde dette direkte innvirkning på omfanget av Minnesotas utgifter til å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer.

Fra tobakksselskapenes side ble det innvendt at en slik årsakssammenheng ikke kunne etableres. Tobakksselskapene viste blant annet til at man umulig kunne legge til grunn at de forhold som industrien var beskyldt for, var årsaken til røyking som sådan. Fra Minnesotas side ble det til dette anført at det rettslig sett var tilstrekkelig å vise at tobakksindustriens ulovlige og utilbørlige opptreden var en vesentlig, om ikke den eneste, årsak til at Minnesota var påført betydelige tobakksrelaterte helseutgifter.

Økonomisk tap

Blant de forsvarsargumentene som tobakksselskapene sterkest gjorde gjeldende i forbindelse med utmålingsspørsmålet, var at det ikke forelå noe økonomisk tap for Minnesota, idet staten både hadde inntekter på tobakkssalget gjennom tobakksavgiften og sparte penger på at tobakksbrukere i det store og hele levde kortere enn ikke-røykere. Videre anførte tobakksselskapene at et eventuelt tap for staten uansett ikke var adekvat. Ettersom saken ble forlikt før erstatningskravene ble tatt opp til doms, tok domstolen ikke stilling til adekvansspørsmålet. Spørsmålet om fordelsfradrag på grunn av skatt og tobakksbrukeres premature død, ble derimot avgjort tidlig i sakens forberedende fase.

Domstolen kom til at skattebetalingsargumentet i utgangspunktet måtte tillates, blant annet fordi det hadde tilknytning til et foreldelsesspørsmål i saken. Motivene for tobakksavgiften kunne nemlig belyse hva Minnesotas myndigheter opp gjennom årene hadde kjent til om tobakksprodukters skadevirkninger, og det var et spørsmål som sto sentralt i forbindelse med foreldelsesproblematikken.

Når det derimot gjaldt tobakksselskapenes anførsel om at det måtte gjøres fradrag for besparelsr som følge av at tobakksbrukere dør tidligere enn andre mennesker, var domstolen meget klar i sin avskjæring. Domstolen fant at en slik forsvarslinje fra industriens side mot et eventuelt erstatningsansvar ikke bare var saken uvedkommende, men også prinsipielt sett fullstendig uakseptabel og uhørt:

«...the Court finds it abhorrent and horrendously contrary to public policy that a party, in whatever guise, claim that the killing of individuals should be used as a defense or as a factor in mitigating damages.» 504

Domstolen avskar altså fullstendig denne type argumentasjon.

Forliket

Etter forliket skulle tobakksindustrien betale til Minnesota årlige indeksregulerte beløp som i løpet av de neste 25 årene i alt ville tilsvare omkring 6,1 milliarder dollar. 505 I forhold til Minnesotas folketall på drøyt fire millioner var dette det største tobakksforliksbeløp som noen gang var oppnådd av en delstat. Dette innebar igjen at de tidligere forliksbeløp i Mississippi, Florida og Texas ble oppjustert i henhold til prinsippet om «most favored nation» (se omtalen ovenfor av disse tre forlikene). Minnesota-forliket var også bedre for Minnesota enn det staten ville ha mottatt dersom forslaget til nasjonalforlik av 20. juni 1997 hadde gått gjennom Kongressen. 506 Forliket skulle også vise seg å være langt gunstigere for Minnesota enn det delstaten ville ha mottatt som sin andel av det store nasjonalforliket som ble inngått senere samme år. 507

Ved forliket skulle ethvert nåværende eller fremtidig krav fra Minnesotas side mot tobakksindustrien, knyttet til skadevirkningene av tobakk, være oppgjort for alltid. 508 Tobakksselskapene forpliktet seg på sin side til ikke å bestride noen del av de krav som Minnesota hadde fremmet i forbindelse med sitt søksmål og som nå var oppgjort ved forliket. Videre garanterte tobakksselskapene at de ikke ville motarbeide forslag og vedtak om lovregulering av tobakksbransjen og tobakksmarkedet, særlig reguleringer som tar sikte på å begrense barn og ungdoms tilgang til tobakksprodukter. 509 Til dette kom ulike avtalefestede begrensninger på tobakksselskapenes adgang til å markedsføre sine produkter. Blant annet ble det bestemt at enhver markedsføring av tobakksprodukter rettet mot barn og ungdom var forbudt, og alle reklameplakater for tobakksprodukter som befant seg nærmere enn 300 meter fra lekeplasser og skoler skulle fjernes. Videre forpliktet tobakksindustrien seg til ikke å fremme tobakksprodukter gjennom kinofilmer eller logoer, slagord, symboler og lignende.

9.6.6 Søksmål fra USAs føderale regjering

I kjølvannet av det store nasjonalforliket mellom tobakksindustrien og alle delstatene høsten 1998 var det en viss diskusjon om den føderale regjering i USA burde få del i den enorme pengesum som var forhandlet frem. Som nevnt i punkt 9.6.1 ovenfor gjelder tobakksforlikene i hovedsak de offentlige utgiftene på «Medicaid»-ordningen, og ettersom denne helseordningen finansieres dels av delstatene selv og dels av føderale budsjetter, er det enkelte som mener at de føderale myndighetene har krav på sin andel. Delstatenes representanter, the Attorneys General, gjorde det imidlertid tidlig klart at noen slik deling ikke kom på tale. Deres oppfatning var at forliket var oppnådd ved deres innsats alene og at oppgjøret var de føderale myndigheter uvedkommende.

På nyåret 1999 varslet USAs føderale regjering ved president Clinton og justisminister Janet Reno på sin side at det kunne komme på tale med et eget erstatningssøksmål mot tobakksindustrien. Riktignok ville et slikt søksmål ikke gjelde «Medicaid»-ordningen, idet de føderale myndigheter ved lov er avskåret fra å kreve regress for «Medicaid»-utgifter. De føderale budsjettene belastes imidlertid med andre ikke helt ubetydelige helseutgifter, foruten til egne ansatte særlig det offentlige trygde- og helsesystemet. Dette består av «Social security» (for eksempel uførepensjon) og «Medicare» og gjelder alle mennesker over 65 år samt militært personell, krigsveteraner og amerikanske indianere.

Det ble nedsatt en arbeidsgruppe bestående av 14 advokater for å utrede og forberede et mulig erstatningssøksmål fra den amerikanske regjering. 510 Tidligere hadde Justisdepartementet i flere år også forestått en strafferettslig etterforskning av tobakksindustrien. Denne etterforskningen ble imidlertid henlagt idet man innen departementet fant det usikkert om det lot seg gjøre å overbevise en domstol om at tobakksselskapene forsettlig hadde villedet myndigheter og forbrukere. 511

Den 22. september 1999 tok den amerikanske regjeringen ut stevning mot alle de store tobakksselskapene: Philip Morris, RJR, Brown & Williamson, Lorillard, Liggett, American Tobacco og BAT, samt mot bransjeorganene The Council for Tobacco Research og The Tobacco Institute. 512 I søksmålet krever den amerikanske regjering erstatning blant annet for helseutgifter som tobakksbruk har påført amerikanske skattebetalere i løpet av de siste fire tiår, utgifter som hevdes å beløpe seg til inntil 20 milliarder dollar i året.

I likhet med de delstatlige søksmål bygger kravet på at tobakksselskapene i alle år har holdt tilbake for myndighetene essensiell helse- og produktinformasjon, og at tobakksindustrien med dette har forbrutt seg mot flere lover. Til forskjell fra delstatene, legger imidlertid den amerikanske regjering større vekt på lovgivningen om organisert kriminalitet, RICO-lovene (the Federal Racketeer Influenced and Corrupt Organizations Acts). 513 Krav som bygger på brudd på RICO-lovene er ikke gjenstand for foreldelse.

Søksmålet er det første hvor den amerikanske regjering går mot en hel industri på grunnlag av RICO-lovgivningen. Både innenfor og utenfor Kongressen er det omstridt om den amerikanske regjering burde gjennomføre et slikt søksmål, men den sittende regjeringen synes fast bestemt på å få prøvet saken. 514

9.7 Oppsummering

Erstatningssøksmål mot tobakksindustrien i USA har vært forsøkt siden begynnelsen av 1950-årene, men det er først i 1990-årene at disse søksmålene har begynt å vinne frem. Søksmålsbølgen mot tobakksindustrien fra midten av 1990-årene har – grovt sett – sin bakgrunn dels i erkjennelsen om at helsefarene som er forbundet med tobakksbruk, og særlig nikotinavhengigheten, lenge har vært undervurdert. Og dels skyldes det avsløringen av at tobakksselskapene lenge har rendyrket og forsterket nikotinvirkningen i sine produkter.

Utover 1990-årene har disse søksmålene fått et meget stort omfang. En rekke enkeltindivider – det vil si røykere, passive røykere og etterlatte etter disse – krever erstatning for de helseskader som tobakksbruken har medført, og forsikringsselskaper og offentlige myndigheter krever erstatning for de utgifter de er påført i forbindelse med betaling for sykehusbehandling av tobakksskadde mennesker. Delstatene i USA har inngått forlik med tobakksindustrien som til sammen utgjør ca 250 milioner dollar.

10 Nasjonalforlik og lovgivningsdebatt

10.1 Tobakksindustriens ønske om et nasjonalforlik

Presset mot den amerikanske tobakksindustri er blitt formidabelt utover 1990-årene. Den medisinske dokumentasjonen av tobakkens alvorlige helseskadelige virkninger er i dag overveldende. Denne er blitt ytterligere supplert ved offentliggjøringen av industriens eget materiale på forskning og produktutvikling. Fra flere toneangivende interesseorganisasjoner, helse- og forbrukermyndigheter, særlig FDA, samt fra politiske enkeltpersoner, for eksempel president Clinton, er det blitt fremmet stadig sterkere krav om streng offentlig regulering av industrien. Frigjøringen av tobakksindustriens interne dokumenter har gitt grunnlaget for et skred av private søksmål som vil kunne vedvare i lang tid fremover. Til dette kom det fra 1994 store erstatningssøksmål mot industrien fra delstater som gjorde krav på å få refundert sine utgifter til å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer. Til sammen har denne prosessen rystet en økonomisk bunnsolid bransje. Den usikkerhet som er skapt i tobakksbransjen, særlig gjennom de mange søksmålene som er reist mot tobakksselskapene, har stor innvirkning på aksjekursene. Videre medfører saksanleggene store advokatkostnader for tobakksselskapene. 515

Sommeren 1996 innså tobakksselskapene at drastiske mottiltak måtte til dersom industrien skulle sikre sin fremtid i USA. Spesielt var det problematisk for industrien at ett av tobakksselskapene, Liggett, fra begynnelsen av 1996 og fremover ga etter for søksmålspresset og inngikk forlik på egen hånd med delstatene. 516 Som en del av disse forlikene vedgikk Liggett i mars 1997 at nikotin var avhengighetsskapende, at tobakk forårsaket kreft og at industrien søkte å markedsføre sine sigaretter mot ungdom. 517 Liggett gikk endog med på å merke sine sigarettpakninger med at røyking er avhengighetsskapende. Liggetts innrømmelser sendte sjokkbølger gjennom tobakksselskapenes korridorer. Ikke bare slo innrømmelsene bena under tobakksindustriens tradisjonelle forsvar, men Liggetts egenrådige opptreden skapte en uopprettelig sprekk i tobakksselskapenes hittil felles front i helsedebatten.

I desember 1996 gikk konsernsjefen i RJR, Steven Goldstone , ut med et ønske og tilbud om å få en ende på de mange tobakkssøksmålene gjennom et slags samlet økonomisk oppgjør. Forutsetningen for et slikt forlik måtte ifølge Goldstone være at Kongressen ved lov stanset søksmålskjøret mot tobakksindustrien. 518 Med dette begynte arbeidet mot et nasjonalforlik.

10.2 Veien frem til det første forliksforslaget

De første forsøk på å komme frem til en avtale mellom tobakksselskapene og delstatene tok til i siste halvdel av 1996, men uten resultat. 519 Forhandlingene ble gjenopptatt i månedsskiftet mars-april 1997 i Dallas, New York, Washington og Chicago med representanter fra de aller fleste delstater. 520 Ved siden av hovedspørsmålene om pengeerstatning og søksmålsbeskyttelse, var noe av det mest problematiske ved forhandlingene delstatenes krav om å få utlevert fra tobakksselskapene interne dokumenter om forskning og produktutvikling. 521 Dette skulle vise seg å bli et vanskelig tema også i tiden fremover. 522

Et annet stridsspørsmål under de tidlige forhandlingene var spørsmålet om «amnesti» for Jeffrey Wigand . 523 Wigand hadde tidligere vært en ledende ansatt i Brown & Williamson, og var den enkeltperson som mer enn noen annen hadde sørget for at tobakksselskapenes hemmeligheter, særlig omkring nikotinmanipuleringen, var begynt å bli avslørt fra midten av 1990-årene. 524

Senere har flere andre ledende personer innen tobakksselskapenes forskningsavdelinger stått frem og fortalt om tobakksselskapenes forskning og produktutvikling, for eksempel tre fremstående forskere fra Philip Morris; Dr. William A Farone (ansatt 1976–1984), Jerome Rivers (ansatt 1972–1995) og Dr. Ian L. Uydess (ansatt 1977–1981 og 1982–1989). 525 Ellers må særlig nevnes Merrell Williams, som sto bak den store forsendelsen av forskningsdokumenter fra Brown & Williamson til blant annet Kongressen og professor Stanton A. Glantz ved Universitetet i San Francisco, California. 526

Wigand var blitt møtt med voldsomme reaksjoner fra sin arbeidsgiver, blant annet avskjedigelse og søksmål. 527 Delstatenes representanter krevde at Wigand fikk fred, noe tobakksselskapene omsider gikk med på.

Det store gjennombruddet kom i slutten av juni 1997 i Washington, hvor hele 40 delstater var representert ved sin regjeringsadvokat («Attorney General»). Tobakksselskapene, som så sterkt ønsket en ende på søksmålspresset, ble tvunget til å gå med på den ene ting etter den andre. Etter intense forhandlinger kom det 20. juni 1997 til avtale mellom 40 delstater på den ene siden og på den andre siden Philip Morris, RJR, BAT Industries, Brown & Williamson og Loews’ Lorillard; « Memorandum of Understanding and Attached Resolution ». Avtalen er også blitt benevnt « the Global Settlement », skjønt avtalen kun gjaldt tobakksindustrien i USA.

10.3 Innholdet av det første forslaget til nasjonalforlik – «The Global Settlement»

10.3.1 Innledning

Avtalen av 20. juni 1997 hadde fra delstatenes side som grunnleggende forutsetning at de ønskede («avtalte») reguleringer av tobakksindustrien skulle gjennomføres ved føderal lovgivning. Fra tobakksindustriens side var det av avgjørende betydning at tobakksselskapene ved lov ble gitt utstrakt vern mot pågående og fremtidige erstatningssøksmål. Begge deler ville forutsette medvirkning fra Kongressen (lovvedtak) og fra Presidenten (lovsanksjon). Selv om representanter for delstatene og tobakksindustrien kom frem til en omforent tekst den 20. juni 1997, var det på dette tidspunkt således ikke mer enn et forslag til nasjonalforlik.

Forslaget til nasjonalforlik var bygget opp etter mønster av de tre allerede inngåtte delstatsforlikene (Mississippi, Florida og Texas), slik at én type hovedbestemmelser angikk i hovedsak pengeerstatning og den andre type hovedbestemmelser gjaldt diverse reguleringer av tobakksbransjen og tobakksmarkedet.

10.3.2 Tobakksindustriens erstatningsplikt

I henhold til forslaget skulle tobakksselskapene til sammen betale i alt 368,5 milliarder dollar (tilsvarer ca 3 000 milliarder norske kroner) over 25 år til de ulike delstatene. 528 Deretter skulle tobakksselskapene erlegge årlige betalinger (uten noen tidsgrense) av nærmere angitte inflasjonsjusterte beløp. 529 Tobakksindustrien var etter forslaget også tilpliktet å finansiere diverse helsemessige programmer og prosjekter. 530

10.3.3 Regulering av tobakksindustrien

Ved forslaget til nasjonalforlik skulle tobakksindustrien underlegges et meget strengt reguleringsregime under ledelse av FDA («the Food and Drug Administration»):

1. Sterke begrensninger på adgangen til å reklamere for og markedsføre tobakksprodukter. 531 For eksempel ble det foreslått forbud mot reklameplakater og bruk av menneskemodeller som Joe Camel og Marlboro Man, og kun adgang til å markedsføre tobakksprodukter i lokaler, blader m.v. som utelukkende er beregnet for voksne.

1. Omfattende merking om helsefarene ved bruk av tobakksprodukter:

   1. Reklame skulle merkes med «Nicotine Delivery Device». 532

   2. Produktpakninger skulle merkes med «Nicotine Delivery Device». 533

   3. Produktbeskrivelser som «light» og «low tar» skulle i reklame ledsages av følgende presisering: «Brand X not shown to be less hazardous than other cigarettes». 534 Dette skulle gjelde med mindre det kan fremlegges for FDA vitenskapelig bevis på redusert helserisiko. 535

   4. Kvartalsvis alternerende advarsler på pakninger. 536

2. Begrensninger i tilgjengeligheten av tobakk. 537 De viktigste prinsipper var:

   1. 18 års grense for kjøp av tobakksprodukter.

   2. Plikt for tobakksforhandlere til å be om ID fra alle kjøpere under 27 år.

   3. Som utgangspunkt kun adgang til handel over disk («face-to face transaction»).

   4. Forbud mot salg av tobakksprodukter fra åpnede pakninger.

   5. Krav til minimum 20 stk sigaretter pr pakning. 538

   6. Forbud mot å dele ut gratispakninger/prøveeksemplarer av tobakksprodukter.

   7. Forbud mot sigarettautomater.

3. Innføring av et offentlig lisens- eller autorisasjonssystem for tobakksforhandlere som selger tobakksvarer direkte til forbruker. 539

4. Regulering av produksjonsprosessen for tobakksprodukter, blant annet skulle FDA ha myndighet til å sette grenser for innholdet av nikotin og andre skadelige stoffer, samt myndighet til å pålegge tobakksindustrien aktivt å modifisere eksisterende produkter. 540 Tobakk skulle klassifiseres som «drug». 541

5. Etter en 12 års periode skulle FDA under visse vilkår ha myndighet til å kreve vesentlige endringer i tobakksproduktene slik at nikotin, tjære og andre helsefarlige bestanddeler kunne elimineres helt. 542

6. Tobakksindustrien tilpliktes å gi produktinformasjon, nærmere bestemt: 543

   1. å gi FDA en fullstendig angivelse av bestanddeler i tobakksprodukter. Denne informasjonen skulle behandles konfidensielt av FDA.

   2. å gi varedeklarasjon på pakninger.

10.3.4 Diverse andre bestemmelser

1. Forslaget til nasjonalforlik hadde som formål også å sørge for vesentlige endringer av tobakksindustriens grunnlag, struktur og bransjekultur, blant annet ved følgende tiltak: 544

   • Lovgivning som gir tobakksindustrien incentiv til aktivt å arbeide for sikrere produkter.

   • Lovgivning som gir tobakksindustrien incentiv til aktivt å arbeide for å redusere røykeandelen blant ungdom.

   • Slutt på tobakksindustriens iherdige lobbyvirksomhet m.v. til motarbeidelse av lov-­givningstiltak.

   • Oppløsning av «the Tobacco Institute» og «the Council of Tobacco Research, U.S.A.». Dersom industrien skulle etablere nye bransjeorganisasjoner skulle disse undergis streng offentlig regulering og kontroll.

2. Frigjøring og tilgjengeliggjøring for FDA og saksøkere en rekke interne forskningsdokumenter og materiale. 545

3. Forslaget til forlik hadde som en klart uttrykt målsetning å oppnå drastisk reduksjon i bruken av tobakksprodukter blant ungdom under 18 år. Hvis dette ikke ble oppnådd innen nærmere angitte tidsrammer, bestemte avtalen at tobakksindustrien skulle ilegges årlige ekstraavgifter på 2 milliarder dollar (omkring 16 milliarder norske kroner). 546

4. Innføring av omfattende røykebegrensninger på offentlige steder og andre steder hvor mange mennesker ferdes. 547

10.3.5 Hva ville tobakksindustrien oppnå ved forliket?

Til fordel for tobakksindustrien skulle forliket først og fremst gi utstrakt vern mot erstatningssøksmål. 548 For det første bestemte avtaleforslaget at alle verserende offentlige søksmål skulle forlikes ved lov og alle fremtidige offentlige erstatningssøksmål mot tobakksindustrien skulle avskjæres ved lov. For det andre skulle følgende individuelle søksmål utelukkes ved lov:

1. Ethvert søksmål basert på helseskader forårsaket av tobakksbruk etter tidspunktet for avtaleinngåelsen.

2. For helseskader forårsaket av tobakksbruk før avtaletidspunktet skulle utelukkes:

   1. «Class action»-søksmål (gruppesøksmål).

   2. «Punitive damages» til fordel for saksøker (et slags straffende erstatningsansvar). 549

10.4 Motstanden mot det første forliksforslaget

10.4.1 Innledning

Til fordel for forliksforlaget kunne det for det første anføres at statene ville motta store pengebeløp som, foruten dekning av offentlige helseutgifter, blant annet kunne benyttes til å finansiere anti-tobakksprogrammer. For det andre ville forslaget en gang for alle slå fast FDAs myndighet og etablere strenge begrensninger på markedsføringen av tobakksprodukter. Forslaget ville således gi en fast ramme for reguleringen av tobakksbransjen fremfor den usikkerhet som var forbundet med en rekke enkeltoppgjør mot tobakksindustrien i landets rettssaler.

Likevel møtte forliksforslaget på stor motbør. Et utall av organisasjoner, interessegrupper og personer gikk hardt ut mot forliket, blant annet The American Cancer Society (juli 1997), The American Lung Association (juni 1997), The American Medical Association (juli 1997), The Association of Trial Lawyers of America (juli 1997), National Cancer Advisory Board (juli 1997) og den amerikanske regjering med President Clinton i spissen.

Tungtveiende for Clintons avvisning av «the Global Settlement» var den sterkt kritiske rapporten fra C. Everett Koop (tidligere helsedirektør i USA) og David Kessler (tidligere leder av FDA), som allerede i begynnelsen av juni hadde fått i oppdrag av Clinton til å lede en omfattende gjennomgang av det da forventede forliksforslaget. 550 Koop-Kessler-utvalget besto av fem arbeidsgrupper med hvert sitt arbeidsfelt. I hver gruppe deltok fremtredende medisinere og personer fra helseorganisasjoner i hele USA. De fem gruppene hadde følgende problemområder:

1. Offentlig regulering av nikotin og tobakksprodukter.

2. Ungdom og tobakk.

3. Generelt om forbruket av tobakksprodukter.

4. Passiv røyking.

5. Fremtidens tobakksbransje og offentlig regulering.

Også flere toneangivende aviser, blant annet New York Times, Washington Post, Wall Street Journal og USA Today, ga på lederplass uttrykk for en viss skepsis til forliksforslaget, og advarte mot forhastede lovvedtak til beskyttelse av tobakksindustrien. 551

10.4.2 Det moralske motargument

Blant de argumenter som sterkest ble gjort gjeldende mot forslaget til tobakksforlik, var at det ville være uriktig og umoralsk å tillate at tobakksindustrien skulle kunne kjøpe seg fri fra erstatningssøksmål og erstatningsansvar.

10.4.3 Likhetsargumentet mot avtalen

Dersom forliksforslaget skulle bli vedtatt som føderal lov, ville det være et enestående eksempel på særbehandling av en enkelt industri. Motstanderne av forslaget fant det uakseptabelt at tobakksindustrien i kraft av sin størrelse og kapitalstyrke skulle kunne få gjennom et immunitetsprivilegium til forskjell fra enhver annen produsent.

Forslaget ville dessuten innebære en urimelig favorisering av det offentlige på bekostning av privatpersoner, idet pengebeløpet skulle betales til delstatene mot immunitet ikke bare fra delstatenes søksmål, men også fra enkeltindividers erstatningsssøksmål.

10.4.4 Det pengemessige motargument

Selv om 368 milliarder dollar er et enormt beløp, ble det anført at dette på langt nær ville kompensere de økonomiske utgiftene som tobakk påfører samfunnet. Fordelt over 25 år ville avtalen gi ca 15 milliarder dollar per år, mens de årlige samfunnsrelaterte tobakksutgifter ble anslått til minst 100 milliarder dollar. Til dette kom at tobakksselskapene i betydelig grad kunne sende regningen videre, dels ved å heve tobakksprisene overfor forbrukerne og dels ved å gjøre skattefradrag for erstatningsutbetalingene som virksomhetsutgift.

10.4.5 Det rettslige motargument

Flere sider ved forslaget fremsto som problematiske i forhold til Den amerikanske grunnlov. 552 Fremfor alt var bestemmelsene og forutsetningene om utstrakt søksmålsimmunitet for tobakksselskapene konstitusjonelt tvilsomme. Forslaget ville i det store og hele utelukke blant annet «class action»- søksmål og såkalte «punitive damages» samt etablere et beløpsfestet tak for det samlede, årlige omfang av tobakksselskapenes eventuelle erstatningsansvar. Det ble fremhevet at disse delene av forslaget – deler som for tobakksindustrien utgjorde noe av forslagets kjerne – kunne være i strid med grunnlovens vern om «due process», herunder ethvert individs rett til «trial by jury» , jf the Fifth Amendment .

Videre ble det, blant annet av enkelte juridiske professorer, pekt på at forslagets forutsetninger om at tobakksindustrien ved føderal lov skulle gis utstrakt søksmålsimimunitet ville gripe for sterkt inn i delstatenes selvstyre på prosessens område, jf the Tenth Amendment . Denne bestemmelsen foreskriver at all statsmyndighet som ikke enten er positivt tillagt Kongressen eller positivt unntatt delstatenes myndighetsområde, tilkommer delstatenes parlamenter og innbyggere. I tillegg ble det reist spørsmål om de begrensninger på markedsføring som lå i forslaget, skjønt tobakksselskapene selv hadde gått med på dem, var forenlige med ytringsfriheten som fastslått i the First Amendment .

10.4.6 Det helsemessige motargument

Motstanderne så forslaget mer som en beskyttelse av tobakksselskapene enn av den alminnelige helse. Selv om forslaget inneholdt visse fremskritt, slik som markedsføringsrestriksjoner og sanksjoner mot industrien dersom røykeandelen blant ungdom ikke skulle gå ned i årene fremover, så var dette etter motstandernes mening ikke tilstrekkelig. For eksempel fremholdt flere helseorganisasjoner at «mulktsanksjonene» for eventuell manglende nedgang i røykekonsumet blant ungdom var altfor beskjedne til å kunne ha noen særlig betydning.

Videre ville forslaget, selv om det i prinsippet anerkjente FDAs myndighet til å regulere tobakk, legge bånd på lovgivningen. Det ble fremhevet at man ikke trengte tobakksindustriens samtykke for at FDA skulle kunne regulere bransjen. Mange mente at FDAs kompetanseområde etter gjeldende lov omfattet tobakk, og hvis gjeldende lov ikke var tilstrekkelig, så kunne Kongressen selvsagt gi ny lov uten å gå veien om en avtale med tobakksselskapene.

Forslaget tillot røyking i restauranter, barer og casinoer. Dette var uakseptabelt for en rekke helseaktivister som arbeidet for absolutte røyekforbud på alle offentlige steder og arbeidsplasser.

Flere motstandere fremhevet som en mangel ved forslaget at den til tross for sin betegnelse – «the Global Settlement – ikke inneholdt noe om produksjon og salg av amerikanske tobakksprodukter i land utenfor USA.

10.5 Kongressdebatten om McCain- forslaget

I desember 1997 innledet Den amerikanske kongressen ved sine respektive fagkomiteer behandlingen av tobakksforliket med sikte på å komme frem til en nasjonal lovregulering av tobakksselskapene. 553 Arbeidet ble ført an av handels- og finanskomiteene (The Commerce and Finance Committees) som ved sin leder i Senatet, John McCain (R), utarbeidet et lovforslag samme måned. Forslaget fremsto som et kompromiss mellom, på den ene side, dem som mente at tobakksindustrien ikke burde innvilges noen form for søksmålsbeskyttelse overhodet, og på den annen side, dem som mente at en slik beskyttelse var nødvendig for å få gjennomført en nasjonal tobakkspolitikk med mulighet til å lykkes.

Hovedpunktene i McCain-forslaget var:

1. Innføring av et fast årlig offentlig lisens- og avgiftssystem for tobakksprodusenter. Avgiftene skulle tre i kraft fra og med 1999 og stige til 1,10 dollar (ca. 9 kroner) per tobakkspakning i 2003. Avgiftene ble antatt å innebære kostnader for tobakksindustrien på omkring 500 milliarder dollar over de neste 25 år, altså en drastisk økning av beløpet på 368 milliarder dollar som ble lagt til grunn i det store nasjonalforliket fra juni 1997.

2. Ingen immunitet mot erstatningsansvar for industrien slik nasjonalforliket fra juni 1997 forutsatte gjennomført ved lov. Dog ble det foreslått en viss beskyttelse av industrien i form av en lovfastsatt erstatningsrettslig ansvarsbegrensning på 8 milliarder dollar (ca 60 milliarder kroner) i året.

3. Lovfesting av konkretiserte målsetninger om at røykeandelen blant barn og ungdom måtte reduseres, med 15   % i løpet av de neste tre årene, 30   % i de neste fem årene, 50   % i de neste syv årene og 60   % i løpet av de neste 10 årene. Dersom disse målsetningene ikke ble nådd, kunne tobakksselskapene pålegges store tilleggsavgifter, opptil 240 millioner dollar per avvikende prosentenhet.

4. Påbud til tobakksselskapene om å offentliggjøre sitt forskningsmateriale.

5. Forbud mot tobakksreklame utendørs og forbud mot å bruke mennesker, dyr eller tegneseriefigurer i tobakksreklame.

6. Offentlig finansiell støtte til den tobakksproduserende landbruksnæring dersom det skulle vise seg at næringen taper penger på grunn av en eventuell redusert tobakksetterspørsel.

McCain-forslaget hadde også enkelte nokså vidtgående bestemmelser med internasjonal rekkevidde, blant annet opphevelse av statsstøtten for tobakkseksport, strenge tiltak for bekjempelse av tobakkssmugling, plikt for amerikanske tobakksselskaper til å følge samme regler utenlands som de gjorde hjemme (blant annet med hensyn til advarselsmerking og markedsføring) og etablering av en ikke-statlig stiftelse som skulle gi økonomisk støtte til anti-tobakksorganisasjoner i utlandet. 554

I Handelskomiteen fikk McCain-forslaget overveldende tilslutning på tvers av partigrensene (19 mot 1), og forslaget ble således fremmet for Kongressen allerede på nyåret 1998. Sakens formelle behandling i Kongressen ble berammet til våren 1998, men debatten mellom Kongressrepresentanter tok til umiddelbart. Mens McCain-forslaget mottok lunken støtte fra president Clinton og administrasjonen, møtte lovforslaget motstand særlig fra McCains egne republikanske partifeller. Republikanerne var på prinsipielt grunnlag skeptiske til en så sterk statlig regulering og avgiftsbelegging av en privat næringsvirksomhet som McCain-forslaget la opp til. Det ble vist til at bekjempelsen av tobakksbruk ikke nødvendigvis måtte eller burde skje ved innkreving av enorme offentlige avgifter, og at kostnadene for industrien ville kunne bli meget høyere enn det McCain-forslaget antok. Ifølge flere enkeltrepresentanter måtte støtte fra republikansk hold i det minste forutsette følgende: For det første at McCain-forslaget ikke ville skape og gi næring til et illegalt svartebørs- og smuglermarked. For det andre at de offentlige avgiftene som eventuelt måtte pålegges tobakksselskapene, ville komme folket til gode i form av skattelettelser.

Tobakksselskapene ønsket en gjennomføring av juniforliket, men gikk sterkt imot McCain-forslaget, idet det på avgjørende punkter avvek fra juniforliket. McCain-forslaget ville utelukke den søksmålsbeskyttelse som tobakksselskapene mente var påkrevd. Dertil var beløpet som tobakksindustrien skulle utrede vesentlig oppregulert. Tobakksselskapene fremholdt at dersom man tok i betraktning inflasjonsfaktoren og de pengesanksjoner som McCain-forslaget foreskrev hvis røykeandelen blant ungdom ikke ble redusert i henhold til målsetningene, så ville kostnadene for tobakksbransjen over de neste 25 årene langt overstige overslaget på 500 milliarder dollar, og kunne komme opp i hele 700–800 milliarder dollar. Dette ville igjen, ifølge talsmenn for tobakksselskapene, kunne tvinge næringen over konkursens rand.

10.6 Det første forslaget til nasjonalforlik faller

Under debatten om McCain-forslaget ble det fremmet noen alternative lovforslag, herunder endringer i og tillegg til McCain-forslaget, men uten at det kom noe mer ut av det. Lovgivningsdebatten var derfor fra tidlig av sentrert rundt McCain-forslaget alene.

Da Senatet på vårparten 1998 formelt innledet debatten om å lovregulere tobakksbransjen, var det meget usikkert om McCain-forslaget ville kunne gå gjennom, eller om det ville bli nedstemt. Forslaget var søkt utformet slik at det skulle kunne ha mulighet til å samle støtte fra begge partier. Men selv om demokrater og republikanere nok kunne enes om et formål om å begrense tobakksbruken blant barn og ungdom, så var oppfatningene om virkemidlene mange og motstridende. Til dette kom at lovgivningdebatten til dels var uoversiktlig idet en rekke spørsmål var fremme; fra spørsmålet om søksmålsimmunitet for industrien, til hjelpetiltak for tobakkslandbruket og til begrensning av advokatsalærer i store tobakkserstatningssaker. Tobakksindustrien selv brukte over 40 millioner dollar på kampanjer mot McCain-forslaget. Etter fire ukers debatt i Senatet ble McCain-forslaget den 17. juni 1998 nedstemt av et knapt flertall. Avstemningen fulgte i det store og hele partigrenser. Demokratene stemte i det store og hele for McCain-forslaget, mens republikanerne i det store og hele stemte mot.

10.7 Arbeidet mot et nytt nasjonalforlik tar til

Ganske snart etter at McCain-forslaget falt i Kongressen i juni 1998 tok tobakksselskapene og noen av statene initiativ til nye forhandlinger. 555 På dette tidspunkt hadde 37 av USAs stater anlagt erstatningssøksmål mot tobakksindustrien. 556 Forhandlingene ble gjenopptatt med representanter fra de fire største tobakksselskapene i USA (Philip Morris, R. J. Reynolds, Brown & Williamson og Lorillard) og ni av statene; California, North Carolina, Colorado, North Dakota, Massachusetts, New York, Oklahoma, Pennsylvania og Washington. Riktignok hadde North Carolina, den største tobakksprodusenten blant statene, ikke anlagt noe søksmål mot tobakksindustrien, men statens representanter tok likevel del i forhandlingene idet den ønsket å nyte godt av en avtale som ville omfatte hele nasjonen. 557

Forhandlingene var harde. 558 I en periode avsto de to tobakksselskapene RJR og Brown & Williamson fra møter, men kom etter en liten stund tilbake til forhandlingsbordet. Representantene fra Massachusetts trådte for godt ut av samtalene i protest mot det de anså som uthalingstaktikk fra tobakksselskapenes side. 559

Etter et visst opphold fortsatte imidlertid forhandlingene mellom de fire tobakksselskapene og de åtte gjenværende delstatene. 560 Den 13. november 1998 kom det omsider til et forhandlingsresultat. 561 På dette tidspunkt hadde 39 stater gått til erstatningssøksmål mot industrien. I korthet gikk forliksforslaget ut på at tobakksselskapene skulle betale alle delstatene – bortsett fra de fire statene som allerede hadde forlikt sine saker; Mississippi, Florida, Texas og Minnesota, jf punkt 9.6.2 til 9.6.5 ovenfor – i alt ca 206 milliarder dollar over de neste 25 år mot at alle statlige erstatningssøksmål ble trukket tilbake. I tillegg ville industrien la seg underlegge en del reguleringer, særlig i forbindelse med markedsføringen av tobakksprodukter. Forlikstilbudet tilgodeså i prinsippet alle de 46 delstatene som ikke hadde noe forlik fra før, også de statene som ennå ikke hadde anlagt noe søksmål og endog de få stater som allerede hadde fått sine søksmål avvist av domstolene.

For at forliket skulle tre i kraft, satte tobakksselskapene som vilkår at et visst minimum av stater utover de åtte som forhandlet, ville slutte seg til forliket i løpet av én uke. Det ble fra tobakksselskapenes side aldri angitt akkurat hvor mange som var påkrevd, men det lå mellom linjene at antallet måtte være betydelig.

10.8 Forslag til nytt nasjonalforlik sendes hver av statene til vurdering

I løpet av helgen 13.-15. november 1998 ble forlikstilbudet sendt ut til alle de 46 delstatene som ikke allerede hadde avsluttet sine saker med tobakkssels-kapene. Forliket hadde naturligvis umiddelbar tilslutning av de åtte statene som hadde forhandlet frem tilbudet. Over helgen sluttet så fire nye stater seg til forliket: Arizona, Arkansas, Iowa og Utah. 562 Den 17. november kom Idaho, Nebraska, Ohio og Wisconsin til. 563 I løpet av de to neste dagene kom så ytterligere Alabama, Hawaii, Kentucky, Louisiana, Michigan, Missouri, Montana, New Hampshire, New Jersey, Rhode Island, Tennessee og West Virginia til. 564 Da det nå nærmet seg fristutløp hadde altså 28 stater sluttet seg til forliket. Selv om det aldri ble offentlig uttalt, var dette en oppslutning som neppe var tilfredsstillende for tobakksselskapene. Det var jo 18 stater som sto igjen; særlig var det knyttet spenning til Marylands søksmål samt et par andre som ble antatt å stå særlig sterkt.

Den 20. november, like før fristutløp kl 12, aksepterte så de resterende 18 statene forliket. 565 Dermed var tobakksoppgjørene mellom alle 50 stater og industrien endelig avgjort. Nasjonalforliket og de fire enkeltforlikene som allerede var inngått i Mississippi, Florida, Texas og Minnesota, vil koste tobakksselskapene omkring 250 milliarder dollar i de neste 25 år.

10.9 Innholdet av det endelige nasjonalforliket mellom tobakksselskapene og USAs delstater – «The Master Settlement»

10.9.1 Innledning

I forhold til forslaget til juniforlik i 1997 («The Global Settlement»), heretter kalt juniforliket, var dette nye forliket langt mer begrenset. Forliket hadde denne gang som formål kun å regulere forholdet mellom delstatene og tobakksindustrien. Forliket tok altså ikke som juniforliket sikte på å etablere noen søksmålsimmunitet for tobakksindustrien eller på noe annet vis å begrense den private søksmålsrett.

Novemberforliket 1998 var for sin gjennomføring således ikke avhengig av å bli godkjent av Kongressen ved ny føderal lov. Til gjengjeld var beløpet som tobakksindustrien skulle betale delstatene meget lavere enn i juniforliket, jf nedenfor. Videre innebar forliket ingen vedkjennelse fra tobakksselskapenes side om at de føderale myndigheter, herunder FDA (the Federal Food and Drug Administration) hadde myndighet til å regulere tobakkbransjen. På den annen side gikk tobakksselskapene med på å underlegge seg en rekke reguleringer fra delstatenes side.

Ved forliket ble tobakksselskapene endelig og for alltid fritatt for ytterligere krav og ansvar overfor delstatene med hensyn til sin virksomhet, jf avtalens punkt XII («Settling States’ Release, Discharge and Covenant»). Dette gjaldt dog ikke et eventuelt straffansvar etter føderal eller delstatlig lov.

10.9.2 Tobakksindustriens erstatningsplikt

Forliket går ut på at tobakksselskapene i all fremtid skal betale i henhold til sin markedsandel årlige, indeksregulerte beløp til alle delstatene, hvilket i løpet av de neste 25 årene i alt vil innebære i overkant av 200 milliarder dollar. 566 De 46 delstater som forliket omfatter skal fordele pengene seg imellom etter en nærmere fordelingsnøkkel. Videre skal tobakksselskapene refundere statene alle saksomkostninger, herunder honorar til delstatenes advokater. 567

Av de drøyt 200 milliarder dollar over de neste 25 årene skal 250 millioner dollar finansiere et større offentlig 10-års program for å redusere røyking blant barn og ungdom. 568 Utover dette er pengene ikke øremerket.

10.9.3 Reguleringer av tobakksbransjen

Gjennom meget detaljerte bestemmelser har industrien godtatt å la seg underlegge en rekke reguleringer fra avtalens ikrafttredelse 1. juli 1999. Disse reguleringene har som formål først og fremst og begrense tilgangen på tobakksprodukter blant barn og ungdom. Blant bestemmelsene kan nevnes:

• Absolutt forbud for ethvert tobakksselskap mot, direkte eller indirekte, å rette sin markedsføring av tobakksprodukter mot ungdom under 18 år. 569

• Absolutt forbud mot å bruke tegneseriefigurer i tobakksreklame. 570

• Begrenset forbud mot å finansiere, sponse eller profilere logoer ved ulike begivenheter og aktiviteter, slik som konserter, festivaler og sportsarrangementer. 571

• Absolutt forbud mot å reklamere for tobakksprodukter på utendørs plakater/billboards og på transportmidler, samt fjerning av slik eksisterende reklame. 572

• Forbud mot å fremme tobakksprodukter i film og annen media ved å betale filmprodusenter, skuespillere osv. 573

• Påbud om at sigarettpakninger minst har et kvantum på 20 sigaretter. 574

10.9.4 Opphevelse av felles bransjeorganer

Ved forliket ble the Council for Tobacco Research – USA, Inc. (CTR) og the Tobacco Institute (TI) oppløst, og gjenopprettelse av disse eller lignende organer ble forbudt. 575 Videre ble tobakksselskapenes adgang til å etablere og delta i bransjeorganisasjoner undergitt nærmere regulering. 576

10.9.5 Offentliggjøring av interne dokumenter

Etter forliket påtok tobakksselskapene å frigjøre for offentligheten en rekke nærmere definerte dokumenter om sin forskning, produktutvikling og markedsføring. 577 Tobakksselskapene ble pålagt, for egen bekostning, å legge dokumentene ut på internettadressen http://www.tobaccoresolution.com. 578

10.10 Rettslig godkjennelse av forliket

Nasjonalforliket er ikke endelig som rettsforlik før det er blitt godkjent av domstolene i hver av de 46 delstatene som er part i avtalen. I tiden rett etter forlikets inngåelse møtte det motstand fra en del grupper og enkeltpersoner. Noen gikk endog til søksmål for å motsette seg domstolsgodkjennelse av forliket. Denne motstanden har imidlertid ikke ført frem, og i dag (årsskiftet 1999–2000) ser det ut som at det bare er i Pennsylvania at godkjennelse av nasjonalforliket blir bestridt for retten av en gruppe privatpersoner. Denne motstanden i Pennsylvania har fra første stund vært meget hard, og ledes an av kreftspesialisten Dr. Robert Sklaroff (tidligere president i Pennsylvania Society of Internal Medicine), William T. Godshall (administrerende direktør i Smoke-Free Pennsylvania) og Jeffrey Barg (president i Coalition for a Tobacco-Free Pennsylvania).

Sklaroff, Godshall og Barg protesterer særlig mot at spørsmålet om regulering av tobakksindustrien skal bero på en avtale mellom statens Attorney General og tobakksselskapene. De fremholder at en slik avtale i realiteten innebærer at tobakksindustrien har kunnet kjøpe seg tillatelse til i det store og hele å fortsette sin virksomhet som før. Sklaroff, Godshall og Barg gjør gjeldende at statens representanter har begitt seg inn på lovgivningens domene og derfor gått utover sine konstitusjonelle fullmakter. 579

Hovedspørsmålet for domstolene er om private organisasjoner eller enkeltpersoner som ikke direkte er del av avtalen, har rettslig interesse i å bestride avtalens gyldighet for domstolene. Sklaroffs sak har per høsten 1999 gått gjennom to rettsinstanser som begge har avvist at han har rettslig interesse. Sklaroff har på sin side bebudet at han akter å bringe spørsmålet inn for Pennsylvanias Høyesterett. 580

10.11 Spørsmålet om en endelig slutt på alle tobakkserstatnings- søksmål

Som det fremgår av dette og forrige kapittel (kapittel 9 og 10), har tobakkserstatningssøksmålene i USA i dag fått et enormt omfang; med søksmål fra individer, private forsikringsselskaper og sykekasser samt ulike offentlige myndigheter. Det ser ikke ut til at disse søksmålene vil ta slutt i overskuelig fremtid, og det er mulig at de vil oppta amerikanske domstoler i flere tiår fremover.

På denne bakgrunn er det i den senere tid fra andre enn tobakksselskapene så vidt reist spørsmål om man ikke bør søke en løsning som en gang for alle kan få en slutt på tobakkserstatningssøksmålene, for eksempel slik som man har sett i tidligere saker som involverer et stort antall mennesker, blant annet Agent Orange-saken (farlig kjemikalium fra Vietnam-krigen) og silikon-saken.

Et mulig første skritt i denne retning er tatt av en dommer i New York, som i forbindelse med et verserende tobakkserstatningssøksmål for vedkommende domstol, har pålagt partenes advokater å innlede forhandlinger med det for øye å oppnå en endelig løsning for alle hovedsøksmål mot tobakksindustrien i nasjonen. 581 Det er usikkert om det vil komme noe ut av dette. RJR, muligens inspirert av seieren mot FDA (se punkt 8.5.5 ovenfor), har allerede uttrykt skepsis til en slik tanke. 582 I siste hånd må en endelig nasjonalløsning for alle tobakkserstatningssøksmålene antagelig involvere lovgiver.

10.12 Oppsummering

For å få en ende på søksmålsbølgen mot tobakksindustrien, tok de store selskapene i 1996 initiativ til en samlet nasjonal løsning. Gjennom et forslag til nasjonalforlik, utarbeidet i samarbeid med delstatene i juni 1997, forsøkte tobakksselskapene å oppnå en ordning som ved lov ville gi dem en utstrakt beskyttelse mot erstatningsrettslige søksmål relatert til tobakksskader. Forslaget om å lovfeste en særskilt søksmålsimmunitet for tobakksindustrien støtte imidlertid på så sterk motstand fra helseorganisasjoner, forbrukerorganisasjoner, politikere og pressehold at det viste seg umulig å gjennomføre.

Sommeren 1998 ble nye forhandlinger gjenopptatt mellom fire av de største tobakksselskapene og representanter for en del av statene. Høsten 1998 ble det oppnådd enighet om et nasjonalforlik som en gang for alle ville avslutte alle de 50 statenes erstatningskrav mot industrien. I motsetning til forslaget til juniforlik 1997, omfatter avtalen av 1998 ikke private søksmål.