12 Søksmål mot utenlandsk tobakksindustri internasjonal privatrett

Av lagmann Hans Petter Lundgaard

12.1 Innledning

Jeg er blitt bedt om å utrede spørsmålet om lovvalg og om internasjonale forum spørsmål i forbindelse med eventuelle søksmål mot norsk og utenlandsk tobakksindustri.

Det er i begge tilfelle spørsmål om ansvar utenfor kontrakt, men spørsmålene kan ha kontraktsrettslige elementer i og med at de skadelidte røykere, som regel vil ha kjøpt det skadevoldende produkt, sigaretter eller tobakk, fra en detaljist som selger tobakk. Annerledes vil det være ved passiv røyking, hvor det ikke foreligger et slikt element av kontraktsmessig tilknytning. Erstatningsrettslig kan det innebære en viss forskjell fordi argumentasjon basert på synspunktene «skadelidtes medvirkning» eller «aksept av risiko» regelmessig vil være uten enhver betydning når det gjelder eventuelle skader forvoldt ved passiv røyking. Dette gjelder i alle fall i forhold til skader forårsaket av tobakks­produsenter eller importører.(Forholdet kan være annerledes i forhold til yrkesskadeforsikring i forbindelse med arbeid i røykfylte lokaler.)

Slike spørsmål ligger imidlertid utenfor mitt mandat som gjelder forumspørsmålene og lovvalgsspørsmålene i forbindelse med søksmål mot tobakksindustrien, tobakkseksportører mv.

Jeg går ut fra at kravstillerne er norske. Det kan enten være de som lider tap ved at de er blitt påført helseskade gjennom bruk av tobakksvarer, eller ekstrautgifter som følge av sykdom forårsaket av bruk av tobakk.

Det internasjonale aspekt av disse problemene vil komme inn i den utstrekning ansvarskravene rettes mot utenlandske produsenter eller mellommenn. Rettes krav mot norske detaljister eller importører eller produsenter, er det ikke tvilsomt at norsk rett er anvendelig og at søksmål kan reises ved norske domstoler.

12.2 Vernetingsspørsmålene

Når det gjelder søksmål mot selskaper som ikke har sitt hjemting i Norge, vil vernetingsspørsmålet kunne stille seg forskjellig, avhengig av om saksøkte er hjemmehørende innenfor et land som er tilsluttet Luganokonvensjonen. Luganokonvensjonen gjelder som lov i Norge, og i tilfelle av motstrid går Luganokonvensjonen foran de tilsvarende bestemmelser i tvistemålsloven (tvml). 1

Søksmål mot et norsk selskap vil enten kunne reises ved saksøktes hjemting, jfr tvml § 21 for så vidt gjelder selskaper, eller eventuelt ved erstatningsvernetinget, jf tvml § 29. Jeg går ikke nærmere inn på disse vernetingsreglene.

Dersom det selskap som kravet rettes mot, ikke har hjemting i Norge, er hovedregelen at det må saksøkes ved domstolene i den staten der det har sitt hjemting . Det vil i praksis være der selskapet har sitt hovedsete, se Luganokonvensjonen art 53, jf art 2. Et slikt selskap vil ikke kunne saksøkes i Norge med mindre et av de særlige verneting, enten i Luganokonvensjonen, se særlig art 5, eller i tvistemålsloven kap II, finner anvendelse. I denne sammenheng er de viktige bestemmelsene erstatningsvernetinget i tvml § 29 og Luganokonvensjonens art 5 (3).

Domstolene på skadestedet har kompetanse til å avgjøre erstatningskrav som er en følge av en skadegjørende handling. Luganokonvensjonen art 5 (3) omhandler etter ordlyden bare erstatningskrav for så vidt gjelder skade utenfor kontraktsforhold. Tvml § 29 omfatter også krav om oppreisning, trygd eller pensjon og krav som følge av ulykke eller bedriftssykdom som etter ulykkestrygdlovgivningen skal regnes like med en ulykke.

Saksøker vil etter begge bestemmelser ha valget mellom det stedet der den skadegjørende handlingen ble utført og det stedet der den umiddelbare skade inntraff. Regelen kan imidlertid ikke tolkes så ekstensivt at den omfatter ethvert sted hvor de skadelige følger kan merkes, se dom av EFD av 19 september 1995 i sak Marinari/Lloyds Bank plc et Zubaidi Trading Company Sak C-364/93, trykt i European Court Reports 1995 s. I-2719. I sammendraget heter det:

«The term «place where the harmful event occurred» in Article 5(3) of the Convention of 27 September 1968 on Jurisdiction and the Enforcement of Judgments in Civil and Commercial Matters does not, on a proper interpretation, cover the place where the victim claims to have suffered financial damage following upon initial damage arising and suffered by him in another Contracting State. Although that term may cover both the place where the damage occurred and the place of the event giving rise to it, it cannot be construed so extensively as to encompass any place where the adverse consequences can be felt of an event which has already caused damage actually arising elsewhere.»

Verken Luganokonvensjonen art 5 (3) eller erstatningsvernetinget i tvml § 29 gjelder erstatning i kontraktsforhold, se Rt. 1998 s 1284. 2

På den annen side er det sikker norsk rett at tvml § 29 hjemler internasjonalt verneting, se f.eks. Rt. 1990 s 382 og Rt. 1996 s 875. I den siste avgjørelsen, som gjaldt et forhold fra før Luganokonvensjonen trådte i kraft, ble det gitt en mer utførlig begrunnelse for vernetingsspørsmålet, samtidig som det ble uttalt at det måtte sikres at søksmålet hadde en naturlig tilknytning til Norge.

«Normalt må det tilsi at søksmål ikke kan anlegges her om de virkninger som begrunner kravet fremstår som mer avledede og bagatellmessige sammenlignet med virkningene i andre land.»

Også i denne saken la Høyesterett vekt på praksis etter Luganokonvensjonen og Brusselkonvensjonen. Høyesterett viste til den meget omtalte avgjørelsen av EFD i sak C 68/93 «Shevill saken» hvor domstolen uttalte at en som er krenket i en avisartikkel, kan anlegge erstatningssak mot utgiverne av avisen for domstolene i den staten avisen ble utgitt for hele den skade ærekrenkelsen hadde forvoldt og ved domstolene i de øvrige land der avisen er utbredt, men da bare for skade som er oppstått i vedkommende land.

Høyesterett tilføyde at det «måtte være et moment av vekt ved anvendelsen av tvistemålsloven § 29 som regel om internasjonalt forum, at den praktiseres i overensstemmelse med forumregler i land vi i betydelig utstrekning har felles rettstradisjon med».

Kjennelsen vedrørende flykatastrofen på Svalbard i 1996, hvor 141 russere med tilknytning til gruvedriften på Svalbard omkom, angir den foreløpige sluttstrek når det gjelder anvendelsen av tvml § 29 i internasjonale forhold. Kjæremålsutvalget fant at denne bestemmelsen ikke ga verneting i enhver sak etter en ulykke som er inntruffet på norsk territorium. Kjæremålsutvalget var enig med lagmannsretten i at tvisten måtte ha en naturlig tilknytning til Norge, også for så vidt gjaldt skadestedsalternativet. Partene hadde ingen tilknytning til Norge, og tapene oppstod i saksøkernes hjemland, ikke i Norge. Forsikringsavtalen var også inngått i utlandet mellom utenlandske selskaper. Etter dette fant kjæremålsutvalget at saken ikke hadde slik tilknytning til Norge at søksmålet kunne anlegges her.

De regler som i korthet er gjennomgått ovenfor, innebærer etter min mening at det ikke er særlig tvilsomt at søksmål som er basert på krav om erstatning som følge av tobakksrelaterte skader, vil kunne reises der skaden er oppstått. Det innebærer for det første at hvis den direkte skadelidte har sin bopel i Norge, vil saken kunne anlegges her hva enten man bygger på erstatningsvernetinget i tvml § 29 eller Luganokonvensjonen art 5 (3). Det må imidlertid også innebære at dersom andre mener å ha lidt et økonomisk tap som følge av tobakksrelaterte personskader, må også disse kunne påberope seg skadestedets verneting.

Som nevnt gjelder verken Luganokonvensjonen art 5 (3) eller tvml § 29 erstatningskrav basert på kontrakt. Når det gjelder Luganokonvensjonens spesielle vernetingsregler, er det på det rene at disse skal gjøres til gjenstand for en snever fortolkning. 3 Det er imidlertid antatt at søksmål basert på produktansvarsreglene ikke er å anse som kontraktsansvarsregler selv om de kan ha elementer av kontraktsansvar i seg.

Det som særkjenner tobakksrelaterte skader, er at skadene er en følge av mange års bruk eller misbruk av tobakk. Det er derfor vanskelig å fastslå noe bestemt skadetidspunkt. Hvis derfor skadelidte i tillegg er en person som forflytter seg over landegrensene, kan det være vanskelig å bestemme hvor skadestedet er, hva enten man ser på spørsmålet om hvor skaden ble voldt eller hvor skaden oppstod.

Når det gjelder krav basert på de økonomiske skadevirkninger for andre enn den skadelidte person, vil det være spørsmål om disse skal anses som selvstendige krav basert på annet erstatningsgrunnlag enn det den direkte skadelidte påberoper seg, eller om kravstilleren anses som inntrådt i kravet (regresskrav).

I den utstrekning saksøker påberoper seg samme ansvarsgrunnlag som den direkte skadelidte er det lite tvilsomt at det må gjelde de samme vernetingsregler for begge. Det innebærer at erstatningsvernetinget er anvendelig. Når det gjelder andre som mener å ha et selvstendig krav basert på mer generelle skadevirkninger forårsaket av tobakksbruk, er imidlertid situasjonen annerledes. Det er på det rene at skadestedsvernetinget i Luganokonvensjonen art 5 (3) ikke er anvendelig for slike erstatningskrav, dersom det er det økonomiske tap i form av økte utgifter for sykehus mv som vil være erstatningskravet. Med andre ord kan sykehuseieren ikke med hjemmel i Luganokonvensjonen art 5 (3) saksøke tobakksprodusenten på det sted hvor formuestapet inntrer, altså der den skadelidte sykehuseieren har sitt forretningssted. 4

Det er vanskelig uten videre å lese den samme begrensningen inn i tvml § 29. Schei antar imidlertid, se s 177, at det er naturlig å ta hensyn til praksis fra EFD og Efta-domstolen også i relasjon til vernetingsbestemmelsen i tvml § 29. Det innebærer i så fall at man ikke uten videre kan regne med at det følger av tvml § 29 at saken har verneting der virkningen av kravet er oppstått. Med andre ord må sykehuseieren antagelig regne med at erstatningsvernetinget ikke er anvendelig for så vidt sykehuset krever erstatning for sine ekstrautgifter som følge av behandling av tobakksrelaterte skader. Jeg kjenner ikke til rettspraksis i Norge om dette spørsmålet.

I den utstrekning skadevolderen har formuesgjenstander her i landet, vil denne kunne saksøkes ved formuesvernetinget, jfr tvml § 32. Etter denne bestemmelsen kan søksmål reises mot enhver som har en formuesgjenstand her i landet, og det er på det rene etter praksis at en fordring mot et norsk firma kan være tilstrekkelig i denne sammenheng. Det innebærer i praksis at en utenlandsk tobakkprodusent eller –grossist, vil kunne saksøkes i Norge hvis han enten har et varelager her, eller en fordring på den norske grossist eller detaljist.

Tvml § 32 regnes imidlertid som et eksorbitant verneting som ikke uten videre kan regne med internasjonal anerkjennelse. I den utstrekning saksøkte er hjemmehørende i et land innenfor Luganokonvensjonens område, er det på det rene at sak ikke kan reises i Norge med hjemmel i tvml § 32, se Luganokonvensjonen art 3 annet ledd. Denne bestemmelsen gjelder imidlertid ikke i forhold til saksøkte bosatt utenfor dette område. I så fall er det de norske interne regler som gjelder. Dersom saksøkte således har hjemsted i USA eller Tyrkia, er tvml § 32 i prinsippet anvendelig. Et annet spørsmål vil imidlertid være om en dom basert på dette vernetinget vil bli anerkjent og eventuelt vil kunne fullbyrdes i saksøktes hjemland. Dette bør undersøkes nøye før man eventuelt velger å gå til søksmål i Norge basert på vernetingsregelen i tvml § 32.

12.3 De alminnelige regler om lovvalget i internasjonale erstatningssaker 5

Når det gjelder handlingsnormene har det aldri vært tvilsomt at loven på det sted handlingen er foretatt, må finne anvendelse. Norske trafikkregler gjelder i Norge og japanske i Japan. 6 Dette er kanskje også den sterkeste grunnen til at også spørsmålet om erstatningsplikt utenfor kontraktsforhold etter tradisjonell lære avgjøres etter loven på det stedet der den skadegjørende handling er foretatt ( lex loci deliciti eller lex loci actus ). Dette er fortsatt hovedregelen ikke bare hos oss (således Gjelsvik s 37), men også i våre naboland (jf. for dansk rett Borum 4. utg., s 167, 7 for svensk rett Bogdan s 267 med henvisninger). 8 Dette er en regel som også ellers er alminnelig antatt.

Hos oss har Egge (Lovvalget i erstatningsretten) gått sterkt inn for regelen. Det samme har Thue (Inst. f. privatretts stensilserie nr. 111 (1986) s 18 flg og Cordes og Stenseng s 316 – 318.

Av rettspraksis kan nevnes Rt. 1938 s 691, Rt. 1906 s 165, Rt. 1969 s 1308 og Rt. 1961 s 730.

Den store oppslutningen om regelen lex loci delicti skyldes naturligvis at regelen har gode grunner for seg i de fleste tilfeller. Det er et naturlig krav til potensielle skadevoldere at de får innrette sine handlinger etter reglene på det stedet der de oppholder seg, eller det stedet der de handlinger som de har ansvaret for, volder skade. De bør på den annen side ha krav på vern etter stedets regler, når skaden rammer dem selv. Folk som lider skade ved en annens handling, bør ikke bli dårligere stillet om skadevolderen er utlending, men det kan på den annen side heller ikke være grunn til å stille dem gunstigere, dersom skadevolderens personalstatutt skulle ha regler som er fordelaktigere for skadelidte enn lex loci delicti .

Det er ikke sagt at alle spørsmål som knytter seg til saken nødvendig må avgjøres etter samme lands rett, se f.eks. RG 1985 s 777 (Eidsivating).

Retten fant at selv om erstatningssaken måtte avgjøres etter lex loci delicti, østerriksk rett, måtte spørsmål om foreldelse avgjøres etter norsk rett. Debitor var norsk og hadde alltid bodd i Norge. Ansvaret var pådratt under et kortvarig ferieopphold i Østerrike. 9

Hovedregelen er imidlertid at lex loci delicti gjelder for alle erstatningsrettslige spørsmål.

At handlingsstedets rett er avgjørende, vil ikke bare si at denne retts atferdsnormer (handlingens rettsstridighet), men også de øvrige ansvarsbetingelser (culpa eller objektivt ansvar, kravene til årsakssammenheng og adekvans, tilregnelighet m.v.), og beregningen av erstatningen avgjøres etter handlingsstedets rett. 10 Det samme gjelder om ansvar for andre enn den direkte skadevolder. Oppreisning og erstatning for ikke-økonomisk skade bør følge samme regler, men naturligvis med forbehold av ordre public .

Reglene om lex loci delicti må imidlertid suppleres med den norske internasjonale privatretts «grunnlov», som til vanlig kalles for « Irma-Mignon-formelen » og som også har sin plass innenfor erstatningsretten.

Den høyesterettsdom som man pleier nevne som den første manifestasjon av dette prinsipp i norsk rettspraksis, Irma-Mignon dommen, gjaldt erstatningskrav for skade voldt ved sammenstøt mellom to norske fartøyer på britisk territorium. Høyesterett anvendte skipenes felles hjemlandslov (norsk rett) da bare norske interesser var involvert.

Samme synspunkt ble lagt til grunn i «Turbussdommen», Rt. 1957 s 246, som angikk en kollisjon i Sverige mellom en norsk buss og en svensk lastebil. En av passasjerene (norsk) i bussen omkom, og de etterlatte ble tilkjent erstatning hos bussens eier etter norske rettsregler.

Dommen viser for øvrig at det i mange situasjoner kan være vanskelig å skille mellom ansvar i og utenfor kontraktsforhold, se nærmere Thue s 3 og Cordes og Stenseng s 310–312. Avdøde var betalende passasjer i bussen og stod således i kontraktsforhold til busselskapet.

I norsk erstatningsrettslig sammenheng spiller det i slike situasjoner neppe noen rolle om skadelidte er betalende passasjer eller «bare» har fått sitte på. I de land hvor Romkonvensjonen eller tilsvarende konvensjoner er gjeldende, kan den internasjonal privatrettslige situasjon stille seg forskjellig alt etter om man karakteriserer forholdet som kontraktsrettslig- eller erstatningsrettslig

Det fremgår ikke klart av Turbussdommen om Høyesterett anså forholdet på den ene eller den andre måten. Det var det heller ikke nødvendig å ta standpunkt til så lenge resultatet ble funnet ved hjelp av den individualiserende metode. Den svenske bilens forhold forelå ikke til behandling i den norske saken.

De lege ferenda taler meget for å anvende partenes felles hjemlands lov som en generell regel i Norge, i alle fall når det gjelder spørsmål om erstatningsutmåling og eventuelle begrensninger i retten til erstatning. Som Thue (s 33) påpeker, vil partene i de fleste tilfeller være aldeles ukjente med erstatningsnivået og praksis for fastsettelse av erstatningen i et fremmed land. «Ved å bruke partenes felles hjemlands lov ved erstatningsutmålingen vil en antakelig komme fram til en erstatning som svarer til partenes forutsetninger».

De reglene som er gjengitt ovenfor, vil være avgjørende dersom ansvarsgrunnlaget for et eventuelt krav mot utenlandske aktører i tobakksbransjen fra sykehuseiere mv, er annet enn produktansvarsreglene. Hovedregelen etter norsk internasjonal privatrett vil da være at de interne rettsregler i det landet der skaden oppstår, skal anvendes. Det innebærer i praksis at for slikt ansvar som det her er tale om; ansvar for utgifter påført eiere av sykehus i Norge og tilsvarende andre som følge av tobakksskader, uavhengig av den individuelt direkte skadelidte, vil norsk rett, skadestedets rett, være avgjørende. Som nevnt ovenfor er denne regelen alminnelig anerkjent i de fleste land, og man bør kunne gå ut fra at den vil bli anvendt også dersom det er nødvendig å gå til søksmål i utlandet ved domstolene der.

12.4 Produktansvaret

Norge har sluttet seg til Haag-konvensjonen om lovvalget ved produktansvar av 2 oktober 1973. Konvensjonen er ved lov gjort til norsk rett ved «Lov om internasjonalprivatrettslige lovvalgsregler ved produktansvar», se nå produktansvarsloven § 1–4. 11 Unntatt er som nevnt ovenfor i fotnote 9, bare bestemmelsene om foreldelse i konvensjonens art 8 pkt. nr. 9. 12

Det kan ikke være tvilsomt at eventuelt ansvar som tilvirker eller andre måtte ha for skade voldt ved bruk av tobakk, som hovedregel vil være produktansvar i den forstand dette menes i lovvalgskonvensjonen.

Etter konvensjonen (art 2) omfatter uttrykket produkt så vel naturprodukter som industriprodukter, hva enten de er ubearbeidet eller tilvirket, løsøre eller fast eiendom. Med skade menes så vel personskade som tingsskade, hva enten det er økonomisk eller ikke-økonomisk tap. Det er mulig for et land å ta forbehold for så vidt gjelder ubearbeidete landbruksprodukter, men Norge har ikke tatt noe slikt forbehold. Det ville for øvrig ikke ha vært særlig praktisk for så vidt gjelder skade voldt ved tobakksbruk.

Det er også på det rene at konvensjonen omfatter ansvar som er en følge av skader som skyldes misvisende beskrivelse av produktet, eller mangel på tilfredsstillende opplysning om «dets kvalitet, egenskaper eller bruksmåte». Konvensjonen omfatter derfor saker som de «klassiske» amerikanske hvor erstatningskravet (bl.a.) er basert på villedende markedsføring når det gjelder sigaretters helsemesssige egenskaper.

Det kan etter dette slås fast at loven og dermed konvensjonen gjelder for så vel personskade, som skade i form av økonomisk tap, voldt ved bruk av tobakk.

Ansvarssubjektet etter konvensjonen (art 3) kan være produsenten av naturprodukt, tilvirkeren av et ferdig produkt, samt leverandøren av et produkt. I tillegg kommer andre personer i den kommersielle tilvirknings- eller omsetningskjede av produktet samt deres fullmektiger og ansatte. Unntatt er bare, eventuelt ansvar for den direkte overdrager (selger) av produktet, se art 1 annet ledd. For ansvar basert på salgskontrakt eller lignende, gjelder lovvalgsreglene om kjøp. 13

Konvensjonens hovedregel om lovvalget står i art 4. Det er den interne loven i den staten der skaden oppstod som skal anvendes, såfremt denne staten også er

1. det stedet der den umiddelbart skadelidte har sin bopel, eller

2. det stedet der den angivelig ansvarlige har sitt hovedforretningssted, eller

3. det stedet der produktet ble ervervet av den umiddelbart skadelidte.

Det er altså tale om en dobbelttilknytning med utgangspunkt i skadestedets rett (der hvor skaden oppstod).

Utgangspunktet «skadestedets rett» fravikes imidlertid i art 5 for de tilfeller der skadelidte har sin bopel i den staten hvor

1. den angivelige ansvarlige har sitt hovedforretningssted, eller

2. det stedet der produktet ble ervervet av den umiddelbart skadelidte.

Det må bemerkes at konvensjonen utelukkende gjelder internasjonale forhold. Har den ansvarlige sitt hovedforretningssted i Norge samtidig som skadelidte har sin bopel her, vil forholdet regelmessig måtte bedømmes etter norske interne regler, i praksis den norske produktansvarsloven.

Dersom ikke noen av de lovene som er nevnt i art 4 og 5 er anvendelige, følger det av art 6 at den loven skal anvendes hvor den angivelig ansvarlige har sitt hovedforretningssted, med mindre kravshaveren baserer sitt krav på den interne loven i den staten der skaden oppstod. Det er altså den som krever erstatning, normalt saksøkeren, som har valget mellom de to aktuelle lovene, dersom art 6 finner anvendelse.

Til slutt følger det av art 7 at hvis den angivelig ansvarlig kan godgjøre at han ikke kunne ha forutsett at produktet eller hans produkter av samme slag ville bli markedsført i vedkommende stat, kommer verken skadestedets lov eller loven i den umiddelbart skadelidtes bopelsstat til anvendelse. I så fall må kravshaveren falle tilbake på regelen i art 5 a. Jeg kan ikke se at denne siste regelen vil ha særlig praktisk betydning i tilfelle av tobakksrelaterte skader.

Jeg bemerker at konvensjonen uttrykkelig viser til den interne loven i den aktuelle staten. Det innebærer at den avviser bruk av renvoi . Det er heller ikke plass for bruk av Irma-Mignon-formelen i tillegg til eller i stedet for konvensjonens lovvalgsregler.

Ser man på art 4 og 5 i sammenheng, fremgår det klart at hovedregelen vil være at loven i det landet der den direkte skadelidte bor, vil komme til anvendelse i de fleste tilfeller. Det vil være tilfellet dersom produktet også er blitt ervervet der, (art 5 b) eller skaden oppstod der (art 4 a).

Regelmessig vil ikke skadelidtes bopel da skaden oppstod, volde problemer så lenge ikke skadelidte flytter fra en stat til en annen. Gjør han imidlertid det, vil det være spørsmål om skaden oppstod i det øyeblikk de første symptomer oppstod, eller på et senere tidspunkt. Det er på det rene at dette ikke er nærmere presisert i konvensjonen. Rognlien l.c. s 377 mener at skaden oppstår på det stedet der den første avgjørende skadevirkning inntreffer for den direkte skadelidte. Han mener at ved bruk av piller hvor skaden utvikler seg over tid, må det være bostedsstaten som må være skadestedet selv om han eventuelt både tok sin første pille, og piller innimellom i andre stater, så lenge han for det meste inntok pillene på hjemstedet.

Det samme må etter min mening gjelde for tobakkskader, hvor virkningen først kan melde seg etter mange års bruk. Selv om skadelidte også har brukt tobakk under langvarige opphold i utlandet, men bor her når skadene første gang påvises, vil Norge bli betraktet både som det stedet der han bor når skaden har begynt å utvikle seg og som skadestedet, selv om skaden mer eller mindre tilfeldig blir avdekket under et utenlandsopphold. Vanskeligere vil det kunne være om en som har vært bosatt i Norge i en årrekke og deretter flytter til et annet land slik at han må anses for å være bosatt der når skaden avdekkes, for eksempel pensjonisten som flytter til et land der antall soltimer er flere enn i Norge.

Rognlien mener at man da må legge avgjørende vekt på hvor sykdommen tydelig har begynt å ut­vikle seg, ikke på hvor skadelidte har inntatt størsteparten og den bestemmende mengde av produktet. Rognlien omtaler spesielt pillebruk, men etter min mening bør det samme gjelde også ved bruk av tobakk. Det innebærer i så fall at dersom symptomene på tobakksmisbruk først avdekkes etter at vedkommende har ervervet fast bopel (domisil) i det nye landet, anses dette ikke bare for å være skadelidtes bopelsland i konvensjonens forstand, men også det landet der skaden anses oppstått.

Er det imidlertid slik at skaden (sykdommen) allerede var avdekket før skadelidte tok bopel i det nye landet, er det åpenbart at Norge i denne relasjon må anses som den staten der skaden oppstod, selv om bopelsstaten senere er blitt et annen. Også i et slikt tilfelle vil imidlertid norsk rett være anvendelig. Det følger av art 4 c at loven i den staten produktet ble ervervet, skal anvendes når dette er den samme som staten der skaden oppstod. Jeg forutsetter da at skadelidte for det meste har kjøpt sin tobakk i Norge.

Avgjørende i alle disse relasjoner er, som det vil fremgå, den umiddelbart skadelidtes tilknytning til den ene eller andre staten. Det fremgår av art 8 i konvensjonen at så vel ansvarsgrunnlag som ansvarsomfang skal avgjøres etter samme lov. Det samme gjelder også for spørsmålet om hvorvidt retten til erstatning kan overdras, samt for spørsmålet om hvem som har rett til erstatning. Det innebærer etter min mening at også spørsmålet om sykehuseiers og forsikringsgivers eventuelle krav på erstatning omfattes av konvensjonen, i den utstrekning ansvarskravet er basert på skade voldt en eller flere umiddelbart skadelidte, men det er den umiddelbart skadelidtes tilknytning som er avgjørende for lovvalget. 14

Til slutt nevnes at også denne konvensjonen har inntatt det alminnelige «orde public» – forbeholdet (art 10). Det innebærer at dersom anvendelse av den loven som konvensjonen utpeker, er åpenbart støtende på landets rettsorden, kan loven unnlates anvendt. Dette er en bestemmelse som er en typisk sikkerhetsventil. Den vil neppe få særlig betydning i praksis.

12.5 Søksmål mot tobakksindustrien i USA fra en del latinamerikanske land

En rekke av verdens største tobakksselskaper har hjemting i USA. Det vil derfor ikke være unaturlig å saksøke disse i USA, ikke minst fordi det er inngått et nasjonalt forlik i USA mellom 46 av de amerikanske delstatene og de store tobakkselskapene. 15

Tobakkselskapene har i nasjonalforliket bl.a. forpliktet seg til å betale en erstatning til delstatene på hele US $ 206 milliarder for deres utgifter i forbindelse med å behandle helseskader relatert til tobakksrøyking.

Flere tilsvarende erstatningsaker er derfor reist i USA også fra andre land, særlig fra latinamerikanske land. Først i rekken har vært Guatemala og deretter har fulgt bl a Bolivia, Nicaragua, Ukraina og Venezeula. Andre stater og land har planlagt tilsvarende aksjoner i USA, deriblant provinsen Ontario i Canada.

De fleste av disse sakene er blitt samlet i Washinton DC til behandling av den samme dommer, Paul L. Friedman. Han har nylig avsagt sin første kjennelse i saken reist av Guatemala. Den er ikke fordelaktig for saksøkeren. Dommeren avviste saken med den begrunnelse at regjeringen i Guatemala ikke hadde klart å vise at «the Government of Guatemala» hadde lidd noen direkte skade fra handlinger begått av ulike tobakkprodusenter.

Avgjørelsen er ikke til hinder for andre søksmål på annet grunnlag, f.eks. basert på skader voldt enkelte røykere og eventuelt også utgifter som landet har hatt i forbindelse med behandlingen av slike skader. Slike saker var det imidlertid, i følge dommeren, mer naturlig at ble behandlet ved domstolene i Guatemala.

Avgjørelsen vil imidlertid høyst sannsynlig bli påkjært, så siste ord er ikke sagt. Den er imidlertid egnet til å helle kaldt vann i blodet på dem som antar at det vil være enkelt å nå frem med slike krav ved amerikanske domstoler.

12.6 Oppsummering og konklusjon

Det vil ha fremgått av det som er uttalt foran, at man må regne med som hovedregel at loven i det landet der den eller de direkte skadelidte bodde da tobakksskadene gav seg utslag, vil bli anvendt. Dette gjelder både ved behandling i norske domstoler og ved behandling i domstolene i de landene som har tilsvarende lovvalgsregler som Norge.

Dette vil følge av produktansvarskonvensjonen der denne er anvendelig, men vil også gjelde utenfor denne etter prinsippet lex loci delicti, idet skadestedet vil bli ansett for å være der skadelidte bodde mens han røkte den tobakk som er den direkte årsak til helseskadene.

I den utstrekning søksmålet er basert på skader voldt en eller flere direkte skadelidte, vil dette kunne anlegges ved norske domstoler også om erstatningskravet er basert på behandlingsutgifter relatert til disse. Er imidlertid søksmålet basert på ansvar for behandlingsutgifter som ikke relateres til de enkelte skadelidte, er det mer tvilsomt om sak kan og/eller bør anlegges ved norske domstoler så lenge saksøkte ikke har hjemting i Norge.

Litteratur

Bogdan, Michael: Svensk internationell privat- och processrätt, 5.uppl., Stockholm 1999

Borum: Lovkonflikter, 6. udg., København 1968

Cordes, Jørg og Laila Stenseng: Hovedlinjer i internasjonal privatrett, Oslo 1999

Egge, Gunder, Lovvalget i erstatningsretten, Norsk Forsikringsjuridisk Forenings Publikasjoner nr 39.

Gjelsvik Nikolaus: Millomfolkeleg privatrett, 2. utg., Oslo 1936

Nielsen Petter Arnt: International privat og procesrett, København 1997

Lundgaard, Hans Petter. 2200

Rognlien Stein: Lugano-konvensjonen, internasjonal domsmyndighet i sivile saker, norsk kommentarer, Schei, Tore: Tvistemålsloven med kommentarer, Bind I og II, 2. utg., 1998

Schei, Tore: Tvistemålsloven med kommentarer, Oslo 1998.

Thue, Helge Johan: Norsk internasjonal obligasjonsrett. Erstatning utenfor kontraktsforhold, Privatrettens stensilserie nr. 111, Oslo 1986.

Bilag 1

De stater som har undertegnet denne konvensjon; som ønsker å få i stand felles regler om den lov som skal gjelde for produktansvar når saken har internasjonal tilknytning; har besluttet å vedta en konvensjon med dette formål og er blitt enige om følgende bestemmelser:

Artikkel 1

Denne konvensjon bestemmer hvilken lov som skal gjelde (den anvendelige lov) om ansvaret til de tilvirkere og andre personer som er angitt i artikkel 3 for skade voldt av et produkt, herunder skade som skyldes misvisende beskrivelse av produktet eller mangel på tilfredsstillende opplysning om dets kvalitet, egenskaper eller bruksmåte.

Dersom eiendoms- eller bruksretten til produktet er blitt overført til skadelidte fra den som påstås å være ansvarlig, skal konvensjonen ikke gjelde for disses innbyrdes forhold.

Konvensjonen skal gjelde uten hensyn til saksbehandlende myndighet eller forhandlingenes art.

Artikkel 2

I denne konvensjon:

1. omfatter uttrykket «produkt» så vel naturprodukter som industriprodukter, hva enten de er ubearbeidet eller tilvirket, løsøre eller fast eiendom;

2. betyr uttrykket «skade» så vel person- og tingskade som økonomisk tap; likevel er skade på produktet selv og det økonomiske tap dette kan medføre utenfor, med mindre det samtidig er voldt annen skade;

3. omfatter uttrykket «person» så vel juridisk som fysisk person.

Artikkel 3

Denne konvensjon gjelder følgende personers ansvar:

1. tilvirkeren av et ferdig produkt eller av en del av dette;

2. produsenten av et naturprodukt;

3. leverandørene av et produkt;

4. andre personer i den kommersielle tilvirkings- eller omsetningskjede av et produkt, herunder reparatører og innehavere av opplagssteder.

Konvensjonen gjelder også ansvaret til de ovennevnte personers fullmektiger og ansatte.

Artikkel 4

Den anvendelige lov skal være den interne lov i den stat hvor skaden oppsto, såframt denne stat også er

1. det sted hvor den umiddelbart skadelidte har sin bopel, eller

2. det sted hvor den angivelig ansvarlige har sitt hovedforretningested, eller

3. det sted hvor produktet ble ervervet av den umiddelbart skadelidte.

Artikkel 5

Uten hinder av bestemmelsene i artikkel 4 skal den anvendelige lov være den interne lov i den stat hvor den umiddelbart skadelidte har sin bopel, såframt denne stat også er

1. det sted hvor den angivelig ansvarlige har sitt hovedforretningssted, eller

2. det sted hvor produktet ble ervervet av den umiddelbart skadelidte.

Artikkel 6

Når ingen av de lover som er nevnt i artiklene 4 og 5 får anvendelse, skal den anvendelige lov være den interne lov i den stat hvor den angivelig ansvarlige har sitt hovedforretningssted, med mindre kravshaveren grunner sitt krav på den interne lov i den stat hvor skaden oppsto.

Artikkel 7

Verken skadestedets lov eller loven i den umiddelbart skadelidtes bopelstat kommer til anvendelse etter artiklene 4, 5 og 6 dersom den angivelig ansvarlige godtgjør at han ikke med rimelighet kunne forutsett at produktet eller hans egne produkter av samme slag ville bli markedsført i vedkommende stat.

Artikkel 8

Den anvendelige lov etter denne konvensjon skal bl.a. gjelde for følgende spørsmål:

1. ansvarsgrunnlaget og ansvarets omfang;

2. fritaksgrunner, samt mulig begrensning og deling av ansvaret;

3. hva slags skade som kan erstattes;

4. erstatningens form og størrelse;

5. hvorvidt retten til erstatning kan overdras eller arves;

6. hvem som har rett til erstatning

7. oppdragsgivers ansvar for sin fullmektig eller arbeidsgivers ansvar for sine ansatte;

8. bevisbyrden i den utstrekning reglene herom i den anvendelige lov er en del av rettsreglene om erstatningsansvar

9. foreldelse, herunder regler om foreldelsesfristens utgangspunkt, avbrytelse og utsetting.

Artikkel 9

Anvendelsen av artiklene 4, 5 og 6 hindrer ikke å ta i betraktning de atferds- og sikkerhetskrav som gjelder i den stat hvor produktet ble markedsført.

Artikkel 10

Anvendelsen av en lov som skal gjelde etter denne konvensjon, kan bare unnlates dersom anvendelsen ville virke åpenbart støtende på statens rettsorden (ordre public).

Artikkel 11

De foregående artikler skal gis anvendelse uten noe krav om gjensidighet. Konvensjonen skal anvendes selv om den anvendelige lov ikke er loven i en kontraherende stat.

Artikkel 12

Består en stat av flere områder som hvert har sine egne lovregler på produktansvarets område, skal hvert område anses som en stat når den anvendelige lov skal fastsettes etter denne konvensjon.

Artikkel 13

En stat som består av ulike områder med egne lovregler på produktansvarets område, plikter ikke å anvende denne konvensjon, dersom en stat med et ensartet rettssystem ikke ville ha hatt plikt til å nytte en annen stats lovregler etter artiklene 4 og 5 i konvensjonen.

Artikkel 14

Består en kontraherende stat av to eller flere områder med egne lovregler på produktansvarets område, kan staten når den undertegner, ratifiserer, vedtar, godkjenner eller tiltrer konvensjonen, erklære at denne skal gjelde for alle statens områder eller bare for ett eller flere av dem, og staten kan når som helst deretter endre denne erklæring ved å avgi ny erklæring.

Disse erklæringer skal gis til det nederlandske utenriksdepartement, og skal angi uttrykkelig hvilke områder konvensjonen gjelder for.

Artikkel 15

Denne konvensjon skal ikke gå foran andre konvensjoner på spesielle områder som de kontraherende stater er eller måtte bli parter i og som inneholder bestemmelser om produktansvar.

Artikkel 16

En kontraherende stat kan ved undertegning, ratifikasjon, vedtakelse, godkjenning eller tiltreding ta forbehold om:

1. ikke å anvende bestemmelsene i artikkel 8 nr. 9;

2. ikke å anvende denne konvensjon på ubearbeidede landbruksprodukter.

Ingen annen reservasjon er tillatt.

En kontraherende stat kan likeså, når den gir underretning om utviding av konvensjonens virkeområde etter artikkel 19, ta en eller flere av disse reservasjoner, med virkning for ett eller flere av de områder som er nevnt i utvidingen.

En kontraherende stat kan når som helst trekke tilbake en reservasjon den har tatt; reservasjonen opphører å virke den første dag i den tredje kalendermåned etter underretning om tilbakekallet.

Artikkel 17

Denne konvensjon er åpen for undertegning av de stater som var medlemmer av Haag-konferansen for Internasjonal Privatrett ved tiden for dens tolvte sesjon.

Den skal ratifiseres, vedtas eller godkjennes, og dokument om ratifikasjon, vedtakelse eller godkjenning skal deponeres i det nederlandske utenriksministerium.

Artikkel 18

En stat som ikke var medlem av Haag-konferansen for Internasjonal Privatrett ved dens tolvte sesjon, men som er medlem av Konferansen eller av De Forente Nasjoner eller noen av dennes særorganisasjoner eller som er part i Den Internasjonale Domstols vedtekter, kan tiltre denne konvensjon etter at den er trådt i kraft i samsvar med artikkel 20.

Tiltredingsdokumentet skal deponeres i det nederlandske utenriksministerium.

Artikkel 19

En stat kan ved undertegning, ratifikasjon, vedtakelse, godkjenning eller tiltreding erklære at konvensjonen skal gjelde for alle de territorier hvis folkerettslige forbindelser den varetar, eller for ett eller flere av dem. En slik erklæring får virkning fra den dag konvensjonen trer i kraft for vedkommende stat. Senere skal slike erklæringer notifiseres til det nederlandske utenriksministerium.

Artikkel 20

Denne konvensjon trer i kraft den første dag i den tredje kalendermåned etter deponeringen av det tredje ratifikasjons-, vedtakelse- eller godkjenningsdokument som nevnt i artikkel 17 annet ledd.

Deretter trer konvensjonen i kraft:

• for hver stat som seinere ratifiserer, vedtar eller godkjenner den, den første dagen i den tredje kalendermåned etter deponeringen av vedkommende stats ratifikasjons-, vedtakelses- eller godkjeningsdokument;

• for hver stat som tiltrer, den første dag i den tredje kalendermåned etter deponeringen av statens tiltredingsdokument;

• for et territorium som konvensjonen er blitt utvidet til etter artikkel 19, den første dag i den tredje kalendermåned etter notifikasjon som nevnt i nevnte artikkel.

Artikkel 21

Denne konvensjon skal gjelde i fem år reknet fra den dag den trådte i kraft etter artikkel 20 første ledd, også for de stater som seinere har ratifisert, vedtatt, godkjent eller tiltrådt konvensjonen.

Konvensjonen fornyes stilltiende for fem år om gangen, dersom den ikke blir sagt opp.

Oppsiing må notifiseres til det nederlandske utenriksministerium seinest 6 måneder før utløpet av femårsperioden. Oppsiingen kan begrenses til enkelte av de territorier som konvensjonen gjelder for.

Oppsiing får virkning bare i forhold til den stat som sier opp. Konvensjonen forblir i kraft mellom de øvrige kontraherende stater.

Artikkel 22

Det nederlandske utenriksministerium skal underrette de stater som er medlemmer av Haag-konferansen og de stater som har tiltrådt konvensjonen etter artikkel 18, om følgende:

1. undertegninger, ratifikasjoner, vedtakelser og godkjenninger som nevnt i artikkel 17;

2. dagen for konvensjonens ikrafttredelse i samsvar med artikkel 20;

3. tiltredinger som nevnt i artikkel 18 og de dagene som de får virkning fra;

4. utvidinger som nevnt i artikkel 19 og dagene som de får virkning fra;

5. reservasjoner og erklæringer som nevnt i artiklene 14, 16 og 19

6. oppsiinger som nevnt i artikkel 21.

Til bekreftelse herav

har de undertegnete med behørig fullmakt undertegnet denne konvensjon.

Utferdiget i Haag den 2. oktober 1973 på det engelske og franske språk som begge

er like autentiske, i ett eneste eksemplar som deponeres i den nederlandske regjeringsarkiv, Og hvorav en bekreftet gjenpart skal sendes på diplomatisk veg til enhver stat som var representert på den 12. samling av Haag-konferansen for Internasjonal Privatrett.