9 Elektronisk kino

Elektronisk visningsteknologi vil i løpet av en tiårsperiode kunne være vanlig på det norske kinomarkedet, enten som supplement til tradisjonell teknologi eller som erstatning. I dette kapittelet vil vi gå gjennom forskjellige aspekter ved den nye teknologien. I kapittel 9.1 gir vi en teknisk beskrivelse av elektronisk visningsteknologi. I kapittel 9.2 tar vi opp forutsetninger for utbredelsen av elektronisk kino. I kapittel 9.3 behandles lovmessige problemer som kan oppstå som følge av ny teknologi. I kapittel 9.4 tar vi opp kulturelle og samfunnsmessige aspekter ved den nye teknologien. I kapittel 9.5 vil vi beskrive arbeidet i forskjellige land med spørsmål knyttet til elektronisk visningsteknologi.

9.1 Hva er elektronisk kino?

Elektronisk kino innebærer at filmen vises fra en digital kilde, i stedet for mekanisk fra en filmrull. Begrepet som ofte forkortes til e-kino, må ikke forveksles med visning av film via internett. Kino handler om å vise levende bilder på en vegg. Ved konvensjonell kinoteknikk blir de levende bildene projisert på veggen fra en projektor som er plassert i et maskinrom bakenfor kinolokalet. Projeksjonen av digital film ligner på tradisjonell kinoteknikk. Bildene projiseres fremdeles fra en projektor som (oftest) står bak i kinolokalet. Det finnes i dag ikke hensiktsmessig teknologi til å vise levende bilder på veggflater – med kinokvalitet – uten å projisere bildene.

Historien om projeksjon av levende bilder som er lagret elektronisk, strekker seg tilbake til 1930-årene. Ideen er like gammel som fjernsynet. I 1974 ble det gjort et kommersielt forsøk i Sverige med såkalte videografer, kinosaler med videokanon og plass til mellom 5 og 13 mennesker. Det prosjektet ble lagt ned, først og fremst da lyd- og bildekvaliteten ikke holdt mål i forhold til kinofilm (Arbetsgruppen för e-bio 2000: 4). Det har ikke vært noen utstrakt forsøksvirksomhet med video-kino i Norge. På midten av 80-tallet var det noen spredte forsøk blant annet ved Fram kino i Bodø, på Nesna i Nordland og på Triaden i Lørenskog. Ingen av forsøkene kan sies å være vellykkede.

Projeksjon av konvensjonell 35   mm film foregår ved at en kraftig lampe gjennomskinner filmstrimmelen. Bildekilden er dermed separert fra lyskilden, i motsetning til for eksempel fjernsynet der lys- og bildekilden er integrert. Med teknologi som er aktuell for visning av digital film i dag, er lys- og bildekilden likeledes separat. Med DLP-teknikken (Digital Light Processing) utviklet av Texas Instruments blir lyset på sin vei mot lerretet reflektert i en billedflate som består av et tett raster av mikroskopiske speil. Også med D-ILA-teknikken (Direct-Drive Image Light Amplifier) som utvikles av JVC, reflekteres lyset fra en konvensjonell lyskilde i en billedflate. D-ILA-teknikken skal være ferdig utviklet for kinobruk i 2001, og forventes da å kunne levere et bilde med høyere oppløsning, lysstyrke og kontrastforhold enn DLP-teknikken.

Andre teknikker for gjengivelse av digitalt lagret billedmateriale er under utvikling. De som er kommet lengst i utviklingen av kostnadseffektive kino-projektorer, arbeider med separat lys- og bildekilde. Teknikker med integrert lys- og bildekilde, slik som i konvensjonelle videokanoner og laser-teknikk, forventes ikke på lang tid å kunne brukes i håndterlige og kostnadseffektive projektorer for kommersiell bruk (Sychowski 2000: 49).

Etter demonstrasjonene av elektroniske filmprojektorer i løpet av 2000, ser det nå ut til å være alminnelig enighet i bransjen om at kvaliteten på bildene er god nok til å kunne erstatte konvensjonell 35   mm film på kino. Billedkvaliteten 1 er ennå ikke fullt på høyde med 35   mm film, men med det best tilgjengelige projeksjonsutstyret er den god nok til å projisere de fleste filmer på stort lerret, uten at folk flest ser forskjellen i forhold til konvensjonell film.

De viktigste forskjellene mellom kvaliteten på konvensjonell kinofilm og digital film finner vi i dag når det gjelder kontrastforholdene i bildet og i oppløsningen. De beste og dyreste elektroniske projektorene oppnår like høyt kontrastforhold som analog film, det vil si et kontrastforhold på 1000: 1. Til sammenligning oppnår et vanlig fjernsyn et kontrastforhold på 200: 1, noe som viser seg ved at fjernsynet ikke klarer å gjengi nyanser i mørkere skyggepartier.

Ingen billedmedier kan i dag oppnå like stor oppløsning i bildet som konvensjonell 35   mm film. Oppløsningen måles oftest i antall billedpunkter eller pixler. I tabell 9.1 vises oppløsningen i billedpunkter for forskjellige billedmedier.

Selv om film rent teoretisk kan ha en oppløsning på over 10 millioner billedpunkter, vil oppløsningen under projeksjonen som regel forringes gjennom mekaniske forstyrrelser, ørsmå forskyvninger i høyde- og sideretning. Det oppstår ingen slike forstyrrelser ved elektronisk projeksjon. Elektronisk projeksjon kan dermed i praksis gi en oppløsning på linje med konvensjonell projeksjon, til tross for lavere teoretisk oppløsning.

De beste elektroniske kino-projektorene som er utviklet i dag, vil ikke gi publikum en kvalitativt annerledes kinoopplevelse. De færreste er i stand til å se forskjellen i yteevne mellom de beste elektroniske projektorene og konvensjonelle 35   mm projektorer.

Endringen ligger hovedsakelig i lagringsmediet for de levende bildene og i selve projeksjonsteknologien. Filmen kan lagres på en harddisk i stedet for på filmruller. Mens en konvensjonell 35   mm film på ruller veier om lag 25   kg, vil ikke en digitalt lagret film oppta så mye fysisk rom, men en god del datakapasitet. En ukomprimert spillefilm vil kunne kreve en lagringskapasitet på 4000 Gbit 2 , noe som tilsvarer internminnekapasiteten til omlag 400 vanlige PCer (Arbetsgruppen för e-bio 2000: 11). En film må dermed komprimeres for å bli håndterlig, men det er ikke mulig å bruke en særlig høy komprimeringsfaktor slik som for DVD-filmer (100: 1). Slik komprimering vil føre med seg feil som ikke merkes på en fjernsynsskjerm, men som forsterkes når bildet blåses opp på stort lerret. Animasjonsfilmen Toy Story 2 ble komprimert i forholdet 17:1, uten synlig tap i billedkvalitet. Størrelsen på den filmen kom ned i 32 Gbit (Sychowski 2000: 31).

I likhet med konvensjonell 35   mm film, kan digital film fraktes til kinoene med post eller bud. De fleste av Hollywoodfilmene som til nå har vært vist elektronisk, har vært levert på 4–6 krypterte DVD-ROM-plater eller også som harddisker (Arbetsgruppen för e-bio 2000: 7). Den viktigste fordelen med digitalt lagret film er imidlertid at den også kan leveres over kabel eller trådløst over satellitt. Det er dermed i første rekke distribusjonen av film som vil kunne revolusjoneres med digital film. Det er ennå ikke avgjort hva som blir det fremtidige spredningsformatet, men det er ansett for sannsynlig at det blir en kombinasjon av satellitt og kabel for «last-mile» (Sychowski 2000: 33–36).

Et elektronisk distribusjonsnett som skal befordre digital film må imidlertid ha en viss dimensjon. Sommeren 2000 ble for første gang en spillefilm avspilt via internett med en hastighet på 40 Mbit/s. Det var animasjonsfilmen Titan A.E . En hardt komprimert spillefilm vil imidlertid vanligvis kreve en hastighet på 50–60 Mbit/s (Arbetsgrupp för e-bio 2000: 7–8). I regjeringens handlingsplan for bredbåndskommunikasjon som ble lagt frem 11. oktober 2000, er bredbåndsnett beskrevet som et kommunikasjonsnett med en kapasitet på inntil 8 Mbit/s. En kapasitet på 8 Mbit/s vil ikke på langt nær være tilstrekkelig til å overføre bilder av kinokvalitet direkte.

Til spredningen av konvensjonell 35   mm film fremstilles det et antall kopier som distribueres i markedet. I Norge lages det i snitt 11 kopier av hver spillefilm, mens antallet kopier i praksis varierer mellom 1 og 80. Med 243 kinobedrifter i Norge betyr dette at bare en brøkdel av kinoene kan ha premiere på en film, mens de fleste kinoene må vente på tur. Undersøkelser viser at omløpstiden på de 20 best besøkte filmene i 1999 var 51 dager, det vil si at det tar mer enn syv uker før den siste kinoen i rekken har fått vist filmen. Med elektronisk distribusjon av kinofilmene blir det svært billig å fremstille eksemplarer, og i prinsippet vil alle kinoene i Norge kunne ha premiere på en film samtidig.

9.2 Utbredelse

Tilgangen til elektronisk visningsutstyr er ikke et problem i dag, men prisene på de prototypene som produseres er så høye at de fleste kinoer ikke vil se seg tjent med å kjøpe. Sommeren 2000 var 426 saler med elektronisk visningsutstyr i drift på verdensbasis. 300 av disse var tilknyttet franske VTHR som først og fremst har konsentrert seg om å overføre musikk, teater, ballett, sport og sirkus til storskjerm på landsbygda. Bare unntaksvis viser selskapet film. Denne satsingen skjer altså uten begrensninger i tilgangen på innhold, og det er utviklet en ny forretningsmodell uavhengig av gamle bindinger. Tilsvarende er Network Event Theatres i USA en stor aktør med 45 saler. Network Event Theatres opererer ved universiteter i hele USA, og har fokus på formidling av underholdning, undervisning og tidvis film. Bare det ambulerende kinoselskapet Cinetransformer i Mexico og Texas Instruments’ forsøksvirksomhet ved kinoer over hele verden, er innrettet utelukkende på visning av film. Texas Instruments har installert fremvisere i 30 saler i Nord-Amerika, Europa og Asia. Ti av dem er i Europa. Innen Skandinavia ventes det at Folkets Hus & Parker (FHP) i Sverige vil starte forsøksvirksomhet på 14 steder, heriblant fem byer.

Utbredelsen av elektronisk visningsutstyr for kinofilm vil styres av to forhold: tilgangen til innhold og tilgang på kapital. Når det gjelder tilgangen på innhold, så er det en forutsetning for en utbredelse overhodet at filmer må være tilgjengelige i et digitalt format. Tilgangen til kapital er på den annen side ikke bare et spørsmål om kinoenes betalingsvilje, men ikke minst et spørsmål om utviklingen av forretningsmodeller som kan gjøre digital visningsteknologi økonomisk attraktivt.

9.2.1 Tilgang på innhold

Det er allerede tilgang på noe innhold i digitalt format, og Hollywood vil trolig være tidlig ute med å lansere filmer digitalt. Innen år 2000 vil Disney totalt ha lansert 10 filmer i digitalt format. Twentieth Century Fox har lansert to filmer i digitalt format, blant dem Star Wars 1 som var den første. Hollywood-studioene vil trolig ha lansert minst en spillefilm hver digitalt innen 2001, og alle spillefilmer derfra vil kunne være tilgjengelige digitalt innen 2005. I løpet av en tiårsperiode vil trolig alle amerikanske filmer være tilgjengelige i digitalt format (Sychowski 2000: 212).

I Europa er det forventet at utviklingen mot lansering av kinofilm digitalt, vil gå langsommere. Det er ikke ventet betydelig vekst i antallet filmer som lanseres digitalt før om et par år, mens hoveddelen av filmene trolig vil lanseres digitalt etter en fem års tid. I løpet av ti år kan 90   % av den årlige filmproduksjonen være lansert digitalt.

I Japan og Australia ventes det at hoveddelen av filmene lanseres digitalt innen 2009. Når det gjelder resten av verden forventes det ingen utbredt bruk av digitale formater i overskuelig fremtid.

Det er her verd å merke seg at selv om visning foregår ved hjelp av digitale eksemplarer, ventes det at mye filminnspilling fremdeles vil skje ved hjelp av konvensjonell 35   mm film, da denne gir en høyere billedkvalitet. Digitale visningskopier vil lett kunne fremstilles fra konvensjonell film, og omvendt. Digital filmteknologi vil dermed ikke representere en uoverstigelig barriere for utveksling av film mellom vesten og den tredje verden, men utvekslingen vil kunne gå tyngre og bli mer avhengig av kapital.

9.2.2 Tilgang på kapital

Det er ikke ventet at den videre utbredelsen av elektronisk visningsutstyr på kinoer vil skje i samme tempo som utbredelsen av digitale visningskopier. Ut fra økonomiske beregninger har Screen Digest anslått at utbyggingen vil skje innenfor en tyveårsperiode.

Elektronisk kino innebærer foreløpig store investeringskostnader sammenlignet med konvensjonell kino. Investeringskostnadene for en konvensjonell kino beløper seg til om lag en halv millioner kroner per kinosal. Investeringskostnadene for digitalt visningsutstyr vil, ifølge beregninger gjort av SF Bio, i dag beløpe seg til 1,75 millioner svenske kroner, eller mer enn tre ganger så mye (Arbetsgruppen för e-bio 2000: 13).

Investeringskostnadene for elektronisk visningsutstyr er dermed betydelig høyere enn kostnadene ved konvensjonelt visningsutstyr høsten 2000. En elektronisk kinoprojektor koster alene mellom 1,2 og 2 millioner kroner. Det kan forventes at kostnadene for det tekniske utstyret vil synke i årene fremover, etter som projektorer kommer i alminnelig produksjon. Det er anslått at innkjøpsprisen for elektroniske projektorer ikke vil komme under $100 000.

Utviklingen av elektroniske fremvisere vil fortsette i årene fremover, slik at stadig nye og forbedrede utgaver av projektorene kommer på markedet. Det er allerede nå ventet forbedrede utgaver av DLP Cinema-teknologien. Dette kan føre til et visst press for å oppdatere utstyret med jevne mellomrom, og dermed et investeringsbehov som er betydelig større enn inngangskostnaden. Konvensjonelle filmprojektorer har i prinsippet vært uforandret siden 1930-tallet, da filmen fikk lyd, og projektorene som er i bruk på norske kinoer i dag kan godt være både 40 og 50 år gamle. Elektroniske projektorer vil ikke få en tilsvarende levetid. Levetiden vil blant annet avhenge av hva slags format Hollywood til enhver tid vil kreve av projektorer som brukes til å vise spillefilm.

Den såkalte Star Wars-trusselen til George Lucas er relevant i denne sammenhengen. Trusselen går ut på at Star Wars 2 kun skal ha premiere på kinoer som tilfredsstiller den tekniske standarden THX, mens Star Wars 3 kun skal vises elektronisk. Det legges dermed press på kinoene for å gå til anskaffelse av elektroniske projektorer. Lignende utspill fra industrien kan også bidra til å gjøre en høy oppgraderingstakt nødvendig.

Filmindustrien forventet ikke lanseringen av elektronisk visningsutstyr ennå. Kinoer i både USA og i Europa har overinvestert i lydutstyr, og en offensiv utbygging av nye multiplex-anlegg har tappet kinoselskapene for midler til å investere i nytt utstyr. Flere av de store kinokjedene i USA har høsten 2000 vært på randen av konkurs. Mangelen på frie midler kan bidra til at utbredelsen av elektronisk kino går langsommere enn antatt (Sychowski 2000: 193).

De løpende driftskostnadene ved elektronisk visning av film er ifølge beregninger gjort av SF Bio, noe lavere enn for konvensjonell film. Forskjellen er imidlertid så liten at det ikke kan tas for gitt at det faktisk blir billigere, før det er satt i gang drift. Filmdistributøren sparer derimot mye penger ved elektronisk distribusjon og visning. En konvensjonell 35   mm filmkopi koster mellom 10 000 og 30 000 kroner, alt etter antall kopier og filmens lengde. På verdensbasis er kopikostnadene nærmere $ 5 milliarder hvert år. Det er forventet at opp til 90   % av alle kopikostnader vil kunne elimineres ved å distribuere filmene elektronisk (Sychowski 2000: 18).

Reklamemarkedet gjør allerede fremstøt for å utnytte mulighetene til å spare distribusjonskostnader og den større fleksibiliteten i distribusjonsmåten. Når kopikostnadene reduseres, og det blir mulig å annonsere mer målrettet og i kortere perioder, vil kostnadene ved filmreklame kunne bli innenfor rekkevidde til annonsører som tidligere ikke hadde råd til annet enn fotoslides. På mindre steder vil det kunne bli mer aktuelt for lokale bedrifter å reklamere på den lokale kinoen. Isolert sett vil mindre kinoer her kunne tjene på ny visningsteknologi, forutsatt at de har tilgang til elektronisk projektor.

Elektronisk visningsteknologi gir kinoen anledning til enklere å programmere reklamefilmene, tilpasse dem til publikummet på den enkelte spillefilmen eller til lokale forhold. I dag vises reklamefilmer fire uker i trekk. Annonsøren kjøper garanti for at filmen vises for et gitt antall mennesker. Enkelte filmreklamebyråer lar reklamefilmer sirkulere mellom kinoer for å redusere kopikostnader. Annonsøren kan velge hvor og med hvor mange kopier filmen skal vises. Med elektronisk visningsteknologi vil programmeringen av kinoreklamen kunne styres like enkelt som hos fjernsynsselskaper. Visningsperioden vil kunne styres mer presist, for eksempel kan en reklamefilm tas ut når den har vært vist for et gitt antall tilskuere. Reklamefilmen kan også vises for kortere tidsrom enn fire uker. Det vil bli lettere å plassere reklamefilmer i forkant av bestemte filmtitler. Annonsøren vil kunne velge hvorvidt reklamen skal plasseres foran publikumsfilmer eller heller vises foran smalere filmer.

Elektronisk visningsteknologi vil kunne gi stordriftsfordeler i en bygningsmasse som ikke er tilrettelagt for det så lenge konvensjonell 35   mm film er det rådende mediet. Moderne multiplex-anlegg er arkitektonisk utformet slik at projektorene til alle kinosalene er samlet i et felles maskinrom. Projektorene kan dermed betjenes av et begrenset antall personer. Elektronisk visningsteknologi gir ikke det samme behovet for samlokalisering. Det vil være behov for vedlikehold også av elektroniske projektorer, men filmen trenger ikke lenger å lades og kontrolleres manuelt før hver visning. I prinsippet kan projektoren fjernstyres, også fra en annen by. Elektronisk visningsteknologi vil dermed kunne gi visse stordriftsfordeler også med gammeldagse kinoer med kun en enkelt sal. Elektronisk visningsteknologi bærer i seg incentiver til horisontal integrasjon.

Elektronisk kino antas å ligge til rette for å utnytte nye inntektskilder. I tillegg til regulære kinovisninger vil kinoen kunne vise sportsarrangementer, konserter, teater og andre begivenheter for et betalende publikum. Trondheim kino har allerede hatt stor suksess med visning av Rosenborgs bortekamper i Champions League og EM i fotball. Vidéo transmission haute resolution (VTHR) i Frankrike har i første rekke satset på formidling av pop- og jazz-konserter, ballett, opera, teater fra parisiske scener, men også sport, blant annet verdensmesterskapet i fotball i 1998. En digital-kino vil også kunne anvendes til interaktive aktiviteter som dataspill-arrangementer, undervisningsformål og konferanser.

9.2.2.1 Forretningsmodeller

Utbredelsen av elektronisk visningsutstyr forutsetter at det utvikles forretningsmodeller for elektronisk kino. Det må avklares hvordan investeringskostnadene skal fordeles mellom distribusjons- og kinoleddet. Muligheten til å vise digital film vil som nevnt representere store kostnader for kinoene, mens distributørene (såvel som produsentene) har sterke incentiver for å ville lansere filmer digitalt. Det er ansett som lite sannsynlig at kinoene vil bære alle kostnadene alene, så lenge det er distributørene som får praktisk talt hele kostnadsbesparelsen.

I tilfeller der distribusjons- og kinoselskapet er helt eller delvis integrert vil spørsmålet om å investere i elektronisk visningsutstyr på kinoene kunne forsvares uten noen videre diskusjon. Et vertikalt integrert selskap som SF vil ved å investere i elektronisk visningsutstyr på egne kinoer, kunne hente gevinster i distribusjonsleddet. Et selskap der distribusjons- og visningsleddet er integrert vil dermed kunne være bedre rustet i forhold til utfordringene med digitale filmer.

I tilfeller der distribusjons- og visningsleddet ikke er integrert, kan det være nødvendig med tiltak for å oppmuntre investering i elektronisk visningsutstyr. Disney har hittil betalt en tredjedel av investeringskostnadene hos kinoer som har gått til innkjøp av elektronisk visningsutstyr. Et annet incitament til å investere i elektronisk utstyr kunne være om distribusjonsbyråene krevde lavere leie for digitale filmer.

Spørsmålet om hvem som skal betale for investeringer i elektronisk visningsutstyr kan også løses på andre måter enn ved kostnadsfordeling mellom distributører og kinoer. Det har allerede etablert seg en gruppe virksomheter internasjonalt som ennå er lite ensartet, men har det til felles at de yter tekniske tjenester i forbindelse med elektronisk kino. En mulig tjeneste er leasing av visningsutstyr. Slike tjenesteytere betegnes gjerne som tredjeparts mellommenn («Third-party middle-men»).

CAPA Kinoreklame A/S ser nå ut til å posisjonere seg for en mellommanns-rolle i Norge. Selskapet ønsker snarlig å investere i elektronisk visningsutstyr, først i alle salene på de fire største kinoene, deretter i de mellomstore kinoene. Selskapet tilbyr reklame ved 120 kinoer, men det er lite trolig at selskapet ser seg tjent med å kjøpe projektorer til alle disse kinoene. Til det er utstyret for dyrt. Dette initiativet vil dermed trolig være det første eksempelet på det klasseskillet elektronisk visningsteknologi vil skape mellom små og store kinoer.

Projektorene er foreløpig ikke planlagt å være av et format som er egnet for visning av spillefilm. Men det er verd å merke seg at reklamebransjen fremover vil ha en bedre posisjon for å investere i utstyr enn kinoene. Reklameselskap, eller kinoer som kjøper inn projektorer for reklamevisning, vil blant annet kunne kreve fullt fradrag for inngående avgift på investeringen i elektronisk visningsutstyr. Investeringskostnadene kan på det viset bli lettet med omlag 400 000 kroner per fremviser med dagens prisnivå.

9.3 Juridiske forhold

Med konvensjonell 35   mm kinofilm har rettighetshaverne hatt relativt god kontroll med åndsverkene. Piratkopiering har i første rekke vært et problem når filmene har kommet i videodistribusjon. Siden lovlige 35   mm filmkopier har vært fremstilt i et begrenset omfang, og siden piratkopiering i hovedsak bare kan utføres av de samme laboratoriene som forestår den lovlige kopifremstillingen for distributørene, har det vært relativ lett å føre kontroll med fremstilling av eksemplarer.

Med elektronisk distribusjon vil det etter all sannsynlighet fremstilles langt flere eksemplarer enn ved distribusjon av konvensjonell 35   mm film. Dessuten vil filmene på sikt distribueres over kabel eller satellitt, der datastrømmene, selv om de er kryptert, også vil kunne være tilgjengelige for personer som ikke har betalt for tilgang. Et tredje moment er at digitale eksemplarer ikke nødvendigvis returneres til distributøren etter endt bruk, slik som med 35   mm kopier. Visningseksemplarene vil ofte fremstilles hos den enkelte kinoen ved nedlasting over kabel eller satellitt, og det ville være uhensiktsmessig å returnere alle disse eksemplarene til distributøren. Alt i alt reduseres kontrollmulighetene, og muligheten for misbruk øker.

Filmbransjen vil utvikle teknikker for å overvåke og kontrollere bruken av åndsverkene, men det må forventes at omfanget av uautorisert bruk øker med den nye teknologien. 1990-tallet har båret bud om problemene med å kontrollere all bruk av opphavsrettsbeskyttet materiale. Utbredelsen av videoprojektorer har gjort det svært vanlig å vise alminnelig tilgjengelige VHS- eller DVD-videoer offentlig. Slike visninger skjer særlig i studentmiljøer og i tilknytning til bevertningssteder som ønsker billig underholdning for gjestene. Offentlig visning av kjøpe- eller leievideoer, mot inngangspenger eller ikke, er uautorisert bruk. Filmselskapene tillater i dag ikke at deres åndsverk skal vises offentlig i formater beregnet for hjemmekonsum.

En nasjonal politikk på dette området kan imidlertid ikke utvikles uten at den er knyttet opp mot internasjonal rett, slik den utvikles av internasjonale selskaper. Industriens behandling av rettighetsspørsmål vil kunne virke inn på den nasjonale håndteringen av rettighetsspørsmål, kontrollspørsmål og prisspørsmål.

9.3.1 Kringkastingsloven

I proposisjonen om lov om endringar i film- og videogramlova og straffelova, anmerket Kulturdepartementet at anvendelsen av film- og videogramloven i forhold til blant annet satellittoverføring av film til kinoer, måtte vurderes i forhold til annet lovverk på området, blant annet kringkastingsloven (Ot. prp. nr. 78, 1996–97: 6–7). Kinopolitikkutvalget har ikke foretatt en selvstendig vurdering av disse spørsmålene. Konvergensutvalget har derimot gått gjennom spørsmål knyttet til slik distribusjon og visning av film som det her er snakk om, både i forhold til kringkastingsloven og i forhold til lov om film og videogram. Vi vil nedenfor gå gjennom noen sentrale momenter i Konvergensutvalgets utredning.

Distribusjon av levende bilder elektronisk over kabel eller satellitt, har likhetstrekk med kringkasting. Kringkasting defineres i kringkastingslovens paragraf 1–1 som utsending av tale, musikk, bilder og liknende med radiobølger eller over tråd, ment til å mottas direkte av allmennheten. Konvergensutvalget har, med støtte i Kulturdepartementet, funnet det nærliggende å innfortolke et samtidighetskritierium i definisjonen. (NOU 1999, 26: 93). Slik man i dag ser for seg elektronisk visning av film, vil kinoforestillingene som regel foregå forskutt i forhold til hverandre. Kringkastingsloven vil dermed ikke komme til anvendelse, hvis den forstås slik som Konvergensutvalget har utlagt den.

Direktesendte begivenheter som fotballkamper, konserter, ballett eller teater vil imidlertid kunne falle inn under definisjonen. Konvergensutvalget påpekte i sin utredning at grensedragningen mellom kringkastingsloven og loven om film og videogram er problematisk:

«Loven gjelder ‘framsyning og omsetning av film og videogram i næring’, jf. lovens § 1. Virkeområdet er avgrenset mot forhold som blir regulert i kringkastingsloven. På tilsvarende måte som for teleloven er det altså definisjonen av kringkasting i kringkastingsloven som er avgjørende for grensedragningen mellom film- og videogramloven og kringkastingsloven. Uklarhet omkring forståelsen av kringkastingsbegrepet vil derfor kunne forårsake avgrensningsproblemer i forholdet mellom de to lovene» (NOU 1999, 26: 153).

Det kan dermed på sikt, i den grad formidling av kinofilmer vil sendes direkte over kabel eller satellitt, bli behov for å justere kringkastingsloven eller forskriftene.

9.3.2 Lov om film og videogram

Da Kulturdepartementet sist la frem et forslag til endring i lov om film og videogram i 1997, bemerket departementet at lovteksten ikke fullt ut tok hensyn til nye distribusjonsmåter for film og videogram. «Då den gjeldande lova vart utforma, vart levande bilete i hovudsak distribuerte på filmrullar rekna for kinoframsyning og videokassettar for utleige. Lovreglane speglar dette,» skriver departementet (Ot. prp. nr. 78, 1996–97: 3). Departementet ser det likevel slik at loven tar høyde for andre lagringsmedier enn de tradisjonelle:

«I utgangspunktet dekkjer lova alle former for lagring av levande bilete. Dette vil i dag hovudsakleg gjelde videokassettar og laserplater. Nye medium med stor nok lagringskapasitet til film, brer no om seg. Ein spelefilm som blir lagra på eit slikt medium fell inn under definisjonen av eit videogram i lova. Regjeringa meiner det må skiljast mellom dei media som i all hovudsak inneheld levande bilete, og dei som berre har sekvensar av levande bilete som inngår i eit meir omfattande presentasjonsmateriale, t.d. leksikon. Det må vere innhaldet, og ikkje lagringsmediet, som avgjer kva som fell inn under lova. Ein må ta utgangspunkt i føremålet med lova, noko som vil føre til at t.d. leksikon på CD-ROM naturleg fell utanfor. Bilete og tekst som er lagra på slike CD-ROM-plater vil likevel vere omfatta av dei allmenne reglane om t.d. pornografi og valdsskildringar» (Ot. prp. nr. 78, 1996–97: 6).

Etter Konvergensutvalgets vurdering vil elektronisk distribusjon av levende bilder falle innenfor definisjonen av filmlovens virkeområde. Men samtidig vil konvergensutviklingen få betydning for skillet mellom film og videogram:

«Videogram er i dag ofte ‘filmer’, dvs. ‘fotografisk eller teikna bilete’, som er blitt omformet til elektroniske signaler og spilt inn på kassetter eller plater i forbindelse med videoutgivelsen. Tilsvarende skjer ved formidling av film som VOD [video-on-demand] eller via satellitt til kinoer. I slike tilfeller blir filmen omgjort til elektroniske signaler og overført til en privat kunde eller til en kino via et elektronisk distribusjonsnett. I filmlovens forstand må man derfor anta at all slik formidling vil være å regne som ‘videogram’. Det nye vil etter dette være at også det man viser på kino kan bli å regne som ‘videogram’ i film- og videogramlovens forstand. Dette vil imidlertid neppe medføre problemer i forhold til anvendelsen av loven, jf. at gjeldende bestemmelser om kinoframvisning e.l. gjelder for både film og videogram» (NOU 1999, 26: 154).

Konvergensutvalget drøfter videre skillet mellom «framsyning» og «omsetning» i loven om film og videogram:

«Film- og videogramloven har forskjellige regler for hhv. ‘framsyning’ og ‘omsetning’ av film eller videogram, jf. omtalen av film- og videogramloven i kapittel 5.7 tidligere. I Ot. prp. nr. 78 (1996–97) drøftes grensen mellom framvisning og omsetning i forhold til ‘hotellvideo’. Det uttales her at den vanlige formen for slik visning, dvs. at filmene blir sendt ut til fjernsynsapparatene på bestemte tidspunkt, klart er å anse som ‘framsyning’ i lovens forstand. Det uttales imidlertid at: ‘Dersom mottakaren, etter tinging, sjølv kan velje når han vil sjå filmar som blir formidla over tele- eller kabelnettet, fell dette inn under lova som omsetning’. Dette taler for at grensen mellom framvisning og omsetning er å finne i den graden av frihet som tilskueren har i forhold til å bestemme tidspunktet for visningen/omsetningen. Dette kan for eksempel tale for at VOD kan bli ansett som omsetning, mens NVOD [near-video-on-demand], som innebærer at man må velge mellom mer eller mindre fastsatte tidspunkter for visningen, kan bli å regne som framvisning i filmlovens forstand» (NOU 1999, 26: 154).

Definisjonsspørsmål om skillet mellom «film» og «videogram» og mellom «framsyning» og «omsetning», kan ha betydning for flere forhold. Det kan blant annet oppstå avgrensingsproblemer i forhold til merverdiavgift.

Konvergensutvalget framholdt for øvrig at dagens film- og videogramlov ikke synes å være egnet til å regulere elektronisk omsetning av videogrammer. Dette gjelder særlig i forhold til innkreving av avgift til NKFF (NOU 1999, 26: 155).

9.4 Kulturelle forhold

Det er knyttet store forventninger til den kulturpolitiske betydningen til elektronisk kino. Forventningene knytter seg dels til utsiktene til å bryte ned hierarkiet som praktiseres ved tildeling av film, størst-får-først-prinsippet, dels til at kinoen kan få en helt ny rolle i lokalsamfunnene ved implementering av ny teknologi. Hvilke teknologiske løsninger som vinner fram, vil kunne være avgjørende for den elektroniske kinoens kulturelle rolle i fremtiden. Kinoen vil neppe gi mulighet for det samme kulturelle mangfoldet dersom CD-ROM vinner frem som distribusjonsmedium fremfor satellitt eller kabel.

Så lenge konvensjonell visningsteknologi er dominerende, og distribusjonen skjer «etter tur» med et begrenset antall kopier, vil mindre kinoer på utkantsteder sjelden kunne ha premiere på nye filmer. Det er kinoene med stort publikumspotensiale i byene, som tildeles premierekopier. Slik er det i alle land. I Norge, såvel som i en rekke andre land, har småkinoenes behov for premierefilmer vært søkt kompensert ved å kjøpe parallelldistribusjonskopier, øremerket for småkinoer. Med rikslanseringsordningen har det blitt mulig for småkinoer i Norge å ha premiere på enkelte filmer samtidig med den nasjonale premieren. Fra småkinoers side er det blitt lagt stor vekt på verdien i å kunne ha premiere på kjente filmer. Dels vil kinoen da kunne dra nytte av nasjonale markedsføringskampanjer for filmene, dels vil enkelte av kinoene kunne motvirke publikumslekkasje til kinoer i større byer.

Med elektronisk visningsteknologi vil det i prinsippet bli mulig for alle å ha nasjonal premiere på en film. I praksis er det imidlertid mulig at det vil utvikle seg nye hierarkier. Det kan se ut til at utstyrshierarkiet er det som vil kunne få størst betydning, jf. Star Wars -trusselen som er beskrevet over: bare kinoer med et visst kvalitetsnivå på visningsutstyret vil få premiere på storfilmene fra Hollywood. Det er sannsynlig at det er de største kinoene i byene som til enhver tid vil holde seg med det nyeste utstyret, mens visningsutstyret på mindre steder sjelden vil være like oppdatert.

Det er forventet at kinoene vil kunne få en helt ny rolle i lokalsamfunnet ved implementering av ny teknologi. For det første er det selve kinosalens bruksområder som synes utvidet med en elektronisk projektor, for det andre er kinoen tenkt som en bredbåndssentral eller et dataknutepunkt i lokalsamfunnet.

Med elektronisk visningsutstyr trenger ikke kinoen bare brukes til filmvisninger, men kan også anvendes til å overføre sportsarrangementer, konserter, teater eller sirkus til storskjermen, slik det franske selskapet VTHR har spesialisert seg på. Bruksområdene til kinoene i så henseende er ikke stort annerledes enn det som kunne oppnås ved å installere en billig videoprojektor i dag. Det er imidlertid verd å merke seg at VTHR har spesialisert seg på distribusjon av høyoppløselige bilder fra utvalgte arrangementer, ikke alminnelig fjernsynsoverføring av et alminnelig programtilbud.

Med det datanettet som kinoen krever for å kunne ha tilgang på kabel- eller satellitt-distribuerte spillefilmer, vil kinoen også ha potensiale for å betjene lokalsamfunnets øvrige behov for overføringskapasitet. Både lokalt næringsliv og offentlige tjenester vil kunne dra nytte av kinoens overføringskapasitet. Slik sett vil kinoene kunne ha potensiale til ikke bare å være et kulturelt og sosialt samlingspunkt i lokalsamfunnet, men også et hjelpemiddel for næringslivet. Med kinoens behov for datakapasitet vil den også kunne være et naturlig utgangspunkt for utbygging av lokale bredbåndsnett.

Mange av de små og mellomstore kinoene ligger i kulturhus der også biblioteket er lokalisert. Bredbåndsnett og satellittoverføring vil åpne for nye samarbeidsformer mellom kino og bibliotek og kan knytte de ulike kulturinstitusjonene tettere sammen. Nye multimediale løsninger kan få stor betydning ikke bare for film og litteratur, men også innen undervisning og forskning.

I forhold til arbeidsplasser og bosetting åpnes det her nye muligheter for lokalsamfunnet, der også kinoens investeringer og drift kan ses i et større økonomisk perspektiv.

9.5 Studiegrupper for e-kino

Fire europeiske land har etablert studiegrupper for elektronisk kino: Frankrike, Storbritannia, Sverige og Finland.

I Frankrike ble Groupe de travail cinéma numérique etablert i oktober 1999 på initiativ fra Commission supérieure technique de l’image et du son (CST), den tekniske divisjonen til CNC. Målet er å utvikle standarder for elektronisk distribusjon og visning av film i Frankrike.

I Storbritannia satte handels- og industridepartementet (Department of Trade and Industry; DTI) og kulturdepartementet (Department of Culture, Media and Sport; DCMS) sammen en studiegruppe for elektronisk film i begynnelsen av oktober 1999. Gruppen kalles DTI/DCMS Group on Future Applications: Electronic Film Production and Distribution. Gruppen domineres av representanter for teknologibedrifter, og målsettingen er å utforske betydningen digital film kan ha for alle ledd i filmbransjen, fra produksjon til visning. Gruppen skal også diskutere hvordan styresmaktene bør forholde seg for at den britiske industrien skal kunne utnytte mulighetene best mulig. Gruppen har også opprettet en rådgivende undergruppe som etter hvert har utviklet seg til Electronic Film Consortium (ELFIN). Gruppen har forestått demonstrasjoner av visningsteknologi i hele Storbritannia. I tilknytning til demonstrasjonene har kulturdepartementet (DCMS) iverksatt en utredning av virkningen av digital teknologi for britisk film. Denne vil publiseres på nyåret 2001.

I Sverige har Svenska filminstitutet nedsatt Arbetsgruppen för e-bio ved årsskiftet 1999–2000. Gruppen er satt sammen av representanter for teknologibedrifter såvel som for forskningsinstitusjoner og kinobransjen. Den svenske gruppen fokuserer mer på de kulturelle og sosiale virkningene av elektronisk visningsteknologi enn på konsekvensene for industrien. Målsettingene for gruppen er å kartlegge eksisterende teknologi og prosjekter, gjennomføre en kostnadsanalyse av elektronisk kino sammenlignet med konvensjonell kino, utforske alternative anvendelsesområder for elektronisk kino, samt å legge til rette for forsøksvirksomhet med elektronisk kino. Det er spesielt teknologiens fordeler for mindre kinoer utenfor de store byene, som har vært i fokus for gruppen.

I Finland ble Finska arbetsgruppen för e-bio etablert høsten 2000, på initiativ fra Finlandssvenskt filmcentrum i Åbo. Gruppens er satt sammen av representanter for filmskapermiljøer i hele landet. Målsettingen til gruppen er å utforske mulighetene i elektronisk kino som kanal for smalere filmprosjekter.

I Norge har det vært gjennomført demonstrasjoner av elektronisk kino under filmfestivalen i Haugesund i 1999, og under filmfestivalen i Bergen i 2000. FILM&KINO har satt igang et delprosjekt om elektronisk kino under «Fra monopol til konkurranse»-prosjektet. Det er likevel ennå ikke tatt initiativ til bredt sammensatte utredningsgrupper i Norge slik som i de nevnte landene.

9.6 Oppsummering

Elektronisk kino innebærer at filmen lagres digitalt og vises elektronisk, i stedet for mekanisk. Digital film har foreløpig lavere kvalitet enn konvensjonell 35   mm film, men vil i praksis kunne oppleves som like god. Digital film gjør det mulig å frakte filmen over kabel eller satellitt i stedet for som fraktgods.

Det er forventet at elektronisk visningsteknologi vil være rådende ved kommersielle kinoer i løpet av en tiårsperiode. Tempoet på spredningen av ny visningsteknologi vil avhenge av tilgangen på digital spillefilm og hva slags forretningsmodeller som utvikles for å gjøre investeringer i elektroniske projektorer attraktivt. Høsten 2000 vil en elektronisk kinoprojektor med nødvendig tilbehør koste omkring 1,75 millioner kroner. Internasjonalt er det anslått at prisen ikke vil komme under $100 000. Hvis høye avskrivingskostnader og kort levetid også tas i betraktning, vil elektroniske projektorer normalt sett være utenfor rekkevidde for de fleste kinoer.

I øyeblikket ser det ut til at CAPA Kinoreklame A/S vil ha en lederposisjon i å utvikle kompetanse på elektronisk visningsutstyr i Norge. Det er trolig reklamebransjen som foreløpig har mest å vinne på å investere i ny teknologi.

En oppdatering til elektronisk visningsutstyr kan gi kinoen økte inntekter i form av reklame og nye bruksområder. Elektronisk visningsutstyr vil kunne fjernstyres og dermed kunne gi stordriftsfordeler i tidligere ukurant bygningsmasse.

Elektronisk kino synes regulert likt med konvensjonell kino i eksisterende lovverk. Det ser imidlertid ut til at det kan oppstå enkelte avgrensingsproblemer mellom kringkastingsloven og film og videogramloven. Ny teknologi kan også føre til et mindre klart skille mellom begrepene om «film» og «videogram», samt «framsyning» og «omsetning». Dette kan gi avgrensingsproblemer blant annet i forhold til unntaket for merverdiavgift på utleie av retten til å vise spillefilmer.

Det er forventet på enkelte hold at elektronisk visningsteknologi og overføringskapasiteten som knyttes til slikt utstyr vil kunne gi kinoen en ny rolle i lokalsamfunnet. Dette skyldes dels mulighetene for flerbruk av visningsutstyret, dels at kinoene kan fungere som sentrum i et lokalt bredbåndsnett. Hvilken ny kulturell rolle kinoen vil kunne få i lokalsamfunnet vil imidlertid avhenge av hvilke teknologiske løsninger som vinner fram.

Det er nedsatt arbeidsgrupper for å studere utviklingen av elektronisk kino i fire europeiske land, blant dem Sverige og Finland. Det er ennå ingen konkrete planer om en bredt sammensatt studiegruppe i Norge.