8 Konsekvenser av det norske kinosystemet

Det norske kinosystemet har vært antatt å ha stor kulturell verdi, både ved måten kinoene har vært innlemmet i kulturlivet generelt, og ved sammensetningen av repertoaret på kinoene. I dette kapittelet vil vi gå gjennom dokumenterte særtrekk ved kinosektoren i Norge, særtrekk som kan være konsekvenser av det kinosystemet vi har i Norge. I kapittel 8.1 vil vi beskrive statistiske særtrekk ved det norske kinomarkedet. I kapittel 8.2 vil vi beskrive repertoarmessige særtrekk ved kinosektoren i Norge. I kapittel 8.3 vil vi beskrive noen økonomiske særtrekk ved kinoene i Norge.

8.1 Statistiske særtrekk

Det er vanlig å beskrive kinomarkeder gjennom en rekke statistiske forholdstall. De viktigste er besøket per innbygger og innbyggere per kinosal.

8.1.1 Besøksfrekvens

Den såkalte besøksfrekvensen (eller besøk pro capita som det gjerne benevnes) beskriver årlig besøk per innbygger, og brukes vanligvis for å beskrive i hvilken grad enkelte kinomarkeder evner å utnytte publikumsgrunnlaget i markedet. USA har tradisjonelt hatt et høyt årlig kinobesøk per innbygger (4,9), mens kinobesøket i Europa har vært atskillig lavere (2,14). Norge har hatt et stabilt høyt besøk per innebygger. I snitt har besøket per innbygger vært 2,55 de siste ti årene. Besøket i Norge har vært høyere enn i nabolandene gjennom hele 1980- og 1990-tallet. Utbygging, og modernisering av kinoanlegg fra midten av 1980-tallet kan ha bidratt til å avverge en sterk nedgang i besøket i Norge.

Det gjennomsnittlige kinobesøket i Europa har vært stigende gjennom hele 1990-tallet, og flere land har de siste årene hatt et kinobesøk som har nærmet seg eller vært høyere enn besøket i Norge (se tabell 8.1). Irland (3,26), Luxembourg (3,07), Frankrike (2,64) og Spania (3,33) hadde alle høyere besøk per innbygger enn Norge (2,55) i 1999. Alle disse landene har hatt et jevnt stigende besøk siden midten av 1990-tallet. En rekke andre land har også sett en tydelig økning i besøkstallene gjennom 1990-tallet. Blant de skandinaviske landene har Sverige hatt et stabilt nivå på besøket gjennom hele 1990-tallet, mens Danmark og Finland nå ser ut til å få en stigning i besøket.

Generelt vil et godt utbygd kinomarked der store deler av befolkningen har tilgang til kino lokalt, med høy standard på både lokaler og repertoar kunne gi en høy besøksfrekvens. Selv om besøksfrekvensen er relativt høy for det norske markedet som helhet, er det stor variasjon i besøksfrekvensen mellom ulike kinoer på det norske markedet (se kap. 6.1).

8.1.2 Innbyggere per kinosal

Forholdstallet innbyggere per kinosal, ofte kalt screen density eller kinotetthet selv om det i realiteten er omvendt («innbyggertetthet»), kan beskrive metningsgraden i markedet i forhold til utbygging av kinotilbud. Sett bort fra Island, som er et spesielt tilfelle, har bare Sverige høyere kinotetthet enn Norge i Europa. Det har imidlertid vært bygget mange kinoer i Spania og Frankrike de siste årene, slik at disse landene nærmest har en kinotetthet på nivå med Norge i 1999 (se tabell 8.2).

Det var lenge vanlig å anta at det var en mer eller mindre direkte sammenheng mellom kinotettheten og besøket per innbygger. Også i Norge, som både har hatt en høy kinotetthet og et høyt besøk per innbygger, har denne sammenhengen blitt påpekt. Med den markerte økningen i kinobesøket per innbygger i land med lav kinotetthet de siste årene, har denne antakelsen blitt forlatt. Media Salles har pekt på at kinotettheten må sees i sammenheng med befolkningstettheten, og i stedet foreslått følgende lovmessighet: Jo høyere befolkningstetthet, jo lavere kan kinotettheten være for å oppnå et gitt besøk per innbygger (Media Salles 1999: 41). Norge, som har en lav befolkningstetthet vil med andre ord trenge flere kinosaler enn land som har høy befolkningstetthet, som Danmark, Nederland og Belgia, for å kunne oppnå et tilsvarende besøk per innbygger.

Til tross for mange små kinosaler i distriktene i Norge, er det i internasjonal sammenheng høy standard på den tekniske utrustningen ved norske kinoer (se tabell 4.4).

8.2 Særtrekk ved repertoaret

8.2.1 Filmtilgang

Filmrepertoaret ved enhver kino i Norge må settes sammen ut fra hvilke filmer som til enhver tid er tilgjengelig i det norske markedet. På samme måten er filmtilbudet fra norske distribusjonsbyråer avhengig av hva som til enhver tid bys frem på det internasjonale markedet. Kinosektoren i Norge forholder seg med andre ord til de samme leverandørene som kinosektoren i andre land, og filmtilbudet i Norge vil dermed ikke skille seg mye fra filmtilbudet i andre europeiske land. Variasjoner markeder imellom sees i hovedsak i importvolum og volumet av nasjonal film i markedet. Forøvrig kan det være rent tekniske variasjoner i kopiantall og filmenes levetid i markedet.

I 1960- og 1970-årene ble det importert og distribuert langt flere filmer i Norge enn i dag. Kinobesøket og filmdistributørenes inntekter var da så store at de kunne forsvare et importvolum som var større enn behovet til enkeltkinoer. Kinoene hadde da reell repertoarfrihet. I dag blir det kun lansert filmer i Norge, som med rimelig sikkerhet blir satt opp i de tre største kinobyene.

I 1999 ble det lansert 237 filmer her i landet, noe som er høyere enn filmtilgangen i både Sverige og Danmark (se tabell 8.3). Filmtilgangen i Norge har vært høyere enn i nabolandene de siste tre årene. Bare i Sverige har filmtilgangen vært bedre gjennom første del av 1990-tallet. I forhold til befolkningen er volumet i Norge svært høyt. Dette gir norske kinoer anledning til å ha et bredere sammensatt repertoar enn det normalt ville vært grunnlag for i et marked av denne størrelsen.

En høy filmimport kan skyldes flere forhold. Det kan skyldes sterk konkurranse blant filmdistributørene, stort behov for ny film hos kinoene eller gode tilskuddsordninger. Det er stor markedskonsentrasjon blant distributørene i Norge (jf. kapittel 4.5). Variasjoner i filmtilbudet fra de største byråene, henger i stor grad sammen med endringer i porteføljen til morselskapene, og har mindre med strategiske disposisjoner hos distribusjonsbyråene å gjøre. I den grad det er reell konkurranse blant distributører på det norske markedet, er det blant de uavhengige byråene som importerer film fra uavhengige produsenter, og ikke gjennom faste avtaler. De uavhengige byråene har en viktig funksjon med å importere filmer som har svakt inntektspotensiale. Filmene er gjerne identiske med de som gis garantistøtte eller importstøtte (se punkt 6.5.2 og 6.5.3). Konkurransen mellom uavhengige byråer er dermed til en viss grad en konkurranse om filmer som utløser tilskuddsmidler.

Kinoenes innvirkning på filmtilgangen kan være vanskelig å fastslå. Som nevnt, er det likevel slik at det knapt importeres film, særlig ikke av de uavhengige byråene som opererer med marginale inntektstoleranser, uten at det er rimelig sikkerhet for at filmene blir satt opp på de største kinoene. Hvis behovet for film blant kinoene hadde vært mindre, ville det trolig også ha blitt importert mindre film. Det er dermed rimelig å anta at filmtilgangen reflekterer kinoenes behov for film.

Tilskuddsordningenes innvirkning på filmtilgangen kan tallfestes. Det er spesielt garantistøtteordningen som virker på importvolumet i Norge. Dette er en ordning som gir distributøren rimelig sikkerhet for inntekter på de filmene kinoene på forhånd har garantert for, og som derfor stimulerer til import av filmer som ellers sannsynligvis ikke ville blitt importert. Samlet ble det gitt støtte til import av 40 filmer av 237 i 1999. Ti filmer fikk importtilskudd fra NFI, 26 filmer fikk garantistøtte fra NKFF, mens fire filmer fikk importstøtte fra NKFF. I 1998 fikk 63 av 225 filmer tilskudd. 16 fikk importtilskudd fra NFI, 43 filmer fikk garantistøtte fra NKFF, mens fire filmer fikk importstøtte derfra (jf. punkt 6.5.2 og 6.5.3). Det gis forøvrig tilskudd til kinoer som vil sette opp kvalitetsfilmer, men dette har neppe noen innvirkning på filmtilgangen.

Frankrike viser mest amerikansk film, selv om andelen er lav. Norge har det beste tilbudet av europeisk film også i absolutte tall. Den viktigste tendensen i tabell 8.4 er imidlertid at Norge har en lav andel av nasjonal film i markedet. I andel av omsetningen forsterkes denne tendensen. Mens norske og finske filmer har en markedsandel som omtrent svarer til andelen av nasjonale filmer i markedet, er markedsandelen til nasjonale filmer som regel mellom 15   % og 25   % i Danmark, omkring 35   % i Frankrike og omkring 20   % i Sverige.

Det er ikke gjort komparative studier av kopiantallet til filmer som lanseres i forskjellige land.

8.2.2 Filmrepertoar

Filmrepertoaret i de største byene vil ofte være tilnærmet identisk med filmtilgangen. Med få unntak vises alle filmene som lanseres på kino i hovedstaden og i de største byene. Variasjonene mellom kinorepertoarene i de nordiske hovedstedene kan dermed ventes i hovedsak å følge av filmtilgangen i de enkelte landene. Samtidig kan det variere hvor lenge filmene går på kino, og det kan variere hva slags vilkår filmer av forskjellig slag har under forskjellige kinosystemer.

Det er gjort to uavhengige repertoarstudier der filmtilbudene i Oslo, Stockholm og København er kartlagt og sammenlignet (Grønnås og Hansen 1993; Willbergh og Asbjørnsen 1998). Begge studiene konkluderte med at det ikke var påtagelige forskjeller i bredden på filmtilbudene i de tre hovedstedene. Dette kan for en del forklares ut fra likhetene i filmtilgangen i de tre landene.

Den vesentligste forskjellen mellom kinotilbudene i de tre byene er at det vises flere filmer i Stockholm og København enn i Oslo, til tross for at det settes opp flere nye filmer i Norge enn i Sverige og Danmark hvert år (Willbergh og Asbjørnsen 1998: 77). Forklaringen er at det er langt flere kinosaler i Stockholm og København enn i Oslo. Oslo har bare 31 kinosaler, mens København har 47 og Stockholm 87 – nesten tre ganger så mange som Oslo. Dette betyr at det er et langt større behov for film i den svenske og danske hovedstaden enn i Oslo, et behov som må dekkes ved at filmene generelt vises lenger og ved repriser.

Et særtrekk ved Oslo kinematografer ser ut til å være at det programmeres «dristig». Kinoen i Oslo har bevisst programmert publikumsfilmer på små saler og kvalitetsfilmer på større saler for å motivere publikum til å se kvalitetsfilm når publikumsfilmen er utsolgt. Dette er en strategi som neppe er gjennomførbar for en rent kommersiell kinobedrift (Grønnås og Hansen 1993: 64; Willbergh og Asbjørnsen 1998: 63).

Det har nylig vært gjort en komparativ studie av repertoarene ved kinoer i store og mellomstore byer i Norge, Sverige og Danmark (Asbjørnsen og Solum 2000). I byer utenfor hovedstedene representerer repertoarene kun et utvalg av filmene som er tilgjengelige i markedet. Det er store likheter i repertoarstrukturen i de tre landene, men når man ser bort fra hovedstedene har norske kinobyer gjennomgående flere filmtitler på repertoaret enn tilsvarende kinobyer i nabolandene. Forskjellene øker markant når repertoarene i mellomstore byer som Drammen, Esbjerg og Gävle sammenlignes. I disse byene ser det også ut til at norske kinoer har et repertoar som i mindre grad er dominert av amerikansk film enn repertoarene ved svenske og danske kinoer (Asbjørnsen og Solum 2000: 40).

Det er videre gjennomført to uavhengige studier av repertoaret ved henholdsvis kommunalt eide og privateide kinoer i Norge (Contardo og Mortensen 1996; Asbjørnsen og Solum 2000). Studier av kinoer med forskjellig eierskap, men som ellers opererer under tilnærmet like betingelser i samme kinosystem (lik tilgang til film, like betingelser i det lokale markedet, etc.), vil kunne fortelle om eierskap kan ha noen betydning for repertoaret.

Det er kun avdekket ubetydelige forskjeller mellom repertoarene til kommunalt og privateide kinoer i Norge. Undersøkelsene konkluderer forskjellig i forhold til hvem som kommer best ut av sammenligningen. De overveiende likhetstrekkene mellom repertoarene ved private og offentlige kinoer, kan ha sammenheng med at alle kinoer opererer under samme rammevilkår. Kinoene opererer i nær kontakt med markedet både på leverandørsiden og på publikumssiden. De nære relasjonene til både distributører og publikum, og den tiltagende konkurransen med private aktører kan virke inn på både handling og mål for de kommunale kinoene. Det at også kommunale kinoer er tvunget til å operere i et marked, kan føre til at den reelle forskjellen blir liten mellom byer med kommunal og privat kino.

Ingen av de to siste undersøkelsene gir grunnlag for å trekke absolutte konklusjoner, siden materialet er så begrenset og lokale markedsvilkår vil kunne gi store utslag når utvalget av kinoer er så lite.

8.2.3 Spredning av kvalitetsfilm

Det er en tendens til at det vises flere filmer på kino i mellomstore norske byer enn i svenske og danske. Det er også en tendens til at repertoaret er bredere sammensatt når det gjelder fordelingen av filmtitlenes opphavsland. Kinopolitikkutvalget har ønsket å undersøke tendensen til bredde i repertoaret nærmere, særlig med henblikk på spredningen av kvalitetsfilmer i Norge og nabolandene Sverige og Danmark. Dag Asbjørnsen har utført undersøkelsen for Kinopolitikkutvalget. Undersøkelsen følger utredningen som utrykt vedlegg.

Kvalitetsfilm defineres her som filmer som har mottatt støtte fra det respektive landets støtteordninger for kvalitetsfilm, og slik sett offentlig er definert som kvalitetsfilm. Samtidig er dette filmer som er vurdert å ha lavt publikumspotensiale i de respektive landene. En fordel med denne definisjonen er at den bygger på offentlige vurderinger. En ulempe er at publikumspotensialet til en film vurderes forskjellig i ulike land, blant annet fordi kinomarkedene er forskjellige. Filmene som mottar støtte er dermed ikke de samme i alle tre land. Det er filmdistributørene som avgjør hvilke filmer det søkes om støtte til. Filmer som vurderes å ha behov for støtte i det norske markedet kan av distributører i nabolandene vurderes å ikke trenge støtte, og omvendt. Med forbehold om at bakgrunnsmaterialet for undersøkelsen kunne vært bredere, ser det likevel ut til at det er noen klare tendenser i materialet.

Filmer som fikk kvalitetsfilm-støtte i 1998 er i gjennomsnitt vist på flere kinoer i Norge enn i nabolandene, og prosentvis i flere av kommunene med kino. Filmene som fikk slik støtte i Norge ble i gjennomsnitt vist på 37 kinoer. Filmer som fikk støtte i Sverige ble i snitt vist på 30 kinoer, mens de som fikk støtte i Danmark ble vist på 23 kinoer. I prosent av totalt antall kommuner med kino i de respektive land, ble filmene i Norge vist i 16   % av kommunene, i Sverige i 11   % og i Danmark i 15   %.

Filmer som fikk kvalitetsfilm-støtte i Norge ble i snitt sett av 13 000 personer. Filmer som fikk støtte i Sverige ble i snitt sett av 27 000 personer, mens besøket i Danmark var 9000. Dersom besøkstallene justeres i forhold til det totale kinobesøket i de respektive landene er besøket på filmer som fikk støtte i Norge på linje med besøket i Danmark, mens Sverige kommer svært godt ut av sammenligningen. I Sverige var det enkelte kvalitetsfilmer som gikk svært godt på kino i perioden som er undersøkt. Tendensen til at besøket er svært mye bedre på filmer som faller inn under kvalitetsfilm-støtten i Sverige enn i Norge og Danmark, kan ha sammenheng med avgrensingen av materialet for undersøkelsen.

Det er flere kinoer i små og mellomstore byer i Norge som setter opp en film som har fått støtte, enn i nabolandene. Tendensen er klarest i kinokommuner med et besøk på mellom 35 000 og 200 000. Danmark har likevel flest av de aller minste kinokommunene der det er satt opp en film som har fått støtte. Dette kan skyldes at støtteordningene samlet gir de danske småkinoene gode vilkår for å vise kvalitetsstøttede filmer.

8.3 Økonomiske konsekvenser

Det er et særtrekk ved det norske kinosystemet at det bare er noen få private kommersielle kinoselskaper som driver i det norske markedet. Det er også spesielt at det er så mange små dugnadsdrevne kinoer her i landet. Det mest utpregede særtrekket ved det norske kinosystemet er likevel at de kommunalt drevne kinoene har så stor del av omsetningen i markedet som de har. Det er kommunale kinoer i de fleste land, men ingen steder er de så dominerende i markedet som i Norge.

8.3.1 Kommunalt eierskap og drift

Kommunale kinoer har gjennom mesteparten av forrige århundre vært drevet som del av kommuneadministrasjonen og ikke som selvstendige juridiske og økonomiske enheter med eget styre. Frem til omkring 1960 var det mange kommuner som hadde inntekter fra kinodriften, som ble brukt til mange nyttige kultur- og samfunnsformål. De siste 30–40 årene har kinoene vært drevet med negativ driftsbalanse på storparten av de stedene det har vært drevet kino i regi av kommunen.

Det er imidlertid vanskelig å få full oversikt over kostnadsnivået til kommunale kinoer. Kinoen er ofte drevet under kulturbudsjettet til kommunen. I tillegg er det vanlig å føre en rekke utgiftsposter som ikke har direkte sammenheng med kinodriften, i andre kommunale regnskaper. Strøm, husleie, vedlikehold av bygningsmasse, vaktmestertjenester og selv personellkostnader som i betydelig grad er knyttet til kinodriften (slik kultursjefen gjerne er i mindre kommuner), er utgiftsposter som gjerne føres i andre kommunale regnskaper enn i kinoens. På grunn av dette har det for enkeltkommuner, såvel som for Kinopolitikkutvalget, vært vanskelig å få full innsikt i driftsregnskaper og subsidieringsnivået for lokale kinoer. Problemene med å fastslå reelle kostnader og samfunnsøkonomiske gevinster ved den lokale kinoen, har i flere kommuner bidratt til at det vokser frem et ønske om legge ned kinoen, snarere enn å utvikle potensialet i den.

Dersom effektiv ressursbruk hadde vært et sentralt mål kunne kinoene trolig vært drevet i balanse i flere byer enn de 12 der det i dag er kinoer med positiv driftsbalanse. Det er likevel sjelden at effektiv ressursbruk er et mål i seg selv, og forskjellige eiere vil ha forskjellige preferanser. De fleste eiere er opptatt av bedriftens formål, tradisjoner, sysselsetting og samfunnsbygging (Berg 1998: 9).

Når kommunen er eier har den et helt spesielt ansvar, og når den eier kinoen agerer den både på grunnlag av et kulturansvar, en lang kinotradisjon og ut fra ansvaret for sysselsettingen i kommunen. Det kan dermed ikke forventes at kommunene når de eier kinobedrifter tilstreber rasjonell drift alene, men snarere at de legger stor vekt på å oppfylle kulturforpliktelser og andre ikke-økonomiske mål for driften. En offentlig driftsform tar høyde for eksterne virkninger, det vil si samfunnsøkonomiske gevinster eller kostnader som enkeltaktørene ikke blir godskrevet eller belastet, og derfor i mindre grad tar hensyn til.

Det er dermed ikke gitt at privatisering av kommunale kinoer vil gi samfunnsøkonomiske gevinster. Internasjonal faglitteratur om privatisering har ikke alltid kunnet påvise slike gevinster av at private overtar (Berg 1995: 23). Markedet garanterer heller ikke «rettferdig» fordeling av godene, og fungerer bare hvis man har reell konkurranse. Reell konkurranse er vanskelig å oppnå i et kinomarked (Grønnås og Hansen 1993: 6, 73).

8.3.2 Utbygging og etablering

Kommunenes rolle som eier har vært sentral for utbyggingen av det norske kinosystemet. Kinosystemet har en struktur med lokale monopoler, der hver enkelt kino i seg selv har lite markedsmakt og begrenset økonomisk armslag. Kinoene har som regel ikke selv kapitalreserver og økonomisk slagkraft til å foreta store investeringer eller oppgraderinger av teknisk utstyr.

Gjennom 1970- og 1980-tallet har kommunene bygget moderne kino- og kulturbygg på steder der privat kapital er vanskelig å skaffe til veie til investeringer i bygningsmasse til kulturformål. Spesielt fra midten av 1980-tallet har bygging av kulturhus med moderne kinoanlegg og rene flerkinoanlegg i de større byene, bidratt til å styrke kinobesøket lokalt, og har trolig også bidratt til å opprettholde et generelt høyt kinobesøk i Norge.

Mot slutten av 1990-tallet har behovet for kapital til nybygging og tekniske oppgraderinger økt. Samtidig er økonomien til mange kommuner svært presset. Dette kan være en av årsakene til at flere større kommuner nå velger å søke private samarbeidspartnere for den lokale kinoen, for å dekke inn sine kapitalbehov. Flere utenlandske aktører har allerede meldt sin interesse for å investere og etablere seg i de store og mellomstore norske byene. I mindre byer og tettsteder vil imidlertid kvaliteten på kinotilbudet fremdeles være avhengig av kommunenes muligheter og vilje til å investere i kinodrift.

Kinomarkedet i de største norske byene er attraktivt å etablere kino i. Dette skyldes hovedsakelig tre forhold. For det første har norske kinoer historisk hatt et høyt besøk per innbygger sammenlignet med andre land (se tabell 8.1). For det andre er kinomarkedene underutviklet i flere mellomstore byer i Norge. For det tredje er det norske kinosystemet relativt stabilt og forutsigelig. Billettinntektene til kinoene er relativt høye i Norge sammenlignet med andre land, noe som har sammenheng med lave avgiftssatser og korresponderende lav filmleieprosent.

Filmleiesatser i Norge er stabile og forutsigelige som følge av den sektorovergripende filmleieavtalen. Dette er av stor betydning for bedrifter som ønsker å etablere seg, da de dermed er i stand til å forutsi en av de største utgiftspostene med rimelig presisjon. Forutsigelighet reduserer risikoen for den som vurderer å etablere seg.

På den annen side gjør unntaket for merverdiavgift for kinobilletter og filmutleie det tungt å etablere seg i Norge, fordi det ikke er fradragsrett for inngående merverdiavgift på investeringer som kan knyttes til filmfremvisningen. I land der inntektene fra kinobilletter er merverdipliktige, kan kinoselskapene få refundert all merverdiavgift på investeringer. Spesielt i en etableringsfase med store investeringskostnader, kan det være av stor betydning å få refundert inngående merverdiavgift.

Merverdiavgift-kostnadene kan imidlertid lett unngås, da det er tilstrekkelig å skille ut eiendomsselskapet fra driftsselskapet for å unngå at investeringer i kinobygg belastes med inngående merverdiavgift. Et karakteristisk eksempel er det planlagte kinoanlegget på Lillestrøm, der Romerike boligbyggelag bygger kinoen, mens SF Bio leier og driver i de ferdige lokalene.

8.4 Oppsummering

Kinobesøket i Norge har tradisjonelt vært høyt i europeisk sammenheng, men kinobesøket stiger ikke her i landet, i motsetning til andre land i Europa. Kinobesøket i Norge er imidlertid fremdeles høyere enn i de skandinaviske nabolandene.

Det er mange kinosaler i Norge i forhold til innbyggertallet. Bare Sverige har flere kinosaler per innbygger. I land med lav befolkningstetthet er det nødvendig med høy kinotetthet for å oppnå et høyt besøk. Land med stor befolkningstetthet kan oppnå et høyt besøk selv om det er få kinosaler i forhold til folketallet.

Det er et gjennomsnittlig høyt teknisk nivå på kinoer i Norge.

Det er god tilgang på film i Norge i forhold til Skandinavia forøvrig. Det lanseres flere filmtitler i Norge hvert år enn i nabolandene. Det vises også flere europeiske filmer i Norge hvert år enn i nabolandene, men nasjonale filmtitler utgjør en mindre andel av filmene som lanseres i Norge enn i Sverige, Danmark og Finland. Besøket på nasjonale filmer er også lavt i Norge i forhold til nabolandene.

Tilbudet av nye filmtitler i hovedstedene og i de største byene vil være nærmest identisk med filmtilgangen i landet. Filmtilbudet i Stockholm og København skiller seg imidlertid fra tilbudet i Oslo ved at det til enhver tid vises flere filmer der. Dette skyldes at det er langt flere kinosaler i Stockholm og København enn i Oslo. Filmene går lenger der, og det er et større tilbud av repriser.

Utenfor hovedstedene og de største byene, vises det flere filmer i Norge enn i nabolandene. Det ser også ut til at repertoaret i mellomstore norske byer er mindre dominert av amerikansk film.

Det er ingen klare forskjeller mellom repertoarene til kommunale og private kinoer i Norge.

Filmer som får kvalitetsfilm-støtte blir satt opp på flere kinoer i Norge enn i Sverige og Danmark. Det er også flere av de norske kinoene i små og mellomstore byer som har satt opp film som har fått støtte, enn hva som er tilfelle i nabolandene. Flere kinoer i danske småkommuner enn i norske, har satt opp en støttet film. Filmer som har fått kvalitetsfilm-støtte oppnår et høyere snittbesøk i Sverige enn i Norge og Danmark. Dette kan skyldes metodiske begrensninger ved den aktuelle undersøkelsen.

De fleste kinoer i Norge drives med negativ driftsbalanse. Dersom effektiv ressursbruk hadde vært et sentralt mål kunne kinoene trolig vært drevet i balanse i flere byer enn de 12 der det i dag er kinoer med positiv driftsbalanse. Den dominerende offentlige driftsformen for kinoer i Norge tar imidlertid høyde for samfunnsøkonomiske gevinster eller kostnader som private aktører i mindre grad tar hensyn til.

Kommunene har vært sentrale i å finansiere og bygge moderne kino- og kulturhus i hele Norge. Dette har bidratt til å styrke kinobesøket lokalt, og har trolig også bidratt til å opprettholde et generelt høyt kinobesøk i Norge. En hardt presset kommuneøkonomi i dag, bidrar til at kommunene i større grad ønsker å invitere privat kapital til å investere i kinodrift.

Norge er et attraktivt kinomarked for selskaper som vil investere i kinovirksomhet. Høyt kinobesøk, høye netto billettpriser, lave avgifter, lav prosentleie og stabile rammevilkår er faktorer som bidrar til dette.