1 Hovedpunkter i utredningen

1.1 Bakgrunn, oppdrag og arbeid

I USA har det vært ført erstatningssaker mot tobakksindustrien i 40–50 år. Lenge var det så godt som umulig for de skadelidte å vinne fram. Men fra midten av 1990-årene kom det et omslag. Både de som selv har røykt og passive røykere har vunnet en del søksmål. Dertil er det inngått forlik mellom delstatene og tobakksindustrien om at den skal betale nesten 250 milliarder dollar for dekning av utgifter til sykehusbehandling av røykerelaterte sykdommer.

I mange andre land er det eller er det i ferd med å bli reist søksmål mot tobakksindustrien. Her kan nevnes Canada, flere latin-amerikanske land, Irland, Finland, Tyskland, Nederland, Frankrike, Spania, Israel og Australia.

Helseminister Gudmund Hernes uttalte i en pressemelding av 1. september 1997: «I forbindelse med utarbeidelsen av Norsk kreftplan vil helseministeren vurdere hvorvidt det skal reises erstatningskrav mot den norske tobakksindustrien for å få tobakksindustrien til å dekke deler av de enorme utgiftene røykerelaterte skader påfører samfunnet.»

Etter initiativ av Sosial- og helsedepartementet ble det i 1997 holdt flere møter for å drøfte mulighetene for erstatningsansvar for tobakksindustrien i Norge. Her deltok representanter fra Sosial- og helsedepartementet, Statens tobakksskaderåd, medlemmer av dets rådsforsamling, representanter fra Den Norske Kreftforening, enkelte fylkeshelsesjefer, forskere og advokater. Dette førte til et formelt oppdrag fra departementet til Rådsforsamlingen i Statens tobakksskaderåd.

I ekspedisjon av 23. januar 1998 fra Sosial- og helsedepartementet vedrørende «Norsk oppfølging av tobakksskadeforebyggende arbeid i USA og det amerikanske tobakksforliket» heter det blant annet: «Sosial- og helsedepartementet gir Rådet i Statens tobakksskaderåd i oppdrag å utrede spørsmålet om eventuelle hensiktsmessige og nye strategier i arbeidet mot skadevirkninger av røyking, særlig hvilke erfaringer man kan gjøre seg i Norge på bakgrunn av utviklingen i USA. Rådet bør blant annet utrede hvordan bruk av erstatningsrett stiller seg i forhold til mulige norske saksøkere. Herunder kan det være aktuelt å vurdere de samfunnsøkonomiske virkninger av røykerelaterte helseskader.»

På møte i Statens tobakksskaderåds fagråd 16. og 17. februar 1998 ble det opprettet en arbeidsgruppe vedrørende erstatningsrett med professor dr. juris Asbjørn Kjønstad som prosjektleder og med professor dr. med. Erik Dybing og advokat cand. jur. og cand. med. Vidar Birkeland som medlemmer. Cand. jur. Nicolai V. Skjerdal har vært engasjert til å arbeide med utredningen på full tid fra mai 1998 til mai 2000.

Som et ledd i erstatningsprosjektet ble det i mai 1999 arrangert en konferanse i Oslo om erstatningsansvar for tobakksindustrien i USA og Norge. Her deltok flere framtredende jurister som hadde vært sentrale i erstatningsoppgjørene i USA – tidligere regjeringsadvokat (Attorney General) i Minnesota, Hubert Humphrey, og advokatene Roberta Walburn, Norvood S. Wilner og Eric Johnsen. Vidar og Guro Birkeland hadde hovedansvaret for denne konferansen som var meget viktig for prosjektets videre framdrift.

Professor dr. philos Tore Sanner (toksikolog) og postdoc-stipendiat dr. polit. Karl Erik Lund (samfunnsviter) har vært engasjert til å skrive deler av utredningen. Dertil har en rekke personer fått i oppdrag å utrede mer spesielle spørsmål som er av stor betydning, se de 12 vedleggene til utredningen.

Arbeidet med de enkelte delene av utredningen har vært fordelt slik: Tore Sanner har skrevet kapittel 2, og sammen med Erik Dybing kapittel 3. Erik Dybing har skrevet kapittel 4. Karl Erik Lund har skrevet kapittel 5. Nicolai V. Skjerdal har skrevet kapittel 6 til 10 og 17 til 20. Asbjørn Kjønstad har skrevet kapittel 11 til 16.

Som prosjektgruppens leder har Kjønstad også hatt ansvaret for koordineringen og framdriften av arbeidet, engasjeringen av utrederne på de enkelte områdene, gjennomgang og kommentering av de enkelte deler av utredningen og vedleggene, samt sammensyingen av det hele til en enhet. Skjerdal og Birkeland har også gått grundig gjennom og kommentert utredningen og vedleggene.

Utredningsarbeidet har vært drøftet på de møtene som Rådsforsamlingen i Statens tobakksskaderåd har hvert halvår. På møtet den 30. og 31. mars 2000 ble utkast til hele utredningen med vedlegg gjennomgått. Rådsforsamlingen ga sin tilslutning til utredningen. Av rådsforsamlingens medlemmer har følgende fulgt hele utredningsarbeidet og deltatt på det avsluttende møtet: Arvid Libak (formann), Guro Birkeland, Vidar Birkeland, Erik Dybing, Sidsel Graff-Iversen, Inger Torhild Gram, Asbjørn Kjønstad, Karl Erik Lund, Maja-Lisa Løchen og Jørgen Aasness.

Statens tobakksskaderåds administrasjon har gitt erstatningsrettsprosjektet høy prioritet, og direktør Liv Urdal har ytet vesentlige bidrag til prosjektet. Samarbeidet med juridisk rådgiver Vera Vislie, kontorsjef Eivor Bjerkestrand og informasjonssjef Jon Bakkerud har også vært viktig.

Prosjektet er finansiert ved midler som Sosial- og helsedepartementet har stilt til disposisjon for Statens tobakkskaderåd samt et betydelig bidrag fra Den Norske Kreftforening. Fordi erstatningsprosjektet kaster lys over de fleste andre spørsmål som Statens tobakksskaderåd arbeider med, har det ikke vært nødvendig eller ønskelig å utskille prosjektets utgifter fra det øvrige budsjettet.

I det følgende vil vi gi et sammendrag av utredningen. Vi vil følge samme disposisjon som i selve utredningen, slik at kapittel 2 oppsummeres i punkt 1.2, kapittel 3 i punkt 1.3 osv. Det er også inntatt oppsummeringer og konklusjoner i slutten av hvert kapittel, slik at denne utredningen i realiteten inneholder to kortversjoner. Avslutningspunktet i hvert kapittel er skrevet med henblikk på dem som har lest kapitlet, mens kapittel 1 er skrevet med henblikk på dem som ønsker et raskt første innblikk i hele utredningen. Kapittel 1 er utarbeidet av Kjønstad (1.1 til 1.5, 1.11 til 1.16 og 1.20) og Skjerdal (1.6 til 1.10 og 1.17 til 1.19).

Punkt 1.20 inneholder enkelte anbefalinger.

I Kjemiske, medisinske og samfunnsmessige perspektiver

1.2 Utviklingen av tobakksprodukter – fra enkelte landbruksprodukter til høyteknologiprodukter

Kapittel 2 konsentrerer seg om skadevoldersiden og de produkter som tobakksindustrien har markedsført. Det framgår at tobakksproduktene i løpet av det 20. århundre utviklet seg fra å være relativt enkle landbruksprodukter – tobakksplanten er nært beslektet med poteter og tomater – til å bli høyteknologiske industriprodukter som kan utformes ut fra forretningsmessige/økonomiske målsettinger og/eller helsepolitiske målsettinger.

1.2.1 Trusler mot tobakksindustrien

Tobakksindustrien har vært utsatt for to alvorlige trusler i siste halvdel av det 20. århundre: Den første i 1950-årene da legevitenskapen og røykerne begynte å bli oppmerksomme på at røyking kunne gi betydelige helseskader. Den andre i slutten av 1980-årene da man begynte å bli klar over at passiv røyking også kunne gi alvorlige helseskader.

Tobakksindustrien benektet at røyking førte til helseskader, men var engstelig for at alle rapportene om helseskader skulle skade salget. Industrien satset da på en videreutvikling av tobakksproduktene. De største tobakksfabrikkene i USA dannet i 1954 The Tobacco Industry Research Committee (TIRC) for å ta seg av den økende kunnskap om helseskader. Med råd fra TIRC begynte fabrikantene å reklamere for at filtersigaretter og lavtjæresigaretter ga en «sunnere» røyk. Dette førte til at salget økte igjen.

1.2.2 Gårsdagens tobakksprodukter

Etter at Columbus oppdaget «den nye verden» i 1492, ble tobakksfrø brakt fra Amerika til Portugal, og i løpet av 1500-tallet spredte dyrkingen av tobakk seg over hele Europa. I dag dyrkes tobakk i Afrika, Sør- og Nord-Amerika, Europa og Asia. I utredningen gjøres det rede for dyrking, tørking, annen behandling av tobakk, tilsettingsstoffer og den kjemiske sammensetning av røyk.

Det er identifisert omkring 4000 ulike kjemiske stoffer i tobakksrøyk. Det er påvist at en rekke av disse er kreftfremkallende, og i utredningen gis det en oversikt over en del av de helsefarlige stoffene.

1.2.3 Videreutviklingen av tobakksproduktene

Tobakksindustrien i USA har hatt to målsettinger ved utviklingen av de moderne høyteknologiske tobakksproduktene etter 1950: De nye produktene måtte framstå som mindre helseskadelige ved blant annet å redusere nivået av tjærestoffene som kan måles i sigarettrøyken. Den andre målsettingen har vært å øke lønnsomheten.

For at tobakksindustrien skulle kunne holde på sine kunder og få nye kunder, var det «viktig» at tobakksproduktene ga brukerne en tilstrekkelig mengde med nikotin. Ved røyking skjer det et direkte opptak av nikotin fra røykholdig luft i lungeblærene. Nikotin kommer så i høy konsentrasjon over i blodomløpet og fraktes med blodet til hjernen. Nikotin likner kjemisk på det naturlige signalstoffet acetylkolin og vil aktivere acetylkolinreseptorene. Dopamin er et annet signalstoff i hjernen som frigjøres med acetylkolin når nikotin bindes til acetylkolinreseptorene. Frigjøring av dopamin i hjernen gir en nytelsesfølelse, og det skaper avhengighet. Mekanismene som skaper avhengighet av nikotin er svært like mekanismene som skaper avhengighet av heroin og kokain.

Nikotin finnes i tobakksplantene, men er ikke en nødvendig bestanddel av moderne sigaretter. Dagens teknologi gjør det mulig å fjerne nesten all nikotin fra sigarettene. Det er imidlertid helt nødvendig for tobakksindustriens eksistens at deres produkter inneholder en tilstrekkelig mengde nikotin til å gi brukerne den ønskede tilfredsstillelse, til å opprettholde nikotinavhengigheten hos røykerne, og til å skape avhengighet hos nye brukere.

Nikotinnivået som røykerne får, kan justeres ved å øke mengden av «fri» nikotin (i motsetning til «bundet» nikotin i ioneform). Mengden med «fri» nikotin avhenger av syre-/baseforholdet i sigarettene og kan reguleres blant annet ved tilsetting av ammoniakk. Dette ble gjort av Philip Morris så tidlig som i 1965, og det medvirket til en meget rask økning i salget av Marlboro. Senere er tilsetningen av ammoniakk og lignende stoffer som øker nikotinopptaket, blitt brukt av de aller fleste tobakks­produsentene.

I 1931 kom de første filtersigarettene. Flere filtersigaretter ble markedsført etter at man i 1950-årene ble klar over helseskadene ved røyking. Utviklingen av lette («light») sigaretter ble i USA intensivert etter helsedirektørens rapport i 1964.

I begynnelsen av 1970-årene begynte tobakksindustrien å perforere filtertippen ved å stikke én eller flere rader med små hull rundt filteret. Når røykerne tar et drag, fortynnes røyken med luft, sigaretten brenner langsommere, det fører til en reduksjon av karbonmonoksid, nitrogenoksider og tjære, mens nikotinmengden påvirkes mindre.

I USA er det klarlagt at ca. 600 stoffer blir eller er blitt brukt som tilsettingsstoffer i sigaretter. Det dreier seg om aroma- og smaksstoffer, sukker, fuktighetsbindende stoffer og sauser. De fleste av tilsettingsstoffene anses som ufarlige. Ut fra stoffenes struktur kan man imidlertid anta at det for noen kan dannes kreftfremkallende stoffer ved oppvarming og/eller forbrenning.

Nikotin har en harsk smak. For å kunne ha et tilfredsstillende høyt nivå av nikotin i tobakksproduktene, modifiserer tobakksindustrien den harske smaken ved å tilsette smaksstoffer som sukker, essenser, mentol, lakris og aromaekstrakter.

Det høye nikotininnholdet i snus gjorde at mange syntes at smaken var vond, og de ble kvalme og svimle av nikotinen. I 1960- og 1970-årene begynte tobakksfabrikantene å utvikle lavnikotinprodukter i tepose-liknende pakninger for å oppmuntre folk til å begynne med røykfri tobakk. Fabrikantene manipulerte produktene for å ha et register av snusprodukter med økende nikotinnivå – fra begynnerne til erfarne brukere. I USA begynner man med «Skoal Bandit», går over til «Happy Days» og «Skoal Long Cuts», for så å ende som erfaren bruker med «Copenhagen».

1.2.4 Sammenlikning av gårsdagens sigaretter med dagens høyteknologisigaretter

Vekten av tobakk i en amerikansk sigarett er gått ned med ca 40 prosent fra 1954 til 1993. Hovedstrømrøyken til dagens sigarett angis å inneholde ca 1/3 av tjære og nikotin sammenlignet med en 1950-sigarett. I dag dominerer høyteknologifiltersigaretter det internasjonale markedet. Ventilasjon i filteret og sigarettpapiret er en av kjerneteknologiene som tobakksindustrien bruker for å manipulere tjære- og nikotininnholdet, spesielt i de produktene som angis å gi minst tjære og nikotin. Mengden av tjære og nikotin som røykeren får i seg ved å røyke en ventilert sigarett, kan bli like høy som ved å røyke en «vanlig» sigarett. Men når sigarettprodusentene angir at den inneholder mindre tjære og nikotin, tror røykeren at det dreier seg om et mindre helseskadelig produkt.

I 1983 introduserte Tiedemanns Tobaksfabrik sigarettmerket «Barclay» (som er produsert av den internasjonale tobakksgiganten British-American Tobacco/Brown & Williamson) på det norske markedet med et angitt innhold på 1 mg tjære og 0,12 mg nikotin. Det var meget lave tall tatt i forhold til det som var vanlig på denne tiden. En norsk advokat som representerte et konkurrerende amerikansk tobakksfirma (Philip Morris) protesterte på disse tallene, mens Tiedemanns advokat mente de var riktige. Forklaringen på uoverensstemmelsen er at Barclay har et filter med luftekanaler som blokkeres av røykerens fingre og munn, mens det ved måling med en maskin ikke forekommer slik blokkering. Dette tyder på at også tobakksindustrien i Norge var klar over de store forskjellene i nikotin og tjære som framkom ved målingene, sammenlignet med det røykerne fikk i seg.

Flere studier viser at røykere av sigaretter med lavt nikotin- og tjæreinnhold, røyker flere sigaretter, røyker mer intenst og blokkerer ventilasjonshullene for å tilfredsstille nikotinbehovet. Den høye hastigheten som røyken trekkes gjennom sigaretten når røykeren inhalerer mer intenst, øker nivået av tjære, nikotin og nitrosaminer 2–3 ganger.

Tobakksindustrien i USA har helt fra 1970-årene vært klar over at når røykerne går over til lavtjære- og lavnikotinsigaretter, vil de røyke på en annen måte slik at de får tilstrekkelig nikotin. Industrien har vurdert dette og kommet til at det er bedre for den å la røykerne «narre seg selv» og tro at risikoen for helseskader er mindre ved å gå over til de moderne sigarettene.

Basert på dagens kunnskaper om hvordan røykerne kompenserer når de røyker «milde» sigaretter, er det lite sannsynlig at det er merkbart mindre farlig å røyke nå etter at de «milde» sigarettene har kommet enn det var tidligere da man hadde «sterke» sigaretter uten filter. Det synes å være enighet om at det til tross for at det har skjedd betydelige forandringer med sigarettene i perioden etter 1950, har dette hatt liten forbedrende effekt på helserisikoene ved røyking.

1.3 Helseskader ved aktiv og passiv røyking

1.3.1 Innledning

Kapittel 3 konsentrerer seg om skadelidtesiden, nemlig helseskader som kan oppstå ved bruk av tobakksprodukter.

Generelt regner man med at minst hver tredje daglig-røyker dør tidligere enn normalt som følge av helseskader ved røyking. Halvparten av disse dør før de kan nå pensjonsalderen, og de mister 20–25 år i forhold til levetiden for en gjennomsnittlig ikke-røyker. Det tar omtrent 7 minutter å røyke en sigarett, og i gjennomsnitt forkortes livet med 7–10 minutter for hver sigarett som røykes.

Kreft, hjerte- og karsykdommer og luftveissykdommer er de viktigste dødsårsakene ved røyking. I tillegg rammes mange av sykdommer som fører til betydelige helseplager og redusert livskvalitet. I dag er det flest menn som rammes av røykerelaterte sykdommer, fordi de begynte å røyke tidligere enn kvinner. Nå er røykeandelen for kvinner og menn blitt noenlunde like store, og det forventes en sterk øking i røykerelaterte sykdommer og dødsfall hos kvinner.

Det antas at det årlig dør ca 7 500 personer i Norge som følge av aktiv røyking. I tillegg dør ca 400 som følge av passiv røyking.

1.3.2 Aktiv røyking

Tobakksrøyk inneholder mer enn 50 kjente kreftframkallende stoffer. Kreftrisikoen øker lineært med antallet sigaretter. Det er ikke noe sikkert nedre antall sigaretter per dag eller per uke som man kan konsumere uten å øke risikoen for å utvikle kreft. Risikoen er større desto yngre en person er når han eller hun begynner å røyke.

Lungekreft er den sykdommen som har fått størst oppmerksomhet i forbindelse med røyking. Hyppigheten av lungekreft øker nå langt mer blant kvinner enn blant menn. Generelt har en kvinne som røyker 10 sigaretter per dag, 10 ganger så høy risiko for å få lungekreft som en kvinne som ikke er utsatt for tobakksrøyk.

Når det gjelder andre kreftformer enn lungekreft, er det holdepunkter for følgende: Risikoen for kreft i munnhulen øker med 2–4 ganger blant røykerne. Risikoen for kreft i spiserøret kan være ca 5 ganger høyere blant røykere enn ikke-røykere. Risikoen for kreft i magesekken dobles sammenliknet med aldri-røykende. Risikoen for kreft i tykktarm og endetarm øker med ca 50–100   % på grunn av røyking. Risikoen for kreft i bukspyttkjertelen tredobles ved røyking. Risikoen for kreft i urinblæren er dobbelt så høy blant røykerne som blant aldri-røykerne. Ca 40–70   % av kreft i nyrer og urinveier skyldes røyking. Risikoen for kreft på livmorhalsen øker opptil 5 ganger hos røykere. Risikoen for kreft i de ytre kjønnsorganene er tilnærmet fordoblet blant røykerne. Nyere undersøkelser tyder på at røyking også øker risikoen for brystkreft.

Hjerte- og karsykdommer er årsaken til den største oversykeligheten og overdødeligheten blant røykerne. Røyking, høyt blodtrykk og høyt kolesterol er de tre viktigste risikofaktorene for hjerte- og karsykdommer. Det antas at en kvinne som røyker en pakke sigaretter om dagen, har 4 ganger høyere risiko for å dø av hjertesykdom enn en ikke-røyker. Selv et meget lite sigarettforbruk fører til en betydelig økning av risikoen for hjerteinfarkt; for en kvinne som røyker 1–4 sigaretter om dagen, er risikoen fordoblet. En stor undersøkelse viste at risikoen for hjerneslag for kvinner som røyker, øker med 2,6 ganger i forhold til dem som aldri har røykt. En undersøkelse av tvillinger viste at graden av åreforkalkning i halspulsåren var tre ganger større hos røykerne enn hos ikke-røykerne.

Kvinner som røyker, har nedsatt fruktbarhet. Risikoen for svangerskap utenfor livmoren øker med røyking. Røyking under svangerskapet kan gi alvorlige helseskader hos mor og barn, og betydelig risiko for spontanaborter, tidlig fødsel, redusert fødselsvekt og plutselig spebarnsdød. Undersøkelser har vist at mors røyking under svangerskapet også kan påvirke barnets utvikling når det gjelder skoleprestasjoner og adferd.

Mennenes risiko for impotens ser ut til å bli fordoblet ved røyking.

Røyking medvirker også til en rekke andre sykdommer og helseskader i munnhule og luftveier, magesår, leddgikt, urinkontinens, grå stær, hørseltap, giftstruma, sukkersyke, godartede brystlidelser, selvmord, psoriasis, rynker i hud og grått/livløst hår.

Enkelte røykere hevder at røyking reduserer risikoen for visse sykdommer. Tidligere ble det hevdet at risikoen for å utvikle Alzheimer sykdom kunne reduseres ved røyking, men nyere undersøkelser viser at røyking heller kan øke hyppigheten av Alzheimer og senilitet generelt. Flere studier har vist at røyking reduserer risikoen for kreft i livmorlegemet, men det er bare hos kvinner etter overgangsalderen. Det viser seg imidlertid her at kreftutviklingen ofte er mer langtkommen når svulster i livmorlegemet oppdages hos røykere enn ikke-røykere. Røyking synes å redusere risikoen for å utvikle nervelidelsen Parkinsons sykdom hos yngre personer, men hos eldre personer øker risikoen. Flere undersøkelser viser at røyking reduserer risikoen for å utvikle en kronisk betennelsesaktig tarmsykdom kalt ulcerøs kolitt. På den annen side er risikoen for å utvikle den kroniske tarmlidelsen Crohns sykdom tre ganger høyere hos kvinner som røyker enn blant dem som ikke røyker. – Det må understrekes at de små gunstige effektene på ingen måte oppveier for de meget omfattende sykdomsframkallende virkningene av røykingen.

1.3.3 Passiv røyking

Av 106 oversiktsartikler konkluderer 63 prosent med at passiv røyking er helseskadelig. Størsteparten av de andre rapportene er imidlertid skrevet av forfattere som har hatt forbindelse med tobakkindustrien. Det er bare 10 prosent av de uavhengige rapportene som konkluderer med at passiv røyking ikke er helseskadelig.

Konsentrasjon av tobakksrøyk i omgivelsesluft angis vanligvis som mikrogram nikotin per m luft. En undersøkelse viser at konsentrasjonen i en stue er 0,15 mikrogram per m dersom ingen røyker der, 2,5 mikrogram per m dersom bare far røyker, 5,5 mikrogram per m dersom bare mor røyker og 12,1 mikrogram per m dersom begge røyker. I nattklubber kan det være 28–50 mikrogram per m og i røykerom på arbeidsplasser 70 mikrogram per m.

Kortvarig påvirkning av miljørøyk fører til ubehag i form av irritasjon i øynene, sår eller tørr hals, hoste, tiltetting i brystet og/eller tungpustethet. Mange astmapasienter får åndenød på arbeidsplasser eller i sosiale samvær hvor de utsettes for passiv røyking.

Risikoen for lungekreft øker med ca 30   % ved passiv røyking. Det er beregnet at ca 50 ikke-røykere i Norge dør hvert år som følge av røyking på arbeidsplassen eller i hjemmet.

Passiv røyking øker risikoen for hjerteinfarkt med ca 30   %. Det er anslått at mellom 300 og 500 ikke-røykere i Norge dør hvert år av hjerteinfarkt forårsaket av passiv røyking.

Den vordende fars røyking under hustruens svangerskap og foreldrenes røyking etter fødselen, kan få betydning for en rekke plager og sykdommer for barnet.

1.4 Når ble de ulike helseskader og nikotinavhengighetsskapende virkninger fastslått vitenskapelig og publisert i sentrale skrifter?

1.4.1 Innledning

I vurderingen av om tobakksindustrien har opptrådt uforsvarlig eller uaktsomt, er det viktig å kartlegge når den fikk og/eller burde ha skaffet seg kunnskap om de ulike helseskader og den nikotinavhengighet som knytter seg til bruk av tobakks­varer. Generelt må det kunne sies at den som produserer og/eller selger en vare, i alle fall bør skaffe seg de kunnskaper om varens skadevirkninger som framgår av sentrale publiserte skrifter. Vi viser særlig til rapporter om tobakk og helse fra helsedirektørene i Norge, Storbritannia, USA, WHO samt artikler i Tidsskrift for Den norske lægeforening. Den alminnelige helsekunnskap er også av betydning når man skal vurdere hvilken vekt som skal tillegges individets eget ansvar.

1.4.2 Aktiv røyking og helseskader

De første større epidemiologiske arbeider som pekte på en sammenheng mellom tobakksrøyking og lungekreft, ble publisert i England og USA i 1950. Disse studiene ble referert i Tidsskrift for Den norske lægeforening i 1950 og 1953. I en artikkel i Tidsskriftet i 1956 konkluderer den norske medisinske professor Kreyberg med at 4 av 5 lungekreftsvulster står i kvantitativ relasjon til tobakksrøyking. I 1962 og 1964 kom det rapporter fra «The Royal College of Physicians, London» og fra helsedirektørene i USA og Norge om at sigarettrøyking kunne forårsake lungekreft. Nå er det ikke lenger tvil om at sigarettrøyking må aksepteres som den alt overveiende årsaken til den økte hyppigheten av lungekreft.

I slutten av 1950-årene og utover i 1960-årene ble det for legevitenskapen klart at sigarettrøyking var en viktig faktor for utvikling av kronisk bronkitt og emfysem (sprengte lunger). Dette omtales i den norske helsedirektørs rapport av 1964 og i en artikkel i Tidsskrift for Den norske lægeforening i 1965.

Den første store undersøkelsen som viste overhyppighet av dødelighet ved koronarlidelser og sigarettrøyking ble publisert i 1954. Et sammendrag av en oppfølgingsstudie ble gitt i Tidsskrift for Den norske lægeforening i 1958. I den norske helsedirektørens rapport av 1964 framheves det at hjerteinfarkt og hjertekrampe forekommer betydelig hyppigere hos menn som røyker sigaretter enn hos ikke-røykere.

Flere organisasjoner drev i 1950- og 1960-årene opplysningsvirksomhet om røyking og helseskader. Det gjelder Landsforeningen mot kreft (siden 1957), Forlaget Liv og Helse (siden 1958) og Lands­laget mot tobakksskadene (siden 1962).

Tidligere undersøkelser har underestimert langtidsrisikoene ved tobakksbruk. Det ser ut til at minst en tredjedel av alle sigarettrøykere kommer til å dø av sin røyking.

1.4.3 Passiv røyking og helseskader

I en rapport fra Statens tobakksskaderåd av 1972 pekes det på ubehag, irritasjon og andre uheldige virkninger som knytter seg til miljøtobakksrøyk. Rådets medlem, fabrikkeier Johan H. Andresen reserverte seg mot dette.

I begynnelsen av 1980-årene kom det flere internasjonale undersøkelser om at eksponering av miljøtobakksrøyk kunne føre til helseskader hos ikke-røykere, særlig lungekreft.

I 1985 la Statens tobakksskaderåd fram rapporten «Lufta er for alle! Retten til å puste i røykefri luft» som dannet grunnlaget for «røykeloven» av 1988. I rapporten vises det til ubehag og skadevirkninger som knytter seg til passiv røyking.

1.4.4 Nikotinavhengighet

Det tok lang tid før vitenskapssamfunnet ble klar over at nikotin er et sterkt avhengighetsskapende stoff. Tidlig i 1960-årene var den gjengse oppfatningen at nikotin bare var et vanedannende stoff. I slutten av 1970-årene og utover i 1980-årene ble det imidlertid klart at tobakksbruk er knyttet til en nikotinavhengighet og ikke bare til en vane. I en rapport fra helsedirektøren i USA fra 1988 fastslås det at tobakk er avhengighetsskapende, at nikotinen er stoffet i tobakken som skaper avhengighet, og at de prosessene som bestemmer nikotinavhengigheten er lik de som bestemmer avhengighet til stoffer som heroin og kokain. Dette er bekreftet og ytterligere understreket nylig av The Royal College of Physicians i Storbritannia.

1.5 Utviklingen av tobakksforbruk og røykevaner i Norge i etterkrigstiden

1.5.1 Innledning

Sykdommer som settes i sammenheng med røyking, oppstår som oftest etter lang tids forbruk. De fleste av de 7 500 nordmenn som nå årlig dør av røykerelaterte sykdommer, begynte å røyke i 1950–, 1960- og 1970-årene. Det blir derfor viktig å kartlegge røyking i denne perioden.

1.5.2 Avgrensninger

Det er i første rekke røykevaner og tobakksforbruk i perioden 1950–1975 som belyses og kommenteres i kapittel 5. Men i noen grad anlegges også et mer utvidet tidsperspektiv.

1.5.3 Endringer i registrert salg av tobakksprodukter i perioden 1950–1975

I perioden 1950 til 1975 steg det totale salget av røyketobakk fra 1512 gram til 2100 gram per nordmann over 15 år. Det var en økning på 39   %.

I 1950 ble kun 15   % av tobakksomsetningen røykt av kvinner, mens det i 1975 var økt til 35   % og i 1998 til 45   %. Det har dermed vært en kjønnskonvergens i tobakksforbruket.

1.5.4 Endringer i andelen røykere

Prosentandelen av hele den voksne befolkningen som angis å røyke daglig, ble redusert fra ca 45   % i 1954 til ca 40   % i 1975 og til ca 32   % i 1999.

Blant menn ble andelen som røyker daglig redusert fra 65   % i siste halvdel av 1950-årene til ca 50   % i 1975 og til ca 32   % i 1999. Kvinnenes andel økte fra ca 33   % i 1954 til ca 37   % i 1970, for deretter å bli redusert til ca 32   % i 1999.

Debutalderen for røykestart er blitt forskjøvet til stadig tidligere faser i livsløpet. Av kvinner som var født 1920–24 startet bare 35   % av røykerne før fylte 20 år, mens praktisk talt alle kvinnelige røykere som er født 1960–64 startet før fylte 20 år.

I 1950–75 var den gjennomsnittlige alder for røykestart ca 17–18 år for menn, 23 år for kvinner i begynnelsen av denne perioden, og 17 år for kvinner i slutten av denne perioden.

Fra 1957 til 1975 økte andelen dagligrøykere blant 15-årige gutter fra 12   % til 23   %, og blant 15-årige jenter fra 3   % til 28   %. I 1995 var andelene henholdsvis 14   % og 16   %.

1.5.5 Endringer i kunnskap om helsevirkninger ved bruk av tobakk

En undersøkelse fra 1947 viste at 48   % av kvinnene og 33   % av mennene hadde tenkt å slutte/røyke mindre, og helsefaren var den hyppigst oppgitte årsak. I en undersøkelse fra 1954 kom røyking på første plass blant kvinner og andre plass blant menn over «ting som er skadelig for helsen».

Andelen som mente at tobakksrøyking med­fører kreftrisiko, økte omtrent til det dobbelte både blant kvinner og menn i løpet av perioden 1956–89. I midten av 1950-årene mente ca 40   % av mennene og ca 45   % av kvinnene at man kunne få kreft av å røyke, mens andelene var henholdsvis 75   % og 80   % i 1975 og ca 90   % for begge kjønn i 1989.

I begynnelsen av 1970-årene mente ca 20   % av mennene og ca 23   % av kvinnene at all sigarettrøyking medførte helseskader. I midten av 1990-årene var andelen økt til ca 40   % for menn og nesten 50   % for kvinner.

1.5.6 Modell for sekvenser i røykingens historie

Verdens helseorganisasjon har lansert en deskriptiv modell av spredningsform og spredningshastighet i det den kaller «sigarettepidemien». Det skilles mellom fire hovedfaser i en utvikling over ca 100 år. Land med omfattende tobakksforbruk som USA og Storbritannia har gjennomgått alle disse fasene, mens en rekke utviklingsland fortsatt er i den første eller den andre fasen. Opplysningstiltak om tobakk og andre tiltak kan bidra til å hindre og/eller forsinke at disse landene får de omfattende skadevirkningene av tobakk som industrilandene har fått eller er i ferd med å få.

Norge befinner seg nå på overgangen fra tredje til fjerde fase. På grunn av de lange tidsforskjellene mellom folks røykestart og sykdommenes utbrudd, er mange røykerelaterte sykdommer fortsatt økende, især blant kvinner.

Den uheldige historiske utviklingen kan brytes ved å tilføre kunnskap om risikoer og iverksette tiltak som kan endre adferd. Tobakksindustrien anklages imidlertid for å ha holdt tilbake kunnskap både overfor forbrukerne og myndighetene. I stedet har industrien bidratt til å holde i gang en kunstig kontrovers med desinformasjon og opposisjon til foreslåtte statlige tiltak. I Norge intensiverte industrien sin reklameaktivitet dramatisk da rapportene om sammenhengene mellom røyking og helse ble utgitt av helsedirektørene i USA og Norge i 1964. Fra dette tidspunktet endret den også meningsinnholdet i reklamen – fra en ren produktinformasjon til forbrukere om pris og tobakkstype, til å formidle inntrykk om produktenes naturlighet, renhet og egnethet i et utall av sosiale situasjoner. Ved å kommunisere et budskap som opponerte mot rådene fra medisinsk hold, anklages industrien for å ha forsinket igangsettelsen av forebyggende tiltak; med en alternativ opptreden fra industriens side kunne mye sykdom ha vært unngått og mange liv kunne ha blitt lengre.

1.5.7 Fortolkning av endringer i befolkningens tobakksadferd 1950–75

Det er nærliggende å tolke stagnasjonen i andelen røykere fra 1955 til 1965, og den påfølgende reduksjonen, i lys av den økte interesse for sigarettenes helsemessige konsekvenser. I begynnelsen av 1950-årene var fortsatt den forskningsbaserte kunnskapen om tobakk ganske svak, men sykdomsfrykt som springer ut av vage mistanker, kan være mer effektivt forebyggende enn den frykt man får ved mer sikker viten. Selv om befolkningen på dette tidspunktet rangerte røyking høyt blant «ting som er skadelig for helsen», var det likevel bare fire av ti som visste at man kunne få kreft av å røyke.

Studier av artikler om tobakk i Tidsskrift for Den norske lægeforening i perioden 1950–1965 viser at den norske legestanden i lang tid forholdt seg kritisk vurderende og forbeholden til internasjonale forskningsresultater om skadevirkningene av tobakk. Viktig for omslaget var Kreybergs artikler om lungekreft fra 1956 og 1957 og helsedirektørens rapport fra 1964.

Bladet «Readers Digest» begynte allerede i 1941 å trykke sine mange populærvitenskapelige artikler om røyking og helse. Fra 1947 kom bladet i norsk oversettelse som «Det beste». Bladet inntok et kritisk standpunkt til tobakk, og har i alle år sett det som en prioritert oppgave å drive forskningsformidling om tobakk.

Mange organisasjoner spredte også opplysninger om røykingens helseskader: Landsforeningen mot kreft, Landslaget mot Tobakksskadene, Nasjonalforeningen for Folkehelsen og Den norske lægeforeningen. Dertil sendte Kirke- og undervisningsdepartementet ut et rundskriv til skolene i 1964.

Informasjonen førte til at andelen av befolkningen som hadde hørt at røyking kunne være kreftframkallende, økte fra 39   % i 1958 til 74   % i 1964. Innslaget som trodde at røyking kunne føre til kreft, økte fra ca 45   % i 1956 til ca 60   % i 1966 og til ca 85   % i 1989.

Opplysningsarbeidet ble delvis uthulet av tobakksindustriens intensiverte og stadig mer sofistikerte reklameaktivitet, se vedlegg 6. Det gjaldt særlig overfor kvinnene og gjennom ukebladene. Salget av tobakksreklame i ukeblad fra norske reklamebyråer økte med 600   % fra 1960 til 1970. Økningen i andelen kvinner som røykte i slutten av 1960-årene må fortolkes i lys av den intensiverte kvinnerettede markedsføring av sigaretter. Opphøret av tobakksreklame i 1975 har hatt betydning for at vi deretter fikk en nedgang i røykingen.

1.6 Tobakkindustrien, dens forskning og produktutvikling

1.6.1 Tobakksdyrking, tobakksproduksjon og tobakksforbruk i USA

Tobakksdyrking finner sted i 21 delstater i USA, og er USAs sjette største jordbruksnæring og den største av de ikke-matproduserende landbruksnæringer. I dag røyker omkring 20   % av befolkningen i USA.

1.6.2 Tobakksselskaper i USA

Det er seks selskaper som dominerer tobakksmarkedet i USA. Disse er, rangert etter størrelse: Philip Morris, R. J. Reynolds, Brown & Williamson, Lorillard, Liggett og United States Tobacco. De store tobakksselskapene i USA er enorme multinasjonale selskaper, og er således hovedaktører også innen den internasjonale tobakksindustri.

1.6.3 Sentrale fellesorganer for den amerikanske tobakksindustrien

The Tobacco Industry Research Committee (TIRC), senere The Council for Tobacco Research (CTR), har fungert som en felles bransjeinstans til støtte for tobakksindustrien i helsedebatten omkring tobakksbruk.

The Tobacco Institute (TI) har fungert som et sentralt PR- og lobbyorgan for tobakksbransjen i USA.

1.6.4 Medisinske undersøkelser i 1950-årene – «The Big Scare»

Da legevitenskapen i 1950-årene for alvor begynte å undersøke om tobakksbruk var helseskadelig, skapte det bekymring innen tobakksindustrien. Denne perioden er av tobakksselskapene senere blitt kjent som «The Big Scare».

1.6.5 Tobakksindustriens fire tiltak

For å møte den helsedebatt som oppsto i 1950-årene, gikk tobakksselskapene for det første ut med en kunngjøring i 1954 i alle landets store aviser; «A Frank Statement to Cigarette Smokers». I denne kunngjøringen gjorde tobakksselskapene gjeldende at de ikke trodde at tobakksbruk var helseskadelig, men at de ville gjøre hva de kunne for å finne ut av dette og gjøre all informasjon tilgjengelig for forbrukerne, idet forbrukernes helse var overordnet ethvert annet hensyn.

For det andre ble The Tobacco Industry Research Committee (TIRC) opprettet i 1954 som et fellesorgan som kunne gi tobakksselskapene argumenter i helsedebatten.

For det tredje ble det i 1958 – i forlengelsen av TIRCs funksjon – etablert et eget felles lobby- og PR-organ; The Tobacco Institute.

For det fjerde, som et svar på den helsebekymring som oppsto i 1950-årene, utviklet tobakksselskapene filtersigaretter og såkalte «light» eller «low tar»-sigaretter.

1.6.6 Tobakksindustriens forskning på sine produkter

Fra begynnelsen av 1950-årene innledet tobakksselskapene selv omfattende forskning på sine produkter. Denne forskningen hadde i hovedsak to formål, dels å bringe til veie forskningsresultater som kunne tilbakevise at tobakksbruk var helseskadelig, og dels gi grunnlag og idéer for produktutvikling.

Gjennom tobakksindustriens egne dokumenter, som er blitt frigjort gjennom rettsprosesser i USA utover 1990-årene, er det avdekket at tobakksindustriens forskning etter Den andre verdenskrig til enhver tid har vært på høyde med legevitenskapen, og i flere vesentlige spørsmål endog mange år foran legevitenskapen.

1.6.7 Forskning på virkninger av nikotin

Tobakksselskapene foresto i 1960-årene omfattende og storstilte nikotinstudier. Allerede i begynnelsen av dette tiåret fikk tobakksselskapene kunnskap om at nikotin virker meget avhengighetsskapende på brukeren, og at tobakksbruk således ikke bare er psykologisk og sosialt betinget.

1.6.8 Forskning på nikotinets kinetikk – særlig om kroppens opptak av nikotin

Gjennom en ytterst avansert forskning utviklet tobakksselskapene i USA fra midten av 1960-årene metoder for å kontrollere og forsterke nikotinvirkningen av sine produkter og dermed den avhengighetsskapende effekt på brukeren. Tobakksproduktene, særlig sigarettene, har med dette endret seg fra å være i det vesentlige natur- eller landbruksprodukter til å bli av utpreget høyteknologisk karakter.

Som nevnt i punkt 1.2.3 ovenfor, benyttes det ulike metoder for å justere nikotinvirkningen av tobakksproduktene. Tobakksindustrien tar for eksempel i bruk kjemikalier som påvirker tobakkens pH-verdi (syre-/base-forholdet). Gjennom sin forskning fant tobakksselskapene i 1960-årene ut at nikotinopptaket i lungene og dermed virkningen i hjernen, vil effektiviseres og forsterkes hvis nikotinet inntas i en bestemt basisk form.

1.6.9 Ytterligere rendyrking av nikotinet i tobakk

Tobakksindustrien har etter hvert utviklet en rekke virkemidler for å optimalisere nikotinvirkningen. Sentrale metoder, ved siden av pH-teknologien, er bruk av særskilte tobakksblandinger, variasjoner i sigarettstørrelse, filtrering, ventilering, påvirkning av forbrenningsprosessen samt bruk av genmanipulerte nikotinplanter.

1.6.10 Kompensering ved røyking av «light»- sigaretter

I midten av 1970-årene fant tobakksselskapenes forskere ut at selv om nikotindosen reduseres, har sigarettrøykere en tendens til å intensivere sin røyking, bevisst eller ubevisst, slik at en «tilfredsstillende» nikotintilførsel til hjernen oppnås. Dette er av legevitenskapen senere blitt betegnet som røykekompensering. Intensivering av røykingen finner sted blant annet ved dypere og/eller lengre inhalasjoner, flere inhalasjoner, eller rett og slett en økning av antall sigaretter per dag. Ettersom det med nikotinet i sigarettrøyken også følger med farlige tjærestoffer, innebærer blant annet kompenseringsfenomenet at en eventuell helsegevinst ved røyking av «light»-sigaretter synes å være marginal.

1.6.11 Forsøkene på å skape en helsemessig bedre sigarett

Både filtersigaretten og utviklingen av såkalte «light» eller «low tar»-sigaretter var fra industriens side opprinnelig forsøk på å redusere helsefarene ved tobakksbruk. Det viste seg imidlertid at disse sigarettene ikke representerte noen helsemessig forbedring av vesentlig betydning. Forsøkene på å skape en mindre helsefarlig sigarett ble etter hvert i det store og hele oppgitt. Dels skyldtes nok dette at det var meget komplisert. Men fremfor alt skyldtes det at industrien fryktet at lanseringen av en helsemessig bedre sigarett, kunne bli oppfattet som en innrømmelse av at dens produkter i utgangspunktet var helseskadelige, noe industrien gjennom alle år har benektet.

1.7 Tobakksindustriens to ansikter

1.7.1 Innledning

Som en reaksjon mot den økende erkjennelse innen legevitenskapen av at tobakksbruk var helseskadelig, satte tobakksindustrien i USA i 1960- og 1970-årene i gang storstilte mottiltak. Disse mottiltakene var i første rekke ment å skjerme industrien mot lovregulering og erstatningsansvar.

1.7.2 «Advokatlokk» over alle viktige dokumenter

All forskning i tobakksselskapenes regi ble underlagt strikt advokatkontroll. Det ble etablert meget strenge rutiner for hvordan informasjon skulle håndteres for å forhindre at noe som helst om selskapenes kunnskaper om helsefarene ved egne produkter skulle komme ut. Nær sagt all kommunikasjon og dokumentutarbeidelse, særlig innen forskning og produktutvikling, ble rutinemessig oversendt selskapenes advokater for gjennomsyn, siling og godkjennelse. Denne advokatstyringen av selskapenes informasjonsflyt hadde som formål blant annet å aktualisere reglene om klientkonfidensialitet og dermed gjøre informasjonen utilgjengelig for utenforstående.

1.7.3 Tilbakeholdelse av informasjon og benektelser

Helt til i våre dager har de amerikanske tobakksselskapene stått hårdnakket på at det ikke er tilstrekkelig bevist at tobakksbruk er helseskadelig, verken for aktive eller passive røykere. Tobakksselskapene har videre tilbakevist at nikotin er avhengighetsskapende, eller at de på noen måte påvirker nikotininnholdet eller nikotinvirkninger i sine produkter.

1.7.4 Aktiv imøtegåelse og motarbeidelse av legevitenskapen

Tobakksselskapene har med styrke framholdt at det innen legevitenskapen er delte meninger om hvorvidt tobakksbruk er helseskadelig. I denne forbindelse har industrien gått tungt inn med finansiell støtte til medisinsk forskning som kan brukes til industriens forsvar. Gjennom alle år har tobakksselskapene nektet å akseptere statistikk og epidemiologi som dokumentasjon på at tobakksbruk medfører helseskader. Talsmenn for tobakksindustrien har stadig understreket at ytterligere forskning er påkrevd før man kan trekke noen konklusjon om at tobakksbruk er helseskadelig.

1.7.5 Koordinering innen industrien av informasjon og opptreden utad

Utad har tobakksselskapene holdt en meget konsekvent og samordnet linje mot legevitenskapen og helsemyndighetene. Gjennom hemmeligholdelse av vesentlig produktinformasjon, aktiv imøtegåelse av det medisinske samfunn og argumentasjon for umulige krav til bevis, har det langt på vei lyktes industrien å holde helsedebatten i gang og skape det inntrykk at spørsmålet om hvorvidt tobakksbruk er helseskadelig har vært noe kontroversielt.

1.7.6 Lobbyvirksomhet og finansiell støtte til politikere

Overfor myndighetene har tobakksindustrien gjennom alle år drevet en omfattende og gjennomslagskraftig lobbyvirksomhet, og tobakksindustrien er blant de viktigste økonomiske bidragsytere til enkeltpolitikere og partienes valgkampanjer. Det er vanskelig å si sikkert hvilke konkrete resultater tobakksselskapene har fått ut av denne lobbyvirksomheten, men det må kunne pekes på at antallet reguleringsmessige forsøk som til slutt er blitt nedstemt i den amerikanske Kongressen, synes påfallende stort. Videre er tobakksprodukter holdt utenfor nærmest ethvert viktig lovgivningstiltak til beskyttelse av forbrukeres helse og trygghet, for eksempel de ulike lovene om krav til produktstandarder og produktkontroll.

1.7.7 Den amerikanske tobakksindustris markedsføring av sine produkter

Markedsføring har alltid vært en essensiell del av tobakksselskapenes virksomhet. I dag bruker selskapene til sammen omkring 5–6 milliarder dollar årlig til reklame, sponsoravtaler og andre former for produktfremmende tiltak. Fremfor alt har tobakksindustrien vært opptatt av å nøytralisere forbrukernes helsebekymringer. Det viktigste eksempel på dette er salget av såkalte «light»-sigaretter. Tobakksselskapene ser ut til å ha kjent til lenge at «light»-sigarettene ikke er mindre helseskadelige enn andre sigaretter. Likevel markedsføres disse sigarettene aktivt med det for øye å berolige et helseorientert marked som tror at «light» sigarettene er bedre.

1.7.8 Markedsføring rettet mot ungdom

Tobakksselskapenes dokumenter viser at man innen selskapene har vært og fremdeles er meget opptatt av ungdomsmarkedet, og at meget av markedsføringen er søkt innrettet med sikte på å appellere spesielt til ungdom.

1.8 Lovregulering av tobakksindustrien og bruken av tobakk

1.8.1 Innledning

Lovreguleringen av tobakksindustrien og tobakksmarkedet i USA har stort sett kommet som en oppfølging av den medisinske forsknings avdekking opp gjennom årene av helsefarene ved tobakksbruk. Lovgivningen har like til i våre dager i all hovedsak konsentrert seg om sigaretter.

1.8.2 Lovgivning om sigaretter

Den første regulering av tobakksmarkedet i USA kom i 1965; The Federal Cigarette Labeling and Advertising Act, i kraft fra 1. januar 1966. Loven innførte helseadvarsler på alle sigarettpakninger, og utelukket avvikende lovregulering av advarselsmerking mellom de ulike delstatene.

Loven ble avløst i 1969 av The Public Health Cigarette Smoking Act, som for det første ga advarselsmerkingen et noe sterkere uttrykk, og for det andre etablerte et forbud mot å reklamere for sigaretter i radio og TV eller i annet elektronisk kommunikasjonsmedium.

I 1984 ble det så innført et nytt system med kvartalsvis roterende helseadvarsler i ulike utforminger, The Comprehensive Smoking Education Act. Videre påla 1984-loven tobakksselskapene å gi den amerikanske helseminister årlige rapporter om hvilke ingredienser vedkommende selskap tar i bruk i produksjonen av sigaretter.

1.8.3 Lovgivning av ikke-røykbar tobakk

Lovregulering av ikke-røykbar tobakk som snus og skrå, herunder advarselsmerking av slike produkter, kom først i 1986 ved The Comprehensive Smokeless Tobacco Health Education Act. Pipetobakk og sigarer synes i det store og hele å være uregulert den dag i dag.

1.8.4 Lovgivning og tiltak mot passiv røyking

I begynnelsen av 1970-årene kom på delstatsplan de første offentlige tiltak til beskyttelse av ikke-røykere, blant annet ved innføring av røykeforbud på offentlige steder bortsett fra i særskilt anviste røykelokaler. I dag er det i alle delstatene en utbredt lovregulering til beskyttelse mot passiv røyking.

1.8.5 Reguleringsfremstøt fra FDA

I 1995 erklærte FDA (The Food and Drug Administration) at tobakksprodukter var å anse som avhengighetsskapende stoffer («drugs»), og at produktene derfor falt innenfor FDAs myndighetsområde. I 1996 fulgte FDA opp med en meget omfattende regulering av tobakksmarkedet, spesielt med henblikk på å begrense barns og ungdoms tilgang til tobakksprodukter samt tobakksindustriens markedsføring. De store tobakksselskapene gikk sammen om å bringe kompetansespørsmålet inn for domstolene.

I mars 2000 fikk tobakksselskapene medhold i Den amerikanske høyesterett, under dissens 5–4. Flertallet av dommerne kom til at FDA ikke hadde myndighet til å regulere tobakksprodukter, og dermed ble FDAs reguleringsfremstøt underkjent. I kjølvannet av dommen diskuteres det om Kongressen bør gi FDA en klarere lovhjemmel og/eller om Kongressen direkte skal innskjerpe tobakkslovgivningen.

1.9 Rettssakene i USA

1.9.1 Innledning

Erstatningssøksmål mot tobakksindustrien har forekommet i USA siden 1950-årene, men det er først fra midten av 1990-årene at slike søksmål har begynt å vinne frem. Det forsvar som tobakksindustrien helt til i våre dager har ført med hell, er – for det første – at det er et mangelfullt vitenskapelig grunnlag for å slå fast at tobakksbruk er helseskadelig, og for det andre at den enkelte røyker uansett må bære ansvaret selv. Etter avsløringen av en rekke interne dokumenter i 1990-årene, som viser at tobakksselskapene i alle år har visst bedre og har holdt tilbake for myndigheter og forbrukere helt vesentlig informasjon om sine produkters innhold og helseskadelige virkninger, har industriens tradisjonelle forsvar slått sprekker.

1.9.2 Private erstatningssøksmål mot tobakksindustrien

Avsløringen av tobakksselskapenes interne forskningsdokumenter har ført til et skred av erstatningsøksmål, fra enkeltrøykere og mennesker som er skadet ved passiv røyking – enten individuelle enkeltsøksmål eller slått sammen i store gruppe­søksmål («class actions») – og søksmål fra forsikringsselskaper og offentlige myndigheter som påføres store utgifter i forbindelse med behandling av tobakksrelaterte skader og sykdommer.

Felles for erstatningssøksmålene er at de bygger på tobakksselskapenes villedelse og bedrag av markedet («misrepresentation» og «consumer fraud»), og at industriens opptreden er ansvarsbetingende både på subjektivt grunnlag («negligence») og objektivt grunnlag («strict liability» og «defective products»). Erstatningskravene bygger således på at såvel myndighetene som forbrukerne har vært i villfarelse om hvor farlige tobakksproduktene egentlig er. Fremfor alt har det ikke vært kjent at nikotinet i tobakksproduktene er fysisk avhengighetsskapende på linje med det som klassifiseres som narkotiske stoffer, og at tobakksindustrien siden 1960-årene har rendyrket og forsterket denne avhengighetsskapende effekten gjennom en ytterst avansert teknologi.

1.9.3 Sentrale private tobakkserstatningssaker

Cipollone-saken i 1980-årene pågikk i ni år før den til slutt ble oppgitt av de etterlatte etter en avdød røyker. Saken skulle imidlertid få stor betydning for senere saker, idet det gjennom rettsprosessen ble avslørt flere dokumenter fra tobakksselskapenes interne forskningsarkiver.

Grady Carters seier mot Brown & Williamson i 1996 markerer en milepæl (Carter-saken). Tobakksselskapenes erstatningsansvar ble så ytterligere skjerpet i Maddox-saken i 1998, idet skadelidte også ble tilkjent såkalte «punitive damages».«Punitive damages» innebærer en særskilt tilleggserstatning som en ekstra sanksjon overfor grove skyldforhold på skadevolders side. Nok en milepæl ble markert ved Whiteley-saken i 2000, idet Whiteley vant frem mot Philip Morris og RJR til tross for at hun hadde begynt å røyke etter at det ble innført helseadvarsler på sigarettpakningene.

Av de private søksmålene, er Engel-saken spesielt viktig. Saken er anlagt som et gruppesøksmål («class action») på vegne av alle tobakksskadde personer, og etterlatte etter disse, i staten Florida. Det er antatt at søksmålet kan omfatte omkring en halv million mennesker. Juryen i saken har kommet til at tobakksindustrien som utgangspunkt er erstatningsansvarlig, og at de tobakksskadde har krav på såkalte «punitive damages» i tillegg til vanlig erstatning.

Det må bemerkes at alle disse avgjørelsene er påanket, og at resultatene således ennå (våren 2000) ikke er rettskraftige.

1.9.4 Søksmål fra offentlige myndigheter

Av de offentlige søksmålene, er særlig søksmålene fra Mississippi, Florida, Texas og Minnesota viktige. Alle fire søksmålene ble forlikt med tobakksindustrien før rettsforhandlingene var avsluttet, og forlikene dannet utgangspunktet for det store nasjonalforliket som senere ble inngått mellom de store tobakksselskapene og alle de resterende 46 delstatene i USA.

Minnesota-saken er av spesiell interesse, for det første fordi den gikk gjennom full rettsbehandling bortsett fra domsavsigelse før forlik ble inngått, for det andre fordi den ga grunnlaget for en særdeles omfattende avdekking av tobakksindustriens interne forskningsarkiver, og for det tredje fordi den ga Minnesota det beste resultat som noensinne er oppnådd av en delstat overfor tobakksindustrien.

Høsten 1999 gikk også USAs føderale regjering til søksmål mot de store tobakksselskapene. I søksmålet krever Regjeringen erstatning blant annet for helseutgifter påført gjennom de siste 40 år, samt tilkjennelse av enorme ekstrabeløp som en sanksjon mot det Regjeringen anfører er brudd på lovgivningen om organisert kriminalitet.

1.10 Nasjonalforlik og lovgivningsdebatt

1.10.1 Innledning

Mot slutten av 1996 innledet de store amerikanske tobakksselskapene samtaler med delstatenes myndigheter for å få en ende på de mange erstatningssøksmålene gjennom et slags nasjonalt samlet økonomisk oppgjør.

1.10.2 Veien fram til det første forslaget til nasjonalforlik

De første forsøk på å komme frem til en avtale mellom tobakksselskapene og delstatene tok til i siste halvdel av 1996, men uten resultat. Ved siden av hovedspørsmålene om pengeerstatning og søksmålsbeskyttelse, var noe av det mest problematiske ved forhandlingene delstatenes krav om å få utlevert fra tobakksselskapene interne dokumenter om forskning og produktutvikling. I juni 1997 ble en avtale oppnådd mellom de fem største selskapene og 40 av delstatene.

1.10.3 Innholdet av det første forslaget til nasjonalforlik

Ved avtalen gikk tobakksselskapene med på å betale delstatene årlige erstatningsbeløp som ville innebære mer enn 368 milliarder dollar over de neste 25 år, samt å la seg underlegge omfattende reguleringer, blant annet i forbindelse med markedsføring. Tobakksindustrien på sin side krevde vern mot alle erstatningssøksmål fra offentlige myndigheter og vern mot private gruppesøksmål («class action») og mot å bli ilagt «punitive damages». Et slikt vern kunne bare oppnås ved lovvedtak av Kongressen, og inntil en slik lov ble vedtatt kunne avtalen mellom delstatene og tobakksindustrien ikke være noe mer enn et forslag til nasjonalforlik.

1.10.4 Motstanden mot det første forslaget til nasjonalforlik

Juniforslaget støtte på stor motstand, fra helseorganisasjoner, presse og flere politikere. Det ble blant annet anført at tobakksindustrien ikke burde kunne kjøpe seg søksmålsimmunitet, at den økonomiske kompensasjon fra tobakksselskapenes side uansett var utilfredsstillende, at Grunnloven var til hinder for at Kongressen kunne begrense den individuelle søksmålsrett så sterkt som juniforslaget tok sikte på, og at forslaget var helsepolitisk uheldig.

1.10.5 Kongressdebatten om McCain- forslaget

Den etterfølgende Kongressbehandling av junioverenskomsten baserte seg på et lovforslag fremmet av republikaneren John McCain. McCain-forslaget avvek imidlertid fra junioverenskomsten på vesentlige punkter. Blant annet var bestemmelsene om søksmålsimmunitet tatt ut, og beløpet som tobakksselskapene skulle utrede var øket betydelig. På grunn av disse endringene endte tobakksselskapene til slutt med å arbeide intenst mot McCain-forslaget.

1.10.6 Det første forslaget til nasjonalforlik faller

Våren 1998 ble McCain-forslaget nedstemt av et knapt flertall i Kongressen. Avstemningen fulgte i det store og hele partigrensene.

1.10.7 Arbeidet mot et nytt nasjonalforlik tar til

Umiddelbart etter juniforslagets fall, ble nye forhandlinger innledet mellom tobakksselskapene og representanter for en del av statene. På dette tidspunkt hadde 37 av USAs stater anlagt erstatningssøksmål mot tobakksindustrien. Da partene omsider kom til et forliksforslag, satte tobakksselskapene som vilkår for at avtalen skulle tre i kraft, at et visst minimum av stater utover de som hadde forhandlet, ville slutte seg til forliket i løpet av én uke. Forlikstilbudet tilgodeså i prinsippet alle de 46 delstatene som ikke hadde noe forlik fra før. Det gjaldt også de statene som ennå ikke hadde anlagt noe søksmål og endog de få statene som allerede hadde fått sine søksmål avvist av domstolene.

1.10.8 Forslag til nytt nasjonalforlik sendes hver av statene til vurdering

De fleste statene sluttet seg til forlikstilbudet i løpet av få dager. Den 20. november, like før fristutløp kl 12, aksepterte så de resterende statene forliket. Et nytt nasjonalforlik var nå inngått, og denne gang uten noe forbehold om at det måtte gjennomføres ved lovvedtak av Kongressen.

1.10.9 Innholdet av det endelige nasjonalforliket

Det nye forliket var, i motsetning til juniforslaget fra året før, kun ment å sette en sluttstrek for de delstatlige søksmål mot industrien. Det nye forliket ga ikke tobakksselskapene beskyttelse mot private søksmål. Til gjengjeld dreide forliket seg om et meget lavere beløp enn juniforslaget. Tobakksselskapene har forpliktet seg til å betale de 46 del­statene årlige beløp, hvilket over de neste 25 år tilsvarer omkring 206 milliarder dollar. Videre har tobakksselskapene gått med på å akseptere en del reguleringer, blant annet om sin markedsføring. Tobakksselskapene har også forpliktet seg til å offentliggjøre sine forskningsdokumenter.

Med dette nasjonalforliket har alle de 50 delstatene i USA inngått avtale med industrien, og ytterligere søksmål fra delstatene er ikke aktuelt. Forliket berører derimot ikke andre myndigheter, for eksempel den føderale regjering, og heller ingen privatpersoner.

1.11 Innledning om norsk erstatningsrett

1.11.1 USA og Norge

Både i USA og Norge er erstatningsretten i stor grad åpen for å legge vekt på hensyn som knytter seg til samfunnsutviklingen og ny vitenskapelig erkjennelse.

Framstillingen i kapittel 11 til 19 baserer seg på norsk rett. Noen av de argumentene som er brukt i tobakkssaker i USA kan imidlertid også være av betydning ved den rettslige vurderingen av erstatningsansvar for norsk tobakksindustri.

1.11.2 Fire typer av tiltak i tilknytning til tobakksbruk

I Norge har vi hatt fire «bølger» av rettslige tiltak mot tobakksskader:

(1) Tobakksloven som trådte i kraft i 1975 og som inneholdt et totalforbud mot tobakksreklame og påbud om helseadvarsel.

(2) «Røykeloven» av 1988 som verner mot passiv røyking.

(3) Forskrift av 1989 om forbud mot nye tobakks- og nikotinprodukter.

(4) Erstatningsoppgjørene som nå er i ferd med å komme til Norge.

1.11.3 Kompensasjon for røykerelaterte sykdommer i dag

Det gis i Norge betydelig økonomisk kompensasjon til dem som rammes av tobakksrelaterte sykdommer og dødsfall. Det er helsehjelp fra kommunehelsetjenesten, behandling i sykehus og ytelser fra folketrygden, utbetaling fra forsikringsordninger og lignende. De generelle velferds- og forsikringsordningene i vårt samfunn bærer en vesentlig del av de utgiftene som knytter seg til tobakksrelaterte sykdommer og dødsfall.

1.11.4 Oversikt over hovedtyper av søksmål

De viktigste typer av søksmål som kan tenkes i Norge er: Individuelle søksmål fra aktive røykere, individuelle søksmål fra passive røykere, erstatningskrav fra etterlatte og erstatningskrav fra sykehuseierne.

Av vedlegg 3, 4 og 5 framgår det at utgiftene til sykehusbehandling av røykerelaterte sykdommer i 1998 er beregnet til 2 344 millioner kroner.

1.11.5 Hvem kan erstatningskrav rettes mot?

I Norge har vi nå fire tobakksbedrifter: J.L. Tiedemanns Tobakfabrik A/S, Conrad Langaard AS, Gunnar Stenberg AS og A. Asbjørnsens Tobakksfabrikk AS. De to tobakksfabrikkene er medlemmer av Tobakksfabrikkenes Landsforening og alle de fire bedriftene er medlemmer av Tobakksindustriens Felleskontor.

Tiedemanns Tobakfabrik A/S er nå det dominerende tobakksfirmaet i Norge med en markedsandel på ca. 80 prosent. Tiedemanns har gjennomgått viktige organisasjonsmessige endringer og er nå et heleid datterselskap av det danske firmaet Skandinavisk Tobakkskompani A/S.

En betydelig del av de tobakksvarene som har vært solgt i Norge, er importert fra USA, Storbritannia og andre land. Vi har innhentet en betenkning om mulighetene for søksmål mot utenlandsk tobakksindustri som er inntatt i vedlegg 12. Vi går ikke nærmere inn på disse spørsmålene i denne utredningen.

1.11.6 Oversikt over erstatningsvilkår og erstatningsgrunnlag

De viktigste erstatningsgrunnlagene som kan være aktuelle, er culpaansvaret, ulovfestet objektivt ansvar, kjøpslovens regler om objektivt ansvar ved mislighold av genusforpliktelser og produktansvar. For at erstatning skal kunne kreves må det i tillegg til ansvarsgrunnlag foreligge økonomisk tap/redusert livsutfoldelse og adekvat årsakssammenheng.

1.11.7 Forutsetninger for å kunne gjennomføre erstatningssaker

For å kunne gjennomføre en erstatningssak med vellykket resultat, trenger skadelidte nesten alltid en advokat. Det er viktig at reglene om fri rettshjelp praktiseres slik at i det minste noen skadelidte skal kunne gjennomføre de første «prøvesakene» uten store personlige økonomiske belastninger.

Innsyn i tobakksindustriens dokumenter kan være avgjørende for å skaffe seg innsikt i hva norsk tobakksindustri har vist om helseskader, nikotinavhengighet m.m. I forbindelse med denne utredningen har vi bare hatt tilgang til dokumenter som gjelder norsk tobakksindustri i den grad de tilfeldigvis er blitt frigitt som et resultat av søksmål mot amerikansk tobakksindustri. Slike dokumenter burde framlegges direkte for norske helsemyndigheter og domstoler av norsk tobakksindustri.

1.12 Culpanormen og tobakksskader

1.12.1 Innledning

I kapittel 12 drøfter vi om tobakksindustrien kan bli ansvarlig etter culpanormen. Vi gjør dels rede for de momentene som rettspraksis og rettsteorien legger vekt på ved culpavurderingen, og dels analyserer vi hvilken betydning disse momentene får når det skal vurderes om norsk tobakksindustri har opptrådt tilstrekkelig aktsomt og forsvarlig.

1.12.2 Bonus pater familias

Etter denne standarden sammenligner man skadevolderens handlemåte med hvordan en alminnelig forstandig mann eller kvinne ville ha opptrådt i en tilsvarende situasjon. Kristen Andersen (professor i erstatningsrett) mente at man burde legge utslagsgivende vekt på hva det i handlingssituasjonen «faglig, sosialt og menneskelig» er rimelig å kreve med hensyn til aktsomhet og forsvarlighet.

Når man skal avgjøre en konkret erstatningsrettslig tvist, må man foreta en helhetsvurdering hvor en rekke momenter tillegges vekt. Oppgaven i det følgende er å finne fram til og belyse de momentene som våre domstoler pleier å tillegge vekt ved culpavurderingen.

1.12.3 Etikkens krav

Etisk angripelige handlinger er som oftest culpøse, mens etisk uangripelige handlinger som oftest går klar av culpanormen. Det er mange ulike moraloppfatninger, og man må bygge på de oppfatninger som er alminnelig utbredte.

Som slike moraloppfatninger kan nevnes at man ikke skal lyve og at man ikke skal skjule vesentlige opplysninger for sine nærstående og medkontrahenter. Her vil tobakksindustriens bagatelliseringer og benektinger av helseskader og nikotinavhengighet som knytter seg til bruk av tobakk, være viktig. Det er ikke fullt ut klarlagt hvilke kunnskaper norsk tobakksindustri har hatt om sine produkter, og til hvilken tid den fikk kunnskaper, men den burde i alle fall skaffet seg kunnskaper om helsesskader og nikotinavhengighet. Det har vært betydelig kommunikasjon mellom tobakksindustrien i USA og Norge ut over det rent forretningsmessige, blant annet om argumentasjon mot norsk tobakkspolitikk som har vært begrunnet ut fra helsemessige hensyn.

1.12.4 Sedvanlig opptreden

Det legges ofte vekt på hva som er vanlig framgangsmåte på det feltet hvor det er forvoldt skade, men det er ikke alltid at man slipper ansvar ved å følge slik framgangsmåte.

Norsk tobakksindustri kan ikke unnskylde seg med at dets produkter svarer til det som er solgt i andre land. Det må kreves at den som produserer, importerer og/eller selger alminnelige forbruks­produkter, skal gjennomtenke hvilke sikkerhetsforanstaltninger som er nødvendige for at skade ikke skal inntre.

1.12.5 Skrevne normer for forsvarlig opptreden

Ved den erstatningsrettslige culpavurderingen legges det stor vekt på om skadevolderen har overtrådt lovbestemmelser og forskrifter som viser hva som anses som forsvarlig opptreden. Men selv om man holder seg på den rette siden av de grenser som oppstilles i slike regler, fører det ikke uten videre til frifinnelse i en erstatninsgssak.

Etter produktkontrolloven § 3 har industrien en generell plikt til å forebygge og begrense helseskader. Dertil har den plikt til å skaffe seg kunnskap; den kan ikke uten videre unnskylde seg med at den ikke visste om helserisikoer og nikotinavhengighet.

Tobakkslovens reklameforbud, påbud om helseadvarsel og forbud om salg av tobakksvarer til barn og ungdom under 18 år er neppe særlig viktig ved den erstatningsrettlige culpavurderingen.

I USA har markedsføringslovgivningen og konkurranserettslige regler vært viktige ved vurderingen av om tobakksindustrien har opptrådt forsvarlig. Slike regler kan også få betydning for norsk tobakksindustri.

1.12.6 Sakkyndige uttalelser

Sakkyndige uttalelser om skadevolderens handlemåte kan betraktes som forsvarlig, tillegges ofte vekt i praksis.

Sakkyndige uttalelser om helserisikoer ved bruk av tobakksvarer og om hva tobakksindustrien kunne ha gjort for å eliminere eller redusere slike risikoer, vil bli sentrale i eventuelle rettssaker mot industrien.

1.12.7 Alternativ handlemåte

Det er viktig å vurdere om skadevolderen har gjort hva han eller hun kunne for å hindre at skade skulle inntre. Kunne eller burde vedkommende ha handlet annerledes?

I tobakkssaker blir det sentralt om tobakksindustrien kunne ha opptrådt på en annen måte enn den gjorde, særlig etter at de medisinske rapportene om helseskadene kom i begynnelsen av 1950-årene. Tobakksindustrien kan bebreides for at den ikke har informert forbrukerne om de store helseskadene og den sterke nikotinavhengigheten som knytter seg til bruk av tobakk.

1.12.8 Handlingens skadeevne

En handlings skadeevne er produktet av faregraden og den potensielle skades størrelse. Desto større skadeevnen er, desto større forsiktighet må det utvises. Det gjelder særlig når ikke bare økonomiske interesser, men liv og helse står på spill.

Det er meget store helserisikoer som knytter seg til bruk av tobakk, og derfor må kravene til tobakksindustrien være strenge. Norsk tobakksindustri kan neppe unnskylde seg med at den ikke har hatt de samme kunnskapene om helserisikoer og nikotinavhengighet som industrien i USA.

1.12.9 Handlingens nytteevne.

Dersom en handling har liten nytteevne eller er unødvendig, kan man utsette sine medmennesker for mindre skaderisiko enn ellers.

Det er vanskelig å se at tobakken har hatt noen nytte av betydning – utover at den på kort sikt kan være avstressende og stimulerende. Enkelte peker på at tobakksavgiften bringer staten betydelige inntekter, men uten tobakken ville det vært mulig å beskatte og avgiftsbelegge annet forbruk.

1.12.10 Oppofrelser for potensiell skadevolder ved å foreta en annen handling

Det diskuteres ofte i erstatningssaker hvor store oppofrelser det ville kreves av den potensielle skadevolderen for at han eller hun skulle fjerne eller minske muligheten for at skadetilføyelse skulle finne sted.

I tobakkssaker vil det bli en sentral problemstilling å kartlegge hvilke omkostninger og andre oppofrelser som ville knytte seg til en alternativ handlemåte fra tobakksindustriens side – ved å utvikle mindre helsefarlige sigaretter og ved å gi forbrukerinformasjon. Siden det her dreier seg om så viktige goder som folks helse og livslengde, må det stilles svært strenge krav.

1.12.11 Skadevolderens situasjon

Det må stilles strenge krav til en skadevolder som er i en monopolsituasjon og/eller har en særlig sakkyndighet.

I etterkrigstiden har Tiedemanns langt på vei hatt en monopolstilling i Norge. Tobakksindustrien har hatt langt større kunnskaper om tobakkens innhold og virkninger enn forbrukerne.

1.12.12 Konklusjoner

De momenter som vanligvis tillegges vekt ved culpavurderingen, taler for at norsk tobakksindustri har opptrådt culpøst.

Spørsmålet om røykerne kan sies å ha medvirket til skadeforvoldelserne og/eller ha akseptert de store og alvorlige risikoene som knytter seg til røykingen, drøftes i kapittel 16, se også punkt 1.16

1.13 Ulovfestet objektivt ansvar

1.13.1 Innledning

Ved ansvar på objektivt grunnlag er det spørsmål om skadevolderen eller skadelidte er nærmest til å bære følgene av hendelig uhell. Skadevolderen kan ikke bebreides for at skaden er inntrådt, og han kan heller ikke lastes for å ha skapt risikoen for skade. Hans virksomhet er lovlig.

Hvorvidt man vil pålegge objektivt ansvar, vil bero på en helhetsvurdering av en rekke momenter. Særlig viktig er risikomomentet og interesseavveiningssynspunktet.

1.13.2 Et stadig risikomoment

I en rekke dommer hvor det er ilagt objektivt ansvar, er det understreket at det forelå en «stadig» risiko for skadeforvoldelse.

Tobakksindustrien har drevet en permanent virksomhet. Den helserisiko og den nikotinavhengighet som knytter seg til tobakksrøyking, er en stadig risiko som røykerne og potensielle røykere utsettes for. Tobakksindustrien skaper også en stadig risiko for at fylkeskommuner og kommuner må behandle røykerelaterte sykdommer.

1.13.3 Risikoens og skadens størrelse (skadeevnen)

For at det skal bli erstatningsansvar på objektivt grunnlag, må risikoen for skadeforvoldelse være av en viss størrelse. Den må i alle fall være større enn den risikoen man utsettes for i dagliglivet. I mange tilfeller vises det til statistikk om hvor ofte bestemte typer av ulykker har skjedd. Ellers bygger man på vanlige erfaringssetninger («common sense») eller det Kristen Andersen kaller en «populærstatistikk eller gjennomsnittsinfluert påregnelighetsbetraktning». Det blir ansvar for risikoer som erfaringsmessig fra tid til annen uunngåelig fører til bestemte skader, men ikke for enkeltstående skadefenomener som kommer som «lynet fra den klare himmel».

Når helserisikoer som knytter seg til tobakksbruk realiserer seg, dreier det seg ikke om enkeltstående uhell, men om en betydelig risiko som uvegerlig fra tid til annen fører til sykdom, uførhet og dødsfall. Det foreligger et omfattende statistisk materiale om disse risikoers størrelse, som for en rekke sykdommer viser langt større risikoer enn dagliglivets risikoer.

1.13.4 Om risikomomentet er særpreget/ typisk

Det at en risiko er særpreget eller typisk for en virksomhet, er et argument for objektivt erstatningsansvar. Hvis tilsvarende uhell like gjerne kunne tenkes i tilknytning til nær sagt alle bedrifter og produkter, taler det mot objektivt ansvar.

Lungekreft er en helserisiko som er særpreget for tobakksrøyking. Også mange andre sykdommer er typisk knyttet til røyking, se punkt 1.3. I en viktig sak fra Florida la juryen til grunn at 20 skade- og sykdomstilstander skyldtes røyking.

1.13.5 Om risikomomentet er ekstraordinært

Begrepet ekstraordinært kan peke på at det dreier seg om risikoer som er nye, uventede og/eller upåregnelige for potensielle skadelidte, og som de av den grunn ikke eller vanskelig kan innrette seg etter. Det var nye risikoer som kom i forbindelse med den tekniske utviklingen for ca hundre år siden, som var foranledningen til at vi fikk et objektivt bedriftsansvar i Norge.

For dem som begynte å røyke i 1940- og 1950-årene, framsto påregneligheten for lungekreft og andre sykdommer som ikke-eksisterende eller som liten. Den norske legestanden var lenge kritisk vurderende og forbeholden til internasjonale forskningsrapporter, og tobakksindustrien intensiverte en stadig mer sofistikert tobakksreklame, som delvis uthulet den helseinformasjon som ble gitt. Introduksjonen av light-sigaretter har bidratt til at folk har trodd at de har røykt «sikrere» sigaretter enn det som faktisk har vært situasjonen.

1.13.6 Påregneligheten for at skade skal inntre

Ofte vil en potensiell skadevolder ha større muligheter til å innse risikoen ved sin virksomhet enn potensielle skadelidte. Dersom skadevolderen kunne ha regnet med at skadeforvoldelse ville inntre, er det et moment som taler for erstatningsansvar.

Fra midten av 1950-årene har påregneligheten for at tobakksrøyking skulle føre til sykdom og dødsfall vært stor, og erkjennelsen av helserisikoene har vært økende. Selv om man ikke kan bebreide tobakksindustrien for at den fortsatte å produsere og selge tobakksvarer, kan det bli ansvar på objektivt grunnlag.

1.13.7 Teknisk svikt og teknisk ufullkommenhet

Det kan ikke oppstilles som et alminnelig vilkår for objektivt ansvar at det foreligger teknisk svikt eller teknisk ufullkommenhet. Men slik svikt og ufullkommenhet kan være momenter som taler for ansvar.

Det må kunne sies at tobakksvarer er ufullkomne eller lider av en sikkerhetsmangel når de ved ordinær bruk fører til meget omfattende helseskader og farer for sterk nikotinavhengighet.

1.13.8 Om det etter en interesseavveining er rimelig at skadevolderen blir ansvarlig

Det foreligger en rekke dommer hvor det er lagt vekt på skadevolderens interesse i virksomheten. Den som har de økonomiske fordelene av en bedrifts produksjon, bør også bære de økonomiske ulemper (skadene) som virksomheten påfører andre. Bedriften har som regel også lettere for å forebygge skader og pulverisere tapene.

Tobakksindustrien har hatt meget store inntekter av tobakken, og det kan da framstå som rimelig at den også skal bære (noen av) de økonomiske utgiftene og belastningene som knytter seg til bruk av tobakk. Tobakksindustrien har bestemt hvordan sigaretter skal produseres, og den har hatt større muligheter enn forbrukerne til å forebygge de store helseskadene som knytter seg til bruk av tobakk. Videre kan tobakksindustrien lettere pulverisere tapet, for eksempel ved å øke prisene på tobakksvarer, ved å redusere sin egen fortjeneste, ved å bruke mindre penger på markedsføringstiltak som kan øke salget, eller ved å bruke mindre penger til lobbyvirksomhet mot offentlige tiltak som er helsemessig begrunnet.

1.13.9 Konklusjoner

De momentene som vanligvis tillegges vekt ved spørsmålet om ulovfestet objektivt ansvar, trekker klart i retning av at tobakksindustrien kan bli ansvarlig.

Spørsmålet om røykerne kan sies å ha medvirket til skadeforvoldelsene og/eller ha akseptert de store og alvorlige risikoene som knytter seg til røykingen, drøftes i kapittel 16, se også punkt 1.16.

1.14 Produktansvar for tobakksindustrien

1.14.1 Innledning

I kapittel 14 drøftes spørsmålet om tobakksindustrien i egenskap av produsent, importør og/eller selger kan bli ansvarlig for helseskader som bruk av tobakksvarer medfører.

Tre utviklingstrinn tas opp. For et første reglene i kjøpsloven av 1907 om selgerens ansvar for salgsgjenstandens farlige egenskaper. For det andre introduseringen av begrepet produktansvar i rettsteorien og offentlige utredninger fra midten av 1970-årene. For det tredje gjeldende produkt­ansvarslov av 1988.

1.14.2 Ansvar etter kjøpsloven for salgsgjenstandens farlige egenskaper

Etter kjøpsloven av 1907 § 43 hadde selgeren objektivt ansvar ved mislighold av genusforpliktelser. De klassiske eksemplene som var oppe i rettspraksis og drøftet i teorien, var forgiftet dyrefôr som førte til skade på kjøperens husdyr, stein i wienerbrød som førte til skade på tenner, og brusflasker som ble sprengt og skadet dem som var i nærheten.

I 1937 ble en eskefabrikk som brukte mangelfull parafin ved tilvirkning av tobakksesker, erstatningsansvarlig overfor eskekjøperen. I 1957 ble selgeren av et parti grammofonplateposer erstatningsansvarlig for skade som lim på posene påførte platene.

I den juridiske teori kom man ikke fram til klare prinsipper om når erstatning kunne pålegges. Mest treffende er Kristen Andersens formulering om at selgeren blir ansvarlig når kjøpsgjenstandens skadevoldende egenskaper «er slik at de etter sin natur omsetter seg i skade når kjøperen på forsvarlig måte bruker salgsgjenstanden i samsvar med dens formål». Dette passer med det mange har framhevet som det viktigste kjennetegn ved tobakksprodukter, nemlig at de fører til sykdommer, uførhet og dødsfall når de brukes akkurat slik de etter sitt formål skal brukes.

Et problem med kjøpsloven er at den som utgangspunkt regulerer rettsforholdet mellom kjøper og selger. Mye tyder imidlertid på at man også kan gjøre ansvar gjeldende overfor produsenter og importørene, særlig etter at kjøpsloven i 1974 fikk en ny bestemmelse om «springende regress».

1.14.3 Begrepet produktansvar introduseres fra midten av 1970-årene

Inspirert av rettsutviklingen i USA og flere land i Europa ble begrepet produktansvar introdusert i nordisk rettsteori og offentlige utredninger. Det var i 1970-årene ikke spørsmål om et eget erstatningsgrunnlag ved siden av culpanormen, ulovfestet objektivt ansvar, kjøpslovens regler om objektivt ansvar for genusforpliktelser m.m., men om hvor langt disse ansvarsgrunnlagene rakk for produsenter av masseartikler.

Det ble framhevet at disse ansvarsgrunnlagene i stor utstrekning kunne føre til at produsentene ble erstatningsansvarlige. Det ble imidlertid ansett som lite sannsynlig at domstolene ville pålegge ansvar ved bruk av sigaretter. Dette ble imidlertid bare nevnt som et eksempel. Det var ingen som den gang gikk dypt inn i spørsmålet om tobakksindustriens eventuelle erstatningsansvar.

1.14.4 Gjeldende produktansvarslov

Det sentrale vilkåret for erstatningsansvar etter produktansvarsloven av 1988 er at det foreligger «sikkerhetsmangel». Man skal sammenligne den faktiske sikkerheten som produktet viser seg å ha, med den sikkerheten brukerne av produktet/allmennheten kan forvente av produktet.

Produktansvarsloven gjelder for alle slags varer. Tobakksvarer er ikke unntatt fra lovens virkeområde, selv om det i lovforarbeidene forekommer uttalelser som kan peke i den retningen. Tobakksvarer må derfor vurderes etter det sikkerhets- og forventningskriterium som produkt­ansvarsloven bygger på.

Det er viktig at forbrukerne og allmennheten i stor grad har manglet kjennskap til tobakksproduktenes skadeevne. Produsenten har en plikt til å skaffe seg kunnskaper om sine produkters skadevoldende evne, og må tilbakeføre slike kunnskaper til forbrukerne. Tobakksindustrien har ikke gjort dette, men tvert imot før 1975 drevet reklame for sine meget helsefarlige produkter, og hele tiden benektet og bagatellisert helsefarene ved bruk av tobakk. Dette har ført til at forbrukerne i stor utstrekning har undervurdert og vært ukjent med graden av helserisiko som er forbundet med ethvert tobakksprodukt.

Uttalelser i lovforarbeider og juridisk litteratur om at tobakk skal stå i en særstilling i forhold til produktansvarsloven, bygger ikke på grundige drøftelser av spørsmålet om tobakksindustriens erstatningsansvar. Uttalelsene bygger på mangelfullt faktum når det gjelder tobakk som et moderne industriprodukt, og om de store helseskadene og den sterke nikotinavhengigheten som knytter seg til bruk av tobakk.

1.14.5 Konklusjoner

Det er tvilsomt i hvilken utstrekning den objektive ansvarsregelen ved genusforpliktelser etter kjøpsloven av 1907 omfatter skader som knytter seg til salgsgjenstandens skadevoldende egenskaper. For et ansvar for tobakksindustrien taler at det er nettopp når man bruker tobakksvarene slik de etter sitt formål skal brukes, at sykdom, uførhet og dødsfall inntrer.

Produktansvarslovens regler om erstatningsansvar ved sikkerhetsmangler gjelder også for tobakksindustrien. Det foreligger en så betydelig diskrepans mellom de helserisikoene som knytter seg til bruk av tobakk og den sikkerheten som forbrukerne bør kunne forvente, at det er store muligheter for at tobakksindustrien kan bli erstatningsansvarlig etter produktansvarsloven.

Det er tvilsomt om denne loven gjelder for dem som har røykt både før og etter lovens ikrafttreden 1. januar 1989. Dette er imidlertid av mindre betydning fordi ansvar kan følge av culpanormen og det ulovfestede ansvaret som har gått langt i å beskytte skadelidte/forbrukerne overfor produsenter/importører.

Spørsmålet om røykerne kan sies å ha medvirket til skadeforvoldelsene og/eller ha akseptert de store og alvorlige risikoene som knytter seg til røykingen, drøftes i kapittel 16, se også punkt 1.16.

1.15 Kravene til årsakssammenheng og adekvans

1.15.1 Innledning

I kapittel 15 drøftes kravet om at det må være årsakssammenheng mellom røykingen og skaden/sykdommen/dødsfallet. Vi behandler her ikke bare erstatningsrettslige prinsipper; stoff fra yrkesskadetrygden og yrkesskadeforsikringen benyttes for å illustrere årsaksproblematikken.

1.15.2 Hva har skjedd – sakens faktum

For å kunne klarlegge hva som har skjedd, er det viktig med legeerklæringer og andre sakkyndige uttalelser. Hvis det foreligger stort sett samstemmige uttalelser fra de fremste ekspertene i landet, vil dette som regel bli lagt til grunn av retten. Uttalelser fra sakkyndige som engasjeres og betales av en av partene, blir stort sett tillagt mindre vekt enn uttalelser fra sakkyndige som oppnevnes av retten. Det gjelder særlig utenlandske sakkyndige på områder hvor vi har framtredende eller vel kvalifiserte eksperter i Norge.

Dersom det er tvil om hvor stor betydning tobakken har hatt for utviklingen av en sykdom, skal det alternativet som framstår som det mest sannsynlige, legges til grunn. Dette kaller vi overvektsprinsippet.

Som utgangspunkt er det skadelidte som har bevisbyrden eller tvilsrisikoen. Men dersom skadevolderen hadde størst muligheter til å sikre bevis, er en stor industribedrift, en storprodusent av skader og lignende, snus bevisbyrden. Mye taler for at tobakksindustrien skal ha bevisbyrden for at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom deres eventuelle culpøse forhold og at inntrådt sykdom/dødsfall kan skyldes tobakksrøyking når skaden/sykdommen er en typisk følge av den aktuelle tobakksbruk.

Etter loven om yrkesskadeforsikring har skadevolderen/forsikringsselskapet en ganske tung bevisbyrde for at årsakssammenheng ikke foreligger. I bartendersaken fra Stavanger kunne forsikringsselskapet ikke føre et tilfredsstillende bevis for at røyken i arbeidsmiljøet var ubetydelig for utviklingen av bartenderens lungekreft.

1.15.3 Årsakskravets juridiske innhold

«P-pille-dom II» er den viktigste rettskilden om årsakskravet i norsk erstatningsrett. Her fastslås det at betingelsesteorien som utgangspunkt gjelder. Det innebærer at røykingen anses som årsak til en sykdom, hvis denne sykdommen ikke hadde inntrådt hvis man tenker seg røykingen borte.

Men man kan se bort fra årsaksfaktorer som framstår som et lite element i skadebildet. Fordelingsprinsippet nevnes overhodet ikke i domspremissene.

1.15.4 Kravet til adekvans

I kravet om adekvans ligger det først og fremst et krav om at sammenhengen mellom tobakksrøykingen og sykdommen skal være påregnelig. Skadevolderen skal ikke bli ansvarlig for helt uventede, ekstraordinære, atypiske, avledede, indirekte, fjerne, perifere og/eller uforutsigbare skadefølger.

Ved adekvansvurderingen kan det i tillegg til påregnelighet legges vekt på hvor klanderverdig skadevolderen har opptrådt og hvor stort det økonomiske tapet er. Vi kan vanskelig tenke oss at disse momentene kan føre til at årsakssammenhengen i tobakkssaker blir ansett som inadekvat.

1.15.5 Konklusjoner

Når det er tvil om hva som har skjedd, skal det mest sannsynlige faktum legges til grunn (overvektsprinsippet).

Gjeldende norsk rett bygger på betingelsesteorien kombinert med en modifisert hovedårsakslære.

Det kan vanskelig tenkes at adekvanskravet kan føre til frifinnelse for tobakksindustrien.

1.16 Skadelidtes medvirkning og aksept av risiko

1.16.1 Innledning

Skadelidtes forhold er viktig ved flere erstatningsrettslige spørsmål. Rettsinstituttet «skadelidtes medvirkning» er først og fremst av betydning når erstatningen skal utmåles; ved forsettlig eller uaktsom medvirkning kan erstatningen reduseres eller falle helt bort. Rettsinstituttet «aksept av risiko» er av betydning når det skal avgjøres om ansvarsgrunnlag foreligger; interaksjonen mellom skadevolderen og skadelidte er for eksempel av betydning når man skal vurdere om det foreligger culpa.

De fleste som for første gang hører at det er spørsmål om å kreve erstatning fra tobakksindustrien, tenker at den som selv har røykt, ikke kan forvente å få erstatning. Utgangspunktet er jo at den som i moden alder bevisst tar en risiko som han eller hun fullt ut kjenner de mulige konsekvensene av, selv må bære ansvaret for sine egne valg.

De fleste av dem som nå pådrar seg røykerelaterte sykdommer, begynte å røyke fra midten av 1950- årene til midten av 1970-årene. Den gang var det tobakksreklame i Norge og lite informasjon om helseskadene ved røyking. Mange begynte å røyke i ung alder, og på grunn av nikotinavhengigheten har det vært svært vanskelig å slutte å røyke.

1.16.2 Skadelidtes medvirkning

Etter skadeerstatningsloven § 5–1 kan erstatningen reduseres eller falle bort når skadelidte ved egen skyld har medvirket til skaden. I rettsteorien framheves det at man må vise varsomhet med å redusere erstatningen etter § 5–1, særlig ved personskader.

Ved en lovendring i 1987 ble det bestemt at man skulle se bort fra medvirkning til skadelidte under 10 år. Stortingets justiskomité forutsatte at det også skulle vises varsomhet med å tillegge eldre barns medvirkning betydning. Dette kan være viktig for den som har hatt tidlig røykedebut.

Et særlig spørsmål er det om de etterlattes krav på erstatning ved tap av forsørger kan reduseres eller falle bort på grunn av avdødes tidligere røyking. Det riktige synes å være at retten skal behandle de etterlatte mildere enn den ville ha behandlet avdøde hvis han eller hun hadde overlevd og krevd erstatning.

1.16.3 Aksept av risiko

Ved spørsmålet om bortfall av erstatning på grunn av «aksept av risiko» legges det blant annet vekt på skadelidtes faginnsikt og alder. Alminnelige forbrukere har vanligvis ikke noen spesiell medisinsk eller annen faglig innsikt, mens tobakksprodusentene er spesialkyndige når det gjelder tobakksvarer. De fleste har begynt å røyke i ung alder da de hadde meget begrensede muligheter til å innse de store helserisikoene og den sterke nikotinavhengigheten som knytter seg til bruk av tobakksvarer.

På bakgrunn av uttalelser i lovforarbeider og juridisk teori skal det svært mye til for at erstatningsansvar skal falle bort på grunnlag av «aksept av risiko».

Vi har innhentet en utredning fra professor Richard Daynard ved Northeastern University Law School om aksept av risiko i USA, se vedlegg 1. Synspunktet aksept av risiko var lenge tobakksindustriens viktigste argument, men har senere hatt liten betydning ved amerikanske domstoler. Dette gjelder særlig etter 1994 da saksøkersiden fikk dokumentasjon på at tobakksindustrien var fullt klar over helserisikoene, og at industrien ved sammensetningen av sigarettene kunne kontrollere at røykerne ble avhengige.

For at en person skal anses å ha akseptert en risiko, bør det som utgangspunkt kreves informert samtykke. I den nye loven om pasientrettigheter er det inntatt ganske strenge regler om informert samtykke til medisinske behandling. Det må stilles strengere krav til informert samtykke til helseskader som kan tilbakeføres til tobakksrøyking, enn til skadeforvoldelse som kan tilbakeføres til ordinær medisinsk behandling. En slik behandling har et klart positivt helsefremmende formål, mens røykingen er sykdomsframkallende, dødbringende og avhengighetsskapende.

Undersøkelser fra USA og Canada viser at det er en meget stor forskjell mellom de helserisikoene og den avhengigheten som folk tror knytter seg til røyking, og realitetene. Folk kan ikke anses å ha akseptert følger av røykingen som de ikke har visst om eller som har vært langt mer omfattende enn de trodde.

1.16.4 Det objektive ansvaret og skadelidtes forhold

Spørsmålet om skadelidtes medvirkning og aksept av risiko må stort sett vurderes på samme måte i forhold til det ulovfestede objektive ansvaret som i forhold til culpaansvaret. Også ansatte i tobakksindustrien kan tenkes å ha krav på erstatning på ulovfestet objektivt grunnlag.

1.16.5 Produktansvar, aksept av risiko og skadelidtes medvirkning

Av produktansvarslovens forarbeider framgår at det bare unntaksvis kunne «komme på tale å tillegge uforsiktighet fra skadelidtes side, betydning». Det skal altså mye til før skadelidte mister retten til erstatning eller får redusert erstatningsbeløpet etter reglene om skadelidtes medvirkning og aksept av risiko når erstatning kreves etter produktansvarsloven.

1.16.6 Konklusjoner

Reglene om aksept av risiko og skadelidtes medvirkning kan ikke benyttes overfor dem som begynte å røyke før fylte 10 år, og neppe heller noen år senere.

Man må være forsiktig med å redusere erstatningen etter reglene om skadelidtes medvirkning når det ikke foreligger forsett eller grov uaktsomhet.

Reglene om aksept av risiko har stadig fått mindre plass i norsk rett.

Man kan neppe bebreide røykerne som etter flere forsøk ikke har greid å kvitte seg med nikotinavhengigheten.

De som begynte å røyke før reklameforbudet og helseadvarselen kom i 1975, kan neppe anses å ha akseptert risikoer som knytter seg til røykingen. De som har begynt å røyke senere, må vurderes ut fra alderen ved røykestart, de kunnskapene som de har hatt eller burde ha skaffet seg, sammenlignet med hva tobakksindustrien den gang visste eller burde ha visst om de alvorlige helserisikoene og den sterke nikotinavhengigheten som knytter seg til tobakksrøyking.

1.17 Fylkeskommunenes adgang til å søke erstatning for utgifter til å behandle tobakksrelaterte skader og sykdommer

1.17.1 Innledning

I forbindelse med eventuelle erstatningsrettsligesøksmål mot tobakksindustrien i Norge, oppstår enkelte problemstillinger av prinsipiell karakter. Hovedspørsmål er blant annet om det kreves særskilt lovhjemmel for at det offentlige, som en tredjepart, skal kunne kreve erstatning som en avledet følge av en annens personskade. Et annet hovedspørsmål er om det velferdssystem som det offentliges sykehusvirksomhet er del av, gir rom for en erstatningsadgang for det offentlige.

1.17.2 Må særskilt lovhjemmel til for at tredjemann skal kunne kreve erstatning på grunnlag av en annens personskade?

Av en ganske omfattende praksis fra Høyesterett følger det at tredjemanns krav på erstatning for formuestap som følge av en annens personskade, ikke er nødt til å bygge på særskilt lovhjemmel. Slike krav må som utgangspunkt vurderes etter alminnelige erstatningsrettslige regler om årsakssammenheng og påregnelighet (adekvans).

1.17.3 Tredjemannskrav reiser først og fremst et spørsmål om adekvans

Det overordnete vurderingskriterium i påregnelighetsvurderingen er om det økonomiske tap som er påført tredjemann (følgeskaden, sekundærskaden) står i rimelig og naturlig sammenheng med den skaden som er forvoldt den direkte skadelidte (primærskaden). Erstatningsansvarets rekkevidde overfor tredjemann avgrenses således mot de mer fjerntliggende, uventede og tilfeldige skadefølger.

Med henblikk på problemstillingen om offentlige myndigheter har adgang til å fremme erstatningskrav for sykehusutgifter hvis først et ansvarsgrunnlag foreligger, er det lite tvilsomt at vi står overfor en adekvat skadefølge av produksjonen og salget av tobakksprodukter.

1.17.4 Er det særskilte skranker for det offentliges adgang til å kreve erstatning for helseutgifter?

Selv om adekvans foreligger, er det i norsk erstatningsrett antatt å være en grense for hvor langt ansvaret for avledede skadefølger kan strekkes. Denne grensen formuleres gjerne som et spørsmål om hvilke (adekvate) skadefølger som har erstatningsrettslig vern.

1.17.5 Regressforbudet i skades- erstatningsloven § 3–7 første ledd

I skadeserstatningsloven § 3–7 første ledd er regressadgangen uttrykkelig avskåret hva angår trygdeutgifter. Legislativt er bestemmelsen i 3–7 første ledd begrunnet utelukkende i praktiske og administrative hensyn.

I 1990 ble det ved lov innført kollektive refusjonsordninger til fordel for trygden i forbindelse med trafikk- og yrkesskader. Disse refusjonsordningene innebærer i realiteten en begrenset regressadgang for trygdemyndighetene.

1.17.6 Er regressavskjæring et alminnelig prinsipp når det er tale om velferdsutgifter?

De hensyn som begrunner regressavskjæringen i skadeserstatningsloven § 3–7 første ledd, gir ikke grunnlag for å se bestemmelsen som uttrykk for et generelt prinsipp på velferdsrettens område. Høyesterett har da også understreket at man skal være varsom med å anvende bestemmelsen utenfor sitt virkeområde.

Det kan likevel reises spørsmål om en erstatningsadgang for det offentlige for sykehusutgifter, er forenlig med det offentlige velferdssystem som er etablert i Norge. Det kan synes å harmonere dårlig med det omsorgsansvar som det offentlige i Norge har påtatt seg, å velte finansieringsbyrden for en del over på private enkeltaktører. På den annen side, kan det neppe sies å være selvsagt at det velferdsansvar som det offentlige har påtatt seg overfor den enkelte, også skal gi skadevoldende virksomheter en fribillett hvis de alminnelige erstatningsrettslige ansvarsbetingelsene ellers foreligger.

I eldre rettspraksis ble det som utgangspunkt lagt til grunn at offentlige myndigheter var erstatningsrettslig vernet på lik linje med andre skadelidte. Fra nyere tid er det sparsomt med rettspraksis, men utgangspunktet fra tidligere er i prinsippet videreført, dog likevel slik at de konkrete omstendigheter omkring skadeforholdet ser ut til å kunne ha betydning, for eksempel slik som ansvarssubjekt og skyldgrad. Det synes derfor vanskelig å gi et helt generelt svar på spørsmålet om det offentlige kan kreve erstatning for velferdsutgifter.

1.17.7 Står tobakk i en særstilling i forhold til andre skadevoldende produkter?

Det er verdt å peke på at tobakksprodukter står i en særstilling i forhold til andre skadevoldende produkter i vårt samfunn, særlig ved at tobakksprodukter etter sin art volder skade – altså ved bruk i samsvar med sitt formål – samt det store skadeomfang som tobakksbruk medfører. I forhold til andre skadevoldende produkter står således tobakk for en spesiell belastning av sykehusbudsjettene. Disse forholdene tilsier at tobakk også settes i en særstilling i erstatningsrettslig sammenheng, og at det i prinsippet må være erstatningsadgang for offentlige myndigheter for sykehusutgifter hvis først et ansvarsgrunnlag for tobakksprodusentene foreligger.

Den særskilte utgiftsbelastning som er forbundet med tobakk, framstår mer naturlig som et virksomhetsansvar enn en byrde for skattebetalerne. Et slikt ansvar vil ha stor økonomisk betydning for sykehusene, og vil kunne inspirere tobakksindustrien til å informere om helsefarene og nikotinets avhengighetsskapende virkning, samt å utvikle mindre helseskadelige og mindre avhengighetsskapende produkter.

Spørsmålet om det offentliges erstatningsadgang for tobakksrelaterte sykehusutgifter må i siste hånd avklares ved domstolene.

1.17.8 Betydningen av eventuelle skyldforhold på tobakksindustriens side

Hvis det skulle foreligge skyldforhold hos den norske tobakksindustri, særlig villedelse av forbrukere og myndigheter om helseskadene ved og innholdet i produktene, kan erstatningskrav fra myndighetene ikke avskjæres under henvisning til at velferdsomsorger er en offentlig oppgave i Norge.

1.18 Rettslige utgangspunkter for beregningen av det økonomiske tap for offentlige sykehus

1.18.1 Problemstillinger

I forbindelse med et eventuelt erstatningskrav fra offentlige myndigheter mot tobakksindustrien, oppstår en del rettslige spørsmål om hvilke utgangspunkter tapsberegningen skal bygge på, blant annet:

Er kravet å anse som et selvstendig erstatningskrav eller som et regresskrav?

Skal det gjøres fradrag for de inntekter som staten har på tobakksavgiften?

Skal det gjøres fradrag for de mulige besparelser som staten har på at tobakksbrukere dør tidligere, for eksempel besparelser i forbindelse med pensjonsutbetalinger?

Har det betydning for erstatningsberegningen at tobakksbrukerne, uavhengig av tobakksbruken, i alle tilfelle ville ha belastet helsesystemet en gang i sin alderdom?

1.18.2 Erstatningskravets karakter – regresskrav og/eller selvstendig krav?

Vi finner at et eventuelt krav fra det offentlige om erstatning for sykehusutgifter er regresslignende, men intet typisk regresskrav. Cessio legis-konstruksjonen er lite egnet.

Uansett hvordan man måtte ønske å klassifisere et eventuelt erstatningskrav fra offentlige sykehus overfor tobakksindustrien, er det etter vår mening verken påkrevd eller naturlig at kravet i sitt grunnlag eller beregning må bygge på en godtgjøring av hvert enkelt underliggende behandlingstilfelle. Statistisk og epidemiologisk materiale må i prinsippet kunne aksepteres som tilfredsstillende dokumentasjon av det offentliges økonomiske tap i forbindelse med tobakksskader.

1.18.3 Spørsmålet om fordelsfradrag – utgangspunkter

Som hovedregel skal det ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for eventuelle økonomiske fordeler som skaden fører med seg for den skadelidte. Prinsippet om fordelsfradrag er imidlertid ikke absolutt. Det har alltid vært lagt til grunn at prinsippet ikke kan anvendes reservasjonsløst, men at det i bunn og grunn beror på en konkret vurdering, særlig av hva som i forholdet mellom skadevolder og den skadelidte framstår som rimelig å ta i betraktning.

1.18.4 Skal det gjøres fradrag for de inntekter som staten oppebærer på tobakksavgiften?

Tobakksavgiften innebærer en økonomisk fordel for staten som følge av tobakksforbruket, og skulle således som utgangspunkt komme til fradrag i en eventuell erstatningsutmåling. Vi finner det imidlertid uten videre klart at inntekter som følge av tobakksavgiften er et eventuelt skadeoppgjør mellom offentlige myndigheter og tobakksselskapene uvedkommende. Tobakksavgiften er en skatt og ingen næring kan fritas for et mulig erstatningsansvar under henvisning til at den betaler skatt, om enn en spesielt høy skatt på en bestemt vare. I praksis betales tobakksavgiften dessuten av forbrukerne, og det er staten som er mottaker, ikke fylkeskommunene.

1.18.5 Skal det gjøres fradrag for eventuelle besparelser som følge av at mennesker dør tidligere på grunn av tobakksbruk?

I vår sammenheng er det grunn til å presisere at spørsmålet om fordelsfradrag først og fremst et rettslig, og ikke bare beregningsteknisk spørsmål. Erstatningsrettslig er utgangspunktet at skadelidte – i vårt tilfelle fylkeskommunene – skal settes i samme økonomiske situasjon som om skaden ikke var skjedd. Dette kan tilsi at eventuelle besparelser skal komme til fradrag. Men besparelser i form av reduserte pensjonsutbetalinger m. v. gjelder imidlertid folketrygden, og ikke fylkeskommunene. Dertil er som nevnt regelen om fordelsfradrag ikke absolutt. Dens rekkevidde beror blant annet på reelle hensyn. Hvis det først foreligger et ansvarsgrunnlag, er det prinsipielt sett uholdbart at skadevolder forsvarer seg med at det er en økonomisk fordel for det offentlige at produktet er dødelig.

1.18.6 Må det tas i betraktning at tobakksskadde mennesker i alle tilfelle ville ha belastet helsesystemet og sykehusene en gang i framtiden?

Det har vært anført at ettersom de aller fleste mennesker, enten de bruker tobakk eller ikke, i løpet av sitt liv vil ha behov for sykehustjenester, bør en erstatningsutmåling for tobakksskader bare omfatte de merutgifter som tobakksbruken medfører.

Det er imidlertid et grunnprinsipp i norsk erstatningsrett at skadevolder må akseptere skadelidte med de eventuelle fysiske og psykiske svakheter som måtte forekomme hos vedkommende. Hvis det først foreligger et ansvarsgrunnlag, bør man være varsom med å begi seg inn på hypoteser om hvorvidt skaden i alle tilfelle vil inntre eller ville ha inntrådt på grunn av en eller annen hendelig begivenhet, både av praktiske grunner og av rimelighetshensyn overfor skadelidte.

Hvorvidt disse betenkelighetene gjør seg like sterkt gjeldende overfor det offentlige i forbindelse med sykehusbehandling, er kanskje noe mer tvilsomt. Det kan anføres at ettersom tobakksskader utelukkende har økonomiske virkninger for det offentlige, så må et eventuelt erstatningskrav fra det offentlige bygge på rent pekuniære betraktninger, det vil si en oppstilling av de reelle merutgifter som antas å foreligge og oppstå fremover.

På den annen side møter vi mange av de samme prinsipielle innvendingene som i spørsmålet om det skal gjøres fradrag i erstatningen for prematur tobakksdød. Også praktiske og prosessøkonomiske hensyn taler mot å gå inn på beregninger av hva mennesker i løpet av et liv koster samfunnet i sykehusbehandling.

Etter vårt skjønn bør det ikke gjøres fradrag for de sykehusutgiftene som antas å ville påløpe uavhengig av tobakksbruken.

1.19 Foreldelse

1.19.1 Innledning

Foreldelse av erstatningskrav ved personskade følger et to-sporet system; en relativ treårsfrist og en – i utgangspunktet – endelig tyveårsfrist.

Den relative treårsfristen innebærer at skadelidte må gå til erstatningssøksmål mot den erstatningsansvarlige innen tre år etter at skadelidte fikk eller burde ha fått rede på skaden, de ansvarsbetingende forhold og den ansvarlige.

Tyveårsfristen setter som hovedregel en grense for hvor lang tid etter opphøret av det skadevoldende forhold at erstatningsansvar kan gjøres gjeldende.

1.19.2 Treårsfristen: Når begynner fristen å løpe?

Det avgjørende tidspunktet for når treårsfristen begynner å løpe, er det tidspunktet skadelidte har, eventuelt burde ha hatt, tilstrekkelig kunnskap om de faktiske forhold omkring skadesituasjonen til å fremme erstatningskravet overfor den ansvarlige. Skadelidte må ha rimelig sikker kunnskap om at det foreligger en skade, mistanke er ikke tilstrekkelig.

Skader som utvikler seg er problematiske, fremfor alt kan det være vanskelig å slå fast om en skade vil bli varig. Sakkyndige vurderinger vil nesten alltid være påkrevd, og rettspraksis har lagt til grunn at foreldelsesfristen ikke kan begynne å løpe før det fra sakkyndig hold er konkludert med at skaden sannsynligvis vil bli varig, og dette er meddelt skadelidte.

Skadelidte må videre ha tilstrekkelig kunnskap om den erstatningsansvarlige. Det vil si at skadelidte må ha kjennskap til skadens årsak, de faktiske forhold omkring skadeforvoldelsen (ansvarsgrunnlaget) og hvem som er ansvarlig (ansvarssubjektet). Etter rettspraksis er det avgjørende tidspunkt for foreldelsens start, som utgangspunkt det øyeblikk det foreligger en sakkyndig erklæring som med ganske stor grad av sikkerhet slår fast skaden og dens årsak. At skadelidte må ha kunnskap om de faktiske omstendigheter omkring skadeforvoldelsen, innebærer at foreldelsesspørsmålet vil kunne stille seg forskjellig alt etter hvilket ansvarsgrunnlag skadelidte gjør gjeldende.

Skadelidte har en aktivitetsplikt med hensyn til å bringe klarhet i skadespørsmålet og eventuelle ansvarsforhold. Skadelidte plikter imidlertid bare å foreta de undersøkelser som kan gjennomføres uten urimelig besvær. Hva dette innebærer må vurderes konkret i det enkelte skadetilfelle, men det er verdt å fremheve at rettspraksis stiller nokså beskjedne krav til skadelidtes aktivitet.

1.19.3 Tyveårsfristen

Lengstefristen på 20 år innebærer at skadelidte, som hovedregel, vil være avskåret fra å kreve erstatning når det er gått 20 år etter at den skadegjørende handling eller virksomhet opphørte. Friststart vil med dette kunne avhenge av ansvarsgrunnlaget og av hvilke forhold som av skadelidte anføres som ansvarsbetingende.

Foreldelsesloven oppstiller et unntak fra tyveårsfristen hvis tre vilkår er oppfylt:

For det første må det være tale om en personskade. Dette vilkåret vil alltid være oppfylt i forbindelse med erstatningskrav fra aktive og passive røykere, samt etterlatte etter disse. Det må antas som temmelig sikkert at personskadebegrepet også omfatter forsørgertap. Mer tvilsomt er det om personskadebegrepet også omfatter det formuestap som påføres offentlige myndigheter i forbindelse med behandling av tobakksrelaterte skader og sykdommer på sykehus.

Foreldelsesloven oppstiller et unntak fra tyveårsfristen hvis tre vilkår er oppfylt:

For det første må det være tale om en personskade. Dette vilkåret vil alltid være oppfylt i forbindelse med erstatningskrav fra aktive og passive røykere, samt etterlatte etter disse. Det må antas som temmelig sikkert at personskadebegrepet også omfatter det formuestap som påføres offentlige myndigheter i forbindelse med behandling av tobakksrelaterte skader og sykdommer på sykehus.

For det andre må skaden være forvoldt i ervervsvirksomhet. Dette vilkåret er klart oppfylt i saker om tobakksskader.

For det tredje må den erstatningsansvarlige ha vært kjent med at de aktuelle skadegjørende forhold innebar fare for liv eller at alvorlig helseskade kunne inntre. Forarbeidene til foreldelsesloven legger opp til en streng vurdering av hva virksomhetsutøveren antas å kjenne til. I relasjon til tobakkserstatningsspørsmål, er det særlig grunn til å merke seg at medisinske forskningsresultater forutsettes kjent for tobakksselskapene, og at lovgiver legger til grunn at en mulighet for helseskade statuerer en handleplikt for virksomheten selv om helserisikoen er omdiskutert.

På denne bakgrunn vil det etter vår mening ikke gjelde noen lengstefrist på 20 år i erstatningssøksmål fra individer mot tobakksselskapene. Det er noe usikkert om også det offentliges behandlingsutgifter kan falle inn under unntaket fra tyveårsfristen.

1.20 Anbefalinger

1.20.1 Innledning

Utredningens kapittel 20 inneholder en oversikt over det kildematerialet som utredningen bygger på. Vi vil her ikke gjøre noe forsøk på å sammenfatte dette.

I stedet vil vi avslutningsvis komme med noen anbefalinger. De retter seg mot oppdragsgiveren (Sosial- og helsedepartementet), Statens tobakksskaderåd (administrasjonen og rådsforsamlingen), fylkeskommuner og kommuner, røykere og deres etterlatte samt de som har vært utsatt for passiv røyking.

Det kunne også vært aktuelt med anbefalinger overfor frivillige organisasjoner, særlig Den Norske Kreftforening som i vesentlig grad har bidratt til finansieringen av dette prosjektet. Vi vil være til disposisjon dersom det er ønskelig med mer konkrete råd enn det som framgår av denne utredningen.

1.20.2 Sosial- og helsedepartementet

Vi har ikke spesielt utredet om staten bør gå til sak overfor tobakksindustrien. Det skyldes at den statsinstitusjonen som har de vesentligste av utgiftene som knytter seg til tobakksrelaterte sykdommer og dødsfall, nemlig folketrygden, ved lov er avskåret fra å kreve regress. Det gjelder dog et unntak for forsettlig skadeforvoldelse, men dette er det neppe aktuelt å benytte. Det gjelder også et unntak for utenlandske skadevoldere.

Spørsmålet om andre statlige utgifter bør kreves dekket, bør utredes særskilt. Det kan være naturlig å avvente remissuttalelsene til denne utredningen, eventuelt domstolenes avgjørelser i de sakene som allerede er reist og saker som det kan være aktuelt for fylkeskommunene å reise, se punkt 1.20.3 og 1.20.4

I denne omgang vil vi anbefale at det foretas to lovendringer og en anbefaling når det gjelder praktiseringen av rettshjelpsloven:

(1) Tobakksloven §§ 4 og 7 foreslås endret slik at det kan bli helt klart at tobakksindustrien vil være pliktig til å gi opplysninger om tobakksvarens innhold, herunder om tilsettingsstoffer. Vi mener at tobakksindustrien har en slik plikt allerede i dag, men siden det er reist tvil om dette, vil vi anbefale lovendring. Se punkt 2.3.6 og bilag 3 om nytt regelverk i British Columbia.

(2) Vi anbefaler at Sosial- og helsedepartementet foreslår overfor Politi- og justisdepartementet at det framsettes forslag til endring av tvistemålslovens bestemmelser om framlegging av dokumenter. Bestemmelsene bør utformes slik at norsk tobakksindustri vil ha en enda klarere plikt enn det som synes å være tilfelle i dag (se punkt 11.7.3), til å utlevere dokumenter fra sine arkiv som kan belyse i hvilken grad industrien har vært klar over helsefarer og nikotinavhengighet som knytter seg til bruk av tobakksvarer. I forbindelse med den foreliggende utredningen har vi bare fått tilgang til slike dokumenter i den utstrekning de tilfeldigvis er blitt frigjort i forbindelse med rettssaker i USA, se vedlegg 9 og 10 om Minnesota-materialet og Guildford-materialet. Det er av avgjørende betydning at slike dokumenter kan utleveres direkte fra norsk tobakksindustri til norske helsemyndigheter og norske domstoler, se punkt 11.7.3.

(3) Vi anbefaler at domstolene, Justisdepartementet og fylkesmennene praktiserer loven om fri rettshjelp – herunder dispensasjonsbestemmelsene for inntekts- og formuesgrenser – slik at i alle fall noen prinsippsaker om tobakksskader kan prøves for domstolene uten at de skadelidte skal risikere å måtte bære betydelige personlige økonomiske utlegg. Vi viser til drøftelsen i punkt 11.7.2.

1.20.3 Statens tobakksskaderåd

Vi vil anbefale at Statens tobakksskaderåd arbeider videre med en del av de problemstillingene som er reist i denne utredningen. Det gjelder dels av hensyn til eventuelle erstatningssaker, men først og fremst av hensyn til det generelle arbeidet som Statens tobakksskaderåd har som oppgave å utføre. Vi vil særlig nevne:

(1) Bidra til at de to lovendringsforslagene som er nevnt under punkt 1.20.2, blir fulgt opp.

(2) Videreføre undersøkelsen av artikler og annonser i Aftenposten fra 1976 til 2000, se vedlegg 7.

(3) Kartlegge annen tobakksreklame før 1975 enn den som framgår av Ukeblad-undersøkelsen som er omtalt i vedlegg 6.

(4) Kartlegge ulike typer av markedsføringstiltak og lignende som har vært av betydning for salget av tobakksvarer etter at reklameforbudet ble innført 1. juli 1975.

(5) Gå grundigere inn i Minnesota-materialet, se vedlegg 9.

(6) Gå gjennom det Guildford-materialet som vi har bedt om fra British American Tobacco Industry når det mottas, se vedlegg 10.

(7) Følge med den videre rettsutvikling i USA, søksmålet mot amerikansk tobakksindustri fra latinamerikanske land og saksanlegg i andre land, særlig i Europa, se vedlegg 11 og 12.

(8) Videreføre arbeidet med å innhente opplysninger om tobakksvarers innhold, særlig om tilsettingsstoffer.

(9) Foreta vurderinger av spesielle og viktige temaer som for eksempel tilsetting av ammoniakk og andre stoffer som øker nikotineffekten, tilsetting av stoffet kumarin som tidligere er «mistenkt» for å være kreftframkallende, og bruk av aktronfilteret i Barclay-sigarettene.

(10) Oversette sammendraget av denne utredningen til engelsk og gi informasjon om utredningen til andre land og WHO.

1.20.4 Fylkeskommuner og kommuner

Denne utredningen viser at det er mange og tungtveiende argumenter som taler for at fylkeskommuner skal kunne vinne fram med søksmål overfor tobakksindustrien når det gjelder dekning av utgifter til sykehusbehandling av tobakksrelaterte sykdommer. Det vises til drøftingene i kapittel 12, 13 og 14 om culpaansvar, ulovfestet objektivt ansvar og produktansvar. Videre vises det til kapittel 16 om at fylkeskommuner ikke kan avskjæres rett til erstatning etter lærene om skadelidtes medvirkning og aksept av risiko. Reglene om regress og direkte erstatningskrav for fylkeskommuner er nærmere drøftet i kapittel 17 og 18.

Det er selvsagt opp til hver enkelt fylkeskommune om den vil kreve erstatning. Det må avgjøres av de politiske organer (fylkestinget, fylkesutvalget, fylkesordfører) etter råd fra administrasjonen (fylkesrådmannen, fylkeshelsesjefen, fylkeskommunens advokat). Vi er kjent med at enkelte fylkeskommuner allerede er inne i forberedelsen av en slik avgjøringsprosess, og vil ikke gi noen nærmere råd om hvordan dette eventuelt bør skje.

Vi har i denne utredningen ikke foretatt noen spesiell drøftelse av kommunenes muligheter til å få dekket sine utgifter ved behandling av tobakksrelaterte sykdommer. Men det som er sagt om fylkeskommunene vil også gjelde kommunene. Det er derfor opp til den enkelte kommune å avgjøre om den vil kreve erstatning fra tobakksindustrien.

Det kan være naturlig at kommunene og fylkeskommunene samarbeider om eventuelle søksmål. Utgiftene kan dermed bli mindre, og de erfaringene som vinnes av den ene, kan benyttes av andre. Det er videre naturlig at Kommunenes sentralforbund engasjerer seg i dette arbeidet, og eventuelt bidrar til å få i stand en ordning med dekning av utgifter for dem som påtar seg å føre de første prøvesakene.

1.20.5 Erstatningskrav fra røykere og deres etterlatte

Det er selvsagt opp til den enkelte røyker om han eller hun vil kreve erstatning fra tobakksindustrien. Det er nødvendig med advokathjelp for å kunne ta stilling til et såpass vanskelig spørsmål og for å kunne føre en eventuell erstatningssak ved domstolene. Denne utredningen gir en rekke argumenter som kan være av betydning i et eventuelt erstatningssøksmål.

Den enkeltes muligheter til å vinne fram avhenger selvsagt av sakens faktum. Størst muligheter har antakelig de som i ung alder begynte å røyke fra midten av 1950-årene til midten av 1970-årene; befolkningen hadde da lite informasjon om helseskadene ved tobakksrøyking; tobakksindustrien hadde den gang eller burde da ha kunnet skaffe seg betydelig informasjon om lungekreft og andre helseskader ved tobakksrøyking; likevel intensiverte den en stadig mer sofistikert reklamevirksomhet.

De etterlatte etter dem som har dødd av røykerelaterte sykdommer, har antakelig enda større muligheter til å vinne fram med erstatningskrav overfor tobakksindustrien enn de som selv har røykt. Det skyldes at lærene om skadelidtes medvirkning og aksept av risiko vanskelig kan føre til frifinnelse for tobakksindustrien overfor de etterlatte, se punkt 16.2.4.

1.20.6 Passiv røyking

De som har vært utsatt for omfattende røykepåvirkning i arbeidsmiljøet vil vanligvis kunne kreve erstatning etter loven om yrkesskadeforsikring. Det gjelder som utgangspunkt også dem som selv har røykt. Alt etter forholdene i den enkelte sak, kan det bli spørsmål om reduksjon av erstatningen på grunn av skadelidtes medvirkning, se punkt 11.4.2, 15.2.3 og 16.2.3 om Stavanger-saken.

Utenfor yrkesskadeforsikringens område kan det bli vanskeligere å få erstatning for dem som har vært utsatt for miljørøyk. Det kan dreie seg om røyking i barnehager, skoler, kommunestyrer, helseinstitusjoner og andre steder, særlig før «røykeloven» trådte i kraft 1. juli 1988.

I USA er det flere eksempler på at erstatningssaker også fra dem som har vært utsatt for passiv røyking, er blitt reist overfor tobakksindustrien. Dette kan også bli aktuelt i Norge. Her vil lærene om skadelidtes medvirkning og aksept av risiko meget sjelden være et hinder mot å fremme krav om erstatning.